NRKs bevisstløse bruk av rasebegrepet

Dagbladet har en sak idag om forfatterkollega Unni Lindell, som reagerer sterkt på bruken av ordet “rasedelt”, “raseskille”  og hudfargeadjektiver i en reportasje i Dagsrevyen 4. januar i år (6:50 minutter ute i sendingen). Etter å ha sett reportasjen selv, skjønner jeg reaksjonen hennes. Det mest slående med reportasjen er den lemfeldige omgangen med begrepet “rase”, eksemplifisert ved Nina Owings innledning: “Oslo er blitt en rasedelt by. I noen bydeler starter raseskillet allerede i barnehagen”.

Verken Owing eller reporter Anders Magnus forsøker å forklare oss hva de legger i begrepet, selv om vi av konteksten skjønner at det handler om hudfarge. Det er vanskelig å komme fra at Dagsrevyen nå deler Oslos befolkning inn i to raser, den hvite og den brune. La meg med en gang understreke at jeg ikke tror begrepsbruken skyldes rasisme. Anders Magnus’ fartstid som journalist borger for en solid forståelse av rasismen og dens konsekvenser. Men jeg vil hevde at begrepsbruken er slurvete og bevisstløs, som så ofte i norske medier.

Ja, for man skal altså ikke gå lenger enn til Store norske leksikons oppslag for å finne følgende setning: “Når det gjelder forskjeller mellom menneskegrupper, ansees rasebetegnelsen i dag som avleggs”. I leksikonets lengre artikkel om forskjeller mellom menneskegrupper utdypes dette synet:

Et annet eksempel er forsøkene på inndeling av menneskeheten i det som gjerne er kalt raser. Målet har vært en klassifikasjon bygd på biologisk slektskap, men det arvemessige grunnlaget for de fysiske trekk som har vært lagt til grunn, er så komplisert og ufullstendig kjent at inndelingene gjennomgående vil være vilkårlige og ikke fylle alminnelige krav til vitenskapelighet. Dette gjelder trekk som hodeform, hudfarge, hårets beskaffenhet m.m. I tillegg kommer at de individuelle variasjoner innen gruppene kan være meget store.

Rasebegrepet brukt på mennesker er altså i stor grad forlatt i biologien (det brukes fremdeles om dyr, og ikke minst kjæledyr, selv om det mer presise underart foretrekkes), og det er idag ikke uvanlig å se på menneskeraser som en sosial konstruksjon:

Conceptions of race, as well as specific ways of grouping races, vary by culture and over time, and are often controversial for scientific as well as social and political reasons. The controversy ultimately revolves around whether or not the socially constructed and perpetuated beliefs regarding race are biologically warranted; and the degree to which differences in ability and achievement are a product of inherited “racial” (i.e., genetic) traits.

Dermed er det ikke sagt at det ikke forskes på forskjeller mellom det FN anbefaler å kalle “etniske grupper”, “folk” eller “geografiske varianter”. Tvert imot: molekylærgenetikken har gitt oss viktig kunnskap om opprinnelsen til det store genetiske mangfoldet vi finner blant Jordas mange folkeslag. Problemet er at vitenskapen ikke gir oss noe grunnlag for å dele Homo sapiens inn i to grupper basert på “brun” og “hvit” hudfarge, slik Dagsrevyen gjør. Det har for eksempel lenge vært kjent at vi finner det største største genmangfoldet i Afrika, som jo må være en undergruppe av Dagsrevyens brune rase.

Hvilket bringer oss til et praktisk problem med Dagsrevyens framstilling: “brun” er så mangt, og flere av de brune eksempelbarna i reportasjen var vitterlig ganske lyse i huden (om enn med mørkt hår). Historisk sett har europeiske forskere løst dette ved å dele raser inn i underkategorier som den kaukasoide, negroide, mongoloide og australoide rase. Her er det interessant nok slik at mennesker fra Vest-Asia (inklusive Irak, Pakistan og Afghanistan) gjerne har vært klassifisert som kaukasoide, det vil si tilhørende samme rase som nordmenn.

