Arkiv for Mine opptredener

Hvorfor jeg gjør som Synne Skouen og takker nei til liksom-dugnader

Forleden dag takket komponist Synne Skouen nei til å jobbe gratis som jurymedlem for årets Spellemannpris. Som hun skrev på Facebook:

SURPRISE-SURPRISE: Vel i gang med juryarbeid for Spellemannprisen oppdager jeg at de har regnet med at jeg skal gjøre det gratis. Så å si for moro skyld og en billett til showet. Det reiser noen spørsmål: Hvem er villig til å gjøre dette store arbeidet uten rimelig vederlag? Ikke minst: Hvorfor? Og hvor mange år får man holde på på den måten?

Marte Thorsby, styreleder for prisen, forsvarer praksisen slik:

Spellemannprisen er en eneste stor dugnad for bransjen. Vi er veldig mange som jobber uten honorar, det er mange som putter mye tid og kompetanse ned i spellemannprisen. Vi har rett og slett ikke økonomi til å betale større honorarer til alle jurymedlemmene vi har.

I likhet med Synne Skouen er jeg frilanser. Det har jeg vært i 25 år nå, og tilbud om å arbeide gratis får jeg fremdeles ukentlig. Det eksisterer åpenbart en forventning der ute om at offentlige personer med en eller annen form for kompetanse bør kunne stille opp på hva som helst uten vederlag, så derfor føler jeg behov for en liten avklaring.

Djevelen sitter nemlig i detaljene i dette spørsmålet, som i så mange andre. Problemet er ikke dugnad i seg selv. Problemet er arrangementer som gir seg ut for å være dugnader, men der noen av de involverte får betalt for jobben mens andre – som regel uten annen begrunnelse enn dårlig råd – ikke får det. Etter Thorsbys svar å dømme (“vi er veldig mange som jobber uten honorar”) er Spellemannsprisen et slikt arrangement.

Hva som utgjør betaling kan selvsagt være vanskelig å avgjøre. Det ser jeg f.eks. når jeg blir invitert til konferanser der nesten alle talerne representerer bedrifter og offentlige etater, og derfor får penger inn på lønnskonto når de stiller på vegne av jobben. Men arrangørene ser det selvsagt ikke slik: de ser en person som ikke tar fem øre for å snakke, og forventer derfor at alle andre som skal snakke gjør det samme.

Eller de forsøker seg med at det jeg holder på med er så viktig, så derfor har jeg en forpliktelse til å stille. Den fikk jeg ofte fra lærere i den tiden jeg reiste mye rundt i skolen. Og det hendte ved noen anledninger at jeg svarte som så: “Å lære barn å lese og skrive er enda viktigere enn noe jeg har å melde, men sist jeg sjekket tilbød ikke lærere seg å gjøre jobben gratis av den grunn.”

Enkelte prøver seg på å lokke med oppmerksomhet. Det er forsåvidt hyggelig at folk har forstått begrepet “attention economy”, men i dette tilfellet kan resultatet fort bli feil type oppmerksomhet. I Norge er og blir munn-til-munn-markedsføring svært viktig, og hvis ryktet begynte å gå om at jeg var villig til å reise land og strand rundt i bytte mot en flaske rødvin, ville økonomien min henge i en tynn tråd.

Joda, dette handler delvis om stolthet, ikke minst yrkesstolthet. I likhet med Synne Skouen og talløse andre profesjonelle frilansere opplever jeg tilbud om gratisarbeid som en nedvurdering av meg som fagmenneske. Men som frilanser har jeg ikke tid til å synes synd på meg selv. Først og sist handler det om økonomi, om at jeg har en raskt voksende 11-åring og to sultne katter å forsørge.

Når det er sagt, bidrar jeg selvsagt (og det gjør sikkert også Skouen, som alle andre frilansere jeg kjenner) til ekte dugnader. Det gjøres mye viktig dugnadsarbeid i organisasjoner på grasrotnivå, og det prøver jeg å støtte så godt jeg kan. Derfor har jeg en ordning der jeg gir bort foredrag gratis eller svært rimelig, så langt økonomi og familieliv tillater det. Vanligvis blir det en fire-fem slike per halvår, fordelt etter “først til mølla”-prinsippet.

Hvis du skulle være interessert i et slikt foredrag, er det selvsagt bare å kontakte meg på eirik.newth@gmail.com.(Vårsesongen 2015 er p.t. fullbooket, dessverre).

 

Share/Bookmark

En hyllest til nattoget

Etter å ha tapt flere tusenlapper enn jeg liker å tenke på i arbeidsfortjeneste på vekterstreiken, trodde jeg i grunnen ikke at jeg skulle si dette. Men likevel: Takk, alle streikende vektere på flyplassene. Takk for at dere tvang meg til å ta nattoget to ganger i løpet av de siste par ukene, og dermed lot meg oppleve en sovekupé for første gang på nærmere 30 år. Det var nemlig en overveldende positiv opplevelse, og en som absolutt gir mersmak.

Bilfri som jeg er tar jeg svært ofte toget i forbindelse med jobben som omfarende foreleser, og er stort sett en svært fornøyd NSB-kunde. Det er mulig jeg bare har vært heldig, men jeg har ennå til gode å komme for sent til et oppdrag på grunn av forsinkelser med toget (ei heller med fly forresten – det måtte faktisk en vekterstreik til for å f*kke opp den perfekte statistikken). Selv om jeg hører til de heldige som kan lese, se film og jobbe på ethvert tenkelig transportmiddel, er toget uten sammenligning det beste bevegelige kontoret jeg kan tenke meg.

