Arkiv for Sykkelting

Små barn og sykling i trafikken

Jeg ble inspirert til å blogge om barn og sykling av denne saken i Drammens Tidende. I utgangspunktet virker saken enkel og lei: Mats Eirik på sju falt med sykkelen sin og slo seg, og ble sittende i veikanten og gråte uten at to voksne syklister som kjørte forbi, stoppet. Jeg kan ikke begripe at man bare kjører forbi et skadd barn uten å tilby seg å hjelpe, og om dette er riktig bør de angjeldende syklistene skamme seg grundig og lenge.

Men er det riktig? Saken er uklart fremstilt av journalisten. Det fremgår for eksempel ikke hvor langt unna foreldrene var, og det er avgjørende for hvordan fremmede vil reagere. Er foreldrene nær barnet og løper til for å hjelpe, er det langt mer forståelig at en forbipasserende kommer til at situasjonen er under kontroll og ikke krever innblanding. I artikkelen sies det dessuten at ulykken skjedde på en gang- og sykkelvei, mens illustrasjonsfotoet viser en vei med parkert bil og innkjørsel til bolig.

I kommentarfeltet finner man de vanlige rasende utfallene mot syklister, men man finner også noen få som stiller spørsmålstegn ved foreldrenes handlemåte. Det er det vanskelig å si noe om, med tanke på hvor tynn informasjonen er her. Men på et generelt grunnlag vil jeg, som helårssyklist og pappa til en syklende åtteåring, si at familieturer der foreldrene går til fots mens små barn sykler foran ikke er noen god idé.

Det er en vanlig foreteelse i Oslomarka og på gang- og sykkelstier i byen, og jeg har ofte sett det skape farlige trafikksituasjoner.  Små sykler kan få stor fart i nedoverbakke: det ene sekundet er ungene nær foreldrene, det neste er de to hundre meter foran og ute av syne. Barn har dårligere fysisk kontroll over sykkelen (fallulykken som skildres i artikkelen er uunngåelig i denne alderen) og en tendens til å vingle. Det øker risikoen for kollisjon med medtrafikanter eller å kjøre ut i grøfta, som i artikkelen.

Små barn blir lett distrahert, de har begrenset sidesyn og sliter med å holde rede på flere ulike faktorer på én gang. De har en tendens til å fokusere på det som er viktigst i øyeblikket, og resultatet er den altfor vanlige situasjonen der knøttet vingler avgårde med hodet vendt mot foreldrene som kommer gående bak. Trygg Trafikk fraråder at barn sykler alene i trafikken før de er 10-12 år gamle, og alt jeg har sett i mine år på to hjul støtter den konklusjonen.

Barn og sykling skal handle om glede – men også trygghet. Hjelm, folkens! Kilde: Flickr (cc)

Når det er sagt, er jeg jo en varm tilhenger av at barn sykler, og etter at vår fabelaktige Follow Me ble pensjonert i vår (sorry, folkens, den er gått i arv til min nevø) har vi måttet lære åtteåringen å sykle i all slags trafikk sammen med oss.

Og det bringer meg til dagens hovedregel: skal små barn sykle på steder der det er trafikk (og med trafikk menes altså ikke bare biler!) skal de ikke farte rundt på egen hånd. Foreldre eller andre ansvarlige voksne bør sykle sammen med dem, slik at de alltid har kontroll og kan gi veiledning underveis. Den beste måten å lære seg å lese trafikkbildet på, er ved å oppleve det under trygge forhold sammen med en voksen.

Hvis det er to voksne med i følget, bør de legge seg foran og bak. Da setter de retning og tempo, og hele følget blir synligere for andre trafikanter. Er det bare én voksen, får man best oversikt og kontroll ved å legge seg bak de små. Men på steder der det raskt kan komme trafikk fra siden (i praksis det meste av Oslo sentrum) opplever jeg at det kan det være tryggest å kjøre foran – fra en lastebil eller SUV som kommer ut av et portrom vil et barn være langt mindre synlig enn en voksen.

