Om viktigheten av rollemodeller: Historien om Ed Dwight

I siste utgave av den utmerkede podcasten “Memory Palace” forteller Edward Dwight sin historie. Da president Kennedy tok beslutningen om å sende mennesker til Månen hadde han også en tanke om at astronautene burde representere mangfoldet på Jorda, at det i tillegg til de hvite mennene som dominerte det gryende romprogrammet burde være folk med afrikansk og asiatisk bakgrunn. Som følge av dette ble Ed Dwight, en av en ganske liten gruppe afroamerikanske offiserer i flyvåpenet, oppfordret om å søke på astronaututdanningen. 

FEB-03-scan0071

Kaptein Ed Dwight, her med en modell av romflyet Dyna-Soar

Ed Dwight hadde gått gradene i flyvåpenet siden tidlig 1950-tall og regnet med å fortsette med det. Da han fikk et brev fra det Hvite hus om å bytte karriere, syntes han først forslaget virket latterlig. Dette var et knapt tiår etter at USAs militære ble desegregert av president Truman. Dwight visste at det var vanskelig nok å være en anonym svart offiser, om ikke man skulle påta seg en rolle som plasserte ham i offentlighetens fulle søkelys.

Det som fikk ham til å ombestemme seg, var tanken på at han som astronaut kunne inspirere andre i samme situasjon. Det tidlige 1960-tallet var preget borgerrettighetskampen i USA, og Dwight følte at dette kunne bli hans bidrag, at han kunne hjelpe “sine egne” på ved å vise at man kunne nå et hvilket som helst mål:

“If you put one black guy – or even a woman! – up there, that means anybody could do it.”

Derfor trosset han sine motforestilinger og søkte likevel, og fikk raskt oppmerksomhet i form av artikler og intervjuer, fanpost og hatpost. Dwight beskriver det som en virvelvind av aktivitet. Og så skjedde det han visste kom til å skje: responsen fra testflyger- og astronautmiljøet som oppfattet Dwight som en underkvalifisert kandidat som av politiske årsaker ble skjøvet frem på scenen. Og for sikkerhets skyld en svart sådan.

Den legendariske testpiloten Chuck Yeager, det første mennesket som fløy raskere enn lyden og av mange påtenkt som USAs første astronaut, kalte inn til et møte med testpiloter hvor han skal ha sagt:

“Listen, Kennedy is trying to cram a n***** down our throats. If he graduates, all of you are going to lose your jobs.”

Yeager oppfordret alle til å boikotte Ed Dwight når han kom for å begynne på treningen, for å få ham til å slutte. Og oppfordringen ble fulgt av de fleste, sier Dwight. Han forteller at han ble ekskludert og hetset i den grad at representanter for det Hvite hus måtte gripe inn på hans vegne. Det i sin tur førte til at han ble sett på som Kennedys gullgutt, og var ifølge ham også årsaken til at treningen fikk en brå slutt.

Den 22. november 1963 befant Ed Dwight seg i en måneskipssimulator da han fikk høre om skuddene i Dallas, og han skjønte umiddelbart at karrieren var over. Noen dager senere lå det et brev på bordet hans, en ordre om utskipning til Tyskland der han skulle knyttes til et tysk astronautprogram som på det tidspunktet ikke eksisterte. Dwight kontaktet senator Ted Kennedy, som forklarte at familien hadde mistet sin innflytelse og at den nye presidenten ønsket seg en annen svart kandidat enn Dwight.

Denne artikkelen i tidsskriftet Ebony fra juni 1965 går dypere inn i konflikten som fulgte, som blant annet resulterte i at Dwight skrev en femten siders rapport der han dokumenterer diskrimineringen han mener han ble utsatt for. Sluttresultatet ble at Dwight ikke bare forlot treningsprogrammet men også flyvåpenet, og jobbet noen år i det sivile (bl.a. som selger for IBM) før han ble den anerkjente billedhuggeren han er idag.

lawrence_robert

Major Robert H. Lawrence, USAF (1935-1967)

Det er selvsagt ingen som vet om Dwight kunne ha blitt astronaut – flertallet av de som tok samme type astronauttreningskurs kvalifiserte seg aldri til uttak. Men en som faktisk kvalifiserte seg var Robert Henry Lawrence. I 1967 fullførte Lawrence, som hadde en doktorgrad i fysikalsk kjemi, flyvåpenets testpilotskole ved Edwards Air Force Base og ble deretter valgt ut som astronaut til flyvåpenets bemannede romstasjonsprogram MOL.

MOL ble riktignok kansellert noen år senere, men mange astronauter fra programmet fikk senere karrierer i NASA. Lawrence kunne altså ha vært første afroamerikaner i rommet, hvis ikke han hadde omkommet under en treningsflygning i 1967. At få har hørt om ham, skyldes ikke minst at det tok tid for det offisielle USA å anerkjenne ham. På plaketten til den berømte statuetten “Fallen astronaut”, som ble plassert på Månen av Apollo 15-astronautene, er hans navn ikke å finne blant flere andre som omkom under treningsflygninger.

Etter en årelang kampanje for å få Lawrences navn på listen over astronautkandidater som ga sitt liv for romfarten, kom anerkjennelsen i 1997. Da ble “Robert Lawrence” føyd til en liste med navn over minnesmerket over falne astronauter i Florida, og siden er han rutinemessig blitt nevnt som en afroamerikansk rompionér.

Arnaldo-tamayo

Arnaldo Tamayo Méndez

Det tok sin tid før den første med afrikansk bakgrunn fløy i rommet. Astronauten, eller rettere sagt kosmonauten, var Arnaldo Tamayo Méndez, en kubaner som ble skutt opp med Soyuz 38 i september 1980 som en del av Sovjetunionens Interkosmos-program. Den første afroamerikaneren i rommet var Guion Bluford, mens Mae Jemison ble den første kvinnelige afroamerikanske astronauten i 1992.

