Category Archives: Foredrag

Fem tankeknep for forelesere

I går holdt jeg mitt siste foredrag for sesongen. Åstedet  var Trondheim og temaet vår fremtid i rommet. Dette foredraget var nummer 33 i rekken siden januar, med andre ord en normalt travel sesong for undertegnede. Som alle de andre foredragene denne våren ble gårsdagens holdt uten noen andre tekniske hjelpemidler enn lydanlegg. 

Foredragssesongens siste flytur er alltid litt spesiell

Det virker kanskje litt rart å holde et foredrag om temaet romfart og astronomi uten å vise  et  eneste bilde – er det noe tema som skriker etter visuelle hjelpemidler så må det jo være dette! Men mitt foredrag kom på tampen av en festival som hadde vært full av spektakulære visuelle show, og jeg var oppsatt på å bruke min metode til å sette publikum i en annen stemning, få et fokus på filosofiske problemstillinger uten distraherende bilder.

Mens jeg satt i green room og ventet på å gå på scenen på kulturhuset ISAK, tenkte jeg litt over hva jeg har lært om det å forelese uten hjelpemidler. Å stå på en scene helt alene, med alles øyne fokusert på en selv, uten et eneste bilde eller ord å støtte seg til eller gjemme seg bak. Kanskje ikke til å undres over at denne måten å jobbe på er såpass uvanlig at konferansierer pleier å gjøre et poeng av det. 

Jeg har alltid vært glad i å snakke og formidle, men å gjøre det på denne måten kom ikke naturlig til meg. Det var noe jeg måtte lære gjennom prøving og feiling i mange år, ved å snakke med andre i samme situasjon og lese litteratur om emnet. Nedenfor har jeg oppsummert noe av det jeg har lært i mine år på veien, kanskje noe av det vil vise seg å være nyttig for andre. 

Unngå å spise et stort måltid rett før man går på
Når man foreleser ofte,  lærer man seg å lese energinivået i salen, om man har med et våkent eller et trøtt og lett distraherbart publikum å gjøre. Du vet en sånn sal  der absolutt alle snur seg og stirrer på den ene personen som  av en eller annen grunn må reise seg og forlate rommet under foredraget, og der langt flere øyne enn normalt er rettet mot smarttelefoner. 

Trøtte saler finner jeg efaringsmessig i tre situasjoner: På fredag ettermiddag når alle har forberedt seg mentalt på å reise hjem til fredagstacoen, tidlig om morgenen etter det som åpenbart må ha vært en belivet aften og rett etter lunsj. Når folk sitter der med full mage og den store fordøyelsessøvnigheten slår til, blir det fort motbakke for foreleseren. 

Det siste har en fysiologisk forklaring: Når magen og tarmsystemet brått får mye å jobbe med, strømmer blodet til kroppens sentrale deler og bort fra de delene som trengs for å ha glede av en forelesning. Det samme gjelder også for forelesere, og jeg har altså brent meg på dette flere ganger: Spist en solid lunsj og kjent hvordan energinivået dalte den neste timen. 

Selvsagt skal man spise. Jeg presterer ikke stort bedre med lavt blodsukker enn på full mage. Men om mulig erstatter jeg den typiske konferansebuffeten med et lite og lett måltid, gjerne en kombinasjon av lange karbohydrater i form av grovt brød, pluss noe frukt for å gi meg en rask fruktsukkerboost. Så holder i det minste jeg meg våken selv om resten av rommet halvslumrer. :)

Unngå distraherende samtaler
En annen grunn til å droppe lunsjen er at du unngår å snakke for mye. Dette var noe jeg lærte i NRK for mange år siden: Før f.eks. studiodebatter blir deltakerne av og til bedt om ikke å snakke for mye sammen, for å unngå at de “snakker seg tomme” ved å ta debatten på forskudd og svi av de gode poengene sine. Nok en gang har jeg erfaring som støtter opp under dette.

Det er veldig vanskelig å unngå å snakke om det man er hyret inn for å forelese om, og etter en ivrig samtale om temaet rett før en forelesning har jeg følt at gode poenger virker oppbrukte. I tillegg har nå en del av publikum hørt meg snakke, noe som frister meg til å gjøre forandringer for å unngå å gjenta meg selv. Misforstå meg rett: jeg har stor glede av å snakke med folk men velger nå å ta disse samtalene etterpå, så jeg holder det mentale kruttet tørt.

Profesjonelle oppdragsgivere skjønner dette, spør gjerne om man trenger arbeidsro og stiller til rådighet et rom der det er mulig å spise og drikke i fred mens man forbereder seg. I så måte var kulturhuset ISAK i Trondheim eksemplarisk igår: Deres green room var stort, lyst og stille, og ga meg akkurat de forholdene jeg trenger for å “laste” siste versjon av foredraget inn i korttidsminnet mitt.

Jeg sier “laste inn” fordi jeg faktisk opplever det slik. I minuttene før jeg går på scenen går jeg gjerne frem og tilbake mens jeg ligger på plass strukturen til det jeg skal si – det er en slags mental versjon av å klippe og lime tekst på en skjerm. Poenger og momenter settes opp i en rekkefølge og flyttes så på, hvis ikke jeg føler at det blir godt nok.

Ha en huskelapp i bakhånd
Teatre ansetter ikke sufflører fordi skuespillere stadig vekk glemmer teksten. Sufflørene er der fordi skuespillerne skal vite at hvis de mot formodning skulle stå fast, er det noen der som får dem i gang igjen umiddelbart. Jeg har sett en sufflør gjøre jobben sin én gang, og var imponert av hvor diskret og effektivt det ble gjort. Men altså: Det sentrale her er trygghetsfølelsen, og den kan du også skaffe deg som foreleser

Det gjør du enklest ved å ha hovedmomentene i foredraget ditt på et A4-ark. Det skal ikke være for mye tekst, og skriften bør være så stor at du lett kan finne fram til riktig sted i foredraget. Du skal med andre ord ikke tenke på linjene på arket som noe som skal leses høyt, men snarere som noe som kan sparke hjernen din i gang igjen om du får jernteppe på scenen. Et stikkord kan være nok. 

Huskelappen vil nesten aldri bli brukt. Jeg trengte den for eksempel ikke en eneste gang i løpet av denne vårsesongen, men dens fysiske nærvær i lommen gir en trygghet som smitter over på foredraget. Jeg kan ta flere sjanser, improvisere mer og hente ideer rett ut av hodet, vel vitende om at jeg alltid vil kunne komme tilbake til den røde tråden dersom det skulle skjære seg

Det er ikke nødvendigvis smart å ha huskelappen på mobilen. Skjærer det seg er man allerede litt satt ut, og da kan det bli fiklete å fiske fram en telefon og låse opp skjermen. Man kan heller ikke være helt trygg på at man ikke har klart å skru av telefonen i ren og skjær befippelse, så dette er et eksempel på at analogt er rette vei å gå.

Finn en huskeregel som fungerer for deg, og hold deg til den
Huskeregler gjør det lettere å strukturere tankene når man skal snakke i lengre tid. Hvilke regler som fungerer varierer sterkt fra person til person. Jeg vet at flere av de som lever av å huske enorme mengder data, som titusener av desimaler av pi, bruker mentale bilder som de setter sammen til en historie som gir dem rekkefølgen. Jeg brukte tidligere en variant av dette, der jeg så for meg at jeg vandret langs en kjent sti og plukket opp ting underveis.

