Felin frustrasjon

Etter fem uker i indre eksil som følge av totalrenovering av bad og toalett i borettslaget, er det bare rimelig at dyra føler en viss frustrasjon. Ikke har de kunnet gå ut (det er altfor mye trafikk noen sekunders spasertur unna, i tillegg til at bakgården myldrer av det en nabo illevarslende omtaler som “ælvekatter”), og leiligheten vi disponerer i noen dager til er 30 % mindre enn hva vi er vant til.

Det eneste som kan gjøre tjeneste som et noenlunde stabilt katteterritorium er toppen av skap og kjøleskap, som følgelig okkuperes ofte. Legg til en seksåring og to voksne som også begynner å bli veldig lei av være borte fra alt det kjente, og vi får katter som ser ut som Linus over. Det skal bli en sann fryd for alle involverte å se to haler forsvinne over balkongkanten og ut i den sommergrønne Tøyenparken om en håndfull dager…

Bloggåret 2009: katter, ebøker og rettigheter

I år som ifjor og i forfjor gjør jeg som så mange andre bloggere, og oppsummererer bloggåret som gikk. Den største forskjellen på 2008 og 2009 er utvilsomt at jeg er blitt en aktiv Twitter-bruker siden sist. Det viktigste resultatet er færre korte bloggpostinger – skal jeg formidle en morsom peker er Twitter stort sett langt bedre egnet. Men året som twitrer har også avdekket systemets begrensninger. Få ting er mer irriterende enn twitter-debatter der 140-tegnsgrensen tvinger deltakerne over på SMS-språk, for eksempel. Bloggen er fremdeles best til refleksjon, resonnement og debatt.

Derfor er 2009-postingene de lengste og mest spissede noensinne. I mine øyne en positiv utvikling, og en som resulterer i at jeg oppsummerer året etter tema istedenfor å lage en månedsliste. Nedenfor følger altså bloggpostingene jeg var mest fornøyd med. Det som kjennetegner favorittpostingene er at de ligger emner som står mitt hjerte nært, at de vakte lesernes engasjement og – ikke minst – at de nådde ut over bloggosfæren.

Ja, for liksom 2009 ble året da blogging for alvor slo igjennom i Norge, har mitt eget bloggår vært preget av at innlegg på ulike vis har nådd ut i bredere medier. Et blodferskt eksempel inspirert av den viktige kategorien katteblogging sto på trykk i Dagbladet annen juledag. Som skjermdumpen nedenfor viser, skriver politisk redaktør Marie Simonsen om katter og forfattere, og siterer denne bloggen direkte.

Selv om Ada og Linus og deres firbente artsfrender dukket opp hyppig i bloggen (ikke minst fordi Linus er så flink til å leve opp til den litterære tradisjonen med forfatterkatter som tråkker på skriveredskapen) var det likevel andre emner som kom til å bli viktigere. 2009 var året da ebøker ble satt på dagsorden i Norge, og som en av de aller første eierne av en leseplate/lesebrett i Norge (jeg kjøpte en Rocket eBook allerede i 1999) fikk jeg med ett rikelig med anledninger til å blogge.

Jeg startet med å legge min mors bok “Den lille vikingen” ut som gratis ebok, og brukte deretter en stor del av året på å teste ulike leseplater, fra gjennombruddsmaskinen Kindle Global Edition via den franske lommemodellen Cybook OPUS til Sony-modellene Reader PRS-505, PRS-700 og PRS-600. Tilhørende programvare, som Calibre og Adobe Digital Editions ble også prøvd ut, og jeg fant ut hvordan man kjøper ebøker fra Sony Ebook Store.

Leseplaten ble i det hele tatt behandlet fra et utall nødvendige og unødvendige vinklinger, det være seg en avstemning om hva dingsen skal hete, vurdering av  leseplatens miljøaspekter, en forbrukerguide, debatt om hva bør eboka koste eller drøfting av en digital innkjøpsordning. Eboksaken som engasjert meg mest på det personlige planet var imidlertid Bokhylla.no. Dette norske motstykket til Google Books fikk en uheldig start da man la ut flere bøker i svært dårlig skannekvalitet. Delvis takket være blogginnleggene fikk saken god mediedekning (bl.a. i NTB), og i løpet av sensommeren var feilene i bokhylla.no rettet opp.

Ebøker er knyttet til det større og viktigere spørsmålet om digitale rettigheter, og her engasjerte jeg meg også ifjor som i tidligere år. Jeg blogget om en stygg sak der representanter for USAs mediebransje ga tydelig uttrykk for hvor lite brukerrettigheter betyr for dem, jeg kom med tre utfordringer til den nye kulturministeren (som ble kommentert av samme minister) og avsluttet året med et innlegg om en doktoravhandling som forsøker å finne et kompromiss mellom forbrukerrettigheter og opphavsretten.

