Das Keyboard: Unboxing og førsteinntrykk

Forleden gikk jeg til anskaffelse av Das Keyboard, også kjent som tastaturenes BMW. Prisen er definitivt i stil med BMW (sjekk prisjakt.no for de beste tilbudene), men kvaliteten matcher den fullt ut. Det man får er et solid, tungt chassis i aluminium og taster som forsøker å gjenskape brukeropplevelsen til IBMs legendariske PC-tastaturer fra 1980-tallet.

Det er da også gjerne kvaliteten på tastene som får folk til å velge Das Keyboard. Tastene gir et langt mer solid inntrykk enn et typisk billigtastatur, men uten å gi for mye motstand. Det er ganske mye “key travel”, og derfor er dette kanskje ikke tastaturet for en som er vant til å skrive på laptop. Men for alle som i likhet med meg trådte sine skribent-barnesko med skrivemaskin og IBM-tastatur, er Das Keyboard en ren nostalgitripp.

En god forklaring på de ulike tastetypene som brukes, hhvis Cherry MS Brown, Blue og Red, finnes her
En god forklaring på de ulike tastetypene som brukes, hhvis Cherry MX Brown, Blue og Red, finnes her

Det finnes to hovedvarianter av tastaturet, MX Brown og MX Blue. Sistnevnte gjenskaper den berømte klikkelyden til IBM-tastaturene, noe som kan være verdt å merke seg for den som jobber i kontorlandskap e.l. Ellers er det ikke så mye å si, da Das Keyboard-serien er ganske minimalistisk sammenlignet med mye av det som er på markedet.

Varianten jeg valgte, modell 4C med brune taster, utmerker seg ved å være kompakt (derav C) fordi det numeriske tastaturet er fjernet. Den har to USB-porter, men kaster ikke engang bort plass på indikatorlys (aldri skjønt poenget med slike likevel – man oppdager jo for eksempel veldig fort om CAPS LOCK står på).

Das Keyboard handler om å tilby en god skriveopplevelse, og det kan jeg gå for at man får. Jeg pleier alltid å bruke litt tid på å tilpasse meg et nytt tastatur, men ikke i dette tilfellet. Das Keyboard var som å komme hjem – bare minutter etter at det var plugget i Chromeboxen, fløy fingrene over tastene som om de aldri hadde gjort annet. Varmt anbefalt!

IMG_20160709_141327

IMG_20160709_123204

IMG_20160709_123353

IMG_20160709_123410 IMG_20160709_123430

IMG_20160709_123445

Dagens “lønner seg å ta backup”-historie

Mange forfattere som har skrevet en stund har én bok som skiller seg ut. Som treffer bedre enn de andre, som selger bedre, blir oversatt til flere språk, vinner priser og fortsetter å fange leserens interesse i årevis etter utgivelse. For meg var den boka “Jakten på sannheten”, en vitenskapshistorie fra 1996 som solgte godt i Norge, vant Brageprisen, ble oversatt til 22 språk og fortsetter å selge i utlandet den dag idag (jeg fikk nylig vite at den blir utgitt på ny i Japan i høst).

IMG_20160622_104016 (1)

I Norge har den derimot vært vanskelig å få tak i lenge. I praksis har den vært ute av salg i bokhandel og antikvariat i årevis, og det har ført til at en jevn strøm av potensielle lesere har henvendt seg direkte til forfatteren. Som frem til for et par måneder siden bare kunne beklage tingenes begredelige tilstand. Men i april i år gikk det altså opp for meg – og jeg kan i grunnen sparke meg selv bak for ikke å ha tenkt på det før – at boken selvsagt kunne gjenutgis.

Det slo meg at tidspunktet for utgivelse var svært passende av flere grunner. For det første eksisterer det nå et par teknologiske muligheter som ikke fantes da boka ble skrevet: Et marked før henholdvis ebøker og Print On Demand (POD)-bøker på norsk. For det andre er det 20 år siden “Jakten på sannheten” kom ut, med andre ord et påskudd til å lage en oppdatert jubileumsutgave. For det tredje er jeg backupfanatiker, og derfor visste jeg at det fantes en digital original å ta utgangspunkt i.

Helt siden jeg svitsjet fra skrivemaskin til datamaskin i 1988, har jeg forsøkt å ta vare på alle viktige tekstfiler. Først på 3 tommers Amstrad-disketter, deretter 3,5 tommers PC-disketter, CD, SyQuest- og Zip-disker, eksterne harddisker av allehånde slag og frem til dagens kombo av bittesmå harddisker og to (vel, igrunnen tre når jeg tenker etter) separate skytjenester. Jeg vet dette får meg til å fremstå som digitalutgaven av stakkarene i “Ekstreme samlere”. Men jeg har alltid visst at det en dag ville lønne seg, big time.

Og nå gjorde det det, altså. Fra jeg fikk ideen til jeg satt med en konvertert Wordperfect 5-fil fra 1996 (“Jakten på sannheten” var den siste boka jeg skrev i et ikke-grafisk grensnitt) gikk det neppe mer enn ti minutter. For å gjøre en kort historie enda litt kortere: Jeg foreslo gjenutgivelse for Gyldendal forlag, subsidiært at jeg fikk tilbake utgiverrettighetene (som er det man gir fra seg når man undertegner enn forlagskontrakt, ikke opphavsretten som overraskende mange fremdeles synes å tro).

