Category Archives: Reiser

Ting man lærer av å fly (litt for) ofte

Reserver sete så fort flyselskapet gir deg mulighet til det. Ved å reservere unngår du å trekke det dårligste loddet i setelotteriet, som er et midtsete midt i flyet (eller bakerst om du skal til en flyplass der man ikke får gå ut bakre dør). Er du langbeint kan du fikse deg en plass ved nødutgangene eller aller forrest, og reiser du ofte i embeds medfør kan du sikre deg de kjekkeste plassene på et fullt pendlerfly, som tas opp i neste punkt.

Velg sete ved midtgangen og langt fram i flyet. Midtgangsetet garanterer deg minst ett armlene og bedre plass til å strekke på beina, lar deg gå ombord etter rushet (se nedenfor) og lar deg gå av før de to andre på seteraden din. Sitter du i tillegg langt foran er du blant de første som forlater flyet. Det gjør ikke bare hverdagen mindre stressende, men gir deg også en fordel i kampen for transportmidlene. Selv på så store flyplasser så store som Tromsø Langnes kan det danne seg drosjekø etter ankomst, og mang en iskald vinterdag har jeg profitert på å reservere 4C istedenfor å la flyselselskapet tildele meg 14F.

Unngå rad 1 eller 2 om du har mye håndbagasje. Bagasjehyllene lengst fremme brukes ofte til lagring av utstyret som brukes ved sikkerhetsdemonstrasjonen, tepper, førstehjelpskasse osv. Den lille bagasjedansen man ofte kan se utspille seg på ettermiddagsflyet fra Bergen eller Stavanger er som regel et resultat av passasjerer som ikke fulgte dette rådet, eller det som nå følger.

Gjør håndbagasjen liten, lett og myk. Ved å bytte ut den bærbare med en netbook og dokumentbunker og bøker med et lesebrett har du ikke bare redusert vekten med 3-4 kilo, du har også skaffet deg bagasje som er mye mindre i omfang. Selv om flyselskapene tillater deg å ha med håndbagasje som måler 55 x 40 x 23 cm, vil livet ditt mye enklere om bagasjen kuttes med 10 cm i hver retning – og du i tillegg bruker en myk veske eller sekk istedenfor et hardt plastskall.

Vent helt til slutt med å gå ombord. Ombordstigningen er den mest stressende delen av en typisk flyreise. Ved å være blant de siste som går ombord unngår du køståing for å komme ombord – to køer mindre i løpet av en travel reisedag er virkelig ikke til å kimse av – samtidig som du reduserer sittetiden i et trangt flysete til et minimum (på turen Oslo-Trondheim snakker vi 10-15 % av flytiden). Men dette fordrer at du har fulgt to av rådene over: skaffet deg et sete ved midtgangen og pakket fornuftig, slik at du alltid finner plass til bagasjen din.

Oppdatering: Det er blitt påpekt at mye av dette ikke gjelder for Widerøe-flighter. Man kan ikke reservere seter på disse flyene, blant annet fordi personalet må kunne flytte passasjerene avhengig av vektfordelingen i flyet. Noe er likt, imidlertid: det er enda viktigere å pakke smått og mykt når man skal fly med Dash 8. Jeg har sett mang en frustrert passasjer komme med håndbagasje fra en 737 og forsøke å tvinge den opp i bagasjehyllen på Dashen.

Siden flyene er så små, betyr det også at plasseringen i flyet ikke er så avgjørende for hvor raskt man kommer seg ut på flyplassen. Jeg foretrekker faktisk vindussete hos Widerøe, fordi rutene ofte går over de mest spektakulære delene av landet. Med andre ord: hos Widerøe kan det lønne seg å gå ombord først. Ruter som Oslo-Sogndal, Tromsø-Alta og Bodø-Andenes er glitrende eksempler på dette. :-)

Sony Reader: Den store ferietesten

For meg er et hovedpoeng med leseplater/mobilbøker å kunne spare vekt på reise. Som for så mange andre moderne boklesere er ferien blitt min viktigste anledning til virkelig å fordype meg i bøker, og derfor har jeg gjerne slept på eller kjøpt både fire og fem billigbøker underveis. Da Jorunn og jeg dro til Dublin rett før påske, bestemte jeg meg for å droppe papirbøkene og isteden satse på å Sony-leseplaten.

Første punkt på dagsorden var å skaffe lesestoff. Som tidligere nevnt er det ikke mulig å kjøpe nyere engelskspråklige bøker via Sonys nettbokhandel, men heldigvis (og sikkert ikke overraskende for mange) er jeg glad i science fiction. Jeg er ofte blitt tipset om Baen.com, som tilbyr et stort antall bøker i lovlige gratisutgaver i alle tenkelige ebokformater, og valgte å laste ned fire-fem bøker derfra.

screenshot-1

Noen av formatvalgene du har i Baen.coms gratisbibliotek

Blant bøkene jeg lastet ned var Murray Leinsters Med Ship, en underholdende samling klassiske langnoveller som på et eller annet vis må ha inspirert Jon Bings Alexandria-serie (for ikke å si Marco Polo-serien han skrev med Tor Åge Bringsværd). Mens Med Ship er en frittstående bok, er Jeffery A. Carvers Neptune Crossing første bind i en serie – her er ideen at du blir så interessert i å lese fortsettelsen at du kjøper resten av serien. Hvilket faktisk godt kan tenkes i mitt tilfelle.