Hvilket bringer meg til kryss. Hovedregelen er at vi stopper ved alle fotgjengeroverganger, stiger av og triller over. Bilister har vikeplikt og viser generelt større respekt for gående, og det lavere tempoet gir bedre oversikt over trafikk som ofte kommer fra flere kanter samtidig. Er vi på en sykkelsti som krysser bilveier, vil vi om trafikken ikke er altfor tett bremse opp, se oss grundig til høyre og venstre og kjøre videre om det er klart.

Mangelen på sykkelstier i Oslo gjør det nødvendig for barnefamilier å ty til fortau i ny og ne, og der gjelder regelen om holde ganghastighet og generelt ikke være til sjenanse. I Oslo innebærer det også å unngå det verste rushet, og forsøke å finne gater som ikke er så trafikkerte. Ellers gjør vi jo vårt beste for å formidle trafikkregler og betydningen av ulike relevante skilt.

Så langt tyder alt på at strategien funker: vår gutt oppfører seg som en defensiv, fornuftig bysyklist med klare holdninger til trafikk. Men vi må alltid være på vakt, og aldri glemme at vi har å gjøre med et impulsivt lite menneske som fort kan bli overveldet og forvirret av ting som voksne håndterer på strak arm. Basert på det jeg ser i trafikken her i byen, skulle jeg av og til ønske at litt flere foreldre hadde dette in mente.

Share/Bookmark

Et liv uten førerkort

Olav Torvunds interessante bloggposting om å kvitte seg med bilen inspirerte meg til å reflektere over mitt eget transportvalg. For i manges øyne vil jeg nok fremstå som enda mer ekstrem enn den godeste juristen: ikke bare har jeg aldri eid bil, men jeg har ikke engang førerkort. Og likevel lever vår familie et vel så aktivt liv som alle andre i Oslo. Siden jeg får spørsmålet om hvordan det kan fungere så ofte, skal jeg besvare det her.

En merknad først: dette er ikke et angrep på dem som har bil. Selvsagt vet jeg at mange ikke kan klare seg uten, enten man må levere unger på tre forskjellige steder før jobb eller fordi man ikke bor på et sted der bussen passerer hvert sjette [sic] minutt det meste av døgnet. Jeg skjønner godt at folk liker biler (jeg sniker meg av og til til å se på “Top Gear” – mest på grunn av James May). Du trenger altså ikke å minne meg på dette. Og som det vil vise seg, er jeg helt avhengig av at det fremdeles finnes bilister i Oslo sentrum.

Men først til førerkortet. Da jeg nærmet meg 18, vurderte jeg selvsagt å ta lappen, som alle andre. Iveren min var nok ikke like stor som i andre familier, da min far – som på det tidpunktet var den eneste med førerkort i familien – hadde gått så grundig lei av å kjøre at han forlengst hadde solgt familiebilen. Det kan forøvrig ha hatt noe å gjøre med hans valg av biler.

Den første familiebilen var en Citroën-modell fra 1950-tallet. Dette beistet av en bil, som vekselvis ble kalt Maigret-bilen (fordi det ble sagt at den var av samme type som fransk politi brukte) eller André (Allo, Allo!), var spektakulært dårlig på norsk vinterføre (bombe). Jeg har et klart minne av traktoren som dro oss opp på påskefjellet tidlig på 1970-tallet, med en hale av min fars saftigste eder etter seg. Like etter ble bilen solgt til en veteranbilsamler, som var svært fornøyd med å vise den fram i søndagssol på sommerføre.

Den andre familiebilen fikk min far via jobben som en skribent og medredaktør i en kortlivet publikasjon kalt “Barnas Avis” (det eneste som er igjen av avisen er denne oppskriften på muffeluffer – ah, intet sier 70-tall mer enn muffeluffer!) Bilen var en Mini Morris av samme tekniske standard som Mr. Beans bil. Og om du syns Rowan Atkinson ser latterlig ut i (eller på, alt ettersom) den lille blikkboksen, skulle du ha sett vår familie på fem, med far på 1,92 i foldeknivpositur foran rattet.