Forlaget brukte ikke lang tid på å bestemme seg for stille opp, og siden har jeg gjennomgått den gamle filen, rettet feil og oppdatert innholdet til 2016-standard. I disse dager legger forlaget siste hånd på manuset som skal danne utgangspunkt for ebok og POD-utgave. Med tanke på hvor kort varsel Gyldendal fikk, er jeg imponert over hvor raskt de har snudd seg rundt. Akkurat nå ligger det an til utgivelse i løpet av en måned – da jeg opprinnelig skrev boka tok den samme prosessen godt over et halvt år.

Men uten en digital original hadde det ikke altså vært mulig å gjøre å gjøre så raskt – eller i det hele tatt (det koster å skanne inn og korrekturlese en bok på nytt, og ingen forventer at dette blir noen storselger). På Gyldendal fantes det ingen filer. Det er vanskelig å klandre dem for det, da boka ble utgitt på annet forlag (Tiden) på et tidspunkt da vanntette rutiner for backup langt fra var utbredt i norsk næringsliv.

Og så vidt jeg vet finnes det fremdeles ingen bransjestandard for å ta vare på filene som leveres av norske forfattere og illustratører. Med tanke på hvor billig og enkelt det nå er å ta backup av absolutt alt man skaper selv, finnes det ingen unnskyldning for å la være. I tillegg til at det kan redde deg når maskinen kræsjer midt i en jobb, har du altså et økonomisk incentiv. Sitter du på digitale originaler, er veien til nye utgivelser mye kortere.

For noen uker siden ble jeg ringt opp av en journalist som mente at min bok fra 1999, “Fremtiden – hva skjer etter 2000?” ikke bare hadde inspirert ham, men at dens spådommer fremdeles var ganske treffsikre. Det ga meg ideen til nok et prosjekt: Hva med å hente boka fram 20 år etter og se hvordan det gikk, for om mulig å trekke lærdom av fulltrefferne og bomskuddene (som jeg vet det er mange av)? Rent teknisk blir det i alle fall ikke et problem å få dette til i 2019, da jeg selvsagt har – ja, du gjettet det vel – backup av alle relevante filer. :)

Tech Sabbatical

Siden årsskiftet har jeg takket nei til alle forespørsler om foredrag. Vi snakker om en større omlegging av hverdagen min (den største på minst femten år), og slike skjer ikke helt uten grunn. Eller rettere sagt grunner. Det ligger både forretningsmessige og familierelaterte årsaker bak min beslutning, uten at jeg føler det riktig å gå inn på dem i denne bloggen. Det jeg derimot kan skrive om, er den viktigste jobbrelaterte grunnen til at jeg satte foredragsvirksomheten på pause. Og den var ganske enkelt at jeg trengte faglig påfyll.

Helt siden jeg forlot Blindern og begynte på en karriere som frilanser i 1990, har jobben min bestått i å formidle fag i alle tilgjengelige kanaler. Jeg har skrevet 24 bøker, hundrevis av betalte artikler og tusentalls gratis bloggpostinger, har opptrådt på radio og i TV, har blogget og SoMet og ikke minst stått på talløse scener land og strand rundt.

De første ti årene som frilans formidler fokuserte jeg på astronomi, de siste femten har jeg snakket mest om teknologi og fremtidstenkning. Jeg har hele tiden hatt et stort behov for faglig oppdatering, og har gjennomgående følt at jeg har klart å holde tritt. Når folk har bedt meg om å skrive eller snakke om noe, har jeg hatt oversikten. Men de siste årene har jeg stadig oftere fått følelsen av at jeg ikke har tid nok til å følge opp nye trender.

Jeg er på ingen måte alene i dette, men til forskjell fra de fleste andre som føler seg overveldet av utviklingen blir jeg tidvis betalt (godt) for å mene noe konkret om fremtidens teknologi og samfunn. Jeg visste at noe måtte gjøres før det fikk konsekvenser for kundene mine, og derfor grep jeg muligheten som den nødvendige foredragspausen ga til å ta meg et teknologisk sabbatsår.  En “tech sabbatical” om man vil.

In the modern sense, one takes sabbatical typically to fulfill some goal, e.g., writing a book or travelling extensively for research. […] Some companies offer unpaid sabbatical for people wanting to take career breaks; this is a growing trend in the United Kingdom, with 20% of companies having a career break policy, and a further 10% considering introducing one. [Wikipedia]

Tradisjonen for sabbatsår i næringsliv og akademia er sterkere utenfor landets grenser, ikke minst i USA, og det gjør ikke alltid like lett å forklare folk hva jeg holder på med. For noen dager siden fikk jeg spørsmålet “Hva driver du med nå da, Eirik” i forbindelse med et intervju til podcasten “Alt du sier er feil, Espen” (ikke lagt ut i skrivende stund). Da merket jeg at jeg slet litt med å forklare Kristopher Schau hva jeg driver med for tiden.

Etterpå slo det meg at jeg bare skulle sagt det som det er: Jeg har tatt meg et sabbatsår der jeg for første gang på lenge får tid til å sette meg inn i nye trender som interesserer meg, og som jeg tror blir viktige. Hittil i sabbatsåret har jeg knapt lest en fagbok eller gjort andre former for teoretisk research. Isteden har jeg brukt tiden på å praktiske prosjekter. Jeg har for eksempel begynt å lodde og programmere igjen, for første gang på henholdsvis 37 og 24 år.

