Arkiv for Politikk

Finnes det rom for et "Verdiparti" i Norge?

Ilham Hassan stiller et interessant spørsmål i bloggen Hijabbrigaden idag: er KrF rede til å nå ut til muslimske velgere? Hun peker på noe som tidligere undersøkelser har vist, og som KrF selv er fullstendig klar over:

Dersom muslimer skal stemme på det partiet som er mest kompatibel med deres religiøse overbevisning og verdier, vil Krf være et naturlig valg. Det har har seg nemlig slik at mange muslimer er opptatt av saker som kan karakteriseres som partiets kjernsaker, ofte knyttet til verdier: eldrepolitikk, skolepolitikk, familiepolitikk, aktiv dødshjelp og alkoholpoltikk, for å nevne noen.

Hassan konkluderer med at dette selvsagt ikke er aktuelt idag. KrF lever idag opp til navnet som et tvers igjennom kristent – for ikke å si protestantisk – parti. Men slik behøver det ikke alltid å være, noe Dagfinn Høybråten også erkjenner. En sannsynlig konsekvensene av de neste tiårenes forventede demografiske utvikling, er at ikke-protestantiske grupper som kan tenkes å være mer sosialt konservative kommer til å vokse raskere – både som følge av innvandring og fødselstall.

800px-watykan_bazylika_sw_piotra

Peterskirken i Roma. Kilde: Wikipedia

Dette handler ikke bare om muslimer, men også om katolikker, som takket være arbeidsinnvandring fra Øst-Europa antagelig er den nest største gruppen med troende i Norge. Den katolske kirke er langt mer konservativ i verdispørsmål enn den norske statskirken, og derfor er det ikke utenkelig at det er velgere å hente her. Om stat og kirke skiller lag, vil enda flere verdivelgere kunne komme i drift.

Dette kan skape et rom for et sentrumsorientert parti som representerer tradisjon og velkjente verdier i en turbulent fremtid.  Det kan selvsagt ikke hete KrF, og neppe “Religionspartiet”. Men “Verdipartiet” er kanskje en mulighet?

Share/Bookmark

USAs forskningsbudsjett i et 45-årsperspektiv

Den amerikanske regjeringen er den viktigste enkelbidragsyteren til forskning og utvikling på kloden – i Bush-administrsjonens budsjett for 2008 ble det satt av 145 milliarder dollar til dette formålet (per innbygger er ikke USA i verdenstoppen, her ligger selv Norge foran med 19,7 milliarder offentlige forskningkroner i 2008). Figuren nedenfor, som er hentet fra rapporten “U.S. Federal Investments in Energy R&D” (PDF-fil), viser hvordan fordelingen mellom forskningsfeltene har vært siden 1961.

federal-rd-spend

Da president Kennedy kom til makten i 1961, gikk nesten fire femdeler av forskningsbudsjettet til militær forskning. I og for seg ikke overraskende, med tanke på at den kalde krigen var på sitt varmeste på denne tiden. Mye av militærteknologien som idag tas for gitt – fra atomubåter til spionsatellitter – er resultatet av 1950-tallets og det tidlige 60-tallets massive militærforskning. På bare fem år reduseres militærforskningens andel til 50 %, noe som hovedsaklig skyldes bevilgningene til Apollo-programmet.

På 1970-tallet trappes romprogrammet ned, men mer gradvis enn kanselleringen av Apollo skulle tilsi. Det skyldes den kostbare satsingen på romfergen. De to store vekstpostene på denne tiden er satsing på helse og energi, delvis som resultat av president Nixons krigsærklæring mot kreften i 1971 (som siden har kostet USAs skattebetalere 55 milliarder dollar) og oljekrisen i 1973 (dagens forskning på algebasert biobrenstoff baserer seg på forskning fra president Carters energiprogram).

Under Reagan trappes forsvarets andel kraftig opp (romforsvarsprogrammet SDI bidro til dette), for så å synke under Bush 1 og Clinton før det igjen øker under Bush II. Bush-administrasjonens siste forskningsbudsjett gjorde helse og forsvar til de to viktigste mottakerne av offentlige forskningsmidler, fulgt av romforskning og grunnforskning.

Kan disse tallene si oss noe om fremtiden? Vel, hvis vi antar at offentlige forskningsmidler fortsatt vil gi innovasjon (vi har USAs Kongress å takke fra alt fra kjernekraft og romfart til internett), burde vi forvente bedre behandling av en rekke vanlige sykdommer i tiårene framover. I og med at miljø og energi har vært underprioritert i lang tid, vil det også gå noen år før vi ser resultater av Obama-administrasjonens varslede satsing på disse områdene. Og med en prosentandel lik den over vil NASA kunne skyte en hvit pinne etter en omfattende satsing på Månen og Mars.

I want to ride my e-bicycle

Jeg innrømmer det like ut: en elektrisk sykkel står stadig høyere på ønskelista. For bare et år siden var dette i lokal sammenheng et sært produkt som knapt ga google-treff på norsk, men nå har bladet På Sykkel nettopp publisert sin første (og gjennomgående svært positive) e-sykkeltest, samtidig som vi har fått en rekke forhandlere i Norge.

