Arkiv for Katt

The Door into Summer

For en tid tilbake leste jeg Robert Heinleins tidsreiseklassiker, “The Door into Summer”. Som det meste Heinlein skrev er denne boka lettlest og spennende, med fremtidsskildringer som er fjerne fra den virkelige fremtiden (nå vår fortid – mye av handlingen er lagt rundt 2000) men likevel så kreative at det blir god underholdning av det.

Et stort ekstra pluss for meg får boka for å ha en katt, Petronius eller Pete, i en sentral rolle. Det er også denne katten som gir boka dens tittel og gjennomgangstema, som introduseres på romanens første side.

Ada ved sommerdøra. (c) Elisabeth Bjone

Jeg kjenner så godt igjen atferden som beskrives nedenfor fra våre egne katter (ikke minst Ada), som i kuldeperioder som den vi går gjennom nå gjør akkurat som Pete. Det vil si at pus løper bort til døra og ber meg åpne den om og om igjen, tydeligvis i håp om at denne gangen kommer det til å være sommer på den andre siden. Ada blir like skuffet hver gang selvsagt, men hun gir seg aldri. Hun vet jo at én gang blir det sommer utenfor døra igjen. Det er, som Heinlein viser i “The Door into Summer”, mye å lære av det.

“While still a kitten, all fluff and buzzes, Pete had worked out a simple philosophy. I was in charge of quarters, rations and weather; he was in charge of everything else. But he held me especially responsible for weather. Connecticut winters are good only for Christmas cards, regularly that winter Pete would check his own door, refuse to go out it because of that unpleasant white stuff beyond it (he was no fool), then badger me to open a people door.

He had a fixed conviction that at least one of them must lead into summer weather. Each time this meant that I had to go around with him to each of eleven doors, hold it open while he satisified himself that it was winter out that way, too, the go on to the next door, while his criticisms of my mismanagment grew more bitter with each disappointment.

Then he would stay indoors until hydraulic pressure utterly forced him outside. When he returned the ice in his pads would sound like little clogs on the wooden flooor and he would glare at me and refuse to purr until he had chewed it all out… whereupon he would forgive me until the next time.

But he never gave up his search for the Door into Summer.”

Bare rolig, Ada. Sommeren kommer, den.

Share/Bookmark

Uansvarlig kattejournalistikk og ansvarlig kattehold

Jeg er ikke sint, Dagbladet, bare veldig skuffet. I lengre tid har jeg fulgt virksomheten til journalist Geir Barstein med stor glede, fordi han regelmessig har levert interessante, grundige og nyanserte vitenskapssaker på løpende bånd. Men idag produserte han en sak som ga meg et brutalt flashback de dårlige, gamle dager i norsk presses dekning av vitenskap: sensasjonsorientert og tilsynelatende basert på et selektivt utvalg av amerikanske kilder.

Saken i fråga er “Katten din er en drapsmaskin” (jeg velger å tro at desken fant på den uinspirerte og tendensiøse overskriften), og temaet er en undersøkelse utført av forskere ved University of Georgia i samarbeid med National Geographic Society. Forskerne har festet små kameraer på halsbåndet til katter, og på den måten registrert antall dyr som drepes av katter med større presisjon enn tidligere. Metoden som brukes er grei nok. Der det går galt – og der Barstein også trår grundig feil – er når forskerne skal ekstrapolere fra sine tilfeller til den samlede kattepopulasjonen i USA.

Barstein skriver blant annet følgende: “For med 74 millioner huskatter bare i USA, blir det enormt antall smådyr som hvert år må bøte med livet når Mons eller Missy kommer snikende.” Det han ikke nevner er at svært mange huskatter i USA holdes inne hele tiden, eller slippes ut under streng overvåkning. Humane Society (USAs svar på Dyrebeskyttelsen) gjorde en undersøkelse i 2004 som tydet på at tallet var 75%, altså stikk motsatt normalen i Europa. Kort sagt: innekatter dreper ikke fugl, og katter som har begrenset utetid eller blir passet på av mennesker når de er ute, dreper langt færre fugl.

Det er heller ikke vanskelig å peke på andre problemer med studien, som f.eks. at man bør være forsiktig med å bruke jakttall fra Georgia på alle delstater i det vidstrakte landet (katter i Nevada og Oregon har åpenbart andre jaktforhold). Poenget er at Geir Barstein har tråkket rett inn i en hissig debatt der det finnes gode argumenter og følelsesladde overdrivelser på begge sider. Jamfør dette innlegget i bloggen Vox Felina, der forfatteren tar utgangspunkt i samme pressemeldingen og river mange av konklusjonene i stykker. Påstanden om at katter har utryddet 33 dyrearter kan for eksempel diskuteres.

