Arkiv for Matlaging

P-p-p-pizzastein

Sjelden har jeg fått så mye for 99 kroner som da jeg igår kjøpte en pizzastein i min lokale isenkram. Som fysiker burde jeg ha skjønt steinens fortrinn for lenge siden: steinmassen holder langt bedre på varmen enn f.eks. en metallplate når du åpner døra og legger den kjølige pizzaen på plass, steinen fungerer dessuten som en separat og konsentrert varmekilde inne i ovnen, og den porøse overflaten absorberer fuktighet fra deigen. Resultatet er en pizzaskorpe nesten like sprø som dem du får i gode italienske restauranter, og en steketid på 5-6 minutter. Det fulgte ingen bruksanvisning med pizzasteinen, men jeg greide å gjette meg til fremgangsmåten med kreativ googling og prat med folk med peil:

- Steinen plasseres på rist langt nede (gjerne nederst) i en kald ovn
- Ovnen settes på (minst) 275 grader
- Steinen må være i ovnen i 40-45 minutter før første pizza legges på
- Etter bruk bør steinen kjøles langsomt ned (f.eks. i ovnen)
- Unngå å legge en varm stein på et kaldt underlag, eller en frossen pizza på en glovarm stein
- Steinen kan evt. skylles etter bruk, men helst ikke vaskes med såpe
- Bruk litt maizena på pizzaspaden – da glir pizzaen av så meget lettere

Pizzasteiner egner seg best til pizzaer av den tynne, italienske typen (altså ikke den amerikanskinspirerte langpannevarianten som er så populær i Norge), og aller mest velsmakende blir det naturligvis når man lager deigen og sausen selv. Oppskriftene til Andreas Viestad er et godt utgangspunkt.

Share/Bookmark

Siste sjanse

En av mine faste reisevaner er å lese reiselitteratur på reisen. I Tunisia nylig leste jeg Paul Theroux’ mye omtalte og kritiserte “Dark Star Safari” – et alt i alt deprimerende møte med en velformulert men akk så gretten gammel gubbe. Så var til de grader ikke tilfelle med reiseboka jeg leste ferdig på denne reisen (som altså går til Slovenia): jeg fikk endelig somlet meg til å lese Douglas Adams’ “Last Chance to See”. Den viste seg ikke bare å være en lettlest og morsom (det forventer man av Adams uansett) tekst om miljøvern, men også en underfundig og innsiktsfull reiseskildring. Mannen brukte flere år på prosjektet med å spore opp verdens sjeldneste dyrearter, og måtte reise til mange ekstremt avsidesliggende steder med alt det innebærer av prøvelser. Skildringen av Zaire under Mobutu var simpelthen ubetalelig. Fremdeles sterkt anbefalelsesverdig, med andre ord, og en nyttig påminnelse om hvor god Adams faktisk var til alle som i likhet med meg ble dypt skuffet av filmversjonen av “Hitchhiker’s…”

The Fat Duck

har lenge stått på min liste over steder i England det kunne vært morsomt å besøke. Dels fordi eieren av restauranten, den “molekylære kokken” Heston Blumenthal, gjorde en slik interessant figur i Discovery-serien “Kitchen Chemistry”, dels for å få sjansen til å spise iskrem med bacon-smak og sneglegrøt. Men etter å ha lest anmeldelsen i Die Zeit (og gjort nødvendige fratrekk for nasjonalistiske leggspark i disse EU-krisetider), tror jeg at jeg betakker meg. Molekylær gastronomi – ja takk. Molekylær nouvelle cuisine (også kjent som “mye mer på regningen enn på tallerkenen”) – nei takk.

Dette er ikke ment som et hint

til ingeniørene jeg kjenner, men Cooking For Engineers kan ha funnet en løsning på mattilberedningsproblemet for de av oss med overutviklet venstre hjernehalvdel. Istedenfor å betrakte matlaging som et kreativt syssel med ulne beskrivelser som “hakk bladene fra to kvister med rosmarin”, bruker man vitenskapens reduksjonistiske metode og forvandler prosessen til enkle diagrammer. (Via Elisabeth, som stadig overrasker med artige pekere. :-)

Jamie-stekepanne

Etter at den gamle Polarisen ble pensjonert (det er grenser for hvor mye teflon man vil ha i maten) har jeg vært på jakt etter et passende alternativ. I London ble jeg stående og sikle over Jamie Oliver-serien med stekepanner i rustfritt stål, men de var litt for store og tunge til å drasse med på flyet. Vel hjemme oppdaget jeg at Glasmagasinet har 25 % avslag på det meste i butikken, og da klarte jeg å huke tak i en av de siste Jamie-pannene som var igjen. Lovely Jubbly!