Stien som mentalt bilde har den fordelen at du bare vet hvor du skal gå når du har gått en vei mange ganger tidligere. Føttene dine styrer deg automatisk i riktig retning, og slik ønsker du også at foredraget ditt skal være. Når du er ferdig med ett moment, vil du automatisk vite hva som er det neste. Med tid og stunder er jeg kommet til at jeg foretrekker å bruke en tallbasert metode.

Jeg bruker tallet tre som mental knagg når jeg foreleser. Tre er et kjekt tall, akkurat passe stort og håndterlig og har i tillegg en sterk kulturell basis (“alle gode ting er tre”) som gjør det velegnet som grunnstruktur. Mine foredrag ser nesten alltid slik ut: Innledning, hovedmoment 1, 2 og 3, avrunding. Under hvert moment har jeg gjerne tre undermomenter. På denne måten vet jeg alltid hvor jeg har vært, og hvor jeg skal. 

En slik struktur er selvsagt også til god hjelp når et nytt foredrag skal utformes, da i rollen som disposisjon. Men merk det viktige skillet mellom form og innhold: Det er ikke slik at jeg strukturerer mine fremtidsbilder etter treerprinsippet, dette er et mentalt redskap i forelesningssituasjonen.

Lær deg å holde tiden uten å se på klokka
Treerprinsippet har også vist seg å være nyttig når man skal passe tiden. Å holde seg innenfor tildelt taletid er alfa og omega, og derfor forundres jeg over hvor vanlig det er å ikke finne noen form for tidtager i forelesningslokaler. Er jeg heldig får jeg en skjerm med en klokke som teller ned. Vanligere er det å ha et veggur, men som regel er det Fitbiten på håndleddet mitt som gjelder. (Å be om å få signal før slutt er dessverre ikke pålitelig nok, er min erfaring.)

Nå vil man selvsagt ikke kikke ned på håndleddet stup i ett, det stresser publikum og skaper inntrykk av manglende oversikt. Det optimale er å sjekke tiden rett før man skal avslutte, da signaliserer man også til publikum at slutten nærmer seg. Og det er her det viser seg at min indre kroppsklokke mer er presis til å anslå kortere tidsrom. Jeg treffer altså bedre med i 5 minutter til innledning, 3×10 minutter til hovedpunktene og så 5 minutter til avslutning enn én 40 minutters bolk. 

Dette ble bekreftet i går. Da jeg følte at det gikk mot slutten av foredraget og sjekket Fitbiten, hadde jeg snakket i 41 av de tilmålte 45 minuttene. Jeg havner som regel innen tre til fem minutter av det tidspunktet jeg sikter mot, og dermed unngår jeg stort sett å være den mest irriterende typen foreleser av alle: En som ikke bare går over tiden, men som gir inntrykk av at han vet det og gir fullstendig beng. :)

 

Tech Sabbatical

Siden årsskiftet har jeg takket nei til alle forespørsler om foredrag. Vi snakker om en større omlegging av hverdagen min (den største på minst femten år), og slike skjer ikke helt uten grunn. Eller rettere sagt grunner. Det ligger både forretningsmessige og familierelaterte årsaker bak min beslutning, uten at jeg føler det riktig å gå inn på dem i denne bloggen. Det jeg derimot kan skrive om, er den viktigste jobbrelaterte grunnen til at jeg satte foredragsvirksomheten på pause. Og den var ganske enkelt at jeg trengte faglig påfyll.

Helt siden jeg forlot Blindern og begynte på en karriere som frilanser i 1990, har jobben min bestått i å formidle fag i alle tilgjengelige kanaler. Jeg har skrevet 24 bøker, hundrevis av betalte artikler og tusentalls gratis bloggpostinger, har opptrådt på radio og i TV, har blogget og SoMet og ikke minst stått på talløse scener land og strand rundt.

De første ti årene som frilans formidler fokuserte jeg på astronomi, de siste femten har jeg snakket mest om teknologi og fremtidstenkning. Jeg har hele tiden hatt et stort behov for faglig oppdatering, og har gjennomgående følt at jeg har klart å holde tritt. Når folk har bedt meg om å skrive eller snakke om noe, har jeg hatt oversikten. Men de siste årene har jeg stadig oftere fått følelsen av at jeg ikke har tid nok til å følge opp nye trender.

Jeg er på ingen måte alene i dette, men til forskjell fra de fleste andre som føler seg overveldet av utviklingen blir jeg tidvis betalt (godt) for å mene noe konkret om fremtidens teknologi og samfunn. Jeg visste at noe måtte gjøres før det fikk konsekvenser for kundene mine, og derfor grep jeg muligheten som den nødvendige foredragspausen ga til å ta meg et teknologisk sabbatsår.  En “tech sabbatical” om man vil.

In the modern sense, one takes sabbatical typically to fulfill some goal, e.g., writing a book or travelling extensively for research. […] Some companies offer unpaid sabbatical for people wanting to take career breaks; this is a growing trend in the United Kingdom, with 20% of companies having a career break policy, and a further 10% considering introducing one. [Wikipedia]

Tradisjonen for sabbatsår i næringsliv og akademia er sterkere utenfor landets grenser, ikke minst i USA, og det gjør ikke alltid like lett å forklare folk hva jeg holder på med. For noen dager siden fikk jeg spørsmålet “Hva driver du med nå da, Eirik” i forbindelse med et intervju til podcasten “Alt du sier er feil, Espen” (ikke lagt ut i skrivende stund). Da merket jeg at jeg slet litt med å forklare Kristopher Schau hva jeg driver med for tiden.

Etterpå slo det meg at jeg bare skulle sagt det som det er: Jeg har tatt meg et sabbatsår der jeg for første gang på lenge får tid til å sette meg inn i nye trender som interesserer meg, og som jeg tror blir viktige. Hittil i sabbatsåret har jeg knapt lest en fagbok eller gjort andre former for teoretisk research. Isteden har jeg brukt tiden på å praktiske prosjekter. Jeg har for eksempel begynt å lodde og programmere igjen, for første gang på henholdsvis 37 og 24 år.

Et par av sabbatsår-prosjektene er omtalt i bloggen allerede: Mikrokontrolleren Arduino via kattematermaskin-prosjektet og virtuell virkelighet/360-teknologi via postinger om Google Cardboard og 360-kameraet Ricoh Theta S. Jeg har også på gang et prosjekt der jeg selvovervåker meg med FitBit og apper for å påvirke helsen min. I tillegg jobber jeg på et Raspberry Pi-prosjekt, og får snart min første innføring i bruk av 3D-printer.

IMG_20160406_150924

Jeg har forvandlet kontorskuffen min til et mini-makerspace, og utforsker også makerspaces utenfor hjemmet, som BitRaf og Deichmanskes Folkeverksted. Jeg har selvsagt fokus på de store perspektivene: Arduino og Raspberry handler om Internet of Things-bølgen, om verdien av lavterskeltilbud for innovasjon og åpne kontra lukkede utviklingsmodeller.