Og for en som har tilbragt sommeren i selskap med Charles Manns fabelaktige “1493“, som i nitid detalj dokumenterer hvordan Columbus ferd til Amerika i 1492 startet en prosess som grunnleggende endret økologien i Amerika og resten av kloden, fremstår uttalelsen om at “katter hører ikke hjemme her” som regelrett clueløs. Heller ikke hesten, meitemarken, kakerlakken, den europeiske honningbien og et utall andre arter som fulgte med over Atlanteren har noe å gjøre i nordamerikansk natur, men er der like fullt og kommer aldri til å forsvinne igjen.

Sammen med noen hundre millioner mennesker av ikke-amerikansk avstamning som har påvirket amerikansk fugleliv langt mer enn Felis catus noensinne vil være istand til å gjøre. Dette siste er et avgjørende moment. Å single ut en enkelt art som ansvarlig for fallende fuglebestander og totalt overse menneskelig påvirkning, er forskningsformidling på sitt mest slurvete. Katters virkning på økosystemet er en kompleks affære, som hadde fortjent en bedre artikkel enn dette. Skuffet, som sagt. Skikkelig skuffet.

Når det er sagt: selv om jeg er en ihuga kattevenn, benekter jeg ikke at huskatter er istand til å ta mye fugl om de får gå helt fritt. Katten har bevart sitt jaktinstinkt, og vil forsøke å drepe et byttedyr om den får sjansen til det. Slik jeg ser det, innebærer ansvarlig kattehold også å gjøre sitt for å begrense antall fugl som fanges (hører ingen protester om katters jakt på smågnagere, så den lar vi ligge). Her er tiltakene vi har iverksatt:

Begrenset utetid. Våre katter er aldri ute om natten eller når vi er borte fra huset. I realiteten betyr det at de det meste av året tilbringer maksimalt 1-2 timer utendørs. Slik reduserer vi ikke bare den potensielle jakttiden med over 90%, men vi reduserer også tidsrommet da katter kan bli påkjørt eller angrepet av hunder dramatisk. Samtidig får dyra muligheten til å nyte utelivets gleder, og for våre to ser denne ordningen ut til å fungere godt.

Halsbånd med bjelle. Effekten av dette er omstridt, men for meg ser det ut til å fungere og som tiltak betraktet er det så billig og enkelt at det er verdt forsøket. Pus bør ha halsbånd uansett, pass bare på å bruke et sikkerhetshalsbånd som faller av hvis katten henger seg opp.

Overvåkning. Katter er ikke hunder, men de tåler godt å bli passet bedre på når de er utendørs. Foreldrene mine lufter sin norske skogkatt i bånd – ikke uvanlig i USA men oppsiktsvekkende i Norge. Et mindre radikalt tiltak er rett og slett å følge med på hvor katten går og liker å oppholde seg når den er utendørs. Så kan man ta en tur bortom når man er ute, og forpurre eventuelle jaktplaner. Vi bruker radiopeilesenderen Loc8tor i tillegg, og kan dermed finne ut hvor dyra er til enhver tid.

Kastrering. Katter bør steriliseres av helsemessige årsaker, men fuglelivet kan også indirekte tjene på dette. Hannkatter blir ofte mer flegmatiske og får redusert aksjonsradius av kastrering. I vårt konkrete tilfelle betyr det at Linus aldri beveger seg opp på fuglerike Ola Narr, men isteden holder seg i buskene rundt blokkene. Skal man dømme etter hva kattene våre fanger (som er langt mindre enn to dyr per uke) er det først og fremst dårlige nyheter for mus.

Nei, nok katteprat nå. Det er på tide å stikke ut og fiske med niåringen. Forhåpentligvis knekker vi nakken på en småtorsk eller tre. Vi to drapsmaskiner. ;)

 

 

 

The Cone of Shame – nå også i vår familie

Bildet sier vel i grunnen alt: nå har også vår familie fått et dyr som trenger en beskyttende plastkjegle. Faste lesere vil kanskje gjenkjenne Ada, som måtte til dyrlegen denne uken for å få sett på en riktig utrivelig infeksjon i bakpotene. Selv om dyra har begrenset utetid bl.a. for å redusere faren for påkjørsel, sår etter bitt og klor og andre typiske katteskader, hender det at de kommer inn med sår av ymse slag. Og vi er alltid klar over muligheten for infeksjoner – katter kan utvikle noen riktig hissige byller etter slagsmål, f.eks.

Etter å ha sett an pus et par dager, var det åpenbart at hun måtte til dyrlege: hun ble slapp og utilpass, og potene begynte å utsondre en lukt som klart tydet på infeksjon. Dermed bar det rett opp til drop-in-time på Oslo Dyreklinikk onsdag ettermiddag. Det viste seg å være en av årets travleste kvelder, med påkjørte og svært syke hunder og katter i fleng, så det var først langt utpå kvelden at vi kom inn. Da var jeg til gjengjeld glad for at vi tross alt hadde ventet, for dyrlegen konstaterte raskt at skadene var ganske alvorlige.