Cornish Pasties

pasty.gifer selve nasjonalretten i Cornwall. Pastien er en pirogliknende pai som gjennom tidene er blitt fylt med alt fra kaninkjøtt og epler til syltetøy og egg. I dag fylles den som regel med en blanding av grønnsaker og kjøtt, og den selges i butikker og restauranter over det ganske Storbritannia (f.eks. i Covent Garden i London). De beste pastiene her til lands lages av min far, og serveres som regel ved større familiebegivenheter. Hvorfor denne opptattheten av en særdeles mektig rett jeg av helsegrunner forsøker å unngå for tiden? Vel, BBC kan melde at cornwalleren Bob Brown nylig vant et ultramaratonløp tvers over USA, og at han klarte det takket være jevn tilførsel av pasties. Dagens lærdom: selv britisk mat kan være god for noe. ;-)

Jamies pastasalat

Denne pastasalaten et friskere og (litt) sunnere alternativ til de tunge, fete kjøpepotetsalatene som vanligvis er tilbehør til grillmaten (i alle fall hvis man skal dømme etter søppelet som driver i parkene som omgir oss…)

Jeg vil mye heller spille mandolin

Fikk en genial tidlig fødselsdagspresang her om uka: en snasen, sylskarp mandolin. Som altså ikke bare er et lett irriterende strengeinstrument, men også et fabelaktig effektivt redskap til oppkutting av grønnsaker (alternativt fingertupper). Denne hyllesten tiltredes sterkt!

Sommersjokk

Prisen på en 265 grams tube med Sjokade i vår lokale RIMI er 19 kroner, mens et 500 grams beger koster 11 kroner. Vel er det vanskelig å skvise saker og ting på tube (matmonopolisten gjør et slapt forsøk på å bortforklare forskjellen), men at det skal koste borti 25 kroner per 500 gram sjokoladeliknende fugemasse virker underlig. Tjatja, folk flest er vel fornøyde så lenge det ikke er skumle tyskere som står bak lureriet… ;-)

Venetiansk kylling

venice.jpgetter en gammel jødisk oppskrift er dagens middag her på bruket. For å lage en middag til tre smører du en kylling (900 gram) inn med olivenolje, salt og pepper og steker den ved omlag 200 grader i 1-1 1/2 time (til det kommer klar kraft ut når man stikker den i låret). Hakk bladene fra to kvister med rosmarin og to-tre spiseskjeer frisk persille. Legg en kvart kopp rosiner (helst små) i bløt i varmt vann, hell av vannet etter en halvtime. Rist en kvart kopp med pinjekjerner i tørr panne til de blir gylne.

Like før kyllingen er ferdig, setter du på tagliatelle (båndspaghetti). 250 gram tørrvare (ofte det samme som en halv pakke) pleier å være nok til to personer. Når kyllingen er klar tas den ut av ovnen, og kyllingfettet helles i en gryte mens selve skrotten kjøler seg ned litt. Ha den hakkede rosmarinen, pinjekjernene og rosinene i kyllingfettet, og la blandingen småkoke mens tagliatellen gjør seg ferdig.

Rekkefølgen avhenger av om du bruker tørket eller fersk båndspaghetti, rimeligvis. Poenget er at kyllingen skal være god og varm når du kommer til tilberedingens høydepunkt, som består i å rive fuglen i stykker. Har du jernfingre kan du slippe løs ditt indre hulemenneske, ellers går to gafler greit. Stykker av kjøtt og skinn fjernes altså fra beina og has oppi den nykokte pastaen. Kraften som renner ut går samme vei, og når det er gjort heller du sausen med pinjekjerner, rosiner og rosmarin over og blander godt sammen. Til slutt har du den hakkede persillen over.

