Arkiv for Nerdepappa

Microsoft Surface Pro 3: Nettbrett/PC med få kompromisser

Forleden gikk jeg til innkjøp av det siste skuddet på Microsofts Surface-stamme, versjon 3. For den som ikke skulle ha fått det med seg, er Surface-serien Microsofts forsøk på å bygge bro mellom rene nettbrett av typen iPad, og bærbare “ultrabooks” av typen Samsung Ativ Book/MacBook Air. Maskinen ser ut som et stort (tolv tommers) nettbrett, men er faktisk en komplett PC (Intel i5, 128 GB SSD-disk i min konfigurasjon) med Windows 8.1.

015microsoft-surface-pro-3-product-photos

For å kunne bruke den som en laptop trenger man et eksternt tastatur, i dette tilfellet et såkalt Type Cover som festes med kraftige magneter på en slik måte at det får en behagelig skrå helningsvinkel i forhold til skjermen. På baksiden av brettet er det en utfellbar støtte som, når den kombineres med Type Cover, gir en brukeropplevelse ikke langt unna en vanlig bærbar.

Et høyst rimelig spørsmål er hvorfor jeg gikk for denne ganske dyre løsningen, istedenfor å kjøpe et godt nettbrett med eksternt tastatur eller en bærbar PC. Noe av svaret er utvilsomt at designet pirret min indre gadget-geek. Jeg liker udde og sære løsninger, og har opp gjennom årene sverget til alt fra Psion 3/5/7 og Sharp Zaurus til ChromeBoxen jeg skriver på akkurat nå. Jeg har allerede erfart at Surface er en dings som får folk til å sperre øynene opp – på en god måte.

Etter at min forrige Windows-PC tok kvelden ifjor, har jeg også visst at jeg før eller siden måtte ha en ny – også jeg har til tider behov for programmer som ikke støttes på Chrome OS eller Linux. Men den viktigste grunnen til at jeg valgte Surface, er at jeg har gitt opp nettbrett som arbeidsredskap. Med sine begrensede operativsystemer er brett greie nok til å gjøre notater på, men man må altså kompromisse. Det gjelder også størrelsen, selvsagt. Ti tommer blir i minste laget, særlig når man som jeg vil ha flere vinduer oppe mens jeg jobber.

ipad-air-vs-surface-pro-3-5

 

Surface 3 Pro versus iPad Air (vekt er hhvis 798 vs 469 gram, pris er 8400 vs 5200 kr)

Jeg kom etter hvert til at brett først og fremst var nyttige i situasjoner der jeg måtte lese digitale dokumenter av ymse slag (ikke minst PDFer i A4-format) og der det var nødvendig å skrive på skjerm (får fremdeles oversendt en del dokumenter der man ber om at dokumentet skrives ut, undertegnes og så skannes inn igjen). Og det var da det slo meg: hvorfor ikke velge en PC som funker som et nettbrett i de situasjonene der jeg trenger det, men som ellers er en vanlig bærbar?

Som tenkt så gjort. Jeg har nå brukt Surface noen uker, og har gjort meg noen refleksjoner rundt denne dingsen.

Det gode
Byggekvaliteten: Surface 3 gir et svært solid inntrykk. Skroget er av børstet metall, og man merker ingen tegn til slark når brettet holdes. Ingeniørene har gjort en god jobb når man har klart å pressen en fullverdig PC og skjerm inn i en form som er tynnere og lettere enn skjermen på min T61. Skjermen er forøvrig lyssterk og sylskarp (2160 x 1440 billedpunkter).

Ytelsen: Så langt har brettet håndtert alle oppgaver jeg har gitt det uten å nøle. Den blir nesten aldri varm, og kun ved én anledning (multitasking av filmvisning, kryptering av ekstern disk og nettsurfing) har jeg hørt viften slå inn. Dette er uten tvil den tauseste Windows-maskinen jeg har eid, og for meg er det et STORT pluss. Surface kaldstarter også raskt, og er oppe og kjører etter få sekunder.

Pennen: Folk har selvsagt ulike oppfatninger om å bruke penn på skjerm, og til de som er skeptiske vil jeg bare si: har du prøvd Surface? Den medfølgende pennen ligger godt i hånden, trykksensitiviteten er balansert slik at den virkelig kjennes som en ordentlig penn, og den skarpe skjermen gjør at strekene faktisk ser ut som streker. Tegneappen Freshpaint, som følger med Surface, viser dette spesielt godt.

OneNote-integrasjonen: Jeg har aldri helt skjønt poenget med notattjenester av typen Evernote og OneNote, før nå. Når jeg trykker på den lille knotten på enden av Surface-pennen dukker det opp et OneNote-vindu, og så er det bare å begynne å skrive og tegne i vei. Jeg skal ikke påstå at det er like behagelig å skrive på en glassplate som å la tuppen på en Palomino Blackwing 630 gli over papiret i en Moleskine, men opplevelsen er så god at jeg nå har konvertert.

Størrelsen: 12 tommer er nå blitt min nye favorittstørrelse for brett. Jeg vet at smak og behag varierer her, men dette er altså en skjerm som ligger tett opptil en A4-side i størrelse. Det betyr at den egner seg ekstra godt for lesing av tekster i dette formatet – og dem er det som kjent veldig mange av. Skjermen er også stor nok til at det går greit å ha oppe flere vinduer samtidig – selv om multitasking er mulig på Samsung-nettbrett syns jeg plassen der blir for trang.

Ladeløsning: Surface har magnetlås på ladekabelen, ikke helt ulikt det man finner på Apples maskiner.

MicroSD-port: Intet brett er komplett uten mulighet for å legge til minne via kort. MicroSD-kort på 64 GB kan man få for noen hundrelapper.

Skjermbilde (5)

FreshPaint er det perfekte tilbehør til den medfølgende pennen. Flott lite program.

Det ikke fullt så gode
Batterilevetiden: Microsoft oppgir at man skal få 8-9 timer ut av batteriet på Surface med normal bruk. Min erfaring er at det er en del mindre – heller nærmere 6-7 timer. Man kan justere ned lysstyrken på skjermen og skru av wifi for å skvise mer levetid ut av batteriene, men for å få til det må man klikke seg inn i noen ganske forvirrende undermenyer. Jeg savner en knapp på startsiden som lar meg sette brettet rett i strømsparemodus, for å si det slik.

Type Cover-tastaturet: Tastaturet er overraskende godt å taste på tatt i betraktning hvor tynt og lett det er, men man merker også at det gir litt etter når det tastes. Kan hende skyldes det at jeg bruker for stor kraft – jeg begynte min skrivekarriere på en manuell skrivemaskin og har aldri helt klart å redusere kraften i fingeranslagene siden den gang. Men jeg ser at flere klager over at Type Cover gir litt etter, så vær oppmerksom på dette.

Windows 8:  I utgangspunktet liker jeg Windows 8-grensesnittet, og det fungerer selvsagt godt på Surface. Problemet oppstår i overgangen til det klassiske Windows-grensesnittet, der man uvegerlig tilbringer mye tid. Microsoft forsøker å sammenføye to ganske ulike måter å navigere på, og resultatet blir ofte ganske forvirrende. Noen ganger er det meningen at jeg skal sveipe med fingeren, andre ganger fungerer mus og pekeplate best. Noen apper kan settes side om side, andre fyller hele skjermen. Windows 8 er litt som katten, som aldri helt klarer å bestemme seg for om den skal være ute eller inne.

Vekten: Selv om knappe 800 gram er svært lett for en fullverdig PC, er det litt i overkant av hva man orker å holde med en hånd i lengden. En veldig stor innvending er det kanskje ikke, siden Surface har en innebygd støtte som gjør det lett å stille den i riktig vinkel. Men jeg kommer neppe til å bruke den som en erstatning for min Kindle, for å si det slik.

Det dårlige
Microsofts grensesnittvalg: Etter å ha eid en Surface i flere uker har jeg ennå ikke funnet noen batteriindikator som fungerer fra startskjermen i Windows 8. For å få vite hvor mye strøm jeg har igjen, må jeg inn i Windows 7-skrivebordet og klikke på det bitte lille batterikonet på arbeidslinjen – som for sikkerhets skyld her halvt dekket av tastaturet når det er koblet til.

Driverproblemer: Jeg har ved noen anledninger opplevd at wifidriveren faller ut. Det løser seg med en reboot av maskinen, men jeg forventer likevel ikke slike problemer i en PC i denne prisklassen.

Gjerrig med portplass: Surface 3 har kun én USB-port. Det blir litt i kjipeste laget, og gjør det nærmest til en nødvendighet å kjøpe dokkingstasjonen. Hvilket jeg fort kan komme til å gjøre…

Med andre ord: Så langt er jeg svært fornøyd med dette kjøpet. At husets elleveåring digger maskinen, som for ham er et nettbrett som kan kjøre PC-versjonen av Minecraft, er for ren ekstrabonus å regne. For meg er den viktigste ekstrabonusen dette: Når man kjører Google Chrome i Windows 8-modus på Surface, så dukker mesteparten av grensesnittet fra ChromeBoxen jeg skriver dette på, opp. Vurderte en stund å kjøpe en ChromeBook-bærbar, men med Surface er det altså blitt unødvendig. :)

Skjermbilde (4)

Chrome i Windows 8-modus. Merk Chrome OS-knapperaden nederst på skjermen. 

Share/Bookmark

Chromebox 3: programvare og videre bruk

Har nå eid Chromeboxen i ti dager, og brukt den som eneste system i hele denne perioden. Siden en PC med Windows 7 Professional Edition normalt er hjertet i driften av mitt enmannsforetak, var jeg spent på om Chrome OS kunne klare brasene. Ville jeg få gjort min daglige dont uten altfor mye mekk? Det korte svaret er ja.

Det litt lengre svaret er at det utvilsomt hjelper om du som meg bruker Google-tjenester daglig. GMail har vært mitt foretrukne epostsystem i fire år, likeså Google Calendar – og begge fungerer selvsagt perfekt i Chrome OS. Når det er sagt, kan du bruke andre webbaserte tjenester. Tommelfingerregel: om en tjeneste kjører i Chrome-nettleseren på din PC/Mac uten at du behøver å installere noe, funker den antagelig i Chrome OS.

Den første store frågan var hvordan tekstbehandling og regneark ville fungere. På PC bruker jeg OpenOffice til skrivearbeid og regnskap, på Chrome OS er det Google Docs som gjelder (selv om det sies at folk har fått Office 365 til å funke med begrenset funksjonalitet). Jeg har fulgt Docs i en årrekke, og konstaterer at det stadig går fremover med produktet.

Screenshot 2013-03-06 at 17.31.02

Typisk arbeidsoppsett på Chrome OS hos meg. Vanlig nettleser med bloggeditering i bakgrunnen til venstre, GMail, Google Drive og den innebygde bildeeditoren i egne vinduer.