Men det er altså på dagtid. Mitt siste minne fra nattoget var da jeg forsøkte å sove i en stol på Bergensbanen i 1990, men ikke fikk blund et sekund fordi min medpassasjer var en mager mann med vilt og rødt skjegg i en Jesus-aktig kaftan som satt og leste intenst i noe som så ut som et religiøst skrift mens han vugget langsomt frem og tilbake. Han lagde ikke en lyd og var ellers ikke til sjenanse, så jeg kunne ikke for skams skyld tilkalle konduktøren. Isteden satt jeg der og ventet forgjeves i åtte samfulle timer på at det skulle skje noe dramatisk i setet ved siden av meg.

Jeg har også reist i sovekupé på 70- og 80-tallet, i de dager da man risikerte å måtte dele med en fremmed. Jo mindre som sies om den saken, jo bedre. Så ja: jeg hadde en viss terskel å overstige før jeg igjen ville satse på å ta toget om natten. Men da vekterstreiken truet med å stenge Sola flyplass forleden uke, hoppet jeg i det og bestilte sovekupé fra Oslo til Stavanger. Det passet ekstra godt da foredraget mitt var så tidlig på morgenen at jeg normalt hadde måttet reise kvelden før og overnatte på hotell – noe som var svært vanskelig å få tak i i Stavanger akkurat denne dagen. Ved å ta toget kunne jeg ankomme Stavanger halv åtte om morgenen, frisk og opplagt, og dra rett til forelesning.

Rent praktisk var dette veldig greit. Jeg bestilte billett via nsb.no, og baserte meg deretter helt og holdent på den utmerkede NSB-appen fra Google Play. Prisen på en billett varierer litt med om du får minipris eller ei, men jeg betalte 1049 til Stavanger. Det er i utgangspunktet dyrere enn fly (i alle fall flybilletter kjøpt god tid i forveien), men du sparer utgifter til transport til og fra byen. Hvis du som jeg benytter toget for å spare en hotellovernatting, blir nattoget med et det klart billigste alterntivet (i mitt tilfelle er det oppdragsgiver som tjener på det, men likevel.)

På reisekvelden dro jeg hjemmefra kvart over ti om kvelden, hvilket innebar at det ble god tid til lesing og legging av barn istedenfor at pappa stresser avgårde til Gardermoen en time eller to tidligere. Halv elleve gikk jeg inn i spisevognen på toget til Stavanger og sjekket inn ved å vise konduktøren skjermbildet fra appen, fikk et nøkkelkort og gikk til kupeen.

Kupé i nattoget. Kilde: kjelljoran på Flickr

Kupeen har to senger over hverandre, en liten vaskeservant, et strømuttak og er ikke veldig romslig. Men for meg var den mer enn stor nok (og jeg er som kjent ikke småvokst) til at jeg fikk gjort mitt kveldstoalett og hengt fra meg reisegodset. Man deler ikke kupé med fremmede lenger, så dermed er det god plass til bagasje i og annet i overkøya.

Toget avgikk fra stasjonen i rute, og så var det bare å trekke for gardinet og gå til køys. Normalt sover jeg aldri mer enn 6 timer om natten, og jeg sover ikke dypt. Det er en ganske annerledes følelse å sove på et tog enn f.eks. et passasjerskip i bevegelse – det er stans og oppstart, penseskift og slingring og krenging. En annen erfaren reisende påpekte at Oslo-Stavanger er den mest slingrete av NSB-rutene, men det til tross fikk jeg da fem temmelig uavbrutte timer med søvn – verken mer eller mindre enn det jeg hadde fått i en fremmed seng på hotell.

Deretter var det å begi seg til kafévognen og nyte det aller største fortrinnet med å ta nattoget, nemlig ankomsten. Mens jeg satt der og nøt min kaffe og frokost og så Sola stå opp over vakre Jæren, tenkte jeg på kontrasten til en tidlig morgen på flyplassen. Selv når køen i sikkerhetskontrollen går kjapt, er det et styr, fra man løper for å rekke flytoget til man hører mannskapets gjennomgang av sikkerhetsprosedyrene for millionte gang. Hele turen foregår i et hermetisk lukket miljø, mens toget er åpent mot verden. Jamfør duften av møkkaspredning som slår inn i toget når det ruller over åkerlandskapet.

Inspirert av dette valgte jeg også å ta nattoget til et tidlig foredrag i Trondheim denne uken. Opplevelsen var den samme positive, med den tilleggsbonusen at jeg sov litt dypere på et tog som slingret mindre og fikk ankomme Trondheim togveien. Og for den som ikke har gjort det, kan jeg bare si at ankomsten er den stikk motsatte av veien inn fra Værnes: skinnegangen går gjennom et grønt landskap, med utsikt til Nidelven det siste stykket. Poesi på hjul. Skal definitivt gjentas, om enn kanskje ikke i vintersesongen. :)

Men netbooken var ikke (helt) død…

Mens alle løper ut og kjøper seg en lekker iPad eller Galaxy Tab, er jeg gubben mot strømmen og kjøper en flunkende ny netbook. Nærmere bestemt en Asus Eee 1015PEM til tre tusen kroner. Med tanke på at denne kategorien forlengst er dømt nord og ned, kan man spørre seg hvorfor noen skulle ta seg bryderiet. I mitt tilfelle var det fire tungveiende grunner:

Jeg trenger en backupmaskin til hjemmekontoret. Da min Thinkpad T61 måtte inn til reparasjon for å få byttet ut viften, var det den gamle Asusen som gjorde jobben et par uker. Det fungerte helt utmerket, om enn en anelse tregere enn det jeg er vant til. Jeg jobber allerede i nettskyen (= Dropbox-mappen), så å gå over til reservemaskinen innebar kun å plugge inn eksternskjerm, tastatur og mus og vente til filene var synkronisert på Asusen.

