Ting jeg foreleser om for tiden

Internet of Things/Levende ting

Big Data/Smarte ting

Autonome systemer/Selvgående ting

 

Hvorfor jeg gjør som Synne Skouen og takker nei til liksom-dugnader

Forleden dag takket komponist Synne Skouen nei til å jobbe gratis som jurymedlem for årets Spellemannpris. Som hun skrev på Facebook:

SURPRISE-SURPRISE: Vel i gang med juryarbeid for Spellemannprisen oppdager jeg at de har regnet med at jeg skal gjøre det gratis. Så å si for moro skyld og en billett til showet. Det reiser noen spørsmål: Hvem er villig til å gjøre dette store arbeidet uten rimelig vederlag? Ikke minst: Hvorfor? Og hvor mange år får man holde på på den måten?

Marte Thorsby, styreleder for prisen, forsvarer praksisen slik:

Spellemannprisen er en eneste stor dugnad for bransjen. Vi er veldig mange som jobber uten honorar, det er mange som putter mye tid og kompetanse ned i spellemannprisen. Vi har rett og slett ikke økonomi til å betale større honorarer til alle jurymedlemmene vi har.

I likhet med Synne Skouen er jeg frilanser. Det har jeg vært i 25 år nå, og tilbud om å arbeide gratis får jeg fremdeles ukentlig. Det eksisterer åpenbart en forventning der ute om at offentlige personer med en eller annen form for kompetanse bør kunne stille opp på hva som helst uten vederlag, så derfor føler jeg behov for en liten avklaring.

Djevelen sitter nemlig i detaljene i dette spørsmålet, som i så mange andre. Problemet er ikke dugnad i seg selv. Problemet er arrangementer som gir seg ut for å være dugnader, men der noen av de involverte får betalt for jobben mens andre – som regel uten annen begrunnelse enn dårlig råd – ikke får det. Etter Thorsbys svar å dømme (“vi er veldig mange som jobber uten honorar”) er Spellemannsprisen et slikt arrangement.

Hva som utgjør betaling kan selvsagt være vanskelig å avgjøre. Det ser jeg f.eks. når jeg blir invitert til konferanser der nesten alle talerne representerer bedrifter og offentlige etater, og derfor får penger inn på lønnskonto når de stiller på vegne av jobben. Men arrangørene ser det selvsagt ikke slik: de ser en person som ikke tar fem øre for å snakke, og forventer derfor at alle andre som skal snakke gjør det samme.

Eller de forsøker seg med at det jeg holder på med er så viktig, så derfor har jeg en forpliktelse til å stille. Den fikk jeg ofte fra lærere i den tiden jeg reiste mye rundt i skolen. Og det hendte ved noen anledninger at jeg svarte som så: “Å lære barn å lese og skrive er enda viktigere enn noe jeg har å melde, men sist jeg sjekket tilbød ikke lærere seg å gjøre jobben gratis av den grunn.”

Enkelte prøver seg på å lokke med oppmerksomhet. Det er forsåvidt hyggelig at folk har forstått begrepet “attention economy”, men i dette tilfellet kan resultatet fort bli feil type oppmerksomhet. I Norge er og blir munn-til-munn-markedsføring svært viktig, og hvis ryktet begynte å gå om at jeg var villig til å reise land og strand rundt i bytte mot en flaske rødvin, ville økonomien min henge i en tynn tråd.

Joda, dette handler delvis om stolthet, ikke minst yrkesstolthet. I likhet med Synne Skouen og talløse andre profesjonelle frilansere opplever jeg tilbud om gratisarbeid som en nedvurdering av meg som fagmenneske. Men som frilanser har jeg ikke tid til å synes synd på meg selv. Først og sist handler det om økonomi, om at jeg har en raskt voksende 11-åring og to sultne katter å forsørge.