I sin nyeste inkarnasjon (litt vanskelig å snakke om versjoner med et skybasert OS) har Docs ennå ikke støtt på en tekstformateringsjobb som ikke lot seg løse. Når så ferdige filer kan eksporteres i PDF eller DOCX-format og sendes til oppdragsgivere (har mottakeren en GMail-adresse kan du også lett dele filen) er jeg tilfreds. Når det er sagt har jeg ikke spesielt avanserte behov. Hvis du er en tung Office-bruker, er dette ikke løsningen for deg.

A propos filer: i Chrome OS er det to grunnleggende måter å filbehandle på. Det primære lagringssystemet er de 100 GB med lagringsplass på Google Drive som er inkludert i prisen. I tillegg har du en lokal harddisk på rundt 16 GB som filer kan lastes ned, og hvor du kan dra og slippe fra eksternenheter som USB-harddisker osv. Helt i skyen er altså ikke Chrome OS ennå, og det er like greit enn så lenge.

Menylinje nederst på skjermen (kan autoskjules) med Chrome Apps-vinduet oppe

Menylinje nederst på skjermen (kan autoskjules) med Apps-vinduet oppe. Man ikke legge filer, lenker eller snarveier på desktopen. Den tjener kun som (vakker) bakgrunn.

Jeg har lenge hatt DropBox som min foretrukne skytjeneste, og selv om Drive og DropBox ikke snakker direkte med hverandre er det såre enkelt å laste inn filer via webgrensesnittet. I forbindelse med næringsvirksomheten har jeg fremdeles behov for papirutskrift i ny og ne, og fordi jeg har en HP PhotoSmart 6510 med ePrint visste jeg at det ikke ville by på problemer.

Skal jeg ha ut noe på papir kan jeg enten sende en epost til ePrint-serveren eller skrive ut via Google Cloud Print (det gjelder forøvrig eiere av alle slags skrivere). Nå viste det seg at printeren også ble gjenkjent av Chrome OS da jeg koble den til, så inntil videre gjør jeg det på gammelmåten.

6510 er en printer/scanner, noe som vanligvis sender frysninger nedover ryggen på en hver Linux-bruker (ja, for jeg har vel ikke glemt å si at det ligger Linux i bunnen av Chrome OS, som i Android?) Det finnes ingen scannerdriver for Chrome OS, men her har HP en smart løsning som redder situasjonen. Hvis man skanner via printerens eget grensesnitt blir den innskannede filen lagret på et minnekort. Det dukker opp som en egen stasjon i Chrome OS’ filviser, og slik får man tilgang til innskannede filer.

Instillinger-vinduet til venstre kommer til syne når du klikker på kontrollpanelet til høyre. That's all, folks. :)

Instillinger-vinduet til venstre kommer til syne når du klikker på kontrollpanelet til høyre. That’s all, folks. :)

Resten av det jeg trenger til næringsvirksomheten, som fakturering med Sendregning.no, billettbestilling hos SAS, Norwegian, NSB, skatteberegning hos Altinn osv er allerede nettbaserte tjenester, og fungerer derfor akkurat som før. For noen uker siden bestemte jeg meg for å droppe Java i nettbanken – en stor fordel når man kjører det Javafrie (og dermed enda tryggere Chrome OS).

Førsteinntrykket av Chrome som et responsivit, stabilt og DØDSTYST OS vedvarer. Fyrte opp Win7-burken igår, og det er påfallende hvor mye tregere alle vanlige operasjoner er på denne langt bedre spekkede maskinen. Prisen du betaler for en smooth brukeropplevelse er begrensninger, seff. Dette er et system med få konfigurasjonsmuligheter. Det kjører altså ikke konvensjonell programvare: det er Chrome App Store eller webapplikasjoner som gjelder.

Og 100% bugfritt er systemet heller ikke. Jeg har opplevd at hele burken frøs ved en anledning – det må ha vært en prosess som løp løpsk da dette var første og hittil eneste gang at den ellers uhørlige vifta slo inn. Visse importerte Word-dokumenter ser ut til å gjøre Google Docs ustabilt, men siden innholdet lagres fortløpende er konsekvensene minimale.

Men alt i alt er mitt inntrykk så langt svært positivt. Ikke bare fordi systemet i det store og hele fungerer så bra rent teknisk, men fordi det så minimalistisk. Det tilbyr meg enkelhet, ro og stillhet. Chromebox er zen i en liten eske. Hvis det høres tiltrekkende ut for deg, kan produktet anbefales. Du vil uansett ikke ruineres. :)

Samsung Chromebox 3: Maskinvaren

For litt over et år siden byttet jeg fra Linux til Windows 7, og nå må jeg sannelig bytte igjen. Denne gangen er det ikke fullt så frivillig. HP Touchsmart-PCen som jeg frem til nå har kjørt Windows på har utviklet en forferdelig viftestøy og må repareres (nedtur etter kun et år – ikke minst med tanke på at det ansvarlige selskapet er Komplett.no) Jeg har en backup-PC, min Lenovo T61 med Ubuntu 12.10, men den har også vifteproblemer og virker temmelig ustabil.

Følgelig var det nødvendig med en ny backupmaskin, og det er her Chromebox kommer inn i bildet. Jeg har hatt lyst til å prøve Googles unike Chrome OS en stund, og da jeg fant en Samsung Chromebox 3 til 2700 hos Expansys bestilte jeg den (et hvilket som helst alternativ hadde uansett vært dyrere…)

Samsung Chromebox 3, front view

Burken ankom på mandag, og som du kan se på bildet over er det enkle saker: en nøytral boks med seks USB-porter, lyd ut, DVI og DisplayPort på baksiden, Ethernet og wifi. Legg merke til mangelen på VGA-utgang. Det ga meg litt hodebry den første dagen. Jeg fant en DVI-til-VGA-konverter i en skuff og koblet den til. Skjermbilde fikk jeg, men ikke i større oppløsning enn 1024×768.

Etter litt googling fant jeg ut at Chrome OS ikke klarer å hente informasjon om skjermoppløsningen via et slikt adapter, og du kan ikke stille inn skjermoppløsningen manuelt. I det hele tatt er det ganske få maskinvareinnstillinger du kan tukle med her – systemet er ment å kjøre som det er ut av boksen. Løsningen ble å skaffe en billig Dell-skjerm med DP-inngang – med DP-kabel kom en 22-tommers, ergonomisk sak med matt skjerm (jippi!) på under 2000 på digitalimpuls.no.

Denne gangen fant Chromeboxen oppløsningen uten problemer, og snart satt jeg ved en sylskarp skjerm som presenterte meg for det mest minimalistiske grensesnittet jeg har vært borti. Seriøst: Chrome OS er blitt beskrevet som en nettleser (Chrome) som kjører oppå en slanket Linux-variant (Debian, såvidt jeg kan se). Meningen er at du skal gjøre det meste innenfor rammen av nettleseren – og dermed er det usedvanlig lite å konfigurere.

Jeg har konfigurert og installert operativsystemer på flere PCer opp gjennom åra enn jeg klarer å huske i farta, og jeg har ALDRI opplevd en enklere prosess enn med Chrome OS. Fra skjerm, tastatur og mus var plugget inn i burken til den var oppe og kjøre første gang, gikk det rundt et minutt. Det meste av den tiden gikk med til å legge inn wifi-ruteren.

Jeg logget meg på med mitt Google-passord, og så var jeg inne på hovedskjermen. Det gikk noen sekunder, så kom det en påminnelse om oppdatering. Klikk og fem sekunder senere var jeg igang igjen mens burken synkroniserte seg mot Chrome på PC og mine Google-tjenester. Etter et tilsvarende tidsrom har Linux- og Windows 7-maskiner ennå ikke rukket å boote seg helt ferdig på en normal dag – og dette var altså installasjonen. 

Screenshot 2013-02-27 at 12.54.37

 

To Chrome-vinduer, filvisning, navigasjonslinje og appmeny. Klikk for stor versjon.

Rask oppstart er i det hele tatt noe Google reklamerer med, og med rette. Fra helt kald maskin til alt kjører som det skal tar det rundt sju sekunder – fra dvale rundt sekundet. Siden den ikke har noen harddisk og en vifte som etter sigende nesten aldri hører av seg, er den omtrent så stille som et nettbrett. For de av oss som er opptatt av et rolig arbeidsmiljø og som plages når PC-vifta slår inn, er Chromebook en åpenbaring.

Dette er ikke en veldig kraftig spekket maskin, med en Intel Celeron B840-prosessor, 4GB internminne og 16GB SSD-minne som harrdisk. Men i daglig bruk virker den mer responsiv enn Windows 7 på samme type oppgaver, og den kjører fullskjerm HD-video på YouTube uten hakk eller skurr. Du kan koble harddisker til via USB og utføre vanlige filoperasjoner via den innebygde filviseren, og det finnes en medieavspiller som spiller av f.eks. MP3.

Men avspilling av video gir svært varierende resultater, hvilket bare understreker at dette ikke er ment å være en fullverdig PC-erstatning. For meg er dette først og fremst en billig jobb-PC, og da skal jeg uansett ikke spille spill eller se video. Det store oppfølgerspørsmålet blir selvsagt: hvordan takler Chromebox jobboppgavene jeg hiver på burken? Det kommer jeg tilbake til i min neste posting.

Nerdepappas lasagne

Ifølge NRK kjøpte nordmenn 585 tonn med frossen lasagne ifjor. Jeg har bare unntaksvis vært en av dem, noe jeg i grunnen ikke har reflektert over før hestekjøttskandalen fikk meg til å trekke et lettelsens sukk. Ikke at jeg klandrer noen som kjøper sin lasagne frossen, altså. For som en som laget sin første lasagne da håret var høyt og president Reagan ennå var compos mentis, er akkurat dette ferdigproduktet ganske lett å forstå seg på.

Lasagne - Wikipedia

Saken er nemlig at lasagne er en plundrete rett. Ikke vanskelig – ingrediensene er en ganske vanlig tomat/kjøttsaus, butikkjøpte og forkokte lasagneplater, hvit saus og ost – men styrete nok til at man ikke får lyst til å lage den på en hverdag. Og siden den ellers har et typisk hverdagspreg (den befinner seg godt innenfor spaghetti bolognese-spekteret, for å si det slik), står den heller ikke høyt på helgemenyen.

Det var i alle fall forklaringen jeg ga meg selv, da jeg innså at jeg nærmest hadde sluttet å lage min egen lasagne. Men så forandret alt seg. For tre år siden ble jeg far til en seksåring fra Etiopia, et land hvor den italienske innflytelsen i regionen fremdeles setter dype kulinariske spor. Pasta og pizza er lett å få tak i i Addis Abeba for eksempel, og vi skjønte raskt at vår sønn satte pris på slik mat.