Jeg installerer samme programvare som på Thinkpaden (OpenOffice, Chrome, Calibre, Stellarium, Skype, VLC osv) – helt gratis. Det går fremdeles tregere på en netbook, men når programmene først er oppe og kjører er forskjellen ikke påfallende. Jeg slipper alt dillet jeg ville hatt med spesialversjoner av programvare for nettbrett, konvertering av filer og dongler for å få skjerm og tastatur til å funke. Plug and Play, folkens. For de av oss som bruker datamaskiner til noe mer enn spill og mediekonsum er det fremdeles verdt å ha med seg…

“Hensiktsmessig” oppsummerer vel egentlig designet på Eee1015PEM

Jeg trenger en reisemaskin av og til. Det meste av tiden farter jeg land og strand rundt med den kraftige kombinasjonen av et Kindle DX lesebrett og Nokia N900. Men for de sjeldne tilfelle at jeg foreleser med PowerPoint, vet jeg av erfaring at det er kjekt med en backupmaskin å kjøre presentasjonen fra. Asus 1015PEM veier knappe kiloen og er tynnere enn forgjengeren. Dermed går den lett ned i den minimalistiske håndbagasjen jeg alltid har på fly. Eller om man vil: netbooken lar meg velge et C- eller D-sete langt foran i flyet, slappe av til nesten alle passasjerer har stresset ombord og likevel alltid finne plass til bagasjen min.

Jeg ser at Asus skryter på seg en batterilevetid opp mot 11 timer. Det er mildest talt optimistisk. Så langt stemmer mine erfaringer med anmeldernes, som er at Windows 7 klarer å skvise 6-7 timer ut av batteriet uten wifi og med dempet skjermbelysning i strømsparemodus (som du kontrollerer med en liten knapp oppe til venstre). Min største bekymring på vegne av maskinen går forresten på strømforsyingen – kontakten til laderen er  liten og svært tynn, og ser ut som om den fort vil knekke om noen snubler i ladekabelen mens den er plugget i.

Jeg trenger Windows av og til. Selv om hovedsystemet på hjemmekontoret er og vil forbli Linux, hender det at det dukker opp en video, et programformat eller en dings (som kattekameraet) som rett og slett nekter å oppføre seg skikkelig med noe annet enn Windows. Et nettbrett med sitt begrensede OS og mangel på eksternporter vil være til latterlig liten hjelp i slike situasjoner, selvsagt. Asus Eee fikser erfaringsmessig det meste, om enn i litt langsommere tempo enn med en ordentlig PC. Elles ser det ut til at problemet med trege museknapper under pekeplaten, som var slitsomt på min gamle Eee, er løst på denne modellen.

Familien trenger en reisemaskin. Asusen egner seg utmerket til å vise video av alle formater, i god oppløsning, med siste versjon av VLC for Win7, for eksempel. Ditto for spill. Vi har alle lest søte historier om iPad-vante hipsteravkom som trykker på TV-skjermer i håp om at det skal skje noe, men vår sjuåring er en ganske alminnelig Playstation-elskende gutt som liker å ha knotter å trykke på. Ofte, raskt og hardt. Her leverer Asusen helt greit, enten det er en friversjon av Super Mario som spilles, eller et av de talløse Flashspillene der ute.

Ting man lærer av å fly (litt for) ofte

Reserver sete så fort flyselskapet gir deg mulighet til det. Ved å reservere unngår du å trekke det dårligste loddet i setelotteriet, som er et midtsete midt i flyet (eller bakerst om du skal til en flyplass der man ikke får gå ut bakre dør). Er du langbeint kan du fikse deg en plass ved nødutgangene eller aller forrest, og reiser du ofte i embeds medfør kan du sikre deg de kjekkeste plassene på et fullt pendlerfly, som tas opp i neste punkt.

Velg sete ved midtgangen og langt fram i flyet. Midtgangsetet garanterer deg minst ett armlene og bedre plass til å strekke på beina, lar deg gå ombord etter rushet (se nedenfor) og lar deg gå av før de to andre på seteraden din. Sitter du i tillegg langt foran er du blant de første som forlater flyet. Det gjør ikke bare hverdagen mindre stressende, men gir deg også en fordel i kampen for transportmidlene. Selv på så store flyplasser så store som Tromsø Langnes kan det danne seg drosjekø etter ankomst, og mang en iskald vinterdag har jeg profitert på å reservere 4C istedenfor å la flyselselskapet tildele meg 14F.

Unngå rad 1 eller 2 om du har mye håndbagasje. Bagasjehyllene lengst fremme brukes ofte til lagring av utstyret som brukes ved sikkerhetsdemonstrasjonen, tepper, førstehjelpskasse osv. Den lille bagasjedansen man ofte kan se utspille seg på ettermiddagsflyet fra Bergen eller Stavanger er som regel et resultat av passasjerer som ikke fulgte dette rådet, eller det som nå følger.

Gjør håndbagasjen liten, lett og myk. Ved å bytte ut den bærbare med en netbook og dokumentbunker og bøker med et lesebrett har du ikke bare redusert vekten med 3-4 kilo, du har også skaffet deg bagasje som er mye mindre i omfang. Selv om flyselskapene tillater deg å ha med håndbagasje som måler 55 x 40 x 23 cm, vil livet ditt mye enklere om bagasjen kuttes med 10 cm i hver retning – og du i tillegg bruker en myk veske eller sekk istedenfor et hardt plastskall.