Når det er sagt, bidrar jeg selvsagt (og det gjør sikkert også Skouen, som alle andre frilansere jeg kjenner) til ekte dugnader. Det gjøres mye viktig dugnadsarbeid i organisasjoner på grasrotnivå, og det prøver jeg å støtte så godt jeg kan. Derfor har jeg en ordning der jeg gir bort foredrag gratis eller svært rimelig, så langt økonomi og familieliv tillater det. Vanligvis blir det en fire-fem slike per halvår, fordelt etter “først til mølla”-prinsippet.

Hvis du skulle være interessert i et slikt foredrag, er det selvsagt bare å kontakte meg på eirik.newth@gmail.com.(Vårsesongen 2015 er p.t. fullbooket, dessverre).

 

En hyllest til nattoget

Etter å ha tapt flere tusenlapper enn jeg liker å tenke på i arbeidsfortjeneste på vekterstreiken, trodde jeg i grunnen ikke at jeg skulle si dette. Men likevel: Takk, alle streikende vektere på flyplassene. Takk for at dere tvang meg til å ta nattoget to ganger i løpet av de siste par ukene, og dermed lot meg oppleve en sovekupé for første gang på nærmere 30 år. Det var nemlig en overveldende positiv opplevelse, og en som absolutt gir mersmak.

Bilfri som jeg er tar jeg svært ofte toget i forbindelse med jobben som omfarende foreleser, og er stort sett en svært fornøyd NSB-kunde. Det er mulig jeg bare har vært heldig, men jeg har ennå til gode å komme for sent til et oppdrag på grunn av forsinkelser med toget (ei heller med fly forresten – det måtte faktisk en vekterstreik til for å f*kke opp den perfekte statistikken). Selv om jeg hører til de heldige som kan lese, se film og jobbe på ethvert tenkelig transportmiddel, er toget uten sammenligning det beste bevegelige kontoret jeg kan tenke meg.

Men det er altså på dagtid. Mitt siste minne fra nattoget var da jeg forsøkte å sove i en stol på Bergensbanen i 1990, men ikke fikk blund et sekund fordi min medpassasjer var en mager mann med vilt og rødt skjegg i en Jesus-aktig kaftan som satt og leste intenst i noe som så ut som et religiøst skrift mens han vugget langsomt frem og tilbake. Han lagde ikke en lyd og var ellers ikke til sjenanse, så jeg kunne ikke for skams skyld tilkalle konduktøren. Isteden satt jeg der og ventet forgjeves i åtte samfulle timer på at det skulle skje noe dramatisk i setet ved siden av meg.

Jeg har også reist i sovekupé på 70- og 80-tallet, i de dager da man risikerte å måtte dele med en fremmed. Jo mindre som sies om den saken, jo bedre. Så ja: jeg hadde en viss terskel å overstige før jeg igjen ville satse på å ta toget om natten. Men da vekterstreiken truet med å stenge Sola flyplass forleden uke, hoppet jeg i det og bestilte sovekupé fra Oslo til Stavanger. Det passet ekstra godt da foredraget mitt var så tidlig på morgenen at jeg normalt hadde måttet reise kvelden før og overnatte på hotell – noe som var svært vanskelig å få tak i i Stavanger akkurat denne dagen. Ved å ta toget kunne jeg ankomme Stavanger halv åtte om morgenen, frisk og opplagt, og dra rett til forelesning.

Rent praktisk var dette veldig greit. Jeg bestilte billett via nsb.no, og baserte meg deretter helt og holdent på den utmerkede NSB-appen fra Google Play. Prisen på en billett varierer litt med om du får minipris eller ei, men jeg betalte 1049 til Stavanger. Det er i utgangspunktet dyrere enn fly (i alle fall flybilletter kjøpt god tid i forveien), men du sparer utgifter til transport til og fra byen. Hvis du som jeg benytter toget for å spare en hotellovernatting, blir nattoget med et det klart billigste alterntivet (i mitt tilfelle er det oppdragsgiver som tjener på det, men likevel.)