Et par av sabbatsår-prosjektene er omtalt i bloggen allerede: Mikrokontrolleren Arduino via kattematermaskin-prosjektet og virtuell virkelighet/360-teknologi via postinger om Google Cardboard og 360-kameraet Ricoh Theta S. Jeg har også på gang et prosjekt der jeg selvovervåker meg med FitBit og apper for å påvirke helsen min. I tillegg jobber jeg på et Raspberry Pi-prosjekt, og får snart min første innføring i bruk av 3D-printer.

IMG_20160406_150924

Jeg har forvandlet kontorskuffen min til et mini-makerspace, og utforsker også makerspaces utenfor hjemmet, som BitRaf og Deichmanskes Folkeverksted. Jeg har selvsagt fokus på de store perspektivene: Arduino og Raspberry handler om Internet of Things-bølgen, om verdien av lavterskeltilbud for innovasjon og åpne kontra lukkede utviklingsmodeller.

VR og 3D-printing påvirker alt fra underholdningsbransjen til produksjonsindustrien, naturligvis. Og FitBit og selvovervåkning av helse handler ytterst sett om personvern og eierskap til data. Så nei, jeg leker ikke her. Det bare ser slik ut. :)

Hva håper jeg å oppnå med dette rent konkret?
På mange måter minner situasjonen jeg er i nå om det tidlige 1990-tallet. Da var jeg i ferd med å etablere meg som forfatter, og ble klar over flere teknologier som jeg mistenkte kunne komme til å forandre forfatteres situasjon dramatisk. En av dem var World Wide Web, som jeg ble introdusert for via en kamerat på Blindern like etter at Universitetet i Oslo ble koblet til. En annen var lommedatamaskiner, eksemplifisert ved britiskproduserte Psion 3a fra 1993.

Mange av mine forfatterkolleger valgte å ignorere eller avvise denne utviklingen. Jeg gikk motsatt vei, og investerte tid og penger i å gjøre meg kjent med teknologien. I norsk sammenheng var jeg tidlig ute med å skaffe meg privat internettforbindelse og mitt eget nettsted, og jeg var også en av de første her til lands som leste hele bøker på skjermen til en lommedatamaskin og etterhvert på et dedikert lesebrett (Rocket eBook).

File Name : DSCN0142.JPG File Size : 375.5KB (384498 Bytes) Date Taken : 2003/04/01 09:45:10 Image Size : 1600 x 1200 pixels Resolution : 300 x 300 dpi Bit Depth : 8 bits/channel Protection Attribute : Off Hide Attribute : Off Camera ID : N/A Camera : E775 Quality Mode : NORMAL Metering Mode : Matrix Exposure Mode : Programmed Auto Speed Light : No Focal Length : 5.8 mm Shutter Speed : 1/19.6 second Aperture : F2.8 Exposure Compensation : 0 EV White Balance : Auto Lens : Built-in Flash Sync Mode : N/A Exposure Difference : N/A Flexible Program : N/A Sensitivity : Auto Sharpening : Auto Image Type : Color Color Mode : N/A Hue Adjustment : N/A Saturation Control : N/A Tone Compensation : Normal Latitude(GPS) : N/A Longitude(GPS) : N/A Altitude(GPS) : N/A
Mitt første lesebrett var en Psion 3a fra 1993 – holdt slik. (Kilde: Wikipedia)

De første årene ga denne interessen liten økonomisk uttelling, men kunnskapen og ikke minst erfaringene jeg skaffet meg kom til nytte da bok- og mediebransjen for alvor fikk øyene opp for digital publisering senere på 90-tallet. Nærmest over natten begynte det å hagle med henvendelser knyttet til ebøker og annen digital publisering, og så begynte artikkel- og foreleserkronene å trille inn.

De opprinnelige investeringene jeg gjorde i maskinvare betalte seg tilbake mange hundrefold. Det er altså gode økonomiske argumenter for å ta seg tid til å bli litt klokere i min bransje – heldigvis.

Hvordan får man råd?
Det finnes ingen sabbatsår-ordning for enkeltmannsforetak, så dette finaniseres helt og holdent med oppsparte midler. Dette er penger som for tiden bare står der – de generer knapt renteinntekter og aksjemarkedet er jeg for feig til å satse stort i. Så isteden besluttet jeg altså å investere dem i min egen etterutdanning. Vel, i alle fall noe av dem: Jeg har fremdeles inntekter, bare ikke så høye som da foreleseraktviteten var på det største.

Det jeg ikke kommer til å gjøre for å spe på inntektene under sabbatsåret, er å skrive en bok. Det er jo det jeg har gjort i alle år, og faller dermed inn under det jeg trenger å ta en pause fra. Dessuten er jeg blitt pessimistisk på bokbransjens vegne de senere årene, Det fallet i verdiskapningen som bransjen har opplevd de siste åtte årene (stikk motsatt av kulturlivet forøvrig) har jeg også merket godt på min egen bunnlinje.

I et marked der stadig flere forsøker å kapre en bit av den samme (krympende) bok-kaka, og det stort sett ser ut til å være krimforfattere og rosabloggere som får gjennomslag, er fremtidsutsiktene dystre for en forfatter av min type. Stagnasjonen avspeiler seg også på innovasjonen: Selv om ebokmarkedet i Norge er i vekst, er teknologien blitt stående på stedet hvil lenge før den nådde fulle potensiale.

