Wien er…

…Østerrikes hovedstad og har 1,7 millioner innbyggere. Det er en by jeg ikke har besøkt før sist helg. Dumme meg, dette skulle jeg ha gjort for lenge siden!

Wien er overraskende stor i utstrekning. Selv om jeg benyttet meg av byens utmerkede kollektivtrafikk, endte jeg opp med å gå over 80 km under mitt besøk.

Kjekt igrunnen. Her er det nemlig god mat, ikke minst kaker og kaffe. Overalt finner man koselige Konditorei der kaloribomber som den over serveres.

I det hele tatt snakker vi koselig – big time. Vakker arkitektur og smale gater i det historiske sentrum, og utallige små butikker. Shoppinghimmelen.

Siden jeg var der rett før jul, var det juledekorasjoner og -markeder overalt. Og si hva man vil, men østerrikerne vet hvordan man feirer. Julemarkedene er (i motsetning de norske) hovedsaklig en sosial affære.

Folk møtes over et glass punsj eller glühwein og en matbit, og står rett opp og ned i kulda og hygger seg. Markedet ved Rådhuset hadde forresten et fantastisk Harry Potter-aktig eventyrtema.

Jeg var ikke den eneste som var klar over dette, selvsagt. Wien var full av juleturister. Her er køen for å komme inn på legendariske kafé Central. Slik var det ved hver eneste kjente severdighet.

De mest populære kunstmuseene var det bare å glemme. Men hvem trenger det, når det ikke er noen kø til et av verdens flotteste naturhistoriske museer?

Her finner man alt fra romdrakten til Østerrikes første astronaut…

…og herlige kjempe-insektmodeller og utstoppede dyr….

…og en av verdens flotteste meteorittsamlinger (hele dette rommet er steiner fra verdensrommet, Månen og Mars)…

…til den verdenskjente Venus fra Willendorf, som er akkurat så flott som man skulle forvente…

…alt sammen i de mest storslagne omgivelser. Å ha vært en del av et gammelt og mektig keiserdømme har sine fordeler for museer (bare spør londonerne!)

 Teknisk museum sto ikke langt tilbake for naturhistorisk, selvsagt….

…men den artigste opplevelsen var uten tvil Dritte Mann Museum, en privat samling som er åpnet for publikum, og som er viet den klassiske filmen “Den tredje mann” fra 1948.

Jeg har forøvrig alltid sett på det som et tegn på sivilisasjon at en by sørger for gode fasiliteter. Er det noe som overbeviser meg at Wien fortjener den høye rankingen den får på oversikter over byer med høy livskvalitet, så må det være tiltak som det over…

Den eneste nedturen var å oppdage at Wien ikke egentlig er en elveby. Mens Budapest sentrum deles i to av Donau, ligger det historiske sentrum 20 minutter til fots vest for den. Østbredden av elva domineres av høyhus som dette.

Doanuinsel, Wien #theta360 – Spherical Image – RICOH THETA

Bildet over er tatt fra Donauinsel, en lang, smal tarm av en øy midt i elva som er godt tilrettelagt for turgåere (bare man finner en gangbro over fra vestsiden).

Kafeene var vinterstengt på øya, oppdaget jeg. :)

En av fordelene med å gå utenfor allfarvei er at man kommer over helt uventede, interessante ting. Som dette flaktårnet fra annen verdenskrig i Augarten-parken. Massiv struktur, og ligner ikke noe annet jeg har sett.

Det var også en nyttig påminnelse om at tre dager var altfor lite. Wien har offisielt plassert seg svært høyt opp på min liste over favorittbyer. Om jeg skal oppsummere det jeg liker så godt ved Wien, så må det være dette: Byen minner kulturelt sett sterkt om Berlin, men fordi den ikke ble så hardt bombet under annen verdenskrig er langt mer av den opprinnelige arkitekturen bevart.

Det gir en følelse av historisk sus som Berlin mangler. Den fremstår som åpen, liberal, ren og trygg. Ting fungerer som de skal, folk er høflige og togene går i rute, som man forventer i den tyske kulturkretsen. Så joda, hit skal jeg definitivt igjen. :)

Tilfeldighetenes underlige kraft

Vi er nettopp kommet tilbake fra høstferie med 11-åringen i New York, en by som er akkurat så fantastisk som den gir inntrykk av å være på film. Som byr på overraskende opplevelser rundt hvert hjørne, og som av og til bare tar pusten fra en. Jamfør nedenstående opplevelse fra vår reise.

