Arkiv for Mitt forfatteri

Cloudwriter: Hvordan skrive bok i nettskyen

Det foreløpig siste lange oppholdet i bloggingen skyldes at oppmerksomheten har vært rettet mot annen skriving. Nærmere bestemt et prosjekt for Humanist Forlag, i deres “Pro et Contra”-serie. For noen måneder siden begynte jeg å skrive på “Overvåkningssamfunnet – Pro et Contra” (joda, det finnes gode argumenter for overvåkning!), og sto umiddelbart overfor et litt uvanlig problem: hvordan skrive en tekst på bortimot 200 000 tegn uten å bruke tekstbehandler?

Jeg bruker, som tidligere blogget, Googles Chrome OS. For meg er brukervennligheten og stabiliteten til dette skybaserte operativsystemet fremdeles uovertruffen, og tekstbehandleren og regnearket i Google Drive har hele tiden vært gode nok til å dekke mine frilanserbehov. Men da jeg ikke hadde skrevet noe lengre enn kronikker og bloggpostinger på flere år, visste jeg rett og slett ikke om Drives tekstbehandler ville være god nok til å tåle presset.

Ja, for det er altså vesensforskjeller på en artikkel på 5000 tegn og et bokmanus på 200 000. Jeg hadde lagt merke til at inntasting kunne gå litt tregere med lengre artikler, og lurte på om nettleseren ville tåle en virkelig lang tekst uten å gå sirupstregt eller rett og slett kræsje. Før jeg begynte på boken limte jeg derfor inn en 10 000 tegn lang tekst inn 20 ganger i samme dokument, for så å utsette teksten for grunnleggende tekstbehandlingsoperasjoner.

Selv om jeg kunne merke at tekstbehandleren ble mindre responsiv, var det ikke mer enn at det var til å leve med. Og da jeg opplevde mitt første nettleserkræsj mens jeg skrev, erfarte jeg at den kontinuerlige backupfunksjonen virkelig fungerer som den skal. Jeg har ikke mistet et eneste tegn i løpet av selve skriveprosessen (i konverteringen, derimot – mer om det senere).

Screenshot 2014-06-30 at 10.44.04

Rent praktisk er Drive-tekstbehandleren enkel i bruk, med et begrenset antall menyvalg. For meg er dette faktisk et fortrinn. Jeg hører til generasjonen av skribenter som begynte på skrivemaskin, og som derfor bare bruker en liten brøkdel av funksjonene i et typisk ekstbehandlingsprogram. Lange tekster strukterer jeg gjerne i hodet mens jeg skriver, og det mest avanserte planleggingsverktøyet jeg brukte på “Overvåkningssamfunnet” var en kort disposisjon (som siden ble skrevet om til innholdsfortegnelse) øverst i manus.

Når det er sagt, opplevde jeg at det ble tungvint å hoppe frem og tilbake i dokumentet etterhvert som teksten ballet på seg. Mot slutten snakket vi om 170 tekstsider i ett nettleservindu, og med tanke på de ganske moderate spesifikasjonene til min Samsung Chromebox (Intel Celeron B840 1.9GHz) var treg scrolling og innlasting antagelig bare å forvente.

For et par måneder siden oppgraderte jeg til en mer spretten ASUS Chromebox, og det hjalp straks på brukeropplevelsen. I løpet av skriveprosessen gjennomførte Google dessuten en større oppdatering av Drive (skjedde usynlig og i bakgrunnen, som alltid i gode sky-apper) som nok vil løse dette problemet etterhvert. Tekstbehandleren fikk det nye menyvalget “Tillegg”, og her ble det raskt lagt inn flere nyttige plug-ins.

En jeg tok i bruk var “Innholdsfortegnelse”, og som navnet antyder genererer den en klikkbar innholdsfortegnelse basert på kapitteloverskrifter i dokumentet.  Dessverre var dette tillegget ikke godt nok utviklet til at det var brukbart i praksis – det gikk rett og slett for tregt å generere listen og navigere seg rundt ved hjelp av den.

Siden “Overvåkningssamfunnet” er en fagbok er det viktig å holde orden på kildehenvisningene. Fra starten av la jeg boktitler, URLer ol. som kommentarer i høyre marg, et valg jeg nok hadde vurdert om igjen om jeg hadde hatt tilgang til bibliografiverktøyet i da skriveprosessen begynte. Riktignok blir kommentarer lagret når man laster ned et dokument i .docx-format, og de lar seg fint importere til f.eks. Word.

Men hvis man klipper og limer eller drar og slipper i tekstbehandleren, hender det at hele kommentaren slettes. Denne bugen førte til at det gikk litt for mye tid med til å legge kommentarer på plass igjen. Den aller største utfordringen kom imidlertid jeg var ferdig med første utkast av dokumentet, og skulle begynne på bearbeidingsfasen med forlaget.

Fra før av visste jeg at Drive slet med å konvertere enkle tekster 100% korrekt til Word-format. Tabulatorinnrykk er et eksempel – før de siste oppdateringene av Drive måtte jeg rutinemessig inn og rette opp flere ganger før tabulatorinnrykk endelig ble liggende på riktig sted i teksten. Irriterende nok i en artikkel, men fullstendig uakseptabelt i et bokmanus.

Derfor valgte jeg å skifte nettskysystem. Jeg skaffet meg en gratis konto på Microsoft OneDrive, som både tilbyr rikelig med gratis lagringsplass (15 GB i skrivende stund) og webbaserte lettversjoner av kjente Office-pakker. Jeg eksporterte boken fra Google Drive og importerte den til Word Online, og alt så ved første øyekast greit ut. Men da jeg gikk gjennom teksten i Word før jeg sendte den til forlaget, oppdaget jeg flere konverteringsfeil i teksten – de mest alvorlige var deler av setninger som rett og slett var falt ut.

Screenshot 2014-06-30 at 10.42.53

Jeg fanget opp de fleste, og forlaget tok de to-tre siste. Denne typen feil kan virkelig skjemme en tekst, og som følge av dette bestemte jeg meg for å gjennomføre resten av tekstgjennomgangen i Word. Denne webappen viste seg å fungere helt utmerket på Chrome OS, og håndterte bokmanuset langt bedre enn Google Drive. Ingen merkbar treghet eller kræsj, ingen rariteter med teksten og en rekke funksjoner som mangler i Drive.

En av disse er sluttnoter, som ikke trengtes i denne boken men som definitivt blir viktig i mitt neste bokprosjekt. Derfor regner jeg det som ganske sannsynlig at det blir OneDrive til bokskriving fra nå av. Som Chrome OS-bruker kommer jeg selvsagt ikke til å droppe Googles skytjenester. Men et av mange fortrinn ved et skybasert OS er at valget av IT-leverandør blir mindre dramatisk enn før.

Ved å gjøre OneDrive til en genuint webbasert tjeneste (og ikke noe som krever at du laster ned programmer til PCen, slik jeg har opplevd tidligere) har Microsoft sørget for å senke terskelen for å bytte betraktelig. Alt jeg behøvde å gjøre for å bli en Microsoft-kunde, var å registrere meg og legge en peker i bokmerkeraden min.

Spørsmålet jeg står overfor nå er om jeg skal oppgradere til en fullverdig OneDrive-opplevelse. Det krever Office 365-abonnement og Windows. Prisen på førstnevnte er høyst overkommelig, mens sistnevnte fort faller på plass hvis Surface 3 Pro viser seg å være så bra som mange anmeldelser så langt tyder på. Jeg har aldri eid MS Office eller brukt pakken mer enn sporadisk. Nettskyen er i ferd med å forandre på det.

 

Share/Bookmark

Blyantforelska

De siste dagene har det gått en debatt i Aftenposten om kvaliteten på håndskriften vår. Påstanden er – i kortversjon – at det står stadig dårligere til med vår evne til å håndtere penn eller blyant, og at digitale dingser er mye av forklaringen. Jeg har ingen problemer med å slutte meg til konklusjonen, og innrømmer glatt at det også gjelder meg. Øvelse gjør mester på dette som alle andre områder, og i en tastaturdominert hverdag får jeg rett og slett altfor lite øvelse i å skrive for hånd.

Når det er sagt, vil jeg gjerne legge til at jeg tror tingenes tilstand har flere årsaker. Som sønn av en kaligraf er jeg for eksempel alltid blitt innprentet viktigheten av å ha god skriveredskap. Og i takt med den generelle svekkelsen av håndskriftkulturen er det ganske åpenbart at det også har gått nedover på dette området.