På reisekvelden dro jeg hjemmefra kvart over ti om kvelden, hvilket innebar at det ble god tid til lesing og legging av barn istedenfor at pappa stresser avgårde til Gardermoen en time eller to tidligere. Halv elleve gikk jeg inn i spisevognen på toget til Stavanger og sjekket inn ved å vise konduktøren skjermbildet fra appen, fikk et nøkkelkort og gikk til kupeen.

Kupé i nattoget. Kilde: kjelljoran på Flickr

Kupeen har to senger over hverandre, en liten vaskeservant, et strømuttak og er ikke veldig romslig. Men for meg var den mer enn stor nok (og jeg er som kjent ikke småvokst) til at jeg fikk gjort mitt kveldstoalett og hengt fra meg reisegodset. Man deler ikke kupé med fremmede lenger, så dermed er det god plass til bagasje i og annet i overkøya.

Toget avgikk fra stasjonen i rute, og så var det bare å trekke for gardinet og gå til køys. Normalt sover jeg aldri mer enn 6 timer om natten, og jeg sover ikke dypt. Det er en ganske annerledes følelse å sove på et tog enn f.eks. et passasjerskip i bevegelse – det er stans og oppstart, penseskift og slingring og krenging. En annen erfaren reisende påpekte at Oslo-Stavanger er den mest slingrete av NSB-rutene, men det til tross fikk jeg da fem temmelig uavbrutte timer med søvn – verken mer eller mindre enn det jeg hadde fått i en fremmed seng på hotell.

Deretter var det å begi seg til kafévognen og nyte det aller største fortrinnet med å ta nattoget, nemlig ankomsten. Mens jeg satt der og nøt min kaffe og frokost og så Sola stå opp over vakre Jæren, tenkte jeg på kontrasten til en tidlig morgen på flyplassen. Selv når køen i sikkerhetskontrollen går kjapt, er det et styr, fra man løper for å rekke flytoget til man hører mannskapets gjennomgang av sikkerhetsprosedyrene for millionte gang. Hele turen foregår i et hermetisk lukket miljø, mens toget er åpent mot verden. Jamfør duften av møkkaspredning som slår inn i toget når det ruller over åkerlandskapet.

Inspirert av dette valgte jeg også å ta nattoget til et tidlig foredrag i Trondheim denne uken. Opplevelsen var den samme positive, med den tilleggsbonusen at jeg sov litt dypere på et tog som slingret mindre og fikk ankomme Trondheim togveien. Og for den som ikke har gjort det, kan jeg bare si at ankomsten er den stikk motsatte av veien inn fra Værnes: skinnegangen går gjennom et grønt landskap, med utsikt til Nidelven det siste stykket. Poesi på hjul. Skal definitivt gjentas, om enn kanskje ikke i vintersesongen. :)

Men netbooken var ikke (helt) død…

Mens alle løper ut og kjøper seg en lekker iPad eller Galaxy Tab, er jeg gubben mot strømmen og kjøper en flunkende ny netbook. Nærmere bestemt en Asus Eee 1015PEM til tre tusen kroner. Med tanke på at denne kategorien forlengst er dømt nord og ned, kan man spørre seg hvorfor noen skulle ta seg bryderiet. I mitt tilfelle var det fire tungveiende grunner:

Jeg trenger en backupmaskin til hjemmekontoret. Da min Thinkpad T61 måtte inn til reparasjon for å få byttet ut viften, var det den gamle Asusen som gjorde jobben et par uker. Det fungerte helt utmerket, om enn en anelse tregere enn det jeg er vant til. Jeg jobber allerede i nettskyen (= Dropbox-mappen), så å gå over til reservemaskinen innebar kun å plugge inn eksternskjerm, tastatur og mus og vente til filene var synkronisert på Asusen.