Siden har han bare unntaksvis lånt andres biler, og da kun modeller med god plass til beina. Men denne traumatiske barndommen til tross sto førerkort på lista. Helt til jeg fikk ungdomsepilepsi av den hissige sorten, hvilket førte til at jeg i flere år hadde grand mal-anfall så tett på hverandre at førerkort var uaktuelt.

Da jeg etter noen år fikk full anfallskontroll med medisinene mine og faktisk kvalifiserte, var jeg fattig student. Deretter slo jeg inn på forfatterbanen, og var fattig forfatter i mange år. 1997 var det første året da jeg endelig hadde solid nok økonomi til å vurdere førerkort, men da var fokuset mitt et annet sted. Jeg betalte ned studielånet og brukte resten av overskuddet fra suksessboka “Jakten på sannheten” til egenkapital til min første bolig. Du ser hvor dette bærer hen, ikke sant?

Tiden går og går, og det kommer alltid noe i veien. Hvorom alt er, nå er jeg 47, er bosatt midt i Norges kollektivsmørøye og kan åpent og ærlig innrømme det jeg har følt en ti års tid: jeg har ikke lenger lyst til å lære meg å kjøre, rett og slett. Jeg føler meg for gammel til å sette meg på skolebenken, og mistenker at jeg ville gå rett fra skolebenken til å bli mann med hatt.

Så er det trøbbelet med å skaffe parkeringsplass, et mareritt for oss som bor i sentrum. Frykten for innbrudd om man må parkere på gateplan, selvsagt. Det økonomiske aspektet: nedbetaling av billån, bensin, årsavgift, forsikringer, reparasjonsregninger. Det hele kan i grunnen oppsummeres i ett ord: STYR. Det er mye styr med bil, og ved å ikke ha den i livet mitt blir livet mindre styrete.

Så hva gjør jeg isteden? Jeg går mye, selvsagt. Det er jeg pent nødt til. Og i likhet med Torvund er jeg en ivrig syklist. Selv om Oslo er en elendig sykkelby, er sykkel likevel det raskeste og mest effektive fremkomstmiddelet i indre by det meste av døgnet – og ikke minst i rushtiden. Ikke bare for en selv, men også for barnet. Jeg har lagt meg midt på treet prismessig (min siste sykkel kostet 7000), og de årlige vedlikeholdsutgiftene overstiger sjelden 2000-3000 kroner (det meste relatert til slitasje pga vintersykling).

Dette kunne jeg selvsagt ikke sagt om jeg hver dag måtte stille på jobb et sted med elendig kollektivtilbud, selvsagt. Jeg vet at det er en luksussituasjon å ha hjemmekontor tre-fire dager i uka, og ellers ha reisevirksomhet der oppdragsgiver dekker alle reiseutgifter. Når det er sagt, dukker det selvsagt opp situasjoner der man rett og slett ikke får gjort det man skal uten bil.

Når dette skjer (pleier å intreffe to-tre ganger i året, i mitt tilfelle var siste gang i april i år) finnes det to løsninger: man bestiller en drosje (det man sparer på ikke å ha bil blir til et saftig drosjebudsjett) eller man ber en venn eller nabo om hjelp. Ja, du leste riktig. Også midt i byen kan du banke på døra til naboen og spørre om kjørehjelp. Det har enda ikke hendt at ikke noen har stilt opp (som gjenytelse vanner vi planter, mater katta eller tar med noe spennende fra taxfree om sjansen byr seg).