Det viste seg at nesten alle klørne på bakpotene var revet ut, flere av dem så grundig at de neppe kommer tilbake. Mellom de infiserte klofestene satt det klumper med svart asfalt, noe som fikk dyrlegen til å utbryte: “Dette er skader vi gjerne ser på katter som er blitt påkjørt – det ser ut som om Ada har hatt hell i uhell.” Dyrlegens hypotese er at Ada kan ha blitt dratt under eller dyttet av en bil, og i forsøket å på komme seg vekk eller holde seg fast i bakken er klørne blitt revet ut. Fælt og smertefullt, men sårene ble grundig renset, og nå får hun antibiotika og smertestillende og er helt klart på bedringens vei.

For at Ada skal holde seg på den veien, trenger hun altså en plastskjegle som hindrer henne i å rive opp sårene hver gang  hun rengjør potene med den ru tungen sin. Dyrlegen advarte om at hun neppe ville like det, og ganske riktig: vår alfa-hunnpus setter svært liten pris på å gå rundt med en diger plasttrakt på hodet. Amerikanerne pleier å kalle slike for “The Cone of Shame”, visstnok fordi de kan få hunder til å se skamfulle ut (selv om min nabo fortalte at hennes hund raskt skjønte at trakten kunne brukes som snøplog, til stor glede for hund og eier).

Ordet “skam” finnes ikke i Adas vokabular, så her snakket vi nok mer om “The Cone of Bewilderment” som etterhvert ble til “The Cone of Annoyance”. Forvirring som går over i irritasjon, fordi absolutt alt Ada er vant til å gjøre brått blir hindret på mystisk vis. Huset gjenlyder fremdeles av små dunk fra kjeglen som slår borti ting. Men den som virkelig har hatt tilpasningsproblemer her i huset, er nok likevel broren hennes. Det tok tid før før Linus skjønte at romvesenet som plutselig landet i stuen vår, egentlig var søsteren hans. Fremdeles blir han skvetten når kjeglepus kommer løpende, og foretrekker å sitte på trygg avstand når hun spiser.

På den annen side: siden Ada må være inne et par uker fremover kan Linus rå territoriet mens alfapus sitter i vinduskarmen og ser på i frustrasjon. Det gjør nok opp for mye av skrekken ved å ha et kjeglemonster i huset. :)

Ludvig trenger et hjem

Ludvig (klikk for større bilde)

Det er en stund siden jeg har blogget om katter nå (det går fint med Ada og Linus, bare så det er sagt), men når det først skal skje er det i en god saks tjeneste. Forleden ble jeg kontaktet av Anita fra Kongsvinger, som gjør så godt hun kan for uheldige katter på sitt hjemsted, og som ba meg om å videreformidle et ønske om at den vakre lille krabaten over skal få et hjem. Anita skriver:

Ludvig er en skogkatt. Han er verdt å gi en ny sjanse – finnes ikke psykotisk eller traumatisert. Er pt nedbarbert pga ødelagt flokepels nå – har gått ute LENGE. Markkuren viser at han har levd av mus og fugl. Enda er han så snill…. Ingjerd og jeg badet ham i dag – han sto bare og kjeftet, men rørte seg ikke, lot seg villig massere med shampoo. Det kan hende at han er for sliten til å reagere. […] En liten hanne, ca 2-3 år med slitte hjørnetenner, fordi han har skrapet frossen mat fra bakken. Det sier litt om livet han har levd. Han vil bli omplassert med kontrakt gjennom nettverket til Kjersti Teig i Hjemløse katter, Løken. Som et ris bak speilet for at han aldri skal gå ute mer og lete etter mat og et varmt sted å sove.

Jeg vet det vil fremstå som National Lampoon-retorikk, men faktum er at Ludvig har dystre fremtidsutsikter hvis han ikke finner et nytt hjem i ganske nær fremtid. Der er han er nå er det dessverre ikke plass til ham, og Anita har brukt opp mulighetene i sitt nettverk. Derfor altså denne bønnen til deg, kjære leser: har du, eller vet du om noen som har, mulighet til å gi Ludvig et godt hjem? Kunne du avsette et minutt eller to til å tenke over det, og eventuelt gjøre noe med saken? Om du kan hjelpe så ta kontakt med Kjersti Løken via Hjemløse katters Facebook-side, eller med meg – så skal jeg videreformidle beskjeden.

Altså. Vi kjenner ikke Ludvigs bakgrunn, men sannsynligvis er han et offer. Først og fremst for den utbredte myten om katten som et relativt vedlikeholdsfritt dyr, et vesen som trenger mat og vann og ellers ikke så mye, og som kan dumpes i en skog eller park om det blir for mye bryderi. Det burde være innlysende at en typisk huskatt rett og slett ikke har fysikken (enn si psyken – disse dyra blir mer knyttet til menneskene sine enn mange tror) til å mestre en barsk norsk vinter. Det burde være innlysende – men overfylte kattehus landet rundt forteller en annen historie.