9

Et produkt det er solgt over hundre millioner av på verdensbasis begynner langsomt, men sikkert å få et gjennomslag her til lands, altså. Så hvorfor vil jeg ha det? Ikke fordi jeg vil cruise avgårde med beina i ro – i henhold til EØS-reglementet må man trå på pedalene for at motoren skal virke, og farten kan ikke overskride 25 km/t. Jeg vil ha elsykkel fordi:

  • Eldrift gjøre det lettere å trå i bakker, som det som kjent er noen av i Norge. Det betyr mindre svett ankomst til jobb = større sjanse for at man bruker sykkel til jobben.
  • Eldrift vil dramatisk øke aksjonsradien – opptil 80 km ved mye landeveissykling nevnes av På Sykkel. Drammen og Lillestrøm, here I come.
  • Eldrift vil gjøre vintersykling mindre tungt, og utvide sesongen ytterligere.
  • Elsykkel er mindre horribelt dyrt enn man skulle tro, selv i Norge. De billigste modellene ligger rundt 12 000, dvs 30 % mer enn en god manuell sykkel.
  • Elsykkel er utvilsomt et av de mest futuristiske kjøretøyene der ute, og egner seg dermed godt for en fremtidstenker. ;-)

Når alt dette er sagt, er det ikke til å komme forbi at elsykkel er uaktuelt med min nåværende kroppsvekt. Det handler om belasting på motor og batteri, men først og fremst om at jeg for tiden trenger all den treningen jeg kan få. Jeg har med andre ord skaffet meg et utmerket incentiv for å gjennomføre et helsetiltak jeg har utsatt for lenge – å bli kvitt de siste, iherdige kiloene fra en ellers effektiv vektreduksjon tidlig i århundret.

Når det er gjort, er det ikke utenkelig at jeg neste 17. august ønsker meg en riktig stor fødselsdagspresang… :-)

Mediebransjen: Vi er ikke forpliktet til å gi varig tilgang til kjøpt innhold

Ars Technica melder at Steven Metalitz, en advokat som representerer film- pg platebransjen, i et notat til USAs Copyright Office avviser at rettighetshavere og medieselskaper er forpliktet til å sørge for kontinuerlig tilgang til åndsverk:

We reject the view that copyright owners and their licensees are required to provide consumers with perpetual access to creative works. No other product or service providers are held to such lofty standards. No one expects computers or other electronics devices to work properly in perpetuity, and there is no reason that any particular mode of distributing copyrighted works should be required to do so.

Med andre ord: om du kjøper musikk via en abonnementstjeneste eller ebøker som er beskyttet med DRM, og denne tjenesten må stenge (det har skjedd før og vil garantert skje igjen), mener mediebransjen at det er rett og rimelig at innholdet du betalte for er tapt for alltid. Du skal ikke ha muligheten til å konvertere det til bruk på andre maskiner, og du skal heller ikke forvente at leverandøren hjelper deg.

Nå skal ikke jeg kaste bort tid på å påpeke hvor teknisk ulogisk og historisk uanstendig argumentet over er (det gjøres i originalartikkelen og av f.eks. Cory Doctorow), men isteden stille spørsmålet: hvordan kan mediebransjen i det hele tatt vurdere å gjøre dette mot egne kunder? Svaret er som alltid: fordi den kan. Lovverket og teknologien tillater det, et overveldende flertall av innholdsprodusentene ser ut til å støtte det, og forholdet til kundene har vært iskaldt så lenge at det åpenbart ikke lenger tas i betraktning.

Det økonomiske incentivet er også viktig, selvsagt. Ved ikke å garantere livslang tilgang til kjøpte åndsverk, håper både innholds- og maskinvareprodusenter på mange framtidige omdreininger på den velkjente VHS/DVD/Blu-Ray-spiralen, der kunder kjøper samme åndsverk igjen og igjen. Ønsker du å opptre som en bevisst forbruker i et marked som er i ferd med å frata deg absolutt alle forbrukerrettigheter, er det beste rådet å unngå det digitale og holde deg til gammel medieteknologi, som papirbøker og CDer.

Ønsker du å gjøre noe med mangelen på forbrukerrettigheter i nettmediemarkedet, har du sjansen om knappe to måneder. Selv om det tok mange partier tid å svare på Nettavisens spørsmål om nettrettigheter og personvern, kan du se svarene som hittil er kommet inn her. Kortversjonen: kun to partier går klart inn for å gjøre noe som monner med misforholdet mellom produsent- og forbrukerrettigheter i mediemarkedet, nemlig SV og Venstre. Problemstillingen oppsummeres godt i Venstres valgprogram for 2009-2013:

Balansen mellom samfunnets og forbrukernes behov for åpenhet, tilgjengelighet og spredning av åndsverk, og kunstnerens krav på anerkjennelse og vederlag, må bedres. Venstre mener det må utvikles modeller for vederlag for åndsverksskaperen som gjør det mulig å tillate fri fildeling. [...] Enhver som har kjøpt bruksretten til et åndsverk må ha teknologinøytrale muligheter til å bruke åndsverket som en vil. Venstre mener derfor at produsent og teknologileverandør ikke skal kunne styre hvordan den enkelte skal benytte seg av det åndsverket de har kjøpt ved hjelp av DRM.

50 amerikanske byer delvis tilbake til naturen

Tenk deg at Bergen by mistet halvparten av sin befolkning i løpet av noen få år – at 120 000 mennesker rett og slett pakket snippeskene sine og forlot byen, og etterlot seg mennesketomme nabolag der ville ville dyr og planter etterhvert overtok. Det høres ut som opplegget fra en dystopisk science fiction-film, men ifølge Daily Telegraph er det i ferd med å bli virkelighet i den amerikanske byen Flint, Michigan (også kjent som hjembyen til Michael Moore).

