Arkiv for Reiser

En hyllest til nattoget

Etter å ha tapt flere tusenlapper enn jeg liker å tenke på i arbeidsfortjeneste på vekterstreiken, trodde jeg i grunnen ikke at jeg skulle si dette. Men likevel: Takk, alle streikende vektere på flyplassene. Takk for at dere tvang meg til å ta nattoget to ganger i løpet av de siste par ukene, og dermed lot meg oppleve en sovekupé for første gang på nærmere 30 år. Det var nemlig en overveldende positiv opplevelse, og en som absolutt gir mersmak.

Bilfri som jeg er tar jeg svært ofte toget i forbindelse med jobben som omfarende foreleser, og er stort sett en svært fornøyd NSB-kunde. Det er mulig jeg bare har vært heldig, men jeg har ennå til gode å komme for sent til et oppdrag på grunn av forsinkelser med toget (ei heller med fly forresten – det måtte faktisk en vekterstreik til for å f*kke opp den perfekte statistikken). Selv om jeg hører til de heldige som kan lese, se film og jobbe på ethvert tenkelig transportmiddel, er toget uten sammenligning det beste bevegelige kontoret jeg kan tenke meg.

Men det er altså på dagtid. Mitt siste minne fra nattoget var da jeg forsøkte å sove i en stol på Bergensbanen i 1990, men ikke fikk blund et sekund fordi min medpassasjer var en mager mann med vilt og rødt skjegg i en Jesus-aktig kaftan som satt og leste intenst i noe som så ut som et religiøst skrift mens han vugget langsomt frem og tilbake. Han lagde ikke en lyd og var ellers ikke til sjenanse, så jeg kunne ikke for skams skyld tilkalle konduktøren. Isteden satt jeg der og ventet forgjeves i åtte samfulle timer på at det skulle skje noe dramatisk i setet ved siden av meg.

Jeg har også reist i sovekupé på 70- og 80-tallet, i de dager da man risikerte å måtte dele med en fremmed. Jo mindre som sies om den saken, jo bedre. Så ja: jeg hadde en viss terskel å overstige før jeg igjen ville satse på å ta toget om natten. Men da vekterstreiken truet med å stenge Sola flyplass forleden uke, hoppet jeg i det og bestilte sovekupé fra Oslo til Stavanger. Det passet ekstra godt da foredraget mitt var så tidlig på morgenen at jeg normalt hadde måttet reise kvelden før og overnatte på hotell – noe som var svært vanskelig å få tak i i Stavanger akkurat denne dagen. Ved å ta toget kunne jeg ankomme Stavanger halv åtte om morgenen, frisk og opplagt, og dra rett til forelesning.

Rent praktisk var dette veldig greit. Jeg bestilte billett via nsb.no, og baserte meg deretter helt og holdent på den utmerkede NSB-appen fra Google Play. Prisen på en billett varierer litt med om du får minipris eller ei, men jeg betalte 1049 til Stavanger. Det er i utgangspunktet dyrere enn fly (i alle fall flybilletter kjøpt god tid i forveien), men du sparer utgifter til transport til og fra byen. Hvis du som jeg benytter toget for å spare en hotellovernatting, blir nattoget med et det klart billigste alterntivet (i mitt tilfelle er det oppdragsgiver som tjener på det, men likevel.)

På reisekvelden dro jeg hjemmefra kvart over ti om kvelden, hvilket innebar at det ble god tid til lesing og legging av barn istedenfor at pappa stresser avgårde til Gardermoen en time eller to tidligere. Halv elleve gikk jeg inn i spisevognen på toget til Stavanger og sjekket inn ved å vise konduktøren skjermbildet fra appen, fikk et nøkkelkort og gikk til kupeen.

Kupé i nattoget. Kilde: kjelljoran på Flickr

Kupeen har to senger over hverandre, en liten vaskeservant, et strømuttak og er ikke veldig romslig. Men for meg var den mer enn stor nok (og jeg er som kjent ikke småvokst) til at jeg fikk gjort mitt kveldstoalett og hengt fra meg reisegodset. Man deler ikke kupé med fremmede lenger, så dermed er det god plass til bagasje i og annet i overkøya.

Toget avgikk fra stasjonen i rute, og så var det bare å trekke for gardinet og gå til køys. Normalt sover jeg aldri mer enn 6 timer om natten, og jeg sover ikke dypt. Det er en ganske annerledes følelse å sove på et tog enn f.eks. et passasjerskip i bevegelse – det er stans og oppstart, penseskift og slingring og krenging. En annen erfaren reisende påpekte at Oslo-Stavanger er den mest slingrete av NSB-rutene, men det til tross fikk jeg da fem temmelig uavbrutte timer med søvn – verken mer eller mindre enn det jeg hadde fått i en fremmed seng på hotell.

Deretter var det å begi seg til kafévognen og nyte det aller største fortrinnet med å ta nattoget, nemlig ankomsten. Mens jeg satt der og nøt min kaffe og frokost og så Sola stå opp over vakre Jæren, tenkte jeg på kontrasten til en tidlig morgen på flyplassen. Selv når køen i sikkerhetskontrollen går kjapt, er det et styr, fra man løper for å rekke flytoget til man hører mannskapets gjennomgang av sikkerhetsprosedyrene for millionte gang. Hele turen foregår i et hermetisk lukket miljø, mens toget er åpent mot verden. Jamfør duften av møkkaspredning som slår inn i toget når det ruller over åkerlandskapet.