Vent helt til slutt med å gå ombord. Ombordstigningen er den mest stressende delen av en typisk flyreise. Ved å være blant de siste som går ombord unngår du køståing for å komme ombord – to køer mindre i løpet av en travel reisedag er virkelig ikke til å kimse av – samtidig som du reduserer sittetiden i et trangt flysete til et minimum (på turen Oslo-Trondheim snakker vi 10-15 % av flytiden). Men dette fordrer at du har fulgt to av rådene over: skaffet deg et sete ved midtgangen og pakket fornuftig, slik at du alltid finner plass til bagasjen din.

Oppdatering: Det er blitt påpekt at mye av dette ikke gjelder for Widerøe-flighter. Man kan ikke reservere seter på disse flyene, blant annet fordi personalet må kunne flytte passasjerene avhengig av vektfordelingen i flyet. Noe er likt, imidlertid: det er enda viktigere å pakke smått og mykt når man skal fly med Dash 8. Jeg har sett mang en frustrert passasjer komme med håndbagasje fra en 737 og forsøke å tvinge den opp i bagasjehyllen på Dashen.

Siden flyene er så små, betyr det også at plasseringen i flyet ikke er så avgjørende for hvor raskt man kommer seg ut på flyplassen. Jeg foretrekker faktisk vindussete hos Widerøe, fordi rutene ofte går over de mest spektakulære delene av landet. Med andre ord: hos Widerøe kan det lønne seg å gå ombord først. Ruter som Oslo-Sogndal, Tromsø-Alta og Bodø-Andenes er glitrende eksempler på dette. :-)

Når sosiale nettmedier angriper foreleseren

Den anerkjente nettmedieforskeren Danah Boyd skriver om et ublidt møte med Twitter i bloggen sin, på en måte som kan være relevant for langt flere forelesere og undervisere enn undertegnede. Forhistorien er denne: For et par uker siden var Boyd invitert til å snakke om sosiale nettmedier på den store konferansen Web 2.0 Expo i New York. Hun innrømmer at hun ikke var fornøyd med sin egen innsats, en selvkritikk denne YouTube-videoen styrker.

Men det som for alvor saboterte gjennomføringen, var bruken av Twitter. For bak Boyd, stilt opp slik at hun selv ikke kunne se det, sto en tavle som fortløpende viste alt som var merket med twitter-taggen #w2e. Få minutter ut i forelesningen skjønte Boyd at noe var i ferd med å hende – det oppsto uro i salen, hvorpå publikum lo uten at Boyd hadde sagt noe morsomt. Den drevne foreleseren innså at hun hadde mistet grepet og brukte resten av sin tilmålte tid til å lese foredragsteksten i høyt tempo mens hun hele tiden ble akkompagnert av en Twitter-strøm hun ikke kunne se, og som åpenbart sa lite flatterende ting om henne.

Danah Boyd i fri utfoldelse, sannsynligvis under hyggeligere omstendigheter (Kilde: Flickr cc)

Nå er ikke Boyd noen motstander av sosiale nettmedier. Tvert imot – hun har ofte forsvart nytteverdien av en bakkanal (“back channel”) som gir publikum muligheten til å kontrollere, referere og kommentere foreleseren underveis. Men i dette tilfellet var skjermen så stor og plassert slik at publikum i praksis ble påtvunget bakkanalen – de kunne ikke unngå å lese twittermeldingene samtidig som de skulle følge med på Boyds forelesning. Det sosiale nettmediet fungerte altså ikke som utgangspunkt for en konversasjon mellom foreleser og publikum, men som en kringkaster av en uærbødig konversasjon mellom et lite utvalg tilhørere.

Episoder som denne gjør det nødvendig å påpeke det som burde være et innlysende faktum: bruk av sosiale nettmedier er like kontekstavhengig som annen mediebruk. Det som i én situasjon er smart, blir i en annen situasjon helt galt. I dette tilfellet var påfunnet med å ha en Twitter-strøm i kjempeformat bak foreleseren omtrent like meningsfylt som å kjøre en film på samme sted – et toveis kommunikasjonsmedium forvandles til et “weapon of mass distraction”. At det er en så respektert aktør som O’Reilly som står bak w2e, viser vel bare at kontekstavhengigheten ikke er så innlysende likevel.

Jeg har selv vært med på tilsvarende opplegg, men har aldri opplevd liknende atferd. Det tilskriver jeg kulturforskjeller (nordmenn er nå engang litt mer lavmælte av seg), dels mitt kjønn (det er vanskeligere som kvinne å hevde seg i et mannsmiljø) og flaks – jeg har ennå til gode å møte et vaskeekte twittertroll live på scenen. Men før eller siden vil noe tilsvarende skje her, om man ikke tar de riktige forholdsreglene. De behøver verken være drakoniske eller kompliserte.

For det første er det åpenbart at man ikke skal nekte tilhørere tilgang til nettet, ei heller insistere på at de slår sammen sine bærbare, retter ryggen og fokusere på foreleser. Jeg ser ofte tilhørere som åpenbart har oppmerksomheten andre steder under forelesninger, og for alt jeg vet gjør de ganske andre ting enn å kontrollere det jeg sier på sin iPhone. Det lever jeg godt med – det er en del av virkeligheten for slike som meg i en ekstremt medierik tid.

Dekning via blogg, Coveritlive eller Twitter er også En God Ting (TM), men om det brukerskapte innholdet skal være synlig fra scenen, bør foreleser ikke bare ha beskjed på forhånd men også medinnflytelse. For egen del vil jeg insistere på et spesialtilpasset opplegg i slike tilfelle. For mens fortløpende Twitter-kommentarer distraherer under en 45 minutters keynote, er de åpenbart verdifulle i en løsere setting. Med andre ord: ønsker man å invitere publikum til dialog, må foreleseren også være med.