Den kanskje største vinningen er det mange vil se på som den største ulempen: ting blir litt mer omstendelige uten bil. Ting tar lengre tid, rett og slett. Uten bil blir man vant til å vente. På buss, taxi og tog. Utenfor Oslo sentrum er kollektivtrafikk det omvendte av “instant gratification”, eller umiddelbar behovstilfredsstillelse. Livet uten bil har altså lært meg verdien av utsatt behovstilfredsstillelse. Kanskje er det fordi jeg nylig så det zenfilosofiske mesterverket “Kung Fu Panda 2″, men det er en verdi jeg har lært å verdsette…. :)

Follow Me: Sesong 2

Etter at jeg skrev om den praktiske opphengsmekanismen Follow Me ifjor har jeg fått mange tilbakemeldinger, både per epost og ikke minst på gata i Oslo der poden og jeg ofte kan sees syklende rundt. Det vanligste spørsmålet er: fungerer den bra? Og mitt svar er: den fungerer utmerket – fremdeles. I vinter var barnesykkelen og dermed også Follow Me parkert, men da den ble hektet på sykkelen min i vår så den nesten like fin ut som ifjor: ingen tegn til slitasje, og bare noen små rustflekker her og der.

Det kritiske festepunktet mellom syklene er fast og solid – i år som ifjor

Selv om gutten vår har strukket seg mangfoldige centimeter og lagt godt på seg det siste året, gir Follow Me fremdeles god støtte og balanse til sykkelen som er festet bak. Sykkelturene våre har økt i lengde – senest for halvannen uke siden var en sliten og småsyk pode hektet bakpå med Follow Me fra Rykkinn i Bærum og inn til Tøyen, en strekning på godt og vel to og en halv mil. Vi har fått prøvd den i Nordmarka, der den også gjør en utmerket jobb.

Et par nyttige tilleggsfunksjoner jeg har lært meg å sette pris på: for tiden går poden på sommerskole. Vi sykler sammen til skolen (det er trygg sykkelvei og brede fortau det meste av strekningen), deretter kan jeg kjøre hjem med hans sykkel bakpå. Niks behov for å utsette den for tyverifare ved å låse den utenfor en fremmed skoleport, altså. Det var også kjekt å kunne levere sykkelen til reparasjon ved å ta den på Follow Me og frakte den til sykkelbutikken.

Den viktigste virkningen av å bruke Follow Me ser vi imidlertid når poden kobles fra og får kjøre selv, noe som selvsagt skjer stadig oftere. Som foreldre er vi barnas rollemodeller, og ved å observere håndteringen av ulike trafikksituasjoner fra Follow Me kan barnet lære mye. Jeg er ikke i tvil om at det har bidratt til at vår gutt er blitt en usedvanlig årvåken og lovlydig liten syklist. Det slår begge veier, selvsagt: man kan ta barn inn i realistiske trafikksituasjoner uten hele tiden å ha hjertet i halsen (hvordan foreldre tør å sykle med vinglete seks-sjuåringer på egne sykler i sentrumstrafikken i Oslo, slik jeg stadig vekk ser, er over min forstand.)

Follow Me kan fremdeles kjøpes fra den samme svenske hetthandelen som ifjor – og neida, jeg får ikke kommisjon for å anbefale dette produktet (eller noe annet jeg omtaler i denne bloggen, bare så det er sagt). For en tid siden snakket jeg med en sykkelreparatør i Oslo, som virket interessert i å importere produktet til Norge. Blir det noe av, oppdaterer jeg selvsagt i bloggen.

Det største problemet med Follow Me (bortsett fra en viss tendens til å få sleng på glatt føre, så kjør forsiktig i regnvær) har for oss blitt oppmerksomheten det gir. Jeg har allerede nevnt for min sønn at vi neste år kommer til å gi bort eller selge Follow Me, fordi han da begynner å bli for stor. Hans reaksjon: “Men pappa, da kommer jo ingen til å se på oss lenger. Vi kommer til å være helt vanlige.”

