Arkiv for Politikk

Blir man høyrevridd av bæsjelukt?

Vel, skal man tro forskningsresultatene som den amerikanske psykologiprofessoren David Pizarro presenterer i dette TED-foredraget kan det se slik ut. Foredraget har tittelen “The Strange Politics of Disgust” (“det frastøtendes underlige politikk”), og tar for seg flere studier av hvordan vi reagerer på frastøtende lukter, bilder og ideer.

Jøden som larve: Nazistisk propagandategning

Kortversjonen av foredraget: motbydelige sanseinntrykk utløser en urgammel beskyttelsesmekanisme som påvirker både moralfølelse og politisk grunnholdning. Pizarro påpeker at det motbydelige historisk sett gjerne har vært knyttet til fenomener eller personer vi ikke liker. Tenk på nazistenes omtale av jødene som rotter og mark, for eksempel. Eller vår egen daglige bruk av ord som “svin” og “drittsekk” (barn er mer rett på sak og sier gjerne “din bæsj”).

Pizarro og kolleger har kombinert spørreundersøkelser med laboratoriestudier, og konstaterer ikke overraskende at evnen til å bli frastøtt varierer fra individ til individ. Noe som utløser brekningsrefleksen hos meg, vil du kanskje ta med et skuldertrekk. Mer overraskende for ikke-psykologer blir det når man tar høyde for subjektenes politiske holdninger. Da finner Pizarro nemlig at terskelen for å bli frastøtt er lavere hos dem som definerer seg som sosialt konservative/høyvreidde enn hos liberalere/venstrevridde. Jo eklere en person syns f.eks. bæsjelukt er, desto mer sannsynlig er det at vedkommende også er republikaner.

Om dette var et kulturbetinget fenomen, ville utslagene ha begrenset seg til republikanere og demokrater. Men man finner lignende trender i 121 land verden over. Og Pizarros gruppe er ikke alene om å ha gjort slike funn – han henviser blant annet til en studie hvor fysiologisk respons på frastøtende bilder kunne forutsi subjektenes syn på homofilt ekteskap. Denne forskningen er en del av en større bevegelse i retning av å studere koblingen mellom biologi og moral, noe mange nordmenn stiftet bekjentskap med i forbindelse med serien “Hjernevask”.

Ekstra fascinerende er det at motbydelige sanseinntrykk ser ut til å kunne endre våre grunnholdninger i sanntid. I et forsøk ble holdningene til homofile menn og afro-amerikanere gjennomgående mer negative når laboratoriet ble fylt med motbydelig lukt, for eksempel. Noe så enkelt som å henge opp et skilt som minner om viktigheten av å vaske hendene (bakterier er motbydelige, som kjent), gjorde studentene som Pizarro studerte mer sosialt konservative. I det perspektivet er det lett å forstå Pizarros konklusjon:

The fact that emotions influence our judgment should come as no surprise. I mean, that’s part of how emotions work. They not only motivate to behave in certain ways, but they change the way you think. In the case of disgust, what is a little bit more surprising is the scope of this influence. [...] It makes less sense that an emotion that was built to prevent me from ingesting poison should predict who I’m going to vote for in the upcoming election.

Noen kommentarer er på sin plass. For det første: selv om Pizarro fokuserer på negative sanseinntrykk, er det også funnet koblinger til positive sanseinntrykk. At gode lukter, som duften av et grønnsåpevasket gulv eller boller i ovnen, kan utløse positive følelser er velkjent for alle som skal selge bolig. Og jammen kan ikke gode lukter også påvirke holdningene og handlingene våre, jamfør denne studien som tyder på at duften av nybakt brød gjør folk mer villige til å hjelpe en fremmed i nød.

Det er også viktig å huske på at disse forskningsresultatene, som forskningsresultater flest, er statistiske av natur. De skildrer ikke absolutte sannheter, men sannsynlighet. Derfor påvirkes ikke Pizarros hovedkonklusjon av at jeg, som definerer meg som en sentrumsorientert, sekulær liberaler, har en fysiologisk respons på avføring, urin og blod (ikke minst det siste!) som burde plassere meg blant de kristenkonservative på Pizarros skala.

Man skal også være forsiktig med å trekke fortolkningen av slike data for langt. Mitt nabolag er et eksempel på det. Jeg bor på Tøyen i Oslo, en bydel som er landskjent for sine sosiale problemer. Selv om jeg er fornøyd med å bo her og opplever hverdagen som fredelig og barnevennlig, er det ingen tvil om at vi har en høyere konsentrasjon av rusmisbrukere, tunge sosialklienter og romfolk som bor i biler enn i Norge forøvrig. I kort gangavstand fra der dette skrives ligger de på rekke og rad, de kommunale leiegårdene som er storleverandører av stoff til avisenes kriminalreportere.

Og joda, mange i disse gruppene utfordrer sansene i det daglige. Rusmisbrukere ser ofte slitne og syke ut, og bor de ute kan det gå lang tid mellom hver gang klærne blir vasket. Romfolket, som har etablert to-tre leire i nærheten, lever under kummerlige hygieniske forhold. Mangelen på toaletter og rennende vann merkes særlig godt om sommeren, da bæsjelukta henger tungt over busker og kratt i nabolaget. I det daglige er det altså nok av opplevelser som ifølge Pizarro burde skyve Tøyen-flertallets holdninger mot høyre.

Men samtidig er denne bydelen blant de rødeste i Oslo. Resultatet fra min valgkrets fra 2011 er talende – her er partiet Rødt dobbelt så stort som FrP, og Ap nesten dobbelt så stort som Høyre. Det finnes mange mulige forklaringer på dette (kanskje forskjellen på partiene ikke er så stor i disse spørsmålene, eller kanskje folk med lav motbydelighetsterskel flytter ut i større grad), men det er likevel en påminnelse om problemene slik forskning gjerne støter i møtet med den virkelige verden.

Likevel tror jeg resultatene er vesentlige nok til å ta dem med i hverdagen. Så neste gang jeg støter på noen som har et utseende, en atferd eller en lukt jeg finner ubehagelig, skal jeg forsøke å huske på at responsen min ikke bare er rasjonell. Det er også dype, urgamle mekanismer i sving, mekanismer som kan komme til å påvirke måten jeg behandler mine medmennesker på. Nyttig å vite.

 

Share/Bookmark

Tok jeg feil i nettdebattspørsmålet?

Det er et spørsmål det er verdt å stille seg, etter at jeg har deltatt i et lite Aftenposten-prosjekt de siste ukene. Bjørn StærkIda Aaalen og undertegnede ble bedt om å skrive hver vår kronikk for nettutgaven, og så delta i og moderere debatten i kommentarfeltet under saken. Etterpå ble vi spurt av debattansvarlig i Aftenposten, Mina Hauge Nærland, om hva vi syntes om erfaringen. Det resulterte i denne saken.

Jeg har tidligere sagt tydelig fra hva jeg mener om nettavisdebatten, og kommentatoren Børge mener at jeg i Aftenposten handler i strid med det jeg tidligere har skrevet om å legge ned kommentarfeltene. Til det er det to ting å si. For det første: i bloggpostingen der jeg utdyper synet mitt (et avisintervju blir av sjelden nyansert nok, er min erfaring) skriver jeg ikke at alle kommentarfelt skal legges ned.

For det andre: jeg tok utgangspunkt i kommentarfeltene slik de fungerer nå. Idag ser avisenes strategi stort sett ut til å være “tøm og røm” – legg ut en sak og skygg banen, og håp på at kommentatorene som snakker seg imellom ikke sporer helt av. I noen tilfelle går det bra, men om emnet er kontroversielt ender det altfor ofte i en hjemme alene-fest for kommentartroll og skrikhalser.

Grunnen til at jeg takket ja til Mina Nærland Hauges forespørsel, var at det ga meg sjansen til å teste ut en hypotese jeg har kolportert lenge: om artikkelforfatter er synlig tilstede i et kommentarfelt, kan tonefallet dempes betraktelig. Det er basert på elementær psykologi, og underbygges av mange års erfaring med kommentardebatt i blogger.

Derfor forpliktet jeg meg til å skrive en artikkel, og så sette av noen timer til debatt samme dag som artikkelen ble publisert. Jeg ville skrive en artikkel som var aktuell og som engasjerte leserne, og valgte derfor det tilstundende 7-milliardersmerket for Jordas befolkning.

På forhånd var jeg veldig usikker på utfallet. Jeg har diskutert befolkningseksplosjonen mange ganger i alle slags sammenhenger, og vet at den lett blir en diskusjon om at brune mennesker formerer seg som kaniner, og at Jorda i sin alminnelighet er dømt til undergang så løp mot fjellene med hermetikk og gevær alle mann.

Men ganske snart viste det seg at kommentatorene klarte å holde seg i skinnet, også når de var fykende uenige med mitt optimistiske samfunnssyn. Jeg la meg på samme maksimalistiske strategi som jeg prøver å følge i denne bloggen, hvilket vil si at jeg leser alle kommentarer, besvarer så mange som mulig og kun sletter i ytterste nødsfall. Stilles det spørsmålstegn ved det jeg skriver (det var det flere som gjorde), forsøker jeg å underbygge mitt svar med peker til troverdig kilde.

Da en kommentator prøvde seg med et utspill om kannibalisme, kunne jeg ha eskalert debatten ved å påpeke det dypt uetiske i å slenge om seg med slikt i denne settingen. Isteden valgte jeg å henvise til den legendariske og for temaet svært aktuelle science fiction-filmen “Soylent Green.” Nærmere å slette en kommentar enn dette kom jeg aldri, forøvrig.

Alt i alt var jeg fornøyd, og det virker som om kommentatorene var det også. Min hypotese om at nærvær bedrer debattklimaet ble bekreftet i dette tilfellet. På den annen side: Bjørn Stærks gode innlegg om tonefallet blant innvandringskritikerne i Norge fikk et langt mer turbulent kommentarfelt. Han la seg også en maksimalistisk linje, i den forstand at han med hard hånd slettet alle innlegg som ikke holdt seg til temaet.

Resultatet ble med hans egne ord en debatt som ikke ble så veldig interessant. Aftenpostens Knut Olav Åmås mente derimot at Stærks debatt var sterkest, fordi den hadde høyest temperatur. Jeg er på linje med artikkelforfatteren her. “Temperaturen” som mediefolk ser ut til å være så glade i formidler ikke stort annet enn det vi allerede vet: visse temaer gjør endel mennesker skrekkelig, skrekkelig sinte. Big deal.

Det er nettopp dette jaget etter temperatur for temperaturens skyld som har gitt nettavisenes kommentarfelter et så dårlig rykte på seg. Det vil også gjøre det vanskelig å rekruttere fra et bredere segment av profesjonelle skribenter og fagfolk om man skulle ønske å la dette eksperimentet bli utgangspunkt for noe mer permanent. Ja, for det er altså tre hardbarkede nettdebattanter Aftenposten valgte i dette tilfellet. Flertallet av Aftenpostens skribenter vil kvie seg for å gå inn i en debatt på de røffe premissene som Stærk håndterte.

Så til spørsmålet i tittelen: jeg mener fremdeles dagens hovedstrategi er dømt til å mislykkes. Men erfaringen fra Aftenpostens eksperiment har gitt meg et visst håp om at kommentarfeltene ikke er ureddelige likevel. Lett blir det uansett ikke. Skal kommentarfelene komme seg ut av bakevja av irrelevans de nå befinner seg i, kreves det en ny strategi, mer penger og kanskje også en holdningsendring fra nettavisenes side.

11. september og 22. juli: Om å ha vært tilstede

Om ettermiddagen den 11. september 2001 var jeg hjemme i min leilighet i Oslo og skrev på et bokmanus, ta telefonen plutselig ringte. Det var min far, som fortalte at han nettopp hadde sett noe på CNN om en merkelig flyulykke i New York. På et eller annet vis hadde et fly klart å treffe en skyskraper midt i byen. Jeg skrudde på fjernsynet og fikk se Christian Borch gjenta den samme nyheten. Jeg byttet til CNN, akkurat i tide til å se flammer og røyk slå ut fra det andre tårnet i World Trade Center.