I tillegg til uansvarlige eiere er Ludvig og tusener av andre katter også ofre for det manglende dyrevernet i Norge. For et Mattilsyn som verken har kapasitet eller kompetanse til å håndtere slike saker, for et politi som har enda mindre kapasitet til å håndtere slike saker, for mangelen på et eget “dyrepoliti” som det de har fått i Stockholm eller enkle tiltak som påbud om chipmerking, subsidiert sterilisering av katter osv.

Joda, jeg vet at det finnes tusener av trengende dyr som også venter på et nytt hjem. Men akkurat her og nå er det han du ser på bildet over det gjelder. Ludvig.

Oppdatering: Det meldes at Ludvig nå har fått et nytt hjem hos snille mennesker på Høland. Jeg lar likevel bloggposten stå, og legger til en peker for Foreningen for Omplassering av Dyr.

2010: en oppsummering

Jeg har tidligere vært inne på at den endrede familiesituasjonen ikke ville føre til at denne bloggen ble mer personlig, og det er et forsett jeg ser ut til å ha lykkes godt med etter postingenes tema å dømme. Til de av mine lesere som (ennå) ikke har skaffet seg et lese- eller nettbrett kan jeg bare beklage at bloggen det siste året er blitt så e-fokusert, men det har altså vært et spørsmål om beinharde prioriteringer. Bloggpostingene er i stor grad blitt til når jeg ikke har skrevet for å betale husleia, for å si det slik.

Dette skyldes at vår lille familie ble så klisjémessig travel som barnefamilier pleier å være etter februar. Vel, antagelig langt travlere. 2010 er det mest komprimerte året i mitt liv, preget som det har vært av at vi alle – men ikke minst A. – har måttet lære ekstremt mye på kort tid. Vår fabelaktige lille gutt har ikke bare måttet håndtere en total omveltning av livssituasjonen, men også måttet lære seg på noen måneder hva norskfødte barn har hatt seks år på, fra språk og matvaner til sosiale koder og kulturreferanser.

Softis og BrainCooler: to uunnværlige kulturreferanser  © Eirik Newth 2010

Poden har jobbet som en helt, og på tampen av et halvår der både sykling, svømming, skolestart og lesing er blitt mestret med det samme ukuelige gåpå-humøret, er det vanskelig å føle seg seg som annet enn litt stolt forelder. Følelsen av at vi sammen får så mye til, hjelper godt på den jevne utmattelsen som ellers preger hverdag og arbeid. Før hentereisen til Etiopia hadde jeg lagt planer for å jobbe mye mer hjemmefra, og så langt tyder oppdragsmengden på at det har vært en vellykket strategi.

Med fast VG-spalte og drastisk nedkuttet foredragsprogram (til langt høyere honorar per foredrag, takket være samarbeidet med Publicom) har jeg klart å fungere som hjemmepappa de fleste av ukens dager. Som oppvokst med en far med hjemmekontor vet jeg hvor trygt og godt det kan oppleves, selv om det nok fremdeles er slik at skolevennene lurer på hva slags jobb jeg har, som kan komme når som helst på ettermiddagen og hente poden. Dette var forresten året da jeg lærte hvorfor jeg så ofte sovnet til lyden av min fars skrivemaskin som barn – det frilanseren ikke rekker på dagtid, tas om kvelden.

2010 nådde sitt absolutte lavmål for kattene da vi flyttet ut
pga baderomsoppussing, og de måtte være inne i hele juni

Også for de to forfatterkattene har det vært et år preget av omstillinger. Det stille, rolige hjemmelivet ble brått MYE mer bråkete, og territorier de trodde de eide for alltid er erobret av poden og hans venner. Etter noen lett forskremte måneder til å begynne med (Ada så vi knapt på dagtid fra februar til mai) har det gått forbløffende bra – katter er nå engang tilpasningsdyktige om de føler at behovene deres blir respektert. Ada har aldri vært og vil nok aldri bli noen stor barnevenn (Jorunn er hennes menneske über alles), men Linus har utviklet seg til en ekte familiepus som liker å henge rundt A. og hilse på alle små og store som kommer innom.

Ved inngangen til et nytt år vurderer jeg flere kurskorreksjoner. Noen av dem gjelder rimeligvis foreldrerollen, for en som kun har vært far i litt over ti måneder. Arbeidsmessig vil jeg forsøke å påta meg enda færre oppdrag enn ifjor. Man lever nøkternt her på Tøyen, og jeg er mer enn villig til å gå ned i lønn for å slippe for mange arbeidskvelder. 2011 er altså ikke noe godt år for forespørsler om foredrag, med andre ord. Jeg må også bli flinkere til å holde kontakten med venner, som typisk nok har kommet nederst på prioritetslista når det har vært som mest hektisk.