Hvordan unngår man å bli liggende på sofaen?
Sabbatsår av denne typen passer åpenbart ikke for alle. Et kvart århundre som frilanser har gitt meg mye selvdisiplin: Jeg er vant til jobbe for meg selv, uten kolleger eller sjefer. Hver dag står jeg opp og går fem skritt inn på hjemmekontoret hver dag, der jeg er eneansvarlig for å holde dødlinjer. Jeg har alltid jobbet prosjektorientert, og jeg vil tro at det å planlegge et fagbokprosjekt – en prosess som også starter med blanke ark og som strekker seg over et halvt år eller mer – er en god modell for å strukturere et sabbatsår.

Det er nok lurt å ha en klar forestilling om hva man vil gjøre, og hvor man ønsker å være når året er omme. Jeg er ennå bare tre måneder inne i sabbatsåret mitt, og skal selvsagt ikke se bort fra at virkeligheten griper inn og tvinger meg til å avslutte det før tiden. Men jeg håper virkelig ikke det, for jeg kan allerede nå si at det er en sann fryd å få lov til å tenke på noe helt annet enn det jeg har gjort de siste 25 årene.

Om viktigheten av rollemodeller: Historien om Ed Dwight

I siste utgave av den utmerkede podcasten “Memory Palace” forteller Edward Dwight sin historie. Da president Kennedy tok beslutningen om å sende mennesker til Månen hadde han også en tanke om at astronautene burde representere mangfoldet på Jorda, at det i tillegg til de hvite mennene som dominerte det gryende romprogrammet burde være folk med afrikansk og asiatisk bakgrunn. Som følge av dette ble Ed Dwight, en av en ganske liten gruppe afroamerikanske offiserer i flyvåpenet, oppfordret om å søke på astronaututdanningen. 

FEB-03-scan0071

Kaptein Ed Dwight, her med en modell av romflyet Dyna-Soar

Ed Dwight hadde gått gradene i flyvåpenet siden tidlig 1950-tall og regnet med å fortsette med det. Da han fikk et brev fra det Hvite hus om å bytte karriere, syntes han først forslaget virket latterlig. Dette var et knapt tiår etter at USAs militære ble desegregert av president Truman. Dwight visste at det var vanskelig nok å være en anonym svart offiser, om ikke man skulle påta seg en rolle som plasserte ham i offentlighetens fulle søkelys.

Det som fikk ham til å ombestemme seg, var tanken på at han som astronaut kunne inspirere andre i samme situasjon. Det tidlige 1960-tallet var preget borgerrettighetskampen i USA, og Dwight følte at dette kunne bli hans bidrag, at han kunne hjelpe “sine egne” på ved å vise at man kunne nå et hvilket som helst mål:

“If you put one black guy – or even a woman! – up there, that means anybody could do it.”

Derfor trosset han sine motforestilinger og søkte likevel, og fikk raskt oppmerksomhet i form av artikler og intervjuer, fanpost og hatpost. Dwight beskriver det som en virvelvind av aktivitet. Og så skjedde det han visste kom til å skje: responsen fra testflyger- og astronautmiljøet som oppfattet Dwight som en underkvalifisert kandidat som av politiske årsaker ble skjøvet frem på scenen. Og for sikkerhets skyld en svart sådan.

Den legendariske testpiloten Chuck Yeager, det første mennesket som fløy raskere enn lyden og av mange påtenkt som USAs første astronaut, kalte inn til et møte med testpiloter hvor han skal ha sagt:

“Listen, Kennedy is trying to cram a n***** down our throats. If he graduates, all of you are going to lose your jobs.”

Yeager oppfordret alle til å boikotte Ed Dwight når han kom for å begynne på treningen, for å få ham til å slutte. Og oppfordringen ble fulgt av de fleste, sier Dwight. Han forteller at han ble ekskludert og hetset i den grad at representanter for det Hvite hus måtte gripe inn på hans vegne. Det i sin tur førte til at han ble sett på som Kennedys gullgutt, og var ifølge ham også årsaken til at treningen fikk en brå slutt.

Den 22. november 1963 befant Ed Dwight seg i en måneskipssimulator da han fikk høre om skuddene i Dallas, og han skjønte umiddelbart at karrieren var over. Noen dager senere lå det et brev på bordet hans, en ordre om utskipning til Tyskland der han skulle knyttes til et tysk astronautprogram som på det tidspunktet ikke eksisterte. Dwight kontaktet senator Ted Kennedy, som forklarte at familien hadde mistet sin innflytelse og at den nye presidenten ønsket seg en annen svart kandidat enn Dwight.

Denne artikkelen i tidsskriftet Ebony fra juni 1965 går dypere inn i konflikten som fulgte, som blant annet resulterte i at Dwight skrev en femten siders rapport der han dokumenterer diskrimineringen han mener han ble utsatt for. Sluttresultatet ble at Dwight ikke bare forlot treningsprogrammet men også flyvåpenet, og jobbet noen år i det sivile (bl.a. som selger for IBM) før han ble den anerkjente billedhuggeren han er idag.

lawrence_robert

Major Robert H. Lawrence, USAF (1935-1967)

Det er selvsagt ingen som vet om Dwight kunne ha blitt astronaut – flertallet av de som tok samme type astronauttreningskurs kvalifiserte seg aldri til uttak. Men en som faktisk kvalifiserte seg var Robert Henry Lawrence. I 1967 fullførte Lawrence, som hadde en doktorgrad i fysikalsk kjemi, flyvåpenets testpilotskole ved Edwards Air Force Base og ble deretter valgt ut som astronaut til flyvåpenets bemannede romstasjonsprogram MOL.