1024px-Bluford_on_Treadmill_-_GPN-2000-001078

Guion Bluford trener ombord i romfergen

Så der har du det: En gruppe romhelter du neppe hadde hørt om før. Og så kan man spørre seg: Betyr det noe? Svaret ble i grunnen gitt av Ed Dwight, som altså valgte å satse på astronauttrening fordi han trodde det kunne inspirere andre. Rollemodeller er viktige. De er så viktige at de fra starten av har vært sentrale i begrunnelsen for de enorme ekstrautgiftene ved å ha mennesker i rommet.

Du husker sikkert selv hva rollemodeller kunne bety. Tenk tilbake på din egen barndom, på de voksne som betydde noe for deg, som inspirerte deg og fikk deg til å strekke deg. Du fant dem i nærmiljøet i form av foreldre, trenere og lærere. Du fant dem der ute i form av oppdagere (Heyerdahl!), idrettshelter og skuespillere. Og altså astronauter, for mange av oss. Jeg har i alle år sagt at jeg tilhører “Apollo-generasjonen”, og har skrevet følelseladd om hvordan det var å se Neil Armstrong på scenen. Han var viktig for meg. Han formet livet mitt.

At det fremdeles er gyldig for de oppvoksende slekter fikk jeg sanne for noen uker siden. Jeg var på tur til Stockholm og kom tilfeldigvis over en filmfestival der Christer Fuglesang var en av attraksjonene. Fuglesang er som kjent den første svensken i rommet , og etter hans opptreden så jeg hvordan unge folk, stimlet sammen rundt ham. Mannen er en rockehelt, en selfie-magnet. Slik Danmarks nybakte astronaut Andreas Mogensen vil bli det når han vender hjem fra romstasjonen.

sjkzSN5GSFezkWsKSvbCTZV0XUN3VcufslQ1WeT34KY

Tenk så på hvordan det er å være en mørkhudet jente eller gutt med interesse for vitenskap og teknologi. Overalt hvor de snur seg, i lærebøker og nettet og TV og i fiksjonelle skildringer, ser de nesten bare hvite i slike roller (i motsetning til f.eks. idrett, politikk eller kultur). Gang på gang får disse unge, som i likhet med alle andre unge også søker identitet og samhørighet, en påminnelse om at vitenskap og teknologi er et område der de vil skille seg ut.

Derfor denne bloggpostingen, for å minne alle oss som jobber med formidling og undervisning om viktigheten av å tenke på dette perspektivet, av å finne eksempelpersoner som kan gi alle unger noen å strekke seg etter. Eksempelpersoner som hun du ser nedenfor. Les biografien hennes. Jeg mener: Førr ei dame!

800px-Dr._Mae_C._Jemison,_First_African-American_Woman_in_Space_-_GPN-2004-00020

Professor Mae C. Jemison

Microsoft Surface Pro 3: Nettbrett/PC med få kompromisser

Forleden gikk jeg til innkjøp av det siste skuddet på Microsofts Surface-stamme, versjon 3. For den som ikke skulle ha fått det med seg, er Surface-serien Microsofts forsøk på å bygge bro mellom rene nettbrett av typen iPad, og bærbare “ultrabooks” av typen Samsung Ativ Book/MacBook Air. Maskinen ser ut som et stort (tolv tommers) nettbrett, men er faktisk en komplett PC (Intel i5, 128 GB SSD-disk i min konfigurasjon) med Windows 8.1.

015microsoft-surface-pro-3-product-photos

For å kunne bruke den som en laptop trenger man et eksternt tastatur, i dette tilfellet et såkalt Type Cover som festes med kraftige magneter på en slik måte at det får en behagelig skrå helningsvinkel i forhold til skjermen. På baksiden av brettet er det en utfellbar støtte som, når den kombineres med Type Cover, gir en brukeropplevelse ikke langt unna en vanlig bærbar.

Et høyst rimelig spørsmål er hvorfor jeg gikk for denne ganske dyre løsningen, istedenfor å kjøpe et godt nettbrett med eksternt tastatur eller en bærbar PC. Noe av svaret er utvilsomt at designet pirret min indre gadget-geek. Jeg liker udde og sære løsninger, og har opp gjennom årene sverget til alt fra Psion 3/5/7 og Sharp Zaurus til ChromeBoxen jeg skriver på akkurat nå. Jeg har allerede erfart at Surface er en dings som får folk til å sperre øynene opp – på en god måte.

Etter at min forrige Windows-PC tok kvelden ifjor, har jeg også visst at jeg før eller siden måtte ha en ny – også jeg har til tider behov for programmer som ikke støttes på Chrome OS eller Linux. Men den viktigste grunnen til at jeg valgte Surface, er at jeg har gitt opp nettbrett som arbeidsredskap. Med sine begrensede operativsystemer er brett greie nok til å gjøre notater på, men man må altså kompromisse. Det gjelder også størrelsen, selvsagt. Ti tommer blir i minste laget, særlig når man som jeg vil ha flere vinduer oppe mens jeg jobber.

ipad-air-vs-surface-pro-3-5

 

Surface 3 Pro versus iPad Air (vekt er hhvis 798 vs 469 gram, pris er 8400 vs 5200 kr)

Jeg kom etter hvert til at brett først og fremst var nyttige i situasjoner der jeg måtte lese digitale dokumenter av ymse slag (ikke minst PDFer i A4-format) og der det var nødvendig å skrive på skjerm (får fremdeles oversendt en del dokumenter der man ber om at dokumentet skrives ut, undertegnes og så skannes inn igjen). Og det var da det slo meg: hvorfor ikke velge en PC som funker som et nettbrett i de situasjonene der jeg trenger det, men som ellers er en vanlig bærbar?