Jeg lagde lasagne til ham noen uker etter at vi kom hjem til Norge, og siden har retten stått aller øverst på favorittlista (nerdepappas pizza bakt på pizzastein er ikke langt under, forresten). Siden lasagne er ganske tung og fet kost, prøver jeg å holde tilbake på frekvensen. Men som den nerd jeg er har jeg funnet noen løsninger som har forvandlet lasagne til en rett jeg setter sammen på en halvtime eller mindre etter hjemkomst.

Hemmeligheten ligger i å spre oppgavene over flere dager. Jeg vet – det høres ut som mer jobb, men les videre før du gir opp. Saken er at hovedingrediensen, kjøttsausen, tåler opphold i kjøleskap og fryser godt. Jeg pleier å lage den kvelden før det skal lages lasagne, etter at niåringen har sovnet. Du behøver ikke engang gå glipp av verdifull dingsetid – la yndlingsserien på Netflix gå på brettet stå på mens du jobber eller hør en podcast (vil du bli klok mens du lager mat kan denne anbefales varmt).

Kjøttsausen: Begynn med å hakke to store eller tre små gule løk, fire-fem store gulrøtter og fire-fem stilker med selleri passe grovt (gulrøttene en millimeter tjukke skiver, sirka). Ha let par spiseskjeer matolje (oliven, soya, raps, mais) i en mellomstor gryte, ha grønnsakene oppi og sett varmen på full guffe. La grønnsakene frese et minutt mens du rører rundt, før du gjør det neste nerdegrepet: senk varmen på platen til det halve (min induksjonsovn går til 9, så jeg skrur ned til 5).

Sett lokk på gryta, og la grønnsakene stå og putre for seg selv mens du forbereder resten av sausen. Det du gjør nå, er å langsomsteke grønnsakene. Det er en velkjent teknikk for den som har laget karamellisert løk. Ved å utsette grønnsakene for varme over tid, brytes lange stivelsesmolekyler ned og danner kortere sukkermolekyler. Grønnsakene blir altså ikke bare mykere, men også søte og gradvis karamelliserte.

Jeg pleier å langsomsteke i rundt en halvtime (jeg løfter av lokket og rører rundt hvert femte minutt sirka), til grønnsakblandingen er redusert i volum til det halve og grønnsakene har fått en vakker, gyldenbrun farge. Etter rundt 20 minutter kan du ha et par-tre finhakkede eller pressede hvitløkfedd oppi – de gir en fin og rund smak når de får være med på tampen av langsomstekingen. Mens denne prosessen pågår, finner du fram resten av ingrediensene.

Tomater på boks er perfekt til lasagne, og du vil trenge tre av dem til denne oppskriften. Jeg foretrekker å bruke bokser uten tilsatt krydder, da det gir bedre kontroll med saltmengde og smak. Du trenger også en liten boks med tomatpuré, pepper, salt, kjøtt, oregano og eventuelt en terning med kjøtt- eller hønsebuljong hvis kjøttsmaken blir litt blass. Mens grønnsakene koser seg steker du opp en 400 grams pakke med kjøttdeig eller karbonadedeig, slik at den er klar til neste fase.

Når halvtimen er over, skrur du varmen på full guffe igjen. Ha i to-tre store spiseskjeer med tomatpuré, og rør dem inn i grønnsakene mens de freser. Ved å gjøre dette svir du av råsmaken på pureen, og får en renere og søtere tomatsmak. Ha så de tre boksene med tomat oppi gryta. Det trengs også ekstra vann – jeg pleier å skylle ut hver tomatboks med en halv boks vann som jeg heller oppi sausen. Ha oppi det stekte kjøttet.

Når det hele bobler kraftig, skal du senke temperaturen på plata igjen – jeg tar den ned fra 9 til 4. Rør rundt og sett lokk. Nå er det i grunnen bare å vente til matkjemien gjør sin virkning. Sausen skal ha tid til å koke seg sammen – la den putre minst en halvtime mens du sjekker og rører rundt hvert tiende minutt. Jeg pleier å sette på varselklokka på ovnen, så sausen ikke blir stående urørt for lenge mens jeg gjør viktigere ting (dvs ser “Pantelånerne i Las Vegas”).

Når halvtimen er gått, er det på tide å smake til sausen. Ha pepper og salt etter smak, og et par-tre teskjeer med tørkede urter som oregano eller basilikum. Har du noe persille til overs, er det bare å hakke den og ha den i. Mangler sausen pønsj, kan du smuldre en halv buljongterning oppi (bare pass på saltmengden). Trekk sausen av og la den kjøle seg en time før du setter den i kjøleskapet til neste dag. Lasagne er typisk vintermat, så har du tilgang til en trygg uteplass kan du sette hele gryta med lokk ute til kjøling med en gang.

Uansett: Mission accomplished.

Ekstra nerdetips: Hvis du fordobler oppskriften over, kan du fryse ned halvparten av sausen og bruke den til spaghetti senere. Siden mesteparten av tiden over går med til koking, fører det bare til noen få minutters økt tidsbruk.

Action time! Du er hjemme fra jobben, og skal ta i bruk sausen du var så flink å lage på forhånd mens barnet forhåpentligvis leser lekser (eller mer sannsynlig spiller Minecraft). Ta ut sausen fra kjøleskapet, sett en rist på nest nederste rille i ovnen og skru den på 220 grader. Med hovedingrediensen i boks er det i grunnen bare ett hinder igjen: den hvite sausen, også kjent som bechamel.

Oppskriften jeg bruker er ganske enkel: du smelter to spiseskjeer med smør i en liten kjele (helst med teflonbunn!). Før smøret blir brunt har du oppi tre spiseskjeer hvetemel. Deretter begynner du å tilsette melk (du trenger 1 liter) mens du rører rundt med en visp. Det er viktig å ikke ha for høy temperatur (jeg pleier å ha plata på 7 av 9), ellers kan sausen fort svi seg.

Ha i melka litt etter litt mens du hele tiden visper. Når all melka er oppi, trenger sausen et oppkok for å bli kvitt den melaktige smaken den ellers får. Siden dette er en melkesaus, koker den veldig fort over, så dette er den eneste delen av lasagne-prosessen som krever full årvåkenhet. Når den har kokt opp, skal sausen få stå og småputre på lav temperatur noen minutter mens du har oppi en god dose pepper og litt salt (noen mener også revet muskat er påkrevd – det har jeg aldri savnet).

Hele prosessen bør ikke ta mer enn rundt 20 minutter – og så er du klar til å bygge monsteret. Her kan du godt involvere ungene, da lasagnebygging er gøy. Ta en ildfast form, ha litt matolje i bunnen og så en stor øse med hvit saus som spres godt utover bunnen. Deretter åpner du pakken med forkokte lasagneplater og begynner å dekke bunnen med dem. Passer de ikke perfekt, så brekk opp en plate i biter slik at åpningene fylles igjen. Ha et lag kjøttsaus oppå lasagnen.

Så et lag plater til, og så en øse hvit saus. Dette gjentar du en eller to ganger til, til du ikke har mer kjøttsaus og bechamel igjen. Pass på å ha litt ekstra hvit saus å dekke det øverste platelaget med. Dryss en neve revet Norvegia over den hvite sausen og sett hele stasen i ovnen. Lasagne trenger å stå 35-40 minutter – du ser at den er ferdig når det øverste laget er lysebrunt og lekkert.

En enkel salat med tomater, isbergsalat og dressing passer godt til en såpass kraftig rett som lasagne. Det kan dessuten drøye maten godt – med oppskriften over pluss salat blir det lasagne nok til to middager for vår familie på tre. Om du er i samme situasjon, er det altså bare å ha aluminiumsfolie over lasagnerestene og sette formen i kjøleskapet. Neste dag slenger du formen med folie på i ovnen på 220, og lar den stå i 35-40 minutter før du tar av folien de siste fem minuttene for å gjøre toppen sprø. Det er det jeg kaller ekstranerdebonus.

Supernerdetips: Lasagne er en av de hjemmelagde rettene som best egner seg til å lages helt ferdig dagen i forveien. Du kan gjøre alle trinnene over kvelden før, ha lasagnen i form i kjøleskapet og klar til å settes i ovn dagen etter. Det hele er gjort i løpet av et par episoder av “House of Cards” på brettet. Og joda, du kan også lage din egen frossenlasagne på samme måte. Du mister noe smak, men det er likevel uendelig mye bedre enn det flate, triste hesteproduktet vi spiste 585 tonn (kommer ikke helt over det tallet) av i fjor. :)

Handleliste: 
2 små eller 3 store gule løk
4-5 store gulrøtter
4-5 selleristenger

3 bokser med tomat
1 boks med tomatpuré

400 gram kjøttdeig

Pepper
Salt
Oregano, basilikum eller persille

Smør
Hvetemel
1 liter melk

Matolje (oliven, mais, raps)
Eventuelt buljong/muskat

 

 

“Roboten er løs”: et glimt av smartfonsamfunnet fra 1982

Jeg har gleden av å lese min fars bok Roboten er løs for niåringen i disse dager. For eventuelle uinnvidde er dette en science fiction-bok for barn og  unge, utgitt i 1982. Hovedpersonene er den lille jenta Sam og tjenerroboten Matilda, som viser seg å ikke fungere helt som hun skal. Boka er utvilsomt den av min fars bøker som er blitt lest og elsket av flest barn, og med god grunn. Uhildet som jeg er :) kan jeg konstatere at den fremdeles holder mål, mer enn 30 år etter at den ble utgitt første gang.

Selv om Tor Åge Bringsværd har rett i at science fiction-bøker mer handler om sin samtid enn om fremtiden, er det interessant å se hvor godt eller dårlig forfattere treffer når de titter i krystallkulen. Ta Jon Bings serie om stjerneskipet Alexandria, som ble utgitt omtrent samtidig med bøkene om Matilda og som også hadde en skare med begeistrede tilhengere (undertegnede blant dem).Der er det sentrale premisset at fysiske bøker fraktes fra planet til planet, noe som virker håpløst utdatert i en tid da millioner av lesere overfører ebøker trådløst hver eneste dag.

Det er også i en av Alexandria-bøkene at Bing famøst skriver at ingen kommer til å lese bøker på en datamaskin sittende under et tre (er det mulig at designeren av Kindle-ikonet har lest Bing?) I Roboten er løs finner man mange lignende eksempler, selvsagt. Som ideen om at vi skulle bli oppvartet av tjenerroboter (det nærmeste vi kommer konseptet idag er støvsugerroboter, som egner seg best som transportmiddel for katter), videotelefoni istedenfor mobiltelefoni og det programmerbare autokjøkkenet (selv om vår avhengighet av Fjordland og Toro utvilsomt avspeiler et lignende forhold til mat).

Men boka inneholder også en forutsigelse som gjør at teksten for en voksen leser kan oppleves som relevant den dag idag. Det virkelige temaet i boka er ikke nemlig kortsluttende roboter, men forholdet mellom barn og foreldre. Sams mor og far er så oppslukt av den store videoveggen (VV, som vi forøvrig kommer til å få om noen år om flatskjermene fortsetter å vokse i dagens takt) at de ikke har tid til å være sammen med, enn si prate ordentlig med henne. I Roboten er løs har teknologien frarøvet barna foreldrenes oppmerksomhet, isteden blir ungene overlatt til roboter.