Teknikken som ble brukt under Danah Boyds foredrag bærer bud om en fremtidig redefinisjon av forelesningsgenren slik vi kjenner den. Allerede idag eksisterer teknologien som gjør det mulig å erstatte Powerpoint-forelesninger med et samspill mellom forelesere og sal via spørsmål, kommentarer, søkeresultater, avstemninger og oppgaver som utføres i fellesskap. Men teknologien er ennå ikke sømløs eller utbredt nok, og publikum er på langt nær modent for en slik utvikling.

Inntil videre vil en slik dialogisk form fort ende opp med å domineres av en liten gruppe ihuga nerder med sin egen dagsorden, og da kan det i mange tilfelle være like greit å la være. Ikke bare av respekt for foreleseren, men også for flertallet som sitter i salen, og som pådyttes meninger de aldri ble forespeilt i programmet.

Miniprojektor – uvurderlig for den reisende foreleser

Jeg er for tiden på turné i Hedmark, og holder daglig et par forelesninger på videregående skoler i fylket. Med på turneen er selvsagt min Asus Eee, den helt uunnværlige Logitech-fjernkontrollen og min lille Dell 3400MP projektor. Dersom jeg trenger det vil jeg alltid be om at projektor og lerret er klart før jeg kommer, men erfaringsmessig vil det likevel oppstå  problemer i 5-10 % av de mindre forelesningssalene jeg besøker.


Alt foreleseren trenger: mini-PC, mini-projektor, fjernkontroll og kaffe

Dagens forelesninger på en videregående skole i Tynset er et godt eksempel i så måte. Projektor og lerret var stilt opp i gymsalen som avtalt, og alt lot seg skru på og fremsto som normalt. Men av en eller annen grunn ville ikke Asusen og projektoren snakke med hverandre. Feilen kan ligge i datamaskinen eller i projektoren, og i sistnevnte tilfelle vil et besøk fra skolens dataansvarlige ofte løse problemet. I dette tilfellet ble tiden for knapp til å trøbbelskyte, og jeg fisket isteden opp 3400MP.

Andre årsaker til å bruke medbragt kan at projektoren virkelig er defekt (ødelagt pære har jeg selvsagt vært borti), at den er låst inn i et skap som bare vaktmesteren har nøkkel til (han er selvsagt gått for dagen) eller at projektoren er så utgammel at den ser ut som den sist hadde samkvem med en PC som kjørte DOS 3.1.

For en som bare foreleser i store konferansehoteller er dette tipset overflødig, selvsagt. Men for alle som regelmessig bruker projektor i bibliotek, skoler, eldresentre og ditto forsamlingslokaler er det en investering som raskt vil lønne seg. Ikke bare i penger, men også i form av sjelefred – om alt annet går galt, finnes det en alternativ løsning. Min to år gamle projektor veier knappe kiloet og er lett å ta med overalt, idag finnes det enda mindre, billigere og vel så gode løsninger.

Hurtigprat og gestikulering som metode

Nedenstående filmklipp ble tatt opp under et foredrag som ble holdt på Lillehammer bibliotek forleden lørdag. Det er et av standardforedragene jeg holder i forbindelse med Astronomiåret 2009, men som alltid med mine opptredener følger det ikke et standardskjema. Jeg snakker stort sett uten manuskript, og benytter enhver anledning til å tilpasse innholdet til publikum, sted og generell stemning i salen (som kan variere forbløffende mye).

Forelesninger utgjør nå en svært stor andel av virksomheten min – denne høsten holder jeg mellom tre og sju forelesninger i uka. Selv om jeg alltid forsøker å notere meg at enkelte tilhørere syns det går vel fort i svingene, vet jeg at formen i hovedtrekk fungerer godt. Dels fordi jeg leser evalueringsskjemaer nøye, men ikke minst fordi bestillingene strømmer på.

For en frilanser uten bookingselskap som er helt  avhengig av at oppdragsgivere tar kontakt, er det den endelige bekreftelsen på metodens suksess. En metode som kan oppsummeres i den enkle relasjonen

tempo + dynamikk = energi

tempo: Jeg har alltid snakket fort, og den høye ordfrekvensen har jeg tatt med meg inn i forelesningene mine. Jeg er fullstendig klar over at det kan være et handikap – når ordene strømmer på kan publikum lett gå glipp av viktige poenger. Når det likevel ser ut til at budskapet når fram, er det et resultat av langvarig finjustering av metoden:

  1. Dialekt og diksjon. Jeg snakker et tilnærmet normert bokmål, et språk alle kjenner fra massemediene. Det gir meg mye gratis, selvsagt. Men hovedforutsetningen for å snakke raskt er vekt på tydelig uttale av hvert ord. Sluring og mumling er grunnleggende inkompatibelt med mitt tempo.
  2. Kjernebudskapet er oftest enkelt. Jeg er generalist av bakgrunn og legning, og så definitivt ikke mannen man inviterer for å presentere detaljene i en høringsuttalelse eller et nytt dataprogram. Om mitt publikum kommer ut av en forelesning med tre-fire tanker de ikke hadde da jeg gikk opp på scenen, regner jeg meg for svært fornøyd.
  3. De visuelle virkemidlene er tilpasset tempoet. Jeg bruker ofte Powerpoint (vel, egentlig OpenOffice), men presentasjonsverktøyet har en underordnet rolle. Bildene er enkle, tekstene er enda enklere og video er ikke-eksisterende. Hver slide er ment å fungere som en kognitiv knagg publikum kan henge det verbale budskapet på.