Som tenkt så gjort. Jeg har nå brukt Surface noen uker, og har gjort meg noen refleksjoner rundt denne dingsen.

Det gode
Byggekvaliteten: Surface 3 gir et svært solid inntrykk. Skroget er av børstet metall, og man merker ingen tegn til slark når brettet holdes. Ingeniørene har gjort en god jobb når man har klart å pressen en fullverdig PC og skjerm inn i en form som er tynnere og lettere enn skjermen på min T61. Skjermen er forøvrig lyssterk og sylskarp (2160 x 1440 billedpunkter).

Ytelsen: Så langt har brettet håndtert alle oppgaver jeg har gitt det uten å nøle. Den blir nesten aldri varm, og kun ved én anledning (multitasking av filmvisning, kryptering av ekstern disk og nettsurfing) har jeg hørt viften slå inn. Dette er uten tvil den tauseste Windows-maskinen jeg har eid, og for meg er det et STORT pluss. Surface kaldstarter også raskt, og er oppe og kjører etter få sekunder.

Pennen: Folk har selvsagt ulike oppfatninger om å bruke penn på skjerm, og til de som er skeptiske vil jeg bare si: har du prøvd Surface? Den medfølgende pennen ligger godt i hånden, trykksensitiviteten er balansert slik at den virkelig kjennes som en ordentlig penn, og den skarpe skjermen gjør at strekene faktisk ser ut som streker. Tegneappen Freshpaint, som følger med Surface, viser dette spesielt godt.

OneNote-integrasjonen: Jeg har aldri helt skjønt poenget med notattjenester av typen Evernote og OneNote, før nå. Når jeg trykker på den lille knotten på enden av Surface-pennen dukker det opp et OneNote-vindu, og så er det bare å begynne å skrive og tegne i vei. Jeg skal ikke påstå at det er like behagelig å skrive på en glassplate som å la tuppen på en Palomino Blackwing 630 gli over papiret i en Moleskine, men opplevelsen er så god at jeg nå har konvertert.

Størrelsen: 12 tommer er nå blitt min nye favorittstørrelse for brett. Jeg vet at smak og behag varierer her, men dette er altså en skjerm som ligger tett opptil en A4-side i størrelse. Det betyr at den egner seg ekstra godt for lesing av tekster i dette formatet – og dem er det som kjent veldig mange av. Skjermen er også stor nok til at det går greit å ha oppe flere vinduer samtidig – selv om multitasking er mulig på Samsung-nettbrett syns jeg plassen der blir for trang.

Ladeløsning: Surface har magnetlås på ladekabelen, ikke helt ulikt det man finner på Apples maskiner.

MicroSD-port: Intet brett er komplett uten mulighet for å legge til minne via kort. MicroSD-kort på 64 GB kan man få for noen hundrelapper.

Skjermbilde (5)

FreshPaint er det perfekte tilbehør til den medfølgende pennen. Flott lite program.

Det ikke fullt så gode
Batterilevetiden: Microsoft oppgir at man skal få 8-9 timer ut av batteriet på Surface med normal bruk. Min erfaring er at det er en del mindre – heller nærmere 6-7 timer. Man kan justere ned lysstyrken på skjermen og skru av wifi for å skvise mer levetid ut av batteriene, men for å få til det må man klikke seg inn i noen ganske forvirrende undermenyer. Jeg savner en knapp på startsiden som lar meg sette brettet rett i strømsparemodus, for å si det slik.

Type Cover-tastaturet: Tastaturet er overraskende godt å taste på tatt i betraktning hvor tynt og lett det er, men man merker også at det gir litt etter når det tastes. Kan hende skyldes det at jeg bruker for stor kraft – jeg begynte min skrivekarriere på en manuell skrivemaskin og har aldri helt klart å redusere kraften i fingeranslagene siden den gang. Men jeg ser at flere klager over at Type Cover gir litt etter, så vær oppmerksom på dette.

Windows 8:  I utgangspunktet liker jeg Windows 8-grensesnittet, og det fungerer selvsagt godt på Surface. Problemet oppstår i overgangen til det klassiske Windows-grensesnittet, der man uvegerlig tilbringer mye tid. Microsoft forsøker å sammenføye to ganske ulike måter å navigere på, og resultatet blir ofte ganske forvirrende. Noen ganger er det meningen at jeg skal sveipe med fingeren, andre ganger fungerer mus og pekeplate best. Noen apper kan settes side om side, andre fyller hele skjermen. Windows 8 er litt som katten, som aldri helt klarer å bestemme seg for om den skal være ute eller inne.

Vekten: Selv om knappe 800 gram er svært lett for en fullverdig PC, er det litt i overkant av hva man orker å holde med en hånd i lengden. En veldig stor innvending er det kanskje ikke, siden Surface har en innebygd støtte som gjør det lett å stille den i riktig vinkel. Men jeg kommer neppe til å bruke den som en erstatning for min Kindle, for å si det slik.

Det dårlige
Microsofts grensesnittvalg: Etter å ha eid en Surface i flere uker har jeg ennå ikke funnet noen batteriindikator som fungerer fra startskjermen i Windows 8. For å få vite hvor mye strøm jeg har igjen, må jeg inn i Windows 7-skrivebordet og klikke på det bitte lille batterikonet på arbeidslinjen – som for sikkerhets skyld her halvt dekket av tastaturet når det er koblet til.

Driverproblemer: Jeg har ved noen anledninger opplevd at wifidriveren faller ut. Det løser seg med en reboot av maskinen, men jeg forventer likevel ikke slike problemer i en PC i denne prisklassen.