Ingen begivenhet er for stor til å bli oppslukt av smartfonen

Spol frem til 2013 og den pågående debatten om “smarttelefonforeldre“, voksne som er så oppslukt av de små skjermene våre at vi til tider ikke enser hva ungene våre snakker om eller driver med. Som, i likhet med Sams foreldre, har allverdens gode argumenter for at det bør være slik (blant annet fordi unger i grunnen er kjedeligere enn dingsene våre). Og som gjerne kommer til at den enkleste løsningen på problemet (i den grad det anses for å være et problem) er å gi ungene tilgang til den samme teknologien så tidlig som mulig.

Selv om teknologien er annerledes er problemstillingen stort sett den samme som i Roboten er løs, hvilket er friskt med tanke på at debatten på den tiden boka ble skrevet handlet mest om massemedienes mulige negative innflytelse på barn og ungdom (den gang ble Prøysen/Olrogs herlige “Tango for TV” stadig spilt på radio). At teknologien kunne komme til å forrykke forholdet mellom barn og voksne på mer komplekst vis, se det var det langt mindre bevissthet om.

Min far har aldri hørt til pekefingerbrigaden i norsk barnelitteratur, men i dette tilfellet merkes engasjementet og den moralske harmen bak de mange humoristiske scenene. Talsmannen for forfatterens budskap blir bestefar som lever et enkelt liv i skogen, og som gir klart uttrykk for sin misbilligelse over at Sam foretrekker samværet med en defekt robot fremfor sine dysfunksjonelle foreldre. Når det er sagt, presenterer romanen ingen enkle svar på problemet. Bortsett fra å reparere Matilda, skjer det ingen dramatiske endringer i familiemønsteret.

Man innser at mor og far kommer til å fortsette å sitte klistret til VVen, som de virkelige taperne i denne beretningen. Det er jo de som går glipp av tid med datteren de aldri får igjen, av opplevelsen av virkelig liv utenfor skjermen. Det som blir et godt litterært grep (ikke minst fordi bereder grunnen for oppfølgere) er imidlertid ikke godt nok for meg. Jeg vil ikke ha det slik. Jeg har ikke villet ha det slik en god stund nå, og derfor har jeg satt inn noen enkle tiltak i familien som så langt har vist seg å være ganske effektive.

Før det første har jeg kommet til erkjennelsen av at det meste av tiden jeg bruker på IT utenfor arbeidstiden, har minimal nytteverdi. Bevares, vi opplever det som om sosiale medier er uunnværlige for å holde kontakt med dem vi bryr oss om, og forsøker man å antyde noe annet til storforbrukere av f.eks. Facebook kan reaksjonen bli regelrett hissig (opplevde det senest igår). Men altså: Sosiale medier, spilling og dilling rundt på nettet er i all hovedsak for moros skyld, tidtrøyte om man vil.

Litt malapropos har jeg fått økonomisk bekreftelse på dette de siste par årene. Jeg logget meg av Facebook for godt i januar 2011, og ble fortalt at dette komme til å ramme meg hardt da kommunikasjon er mitt yrke og Facebook er den viktigste kommunikasjonskanalen der ute. Isteden opplevde jeg at inntektene økte kraftig i 2011 og 2012. At dette korellerer er jeg ikke i tvil om. I skapende frilanseryrker er det ofte en direkte sammenheng mellom konsentrert arbeid og inntekt, og Facebook var en tidstyv og rutineforstyrrer uten sidestykke.

Jeg har også gitt vår sønn klar beskjed om at han må si fra når vi voksne blir for oppslukte av smartfon og brett. Det tok ham ikke lang tid å lære seg forskjellen på at mor og far gjør noe viktig eller jobbrelatert, og når vi bare ser filmtrailere eller spiller. At vi tar hans innvendinger på alvor gir oss også en anelse større autoritet når vi må be niåringen om å rive seg løs fra spill på brett og PC, noe vi selvsagt stadig må gjøre.

Jeg skal ikke påstå at jeg har funnet det beste svaret på utfordringene for familielivet i nettalderen. Men det gjør godt å vite at jeg bevisst prioriterer slik at jeg ikke tilbringer for mye av min sønns barndom i selskap med virtuelle bekjentskaper som i grunnen ikke betyr noe for meg. Eller som Sams bestefar sa det i Roboten er løs

“Blir du avhengig av maskinene, er det ikke lenger du som bestemmer over ditt liv.”

Ti år som blogger

Idag er det ti år siden jeg skrev mitt aller første innlegg i denne bloggen. Utgangspunktet for bloggen var en omvendelsesprosess jeg gjennomgikk høsten 2002, litt sånn Paulus på veien til Damaskus. Våren 2002 skrev jeg et frådende innlegg på bloggen som genre for nettstedet “Kulturnett”. Jeg kalte det “Signal til støy“,og benyttet anledningen til å blant annet dundre løs med følgende kraftsalve:

Eklektiske og navlebeskuende er de uvegerlig, noe Dave Wieners blogg er et godt eksempel på. Man skulle tro mannen bak DaveNet, et nyhetsbrev om teknologi som bl.a. har Bill Gates på listen over abonnenter, hadde noe spesielt å melde. Men på en tilfeldig valgt dag (5. mars 2002 – bare rolig, du finner det i arkivet!) besto Daves blogg av små betraktninger om programmeringsteknikk, amerikansk reklame-TV på 60-tallet, kvaliteten på datajournalistikk før og nå, Microsoft-monopolet og streaking (du vet, slike som løp nakne over fotballbaner på 70-tallet), ispedd et og annet “wow” og kommentarer til folk som Wiener åpenbart kjenner.

Jeg møtte mange og gode innvendinger mot innlegget, ikke minst ble det påpekt at blogger kunne brukes til seriøs formidling og til å engasjere leserne til dialog. Og dersom jeg var så bekymret for det høye støynivået på nettet, kunne jeg jo bidra til å bedre kvaliteten ved å starte min egen blogg, eller hva? Jeg gikk noen ekstra runder med meg selv, satte meg bedre inn i saken enn jeg hadde gjort før jeg skrev det opprinnelige innlegget, og kom til at mine meningmotstandere hadde rett. Publisert på nettet hadde jeg jo gjort siden 1995, så hvorfor ikke prøve blogg også?

Som sagt så gjort, og her er jeg, ti år etter. newth.net/eirik er uten tvil mitt lengstvarende, mest tidkrevende og voluminøse (2640 innlegg  med en tekstmengde tilsvarende 250 kronikker eller ti bøker av normal Eirik-lengde) prosjekt. Det er også uten sammenligning mitt mest sosiale skriveprosjekt. Jeg har alltid fått tilbakemelding på det jeg skriver, men med rundt 9000 kommentarer fra kjente og ukjente slår bloggen bok- og avislesere på flatmark.

Og ikke bare i kvantitet. Bloggkommentatorer finner feil, foreslår alternative løsninger, peker ut nye retninger og gir generelt en svært god indikator på hvordan jeg klarer å engasjere som skribent. Litt statistikk: nedenfor følger det mest engasjerende innlegget i hvert blogg-år, målt etter antall kommentarer.

2003: Medievarsel
2004: Jorunn og jeg giftet oss igår
2005: Bibliotek med wifi
2006: Gode science fiction-bøker for nykomlinger
2007: De 20 beste science fiction-filmene
2008: Av og til er det gøy å være journalist, dere
2009: Dagens politiske innspill: Departementet for Magiske Spørsmål
2010: Hva koster det å lage (e)bøker i Norge
2011: En iPod med påklistret kassettspiller
2012: Derfor deltar jeg ikke i kommentarfeltdugnaden

Og her er mine ti mest populære postinger noensinne, ifølge trafikktall fra Google Analytics:

1. Spis mat. Ikke for mye. For det meste planter.
2. Norske ebøker i Kindle Store
3. Howto: Install TrackMania Nations Forever on Ubuntu 8.04
4. Derfor deltar jeg ikke i kommentarfeltdugnaden
5. Livet med Google+
6. Nerdepappas pizzasaus
7. Les dette før du kjøper ASUS-nettbrett hos Komplett.no
8. En iPod med påklistret kassettspiller
9. P-p-p-pizzastein
10. Livet uten Facebook – en oppdatering

Som man kan se har jeg hatt et bredt og eklektisk fokus. Jeg har latt bloggen avspeile mine interesser til enhver tid i langt større grad enn i min papirbaserte skriving. Jeg har for eksempel aldri skrevet en bok om katter eller en avisartikkel om mat, men i bloggen har jeg gjort begge deler i rikt monn. Som bloggere flest skriver jeg uten honorar og ofte uten særlig anerkjennelse, rett og slett fordi jeg liker å skrive. Dette er et rent con amore-prosjekt, en pustepause i det som ellers er en travel og seriøs formidlerhverdag.

Når det er sagt, hender det at jeg har brukt bloggen til å reise debatter jeg mente var viktige. I perioder har bloggen fungert som en møteplass for digitale aktivister, enten spørsmålet har vært DRM, åndsverkloven eller prisen på ebøker. Dette var stedet der jeg bød opp til debatt om nettavisenes kommentarfelter, meldte meg ut av en forfatterforening på prinsipielt grunnlag, og hvor jeg ga Nasjonalbiblioteket et høyt tiltrengt spark i endepartiet.

Men dette er også åstedet for en lang rekke fiaskoer. Som mitt forsøk på å blogge tospråklig, blogge om fremtidstenkning og drive vitenskapsformidling. Det siste tilfellet skuffer meg nok mest. Jeg hadde virkelig sett for meg en større satsing på astronomi og naturvitenskap på newth.net, men trafikkstatistikken og engasjementet i kommentarfeltene taler sitt brutale språk: dette er stoff dere rett og slett ikke er særlig interessert i i bloggformat, kjære lesere. Derfor blir det fremdeles lite vitenskap å (heldigvis finnes det fremdeles aktører som er villige til å betale for slikt, så publisert blir det uansett).

Likevel har jeg ingen grunn til å klage. Jeg vet at mange bloggere opplever fallende besøkstall og engasjement i takt med økende bruk av andre sosiale medier. Jeg ser ut til å ha unngått det verste av denne trenden, mange av de mest besøkte innleggene i bloggen stammer faktisk fra de siste par årene. Dermed er det ikke sagt at ikke sosiale medier har påvirket newth.net/eirik sterkt. Borte er alle de korte postingene av lenker til artige nettsteder, for eksempel. Slikt sprer jeg via Twitter, som er bedre egnet til slikt.