Med mer enn nok bøker til en tredagers tur, var det egentlig bare én bekymring som gjensto: ville batteriet vare? Jeg har ingen separat lader til Readeren jeg tester, isteden lades den opp når den er koblet til PCen via USB. Men alt jeg hadde lest på forhånd tydet på at det ikke var et problem. Leseplater trekker minimalt med strøm når sidene ikke blas om, og derfor regnes batterilevetiden ikke i timer men i antall sideskift.

Sony hevder at man kan bla om 7500 ganger før batteriet i en PRS-505 er tomt, min erfaring er at produsentens tall som regel er overdrevet. Men etter å ha lest 1300 boksider og et hundretall artikkelsider, pluss bladd om et ukjent antall ganger i forbindelse med menyvalg (på elektronisk papir er det å klikke seg gjennom en meny det samme som å bla om en side) er batteriindikatoren fremdeles 3/4 full.

Det tyder på at Readeren absolutt burde makte 5000 sidevisninger eller mer på én ladning. Nå er det verdt å merke seg at boksidene på en Reader inneholder mindre tekst enn en vanlig bokside, men likevel tyder dette på at du fint kan kan legge ut på en tidagerstur uten å bekymre deg for at batteriet går tomt.

3419932937_7ae10cc33a_b

Sony-pene produkter: Reader og Vaio i butikkvindu i O’Connell Street, Dublin

Mens vi var i Dublin hadde Sony tydeligvis en kampanje, jamfør bildet over. PRS-505 var på salg i flere av elektronikkbutikkene jeg var innom, med priser fra €200 og oppover. Det jeg ikke fant noe informasjon om, er irske kjøperes mulighet til å skaffe seg lovlige ebøker. Den store bokhandelen Waterstones står bak Reader i det britiske markedet, som gjerne overlapper med det irske på andre områder, men som alltid er det vanskelig å avgjøre på forhånd om utlendinger kan kjøpe.

Hvor god er e-papirskjermen egentlig?

Den siste uka har jeg vært på reisefot omtrent konstant, noe som har gitt meg en god anledning til prøve ut hvordan Sony PRS-505 fungerer som praktisk leseredskap. Jeg har fylt leseplaten med en haug med PDF-filer fra arkivet, og dermed kunnet utnytte venting på flyplasser til å lese rapporter jeg skulle ha pløyd meg gjennom for lenge siden, men ikke har vært motivert for å bruke masse papir på å skrive ut.

Batterilevetiden har vist seg å være mer enn god nok. Etter en ukes intens lesing (to timer pr. dag) viser måleren fremdeles fullt batteri. Leseplaten er nøyaktig like høy som en vanlig paperback, den er én centimeter bredere enn standardbredden og en god del tynnere (drøyt centimeteren tjukk). Den veier 340 gram inklusive lærcover, som er ca 50 % mer enn en normaltjukk paperback og 30-40 % mindre enn en vanlig hardcover-bok.

Siden Sonyen også kan fylles med det du måtte ha av dokumenter som normalt skrives ut, sparer den altså endel vekt,  samtidig som antall kolli reduseres kraftig (i mitt tilfelle til Asus Eee, Nokia E61i og Sony Reader i “go-bagen“). Hovedspørsmålet er likevel dette: hvor god er e-INK-skjermen å lese på? Min subjektive vurdering: svært god, såsant belysningen er god nok.

Sammenligning av samme tekst på Sony Reader og Asus Eee (høyre)

Jeg leser mye på vanlige flate dataskjermer, og merker ofte at jeg blir trett i øynene etter en halvtimes lesing eller så. Noe tilsvarende opplevde jeg ikke med Reader-skjermen under normale lysforhold. Det må tilskrives e-papirskjermen, som blant annet sørger for at skjermbildet er bunnstabilt mellom hvert sideskift – i motsetning til andre dataskjermer blir ikke bildet oppfrisket kontinuerlig. Dette er nok også årsaken til at bokstavene oppleves som klarere enn en skjermoppløsning på 600 x 800 bildepunkter skulle tilsi.

Sammenligning av laserutskrift, Sony Reader PRS-505 og billig paperback

Bilder som det over kan sjelden yte lesemediene full rettferdighet. Men hovedtrekkene er korrekte: laserutskriften på hvitt kontorpapir til venstre gir svært god kontrast med et svakt blåstikk, Sony Reader i midten gir dårligere kontrast mot lysegrå bakgrunn, mens billigboka til høyre gir noe bedre kontrast enn Readeren mot en gulhvit bakgrunn.