Skal jeg peke på én konkret synder, må det være kulepennen. Jeg har aldri opplevd å få like god penneføring med en spiss som bokstavelig talt ruller over papiret, som med en fyllepenn eller en mellomhard blyant. Men langt verre blir det når kulepennen i fråga er av det slaget man får utdelt gratis som reklame eller på konferanser.

Slike penner er ikke designet med tanke på godt grep, de har en slarkete konstruksjon og fordeler blekket ujevnt langs skrivebanen. Skal man skrive fort med med en “konferansepenn” er det omtrent umulig å skrive pent, enn si presist. Bokstavene flyter utover i alle retninger, og det billige blekket har en tendens til å dras utover hvis håndbaken glir over det.

Heldigvis finnes det et hav av alternativer til konferansepenner, så løsningen på problemet er i grunnen så enkel som å finne skriveredskap man føler seg mest mulig komfortabel med. Jeg har alltid vært gladest i å håndskrive med blyant, noe som førte til et tips fra min far om en gammel klassiker jeg trodde var borte for alltid.

Blyanten i fråga er Blackwing 602, produsert av Faber frem til 1998. Den opprinnelige 602 hadde en spesiell vokstilsetning til grafitten i blyantblyet, noe som gir en ganske særegent myk og glatt skriveopplevelse. Det gjorde den høyt elsket blant forfattere og musikere (den skal visstnok ha vært John Steinbecks favoritt, blant annet), og stort var savnet blant disse da produksjonen stanset.

Faber gjenopptok aldri produksjonen (selskapet mener det finnes like gode alternativer i deres nåværende sortiment), og isteden produseres det en kopi kalt Palomino Blackwing 602 på oppdrag av Pencils.com. Under slagordet “Half the Pressure, Twice the Speed” har den igjen vunnet mange venner blant skrivende folk kloden rundt, deriblant altså min far.

Han ga meg en av sine kjære 602ere for en tid tilbake, og siden har jeg vært frelst. For ikke å si en anelse blyantforelska. Ja, for den er virkelig fabelaktig god å skrive med, denne blyanten. Akkurat så hard at man får stålkontroll på penneføringen, og samtidig ikke så myk at grafitten gnis utover. Man får rett og slett lyst til å skrive penere, ikke minst hvis papiret er godt.

Pennen har den vanlige sekskantede blyantformen, men viskelæret skiller seg ut ved å være flatt og utbyttbart (og langt mer effektivt enn vanlig blyantviskelær, selvsagt). Blyanten er laget av kalifornisk sedertre, som ikke bare dufter godt og ser pent ut, men som også er behagelig å skjære til for de av oss som foretrekker kniv fremfor blyantspisser.

2014-03-29 11.33.16

Når Palomino Blackwing 602 møter Moleskine er resultatet pur skriveglede

Resultatet ser jeg på min egen håndskrift, som er jevnere, mer lettlest og simpelthen ligner mer på håndskriften jeg hadde under skolegangen på 70-tallet. Forleden dag brukte jeg 602en under et konferansieroppdrag (erfaringsmessig er utskrevne ark med mulighet til å notere underveis fremdeles uslåelig til slike jobber) i Arendal, og oppdaget plutselig at blyanten var borte.

Jeg fant den etter litt leting, men konstaterte etterpå at følelsen av å ha mistet noe verdifullt var langt mer påtakelig enn for annen skriveredskap. Så joda, jeg kan absolutt forstå anmelderen i Boston Globe som mente Palomino Blackwing 602 var “bedre enn iPad”.

Men altså: Dette handler ikke om at du skal klikke deg avgårde til Pencils.com og kjøpe akkurat denne blyanten. Det handler om at du – hvis du ønsker å skrive bedre – bør tenke på skriveredskapen. Tenk tilbake på hva du likte best å skrive med den gang du stort sett skrev for hånd, det vil si i skolen.

Fyllepenn, kulepenn, fjærpenn, tusjpenn eller blyant: alternativene er fremdeles å få kjøpt på nettet eller i din lokale bok- og papirhandel. Bruk dem før de forsvinner. :)

Jeg – en minimalist?

Jeg vet, jeg vet. Intet ved min stil, kroppsbygning eller utseende tilsier bruk av forstavelsen “mini”. Men det finnes et unntak, og det har vært der lenge. Jeg liker mine datamaskiner små og nette. Helt siden jeg holdt min første Psion 3 i hånden, har jeg ment at den ideelle formfaktoren for en datamaskin er lommestørrelse.

I femten år har jeg skrevet og sagt at vi er på vei mot en situasjon hvor den lille lommemaskinen kunne erstatte skrivebordsmaskinen, og med Samsungs Smart Dock Multimedia Hub er det faktisk mulig for eiere av modellene Note II og S4. Putt mobilen i docken, plugg inn mus, tastatur og skjerm og knott i vei (nesten) som om det var en PC. Videoen under viser hvordan det ser ut på en Note II. Kjekt å vite om PCen går istykker. :)



Hovedproblemet for meg som skribent har hele tiden vært tekst-input. Lommedatamaskintastaturer har fungert for kortere tekster og notater mens jeg var på reise, men for mer krevende tekstbehandling har jeg alltid trengt større og bedre tastaturer. Et årlig rituale for min del har vært å prøve ut en ny type kompakt, bærbart tastatur, og resultatet er at jeg har opparbeidet meg et lite museum. Bildene under viser fire av de siste modellene jeg har kjøpt.

I kronologisk rekkefølge ovenfra og nedover er de: sammenleggbart Bluetooth-tastatur av merket Nokia SU-8W, proprietært tastatur for Samsung Galaxy Tab 7.0 Plus, Microsoft Wedge Bluetooth-tastatur med kombinert lokk/gummiert støtte og til slutt mitt siste innkjøp: et norskprodusert (sic!) One2touch, gummiert tastatur basert på NFC-standarden.

2013-06-08 17.09.37

Tastaturene i sammenklappet stand ses nedenfor.

2013-06-08 17.10.46

Ingen tvil om hvilket tastatur som kommer best ut hva angår kompakt størrelse. Etter å ha brukt One2Touch en måned er spørsmålet: hvor godt fungerer det som tastatur? Har jeg funnet en løsning som tar meg lengre i minimalistisk retning enn noensinne?

Vel, jeg har sans for designet og den tekniske løsningen svært godt. One2Touch er et mykt, sammenbrettbart tastatur man legger mobiltelefonen midt på. Tastaturet kobles til via NFC, hvilket innebærer at man legger telefonen oppå det blanke midtstykket for å koble til. Det sier “plong”, man velger type tastatur fra en meny og så er man igang.

Tastaturet deles i to av skjermen, et design jeg husker fra klassiske Nokia-modeller som 5510 og 6800. I dette tilfellet havner hendene et stykke fra hverandre, men det tok ikke så lang tid før jeg vendte meg til å skrive på denne måten. Det er nå en gang sånn at hver hånd har “sin” del av et vanlig tastatur også, så…

Da var jeg mer bekymret for tastene. One2touch er gummiert, brettbar og værfast (alltid en fordel i Norge), men det betyr også at tastene har en bløt respons. Jeg har tidligere gummislike tastaturer og alltid hatet dem. Jeg vet ikke hva One2Touch har gjort, men i dette tilfellet er resultatet mer vellykket. Feilfrekvensen er fremdeles høyere enn med et tastatur i hardplast, men likevel ikke verre enn at jeg fint lever med det.

Med andre ord:

+ One2Touch tar lite plass og er fjærlett, kan derfor bli med overalt
+ Solid og værfast
+ Fungerer bedre enn gummitastene skulle tilsi
+ Lett å koble til med NFC
+ Ikke altfor dyrt (rundt 500)

- NFC krever tett fysisk kontakt, så tykke covere er et problem
- Tastatur kan ikke stilles i vinkel, sittestilingen blir lite ergonomisk
- NFC finnes ikke på alle telefoner (som iPhone)
- Vanskelig å få tak i – har så langt bare funnet det i Netcom-butikker

Plussene oppveier minusene for meg, og derfor er det dette tastaturet jeg nå har med på jobb. På mandag skal jeg på en dagstur til Sverige. Takket være den gode batterilevetiden på S4 trenger jeg ikke ha med ekstra strøm, og min samlede arbeidsutrustning blir derfor den du ser nedenfor.