1394909238_f83b13ba06

Store deler av boligmassen i Flint, Michigan er av lav standard. Kilde: Flickr (cc)

Stilt overfor en arbeidsledighet på 20 % (Flint var General Motors’ opprinnelige hjemby) og små utsikter til nye arbeidsplasser har rådmann Dan Kildee i Genessee County, som Flint er hjemmehørende i, tatt initiativ til å sanere de ubebodde delene av byen og la naturen overta. I Flint mener han at bulldosere bør jevne hele 40 % av boligmassen med jorda, noe som vil spare byen for store utgifter til vedlikehold av veier, vann og avløp og andre kommunale tjenester.

Kildee la frem sine planer for Flint for Obama-kampanjen ifjor, og er nå blitt bedt om å se på tilstanden til rundt 50 andre byer som nylig ble satt på en liste av tenketanken Brookings Institution. Ikke overraskende ligger mange av byene i det såkalte rustbeltet, som domineres av gammel tungindustri. Og det er ikke bare ukjente småsteder det snakkes om – både Detroit, Philadelphia, Pittsburgh og Baltimore står på listen. Dan Kildee legger ikke skjul på at han kjemper mot inngrodde forestillinger om hva som menes med sunn byutvikling:

“The obsession with growth is sadly a very American thing. Across the US, there’s an assumption that all development is good, that if communities are growing they are successful. If they’re shrinking, they’re failing.”

Dette er selvsagt ikke enestående for USA. Også her i landet har vi en sterk motvilje mot å oppgi steder der folk verken vil eller kan bo. Under mottoet “Folk treng hus, og hus treng folk ” har vi i tiår forsøkt å opprettholde en spredt bosetning, og betraktet avfolking som et problem. Men saken er at hus ikke trenger folk.

Med unntak av bygninger av enestående historisk verdi, kan det også i Norge finnes argumenter for å sanere bygningsmasse og overlate landskapet til ville dyr og planter. Kanskje dette også ville gjøre det lettere å fokusere på å skape best mulig forhold i tettstedene, byene og den sørøstlige megaregionen der det store flertallet kommer til å ville bo i fremtiden.

Ungarn har et fremtidsombud – trenger vi et?

Vårt demokrati er innbegrepet av et system som ikke kan være fremtidsrettet. Regelmessige frie valg vil nødvendigvis føre til at perspektivet snevres inn mot valgperiodens lengde. Eller om man vil: folkevalgte representerer velgere som lever nå, ikke velgere som ennå ikke er født. Men samtidig vet vi nå at våre folkevalgte tar en lang rekke beslutninger som vil ha konsekvenser i generasjoner fremover, og dermed vil påvirke ufødte millioner.

På sett og vis kan man si at dagens politiske system diskriminerer fremtidige generasjoner. En vanlig løsning i vår tid er å insette en person som taler på vegne av dem som ikke når fram eller diskrimineres. I Norge har vi egne ombud for barn og forbrukere, for eksempel. Tilsvarende stillinger finnes i hele den demokratiske verden, ofte under det norske navnet ombudsman.

fulop

Sándor Fülöp, verdens første fremtidsombud.

I Ungarn gikk imidlertid man et skritt lenger enn de aller fleste, da parlamentet den 28. mai i år valgte Sándor Fülöp til landets (og verdens) første “Parliamentary Commissioner for Future Generations” – eller fremtidsombud om man vil. Fülöps hovedoppgave er ifølge loven og fremtidsombudets hjemmeside å sikre den fundamentale retten til et sunt miljø, bærekraft og forbedre tilstanden til miljøet og naturen.

Fremtidsombudet er uavhengig av regjeringen og andre statlige etater, og skal kun stå til ansvar overfor parlamentet. Ombudet kan oppfordre enkeltpersoner til å endre atferd, si fra om ulovlig virksomhet til mediene eller ta initiativ til at det reises tiltale. I utgangspunktet høres det ut som om Fülöp like gjerne kunne ha hatt tittelen “miljøombud”, hadde det ikke vært for setninger som denne fra retningslinjene:

The Parliamentary Commissioner for Future Generations may familiarize himself with and express an opinion on the long-term plans and concepts of local governments for development, area settlement or those otherwise directly affecting the life quality of future generations

Fokuset er på fremtidige generasjoner, og hva vi kan gjøre idag for at deres grunnleggende rettigheter og behov ivaretas. Det er ikke vanskelig å tenke seg saker som kunne tas opp av et eventuelt norsk fremtidsombud: olje- og gassutvinningen, utnyttelse av andre naturressurser, den demografiske utviklingen, langsiktige byutviklingsprosjekter som Bjørvika i Oslo og investeringene i oljefondet.

Alt dette er felter av samfunnslivet som er under debatt idag, men et fremtidsombud kunne bringe til torgs et mye klarere fokus på generasjonsperspektivet enn det som kommer til uttrykk idag gjennom dokumenter som regjeringens Perspektivmelding, for eksempel.

Hvor norsk er det egentlig å sverge troskap?