Og så må jeg gjøre noe med treningsopplegget mitt, som hadde fungert godt i flere år før det helt sprakk da jeg ble pappa. Kiloene har seget på det siste halvåret slik de alltid gjør når jeg ikke får trent regelmessig, og å foreta seg noe med dem er ikke bare et forsett men et spørsmål om å ha kondis til å kunne gjøre alt det som kreves av en pappa til en livlig sjuåring. Jobbe mindre for å få mer tid til familie, venner og trening er et greit mål for året, syns jeg. :-)

Felin frustrasjon

Etter fem uker i indre eksil som følge av totalrenovering av bad og toalett i borettslaget, er det bare rimelig at dyra føler en viss frustrasjon. Ikke har de kunnet gå ut (det er altfor mye trafikk noen sekunders spasertur unna, i tillegg til at bakgården myldrer av det en nabo illevarslende omtaler som “ælvekatter”), og leiligheten vi disponerer i noen dager til er 30 % mindre enn hva vi er vant til.

Det eneste som kan gjøre tjeneste som et noenlunde stabilt katteterritorium er toppen av skap og kjøleskap, som følgelig okkuperes ofte. Legg til en seksåring og to voksne som også begynner å bli veldig lei av være borte fra alt det kjente, og vi får katter som ser ut som Linus over. Det skal bli en sann fryd for alle involverte å se to haler forsvinne over balkongkanten og ut i den sommergrønne Tøyenparken om en håndfull dager…

Bloggåret 2009: katter, ebøker og rettigheter

I år som ifjor og i forfjor gjør jeg som så mange andre bloggere, og oppsummererer bloggåret som gikk. Den største forskjellen på 2008 og 2009 er utvilsomt at jeg er blitt en aktiv Twitter-bruker siden sist. Det viktigste resultatet er færre korte bloggpostinger – skal jeg formidle en morsom peker er Twitter stort sett langt bedre egnet. Men året som twitrer har også avdekket systemets begrensninger. Få ting er mer irriterende enn twitter-debatter der 140-tegnsgrensen tvinger deltakerne over på SMS-språk, for eksempel. Bloggen er fremdeles best til refleksjon, resonnement og debatt.

Derfor er 2009-postingene de lengste og mest spissede noensinne. I mine øyne en positiv utvikling, og en som resulterer i at jeg oppsummerer året etter tema istedenfor å lage en månedsliste. Nedenfor følger altså bloggpostingene jeg var mest fornøyd med. Det som kjennetegner favorittpostingene er at de ligger emner som står mitt hjerte nært, at de vakte lesernes engasjement og – ikke minst – at de nådde ut over bloggosfæren.

Ja, for liksom 2009 ble året da blogging for alvor slo igjennom i Norge, har mitt eget bloggår vært preget av at innlegg på ulike vis har nådd ut i bredere medier. Et blodferskt eksempel inspirert av den viktige kategorien katteblogging sto på trykk i Dagbladet annen juledag. Som skjermdumpen nedenfor viser, skriver politisk redaktør Marie Simonsen om katter og forfattere, og siterer denne bloggen direkte.

Selv om Ada og Linus og deres firbente artsfrender dukket opp hyppig i bloggen (ikke minst fordi Linus er så flink til å leve opp til den litterære tradisjonen med forfatterkatter som tråkker på skriveredskapen) var det likevel andre emner som kom til å bli viktigere. 2009 var året da ebøker ble satt på dagsorden i Norge, og som en av de aller første eierne av en leseplate/lesebrett i Norge (jeg kjøpte en Rocket eBook allerede i 1999) fikk jeg med ett rikelig med anledninger til å blogge.

Jeg startet med å legge min mors bok “Den lille vikingen” ut som gratis ebok, og brukte deretter en stor del av året på å teste ulike leseplater, fra gjennombruddsmaskinen Kindle Global Edition via den franske lommemodellen Cybook OPUS til Sony-modellene Reader PRS-505, PRS-700 og PRS-600. Tilhørende programvare, som Calibre og Adobe Digital Editions ble også prøvd ut, og jeg fant ut hvordan man kjøper ebøker fra Sony Ebook Store.

Leseplaten ble i det hele tatt behandlet fra et utall nødvendige og unødvendige vinklinger, det være seg en avstemning om hva dingsen skal hete, vurdering av  leseplatens miljøaspekter, en forbrukerguide, debatt om hva bør eboka koste eller drøfting av en digital innkjøpsordning. Eboksaken som engasjert meg mest på det personlige planet var imidlertid Bokhylla.no. Dette norske motstykket til Google Books fikk en uheldig start da man la ut flere bøker i svært dårlig skannekvalitet. Delvis takket være blogginnleggene fikk saken god mediedekning (bl.a. i NTB), og i løpet av sensommeren var feilene i bokhylla.no rettet opp.