Jeg installerer samme programvare som på Thinkpaden (OpenOffice, Chrome, Calibre, Stellarium, Skype, VLC osv) – helt gratis. Det går fremdeles tregere på en netbook, men når programmene først er oppe og kjører er forskjellen ikke påfallende. Jeg slipper alt dillet jeg ville hatt med spesialversjoner av programvare for nettbrett, konvertering av filer og dongler for å få skjerm og tastatur til å funke. Plug and Play, folkens. For de av oss som bruker datamaskiner til noe mer enn spill og mediekonsum er det fremdeles verdt å ha med seg…

“Hensiktsmessig” oppsummerer vel egentlig designet på Eee1015PEM

Jeg trenger en reisemaskin av og til. Det meste av tiden farter jeg land og strand rundt med den kraftige kombinasjonen av et Kindle DX lesebrett og Nokia N900. Men for de sjeldne tilfelle at jeg foreleser med PowerPoint, vet jeg av erfaring at det er kjekt med en backupmaskin å kjøre presentasjonen fra. Asus 1015PEM veier knappe kiloen og er tynnere enn forgjengeren. Dermed går den lett ned i den minimalistiske håndbagasjen jeg alltid har på fly. Eller om man vil: netbooken lar meg velge et C- eller D-sete langt foran i flyet, slappe av til nesten alle passasjerer har stresset ombord og likevel alltid finne plass til bagasjen min.

Jeg ser at Asus skryter på seg en batterilevetid opp mot 11 timer. Det er mildest talt optimistisk. Så langt stemmer mine erfaringer med anmeldernes, som er at Windows 7 klarer å skvise 6-7 timer ut av batteriet uten wifi og med dempet skjermbelysning i strømsparemodus (som du kontrollerer med en liten knapp oppe til venstre). Min største bekymring på vegne av maskinen går forresten på strømforsyingen – kontakten til laderen er  liten og svært tynn, og ser ut som om den fort vil knekke om noen snubler i ladekabelen mens den er plugget i.

Jeg trenger Windows av og til. Selv om hovedsystemet på hjemmekontoret er og vil forbli Linux, hender det at det dukker opp en video, et programformat eller en dings (som kattekameraet) som rett og slett nekter å oppføre seg skikkelig med noe annet enn Windows. Et nettbrett med sitt begrensede OS og mangel på eksternporter vil være til latterlig liten hjelp i slike situasjoner, selvsagt. Asus Eee fikser erfaringsmessig det meste, om enn i litt langsommere tempo enn med en ordentlig PC. Elles ser det ut til at problemet med trege museknapper under pekeplaten, som var slitsomt på min gamle Eee, er løst på denne modellen.

Familien trenger en reisemaskin. Asusen egner seg utmerket til å vise video av alle formater, i god oppløsning, med siste versjon av VLC for Win7, for eksempel. Ditto for spill. Vi har alle lest søte historier om iPad-vante hipsteravkom som trykker på TV-skjermer i håp om at det skal skje noe, men vår sjuåring er en ganske alminnelig Playstation-elskende gutt som liker å ha knotter å trykke på. Ofte, raskt og hardt. Her leverer Asusen helt greit, enten det er en friversjon av Super Mario som spilles, eller et av de talløse Flashspillene der ute.

Ting man lærer av å fly (litt for) ofte

Reserver sete så fort flyselskapet gir deg mulighet til det. Ved å reservere unngår du å trekke det dårligste loddet i setelotteriet, som er et midtsete midt i flyet (eller bakerst om du skal til en flyplass der man ikke får gå ut bakre dør). Er du langbeint kan du fikse deg en plass ved nødutgangene eller aller forrest, og reiser du ofte i embeds medfør kan du sikre deg de kjekkeste plassene på et fullt pendlerfly, som tas opp i neste punkt.

Velg sete ved midtgangen og langt fram i flyet. Midtgangsetet garanterer deg minst ett armlene og bedre plass til å strekke på beina, lar deg gå ombord etter rushet (se nedenfor) og lar deg gå av før de to andre på seteraden din. Sitter du i tillegg langt foran er du blant de første som forlater flyet. Det gjør ikke bare hverdagen mindre stressende, men gir deg også en fordel i kampen for transportmidlene. Selv på så store flyplasser så store som Tromsø Langnes kan det danne seg drosjekø etter ankomst, og mang en iskald vinterdag har jeg profitert på å reservere 4C istedenfor å la flyselselskapet tildele meg 14F.