MOL ble riktignok kansellert noen år senere, men mange astronauter fra programmet fikk senere karrierer i NASA. Lawrence kunne altså ha vært første afroamerikaner i rommet, hvis ikke han hadde omkommet under en treningsflygning i 1967. At få har hørt om ham, skyldes ikke minst at det tok tid for det offisielle USA å anerkjenne ham. På plaketten til den berømte statuetten “Fallen astronaut”, som ble plassert på Månen av Apollo 15-astronautene, er hans navn ikke å finne blant flere andre som omkom under treningsflygninger.

Etter en årelang kampanje for å få Lawrences navn på listen over astronautkandidater som ga sitt liv for romfarten, kom anerkjennelsen i 1997. Da ble “Robert Lawrence” føyd til en liste med navn over minnesmerket over falne astronauter i Florida, og siden er han rutinemessig blitt nevnt som en afroamerikansk rompionér.

Arnaldo-tamayo

Arnaldo Tamayo Méndez

Det tok sin tid før den første med afrikansk bakgrunn fløy i rommet. Astronauten, eller rettere sagt kosmonauten, var Arnaldo Tamayo Méndez, en kubaner som ble skutt opp med Soyuz 38 i september 1980 som en del av Sovjetunionens Interkosmos-program. Den første afroamerikaneren i rommet var Guion Bluford, mens Mae Jemison ble den første kvinnelige afroamerikanske astronauten i 1992.

1024px-Bluford_on_Treadmill_-_GPN-2000-001078

Guion Bluford trener ombord i romfergen

Så der har du det: En gruppe romhelter du neppe hadde hørt om før. Og så kan man spørre seg: Betyr det noe? Svaret ble i grunnen gitt av Ed Dwight, som altså valgte å satse på astronauttrening fordi han trodde det kunne inspirere andre. Rollemodeller er viktige. De er så viktige at de fra starten av har vært sentrale i begrunnelsen for de enorme ekstrautgiftene ved å ha mennesker i rommet.

Du husker sikkert selv hva rollemodeller kunne bety. Tenk tilbake på din egen barndom, på de voksne som betydde noe for deg, som inspirerte deg og fikk deg til å strekke deg. Du fant dem i nærmiljøet i form av foreldre, trenere og lærere. Du fant dem der ute i form av oppdagere (Heyerdahl!), idrettshelter og skuespillere. Og altså astronauter, for mange av oss. Jeg har i alle år sagt at jeg tilhører “Apollo-generasjonen”, og har skrevet følelseladd om hvordan det var å se Neil Armstrong på scenen. Han var viktig for meg. Han formet livet mitt.

At det fremdeles er gyldig for de oppvoksende slekter fikk jeg sanne for noen uker siden. Jeg var på tur til Stockholm og kom tilfeldigvis over en filmfestival der Christer Fuglesang var en av attraksjonene. Fuglesang er som kjent den første svensken i rommet , og etter hans opptreden så jeg hvordan unge folk, stimlet sammen rundt ham. Mannen er en rockehelt, en selfie-magnet. Slik Danmarks nybakte astronaut Andreas Mogensen vil bli det når han vender hjem fra romstasjonen.

sjkzSN5GSFezkWsKSvbCTZV0XUN3VcufslQ1WeT34KY

Tenk så på hvordan det er å være en mørkhudet jente eller gutt med interesse for vitenskap og teknologi. Overalt hvor de snur seg, i lærebøker og nettet og TV og i fiksjonelle skildringer, ser de nesten bare hvite i slike roller (i motsetning til f.eks. idrett, politikk eller kultur). Gang på gang får disse unge, som i likhet med alle andre unge også søker identitet og samhørighet, en påminnelse om at vitenskap og teknologi er et område der de vil skille seg ut.

Derfor denne bloggpostingen, for å minne alle oss som jobber med formidling og undervisning om viktigheten av å tenke på dette perspektivet, av å finne eksempelpersoner som kan gi alle unger noen å strekke seg etter. Eksempelpersoner som hun du ser nedenfor. Les biografien hennes. Jeg mener: Førr ei dame!

800px-Dr._Mae_C._Jemison,_First_African-American_Woman_in_Space_-_GPN-2004-00020

Professor Mae C. Jemison

Refleksjoner ved en hektobokmarkering

Min gode kollega og generelt strålende renessansemenneske Jon Ewo ble feiret med brask og bram (også kjent som sprudlevin og skolebrød) av sin forlegger CappelenDamm igår, og jeg hadde gleden av å være til stede. Jon, som har den samme nerdete gleden over å skrive mange bøker som Isaac Asimov (som rakk å forfatte over 500 bøker i løpet av sin lange karriere), kunne fortelle oss at han var en av sju norske forfattere som hadde nådd hektobok-målet. Av de fem som fremdeles er i live, er han den yngste.

Otto-Monsters-Strandkaos_omslag_2

Bok nummer 100!