Ebøker er knyttet til det større og viktigere spørsmålet om digitale rettigheter, og her engasjerte jeg meg også ifjor som i tidligere år. Jeg blogget om en stygg sak der representanter for USAs mediebransje ga tydelig uttrykk for hvor lite brukerrettigheter betyr for dem, jeg kom med tre utfordringer til den nye kulturministeren (som ble kommentert av samme minister) og avsluttet året med et innlegg om en doktoravhandling som forsøker å finne et kompromiss mellom forbrukerrettigheter og opphavsretten.

Det hele toppet seg under valgkampen ifjor høst, der norske mediebedrifter og kulturkjendiser publiserte det som i mine øyne var et  prinsippløst opprop mot fildeling. Jeg skrev en kronikk der jeg fremhevet partiet Venstres kulturpolitikk som den eneste som gjorde et seriøst forsøk på å ivareta både opphavs- og borgerrettigheter, men pekte også på at de fleste andre partier på Stortinget er skeptiske til de mest ekstreme tiltakene mot ulovlig fildeling.

Støtten til Venstre var lite vellykket ;-), men det kan se ut som om felles innsats på dette området har bidratt til at vi nå har en kulturminister som viser interesse for dette feltet. Anniken Huitfeldt gikk nylig ut og avviste at det kommer på tale å innføre så ekstrem lovgivning mot fildeling som man har i f.eks. Frankrike, og dermed har hun vist seg mye tydeligere enn sin forgjenger.

Bookeen Cybook OPUS i hus

Jeg er blitt forespurt om å delta i et interessant prosjekt denne høsten. Buskerud Fylkesbibliotek skal sette igang et prosjekt med utlån av ebøker til bl.a. leseplater, og har spurt meg om å være en av prøvekaninene (prosjektet har forlengst skaffet seg en utmerket hjemmeside). I den forbindelse fikk jeg også muligheten til å låne en leseplate av et merke jeg ikke har prøvd ut ennå, en Bookeen Cybook OPUS.

Linus og Cybook - klikk for større
Cybook OPUS og min faste leseplatespokesmodel, Linus

I utgangspunktet minner OPUSen mye om Sony Reader-modellene jeg har testet det siste halvåret: skjermen bruker elektronisk blekk, operativsystemet i bunnen er en Linux-variant og man både lader og overfører filer via USB. Størrelsen er imidlertid en god del mindre: 151 mm x 108 mm x 10mm, likeså vekta på 150 gram. Dette er altså en lomme-leseplate, og det skal bli interessant å se hvordan den mindre skjermen kan måle seg mot standardstørrelsen på Sony PRS-505 og PRS-700.

Mitt førsteinntrykk er at Cybook OPUS virker billigere i utførelsen enn Sony-modellene. Det skyldes først og fremst at chassiet er i plast istedenfor metall. Platen blir tjukkere, og knappene gir mindre tydelig feedback enn metallknappene på Sonyene. Det er ingen uvesentlig innvending, med tanke på at man trykker på bla-knappen hundrevis om ikke tusenvis av ganger ved lesing av en bok.

Klikk for stor versjon
Sammenligning av Sony PRS-505 (venstre) og nye Cybook OPUS

Kontrasten er omtrent slik jeg har vent meg til å se med digitalt papir: mørkegrå skrift mot en lysegrå bakgrunn, hvilket innebærer god lesevennlighet i godt lys. I Cybookens tilfelle mener jeg også å se et svakt gulstikk, selv om dette ikke kommer godt fram på bildet over. Sideomblaingen går en god del raskere på Cybook enn på PRS-505, men ikke fullt så kjapt som på den siste Sony-modellen.

Den viktigste forskjellen er at OPUS skifter fra portrett- til landskapsmodus når du snur leseplaten. Siden skjermen er så liten i utgangspunktet, er det sikkert en fordel å kunne vri leseplaten 90 grader for å utnytte hele skjermbredden. Men sensorene som snur skjermen er følsomme, og det krever litt tilvenning å unngå å bevege OPUSen slik at den ikke snur skjermen når du ikke ønsker det.

Slå tilbake mot 09.09.09-kampanjen!

Det er mange rare og grunnløse kampanjer nå i valginnspurten, og dette usedvanlig ondsinnede amerikanskinpirerte eksempelet må ikke få unnslippe vår oppmerksomhet. Jeg snakker om nettstedet Urlesques opprop for å få en dag med et internett uten katter. Nærmere bestemt denne dagen, 9.9 2009.