2014-09-27 09.31.18

Det hender så mangt i Central Park…

Vi bodde på et hotell (forøvrig veldig hyggelig og familievennlig) på Upper West side, noen kvartaler fra Central Park. Vi benyttet oss flittig av dette imponerende store grøntområdet, og under av våre turer kom vi over et lite treningsanlegg. Poden fattet interesse for et par karer som så ut til å konkurrere om hvem som kunne gjøre flest armhevninger fra stang, og etter en stund kom vi i prat med en av dem.

Han viste seg å være en ung turist fra Sør-Korea, han hadde vært på reise i USA et par uker alene og var som rimelig kan være ganske glad for å få en prat (selv om engelsken var litt så som så). Etter en stund takket vi hyggelig farvel og gikk vi hver til vårt, og tenkte ikke mer over saken.

Neste dag møtte vi en venninne til lunsj i Brooklyn (på motsatt side av byen og elva i forhold til vårt hotell). Etter å ha spist en fortreffelig New York-pizza spaserte vi tilbake til subwayen, og gikk rett på vår koreanske venn fra dagen i forveien. Han så ut som om han hadde falt ned fra Månen, og det gjorde nok vi også.

Etter nok en avskjed, var 11-åringen svært opptatt av hva dette kunne komme av. Byen var så enorm og det var så mange mennesker, så det kunne da ikke bare være tilfeldig? Jeg argumenterte med at jo, det kunne det. Sannsynligheten for at det skulle skje var liten, men livet er fult av usannsynlige hendelser som like fullt inntreffer: folk vinner i Lotto, fly faller ned. (OK, det siste sa jeg ikke, med tanke på at vi skulle fly hjem noen dager senere).

Men det fikk meg til å tenke likevel. Hva ér egentlig sannsynligheten for å treffe en bekjent (la oss kalle ham for det) på gaten i New York? For det første trenger man å vite hvor mange mennesker som bor i byen. I skrivende stund bor det rundt 8,4 millioner mennesker i byen. I tillegg har byen et enormt antall tilreisende – over 50 millioner i løpet av dette året. Jeg antar for enkelhets skyld at det til enhver tid befinner seg litt over en halv million turister i byen, og kommer til rundt regnet 9 millioner mennesker.

Deretter blir det vanskelig. Det er jo ikke slik at alle i New York er på gaten til enhver tid, og antall mennesker man kan støte på varierer sterkt med sted (vår koreanske venn møtte vi først i en ganske folketom park, og deretter i et ganske folketomt strøk av Brooklyn) og tidspunkt på døgnet. Jeg trengte en snarvei, og heldigvis var Google min venn. I denne HuffPo-artikkelen fant jeg noen data å jobbe med:

What are the chances of running into someone you know? I posed this question to a professor of statistics. Before he could answer, he had more questions. “How many people does one run into walking in NY in a day? 100? 500? 1000? How many of the 300 people you know visit NY on a given day?”

Roping in random wasn’t going to be easy. Assume that all 300 of my friends were in New York at the same time and assume 26,402.9 persons per square mile, as per US Census data. But since I am walking, you have to calculate how many people I’d meet not per square foot, but while moving in a straight line as I walked. That would be a whopping 733.4139 people per linear mile.

Since I know 300 of them, divided by the 8.2 million of New York’s population, it would follow that I’d encounter .0268 friends per mile.

Regnet om til kilometer og et litt høyere innbyggertall får vi 500 mennesker per kilometer i snitt (langs 5th Avenue er tallet høyere, i Central Park langt lavere). Så er spørsmålet hvor langt man går i løpet av en typisk dag i New York. Og her har vi heldigvis konkrete tall. Min Samsung S4 har innebygd skritteller, og den kan berette at vi i snitt gikk en mil hver dag, hvilket vil si at vi støtte på rundt 5000 mennesker.