Mange tekniske diskusjoner tar jeg nå på Google Plus, som jeg nærmest behandler som en diskusjonsgruppe for nettbrett- og Androidrelaterte spørsmål. Teknlogidrevne endringer i bokmarkedet har resultert i at jeg ikke lenger tror bøker av den typen jeg pleide å skrive har noen lys fremtid. Derfor har jeg fjernet tittelen “Eiriks forfatterblogg” – det handler ikke nå og vil heller ikke handle mye om forfatteri i årene fremover.

Men når det kommer til stykket, er dette fremdeles den mest allsidige skriveplattformen i mitt skribentarsenal. Og den er og blir den eneste som gir meg total og endelig kontroll over innholdet. De to faktorene alene er nok til å få meg til å si at jeg satser for fullt på et nytt tiår. Så vil tiden, livet og omstendighetene avgjøre hva jeg kommer til å skrive om. At det er noe ganske annet enn det jeg skriver om idag, føler jeg meg trygg på.

 

Små barn og sykling i trafikken

Jeg ble inspirert til å blogge om barn og sykling av denne saken i Drammens Tidende. I utgangspunktet virker saken enkel og lei: Mats Eirik på sju falt med sykkelen sin og slo seg, og ble sittende i veikanten og gråte uten at to voksne syklister som kjørte forbi, stoppet. Jeg kan ikke begripe at man bare kjører forbi et skadd barn uten å tilby seg å hjelpe, og om dette er riktig bør de angjeldende syklistene skamme seg grundig og lenge.

Men er det riktig? Saken er uklart fremstilt av journalisten. Det fremgår for eksempel ikke hvor langt unna foreldrene var, og det er avgjørende for hvordan fremmede vil reagere. Er foreldrene nær barnet og løper til for å hjelpe, er det langt mer forståelig at en forbipasserende kommer til at situasjonen er under kontroll og ikke krever innblanding. I artikkelen sies det dessuten at ulykken skjedde på en gang- og sykkelvei, mens illustrasjonsfotoet viser en vei med parkert bil og innkjørsel til bolig.

I kommentarfeltet finner man de vanlige rasende utfallene mot syklister, men man finner også noen få som stiller spørsmålstegn ved foreldrenes handlemåte. Det er det vanskelig å si noe om, med tanke på hvor tynn informasjonen er her. Men på et generelt grunnlag vil jeg, som helårssyklist og pappa til en syklende åtteåring, si at familieturer der foreldrene går til fots mens små barn sykler foran ikke er noen god idé.

Det er en vanlig foreteelse i Oslomarka og på gang- og sykkelstier i byen, og jeg har ofte sett det skape farlige trafikksituasjoner.  Små sykler kan få stor fart i nedoverbakke: det ene sekundet er ungene nær foreldrene, det neste er de to hundre meter foran og ute av syne. Barn har dårligere fysisk kontroll over sykkelen (fallulykken som skildres i artikkelen er uunngåelig i denne alderen) og en tendens til å vingle. Det øker risikoen for kollisjon med medtrafikanter eller å kjøre ut i grøfta, som i artikkelen.

Små barn blir lett distrahert, de har begrenset sidesyn og sliter med å holde rede på flere ulike faktorer på én gang. De har en tendens til å fokusere på det som er viktigst i øyeblikket, og resultatet er den altfor vanlige situasjonen der knøttet vingler avgårde med hodet vendt mot foreldrene som kommer gående bak. Trygg Trafikk fraråder at barn sykler alene i trafikken før de er 10-12 år gamle, og alt jeg har sett i mine år på to hjul støtter den konklusjonen.

Barn og sykling skal handle om glede – men også trygghet. Hjelm, folkens! Kilde: Flickr (cc)

Når det er sagt, er jeg jo en varm tilhenger av at barn sykler, og etter at vår fabelaktige Follow Me ble pensjonert i vår (sorry, folkens, den er gått i arv til min nevø) har vi måttet lære åtteåringen å sykle i all slags trafikk sammen med oss.

Og det bringer meg til dagens hovedregel: skal små barn sykle på steder der det er trafikk (og med trafikk menes altså ikke bare biler!) skal de ikke farte rundt på egen hånd. Foreldre eller andre ansvarlige voksne bør sykle sammen med dem, slik at de alltid har kontroll og kan gi veiledning underveis. Den beste måten å lære seg å lese trafikkbildet på, er ved å oppleve det under trygge forhold sammen med en voksen.

Hvis det er to voksne med i følget, bør de legge seg foran og bak. Da setter de retning og tempo, og hele følget blir synligere for andre trafikanter. Er det bare én voksen, får man best oversikt og kontroll ved å legge seg bak de små. Men på steder der det raskt kan komme trafikk fra siden (i praksis det meste av Oslo sentrum) opplever jeg at det kan det være tryggest å kjøre foran – fra en lastebil eller SUV som kommer ut av et portrom vil et barn være langt mindre synlig enn en voksen.

Hvilket bringer meg til kryss. Hovedregelen er at vi stopper ved alle fotgjengeroverganger, stiger av og triller over. Bilister har vikeplikt og viser generelt større respekt for gående, og det lavere tempoet gir bedre oversikt over trafikk som ofte kommer fra flere kanter samtidig. Er vi på en sykkelsti som krysser bilveier, vil vi om trafikken ikke er altfor tett bremse opp, se oss grundig til høyre og venstre og kjøre videre om det er klart.

Mangelen på sykkelstier i Oslo gjør det nødvendig for barnefamilier å ty til fortau i ny og ne, og der gjelder regelen om holde ganghastighet og generelt ikke være til sjenanse. I Oslo innebærer det også å unngå det verste rushet, og forsøke å finne gater som ikke er så trafikkerte. Ellers gjør vi jo vårt beste for å formidle trafikkregler og betydningen av ulike relevante skilt.

Så langt tyder alt på at strategien funker: vår gutt oppfører seg som en defensiv, fornuftig bysyklist med klare holdninger til trafikk. Men vi må alltid være på vakt, og aldri glemme at vi har å gjøre med et impulsivt lite menneske som fort kan bli overveldet og forvirret av ting som voksne håndterer på strak arm. Basert på det jeg ser i trafikken her i byen, skulle jeg av og til ønske at litt flere foreldre hadde dette in mente.

Asus Transformer Prime: Et førsteinntrykk

Så ble det vår tur til å kjøpe nettbrett, da. Som blogget testet jeg iPad ifjor, og kom den gang til at opplevelsen ikke helt rettferdiggjorde prisen. Det hjalp selvsagt ikke at jeg på det tidspunktet kjørte Linux, som ikke akkurat er kjent for å godsnakke med iTunes. Utpå høsten 2011 ble jeg oppmerksom på at det Android-baserte brettet ASUS Transformer fikk mye fagnad, og som fornøyd kjøper av to netbooker fra samme selskap havnet det brått høyt på vil ha-lista.

Kjøpet ble skjøvet ut i tid da ASUS lanserte Transformer Prime, en oppgradert versjon med bedre grafikk (Tegra 3 fra Intel), i USA ifjor høst. Først i slutten av januar ankom brettet endelig her i heimen, og siden har jeg (og husets åtteåring) brukt det daglig. Hovedårsaken til at jeg kjøpte Transformer var løsningen med et tastatur som med et håndgrep forvandler nettbrett til en netbook.

Tastaturet holdes på plass i en smal renne med tre festepunkter, og har ekstra batteri, USB-port og en SD-kortleser. Med tastaturet på fungerer Prime som en vanlig bærbar – du kan for eksempel koble til minnepinner, eksterne harddisker og annet USB-utstyr (vel å merke slikt det finnes støtte for i Android) og regne med at det oppfører seg normalt. Uten tastaturet er Prime et nettbrett med en skarp og god skjerm, litt smalere i bredden enn iPad men også håret lettere.

Like etter at jeg mottok brettet oppdaterte systemet seg til siste Android-versjon (4, også kjent som Ice Cream Sandwich). Det bærer sterkt og positivt preg av at Google har vunnet erfaring med telefoner og brett de siste årene. Det følger ikke med noen instruksjonsbok med brettet, men det tok ikke sønnen vår mange minuttene å finne ut av systemet helt på egen hånd.

Og det bringer meg til det mest slående ved brettet: det ser pent ut, og det er lettvint og morsomt å bruke. Det funker utmerket som en touchbasert spillplattform, er strålende å se film på i sofaen når du er forkjølet, et utmerket surfebrett og helt OK å lese bøker på. Med andre ord: på hjemmebane fungerer det først og fremst en mediedings/leketøy for store og små, her som i de fleste andre brettfamilier.

På jobbreiser ser det annerledes ut. Der var jeg på jakt etter en maskin som kan brukes til skriving, surfing og den daglige driften av enkeltmannsforetaket mens jeg er på veien (kalender, epost, regneark). I tillegg må jeg ha en maskin som veier så lite at jeg slipper unna med håndbagasje når jeg må overnatte på steder som bare nås med Widerøe, helst med en batterilevetid som lar meg jobbe en hel dag uten å lade.

Det innebygde kameraet tar helt patente bilder, som man ser her

For å ta det siste først: ASUS hevder at den unike kombinasjonen av batteri i tastatur og skjerm kan gi brettet en brukstid på opptil 18 timer. Om det stemmer vet jeg ikke, men av erfaring vet jeg at man kan få en full arbeidsdag og likevel ha godt med batteri igjen. Hver gang brettet kobles til tastaturet, etterlades det fra tastaturbatteriet, noe som betyr at jeg ikke lader oftere enn hver tredje eller fjerde dag når det brukes hjemme.

Med en samlet vekt på 1,1 kilo er det heller ikke noe å si på vekten. Chassiset er i børstet aluminium, og i sammenbrettet stand virker brettskjermen svært godt beskyttet mot støt og slag. Android 4 virker kjapt og responsivt, det er bare når jeg laster inn fullversjonene av norske nettaviser med ørten flæsjreklamer at det merkes at dette tross alt er en glorifisert mobiltelefon. Det, og så utvalget av applikasjoner da.

Ja, for når du beveger deg over i Android-land kan du si takk og farvel til mye av programvaren du er vant til å bruke på desktopen, og belage deg på å finne erstatninger som er mer eller mindre ekvivalente. Det kommer stadig flere brettilpassede applikasjoner, men det er ikke til å komme forbi at det meste av det som finnes i Android Market er skrevet for mobiltelefoner, med alle de begrensningene det innebærer.

Derfor tok det meg overraskende lang tid å finne en office-pakke jeg kunne leve med, for eksempel. Jeg har brukt Openoffice i årevis, men det finnes ikke for Android (det gjør heller ikke MS Office, selvsagt). Google Documents er like avhengig av nettforbindelse på brett som på PC, så det var uaktuelt. Pakken Polaris Office er forhåndsinstallert på Transformer, men viste seg å være ubrukelig da det ødela flere av tekstfilene mine.

Med Android 4 er det lett å sette opp en attraktiv startside med apps og widgeter (her: kalender, epost og RSS-leser). Bakgrunnen er et levende skjermbilde, en annen av mine Android-favoritter.