Ære være Venstres Abid Raja for hans mange og iherdige forsøk å få innvandrings- og integreringsdebatten over i et mer produktivt spor enn den har vært på det siste året. Et av hans siste utspill er forslaget om en troskapsed som må avlegges av alle som har fått innvilget statsborgerskap i Norge (dagens frivillige troskapsløfte er det få som avlegger), fortrinnsvis ved en seremoni. Eden lyder som følger:

“Fra dette øyeblikk og fremover, sverger jeg min lojalitet til Norge og dets folk, til dets demokratiske syn som jeg deler, til de rettigheter og friheter som jeg respekterer, og til dets enhver tid gjeldende lovverk som jeg erklærer å etterleve.”

Som faste lesere av denne bloggen vil vite, er jeg en av dem dette potensielt angår. Jeg er britisk statsborger (hovedsaklig av sentimentale årsaker), men holder muligheten åpen for å søke norsk statsborgerskap en gang i fremtiden. I motsetning til en del av innvandrerne Dagbladet har snakket med, ville jeg ikke ha nektet å avlegge eden, men hadde heller ikke vært istand til å ytre ordene uten å stusse over hvor fremmede de virker.

Først og fremst fordi selve ideen om en troskapsed for folk flest slår meg som unorsk. At nye amerikanere må avlegge verdens kanskje lengste troskapsed er ikke så rart, all den tid det det å sverge troskap til flagg, land og Gud er vanlig der borte. Jeg tenker på The Pledge of Allegiance, som siden den ble skrevet i 1892 har vært avlagt av høy og lav i USA, fra kongressrepresentanter til skoleelever (det siste har gjort eden til en gjenganger i rettsvesenet, for øvrig).

Vi har ikke ingen tilsvarende tradisjon i det moderne Norge. Utover det grunnloven pålegger embedsmenn og kongelige, er dette i det store og hele et ganske edfritt samfunn. Norske barn legger ikke hånden på brystet og sverger troskap til flagget på 17. mai, norske jurymedlemmer forsikrer bare å gjøre sitt beste, liksom vi alle lover å ikke lyve på selvangivelsen når vi sender den inn (om Forsvarets Troskapsformaning er for en troskapsed å regne, er jeg ikke hobbyjurist nok til å gjette meg til).

poaweb3ms

Hvorom alt er: det er vanskelig å se for seg at mange nordmenn vil se på situasjonen over som noe vi ønsker i norske klasserom. Og om vi ikke ser en generell økning i bruken av troskapseder i landet, vil vi jo faktisk havne i den underlige situasjonen at et lite mindretall av folket vil ha sverget troskap til landet, mens det store flertallet knapt vil ane hva en troskapsed innebærer. Det blir kongen, embedsverket og innvandrerne, liksom.

Ordvalget i Rajas edsforslag er også interessant. Eden er åpenbart inspirert av Australias “Pledge of Commitment”, som man finner på denne listen over troskapseder for innvandrere:

From this time forward, under God,
I pledge my loyalty to Australia and its people,
whose democratic beliefs I share,
whose rights and liberties I respect, and
whose laws I will uphold and obey.

Fornuftig nok har Raja fjernet henvisningen til Gud i den norske oversettelsen. Men for egen del syns jeg avsnittet om folket, “hvis demokratiske idealer jeg deler”, ikke er mindre problematisk. Dels fordi jeg har møtt på nok representanter for det norske folk som ikke deler det jeg vil kalle demokratiske idealer, dels fordi begrepet “folk” er konkret i en helt annen forstand enn symbolene flagg, Gud og land. Det er umulig å være lojal overfor 4,7 millioner individer, og i det øyeblikket vi begynner å gjøre ideen om “folk” til et symbol kan vi havne på ville veier

De fleste land som gjør dette, ser ut til å følge i USAs fotspor, og avkrever lojalitet til grunnloven eller  statsoverhodet. Så kanskje ender Norge opp med å gjøre som i Storbritannia og Canada, hvor nye borgere må sverge troskap til den regjerende monarken og hennes arvtakere. Eller man kan velge å gå samme vei som India og Sør-Afrika, som vektlegger troskap til landenes grunnlover.

Ingen av delene er uproblematiske, dog. Det finnes vitterlig nok av nordmenn som ville nekte å sverge troskap til Harald V og alle hans arvinger, eller den evangelisk-lutherske religion som statsreligion, om ikke vi skal avkreve nye statsborgere det samme. I det hele tatt: jo mer jeg tenker gjennom dette, desto lettere blir det å forstå konklusjonen som den forrige regjeringens utvalg trakk da muligheten for et obligatorisk troskapsløfte ble drøftet i 2004:

Utvalget ønsker ikke å gjeninnføre troskapsløftet [som var påkrevet til 1976, min anm.] og bemerker at det ikke synes å ha noen mening å avgi troskapsløfte til Grunnloven. Et troskapsløfte kan ikke formidle noe om betydningen av statsborgerskapet. Utvalget mener at løftet vil være uten betydning i andre sammenhenger også.

Taliban, narkoterrorisme og Afghanistan som Colombia

I en svært interessant podcast fra Fresh Air, et daglig aktualitetsprogram på USAs offentlige kringkaster NPR, snakker journalist Gretchen Peters om sin nye bok Seeds of Terror – How Heroin is Bankrolling the Taliban and al Qaeda. Peters er en kjenner av Afghanistan, har reist over hele landet både før og etter Talibans fall, og forsvarer sin interessante hovedtese: Taliban er i ferd med å bli en konvensjonell kriminell organisasjon, snarere enn den religiøst/nasjonalistiske opprørshæren vi har kjent den som.

