Category Archives: Neopangea

Anmeldelse i “Vårt Land”

Positiv anmeldelse av Neopangea i Vårt Land:

Newth berører spørsmål som er store og, i alle fall for voksne, relativt kompliserte. Med sitt enkle språk klarer dog forfatteren å vikle kaosteorier, tidsskjelv og mye annet rart fra astronimiverktøykassa inn i en spennende fortelling som griper fra første stund. Newth forklarer enkelt og selvinnlysende. Skulle man klage på noe, måtte det være bokens lengde. Greit nok at vi gjerne skulle hatt mer av Newths stort sett dystre men samtidig hjertevarme fremtidsvisjoner. En kan lure på om Neopangeo hadde hatt godt av et par kapitler til.

Absolutt et effent poeng, da “Neopangea” er en idérik bok. På den annen side er jeg som leser lite glad i trenden med bøker som nærmest av prinsipp strekker seg langt over 200 sider (jada, jeg vet hvor grundig jeg har datert meg med det utsagnet), og som forfatter skriver jeg fortrinnsvis bøker jeg selv har lyst til å lese, så…

God omtale i dagens Bergens Tidende

Jo da, mange har nok sett på TV 2s fredagsunderholdning at Eirik Newth aldri kommer til å bli noen stor danser. Men når astronomen bruker kunnskap om jordens utvikling til å dikte seg 250 millioner år inn i fremtiden, blir det atskillig mer interessant enn hva mange av forfatterkollegene klarer å prestere av science fiction for barn.

W00t? Jeg ingen god danser? Nåvel. Jeg får nøye meg med å være såre tilfreds med en gjennomgående god omtale av en anmelder som betryggende nok vet å bruke sin Google: et selskap med initialene GSS finnes ganske riktig i virkeligheten. Men med tanke på antall selskap som finnes der ute, skulle det godt gjøres å unngå å bruke en allerede eksisterende kombinasjon. :-)

“Neopangea” anmeldt i VG

May Grethe Lerum gir den en firer på terningen i dagens papirutgave. Om jeg ikke er rede til å tatovere den på armen, er jeg som debutant fornøyd med jevnt over positiv omtale (og vi snakker om en hard SF-bok på norsk, folkens):

Bokens helter må selvsagt tåle påkjennelser [sic] og vise vakkert samhold. Mye av effektene er ikke spesielt originale, men forfatteren holder tempo og spenning oppe ved både sine fargerike skildringer og ganske helstøpte unge hovedpersoner. Hvem ville vel ikke grøsset av å måtte drikke saften ut av levende skapninger for å overleve i ørkenen? Eller hva om det regnet termitter, og luften var full av svevemaneter? Blod renner og sår verker, uten at fortellingen plumper ut i altfor overdrevent søl og grøss.

Anmeldelse av “Neopangea”

Barnebokkritikk har anmeldt “Neopangea”, og er sånn måtelig fornøyd. Anmelderen har flere gode poenger, som f.eks. at dialog og personskildring ikke stikker veldig dypt i teksten. Det er i stor grad produktet av et bevisst valg fra min side: jeg har tatt forestillingen om science fiction som “a literature of ideas” såpass alvorlig at det nødvendigvis ville gå utover skildringer av mine personers indre liv. Det er grenser for hva man får sagt på 200 sider, for å si det slik.

Likevel: innvendingen om at det av og til blir mye på én gang, at fokuset forsvinner litt, har jeg fått fra flere lesere, og den skal jeg ta meg med til neste bok. Infodump-faktoren skal ned, og handlingsfaktoren opp. Men heller ikke da kan jeg love nitid introspeksjon, indre monologer og følelsesladde dialoger – gudene skal vite at den som jakter på slikt i litteraturen, har mer enn nok å velge i blant nye norske titler. :-)

Science fiction-genrens langsomme død…

…er emnet for en debatt som raser i den amerikanske science fiction-bloggosfæren. Utgangspunktet er følgende faktum, som siteres i Charlie Stross’ posting om saken:

In 2004, romance novels accounted for 39.3 percent of all adult fiction sold. Mystery and thrillers came in second with 29.6 percent. General fiction, which is what most of us would call the ‘literary mainstream’, was 12.9 percent of all adult fiction sold, followed by ‘other fiction’ a category that includes such things as Western and Men’s Adventure, at 11.8 percent. SF came in dead last at 6.4 percent.

Mine umiddelbare refleksjoner: tenk om vi hadde hatt like klare tall å diskutere ut fra i Norge, en norsk forfatterbloggosfære som brydde seg nok om statistikk til å føre en debatt og en markedsandel på 6,4 prosent for hjemmeprodusert science fiction! Det som for meg fremstår som et luksusproblem (som kjent er det knapt blitt skrevet norsk sf på flere tiår), må likevel sees mot bakgrunn av fallet i markedsandel i USA, fra en topp på over 30 prosent av det samlede boksalget på 70-tallet.

Charlie Stross har flere gode forklaringer: den teknologiske utviklingen som bokstavelig talt har gjort deler av hverdagen science fiction-aktig, globaliseringen som har gitt oss muligheten til å besøke ekstremt fremmedartede verdener (han nevner goth-scenen i Ulan Bator som eksempel) og – selvsagt – den tekniske og kunstneriske eksplosjonen innen sf-genren på lerret og skjerm. Stross’ løsning på problemet er litterær innovasjon (to ord man sjelden ser ved siden av hverandre på norsk):

[I]f your market share is collapsing, it seems to me that the thing to do is to stop doing whatever it is that didn’t work, and pioneer a new field.

I norsk sammenheng vil det å skrive og utgi bøker med et lokalt perspektiv være et innovativt skritt i seg selv – og her ligger det også en mulighet. Norske sf-lesere og potensielle skribenter (jeg har vært konsulent på mange nok manus til å vite at de fins) behøver ikke forholde seg til nesten hundreårig skrivetradisjon, fordi den knapt eksisterer her. Vi kan i prinsippet starte med blanke ark og fargestifter. Neopangea er først og fremst mitt forsøk på å skrive en fabel lagt til fremtiden, men boka kan også sees på som et første innlegg i en debatt: trenger vi lokalprodusert sf, og hvilken rolle bør den i så fall ha?