Arkiv for Mitt forfatteri

Prinsippløst fildelingsopprop med besynderlig forsvar

I dagens Dagbladet (på papir imorgen) har jeg en kronikk der jeg tar avstand fra fildelingsoppropet “Stjele – ikke dele” og gir min støtte til Venstres løsning på problemet. Innlegget sier alt, men etter å ha lest denne kronikken i Aftenposten skjønner jeg at det kan bli nødvendig med en presisering. Jeg bet meg spesielt merke i følgende formulering:

Det er ikke sant at det ikke nytter, og det er ikke sant at man må kriminalisere en hel generasjon eller drive massiv overvåking av nettet. Virkemidlene fins, verden rundt tas det nå enkle grep som gir slående resultater.

Man kan selvsagt stusse over at så mange politikere i så mange land ikke er blitt gjort kjent med de uspesifiserte “enkle grepene”, og istedenfor har gått inn for massiv overvåkning av nettbrukere og undergraving av rettssikkerheten. Men først og fremst forundres jeg over at “Dele ikke stjele”-folkene ikke tar høyde for dette selv.

Hvis det virkelig er slik at kampen mot fildeling ikke behøver å utfordre borger- og forbrukerrettigheter, så hadde det jo ikke vært noe i veien for å avklare forholdet til disse rettighetene i oppropet og slik gjøre seg ferdig med det de åpenbart visste ville bli en hovedinnvending?

Alt man hadde trengt var en setning på slutten som lyder slik: “Samtidig anmoder vi om at håndhevelsen skjer på måter som ikke krenker personvernet, rettssikkerheten og andre borger- og forbrukerrettigheter.”

bokhylla.no får bedre visningskvalitet

Nasjonalbiblioteket har tatt kritikken jeg og andre rettet mot prosjektet bokhylla.no på alvor, og har ifølge internbloggen NBdigital βETA gjennomført en nyskanning av min bok Sola og min mors bok Iguana Iguana våkner. For meg ser resultatet mye bedre ut enn i originalversjonene: moiréproblemet er såvidt jeg kan se løst, fargeforskjellen mellom motstående sider på oppslag er omtrent som man vil finne i originalene, skriftkvaliteten er bedret og responstiden på server er spenstig i skrivende stund.

Mange takk til dem i Nasjonalbiblioteket som har jobbet effektivt for å løse problemet før skolestart, ikke minst IKT-sjef Svein Arne Solbakk som fikk jobben med å svare på ubehagelige mediespørsmål, og som tok utfordringen på strak arm. Så får vi håpe at NB nå har fått på plass rutiner som fanger opp feilene som uunngåelig vil oppstå i et prosjekt av denne skalaen, og at forfattere flest venner seg til å sjekke ut egne bøker på bokhylla.no og si tydelig fra om de finner noe som ikke holder mål.

“Den store boken om astronomi” er ute

astronomibok
Etter mer enn to års intens, felles innsats er Pål Brekkes og mitt verk “Den store boken om astronomi” sluppet på markedet. Den er, som forlaget påpeker:

En stor, norsk praktbok med et vell av ny og spennende kunnskap. Her er lett tilgjengelig og fascinerende faktastoff om Sola, planeter, kometer, galakser og sorte hull. Vi kan studere stjernekart over himmelen slik den ser ut fra Norge til alle årstider, og finne kjente stjernebilder som Karlsvogna, Orion og Andromeda. Vi kan lese om norsk romforskning og internasjonal romfartshistorie, og kanskje få svar på spørsmål som: Hvor langt er det mulig for mennesker å dra?

Vi har virkelig lagt oss i selen for å lage en bok som til fulle lever opp til honnørordet “praktbok”, og derfor vil du finne mange store oppslag med klassiske bilder som de over, pluss en lang rekke bilder du antagelig ikke har sett før. Dette siste er et bevisst grep fra vår side, da vi utmerket godt vet at praktfulle astronomiske bilder i høy oppløsning ikke akkurat er mangelvare på nettet.