Nå er det ikke et nytt fenomen at opprørsbevegelser og terrororganisasjoner finansierer virksomheten sin med kriminalitet. Peters nevner FARC-geriljaen i Colombia, og fra vårt eget nabolag har vi IRAs virksomhet i Nord-Irland. Men Peters mener Taliban og Al-Quaida har løftet dette til et nytt nivå, når de skaffer 70 % av sine driftsmidler ved å kontrollere storparten av Afghanistans (og dermed 92 % av verdens) opiumproduksjon.

100321602_4375b68c1a

Opiumsvalmuer i Thailand. Kilde: Flickr (cc)

Peters mener at dette ikke er et nytt fenomen, og forteller at det under Talibanregimet gikk sterke rykter om at en ledende skikkelse som Mulla Omar satt på heroinlagre til en verdi av opp imot en milliard dollar. Stikk i strid med det vi ble vant til å høre, var regimet generelt ikke imot opiumsdyrking. Men grensen mellom kartellvirksomhet og militær kamp er det siste året blitt mye tettere, og det fører til at krigføringen til Taliban minner mer og mer om de ekstremt brutale narkokrigene vi nå ser i f.eks. Mexico.

Gretchen Peters svar på denne utfordringen er blant annet at amerikanske og allierte styrker må slutte å se på narkotikahandelen og kampen mot Taliban som to separate problemer. De er to sider av samme sak, og hun mener man kan ramme talibanerne hardt ved å slå ned på pengestrømmen. Det i sin tur krever omfattende konvensjonell politietterforskning i Afghanistan, Pakistan og mottakerlandene, utført av agenter fra Interpol og DEA.

Peters ser tegn som tyder på at Obama-adminstrasjonen (som har gjort Afghanistan til en hovedsatsing) begynner å ta dette inn over seg, og at DEA-agenter som sendes til Afghanistan i disse dager sannsynligvis vil jobbe mye tettere med militære styrker.

I et fremtidsperspektiv er denne utviklingen interessant, da den speiler en generell bekymring for at stater som bryter sammen, skal overtas av kriminelle og forvandles til “narkokratier”. De kriminelle kartellene har åpenbart organisasjonstalentet, de har våpnene og – ikke minst – de har pengene: ifjor omsatte den illegale narkotikaindustrien for 320 milliarder dollar, som tilsvarer Argentinas brutto nasjonalprodukt.

Steinar Lem om Rikskonsertene: bisarrere og bisarrere

Steinar Lem fortsetter sitt korstog mot islam i dagens Dagbladet, og presenterer følgende påstand som eksempel på hvordan snikislamiseringen brer om seg:

Rikskonsertene kan ikke lenger ha et program med norsk musikk og norske artister alene. De må putte inn noen minoritetsgrupper som har en annen musikk. Sånne ting er ofte et veldig sterkt krav. Det er blitt forbudt å gjøre noe som er veldig norskt.

Nå har ikke Dagbladet tatt telefonen til Rikskonsertene for å konfrontere dem med denne interessante påstanden, og bra er nok det. For tar man en tur innom Rikskonsertene.no, skal det godt gjøres å finne verfikasjon. Blant vårens konserter kan Rikskonsertene f.eks. tilby Andvake basert på Jon Fosses teaterstykke, der musikken er ved hardingfelespilleren Benedicte Maurseth.

Man kan også nyte Tjære Være Treklang, en konsert med tradisjonelle norske instrumenter lagt til norske stavirker, med musikere med utvilsomt etnisk norske navn. Det påståtte forbudet rammet tydeligvis ikke disse konsertene. Eller for den sakens skyld Mari Boines konsert, i den grad Boines samiske musikk kan sies å representere norsk kultur, da. Vanskelig å vite i disse tider.

Men de to første eksemplene alene er nok til å fastslå at Steinar Lem enten lyver blankt, eller simpelthen har latt være å sjekke hva Rikskonsertene tilbyr før han fyrte løs: en rekke av deres konserter har både norsk musikk og norske musikere alene. Dermed er det ikke sagt at det ikke er konserter på vårprogrammet med et solid innslag av unorsk kultur. Man kan for eksempel få et møte med tyskeren Johannes Brahms (musikerne er etnisk norske, dog).

Noe skumlere er La Serva Padrona, et italiensk 1700-tallsstykke med minst to utøvere som kan ha bakgrunn utenfor landets grenser. Det svenske progmetallbandet Opeth er definitivt unorsk, likeså komponisten som skrev musikken til korturneen til Brazz Brothers (instrumentene de spiller på er også unorske). Klinsjeren er likevel turneen med Bobby McFerrin. Noen av oss vil hevde at mannen er et musikalsk geni, men utseendemessig fremstår han som fyllmasse til glede for minoritetene.

Det mest slående med Lems angrep på rikskonsertene er likevel at hovedmålet for hans rasende angrep er så lite synlig på vårens konsertliste: jeg har lett lenge og vel, og kan faktisk ikke finne en eneste åpenbar muslim. Det hadde virket snodig, for ikke å si ulogisk, om ikke jeg lenge hadde ment at Lems utspill – og det store flertallet i samme retning – aldri har handlet om islam alene.

Trenger vi virkelig den islandske kulturen her i landet?

