Arkiv for Mitt forfatteri

Hvis du tror avisene gjør det svakt…

…med et opplagsfall på 2,8 % i 2008, så ta en titt på tilstanden hos “lillebror”, forlagsbransjen. Der var januarsalget av skjønnlitteratur for voksne (aldri spesielt godt, men dog) 25 % lavere enn på samme tid ifjor. På årsbasis var reduksjonen 18 %. Salget av sakprosa falt noe mindre enn salget av skjønnlitteratur, noe som sannsynligvis skyldes Snåsamannens suksess i et marked som trenger bestselgere for å få gode resultater. Tom Dahl, direktør i CappelenDamm, forklarer det slik:

Slike svingninger skyldes ene og alene hvilke titler som har kommet ut det aktuelle året, så jeg ville ikke tatt dette som et tegn på at norsk litteratur ikke selger godt i bokhandelen lenger.

Tja, si det. Jeg hører til dem som mener at Norli-kjedens nesten-konkurs forleden faktisk er en indikator på at salget ikke er hva det burde være. For ikke å snakke om det dalende salget av smale skjønnlitterære titler, og det mangeårige fallet i salg og utlån av sakprosa. Selv om bokbransjen er mer nasjonal (for ikke å si nasjonalistisk) enn bransjer flest, er den ikke mindre globalisert enn at den dype krisen i den amerikanske bransjen også kan få betydning her.

Det har aldri vært fett å være forfatter, og marginene er tradisjonelt knappe i bokbransjen. Og nettopp derfor er det grunn til å ta tall som dette på alvor. Jeg har tidligere sagt og skrevet at jeg neppe vil utgi flere bøker etter konvensjonell forlagsmodell etter astronomiboka som kommer i vår. Det er en beslutning det stadig blir lettere å forsvare ut fra et karrieremessig og økonomisk ståsted, dessverre.

Share/Bookmark

Dagens tvilsomme selskap

Som sporadisk bruker av GMails webgrensesnitt har jeg vent meg til å ignorere reklamene i høyre marg, men idag var det noe som tiltrakk seg min oppmerksomhet.

Matematikk med din glede er tittelen på en fin liten matteantologi jeg har vært redaktør for sammen med Sissel Redse Jørgensen på UiO, og nå dukker den altså opp som Google-annonse. Morsomt å se at forlag har begynt å ta denne kanalen i bruk, og forsåvidt en lettelse at GMail tydeligvis ikke “vet” at jeg er forfatteren og derfor ikke trenger akkurat denne målrettede annonsen.

Mindre morsomt er det å se annonsen over, for Glitnir Bank & Save, som vel snart er eid av russerne. Eller var det selve Island som skulle kjøpes av russiske investorer? Vanskelig å si i disse tider…

2050-prosjektet – et skritt videre

Det er Forskningsdager, og jeg har blant annet stått på Forskningstorget på Universitetsplassen i Oslo og presentert prosjektet Fremtidskloden, et tegneserieverktøy som kan brukes til å tenke konstruktivt på fremtiden i bl.a. skolesammenheng. Lørdag ble kronikken Norge i 2050, som blant annet omtaler dette verktøyet, publisert i Dagbladet:

Mellom fiksjonens monotone budskap og den presise spådommens umulighet er det også et landskap. Det er her vi finner prognoser, som klimamodeller, befolkningsstatistikk eller beregninger av framtidig oljeproduksjon. Her er de brede trendene som former samfunnet i dag, og kommer til å gjøre det i lang tid framover, det være seg innen teknologi, familieforhold eller globale migrasjonsmønstre. Det finnes et verktøy som lar oss kombinere prognoser, trender og andre skriftlige, muntlige og visuelle kilder til å tenke konstruktivt rundt framtida. Det kalles scenariebygging, og har vært brukt i offentlig sektor og næringslivet i flere tiår.

Og ja, jeg ser også ironien (men intet overraskende) i at Dagbladet har annonser med spåkoner ved siden av min kronikk. :-)

Matt Damon uttrykker det mange av oss tenker

Lykken er…

Seems I was missed while I was away... :-) by you.