VR og 3D-printing påvirker alt fra underholdningsbransjen til produksjonsindustrien, naturligvis. Og FitBit og selvovervåkning av helse handler ytterst sett om personvern og eierskap til data. Så nei, jeg leker ikke her. Det bare ser slik ut. :)

Hva håper jeg å oppnå med dette rent konkret?
På mange måter minner situasjonen jeg er i nå om det tidlige 1990-tallet. Da var jeg i ferd med å etablere meg som forfatter, og ble klar over flere teknologier som jeg mistenkte kunne komme til å forandre forfatteres situasjon dramatisk. En av dem var World Wide Web, som jeg ble introdusert for via en kamerat på Blindern like etter at Universitetet i Oslo ble koblet til. En annen var lommedatamaskiner, eksemplifisert ved britiskproduserte Psion 3a fra 1993.

Mange av mine forfatterkolleger valgte å ignorere eller avvise denne utviklingen. Jeg gikk motsatt vei, og investerte tid og penger i å gjøre meg kjent med teknologien. I norsk sammenheng var jeg tidlig ute med å skaffe meg privat internettforbindelse og mitt eget nettsted, og jeg var også en av de første her til lands som leste hele bøker på skjermen til en lommedatamaskin og etterhvert på et dedikert lesebrett (Rocket eBook).

File Name : DSCN0142.JPG File Size : 375.5KB (384498 Bytes) Date Taken : 2003/04/01 09:45:10 Image Size : 1600 x 1200 pixels Resolution : 300 x 300 dpi Bit Depth : 8 bits/channel Protection Attribute : Off Hide Attribute : Off Camera ID : N/A Camera : E775 Quality Mode : NORMAL Metering Mode : Matrix Exposure Mode : Programmed Auto Speed Light : No Focal Length : 5.8 mm Shutter Speed : 1/19.6 second Aperture : F2.8 Exposure Compensation : 0 EV White Balance : Auto Lens : Built-in Flash Sync Mode : N/A Exposure Difference : N/A Flexible Program : N/A Sensitivity : Auto Sharpening : Auto Image Type : Color Color Mode : N/A Hue Adjustment : N/A Saturation Control : N/A Tone Compensation : Normal Latitude(GPS) : N/A Longitude(GPS) : N/A Altitude(GPS) : N/A
Mitt første lesebrett var en Psion 3a fra 1993 – holdt slik. (Kilde: Wikipedia)

De første årene ga denne interessen liten økonomisk uttelling, men kunnskapen og ikke minst erfaringene jeg skaffet meg kom til nytte da bok- og mediebransjen for alvor fikk øyene opp for digital publisering senere på 90-tallet. Nærmest over natten begynte det å hagle med henvendelser knyttet til ebøker og annen digital publisering, og så begynte artikkel- og foreleserkronene å trille inn.

De opprinnelige investeringene jeg gjorde i maskinvare betalte seg tilbake mange hundrefold. Det er altså gode økonomiske argumenter for å ta seg tid til å bli litt klokere i min bransje – heldigvis.

Hvordan får man råd?
Det finnes ingen sabbatsår-ordning for enkeltmannsforetak, så dette finaniseres helt og holdent med oppsparte midler. Dette er penger som for tiden bare står der – de generer knapt renteinntekter og aksjemarkedet er jeg for feig til å satse stort i. Så isteden besluttet jeg altså å investere dem i min egen etterutdanning. Vel, i alle fall noe av dem: Jeg har fremdeles inntekter, bare ikke så høye som da foreleseraktviteten var på det største.

Det jeg ikke kommer til å gjøre for å spe på inntektene under sabbatsåret, er å skrive en bok. Det er jo det jeg har gjort i alle år, og faller dermed inn under det jeg trenger å ta en pause fra. Dessuten er jeg blitt pessimistisk på bokbransjens vegne de senere årene, Det fallet i verdiskapningen som bransjen har opplevd de siste åtte årene (stikk motsatt av kulturlivet forøvrig) har jeg også merket godt på min egen bunnlinje.

I et marked der stadig flere forsøker å kapre en bit av den samme (krympende) bok-kaka, og det stort sett ser ut til å være krimforfattere og rosabloggere som får gjennomslag, er fremtidsutsiktene dystre for en forfatter av min type. Stagnasjonen avspeiler seg også på innovasjonen: Selv om ebokmarkedet i Norge er i vekst, er teknologien blitt stående på stedet hvil lenge før den nådde fulle potensiale.

Hvordan unngår man å bli liggende på sofaen?
Sabbatsår av denne typen passer åpenbart ikke for alle. Et kvart århundre som frilanser har gitt meg mye selvdisiplin: Jeg er vant til jobbe for meg selv, uten kolleger eller sjefer. Hver dag står jeg opp og går fem skritt inn på hjemmekontoret hver dag, der jeg er eneansvarlig for å holde dødlinjer. Jeg har alltid jobbet prosjektorientert, og jeg vil tro at det å planlegge et fagbokprosjekt – en prosess som også starter med blanke ark og som strekker seg over et halvt år eller mer – er en god modell for å strukturere et sabbatsår.

Det er nok lurt å ha en klar forestilling om hva man vil gjøre, og hvor man ønsker å være når året er omme. Jeg er ennå bare tre måneder inne i sabbatsåret mitt, og skal selvsagt ikke se bort fra at virkeligheten griper inn og tvinger meg til å avslutte det før tiden. Men jeg håper virkelig ikke det, for jeg kan allerede nå si at det er en sann fryd å få lov til å tenke på noe helt annet enn det jeg har gjort de siste 25 årene.

Om viktigheten av rollemodeller: Historien om Ed Dwight

I siste utgave av den utmerkede podcasten “Memory Palace” forteller Edward Dwight sin historie. Da president Kennedy tok beslutningen om å sende mennesker til Månen hadde han også en tanke om at astronautene burde representere mangfoldet på Jorda, at det i tillegg til de hvite mennene som dominerte det gryende romprogrammet burde være folk med afrikansk og asiatisk bakgrunn. Som følge av dette ble Ed Dwight, en av en ganske liten gruppe afroamerikanske offiserer i flyvåpenet, oppfordret om å søke på astronaututdanningen. 

FEB-03-scan0071

Kaptein Ed Dwight, her med en modell av romflyet Dyna-Soar

Ed Dwight hadde gått gradene i flyvåpenet siden tidlig 1950-tall og regnet med å fortsette med det. Da han fikk et brev fra det Hvite hus om å bytte karriere, syntes han først forslaget virket latterlig. Dette var et knapt tiår etter at USAs militære ble desegregert av president Truman. Dwight visste at det var vanskelig nok å være en anonym svart offiser, om ikke man skulle påta seg en rolle som plasserte ham i offentlighetens fulle søkelys.

Det som fikk ham til å ombestemme seg, var tanken på at han som astronaut kunne inspirere andre i samme situasjon. Det tidlige 1960-tallet var preget borgerrettighetskampen i USA, og Dwight følte at dette kunne bli hans bidrag, at han kunne hjelpe “sine egne” på ved å vise at man kunne nå et hvilket som helst mål:

“If you put one black guy – or even a woman! – up there, that means anybody could do it.”

Derfor trosset han sine motforestilinger og søkte likevel, og fikk raskt oppmerksomhet i form av artikler og intervjuer, fanpost og hatpost. Dwight beskriver det som en virvelvind av aktivitet. Og så skjedde det han visste kom til å skje: responsen fra testflyger- og astronautmiljøet som oppfattet Dwight som en underkvalifisert kandidat som av politiske årsaker ble skjøvet frem på scenen. Og for sikkerhets skyld en svart sådan.