Gjerrig med portplass: Surface 3 har kun én USB-port. Det blir litt i kjipeste laget, og gjør det nærmest til en nødvendighet å kjøpe dokkingstasjonen. Hvilket jeg fort kan komme til å gjøre…

Med andre ord: Så langt er jeg svært fornøyd med dette kjøpet. At husets elleveåring digger maskinen, som for ham er et nettbrett som kan kjøre PC-versjonen av Minecraft, er for ren ekstrabonus å regne. For meg er den viktigste ekstrabonusen dette: Når man kjører Google Chrome i Windows 8-modus på Surface, så dukker mesteparten av grensesnittet fra ChromeBoxen jeg skriver dette på, opp. Vurderte en stund å kjøpe en ChromeBook-bærbar, men med Surface er det altså blitt unødvendig. :)

Skjermbilde (4)

Chrome i Windows 8-modus. Merk Chrome OS-knapperaden nederst på skjermen. 

Chromebox 3: programvare og videre bruk

Har nå eid Chromeboxen i ti dager, og brukt den som eneste system i hele denne perioden. Siden en PC med Windows 7 Professional Edition normalt er hjertet i driften av mitt enmannsforetak, var jeg spent på om Chrome OS kunne klare brasene. Ville jeg få gjort min daglige dont uten altfor mye mekk? Det korte svaret er ja.

Det litt lengre svaret er at det utvilsomt hjelper om du som meg bruker Google-tjenester daglig. GMail har vært mitt foretrukne epostsystem i fire år, likeså Google Calendar – og begge fungerer selvsagt perfekt i Chrome OS. Når det er sagt, kan du bruke andre webbaserte tjenester. Tommelfingerregel: om en tjeneste kjører i Chrome-nettleseren på din PC/Mac uten at du behøver å installere noe, funker den antagelig i Chrome OS.

Den første store frågan var hvordan tekstbehandling og regneark ville fungere. På PC bruker jeg OpenOffice til skrivearbeid og regnskap, på Chrome OS er det Google Docs som gjelder (selv om det sies at folk har fått Office 365 til å funke med begrenset funksjonalitet). Jeg har fulgt Docs i en årrekke, og konstaterer at det stadig går fremover med produktet.

Screenshot 2013-03-06 at 17.31.02
Typisk arbeidsoppsett på Chrome OS hos meg. Vanlig nettleser med bloggeditering i bakgrunnen til venstre, GMail, Google Drive og den innebygde bildeeditoren i egne vinduer.

I sin nyeste inkarnasjon (litt vanskelig å snakke om versjoner med et skybasert OS) har Docs ennå ikke støtt på en tekstformateringsjobb som ikke lot seg løse. Når så ferdige filer kan eksporteres i PDF eller DOCX-format og sendes til oppdragsgivere (har mottakeren en GMail-adresse kan du også lett dele filen) er jeg tilfreds. Når det er sagt har jeg ikke spesielt avanserte behov. Hvis du er en tung Office-bruker, er dette ikke løsningen for deg.

A propos filer: i Chrome OS er det to grunnleggende måter å filbehandle på. Det primære lagringssystemet er de 100 GB med lagringsplass på Google Drive som er inkludert i prisen. I tillegg har du en lokal harddisk på rundt 16 GB som filer kan lastes ned, og hvor du kan dra og slippe fra eksternenheter som USB-harddisker osv. Helt i skyen er altså ikke Chrome OS ennå, og det er like greit enn så lenge.

Menylinje nederst på skjermen (kan autoskjules) med Chrome Apps-vinduet oppe
Menylinje nederst på skjermen (kan autoskjules) med Apps-vinduet oppe. Man ikke legge filer, lenker eller snarveier på desktopen. Den tjener kun som (vakker) bakgrunn.

Jeg har lenge hatt DropBox som min foretrukne skytjeneste, og selv om Drive og DropBox ikke snakker direkte med hverandre er det såre enkelt å laste inn filer via webgrensesnittet. I forbindelse med næringsvirksomheten har jeg fremdeles behov for papirutskrift i ny og ne, og fordi jeg har en HP PhotoSmart 6510 med ePrint visste jeg at det ikke ville by på problemer.

Skal jeg ha ut noe på papir kan jeg enten sende en epost til ePrint-serveren eller skrive ut via Google Cloud Print (det gjelder forøvrig eiere av alle slags skrivere). Nå viste det seg at printeren også ble gjenkjent av Chrome OS da jeg koble den til, så inntil videre gjør jeg det på gammelmåten.

6510 er en printer/scanner, noe som vanligvis sender frysninger nedover ryggen på en hver Linux-bruker (ja, for jeg har vel ikke glemt å si at det ligger Linux i bunnen av Chrome OS, som i Android?) Det finnes ingen scannerdriver for Chrome OS, men her har HP en smart løsning som redder situasjonen. Hvis man skanner via printerens eget grensesnitt blir den innskannede filen lagret på et minnekort. Det dukker opp som en egen stasjon i Chrome OS’ filviser, og slik får man tilgang til innskannede filer.

Instillinger-vinduet til venstre kommer til syne når du klikker på kontrollpanelet til høyre. That's all, folks. :)
Instillinger-vinduet til venstre kommer til syne når du klikker på kontrollpanelet til høyre. That’s all, folks. :)

Resten av det jeg trenger til næringsvirksomheten, som fakturering med Sendregning.no, billettbestilling hos SAS, Norwegian, NSB, skatteberegning hos Altinn osv er allerede nettbaserte tjenester, og fungerer derfor akkurat som før. For noen uker siden bestemte jeg meg for å droppe Java i nettbanken – en stor fordel når man kjører det Javafrie (og dermed enda tryggere Chrome OS).

Førsteinntrykket av Chrome som et responsivit, stabilt og DØDSTYST OS vedvarer. Fyrte opp Win7-burken igår, og det er påfallende hvor mye tregere alle vanlige operasjoner er på denne langt bedre spekkede maskinen. Prisen du betaler for en smooth brukeropplevelse er begrensninger, seff. Dette er et system med få konfigurasjonsmuligheter. Det kjører altså ikke konvensjonell programvare: det er Chrome App Store eller webapplikasjoner som gjelder.