Det gjensto fire dager av ferien da vi møttes første gang, så vi snakker om en gruppe på 20 000 av tilsammen 9 millioner (her ser vi bort fra at vi antagelig støter på noen av de samme menneskene flere ganger). 20 000 delt på 9 000 000 gir 0.0022, det vil si at sannsynligheten for at vi skulle møtes igjen var 2,2 promille. Eller rettere sagt: minst 2,2 promille, siden vi alle var turister og derfor holdt oss mest til noen få, typiske turistområder.

Selv om dette tallet må ses på som et røft BOTEC-anslag, forteller det likevel noe interessant. Underlige hendelser som dette er faktisk langt mer sannsynlige enn hendelser vi uten videre godtar i det daglige. Som for eksempel sjansen for å få sju rette i Lotto neste lørdag, som er 1 av 5 379 616. Mikroskopisk – men likevel stor nok til at hundretusener av nordmenn finner det bryet verdt å spille hver eneste uke.

Tar vi høyde for hvor mange som er ute og reiser til enhver tid, blir historier som denne ikke spesielt uvanlige. Om ikke det har hendt deg noe liknende, har du sikkert hørt tilsvarende historier fra andre. Derfor er kanskje det mest interessante aspektet ved slike slumpetreff hva de gjør med oss. For selv om min sønn var den som ga uttrykk for skepsis over at slikt gikk an, hadde også jeg følelsen av at det måtte ligge noe mer bak (selv om mine tanker nok heller gikk i retning av en eller annen form for avansert stalking… :)

Vi ser spor av det samme i debatten om clustere eller opphopninger av krefttilfeller eller andre lidelser. Da jeg i sommer så NRK-dokumentaren “Sykt mørkt” (svært severdig, for øvrig), og innså at to av de ME-rammede som omtales i filmen bor på Rykkinn i Bærum hvor jeg vokste opp, gjorde jeg et kjapt søk. Det viser seg at en påstått ME-opphopning har vært et samtaleemne i Bærum, og var blant annet gjenstand for en større reportasje i lokalavisa i 2012.

Asker og Bærums Budstikke åpnet artikkelen med følgende ingress: “Hvorfor i all verden bor det 19 ME-pasienter i fjorten hus på Rykkinn og elleve til i ti hus på Bærums Verk?” Spørsmålet viser seg å være retorisk, da man utover en kommentar fra en lege som tror det kan dreie seg om en epidemi ikke snakket med noen som kunne gi et statistisk perspektiv. Ved å la være å ta et par telefoner oppnådde man å skape “ingen røyk uten ild”-følelsen hos leserne, og den fant man da også igjen i diverse nettfora og blogger i etterkant.

Men det kan altså “bare” være et utslag av statistikk. Kjedelig, men sant.

Oppdatering: Snakket nettopp med min mor, som var i New York uken før meg. På flyet fra Oslo observerte hun Erik Tandberg (ja, den Tandberg). Og hvem støtte hun på i Central Park noen dager senere? Selvsamme Tandberg!

En hyllest til nattoget

Etter å ha tapt flere tusenlapper enn jeg liker å tenke på i arbeidsfortjeneste på vekterstreiken, trodde jeg i grunnen ikke at jeg skulle si dette. Men likevel: Takk, alle streikende vektere på flyplassene. Takk for at dere tvang meg til å ta nattoget to ganger i løpet av de siste par ukene, og dermed lot meg oppleve en sovekupé for første gang på nærmere 30 år. Det var nemlig en overveldende positiv opplevelse, og en som absolutt gir mersmak.

Bilfri som jeg er tar jeg svært ofte toget i forbindelse med jobben som omfarende foreleser, og er stort sett en svært fornøyd NSB-kunde. Det er mulig jeg bare har vært heldig, men jeg har ennå til gode å komme for sent til et oppdrag på grunn av forsinkelser med toget (ei heller med fly forresten – det måtte faktisk en vekterstreik til for å f*kke opp den perfekte statistikken). Selv om jeg hører til de heldige som kan lese, se film og jobbe på ethvert tenkelig transportmiddel, er toget uten sammenligning det beste bevegelige kontoret jeg kan tenke meg.