Unngå rad 1 eller 2 om du har mye håndbagasje. Bagasjehyllene lengst fremme brukes ofte til lagring av utstyret som brukes ved sikkerhetsdemonstrasjonen, tepper, førstehjelpskasse osv. Den lille bagasjedansen man ofte kan se utspille seg på ettermiddagsflyet fra Bergen eller Stavanger er som regel et resultat av passasjerer som ikke fulgte dette rådet, eller det som nå følger.

Gjør håndbagasjen liten, lett og myk. Ved å bytte ut den bærbare med en netbook og dokumentbunker og bøker med et lesebrett har du ikke bare redusert vekten med 3-4 kilo, du har også skaffet deg bagasje som er mye mindre i omfang. Selv om flyselskapene tillater deg å ha med håndbagasje som måler 55 x 40 x 23 cm, vil livet ditt mye enklere om bagasjen kuttes med 10 cm i hver retning – og du i tillegg bruker en myk veske eller sekk istedenfor et hardt plastskall.

Vent helt til slutt med å gå ombord. Ombordstigningen er den mest stressende delen av en typisk flyreise. Ved å være blant de siste som går ombord unngår du køståing for å komme ombord – to køer mindre i løpet av en travel reisedag er virkelig ikke til å kimse av – samtidig som du reduserer sittetiden i et trangt flysete til et minimum (på turen Oslo-Trondheim snakker vi 10-15 % av flytiden). Men dette fordrer at du har fulgt to av rådene over: skaffet deg et sete ved midtgangen og pakket fornuftig, slik at du alltid finner plass til bagasjen din.

Oppdatering: Det er blitt påpekt at mye av dette ikke gjelder for Widerøe-flighter. Man kan ikke reservere seter på disse flyene, blant annet fordi personalet må kunne flytte passasjerene avhengig av vektfordelingen i flyet. Noe er likt, imidlertid: det er enda viktigere å pakke smått og mykt når man skal fly med Dash 8. Jeg har sett mang en frustrert passasjer komme med håndbagasje fra en 737 og forsøke å tvinge den opp i bagasjehyllen på Dashen.

Siden flyene er så små, betyr det også at plasseringen i flyet ikke er så avgjørende for hvor raskt man kommer seg ut på flyplassen. Jeg foretrekker faktisk vindussete hos Widerøe, fordi rutene ofte går over de mest spektakulære delene av landet. Med andre ord: hos Widerøe kan det lønne seg å gå ombord først. Ruter som Oslo-Sogndal, Tromsø-Alta og Bodø-Andenes er glitrende eksempler på dette. :-)

Når sosiale nettmedier angriper foreleseren

Den anerkjente nettmedieforskeren Danah Boyd skriver om et ublidt møte med Twitter i bloggen sin, på en måte som kan være relevant for langt flere forelesere og undervisere enn undertegnede. Forhistorien er denne: For et par uker siden var Boyd invitert til å snakke om sosiale nettmedier på den store konferansen Web 2.0 Expo i New York. Hun innrømmer at hun ikke var fornøyd med sin egen innsats, en selvkritikk denne YouTube-videoen styrker.

Men det som for alvor saboterte gjennomføringen, var bruken av Twitter. For bak Boyd, stilt opp slik at hun selv ikke kunne se det, sto en tavle som fortløpende viste alt som var merket med twitter-taggen #w2e. Få minutter ut i forelesningen skjønte Boyd at noe var i ferd med å hende – det oppsto uro i salen, hvorpå publikum lo uten at Boyd hadde sagt noe morsomt. Den drevne foreleseren innså at hun hadde mistet grepet og brukte resten av sin tilmålte tid til å lese foredragsteksten i høyt tempo mens hun hele tiden ble akkompagnert av en Twitter-strøm hun ikke kunne se, og som åpenbart sa lite flatterende ting om henne.