…når noen hindrer deg i å jobbe fordi de insisterer på å bli klødd mellom ørene… :-)

Min skrivestue: Utsira fyr

Dagbladet spør ymse forfattere om hvor de liker å skrive, og vi får blant annet høre om Vigdis Hjorths yndlingshotell på Cuba. For egen del er det den gamle fyrvokterboligen Utsira som gjelder: bare tre timers reising fra Oslo finnes et sted ute i havgapet hvor en skribent får ro og fred, og kan hente ny inspirasjon ved å sprinte opp noen trapper og nyte en av Vestlandets fineste havutsikter.

Soloppgang på Utsira fyr

Du kan lese mer mer om Utsira i denne bloggen, eller stikke innom kommunens utmerkede nettsted. :-)

Hejsan morsan, hejsan stabben

Det er siste dag av skriveoppholdet på Utsira, som som vanlig har vært befordrende for skrivetrang og skrivelyst. Bokmanuset jeg satte meg fore å fullføre på fyret, er mer eller mindre fullført og klart for forlagsrundene. Det blir en fin astronomibok, som seg hør og bør til Astronomiåret 2009.Men før jeg setter kursen hjem fra kolonien, vil jeg gjøre opp status for postingen jeg la inn for fem dager siden.

Jeg la nemlig inn en skjermdump av yr.nos langtidsvarsel for Utsira, og siden har jeg hatt rik anledning til å sammenlikne det med det virkelige været. Jeg vet ikke hvordan det har vært på resten av Utsira, men her på fyret har det stemt ganske bra. Mandag var så preget av regn og iskald vind at jeg frøs på meg både muskelsmerter og hoste. En stor “R” der, altså. Likeledes på tirsdag, onsdag og torsdag.

Men idag sprakk det, gitt. Ikke tegn til regn og liten kuling, derimot vindstille, klart og pent. Velvel, 4 av 5 er sannelig ikke verst. Så er det bare å forberede seg på dagens vanskeligste oppgave: kommer MS Utsira til å klappe til kai i Nordevågen eller Sørevågen? Det skal nesten bli godt å komme hjem til et sted der man slipper å ta så vanskelige avgjørelser… ;-)

Min virkelighet den kommende uka

Det er på tide å ta turen tilbake til Utsira, min faste base for kontemplasjon, filosofering og skriving. Det er en ny bok (muligens den siste i karrieren) som skal fullføres, og da finner man ikke konsentrasjonen bedre enn i den gamle fyrvokterboligen. Oppe ved fyret spiller været en anelse større rolle enn på Tøyen, så yr.no vil bli besøkt flittig (jada, man har wifi på fyret også…)

Ta også dette som et varsel om tilstundende sommer i bloggen. Det vil bli stillere framover, mens aktiviteten i framtidsbloggen nok vil være høyere. Det kommer til å handle mye om 2050 til høsten, for å si det slik… :-)

Dagens findumme reisenyhet

Dagbladet kan berette at NSB vil begynne å fase inn wifi på enkelte av sine strekninger, samtidig som de kommer til å montere inn strømuttak på alle seter:

I første omgang er det de 1,7 millioner årlige reisende på strekningen mellom Skien og Lillehammer som får tilbud om internett. Fra august og frem til jul håper NSB at systemet er installert i alle togene på strekningen.

Fint 1: Det vil utvilsomt gjøre det enda mer attraktivt å langpendle på tog.

Fint 2: Strømuttak i alle stoler innebærer at presset på Komfortvognene blir mindre, når alle de som har kjøpt billett til disse vognene fordi strømuttaket gjør det mulig å se film og spille spill, kan kjøpe vanlige billetter isteden. Kanskje man til og med kan ta opp igjen det gamle navnet Kontorvogn, og rette tilbudet mot oss som faktisk trenger å jobbe underveis?

Dumt 1: Man har foreløpig ikke bestemt seg for forretningsmodellen, hvilket kan tyde på at detta blir dyrt, folkens. Type Telenor-på-hotell-dyrt. Eeek.

Dumt 2: I neste og påfølgende uke kommer jeg til å langpendle til Lillehammer omtrent hver eneste dag. Tenk hvor effektiv jeg kunne ha vært om NSB allerede nå hadde kunnet tilby meg nett underveis.

Å ja, forresten: jeg er på Lillehammer som en del av programmet til Litteraturfestivalen, som foregår der til uka, og som har framtiden som et slags løst, overgripende tema. Tilsynelatende et ganske alminnelig norsk bransjetreff, med andre ord, uten noe påfallende innslag av representanter for den moderne litteraturen som handler om framtiden…

Hvorfor kvier profesjonelle skribenter seg for blogging?