Det er altså lite som tyder på at Dagsrevyen har forholdt seg til naturvitenskapen eller historien. Kanskje var Bokmålsordboka eneste kilde – dens orddefinisjon utmerker seg jo med sin frikobling fra den øvrige faglige debatten, for å si det slik. Kan hende har Magnus’ bakgrunn fra arbeid i Sør-Afrika spilt en rolle: man snakket vitterlig om “raseskille” der i gamle dager, så hvorfor ikke snakke om “rasedelt” og “raseskille” her i vår tid?

Eller kanskje var det virkelig slik at man endte opp med å bruke et gjengs uttrykk, jamfør Magnus’ uttalelse om at “Vi opplevde også at disse ordene [brun og hvit] er de som brukes i disse områdene.” Det er i så fall et ytterst problematisk forsvar for bruk av et begrep: ordet “svarting” er også en vanlig betegnelse på medlemmer av Dagsrevyens brune rase i mange miljøer i Norge, uten at jeg tror Dagsrevyen ville ta det i bruk av den grunn.

Summa summarum: en potensielt interessant reportasje om et reellt demografisk fenomen – den økende segregeringen av Oslo – saboterer seg selv ved å ta i bruk et uklart definert, politisk betent begrep. Det er simpelthen ikke mulig å diskutere Oslos integrasjonsproblemer seriøst med utgangspunkt i en todeling av befolkningen i “hvit” og “brun”. Forøvrig kommer den snodigste uttalelsen i Dagbladet-saken fra Språkråd-direktør Sylfest Lomheim, som sier følgende:

Lindell skulle være litt mer liberal i forhold til andres språkbruk. Hun ville selvsagt ikke brukt ordene selv, men vi må være varsomme med å be andre snakke slik vi gjør selv.

Dette fra mannen hvis jobb det er å lage retningslinjer for språkbruken vår (det vil si be andre snakke slik han mener man bør gjøre), og som brukte starten av året til å legge hele sin faglige autoritet bak kravet om at man i massemediene skal kalle 2010 for “totusenogti” og ikke “tjueti”. Det er tydeligvis forskjell på ord – og folk.

Oppdatering: Så først nå at Helge Øgrim i Journalisten har en utmerket oppsummering av saken.

Oppdatering 2: Denne saken fra dagens Guardian viser at problemene med å bruke rasebegrepet ikke er begrenset til Norge. Her blir hudfarge, etnisitet, religion og nasjonalitet rotet sammen til en eneste suppe.

http://snl.no/mennesket/forskjeller_mellom_menneskegrupper

Trender for et turbulent tiår 3: Miljøarbeid i motbakke

De tre klimarelaterte hendelsene som markerte avslutningen på 2009 – “climategate”, sammenbruddet i København-forhandlingene og den ekstreme vinteren i Europa og USA – kan bli stående som forvarsler om trangere tider for arbeidet mot klimaendringer. Det er etterhvert velkjent at den globale gjennomsnittstemperaturen har økt lite de siste årene, og om norske og utenlandske klimaforskere har rett kan vi være på vei inn i et tiår der naturlige svingninger fører til at store deler av kloden ikke opplever temperaturøkning.

Dette kartet (kilde: Wikipedia) viser gjennomsnittstemperaturen i et lengre tidsperspektiv

Et åpenbart resultat er at flertallet av klimaforskere vil slite mer med å nå frem med sitt budskap i det kommende tiåret. Man bør ikke avvise folkelige reaksjoner av typen “Hvor ble det av den globale oppvarmingen alle snakker om” som irrasjonell vitenskapsmotstand – det dreier seg ofte om en naturlig respons på et misforhold mellom egne erfaringer og forskeres forutsigelser. Om majoritetssynet i klimaforskningen skal stå like sterkt på slutten av tiåret som ved inngangen, må temperaturøkningen synliggjøres av dramatiske klimahendelser, som f.eks. at flere somre på rad blir så varme som den europeiske hetebølgen i 2003.