Urlesque har laget traileren over, som oppsummerer budskapet i all sin gru. Her er alle de kjære og humoristiske kattebildene våre maltraktert for å få fram et ufyselig poeng: nettet trenger en pause fra kattene, og kattene trenger en pause fra nettet. Jeg oppfordrer alle mine lesere til å slå tilbake mot denne kampanjen på en måte de mener er passende. Jeg for mitt vedkommende velger å slå tilbake mot kampanjen slik:

Happy feet by you.
Ada & Linus: The First Days by you.
Ada & Linus: the lolcat version by you.

;-)

Se, hun snakker

2171954710_2bcf9ee98f

Ada sier sin tydelige mening om snø (Kilde: Jorunn)

Forskere har avslørt at katter har funnet nok en måte å manipulere sine eiere på, melder BBC og MSN Health. Det høres ut som skrekkelig gammelt nytt, men utgangspunktet er innovativt nok: det er forskere ved universitetet i Sussex som har oppdaget at katter kan utvikle en egen variant av maling som er spesielt egnet til å fange eiernes oppmerksomhet. Inspirasjonskilden var katten Pepo, som eies av hovedforfatteren i studien, Dr Karen McComb:

“He would wake me up in the morning with this insistent purr that was really rather annoying. After a little bit of investigation, I discovered that there are other cat owners who are similarly bombarded early in the morning.”

Velkommen til mitt liv, sier jeg bare. Halvsju i dag tidlig ble jeg vekket av Ada på nøyaktig denne måten. I tillegg til en helt spesiell malelyd, “knar” Ada dyna med potene, slikker håret eller armene mine eller stiller seg sirka en centimeter foran nesa mi og blir stående der. Og male, så lenge det måtte være nødvendig.

Det kan høres trivielt ut at man har oppdaget at maling kan ha en ny funksjon, men faktum er at de lærde fremdeles strides om hva denne lyden egentlig signaliserer – om den signaliserer noe i det hele tatt. Mens Linus er en katt som maler ofte og lett (som regel holder det å stryke ham over ryggen et par ganger), skjer det som regel i den klassiske malesituasjonen – når han er avslappet og mett.

Ada kan derimot oppvise minst tre separate malelyder. Det er den insisterende morgenmalingen, som av og til går over i et slags halvkvalt mjau når hun ikke får oppmerksomhet. Det er en normal maling som oftest høres når Jorunn er i nærheten (Jorunns er hennes hovedmenneske, liksom jeg er Linus’), og så er det en svært høy, støtvis lyd som av og til får meg til å tro at det står et tungt kjøretøy på tomgang i nabolaget. Den har jeg bare hørt sent på kvelden. Og det stopper ikke der. Som den som ser dyra på nært hold hele dagen i perioder, har jeg identifisert en rekke  distinkte lyder fra Adas side:

  • “Her er jeg”-kurr: Denne lyden minner litt om lyden fra en due, og høres når katta kommer inn utenfra, eller når hun hopper opp på noe eller ned fra noe.
  • “Slipp meg ut”-mjau 1. Døra ut til balkongen er hovedfokus for Adas oppmerksomhet (mens kjøkkendøra er hovedfokus for Linus’ – når jeg gir matsignalet løper kattene gjerne til hver sin dør). Når Ada vil ut, setter hun seg ved døra og mjauer høyt og tydelig.
  • “Slipp meg ut”-mjau 2. Om ikke den første “slipp meg ut”-lyden gjør susen, kommer hun gjerne bort til mennesket som sitter nærmest døra (som regel meg) og utstøter en serie med lavmælte og virkelig ynkelige mjau.
  • “Slipp meg ut”-mjau 3. Et dypt og gutturalt mjau, kan kombineres med variant nummer 1 om iveren etter å slippe ut er riktig stor.
  • “Neivel da”-pipelyden. Når det er helt åpenbart for Ada at døra er stengt for kvelden hender det at hun legger seg ned på gulvet, inntar en resignert positur og kommer med et kort og lavt pip eller tre.
  • “Det er mat!”-mjau. Når maten serveres samles kattene på kjøkkenet og mjauer om kapp, høyt og raskt. Dette skjer også om en av kattene er alene på kjøkkenet , hvilket raskt tilkaller den andre. Dette kan bety at lyden er ment som et signal til den andre – men like gjerne at de ikke klarer å styre seg… ;-)
  • Fresing. Høres som regel når Ada og broren slåss, og kan av og til følges av iltre skrik om slåssingen går litt over styr.
  • Kvekking: Minner om froskekvekking, og høres av og til når katta får øye på et byttedyr, som en fugl eller et insekt. Lyden fremstår som en refleksreaksjon, og ifølge enkelte kilder oppstår den når katta strammer muskler og gjør seg klar til å bite.
  • Knurring: Høres når Ada har fanget en fugl eller mus og har trukket byttet opp på verandaen.