NRK Dagsrevyens sending kl. 15.00 (09.00 New York-tid), 11. september 2001

Jeg skjønte øyeblikkelig at det måtte være et stort angrep av noe slag, og de neste par timene tilbragte jeg ved PCen og på Tekst-TV, som så ut til å være mest oppdatert på det siste fra New York. Jeg var singel på det tidspunktet, og det fantes inge sosiale nettmedier der man kunne dele sine tanker og følelser. Overveldet av nyheter valgte jeg til slutt å skru av alle skjermer. Jeg strøk til skogs og gikk timevis i marka, der jeg fikk ro til å reflektere over det som hadde skjedd.

Takket være min hjernes amygdala husker jeg ikke bare hvor jeg var og hva jeg gjorde, jeg har også et klart minne av hva jeg følte og tenkte. Den sitrende følelsen av sjokk slapp tak i kroppen i løpet av det neste døgnet. Jeg var sint og trist meg for det som hadde skjedd, men fordi det fant sted langt unna og jeg ikke kjente noen som var direkte rammet av angrepene, begynte jeg å få en rasjonell distanse til det hele. Jeg ble analytisk, husker jeg. Tenkte mye på hva dette kom til å bety for USAs politikk og situasjonen i Midt-Østen.

Om ettermiddagen den 22. juli 2011 befant jeg meg utenfor vårt hjem på Tøyen i Oslo. Vi var i byen noen dager før vi skulle reise videre på ferie, og hadde besøk av en venn og hans sønn. yr.no hadde varslet torden, så da vi hørte et brak som var så voldsomt at det ristet i vinduene sa jeg til guttene: “Vi går inn, før det begynner å regne.” Noen minutter senere hørte jeg sirener, og jeg gikk av bort til PCen for å sjekke om det hadde vært en ulykke eller brann, slik jeg ofte gjør når det er sirener i nærheten av bostedet vårt. Tilfeldigvis var Google+ åpent på skjermen, og derfor var det der jeg leste den aller første meldingen om at det hadde vært en eksplosjon i Oslo.

Jeg sa fra til Jorunn og den større guttens far, og snart satt det tre voksne og fulgte utviklingen på Twitter. Innimellom forsøkte vi å holde guttene i ånde med nøtter og kjeks og Nintendo DS, samtidig som vi ga familie og venner beskjed om at vi var trygge. Vår største umiddelbare bekymring var en god venn som jobber i Regjeringskvartalet, og som vi visste var på jobb denne dagen. Jeg sendte frenetiske teksmeldinger, og da hun ga seg til kjenne fikk vi vite hvor nære på det var for mange. Hadde hun gått til normal tid, ville hun ha vært rett bomben da det smalt.

Med to barn i en liten leilighet tok vi ikke sjansen på å skru på TVen, av frykt for scenene som kunne dukke opp. Isteden lot vi guttene leke og spille mens vi lavmælt drøftet de stadig alvorligere Twitter-meldingene oss imellom. Det var Jorunn som fanget opp den første meldingen om Utøya. Og sammen med politiets advarsler om å holde seg hjemme på grunn av faren for nye bomber, skapte det en knugende, kvalmende følelse som spredte seg fra mellomgulvet til hele kroppen.

Terroraksjonen 22. juli slik mange av oss så den (foto: Wikipedia)

Det var en overveldende følelse av å være truet, av å være under angrep. Dette er som å være i New York 11. september 2001, tenkte jeg. Eller opplever vi et forsøk på statskupp eller et militært angrep? Uvissheten var total. Alt jeg visste var at jeg fra borettslaget vårt kunne se en røyksøyle over maktens sentrum i Norge. At sto vi overfor noe nytt og forferdelig i Norge, og det som sto mellom familien og det ukjente var en par skrøpelige dører.

Jeg har aldri følt et så stort behov for å beskytte som akkurat da – og samtidig var jeg fylt av dyp maktesløshet. Det eneste vi kunne gjøre i situasjonen var å holde oss i ro, og forklare guttene at noe fælt hadde skjedd, uten at vi kjente detaljene. Etter noen timer gikk jeg ut for å skaffe mat, og oppdaget at butikker og restauranter var åpne, biler kjørte rundt, folk luftet hundene sine. Men stemningen var uvirkelig, dempet og nervøs. Mest av alt hadde jeg en følelse av å være utenfor meg selv, som om jeg var skuespiller i en film.

Gjestene våre dro ikke før politiet meldte at de hadde tatt det de mente var hovedmannen, og at Oslo sentrum var trygt. Sent på kvelden skrudde vi endelig på fjernsynet og så konsekvensene av terrorangrepene i all sin gru. Samtidig fortsatte vi å følge Twitter, og fikk vite navnet på mannen som tilsynelatende ene og alene hadde skapt så mye død og fordervelse. Det siste jeg husker fra kvelden den 22., var en tweet om at dødstallene fra Utøya kom til å bli mye verre enn politiet hittil hadde sagt.

I ettertid er det lett å se hvor heldige vi var. Gode naboer og venner som kunne ha blitt rammet, hadde minuttene på sin side. Vi kjente ingen på Utøya. Det ble ingen flere bomber i Oslo den kvelden. Vi slapp å bli ofre for terrorhandlingen. Men vi ble definitivt rammet som familie. For dette var ikke en følelse som begynte å slippe taket dagen etter. Tankene på terroren og den ofre har kvernet i meg hele tiden etterpå. I ukesvis etterpå skvatt jeg av torden (det har vært mye av det denne sommeren), lavtflygende helikoptre og sirener. Jeg har hoppet til av synet av en ung mann på bussen som var til forveksling lik terroristen, og grepet meg selv i å gå bort til en feilparkert Volkswagen Crafter for å sjekke at alt var i orden.

Mine erfaringer denne dagen og samtaler med eget og andres barn terroren ble utgangspunktet for et innlegg jeg holdt i Telemark forleden. Jeg ville si noe om hvordan barn reagererer på slike hendelser (det handler ikke bare om at de blir engstelige), om hvor sofistikert de kan resonnere rundt hendelser etterlater gjør voksne svarløse. Etter forelesningen kom en tilhører bort til meg og sa: “Dette var interessant, men jeg syns også du ble veldig Oslo nå.” Jeg lurte på hva hun mente med det, og hun svarte: “Det som skjedde virker veldig fjernt på oss. I mitt barns barnehage har de for eksempel sluttet å snakke om dette for lenge siden.”

Etter noen minutters samtale ble jeg stående igjen med en distinkt følelse av at det som for meg er levd liv, var en trist og dramatisk nyhetshistorie som fant sted langt unna for andre nordmenn. Forleden kveld så jeg noe lignende på Twitter. Da var det en fylkespolitiker fra Hedmark som twitret at mediene hadde viet terroren altfor stor oppmerksomhet, og at velgerne hennes var lei og ville snakke om noe annet. Meldingene ble slettet da det gikk opp for angjeldende politiker at hun bare var en retweet fra å havne på VGs forside, men altså ikke før hun rakk å formidle det samme budskapet: nok terrorprat nå – kom over det.

New York om ettermiddagen 11. september 2001 (foto: Thomas Hoepker)

Min umiddelbare reaksjon var å tenke på debatten man fikk i USA etter publiseringen av bildet over. Det ble tatt av fotografen Thomas Hoepker om ettermiddagen den 11. september 2001, og viser en liten gruppe unge mennesker som tilsynelatende snakker avslappet og ubekymret med hverandre mens det ennå ryker fra Ground Zero. Bildet var så kontroversielt at fotografen ventet fem år med å publisere det, og fikk spaltisten Frank Rich i New York Times til å dundre løs mot en hel generasjon:

What [Hoepker] caught was this: Traumatic as the attack on America was, 9/11 would recede quickly for many. This is a country that likes to move on, and fast. The young people in Mr. Hoepker’s photo aren’t necessarily callous. They’re just American. In the five years since the attacks, the ability of Americans to dust themselves off and keep going explains both what’s gone right and what’s gone wrong on our path to the divided and dispirited state the nation finds itself in today.

I ettertid viste det seg at menneskene på bildet ikke hadde opplevd situasjonen slik i det hele tatt, og fotografen medga at scenen kunne være et eksempel på en utilsiktet fotografisk løgn. Når det er sagt, ga innlegget til Rich gjenklang hos mange. Inklusive undertegnede, altså. Helt til jeg reflekterte over min egen reaksjon på 11. september-angrepene, og hvor raskt jeg begynte se på det på som en dramatisk og trist nyhetshistorie som angikk noen andre langt unna.

For det er jo slik at Norge er stort nok til at fysisk distanse – alltid en viktig faktor i slike situasjoner – spiller en rolle. Og stikk i strid med Nordahl Griegs ofte siterte linje, er vi ikke få her i landet. Selv de av oss som bodde nær bombens episentrum hadde som regel ingen fallen som var venn eller bror. Legg så til at vi – i motsetning til amerikanerne – ikke ble angrepet utenfra. At det var en oslogutt som sprengte Oslo og så dro til Utøya, gjør det vanskeligere å se på dette som et angrep på nasjonen.

Jeg kan altså rasjonalisere reaksjonen jeg ble møtt med i Telemark. Men emosjonelt har jeg fremdeles vansker med å godta den. Så hva vil jeg med denne postingen? Ikke annet enn å komme med en forsiktig advarsel til alle involverte. Vi som var tilstede må akseptere at mange som ikke var der, nå er på “la oss komme over det og gå videre”-stadiet. De som går lei må på sin side innse at bearbeidelsen av slike hendelser tar tid. At det alltid vil være annerledes for dem som har mistet noen eller fått sprengt vekk en del av hjemstedet sitt. At Oslofolk i tillegg ha byggearbeidet som en påminnelse om det som skjedde i flere år fremover: hver dag ser jeg Regjeringsbygget innhyllet i hvit plast.

Selv om valgkampen har lagt et foreløpig lokk på den offentlige bearbeidingen av 22. juli, viser erfaringene fra USA at den vil melde seg igjen med full styrke. De pårørendes organisasjoner vil få en posisjon og en moralsk tyngde vi knapt kan forestille oss idag. Det vil bli debattert og pratet og blogget og twitret og skrevet bøker og laget sanger og filmer og radioprogrammer og TV-programmer om det som skjedde i tiår framover. Det skal reises et (kanskje to) minnesmerker. Årsdager vil bli markert, igjen og igjen og igjen.

Jens Stoltenberg sa det (nok engang) bra på TV2 fredag kveld: 22. juli blir som årringer i huden på mange av oss. Årringer forsvinner ikke.

VGs Facebook-kommentarer: nok et skritt mot panoptikon?

Forleden dag stilte bloggeren og twitreren Voxpopulinor (også kjent som Knut Johannessen) et riktig interessant spørsmål på Twitter:

Et helt konkret eksempel på hva han mener finner vi i VG Nett, som nylig la helt om til Facebook-kommentarfelt på sine sider. Sjekker du kildekoden til en side på VG Nett nå, vil du nederst finne en peker til Facebooks “Social Comments”-plugin. VG Netts hensikt er å få en ryddigere og rensligere debatt ved å tvinge folk til å opptre under fullt og – får vi anta, selv om det er mulig å lure systemet der også – ekte navn.

Jeg ble intervjuet i sakens anledning, og sa vel omtrent dette: mens jeg tror tiltaket ville føre til en rensligere debatt, i betydningen færre skjellsord og hatefulle ytringer, tviler jeg på at debatten blir bedre i betydningen mer relevant. Jeg har fulgt VG Netts kommentarfelt i lengre tid, og så langt tyder mye på at den første gjetningen var riktig. Debattene virker roligere nå, særlig sammenlignet med Dagbladet, som bruker det åpnere Disqus-systemet.

Det skulle da også bare mangle. Kommentarene over, som altså var blant de mest populære på en Dagbladet-sak for et par dager siden, er et godt eksempel på en type nedsettende slengbemerkning som opphavsmennene neppe vil ha heftende ved sitt virkelige navn. Eller sin arbeidsgivers navn, for den saks skyld. Ja, for på VG Nett vises ofte arbeidsgiver ved siden av personnavnet, og det har allerede ført til at enkelte trekker ansettelseforhold inn i debatten. Jamfør eksempelet nedenfor, fra en debatt for fem dager siden.