Det er heller ikke faktainnholdet i boka – omtrent alt som finnes mellom de vakre permene vil du finne i faglig kompetente, norskspråklige utgaver i Wikipedia, Store norske leksikon og De åtte planetene. “Den store boken om astronomi” er med andre ord nettopp et slikt verk jeg tenker på når jeg blogger om at faglitteraturens fremtid ikke ser spesielt lys ut.

Siden jeg selv bruker de ovennevnte og andre nettkilder hele tiden i mitt arbeide (også som en del av kildematerialet til omtalte bok), kan jeg ikke klandre mine potensielle kunder for at de gjør det samme som meg. Isteden skal jeg peke på fordeler og ulemper ved bok kontra nett, og håpe på at mange nok kommer til at det er bryet verdt å kjøpe boka, tross alt. Ulempene først:

  • Boka koster ikke bare penger, den er dyr. Egentlig lite vi kan gjøre med det: uansett hvor mange gratis NASA-bilder man fyller en bok med, er og blir Norge et høykostland, og derfor vil en tjukk bok trykt på kvalitetspapir uvegerlig koste omtrent det vår bok koster.
  • Deler av innholdet vil bli utdatert i løpet av et år eller to. Astronomi er et fag i rivende utvikling, og selv om Pål og jeg har gjort vårt ytterste for å oppdatere teksten til aller siste sekund i papirprosessen vil feil snike seg inn. Jeg har imidlertid skrevet teksten slik at problemet skal bli minst mulig, bl.a. ved å sette et minstetall for planetmåner (som det stadig oppdages nye av).
  • Vi snakker om en bok – hallo? Ingen animasjoner eller simuleringer, ingen pekere, ingen mulighet for å gi tilbakemeldinger direkte eller kommentere på andre måter.

Så til noen av fordelene:

  • Faglig innhold settes i sammenheng. Leksikonartikler og enkeltstående nettsider klarer ofte ikke å skape konteksten som gir forståelse. Det er spennende å lese om Apollo-ferdene, men det er også viktig å forstå bakgrunnen for dem. Det gjøres ofte best i sammenhengende tekst, et element som er vektlagt i denne boka.
  • Mange bilder som ikke er lett tilgjengelige på nettet. Pål Brekke har fungert som bilderedaktør, og har via sin stilling på Norsk romsenter fått tak i mye interessant bildemateriale tatt av forskerkolleger og norske amatører.
  • Kjernemålgruppen for bøkene er barn under 12. Dette er en aldersgruppe som erfaringsmessig er mindre flinke til å søke opp stoff selv, og som derfor kan ha stor nytte av at det er samlet på ett sted – i dette tilfellet mellom to permer.
  • Vi snakker om en bok – hallo? Tekst, bilder, design og struktur arbeider sammen for å gi leseren en underholdende og lærerik opplevelse. Fem hundre års erfaring på området tilsier at det fungerer – i alle fall en stund til.

Hvordan forvandle en netbook til en cloudbook

Da jeg kjøpte meg backupmaskin her forleden, måtte jeg selvsagt sørge for at den nye maskinen inneholdt alt det jeg trengte for å gjøre min daglige dont på den gamle maskinen: nødvendig programvare, epost, kalender og filer. I gamle dager, det vil si for et halvt år siden, ville jeg overført filene fra en sikkerhetskopi på en ekstern harddisk etter at programvare var installert. Denne gangen tastet jeg inn to passord og klikket på noen pekere, og så var jeg igang med å arbeide som før.

Siden sist har jeg nemlig vent meg til hvor lett tilværelsen blir med programvare som utnytter cloud computing, eller nettskyen om man vil. Det har vært et buzzword en stund, men nå begynner produktene faktisk å falle på plass. Cloud-produktene jeg har valgt å bruke, er DropBox, Google Dokumenter, Kalender og GMail (alle sammen gratis). Dermed er dette alt du ser på skrivebordet til min bærbare og netbook for tiden:

cloudbook

Google-produktene er sikkert velkjente for de fleste lesere av denne bloggen. I det siste har alle de tre nevnte produktene fått en oppgradering som er helt avgjørende om man vil bruke dem på en bærbar som periodevis er frakoblet nettet. Jeg snakker om Google Gears, en teknologi som lar webbaserte applikasjoner arbeide offline, og som også lagrer data på hver maskin man bruker applikasjonene. Dermed har man tilgang til all Gmail-posten sin når du er underveis.