2013-06-08 17.39.29

Den stygge, hvite klumpen på telefonen er forøvrig en snasen kredittkortlomme av merket Ayo. Jeg bruker knapt kontanter mer, og med denne lommen fjerner jeg enda et element fra jakke og bukse. Det er lettere å holde rede færre kolli (alltid en fordel i en by med så mange lommetyver) og vekten av det jeg skal bære med meg reduseres ytterligere.

Og hva er den så? Totalvekten på arbeidsutstyret: 325 gram. Joda, jeg tror minimalisme er ordet. :)

Ble den første romanen tekstbehandlet i 1968?

Forleden leste jeg en fascinerende artikkel av Matthew Kirschenbaum i Slate Magazine med tittelen “The Book-Writing Machine - What was the first novel ever written on a word processor? Her skriver Kirschenbaum om hvordan forfatteren Len Deighton, som jobbet på en roman om annen verdenskrig med tittelen “Bomber”ble spurt av en servicetekniker fra IBM om han var interessert i å erstatte sin kulehodeskrivemaskin med selskapets alle siste teknologiske mirakel.

IBM Magnetic Tape Selectric typewriter (kilde: IBM)

IBM Magnetic Tape Selectric typewriter (kilde: IBM)

Mirakelet i fråga het Magnetic Tape Selectric Typewriter, serienummer MT72, og ble i USA solgt for $10 000. Maskinen hadde ingen skjerm, men var isteden en slags hybrid av en Selectric-skrivemaskin (forøvrig en klassiker) og et lagringsmedium i form av et magnetbånd. Gjorde man en feil på papiret kunne den rettes med en rettetast, og så ble den rettede versjonen lagret på magnetbåndet.

Under utskriften kunne maskinen stanses og ny tekst settes inn – motstykket til CTRL-V i en hvilken som helst moderne editor. Etter litt nøling takket Deighton ja til tilbudet, og bestemte seg for å lease den dyreste utgaven av MT72. Den kom med to magnetbåndstasjoner, som gjorde det mulig å ha to ulike versjoner av en tekst tilgjengelig samtidig. Om nødvendig kunne de to versjonene slås sammen.

Kirschenbaum mener at Deighons Bomber var den perfekte roman å prøve ut tekstbehandling på. Den var faktabasert og satt sammen beretninger fra skikkelser i ulike land. At MT72 gjorde det mulig å legge inn magnetiske “bokmerker” på båndet underlettet sterkt oppgaven med å kryssjekke de ulike delene av boken mot hverandre. Deighton selv sier også at hans arbeidsmetode (og hans personlige assistents – mye av det praktiske arbeidet ble utført av Ellenor Handley) gjorde ham til det perfekte testsubjekt:

“I am a slow worker so that each book takes well over a year—some took several years—and I had always ‘constructed’ my books rather than written them. Until the IBM machine arrived I used scissors and paste (actually Copydex one of those milk glues) to add paras, dump pages and rearrange sections of material. Having been trained as an illustrator I saw no reason to work from start to finish. I reasoned that a painting is not started in the top left hand corner and finished in the bottom right corner: why should a book be put together in a straight line?”

Da Bomber kom ut i 1970, skrev Deighton i bokas etterord at den var den første i sitt slag som i sin helhet var lagret på magnetbånd før trykking. Og ifølge Kirschenbaum var den også den første utgitte romanen som helt og holdent ble utarbeidet på et produkt som ble markedsført som en “tekstbehandler” (et begrep som oppsto i Tyskland på 50-tallet, forøvrig).

Artikkelen er en del av forarbeidet til en bok Kirschenbaum jobber med (skal kjøpes når den kommer), og bekrefter inntrykket jeg får når jeg ser nærmere på det historiske samspillet mellom IT og bøker: ofte har innovasjoner vi betrakter som nye, dypere historiske røtter. Jamfør denne innføringen i tekstbehandlingens historie.

"Mizt" av Jon Bing: Den første norske tekstbehandlede romanen?

“Mizt – gjenferdenes planet” av Jon Bing: Den første norske tekstbehandlede romanen?

Den reiser også flere spørsmål i meg, som for eksempel: når ble tekstbehandling første gang brukt i Norge? Jeg har alltid vært overbevist om at Jon Bing var aller tidligst ute, og det mener han tydeligvis selv også. Bing regner Mizt – Gjenferdenes planet som den første tekstbehandlede norske romanen, og i mitt (signerte!) eksemplar fra 1982 har han et fascinerende etterord med bl.a. følgende utledning:

Denne boken er skrevet på en Facit/Addo 800 DTC tekstbehandlingsenhet levert av Alf G. Johnsen A/S, Oslo. Ved innskrivningen er tekstens struktur definert ved hjelp av Lovdatas universelle grafiske koder. Alf. G Johnsen har også vært behjelpelig med å overføre teksten fra fleksiplater over et TTY-grensesnitt på en 300-bauds oppringt linje til Lovdata-Oslo.

Jeg har ikke klart å finne mer informasjon om Facit/Addo 800, men den var tydeligvis en dedikert enhet på linje med IBM-maskinen til Deighton. På dette tidspunktet hadde det allerede eksistert tekstbehandlingsprogramvare i en årrekke (Electric Pencil fra 1976 regnes ofte som det første for hjemmemaskiner). Et par-tre år etter Mizt vet jeg at det ble snakket om at norske skribenter var igang med tekstbehandling på maskiner fra Apple eller IBM.

Startskjermen til LocoScript fra 1985

Startskjermen til LocoScript fra 1985

For egen begynte jeg med tekstbehandling for alvor i 1987, med kjøpet av en Amstrad PCW 8256 som ble solgt med printer og tekstbehandlingsprogrammet LocoScript. Selv om maskinvaren var primitiv sett med dagens målestokk, hadde LocoScript alt jeg trengte som skribent. Siden den gang har jeg skrevet mine bøker og artikler i WordPerfect, Lotus Ami Pro, AbiWord, OpenOffice og en drøss med applikasjoner til diverse småmaskiner, til jeg idag har endt opp med Google Docs.

Det slår meg at jeg i hele dette tidsrommet på 26 år ikke kan komme på en eneste funksjon som representerer et dramatisk skille med tidligere programvare. Jeg kunne antagelig sette meg ned med LocoScript idag og være  ganske tilfreds med opplevelsen. Jeg vet, jeg vet – det sier allverden om hvor gammel og grå jeg er i ferd med å bli.

Men det sier også noe om arbeidsmetode. I likhet med Len Deighton (som forresten er en riktig god forfatter – jeg hadde stor glede av Bomber da jeg leste den på søttitallet) er jeg en ganske ustrukturert skribent. Jeg begynner nesten aldri på begynnelsen av et stykke, men starter isteden med en god idé som jeg oftest må arbeide meg både bakover og fremover fra.

Start- og sluttpoeng kommer nesten alltid helt til slutt, og gjerne samtidig. Disposisjoner skjønner jeg meg rett og slett ikke på. Jeg kan med stor sikkerhet si at jeg neppe hadde arbeidet som skribent om det ikke hadde vært for tekstbehandlingen. Det ville rett og slett blitt for mye plunder og heft med all papirklippingen, teipingen og korrekturlakkingen. :)

 

 

Chromebox 3: programvare og videre bruk

Har nå eid Chromeboxen i ti dager, og brukt den som eneste system i hele denne perioden. Siden en PC med Windows 7 Professional Edition normalt er hjertet i driften av mitt enmannsforetak, var jeg spent på om Chrome OS kunne klare brasene. Ville jeg få gjort min daglige dont uten altfor mye mekk? Det korte svaret er ja.

Det litt lengre svaret er at det utvilsomt hjelper om du som meg bruker Google-tjenester daglig. GMail har vært mitt foretrukne epostsystem i fire år, likeså Google Calendar – og begge fungerer selvsagt perfekt i Chrome OS. Når det er sagt, kan du bruke andre webbaserte tjenester. Tommelfingerregel: om en tjeneste kjører i Chrome-nettleseren på din PC/Mac uten at du behøver å installere noe, funker den antagelig i Chrome OS.

Den første store frågan var hvordan tekstbehandling og regneark ville fungere. På PC bruker jeg OpenOffice til skrivearbeid og regnskap, på Chrome OS er det Google Docs som gjelder (selv om det sies at folk har fått Office 365 til å funke med begrenset funksjonalitet). Jeg har fulgt Docs i en årrekke, og konstaterer at det stadig går fremover med produktet.