Ved å bruke en Facebook-plugin har VG Nett i praksis overlatt mye av kontrollen til Facebook, og underlagt brukerne et annet selskaps reglement og tekniske løsninger (og muligens også irsk lovverk, da det er det Facebooks europeiske avlegger forholder seg til). Et annet eksempel på hvordan det kan slå ut påpekes av kommentatoren Rolf i en tidligere posting: om du blokkeres av en Facebook-bruker, mister du muligheten til å debattere med vedkommende i VGs kommentarfelt:

Jeg gikk selv i diskusjon med Tore W. Tvedt i kommentarfeltet til sak fra Nettavisen, men plutselig var alt han hadde skrevet borte. Jeg trodde først han var kastet ut av facebook, men nei, han hadde bare valgt å blokkere meg. Det vil si at en voldelig (dømt) rasist (dømt) kunne bestemme nøyaktig hvem som fikk delta i debatten. Eller rettere sagt, hvem som fikk se at debatten fant sted.

Grunnproblemet er dette: som navneverifikasjonstjeneste er Facebook selve definisjonen av “overkill”. Her får man ikke bare vite hva en kommentator heter:  i de fleste tilfelle vil man også få tilgang til et vell av mer eller mindre sensitive personopplysninger. VG Nett ber i praksis gjennomsnittsbrukeren om å gå fra å kommentere under nicket tjod61, til å ytre seg som Tjodleif Pettersen, født i 1961, gift med tre barn, aktiv i Ap, ivrig sportsfisker, Liverpool-fan og ansatt ved Værdal videregående skole.

Jeg mistenker at det er langt fler enn kommentartroll med lav impulskontroll som vil styre sin begeistring for ytre seg under slike forhold, særlig om man reflekterer over Facebooks kommersielle interesse av å eie og utnytte kommentarfeltet. Via VG Nett får Facebook nå enda dypere innsikt i hvordan brukerne tenker i ulike situasjoner, hva de mener om det meste og til og med hva slags humør de er i. Slik informasjon er gull verdt for et selskap som har brukerne som sitt viktigste produkt.

Med tanke på at avisen som innfører dette har stått så sentralt i norsk offentlighet i så mange år, er jeg også opptatt av hvordan Facebook-kommentarer blir et klart avvik fra den historiske tradisjonen vi har hatt for debatt. I en ellers utmerket kronikk i Aftenposten skriver Magne Lindholm ved HiO om hvordan vi har debattert her til lands siden Wergelands tid. Han påpeker at anonymitet førte til overtramp allerede for 160 år siden, og oppsummerer sitt hovedstandpunkt slik:

Denne toveiskoblingen mellom medier og daglig prat er en av den demokratiske offentlighetens viktigste funksjoner. Det sentrale leddet i denne koblingen er skribentens navn. Derfor bør vi alltid fortelle hvem vi er når vi ytrer oss offentlig. Det er en viktig grunn til at nettdebatt bør foregå under fullt navn.

Det Lindholm ikke kommer inn på, er hva “under fullt navn” har betydd gjennom tidene. Dette vet jeg noe om, da jeg er en av disse som alltid har opptrådt under fullt navn i de 31 årene jeg har deltatt i diverse offentlige debatter (jeg skrev min første – og refuserte – kronikk til Dagbladet da jeg var 16). Og helt frem til midten av 1990-tallet var en gjennomsnittsperson som oftest de facto anonym, selv om vedkommende opptrådte under fullt navn i massemediene.

Selv jeg – velsignet/belemret som jeg er med en unik navnekombinasjon – kunne skrive innlegg i avisen, i trygg forvissning om at den delen av livet mitt som ikke angikk debatten var usynlig for folk som ikke kjente meg. Jeg kunne reise meg opp på et debattmøte, presentere meg og ta ordet (og gudene skal vite at jeg ofte reiste meg opp og tok ordet!) uten å bekymre meg om at noen filmet det hele og la det ut til fri beskuelse – for tid og evighet.

Jeg kunne velge å dukke opp og så forsvinne igjen om det passet meg. “Security in obscurity” var en praktisk realitet, selv for en som skrev bøker og ble intervjuet i avisen. Så ikke idag, selvsagt. Idag går offentligheten i halesløs fart i retning av et digitalt panoptikon, der alle kan observere alle uten at noen er klar om det. Og ingen driver oss fortere i den retningen enn nettopp Facebook. Som markedssjef Randi Zuckerberg sa for en tid tilbake:

I think anonymity on the Internet has to go away. People behave a lot better when they have their real names down. … I think people hide behind anonymity and they feel like they can say whatever they want behind closed doors.

Nå finnes det utallige eksempler på at den teorien ikke alltid stemmer – du leser et av dem akkurat nå. At Facebook-varianten av nettdebatt virkelig blir bedre er også høyst diskutabelt. Men mitt hovedanliggende her er å peke på at VG Nett ved sitt valg har gjort mer enn å avskaffe anonymitet i kommentarfeltet. De har tatt koblingen mellom privatsfære og offentlige ytringer til et helt nytt nivå, og dermed satt igang et stort sosialt eksperiment.

Det vil bli interessant å se hvordan den nye synligheten påvirker VG-lesernes vilje til å ytre seg, og om ytringene forandrer form. Mange er allerede lei av debatten om nettdebatten, men dette er – som Knut Johannessen sier – et område som foreløpig ikke har fått særlig oppmerksomhet. Det er synd, for alt tyder på at det VG Nett nå har innført, vil bli en av de dominerende formene for nettdebatt i det kommende tiåret.

Oppdatering: Hyggelig å se av kommentarfeltet og Twitter at denne postingen blir lest av dem som jobber med dette området. :)

Tale til Unge Venstres sommerleir

Jeg var så heldig å være blant de ytterst få i norsk offentlighet som fikk anledning til å tale til politisk engasjerte ungdommer i kjølvannet av terroraksjonen 22. juli 2011. Dette er hva jeg valgte å si på Tromøya 1. august 2011:

Jeg hadde opprinnelig planlagt å snakke om liberal politikk i et fremtidsperspektiv på denne sommerleiren. Men for ti dager siden befant jeg meg utenfor blokka vi bor i på Tøyen, sammen med sønnen min, da et voldsomt brak som fikk det til å riste i vinduene avbrøt leken. Noen minutter senere hørte jeg sirenene som fortalte meg at Norge ikke ville bli helt det samme igjen.

Det som har skjedd påvirker selvsagt formen på det jeg skal si ikveld. Normalt snakker jeg uten manus, for eksempel, men i dette tilfellet har jeg valgt å lese høyt, rett og slett fordi det er vanskelig å samle tankene i en stund som denne. Det er en del temaer jeg ikke kommer inn på, det blir mindre fokus på konkret politikk, og mer fokus på verdier.

En av mine roller i offentligheten er å fungere som fremtidstenker. Dette faget, som ofte er mer av en kunst enn en vitenskap, handler ikke om å spå om konkrete enkeltbegivenheter i fremtiden. Fremtidstenkning er en metode som lar oss drøfte kreftene som former morgendagen i vår tid, og som lar oss danne bilder av mulige fremtider som skal inspirere til debatt, ettertanke og handling.

Historie har alltid stått sentralt i fremtidstenkning. Ikke fordi vi tror at historien gjentar seg selv – det gjør den gudskjelov ikke. Men historien kan fortelle oss mye om hvordan den konstante faktoren i samfunnsutviklingen – enkeltmennesker og grupper – reagerer på problemer og kriser.

Og er det noe vi kan lære av historien idag, må det være dette: så forferdelig som terrorangrepene var, er de alene ikke istand til å gi oss en dårlig fremtid. Europa har vært herjet av politisk terror og vold fra venstre og høyre i over hundre år, og erfaringene fra det siste halve århundret er entydige: demokratiet er en mer hardfør organisme enn antidemokrater forestiller seg.

Joda, tilbakeslag kan følge. 11. september-angrepene førte til Patriot Act, fengselet i Guantanamo Bay og overvåking i en hittil ukjent skala i et fritt samfunn. Men USA har bevart sin sjel gjennom alt dette. Det er og blir verdens ledende liberale demokrati. Det er også de europeiske landene som i lange perioder etter krigen har vært utsatt for terrorkampanjer, som Storbritannia, Tyskland og Frankrike.

I disse dager sies det ofte at terroristen i Oslo har tapt. Og hvis målet var å utløse en seksti år lang borgerkrig mot den påståtte islamske invasjonen, vil han ikke oppnå det. Han får ikke noe folkelig opprør mot de mye omtalte «kulturmarxistene». Å tro at man kan forandre historiens løp ved å drepe 77 mennesker er ikke bare et symptom på et forkvaklet sinn. Det vitner også om manglende forståelse av hva et samfunn er, og hvilke krefter som former det.

Men dermed er det ikke sagt at himmelen er skyfri. Det som har hendt er et kraftig varsko om hvor sterk illiberal tankegang som høyreradikalisme og islamofobi står i dagens Europa. Om ikke terroristens handlinger støttes av særlig mange, deles hans grunnleggende analyse av millioner på kontinentet. Det inkluderer et ikke ubetydelig antall nordmenn, skal man dømme etter nettkommentarer de siste dagene.

Historien har lært oss at terror som regel foregår mot et bredere ideologisk bakteppe, og tar utgangspunkt i problemer mange opplever som reelle. Venstreterrorismen på 1970-tallet foregikk mot bakgrunn av 1968-opprøret og en generell venstreradikal bølge. Islamistisk terror har sitt utspring i et verdensbilde som i stor grad er formet av tiår med konflikt i Midtøsten.

Så selv om det viser seg at terroristen i Oslo opererte helt på egen hånd, er bakteppet for handlingen noe han stadig kommer tilbake til i sitt mye omtalte kompendium: massemigrasjonen vi nå er vitne til. Vi lever i den største forflytningen av mennesker på kloden siden Folkevandringstiden etter Romerrikets fall, og alt tyder på at det vil fortsette i overskuelig fremtid.

Det er mange drivkrefter bak den nye folkevandringen, men en av de viktigste i fremtiden vil være en befolkningsmessig ubalanse mellom land i nord og sør. De nærmeste tiårene vil eldrebølgen skape et enormt behov for arbeidskraft her i det rike nord, samtidig som det finnes et stort overskudd av reisevillig arbeidskraft andre steder på kloden.

Ifølge EU-statistikk kan Europa frem mot 2050 trenge opptil 50 millioner nye arbeidstakere for å dekke behovene i omsorgssektoren, og fylle tomrommene etter pensjonistene. Det aller meste av denne arbeidskraften vil komme fra land i Asia og Afrika. Resultatet er at befolkningen i det rike nord nærmest uunngåelig vil forandre sammensetning.

I USA anslår demografer at halve befolkningen i 2050 kan ha opprinnelse fra et annet sted enn Europa. Et såkalt «ikke-kaukasisk flertall» er allerede et faktum i sju av landets delstater.

Ifølge Statistisk sentralbyrå vil vi se en lignende utvikling her i landet. Vår dynamiske økonomi krever mye arbeidskraft, og innen 2050 kan vi ha passert over sju millioner innbyggere. Det meste av veksten vil skyldes innvandring, og mye av den vil i sin tur ha sin opprinnelse utenfor Europa. Eller om man vil: Resten av Norge vil følge utviklingen i Oslo, som så ofte tidligere.

Dette enkle demografiske faktum er bakgrunnen for frykten vi nå finner på ytre høyre fløy. Og selv om de er ganske alene i sin tro på at vår sivilisasjon står foran sin undergang, reiser de spørsmål som åpenbart gir gjenklang blant mange velgere: Hvordan vil Norge se ut én av tre har innvandrerbakgrunn? Hvordan går det med velferdsstaten, helsevesenet, skolen, demokratiet? Hvilke verdier vil landet vårt stå for i en slik fremtid? Hva vil definisjonen av det å være norsk bli?

Dette er spørsmål vi har vært lite villige til å drøfte i Norge og Europa forøvrig, og dermed har ekstremister i stor grad fått rå grunnen alene. Når den politiske hverdagen begynner, må vi begynne å se på hvordan vi kan gjøre det. Det liberale samfunnet trenger ikke bare motbilder til ekstremistenes dystopiske fremtidsvisjon av et sharia-styrt «Eurabia».

Vi trenger også motbilder til en langt mer sannsynlig fremtid, som vi allerede kan se avtegne seg i USA. Valget av Obama viser hvordan politikk og demografi er i ferd med å filtres sammen. Om befolkningssammensetningen i USA i 2008 hadde vært som den var i 1980, ville John McCain ha vunnet klart.