Den legendariske testpiloten Chuck Yeager, det første mennesket som fløy raskere enn lyden og av mange påtenkt som USAs første astronaut, kalte inn til et møte med testpiloter hvor han skal ha sagt:

“Listen, Kennedy is trying to cram a n***** down our throats. If he graduates, all of you are going to lose your jobs.”

Yeager oppfordret alle til å boikotte Ed Dwight når han kom for å begynne på treningen, for å få ham til å slutte. Og oppfordringen ble fulgt av de fleste, sier Dwight. Han forteller at han ble ekskludert og hetset i den grad at representanter for det Hvite hus måtte gripe inn på hans vegne. Det i sin tur førte til at han ble sett på som Kennedys gullgutt, og var ifølge ham også årsaken til at treningen fikk en brå slutt.

Den 22. november 1963 befant Ed Dwight seg i en måneskipssimulator da han fikk høre om skuddene i Dallas, og han skjønte umiddelbart at karrieren var over. Noen dager senere lå det et brev på bordet hans, en ordre om utskipning til Tyskland der han skulle knyttes til et tysk astronautprogram som på det tidspunktet ikke eksisterte. Dwight kontaktet senator Ted Kennedy, som forklarte at familien hadde mistet sin innflytelse og at den nye presidenten ønsket seg en annen svart kandidat enn Dwight.

Denne artikkelen i tidsskriftet Ebony fra juni 1965 går dypere inn i konflikten som fulgte, som blant annet resulterte i at Dwight skrev en femten siders rapport der han dokumenterer diskrimineringen han mener han ble utsatt for. Sluttresultatet ble at Dwight ikke bare forlot treningsprogrammet men også flyvåpenet, og jobbet noen år i det sivile (bl.a. som selger for IBM) før han ble den anerkjente billedhuggeren han er idag.

lawrence_robert

Major Robert H. Lawrence, USAF (1935-1967)

Det er selvsagt ingen som vet om Dwight kunne ha blitt astronaut – flertallet av de som tok samme type astronauttreningskurs kvalifiserte seg aldri til uttak. Men en som faktisk kvalifiserte seg var Robert Henry Lawrence. I 1967 fullførte Lawrence, som hadde en doktorgrad i fysikalsk kjemi, flyvåpenets testpilotskole ved Edwards Air Force Base og ble deretter valgt ut som astronaut til flyvåpenets bemannede romstasjonsprogram MOL.

MOL ble riktignok kansellert noen år senere, men mange astronauter fra programmet fikk senere karrierer i NASA. Lawrence kunne altså ha vært første afroamerikaner i rommet, hvis ikke han hadde omkommet under en treningsflygning i 1967. At få har hørt om ham, skyldes ikke minst at det tok tid for det offisielle USA å anerkjenne ham. På plaketten til den berømte statuetten “Fallen astronaut”, som ble plassert på Månen av Apollo 15-astronautene, er hans navn ikke å finne blant flere andre som omkom under treningsflygninger.

Etter en årelang kampanje for å få Lawrences navn på listen over astronautkandidater som ga sitt liv for romfarten, kom anerkjennelsen i 1997. Da ble “Robert Lawrence” føyd til en liste med navn over minnesmerket over falne astronauter i Florida, og siden er han rutinemessig blitt nevnt som en afroamerikansk rompionér.

Arnaldo-tamayo

Arnaldo Tamayo Méndez

Det tok sin tid før den første med afrikansk bakgrunn fløy i rommet. Astronauten, eller rettere sagt kosmonauten, var Arnaldo Tamayo Méndez, en kubaner som ble skutt opp med Soyuz 38 i september 1980 som en del av Sovjetunionens Interkosmos-program. Den første afroamerikaneren i rommet var Guion Bluford, mens Mae Jemison ble den første kvinnelige afroamerikanske astronauten i 1992.

1024px-Bluford_on_Treadmill_-_GPN-2000-001078

Guion Bluford trener ombord i romfergen

Så der har du det: En gruppe romhelter du neppe hadde hørt om før. Og så kan man spørre seg: Betyr det noe? Svaret ble i grunnen gitt av Ed Dwight, som altså valgte å satse på astronauttrening fordi han trodde det kunne inspirere andre. Rollemodeller er viktige. De er så viktige at de fra starten av har vært sentrale i begrunnelsen for de enorme ekstrautgiftene ved å ha mennesker i rommet.

Du husker sikkert selv hva rollemodeller kunne bety. Tenk tilbake på din egen barndom, på de voksne som betydde noe for deg, som inspirerte deg og fikk deg til å strekke deg. Du fant dem i nærmiljøet i form av foreldre, trenere og lærere. Du fant dem der ute i form av oppdagere (Heyerdahl!), idrettshelter og skuespillere. Og altså astronauter, for mange av oss. Jeg har i alle år sagt at jeg tilhører “Apollo-generasjonen”, og har skrevet følelseladd om hvordan det var å se Neil Armstrong på scenen. Han var viktig for meg. Han formet livet mitt.

At det fremdeles er gyldig for de oppvoksende slekter fikk jeg sanne for noen uker siden. Jeg var på tur til Stockholm og kom tilfeldigvis over en filmfestival der Christer Fuglesang var en av attraksjonene. Fuglesang er som kjent den første svensken i rommet , og etter hans opptreden så jeg hvordan unge folk, stimlet sammen rundt ham. Mannen er en rockehelt, en selfie-magnet. Slik Danmarks nybakte astronaut Andreas Mogensen vil bli det når han vender hjem fra romstasjonen.

sjkzSN5GSFezkWsKSvbCTZV0XUN3VcufslQ1WeT34KY

Tenk så på hvordan det er å være en mørkhudet jente eller gutt med interesse for vitenskap og teknologi. Overalt hvor de snur seg, i lærebøker og nettet og TV og i fiksjonelle skildringer, ser de nesten bare hvite i slike roller (i motsetning til f.eks. idrett, politikk eller kultur). Gang på gang får disse unge, som i likhet med alle andre unge også søker identitet og samhørighet, en påminnelse om at vitenskap og teknologi er et område der de vil skille seg ut.

Derfor denne bloggpostingen, for å minne alle oss som jobber med formidling og undervisning om viktigheten av å tenke på dette perspektivet, av å finne eksempelpersoner som kan gi alle unger noen å strekke seg etter. Eksempelpersoner som hun du ser nedenfor. Les biografien hennes. Jeg mener: Førr ei dame!

800px-Dr._Mae_C._Jemison,_First_African-American_Woman_in_Space_-_GPN-2004-00020

Professor Mae C. Jemison

Ting jeg foreleser om for tiden

Internet of Things/Levende ting

Big Data/Smarte ting

Autonome systemer/Selvgående ting

 

Nettbrett-nedtur

Forleden måned skulle jeg ta mitt ganske nyinnkjøpte ASUS-nettbrett ut av skuffen der det normalt ligger. Den knasende lyden jeg hørte da jeg grep tak i brettet ga meg en synkende følelse, og ganske riktig: da jeg vippet opp skjermen var den prydet av en sprekk oppe i venstre hjørne. Som bildet nedenfor forhåpentligvis viser (klikk for større versjon), skyldes sprekken ikke slag eller fall. Det er rett og slett to lange, rette linjer i glasset som oppsto spontant i løpet av natten.