Dropbox nok likevel produktet som har ført til de største vaneendringene. Denne lille applikasjonen fungerer som et grensesnitt mot en nettbasert lagringsplass (p.t. er den på 2 GB i gratisversjonen). Grensesnittet er uhyre enkelt: på alle maskiner hvor man installerer Dropbox (finnes for OS X, Linux og til og med for Windows) opprettes det en mappe med samme navn. Filer som legges i denne mappen blir automatisk synkronisert, hvilket fører til at du alltid har oppdaterte filer på alle dine maskiner.

Dette er åpenbart en bedre backupstrategi enn den jeg pleide å ha. Jeg var som databrukere flest: i den grad jeg tok backup, var det til en disk i samme brann- og innbruddsutsatte hus som hjemmedatamaskinen. Men først og fremst åpner nettskyen for å jobbe på en ny måte. Hvis man velger Dropbox-mappen som sin arbeidsmappe (eventuelt setter den eksisterende arbeidsmappen til å være Dropbox’ standardmappe, som også er mulig) blir alle data fortløpende synkronisert mot nettet. Eller om man vil: på sett og vis jobber man i nettskyen via Dropbox, med lokalt baserte applikasjoner.

Selvsagt er ikke alt bare fryd og gammen. Brukere av nettskyen er nødt til å tenke på sikkerhets- og personvernaspektene. Ved å dumpe dataene dine i skyen overlater du gjerne ansvaret for datasikkerheten din til et utenlandsk firma. Selv om Dropbox lover meg at alle data er kryptert, og at de aldri vil misbruke det de har lagret på sine servere, tar jeg mine forholdsregler. Jeg legger ikke virkelig følsomme data i Drobox-mappen, liksom jeg er nøye med å slette sensitiv epost fra Gmail-kontoen så fort som mulig (egentlig skulle jeg gjerne ha gått over til kryptert epost forlengst, men siden ingen andre gjør det blir det med ønsket).

Man bør også ta høyde for at andre ting kan gå galt i nettskyen. Noe kan svikte under synkroniseringen (dette har jeg faktisk opplevd under arbeid via et ustabilt kafé-wifinettverk), tjenester og firmaer kan forsvinne – for alt jeg vet mens jeg jobbrer. Derfor sørger jeg også for at det tas backup fra Dropbox-mappen til harddisk med jevne mellomrom. Litt ekstra mekk blir det av slikt, men når det først er oppe og går blir livet med to eller flere datamaskiner mye mindre styrete.

Hvilket bringer meg til tittelen: alle de nevnte cloud-tjenestene lar seg med letthet kjøre på Asus Eee og tilsvarende – en netbook kan med letthet forvandles til en “cloudbook”, med andre ord.

Eee 1000H som jobbmaskin: 90% av kapasiteten til 30% av prisen

asus-eee-pc-1000h-mini-laptopTirsdag denne uken måtte jeg levere min Lenovo Thinkpad T61 inn til reparasjon, og var uten jobbmaskin for første gang på lenge. Jeg hadde bestemt meg for å kjøpe en netbook som en billig erstatningsmaskin, og gikk etter litt research for Asus Eee 1000H. Hos Digital Impuls betalte jeg 3650 kroner for en utgave med 160 GB harddisk og 2 GB minne, med andre ord 30 % av de 12 500 jeg betalte for Lenovoen ifjor.

Jeg var svært nysgjerrig på hvordan Asusen ville håndtere mitt daglige arbeid, og er så langt positivt overrasket. Jeg hadde forventet at maskinen skulle greie seg tålelig bra, men ikke at den på så mange områder skulle være bedre enn en fullversjons bærbar PC i forretningsklassen, og alt i alt komme ut som nesten jevngod. Hvorfor ser du nedenfor:

Fordel Asus

Støtte for eksternskjermer: På Eee brukes Fn+F8 til å “bla” gjennom ulike alternativer (begge skjermer på, kun ekstern skjerm, opprinnelig oppsett), og støtten for eksterne skjermer og projektorer ser ut til å være svært god. Jeg hadde ingen problemer med å koble meg til skrivebordsskjermen, vår Sony HD-TV eller to ulike projektører.  Thinkpaden er mer kronglete, både i Windows og Linux har jeg måttet droppe standardfunksjonen Fn+F5 og gå inn i programvaren for Nvidia-skjermkortet for å få projektører og eksternskjermer til å fungere.