Kattekommunikasjon omfatter langt mer enn lyder, og mye tyder på at kroppspråket har enda flere nyanser enn det verbale. Det er i så fall gode nyheter for Linus, som har et langt mindre “ordforråd” enn sin søster. Mer om det ved en senere anledning… :-)

Søt og meningsfylt katteremiks

cat-vacuum-cleaner

Dette bildet av en veldig ung Ada som betrakter vår Roomba-støvsuger på trygg avstand, ble nylig remikset på nettstedet Animal Quote Images. Creative Commons FTW. :-)

Refleksjon etter å ha kjøpt rådyr kattemat som er blitt avvist

Se flere Lolcats her :-)

Pangur Bán

Nettopp hjemkommet fra Dublin, der vi selvsagt fikk tid til en svipptur innom museet i Trinity College som huser Book of Kells, den enestående vakre illuminerte bibelteksten fra 800-tallet som på sett og vis er et nasjonalsymbol for Irland. I museet omtales også andre håndskrevne og rikt illustrerte skrifter fra samme periode, deriblant et lite dikt som tar opp en forbindelse jeg er opptatt av – nemlig den mellom katter og skribenter.

kells00

Utsnitt av Book of Kells med opptil flere katter…

Diktet heter Pangur Bán, og ble funnet i margen på et manuskript som sannsynligvis ble skrevet en gang på 700- eller 800-tallet av en irsk benediktinermunk i et kloster i Kärnten i dagens Østerrike. Pangur Bán betyr rett og slett “hvit katt” på gammelirsk, men det er ikke noe rett og slett ved forholdet mellom munken og hans katt:

I and Pangur Bán, my cat
‘Tis a like task we are at;
Hunting mice is his delight
Hunting words I sit all night.

Better far than praise of men
‘Tis to sit with book and pen;
Pangur bears me no ill will,
He too plies his simple skill.

‘Tis a merry thing to see
At our tasks how glad are we,
When at home we sit and find
Entertainment to our mind.

Oftentimes a mouse will stray
In the hero Pangur’s way:
Oftentimes my keen thought set
Takes a meaning in its net.

‘Gainst the wall he sets his eye
Full and fierce and sharp and sly;
‘Gainst the wall of knowledge I
All my little wisdom try.

When a mouse darts from its den,
O how glad is Pangur then!
O what gladness do I prove
When I solve the doubts I love!

So in peace our tasks we ply,
Pangur Bán, my cat, and I;
In our arts we find our bliss,
I have mine and he has his.

Practice every day has made
Pangur perfect in his trade;
I get wisdom day and night
Turning darkness into light.

Oversatt fra gammelirsk av Robin Flower

Om Linus får bestemme bruker alle lesebrett

Linus seems to like the Sony Reader PRS-505 by you.

Etter noen dager med kulturpolitisk aktivisme i denne bloggen, er det fredag og på høy tid med en avslappet posting som kombinerer to ting jeg setter større pris på enn det aller, aller meste. Jeg vet ikke om det er læromslaget som gjør utslaget, men faktum er at Linus er enda gladere i å gni kjaken mot Sony Readeren enn mot Thinkpaden. Og det sier ikke lite her i huset. :-)

Dagens juridiske råd: la pus stå for fildelingen

Via BoingBoing fant jeg denne enkle og elegante løsningen for alle oss som er lei av å f.eks. klikke “OK” for å godkjenne bruksvilkår vi ikke gidder å lese, og som i tillegg er heldige nok til å ha en villig katt. Anne Loucks har laget en innretning med en papplate som trykker ned skilletasten når katten hennes, Simba, tråkker på den.

Hver gang hun kommer til et program som ber henne om å godkjenne bruksvilkår før nedlasting eller installasjon, legger hun platen på tastaturet og lar Simba stå for det avgjørende klikket. Anne mener hun på denne måten har sikret seg mot å bli straffeforfulgt om hun bryter et eller annet punkt i vilkårene, siden det jo ikke var hun som godkjente dem, men Simba.

Jeg har katt på tastaturet mange ganger daglig, og er sikker på at Linus, som sees i typisk pusitur over, er mer enn villig til å signere for meg på tilsvarende EULAer. Og hvorfor stanse der, egentlig? Hvis jeg gjør noen endringer i tastaturoppsettet, kan Linus også ta det juridiske ansvaret for oppstart av programvare som vanligvis fører til at man får platebransjen på nakken. Mulighetene er endeløse.

Om noen syns det er hensynsløst å bruke sine dyr på en slik måte, vil jeg påpeke at Linus er godt under straffbar alder og derfor helt trygg for lovens lange arm. Og litt kompensasjon syns jeg det er rimelig å be om for at han, takket være sin inderlige kjærlighet til tastaturet og den bærbare PCen, forkorter levetiden på begge ved å tette dem til med myk, grå kattepels…;-)