Screenshot 2013-03-06 at 17.31.02

Typisk arbeidsoppsett på Chrome OS hos meg. Vanlig nettleser med bloggeditering i bakgrunnen til venstre, GMail, Google Drive og den innebygde bildeeditoren i egne vinduer.

I sin nyeste inkarnasjon (litt vanskelig å snakke om versjoner med et skybasert OS) har Docs ennå ikke støtt på en tekstformateringsjobb som ikke lot seg løse. Når så ferdige filer kan eksporteres i PDF eller DOCX-format og sendes til oppdragsgivere (har mottakeren en GMail-adresse kan du også lett dele filen) er jeg tilfreds. Når det er sagt har jeg ikke spesielt avanserte behov. Hvis du er en tung Office-bruker, er dette ikke løsningen for deg.

A propos filer: i Chrome OS er det to grunnleggende måter å filbehandle på. Det primære lagringssystemet er de 100 GB med lagringsplass på Google Drive som er inkludert i prisen. I tillegg har du en lokal harddisk på rundt 16 GB som filer kan lastes ned, og hvor du kan dra og slippe fra eksternenheter som USB-harddisker osv. Helt i skyen er altså ikke Chrome OS ennå, og det er like greit enn så lenge.

Menylinje nederst på skjermen (kan autoskjules) med Chrome Apps-vinduet oppe

Menylinje nederst på skjermen (kan autoskjules) med Apps-vinduet oppe. Man ikke legge filer, lenker eller snarveier på desktopen. Den tjener kun som (vakker) bakgrunn.

Jeg har lenge hatt DropBox som min foretrukne skytjeneste, og selv om Drive og DropBox ikke snakker direkte med hverandre er det såre enkelt å laste inn filer via webgrensesnittet. I forbindelse med næringsvirksomheten har jeg fremdeles behov for papirutskrift i ny og ne, og fordi jeg har en HP PhotoSmart 6510 med ePrint visste jeg at det ikke ville by på problemer.

Skal jeg ha ut noe på papir kan jeg enten sende en epost til ePrint-serveren eller skrive ut via Google Cloud Print (det gjelder forøvrig eiere av alle slags skrivere). Nå viste det seg at printeren også ble gjenkjent av Chrome OS da jeg koble den til, så inntil videre gjør jeg det på gammelmåten.

6510 er en printer/scanner, noe som vanligvis sender frysninger nedover ryggen på en hver Linux-bruker (ja, for jeg har vel ikke glemt å si at det ligger Linux i bunnen av Chrome OS, som i Android?) Det finnes ingen scannerdriver for Chrome OS, men her har HP en smart løsning som redder situasjonen. Hvis man skanner via printerens eget grensesnitt blir den innskannede filen lagret på et minnekort. Det dukker opp som en egen stasjon i Chrome OS’ filviser, og slik får man tilgang til innskannede filer.

Instillinger-vinduet til venstre kommer til syne når du klikker på kontrollpanelet til høyre. That's all, folks. :)

Instillinger-vinduet til venstre kommer til syne når du klikker på kontrollpanelet til høyre. That’s all, folks. :)

Resten av det jeg trenger til næringsvirksomheten, som fakturering med Sendregning.no, billettbestilling hos SAS, Norwegian, NSB, skatteberegning hos Altinn osv er allerede nettbaserte tjenester, og fungerer derfor akkurat som før. For noen uker siden bestemte jeg meg for å droppe Java i nettbanken – en stor fordel når man kjører det Javafrie (og dermed enda tryggere Chrome OS).

Førsteinntrykket av Chrome som et responsivit, stabilt og DØDSTYST OS vedvarer. Fyrte opp Win7-burken igår, og det er påfallende hvor mye tregere alle vanlige operasjoner er på denne langt bedre spekkede maskinen. Prisen du betaler for en smooth brukeropplevelse er begrensninger, seff. Dette er et system med få konfigurasjonsmuligheter. Det kjører altså ikke konvensjonell programvare: det er Chrome App Store eller webapplikasjoner som gjelder.

Og 100% bugfritt er systemet heller ikke. Jeg har opplevd at hele burken frøs ved en anledning – det må ha vært en prosess som løp løpsk da dette var første og hittil eneste gang at den ellers uhørlige vifta slo inn. Visse importerte Word-dokumenter ser ut til å gjøre Google Docs ustabilt, men siden innholdet lagres fortløpende er konsekvensene minimale.

Men alt i alt er mitt inntrykk så langt svært positivt. Ikke bare fordi systemet i det store og hele fungerer så bra rent teknisk, men fordi det så minimalistisk. Det tilbyr meg enkelhet, ro og stillhet. Chromebox er zen i en liten eske. Hvis det høres tiltrekkende ut for deg, kan produktet anbefales. Du vil uansett ikke ruineres. :)

Ny jobb i Aftenposten

Jøss. Det tok ikke lang tid fra jeg skrev i en bloggposting at jeg ikke lenger skrev artikler for VG Helg, før Knut Olav Åmås i Aftenposten tok kontakt og spurte om jeg ville bidra til deres Innsikt-seksjon. Det takket jeg selvsagt ja til, da man ikke finner bedre vitenskapsformidling i norsk presse idag. Igår kom den første saken på trykk og nett, med tittelen “Fra nå av blir ny kunnskap mer komplisert.”

aftenposten-forside

Jeg hadde igrunnen ikke forventet å få mye respons på en artikkel om et såpass esoterisk tema. Derfor ble jeg positivt overrasket da kommentarene begynte å strømme på, og viste seg å være både innsiktsfulle og poengterte. I de tre timene jeg hadde anledning til å delta i kommentarfeltet responderte jeg etter beste evne med tekst og pekere til annet materiale, deretter ser det ut til at diskusjonen gikk av seg selv en god stund.

Poenget med denne artikkelen var ikke å bevise at vitenskapen er i ferd med å kjøre seg fast i naturens kompleksitet (det verken kan eller vil jeg), men å få leserne til å reflektere rundt muligheten for at dette kan skje – og hvilke konsekvenser det i så fall  får for oss. I så måte ser det til at jeg lykkes. Jeg noterer meg også at det etterlyses mer stoff som kretser rundt vitenskapens metodikk, historie og etikk i kommentarfeltet, og det er noe jeg kommer til å følge opp.

Ja, for når jeg først har fått tilgang til en så god arena for formidling (en som får folk til å stoppe deg på gaten og takke for leseropplevelsen, no less) ser jeg ingen grunn til å gå den generelle nyhetsdekningen i næringen. Norsk presse, og ikke minst Aftenposten, er blitt betydelig bedre til å dekke viktige vitenskapelige begivenheter enn da jeg begynte å skrive for 22 år siden.

Mye av jobben min som foreleser handler om å gi tilhørerne mine bakgrunn for å tenke noen tanker de kanskje ikke har tenkt så ofte før. Det var også hensikten med gårsdagens artikkel, og det vil være mitt mantra i Aftenposten fremover. Eventuelle tips og innspill til temaer i den retning tas selvsagt imot med takk! :)

2010: en oppsummering

Jeg har tidligere vært inne på at den endrede familiesituasjonen ikke ville føre til at denne bloggen ble mer personlig, og det er et forsett jeg ser ut til å ha lykkes godt med etter postingenes tema å dømme. Til de av mine lesere som (ennå) ikke har skaffet seg et lese- eller nettbrett kan jeg bare beklage at bloggen det siste året er blitt så e-fokusert, men det har altså vært et spørsmål om beinharde prioriteringer. Bloggpostingene er i stor grad blitt til når jeg ikke har skrevet for å betale husleia, for å si det slik.

Dette skyldes at vår lille familie ble så klisjémessig travel som barnefamilier pleier å være etter februar. Vel, antagelig langt travlere. 2010 er det mest komprimerte året i mitt liv, preget som det har vært av at vi alle – men ikke minst A. – har måttet lære ekstremt mye på kort tid. Vår fabelaktige lille gutt har ikke bare måttet håndtere en total omveltning av livssituasjonen, men også måttet lære seg på noen måneder hva norskfødte barn har hatt seks år på, fra språk og matvaner til sosiale koder og kulturreferanser.