Men det er altså på dagtid. Mitt siste minne fra nattoget var da jeg forsøkte å sove i en stol på Bergensbanen i 1990, men ikke fikk blund et sekund fordi min medpassasjer var en mager mann med vilt og rødt skjegg i en Jesus-aktig kaftan som satt og leste intenst i noe som så ut som et religiøst skrift mens han vugget langsomt frem og tilbake. Han lagde ikke en lyd og var ellers ikke til sjenanse, så jeg kunne ikke for skams skyld tilkalle konduktøren. Isteden satt jeg der og ventet forgjeves i åtte samfulle timer på at det skulle skje noe dramatisk i setet ved siden av meg.

Jeg har også reist i sovekupé på 70- og 80-tallet, i de dager da man risikerte å måtte dele med en fremmed. Jo mindre som sies om den saken, jo bedre. Så ja: jeg hadde en viss terskel å overstige før jeg igjen ville satse på å ta toget om natten. Men da vekterstreiken truet med å stenge Sola flyplass forleden uke, hoppet jeg i det og bestilte sovekupé fra Oslo til Stavanger. Det passet ekstra godt da foredraget mitt var så tidlig på morgenen at jeg normalt hadde måttet reise kvelden før og overnatte på hotell – noe som var svært vanskelig å få tak i i Stavanger akkurat denne dagen. Ved å ta toget kunne jeg ankomme Stavanger halv åtte om morgenen, frisk og opplagt, og dra rett til forelesning.

Rent praktisk var dette veldig greit. Jeg bestilte billett via nsb.no, og baserte meg deretter helt og holdent på den utmerkede NSB-appen fra Google Play. Prisen på en billett varierer litt med om du får minipris eller ei, men jeg betalte 1049 til Stavanger. Det er i utgangspunktet dyrere enn fly (i alle fall flybilletter kjøpt god tid i forveien), men du sparer utgifter til transport til og fra byen. Hvis du som jeg benytter toget for å spare en hotellovernatting, blir nattoget med et det klart billigste alterntivet (i mitt tilfelle er det oppdragsgiver som tjener på det, men likevel.)

På reisekvelden dro jeg hjemmefra kvart over ti om kvelden, hvilket innebar at det ble god tid til lesing og legging av barn istedenfor at pappa stresser avgårde til Gardermoen en time eller to tidligere. Halv elleve gikk jeg inn i spisevognen på toget til Stavanger og sjekket inn ved å vise konduktøren skjermbildet fra appen, fikk et nøkkelkort og gikk til kupeen.

Kupé i nattoget. Kilde: kjelljoran på Flickr

Kupeen har to senger over hverandre, en liten vaskeservant, et strømuttak og er ikke veldig romslig. Men for meg var den mer enn stor nok (og jeg er som kjent ikke småvokst) til at jeg fikk gjort mitt kveldstoalett og hengt fra meg reisegodset. Man deler ikke kupé med fremmede lenger, så dermed er det god plass til bagasje i og annet i overkøya.

Toget avgikk fra stasjonen i rute, og så var det bare å trekke for gardinet og gå til køys. Normalt sover jeg aldri mer enn 6 timer om natten, og jeg sover ikke dypt. Det er en ganske annerledes følelse å sove på et tog enn f.eks. et passasjerskip i bevegelse – det er stans og oppstart, penseskift og slingring og krenging. En annen erfaren reisende påpekte at Oslo-Stavanger er den mest slingrete av NSB-rutene, men det til tross fikk jeg da fem temmelig uavbrutte timer med søvn – verken mer eller mindre enn det jeg hadde fått i en fremmed seng på hotell.

Deretter var det å begi seg til kafévognen og nyte det aller største fortrinnet med å ta nattoget, nemlig ankomsten. Mens jeg satt der og nøt min kaffe og frokost og så Sola stå opp over vakre Jæren, tenkte jeg på kontrasten til en tidlig morgen på flyplassen. Selv når køen i sikkerhetskontrollen går kjapt, er det et styr, fra man løper for å rekke flytoget til man hører mannskapets gjennomgang av sikkerhetsprosedyrene for millionte gang. Hele turen foregår i et hermetisk lukket miljø, mens toget er åpent mot verden. Jamfør duften av møkkaspredning som slår inn i toget når det ruller over åkerlandskapet.