Dette er definitivt ikke slankemat. Men retten er enkel, oppvaskvennlig (alt serveres i en stor bolle) og svært velsmakende. Og ikke minst er den en kjempefin anledning til å lære nordmenn at det er mulig å steke kylling uten det evinnelige paprikakrydderet. :-)

Man kan si mye

IMG_6677.JPG om norsk tradisjonsmat som gomme (for eksempel at den smaker helt OK, hvilket den gjør), men neppe at den har utseendet med seg. Et besøk på et tradisjonsrikt bygdetun i f.eks. Mo i Rana er en vandring mellom brune, grå og gulaktige matretter, enkelte av dem skremmende like utsondringer man finner på gata her i byen tidlig søndag morgen. ;-)

Dagens “Visste du at”…

Listen over ingredienser i en matoppskrift er ikke beskyttet av opphavsretten (merk ordspillet :-), det er derimot teksten som beskriver fremgangsmåten. Derfor kan jeg med god samvittighet publisere en peker til denne eminente og superenkle Jamie-Oliver-sjokoladedesserten, i alle fall såsant forfatteren av hjemmesiden har passet på å skrive om fremgangsmåten (mangelen på uttrykk som “easy peasy” tyder på at dette er tilfelle…)

Nytt år, nye muligheter

hvitloek.jpgtil å prøve ut de flotte kjøkkenredskapene vi fikk i bryllupsgave. Som for eksempel den råkule hvitløkspressen fra Eva Solo som nesten har løst et problem menneskeheten har strevd med siden de gamle grekere: hvordan bli kvitt hvitløksgrapset i bunnen av pressen. I Eva Solo-pressen kan en plate som hvitløksfeddene presses mot vippes opp, og dermed skulle det i prinsippet være lett å skylle vekk restene. I praksis kreves det endel pirking.

I vårt nyoppussede kjøkken viste det seg forøvrig å være en lek å ta i bruk min kjære Marcato Atlas igjen. For en tidligere Meccano-eier (velkommen tilbake til markedet, forresten!) gir en forkrommet matmaskin med tannhjul og sveiv begrepet “matnerd” en ekstra dimensjon. Hemmeligheten bak pasta som faktisk smaker er forresten 100 gram italiensk durumhvete (fås kjøpt i velassorterte kjøpesentre, kan gjernes veies opp på en elegant elektronisk kjøkkenvekt) og ett egg per person, knadd sammen for hånd (deigen er hard, så regn med å få ut mye aggresjon).

Og dermed burde det være fastslått en gang for alle: det er ikke bare Huftis som kan blogge kjøkkenredskaper! ;-)

/usr/share/…

Man kan si hva man vil om nerder, men de vet i alle fall hvordan man lager gode kjeks. Blant de utallige nytteprogrammene og spillene som følger med enhver anstendig Linux-distribusjon, ligger det også en fil med knasende gode kjeksoppskrifter. Adressen i tittelfeltet forteller hvor oppskriften er på min maskin – hvor den eventuelt ligger på din avhenger faktisk av versjonen av editorprogrammet Emacs. Hvorom alt er: en av oppskriftene her ble utprøvd i forrige uke, og ble en rasende suksess. Her følger nerdeoppskriften, oversatt til norsk.

Read more

En merkurpassasje

er en sjelden begivenhet (les mer om det på Astronomi.no), og følgelig vel verdt å blogge. Som gammel amatørastronom kunne jeg selvsagt ikke la sjansen gå fra meg, selv om observasjonsstedet i dette tilfellet måtte bli en byggeplass (AKA hjemmet mitt).

meade.jpg

Dette bildet viser mitt Meade speilteleskop, stilt opp foran et åpent stuevindu med fri utsikt til Sola. Lyset går gjennom teleskopet og projiseres på et papirark (selvsagt ser jeg aldri direkte på Sola med kikkert). Bildet nedenfor viser solskiva projisert på arket. Den lille runde prikken nede til høyre viser Merkurs posisjon klokka 11.13 lokal tid, den litt større prikken midt på solskiva er en solflekk (et kaldere, mørkere område med sterke magnetfelter).

m-passasje-s.jpg


Oppdatering: Er blitt fortalt at Aftenposten (papirutgaven) har positiv omtale av Sola i dag. Veldig passende på denne dagen. :-)