For å sette bragden i perspektiv: I skrivende stund finnes det rundt 6000 medlemmer av norske forfatter- og oversetterforeninger (pluss mange som i likhet med meg ikke er medlem). Enda mer imponerende er det selvsagt at en forfatter med en snittproduksjon på 3,3 titler i året klarer å holde et såpass høyt kvalitetsnivå. Han har gjennomført over 2000 skolebesøk og er en av landets mest leste barne- og ungdomsbokforfattere, det sikreste tegnet på at man gjør en god jobb i denne delen av bokbransjen.

Så ja, det var både morsomt og vel fortjent å se Jon bli hyllet igår. Men synet av en så suksessrik forfatter fikk meg også til å reflektere over egne valg de senere årene, som gradvis har tatt meg ut av forfatterrollen og inn i foredragsbransjen. I likhet med Jon var jeg en disiplinert skribent med en klar forventning om å kunne leve av skrivingen. Etter suksessen med min bok “Jakten på sannheten” i 1996 klarte jeg også det, ved å supplere bokhonorarer med oversettelse, forfatterbesøk og stipender. Slik vekselbruk er vanlig blant midlist-forfattere, men det er ikke til å komme forbi at det også er en sårbar inntektsmodell.

aa356d230478a6e24e7cabde08454e169e658293783ddf61a2bd6835

Favoritt-Ewo-boka mi

De økonomiske marginene er knappe, og hvis en av inntektskildene faller ut er det vanskelig å erstatte den. I mitt tilfelle var det nettopp dette som hendte. Etter årtusenskiftet begynte jeg å se dalende salgstall for bøkene mine, som inntil da hadde utgjort rundt 50% av inntekten. Det kom ikke som noen overraskelse, da jeg lenge hadde skrevet og snakket om at faglitterære forfattere av min type var særlig utsatt for den typen lekkasje til nettet som på det tidspunket var i ferd med å ta knekken på papirleksika. Og Googles inntreden på markedet ble den siste spikeren i kisten, ikke minst for den astronomirelaterte delen av min virksomhet.

Jeg forsøkte å svare på utfordringen ved å ta opp nye emner i bokform, som matematikk, døden og fremtidsblekkspruter. Og det er her forskjellen på Jons og mitt forfatterskap blir så tydelig. Mens han har en kreativ fantasi og formidlerevne som lar ham hoppe tilsynelatende ubesværet fra seriøse oppvekstskildringer til tegneserieparodier, Norgeshistorie og kontrafaktisk science fiction, merket jeg at den litterære diversifiseringen slet meg ut. Forarbeidet bak bøker som “Hvorfor dør vi?” sto ikke i noe rimelig forhold til inntektene av salget – vi snakker langt under hundre tusen i inntekt etter et halvt år med hardt arbeid.

Riktignok har forfattere muligheten til å spe på salgsinntekter med stipender av ulike slag, og jeg var selvsagt en flittig stipendsøker i sin tid. Men om man skulle være så heldig å få et stipend er det heller ikke nok til å gi noe i nærheten av normal norsk inntekt. I 2004 utløste denne knipa det nærmeste jeg kom en genuin førtiårskrise: Yrket jeg hadde viet så mange år til var i ferd med å bli økonomisk galimatias. Og det mest realistiske alternativet var å bli “stipendforfatter” – en som var avhengig av ansiktsløse komiteer for å få til smør på brødet, og som i mine øyne hadde gitt avkall på “fri”-delen i ordet “frilanser”.

Omtrent på denne tiden hadde jeg to samtaler som satte meg på et nytt spor. Den første var med bibliotekforskeren Tord Høivik, som etter et møte stilte meg følgende spørsmål: “Når du skriver en bok, er du mest opptatt av royalty [salgsinntekter] eller annen inntekt som boka genererer?” Jeg tenkte meg litt om før jeg svarte: “Det siste.” Tord smilte og sa: “Da har du skjønt det.” Underforstått: I en tid med leservaner i rask endring og en eksplosjon av gratis digital tekst, vil det pragmatiske valget for en skribent som ikke er “kunstforfatter” være å gjøre som musikere og erstatte platesalg med live-opptredener.

Alternativet til denne modellen ble jeg tipset om av Espen Andersen, som omtrent på denne tiden sa til meg på sitt uforlignelige direkte vis: “Men Eirik, hvorfor skriver du en bok når du kan tjene mer på ett foredrag?” Espen jobber på BI og hadde på det tidspunktet langt mer erfaring i å snakke for et voksent og godt betalende publikum enn meg, og derfor tok jeg ordene til meg. Jeg innså at min brede erfaring med bibliotek- og skolebesøk var noe som kunne bli noe mer enn biinntekt, og begynte derfor bevisst å utvikle meg selv som foreleser. Jeg påtok meg nye typer oppdrag, trente på foreleserteknikk, tok meg alle publikumsreaksjoner ad notam og ble flinkere til å forhandle meg til høyere honorarer.