“Follow Me” – glimrende løsning for sykkelglade familier

Poden og jeg ruller rundt i Oslos gater som en levende reklameplakat for tiden. Overalt hvor vi kommer snur folk – ikke minst barn og småbarnsfedre –  seg etter oss og glor, og stopper vi varer det ikke lenge før noen kommer bort og spør hva i alle dager vi har skaffet oss. Årsaken er at jeg nylig gikk til anskaffelse av en dings kalt “Follow Me”, et sveitsisk produkt som lar en hekte en barnesykkel på en voksensykkel, slik at de tilsammen blir en tandem.

Jeg fikk tipset om “Follow Me” av svigerfar, og kjøpte den på nettstedet köpbarnvagn.se for rundt 2000 norske kroner. Nettbutikken var ordentlig og leveringen gikk greit. Monteringen ble mer komplisert enn nødvendig var, takket være litt uskarpe, fotokopierte instruksjoner. Men har man noe mer teknisk anlegg enn meg, er konstruksjonen så enkel at monteringen nesten er selvforklarende: man erstatter spindelen på bakjulet med en spesialspindel (alternativt to spesialmuttere), og hekter hele Follow Me-rammen på den.

Follow Me-rammen hektes på en spesialspindel på bakhjulet og sikres med to skruer

Deretter fester man to spesialmuttere på forhjulet til barnesykkelen og en støtteanordning på sykkelrammen, før et støttestag justeres slik at det passer til barnesykkelens størrelse. Når alt er justert og skrudd fast, er det en smal sak å feste Follow Me til voksensykkelen og hekte barnesykkelen av og på med et håndgrep. Hensikten med den makalöse manicken er at du skal kunne transportere ditt barn trygt der det er mye trafikk eller når veien blir lang, uten at det skal gå på bekostning av den selvstendige syklingen når anledningen byr seg.

Og etter å kjørt rundt med “Follow Me” en ukes tid, kan jeg gå god for at produktet fungerer slik det skal. Det er solid i utførelsen, og en konstruksjon bygd opp av sveisede trekanter i stål tåler sykling på Oslos hullete gater uten noen form for skrangling eller slark. Det er imidlertid en god idé å følge brukerveiledningens råd om å sjekke skruer og muttere med jevne mellomrom. Særlig spindelopphenget kan bli løst etter endel kjøring, og på en langtur er det en ekstra grunn til å ha med sykkelverktøy.

Selv om tandemen blir lang (poden kaller den for “toget”) og svingeradien ditto stor, har jeg hele tiden følelsen av full kontroll. Man får fort teken med å komme seg av sykkelen for å trille uten at hele stasen velter, noe som er praktisk i travle Oslokryss. Med bare sju-åtte centimeters klaring til bakken hadde jeg regnet med at forhjulet på podens sykkel skulle slå nedi bakken ved kjøring over høye fortauskanter e.l., men det har så langt ikke skjedd.

Det mest positive er likevel den pedagogiske virkningen. For meg er sykkelen først og fremst et transportmiddel (dernest et treningsapparat), og ved å observere min opptreden i trafikken (som jeg innrømmer er blitt noe bedre etter denne anskaffelsen) lærer poden ved selvsyn hvordan man blir en syklende trafikant. Det hele skjer med et minimum av sjenanse for medtrafikanter.

Rammen kan tilpasses sykler fra de aller minste, opp til sykler for sju-åtteåringer

Ja, for få ting irriterer meg mer i trafikkbildet enn foreldre som bruker travle sykkelstier som øveplass for barn ned til treårsalderen. Ikke bare utsetter de sine barn for overhengende fare for å bli truffet av 90 kilo svett mannfolk i høy fart, de bygger også opp under den utbredte norske oppfatningen om sykkelen som et leketøy og (i forlengelse av det) sykkelstien som en lekeplass.