Inspirert av dette valgte jeg også å ta nattoget til et tidlig foredrag i Trondheim denne uken. Opplevelsen var den samme positive, med den tilleggsbonusen at jeg sov litt dypere på et tog som slingret mindre og fikk ankomme Trondheim togveien. Og for den som ikke har gjort det, kan jeg bare si at ankomsten er den stikk motsatte av veien inn fra Værnes: skinnegangen går gjennom et grønt landskap, med utsikt til Nidelven det siste stykket. Poesi på hjul. Skal definitivt gjentas, om enn kanskje ikke i vintersesongen. :)

Mellom Berlin og New Dehli: inntrykk fra Moskva

For noen dager siden tilbragte jeg en langhelg i Moskva, i forbindelse med lansering av min bok “Liv i universet” på russisk. På forhånd hadde jeg i grunnen få sterke forventninger med unntak av én: jeg forventet å finne en kulturby. Via det russiske romprogrammet fikk jeg fra barnsben av en interesse for russisk kultur og historie. Ellers hadde jeg i grunnen mest en slags forestilling om at Moskva opplevelsesmessig ville havne mellom to andre megabyer jeg har sans for, nemlig Berlin og New Dehli. I begge tilfelle ble forventningene innfridd.

Mitt første møte med Moskva var byens metro, som er overveldende på alle måter. Overveldende vakker (det er sant alt som sies om arkitekturen og dekorasjonene), overveldende stor, forvirrende (alle skilt og annonseringer til passasjerene er kun på russisk), bråkete og ikke minst full av folk. Hver dag transporterer metroen 10 millioner mennesker. Bare for å sette det i perspektiv: det er som om alle nordmenn – fra beibier til oldinger, fra Lindesnes til Kirkenes – skulle ta T-banen frem og tilbake i løpet av dagen. Her er effektiviteten på Berlin-nivå, utvilsomt.

Kreml var overraskende grønt

Det er bra, for ifølge alle fastboende jeg møtte er trafikksystemet forøvrig ganske f*kka opp. Prangende mangefelts bulevarder gjennom sentrum er til liten nytte i en by med mellom 10 og 20 millioner innbyggere (det kreves tillatelse for å bosette seg i Moskva, så byen skal være full av “illegale innvandrere” fra Russland) når folk for alvor skaffer seg bil. Jeg hørte skrekkhistorier om folk som hadde blitt sittende opptil åtte timer i kø på vei til flyplassen, og Hans Wilhelm Steinfeld kunne fortelle at NRK nå sleper utstyret sitt gjennom metroen istedenfor å kjøre.

Moskovittene tar sin sigarett på alvor

Taxi ble altså frarådet, bortsett fra på tidspunkter da sjansen for kork er liten. Da ble det til gjengjeld forventet at vi norske skulle glemme alt vi har lært om trygg taxikjøring. Slik tager man en taxi i Moskva: man stiller seg opp på fortauet, strekker ut en hånd og vinker til en bil stopper. Bilen kan like gjerne være en totalt anonym personbil som et kjøretøy med lys på taket. Så akkederer man med sjåføren (som altså ikke har noe bevis på at han er taxisjåfør) om prisen (taksameter – hva er det?) på russisk før man setter seg inn og håper på det beste. Tross at hver celle i kroppen skriker PIRATTAXI gikk det bra de gangene jeg prøvde det. Akkurat som i New Dehli.

Ellers ble jeg slått av hvor mange spor etter sovjettiden som ennå er synlige. Hotellet mitt lå for eksempel på bulevarden Leninskij Prospekt, som domineres av en gigantstatue av gamle Uljanov himself. Sovjetsymbolikk florerer i metroen, der man kan gripe seg selv i å beundre en vakker bord – inntil man innser at den består av hammere og sigder. Den røde stjernen lyser fremdeles over Krem, og på dagen da jeg var der var den røde plass stengt i anledning valget – bortsett fra for dem som ville besøkte Leninmausoleet.

Moskva fremsto den minst globaliserte av alle millionbyer jeg har besøkt. En ting er de svake engelskkunnskapene, men vel så påfallende er det nesten totale fraværet av personer med bakgrunn fra sør-Asia, Afrika eller Sør-Amerika. Klimaet, det lave lønnsnivået og den strenge bosetningspolitikken spiller sikkert en rolle, men jeg ble også fortalt at et korrupt og utlendingsskeptisk politi og gjenger av høyreradikale nasjonalister gjør livet surt for folk som ser ut som om de er fra Kaukasus eller sørligere egne.