Softis og BrainCooler: to uunnværlige kulturreferanser  © Eirik Newth 2010

Poden har jobbet som en helt, og på tampen av et halvår der både sykling, svømming, skolestart og lesing er blitt mestret med det samme ukuelige gåpå-humøret, er det vanskelig å føle seg seg som annet enn litt stolt forelder. Følelsen av at vi sammen får så mye til, hjelper godt på den jevne utmattelsen som ellers preger hverdag og arbeid. Før hentereisen til Etiopia hadde jeg lagt planer for å jobbe mye mer hjemmefra, og så langt tyder oppdragsmengden på at det har vært en vellykket strategi.

Med fast VG-spalte og drastisk nedkuttet foredragsprogram (til langt høyere honorar per foredrag, takket være samarbeidet med Publicom) har jeg klart å fungere som hjemmepappa de fleste av ukens dager. Som oppvokst med en far med hjemmekontor vet jeg hvor trygt og godt det kan oppleves, selv om det nok fremdeles er slik at skolevennene lurer på hva slags jobb jeg har, som kan komme når som helst på ettermiddagen og hente poden. Dette var forresten året da jeg lærte hvorfor jeg så ofte sovnet til lyden av min fars skrivemaskin som barn – det frilanseren ikke rekker på dagtid, tas om kvelden.

2010 nådde sitt absolutte lavmål for kattene da vi flyttet ut
pga baderomsoppussing, og de måtte være inne i hele juni

Også for de to forfatterkattene har det vært et år preget av omstillinger. Det stille, rolige hjemmelivet ble brått MYE mer bråkete, og territorier de trodde de eide for alltid er erobret av poden og hans venner. Etter noen lett forskremte måneder til å begynne med (Ada så vi knapt på dagtid fra februar til mai) har det gått forbløffende bra – katter er nå engang tilpasningsdyktige om de føler at behovene deres blir respektert. Ada har aldri vært og vil nok aldri bli noen stor barnevenn (Jorunn er hennes menneske über alles), men Linus har utviklet seg til en ekte familiepus som liker å henge rundt A. og hilse på alle små og store som kommer innom.

Ved inngangen til et nytt år vurderer jeg flere kurskorreksjoner. Noen av dem gjelder rimeligvis foreldrerollen, for en som kun har vært far i litt over ti måneder. Arbeidsmessig vil jeg forsøke å påta meg enda færre oppdrag enn ifjor. Man lever nøkternt her på Tøyen, og jeg er mer enn villig til å gå ned i lønn for å slippe for mange arbeidskvelder. 2011 er altså ikke noe godt år for forespørsler om foredrag, med andre ord. Jeg må også bli flinkere til å holde kontakten med venner, som typisk nok har kommet nederst på prioritetslista når det har vært som mest hektisk.

Og så må jeg gjøre noe med treningsopplegget mitt, som hadde fungert godt i flere år før det helt sprakk da jeg ble pappa. Kiloene har seget på det siste halvåret slik de alltid gjør når jeg ikke får trent regelmessig, og å foreta seg noe med dem er ikke bare et forsett men et spørsmål om å ha kondis til å kunne gjøre alt det som kreves av en pappa til en livlig sjuåring. Jobbe mindre for å få mer tid til familie, venner og trening er et greit mål for året, syns jeg. :-)

Bloggåret 2009: katter, ebøker og rettigheter

I år som ifjor og i forfjor gjør jeg som så mange andre bloggere, og oppsummererer bloggåret som gikk. Den største forskjellen på 2008 og 2009 er utvilsomt at jeg er blitt en aktiv Twitter-bruker siden sist. Det viktigste resultatet er færre korte bloggpostinger – skal jeg formidle en morsom peker er Twitter stort sett langt bedre egnet. Men året som twitrer har også avdekket systemets begrensninger. Få ting er mer irriterende enn twitter-debatter der 140-tegnsgrensen tvinger deltakerne over på SMS-språk, for eksempel. Bloggen er fremdeles best til refleksjon, resonnement og debatt.

Derfor er 2009-postingene de lengste og mest spissede noensinne. I mine øyne en positiv utvikling, og en som resulterer i at jeg oppsummerer året etter tema istedenfor å lage en månedsliste. Nedenfor følger altså bloggpostingene jeg var mest fornøyd med. Det som kjennetegner favorittpostingene er at de ligger emner som står mitt hjerte nært, at de vakte lesernes engasjement og – ikke minst – at de nådde ut over bloggosfæren.

Ja, for liksom 2009 ble året da blogging for alvor slo igjennom i Norge, har mitt eget bloggår vært preget av at innlegg på ulike vis har nådd ut i bredere medier. Et blodferskt eksempel inspirert av den viktige kategorien katteblogging sto på trykk i Dagbladet annen juledag. Som skjermdumpen nedenfor viser, skriver politisk redaktør Marie Simonsen om katter og forfattere, og siterer denne bloggen direkte.

Selv om Ada og Linus og deres firbente artsfrender dukket opp hyppig i bloggen (ikke minst fordi Linus er så flink til å leve opp til den litterære tradisjonen med forfatterkatter som tråkker på skriveredskapen) var det likevel andre emner som kom til å bli viktigere. 2009 var året da ebøker ble satt på dagsorden i Norge, og som en av de aller første eierne av en leseplate/lesebrett i Norge (jeg kjøpte en Rocket eBook allerede i 1999) fikk jeg med ett rikelig med anledninger til å blogge.

Jeg startet med å legge min mors bok “Den lille vikingen” ut som gratis ebok, og brukte deretter en stor del av året på å teste ulike leseplater, fra gjennombruddsmaskinen Kindle Global Edition via den franske lommemodellen Cybook OPUS til Sony-modellene Reader PRS-505, PRS-700 og PRS-600. Tilhørende programvare, som Calibre og Adobe Digital Editions ble også prøvd ut, og jeg fant ut hvordan man kjøper ebøker fra Sony Ebook Store.

Leseplaten ble i det hele tatt behandlet fra et utall nødvendige og unødvendige vinklinger, det være seg en avstemning om hva dingsen skal hete, vurdering av  leseplatens miljøaspekter, en forbrukerguide, debatt om hva bør eboka koste eller drøfting av en digital innkjøpsordning. Eboksaken som engasjert meg mest på det personlige planet var imidlertid Bokhylla.no. Dette norske motstykket til Google Books fikk en uheldig start da man la ut flere bøker i svært dårlig skannekvalitet. Delvis takket være blogginnleggene fikk saken god mediedekning (bl.a. i NTB), og i løpet av sensommeren var feilene i bokhylla.no rettet opp.

Ebøker er knyttet til det større og viktigere spørsmålet om digitale rettigheter, og her engasjerte jeg meg også ifjor som i tidligere år. Jeg blogget om en stygg sak der representanter for USAs mediebransje ga tydelig uttrykk for hvor lite brukerrettigheter betyr for dem, jeg kom med tre utfordringer til den nye kulturministeren (som ble kommentert av samme minister) og avsluttet året med et innlegg om en doktoravhandling som forsøker å finne et kompromiss mellom forbrukerrettigheter og opphavsretten.

Det hele toppet seg under valgkampen ifjor høst, der norske mediebedrifter og kulturkjendiser publiserte det som i mine øyne var et  prinsippløst opprop mot fildeling. Jeg skrev en kronikk der jeg fremhevet partiet Venstres kulturpolitikk som den eneste som gjorde et seriøst forsøk på å ivareta både opphavs- og borgerrettigheter, men pekte også på at de fleste andre partier på Stortinget er skeptiske til de mest ekstreme tiltakene mot ulovlig fildeling.

Støtten til Venstre var lite vellykket ;-), men det kan se ut som om felles innsats på dette området har bidratt til at vi nå har en kulturminister som viser interesse for dette feltet. Anniken Huitfeldt gikk nylig ut og avviste at det kommer på tale å innføre så ekstrem lovgivning mot fildeling som man har i f.eks. Frankrike, og dermed har hun vist seg mye tydeligere enn sin forgjenger.

Førsteinntrykk av Netcom Mobilt Bredbånd

Som omreisende foredragsholder med en virksomhet som er blitt helt avhengig av programmer som Google Calendar og Documents, var det egentlig bare et spørsmål om tid før også jeg skaffet meg mobilt bredbånd. Så da Netcom forleden lokket meg med tre måneders fri bruk av Fri Bruk Uansett var jeg ikke vond å overtale: 249 i måneden for bredbåndstilgang i det aller meste av vårt langstrakte land er ingen upris.