Tilsammen gir disse virkemidlene meg muligheten til å behandle en forelesning som en slags improvisert jam session, der ord og bilder flyter i en jevn strøm som styres av samspillet mellom publikum og foreleser.

dynamikk: Jeg har alltid hatt problemer med å holde hender og føtter i ro, en fundamental rastløshet jeg har sørget for å inkludere i forelesningene. Såsant jeg ikke bes om å stå bak en talerstol og prate inn i en mikrofon, vil jeg uvegerlig foretrekke en bærbar mikrofon eller “mygg”. I kombinasjon med min utmerkede fjernkontroll gir det meg friheten til å utnytte den betydelige andelen av kommunikasjonen som er ikke-verbal. Men som i tilfellet over, er bruken av kroppspråk også en bevisst strategi:

  1. Bevegelse i rommet. Vandringene foran publikum gir meg en mulighet til å lodde stemningen i salen og holde kontakten. Vi har en naturlig hang til å følge mennesker i bevegelse med blikket, og når det ikke skjer i en sal vet jeg at jeg har en litt vanskeligere oppgave enn normalt. Samtidig får jeg muligheten til å møte langt flere med blikket, enn hvis jeg står på den eleverte talerstolen.
  2. Reduksjon av fysisk distanse. Ved å stige ned fra podiet forsøker jeg også å redusere den mentale avstanden – å gjøre meg til mindre av en fjern folketaler om man vil. En forelesning kan aldri bli en intim samtale, men den bør heller ikke fungere som gammeldags kateterundervisning der foreleseren med sin Powerpoint er som læreren med tavle og kritt.
  3. Gestikulering. Ved å finne og dyrke min indre italiener har jeg fått et kraftfullt tilskudd til det verbale språket. Ikke minst gir bruk av armene vidt rom for å understreke og aksentuere poenger, og ikke minst få fram følelser.

energi: Når jeg ofte blir bedt om å avrunde konferanser, og introduseres med at jeg kommer til å gi salen et løft, så er det et direkte resultat av den energiske foreleserstilen. Nå er jeg ikke alene om å formidle slik, det finnes blant annet en annen astrofysiker som har energi og begeistring som et tungt innslag i sine forelesninger.. Og selv om endel av vår felles astrofysiske energi har sitt utspring i en genuin interesse for faget, er det viktig å vite at dette også er et  spørsmål om teknikk. Spør en hvilken som helst skuespiller. ;-)

Etter gårsdagens krevsvar-møte: bred motstand mot IPRED og HADOPI

Igår var jeg programleder for et pubmøte arrangert av Fribit, i forbindelse med Krev Svar-kampanjen. Sju politikere stilte opp, og måtte svare på spørsmål fra salen. Siden vi er i innspurten av en valgkamp, kunne man ha fryktet at det hele kokte ned til angrep på politiske motstandere og generell slagordpolitikk. (Møtet ble videofilmet, og når filmen legges ut oppdaterer jeg her.)

Men i det store og hele ble det et konstruktivt møte, som mer enn noe annet demonstrerte hvor langt vi IT-debatten er kommet på bare et tiår. Kunnskapsnivået på podiet var gjennomgående høyt – ord som Ubuntu, HADOPI, DRM og Spotify svirret fritt –  og svarene var såpass klare at det var mulig å danne seg et tydelig bilde av partienes ståsteder.

Hovedbildet er dette: de fleste norske partier er krystallklart imot massesøksmål mot fildelere, norske varianter av IPRED og HADOPI og EUs lagringsdirektiv. FrPs Glenn Simon Nerdal målbar dette synspunktet på en overbevisende måte, mens Jørund Leknes fra SV, Mimir Kristjansson fra Rødt og Christoffer Torris Olsen fra Venstre bekreftet at de tre “fildelingspartiene” ikke har latt seg skremme av kulturlivets vasne fildelingsopprop.

Hanna Marcussen fra Miljøpartiet de grønne sto i mine øyne for kveldens sterkeste enkeltprestasjon, da hun som eneste i panelet våget å si at fildeling ikke bare er en uting som bør avkriminaliseres for borgerrettighetenes skyld, men faktisk kan være positivt i seg selv. Marcussen er arkeolog, og brukte dette til å fortelle oss at mennesket alltid har kopiert hverandres gode ideer.

Den som kom dårligst ut av debatten av utvilsomt Andreas Halse fra Ap. Mitt inntrykk var at dette hadde langt mindre med Halses eget syn og kunnskapsnivå å gjøre, enn det faktum at han måtte forsvare et parti som stort sett har unnlatt å svare klart på de fleste spørsmålene fra Krevsvar. Debattens største taper var likevel Høyre, som stort sett ikke vil svare på krevsvar-spørsmålene og som igår glimret med sitt fravær.

I prinsippet innebærer dette at Ap og H kan utgjøre et politisk flertall som vil tillate massiv privat og offentlig overvåkning av nordmenn, og undergraving av rettssikkerheten. Men gitt det faktum at andre partiene i gårsdagens panel (inklusive Sp) var så klare i sitt syn på at diskusjonen handler om fundamentale rettigheter, skal det godt gjøres for de to partiene å trumfe det igjennom.

Oppdatering:
Andreas Halse og Sondre Bjellås har blogget om samme møte.

Melands journalistiske Twitter-FAIL

Det er mange gode grunner til å bruke Twitter, men i norsk kontekst er det én som peker seg krystallklart ut: ønsker du å oppholde deg et sted der det finnes mange journalister og spaltister, er Twitter rett og slett STEDET. At folk som @mariesimonsen, @VGAnders og @AWieseDagbladet bruker tid på et sosialt og dialogisk medium er i mine øyne utmerket: her har folk sjansen til å se litt av tankestrømmen til noen av landets viktigste meningsdannere, og til og med komme i kontakt med dem.