Kristine Løwe og Olav Anders Øvrebø skriver om den forlatte redaktørbloggen redaktorene.no. For en utenforstående framstår tanken om en blogg om mediespørsmål som forfattes av avisredaktører, som et svært fornuftig tiltak med et stort leserpotensiale. Likevel har altså denne bloggen råtnet på rot – sistepostingen var i overkant av et år siden. Olav Anders er inne på noen mulige forklaringer: redaktører flest er for travle til å ta seg tid til slikt, og de er redde for at bloggen skal bli for kjedelig.

Vi kan sikkert legge til en dæsj god, gammel konservatisme, sammen med frykten for å tape ansikt overfor kolleger i et ukjent medium. For egen regning vil jeg legge til et punkt til: motløshet. Det skrives ikke så mye om det, men la oss bare innrømme det: hvis ambisjonen med bloggingen er å nå utover vennekretsen, kan bloggpostinger ofte oppleves som rop i ørkenen. Man publiserer, og deretter får man ingen synlig bekreftelse på at postingen faktisk blir lest.

For profesjonelle skribenter, det være seg redaktører, journalister, forfattere eller akademikere, vil dette være en uvant situasjon. De fleste skribenter jobber i bedrifter eller institusjoner med et etablert marked. Skriver man en avisartikkel, kan man i utgangspunktet regne med å ha et stort antall lesere. For en redaktør eller journalist vil det å starte en blogg være det psykologiske motstykket til å starte en avis fra bunnen av, noe de færreste har gjort eller har et ønske om å gjøre.

Selv forfattere av smal skjønnlitteratur vil ha systemer som tidlig gir tilbakemelding, det være seg anmeldere, kolleger eller forlagsredaktører. I bloggosfæren er det sjelden slik. Der er man overlatt til seg selv, og må finne sin leserkrets på egen hånd. Jeg har nettopp startet en ny blogg, og merker hvor vanskelig det kan være å motivere seg til å skrive når man ikke vet hvem man skriver for, enn si om man har et publikum.

Mottoet for David Weinbergers blogg, “Let’s just see what happens”, er essensen av blogging på sitt beste, det tankestrømaktige, responsive og ofte tilfeldige som særpreger genren. Men for at det skal gi gode resultater, trengs tålmodighet og tid. Det kan høres paradoksalt ut, da nettet gjerne forbindes med flyktighet og umiddelbar behovstilfredsstillelse. Men det er ikke mer paradoksalt enn Wikipedias forsøk på bruke tusenvis av individualister med sterke meninger til å skape konsensusbasert kunnskap.

fr.martinsen blogger om journalistbloggfrykt

Den selverklærte navlelobloggeren som kaller seg fr.martinsen har et godt innlegg i Journalisten om forholdet mellom blogging og journalistikk, eller mer spesifikt det faktum at mange journalister kritiserer bloggfenomenet for å være noe det beviselig ikke er:

Utingen er at journalister og bloggere kom skjevt ut med hverandre. Journalister så på bloggere med journalistøynene sine og ventet seg at vi skulle servere noe unikt, noe som ikke journalisten selv klarte å finne fram til. Å dømme den personlige bloggen som om den er journalistisk, er å se på et nytt fenomen (at mange skriver offentlig til få) med gamle massemediebriller (at få skriver offentlig til mange).

Utgangspunktet er en surmaget Andrew Keen-aktig sak av en viss Morten Strøksnes i Bergens Tidende ifjor høst, som i samme slengen oppfant en ny metafor for brukerskapt innhold på nettet:

Internett er blitt en gjørmete labyrint av personlige opplysninger og følelser. For mange er ingenting for smått eller intimt til at de synes det må deles med andre. Av et tenkt publikum som er umåtelig interessert i hva akkurat du foretar deg og tenker hver time av døgnet.

fr. martinsen har allerede drept den siste innvendingen i sitatet ovenfor, og hjorthen gjorde en utmerket jobb med å ekspedere resten av innlegget. Ideologisk sett – ja, for dette er klassisk ideologisk spørsmål av typen høykultur kontra lavkultur – har jeg befunnet meg på samme sted som Morten Strøksnes (selv om jeg nok må 13 år tilbake i tid for å ha en like lav profil på nettet). Det er ikke så mange år siden jeg selv var en raljerende blogghater, og ga mitt rundelige bidrag til dårlige nettmetaforer:

Kvalitet koster alltid. Informasjon av samme høye kvalitet som den du vil finne i bøker, på TV og i andre media, vil ikke bli tilgjengelig på nettet før disse problemene løses. Det er grunnen til at nettet omtrent er rensket for nye bøker, til tross for at de fleste bøker i Norge i dag på et eller annet tidspunkt eksisterer i elektronisk form.