Situasjonen for klimaforskningen er symptomatisk for miljøsektoren som helhet: den sliter simpelthen med å levere konkrete resultater, og det påvirker folks holdning til hele feltet. Et eksempel er forhandlingene i København, som skal videreføres i Mexico i år. Denne prosessen vil gi få utslag på kort sikt, og dens langsiktige mål er å bremse vekstraten, ikke å stanse utslippene av klimagasser eller redusere det samlede nivået. Selv med et internasjonalt kontrollregime på plass vil vi passere 400 ppm (deler per million) CO2 før 2020, det vil si langt over de 350 ppm som bl.a. James Hansen mener er et forsvarlig nivå. Med utbygging av oljefelt i nord og en kraftig satsing på gasskraft vil Norge gi sitt rundelige bidrag til denne trenden i årene fremover.e

Den politiske handlingslammelsen vil føre til økt interesse for miljøteknologi i det kommende tiåret, og kanskje særlig klimateknologi (også kjent som geoengineering) av ulike slag. Men også dette feltet vil være preget av problemer med å levere resultater. Alternative energikilder som vindmøller og fotovoltaiske solceller vil fortsatt være for kostbare til at de kan tas i bruk i stor skala uten statlige subsidier, mens annen energiteknologi vil være preget av det langsomme utviklingsforløpet man historisk har sett på dette feltet.

Det vil særlig merkes i transportsektoren. Biler drevet med elektrisitet og biobrensel er langt vanligere mot slutten av titallet, men bilister flest vil fylle tanken med bensin, som idag. I 2010 er vi stadig så langt unna de lovede “superbatteriene” at de neppe kommer i masseproduksjon innen utgangen av tiåret, og  algebasert biobrensel vil ikke erstatte mer enn en brøkdel av de 100 millioner oljefatene verden vil forbrenne daglig. Viktigst av alt er likevel tregheten i systemene. Få av de 14 millioner bilene som ble solgt i Kina ifjor var miljøbiler, og flertallet av dem – og de 700 millioner andre privatbilene som kjører rundt på kloden idag – vil være i drift ved utgangen av tiåret. Den oljebaserte infrastrukturen byttes ikke ut i en håndvending.

Rett nok er oljeprisen et usikkerhetsmoment her. Dersom oljetoppen passeres i løpet av titallet og etterspørselen fra Kina og India fortsetter å vokse i samme takt som idag, kan oljeprisen bli så høy at utviklingen av alternativer påskyndes. Men det er også tenkelig at forbrukerne responderer på dette ved å kjøpe færre biler og kutte kjørelengden, slik man nå ser i USA. I andre deler av det rike nord kan høy oljepris gavne bruk av kollektivtransport og “car 2.0”-løsninger, vel så mye som batteri- og biodieseldrift.

Om miljøarbeidet skal komme på offensiven i det kommende tiåret, må man altså anamme teknologiske løsninger i en ganske annen grad enn tidligere. Karbonfangst er bare det første skrittet langs denne veien. Miljøfeltet trenger flere pragmatiske ingeniører, er hovedbudskapet til miljø- og IT-pionéren Stewart Brand. I boka Whole Earth Discipline: An Ecopragmatist Manifest argumenterer han for at miljøbevegelsen må akseptere kjetterske tanker som at genmodifisering kan være verdifullt, at kjernekraft er en genuin alternativ energikilde og at urbaniseringen er noe av det beste som kan hende miljøet.

Hovedutfordringen i tiåret som ligger foran oss blir likevel å gjøre miljøvern til noe genuint angår større grupper enn middelklassen i det rike nord. President Obamas tidligere miljørådgiver Van Jones er en ledende talsmann for synet om at den grønne hverdagen ikke blir reell før den inkluderer folk med alle slags bakgrunner, inntekter og hudfarger, blant annet ved at det skapes såkalte “greencollar”-jobber. I USA har Obama gjort etterisolering av hus til et storstilt greencollar-tiltak, men globalt sett kan Kinas voksende interesse for miljøteknologi vise seg å bli avgjørende.