Jeg hadde ikke googlet mye før jeg oppdaget at andre har opplevd slike spontane sprekkdannelser på ASUS Transformer. Noen mener det skyldes designet – jeg vet ikke nok om teknologien til å si noe om det. Men jeg vet nok til å kjenne mine rettigheter som norsk forbruker, kontaktet utsalgsstedet (Komplett.no) og ble henvist videre til ASUS Norge som henviste meg til deres reparatør, Infocare. Brettet ble sendt avgårde, ble mottatt på Infocare og alt tyder på at min forklaring er godtatt og at reparasjon vil skje under garanti.

Det var for én måned siden, og de siste fire ukene har status for reparasjonen vært “Venter tilbakemelding fra leverandør”. Jeg har kontaktet Infocare, men ikke fått informasjon om når jeg eventuelt kan vente et reparert brett. Nå kjøpte jeg ASUS-brettet hovedsaklig fordi det så ut til å være et nyttig arbeidsredskap, og da sier det seg selv at å miste laptop-erstatningen i 10% av arbeidsåret er en ordentlig nedtur. Det har blitt mye mekking og triksing med mobilen på reise i det siste, uten at det har gitt den samme effektiviteten som en større skjerm vil gi.

Grensen for min tålmodighet er raskt i ferd med å nås, og skjer det ikke noe i løpet av de nærmeste par ukene vil jeg be om et nytt produkt eller pengene tilbake fra Komplett, slik Forbrukerrådet mener jeg har krav på. Det blir antagelig det siste, for et av problemene med ASUSen – og kanskje den bakenforliggende forklaringen på at dette trekker i langdrag – har vært leveringsproblemer. Transformer Prime ble fort utsolgt i Norge (etter min forrige posting om Transformeren ga mange tilbakemelding om dette), og det kommer ikke på tale å akseptere forgjengeren.

Det er noe veldig kjent ved denne situasjonen. Jeg har alltid vært interessert i minidatamaskinformatet, og kjøpte min første Psion 3a i 1994 (jøss, det er snart 20 år siden!) Siden har jeg eid Psion 5, 5mx og 7 (egentlig en subnotebook), to varianter av Sharp Zaurus, en Nokia N900 og nå altså et Android-nettbrett. Selv om nettbrett-segmentet har tatt av mye raskere enn PDAene gjorde i sin tid, snakker vi fremdeles om fersk teknologi med mange barnesykdommer. Man kan kalle det “Gorilla glass” så mye man bare vil, men jeg har sett nok knuste smartfoner og brett til å vite at vi snakker om teknologiens kanskje svakeste punkt.

Når det er sagt, er jo teknologien kommet for å bli. Jeg har allerede kjøpt en haug med apper i Google Play, og har vent meg til brettmåten å jobbe på. Mens jeg venter på at noe skal skje med ASUSen, har jeg derfor gått til innkjøp av nok et nettbrett. Expansys.no, som jeg har gode erfaringer med, hadde utsalg på Samsung Galaxy Tab 7 i forrige uke, og jeg hoppet på og skaffet meg et wifi-brett til en langt rimeligere penge enn ASUS-brettet. Jeg har rett og slett innsett det trengs en backup-enhet så lenge teknologien er på dette stadiet.

Galaxy Tab 7 er, som navnet antyder, bare på 7 tommer. Dermed er det betydelig lettere og mindre enn ASUS-brettet og går lett ned i en lomme (jeg vet, for jeg har testet det før jeg bestemte meg). Akkurat nå er det underveis med DHL, så jeg regner med at det er her i løpet av noen dager. Mens jeg foretrekker den mindre skjermen (Galaxy Tab 7 er ikke mye større enn min høyt elskede Kindle), har den intet docking-tastatur av den typen som gjør ASUS Transformer så praktisk.

Så her ligger det an til nerdekulturkræsj – kanskje denne trofaste kjøperen av PDAer og smartfoner med fullt QWERTY-tastatur til og med lærer seg å elske skjermtastatur? Jada, og griser kan fly. ;)

Tale til Unge Venstres sommerleir

Jeg var så heldig å være blant de ytterst få i norsk offentlighet som fikk anledning til å tale til politisk engasjerte ungdommer i kjølvannet av terroraksjonen 22. juli 2011. Dette er hva jeg valgte å si på Tromøya 1. august 2011:

Jeg hadde opprinnelig planlagt å snakke om liberal politikk i et fremtidsperspektiv på denne sommerleiren. Men for ti dager siden befant jeg meg utenfor blokka vi bor i på Tøyen, sammen med sønnen min, da et voldsomt brak som fikk det til å riste i vinduene avbrøt leken. Noen minutter senere hørte jeg sirenene som fortalte meg at Norge ikke ville bli helt det samme igjen.

Det som har skjedd påvirker selvsagt formen på det jeg skal si ikveld. Normalt snakker jeg uten manus, for eksempel, men i dette tilfellet har jeg valgt å lese høyt, rett og slett fordi det er vanskelig å samle tankene i en stund som denne. Det er en del temaer jeg ikke kommer inn på, det blir mindre fokus på konkret politikk, og mer fokus på verdier.

En av mine roller i offentligheten er å fungere som fremtidstenker. Dette faget, som ofte er mer av en kunst enn en vitenskap, handler ikke om å spå om konkrete enkeltbegivenheter i fremtiden. Fremtidstenkning er en metode som lar oss drøfte kreftene som former morgendagen i vår tid, og som lar oss danne bilder av mulige fremtider som skal inspirere til debatt, ettertanke og handling.

Historie har alltid stått sentralt i fremtidstenkning. Ikke fordi vi tror at historien gjentar seg selv – det gjør den gudskjelov ikke. Men historien kan fortelle oss mye om hvordan den konstante faktoren i samfunnsutviklingen – enkeltmennesker og grupper – reagerer på problemer og kriser.

Og er det noe vi kan lære av historien idag, må det være dette: så forferdelig som terrorangrepene var, er de alene ikke istand til å gi oss en dårlig fremtid. Europa har vært herjet av politisk terror og vold fra venstre og høyre i over hundre år, og erfaringene fra det siste halve århundret er entydige: demokratiet er en mer hardfør organisme enn antidemokrater forestiller seg.

Joda, tilbakeslag kan følge. 11. september-angrepene førte til Patriot Act, fengselet i Guantanamo Bay og overvåking i en hittil ukjent skala i et fritt samfunn. Men USA har bevart sin sjel gjennom alt dette. Det er og blir verdens ledende liberale demokrati. Det er også de europeiske landene som i lange perioder etter krigen har vært utsatt for terrorkampanjer, som Storbritannia, Tyskland og Frankrike.

I disse dager sies det ofte at terroristen i Oslo har tapt. Og hvis målet var å utløse en seksti år lang borgerkrig mot den påståtte islamske invasjonen, vil han ikke oppnå det. Han får ikke noe folkelig opprør mot de mye omtalte «kulturmarxistene». Å tro at man kan forandre historiens løp ved å drepe 77 mennesker er ikke bare et symptom på et forkvaklet sinn. Det vitner også om manglende forståelse av hva et samfunn er, og hvilke krefter som former det.