Og 100% bugfritt er systemet heller ikke. Jeg har opplevd at hele burken frøs ved en anledning – det må ha vært en prosess som løp løpsk da dette var første og hittil eneste gang at den ellers uhørlige vifta slo inn. Visse importerte Word-dokumenter ser ut til å gjøre Google Docs ustabilt, men siden innholdet lagres fortløpende er konsekvensene minimale.

Men alt i alt er mitt inntrykk så langt svært positivt. Ikke bare fordi systemet i det store og hele fungerer så bra rent teknisk, men fordi det så minimalistisk. Det tilbyr meg enkelhet, ro og stillhet. Chromebox er zen i en liten eske. Hvis det høres tiltrekkende ut for deg, kan produktet anbefales. Du vil uansett ikke ruineres. :)

Samsung Chromebox 3: Maskinvaren

For litt over et år siden byttet jeg fra Linux til Windows 7, og nå må jeg sannelig bytte igjen. Denne gangen er det ikke fullt så frivillig. HP Touchsmart-PCen som jeg frem til nå har kjørt Windows på har utviklet en forferdelig viftestøy og må repareres (nedtur etter kun et år – ikke minst med tanke på at det ansvarlige selskapet er Komplett.no) Jeg har en backup-PC, min Lenovo T61 med Ubuntu 12.10, men den har også vifteproblemer og virker temmelig ustabil.

Følgelig var det nødvendig med en ny backupmaskin, og det er her Chromebox kommer inn i bildet. Jeg har hatt lyst til å prøve Googles unike Chrome OS en stund, og da jeg fant en Samsung Chromebox 3 til 2700 hos Expansys bestilte jeg den (et hvilket som helst alternativ hadde uansett vært dyrere…)

Samsung Chromebox 3, front view

Burken ankom på mandag, og som du kan se på bildet over er det enkle saker: en nøytral boks med seks USB-porter, lyd ut, DVI og DisplayPort på baksiden, Ethernet og wifi. Legg merke til mangelen på VGA-utgang. Det ga meg litt hodebry den første dagen. Jeg fant en DVI-til-VGA-konverter i en skuff og koblet den til. Skjermbilde fikk jeg, men ikke i større oppløsning enn 1024×768.

Etter litt googling fant jeg ut at Chrome OS ikke klarer å hente informasjon om skjermoppløsningen via et slikt adapter, og du kan ikke stille inn skjermoppløsningen manuelt. I det hele tatt er det ganske få maskinvareinnstillinger du kan tukle med her – systemet er ment å kjøre som det er ut av boksen. Løsningen ble å skaffe en billig Dell-skjerm med DP-inngang – med DP-kabel kom en 22-tommers, ergonomisk sak med matt skjerm (jippi!) på under 2000 på digitalimpuls.no.

Denne gangen fant Chromeboxen oppløsningen uten problemer, og snart satt jeg ved en sylskarp skjerm som presenterte meg for det mest minimalistiske grensesnittet jeg har vært borti. Seriøst: Chrome OS er blitt beskrevet som en nettleser (Chrome) som kjører oppå en slanket Linux-variant (Debian, såvidt jeg kan se). Meningen er at du skal gjøre det meste innenfor rammen av nettleseren – og dermed er det usedvanlig lite å konfigurere.

Jeg har konfigurert og installert operativsystemer på flere PCer opp gjennom åra enn jeg klarer å huske i farta, og jeg har ALDRI opplevd en enklere prosess enn med Chrome OS. Fra skjerm, tastatur og mus var plugget inn i burken til den var oppe og kjøre første gang, gikk det rundt et minutt. Det meste av den tiden gikk med til å legge inn wifi-ruteren.

Jeg logget meg på med mitt Google-passord, og så var jeg inne på hovedskjermen. Det gikk noen sekunder, så kom det en påminnelse om oppdatering. Klikk og fem sekunder senere var jeg igang igjen mens burken synkroniserte seg mot Chrome på PC og mine Google-tjenester. Etter et tilsvarende tidsrom har Linux- og Windows 7-maskiner ennå ikke rukket å boote seg helt ferdig på en normal dag – og dette var altså installasjonen. 

Screenshot 2013-02-27 at 12.54.37

 

To Chrome-vinduer, filvisning, navigasjonslinje og appmeny. Klikk for stor versjon.

Rask oppstart er i det hele tatt noe Google reklamerer med, og med rette. Fra helt kald maskin til alt kjører som det skal tar det rundt sju sekunder – fra dvale rundt sekundet. Siden den ikke har noen harddisk og en vifte som etter sigende nesten aldri hører av seg, er den omtrent så stille som et nettbrett. For de av oss som er opptatt av et rolig arbeidsmiljø og som plages når PC-vifta slår inn, er Chromebook en åpenbaring.

Dette er ikke en veldig kraftig spekket maskin, med en Intel Celeron B840-prosessor, 4GB internminne og 16GB SSD-minne som harrdisk. Men i daglig bruk virker den mer responsiv enn Windows 7 på samme type oppgaver, og den kjører fullskjerm HD-video på YouTube uten hakk eller skurr. Du kan koble harddisker til via USB og utføre vanlige filoperasjoner via den innebygde filviseren, og det finnes en medieavspiller som spiller av f.eks. MP3.

Men avspilling av video gir svært varierende resultater, hvilket bare understreker at dette ikke er ment å være en fullverdig PC-erstatning. For meg er dette først og fremst en billig jobb-PC, og da skal jeg uansett ikke spille spill eller se video. Det store oppfølgerspørsmålet blir selvsagt: hvordan takler Chromebox jobboppgavene jeg hiver på burken? Det kommer jeg tilbake til i min neste posting.