Ingen kan som kineserne produsere billig i stor skala, og selv om mye av produksjonen fremdeles er miljøuvennlig er interessen for miljøvern sterkt økende. Kina står allerede for det største og viktigste miljøtiltaket innen persontransporten, nemlig produksjonen av 100 millioner elektriske sykler. Landet satser tungt på sol- og kjernekraft, og bidrar til å bevare verdens pressede villfiskstammer ved å produsere 50 millioner tonn oppdrettsfisk i året (mer enn 60 ganger mer enn i Norge). At solceller er blitt billige nok til å selges kommersielt i Kenya er i dette perspektivet en av de mest oppløftende miljønyhetene ved inngangen til 2010.

Trender for et turbulent tiår 2: Kinas posisjon styrkes

Den kanskje enkleste forutsigelsen for det kommende tiåret er denne: Kinas globale posisjon vil styrkes på titallet. Det handler selvsagt om landets voldsomme økonomiske vekst, som fortsatte temmelig ufortrødent gjennom den økonomiske krisen som skapte negativ vekst i USA og EU. Det er også et resultat av politisk handlekraft: i Kina har man et skolevesen som leverer langt bedre resultater enn i sammenlignbare India, og samtidig bygger man raskt ut den fysiske infrastrukturen (høyhastighetslinjene, kjernekraftverkene og motorveiene) som ofte blir gjenstand for endeløs tautrekking i Vesten.

Dette handler også om å se Kina som en del av et større historisk mønster. Asia (særlig den østlige delen) er på frammarsj igjen, og kan mot slutten av århundret ha gjenvunnet den økonomiske og vitenskapelige posisjonen kontinentet hadde før renessansen innledet Europas storhetstid. Kinas fremgang vil i tiden som kommer ikke så avhengig av billig arbeidskraft, evnen til å kopiere og slapp arbeidslivs- og miljølovgivning som tidligere. Som Fredrik Hären påpeker i et interessant foredrag på NHO-konferansen nylig, gir Kinas (og det øvrige Asias) historie nå viktige konkurransefortrinn fremfor europeere og amerikanere.

Befolkningen i Kina har opplevd enorme endringer de siste tiårene, og er dermed mer åpne for forandringer enn nordmenn flest. Takket være vestlig kulturpåvirkning vet kineserne mer om vår kultur enn vi vet om deres – i de store byene kan den sosiale utviklingstakten til tider overraske. Ikke minst er kineserne klar over at videre vekst avhenger av nyskapende forskning. Resultat: Kinas andel av verdens samlede vareeksport vil være størst i 2020 med en andel på rundt 14 %, og man vil på dette tidspunktet begynne å se mange fastlandskinesiske motstykker til netbook-revolusjonen (skapt av taiwanesiske ASUS) og den indiske billigbilen Tata Nano. Som New Scientist påpeker: vi må forberede oss på Kinas vitenskapelige gjennombrudd.


Man kan si mye om Kinas leder Hu Jintao, men han er ingen Leonid Bresjnev

Det er ingen tvil om at Kina står overfor enorme utfordringer i årene som kommer. Miljøproblemer, sosial uro, ungkarseksplosjonen og en kommende eldrebølge vil sette Kommunistpartiet (CPC) på prøve. På den annen side er Kinas smmenbrudd blitt spådd tidligere, og enn så lenge viser CPC seg i stand til å håndtere problemene. Det er liten grunn til å tro at maktmonopolet oppløses før 2020, slik situasjonen er idag. Sammenligner man med tilstanden i Sovjetunionen ti år før det regimets fall, var utgangspunktet et helt annet. USSR var et oljeproduserende gerontokrati som var ute av stand til å dekke sine innbyggeres grunnleggende materielle behov, langt mindre konkurrere økonomisk med Vesten.