Eller om man vil: En overvekt av republikanske velgere finnes blant hvite folk på landet, mens demokratenes maktbase i stigende grad er brune mennesker i byene. Den amerikanske eldrebølgen vil lenge preges av den såkalte «boomer»-generasjonen av hvite amerikanere, samtidig som innvandrerbefolkningen lenge vil være yngre.

Frykten er at dette på sikt kan føre til en «gråbrun konfliktakse», der trange offentlige budsjetter fører til at tilbud til hvite pensjonister og yngre innvandrere settes opp mot hverandre. Delstaten Arizona fremheves gjerne som en mulig modell for en slik utvikling, som vi altså må unngå.

Vi trenger bilder av fremtiden som realistiske og inspirerende, uten å være utopiske. (Utopier bør liberalere overlate til de politiske ytterfløyene.) Det enkle er ofte det beste. Så hva med å starte med noe som ble sagt av 12 år gamle Henriette til Aftenposten forleden: «Det blir aldri som før. Men jeg tror det blir bedre.»

Henriette kan få rett, men jeg vet at det ikke vil skje av seg selv. Om vi skal skape et bedre Norge blir vi nødt til å gripe fatt i frykten, og dens årsaker – både de innbilte og de høyst reelle. Den gode nyheten er at utgangspunktet etter terrorangrepene knapt kunne vært bedre.

Disse dagene preges av et samhold, en framvoksende enighet om ikke å kneble debatt eller undertrykke meninger og en slående mangel på hevnlyst fra ofrenes og de etterlattes side. Når britiske tabloider sjokkeres av terroristens gode soningsforhold, vet vi at vi er på riktig spor som samfunn.

I en kritisk situasjon for landet har nordmenn virkelig vist hva de er gode for. Samtidig har vi vært velsignet med god ledelse. Kongen, Oslos ordfører og statsministeren har alle vist seg situasjonen verdig. De har sagt mye godt og trøstende, men den største gaven til ettertiden var det Stoltenberg som sto for, med uttalelsen: «Vi vil møte angrepet med mer demokrati og mer åpenhet.»

Denne velformulerte setningen er ikke bare en viktig avstandsmarkering til terroristen og hans meningsfeller, den er også et godt utgangspunkt for politisk arbeid i tiden fremover. For et liberalt parti passer den utmerket, fordi den fokuserer på kjerneverdier. Åpenhet og demokrati – ord som forplikter.

Mange har tolket uttalelsen dithen at regjeringen ikke vil gå inn for mer overvåkning. «Ingen Patriot Act i Norge», som New York Times skrev. Vi bør holde fast på den fortolkningen lenge. Hvis det skulle vise seg at et stortingsflertall om noen år ønsker å trappe opp overvåkningen ytterligere, så skal vi minne om ordene som alle stilte seg bak i 2011.

Men vel så viktig: mer demokrati og mer åpenhet kan ikke bety annet enn at vi gjennomgår innvandringsdebatten slik den har vært ført her i landet. Det er mulig at den har vært for lite åpen, slik mange har skrevet de siste dagene. Kanskje er det til og med slik, som den danske politikeren Naser Khader hevder i et innlegg, at en hardere innvandringsdebatt av dansk type kan hindre voldshandlinger.

Så langt ser vi ikke mye tilslutning til synet om at vi bør gå i Danmarks fotspor. Det vi isteden ser vi en gryende selvkritikk for tonefallet i debatten, fra sentrale deltakere. Flere prominente høyrebloggere eller blåbloggere innrømmer nå at de kan ha gitt ekstremister for mye spillerom, og at man i fremtiden er nødt til vise sine meningsmotstandere større respekt.

En av de mest viktigste uttalelsene kommer fra Knut Hanselmann, ordfører for FrP i Askøy kommune. Han sier: «Jeg tror vi vil få en annen type diskusjon når det gjelder innvandring. Ikke bare i valgkampen, men i år framover. Frp er partiet som vil ha minst innvandring i Norge, og det kommer vi fortsatt til å hevde. Men språkbruken må bli helt annerledes og mer saklig.»

Å legge bånd på seg i debatter – ja, for det er det vi snakker om her – kan høres ut som antitesen til fri meningsbryting. Men det er det motsatte som er tilfelle. Man får ingen meningsfylt og fruktbar debatt uten et minstemål av høflighet og gjensidig respekt. Det er når man omtaler statministeren som «kulturquisling» eller ser på alle FrP-medlemmer som rasister, at debatten låser seg helt.

Økt demokrati og økt åpenhet må også innebære en heving av kunnskapsnivået om demokratiske prosesser blant en del etniske nordmenn på ytre høyre fløy. Nei, ytringsfrihet er ikke publikasjonsplikt, slik mange – inklusive terroristen – synes å tro. Aviser, forlag og TV-stasjoner er i sin fulle rett til å avvise ytringer.

I et land der halvparten er på Facebook og 400 000 har sin egen blogg, har det uansett aldri vært lettere å ytre seg enn akkurat nå. Men det i gir opphav til en annen misforståelse: siden alle kan ytre seg på Facebook-veggen sin, handler «ekte» ytringsfrihet om å bli lagt merke til. «Folk er frustrerte over ikke å bli hørt gjennom å delta i demokratiske prosesser» som en anonym kommentator skriver på VG Nett.

Som en som alltid har gitt min støtte til småpartier må jeg si: velkommen til det parlamentariske demokratiet. Mindretallet blir ofte ikke hørt – slik er det bare. Løsningen finner man ved å studere praksisen til norske småpartier. Sentrumspartienes makt har alltid tatt utgangspunkt i evnen til å inngå allianser og kompromisser. Den som tror noe annet er dømt til å sitte på sidelinjen og være frustrert.

Hvis vi lykkes med å engasjere flere av dem som mener seg utestengt, bør vi være rede til å ta debatten. Eller tørre å ta den, som det så ofte sies i våre dager. Vanligvis er det kode for å snakke om alle problemene som etter sigende følger av innvandring. Det får så være. Selvsagt skal vi tørre å ta debatten om språkproblemer, lav deltakelse i yrkeslivet og kvinners situasjon.

Men vi må også ha definisjonsmakt. Vi må si fra når den blir ensporet eller sporer helt av. Ta Groruddalen, som har vært gjenstand for elendighetsbeskrivelser i pressen siden man omskrev Stovner til «Stoffner» den gang jeg var ung. Idag sitter folk flest med inntrykket av at problemene i bydelen begynte med innvandringen, mens det i virkeligheten dreier seg om et kompleks av faktorer som sosiale forhold og byplanlegging.

Og mer enn det. Vi må reise en innvandringsdebatt som faktisk handler om innvandring. I norsk offentlighet røres innvandrere, flyktninger og asylsøkere oftest sammen i en eneste saus. Et eksempel er meningsmålingen som nylig konkluderte med at over halvparten av nordmenn ønsket seg stans i innvandringen – men som ikke nevnte at innvandringsstoppen fra 1975 fremdeles er gjeldende.

En realitetsbasert innvandringsdebatt må også ha et fokus på fremtiden. Hvis flertallet av nordmenn virkelig ønsker å stanse all innvandring må vi kunne kreve en forklaring på hvordan vi får nok hender i omsorgssektoren og fyller tomrommet etter pensjonistene, ikke minst når eldrebølgen treffer oss med langt større kraft enn dagens prognoser tilsier (de baserer seg jo på at vi har innvandring).

Vi må absolutt tørre å ta debatten om identitet, om hva det egentlig innebærer å være norsk idag, og hvordan vår nasjonale identitet vil endre seg med årene. Men vi skal også være nøye med å si fra når identitetsdebatten isteden blir en debatt om de gode, gamle dager. Og når den blir det, kan de av oss som har vært med en stund utfylle bildet. Bevares, Norge var mer oversiktlig for 30-40 år siden, da Deep River Boys var definisjonen av mørkhudet nordmann og spaghetti på boks var det mest eksotiske folk hadde på tallerkenen.

Men Norge var også langt kjedeligere enn idag, med begrenset vareutvalg i butikkene (for ikke å snakke om åpningstidene), dyre utenlandsreiser, én TV-kanal og en presse dominert av partiaviser. Vi kan ikke ha en identitetsdebatt uten å ta med hvordan globalisering og migrasjon har beriket oss.

Vi skal tørre å ta debatten om følelser. At innvandring kan skaper usikkerhet og til og med frykt hos mange, er forståelig. Jeg kjenner også foreldre som sender barna sine til andre skoler enn de lokale, fordi de er redde for at språksvake innvandrerbarn fører til et dårligere undervisningstilbud.

Men når følelsene bringes på bane, må vi minne om følelsene som sjelden anerkjennes. For eksempel frykten mange innvandrerforeldre har for sine barns fremtid, og som jeg kjenner på daglig. Jeg frykter at min sønn, som er adoptert fra Etiopia, ikke får det livet han fortjener fordi han ser ut som han gjør.

Jeg frykter at han skal få døra slengt i ansiktet når han søker jobb eller skaffer seg bolig. Reddest av alt er jeg for at han skal støte på meningsfeller av Oslo-terroristen i en mørk bakgate. Når jeg tenker på Fabian Stang og Jens Stoltenberg, blir jeg beroliget. Så går jeg på nettet, og blir redd igjen.

Vi må tørre å reise debatten om velgernes kognitive dissonans. Velgernes evne til å ha to motstridende tanker i hodet samtidig er årsaken til at mange er istand til å ønske seg lavere skatter og en sterk utvidelse av offentlige tilbud på en og samme tid. Eller full stans i innvandringen, og samtidig flere hender i omsorgen.

Vi kan ikke ha tropefrukter midt på vinteren og ferieturer til Thailand, og samtidig stanse globaliseringen. Vi kan ikke nyte godt av utallige produkter av den frie flyten av ideer, varer og kapital, og samtidig leve i den villfarelse at mennesker ikke følger med i den flyten.

I et fremtidsperspektiv er dette ikke et moralsk spørsmål, men en praktisk realitet. Innvandring og eldrebølge er, sammen med klimaendringer, overbefolkning og ressursmangel, utfordringer som vil tvinge oss til å gjøre vanskelige valg. Partier som tar opp dette risikerer å bli upopulære i brede velgergrupper på kort sikt, men vil stå mye bedre rustet for fremtiden.

Så joda, vi skal tørre å ta debatten. Og vi må våge å pløye dypere enn som så, til de mørkere avkroker av våre sinn. For dette handler ikke bare om tonefall eller kunnskapsnivå. Ytterst sett er innvandring og integrering spørsmål som definerer vårt verdigrunnlag og menneskesyn.

Jeg skal gi dere et deprimerende aktuelt eksempel på det. I den første timen etter eksplosjonen i Oslo ble generalsekretæren i Islamsk Råd Norge, Mehtab Afsar, nedringt av journalister fra inn- og utland. De spurte blant annet om han visste noe om terrorangrepet, og om han kjente dem som stå bak.

Muslimer – eller folk som så ut som muslimer, hvilket vil si brune kvinner og menn – ble skjelt ut på gaten og kalt for «muslimsprengere». Det fortelles om fysiske angrep. Mange kvinner i Oslo fikk samme telefon som min søsters nabo fra Djibouti i Afrika, som skulle på jobb i hjemmesykepleien og som sterkt ble frarådet å bruke hijab.

Ingen representanter for statskirken ble nedringt da det viste seg at terroristen kalte seg kristenkonservativ. De ble ikke spurt om de kjente terroristen, eller bedt om å ta avstand på vegne av det kristne miljøet, slik vi vet det ville ha skjedd med Mehtab Afsar om terroristen hadde vært en som kalte seg muslim. Det er heller ikke meldt at folk med synlige kristenkors – eller høye, blonde menn med det PST-sjefen kaller et «arisk utseende» – ble trakassert.

Som Fabian Stang – som i høst kommer til å sette rekord i antall slengere, det er en veldig enkel fremtidsspådom å komme med – så ypperlig uttrykte det i Urtegata moské for noen dager siden: «Morderen var hvit, kristen og bodde i mitt område, men dere stempler ikke meg som drapsmann. Takk for det.»

Av alle utviklingstrekk i norsk offentlighet de siste tiårene er reduksjonen av muslimer og andre mørkhudete innvandrere til representanter for en ensartet gruppe det mest bekymringsfulle. Vi snakker om en de-individualisering som minner sterkt om den som er bærebjelken i autoritær tenkning. I kommunismen sto samfunnsklasse over individet, i nazismen var det rase eller folkegruppe.