Vekt: Inklusive lader veier Asusen omtrent det halve av Lenovoen, det vil si 1,5 kilo. For en som reiser mye i forbindelse med jobben er halvannen kilo spart halvannen kilo man ikke sleper rundt på. Tro meg: det betyr en hel del.

Batterilevetid: Den oppgitte batterilevetiden var grunnen til at jeg gikk for Asus. I tester blir levetiden målt til mellom 5 og 6 timer avhengig av bruk, et inntrykk som bekreftes av min bruk så langt. Da batteriet i Lenovoen var helt nytt, klarte jeg å skvise 2,5 timer ut av den på en god dag. Ifor mange situasjoner på reise er det for lite, rett og slett.

Varmeutvikling/viftestøy: Asusen er klart kjøligere enn Lenovoen, og på batteri med strømsparing på er den ofte helt kald. Tilkoblet nett med full kapasitet (“High Performance”) er viftestøyen hørbar, men på et lavt og behagelig nivå. Lenovoen blir ikke bare glovarm i perioder, den har også en langt mer merkbar viftestøy.

Kortleser og webkamera: Begge maskiner har samme antall utganger – 3 USB, Ethernet, lyd osv, men Asusen har i tillegg innebygd SD-kortleser og et 1,3 megapixels webkamera (Skype er preinstallert og har sin egen startknapp på tastaturet).

Trådløst: Ikke bare virker det som om nettverkskortet i Asusen finner nettverket vårt mye raskere enn både Thinkpaden og Jorunns Macbook Pro, men muligheten til å velge mellom ulike oppsett for wifi og Bluetooth er smart. Det er lett å tenke seg situasjoner der du vil spare strøm ved å skru av wifi, men samtidig vil ha på Bluetooth, for eksempel. Bryteren som skrur alle av alle nettverk på Lenovoen virker litt primitiv i sammenligning.

Uavgjort

Lettere jobbprosesser: Ved kjøring av programvare som OpenOffice eller Opera merker jeg ingen vesentlig forskjell på Centrino-prosessoren i Lenovoen og Atom-prosessoren i Asusen (vel å merke etter at jeg har skrudd opp farta på Atom-prosessoren til “High Performance”).

Vising av film i lavere oppløsning: Filmvisning i vanlig TV/DVD-oppløsning går like greit på begge maskiner. Det rapporteres at Atom-prosessoren sliter med å vise full HD-film, men det har jeg ikke hatt sjansen til å prøve ennå.

Fordel Lenovo

Tyngre prosesser: Når flere programmer er åpne samtidig, som f.eks. OpenOffice, Gimp og Firefox, opplever jeg at det går tregt å bytte vindu på Asusen. Firefox er spesielt utsatt, særlig når jeg er på nettsteder som er avhengige av javascript eller Google Gears. Ditto for visning av Flash-video – her opplever jeg at det kan hakke i høy oppløsning om ikke farten er skrudd helt opp. Planetarieprogrammet Stellarium ser foreløpig ikke ut til å trives veldig godt, det kan kanskje at det er temmelig regnekrevende.

Internskjerm: En 10 tommers 1024×600-skjerm kan selvsagt ikke sammenlignes med Lenovoens 14 tommer og 1440×900. Mens det er mulig å jobbe en full dag på sistnevnte, merket jeg et velkjent knipetak mellom øynene etter en times arbeid på Asusen. Når det er sagt er den lille netbookskjermen både god og skarp, og har få problemer med å vise de fleste nettsteder korrekt.