Nerdepappas lasagne

Ifølge NRK kjøpte nordmenn 585 tonn med frossen lasagne ifjor. Jeg har bare unntaksvis vært en av dem, noe jeg i grunnen ikke har reflektert over før hestekjøttskandalen fikk meg til å trekke et lettelsens sukk. Ikke at jeg klandrer noen som kjøper sin lasagne frossen, altså. For som en som laget sin første lasagne da håret var høyt og president Reagan ennå var compos mentis, er akkurat dette ferdigproduktet ganske lett å forstå seg på.

Lasagne - Wikipedia

Saken er nemlig at lasagne er en plundrete rett. Ikke vanskelig – ingrediensene er en ganske vanlig tomat/kjøttsaus, butikkjøpte og forkokte lasagneplater, hvit saus og ost – men styrete nok til at man ikke får lyst til å lage den på en hverdag. Og siden den ellers har et typisk hverdagspreg (den befinner seg godt innenfor spaghetti bolognese-spekteret, for å si det slik), står den heller ikke høyt på helgemenyen.

Det var i alle fall forklaringen jeg ga meg selv, da jeg innså at jeg nærmest hadde sluttet å lage min egen lasagne. Men så forandret alt seg. For tre år siden ble jeg far til en seksåring fra Etiopia, et land hvor den italienske innflytelsen i regionen fremdeles setter dype kulinariske spor. Pasta og pizza er lett å få tak i i Addis Abeba for eksempel, og vi skjønte raskt at vår sønn satte pris på slik mat.

Jeg lagde lasagne til ham noen uker etter at vi kom hjem til Norge, og siden har retten stått aller øverst på favorittlista (nerdepappas pizza bakt på pizzastein er ikke langt under, forresten). Siden lasagne er ganske tung og fet kost, prøver jeg å holde tilbake på frekvensen. Men som den nerd jeg er har jeg funnet noen løsninger som har forvandlet lasagne til en rett jeg setter sammen på en halvtime eller mindre etter hjemkomst.

Hemmeligheten ligger i å spre oppgavene over flere dager. Jeg vet – det høres ut som mer jobb, men les videre før du gir opp. Saken er at hovedingrediensen, kjøttsausen, tåler opphold i kjøleskap og fryser godt. Jeg pleier å lage den kvelden før det skal lages lasagne, etter at niåringen har sovnet. Du behøver ikke engang gå glipp av verdifull dingsetid – la yndlingsserien på Netflix gå på brettet stå på mens du jobber eller hør en podcast (vil du bli klok mens du lager mat kan denne anbefales varmt).

Kjøttsausen: Begynn med å hakke to store eller tre små gule løk, fire-fem store gulrøtter og fire-fem stilker med selleri passe grovt (gulrøttene en millimeter tjukke skiver, sirka). Ha let par spiseskjeer matolje (oliven, soya, raps, mais) i en mellomstor gryte, ha grønnsakene oppi og sett varmen på full guffe. La grønnsakene frese et minutt mens du rører rundt, før du gjør det neste nerdegrepet: senk varmen på platen til det halve (min induksjonsovn går til 9, så jeg skrur ned til 5).

Sett lokk på gryta, og la grønnsakene stå og putre for seg selv mens du forbereder resten av sausen. Det du gjør nå, er å langsomsteke grønnsakene. Det er en velkjent teknikk for den som har laget karamellisert løk. Ved å utsette grønnsakene for varme over tid, brytes lange stivelsesmolekyler ned og danner kortere sukkermolekyler. Grønnsakene blir altså ikke bare mykere, men også søte og gradvis karamelliserte.

Jeg pleier å langsomsteke i rundt en halvtime (jeg løfter av lokket og rører rundt hvert femte minutt sirka), til grønnsakblandingen er redusert i volum til det halve og grønnsakene har fått en vakker, gyldenbrun farge. Etter rundt 20 minutter kan du ha et par-tre finhakkede eller pressede hvitløkfedd oppi – de gir en fin og rund smak når de får være med på tampen av langsomstekingen. Mens denne prosessen pågår, finner du fram resten av ingrediensene.

Tomater på boks er perfekt til lasagne, og du vil trenge tre av dem til denne oppskriften. Jeg foretrekker å bruke bokser uten tilsatt krydder, da det gir bedre kontroll med saltmengde og smak. Du trenger også en liten boks med tomatpuré, pepper, salt, kjøtt, oregano og eventuelt en terning med kjøtt- eller hønsebuljong hvis kjøttsmaken blir litt blass. Mens grønnsakene koser seg steker du opp en 400 grams pakke med kjøttdeig eller karbonadedeig, slik at den er klar til neste fase.

Når halvtimen er over, skrur du varmen på full guffe igjen. Ha i to-tre store spiseskjeer med tomatpuré, og rør dem inn i grønnsakene mens de freser. Ved å gjøre dette svir du av råsmaken på pureen, og får en renere og søtere tomatsmak. Ha så de tre boksene med tomat oppi gryta. Det trengs også ekstra vann – jeg pleier å skylle ut hver tomatboks med en halv boks vann som jeg heller oppi sausen. Ha oppi det stekte kjøttet.

Når det hele bobler kraftig, skal du senke temperaturen på plata igjen – jeg tar den ned fra 9 til 4. Rør rundt og sett lokk. Nå er det i grunnen bare å vente til matkjemien gjør sin virkning. Sausen skal ha tid til å koke seg sammen – la den putre minst en halvtime mens du sjekker og rører rundt hvert tiende minutt. Jeg pleier å sette på varselklokka på ovnen, så sausen ikke blir stående urørt for lenge mens jeg gjør viktigere ting (dvs ser “Pantelånerne i Las Vegas”).