Å komme igang er såre enkelt. Jeg betalte den symbolske krona for dongle (i mitt tilfelle en Huawei 270) og SIM-kort som ble plugget i en USB-port, og deretter installerte programvaren seg selv i Windows. Ubuntu Linux er allerede klargjort for slik, så det var enda enklere på Lenovoen – i begge tilfelle må man forøvrig taste inn PIN-koden til SIM-kortet hver gang den plugges i USB-porten. Unntaket var Ubuntu Netbook Remix med spesialkjerne på Asusen – her opplever jeg stadige frakoblinger, som forhåpentligvis forsvinner når jeg oppgraderer til versjon 9.10 om noen uker. :-)

3909277296_2068ae63ca

Passe fornøyd bruker av Netcom “Fri Bruk” med Huawei E230 på Asus Eee 1000

Tilkoblingen under Windows skjer via et program som også holder oversikt over datatrafikken. Det er viktig, da Netcom-avtalen innebærer at man bare kan laste ned 4GB per måned før nedlastingshastigheten settes ned til 200 kb/s. Jeg sier “bare”, fordi jeg etter tre dagers bruk må fastslå at det ikke blir vanskelig å fylle denne kvoten ved normal nettbruk. Nettaviser som er overlesset med bilder og flash er et megabytesluk, likeså YouTube.

Men for meg er det åpenbart at de nye tjenestene mange av oss har vent oss til å bruke, utgjør et større problem. I Spotify flyr megabytene fort når man sitter og koser seg med musikk. Det samme kan skje i Dropbox, nettskyprogrammet som sørger for at filer alltid er sikkerhetskopiert og synkronisert på alle mine maskiner. Skype tør jeg ikke tenke på en gang. Resultat: jeg kommer fremdeles til å be om wifikode på hotellene jeg besøker.

Min største bekymring så langt er hastigheten. I Molde var den tidvis svært lav, både slik jeg opplevde den og slik den ble målt av programvaren. Nei, jeg tror ikke at Netcom virkelig leverer de 7,2 MB/s som angis i sprettoppvinduet hver gang jeg plugger i donglen. Og jeg vet jo at man svitsjer til lavere hastighet ved dårligere dekning. Men 30 kb/s og under, som jeg stadig vekk datt ned på, ga meg flashback til telefonledninger og handshakelyd. At jeg ble frakoblet et par ganger i timen hjalp ikke på tilliten, selvsagt.

Da var forholdene langt bedre i Os utenfor Bergen noen dager etterpå. Om ikke ADSL-hastighet, så i alle fall noe som minnet om den doble ISDN-linja jeg i sin tur splæsja ut på. Og forbindelsen på flyplassene jeg har besøkt har så langt vært god, noe som jo har vært et hovedargument for meg. Det eneste stedet der jeg så langt har opplevd total svikt i forbindelsen, har vært på flytoget Oslo-Gardermoen. Kanskje forståelig, med tanke på togets hastighet i forhold til mobiltårnene?

Jorunn prøvde ut dongla på en togtur til Sørlandet nylig, og hadde også dårlig eller ingen dekning under mye av reisen. Igjen: ikke overraskende med tanke på hvor spotty mobilforbindelsen er langs samme linje – jeg pleier å skru av mobilen mellom Bø og Nelaug på Sørlandsbanen for ikke å irritere dem som måtte ringe meg på denne strekningen. Jorunn opplevde også at 3G-forbindelsen slukte batterikapasitet på hennes Macbook Pro med OS X “Tiger”, mens jeg har omtrent samme batterilevetid under Windows XP som når jeg bruker wifi (dvs 4 til 4,5 timer).

Konklusjonen så langt oppsummeres av mitt ansiktsuttrykk på bildet over: jeg er fornøyd nok til at jeg syns dette er verdt prisen, men ser fram til bedre hastighet og stabilitet, og ikke minst en nedlastingskvote som er tilpasset nettabonnements- og nettskysamfunnet.

Chris Andersons “Free” og mitt forfatterskap

Det kunne forsåvidt ikke kommet på et mer passende tidspunkt, men jeg anmelder altså Chris Andersons mye omtalte bok Free i siste nummer av det faglitterære tidsskriftet Prosa. Anmeldelsen kan leses i sin helhet på tidsskriftets hjemmesider, men siden det ikke har kommentarfunksjonalitet kan du gjerne komme med egne refleksjoner rundt boka eller dens budskap her.

Andersons kjernebudskap har stor relevans for dagens ordskifte om fildeling og åndsverklov, med debatten på Fribits pubmøte lørdag som blodferskt eksempel: det ble brukt mye tid fra politikerpanelet på å snakke om økonomiske modeller som gjør det mulig å leve av innhold på nettet. Det ble sagt svært lite om det faktum at de samme innholdsskaperne vil måtte konkurrere med uhorvelige mengder lovlig, gratis innhold.

Min situasjon som skribent er illustrerende. Jeg er hovedsaklig faglitterær forfatter (og hører dermed til den aller største forfattergruppen i Norge). Jeg vet jeg er en habil skribent og er stolt av de mange titlene jeg står bak, men jeg nærer ingen illusjoner om at det er min udødelige prosa som lokker kunder til å kjøpe bøkene mine. For faglitteratur i min målgruppe er innholdet eller budskapet hovedsaken.

de-ni

Det er hovedårsaken til at billige og dårligere oversatte bøker om astronomi i årevis har utkonkurrert mine og kollegers titler, og det er grunnen til at jeg stadig sjeldnere treffer skoleelever som bruker bøker som kilde. Hvorfor skulle de nå det, når det finnes gode og lovlige gratisalternativer på nettet? Jeg kunne nevne Wikipedia, men på astronomifeltet er det faglig solide De åtte planetene kanskje viktigere. For ikke å snakke om snl.no, sarepta.org og romfart.no.

Massiv overvåkning og strengere straffenivå kommer ikke til å endre en tøddel på denne situasjonen. Det er i det hele tatt en situasjon staten ikke kan redde meg fra. Den indirekte og direkte statsstøtten til skribenter er viktig i vårt knøttlille språkområde, og kan med fordel jekkes opp noen hakk. Men den kan aldri bli hovedinntektskilden for flertallet av skribenter, og bør heller ikke være det.

Hvilket bringer meg tilbake til Chris Andersons Free. Jeg påpeker i min anmeldelse at Anderson viser liten interesse for den europeiske kunnskaps- og kulturmodellen, der det offentlige spiller en hovedrolle. Og nettopp denne unnlatelsessynden gjør boka til nyttig lesning for frilansere som meg, som må leve med det faktum at vi resten av våre karrierer skal konkurrere med godt (og antagelig stadig bedre) gratisinnhold.

Mange av forslagene på Andersons lange liste over forretningsmodeller har jeg allerede gjennomført. Det viktigste: kryssubsidering av gratis innhold. Jeg får ikke betalt for å bruke tid på denne bloggen eller fremtidsbloggen, som stort sett skrives i det som betraktes som normal arbeidstid. Så hvordan har jeg råd til å produsere tusenvis av bloggpostinger, all den tid jeg ikke har søkt på et forfatterstipend eller annen offentlig støtte på fem år?

Jeg finansierer skrivingen med andre typer oppdrag, det være seg foredrag, konsulentvirksomhet og betalt skriving av ymse slag. Det faktum at vi snakker om kryssubsidiering er viktig: denne bloggen er ikke en blatant reklameplakat for min virksomhet (de mange kattepostingene burde være hint nok om det), men den gir meg et nærvær og en oppmerksomhet på nettet som ad indirekte vei kan konverteres til mer håndfast valuta.

Jeg vet det høres ullent ut. Og jeg kjenner den vanligste innvendingen mot min forretningsmodell: “det er lett for deg som er flink til å prate, men hva skal vi andre gjøre?” Men slik har det vitterlig alltid vært. Sitt-alene-i-årevis-og-skriv-tykke-romaner er heller ikke en forretningsmodell som passer de fleste av oss. Er det én konklusjon man som frilanser bør trekke av Chris Andersons Free, er det at vi er på vei inn i de individuelle, indirekte forretningsmodellenes tidsalder. Jeg sier ikke at overgangen fra bokbransjens industrielle modell blir enkel for slike som meg. Men den kommer, enten vi liker det eller ei.

Prinsippløst fildelingsopprop med besynderlig forsvar

I dagens Dagbladet (på papir imorgen) har jeg en kronikk der jeg tar avstand fra fildelingsoppropet “Stjele – ikke dele” og gir min støtte til Venstres løsning på problemet. Innlegget sier alt, men etter å ha lest denne kronikken i Aftenposten skjønner jeg at det kan bli nødvendig med en presisering. Jeg bet meg spesielt merke i følgende formulering:

Det er ikke sant at det ikke nytter, og det er ikke sant at man må kriminalisere en hel generasjon eller drive massiv overvåking av nettet. Virkemidlene fins, verden rundt tas det nå enkle grep som gir slående resultater.