Tastatur: Igjen virker det kanskje urimelig å sammenligne maskiner av ulike størrelse. Men jeg ble faktisk positivt overrasket av Asus-tastaturet, som har fått endel pepper i anmeldelser. Bredden var godt unyttet, og tastene hadde relativt god feedback. Jeg ville være istand til å taste mye lengre på denne maskinen enn jeg ville orke å se på skjermen, for å si det slik. Det som slår mest negativt ut er plasseringen av høyre SHIFT-tast, som står så tett på pil-opp-tasten at man stadig ender opp med å skrive midt i setningen over istedenfor å lage stor bokstav.

Pekeutstyr: Om ikke alle liker Thinkpad-styrepinnen (jeg syns den er genial), er det vanskelig å se for seg at noen kan like løsningen som er valgt på Asusen. Her er museknappene så harde å trykke ned at man virkelig må anstrenge seg, og de er dekket av en aluminiumsplate som gjør det vanskelig å vite nøyaktig hvor man skal trykke.

DVD-spiller: Et stort “tja”, dette. Jeg kan sant å si ikke huske sist jeg spilte en DVD på min bærbare, og programvare og operativsystemer er jo ting man gjerne oppgraderer via nettet eller installerer med minnepinne nå til dags.


Hvis du tror avisene gjør det svakt…

…med et opplagsfall på 2,8 % i 2008, så ta en titt på tilstanden hos “lillebror”, forlagsbransjen. Der var januarsalget av skjønnlitteratur for voksne (aldri spesielt godt, men dog) 25 % lavere enn på samme tid ifjor. På årsbasis var reduksjonen 18 %. Salget av sakprosa falt noe mindre enn salget av skjønnlitteratur, noe som sannsynligvis skyldes Snåsamannens suksess i et marked som trenger bestselgere for å få gode resultater. Tom Dahl, direktør i CappelenDamm, forklarer det slik:

Slike svingninger skyldes ene og alene hvilke titler som har kommet ut det aktuelle året, så jeg ville ikke tatt dette som et tegn på at norsk litteratur ikke selger godt i bokhandelen lenger.

Tja, si det. Jeg hører til dem som mener at Norli-kjedens nesten-konkurs forleden faktisk er en indikator på at salget ikke er hva det burde være. For ikke å snakke om det dalende salget av smale skjønnlitterære titler, og det mangeårige fallet i salg og utlån av sakprosa. Selv om bokbransjen er mer nasjonal (for ikke å si nasjonalistisk) enn bransjer flest, er den ikke mindre globalisert enn at den dype krisen i den amerikanske bransjen også kan få betydning her.

Det har aldri vært fett å være forfatter, og marginene er tradisjonelt knappe i bokbransjen. Og nettopp derfor er det grunn til å ta tall som dette på alvor. Jeg har tidligere sagt og skrevet at jeg neppe vil utgi flere bøker etter konvensjonell forlagsmodell etter astronomiboka som kommer i vår. Det er en beslutning det stadig blir lettere å forsvare ut fra et karrieremessig og økonomisk ståsted, dessverre.

Dagens tvilsomme selskap

Som sporadisk bruker av GMails webgrensesnitt har jeg vent meg til å ignorere reklamene i høyre marg, men idag var det noe som tiltrakk seg min oppmerksomhet.

Matematikk med din glede er tittelen på en fin liten matteantologi jeg har vært redaktør for sammen med Sissel Redse Jørgensen på UiO, og nå dukker den altså opp som Google-annonse. Morsomt å se at forlag har begynt å ta denne kanalen i bruk, og forsåvidt en lettelse at GMail tydeligvis ikke “vet” at jeg er forfatteren og derfor ikke trenger akkurat denne målrettede annonsen.