Sammenligningen med den forsvunne kommunistiske supermakten er også interessant i et annet perspektiv. I motsetning til hva situasjonen på 1980-tallet, vil Kinas vekst behøver ikke å komme på bekostning av USAs svekkelse. Den moderne globaliserte økonomien er ikke et nullsumspill der en aktørs fremgang er på bekostning av en annen. Kina vil gjennom hele det kommende tiåret være svært avhengig av at USA kan kjøpe landets produkter, betjene sin store gjeld og håndtere de internasjonale konfliktene landet ikke har noe ønske om å involvere seg i.

Dermed er det ikke sagt at ikke Kina har et ønske om å spille en større militær rolle, jamfør landets deltakelse i antipiratstyrkene utenfor Somalia (den første bruken av marinemakt i fjerne farvann siden 1400-tallet). Det innebærer blant annet en modernisering av Folkets Frigjøringshær, som idag er verdens største hærstyrke, men ikke akkurat respektert for sin militære slagkraft. Satsingen på avanserte femtegenerasjons kampfly og hangarskip bærer bud om at Kina mot slutten av titallet kan komme til å opptre med større militær selvtillit på den internasjonale arenaen.

Uansett hvordan det går med Kina det kommende tiåret, borger det for en mer turbulent verden. Om det usannsynlige skulle inntreffe at landet bryter sammen, vil verdensøkonomien miste sitt nest største lokomotiv, med uoverskuelige konsekvenser som resultat. Om veksten fortsetter som nå vil Kinas økonomi ha mer enn fordoblet seg i 2020, men samtidig vil landet neppe ha evne eller vilje til å opptre som “verdens politimann”. Den rollen vil et svekket USA fremdeles måtte ta, alene. Ingen ny kald krig med en todelt verden altså, men snarere en multipolar verden med skiftende allianser mellom de mest folkerike atommaktene.

En spesiell utfordring for Vesten blir å håndtere Kinas forhold til Afrika. Kineserne satser tungt på det ressursrike kontinentet, og kan også fremstå som et tiltrekkende politisk alternativ for mange statsledere. Demokrati etter vestlig modell har hatt begrenset suksess i Afrika, og man skal ikke se bort fra at mange land vil kunne fristes av ettpartisystemet som tok Kina fra rollen som verdens største u-land til verdens nest største økonomi på bare tre tiår.



Trender for et turbulent ti-tall 1: USAs posisjon svekkes

Selv om USA fortsatt vil være verdens ledende politiske, økonomiske og militære kraft i det kommende tiåret, vil den internasjonale posisjonen svekkes langsomt, men sikkert. Militært vil landet fremstå som svakere fordi man i mellomtiden har måttet trekke seg ut av (borger)krigene i Afghanistan og Irak uten å ha nådd målet om stabile regjeringer. Det er meget mulig at vi igjen vil se Taliban ved roret i Kabul, som følge av at den USA-støttede regjeringen faller eller som resultat av en forhandlingsløsning. Om den militære betydningen er begrenset, vil symbolvirkningen være enorm: en hel verden utenfor USA vil se det som et tegn på militær avmakt og falmende status som supermakt.

Amerikanske tropper i Afghanistan i 2007 (Kilde: Flickr)

Hvis nederlagene i Afghanistan og Irak fører til at USA mister lysten på utenlandseventyr, slik landet historisk sett har gjort i lange perioder, lover det ikke godt for NATOs kapasitet til å opptre utenfor alliansens egne grenser. Det var vanskelig nok å samle støtte til USAs internasjonale operasjoner i det foregående tiåret, da landet fremdeles hadde tro på egen styrke. Det kan få stater og grupperinger som hittil har latt seg avskrekke av verdens sterkeste militærmakt, til å forsøke å dra nytte av maktvakuumet som oppstår. Det vil i sin tur skape en voldsommere og mer uforutsigbar internasjonal situasjon.