Man kan selvsagt stusse over at så mange politikere i så mange land ikke er blitt gjort kjent med de uspesifiserte “enkle grepene”, og istedenfor har gått inn for massiv overvåkning av nettbrukere og undergraving av rettssikkerheten. Men først og fremst forundres jeg over at “Dele ikke stjele”-folkene ikke tar høyde for dette selv.

Hvis det virkelig er slik at kampen mot fildeling ikke behøver å utfordre borger- og forbrukerrettigheter, så hadde det jo ikke vært noe i veien for å avklare forholdet til disse rettighetene i oppropet og slik gjøre seg ferdig med det de åpenbart visste ville bli en hovedinnvending?

Alt man hadde trengt var en setning på slutten som lyder slik: “Samtidig anmoder vi om at håndhevelsen skjer på måter som ikke krenker personvernet, rettssikkerheten og andre borger- og forbrukerrettigheter.”

bokhylla.no får bedre visningskvalitet

Nasjonalbiblioteket har tatt kritikken jeg og andre rettet mot prosjektet bokhylla.no på alvor, og har ifølge internbloggen NBdigital βETA gjennomført en nyskanning av min bok Sola og min mors bok Iguana Iguana våkner. For meg ser resultatet mye bedre ut enn i originalversjonene: moiréproblemet er såvidt jeg kan se løst, fargeforskjellen mellom motstående sider på oppslag er omtrent som man vil finne i originalene, skriftkvaliteten er bedret og responstiden på server er spenstig i skrivende stund.

Mange takk til dem i Nasjonalbiblioteket som har jobbet effektivt for å løse problemet før skolestart, ikke minst IKT-sjef Svein Arne Solbakk som fikk jobben med å svare på ubehagelige mediespørsmål, og som tok utfordringen på strak arm. Så får vi håpe at NB nå har fått på plass rutiner som fanger opp feilene som uunngåelig vil oppstå i et prosjekt av denne skalaen, og at forfattere flest venner seg til å sjekke ut egne bøker på bokhylla.no og si tydelig fra om de finner noe som ikke holder mål.

“Den store boken om astronomi” er ute

astronomibok
Etter mer enn to års intens, felles innsats er Pål Brekkes og mitt verk “Den store boken om astronomi” sluppet på markedet. Den er, som forlaget påpeker:

En stor, norsk praktbok med et vell av ny og spennende kunnskap. Her er lett tilgjengelig og fascinerende faktastoff om Sola, planeter, kometer, galakser og sorte hull. Vi kan studere stjernekart over himmelen slik den ser ut fra Norge til alle årstider, og finne kjente stjernebilder som Karlsvogna, Orion og Andromeda. Vi kan lese om norsk romforskning og internasjonal romfartshistorie, og kanskje få svar på spørsmål som: Hvor langt er det mulig for mennesker å dra?

Vi har virkelig lagt oss i selen for å lage en bok som til fulle lever opp til honnørordet “praktbok”, og derfor vil du finne mange store oppslag med klassiske bilder som de over, pluss en lang rekke bilder du antagelig ikke har sett før. Dette siste er et bevisst grep fra vår side, da vi utmerket godt vet at praktfulle astronomiske bilder i høy oppløsning ikke akkurat er mangelvare på nettet.

Det er heller ikke faktainnholdet i boka – omtrent alt som finnes mellom de vakre permene vil du finne i faglig kompetente, norskspråklige utgaver i Wikipedia, Store norske leksikon og De åtte planetene. “Den store boken om astronomi” er med andre ord nettopp et slikt verk jeg tenker på når jeg blogger om at faglitteraturens fremtid ikke ser spesielt lys ut.

Siden jeg selv bruker de ovennevnte og andre nettkilder hele tiden i mitt arbeide (også som en del av kildematerialet til omtalte bok), kan jeg ikke klandre mine potensielle kunder for at de gjør det samme som meg. Isteden skal jeg peke på fordeler og ulemper ved bok kontra nett, og håpe på at mange nok kommer til at det er bryet verdt å kjøpe boka, tross alt. Ulempene først:

  • Boka koster ikke bare penger, den er dyr. Egentlig lite vi kan gjøre med det: uansett hvor mange gratis NASA-bilder man fyller en bok med, er og blir Norge et høykostland, og derfor vil en tjukk bok trykt på kvalitetspapir uvegerlig koste omtrent det vår bok koster.
  • Deler av innholdet vil bli utdatert i løpet av et år eller to. Astronomi er et fag i rivende utvikling, og selv om Pål og jeg har gjort vårt ytterste for å oppdatere teksten til aller siste sekund i papirprosessen vil feil snike seg inn. Jeg har imidlertid skrevet teksten slik at problemet skal bli minst mulig, bl.a. ved å sette et minstetall for planetmåner (som det stadig oppdages nye av).
  • Vi snakker om en bok – hallo? Ingen animasjoner eller simuleringer, ingen pekere, ingen mulighet for å gi tilbakemeldinger direkte eller kommentere på andre måter.

Så til noen av fordelene:

  • Faglig innhold settes i sammenheng. Leksikonartikler og enkeltstående nettsider klarer ofte ikke å skape konteksten som gir forståelse. Det er spennende å lese om Apollo-ferdene, men det er også viktig å forstå bakgrunnen for dem. Det gjøres ofte best i sammenhengende tekst, et element som er vektlagt i denne boka.
  • Mange bilder som ikke er lett tilgjengelige på nettet. Pål Brekke har fungert som bilderedaktør, og har via sin stilling på Norsk romsenter fått tak i mye interessant bildemateriale tatt av forskerkolleger og norske amatører.
  • Kjernemålgruppen for bøkene er barn under 12. Dette er en aldersgruppe som erfaringsmessig er mindre flinke til å søke opp stoff selv, og som derfor kan ha stor nytte av at det er samlet på ett sted – i dette tilfellet mellom to permer.
  • Vi snakker om en bok – hallo? Tekst, bilder, design og struktur arbeider sammen for å gi leseren en underholdende og lærerik opplevelse. Fem hundre års erfaring på området tilsier at det fungerer – i alle fall en stund til.

Hvordan forvandle en netbook til en cloudbook

Da jeg kjøpte meg backupmaskin her forleden, måtte jeg selvsagt sørge for at den nye maskinen inneholdt alt det jeg trengte for å gjøre min daglige dont på den gamle maskinen: nødvendig programvare, epost, kalender og filer. I gamle dager, det vil si for et halvt år siden, ville jeg overført filene fra en sikkerhetskopi på en ekstern harddisk etter at programvare var installert. Denne gangen tastet jeg inn to passord og klikket på noen pekere, og så var jeg igang med å arbeide som før.

Siden sist har jeg nemlig vent meg til hvor lett tilværelsen blir med programvare som utnytter cloud computing, eller nettskyen om man vil. Det har vært et buzzword en stund, men nå begynner produktene faktisk å falle på plass. Cloud-produktene jeg har valgt å bruke, er DropBox, Google Dokumenter, Kalender og GMail (alle sammen gratis). Dermed er dette alt du ser på skrivebordet til min bærbare og netbook for tiden:

cloudbook

Google-produktene er sikkert velkjente for de fleste lesere av denne bloggen. I det siste har alle de tre nevnte produktene fått en oppgradering som er helt avgjørende om man vil bruke dem på en bærbar som periodevis er frakoblet nettet. Jeg snakker om Google Gears, en teknologi som lar webbaserte applikasjoner arbeide offline, og som også lagrer data på hver maskin man bruker applikasjonene. Dermed har man tilgang til all Gmail-posten sin når du er underveis.

Dropbox nok likevel produktet som har ført til de største vaneendringene. Denne lille applikasjonen fungerer som et grensesnitt mot en nettbasert lagringsplass (p.t. er den på 2 GB i gratisversjonen). Grensesnittet er uhyre enkelt: på alle maskiner hvor man installerer Dropbox (finnes for OS X, Linux og til og med for Windows) opprettes det en mappe med samme navn. Filer som legges i denne mappen blir automatisk synkronisert, hvilket fører til at du alltid har oppdaterte filer på alle dine maskiner.