Mindre morsomt er det å se annonsen over, for Glitnir Bank & Save, som vel snart er eid av russerne. Eller var det selve Island som skulle kjøpes av russiske investorer? Vanskelig å si i disse tider…

2050-prosjektet – et skritt videre

Det er Forskningsdager, og jeg har blant annet stått på Forskningstorget på Universitetsplassen i Oslo og presentert prosjektet Fremtidskloden, et tegneserieverktøy som kan brukes til å tenke konstruktivt på fremtiden i bl.a. skolesammenheng. Lørdag ble kronikken Norge i 2050, som blant annet omtaler dette verktøyet, publisert i Dagbladet:

Mellom fiksjonens monotone budskap og den presise spådommens umulighet er det også et landskap. Det er her vi finner prognoser, som klimamodeller, befolkningsstatistikk eller beregninger av framtidig oljeproduksjon. Her er de brede trendene som former samfunnet i dag, og kommer til å gjøre det i lang tid framover, det være seg innen teknologi, familieforhold eller globale migrasjonsmønstre. Det finnes et verktøy som lar oss kombinere prognoser, trender og andre skriftlige, muntlige og visuelle kilder til å tenke konstruktivt rundt framtida. Det kalles scenariebygging, og har vært brukt i offentlig sektor og næringslivet i flere tiår.

Og ja, jeg ser også ironien (men intet overraskende) i at Dagbladet har annonser med spåkoner ved siden av min kronikk. :-)

Matt Damon uttrykker det mange av oss tenker

Lykken er…

Seems I was missed while I was away... :-) by you.

…når noen hindrer deg i å jobbe fordi de insisterer på å bli klødd mellom ørene… :-)

Min skrivestue: Utsira fyr

Dagbladet spør ymse forfattere om hvor de liker å skrive, og vi får blant annet høre om Vigdis Hjorths yndlingshotell på Cuba. For egen del er det den gamle fyrvokterboligen Utsira som gjelder: bare tre timers reising fra Oslo finnes et sted ute i havgapet hvor en skribent får ro og fred, og kan hente ny inspirasjon ved å sprinte opp noen trapper og nyte en av Vestlandets fineste havutsikter.

Soloppgang på Utsira fyr

Du kan lese mer mer om Utsira i denne bloggen, eller stikke innom kommunens utmerkede nettsted. :-)

Hejsan morsan, hejsan stabben

Det er siste dag av skriveoppholdet på Utsira, som som vanlig har vært befordrende for skrivetrang og skrivelyst. Bokmanuset jeg satte meg fore å fullføre på fyret, er mer eller mindre fullført og klart for forlagsrundene. Det blir en fin astronomibok, som seg hør og bør til Astronomiåret 2009.Men før jeg setter kursen hjem fra kolonien, vil jeg gjøre opp status for postingen jeg la inn for fem dager siden.

Jeg la nemlig inn en skjermdump av yr.nos langtidsvarsel for Utsira, og siden har jeg hatt rik anledning til å sammenlikne det med det virkelige været. Jeg vet ikke hvordan det har vært på resten av Utsira, men her på fyret har det stemt ganske bra. Mandag var så preget av regn og iskald vind at jeg frøs på meg både muskelsmerter og hoste. En stor “R” der, altså. Likeledes på tirsdag, onsdag og torsdag.

Men idag sprakk det, gitt. Ikke tegn til regn og liten kuling, derimot vindstille, klart og pent. Velvel, 4 av 5 er sannelig ikke verst. Så er det bare å forberede seg på dagens vanskeligste oppgave: kommer MS Utsira til å klappe til kai i Nordevågen eller Sørevågen? Det skal nesten bli godt å komme hjem til et sted der man slipper å ta så vanskelige avgjørelser… ;-)

Min virkelighet den kommende uka

Det er på tide å ta turen tilbake til Utsira, min faste base for kontemplasjon, filosofering og skriving. Det er en ny bok (muligens den siste i karrieren) som skal fullføres, og da finner man ikke konsentrasjonen bedre enn i den gamle fyrvokterboligen. Oppe ved fyret spiller været en anelse større rolle enn på Tøyen, så yr.no vil bli besøkt flittig (jada, man har wifi på fyret også…)

Ta også dette som et varsel om tilstundende sommer i bloggen. Det vil bli stillere framover, mens aktiviteten i framtidsbloggen nok vil være høyere. Det kommer til å handle mye om 2050 til høsten, for å si det slik… :-)

Dagens findumme reisenyhet

Dagbladet kan berette at NSB vil begynne å fase inn wifi på enkelte av sine strekninger, samtidig som de kommer til å montere inn strømuttak på alle seter:

I første omgang er det de 1,7 millioner årlige reisende på strekningen mellom Skien og Lillehammer som får tilbud om internett. Fra august og frem til jul håper NSB at systemet er installert i alle togene på strekningen.