Når halvtimen er gått, er det på tide å smake til sausen. Ha pepper og salt etter smak, og et par-tre teskjeer med tørkede urter som oregano eller basilikum. Har du noe persille til overs, er det bare å hakke den og ha den i. Mangler sausen pønsj, kan du smuldre en halv buljongterning oppi (bare pass på saltmengden). Trekk sausen av og la den kjøle seg en time før du setter den i kjøleskapet til neste dag. Lasagne er typisk vintermat, så har du tilgang til en trygg uteplass kan du sette hele gryta med lokk ute til kjøling med en gang.

Uansett: Mission accomplished.

Ekstra nerdetips: Hvis du fordobler oppskriften over, kan du fryse ned halvparten av sausen og bruke den til spaghetti senere. Siden mesteparten av tiden over går med til koking, fører det bare til noen få minutters økt tidsbruk.

Action time! Du er hjemme fra jobben, og skal ta i bruk sausen du var så flink å lage på forhånd mens barnet forhåpentligvis leser lekser (eller mer sannsynlig spiller Minecraft). Ta ut sausen fra kjøleskapet, sett en rist på nest nederste rille i ovnen og skru den på 220 grader. Med hovedingrediensen i boks er det i grunnen bare ett hinder igjen: den hvite sausen, også kjent som bechamel.

Oppskriften jeg bruker er ganske enkel: du smelter to spiseskjeer med smør i en liten kjele (helst med teflonbunn!). Før smøret blir brunt har du oppi tre spiseskjeer hvetemel. Deretter begynner du å tilsette melk (du trenger 1 liter) mens du rører rundt med en visp. Det er viktig å ikke ha for høy temperatur (jeg pleier å ha plata på 7 av 9), ellers kan sausen fort svi seg.

Ha i melka litt etter litt mens du hele tiden visper. Når all melka er oppi, trenger sausen et oppkok for å bli kvitt den melaktige smaken den ellers får. Siden dette er en melkesaus, koker den veldig fort over, så dette er den eneste delen av lasagne-prosessen som krever full årvåkenhet. Når den har kokt opp, skal sausen få stå og småputre på lav temperatur noen minutter mens du har oppi en god dose pepper og litt salt (noen mener også revet muskat er påkrevd – det har jeg aldri savnet).

Hele prosessen bør ikke ta mer enn rundt 20 minutter – og så er du klar til å bygge monsteret. Her kan du godt involvere ungene, da lasagnebygging er gøy. Ta en ildfast form, ha litt matolje i bunnen og så en stor øse med hvit saus som spres godt utover bunnen. Deretter åpner du pakken med forkokte lasagneplater og begynner å dekke bunnen med dem. Passer de ikke perfekt, så brekk opp en plate i biter slik at åpningene fylles igjen. Ha et lag kjøttsaus oppå lasagnen.

Så et lag plater til, og så en øse hvit saus. Dette gjentar du en eller to ganger til, til du ikke har mer kjøttsaus og bechamel igjen. Pass på å ha litt ekstra hvit saus å dekke det øverste platelaget med. Dryss en neve revet Norvegia over den hvite sausen og sett hele stasen i ovnen. Lasagne trenger å stå 35-40 minutter – du ser at den er ferdig når det øverste laget er lysebrunt og lekkert.

En enkel salat med tomater, isbergsalat og dressing passer godt til en såpass kraftig rett som lasagne. Det kan dessuten drøye maten godt – med oppskriften over pluss salat blir det lasagne nok til to middager for vår familie på tre. Om du er i samme situasjon, er det altså bare å ha aluminiumsfolie over lasagnerestene og sette formen i kjøleskapet. Neste dag slenger du formen med folie på i ovnen på 220, og lar den stå i 35-40 minutter før du tar av folien de siste fem minuttene for å gjøre toppen sprø. Det er det jeg kaller ekstranerdebonus.

Supernerdetips: Lasagne er en av de hjemmelagde rettene som best egner seg til å lages helt ferdig dagen i forveien. Du kan gjøre alle trinnene over kvelden før, ha lasagnen i form i kjøleskapet og klar til å settes i ovn dagen etter. Det hele er gjort i løpet av et par episoder av “House of Cards” på brettet. Og joda, du kan også lage din egen frossenlasagne på samme måte. Du mister noe smak, men det er likevel uendelig mye bedre enn det flate, triste hesteproduktet vi spiste 585 tonn (kommer ikke helt over det tallet) av i fjor. :)

Handleliste: 
2 små eller 3 store gule løk
4-5 store gulrøtter
4-5 selleristenger

3 bokser med tomat
1 boks med tomatpuré

400 gram kjøttdeig

Pepper
Salt
Oregano, basilikum eller persille

Smør
Hvetemel
1 liter melk

Matolje (oliven, mais, raps)
Eventuelt buljong/muskat

 

 

“Roboten er løs”: et glimt av smartfonsamfunnet fra 1982

Jeg har gleden av å lese min fars bok Roboten er løs for niåringen i disse dager. For eventuelle uinnvidde er dette en science fiction-bok for barn og  unge, utgitt i 1982. Hovedpersonene er den lille jenta Sam og tjenerroboten Matilda, som viser seg å ikke fungere helt som hun skal. Boka er utvilsomt den av min fars bøker som er blitt lest og elsket av flest barn, og med god grunn. Uhildet som jeg er :) kan jeg konstatere at den fremdeles holder mål, mer enn 30 år etter at den ble utgitt første gang.

Selv om Tor Åge Bringsværd har rett i at science fiction-bøker mer handler om sin samtid enn om fremtiden, er det interessant å se hvor godt eller dårlig forfattere treffer når de titter i krystallkulen. Ta Jon Bings serie om stjerneskipet Alexandria, som ble utgitt omtrent samtidig med bøkene om Matilda og som også hadde en skare med begeistrede tilhengere (undertegnede blant dem).Der er det sentrale premisset at fysiske bøker fraktes fra planet til planet, noe som virker håpløst utdatert i en tid da millioner av lesere overfører ebøker trådløst hver eneste dag.