Uten sammenligning forøvrig: en annen underrepresentert gruppe i Moskva er syklister. Jeg så bare én modig og forskremt sykkelsjel på fire dager, noe som er lett å forstå med tanke på mangelen på sykkelstier og det kaotiske trafikkbildet. Ditto for brukere av iDingser, forøvrig. Moskva er stedet for deg som savner den gode, gamle Nokiaringetonen. Men på metroen, som alltid har vært kjent for å ha mange lesende passasjerer, så jeg overraskende mange som leste på små lesebrett og nettbrett (Pocketbook IQ så ut til å være en gjenganger).

Gjennomgående var inntrykket positivt, dog. Jeg var i Moskva i anledning en bokmesse, og fikk til fulle bekreftet ryktet som en kulturby. Det var stappfullt av folk på messen og god deltakelse av barn på alle arrangementene jeg var med på. Og museene jeg rakk å besøke var helt ypperlige (med unntak av manglende skilter på engelsk, selvsagt). Ikke overraskende falt jeg pladask for kosmonaut-minnemuseet som ligger i utkanten av den store VDNKh-parken nord i byen. Museet, som ligger under et av de mest berømte monumentene fra sovjettiden, gir en veldig grundig oversikt over hele det sovjetiske og russiske romprogrammet, fra rakettforskning før annen verdenskrig til den internasjonale romstasjonen.

Jeg ble også positivt overrasket over den russiske maten. Kanskje skyldes det at jeg liker tradisjonskost av det litt tunge slaget (derfor mener jeg at f.eks. Tyskland er en sterkt undervurdert matnasjon), men de mange russiske rettene jeg rakk å prøve var særpregete og velsmakende. Takket være restaurantkjeden Mu-mu (hva kua sier, vettu) er det lett å finne god, tradisjonell mat til en billig penge. Der har vi i Norge mye å lære av Russland, rett og slett. Eneste minus her er at så mange fremdeles røyker på restaurant.

En nordmann som har bodd mange år i Moskva sa at dette først og fremst er byen for den som har en  jobb å gjøre. Jeg kan se det poenget. Men jeg ser også at det lar seg gjøre å tilbringe en flott uke som turist i denne byen, bare man passer på å dra på en tid av året da klimaet er mindre grått, kaldt og surt (det er blitt sagt at man kan føle seg fargeblind etter noen dager i Moskva om vinteren, og det kan jeg gå god for). Og planlegger veldig grundig, så man klarer å navigere seg rundt i en hav av skilter på kyrillisk. :)

Amazing Race på norsk – den beste TV-nyheten på en god stund

Jeg må tilstå min hemmelige last: jeg liker velprodusert reality mer enn de aller fleste andre TV-genre. Klaustrofobisk drittsekk-TV av typen Robinson eller glad-TV av typen “Gøy på landet” har jeg lite til overs for, men gi meg gjerne Hellstrøm på oppdrag, Luksusfellen, kokkekrig på kniven i Top Chef eller til og med “Grensevakten”.

På mitt private reality-Pantheon er det likevel ingen som kan måle seg med en serie som ikke lenger vises på norsk TV, og som jeg derfor har Peter Sunde et al å takke for at jeg fremdeles kan følge. Jeg snakker om Amazing Race, som er inne i sin 19. sesong. Jeg har sett hver eneste episode av serien, og har med unntak av den ulykksalige sesong 8 (der lagene var familier som stort sett dro rundt i USA, et ikke gjentatt eksperiment) vært sterkt engasjert hele veien.

På en måte er det rart, for opplegget for Amazing Race følger samme oppskrift hver sesong. Vanligvis er det 11 lag på to personer hver som starter fra en by i USA, og som deretter må komme seg så raskt som mulig rundt Jorda (mot øst eller vest, det varierer fra sesong til sesong) via 12 etapper eller “pit stops” i ulike land. I hvert land får lagene ulike oppgaver å utføre og episodene viser lagenes kamp for å komme først til episodens pit stop.