Inspirert av dette valgte jeg også å ta nattoget til et tidlig foredrag i Trondheim denne uken. Opplevelsen var den samme positive, med den tilleggsbonusen at jeg sov litt dypere på et tog som slingret mindre og fikk ankomme Trondheim togveien. Og for den som ikke har gjort det, kan jeg bare si at ankomsten er den stikk motsatte av veien inn fra Værnes: skinnegangen går gjennom et grønt landskap, med utsikt til Nidelven det siste stykket. Poesi på hjul. Skal definitivt gjentas, om enn kanskje ikke i vintersesongen. :)

Share/Bookmark

Mellom Berlin og New Dehli: inntrykk fra Moskva

For noen dager siden tilbragte jeg en langhelg i Moskva, i forbindelse med lansering av min bok “Liv i universet” på russisk. På forhånd hadde jeg i grunnen få sterke forventninger med unntak av én: jeg forventet å finne en kulturby. Via det russiske romprogrammet fikk jeg fra barnsben av en interesse for russisk kultur og historie. Ellers hadde jeg i grunnen mest en slags forestilling om at Moskva opplevelsesmessig ville havne mellom to andre megabyer jeg har sans for, nemlig Berlin og New Dehli. I begge tilfelle ble forventningene innfridd.

Mitt første møte med Moskva var byens metro, som er overveldende på alle måter. Overveldende vakker (det er sant alt som sies om arkitekturen og dekorasjonene), overveldende stor, forvirrende (alle skilt og annonseringer til passasjerene er kun på russisk), bråkete og ikke minst full av folk. Hver dag transporterer metroen 10 millioner mennesker. Bare for å sette det i perspektiv: det er som om alle nordmenn – fra beibier til oldinger, fra Lindesnes til Kirkenes – skulle ta T-banen frem og tilbake i løpet av dagen. Her er effektiviteten på Berlin-nivå, utvilsomt.

Kreml var overraskende grønt

Det er bra, for ifølge alle fastboende jeg møtte er trafikksystemet forøvrig ganske f*kka opp. Prangende mangefelts bulevarder gjennom sentrum er til liten nytte i en by med mellom 10 og 20 millioner innbyggere (det kreves tillatelse for å bosette seg i Moskva, så byen skal være full av “illegale innvandrere” fra Russland) når folk for alvor skaffer seg bil. Jeg hørte skrekkhistorier om folk som hadde blitt sittende opptil åtte timer i kø på vei til flyplassen, og Hans Wilhelm Steinfeld kunne fortelle at NRK nå sleper utstyret sitt gjennom metroen istedenfor å kjøre.

Moskovittene tar sin sigarett på alvor

Taxi ble altså frarådet, bortsett fra på tidspunkter da sjansen for kork er liten. Da ble det til gjengjeld forventet at vi norske skulle glemme alt vi har lært om trygg taxikjøring. Slik tager man en taxi i Moskva: man stiller seg opp på fortauet, strekker ut en hånd og vinker til en bil stopper. Bilen kan like gjerne være en totalt anonym personbil som et kjøretøy med lys på taket. Så akkederer man med sjåføren (som altså ikke har noe bevis på at han er taxisjåfør) om prisen (taksameter – hva er det?) på russisk før man setter seg inn og håper på det beste. Tross at hver celle i kroppen skriker PIRATTAXI gikk det bra de gangene jeg prøvde det. Akkurat som i New Dehli.

Ellers ble jeg slått av hvor mange spor etter sovjettiden som ennå er synlige. Hotellet mitt lå for eksempel på bulevarden Leninskij Prospekt, som domineres av en gigantstatue av gamle Uljanov himself. Sovjetsymbolikk florerer i metroen, der man kan gripe seg selv i å beundre en vakker bord – inntil man innser at den består av hammere og sigder. Den røde stjernen lyser fremdeles over Krem, og på dagen da jeg var der var den røde plass stengt i anledning valget – bortsett fra for dem som ville besøkte Leninmausoleet.

Moskva fremsto den minst globaliserte av alle millionbyer jeg har besøkt. En ting er de svake engelskkunnskapene, men vel så påfallende er det nesten totale fraværet av personer med bakgrunn fra sør-Asia, Afrika eller Sør-Amerika. Klimaet, det lave lønnsnivået og den strenge bosetningspolitikken spiller sikkert en rolle, men jeg ble også fortalt at et korrupt og utlendingsskeptisk politi og gjenger av høyreradikale nasjonalister gjør livet surt for folk som ser ut som om de er fra Kaukasus eller sørligere egne.

Uten sammenligning forøvrig: en annen underrepresentert gruppe i Moskva er syklister. Jeg så bare én modig og forskremt sykkelsjel på fire dager, noe som er lett å forstå med tanke på mangelen på sykkelstier og det kaotiske trafikkbildet. Ditto for brukere av iDingser, forøvrig. Moskva er stedet for deg som savner den gode, gamle Nokiaringetonen. Men på metroen, som alltid har vært kjent for å ha mange lesende passasjerer, så jeg overraskende mange som leste på små lesebrett og nettbrett (Pocketbook IQ så ut til å være en gjenganger).

Gjennomgående var inntrykket positivt, dog. Jeg var i Moskva i anledning en bokmesse, og fikk til fulle bekreftet ryktet som en kulturby. Det var stappfullt av folk på messen og god deltakelse av barn på alle arrangementene jeg var med på. Og museene jeg rakk å besøke var helt ypperlige (med unntak av manglende skilter på engelsk, selvsagt). Ikke overraskende falt jeg pladask for kosmonaut-minnemuseet som ligger i utkanten av den store VDNKh-parken nord i byen. Museet, som ligger under et av de mest berømte monumentene fra sovjettiden, gir en veldig grundig oversikt over hele det sovjetiske og russiske romprogrammet, fra rakettforskning før annen verdenskrig til den internasjonale romstasjonen.

Jeg ble også positivt overrasket over den russiske maten. Kanskje skyldes det at jeg liker tradisjonskost av det litt tunge slaget (derfor mener jeg at f.eks. Tyskland er en sterkt undervurdert matnasjon), men de mange russiske rettene jeg rakk å prøve var særpregete og velsmakende. Takket være restaurantkjeden Mu-mu (hva kua sier, vettu) er det lett å finne god, tradisjonell mat til en billig penge. Der har vi i Norge mye å lære av Russland, rett og slett. Eneste minus her er at så mange fremdeles røyker på restaurant.