I Oslo skorter det ikke på steder der barn kan øve og utfolde seg på sykkel i relativ trygghet fra biler og voksne syklister, og “Follow Me” gjør det lett som en plett å sykle med barnet til slike steder. Vi har allerede begynt å sykle på grus langs Akerselva, og med tid og stunder skal doningen(e) inn i Oslomarka. Det ligger an til å bli en fin og aktiv friluftssommer, takket være Follow Me. :-)

Oppdatering 24. juni: Det er definitivt en god idé å demontere Follow Me minst én gang i uka og gå over skruer og muttere. Særlig ser spindelen ut til å blir løs etter noe tids bruk, og bøylen som barnesykkelen hviler på kan også forskyve seg noen millimeter.

Oppdatering 26. august: Vær meget forsiktig når du sykler på glatt/vått føre med Follow Me. Egentlig sier det seg selv: den bakerste sykkelen fungerer som en henger som lett får sleng. Vi opplevde å velte på vei inn i en rundkjøring en regnvåt ettermiddag forleden uke. Heldigvis gikk det bra da hastigheten var lav og trafikken liten.

Oppdatering 29. april 2013: Har ikke lenger Follow Me da sønnen vår er blitt for stor, men husker det som et bra produkt. Derfor er det fint at systemet har fått norsk agentur – sjekk http://www.familiesykling.no (Neida, ingen har betalt meg noe som helst ;)

I want to ride my e-bicycle

Jeg innrømmer det like ut: en elektrisk sykkel står stadig høyere på ønskelista. For bare et år siden var dette i lokal sammenheng et sært produkt som knapt ga google-treff på norsk, men nå har bladet På Sykkel nettopp publisert sin første (og gjennomgående svært positive) e-sykkeltest, samtidig som vi har fått en rekke forhandlere i Norge.

9

Et produkt det er solgt over hundre millioner av på verdensbasis begynner langsomt, men sikkert å få et gjennomslag her til lands, altså. Så hvorfor vil jeg ha det? Ikke fordi jeg vil cruise avgårde med beina i ro – i henhold til EØS-reglementet må man trå på pedalene for at motoren skal virke, og farten kan ikke overskride 25 km/t. Jeg vil ha elsykkel fordi:

  • Eldrift gjøre det lettere å trå i bakker, som det som kjent er noen av i Norge. Det betyr mindre svett ankomst til jobb = større sjanse for at man bruker sykkel til jobben.
  • Eldrift vil dramatisk øke aksjonsradien – opptil 80 km ved mye landeveissykling nevnes av På Sykkel. Drammen og Lillestrøm, here I come.
  • Eldrift vil gjøre vintersykling mindre tungt, og utvide sesongen ytterligere.
  • Elsykkel er mindre horribelt dyrt enn man skulle tro, selv i Norge. De billigste modellene ligger rundt 12 000, dvs 30 % mer enn en god manuell sykkel.
  • Elsykkel er utvilsomt et av de mest futuristiske kjøretøyene der ute, og egner seg dermed godt for en fremtidstenker. ;-)

Når alt dette er sagt, er det ikke til å komme forbi at elsykkel er uaktuelt med min nåværende kroppsvekt. Det handler om belasting på motor og batteri, men først og fremst om at jeg for tiden trenger all den treningen jeg kan få. Jeg har med andre ord skaffet meg et utmerket incentiv for å gjennomføre et helsetiltak jeg har utsatt for lenge – å bli kvitt de siste, iherdige kiloene fra en ellers effektiv vektreduksjon tidlig i århundret.

Når det er gjort, er det ikke utenkelig at jeg neste 17. august ønsker meg en riktig stor fødselsdagspresang… :-)

Dagens mest nedslående…

…kommer via Østlandssendingen:

Mandag startet årets Sykle til jobben-aksjon, med bare 6000 forhåndspåmeldte. Det betyr at hele 54 000 færre Osloborgere vil sykle til jobben i forhold til i 2000, da 60 000 var påmeldt, skriver Aften.