Dette er åpenbart en bedre backupstrategi enn den jeg pleide å ha. Jeg var som databrukere flest: i den grad jeg tok backup, var det til en disk i samme brann- og innbruddsutsatte hus som hjemmedatamaskinen. Men først og fremst åpner nettskyen for å jobbe på en ny måte. Hvis man velger Dropbox-mappen som sin arbeidsmappe (eventuelt setter den eksisterende arbeidsmappen til å være Dropbox’ standardmappe, som også er mulig) blir alle data fortløpende synkronisert mot nettet. Eller om man vil: på sett og vis jobber man i nettskyen via Dropbox, med lokalt baserte applikasjoner.

Selvsagt er ikke alt bare fryd og gammen. Brukere av nettskyen er nødt til å tenke på sikkerhets- og personvernaspektene. Ved å dumpe dataene dine i skyen overlater du gjerne ansvaret for datasikkerheten din til et utenlandsk firma. Selv om Dropbox lover meg at alle data er kryptert, og at de aldri vil misbruke det de har lagret på sine servere, tar jeg mine forholdsregler. Jeg legger ikke virkelig følsomme data i Drobox-mappen, liksom jeg er nøye med å slette sensitiv epost fra Gmail-kontoen så fort som mulig (egentlig skulle jeg gjerne ha gått over til kryptert epost forlengst, men siden ingen andre gjør det blir det med ønsket).

Man bør også ta høyde for at andre ting kan gå galt i nettskyen. Noe kan svikte under synkroniseringen (dette har jeg faktisk opplevd under arbeid via et ustabilt kafé-wifinettverk), tjenester og firmaer kan forsvinne – for alt jeg vet mens jeg jobbrer. Derfor sørger jeg også for at det tas backup fra Dropbox-mappen til harddisk med jevne mellomrom. Litt ekstra mekk blir det av slikt, men når det først er oppe og går blir livet med to eller flere datamaskiner mye mindre styrete.

Hvilket bringer meg til tittelen: alle de nevnte cloud-tjenestene lar seg med letthet kjøre på Asus Eee og tilsvarende – en netbook kan med letthet forvandles til en “cloudbook”, med andre ord.

Eee 1000H som jobbmaskin: 90% av kapasiteten til 30% av prisen

asus-eee-pc-1000h-mini-laptopTirsdag denne uken måtte jeg levere min Lenovo Thinkpad T61 inn til reparasjon, og var uten jobbmaskin for første gang på lenge. Jeg hadde bestemt meg for å kjøpe en netbook som en billig erstatningsmaskin, og gikk etter litt research for Asus Eee 1000H. Hos Digital Impuls betalte jeg 3650 kroner for en utgave med 160 GB harddisk og 2 GB minne, med andre ord 30 % av de 12 500 jeg betalte for Lenovoen ifjor.

Jeg var svært nysgjerrig på hvordan Asusen ville håndtere mitt daglige arbeid, og er så langt positivt overrasket. Jeg hadde forventet at maskinen skulle greie seg tålelig bra, men ikke at den på så mange områder skulle være bedre enn en fullversjons bærbar PC i forretningsklassen, og alt i alt komme ut som nesten jevngod. Hvorfor ser du nedenfor:

Fordel Asus

Støtte for eksternskjermer: På Eee brukes Fn+F8 til å “bla” gjennom ulike alternativer (begge skjermer på, kun ekstern skjerm, opprinnelig oppsett), og støtten for eksterne skjermer og projektorer ser ut til å være svært god. Jeg hadde ingen problemer med å koble meg til skrivebordsskjermen, vår Sony HD-TV eller to ulike projektører.  Thinkpaden er mer kronglete, både i Windows og Linux har jeg måttet droppe standardfunksjonen Fn+F5 og gå inn i programvaren for Nvidia-skjermkortet for å få projektører og eksternskjermer til å fungere.

Vekt: Inklusive lader veier Asusen omtrent det halve av Lenovoen, det vil si 1,5 kilo. For en som reiser mye i forbindelse med jobben er halvannen kilo spart halvannen kilo man ikke sleper rundt på. Tro meg: det betyr en hel del.

Batterilevetid: Den oppgitte batterilevetiden var grunnen til at jeg gikk for Asus. I tester blir levetiden målt til mellom 5 og 6 timer avhengig av bruk, et inntrykk som bekreftes av min bruk så langt. Da batteriet i Lenovoen var helt nytt, klarte jeg å skvise 2,5 timer ut av den på en god dag. Ifor mange situasjoner på reise er det for lite, rett og slett.

Varmeutvikling/viftestøy: Asusen er klart kjøligere enn Lenovoen, og på batteri med strømsparing på er den ofte helt kald. Tilkoblet nett med full kapasitet (“High Performance”) er viftestøyen hørbar, men på et lavt og behagelig nivå. Lenovoen blir ikke bare glovarm i perioder, den har også en langt mer merkbar viftestøy.

Kortleser og webkamera: Begge maskiner har samme antall utganger – 3 USB, Ethernet, lyd osv, men Asusen har i tillegg innebygd SD-kortleser og et 1,3 megapixels webkamera (Skype er preinstallert og har sin egen startknapp på tastaturet).

Trådløst: Ikke bare virker det som om nettverkskortet i Asusen finner nettverket vårt mye raskere enn både Thinkpaden og Jorunns Macbook Pro, men muligheten til å velge mellom ulike oppsett for wifi og Bluetooth er smart. Det er lett å tenke seg situasjoner der du vil spare strøm ved å skru av wifi, men samtidig vil ha på Bluetooth, for eksempel. Bryteren som skrur alle av alle nettverk på Lenovoen virker litt primitiv i sammenligning.

Uavgjort

Lettere jobbprosesser: Ved kjøring av programvare som OpenOffice eller Opera merker jeg ingen vesentlig forskjell på Centrino-prosessoren i Lenovoen og Atom-prosessoren i Asusen (vel å merke etter at jeg har skrudd opp farta på Atom-prosessoren til “High Performance”).

Vising av film i lavere oppløsning: Filmvisning i vanlig TV/DVD-oppløsning går like greit på begge maskiner. Det rapporteres at Atom-prosessoren sliter med å vise full HD-film, men det har jeg ikke hatt sjansen til å prøve ennå.

Fordel Lenovo

Tyngre prosesser: Når flere programmer er åpne samtidig, som f.eks. OpenOffice, Gimp og Firefox, opplever jeg at det går tregt å bytte vindu på Asusen. Firefox er spesielt utsatt, særlig når jeg er på nettsteder som er avhengige av javascript eller Google Gears. Ditto for visning av Flash-video – her opplever jeg at det kan hakke i høy oppløsning om ikke farten er skrudd helt opp. Planetarieprogrammet Stellarium ser foreløpig ikke ut til å trives veldig godt, det kan kanskje at det er temmelig regnekrevende.

Internskjerm: En 10 tommers 1024×600-skjerm kan selvsagt ikke sammenlignes med Lenovoens 14 tommer og 1440×900. Mens det er mulig å jobbe en full dag på sistnevnte, merket jeg et velkjent knipetak mellom øynene etter en times arbeid på Asusen. Når det er sagt er den lille netbookskjermen både god og skarp, og har få problemer med å vise de fleste nettsteder korrekt.

Tastatur: Igjen virker det kanskje urimelig å sammenligne maskiner av ulike størrelse. Men jeg ble faktisk positivt overrasket av Asus-tastaturet, som har fått endel pepper i anmeldelser. Bredden var godt unyttet, og tastene hadde relativt god feedback. Jeg ville være istand til å taste mye lengre på denne maskinen enn jeg ville orke å se på skjermen, for å si det slik. Det som slår mest negativt ut er plasseringen av høyre SHIFT-tast, som står så tett på pil-opp-tasten at man stadig ender opp med å skrive midt i setningen over istedenfor å lage stor bokstav.

Pekeutstyr: Om ikke alle liker Thinkpad-styrepinnen (jeg syns den er genial), er det vanskelig å se for seg at noen kan like løsningen som er valgt på Asusen. Her er museknappene så harde å trykke ned at man virkelig må anstrenge seg, og de er dekket av en aluminiumsplate som gjør det vanskelig å vite nøyaktig hvor man skal trykke.

DVD-spiller: Et stort “tja”, dette. Jeg kan sant å si ikke huske sist jeg spilte en DVD på min bærbare, og programvare og operativsystemer er jo ting man gjerne oppgraderer via nettet eller installerer med minnepinne nå til dags.