Det er også i en av Alexandria-bøkene at Bing famøst skriver at ingen kommer til å lese bøker på en datamaskin sittende under et tre (er det mulig at designeren av Kindle-ikonet har lest Bing?) I Roboten er løs finner man mange lignende eksempler, selvsagt. Som ideen om at vi skulle bli oppvartet av tjenerroboter (det nærmeste vi kommer konseptet idag er støvsugerroboter, som egner seg best som transportmiddel for katter), videotelefoni istedenfor mobiltelefoni og det programmerbare autokjøkkenet (selv om vår avhengighet av Fjordland og Toro utvilsomt avspeiler et lignende forhold til mat).

Men boka inneholder også en forutsigelse som gjør at teksten for en voksen leser kan oppleves som relevant den dag idag. Det virkelige temaet i boka er ikke nemlig kortsluttende roboter, men forholdet mellom barn og foreldre. Sams mor og far er så oppslukt av den store videoveggen (VV, som vi forøvrig kommer til å få om noen år om flatskjermene fortsetter å vokse i dagens takt) at de ikke har tid til å være sammen med, enn si prate ordentlig med henne. I Roboten er løs har teknologien frarøvet barna foreldrenes oppmerksomhet, isteden blir ungene overlatt til roboter.

Ingen begivenhet er for stor til å bli oppslukt av smartfonen

Spol frem til 2013 og den pågående debatten om “smarttelefonforeldre“, voksne som er så oppslukt av de små skjermene våre at vi til tider ikke enser hva ungene våre snakker om eller driver med. Som, i likhet med Sams foreldre, har allverdens gode argumenter for at det bør være slik (blant annet fordi unger i grunnen er kjedeligere enn dingsene våre). Og som gjerne kommer til at den enkleste løsningen på problemet (i den grad det anses for å være et problem) er å gi ungene tilgang til den samme teknologien så tidlig som mulig.

Selv om teknologien er annerledes er problemstillingen stort sett den samme som i Roboten er løs, hvilket er friskt med tanke på at debatten på den tiden boka ble skrevet handlet mest om massemedienes mulige negative innflytelse på barn og ungdom (den gang ble Prøysen/Olrogs herlige “Tango for TV” stadig spilt på radio). At teknologien kunne komme til å forrykke forholdet mellom barn og voksne på mer komplekst vis, se det var det langt mindre bevissthet om.

Min far har aldri hørt til pekefingerbrigaden i norsk barnelitteratur, men i dette tilfellet merkes engasjementet og den moralske harmen bak de mange humoristiske scenene. Talsmannen for forfatterens budskap blir bestefar som lever et enkelt liv i skogen, og som gir klart uttrykk for sin misbilligelse over at Sam foretrekker samværet med en defekt robot fremfor sine dysfunksjonelle foreldre. Når det er sagt, presenterer romanen ingen enkle svar på problemet. Bortsett fra å reparere Matilda, skjer det ingen dramatiske endringer i familiemønsteret.

Man innser at mor og far kommer til å fortsette å sitte klistret til VVen, som de virkelige taperne i denne beretningen. Det er jo de som går glipp av tid med datteren de aldri får igjen, av opplevelsen av virkelig liv utenfor skjermen. Det som blir et godt litterært grep (ikke minst fordi bereder grunnen for oppfølgere) er imidlertid ikke godt nok for meg. Jeg vil ikke ha det slik. Jeg har ikke villet ha det slik en god stund nå, og derfor har jeg satt inn noen enkle tiltak i familien som så langt har vist seg å være ganske effektive.

Før det første har jeg kommet til erkjennelsen av at det meste av tiden jeg bruker på IT utenfor arbeidstiden, har minimal nytteverdi. Bevares, vi opplever det som om sosiale medier er uunnværlige for å holde kontakt med dem vi bryr oss om, og forsøker man å antyde noe annet til storforbrukere av f.eks. Facebook kan reaksjonen bli regelrett hissig (opplevde det senest igår). Men altså: Sosiale medier, spilling og dilling rundt på nettet er i all hovedsak for moros skyld, tidtrøyte om man vil.

Litt malapropos har jeg fått økonomisk bekreftelse på dette de siste par årene. Jeg logget meg av Facebook for godt i januar 2011, og ble fortalt at dette komme til å ramme meg hardt da kommunikasjon er mitt yrke og Facebook er den viktigste kommunikasjonskanalen der ute. Isteden opplevde jeg at inntektene økte kraftig i 2011 og 2012. At dette korellerer er jeg ikke i tvil om. I skapende frilanseryrker er det ofte en direkte sammenheng mellom konsentrert arbeid og inntekt, og Facebook var en tidstyv og rutineforstyrrer uten sidestykke.

Jeg har også gitt vår sønn klar beskjed om at han må si fra når vi voksne blir for oppslukte av smartfon og brett. Det tok ham ikke lang tid å lære seg forskjellen på at mor og far gjør noe viktig eller jobbrelatert, og når vi bare ser filmtrailere eller spiller. At vi tar hans innvendinger på alvor gir oss også en anelse større autoritet når vi må be niåringen om å rive seg løs fra spill på brett og PC, noe vi selvsagt stadig må gjøre.

Jeg skal ikke påstå at jeg har funnet det beste svaret på utfordringene for familielivet i nettalderen. Men det gjør godt å vite at jeg bevisst prioriterer slik at jeg ikke tilbringer for mye av min sønns barndom i selskap med virtuelle bekjentskaper som i grunnen ikke betyr noe for meg. Eller som Sams bestefar sa det i Roboten er løs

“Blir du avhengig av maskinene, er det ikke lenger du som bestemmer over ditt liv.”