Okei, så har jeg aldri ansett E24 for å være et kvalitetsorgan. Men Ragnvaldur Hanesson gjør sitt beste for å ta det hele til et nytt lavmål i en kommentarartikkel her forleden. Temaet er ønsket og uønsket innvandring, med utgangspunkt i innvandrernes kultur. K-ordet sitter løst i hylsteret for tiden, og folk tar seg sjelden tid til å definere hvorvidt de med dette mener tradisjoner, politikk, religion, historie, språk, matvaner eller klesdrakt.

Siden kulturbegrepet er noe av det minst objektive som fins – man drøfter alltid andres kultur med sin egen som referansepunkt – pleier slike innlegg gjerne å preges av selektiv hukommelse. Dette er da også en felle Hanesson tramper uti med begge føtter når han skriver:

Noen kulturer er andre underlegne. Noen kulturer har stagnert, andre har gått fremover. I løpet av noen hundre år ble den europeiske kultur ledende. Vi lever fortsatt på arven fra opplysningstiden, som satte vitenskap og individuell frihet i høysetet og tok avstand fra religiøse mørkemenn. Den arven bør vi ta vare på og utvikle videre.

For å få regnestykket til å gå opp, unnlater Hanesson behendig å nevne at kulturen som lever på arven fra opplysningstiden, også ga oss Stalin og Hitler, gulag og holocaust, første og annen verdenskrig i løpet av noen få korte tiår i forrige århundre. Mozarts og Voltaires kontinent var åstedet for de største massedrapene vi har sett i historien – og forhåpentligvis noensinne vil se. Europa avfødte tankegodset som legitimerte brutale kolonivelder og inspirerte folk som Mao Zedong, Pol Pot og Kim Il-Sung (marxismen-leninismen er solid tankegods fra våre breddegrader).

Det ingen motsetning mellom disse sannhetene og det Hanesson sier om vårt forhold til mørkemenn. Det viser bare at virkeligheten er for kompleks til at man kan trekke bombastiske konklusjoner om ulike kulturers (i den grad de lar seg definere) etiske standarder, og at perspektivet avhenger av øynene som ser. Her er for eksempel et annet perspektiv på innvandring og kultur, med utgangspunkt i artikkelforfatter Hanessons bakgrunn.

Som navnet antyder, er han opprinnelig islending. Her i Norge har mange av oss fremdeles sans for islendinger, Glitnir-skandalen til tross. Men utenfor det koselige nordiske folkefelleskapet er Islands navn gjørme, som britene sier det. En grotesk vits. Vår tids beste eksempel på en unik kombinasjon av rikdom, overmot og dyp stupiditet. Tror du meg ikke? Les artikkelen Wall Street on the Tundra, fra aprilutgaven av kvalitetsbladet Vanity Fair.

Her forsøker journalisten Michael Lewis å forklare sine lesere hvordan landet på få år transformerte seg fra fiskeleverandør til et gigantisk hedgefond. Lewis bruker ikke lang tid på å finne forklaringen. Allerede i innsjekkingen på flyplassen merker han seg at islandske menn har en brautende og selvgod væremåte. Han tilbringer noen dager i Reykjavik, og konstaterer at han gjenfinner det samme mønsteret i politikk og næringsliv – et mannsdominert samfunn preget av primitiv viking-machismo fra topp til bunn:

This is the past Icelanders supposedly cherish: a history of conflict and heroism. Of seeing who is willing to bump into whom with the most force. There are plenty of women, but this is a men’s history. When you borrow a lot of money to create a false prosperity, you import the future into the present. It isn’t the actual future so much as some grotesque silicon version of it. Leverage buys you a glimpse of a prosperity you haven’t really earned. The striking thing about the future the Icelandic male briefly imported was how much it resembled the past that he celebrates.

Etter lesing av artikkelen er det vanskelig å komme bort fra følelsen av at vi neppe gjør samfunnet vårt en tjeneste ved å importere mange av islendingene som står i kø for å emigrere fra saga-konkursboet – i alle fall ikke eksemplarer av hankjønn. Skjødesløshet og overdreven selvtillit er jo tydeligvis en del av kulturen deres, og det er verdier vi har lite bruk for i krisetider som disse. Eller om man vil: det siste vi trenger nå, er en skokk med islandske gjeldsflyktninger som tar med seg sine spekulasjonsvaner hit.

Neida, selvsagt mener jeg ikke dette. Men Vanity Fair-artikkelen er en nyttig påminnelse om at enhver kultur kan fremstilles som primitiv, fjernkulturell og regelrett blodtørstig om forfatteren velger vinklingen sin med omhu. For eksempel kan president Lula av Brasil helt sikkert begrunne sin uttalelse om at den globale finanskrisen skyldes oppførselen til medlemmer av den hvite rase. Det er bare å velge opplysningene som passer med hypotesen og droppe alle som ikke passer, så får man det ønskede resultatet.

Den 12. mars blogger jeg om ytringsfrihet – gjør du?