Danah Boyd i fri utfoldelse, sannsynligvis under hyggeligere omstendigheter (Kilde: Flickr cc)

Nå er ikke Boyd noen motstander av sosiale nettmedier. Tvert imot – hun har ofte forsvart nytteverdien av en bakkanal (“back channel”) som gir publikum muligheten til å kontrollere, referere og kommentere foreleseren underveis. Men i dette tilfellet var skjermen så stor og plassert slik at publikum i praksis ble påtvunget bakkanalen – de kunne ikke unngå å lese twittermeldingene samtidig som de skulle følge med på Boyds forelesning. Det sosiale nettmediet fungerte altså ikke som utgangspunkt for en konversasjon mellom foreleser og publikum, men som en kringkaster av en uærbødig konversasjon mellom et lite utvalg tilhørere.

Episoder som denne gjør det nødvendig å påpeke det som burde være et innlysende faktum: bruk av sosiale nettmedier er like kontekstavhengig som annen mediebruk. Det som i én situasjon er smart, blir i en annen situasjon helt galt. I dette tilfellet var påfunnet med å ha en Twitter-strøm i kjempeformat bak foreleseren omtrent like meningsfylt som å kjøre en film på samme sted – et toveis kommunikasjonsmedium forvandles til et “weapon of mass distraction”. At det er en så respektert aktør som O’Reilly som står bak w2e, viser vel bare at kontekstavhengigheten ikke er så innlysende likevel.

Jeg har selv vært med på tilsvarende opplegg, men har aldri opplevd liknende atferd. Det tilskriver jeg kulturforskjeller (nordmenn er nå engang litt mer lavmælte av seg), dels mitt kjønn (det er vanskeligere som kvinne å hevde seg i et mannsmiljø) og flaks – jeg har ennå til gode å møte et vaskeekte twittertroll live på scenen. Men før eller siden vil noe tilsvarende skje her, om man ikke tar de riktige forholdsreglene. De behøver verken være drakoniske eller kompliserte.

For det første er det åpenbart at man ikke skal nekte tilhørere tilgang til nettet, ei heller insistere på at de slår sammen sine bærbare, retter ryggen og fokusere på foreleser. Jeg ser ofte tilhørere som åpenbart har oppmerksomheten andre steder under forelesninger, og for alt jeg vet gjør de ganske andre ting enn å kontrollere det jeg sier på sin iPhone. Det lever jeg godt med – det er en del av virkeligheten for slike som meg i en ekstremt medierik tid.

Dekning via blogg, Coveritlive eller Twitter er også En God Ting (TM), men om det brukerskapte innholdet skal være synlig fra scenen, bør foreleser ikke bare ha beskjed på forhånd men også medinnflytelse. For egen del vil jeg insistere på et spesialtilpasset opplegg i slike tilfelle. For mens fortløpende Twitter-kommentarer distraherer under en 45 minutters keynote, er de åpenbart verdifulle i en løsere setting. Med andre ord: ønsker man å invitere publikum til dialog, må foreleseren også være med.

Teknikken som ble brukt under Danah Boyds foredrag bærer bud om en fremtidig redefinisjon av forelesningsgenren slik vi kjenner den. Allerede idag eksisterer teknologien som gjør det mulig å erstatte Powerpoint-forelesninger med et samspill mellom forelesere og sal via spørsmål, kommentarer, søkeresultater, avstemninger og oppgaver som utføres i fellesskap. Men teknologien er ennå ikke sømløs eller utbredt nok, og publikum er på langt nær modent for en slik utvikling.

Inntil videre vil en slik dialogisk form fort ende opp med å domineres av en liten gruppe ihuga nerder med sin egen dagsorden, og da kan det i mange tilfelle være like greit å la være. Ikke bare av respekt for foreleseren, men også for flertallet som sitter i salen, og som pådyttes meninger de aldri ble forespeilt i programmet.