Vår tids innvandringskritikere er sjelden så langt ute å seile, men de bruker konsekvent begrepet «kultur» på samme måte. Et godt eksempel fra norsk debatt er setningen som fikk AUF til å anmelde en stortingsrepresentant for rasisme for et par måneder siden: «Det er ingen tvil om at innvandrergutter blir hissigere enn norske – det ligger i kulturen».

Nok engang er hovedproblemet at tankegangen er så utbredt. Vi finner spor av den i de fleste politiske partier, og som enkeltmennesker har vi alle gjort oss skyldige i det. Jeg bor i en bydel i Oslo som preges sterkt av romfolket som har kommet til Norge de siste årene, og innrømmer at jeg måtte kjempe med min egen gruppetenkning.

Det var først da jeg leste reportasjene om forholdene som romfolket lever under i Romania og Bulgaria, at jeg skjønte hvor feil jeg tok. Men i disse dager – i sorgens og solidaritetens Oslo – meldes det at butikkeiere i Oslo nekter romfolk å pante flasker (i strid med loven) fordi de etter sigende “ikke vil ha slike folk der”.

Prosessen vi kan kalle re-individualisering, det vil si at vi lærer oss å se enkeltmennesket bak gruppebetegnelsen, er ikke triviell. Den krever tid, og den krever kunnskap. Men skal vi ha mer åpenhet og mer demokrati i fremtiden, er den helt nødvendig. I vår retorikk må vi aldri glemme å hamre inn at alle krav på å bli behandlet som individer, istand til å tenke selv og gjøre sine egne valg.

I min bydel er niqab ikke et uvanlig syn i gatebildet. Som kvinnesaksmann reagerer jeg, fordi jeg faktisk tror niqab og burka gjør det vanskelig for kvinner å ta del i samfunnets goder via arbeid, utdanning og annen sosial omgang. Men å gjøre det til en forbrytelse å bære et plagg som ikke er til plage for andre strider med grunnleggende liberale prinsipper, uansett hva bakgrunnen for bruken er.

Hvis kvinnen selv har valgt å bruke niqab, vil et lovforbud overkjøre hennes rett til å velge å leve som hun vil. Om hun derimot er blitt tvunget, finnes det et lovverk mot tvang og vold i hjemmet. Da slår det liberale prinsippet om færrest mulig lover inn: heller enn å bruke penger på en lovprosess i Stortinget bør politiet få ekstra ressurser til å etterforske saker der det er mistanke om tvang.

Burkaforbudet i Frankrike, minaretforbudet i Sveits og Carl I. Hagens forslag om en «integreringsetat» med rett til å oppsøke alle innvandrerfamilier for å påse at de følger myndighetenes påbud, har det til felles at de umyndiggjør store folkegrupper. Ideen om at individets behov skal underordnes felleskapet har dype røtter, og kampen mot denne ideen må utkjempes på ny og på ny.

Innvandring, integrering og islam blir dermed den viktigste frontlinjen i en større ideologisk debatt om forholdet mellom individ og stat i vår tid. Fronten følger ikke nødvendigvis den tradisjonelle høyre-venstreaksen – i dette tilfellet øker troen på staten og mistroen til individet jo lenger ut til høyre man kommer.

I alle disse debattene – og en lang rekke flere jeg ikke har nevnt – må liberalere være høyt på banen. I en tid med illiberale tendenser er liberale stemmer viktigere enn noensinne. Men det er også viktig av praktisk-politiske årsaker, for å sikre at Venstres potensielle samarbeidspartnere i fremtiden har et avklart forhold til disse spørsmålene.

«Måtte du leve i interessante tider», lyder etter sigende en gammel kinesisk forbannelse. Interessante tider er historisk sett preget av forandring, konflikt og usikkerhet. Fremtidstenkningens siste budskap til dere idag er at århundret som ligger foran oss vil bli svært interessant, blant annet fordi det rommer mange av de viktigste begivenhetene i nyere historie.

Som overgangen fra en oljebasert økonomi til en basert på alternative energikilder. De første virkelig dramatiske utslagene av klimaendringene. Begynnelsen til slutten på Europas og USAs århundrelange hegemoni, og Asias gjeninntakelse av sin historiske rolle som den ledende verdensdelen. Som storstilte endringer i sammensetningen av befolkningen og teknologiske og medisinske nyvinninger vi knapt kan tenke oss idag.

Det ligger i sannhet an til å bli interessante tider. Men de behøver ikke å bli noen forbannelse, om dere får et ord med i laget. Og det får dere. For dere som sitter her kommer til å leve lengre enn noen tidligere generasjon, ifølge demografene. Dere vil være med på å forme politikk og samfunnsdebatt til godt etter 2060, når landet vårt skiller seg minst like mye fra dagens Norge, som dagens Norge skiller seg fra samfunnet Einar Gerhardsen styrte for femti år siden.

Jeg tror ikke at jeg tar for hardt i når jeg sier at deres generasjon av politikere blir en av de viktigste i landets historie. Og dere vil være preget av terroren i all fremtid. Alle som var aktive i ungdomspolitikk i 2011 vil på sett og vis høre til «Utøya-generasjonen». Jeg har tillit til at dere kommer til å bruke denne erfaringen til noe positivt. At dere kommer til å innfri Henriettes forventninger om en fremtid som er annerledes, men bedre.

Siv Jensen: Denne gangen er det personlig

Papir-Dagbladet skriver at Siv Jensen nok en gang er sjokkert og indignert, denne gang over at kulturminister Huitfeldt har skrevet en barnebok om Gro Harlem Brundtland som er meldt på Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa for barn og unge. Hun ønsker intet mindre enn å stoppe prosessen, som Dagbladet-forsiden til høyre viser og Nettavisen siterer slik: “Det kan godt hende at boken kan bli en bestselger, men det må ikke skje med skattebetalernes penger.” Partifelle Ib Thomsen følger opp i enda krassere vendinger:

Politiske barnebøker er noe helt nytt vi ikke har sett i Norge. Jeg mener det er en dårlig utvikling. Barn skal slippe å bli utsatt for politisk propaganda, sier Frps politiske talsmann, Ib Thomsen, til Dagbladet. Thomsen har ikke lest boken, men nøler ikke med å kalle dette «indoktrinering». “Det beklagelige er at Statens innkjøpsordning føler seg presset til å kjøpe boken og at kun en politiker omtales. Hvorfor ikke skrive om flere politikere, som Carl I. Hagen (Frp) og Kåre Willoch (H),” sier han til Nettavisen. [...]

At politiske barnebøker er noe helt nytt i Norge er en like meningløs påstand som at 1550 innkjøpte eksemplarer gjør en bok til en bestselger, særlig med tanke på at det ellers er folk med Thomsens politiske grunnsyn som liker å påpeke hvor politisk barnelitteraturen var på 1970-tallet. Det er heller ikke vanskelig å finne bøker med et politisk tilsnitt på listen over fjorårets innkjøpte titler, der det endatil ligger en saftig godbit for NRK-hatende FrPere. Det bekymringsfulle er ikke kunnskapsløsheten på området, men at Thomsen insisterer på at Kulturrådet “føler seg presset til å kjøpe boken”, en påstand han gjentar litt lenger nede i intervjuet:

Statens innkjøpsordning føler nok at de må ta inn boken til Huitfeldt, hun er jo nærmest «sjefen» deres – bevilger pengene og styrer departementet dette kanaliseres gjennom.

To ting her. For det første er ikke et eneste eksemplar av Huitfeldts bok kjøpt inn. Søknadsfristen for ny norsk faglitteratur for barn og unge (som Huitfeldts bok faller inn under) er i år satt til 10. mars. Komiteen som skal behandle den (en gruppe som normalt er sammensatt av bokfagkyndige med bakgrunn fra bl.a. forfattersiden, bibliotek og illustrasjon) har antagelig ikke mottatt boka til vurdering ennå, med andre ord.

For det andre: det er innkjøpskomiteens medlemmer som tar beslutningen om innkjøp, ikke et anonymt “Statens innkjøpsordning”. Dermed er det faktisk komiteens enkeltmedlemmer Thomsen beskylder for å la seg presse til å gå inn for en bok mot bedre vitende. For meg blir dette et personlig spørsmål, da jeg i mange år satt i angjeldende innkjøpskomité og vurderte ny norsk faglitteratur for barn. Jeg vet hvor profesjonelt gruppen arbeider, og hvilke kriterier som legges til grunn for at en bok skal få en mest mulig fair behandling. Det skjer omtrent slik:

Etter at påmeldingsfristen er utløpt får medlemmene tilsendt kasser med mer eller mindre ferdige bøker (de fleste norske bøker er ganske uferdige tidlig på året). Medlemmene leser bøkene hver for seg, gjør sine notater og lager eventuelt en begrunnet rangeringsliste (jeg gjorde alltid det), før de samles til drøftingsmøte sent på våren. På møtet er det tilstede en representant for Kulturrådets administrasjon, som tar seg av referat og andre praktiske spørsmål. Vedkommende deltar altså ikke på noen måte i diskusjonen om hvilke titler som skal kjøpes inn.

Selv om vurderingskriteriene per idag ikke ligger ute til allmen lesing (det jobbes med saken, ifølge Kulturrådets nettsted), er de velkjente og begripelige nok for alle som har arbeidet med litteratur i en eller annen kapasitet. Hovedkravet er at boka skal holde god bokfaglig kvalitet. Det innebærer at teksten skal holde et høyt språklig nivå, illustrasjonene skal være profesjonelt utført, likeså layout og design. Med mer enn 300 forlag i Norge er dette ikke noe som alltid kan tas for gitt, og det er som regel noen titler som diskvalifiserer seg selv veldig raskt.

For faglitteraturen kommer det et viktig tilleggselement: boka skal formide et faglig tema på en klar og effektiv måte. Det hjelper lite at språket er elegant om det faglige er mangefullt (i tvilstilfelle kan man bruke fagkonsulent). Eller om illustrasjonene ikke klarer å belyse det teksten handler om. Eller om layouten er så rotete at leseren ikke klarer å finne fram – mangel på register i en bok med mange faktaoppslag kan være et fatalt grep i så måte.

Siden ordningen – i motsetning til de skjønnlitterære motstykkene – bare omfatter en mindre del av den samlede bokproduksjonen, kan det også tenkes at man i vurderingen av to ellers likeverdige titler ser på behovet. Tross alt skal de 1550 eksemplarene ut i bibliotekene, som takket være den samme innkjøpsordningen kan by på mange gode norske bøker om en lang rekke emner. Basert på fjorårets innkjøpsliste er jeg sannelig ikke sikker på om jeg ville ha satset på en biografi om Louis Braille i år, for å si det slik.

I den grad forfatterens bakgrunn drøftes, er det oftest med tanke på eventuell inhabilitet fra komitémedlemmenes side. I et lite norsk fagmiljø er problemet utbredt nok til å ta på alvor, og jeg valgte selv å trekke meg fra innkjøpskomiteen fordi det etterhvert ble for mange venner, slektninger og nære samarbeidspartnere i litteraturkassene. Men bortsett fra dette har hvem som helst rett til å få sin bok vurdert, også aktive politikere som skriver om andre politikere.

Mange har i det siste ironisert over at Siv Jensens parti ønsker å pålegge NRK å sende TV-programmet “Drømmehagen” til gammel sendetid (Ib Thomsen kommer faktisk inn på dette i Nettavisens intervju), slik de tidligere ville presse statskanalen til å sette “Norsktoppen” tilbake på sendeskjemaet. Mønsteret som avtegner seg er som forventet for et parti som ligger på den autoritære siden av det politiske kompasset, men ikke mindre bekymringsfullt av den grunn. Man merkt die Absicht, und man ist verstimmt.

NRKs bevisstløse bruk av rasebegrepet

Dagbladet har en sak idag om forfatterkollega Unni Lindell, som reagerer sterkt på bruken av ordet “rasedelt”, “raseskille”  og hudfargeadjektiver i en reportasje i Dagsrevyen 4. januar i år (6:50 minutter ute i sendingen). Etter å ha sett reportasjen selv, skjønner jeg reaksjonen hennes. Det mest slående med reportasjen er den lemfeldige omgangen med begrepet “rase”, eksemplifisert ved Nina Owings innledning: “Oslo er blitt en rasedelt by. I noen bydeler starter raseskillet allerede i barnehagen”.