Laget som kommer først får gjerne en premie (ofte en reise), mens det siste laget blir eliminert i de fleste tilfelle (det er alltid et par omganger der ingen ryker ut – såkalte non-elimination points – i hver sesong). Laget som først løper over målstreken i USA får en million dollar. Det høres altså enkelt ut, og er det i stor grad. Så hvordan kan det ha seg at serien har vunnet så mange priser og stadig har så mange seere at opptakene til sesong 20 nå har startet?

Det vil jeg tro er et hovedtema hos TV2 nå. Norge slutter seg nemlig til den celebre gruppen med land (Brasil, Israel, Kina og Australia) som lager en lokal utgave av serien. Som trofast seer mener jeg seriens suksess hviler på fire hovedsøyler som TV2 må få på plass for å lykkes i Norge.

Det handler om å reise til fjerne og eksotiske steder. I denne serien er veien virkelig målet. Fly er utgangspunktet for reiser fra land til land, men deretter går det i alt fra buss og lyntog til tuktuk. Stort sett bos det ikke på luksushoteller, og det hender man må overnatte utendørs for å rekke en severdighet eller et transportmiddel som åpner tidlig. Det er gir serien et backpacker/Interrail-aktig preg som vi som er glad i å reise vet å verdsette – enten vi har lyst til å gjøre det samme selv eller ei. Samtidig viser serien hvor fantastisk spennende og vakker – rent ut sagt eventyrlig – kloden vår er.

Klassisk AR-utfordring: spise 2 kilo kjøtt i Argentina for å gå videre

Oppgavene. Produsentene av AR er stort sett svært flinke til å finne oppgaver som tar utgangspunkt i landet og kulturen konkurrentene suser gjennom. Å plante ris, reparere motorsykler, hoppe i strikk, lære barn engelsk, trene minerotter, spise en kilo kaviar, danse for penger, løse gåter av ulike slag, danse, dykke, telle buddha-statuer, bygge IKEA-hyller, stå på rulleski (skjedde i Norge) og plassere flagg i riktig rekkefølge er blant de mange hundre oppgavene som er gitt og løst i årenes løp.

Overraskelsene. Alt som kan hende med vanlige globetrottere, skjer også med deltakerne i AR. Kunnskapsløse drosjesjåfører, språklige misforståelser, mistede pass og forsinkede fly har sendt sendt lag ut av konkurransen og kullkastet alle rankinglister ved flere anledninger. I land der engelskkunnskapene er dårlige og gateskilt en sjeldenhet er det vanlig å sende deltakerne ut på leting etter etter en spesiell adresse eller et hint som er plassert i offentligheten. ARs farger er gul og oransje, en såpass vanlig kombinasjon at lag lett kan ende på villspor.

Stressede deltakere leser ofte oppgaveteksten feil, og får straffetid eller må gjøre oppgaven om igjen. For bare et par uker siden ble et lag som besto av to tidligere vinnere av Survivor (USAs Robinson), og som dermed mente de hadde hadde et favorittstempel, slått ut fordi de ikke løste oppgaven til punkt og prikke.

Castingen. Det høye tempoet (ifølge produsentene filmes 12 episoder på 23 dager) og fokuset på oppgaver gjør at det blir relativt lite tid til det kvasiintime småpjattet som ofte er det kjedeligste ved realityserier. Når det er sagt, spiller lagsammensetningen en viktig rolle. Lag på to og to gir åpenbare konstellasjoner som gjentar seg fra sesong til sesong, som søsken, ektepar, kjærestepar, vennepar og kolleger.

Kjendisfaktoren er ikke plagsomt høy, og hangen til å ha med fotomodell-lag oppveies gjerne av mer gjennomsnittlige amerikanere. Man er tydeligvis opptatt av en grei etnisk balanse, og pleier også å ha med minst ett homofilt par i hver sesong. God fysisk form er viktig, men ikke avgjørende. Deltakerne får ikke ha med seg mobilelefon eller andre elektroniske hjelpemidler, og må spørre og grave og akkedere seg over kloden. Det gjør sosial intelligens og språktalent er vel så viktige suksessfaktorer.