Etter å ha prøvd fire-fem alternativer, endte jeg opp med å kjøpe Documents to Go fra Dataviz, et firma som har laget programvare for udde plattformer i mange år (jeg kjørte det første gang på en Linux-basert PDA fra Sharp). Grensesnittet er kluntete og utseendet lysår unna standarden som er satt med Android 4, men det leverer Word-filer som mine oppdragsgivere ikke klager på. Og det er hovedsaken for meg, tross alt.

Ellers er det å overføre og holde rede på filer er en smal sak. Her trengs det ikke å installeres noe iTunes eller Zune-aktig for å få tilgang til egne filer: plugg brettet i en USB-port på PCen og det dukker opp som en ekstern 32 (eller 64, avhengig av modellen) gigabytes harddisk i filviseren. Mappenavnene er stort sett intuitive, så å overføre musikk, filmer, bilder og ebøker blir mest et spørsmål om å dra og slippe til riktig mappe.

I det daglige arbeider jeg stort sett i Dropbox-mappa mi. Her finnes det en Android-applikasjon som fungerer annerledes enn det man er vant til fra PC. Fornuftig nok synkroniserer den ikke alle filene i Dropbox-området (i mitt tilfelle ville det si rundt 30 GB), isteden laster den ned en spesifikk fil man klikker på, som så kan jobbes med on- eller offline. Det siste er verdt å merke seg, da Transformer foreløpig bare kommer med wifi – ikke innebygd 3G (det går selvsagt an å koble brettet på nett via mobilen, og for meg er det nok).

Andre brettilpassede nytteapplikasjoner:

  • Amazon Kindle: Gir en god god ebok-leseopplevelse (selv om jeg blir like trøtt i øynene av å lese på Transformer som på iPad), og har en butikkløsning som er enklere å bruke enn Kindle Store på nett.
  • Beyondpod: Podcastklient for lyd og video, pent og ryddig grensesnitt
  • Diverse Google-programvare: GMail, Reader, Maps, Docs er selvsagt preinstallert og godt brettilpasset
  • Google Chrome: Min (og mange andres) favorittnettleser finnes nå i beta for Android, med avanserte synkroniseringsmuligheter mot desktop
  • Lookout: Sikkerhetsprogramvare. Beskytter mot uhumskheter som push ad-apps, og tilbyr sporing, fjernsletting og låsing. Et must, mao.
  • MyLibrary: Preinstallert ebokprogram for EPUB og PDF-bøker. Aldiko er et godt alternativ.
  • Opera Mobile (ikke Mini): Den norskutviklede nettleseren er kjappere og mer stabil enn konkurrentene. En vinner på tunge nettaviser, fex
  • Pulse News: Flipboard-klon for Android, fin til å lese tidsskrifter og feeder med offline
  • Skype: Lyd og video fungerer helt perfekt.
  • TweetCaster: Twitter-klient, er tilpasset brett i en helt annen grad enn favoritter som Tweetdeck, fex.

Ellers har Jorunn planer om å blogge om spill for Android-brett i nær fremtid, da det er hun som har hatt hovedansvaret for det her i heimen.

Konklusjon: Om du får tak i den norske utgaven (i skrivende stund ser det ut til å være temmelig utsolgt rundt forbi) vil du ha skaffet deg et nettbrett som rent teknisk er helt i toppklasse, samt en helt grei netbook-erstatning. Men vær oppmerksom på begrensningene som ligger i hardware og applikasjonsmarked, ikke minst hvis du ønsker å bruke brettet til noe mer enn moro, spill og dill. :)

 

En hyllest til Halloween

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men Halloween-feiringen er blitt et høydepunkt på høsten. Det er like før det hele braker løs (amerikanerne feirer mandag 31. oktober, vi kommer nok til å gjøre som dem i år). Planleggingen til nabolagets Halloween-fest er på oppløpssiden og jeg gleder meg nesten like mye som barnet jeg planlegger sammen med.

Jorunns hjemmesydde flaggermusdrakt, laget av en paraply

Huskelisten har minnet lite om våre kjente og kjære høytider, for å si det mildt. Øverst på innkjøpslisten sto gresskar (så store og runde som mulig), ansiktsmaling, nye vampyrtenner (de gamle fikk et ublidt møte med hardt snop ifjor), kunstig edderkoppnett til å dekorere huset med og en monstermaske til far.

En spilleliste med skummel musikk på Spotify eller Wimp er uunnværlig, selvsagt (søk på “Halloween”.) Pluss rikelig med motbydelig mat og drikke: blå brus, grønn punsj til å ha isbiter med innefrosne plastikkakerlakker og druer og vaniljesaus (blir glimrende øyeepler som flyter i puss). Og snop til eget og andres barn, selvsagt.

Det minner meg om at jeg også må huske på å varsle nabolaget om begivenheten, så folk ikke blir tatt på senga av en skokk med små zombier, hekser, trollmenn og spøkelser som roper “knep eller knask!” Ja, for selv her i Oslo sentrum er det fremdeles slik at mange ikke har noe forhold til den nye høytiden.

Slik jeg heller ikke hadde det, inntil for noen år siden. Jeg kunne selvsagt ikke unngå å se den stadig heftigere Halloween-satsingen i butikkene, jeg moret meg over Halloween-spesialepisodene på “The Simpsons” (blant de aller beste, mener jeg) og konstaterte at det i slutten av oktober var uvanlig mange hekser og pirater å se på vei til barnehagen.

Men i det store og hele var jeg skeptisk, for ikke å si direkte negativ. Selv om utgangspunktet var en gammel katolsk helgendag (som selvsagt har røtter i enda eldre hedenske tradisjoner), minnet formen på Halloween mer om Valentine’s og fars- og morsdag, skapt for å gi handelsstanden et løft i omsetningen på stille tider av året.

Vi har dessuten en tradisjon i Norge som minner om Halloween, nemlig å gå julebukk. Hvorfor ikke prøve å vekke den til live igjen, istedenfor å la seg overkjøre av amerikansk kommers og billig plastjuggel? Var ikke dette et eksempel på den amerikanske kulturimperalismen jeg ble advart mot da jeg vokste opp på 1970-tallet?

I slike baner gikk altså mine tanker før jeg ble far selv, og fikk direktekontakt med norsk barnekultur. Og signalet jeg fikk fra ungene var ikke til å ta feil av: Halloween er virkelig gøy, det engasjerer og er et glimrende utgangspunkt for å gjøre noe spennende sammen som familie.

Barns fascinasjon for det morbide og uhyggelige gir Halloween god drahjelp, og det gjør også tidspunktet. En mørk, blåsete høstkveld danner den perfekte ramme rundt opplyste gresskar og skjelettdrakter. Og midveis mellom høstferie og jul, i det som her sørpå gjerne er den mørkeste av årstidene, blir Halloween et høyst tiltrengt pusterom.

Selv om jeg nå har omfavnet Halloween, har jeg ikke lagt all skepsis på hylla. Jeg innser at dette mer enn noe annet viser hvor globalisert vår hverdag er blitt. Når penger, varer og mennesker flyter såpass fritt over landegrensene, er det ikke til å unngå at verdier og tradisjoner følger med på lasset.

Det er en slående bekreftelse på USAs dominans som kultursupermakt. Ingen kan matche amerikanernes evne til å bombardere oss med et budskap via et utall kanaler samtidig. Snikamerikaneriseringen er og blir umåtelig mye viktigere i norsk hverdag enn snikislamiseringen, og den fortjener sikkert større oppmerksomhet enn den får idag.

Nå er jeg en erklært globaliseringstilhenger, og derfor liker jeg å se på Halloween som et eksempel på at fremmed kulturpåvirkning beriker oss, uten å gjøre nevneverdig skade på det som var (julebukktradisjonen lå på sotteseng lenge før de første plastikkgresskarene kom i salg på Nille, for å si det slik).

Samtidig kjenner jeg en viss lettelse over at amerikansk fotball forblir et marginalt fenomen, og at Thanksgiving er for amerikansk til at det noensinne får fotfeste her. Eller – hvem vet, forresten?

Hvorom alt er: ta imot dine knep- og knask-besøkende med et smil når de kommer på døra denne helgen eller mandag (ny som høytiden er, varierer altså tidspunktet noe), selv om du syns Halloween er noe fjas. Du vet jo aldri hvem som kan skjule seg bak forkledningen. Den store fyren med romvesenmaske kan meget vel vise seg å være meg, for eksempel.

Livet uten Facebook – en oppdatering

Idag er det litt over seks måneder siden jeg logget meg av Facebook, og jo takk, jeg har har det helt utmerket. Helt sant: jeg har ikke savnet Facebook et sekund, og har klart å komme meg gjennom et halvår uten å gå glipp av vesentlig informasjon fra familie og venner eller invitasjoner til ting jeg skulle ha vært med på (tror jeg, i alle fall – si fra om jeg har gått glipp av noe viktig!)

Jeg har registrert to merkbare positive bivirkninger: min “information overload” er kraftig redusert etter at 600 menneskers private gjøren og laten er ute av nettsurfingen min, likeså den  slitsomme følelsen av å måtte huske på å oppdatere profilen ofte. Clay Shirky skriver om et “cognitive surplus” som kan følge av at man reduserer eller kutter ut mediebruk, og mitt kognitive Facebook-overskudd er i stor grad blitt brukt til å lese mer. Og blogge. Og Twitre (mer om det nedenfor).

Mens jeg har nøyaktig like god kontakt med mitt nære sosiale nettverk – familie, venner, naboer, jobbkolleger – som før, er det via Jorunn jeg får informasjon om det fjernere sosiale nettverket jeg hadde via Facebook. Det er imidlertid uhyre sjelden jeg i det hele tatt bryr meg om å spørre om det er noe interessant nytt. Kanskje gjør det å ikke savne Facebook-nettverket meg avstumpet – i så fall var hele menneskeheten før midten av forrige tiår avstumpet uten å vite det…

Hever jeg blikket over det rent personlige, konstaterer jeg at min spådom om Facebooks personvernpolitikk som stadig mer creepy står ved lag. Siden januar har vi ikke bare hatt rykter om sikkerhetsproblemer i Facebook-systemet og apps som har hatt full tilgang til all informasjon (inklusive mail), vi har også fått Facebook Places Deals (fortell hvor du er i bytte mot rabatter) til Norge og har sett at selskapet har innført bildegjenkjenning og automatisk tagging av venner som standard uten å spørre brukerne. For å nevne noe.

Det interessante er at stadig fler av disse endringene ble lagt merke til og tildels problematisert av norske medier. I det hele tatt er det mitt inntrykk at mediene er langt mindre knefalne for store amerikanske teknologiselskaper (jamfør dekningen av Apple det siste året) enn de pleide å være. Og i det isste har jeg sett flere saker der journalisten har valgt å fokusere på dem som ikker delta i det hele tatt, som denne fra NRK:

Fire prosent av de unge som bruker nettet er ikke på noe nettsamfunn. Litt mindre enn to prosent av alle nordmenn mangler TV. Rundt fem prosent av oss har ikke tilgang til internett. Og noen ganske få voksne mennesker har ikke mobiltelefon.