En nordmann som har bodd mange år i Moskva sa at dette først og fremst er byen for den som har en  jobb å gjøre. Jeg kan se det poenget. Men jeg ser også at det lar seg gjøre å tilbringe en flott uke som turist i denne byen, bare man passer på å dra på en tid av året da klimaet er mindre grått, kaldt og surt (det er blitt sagt at man kan føle seg fargeblind etter noen dager i Moskva om vinteren, og det kan jeg gå god for). Og planlegger veldig grundig, så man klarer å navigere seg rundt i en hav av skilter på kyrillisk. :)

Amazing Race på norsk – den beste TV-nyheten på en god stund

Jeg må tilstå min hemmelige last: jeg liker velprodusert reality mer enn de aller fleste andre TV-genre. Klaustrofobisk drittsekk-TV av typen Robinson eller glad-TV av typen “Gøy på landet” har jeg lite til overs for, men gi meg gjerne Hellstrøm på oppdrag, Luksusfellen, kokkekrig på kniven i Top Chef eller til og med “Grensevakten”.

På mitt private reality-Pantheon er det likevel ingen som kan måle seg med en serie som ikke lenger vises på norsk TV, og som jeg derfor har Peter Sunde et al å takke for at jeg fremdeles kan følge. Jeg snakker om Amazing Race, som er inne i sin 19. sesong. Jeg har sett hver eneste episode av serien, og har med unntak av den ulykksalige sesong 8 (der lagene var familier som stort sett dro rundt i USA, et ikke gjentatt eksperiment) vært sterkt engasjert hele veien.

På en måte er det rart, for opplegget for Amazing Race følger samme oppskrift hver sesong. Vanligvis er det 11 lag på to personer hver som starter fra en by i USA, og som deretter må komme seg så raskt som mulig rundt Jorda (mot øst eller vest, det varierer fra sesong til sesong) via 12 etapper eller “pit stops” i ulike land. I hvert land får lagene ulike oppgaver å utføre og episodene viser lagenes kamp for å komme først til episodens pit stop.

Laget som kommer først får gjerne en premie (ofte en reise), mens det siste laget blir eliminert i de fleste tilfelle (det er alltid et par omganger der ingen ryker ut – såkalte non-elimination points – i hver sesong). Laget som først løper over målstreken i USA får en million dollar. Det høres altså enkelt ut, og er det i stor grad. Så hvordan kan det ha seg at serien har vunnet så mange priser og stadig har så mange seere at opptakene til sesong 20 nå har startet?

Det vil jeg tro er et hovedtema hos TV2 nå. Norge slutter seg nemlig til den celebre gruppen med land (Brasil, Israel, Kina og Australia) som lager en lokal utgave av serien. Som trofast seer mener jeg seriens suksess hviler på fire hovedsøyler som TV2 må få på plass for å lykkes i Norge.

Det handler om å reise til fjerne og eksotiske steder. I denne serien er veien virkelig målet. Fly er utgangspunktet for reiser fra land til land, men deretter går det i alt fra buss og lyntog til tuktuk. Stort sett bos det ikke på luksushoteller, og det hender man må overnatte utendørs for å rekke en severdighet eller et transportmiddel som åpner tidlig. Det er gir serien et backpacker/Interrail-aktig preg som vi som er glad i å reise vet å verdsette – enten vi har lyst til å gjøre det samme selv eller ei. Samtidig viser serien hvor fantastisk spennende og vakker – rent ut sagt eventyrlig – kloden vår er.

Klassisk AR-utfordring: spise 2 kilo kjøtt i Argentina for å gå videre

Oppgavene. Produsentene av AR er stort sett svært flinke til å finne oppgaver som tar utgangspunkt i landet og kulturen konkurrentene suser gjennom. Å plante ris, reparere motorsykler, hoppe i strikk, lære barn engelsk, trene minerotter, spise en kilo kaviar, danse for penger, løse gåter av ulike slag, danse, dykke, telle buddha-statuer, bygge IKEA-hyller, stå på rulleski (skjedde i Norge) og plassere flagg i riktig rekkefølge er blant de mange hundre oppgavene som er gitt og løst i årenes løp.

Overraskelsene. Alt som kan hende med vanlige globetrottere, skjer også med deltakerne i AR. Kunnskapsløse drosjesjåfører, språklige misforståelser, mistede pass og forsinkede fly har sendt sendt lag ut av konkurransen og kullkastet alle rankinglister ved flere anledninger. I land der engelskkunnskapene er dårlige og gateskilt en sjeldenhet er det vanlig å sende deltakerne ut på leting etter etter en spesiell adresse eller et hint som er plassert i offentligheten. ARs farger er gul og oransje, en såpass vanlig kombinasjon at lag lett kan ende på villspor.

Stressede deltakere leser ofte oppgaveteksten feil, og får straffetid eller må gjøre oppgaven om igjen. For bare et par uker siden ble et lag som besto av to tidligere vinnere av Survivor (USAs Robinson), og som dermed mente de hadde hadde et favorittstempel, slått ut fordi de ikke løste oppgaven til punkt og prikke.

Castingen. Det høye tempoet (ifølge produsentene filmes 12 episoder på 23 dager) og fokuset på oppgaver gjør at det blir relativt lite tid til det kvasiintime småpjattet som ofte er det kjedeligste ved realityserier. Når det er sagt, spiller lagsammensetningen en viktig rolle. Lag på to og to gir åpenbare konstellasjoner som gjentar seg fra sesong til sesong, som søsken, ektepar, kjærestepar, vennepar og kolleger.

Kjendisfaktoren er ikke plagsomt høy, og hangen til å ha med fotomodell-lag oppveies gjerne av mer gjennomsnittlige amerikanere. Man er tydeligvis opptatt av en grei etnisk balanse, og pleier også å ha med minst ett homofilt par i hver sesong. God fysisk form er viktig, men ikke avgjørende. Deltakerne får ikke ha med seg mobilelefon eller andre elektroniske hjelpemidler, og må spørre og grave og akkedere seg over kloden. Det gjør sosial intelligens og språktalent er vel så viktige suksessfaktorer.