Den manglende handlekraften internasjonalt avspeiler situasjonen på hjemmebane. Som Andrew Fallows påpeker i The Atlantic nylig, utgjør det politiske systemet den største trusselen mot landets vitalitet. Man ser det på føderalt plan, der betaling i bytte for politiske tjenester florerer, valgsystemet sørger for “låse fast” majoriteten av valgdistriktene til et av de to partiene og det kreves flertall på 60-40 for å få gjort helt vanlige politiske vedtak i Senatet (jamfør president Obamas problemer med å få gjennomført sin helsereform). Men det ses like tydelig på delstatsnivå, der California fremstår som kroneksempelet på politisk dysfunksjonalitet.

Et handlingslammet og splittet system vil ikke være istand til å reformere seg selv. Derfor vil Obama og hans etterfølgere ha begrensede sjanser til å lykkes med å takle de store innenriksproblemene USA står overfor, som en nedslitt infrastruktur, en begynnende eldrebølge (andelen over 65 øker fra 13% til 16 %), et middelmådig skolevesen og en høy andel fattige. Tilsvarende er det lite som tyder på at den voldsomme polariseringen mellom republikanere og demokrater vil dabbe av. Vi kan regne med en fortsatt ekstrem ordbruk i den offentlige debatten, og en tilsvarende liten kompromissvilje på begge sider. Demografiske endringer (andelen kaukasiske hvite synker fra 65 % til 60% og urbaniseringen fortsetter) kan ytterligere sementere det uforsonlige politiske mønsteret.

USAs største styrke har gjennom det meste av landets historie vært innovasjonsevnen, og det er på dette området vi vil se de minste endringene. Mot slutten av titallet vil landet fortsatt ha verdens tredje største befolkning (mellom 334 og 350 millioner innbyggere i 2020, avhengig av konjunkturene), de fleste fremragende forskningsinstitusjoner vil ligge i USA og fortsatt fungere som magneter for klodens klokeste hoder. Fortune Global 500-listen vil domineres av amerikanske selskaper, og selskaper som Google og Apple vil være førende på sine områder.

Men her vil det også være flere utfordrere enn noensinne. EU og Japan vil være viktige, sammen med et raskt voksende Øst-Asia. De enorme budsjettunderskuddeje USA bygget opp i starten av tiåret vil føre til lavere bevilgninger til grunnforskning og kutt i sektorer som normalt betyr mye for teknologiutviklingen (forsvars- og romindustrien, for eksempel), og gjøre det mindre attraktivt å bli boende for de mange utenlandske akademikerne som idag trekkes til landet. I dette perspektivet kan bilindustrien sammenbrudd vise seg å være kanarifuglen i kullgruven, et symptom på dyperliggende strukturelle problemer som vil ramme større deler av amerikansk industri og gjøre det vanskelig å hevde seg innen kommende vekstområder som energiteknologi.

Stoltenbergs ulogiske nyttårstale

Jeg er, som lesere av denne bloggen vil vite, mer enn normalt opptatt av nyttårstaler. I et land der statsministeren sjelden henvender seg direkte til folket byr 1. nyttårsdag på en sjelden anledning til å gjøre opp status for året som gikk og kaste et blikk inn i fremtiden. En slags folkelig “State of the Union” på 15 minutter om man vil.

Jens Stoltenbergs tale 1. januar 2010 ble i dette perspektivet en ordentlig nedtur. Ikke bare fordi statsministeren brukte mer tid på å snakke om oldtidens kornlagre og virkningen av amerikansk gull på den spanske økonomien på 1500-tallet, enn om Norge i 2009, men først og fremst fordi han benyttet anledningen til å komme med et par ubegripelige og ulogiske sleivspark til fremtidstenkningen. Midtveis i talen sin sier Stoltenberg nemlig følgende:

I 1958 ble det levert en rapport til Regjeringen som konkluderte med at:  ”Man kan se bort fra muligheten for at det skal finnes (…) olje på  kontinentalsokkelen langs den norske kyst.” Ti år senere begynte olje-eventyret. Vi klarte ikke å forutse det største norske industrieventyret i historien bare ti år før det startet. Å treffe mennesker i dag som er skråsikre på hva vi skal leve av i morgen, gjør meg alltid litt skeptisk. For vi klarte ikke i går å forutse hva vi lever av i dag. Ved inngangen til det forrige århundret var det knapt noen som så at fossene hadde økonomisk verdi. Men kort tid etter forvandlet fossekraften landet og bygget det nye industri-Norge.