Forleden fikk jeg følgende oppfordring fra den norske avdelingen av Amnesty International:

12. mars er den internasjonale aksjonsdagen for ytringsfrihet på nett. Vi i Amnesty har nå en kampanje som angår alle som blogger i Norge. Målet med kampanjen er todelt: å spre informasjon om internettsensur og ytringsfrihet på nett, og å samle underskrifter for å hjelpe fire aktivister som er blitt fengslet for å ha spredd informasjon over nett.  Vi håper at du vil støtte kampanjen ved å gjøre noe eller alt av dette:

  1. Skrive om ytringsfrihet og internettsensur 12. mars. Vi ønsker å få til en bloggkampanje alà Blog Action Day (se: site.blogactionday.org). Innholdet bestemmer du selv. Det kan være en oppfordring til å delta på underskriftskampanjen, en tekst om nettsensur eller noen helt annet som har med temaet å gjøre. Det viktige er at flest mulig deltar.
  2. Legge ut bannere på bloggen din. Du finner bannere her: ytringsfrihet.amnesty.no/lastned (under gif-formater finner dere små versjoner av annonsene, se for eksempel Facebookstempel).
  3. Oppfordre andre bloggere til å spre kampanjen.


Det er første gang vi jobber så aktivt på nett. Vi tar gjerne i mot innspill til hvordan vi kan nå ut til flere gjennom internett.  Du finner mer informasjon om temaet på disse sidene:  ytringsfrihet.amnesty.no, irrepressible.info

Dette skal jeg selvsagt gjøre, og jeg oppfordrer alle mine medbloggere til å gjøre det samme. Jeg har allerede bestemt meg for hva jeg skal skrive om – hva med deg? :-)

Var USSR bedre forberedt på kollaps enn USA?

Forfatteren Dmitrij Orlov, som tidligere er omtalt i denne bloggen, holdt nylig en interessant forelesning for “The Long Now Foundation” der temaet var sammenbrudd i samfunnsordenen. Nå er det foreløpig ikke mye som tyder på at USA eller den vestlige verden forøvrig står foran en snarlig kollaps, men i en såturbulent tid som vår er det nyttig å tenke det utenkelige. Orlov, som opplevde Sovjetunionens fall og kaoset som fulgte på nært hold, vet åpenbart endel om hvordan en slik prosess kan arte seg.

Med et kynisk-ironisk tonefall som kan minne litt om holdningen til sovjetiske opposisjonelle i sin tid, inntar Orlov betrakterens rolle og lister opp de ulike faktorene som spiller en rolle når alt raser sammen. I foredraget Closing the ‘Collapse Gap, som ifølge Orlov er blitt lastet ned noen millioner ganger siden det ble lagt ut i 2006, oppsummerer han faktorene punktvis. Og det han finner er strukturelle forskjeller på Sovjetunionen og USA, som tyder på at førstnevnte var bedre rustet til å motstå krisen da den kom. Noen punkter:

  • Sovjetunionen hadde lite privatbilisme og et kompakt bosetningsmønster. Det gjorde det lettere å transportere befolkningen og vedlikeholde infrastrukturen enn det vil bli i USA, hvor nesten alle er avhengige av privatbiler og et fungerende veinett.
  • I Sovjetunionen var boligmassen eid av staten, hvilket innebar at folk stort sett kunne bli boende etter sammenbruddet. I USA er de fleste boliger i praksis eid av private banker, hvilket vil føre til at en stor del av befolkningen blir hjemløs når pengesystemet kollapser.
  • Sovjetere flest var statsansatte. Fordi statsbyråkratier i sin natur er trege, vil de vente lengre med å si opp ansatte enn private selskaper. I USSR fikk folk god tid på seg til å tilpasse seg den nye virkeligheten – i USA vil titalls millioner miste jobben på kort tid.
  • Boligmangelen i Sovjetunionen hadde skapt en situasjon hvor flere generasjoner bodde under samme tak. Dermed var folk vant til å ha det trangt, og omgitt av familie de kjente og kunne stole på. I USA lever langt flere alene, og familien er gjerne spredt over et stort geografisk område.
  • Sovjetunionen var selvforsynt med energi, og energimarkedet var kontrollert av staten. Da systemet brøt sammen, kunne energi fortsatt leveres til befolkningen til statsfastsatte priser. USA importerer 65 % av oljen sin, og har et privat energimarked. Det er en oppskrift på hyperinflasjon på energimarkedet i en kollaps-situasjon.

Det er viktig å merke seg at Orlov ikke er noen nostalgiker på sovjetdiktaturets vegne. Men han påpeker at et sosialt sammenbrudd må sees i sin kontekst, og da er det ikke gitt at vår samfunnsform – sine mange sterke sider til tross – er den som er mest levedyktig.

Den globale middelklassen over 50 %

The Economist siterer Marx (!) og skriver om framveksten av den globale middelklassen, som er i ferd med å endre det sosiologiske og økonomiske verdenskartet. Mer enn halvparten av Jordas innbyggere kan ifølge Economist nå regnes som tilhørende middelklassen, en sosial kategori som ikke har noen entydig definisjon. Men ifølge økonomen Diana Farrell kan familier som har en tredel av inntekten sin til overs når alle basisbehov er dekket, sies å tilhøre middelklassen.

Denne overskuddsinntekten er det som gjør at mange økonomer håper middelklassen vil være istand til å holde verdensøkomien i sving gjennom den pågående økonomiske krisen. Middelklassen er ryggraden i den globale markedsøkonomien, og i vår verdensdel har også middelklassen vært bærebjelken i det liberale samfunnet. Eller som Karl Marx skriver i det kommunistiske manifest:

Historically it has played a most revolutionary part. The bourgeoisie, wherever it has got the upper hand, has put an end to all feudal, patriarchal, idyllic relations…It has accomplished wonders far surpassing Egyptian pyramids, Roman aqueducts and Gothic cathedrals…The bourgeoisie has through its exploitation of the world market given a cosmopolitan character to production and consumption in every country…

I Kina har den økonomiske veksten det siste tiåret løftet mange hundre millioner mennesker ut av økonomisk armod og inn i middelklassen. Utviklingen går ikke jevnt og trutt – fra 1990 til 2005 prosentandelen middelklassekinesere fra 15 % til 62 %. Nå står India foran et tilsvarende rykk, med en forventet økning fra dagens 5-6 % til over 40 % i 2025.