Jeg ser at TV2s påtenkte programleder Freddy dos Santos vil unngå drittsekk-tv, og det ligger litt i seriens natur at AR blir bedre i så måte enn mange andre serier. Drivet underveis er for stort, overraskelsene for mange og skiftene for hyppige til at det er mulig å inngå varige allianser. En oppgave kan sende den ene halvdelen av en allianse til topps mens den andre går til bunns, og siden det kun er rekkefølgen i mål som avgjør samtidig som man slår hardt ned på regelbrudd, er det mindre rom for å baksnakke, konspirere eller gjøre mer eller mindre usømmelige ting enn i tilsvarende serier.

Man må altså få Freddy dos Santos til å gjøre en like god jobb som Phil Keoghan, og bør i løpet av første sesong ha minst ett eller to lag som er karismatiske og interessante å følge videre. La oss håpe at de ikke faller for fristelsen til å caste for tett opp mot “71 grader nord”, som peker seg ut som den åpenbare konkurrenten. Noen av de mest interessante lagene på AR har ligget svært langt fra det etterhvert fryktelig monotone frisksportidealet til TVNorge-serien. Stikkord for AR-kjennere er Danny og Oswald, Kynt og Vyxsin og Mel og Mike, for eksempel.

Uansett ser jeg fram til denne norsk TV-premieren med sjeldent stor forventning, og kan bare si som Phil pleier å si i åpningen: ”Good luck… travel safe… go!”

Den endelige leseplatetesten: tur-retur Etiopia

Som nevnt var Jorunn og jeg nylig i Etiopia for å hente vår sønn. Den såkalte “hentereisen” har ulik lengde, avhengig av landet det adopteres fra. I Etiopias tilfelle pleier norske adoptivforeldre å måtte oppholde seg i landet i minst 11 dager for å være sikker på at alle papirer er i orden før man kan reise hjem med barnet. Vi ville ha litt bedre tid på oss, og ble i 14 dager. Selv om hentereisen er enestående og livsforandrende, kom det ikke på tale for meg å reise uten rikelig med bøker. Nybakt far eller ei, jeg må ha min daglige dose intravenøs tekst.

Men samtidig visste jeg at det ikke kom på tale å ha med en stabel pbøker. Selv om vi hadde dobbel vektkvote på flyet, regnet vi med at vi at vi ville trenge hvert gram til gaver, klær, leker og nødvendige matvarer (det holdt stikk: vi sprengte vår 90 kilos kvote da vi troppet opp på flyplassen i Addis Abeba på fredag). Altså niks bøker med fra Norge, og samtidig kunne vi ikke regne med å få fatt i spennende lesestoff i Addis. Følgelig tok Jorunn med seg PRS-600, mens jeg nøyde meg med lille PRS-300. Før avreisen raidet jeg Sony Reader Store, og fylte platen med et variert utvalg av romaner og fagbøker.

Allerede under flyreisen ned oppdaget jeg hvor godt det er å ha batterilevetid som måles i uker snarere enn timer. Selv om man har et opphold i Frankfurt som i teorien gir mulighet for lading, må man i praksis regne med å være uten ladestrøm fra man tar av i Oslo til man lander i Addis, et halvt døgn seinere. Ikke en situasjon der man vil basere seg på batterilevetiden til mobilen/netbooken/iPaden, med andre ord. Og det blir ikke nødvendigvis bedre når man kommer fram. I Addis går strømmen ofte, og man er avhengig av at hotellet har en pålitelig generator for å være sikker på å få ladet dingsene. I vårt hotell var det så som så, så nok en gang var det greit å vite at lesingen ikke var avhengig av jevnlig lading.

Her må det legges til at leseplatene hadde omslag med innebygd lys (kalt PRSA-CL3), som gir godt leselys i ukesvis med ett AAAA-batteri. Kjekk å ha på senga for alle som deler den med en som ikke vil bli plaget av vanlig leselys, og altså ekstra kjekk å ha i et land der leselyset kan forsvinne når som helst. Det som i vår verdensdel er en ulempe – PRS-modellenes manglende wifi- og 3G – blir uinteressant eller til og med fordelaktig i et land som Etiopia. Når nettverkene ikke er der uansett, kan det være bedre å ha en billigere og enklere enhet med lavere batteriforbruk (når det er sagt finnes det også lykkelige Kindle-eiere i Etopia).

Ting man lærer av å fly (litt for) ofte

Reserver sete så fort flyselskapet gir deg mulighet til det. Ved å reservere unngår du å trekke det dårligste loddet i setelotteriet, som er et midtsete midt i flyet (eller bakerst om du skal til en flyplass der man ikke får gå ut bakre dør). Er du langbeint kan du fikse deg en plass ved nødutgangene eller aller forrest, og reiser du ofte i embeds medfør kan du sikre deg de kjekkeste plassene på et fullt pendlerfly, som tas opp i neste punkt.

Velg sete ved midtgangen og langt fram i flyet. Midtgangsetet garanterer deg minst ett armlene og bedre plass til å strekke på beina, lar deg gå ombord etter rushet (se nedenfor) og lar deg gå av før de to andre på seteraden din. Sitter du i tillegg langt foran er du blant de første som forlater flyet. Det gjør ikke bare hverdagen mindre stressende, men gir deg også en fordel i kampen for transportmidlene. Selv på så store flyplasser så store som Tromsø Langnes kan det danne seg drosjekø etter ankomst, og mang en iskald vinterdag har jeg profitert på å reservere 4C istedenfor å la flyselselskapet tildele meg 14F.

Unngå rad 1 eller 2 om du har mye håndbagasje. Bagasjehyllene lengst fremme brukes ofte til lagring av utstyret som brukes ved sikkerhetsdemonstrasjonen, tepper, førstehjelpskasse osv. Den lille bagasjedansen man ofte kan se utspille seg på ettermiddagsflyet fra Bergen eller Stavanger er som regel et resultat av passasjerer som ikke fulgte dette rådet, eller det som nå følger.