Det Stoltenberg her gjør, er å gi et feilaktig bilde av hva futurologi/fremtidsforskning er i våre dager. Man finner ingen seriøse aktører på feltet som er “skråsikre” på hva vi skal leve av imorgen – her må jeg simpelthen undre meg over hvem Stoltenberg har snakket med. Fremtidsforskning handler ikke om å komme med skråsikre spådommer, men å tegne plausible bilder av fremtiden basert på tilgjengelige data.

Enhver fremtidsforsker verdt saltet sitt kjenner dessuten argumentasjonen i Nicholas Talebs moderne standardverk “The Black Swan”, som er at historien i stor grad formes av uforutsigbare begivenheter. At geologer i 1958 ikke var istand til å lokalisere oljefeltene som senere skulle gjøre Norge til et oljeland, gjør denne begivenheten til en “svart svane” i norsk historie. Men det innebærer ikke at alle utviklingstrekk som former fremtiden er like vanskelige å fremskrive eller prognostisere.

Jamfør dette: da oljevirksomheten først var etablert og man fikk oversikt over reservene, var det ikke vanskelig å lage prognoser som viste at Norge ville være et velstående oljeland i lang tid fremover. Det ble sagt på 1970-tallet, da jeg vokste opp, det har holdt stikk til idag og det er fremdeles hovedgrunnlaget for vår tids samfunnsplanlegging. Ja, for hva er vel Oljefondet, om ikke en pakke av investeringer basert på analyser av hvordan verdensøkonomien sannsynligvis kommer til å utvikle seg i årene fremover?

Dette lysarket fra presentasjonen av Perspektivmeldingen 2009
er et godt eksempel på norsk fremtidstenkning i praksis.

Eller hva med regjeringens egen Perspektivmelding, som “tar for seg viktige langsiktige utfordringene som vi står overfor i norsk politikk“? PDF-versjonen av presentasjonen som oppsummerer meldingen er proppfull av fremskrivninger av offentlig ressursbruk, CO2-utslipp og andelen pensjonister frem mot 2060. Med andre ord produktene av fremtidstenkning, i den grad slikt foregår i et land uten et organisert miljø av fremtidsforskere. Hvilket bringer meg til det regelrett ulogiske og kontraproduktive i Stoltenbergs budskap, oppsummert i setningen:

Det er mye vi ikke vet om framtiden, men det vi vet er at vi vil trenge kunnskap.

I og med at evnen til å ta til seg og videreformidle kunnskap er noe av det som definerer Homo sapiens som art, kunne statsministeren ha erstattet “kunnskap” med “oksygen” og fått en like meningsfylt setning. Men bak den tomme floskelen ligger det faktisk noe konkret. Stoltenberg varsler at regjeringen i året som kommer vil invitere hele folket til en bred samfunnsdebatt om grunnleggende spørsmål, bl.a. definert slik:

Vi inviterer til samarbeid om arbeid. Om hvordan vi kan utvikle et framtidsrettet næringsliv og gjøre det enklere å starte opp nye bedrifter. Om hvordan vi skal utvikle den kunnskapen og teknologien vi trenger.  […] I det kommende året vil jeg og de mest berørte statsrådene invitere folk fra ulike miljøer til et rådslag om dette. Hele regjeringen skal ut i landet for å få innspill. Vi kommer også til å bruke nettet for å invitere alle til å delta i debatten.