Men dermed er det ikke sagt at himmelen er skyfri. Det som har hendt er et kraftig varsko om hvor sterk illiberal tankegang som høyreradikalisme og islamofobi står i dagens Europa. Om ikke terroristens handlinger støttes av særlig mange, deles hans grunnleggende analyse av millioner på kontinentet. Det inkluderer et ikke ubetydelig antall nordmenn, skal man dømme etter nettkommentarer de siste dagene.

Historien har lært oss at terror som regel foregår mot et bredere ideologisk bakteppe, og tar utgangspunkt i problemer mange opplever som reelle. Venstreterrorismen på 1970-tallet foregikk mot bakgrunn av 1968-opprøret og en generell venstreradikal bølge. Islamistisk terror har sitt utspring i et verdensbilde som i stor grad er formet av tiår med konflikt i Midtøsten.

Så selv om det viser seg at terroristen i Oslo opererte helt på egen hånd, er bakteppet for handlingen noe han stadig kommer tilbake til i sitt mye omtalte kompendium: massemigrasjonen vi nå er vitne til. Vi lever i den største forflytningen av mennesker på kloden siden Folkevandringstiden etter Romerrikets fall, og alt tyder på at det vil fortsette i overskuelig fremtid.

Det er mange drivkrefter bak den nye folkevandringen, men en av de viktigste i fremtiden vil være en befolkningsmessig ubalanse mellom land i nord og sør. De nærmeste tiårene vil eldrebølgen skape et enormt behov for arbeidskraft her i det rike nord, samtidig som det finnes et stort overskudd av reisevillig arbeidskraft andre steder på kloden.

Ifølge EU-statistikk kan Europa frem mot 2050 trenge opptil 50 millioner nye arbeidstakere for å dekke behovene i omsorgssektoren, og fylle tomrommene etter pensjonistene. Det aller meste av denne arbeidskraften vil komme fra land i Asia og Afrika. Resultatet er at befolkningen i det rike nord nærmest uunngåelig vil forandre sammensetning.

I USA anslår demografer at halve befolkningen i 2050 kan ha opprinnelse fra et annet sted enn Europa. Et såkalt «ikke-kaukasisk flertall» er allerede et faktum i sju av landets delstater.

Ifølge Statistisk sentralbyrå vil vi se en lignende utvikling her i landet. Vår dynamiske økonomi krever mye arbeidskraft, og innen 2050 kan vi ha passert over sju millioner innbyggere. Det meste av veksten vil skyldes innvandring, og mye av den vil i sin tur ha sin opprinnelse utenfor Europa. Eller om man vil: Resten av Norge vil følge utviklingen i Oslo, som så ofte tidligere.

Dette enkle demografiske faktum er bakgrunnen for frykten vi nå finner på ytre høyre fløy. Og selv om de er ganske alene i sin tro på at vår sivilisasjon står foran sin undergang, reiser de spørsmål som åpenbart gir gjenklang blant mange velgere: Hvordan vil Norge se ut én av tre har innvandrerbakgrunn? Hvordan går det med velferdsstaten, helsevesenet, skolen, demokratiet? Hvilke verdier vil landet vårt stå for i en slik fremtid? Hva vil definisjonen av det å være norsk bli?

Dette er spørsmål vi har vært lite villige til å drøfte i Norge og Europa forøvrig, og dermed har ekstremister i stor grad fått rå grunnen alene. Når den politiske hverdagen begynner, må vi begynne å se på hvordan vi kan gjøre det. Det liberale samfunnet trenger ikke bare motbilder til ekstremistenes dystopiske fremtidsvisjon av et sharia-styrt «Eurabia».

Vi trenger også motbilder til en langt mer sannsynlig fremtid, som vi allerede kan se avtegne seg i USA. Valget av Obama viser hvordan politikk og demografi er i ferd med å filtres sammen. Om befolkningssammensetningen i USA i 2008 hadde vært som den var i 1980, ville John McCain ha vunnet klart.

Eller om man vil: En overvekt av republikanske velgere finnes blant hvite folk på landet, mens demokratenes maktbase i stigende grad er brune mennesker i byene. Den amerikanske eldrebølgen vil lenge preges av den såkalte «boomer»-generasjonen av hvite amerikanere, samtidig som innvandrerbefolkningen lenge vil være yngre.

Frykten er at dette på sikt kan føre til en «gråbrun konfliktakse», der trange offentlige budsjetter fører til at tilbud til hvite pensjonister og yngre innvandrere settes opp mot hverandre. Delstaten Arizona fremheves gjerne som en mulig modell for en slik utvikling, som vi altså må unngå.

Vi trenger bilder av fremtiden som realistiske og inspirerende, uten å være utopiske. (Utopier bør liberalere overlate til de politiske ytterfløyene.) Det enkle er ofte det beste. Så hva med å starte med noe som ble sagt av 12 år gamle Henriette til Aftenposten forleden: «Det blir aldri som før. Men jeg tror det blir bedre.»

Henriette kan få rett, men jeg vet at det ikke vil skje av seg selv. Om vi skal skape et bedre Norge blir vi nødt til å gripe fatt i frykten, og dens årsaker – både de innbilte og de høyst reelle. Den gode nyheten er at utgangspunktet etter terrorangrepene knapt kunne vært bedre.

Disse dagene preges av et samhold, en framvoksende enighet om ikke å kneble debatt eller undertrykke meninger og en slående mangel på hevnlyst fra ofrenes og de etterlattes side. Når britiske tabloider sjokkeres av terroristens gode soningsforhold, vet vi at vi er på riktig spor som samfunn.

I en kritisk situasjon for landet har nordmenn virkelig vist hva de er gode for. Samtidig har vi vært velsignet med god ledelse. Kongen, Oslos ordfører og statsministeren har alle vist seg situasjonen verdig. De har sagt mye godt og trøstende, men den største gaven til ettertiden var det Stoltenberg som sto for, med uttalelsen: «Vi vil møte angrepet med mer demokrati og mer åpenhet.»

Denne velformulerte setningen er ikke bare en viktig avstandsmarkering til terroristen og hans meningsfeller, den er også et godt utgangspunkt for politisk arbeid i tiden fremover. For et liberalt parti passer den utmerket, fordi den fokuserer på kjerneverdier. Åpenhet og demokrati – ord som forplikter.

Mange har tolket uttalelsen dithen at regjeringen ikke vil gå inn for mer overvåkning. «Ingen Patriot Act i Norge», som New York Times skrev. Vi bør holde fast på den fortolkningen lenge. Hvis det skulle vise seg at et stortingsflertall om noen år ønsker å trappe opp overvåkningen ytterligere, så skal vi minne om ordene som alle stilte seg bak i 2011.

Men vel så viktig: mer demokrati og mer åpenhet kan ikke bety annet enn at vi gjennomgår innvandringsdebatten slik den har vært ført her i landet. Det er mulig at den har vært for lite åpen, slik mange har skrevet de siste dagene. Kanskje er det til og med slik, som den danske politikeren Naser Khader hevder i et innlegg, at en hardere innvandringsdebatt av dansk type kan hindre voldshandlinger.