Gjør håndbagasjen liten, lett og myk. Ved å bytte ut den bærbare med en netbook og dokumentbunker og bøker med et lesebrett har du ikke bare redusert vekten med 3-4 kilo, du har også skaffet deg bagasje som er mye mindre i omfang. Selv om flyselskapene tillater deg å ha med håndbagasje som måler 55 x 40 x 23 cm, vil livet ditt mye enklere om bagasjen kuttes med 10 cm i hver retning – og du i tillegg bruker en myk veske eller sekk istedenfor et hardt plastskall.

Vent helt til slutt med å gå ombord. Ombordstigningen er den mest stressende delen av en typisk flyreise. Ved å være blant de siste som går ombord unngår du køståing for å komme ombord – to køer mindre i løpet av en travel reisedag er virkelig ikke til å kimse av – samtidig som du reduserer sittetiden i et trangt flysete til et minimum (på turen Oslo-Trondheim snakker vi 10-15 % av flytiden). Men dette fordrer at du har fulgt to av rådene over: skaffet deg et sete ved midtgangen og pakket fornuftig, slik at du alltid finner plass til bagasjen din.

Oppdatering: Det er blitt påpekt at mye av dette ikke gjelder for Widerøe-flighter. Man kan ikke reservere seter på disse flyene, blant annet fordi personalet må kunne flytte passasjerene avhengig av vektfordelingen i flyet. Noe er likt, imidlertid: det er enda viktigere å pakke smått og mykt når man skal fly med Dash 8. Jeg har sett mang en frustrert passasjer komme med håndbagasje fra en 737 og forsøke å tvinge den opp i bagasjehyllen på Dashen.

Siden flyene er så små, betyr det også at plasseringen i flyet ikke er så avgjørende for hvor raskt man kommer seg ut på flyplassen. Jeg foretrekker faktisk vindussete hos Widerøe, fordi rutene ofte går over de mest spektakulære delene av landet. Med andre ord: hos Widerøe kan det lønne seg å gå ombord først. Ruter som Oslo-Sogndal, Tromsø-Alta og Bodø-Andenes er glitrende eksempler på dette. :-)

Sony Reader: Den store ferietesten

For meg er et hovedpoeng med leseplater/mobilbøker å kunne spare vekt på reise. Som for så mange andre moderne boklesere er ferien blitt min viktigste anledning til virkelig å fordype meg i bøker, og derfor har jeg gjerne slept på eller kjøpt både fire og fem billigbøker underveis. Da Jorunn og jeg dro til Dublin rett før påske, bestemte jeg meg for å droppe papirbøkene og isteden satse på å Sony-leseplaten.

Første punkt på dagsorden var å skaffe lesestoff. Som tidligere nevnt er det ikke mulig å kjøpe nyere engelskspråklige bøker via Sonys nettbokhandel, men heldigvis (og sikkert ikke overraskende for mange) er jeg glad i science fiction. Jeg er ofte blitt tipset om Baen.com, som tilbyr et stort antall bøker i lovlige gratisutgaver i alle tenkelige ebokformater, og valgte å laste ned fire-fem bøker derfra.

screenshot-1

Noen av formatvalgene du har i Baen.coms gratisbibliotek

Blant bøkene jeg lastet ned var Murray Leinsters Med Ship, en underholdende samling klassiske langnoveller som på et eller annet vis må ha inspirert Jon Bings Alexandria-serie (for ikke å si Marco Polo-serien han skrev med Tor Åge Bringsværd). Mens Med Ship er en frittstående bok, er Jeffery A. Carvers Neptune Crossing første bind i en serie – her er ideen at du blir så interessert i å lese fortsettelsen at du kjøper resten av serien. Hvilket faktisk godt kan tenkes i mitt tilfelle.

Med mer enn nok bøker til en tredagers tur, var det egentlig bare én bekymring som gjensto: ville batteriet vare? Jeg har ingen separat lader til Readeren jeg tester, isteden lades den opp når den er koblet til PCen via USB. Men alt jeg hadde lest på forhånd tydet på at det ikke var et problem. Leseplater trekker minimalt med strøm når sidene ikke blas om, og derfor regnes batterilevetiden ikke i timer men i antall sideskift.

Sony hevder at man kan bla om 7500 ganger før batteriet i en PRS-505 er tomt, min erfaring er at produsentens tall som regel er overdrevet. Men etter å ha lest 1300 boksider og et hundretall artikkelsider, pluss bladd om et ukjent antall ganger i forbindelse med menyvalg (på elektronisk papir er det å klikke seg gjennom en meny det samme som å bla om en side) er batteriindikatoren fremdeles 3/4 full.

Det tyder på at Readeren absolutt burde makte 5000 sidevisninger eller mer på én ladning. Nå er det verdt å merke seg at boksidene på en Reader inneholder mindre tekst enn en vanlig bokside, men likevel tyder dette på at du fint kan kan legge ut på en tidagerstur uten å bekymre deg for at batteriet går tomt.

3419932937_7ae10cc33a_b

Sony-pene produkter: Reader og Vaio i butikkvindu i O’Connell Street, Dublin

Mens vi var i Dublin hadde Sony tydeligvis en kampanje, jamfør bildet over. PRS-505 var på salg i flere av elektronikkbutikkene jeg var innom, med priser fra €200 og oppover. Det jeg ikke fant noe informasjon om, er irske kjøperes mulighet til å skaffe seg lovlige ebøker. Den store bokhandelen Waterstones står bak Reader i det britiske markedet, som gjerne overlapper med det irske på andre områder, men som alltid er det vanskelig å avgjøre på forhånd om utlendinger kan kjøpe.

Hvor god er e-papirskjermen egentlig?

Den siste uka har jeg vært på reisefot omtrent konstant, noe som har gitt meg en god anledning til prøve ut hvordan Sony PRS-505 fungerer som praktisk leseredskap. Jeg har fylt leseplaten med en haug med PDF-filer fra arkivet, og dermed kunnet utnytte venting på flyplasser til å lese rapporter jeg skulle ha pløyd meg gjennom for lenge siden, men ikke har vært motivert for å bruke masse papir på å skrive ut.