Så er det altså likevel meningen at vi skal snakke om den vanskelige fremtiden. Ja, for det gir jo liten mening å diskutere morgendagens kunnskapssamfunn og næringsliv uten at man har en forestilling om hvilke drivkrefter som former fremtiden idag, og hva slags forutsetninger det vil gi Norge over tid. Stoltenberg kunne ha brukt denne sjeldne anledningen til å legge et ordentlig grunnlag for samarbeidet han ønsker seg. Istedenfor falt han for fristelsen til å rive av seg noen billige poenger med utgangspunkt i forskerbommerter fra forrige århundre. Det lover ikke godt for den nasjonale samtalen.

Aftenpostens bevisstløse språkbruk

aftenposten

Gårsdagens Aftenposten Aften hadde saken over som hovedoppslag. Artikler om befolkningssammensetningen i byen min er en gjenganger i denne avisen, men sjelden har jeg sett en så lite gjennomtenkt språkbruk. Den øverste tittelen lyder “Fraflyttingen i deler av Oslo skyter fart”, men når man sjekker tallene i selve artikkelen viser det seg at bydelene som omtales slik – Groruddalen og Oslo Sør – opplever en liten netto tilflytning eller et tilnærmet stabilt folketall.

Aftenposten kommer til dette resultatet ved å definere fraflytting som kun omfattende det som på forsiden heter “nordmenn” og i selve artikkelen “etniske nordmenn”. Hva man skal kalle forflyttingen av ikke-etniske nordmenn fra sentrum og til de ytre bydelene sier Aftenposten intet om, men fraflytting er det åpenbart ikke. Bruken av ordet “nordmann” satt opp mot “innvandrer” er også noe jeg skulle ønske jeg slapp å se i en presumptivt seriøs avis i 2009.

Ja, for hvem regner Aftenposten egentlig som nordmenn – folk med norsk statsborgerskap, folk som er født og oppvokst på norsk jord eller lyshudete mennesker som snakker flytende norsk? Jeg mistenker at de som har svart på Aftenpostens enquete ser tvers gjennom avisens eufemisme og tolker det som sistnevnte. Kategoriseringen av “innvandrer” er enda mer problematisk. Det ligger i sakens natur at vi snakker om en gruppe med vidt forskjellig bakgrunn, språk, religion, oppholdstid i landet og status.

Men Aftenposten sauser det hele sammen, og gir det en ekstra forvirrende vri ved at polakker og litauere er satt i samme kategori som “første- og annengenerasjons innvandrere fra Asia, Tyrkia, Afrika Sør- og Mellom-Amerika”. Jeg antar at dette er gjort i det opprinnelige forskningsmaterialet fra SSB, men Aftenpostens språkbruk gjør vitterlig ikke situasjonen enklere når man velger å omtale kategorien med et ord som vil bli forstått av leserne som “brun i huden”.

Det er altså ikke bare de etnisk unorskes flyttemønster som usynliggjøres i denne artikkelen, borte blir også tusenvis av lyshudete osloborgere med opprinnelsesland som Sverige, USA og Russland. I artikkelen henvises det til forstedene i Paris som eksempler på en utvikling vi ikke ønsker oss i Oslo. Det er det lett å si seg enig med. På den annen side er det vanskelig å tenke seg noe som bidrar mindre til å hindre den utviklingen, enn at byens ledende avis har et så bevisstløst forhold til ordene som former debatten.

Et lite poeng til slutt: er det ikke snart på tide å slutte å snakke om “Ola og Kari” i slike forbindelser? En titt på SSBs navnestatistikk viser at Ola ligger som nummer 71 blant norske mannsnavn, mens Kari er nummer 3. Og slik har det vært lenge. Siden 1880 har Ola aldri ligget blant de ti mest populære navnene, mens Karis høye plassering skyldes stor popularitet fra 1930- til 1960-tallet. “Jan og Anne” ville passe bedre idag. Eller “Lukas og Linnea”, om man skulle ta utgangspunkt i dagens trender.

Oppdatering: Journalisten bak saken, Andreas Slettholm, har svart på saken per epost og i all hovedsak forsvart avisens ordvalg og vinkling.