Det hele toppet seg under valgkampen ifjor høst, der norske mediebedrifter og kulturkjendiser publiserte det som i mine øyne var et  prinsippløst opprop mot fildeling. Jeg skrev en kronikk der jeg fremhevet partiet Venstres kulturpolitikk som den eneste som gjorde et seriøst forsøk på å ivareta både opphavs- og borgerrettigheter, men pekte også på at de fleste andre partier på Stortinget er skeptiske til de mest ekstreme tiltakene mot ulovlig fildeling.

Støtten til Venstre var lite vellykket ;-), men det kan se ut som om felles innsats på dette området har bidratt til at vi nå har en kulturminister som viser interesse for dette feltet. Anniken Huitfeldt gikk nylig ut og avviste at det kommer på tale å innføre så ekstrem lovgivning mot fildeling som man har i f.eks. Frankrike, og dermed har hun vist seg mye tydeligere enn sin forgjenger.

Bookeen Cybook OPUS i hus

Jeg er blitt forespurt om å delta i et interessant prosjekt denne høsten. Buskerud Fylkesbibliotek skal sette igang et prosjekt med utlån av ebøker til bl.a. leseplater, og har spurt meg om å være en av prøvekaninene (prosjektet har forlengst skaffet seg en utmerket hjemmeside). I den forbindelse fikk jeg også muligheten til å låne en leseplate av et merke jeg ikke har prøvd ut ennå, en Bookeen Cybook OPUS.

Linus og Cybook - klikk for større
Cybook OPUS og min faste leseplatespokesmodel, Linus

I utgangspunktet minner OPUSen mye om Sony Reader-modellene jeg har testet det siste halvåret: skjermen bruker elektronisk blekk, operativsystemet i bunnen er en Linux-variant og man både lader og overfører filer via USB. Størrelsen er imidlertid en god del mindre: 151 mm x 108 mm x 10mm, likeså vekta på 150 gram. Dette er altså en lomme-leseplate, og det skal bli interessant å se hvordan den mindre skjermen kan måle seg mot standardstørrelsen på Sony PRS-505 og PRS-700.

Mitt førsteinntrykk er at Cybook OPUS virker billigere i utførelsen enn Sony-modellene. Det skyldes først og fremst at chassiet er i plast istedenfor metall. Platen blir tjukkere, og knappene gir mindre tydelig feedback enn metallknappene på Sonyene. Det er ingen uvesentlig innvending, med tanke på at man trykker på bla-knappen hundrevis om ikke tusenvis av ganger ved lesing av en bok.

Klikk for stor versjon
Sammenligning av Sony PRS-505 (venstre) og nye Cybook OPUS

Kontrasten er omtrent slik jeg har vent meg til å se med digitalt papir: mørkegrå skrift mot en lysegrå bakgrunn, hvilket innebærer god lesevennlighet i godt lys. I Cybookens tilfelle mener jeg også å se et svakt gulstikk, selv om dette ikke kommer godt fram på bildet over. Sideomblaingen går en god del raskere på Cybook enn på PRS-505, men ikke fullt så kjapt som på den siste Sony-modellen.

Den viktigste forskjellen er at OPUS skifter fra portrett- til landskapsmodus når du snur leseplaten. Siden skjermen er så liten i utgangspunktet, er det sikkert en fordel å kunne vri leseplaten 90 grader for å utnytte hele skjermbredden. Men sensorene som snur skjermen er følsomme, og det krever litt tilvenning å unngå å bevege OPUSen slik at den ikke snur skjermen når du ikke ønsker det.

Slå tilbake mot 09.09.09-kampanjen!

Det er mange rare og grunnløse kampanjer nå i valginnspurten, og dette usedvanlig ondsinnede amerikanskinpirerte eksempelet må ikke få unnslippe vår oppmerksomhet. Jeg snakker om nettstedet Urlesques opprop for å få en dag med et internett uten katter. Nærmere bestemt denne dagen, 9.9 2009.

Urlesque har laget traileren over, som oppsummerer budskapet i all sin gru. Her er alle de kjære og humoristiske kattebildene våre maltraktert for å få fram et ufyselig poeng: nettet trenger en pause fra kattene, og kattene trenger en pause fra nettet. Jeg oppfordrer alle mine lesere til å slå tilbake mot denne kampanjen på en måte de mener er passende. Jeg for mitt vedkommende velger å slå tilbake mot kampanjen slik:

Happy feet by you.
Ada & Linus: The First Days by you.
Ada & Linus: the lolcat version by you.