Batterilevetiden har vist seg å være mer enn god nok. Etter en ukes intens lesing (to timer pr. dag) viser måleren fremdeles fullt batteri. Leseplaten er nøyaktig like høy som en vanlig paperback, den er én centimeter bredere enn standardbredden og en god del tynnere (drøyt centimeteren tjukk). Den veier 340 gram inklusive lærcover, som er ca 50 % mer enn en normaltjukk paperback og 30-40 % mindre enn en vanlig hardcover-bok.

Siden Sonyen også kan fylles med det du måtte ha av dokumenter som normalt skrives ut, sparer den altså endel vekt,  samtidig som antall kolli reduseres kraftig (i mitt tilfelle til Asus Eee, Nokia E61i og Sony Reader i “go-bagen“). Hovedspørsmålet er likevel dette: hvor god er e-INK-skjermen å lese på? Min subjektive vurdering: svært god, såsant belysningen er god nok.

Sammenligning av samme tekst på Sony Reader og Asus Eee (høyre)

Jeg leser mye på vanlige flate dataskjermer, og merker ofte at jeg blir trett i øynene etter en halvtimes lesing eller så. Noe tilsvarende opplevde jeg ikke med Reader-skjermen under normale lysforhold. Det må tilskrives e-papirskjermen, som blant annet sørger for at skjermbildet er bunnstabilt mellom hvert sideskift – i motsetning til andre dataskjermer blir ikke bildet oppfrisket kontinuerlig. Dette er nok også årsaken til at bokstavene oppleves som klarere enn en skjermoppløsning på 600 x 800 bildepunkter skulle tilsi.

Sammenligning av laserutskrift, Sony Reader PRS-505 og billig paperback

Bilder som det over kan sjelden yte lesemediene full rettferdighet. Men hovedtrekkene er korrekte: laserutskriften på hvitt kontorpapir til venstre gir svært god kontrast med et svakt blåstikk, Sony Reader i midten gir dårligere kontrast mot lysegrå bakgrunn, mens billigboka til høyre gir noe bedre kontrast enn Readeren mot en gulhvit bakgrunn.

I svak belysning gir laserutskriften best leselighet, men i normal til skarp belysning opplever jeg de to lesemediene til høyre som mer behagelige. I direkte dagslys, da vanlig papir kan reflektere plagsomme mengder med lys, kommer Readeren virkelig til sin rett. Nå er det jo slik at mye av fritidslesingen gjøres på sengen, der det ofte er en fordel å kunne begrense leselyset av hensyn til en sovende ektefelle. Her er det ingen vei utenom å skaffe seg en liten bokleselampe. :-)

Mens vi venter på Poirot – på tur med Unionsekspressen

Da vi la ferien til Stockholm og Skärgården forleden uke, bestemte vi oss for å velge tog framfor fly. Toget bruker halvannen time lengre enn flyet fra dør til dør, men koster som regel en god del mindre (ingen ekstraskatt og flyplasstransport) og er selvsagt langt mer miljøvennlig, for ikke å si menneskevennlig. På morgentoget får du en mykere start på dagen: du slipper alle køene og mesteparten av traskingen som hører flygingen til, og behøver ikke forholde deg til meningsløse sikkerhetstiltak (multiverktøy og kontaktlinsevæske kan tas med i håndbagasjen – yay!)

Tidligere har vi reist med SJ til Stockholm og vært fornøyd med det. Denne gangen bestilte Jorunn billetter på Unionsekspressen, et privat initiativ startet av bl.a. Ofotbanen mellom Narvik og Kiruna. Konseptet er enkelt nok: ta et lokomotiv fra Ofotbanen, og la det trekke noen vogner mellom Oslo og Stockholm en gang i døgnet. Tur 0717 om morgenen, retur fra Stockholm 1600. Nettstedet er greit og oversiktlig, med et bestillingsskjema som lar deg velge sete og – kryss i taket! – angir kjøreretning.

Reisetiden er noe kortere enn med SJ, 5:40 mot 6:05, mens prisen er litt høyere enn SJs førsteklasse-pris. Det vi fikk på Unionsexpressen var utvilsomt også av første klasse, og for meg var særlig stolene – tre i bredden istedenfor fire i to av de tre vognene – en vinner. Det er uten tvil de bredeste og mest behagelige stolene jeg noensinne har opplevd på et kommunikasjonsmiddel, med beinplass nok til Yao Ming. Her kan man trygt lene seg bakover uten frykt for å plage naboen, og resultatet var at jeg sov bort to timer av reisen til Stockholm.

Unionsexpressen har også gjeninnført restaurantvognen, med hvite duker, ordentlig dekketøy og bestikk, kelner i hvit uniform og det hele. Da vi satte oss til rette for å spise den inkluderte frokosten på turen over, og siden for å dele en flaske hvitvin til hyggelig svensk pris på hjemturen, var det virkelig så vi ventet å se Hercule Poirot i følge med en britisk enkehertuginne trippe inn i salongen hvert øyeblikk. Dessverre gjorde vi ikke det. På tilbaketuren fra Stockholm så vi sant å si ikke så veldig mange andre heller.

Det er selvsagt noe eksotisk ved å ha en hel, luksuriøs togvogn til seg selv, men det gir meg en synkende følelse av at Unionsekspressen kan bli et kortvarig fenomen (selv om Ofotbanen er optimistisk). Og det ville i så fall være synd. Riktignok er det rom for forbedringer – wifi som fungerer som lovet, for eksempel – men alt i alt er dette noe jeg som hyppig togreisende har etterlyst i årevis: et alternativ til de statlige selskapene som ikke handler om å bli studd sammen i en trang buss. Kanskje er det manglende markedsføring det står på, men jeg mistenker at folk flest i RIMIREMAland simpelthen ikke er villige til å betale de 200-250 kroner ekstra en raskere og behageligere reise koster.