Jeg lærte meg å leve etter devisen om at man sjelden er bedre enn sin siste opptreden i lille Norge, og med tid og stunder førte det til at foreleserbyråene fikk nyss om min frilanservirksomhet. Et av dem, Publicom, tilbød meg vilkår jeg likte, og resten er historie. Tord og Espen fikk rett: Jeg lever nå av spin off-effektene av skriving, og et foredrag gir meg fort vekk mer i inntekt enn royalty fra en bok. Jeg tjener det mangedobbelte av hva jeg tjente i mitt beste år som skribent, jeg jobber mindre enn før og – kanskje viktigst – jeg får brukt mitt muntlige kreative talent til fulle. Sannsynligvis når jeg idag langt flere mennesker med stemmen enn jeg i sin tid gjorde med tastaturet.

Når det er sagt, hender det selvsagt at jeg savner forfatterjobben. Gårsdagens markering minnet meg på hvor glad jeg er i bøker (jeg leser fremdeles mer enn en time daglig) og bokfolk, og på hvor mye moro jeg hadde i mine år i bokbransjen. Ikke minst savner jeg kontakten med unger, de beste leserne en forfatter kan drømme om. Men når et felt forandrer seg slik at det ikke lenger er mulig å skaffe seg en fornuftig årsinntekt, når man må gamble alt på en bestselger eller bli en litterær altmuligmann og ekstremutøver som Jon for å klare seg, ja da må drømmene vike.

Ikke noe spesielt eller tragisk i det, selvsagt. Jeg er i godt selskap, jamfør de mange tusener som har måttet gi opp bondeyrket de siste tiårene.

Microsoft Surface Pro 3: Nettbrett/PC med få kompromisser

Forleden gikk jeg til innkjøp av det siste skuddet på Microsofts Surface-stamme, versjon 3. For den som ikke skulle ha fått det med seg, er Surface-serien Microsofts forsøk på å bygge bro mellom rene nettbrett av typen iPad, og bærbare “ultrabooks” av typen Samsung Ativ Book/MacBook Air. Maskinen ser ut som et stort (tolv tommers) nettbrett, men er faktisk en komplett PC (Intel i5, 128 GB SSD-disk i min konfigurasjon) med Windows 8.1.

015microsoft-surface-pro-3-product-photos

For å kunne bruke den som en laptop trenger man et eksternt tastatur, i dette tilfellet et såkalt Type Cover som festes med kraftige magneter på en slik måte at det får en behagelig skrå helningsvinkel i forhold til skjermen. På baksiden av brettet er det en utfellbar støtte som, når den kombineres med Type Cover, gir en brukeropplevelse ikke langt unna en vanlig bærbar.

Et høyst rimelig spørsmål er hvorfor jeg gikk for denne ganske dyre løsningen, istedenfor å kjøpe et godt nettbrett med eksternt tastatur eller en bærbar PC. Noe av svaret er utvilsomt at designet pirret min indre gadget-geek. Jeg liker udde og sære løsninger, og har opp gjennom årene sverget til alt fra Psion 3/5/7 og Sharp Zaurus til ChromeBoxen jeg skriver på akkurat nå. Jeg har allerede erfart at Surface er en dings som får folk til å sperre øynene opp – på en god måte.

Etter at min forrige Windows-PC tok kvelden ifjor, har jeg også visst at jeg før eller siden måtte ha en ny – også jeg har til tider behov for programmer som ikke støttes på Chrome OS eller Linux. Men den viktigste grunnen til at jeg valgte Surface, er at jeg har gitt opp nettbrett som arbeidsredskap. Med sine begrensede operativsystemer er brett greie nok til å gjøre notater på, men man må altså kompromisse. Det gjelder også størrelsen, selvsagt. Ti tommer blir i minste laget, særlig når man som jeg vil ha flere vinduer oppe mens jeg jobber.

ipad-air-vs-surface-pro-3-5

 

Surface 3 Pro versus iPad Air (vekt er hhvis 798 vs 469 gram, pris er 8400 vs 5200 kr)

Jeg kom etter hvert til at brett først og fremst var nyttige i situasjoner der jeg måtte lese digitale dokumenter av ymse slag (ikke minst PDFer i A4-format) og der det var nødvendig å skrive på skjerm (får fremdeles oversendt en del dokumenter der man ber om at dokumentet skrives ut, undertegnes og så skannes inn igjen). Og det var da det slo meg: hvorfor ikke velge en PC som funker som et nettbrett i de situasjonene der jeg trenger det, men som ellers er en vanlig bærbar?

Som tenkt så gjort. Jeg har nå brukt Surface noen uker, og har gjort meg noen refleksjoner rundt denne dingsen.

Det gode
Byggekvaliteten: Surface 3 gir et svært solid inntrykk. Skroget er av børstet metall, og man merker ingen tegn til slark når brettet holdes. Ingeniørene har gjort en god jobb når man har klart å pressen en fullverdig PC og skjerm inn i en form som er tynnere og lettere enn skjermen på min T61. Skjermen er forøvrig lyssterk og sylskarp (2160 x 1440 billedpunkter).

Ytelsen: Så langt har brettet håndtert alle oppgaver jeg har gitt det uten å nøle. Den blir nesten aldri varm, og kun ved én anledning (multitasking av filmvisning, kryptering av ekstern disk og nettsurfing) har jeg hørt viften slå inn. Dette er uten tvil den tauseste Windows-maskinen jeg har eid, og for meg er det et STORT pluss. Surface kaldstarter også raskt, og er oppe og kjører etter få sekunder.