En årsak som oppgis, er mye negative skriverier om risikoen ved å sykle i byen. Men med tanke på at vi nettopp fikk utdelt et sykkelkart for hele Oslo sammen med “Din bydel”-katalogen, er det leit åkke som. For kartet viser at det faktisk finnes ålreite alternativer de fleste steder i denne byen. Sykling handler forøvrig ikke bare om helse, slik det påpekes i artikkelen, men mer enn noensinne om framkommelighet.

Til visse tider av døgnet er sentrumsgatene latterlig trafikkerte. Ta Finnmarksgata, som går forbi borettslaget vårt og normalt (det vil si uten graveboom) er ganske grei. Forleden trillet jeg forbi en kø som strakte seg fra Tøyensenteret oppover mot Sinsenkrysset. Jeg observerte åtte (8) busser fra rute 20 på nedturen fra Carl Berners plass, og når man vet at disse bussene går hvert 4. minutt i rushtiden er det lett å regne seg til at passasjerene hadde sittet fast en stund. Jeg brukte to-tre minutter på min Bullit… ;-)

Dagens forbløffende

Salon (reklamevarsel) har en sak om Mary Peters, USAs samferdselsminister, som (ikke veldig overraskende) mener at gåing og sykling til jobben ikke egentlig er transport. Men så kommer det:

In fact, only about 1.5 percent of federal transportation dollars go to fund bike paths and walking trails. In the meantime, 10 percent of all U.S. trips to work, school and the store occur on bike or foot[.]

10 prosent i bilens hjemland. Wow. Og nei, det er ikke et ironisk wow. Amerikanske syklister er forøvrig flinke med slående slagord, det skal de ha, jamfør: “No Iraqis Died to Fuel This Bike”.

Medlemskap pluss forbedring av Bikely

Fikk alle tiders passende presang fra svigers til bursdagen: medlemskap i Syklistenes landsforening. Inkludert i medlemspakka var en mekkehåndbok, som kommer godt med når jeg skal skifte bremseklosser på Bullit-hybriden. And on that note: tidligere omtalte Bikely har nå tilført ny funksjonalitet til karttegnetjenesten. Brukere kan kommentere en rute, det er lettere å redigere og – ikke minst – man kan skrive ut en høydekurve (klikk på “Elevation”). Høydevariasjonene på ruta Tøyen-Bærumsveien-Rykkinn bekrefter det jeg allerede vet: veien fra Stabekk til Bekkestua og Bærumsveien opp mot Gjettum er lang og tung. :-)

Bikely.com

bikely.jpg

Smågenialt prosjekt som handler å dele kunnskap om gode sykkelruter i miljøer som ofte er bildominerte: Bikely.com. Bikely bruker Google Map-APIer for å skape brukergenererte rutekart, som kan lastes ned i .GPX (GPS-kompatibelt) format. Bikely demonsterer også den nyttige dobbeltfunksjonen i slike prosjekter: når jeg legger ut ruten jeg skal sykle om halvannen time, fungerer kartet og kartnotatene også som en gjennomgang og huskeliste for meg. Rutene kan naturligvis endres. For øyeblikket viser Tøyen-Rykkinn-ruten f.eks. omskiltingen for syklister og gående som er gjort i krysset Vollsveien/Nordraaks vei i forbindelse med veiarbeid. Foreløpig ikke så mange ruter fra Norge, men vi jobber med saken. ;-)

Sykkelviderverdigheter

Dagens første anbefaling: hovedsykkelveien som går parallellt med E18 mellom Oslo og Sandvika er virkelig et strålende tiltak. Man kan si mye om Bærum kommune, men den har faktisk et godt sykkelveinett, og det bærer den “hemmelige E18″ preg av. Mesteparten av sykkelveien er godt skiltet, går gjennom boligstrøkene mellom motorveien og sjøen, og er så fredelig og idyllisk at man skulle tro man var langt ute på landet. Effektiv er den også – på tørt føre går det kjappere å komme seg til Høvikodden og Sandvika raskere enn med buss (Tøyen-Sandvika: 45 minutter i mitt tilfelle). Tenker man dør til dør, er det også raskere enn toget.