Så langt ser vi ikke mye tilslutning til synet om at vi bør gå i Danmarks fotspor. Det vi isteden ser vi en gryende selvkritikk for tonefallet i debatten, fra sentrale deltakere. Flere prominente høyrebloggere eller blåbloggere innrømmer nå at de kan ha gitt ekstremister for mye spillerom, og at man i fremtiden er nødt til vise sine meningsmotstandere større respekt.

En av de mest viktigste uttalelsene kommer fra Knut Hanselmann, ordfører for FrP i Askøy kommune. Han sier: «Jeg tror vi vil få en annen type diskusjon når det gjelder innvandring. Ikke bare i valgkampen, men i år framover. Frp er partiet som vil ha minst innvandring i Norge, og det kommer vi fortsatt til å hevde. Men språkbruken må bli helt annerledes og mer saklig.»

Å legge bånd på seg i debatter – ja, for det er det vi snakker om her – kan høres ut som antitesen til fri meningsbryting. Men det er det motsatte som er tilfelle. Man får ingen meningsfylt og fruktbar debatt uten et minstemål av høflighet og gjensidig respekt. Det er når man omtaler statministeren som «kulturquisling» eller ser på alle FrP-medlemmer som rasister, at debatten låser seg helt.

Økt demokrati og økt åpenhet må også innebære en heving av kunnskapsnivået om demokratiske prosesser blant en del etniske nordmenn på ytre høyre fløy. Nei, ytringsfrihet er ikke publikasjonsplikt, slik mange – inklusive terroristen – synes å tro. Aviser, forlag og TV-stasjoner er i sin fulle rett til å avvise ytringer.

I et land der halvparten er på Facebook og 400 000 har sin egen blogg, har det uansett aldri vært lettere å ytre seg enn akkurat nå. Men det i gir opphav til en annen misforståelse: siden alle kan ytre seg på Facebook-veggen sin, handler «ekte» ytringsfrihet om å bli lagt merke til. «Folk er frustrerte over ikke å bli hørt gjennom å delta i demokratiske prosesser» som en anonym kommentator skriver på VG Nett.

Som en som alltid har gitt min støtte til småpartier må jeg si: velkommen til det parlamentariske demokratiet. Mindretallet blir ofte ikke hørt – slik er det bare. Løsningen finner man ved å studere praksisen til norske småpartier. Sentrumspartienes makt har alltid tatt utgangspunkt i evnen til å inngå allianser og kompromisser. Den som tror noe annet er dømt til å sitte på sidelinjen og være frustrert.

Hvis vi lykkes med å engasjere flere av dem som mener seg utestengt, bør vi være rede til å ta debatten. Eller tørre å ta den, som det så ofte sies i våre dager. Vanligvis er det kode for å snakke om alle problemene som etter sigende følger av innvandring. Det får så være. Selvsagt skal vi tørre å ta debatten om språkproblemer, lav deltakelse i yrkeslivet og kvinners situasjon.

Men vi må også ha definisjonsmakt. Vi må si fra når den blir ensporet eller sporer helt av. Ta Groruddalen, som har vært gjenstand for elendighetsbeskrivelser i pressen siden man omskrev Stovner til «Stoffner» den gang jeg var ung. Idag sitter folk flest med inntrykket av at problemene i bydelen begynte med innvandringen, mens det i virkeligheten dreier seg om et kompleks av faktorer som sosiale forhold og byplanlegging.

Og mer enn det. Vi må reise en innvandringsdebatt som faktisk handler om innvandring. I norsk offentlighet røres innvandrere, flyktninger og asylsøkere oftest sammen i en eneste saus. Et eksempel er meningsmålingen som nylig konkluderte med at over halvparten av nordmenn ønsket seg stans i innvandringen – men som ikke nevnte at innvandringsstoppen fra 1975 fremdeles er gjeldende.

En realitetsbasert innvandringsdebatt må også ha et fokus på fremtiden. Hvis flertallet av nordmenn virkelig ønsker å stanse all innvandring må vi kunne kreve en forklaring på hvordan vi får nok hender i omsorgssektoren og fyller tomrommet etter pensjonistene, ikke minst når eldrebølgen treffer oss med langt større kraft enn dagens prognoser tilsier (de baserer seg jo på at vi har innvandring).

Vi må absolutt tørre å ta debatten om identitet, om hva det egentlig innebærer å være norsk idag, og hvordan vår nasjonale identitet vil endre seg med årene. Men vi skal også være nøye med å si fra når identitetsdebatten isteden blir en debatt om de gode, gamle dager. Og når den blir det, kan de av oss som har vært med en stund utfylle bildet. Bevares, Norge var mer oversiktlig for 30-40 år siden, da Deep River Boys var definisjonen av mørkhudet nordmann og spaghetti på boks var det mest eksotiske folk hadde på tallerkenen.

Men Norge var også langt kjedeligere enn idag, med begrenset vareutvalg i butikkene (for ikke å snakke om åpningstidene), dyre utenlandsreiser, én TV-kanal og en presse dominert av partiaviser. Vi kan ikke ha en identitetsdebatt uten å ta med hvordan globalisering og migrasjon har beriket oss.

Vi skal tørre å ta debatten om følelser. At innvandring kan skaper usikkerhet og til og med frykt hos mange, er forståelig. Jeg kjenner også foreldre som sender barna sine til andre skoler enn de lokale, fordi de er redde for at språksvake innvandrerbarn fører til et dårligere undervisningstilbud.

Men når følelsene bringes på bane, må vi minne om følelsene som sjelden anerkjennes. For eksempel frykten mange innvandrerforeldre har for sine barns fremtid, og som jeg kjenner på daglig. Jeg frykter at min sønn, som er adoptert fra Etiopia, ikke får det livet han fortjener fordi han ser ut som han gjør.

Jeg frykter at han skal få døra slengt i ansiktet når han søker jobb eller skaffer seg bolig. Reddest av alt er jeg for at han skal støte på meningsfeller av Oslo-terroristen i en mørk bakgate. Når jeg tenker på Fabian Stang og Jens Stoltenberg, blir jeg beroliget. Så går jeg på nettet, og blir redd igjen.

Vi må tørre å reise debatten om velgernes kognitive dissonans. Velgernes evne til å ha to motstridende tanker i hodet samtidig er årsaken til at mange er istand til å ønske seg lavere skatter og en sterk utvidelse av offentlige tilbud på en og samme tid. Eller full stans i innvandringen, og samtidig flere hender i omsorgen.

Vi kan ikke ha tropefrukter midt på vinteren og ferieturer til Thailand, og samtidig stanse globaliseringen. Vi kan ikke nyte godt av utallige produkter av den frie flyten av ideer, varer og kapital, og samtidig leve i den villfarelse at mennesker ikke følger med i den flyten.

I et fremtidsperspektiv er dette ikke et moralsk spørsmål, men en praktisk realitet. Innvandring og eldrebølge er, sammen med klimaendringer, overbefolkning og ressursmangel, utfordringer som vil tvinge oss til å gjøre vanskelige valg. Partier som tar opp dette risikerer å bli upopulære i brede velgergrupper på kort sikt, men vil stå mye bedre rustet for fremtiden.

Så joda, vi skal tørre å ta debatten. Og vi må våge å pløye dypere enn som så, til de mørkere avkroker av våre sinn. For dette handler ikke bare om tonefall eller kunnskapsnivå. Ytterst sett er innvandring og integrering spørsmål som definerer vårt verdigrunnlag og menneskesyn.