På MS Utsira har de skjønt det

Det har de ikke på OSL Gardermoen, der man kan se langt etter strømuttak og betaler det hvite ut av øyet for å koble seg til noen skarve minutter. Det har de heller ikke i SAS, som verken tilbyr strøm eller wifi. Samme sorgen på Haugesund flyplass. Og så går man ombord i solide, trauste MS Utsira, og hva finner man? Strømuttak i overflod, og fri wifi. Som det blogges gyngende fra i dette øyeblikk. Landets største transportnettverk har mye å lære det som må være et av landets minste. Verden er flatere enn noensinne, folkens.

Rutebok.no

For en som har brukt mye tid i det siste på å komme seg rundt i Norge med kollektive transportmidler, har Rutebok.no vist seg å være et uvurderlig hjelpemiddel. Her er man i ferd med å samle det som er av ruter for tog, buss, ferje og fly under ett grensesnitt, og resultatet er at jeg kan søke etter en passende reiserute til Utsira (som jeg ska en tur til i nær framtid) og få resultatet nedenfor:

Nettstedet har fremdeles en del barnesykdommer – det hender jeg får feilmelding når jeg prøver å generere en personlig reiserute som PDF, for eksempel. Men alt i alt er dette en lovende start på et tilbud som vil bli stadig viktigere, i takt med at transportkostnadene stiger…

Skolefjernsynfaktoren…

Klikk for full størrelse

…kalte jeg følelsen jeg ofte fikk i India. De av dere som er gamle nok vet hva jeg mener: velmente NRK-dokumentarer om dagligliv i fremmede land, med bilder av tiggere og gateselgere, kuer og elefanter i gatene, guruer med lite klær og uflidd skjegg, menn med imponerende turbaner og kvinner med ditto sarier. Og som det ovenstående bildet av en trafikkork i Kerala viser, finnes denne versjonen av India fremdeles. Men samtidig er dette et land der du bestiller flybilletter på nett, akkurat som i Norge, og der åtte (8) millioner nye mobilabonnent tegnes hver måned. Som vi fikk erfare midt ute på en innsjø i Kerala, kan mobiltelefonen benyttes til å fastslå hva gjeldende markedspris er for ettertraktede produkter som f.eks. gigantiske tigerreker. :-)

Google Maps as a traveller’s aid

Before we travelled to Kerala recently, we naturally googled and read up on our destinations, and found useful tips on sites such as Lonely Planet’s Thorn Tree and Wikitravel. What you usually don’t get in written material, though, is a visual sense of a place. Flickr is an immensely rich source of pictures of exotic locations, but most pictures (including my own, I have to admit) are still not geotagged. Which is where Google Maps enters the picture.

Although the image quality varies a lot, there’s no reason not to check out your destination. Shown above is a satellite image of the immediate area sourrounding our hotel in Fort Cochin, Ballard Bungalow (a lovely place and highly recommended, btw). By clicking and dragging, you can take a virtual walk around the neigbourhood and check out the distance to the famous chinese nets, for instance (in this case, click and drag the picture a couple of frames to the right to see them). Or see how far away the nearest bus station or ferry jetty is.

The first time I did this was last year, before we travelled to Malta and I wanted to check out the sights, beaches and transportation options of Bugibba. Google Maps can also give you a trip down memory lane. This is the hotel in Zanzibar where we spent part our honeymoon, for instance. Yes, it is pretty isolated, isn’t it? :-)

Røde og grønne prikker: indisk mat i India

Da jeg dro til India, var jeg temmelig spent på om det ville vise seg at maten jeg fikk servert der, var veldig forskjellig fra den jeg har fått i Europa. At jeg ville oppdage den ekte indiske maten, til forskjell fra den vestliggjorte. Men til min overraskelse ble jeg ikke veldig overrasket i New Delhi: jeg spiste på et bredt spekter av steder, og fant at velkjente retter som rogan josh, kylling tikka masala og liknende faktisk smakte noenlunde det samme.

De nye smaksopplevelsene kom fra to andre hold: maten i Kerala er ganske ulik den man får i nord, med kokosmelk og skalldyr til erstatning for smør, fløte og kjøtt, og en annen type ris. Og så er det vegetarmaten, da. 200px-vegmark.PNGEt sted mellom 30 og 40 % av alle indere spiser ikke kjøtt i det hele tatt, og enda en tredel av folket spiser det sjelden. Resultatet er at hele matkulturen er gjennomsyret av vegetarisk kokekunst. På alle menyer og på de fleste produkter (inklusive f.eks. medisiner) vil man se røde og grønne firkanter med prikker inni, der grønt indikerer et produkt fritt for animalsk innhold.

Jeg har vokst opp med vegetarianere i slekta og vennekretsen, og har derfor ingen motforestillinger mot plantebasert mat. Men jeg ble likevel overveldet av den enorme bredden og kvaliteten på maten man får i India. Der jeg ofte har opplevd norsk vegetarkost som pinglete etterlikninger av konvensjonell mat, står indisk vegetarkost helt på egne bein. Den eneste direkte etterlikningen vi fant, var de svært gode potet- og kikertburgerne vi spiste på McDonald’s ved Connaught Place ( besøket lar seg forsvare: McDonalds var det eneste stedet vi fant som serverte kaffe før 10 på lørdag formiddag i den forbløffende søvnige storbyen New Delhi).

Typiske ingredienser som gir fylde til vegetarretter er paneer eller indisk ost, spinat, potet og aubergine. Det er også vanlig å servere en skål med dal ved siden av, og noen av de beste måltidene vi spiste besto av små skåler med sauser, sammen med en eller to typer ris, naan-brød og pappadom. Dermed er det ikke sagt at det ikke går an å få nydelig kjøtt: i Old Delhi, rett ved den gigantiske moskeen Jama Mashid, ligger f.eks. den strålende kafeen Karim’s.

Her i gården skal vi uansett forsøke å gjenskape noen av vegetarrettene vi fikk i India. Jeg kunne ha sagt at vi gjør det fordi det er etisk og økologisk mer forsvarlig (hvilket det definitivt er), eller for den saks skyld sunnnere, men hovedårsaken er rett og slett fordi at maten er så god. Og nei, den behvøer ikke å være spesielt sterkt krydret i det hele tatt. Det er med sansen for sterkt krydder som med alt annet i India: det varierer veldig fra delstat til delstat.