Pennen: Folk har selvsagt ulike oppfatninger om å bruke penn på skjerm, og til de som er skeptiske vil jeg bare si: har du prøvd Surface? Den medfølgende pennen ligger godt i hånden, trykksensitiviteten er balansert slik at den virkelig kjennes som en ordentlig penn, og den skarpe skjermen gjør at strekene faktisk ser ut som streker. Tegneappen Freshpaint, som følger med Surface, viser dette spesielt godt.

OneNote-integrasjonen: Jeg har aldri helt skjønt poenget med notattjenester av typen Evernote og OneNote, før nå. Når jeg trykker på den lille knotten på enden av Surface-pennen dukker det opp et OneNote-vindu, og så er det bare å begynne å skrive og tegne i vei. Jeg skal ikke påstå at det er like behagelig å skrive på en glassplate som å la tuppen på en Palomino Blackwing 630 gli over papiret i en Moleskine, men opplevelsen er så god at jeg nå har konvertert.

Størrelsen: 12 tommer er nå blitt min nye favorittstørrelse for brett. Jeg vet at smak og behag varierer her, men dette er altså en skjerm som ligger tett opptil en A4-side i størrelse. Det betyr at den egner seg ekstra godt for lesing av tekster i dette formatet – og dem er det som kjent veldig mange av. Skjermen er også stor nok til at det går greit å ha oppe flere vinduer samtidig – selv om multitasking er mulig på Samsung-nettbrett syns jeg plassen der blir for trang.

Ladeløsning: Surface har magnetlås på ladekabelen, ikke helt ulikt det man finner på Apples maskiner.

MicroSD-port: Intet brett er komplett uten mulighet for å legge til minne via kort. MicroSD-kort på 64 GB kan man få for noen hundrelapper.

Skjermbilde (5)

FreshPaint er det perfekte tilbehør til den medfølgende pennen. Flott lite program.

Det ikke fullt så gode
Batterilevetiden: Microsoft oppgir at man skal få 8-9 timer ut av batteriet på Surface med normal bruk. Min erfaring er at det er en del mindre – heller nærmere 6-7 timer. Man kan justere ned lysstyrken på skjermen og skru av wifi for å skvise mer levetid ut av batteriene, men for å få til det må man klikke seg inn i noen ganske forvirrende undermenyer. Jeg savner en knapp på startsiden som lar meg sette brettet rett i strømsparemodus, for å si det slik.

Type Cover-tastaturet: Tastaturet er overraskende godt å taste på tatt i betraktning hvor tynt og lett det er, men man merker også at det gir litt etter når det tastes. Kan hende skyldes det at jeg bruker for stor kraft – jeg begynte min skrivekarriere på en manuell skrivemaskin og har aldri helt klart å redusere kraften i fingeranslagene siden den gang. Men jeg ser at flere klager over at Type Cover gir litt etter, så vær oppmerksom på dette.

Windows 8:  I utgangspunktet liker jeg Windows 8-grensesnittet, og det fungerer selvsagt godt på Surface. Problemet oppstår i overgangen til det klassiske Windows-grensesnittet, der man uvegerlig tilbringer mye tid. Microsoft forsøker å sammenføye to ganske ulike måter å navigere på, og resultatet blir ofte ganske forvirrende. Noen ganger er det meningen at jeg skal sveipe med fingeren, andre ganger fungerer mus og pekeplate best. Noen apper kan settes side om side, andre fyller hele skjermen. Windows 8 er litt som katten, som aldri helt klarer å bestemme seg for om den skal være ute eller inne.

Vekten: Selv om knappe 800 gram er svært lett for en fullverdig PC, er det litt i overkant av hva man orker å holde med en hånd i lengden. En veldig stor innvending er det kanskje ikke, siden Surface har en innebygd støtte som gjør det lett å stille den i riktig vinkel. Men jeg kommer neppe til å bruke den som en erstatning for min Kindle, for å si det slik.

Det dårlige
Microsofts grensesnittvalg: Etter å ha eid en Surface i flere uker har jeg ennå ikke funnet noen batteriindikator som fungerer fra startskjermen i Windows 8. For å få vite hvor mye strøm jeg har igjen, må jeg inn i Windows 7-skrivebordet og klikke på det bitte lille batterikonet på arbeidslinjen – som for sikkerhets skyld her halvt dekket av tastaturet når det er koblet til.

Driverproblemer: Jeg har ved noen anledninger opplevd at wifidriveren faller ut. Det løser seg med en reboot av maskinen, men jeg forventer likevel ikke slike problemer i en PC i denne prisklassen.

Gjerrig med portplass: Surface 3 har kun én USB-port. Det blir litt i kjipeste laget, og gjør det nærmest til en nødvendighet å kjøpe dokkingstasjonen. Hvilket jeg fort kan komme til å gjøre…

Med andre ord: Så langt er jeg svært fornøyd med dette kjøpet. At husets elleveåring digger maskinen, som for ham er et nettbrett som kan kjøre PC-versjonen av Minecraft, er for ren ekstrabonus å regne. For meg er den viktigste ekstrabonusen dette: Når man kjører Google Chrome i Windows 8-modus på Surface, så dukker mesteparten av grensesnittet fra ChromeBoxen jeg skriver dette på, opp. Vurderte en stund å kjøpe en ChromeBook-bærbar, men med Surface er det altså blitt unødvendig. :)

Skjermbilde (4)

Chrome i Windows 8-modus. Merk Chrome OS-knapperaden nederst på skjermen.