NRK har klart å spa opp et par av de forsvinnende få i gruppen “unge” som ikke er på Facebook, og jeg at Ingvil Hellstrand ved Universitetet i Stavanger argumentere godt for hvorfor hun aldri har meldt seg inn:

- Jeg har spurt kollegene mine om vi utelukkende kunne hatt faglige diskusjoner der, men de svarer nei. «Våre profiler er fulle av tanter, venner, skal vi gå og drikke øl og så videre». Det er som å ha en venners-venners-fest hele tiden. Alle miljøer blir rørt sammen til en stor saus, mener 31-åringen – og avviser at frykt har med valget hennes å gjøre. – Jeg er på academia.edu, jeg bruker nettbank og skriver under opprop på nettet, påpeker hun, men blir likevel kalt en teknologisk sinke av sin mor.

Hellstrand er inne på noe vesentlig her. Bruk av sosiale nettmedier er ikke et enten-eller. Mennesket er et sosialt dyr, men samtidig har de fleste av oss et behov for ikke å være tilgjengelige hele tiden. Hvordan man balanserer de motstridende behovene, varierer med alder og livssituasjon. At mange i finne-seg-sjæl-og-et-studium-og-en-jobb-og-en-kjæreste-fasen av livet kan synes at Facebook er viktigere enn mobilen (som forsker Marika Lüders hevder i saken) virker ganske rimelig.

Å droppe Facebook er altså ikke det samme som å leve et steinalderliv. Det behøver ikke engang bety at man dropper sosiale nettmedier. Noen velger for eksempel det Kristine Løwe kaller “digital avrusning“, delvis som følge av “Facebook fatigue“. Jeg er like aktiv på Twitter som før, og har for første gang begynt å bry meg om hva som skjer på LinkedIn. I en verden full av valgmuligheter er folks bruksmønstre, vaner og forventninger komplekse, noe som gjør det vanskelig å forutsi hvordan det hele kan utvikle seg videre.

Et av intervjuobjektene i NRK-saken sier f.eks. at at han planlegger å vende tilbake til Facebook om et års tid, fordi han skal bygge opp en egen bedrift og mener at Facebook blir en viktig markedsføringskanal. Mitt eget Facebook-valg er delvis knyttet til en endring i familiesituasjonen som krever at jeg må bruke tiden annerledes. Familiesituasjonen kan også gjøre meg til Facebook-bruker i fremtiden, når min sønn eventuelt velger å melde seg inn.

Jeg sier eventuelt, fordi jeg ikke aner om Facebook vil være så interessant for ungdom når dette blir aktuelt. Sant å si mistenker jeg at Facebooks markedsandel (over 50% av nordmenn er faste brukere) og fortsatt robuste vekst bærer i seg kimen til nye forretningsmodeller. Når far og mor og bestefar og grandtanter og tremenninger er på samme nettsted som tenåringen, kan det fort oppleves temmelig klamt.

Som jeg sa i en forelesning i vår: hadde jeg vært fjorten idag, ville jeg skydd Facebook og heller funnet meg mindre vokseninfiserte møteplasser på nettet. Nettet oppfordrer nærmest til fragmentering – det er bare et spørsmål om å utvikle fragmenter som er tiltrekkende nok. I et femårsperspektiv kan det godt tenkes at spørsmålet ikke vil være “skal jeg melde meg på Facebook for å se hva poden sysler med” men snarere “hvor i alle dager er poden medlem, og slipper så gamle folk som jeg i det hele tatt inn?” ;)

2010: en oppsummering

Jeg har tidligere vært inne på at den endrede familiesituasjonen ikke ville føre til at denne bloggen ble mer personlig, og det er et forsett jeg ser ut til å ha lykkes godt med etter postingenes tema å dømme. Til de av mine lesere som (ennå) ikke har skaffet seg et lese- eller nettbrett kan jeg bare beklage at bloggen det siste året er blitt så e-fokusert, men det har altså vært et spørsmål om beinharde prioriteringer. Bloggpostingene er i stor grad blitt til når jeg ikke har skrevet for å betale husleia, for å si det slik.

Dette skyldes at vår lille familie ble så klisjémessig travel som barnefamilier pleier å være etter februar. Vel, antagelig langt travlere. 2010 er det mest komprimerte året i mitt liv, preget som det har vært av at vi alle – men ikke minst A. – har måttet lære ekstremt mye på kort tid. Vår fabelaktige lille gutt har ikke bare måttet håndtere en total omveltning av livssituasjonen, men også måttet lære seg på noen måneder hva norskfødte barn har hatt seks år på, fra språk og matvaner til sosiale koder og kulturreferanser.

Softis og BrainCooler: to uunnværlige kulturreferanser  © Eirik Newth 2010

Poden har jobbet som en helt, og på tampen av et halvår der både sykling, svømming, skolestart og lesing er blitt mestret med det samme ukuelige gåpå-humøret, er det vanskelig å føle seg seg som annet enn litt stolt forelder. Følelsen av at vi sammen får så mye til, hjelper godt på den jevne utmattelsen som ellers preger hverdag og arbeid. Før hentereisen til Etiopia hadde jeg lagt planer for å jobbe mye mer hjemmefra, og så langt tyder oppdragsmengden på at det har vært en vellykket strategi.

Med fast VG-spalte og drastisk nedkuttet foredragsprogram (til langt høyere honorar per foredrag, takket være samarbeidet med Publicom) har jeg klart å fungere som hjemmepappa de fleste av ukens dager. Som oppvokst med en far med hjemmekontor vet jeg hvor trygt og godt det kan oppleves, selv om det nok fremdeles er slik at skolevennene lurer på hva slags jobb jeg har, som kan komme når som helst på ettermiddagen og hente poden. Dette var forresten året da jeg lærte hvorfor jeg så ofte sovnet til lyden av min fars skrivemaskin som barn – det frilanseren ikke rekker på dagtid, tas om kvelden.

2010 nådde sitt absolutte lavmål for kattene da vi flyttet ut
pga baderomsoppussing, og de måtte være inne i hele juni

Også for de to forfatterkattene har det vært et år preget av omstillinger. Det stille, rolige hjemmelivet ble brått MYE mer bråkete, og territorier de trodde de eide for alltid er erobret av poden og hans venner. Etter noen lett forskremte måneder til å begynne med (Ada så vi knapt på dagtid fra februar til mai) har det gått forbløffende bra – katter er nå engang tilpasningsdyktige om de føler at behovene deres blir respektert. Ada har aldri vært og vil nok aldri bli noen stor barnevenn (Jorunn er hennes menneske über alles), men Linus har utviklet seg til en ekte familiepus som liker å henge rundt A. og hilse på alle små og store som kommer innom.

Ved inngangen til et nytt år vurderer jeg flere kurskorreksjoner. Noen av dem gjelder rimeligvis foreldrerollen, for en som kun har vært far i litt over ti måneder. Arbeidsmessig vil jeg forsøke å påta meg enda færre oppdrag enn ifjor. Man lever nøkternt her på Tøyen, og jeg er mer enn villig til å gå ned i lønn for å slippe for mange arbeidskvelder. 2011 er altså ikke noe godt år for forespørsler om foredrag, med andre ord. Jeg må også bli flinkere til å holde kontakten med venner, som typisk nok har kommet nederst på prioritetslista når det har vært som mest hektisk.

Og så må jeg gjøre noe med treningsopplegget mitt, som hadde fungert godt i flere år før det helt sprakk da jeg ble pappa. Kiloene har seget på det siste halvåret slik de alltid gjør når jeg ikke får trent regelmessig, og å foreta seg noe med dem er ikke bare et forsett men et spørsmål om å ha kondis til å kunne gjøre alt det som kreves av en pappa til en livlig sjuåring. Jobbe mindre for å få mer tid til familie, venner og trening er et greit mål for året, syns jeg. :-)

Hva er ditt svarte nerdehull?

Geeks are Sexy stiller et interessant spørsmål i sommervarmen: har du som nerd (du leser denne postingen i juli, så det nytter ikke å nekte) noen “svarte hull” i din nerdekunnskap? Er det noen områder av nerdekulturen der din mangel kunnskap eller interesse overstiger lysets hastighet?

Jeg vet at slike innrømmelser medføre tap av nerdetroverdighet (jeg mener: det neste du forteller meg er vel at du ikke bryr deg om hvem som skjøt først) og derfor kan være vanskelige å komme med. Derfor kaster jeg meg på det metaforiske alvesverdet med følgende tilståelser:

Jeg snakker ikke klingon: Jeg vet kommer som et sjokk, men det er sant. Jeg har ikke tall på hvor ofte mednerder har gått ut fra at jeg kjenner Star Trek-universet ut og inn, og dette er vel første gang jeg innrømmer det like ut: med unntak av den opprinnelige sesongen (som jeg så på svensk TV på søttitallet og som derfor har høy nostalgifaktor) og JJ Abrams’ reboot av konseptet syns jeg generelt det er traurige saker.

Deep Space Nine, TNG, vann, gås: for meg får trek-universet aldri den nødvendige kombinasjonen av troverdighet og underholdningsverdi. Picard versus Kirk interesserer meg altså midt i ryggen, men gi meg nye Battlestar Galactica sesong 1-3 når som helst. For ikke å snakke om Firefly. Oooooh. ;-)

Alver, magikere og vampyrer later mig kold: Jeg la bort His dark materials etter første bind, jeg sovnet av Harry Potter et sted uti tredje, Robert Jordan rakk jeg knapt å komme inn før jeg ga opp og Ringenes Herre er blant verkene jeg leste i tenåra som har gjort minst inntrykk på meg. Seriøst: hadde det ikke vært for Peter Jackson hadde jeg antagelig husket mer av Max Lundgrens Omin Hambe i Slättköping enn av Tolkiens mursteiner.

Denne problemstillingen har jeg tenkt endel på, da fantasy er så viktig for så mange folk hvis smak jeg respekterer. Og jeg er kommet til at det nok handler om at jeg syns magi og andre overnaturlige fenomener er like uinteressante i litteraturen som deres påståtte eksistens i virkeligheten. Her kommer min innbitte skepsis altså i veien for det som for alt jeg vet kan være store litterære opplevelser. Det store, skimrende unntaket er selvsagt fantasyperlen Star Wars IV-VI.

Jeg feirer håndkledagen, men det er også alt: Jeg kommer aldri til å glemme hvordan jeg koste meg med Douglas Adams’ Hitchhiker’s-serie da den opprinnelig ble utgitt, liksom jeg minnes hvor skuffet jeg blir hver gang jeg forsøker å gjenlese bøkene. For meg blir bøkene et klassisk eksempel på at lesing også kan være kontekstavhengig. Jeg trengte åpenbart høyt hår, pastellklær og Ronald Reagan i det Hvite hus for å glede meg over Adams, liksom Abba og slengbukser trengtes for å le av Fleksnes.