Fint 1: Det vil utvilsomt gjøre det enda mer attraktivt å langpendle på tog.

Fint 2: Strømuttak i alle stoler innebærer at presset på Komfortvognene blir mindre, når alle de som har kjøpt billett til disse vognene fordi strømuttaket gjør det mulig å se film og spille spill, kan kjøpe vanlige billetter isteden. Kanskje man til og med kan ta opp igjen det gamle navnet Kontorvogn, og rette tilbudet mot oss som faktisk trenger å jobbe underveis?

Dumt 1: Man har foreløpig ikke bestemt seg for forretningsmodellen, hvilket kan tyde på at detta blir dyrt, folkens. Type Telenor-på-hotell-dyrt. Eeek.

Dumt 2: I neste og påfølgende uke kommer jeg til å langpendle til Lillehammer omtrent hver eneste dag. Tenk hvor effektiv jeg kunne ha vært om NSB allerede nå hadde kunnet tilby meg nett underveis.

Å ja, forresten: jeg er på Lillehammer som en del av programmet til Litteraturfestivalen, som foregår der til uka, og som har framtiden som et slags løst, overgripende tema. Tilsynelatende et ganske alminnelig norsk bransjetreff, med andre ord, uten noe påfallende innslag av representanter for den moderne litteraturen som handler om framtiden…

Hvorfor kvier profesjonelle skribenter seg for blogging?

Kristine Løwe og Olav Anders Øvrebø skriver om den forlatte redaktørbloggen redaktorene.no. For en utenforstående framstår tanken om en blogg om mediespørsmål som forfattes av avisredaktører, som et svært fornuftig tiltak med et stort leserpotensiale. Likevel har altså denne bloggen råtnet på rot – sistepostingen var i overkant av et år siden. Olav Anders er inne på noen mulige forklaringer: redaktører flest er for travle til å ta seg tid til slikt, og de er redde for at bloggen skal bli for kjedelig.

Vi kan sikkert legge til en dæsj god, gammel konservatisme, sammen med frykten for å tape ansikt overfor kolleger i et ukjent medium. For egen regning vil jeg legge til et punkt til: motløshet. Det skrives ikke så mye om det, men la oss bare innrømme det: hvis ambisjonen med bloggingen er å nå utover vennekretsen, kan bloggpostinger ofte oppleves som rop i ørkenen. Man publiserer, og deretter får man ingen synlig bekreftelse på at postingen faktisk blir lest.

For profesjonelle skribenter, det være seg redaktører, journalister, forfattere eller akademikere, vil dette være en uvant situasjon. De fleste skribenter jobber i bedrifter eller institusjoner med et etablert marked. Skriver man en avisartikkel, kan man i utgangspunktet regne med å ha et stort antall lesere. For en redaktør eller journalist vil det å starte en blogg være det psykologiske motstykket til å starte en avis fra bunnen av, noe de færreste har gjort eller har et ønske om å gjøre.

Selv forfattere av smal skjønnlitteratur vil ha systemer som tidlig gir tilbakemelding, det være seg anmeldere, kolleger eller forlagsredaktører. I bloggosfæren er det sjelden slik. Der er man overlatt til seg selv, og må finne sin leserkrets på egen hånd. Jeg har nettopp startet en ny blogg, og merker hvor vanskelig det kan være å motivere seg til å skrive når man ikke vet hvem man skriver for, enn si om man har et publikum.

Mottoet for David Weinbergers blogg, “Let’s just see what happens”, er essensen av blogging på sitt beste, det tankestrømaktige, responsive og ofte tilfeldige som særpreger genren. Men for at det skal gi gode resultater, trengs tålmodighet og tid. Det kan høres paradoksalt ut, da nettet gjerne forbindes med flyktighet og umiddelbar behovstilfredsstillelse. Men det er ikke mer paradoksalt enn Wikipedias forsøk på bruke tusenvis av individualister med sterke meninger til å skape konsensusbasert kunnskap.