Man skal heller ikke ha brukt mye tid på Twitter før man ser koblinger mellom folk – hyppigheten og formen på passiaren mellom to twitrere kan gi et hint om det personlige og profesjonelle forholdet mellom de to i det virkelige liv. Men ikke alltid. Et eksempel på det fikk vi i Dagbladet.no forleden, da journalist og twitrer @astridmeland skrev artikkelen Burde ikke db.no publisert denne saken?

Saken i fråga var en artikkel som handlet om hva som kunne hende hvis muslimene ble i flertall i Norge, illustrert med “Norabia”-flagg (alle muslimer er som kjent arabere) og det hele. Dette var ikke et forsøk på å bygge et seriøst befolkningsscenario, men isteden en røff ekstrapolering fra dagens fødsels- og innvandringstallene som ble fremlagt en rekke av deltakerne i islam- og innvandringsdebatten.

På twitter avviste jeg det tallmessige utgangspunktet som vulgærdemografi – en karakteristikk jeg står for og gjerne kommer tilbake til ved en senere anledning. Rent konkret gjorde jeg det slik innenfor Twitter-tegngrensen på 140:

RT @martingruner Jeg prøver å forklare hvorfor DB.no-saken opprørte meg: http://bit.ly/pZceX | Det handler om vulgærdemografi, folkens.

For uinnvidde: RT står for “Retweet”, det vil si en videresending av en opprinnelig Twitter-melding, og alt som står til høyre for vertikalstreken er min kommentar. Like etter får jeg tips om en morsom parodi på Dagbladets avstemning i den opprinnelige artikkelen på nettstedet 5080:

RT @martingruner @privat @5080 prøver å slå Dagbladet. http://bit.ly/18LIJX | Jeg vil se robotflagget!

Det er i grove trekk mitt engasjement i denne saken. Men så klarer altså Astrid Meland i sin oppfølging å skrive følgende:

Sammen med blant Klassekampen-journalist Martin Grüner prøvde Newth å utkonkurrere Dagbladet.no med en nylaget avstemning.

Hvilket altså er fullstendig feil. Jeg kjenner ikke Martin Grüner, og hadde bare fulgt ham på Twitter en kort stund da utvekslingen over fant sted. Dermed er det ikke sagt at jeg ikke gjerne ville ha funnet på noe så morsomt som robot-avstemningen, men det var altså ikke jeg som gjorde det. Nei, dette er i seg selv ingen stor sak. Det er en slurvesak av den typen man ser i pressen hele tiden.

Rent bortsett fra at det får meg til å stille spørsmålstegn ved all annen research som er gjort i artikkelen, er det egentlig bare én ting som er interessant her: koblingen mellom Martin Grüner og undertegnede ser i sin helhet ut til å være gjort via Twitter. Hvilket leder meg til dagens konklusjon:  Twitter er et artig nettsamfunn for de pludrende klasser, men det er ikke mer pålitelig som kilde enn en typisk spontanutveksling på MSN. Epost er fremdeles et kjekt journalistisk redskap, for ikke å si telefon. ;-)

Piratdebatt i Drammensbiblioteket

Biblioteket på “Papirbredden” i Drammen, som i mine øyne er blant de smarteste og mest framtidsrettede i landet, arrangerte en debatt om fildeling 25. februar. Hele arrangementet er, som seg hør og bør, streamet via Vimeo til glede for gamle og nye lesere. Jeg var debattleder, og i panelet satt Christoffer Torris Olsen (nestleder i Unge Venstre), Thomas Gramstad (fra Elektronisk Forpost Norge) og Larry Bringsjord (fra FONO). Erik Fosnes Hansen var også påmeldt, men han dukket ikke opp.

Uten Erik Fosnes Hansen, som har markert seg som en rasende motstander av all fildeling, ville man tro at sammensetningen av panelet ble i overkant skjev. Men Larry Bringsjord klarte seg utmerket på egen hånd, og tonefallet mellom panelistene virket i det hele tatt langt mer forsonlig enn jeg hadde ventet. Man kan kanskje håpe at vi denne trenden styrker seg framover – noe som kanskje bare skulle mangle i en tid da “Tanta på Marienlyst” setter opp sin egen torrenttracker og dermed befester rollen som blir landets kanskje ledende leverandør av fildeling for folk flest. :-)

Hva koster det å lage en god nettavis?

Idag deltok jeg en debatt med Andreas Wiese i “Radioselskapet” på P2 (16.02.09 oppe til høyre på siden), der temaet var avisenes fremtid. Wiese og jeg var skjønt enige om det meste, men det ble tilløp til temperatur (og ditto bredt smil på programleder) da vi begynte å snakke om finansiering av nettaviser kontra papiraviser. Wiese understreket det problematiske i å basere alle avisenes inntekter på reklameinntekter, blant annet fordi det gjør dem svært konjunkturavhengige.

Jeg svarte som leser at jeg ikke kunne gjøre meg opp noen mening om hvor bærekraftig denne modellen er, da jeg ikke vet hva det koster å produsere en nettavis, kontra det å utgi det hele på papir. Det jeg vet er at reklameinntekter er helt avgjørende for aviser, uavhengig av medium. Jeg vet at papiravisdrift i Norge ikke nødvendigvis er lønnsomt på papir – ellers hadde vi ikke hatt pressestøtten. Og jeg vet at det er svært mye billigere å distribuere digitalt. I en artikkel fra FastCompany nevnes disse tallene for New York Times:

From the NYT’s financial report, production costs in terms of raw materials and wages/benefits tally around $844 million a year. Carlson has info suggesting the newsroom costs total around $200 million a year, meaning it costs some $644 million to print and distribute the physical newspaper.