Jeg skal gi dere et deprimerende aktuelt eksempel på det. I den første timen etter eksplosjonen i Oslo ble generalsekretæren i Islamsk Råd Norge, Mehtab Afsar, nedringt av journalister fra inn- og utland. De spurte blant annet om han visste noe om terrorangrepet, og om han kjente dem som stå bak.

Muslimer – eller folk som så ut som muslimer, hvilket vil si brune kvinner og menn – ble skjelt ut på gaten og kalt for «muslimsprengere». Det fortelles om fysiske angrep. Mange kvinner i Oslo fikk samme telefon som min søsters nabo fra Djibouti i Afrika, som skulle på jobb i hjemmesykepleien og som sterkt ble frarådet å bruke hijab.

Ingen representanter for statskirken ble nedringt da det viste seg at terroristen kalte seg kristenkonservativ. De ble ikke spurt om de kjente terroristen, eller bedt om å ta avstand på vegne av det kristne miljøet, slik vi vet det ville ha skjedd med Mehtab Afsar om terroristen hadde vært en som kalte seg muslim. Det er heller ikke meldt at folk med synlige kristenkors – eller høye, blonde menn med det PST-sjefen kaller et «arisk utseende» – ble trakassert.

Som Fabian Stang – som i høst kommer til å sette rekord i antall slengere, det er en veldig enkel fremtidsspådom å komme med – så ypperlig uttrykte det i Urtegata moské for noen dager siden: «Morderen var hvit, kristen og bodde i mitt område, men dere stempler ikke meg som drapsmann. Takk for det.»

Av alle utviklingstrekk i norsk offentlighet de siste tiårene er reduksjonen av muslimer og andre mørkhudete innvandrere til representanter for en ensartet gruppe det mest bekymringsfulle. Vi snakker om en de-individualisering som minner sterkt om den som er bærebjelken i autoritær tenkning. I kommunismen sto samfunnsklasse over individet, i nazismen var det rase eller folkegruppe.

Vår tids innvandringskritikere er sjelden så langt ute å seile, men de bruker konsekvent begrepet «kultur» på samme måte. Et godt eksempel fra norsk debatt er setningen som fikk AUF til å anmelde en stortingsrepresentant for rasisme for et par måneder siden: «Det er ingen tvil om at innvandrergutter blir hissigere enn norske – det ligger i kulturen».

Nok engang er hovedproblemet at tankegangen er så utbredt. Vi finner spor av den i de fleste politiske partier, og som enkeltmennesker har vi alle gjort oss skyldige i det. Jeg bor i en bydel i Oslo som preges sterkt av romfolket som har kommet til Norge de siste årene, og innrømmer at jeg måtte kjempe med min egen gruppetenkning.

Det var først da jeg leste reportasjene om forholdene som romfolket lever under i Romania og Bulgaria, at jeg skjønte hvor feil jeg tok. Men i disse dager – i sorgens og solidaritetens Oslo – meldes det at butikkeiere i Oslo nekter romfolk å pante flasker (i strid med loven) fordi de etter sigende “ikke vil ha slike folk der”.

Prosessen vi kan kalle re-individualisering, det vil si at vi lærer oss å se enkeltmennesket bak gruppebetegnelsen, er ikke triviell. Den krever tid, og den krever kunnskap. Men skal vi ha mer åpenhet og mer demokrati i fremtiden, er den helt nødvendig. I vår retorikk må vi aldri glemme å hamre inn at alle krav på å bli behandlet som individer, istand til å tenke selv og gjøre sine egne valg.

I min bydel er niqab ikke et uvanlig syn i gatebildet. Som kvinnesaksmann reagerer jeg, fordi jeg faktisk tror niqab og burka gjør det vanskelig for kvinner å ta del i samfunnets goder via arbeid, utdanning og annen sosial omgang. Men å gjøre det til en forbrytelse å bære et plagg som ikke er til plage for andre strider med grunnleggende liberale prinsipper, uansett hva bakgrunnen for bruken er.

Hvis kvinnen selv har valgt å bruke niqab, vil et lovforbud overkjøre hennes rett til å velge å leve som hun vil. Om hun derimot er blitt tvunget, finnes det et lovverk mot tvang og vold i hjemmet. Da slår det liberale prinsippet om færrest mulig lover inn: heller enn å bruke penger på en lovprosess i Stortinget bør politiet få ekstra ressurser til å etterforske saker der det er mistanke om tvang.

Burkaforbudet i Frankrike, minaretforbudet i Sveits og Carl I. Hagens forslag om en «integreringsetat» med rett til å oppsøke alle innvandrerfamilier for å påse at de følger myndighetenes påbud, har det til felles at de umyndiggjør store folkegrupper. Ideen om at individets behov skal underordnes felleskapet har dype røtter, og kampen mot denne ideen må utkjempes på ny og på ny.

Innvandring, integrering og islam blir dermed den viktigste frontlinjen i en større ideologisk debatt om forholdet mellom individ og stat i vår tid. Fronten følger ikke nødvendigvis den tradisjonelle høyre-venstreaksen – i dette tilfellet øker troen på staten og mistroen til individet jo lenger ut til høyre man kommer.

I alle disse debattene – og en lang rekke flere jeg ikke har nevnt – må liberalere være høyt på banen. I en tid med illiberale tendenser er liberale stemmer viktigere enn noensinne. Men det er også viktig av praktisk-politiske årsaker, for å sikre at Venstres potensielle samarbeidspartnere i fremtiden har et avklart forhold til disse spørsmålene.

«Måtte du leve i interessante tider», lyder etter sigende en gammel kinesisk forbannelse. Interessante tider er historisk sett preget av forandring, konflikt og usikkerhet. Fremtidstenkningens siste budskap til dere idag er at århundret som ligger foran oss vil bli svært interessant, blant annet fordi det rommer mange av de viktigste begivenhetene i nyere historie.

Som overgangen fra en oljebasert økonomi til en basert på alternative energikilder. De første virkelig dramatiske utslagene av klimaendringene. Begynnelsen til slutten på Europas og USAs århundrelange hegemoni, og Asias gjeninntakelse av sin historiske rolle som den ledende verdensdelen. Som storstilte endringer i sammensetningen av befolkningen og teknologiske og medisinske nyvinninger vi knapt kan tenke oss idag.

Det ligger i sannhet an til å bli interessante tider. Men de behøver ikke å bli noen forbannelse, om dere får et ord med i laget. Og det får dere. For dere som sitter her kommer til å leve lengre enn noen tidligere generasjon, ifølge demografene. Dere vil være med på å forme politikk og samfunnsdebatt til godt etter 2060, når landet vårt skiller seg minst like mye fra dagens Norge, som dagens Norge skiller seg fra samfunnet Einar Gerhardsen styrte for femti år siden.

Jeg tror ikke at jeg tar for hardt i når jeg sier at deres generasjon av politikere blir en av de viktigste i landets historie. Og dere vil være preget av terroren i all fremtid. Alle som var aktive i ungdomspolitikk i 2011 vil på sett og vis høre til «Utøya-generasjonen». Jeg har tillit til at dere kommer til å bruke denne erfaringen til noe positivt. At dere kommer til å innfri Henriettes forventninger om en fremtid som er annerledes, men bedre.