I alle fall Adams’ skjønnlitteratur. Hans nydelige elegi over arter på randen av utryddelse, Last Chance to See, leste jeg relativt nylig med svært stor glede.

Nerdesommeraktivitet 2: Vannrakett

Vannraketten er en fantastisk flott nerdesommeraktivitet. Ingrediensene er stort sett billige og lette å få tak i, det fysiske prinsippet bak er lett å forklare og resultatet imponerer de fleste barn. At rakettoppskytingen involverer endel vannsprut er heller ikke å forakte, selvsagt.

Du trenger: en PET-flaske (halvannen liters brusflaske er optimalt), en sykkelventil (jeg klippet ut en av en ødelagt sykkelslange), en kork som passer tett i åpningen til PET-flasken (vinkork av plast er ypperlig), en god fot- eller håndsykkelpumpe, noe stabilt å kunne støtte en flaske på skrå opp mot og vann. Masse vann.

La oss ta det vanskeligste først: å lage en propp med en sykkelventil tvers gjennom. Ta vinkorken og skjær av en tredel av den. De gjenværende to tredelene skal ha et langsgående hull som er stort nok til at du kan skyve sykkelventilen igjennom. Hullet bør være så trangt at du må skru sykkelventilen gjennom (den har gjenger øverst, så det lar seg gjøre), for å sikre at korken er helt vann- og lufttett. Når ventilkorken er klar, ser den ut som på bildene under.

Etter at ventilen er skrudd gjennom passer antagelig ikke vinkorken i PET-flasken. Tilpass enden som skal inn i flasken (det vil si motsatt ende av der ventilen skal kobles til pumpen) med en skarp kniv. Det er ikke nødvendig å være så nøye, som bildet over viser. Det viktigste er at du kan få skjøvet korken hardt inn i PET-flasken, slik bildet under viser.

Deretter kobler du pumpen og korkeventilen til hverandre, som på det første bildet under, før du presser det hele inn i flasken, som på det andre bildet (proppen behøver ikke å trykkes lenger inn enn dette). Nå er du klar for oppskytning!

Det er på tide å ta raketten med til oppskytningsfeltet, sammen med en bøtte vann. Vannraketter kan fly høyt og langt, og en halvannenliters flaske er ikke god å få i hodet eller på et biltak. Så sørg for at oppskytningen foregår på et område med god utsikt og få folk, som en fotballbane eller en park tidlig på et tidspunkt da det er få folk. Fyll flasken med en halv liter vann (det vil si en tredel), press korken hardt i og koble pumpen til.

Som bildene under – som er tatt av Jorunn – viser, stiller man raketten på skrå mot det stabile underlaget med kork og ventil pekende nedover, sørg for at alle tilskuere står bak retningen det skal skytes i og begynn å pumpe.

Om koblingen er tett vil det boble luft gjennom vannet, i motsatt fall vil en blanding av luft og vann presse seg ut. Etter et halvt minutts pumping eller så farer raketten avgårde med en hale av vann, før den gjør kollbøtte på seg og lander 20-30 meter unna. Og altså en glimrende anledning til å lære ungene om raketter. Vår testgruppe ville gjerne prøve med nesten full og tom flaske. La dem gjerne gjøre det – resultatet er skuffende men lærerikt.

Vannet er “drivstoffet” i raketten etter Newtons 3. lov (kraft er lik motkraft), mens det er trykket fra luften som gir vannet fart ut av flaskeåpningen når korken gir etter. For mye vann gir for lite trykk, for lite vann gir for lite drivstoff. Poenget er at alle kjemiske raketter – fra dem du ser på nyttårsaften til Saturn V-måneraketten, drives fram på samme måte: en masse må støtes ut av én ende på raketten for å drive den i motsatt retning.

Nerdesommeraktivitet 1: Såpebobleshow på Teknisk Museum

Vi har hjemmesommer i Tigerstaden, noe som fører til et visst behov for nerdete aktiviteter for store og små. Norsk Teknisk Museum (NTM) på Frysja nord for Oslo sentrum er et åpenbart mål i sommervarmen, og kan by på alt fra robot- og musikkrom til flysamling og Vitensenter. Men størst suksess hos poden gjorde utvilsomt såpebobleshowet, som er en del av museets rikholdige sommerprogram. Ja, jeg vet at det kanskje ikke høres troverdig ut. Jeg mener: hvor mye kan man egentlig gjøre med såpe og vann?

Ganske mye, viser det seg. Programlederen startet med å forklare om overflatespenning og bobleform, og et øyeblikk virket det som om han skulle miste de minste i salen. Men så gikk han raskt i gang med å blåse opp bobler av ulik størrelse som ble fylt med røyk og hydrogen (som på bildet over). Hydrogenboblene som ikke stakk til himmels ble tent på, med uhyre barnevennlige eksplosjoner som resultat. Et høydepunkt her var nok bobledragen – en fabeldyrformet struktur som selvsagt også endte sitt liv i et flammehav.

Underveis var det morsomme håndsopprekninger, som f.eks. en om publikum foretrakk små eller store bobler. Ingen premie for å gjette hva som ble foretrukket. Og programlederen fulgte opp, med de største boblene jeg noensinne har sett. Podens fryd over å bli fanget i en kjempeboble, som publikummeren over, varte lenge etter at showet var over.

Det eneste problemet jeg kommer på i farta, er at vanlige såpebobler aldri, aldri vil være det samme igjen. Men også det finnes det løsninger på. Museet hadde foregrepet etterspørselen, og delte ut brosjyrer med tips om hvordan man kan lage kjempebobler hjemme. Stikkordet her er glyserol (fås på apotek) og en blanding som kalles Bubbles (fås kjøpt i utvalgte lekebutikker). Kommer tilbake med en rapport når hjemmeproduksjonen starter. :-)

“Follow Me” – glimrende løsning for sykkelglade familier

Poden og jeg ruller rundt i Oslos gater som en levende reklameplakat for tiden. Overalt hvor vi kommer snur folk – ikke minst barn og småbarnsfedre –  seg etter oss og glor, og stopper vi varer det ikke lenge før noen kommer bort og spør hva i alle dager vi har skaffet oss. Årsaken er at jeg nylig gikk til anskaffelse av en dings kalt “Follow Me”, et sveitsisk produkt som lar en hekte en barnesykkel på en voksensykkel, slik at de tilsammen blir en tandem.

Jeg fikk tipset om “Follow Me” av svigerfar, og kjøpte den på nettstedet köpbarnvagn.se for rundt 2000 norske kroner. Nettbutikken var ordentlig og leveringen gikk greit. Monteringen ble mer komplisert enn nødvendig var, takket være litt uskarpe, fotokopierte instruksjoner. Men har man noe mer teknisk anlegg enn meg, er konstruksjonen så enkel at monteringen nesten er selvforklarende: man erstatter spindelen på bakjulet med en spesialspindel (alternativt to spesialmuttere), og hekter hele Follow Me-rammen på den.

Follow Me-rammen hektes på en spesialspindel på bakhjulet og sikres med to skruer

Deretter fester man to spesialmuttere på forhjulet til barnesykkelen og en støtteanordning på sykkelrammen, før et støttestag justeres slik at det passer til barnesykkelens størrelse. Når alt er justert og skrudd fast, er det en smal sak å feste Follow Me til voksensykkelen og hekte barnesykkelen av og på med et håndgrep. Hensikten med den makalöse manicken er at du skal kunne transportere ditt barn trygt der det er mye trafikk eller når veien blir lang, uten at det skal gå på bekostning av den selvstendige syklingen når anledningen byr seg.

Og etter å kjørt rundt med “Follow Me” en ukes tid, kan jeg gå god for at produktet fungerer slik det skal. Det er solid i utførelsen, og en konstruksjon bygd opp av sveisede trekanter i stål tåler sykling på Oslos hullete gater uten noen form for skrangling eller slark. Det er imidlertid en god idé å følge brukerveiledningens råd om å sjekke skruer og muttere med jevne mellomrom. Særlig spindelopphenget kan bli løst etter endel kjøring, og på en langtur er det en ekstra grunn til å ha med sykkelverktøy.

Selv om tandemen blir lang (poden kaller den for “toget”) og svingeradien ditto stor, har jeg hele tiden følelsen av full kontroll. Man får fort teken med å komme seg av sykkelen for å trille uten at hele stasen velter, noe som er praktisk i travle Oslokryss. Med bare sju-åtte centimeters klaring til bakken hadde jeg regnet med at forhjulet på podens sykkel skulle slå nedi bakken ved kjøring over høye fortauskanter e.l., men det har så langt ikke skjedd.

Det mest positive er likevel den pedagogiske virkningen. For meg er sykkelen først og fremst et transportmiddel (dernest et treningsapparat), og ved å observere min opptreden i trafikken (som jeg innrømmer er blitt noe bedre etter denne anskaffelsen) lærer poden ved selvsyn hvordan man blir en syklende trafikant. Det hele skjer med et minimum av sjenanse for medtrafikanter.

Rammen kan tilpasses sykler fra de aller minste, opp til sykler for sju-åtteåringer

Ja, for få ting irriterer meg mer i trafikkbildet enn foreldre som bruker travle sykkelstier som øveplass for barn ned til treårsalderen. Ikke bare utsetter de sine barn for overhengende fare for å bli truffet av 90 kilo svett mannfolk i høy fart, de bygger også opp under den utbredte norske oppfatningen om sykkelen som et leketøy og (i forlengelse av det) sykkelstien som en lekeplass.

I Oslo skorter det ikke på steder der barn kan øve og utfolde seg på sykkel i relativ trygghet fra biler og voksne syklister, og “Follow Me” gjør det lett som en plett å sykle med barnet til slike steder. Vi har allerede begynt å sykle på grus langs Akerselva, og med tid og stunder skal doningen(e) inn i Oslomarka. Det ligger an til å bli en fin og aktiv friluftssommer, takket være Follow Me. :-)

Oppdatering 24. juni: Det er definitivt en god idé å demontere Follow Me minst én gang i uka og gå over skruer og muttere. Særlig ser spindelen ut til å blir løs etter noe tids bruk, og bøylen som barnesykkelen hviler på kan også forskyve seg noen millimeter.

Oppdatering 26. august: Vær meget forsiktig når du sykler på glatt/vått føre med Follow Me. Egentlig sier det seg selv: den bakerste sykkelen fungerer som en henger som lett får sleng. Vi opplevde å velte på vei inn i en rundkjøring en regnvåt ettermiddag forleden uke. Heldigvis gikk det bra da hastigheten var lav og trafikken liten.

Oppdatering 29. april 2013: Har ikke lenger Follow Me da sønnen vår er blitt for stor, men husker det som et bra produkt. Derfor er det fint at systemet har fått norsk agentur – sjekk http://www.familiesykling.no (Neida, ingen har betalt meg noe som helst ;)