Jeg vet ikke om disse tallene har overføringsverdi til Norge, men et forhold rundt 80/20 stemmer ikke så aller verst med erfaringene fra bokbransjen, der man gjerne antar at rundt 70 % av bokprisen skriver seg fra papirleddet – eller trykking, distribusjon, lagerhold og salg i bokhandel om man vil. Uansett er digital distribusjon langt rimeligere enn dette. Gitt den store kostnadsbesparelsen, må jeg undres over om det virkelig er slik at det er umulig å finansiere god journalistikk med et papirløst budsjett.

Kan hende er det det, men så langt har ingen tatt seg bryderet med å forklare meg som leser av nettaviser hva som eventuelt er galt med modellen. Jeg hadde en lang og hyggelig prat med Andreas Wiese etter diskusjonen, og han var absolutt oppsatt på å se nærmere på denne saken. Forhåpentligvis er dette altså noe som blir fulgt opp i nær framtid. :-)

Er det en fugl? Er det et fly? Nei, det er Foreleseren!


Foto: Rune Henning Johansen

Rune blogger om et foredrag jeg holdt på Romsås forleden, og tok det karakteristiske bildet over (visstnok i ferd med å fortelle at livet på Jorda går under om en milliard år eller så). Han tok forøvrig også Wikipedia-bildet av meg, som nylig ble brukt i Bibliotekforum. Er det hoffotografer man kaller slike folk? ;-)

Nettaviser og kvalitetsartikler

VG Nett har en lengre sak med Jon Bing, Kristine Løwe og undertegnede i dagens utgave. Anledningen er publiseringen av trafikktall som viser at vg.no er og blir den ubestridte kongen på haugen: VG Nett er simpelthen det mest leste tekstmedium noensinne i Norge. Jeg kommer grundig til orde og er presist gjengitt, men helt nederst i setningen blir jeg litt snau når jeg uten videre sier: “Det er ingen grunn til at kvaliteten på journalistikken vil lide ved å flyttes til nettet.”

Utgangspunktet mitt her er at mediet i seg selv ikke avgjør kvaliteten på innholdet. Det er ikke noe ved cellulose per se som tilsier at journalistikken blir mer skarpskodd når trær må bøte med livet. Derimot er det ikke vanskelig å se at samspillet mellom medier, forretningsmodellene de baserer seg på og brukernes vaner og forventninger spiller en stor rolle. Og det kan selvsagt påvirke journalistikkens form og innhold.

Nettavisen er fremdeles et ungt medium, og bærer preg av en nær fortid der den fungerte som dumpeplass for materiale som var ment å gi mange treff, mens det “ordentlige” stoffet sto på papir. Fremdeles har mange nettaviser (også VG) for vane å skille mellom innhold på papir og nett, men det kommer til å endre seg. Jeg nevnte Christian Science Monitor for VG, en amerikansk kvalitetsavis som fra april i år blir nettavis på ukedagene og kun utgis på papir i helgene.

Denne modellen kan bli aktuell for mange norske aviser i det kommende tiåret, med Dagbladet som en åpenbar kandidat (et populært nettsted, synkende papir-opplagstall og et godt etablert helgemagasin). Når dette skjer, blir nettavisen ikke bare stedet for den som vil ha korte, kjappe nyheter. Nettet blir et must for alle avislesere, også de som ønsker seg lange kvalitetsartikler. Eller om man vil: samspillet mellom mediet, forretningsmodellen og brukerne endrer seg.

Amerikanske nettaviser og -tidsskrifter har lenge innsett dette, og vi ser også en klar trend i den samme retningen i norske nettaviser. Dagbladets Magasinet-seksjon publiserer for eksempel jevnlig lange feature-artikler og intervjuer. VG-artikkelen jeg uttaler meg i er i og for seg et eksempel på det samme: med sine 921 ord er den langt over gjennomsnittslengden på typisk kjappkjappe nyhetssaker av det slaget man finner så mange av på landets største nettjournalistiske dumpeplass, nrk.no.

Romsås Romsenter på tirsdag og torsdag

File:Galileo-sustermans.jpg

På tirsdag 20. og torsdag 22. denne uka foreleser jeg i forbindelse med åpningen av Astronomiåret på Romsås Romsenter, også kjent som Deichmanske bibliotek, filial Romsås. Temaene er henholdsvis Fra Galileo-kikkerten til Galileo-sonden og Universets fødsel, liv og død, det vil si astronomihistorie og kosmologi. Tirsdagen vil naturlig nok kretse endel rundt mannen over. Foredragene egner seg for alderen 13 og oppover, og det blir anledning til spørsmål etterpå. Alle er hjertelig velkommen!

Astronomiåret 2009

Riktig svar på “pluviometer”

Ringerikes Blad skriver om den lokale helten Even Næstvold, som svarte imponerende bra på en serie med spørsmål og vant 300 000 kroner i “Vil du bli millionær” igår. Som det ganske riktig påpekes, var Kristin Skogheim og undertegnede – som er omtalt som bloggorakel, intet mindre – ikke istand til å si noe mer om vinneren av Nobels Fredspris i 2002 enn at det ikke var Kim Dae Jung eller Shirin Ebadi.

Image:Exterior tipping bucket.JPG

Men det skal vi ha: spørsmålet som kandidaten trakk seg på, “Hva måles med et pluviometer?”, svarte vi fullstendig riktig på. Meteorologiske instrumenter er riktignok ikke mitt spesiale, men man vet da vitterlig at ordet paraply kommer av det franske parapluie eller “verne mot regn”. Pluie – pluvio – hallo? :-)