Dagens andre anbefaling: Skiforeningens sykkelsider, som blant annet inneholder en database over 145 mulige sykkelturer i Oslomarka. Etter at NSB nedla sykkeltoget på Gjøvikbanen og i tillegg stengte Stryken stasjon (idiotisk på så mange plan, men der har man NSB), er det blitt vanskeligere å bruke tog som utgangspunkt. Men det er likevel nok av alternativer, heldigvis (via SLF, takk til Gunnar for tipset).

Så til dagens lille historie til skrekk og advarsel: igår var det min tur til å erfare at trikkeskinner er Oslosyklistens nemesis. På vei mot Rådhusplassen fikk jeg sleng på bakhjulet på en regnvåt trikkeskinne, og falt så lang (og tung) jeg var på asfalten. Idag er jeg mørbanka, men klar over at jeg var heldig: langbukser sparte beina for oppskraping, den lave farten jeg vanligvis holder i nedoverbakker i byen gjorde fallet mindre alvorlig og – ikke minst – jeg brukte hjelm.

Hodet mitt var ikke langt unna et hushjørne, hvilket fikk meg til å tenke på munnhellet om hjelmen som forskjellen mellom to paracet og rehabilitering på Sunnaas. Denne postingen i Whatever handler riktignok om motorsykkelhjelmer (eller rettere sagt mangel på sådanne, etter at Florida opphevet hjelmpåbudet), men kommentarene fungerer som en galgenhumoristisk vekker for alle på to hjul – squids og donorcycles er stikkord… ;-)

Dagens drømmeliste…

…fant jeg i Dagsavisen. Jepp, det handler om sykler.

Godt sykkelnytt

Ifølge Dagsavisen er sykkelskader hittil blitt overrapportert her til lands, og derfor er det mye tryggere å sykle enn alle (også vi syklister) har trodd. Antall skadde er omlag det halve av det man tidligere har trodd, og antall hardt skadde og drepte på sykkel har faktisk gått ned fra 160 til 60 på 13 år. Kjekt å vite for en som om noen minutter kaster seg på tohjulingen i retning av selve Mann- og Kvinndomsprøven i Oslo: kryssene rundt Oslo S, hvor trikkeskinner på kryss og tvers, ørten bussholdeplasser, mye biltrafikk og høy andel rusete fotgjengere gjør trafikkbildet spennende for noen hver… ;-)

Vettugt innlegg om vintersykling

i en av Dagbloggene. Kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av fremkommeligheten for en som forsøker å navigere seg gjennom Oslo på to hjul for tiden – og dette er altså en av de beste norske vinterbyene å sykle i…

Oppdatering: Dumdristig og klar over massive forsinkelser i trafikken som jeg var, syklet jeg faktisk til og fra jobb i Oslo sentrum imorges. Stooor feil. Gatene som ikke var dekket av tjue centimeter snø, var sperret av traktorer iferd med å fjerne tjue centimeter snø, eller biler som ikke klarte å spinne seg ut av tjue centimeter snø. Dette var også dagen Ming Tay-låsen bestemte seg for å gå i vranglås en gang for alle. Bad bike day.

First we take Manhattan…

Først slår de ut internett, så setter de flyene på bakken, nå er turen kommet til husene våre. Vær redd. Vær veldig redd. Eller skaff en katt.

Det er farlig å sykle

ifølge bydelsoverlege Frantz Leonard Nilsen på St. Hanshaugen, som rapporterer om 30 sykkelulykker i sin bydel:

Flere steder i Oslo er det malt egne sykkelfelter langs de trafikkerte gatene, uten at dette har gjort sykling trygt.

Ikke minst er dette tilfelle om vinteren, når sykkelfeltene ikke bare fungerer som parkeringsplass og barnevogntrillerute, men for sikkerhets skyld også dumpeplass for snø fra veiene. :-(