Verken Owing eller reporter Anders Magnus forsøker å forklare oss hva de legger i begrepet, selv om vi av konteksten skjønner at det handler om hudfarge. Det er vanskelig å komme fra at Dagsrevyen nå deler Oslos befolkning inn i to raser, den hvite og den brune. La meg med en gang understreke at jeg ikke tror begrepsbruken skyldes rasisme. Anders Magnus’ fartstid som journalist borger for en solid forståelse av rasismen og dens konsekvenser. Men jeg vil hevde at begrepsbruken er slurvete og bevisstløs, som så ofte i norske medier.

Ja, for man skal altså ikke gå lenger enn til Store norske leksikons oppslag for å finne følgende setning: “Når det gjelder forskjeller mellom menneskegrupper, ansees rasebetegnelsen i dag som avleggs”. I leksikonets lengre artikkel om forskjeller mellom menneskegrupper utdypes dette synet:

Et annet eksempel er forsøkene på inndeling av menneskeheten i det som gjerne er kalt raser. Målet har vært en klassifikasjon bygd på biologisk slektskap, men det arvemessige grunnlaget for de fysiske trekk som har vært lagt til grunn, er så komplisert og ufullstendig kjent at inndelingene gjennomgående vil være vilkårlige og ikke fylle alminnelige krav til vitenskapelighet. Dette gjelder trekk som hodeform, hudfarge, hårets beskaffenhet m.m. I tillegg kommer at de individuelle variasjoner innen gruppene kan være meget store.

Rasebegrepet brukt på mennesker er altså i stor grad forlatt i biologien (det brukes fremdeles om dyr, og ikke minst kjæledyr, selv om det mer presise underart foretrekkes), og det er idag ikke uvanlig å se på menneskeraser som en sosial konstruksjon:

Conceptions of race, as well as specific ways of grouping races, vary by culture and over time, and are often controversial for scientific as well as social and political reasons. The controversy ultimately revolves around whether or not the socially constructed and perpetuated beliefs regarding race are biologically warranted; and the degree to which differences in ability and achievement are a product of inherited “racial” (i.e., genetic) traits.

Dermed er det ikke sagt at det ikke forskes på forskjeller mellom det FN anbefaler å kalle “etniske grupper”, “folk” eller “geografiske varianter”. Tvert imot: molekylærgenetikken har gitt oss viktig kunnskap om opprinnelsen til det store genetiske mangfoldet vi finner blant Jordas mange folkeslag. Problemet er at vitenskapen ikke gir oss noe grunnlag for å dele Homo sapiens inn i to grupper basert på “brun” og “hvit” hudfarge, slik Dagsrevyen gjør. Det har for eksempel lenge vært kjent at vi finner det største største genmangfoldet i Afrika, som jo må være en undergruppe av Dagsrevyens brune rase.

Hvilket bringer oss til et praktisk problem med Dagsrevyens framstilling: “brun” er så mangt, og flere av de brune eksempelbarna i reportasjen var vitterlig ganske lyse i huden (om enn med mørkt hår). Historisk sett har europeiske forskere løst dette ved å dele raser inn i underkategorier som den kaukasoide, negroide, mongoloide og australoide rase. Her er det interessant nok slik at mennesker fra Vest-Asia (inklusive Irak, Pakistan og Afghanistan) gjerne har vært klassifisert som kaukasoide, det vil si tilhørende samme rase som nordmenn.

Det er altså lite som tyder på at Dagsrevyen har forholdt seg til naturvitenskapen eller historien. Kanskje var Bokmålsordboka eneste kilde – dens orddefinisjon utmerker seg jo med sin frikobling fra den øvrige faglige debatten, for å si det slik. Kan hende har Magnus’ bakgrunn fra arbeid i Sør-Afrika spilt en rolle: man snakket vitterlig om “raseskille” der i gamle dager, så hvorfor ikke snakke om “rasedelt” og “raseskille” her i vår tid?

Eller kanskje var det virkelig slik at man endte opp med å bruke et gjengs uttrykk, jamfør Magnus’ uttalelse om at “Vi opplevde også at disse ordene [brun og hvit] er de som brukes i disse områdene.” Det er i så fall et ytterst problematisk forsvar for bruk av et begrep: ordet “svarting” er også en vanlig betegnelse på medlemmer av Dagsrevyens brune rase i mange miljøer i Norge, uten at jeg tror Dagsrevyen ville ta det i bruk av den grunn.

Summa summarum: en potensielt interessant reportasje om et reellt demografisk fenomen – den økende segregeringen av Oslo – saboterer seg selv ved å ta i bruk et uklart definert, politisk betent begrep. Det er simpelthen ikke mulig å diskutere Oslos integrasjonsproblemer seriøst med utgangspunkt i en todeling av befolkningen i “hvit” og “brun”. Forøvrig kommer den snodigste uttalelsen i Dagbladet-saken fra Språkråd-direktør Sylfest Lomheim, som sier følgende:

Lindell skulle være litt mer liberal i forhold til andres språkbruk. Hun ville selvsagt ikke brukt ordene selv, men vi må være varsomme med å be andre snakke slik vi gjør selv.

Dette fra mannen hvis jobb det er å lage retningslinjer for språkbruken vår (det vil si be andre snakke slik han mener man bør gjøre), og som brukte starten av året til å legge hele sin faglige autoritet bak kravet om at man i massemediene skal kalle 2010 for “totusenogti” og ikke “tjueti”. Det er tydeligvis forskjell på ord – og folk.

Oppdatering: Så først nå at Helge Øgrim i Journalisten har en utmerket oppsummering av saken.

Oppdatering 2: Denne saken fra dagens Guardian viser at problemene med å bruke rasebegrepet ikke er begrenset til Norge. Her blir hudfarge, etnisitet, religion og nasjonalitet rotet sammen til en eneste suppe.

http://snl.no/mennesket/forskjeller_mellom_menneskegrupper

Trender for et turbulent tiår 3: Miljøarbeid i motbakke

De tre klimarelaterte hendelsene som markerte avslutningen på 2009 – “climategate”, sammenbruddet i København-forhandlingene og den ekstreme vinteren i Europa og USA – kan bli stående som forvarsler om trangere tider for arbeidet mot klimaendringer. Det er etterhvert velkjent at den globale gjennomsnittstemperaturen har økt lite de siste årene, og om norske og utenlandske klimaforskere har rett kan vi være på vei inn i et tiår der naturlige svingninger fører til at store deler av kloden ikke opplever temperaturøkning.

Dette kartet (kilde: Wikipedia) viser gjennomsnittstemperaturen i et lengre tidsperspektiv

Et åpenbart resultat er at flertallet av klimaforskere vil slite mer med å nå frem med sitt budskap i det kommende tiåret. Man bør ikke avvise folkelige reaksjoner av typen “Hvor ble det av den globale oppvarmingen alle snakker om” som irrasjonell vitenskapsmotstand – det dreier seg ofte om en naturlig respons på et misforhold mellom egne erfaringer og forskeres forutsigelser. Om majoritetssynet i klimaforskningen skal stå like sterkt på slutten av tiåret som ved inngangen, må temperaturøkningen synliggjøres av dramatiske klimahendelser, som f.eks. at flere somre på rad blir så varme som den europeiske hetebølgen i 2003.

Situasjonen for klimaforskningen er symptomatisk for miljøsektoren som helhet: den sliter simpelthen med å levere konkrete resultater, og det påvirker folks holdning til hele feltet. Et eksempel er forhandlingene i København, som skal videreføres i Mexico i år. Denne prosessen vil gi få utslag på kort sikt, og dens langsiktige mål er å bremse vekstraten, ikke å stanse utslippene av klimagasser eller redusere det samlede nivået. Selv med et internasjonalt kontrollregime på plass vil vi passere 400 ppm (deler per million) CO2 før 2020, det vil si langt over de 350 ppm som bl.a. James Hansen mener er et forsvarlig nivå. Med utbygging av oljefelt i nord og en kraftig satsing på gasskraft vil Norge gi sitt rundelige bidrag til denne trenden i årene fremover.e

Den politiske handlingslammelsen vil føre til økt interesse for miljøteknologi i det kommende tiåret, og kanskje særlig klimateknologi (også kjent som geoengineering) av ulike slag. Men også dette feltet vil være preget av problemer med å levere resultater. Alternative energikilder som vindmøller og fotovoltaiske solceller vil fortsatt være for kostbare til at de kan tas i bruk i stor skala uten statlige subsidier, mens annen energiteknologi vil være preget av det langsomme utviklingsforløpet man historisk har sett på dette feltet.

Det vil særlig merkes i transportsektoren. Biler drevet med elektrisitet og biobrensel er langt vanligere mot slutten av titallet, men bilister flest vil fylle tanken med bensin, som idag. I 2010 er vi stadig så langt unna de lovede “superbatteriene” at de neppe kommer i masseproduksjon innen utgangen av tiåret, og  algebasert biobrensel vil ikke erstatte mer enn en brøkdel av de 100 millioner oljefatene verden vil forbrenne daglig. Viktigst av alt er likevel tregheten i systemene. Få av de 14 millioner bilene som ble solgt i Kina ifjor var miljøbiler, og flertallet av dem – og de 700 millioner andre privatbilene som kjører rundt på kloden idag – vil være i drift ved utgangen av tiåret. Den oljebaserte infrastrukturen byttes ikke ut i en håndvending.

Rett nok er oljeprisen et usikkerhetsmoment her. Dersom oljetoppen passeres i løpet av titallet og etterspørselen fra Kina og India fortsetter å vokse i samme takt som idag, kan oljeprisen bli så høy at utviklingen av alternativer påskyndes. Men det er også tenkelig at forbrukerne responderer på dette ved å kjøpe færre biler og kutte kjørelengden, slik man nå ser i USA. I andre deler av det rike nord kan høy oljepris gavne bruk av kollektivtransport og “car 2.0″-løsninger, vel så mye som batteri- og biodieseldrift.

Om miljøarbeidet skal komme på offensiven i det kommende tiåret, må man altså anamme teknologiske løsninger i en ganske annen grad enn tidligere. Karbonfangst er bare det første skrittet langs denne veien. Miljøfeltet trenger flere pragmatiske ingeniører, er hovedbudskapet til miljø- og IT-pionéren Stewart Brand. I boka Whole Earth Discipline: An Ecopragmatist Manifest argumenterer han for at miljøbevegelsen må akseptere kjetterske tanker som at genmodifisering kan være verdifullt, at kjernekraft er en genuin alternativ energikilde og at urbaniseringen er noe av det beste som kan hende miljøet.

Hovedutfordringen i tiåret som ligger foran oss blir likevel å gjøre miljøvern til noe genuint angår større grupper enn middelklassen i det rike nord. President Obamas tidligere miljørådgiver Van Jones er en ledende talsmann for synet om at den grønne hverdagen ikke blir reell før den inkluderer folk med alle slags bakgrunner, inntekter og hudfarger, blant annet ved at det skapes såkalte “greencollar”-jobber. I USA har Obama gjort etterisolering av hus til et storstilt greencollar-tiltak, men globalt sett kan Kinas voksende interesse for miljøteknologi vise seg å bli avgjørende.

Ingen kan som kineserne produsere billig i stor skala, og selv om mye av produksjonen fremdeles er miljøuvennlig er interessen for miljøvern sterkt økende. Kina står allerede for det største og viktigste miljøtiltaket innen persontransporten, nemlig produksjonen av 100 millioner elektriske sykler. Landet satser tungt på sol- og kjernekraft, og bidrar til å bevare verdens pressede villfiskstammer ved å produsere 50 millioner tonn oppdrettsfisk i året (mer enn 60 ganger mer enn i Norge). At solceller er blitt billige nok til å selges kommersielt i Kenya er i dette perspektivet en av de mest oppløftende miljønyhetene ved inngangen til 2010.

Trender for et turbulent tiår 2: Kinas posisjon styrkes

Den kanskje enkleste forutsigelsen for det kommende tiåret er denne: Kinas globale posisjon vil styrkes på titallet. Det handler selvsagt om landets voldsomme økonomiske vekst, som fortsatte temmelig ufortrødent gjennom den økonomiske krisen som skapte negativ vekst i USA og EU. Det er også et resultat av politisk handlekraft: i Kina har man et skolevesen som leverer langt bedre resultater enn i sammenlignbare India, og samtidig bygger man raskt ut den fysiske infrastrukturen (høyhastighetslinjene, kjernekraftverkene og motorveiene) som ofte blir gjenstand for endeløs tautrekking i Vesten.