;-)

Se, hun snakker

2171954710_2bcf9ee98f

Ada sier sin tydelige mening om snø (Kilde: Jorunn)

Forskere har avslørt at katter har funnet nok en måte å manipulere sine eiere på, melder BBC og MSN Health. Det høres ut som skrekkelig gammelt nytt, men utgangspunktet er innovativt nok: det er forskere ved universitetet i Sussex som har oppdaget at katter kan utvikle en egen variant av maling som er spesielt egnet til å fange eiernes oppmerksomhet. Inspirasjonskilden var katten Pepo, som eies av hovedforfatteren i studien, Dr Karen McComb:

“He would wake me up in the morning with this insistent purr that was really rather annoying. After a little bit of investigation, I discovered that there are other cat owners who are similarly bombarded early in the morning.”

Velkommen til mitt liv, sier jeg bare. Halvsju i dag tidlig ble jeg vekket av Ada på nøyaktig denne måten. I tillegg til en helt spesiell malelyd, “knar” Ada dyna med potene, slikker håret eller armene mine eller stiller seg sirka en centimeter foran nesa mi og blir stående der. Og male, så lenge det måtte være nødvendig.

Det kan høres trivielt ut at man har oppdaget at maling kan ha en ny funksjon, men faktum er at de lærde fremdeles strides om hva denne lyden egentlig signaliserer – om den signaliserer noe i det hele tatt. Mens Linus er en katt som maler ofte og lett (som regel holder det å stryke ham over ryggen et par ganger), skjer det som regel i den klassiske malesituasjonen – når han er avslappet og mett.

Ada kan derimot oppvise minst tre separate malelyder. Det er den insisterende morgenmalingen, som av og til går over i et slags halvkvalt mjau når hun ikke får oppmerksomhet. Det er en normal maling som oftest høres når Jorunn er i nærheten (Jorunns er hennes hovedmenneske, liksom jeg er Linus’), og så er det en svært høy, støtvis lyd som av og til får meg til å tro at det står et tungt kjøretøy på tomgang i nabolaget. Den har jeg bare hørt sent på kvelden. Og det stopper ikke der. Som den som ser dyra på nært hold hele dagen i perioder, har jeg identifisert en rekke  distinkte lyder fra Adas side:

  • “Her er jeg”-kurr: Denne lyden minner litt om lyden fra en due, og høres når katta kommer inn utenfra, eller når hun hopper opp på noe eller ned fra noe.
  • “Slipp meg ut”-mjau 1. Døra ut til balkongen er hovedfokus for Adas oppmerksomhet (mens kjøkkendøra er hovedfokus for Linus’ – når jeg gir matsignalet løper kattene gjerne til hver sin dør). Når Ada vil ut, setter hun seg ved døra og mjauer høyt og tydelig.
  • “Slipp meg ut”-mjau 2. Om ikke den første “slipp meg ut”-lyden gjør susen, kommer hun gjerne bort til mennesket som sitter nærmest døra (som regel meg) og utstøter en serie med lavmælte og virkelig ynkelige mjau.
  • “Slipp meg ut”-mjau 3. Et dypt og gutturalt mjau, kan kombineres med variant nummer 1 om iveren etter å slippe ut er riktig stor.
  • “Neivel da”-pipelyden. Når det er helt åpenbart for Ada at døra er stengt for kvelden hender det at hun legger seg ned på gulvet, inntar en resignert positur og kommer med et kort og lavt pip eller tre.
  • “Det er mat!”-mjau. Når maten serveres samles kattene på kjøkkenet og mjauer om kapp, høyt og raskt. Dette skjer også om en av kattene er alene på kjøkkenet , hvilket raskt tilkaller den andre. Dette kan bety at lyden er ment som et signal til den andre – men like gjerne at de ikke klarer å styre seg… ;-)
  • Fresing. Høres som regel når Ada og broren slåss, og kan av og til følges av iltre skrik om slåssingen går litt over styr.
  • Kvekking: Minner om froskekvekking, og høres av og til når katta får øye på et byttedyr, som en fugl eller et insekt. Lyden fremstår som en refleksreaksjon, og ifølge enkelte kilder oppstår den når katta strammer muskler og gjør seg klar til å bite.
  • Knurring: Høres når Ada har fanget en fugl eller mus og har trukket byttet opp på verandaen.

Kattekommunikasjon omfatter langt mer enn lyder, og mye tyder på at kroppspråket har enda flere nyanser enn det verbale. Det er i så fall gode nyheter for Linus, som har et langt mindre “ordforråd” enn sin søster. Mer om det ved en senere anledning… :-)