Skolevesenet: Indias pryd og problem

Elever ved Alcon School

Noe av det jeg så mest fram til før avreisen til India, var de planlagte skolebesøkene i New Delhi. Og de overgikk mine forventninger på alle måter. Den første skolen jeg besøkte var Alcon School, en forstadsskole utenfor New Dehli som i all hovedsak hadde elever med middeklassebakgrunn. Jeg innrømmer det like ut: for en som har brukt mye krefter på å vekke engasjementet i halvsovende norske ungdomsskoleelever, var det en sann fryd å møte en klasse som reiste seg som én elev og hilste meg med et vennlig namasté.

La deg ikke lure av det uniformerte preget: disse elevene var like spørrevillige og utfordrende som noen jeg har møtt i Norge, om enn på en langt mer respektfull måte – man reiser seg når man har noe på hjertet og tiltaler gjesten med “Sir”, må vite. Kunnskapsnivået var generelt meget høyt, til tross for at jeg spesifikt ba om et gjennomsnittlig utvalg av 12- og 13-åringer fra skolen. Kanskje ikke så rart, all den tid Alcon School er rikt utstyrt med spesialrom og laboratorier, inklusive et bioteknologilaboratorium (!) for 15-åringene.

Skoler som Alcon er en av hovedårsakene til at India er blitt hovedleverandør av IT-folk, forskere og ingeniører til det globale arbeidsmarkedet. Det handler ikke bare om pedagogikk og ressurser, men også om holdninger. Vektleggingen av “academic exellence”, viktigheten av å utmerke seg akademisk, var påtagelig. Ikke bare fordi utdanning borger for et godt liv, men også for landets skyld: ikke uten grunn hadde bildet av landets foregående president, kjent som The Missile Man for sitt bidrag til det indiske romprogrammet, fremdeles en prominent plassering.

Jeg fikk selvsagt også bekreftet hvor rett Fredrik Härén har: indiske skoleelever (som utdannete indere flest) kan mye om vår kultur, mens vi ikke kan noe om deres. Nesten alle elevene jeg snakket med hadde sett “Independence Day”, men hvor mange elever i en typisk norsk skoleklasse har sett, enn si hørt om, det indiske motstykket “Koi Mil Gaya”? Her fikk jeg forøvrig også bekreftet “Discovery-effekten”. Mange indiske TV-seere har tilgang til de samme kunnskapskanalene som norske elever, og det preger nivået. Ekstra morsomt ble det da jeg havnet i en meningsutveksling med en gutt som hadde sett samme episode av Discovery-serien The future is wild som i sin tid inspirerte meg til å skrive Neopangea.

At Vasant Valley School var noe for seg selv, skjønte jeg da jeg pratet med personalet, og de ikke kunne bli enige seg imellom hvorvidt det var den norske kongen, kronprinsen eller statsministeren som hadde besøkt skolen deres ved en tidligere anledning. Interessant nok var også elevene her de som minnet mest om norske elever: interesserte, men på en fjernere og mer blasert måte. Vasant Valley er en skole for den indiske eliten, og i så måte stemmer min opplevelse med internasjonale undersøkelser gjort av bl.a. Sjøberg og Schreiner, og som dokumenterer at med økende velstand, synker interessen for vitenskaps- og ingeniørfag.

Den tredje skolen var St. Mary Convent School. I likhet med de to andre var også dette en public school (dvs privat), men elevene herfra kom i stor grad fra et sammensatt nabolag der en rekke av foreldrene ikke nødvendigvis hadde fullført normal skolegang. Utseendemessig bar også skolen preg av en viss knapphet på ressurser (dog ikke mye verre enn mange skoler jeg har sett i Norge), men elevene var nok engang imponerende. Det er ikke ofte jeg blir nødt til å justere vanskelighetsgraden på det jeg sier, men her førte kommentarer fra salen til at jeg jekket nivået opp flere hakk

Jeg rakk ikke å besøke en offentlig skole (government school) i denne omgang. Det er synd, for det er i den delen av utdanningsektoren de virkelig store utfordringene ligger. Selv om det går riktig vei, er fremdeles godt over en tredjedel av det indiske folket analfabeter, og blant ungdom er tallet drøyt en fjerdedel. Dette skyldes i all hovedsak et offentlig skolesystem som ikke makter å tilby anstendig utdanning til det flertallet av befolkningen som bor utenfor de store byene. Gratis skole og avskaffelse av analfabetismen var et hovedmål for grunnleggerne av det moderne India, og at man etter 60 år med frihet ikke er kommet lenger, er ikke bare en skam for landet, men også et hinder for utviklingen.

Som Gurcharan Das skriver i India Unbound, en engasjerende skildring av Indias økonomiske utvikling siden uavhengigheten, vil landet ikke lykkes i sitt forsett om å løfte en halv milliard mennesker ut av fattigdom så lenge tilstanden er som den er i den offentlige skolen. Det er et trist paradoks at diktaturet Kina har gjort en så mye bedre innsats på dette området enn det demokratiske India.

At utdanningsnivået er sterkt varierende, merkes godt når du reiser rundt. Folk med bakgrunn i middelklassen snakker et meget godt indisk-engelsk (som altså er et av landets to offisielle språk), men kommunikasjonen bryter fort sammen når du har å gjøre med lavere inntektsgrupper. I Kerala, hvor hovedspråket er malayalam, slet vi i perioder tungt med å gjøre oss forstått, ironisk nok. For Kerala er den delstaten i India der alfabetismen er høyest, helsetilstanden er best og den absolutte fattigdommen er minst synlig.

Dagens reisetips

Harddisker baserer seg på at lesehodet flyter på et lag av luft, og kan kræsje spektakulært om man beveger seg over 3000 moh. Jamfør denne historien fra Lhasa. Dette gjelder selvsagt ikke for statisk minne, og derfor vil f.eks. digitalkameraer, MP3-spillere og PCer som baserer seg på minnebrikker være smartere å ha med seg på din neste ekspedisjon til Mount Everest. ;-)