Dette handler også om å se Kina som en del av et større historisk mønster. Asia (særlig den østlige delen) er på frammarsj igjen, og kan mot slutten av århundret ha gjenvunnet den økonomiske og vitenskapelige posisjonen kontinentet hadde før renessansen innledet Europas storhetstid. Kinas fremgang vil i tiden som kommer ikke så avhengig av billig arbeidskraft, evnen til å kopiere og slapp arbeidslivs- og miljølovgivning som tidligere. Som Fredrik Hären påpeker i et interessant foredrag på NHO-konferansen nylig, gir Kinas (og det øvrige Asias) historie nå viktige konkurransefortrinn fremfor europeere og amerikanere.

Befolkningen i Kina har opplevd enorme endringer de siste tiårene, og er dermed mer åpne for forandringer enn nordmenn flest. Takket være vestlig kulturpåvirkning vet kineserne mer om vår kultur enn vi vet om deres – i de store byene kan den sosiale utviklingstakten til tider overraske. Ikke minst er kineserne klar over at videre vekst avhenger av nyskapende forskning. Resultat: Kinas andel av verdens samlede vareeksport vil være størst i 2020 med en andel på rundt 14 %, og man vil på dette tidspunktet begynne å se mange fastlandskinesiske motstykker til netbook-revolusjonen (skapt av taiwanesiske ASUS) og den indiske billigbilen Tata Nano. Som New Scientist påpeker: vi må forberede oss på Kinas vitenskapelige gjennombrudd.


Man kan si mye om Kinas leder Hu Jintao, men han er ingen Leonid Bresjnev

Det er ingen tvil om at Kina står overfor enorme utfordringer i årene som kommer. Miljøproblemer, sosial uro, ungkarseksplosjonen og en kommende eldrebølge vil sette Kommunistpartiet (CPC) på prøve. På den annen side er Kinas smmenbrudd blitt spådd tidligere, og enn så lenge viser CPC seg i stand til å håndtere problemene. Det er liten grunn til å tro at maktmonopolet oppløses før 2020, slik situasjonen er idag. Sammenligner man med tilstanden i Sovjetunionen ti år før det regimets fall, var utgangspunktet et helt annet. USSR var et oljeproduserende gerontokrati som var ute av stand til å dekke sine innbyggeres grunnleggende materielle behov, langt mindre konkurrere økonomisk med Vesten.

Sammenligningen med den forsvunne kommunistiske supermakten er også interessant i et annet perspektiv. I motsetning til hva situasjonen på 1980-tallet, vil Kinas vekst behøver ikke å komme på bekostning av USAs svekkelse. Den moderne globaliserte økonomien er ikke et nullsumspill der en aktørs fremgang er på bekostning av en annen. Kina vil gjennom hele det kommende tiåret være svært avhengig av at USA kan kjøpe landets produkter, betjene sin store gjeld og håndtere de internasjonale konfliktene landet ikke har noe ønske om å involvere seg i.

Dermed er det ikke sagt at ikke Kina har et ønske om å spille en større militær rolle, jamfør landets deltakelse i antipiratstyrkene utenfor Somalia (den første bruken av marinemakt i fjerne farvann siden 1400-tallet). Det innebærer blant annet en modernisering av Folkets Frigjøringshær, som idag er verdens største hærstyrke, men ikke akkurat respektert for sin militære slagkraft. Satsingen på avanserte femtegenerasjons kampfly og hangarskip bærer bud om at Kina mot slutten av titallet kan komme til å opptre med større militær selvtillit på den internasjonale arenaen.

Uansett hvordan det går med Kina det kommende tiåret, borger det for en mer turbulent verden. Om det usannsynlige skulle inntreffe at landet bryter sammen, vil verdensøkonomien miste sitt nest største lokomotiv, med uoverskuelige konsekvenser som resultat. Om veksten fortsetter som nå vil Kinas økonomi ha mer enn fordoblet seg i 2020, men samtidig vil landet neppe ha evne eller vilje til å opptre som “verdens politimann”. Den rollen vil et svekket USA fremdeles måtte ta, alene. Ingen ny kald krig med en todelt verden altså, men snarere en multipolar verden med skiftende allianser mellom de mest folkerike atommaktene.

En spesiell utfordring for Vesten blir å håndtere Kinas forhold til Afrika. Kineserne satser tungt på det ressursrike kontinentet, og kan også fremstå som et tiltrekkende politisk alternativ for mange statsledere. Demokrati etter vestlig modell har hatt begrenset suksess i Afrika, og man skal ikke se bort fra at mange land vil kunne fristes av ettpartisystemet som tok Kina fra rollen som verdens største u-land til verdens nest største økonomi på bare tre tiår.



Trender for et turbulent ti-tall 1: USAs posisjon svekkes

Selv om USA fortsatt vil være verdens ledende politiske, økonomiske og militære kraft i det kommende tiåret, vil den internasjonale posisjonen svekkes langsomt, men sikkert. Militært vil landet fremstå som svakere fordi man i mellomtiden har måttet trekke seg ut av (borger)krigene i Afghanistan og Irak uten å ha nådd målet om stabile regjeringer. Det er meget mulig at vi igjen vil se Taliban ved roret i Kabul, som følge av at den USA-støttede regjeringen faller eller som resultat av en forhandlingsløsning. Om den militære betydningen er begrenset, vil symbolvirkningen være enorm: en hel verden utenfor USA vil se det som et tegn på militær avmakt og falmende status som supermakt.

Amerikanske tropper i Afghanistan i 2007 (Kilde: Flickr)

Hvis nederlagene i Afghanistan og Irak fører til at USA mister lysten på utenlandseventyr, slik landet historisk sett har gjort i lange perioder, lover det ikke godt for NATOs kapasitet til å opptre utenfor alliansens egne grenser. Det var vanskelig nok å samle støtte til USAs internasjonale operasjoner i det foregående tiåret, da landet fremdeles hadde tro på egen styrke. Det kan få stater og grupperinger som hittil har latt seg avskrekke av verdens sterkeste militærmakt, til å forsøke å dra nytte av maktvakuumet som oppstår. Det vil i sin tur skape en voldsommere og mer uforutsigbar internasjonal situasjon.

Den manglende handlekraften internasjonalt avspeiler situasjonen på hjemmebane. Som Andrew Fallows påpeker i The Atlantic nylig, utgjør det politiske systemet den største trusselen mot landets vitalitet. Man ser det på føderalt plan, der betaling i bytte for politiske tjenester florerer, valgsystemet sørger for “låse fast” majoriteten av valgdistriktene til et av de to partiene og det kreves flertall på 60-40 for å få gjort helt vanlige politiske vedtak i Senatet (jamfør president Obamas problemer med å få gjennomført sin helsereform). Men det ses like tydelig på delstatsnivå, der California fremstår som kroneksempelet på politisk dysfunksjonalitet.

Et handlingslammet og splittet system vil ikke være istand til å reformere seg selv. Derfor vil Obama og hans etterfølgere ha begrensede sjanser til å lykkes med å takle de store innenriksproblemene USA står overfor, som en nedslitt infrastruktur, en begynnende eldrebølge (andelen over 65 øker fra 13% til 16 %), et middelmådig skolevesen og en høy andel fattige. Tilsvarende er det lite som tyder på at den voldsomme polariseringen mellom republikanere og demokrater vil dabbe av. Vi kan regne med en fortsatt ekstrem ordbruk i den offentlige debatten, og en tilsvarende liten kompromissvilje på begge sider. Demografiske endringer (andelen kaukasiske hvite synker fra 65 % til 60% og urbaniseringen fortsetter) kan ytterligere sementere det uforsonlige politiske mønsteret.

USAs største styrke har gjennom det meste av landets historie vært innovasjonsevnen, og det er på dette området vi vil se de minste endringene. Mot slutten av titallet vil landet fortsatt ha verdens tredje største befolkning (mellom 334 og 350 millioner innbyggere i 2020, avhengig av konjunkturene), de fleste fremragende forskningsinstitusjoner vil ligge i USA og fortsatt fungere som magneter for klodens klokeste hoder. Fortune Global 500-listen vil domineres av amerikanske selskaper, og selskaper som Google og Apple vil være førende på sine områder.

Men her vil det også være flere utfordrere enn noensinne. EU og Japan vil være viktige, sammen med et raskt voksende Øst-Asia. De enorme budsjettunderskuddeje USA bygget opp i starten av tiåret vil føre til lavere bevilgninger til grunnforskning og kutt i sektorer som normalt betyr mye for teknologiutviklingen (forsvars- og romindustrien, for eksempel), og gjøre det mindre attraktivt å bli boende for de mange utenlandske akademikerne som idag trekkes til landet. I dette perspektivet kan bilindustrien sammenbrudd vise seg å være kanarifuglen i kullgruven, et symptom på dyperliggende strukturelle problemer som vil ramme større deler av amerikansk industri og gjøre det vanskelig å hevde seg innen kommende vekstområder som energiteknologi.

Stoltenbergs ulogiske nyttårstale

Jeg er, som lesere av denne bloggen vil vite, mer enn normalt opptatt av nyttårstaler. I et land der statsministeren sjelden henvender seg direkte til folket byr 1. nyttårsdag på en sjelden anledning til å gjøre opp status for året som gikk og kaste et blikk inn i fremtiden. En slags folkelig “State of the Union” på 15 minutter om man vil.

Jens Stoltenbergs tale 1. januar 2010 ble i dette perspektivet en ordentlig nedtur. Ikke bare fordi statsministeren brukte mer tid på å snakke om oldtidens kornlagre og virkningen av amerikansk gull på den spanske økonomien på 1500-tallet, enn om Norge i 2009, men først og fremst fordi han benyttet anledningen til å komme med et par ubegripelige og ulogiske sleivspark til fremtidstenkningen. Midtveis i talen sin sier Stoltenberg nemlig følgende:

I 1958 ble det levert en rapport til Regjeringen som konkluderte med at:  ”Man kan se bort fra muligheten for at det skal finnes (…) olje på  kontinentalsokkelen langs den norske kyst.” Ti år senere begynte olje-eventyret. Vi klarte ikke å forutse det største norske industrieventyret i historien bare ti år før det startet. Å treffe mennesker i dag som er skråsikre på hva vi skal leve av i morgen, gjør meg alltid litt skeptisk. For vi klarte ikke i går å forutse hva vi lever av i dag. Ved inngangen til det forrige århundret var det knapt noen som så at fossene hadde økonomisk verdi. Men kort tid etter forvandlet fossekraften landet og bygget det nye industri-Norge.

Det Stoltenberg her gjør, er å gi et feilaktig bilde av hva futurologi/fremtidsforskning er i våre dager. Man finner ingen seriøse aktører på feltet som er “skråsikre” på hva vi skal leve av imorgen – her må jeg simpelthen undre meg over hvem Stoltenberg har snakket med. Fremtidsforskning handler ikke om å komme med skråsikre spådommer, men å tegne plausible bilder av fremtiden basert på tilgjengelige data.

Enhver fremtidsforsker verdt saltet sitt kjenner dessuten argumentasjonen i Nicholas Talebs moderne standardverk “The Black Swan”, som er at historien i stor grad formes av uforutsigbare begivenheter. At geologer i 1958 ikke var istand til å lokalisere oljefeltene som senere skulle gjøre Norge til et oljeland, gjør denne begivenheten til en “svart svane” i norsk historie. Men det innebærer ikke at alle utviklingstrekk som former fremtiden er like vanskelige å fremskrive eller prognostisere.

Jamfør dette: da oljevirksomheten først var etablert og man fikk oversikt over reservene, var det ikke vanskelig å lage prognoser som viste at Norge ville være et velstående oljeland i lang tid fremover. Det ble sagt på 1970-tallet, da jeg vokste opp, det har holdt stikk til idag og det er fremdeles hovedgrunnlaget for vår tids samfunnsplanlegging. Ja, for hva er vel Oljefondet, om ikke en pakke av investeringer basert på analyser av hvordan verdensøkonomien sannsynligvis kommer til å utvikle seg i årene fremover?

Dette lysarket fra presentasjonen av Perspektivmeldingen 2009
er et godt eksempel på norsk fremtidstenkning i praksis.