Jepp, jeg skrev faktisk dette. Nå er det snart to år siden jeg ga ut en bok, og minst et år til den neste (som meget vel kan bli den siste noensinne). Jeg produserer langt mer innhold i bloggformat enn i noe annet medium, og ser på postingene her og i 2050-bloggen som kjernen min økonomiske virksomhet framover. Dette er ikke idealistisk tomprat. Som tredjegenerasjons frilanser har jeg et høyst pragmatisk forhold til skriving. Det er bunnlinjen som teller når man ikke har en fast jobb ved siden av, og i disse selvangivelsestider er tallenes tale åpenbar: mine bokrelaterte inntekter synker stadig, mens de bloggrelaterte øker.

Å fase ut fagbokskriving er derfor en kold og klok økonomisk avgjørelse: når skipet synker, vil jeg være en av de første rottene til å jumpe av. I annen rekke kommer så det følelsesmessige aspektet. 500-boksforfatteren Isaac Asimov kalte seg “a compulsive writer” – det var tvingende nødvendig for ham å skrive hver bidige dag – og jeg har det på samme vis. Det faktum at jeg elsker å skrive er årsaken til at jeg alltid bærer på et skriveredskap, det være seg en PDA, en avansert mobiltelefon eller en god, gammel Moleskine, og til at jeg har valgt meg et publiseringsmedium som nærmest trygler om å bli brukt hver dag.

Først i tredje rekke kommer oppdagelsen av at bloggen på en unik måte lar meg kombinere høyt og lavt. Selvsagt inneholder Formidlerbloggen postinger om katter og mat og morsomme Youtube-videoer. Men her har jeg også gått i bresjen for bibliotekenes rettigheter, tatt opp kampen med et reaksjonært kulturbyråkrati og gitt innspill til debatten om avisenes nettdebatter. Jeg forsøker ikke å rettferdiggjøre den første kategorien med den siste. For meg er blandingen av spøk og alvor, personlig og offentlig bloggens unike særpreg, og dens største verdi som medium. I bloggene mine er jeg meg selv i en helt annen grad enn jeg kan være det i bøker, artikler og opptredener i etermedier.

Det er kanskje ikke synlig for mine lesere, men for meg er det åpenbart: denne bloggen kronikerer en ganske formidabel transformasjon av undertegnede som skribent. I det perspektivet er den et godt eksempel på samspillet mellom menneske og teknologi, et felt som opptar meg stadig mer. Morten Strøksnes største feilslutning er derfor ikke å se på bloggen som ene og alene et nirvana for navlebeskuere, men å behandle blogging som et statisk fenomen. Som alle genre er bloggen kontinuerlig under utvikling, og som all skriving har blogging makt til å forandre skribenten. Få vet det bedre enn undertegnede.

My publisher and Jostein Gaarder on CNN IBN

My book “Life in the universe” was recently published in English by Delhi-based Shabd Books, which also publishes notable authors such as Jostein Gaarder and Philip Pullman. This clip from the Indian business network CNN IBN shows Jostein (enthusiastic as always) and Mahesh Dutt, who is my publisher. I actually prefer having my publisher appearing on a business channel, rather than your average book show. As a professional writer who gets by without any government grants (a rarity in Norway, it has to be said), sales matter to me. Even more so in a market where the listed price of my book is 25 times lower than the Norwegian price. :-)

Tospråklig blogg?