Spørsmålet er imidlertid om denne utviklingen vil vedvare gjennom krisen, og hva som vil skje dersom middelklassens posisjon trues av langvarig økonomisk nedgang. Denne samfunnsgruppen har ikke alltid vært en bastion for liberale verdier og demokrati, jamfør den tyske middelklassens tilslutning til nazistene på 1930-tallet.

Har jeg skapt et harelabb-meme?

Intet er så hyggelig som å lage et lite meme, og det kan se ut som det har skjedd med et av punktene fra min forrige posting. På TV2 igår spør Fredrik Mellem ifølge Dagbladet “om de norske soldatene i Afghanistan «skal utstyres med lykkeamuletter og harelabber».” Eller punkt 3 i forrige posting, om man vil. Selv om formen er spøkefull, er spørsmålet høyst relevant. Det er i prinsippet ingen forskjell på å tro på harelabber, smørofring eller Snåsamannen, så lenge sistnevntes påståtte krefter ikke underkastes seriøse studier.

Et moment til: hver eneste av de absurde påstandene i postingen under representerer noe som noen der ute faktisk tror eller har trodd på – inklusive nazistene i Antarktis. Jeg sier selvsagt ikke at folk som tror på håndspåleggelse automatisk tror at Martin Bormann flyktet til isødet i 1945, men jeg påstår at tenkemåten er den samme: viljen til å akseptere en oppsiktsvekkende påstand i strid med all kjent forskning, og begrunne det med at vitenskap også er tro eller at “det må være noe i det”.

Dagens politiske innspill: Departementet for Magiske Spørsmål

Helseministeren tror på Snåsamannen, den påtroppende sjefen for Rettsmedisinsk institutt tror på bønnens kraft, og mange mener at det ikke betyr noe som helst. Jeg er uenig. Siden det nå er bevist hinsides enhver tvil at det fins folk der ute som besitter krefter hinsides den sneversynte vitenskapens horisont, er det på tide å følge opp Torbjørn Jaglands gamle forslag om å innføre alternativmedisin i helsevesenet. Og det bør ikke stanse der.

Alternativ tenkning har aldri begrenset seg til kroppen alene. Det dreier seg om et eldgammelt tankesett som griper inn på de fleste områder av livet, om en verden som lever på siden av den synlige og kjente, ikke helt ulikt den parallelle virkeligheten i Harry Potter-bøkene. Derfor bør det bli de rødgrønnes neste prosjekt å innføre et Departement for magiske spørsmål (DMS), og gi magiministeren i oppdrag å gi alle departementer en alternativ overhaling. Noen forslag:

  1. Justisdepartementet bør bygge opp en egen innsatsstyrke som står klar hver gang det er fullmåne, da en bølge av månesyke skyller over landet og utløser vold og sinnslidelser. Samtidig bør hundefangertjenesten styrkes, så man kan håndtere de mange varulvene som nå får gå fritt omkring i gatene.
  2. Forsvarsdepartementet må snarest få seg en avdeling for harelabber og andre lykkeamuletter. Vi kan ikke lenger leve med at norske vernepliktige er uten denne helt nødvendige beskyttelsen.
  3. Finansdepartementet må utrede hvordan vi kan lære av kinesernes lange og suksessrike forhold til lykketall. Finansministerens limousine bør utstyres med et bilskilt som viser f.eks. tallet 1314, mens tallknuserne på bakrommet må pålegges å samarbeide med astrologer, augurer, orakler og andre som kan forutsi fremtiden.
  4. Landbruksdepartementet må snarest sette ned en studiegruppe med henblikk på få landbruket til å drive i tråd med tusenårig norsk tenkning. Det bør oppfordres til høsting ved henholdsvis nymåne og fullmåne, avhengig av hva tradisjonen er på det aktuelle stedet. En støtteordning for blot av hester og griser, samt ofring av smør til Sola, bør opprettes.
  5. Miljøverndepartementet må pålegges å ansette healere som bedriver håndspålegging av jordkloden. For lenge har Moder Jord måtte lide fordi politikere ikke har villet samarbeide med dem som virkelig kan føle Hennes smerte.
  6. Kunnskapsdepartementet bør overlates til scientologikirken, som gjennom tiår har dokumentert at de driver langt mer effektiv utdanning enn norsk offentlig skole.
  7. Forskningsdepartementet bør legges ned, da dets grunnholdning er i strid med religionsdelen av den nye rasismeparagrafen.
  8. Utenriksdepartementet må snarest opprette avdelinger for kontakt med utenomjordiske, med landene på Jordas innside og med kolonien av nazister som flyktet til Antarktis etter annen verdenskrig.
  9. Statsministeren bør jevnlig pålegges å spise hjertet til en nylig drept bjørn eller et villsvin, da det som kjent gir mot, visdom og styrke til å mestre en krevende lederjobb.

Dette er bare en foreløpig skisse, og flere forslag tas imot med takk. Foreslå gjerne også hvem som bør bli magiminister.