Jeg ser at TV2s påtenkte programleder Freddy dos Santos vil unngå drittsekk-tv, og det ligger litt i seriens natur at AR blir bedre i så måte enn mange andre serier. Drivet underveis er for stort, overraskelsene for mange og skiftene for hyppige til at det er mulig å inngå varige allianser. En oppgave kan sende den ene halvdelen av en allianse til topps mens den andre går til bunns, og siden det kun er rekkefølgen i mål som avgjør samtidig som man slår hardt ned på regelbrudd, er det mindre rom for å baksnakke, konspirere eller gjøre mer eller mindre usømmelige ting enn i tilsvarende serier.

Man må altså få Freddy dos Santos til å gjøre en like god jobb som Phil Keoghan, og bør i løpet av første sesong ha minst ett eller to lag som er karismatiske og interessante å følge videre. La oss håpe at de ikke faller for fristelsen til å caste for tett opp mot “71 grader nord”, som peker seg ut som den åpenbare konkurrenten. Noen av de mest interessante lagene på AR har ligget svært langt fra det etterhvert fryktelig monotone frisksportidealet til TVNorge-serien. Stikkord for AR-kjennere er Danny og Oswald, Kynt og Vyxsin og Mel og Mike, for eksempel.

Uansett ser jeg fram til denne norsk TV-premieren med sjeldent stor forventning, og kan bare si som Phil pleier å si i åpningen: ”Good luck… travel safe… go!”

Den endelige leseplatetesten: tur-retur Etiopia

Som nevnt var Jorunn og jeg nylig i Etiopia for å hente vår sønn. Den såkalte “hentereisen” har ulik lengde, avhengig av landet det adopteres fra. I Etiopias tilfelle pleier norske adoptivforeldre å måtte oppholde seg i landet i minst 11 dager for å være sikker på at alle papirer er i orden før man kan reise hjem med barnet. Vi ville ha litt bedre tid på oss, og ble i 14 dager. Selv om hentereisen er enestående og livsforandrende, kom det ikke på tale for meg å reise uten rikelig med bøker. Nybakt far eller ei, jeg må ha min daglige dose intravenøs tekst.

Men samtidig visste jeg at det ikke kom på tale å ha med en stabel pbøker. Selv om vi hadde dobbel vektkvote på flyet, regnet vi med at vi at vi ville trenge hvert gram til gaver, klær, leker og nødvendige matvarer (det holdt stikk: vi sprengte vår 90 kilos kvote da vi troppet opp på flyplassen i Addis Abeba på fredag). Altså niks bøker med fra Norge, og samtidig kunne vi ikke regne med å få fatt i spennende lesestoff i Addis. Følgelig tok Jorunn med seg PRS-600, mens jeg nøyde meg med lille PRS-300. Før avreisen raidet jeg Sony Reader Store, og fylte platen med et variert utvalg av romaner og fagbøker.

Allerede under flyreisen ned oppdaget jeg hvor godt det er å ha batterilevetid som måles i uker snarere enn timer. Selv om man har et opphold i Frankfurt som i teorien gir mulighet for lading, må man i praksis regne med å være uten ladestrøm fra man tar av i Oslo til man lander i Addis, et halvt døgn seinere. Ikke en situasjon der man vil basere seg på batterilevetiden til mobilen/netbooken/iPaden, med andre ord. Og det blir ikke nødvendigvis bedre når man kommer fram. I Addis går strømmen ofte, og man er avhengig av at hotellet har en pålitelig generator for å være sikker på å få ladet dingsene. I vårt hotell var det så som så, så nok en gang var det greit å vite at lesingen ikke var avhengig av jevnlig lading.

Her må det legges til at leseplatene hadde omslag med innebygd lys (kalt PRSA-CL3), som gir godt leselys i ukesvis med ett AAAA-batteri. Kjekk å ha på senga for alle som deler den med en som ikke vil bli plaget av vanlig leselys, og altså ekstra kjekk å ha i et land der leselyset kan forsvinne når som helst. Det som i vår verdensdel er en ulempe – PRS-modellenes manglende wifi- og 3G – blir uinteressant eller til og med fordelaktig i et land som Etiopia. Når nettverkene ikke er der uansett, kan det være bedre å ha en billigere og enklere enhet med lavere batteriforbruk (når det er sagt finnes det også lykkelige Kindle-eiere i Etopia).