Jeg har i lengre tid lurt på om jeg også skulle blogge noe på engelsk. Jeg er blitt bedt om å gjøre det av flere, en rekke av emnene mine kan ha et bredere nedslagsfelt, og det er liten tvil om at litt engelsk blogging i ny og ne ville bidra til å vedlikeholde farsmålet mitt. Problemet er at det nok ikke blir nok engelske bloggpostinger til at det rettferdiggjør å opprette en helt ny blogg. Isteden har jeg lyst til å gjøre som Olav Anders Øvrebø i Undercurrent, som blander engelske og norske postinger. Forsåvidt har jeg nettopp vært i et land der folk stadig svitsjer sømløst mellom engelsk og lokale språk, og når jeg tenker etter pleier også Pondus å gjøre det stup i ett. Presedensen er der, med andre ord.

Teknisk sett blir dette i første omgang løst ved å innføre to nye kategorier, “Norsk” og “English“, og så lage direktepekere som gjør det mulig å filtrere på språk. Egne RSS-feeder er også en mulighet, for eksempel ved hjelp av Feedburner. Men hvorvidt jeg skal gå såpass langt, avhenger også av etterspørselen. Jeg er åpen for forslag og innspill! :-)

Verden i bredt

Som skribent med behov for å kunne plassere et editorvindu side om side på skjermen med kildemateriale (som regel via en nettleser), har jeg lenge ønsket meg en bredskjerm. Her om dagen hoppet jeg i det, stakk innom Digital Impuls (litt dyrere enn nettet, men du får varene pronto) og kjøpte en Acer P223W 22 tommer med 1680 x 1050 billedpunkters oppløsning. Jeg ble en anelse betenkt av “Vista Optimized”-klistrelappen på emballasjen, og det faktum at enkelte brukere har slitt med å få den til å funke under XP. På den annen side har skjermer og grafikkdrivere alltid hatt et element av hasard ved seg, og Linux gir bedre odds enn man skulle tro.

Som forventet klarte ikke Ubuntu å få mitt fem år gamle grafikkort til å gjenkjenne skjermoppløsningen ut av boksen, og allverdens mekking med grafikkoppsettsmenyen var nytteløs. Plan B er ikke vakker, men som regel effektiv: man åpner fila xorg.conf og redigerer den for hånd. I motsetning til Windows ligger de fleste drivere allerede i et Linux-system, det er simpelthen et spørsmål om å tvinge systemet til å oppføre seg pent om det ikke reagerer på vennlige forespørsler. I noen tilfelle er det noe herk, i andre handler det bare om å fjerne ekstra linjer som forvirrer grafikkortet, så også her.

Med denne xorg.conf-fila i bunnen trenger jeg bare å gå inn i menyen /System/Preferences/Screen Resolution og velge 1680×1050 for at den blanke skjermen (ja! jeg er helfrelst på blanke skjermer etter dette!) skal komme til sin praktfulle rett. Samlet innsats: ca 15 minutter, deretter kunne jeg konsentrere meg om den langt mer kompliserte oppgaven det er å finne skjermbakgrunner i breddeformat. Interfacelift har et veldig bra utvalg, og selvsagt kan man alltid søke på 1680×1050 i Flickr. Da finner man f.eks. dette fine julemotivet. :-)

Dagens skribenttips: snarveien inn i avisspaltene

Som Elin påpeker er det nå august, og dermed på tide å gjenoppta bloggingen. Jeg er fremdeles i feriemodus (en av fordelene med å være frilanser er at man selv kan definere ferie og fritid – det oppveier i stor grad ulempen med at man ikke får betalt de første ukene av en sykemelding), men har da åndsnærværelse nok til å komme et tips: dersom du ønsker å skrive slik at folk leser deg, er Wikipedia stedet (vel å merke om du er villig til å etterleve kravene til objektivitet og nøytralitet). Fordi Google sørger for å rangere Wikipedia-artikler om ymse emner høyt svært raskt, kan en artikkel fort få både oppmerksomhet og spredning.

Et eksempel: takket være Telenors bøllete oppførsel ble begrepet nettnøytralitet satt på dagsorden rett før sommeren. Olav Anders Øvrebø etterlyste en Wikipedia-artikkel om ordet, og jeg tok utfordringen. Jeg baserte innledningen på en oversettelse av det amerikanske oppslagsordet, og la til noe egenprodusert tekst. Etter en dag var Wikipedia-artikkelen førstetreff i Google, og ikke lenge etter ble den sitert i en Dagbladet-artikkel (se spalten til høyre). Joda, det er stor forskjell på sitatet og den nåværende artikkelen om nettnøytralitet, men der har du Wikipedia.