I svak belysning gir laserutskriften best leselighet, men i normal til skarp belysning opplever jeg de to lesemediene til høyre som mer behagelige. I direkte dagslys, da vanlig papir kan reflektere plagsomme mengder med lys, kommer Readeren virkelig til sin rett. Nå er det jo slik at mye av fritidslesingen gjøres på sengen, der det ofte er en fordel å kunne begrense leselyset av hensyn til en sovende ektefelle. Her er det ingen vei utenom å skaffe seg en liten bokleselampe. :-)

Mens vi venter på Poirot – på tur med Unionsekspressen

Da vi la ferien til Stockholm og Skärgården forleden uke, bestemte vi oss for å velge tog framfor fly. Toget bruker halvannen time lengre enn flyet fra dør til dør, men koster som regel en god del mindre (ingen ekstraskatt og flyplasstransport) og er selvsagt langt mer miljøvennlig, for ikke å si menneskevennlig. På morgentoget får du en mykere start på dagen: du slipper alle køene og mesteparten av traskingen som hører flygingen til, og behøver ikke forholde deg til meningsløse sikkerhetstiltak (multiverktøy og kontaktlinsevæske kan tas med i håndbagasjen – yay!)

Tidligere har vi reist med SJ til Stockholm og vært fornøyd med det. Denne gangen bestilte Jorunn billetter på Unionsekspressen, et privat initiativ startet av bl.a. Ofotbanen mellom Narvik og Kiruna. Konseptet er enkelt nok: ta et lokomotiv fra Ofotbanen, og la det trekke noen vogner mellom Oslo og Stockholm en gang i døgnet. Tur 0717 om morgenen, retur fra Stockholm 1600. Nettstedet er greit og oversiktlig, med et bestillingsskjema som lar deg velge sete og – kryss i taket! – angir kjøreretning.

Reisetiden er noe kortere enn med SJ, 5:40 mot 6:05, mens prisen er litt høyere enn SJs førsteklasse-pris. Det vi fikk på Unionsexpressen var utvilsomt også av første klasse, og for meg var særlig stolene – tre i bredden istedenfor fire i to av de tre vognene – en vinner. Det er uten tvil de bredeste og mest behagelige stolene jeg noensinne har opplevd på et kommunikasjonsmiddel, med beinplass nok til Yao Ming. Her kan man trygt lene seg bakover uten frykt for å plage naboen, og resultatet var at jeg sov bort to timer av reisen til Stockholm.

Unionsexpressen har også gjeninnført restaurantvognen, med hvite duker, ordentlig dekketøy og bestikk, kelner i hvit uniform og det hele. Da vi satte oss til rette for å spise den inkluderte frokosten på turen over, og siden for å dele en flaske hvitvin til hyggelig svensk pris på hjemturen, var det virkelig så vi ventet å se Hercule Poirot i følge med en britisk enkehertuginne trippe inn i salongen hvert øyeblikk. Dessverre gjorde vi ikke det. På tilbaketuren fra Stockholm så vi sant å si ikke så veldig mange andre heller.

Det er selvsagt noe eksotisk ved å ha en hel, luksuriøs togvogn til seg selv, men det gir meg en synkende følelse av at Unionsekspressen kan bli et kortvarig fenomen (selv om Ofotbanen er optimistisk). Og det ville i så fall være synd. Riktignok er det rom for forbedringer – wifi som fungerer som lovet, for eksempel – men alt i alt er dette noe jeg som hyppig togreisende har etterlyst i årevis: et alternativ til de statlige selskapene som ikke handler om å bli studd sammen i en trang buss. Kanskje er det manglende markedsføring det står på, men jeg mistenker at folk flest i RIMIREMAland simpelthen ikke er villige til å betale de 200-250 kroner ekstra en raskere og behageligere reise koster.

På MS Utsira har de skjønt det

Det har de ikke på OSL Gardermoen, der man kan se langt etter strømuttak og betaler det hvite ut av øyet for å koble seg til noen skarve minutter. Det har de heller ikke i SAS, som verken tilbyr strøm eller wifi. Samme sorgen på Haugesund flyplass. Og så går man ombord i solide, trauste MS Utsira, og hva finner man? Strømuttak i overflod, og fri wifi. Som det blogges gyngende fra i dette øyeblikk. Landets største transportnettverk har mye å lære det som må være et av landets minste. Verden er flatere enn noensinne, folkens.

Rutebok.no

For en som har brukt mye tid i det siste på å komme seg rundt i Norge med kollektive transportmidler, har Rutebok.no vist seg å være et uvurderlig hjelpemiddel. Her er man i ferd med å samle det som er av ruter for tog, buss, ferje og fly under ett grensesnitt, og resultatet er at jeg kan søke etter en passende reiserute til Utsira (som jeg ska en tur til i nær framtid) og få resultatet nedenfor:

Nettstedet har fremdeles en del barnesykdommer – det hender jeg får feilmelding når jeg prøver å generere en personlig reiserute som PDF, for eksempel. Men alt i alt er dette en lovende start på et tilbud som vil bli stadig viktigere, i takt med at transportkostnadene stiger…