Eller hva med regjeringens egen Perspektivmelding, som “tar for seg viktige langsiktige utfordringene som vi står overfor i norsk politikk“? PDF-versjonen av presentasjonen som oppsummerer meldingen er proppfull av fremskrivninger av offentlig ressursbruk, CO2-utslipp og andelen pensjonister frem mot 2060. Med andre ord produktene av fremtidstenkning, i den grad slikt foregår i et land uten et organisert miljø av fremtidsforskere. Hvilket bringer meg til det regelrett ulogiske og kontraproduktive i Stoltenbergs budskap, oppsummert i setningen:

Det er mye vi ikke vet om framtiden, men det vi vet er at vi vil trenge kunnskap.

I og med at evnen til å ta til seg og videreformidle kunnskap er noe av det som definerer Homo sapiens som art, kunne statsministeren ha erstattet “kunnskap” med “oksygen” og fått en like meningsfylt setning. Men bak den tomme floskelen ligger det faktisk noe konkret. Stoltenberg varsler at regjeringen i året som kommer vil invitere hele folket til en bred samfunnsdebatt om grunnleggende spørsmål, bl.a. definert slik:

Vi inviterer til samarbeid om arbeid. Om hvordan vi kan utvikle et framtidsrettet næringsliv og gjøre det enklere å starte opp nye bedrifter. Om hvordan vi skal utvikle den kunnskapen og teknologien vi trenger.  [...] I det kommende året vil jeg og de mest berørte statsrådene invitere folk fra ulike miljøer til et rådslag om dette. Hele regjeringen skal ut i landet for å få innspill. Vi kommer også til å bruke nettet for å invitere alle til å delta i debatten.

Så er det altså likevel meningen at vi skal snakke om den vanskelige fremtiden. Ja, for det gir jo liten mening å diskutere morgendagens kunnskapssamfunn og næringsliv uten at man har en forestilling om hvilke drivkrefter som former fremtiden idag, og hva slags forutsetninger det vil gi Norge over tid. Stoltenberg kunne ha brukt denne sjeldne anledningen til å legge et ordentlig grunnlag for samarbeidet han ønsker seg. Istedenfor falt han for fristelsen til å rive av seg noen billige poenger med utgangspunkt i forskerbommerter fra forrige århundre. Det lover ikke godt for den nasjonale samtalen.

Aftenpostens bevisstløse språkbruk

aftenposten

Gårsdagens Aftenposten Aften hadde saken over som hovedoppslag. Artikler om befolkningssammensetningen i byen min er en gjenganger i denne avisen, men sjelden har jeg sett en så lite gjennomtenkt språkbruk. Den øverste tittelen lyder “Fraflyttingen i deler av Oslo skyter fart”, men når man sjekker tallene i selve artikkelen viser det seg at bydelene som omtales slik – Groruddalen og Oslo Sør – opplever en liten netto tilflytning eller et tilnærmet stabilt folketall.

Aftenposten kommer til dette resultatet ved å definere fraflytting som kun omfattende det som på forsiden heter “nordmenn” og i selve artikkelen “etniske nordmenn”. Hva man skal kalle forflyttingen av ikke-etniske nordmenn fra sentrum og til de ytre bydelene sier Aftenposten intet om, men fraflytting er det åpenbart ikke. Bruken av ordet “nordmann” satt opp mot “innvandrer” er også noe jeg skulle ønske jeg slapp å se i en presumptivt seriøs avis i 2009.

Ja, for hvem regner Aftenposten egentlig som nordmenn – folk med norsk statsborgerskap, folk som er født og oppvokst på norsk jord eller lyshudete mennesker som snakker flytende norsk? Jeg mistenker at de som har svart på Aftenpostens enquete ser tvers gjennom avisens eufemisme og tolker det som sistnevnte. Kategoriseringen av “innvandrer” er enda mer problematisk. Det ligger i sakens natur at vi snakker om en gruppe med vidt forskjellig bakgrunn, språk, religion, oppholdstid i landet og status.

Men Aftenposten sauser det hele sammen, og gir det en ekstra forvirrende vri ved at polakker og litauere er satt i samme kategori som “første- og annengenerasjons innvandrere fra Asia, Tyrkia, Afrika Sør- og Mellom-Amerika”. Jeg antar at dette er gjort i det opprinnelige forskningsmaterialet fra SSB, men Aftenpostens språkbruk gjør vitterlig ikke situasjonen enklere når man velger å omtale kategorien med et ord som vil bli forstått av leserne som “brun i huden”.

Det er altså ikke bare de etnisk unorskes flyttemønster som usynliggjøres i denne artikkelen, borte blir også tusenvis av lyshudete osloborgere med opprinnelsesland som Sverige, USA og Russland. I artikkelen henvises det til forstedene i Paris som eksempler på en utvikling vi ikke ønsker oss i Oslo. Det er det lett å si seg enig med. På den annen side er det vanskelig å tenke seg noe som bidrar mindre til å hindre den utviklingen, enn at byens ledende avis har et så bevisstløst forhold til ordene som former debatten.

Et lite poeng til slutt: er det ikke snart på tide å slutte å snakke om “Ola og Kari” i slike forbindelser? En titt på SSBs navnestatistikk viser at Ola ligger som nummer 71 blant norske mannsnavn, mens Kari er nummer 3. Og slik har det vært lenge. Siden 1880 har Ola aldri ligget blant de ti mest populære navnene, mens Karis høye plassering skyldes stor popularitet fra 1930- til 1960-tallet. “Jan og Anne” ville passe bedre idag. Eller “Lukas og Linnea”, om man skulle ta utgangspunkt i dagens trender.

Oppdatering: Journalisten bak saken, Andreas Slettholm, har svart på saken per epost og i all hovedsak forsvart avisens ordvalg og vinkling.

Intervju i "Sånn er livet" – om fremtidsombud og grunnlov

detailimage2Tidligere denne måneden ble jeg intervjuet i av NRKs “Sånn er livet” om Ungarns fremtidsombud, Sándor Fülöp, som jeg skrev om i denne bloggen i juni. Utgangspunktet var en serie med ettervalgsrefleksjoner, der bl.a. Dag Hareide har tatt til orde for et “grønt overhus” som kan ta de store grepene i miljøpolitikken. Mitt utgangspunkt for intervjuet var at fremtidsombudet i Ungarn er satt til å forvalte den grunnlovfestede retten til et rent miljø – en rett som også er nedfelt i vår egen grunnlovs § 110b:

Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten. For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen. Statens Myndigheder give nærmere Bestemmelser til at gjennemføre disse Grundsætninger.

Mens vi har ombudsmenn som ivaretar en rekke viktige funksjoner, mangler vi altså et miljø- og fremtidsombud som kan ivareta det ungarske ombudet kaller “intergenerational equity”, det vil si likestilling mellom generasjonene (både de fødte og ufødte). Nå gir ombudsmannsstillingen ingen direkte makt til å endre beslutninger, men både barne- og forbrukerombudets virke viser oss hvordan riktig person i stillingen kan sette saker på dagsorden.

Er 2025 her allerede?

Nettmagasinet Salon har en interessant artikkel om med utgangspunkt i Global Trends 2025, en rapport som publiseres av USAs National Intelligence Council (NIC) som jeg omtalte i denne bloggen ifjor høst. Noen av rapportens hovedpoenger oppsummerte jeg slik:

  • USAs vil gå fra å være verdens eneste supermakt til “den første blant likemenn”, som blir avhengig av samarbeidspartnere for å løse store oppgaver.
  • Den vestlige modellen kan stå svakere: Trenden i retning av økt demokrati, sekulære og liberale verdier kan miste mye av glansen, og erstattes av ekstreme politiske og religiøse ideer.
  • Velstand flytter seg fra vest mot øst, og fra private aktører til staten: Den økonomiske krisen i 2008 bekrefter en trend man lenge har sett i ledende økonomier som Kina og Russland – staten spiller igjen en større rolle i det økonomiske livet.
  • BRIC-landenes innflytelse vil øke mest fram mot 2025, mens EU og FN vil fremstå som relativt tannløse på den globale scenen

Artikkelforfatter Michael Klare mener at premissene for rapporten er i ferd med å innfris i og med den økonomiske krisen og det militære tilbakeslaget i Afghanistan, og mener at scenariene i Global Trends 2025 må ses i et nåperspektiv. USAs er allerede nå iferd med å miste sin økonomiske og militære supermaktsstatus, jamfør disse seks aktuelle hendelsene:

  • På det globale økonomiske møtet i Pittsburgh i september ble lederne for G7-landene enige om å overlate mye av ansvaret for verdensøkonomien til G-20-gruppen. Dermed ble viktige land som Kina og India tatt inn i varmen.
  • USAs storste økonomiske rivaler holder hemmelige møter der man drøfter alternativer til dollaren som internernasjonal valuta.
  • Russland avviser USAs ønske om å legge sterkere internasjonalt press på Iran for å få landet til å slutte å anrike uran.
  • Kina har den samme grunnholdningen, noe som ble tydelig demonstrert under et møte mellom Kinas statsminister og Irans visepresident i Beijing for et par uker siden.
  • USAs NATO-allierte i Afghanistan viser minimal vilje til å sende flere soldater. Nylig kunne Gordon Brown bare love 500 ekstra mann – under forutsetning av at andre NATO-land også bidro.
  • USA og president Obama ble regelrett ydmyket da den internasjonale olympiske komité nylig foretrakk Rio de Janeiro fremfor Chicago som vertsby for sommer-OL i 2016.

Nå er det ikke første gang Michael Klare spår fordervelse i fremtiden, og det er nærliggende å avvise ham som en av de mange dystopikerne som har gode tider i et kriserammet USA med svekket selvtillit etter mange års resultatløs krigføring i Midt-Østen.

1st_bric_summit_leaders

Men det ville være for lettvint. For President Obama må utvilsomt forholde seg til en annen verden enn sin forgjenger. Bildet over, fra det første toppmøtet for  BRIC-landene i Yekaterinburg i Russland i juni i år, viser det med all mulig tydelighet. Selv om Kina, India, Brasil og Russland per idag ikke står for mer enn 15 % av verdens samlede GDP, kontrollerer disse landene 40% av verdens gull- og valutareserver.

Veksten i India og Kina har vært solid under hele den økonomiske krisen, og vil om den fortsetter i dagens tempo sørge for at BRIC-landene vil være blant verdens fem dominerende økonomier i 2050. USA er for stort til å miste posisjon i samme grad som Storbritannia gjorde etter annen verdenskrig. Men samtidig virker det stadig mer sannsynlig at vi nå ser prosesser som vil gjøre USA til en stormakt fremfor en supermakt før 2025.

Paul og Elton tør der norske musikere tier

Som nevnt i kronikken min forleden, er det ikke vanskelig å ta stilling til de eksisterende tiltakene mot fildeling (å vite hva de skal erstattes med, er derimot et genuint komplisert spørsmål). Et eksempel på et lettfattelig tiltak er den britiske regjeringens forslag om å lansere en variant av den franske HADOPI-loven, der brukere som deler ulovlige filer kan miste netforbindelsen sin etter tre advarsler.

Nå har Paul McCartney, Elton John og en rekke andre britiske musikere, sammen med bransjeorganisasjonene The Featured Artists Coalition (FAC), British Academy of Songwriters, Composers and Authors (Basca) og Music Producers Guild (MPG) gått ut og tatt avstand fra forslaget i klare ordelag:

“We vehemently oppose the proposals being made and suggest that the stick is now in danger of being way out of proportion to the carrot. The failure of 30,000 US lawsuits against consumers and the cessation of the pursuit of that policy should be demonstration enough that this is not a policy that any future-minded UK government should pursue.”

I Storbritannia er det i ferd med å oppstå et skille mellom platebransjen, som støtter regjeringens kraftige tilstramming, og komponister og tekstforfattere som frykter for konsekvensene for brukerne. Basca-sjef Patrick Racklow mener undersøkelsene som tyder på at mange fildelere også kjøper mer musikk bør være et godt utgangspunkt, og sier:

“The music industry is quite a scary place to be at the moment and we don’t know what it will look like in 10 years’ time, but if we find ways of licensing, new ways of doing things will evolve. What we can’t do is try to push things forward by looking back.”

Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv. Så får man heller spekulere over hvorfor det er så vanskelig å finne en eneste prominent norsk musiker som er istand til å mene noe annet enn at fildelerne må tas hardere – uansett.

(Via BoingBoing)