Arkiv for Foredrag

Nettbrett-nedtur

Forleden måned skulle jeg ta mitt ganske nyinnkjøpte ASUS-nettbrett ut av skuffen der det normalt ligger. Den knasende lyden jeg hørte da jeg grep tak i brettet ga meg en synkende følelse, og ganske riktig: da jeg vippet opp skjermen var den prydet av en sprekk oppe i venstre hjørne. Som bildet nedenfor forhåpentligvis viser (klikk for større versjon), skyldes sprekken ikke slag eller fall. Det er rett og slett to lange, rette linjer i glasset som oppsto spontant i løpet av natten.

Jeg hadde ikke googlet mye før jeg oppdaget at andre har opplevd slike spontane sprekkdannelser på ASUS Transformer. Noen mener det skyldes designet – jeg vet ikke nok om teknologien til å si noe om det. Men jeg vet nok til å kjenne mine rettigheter som norsk forbruker, kontaktet utsalgsstedet (Komplett.no) og ble henvist videre til ASUS Norge som henviste meg til deres reparatør, Infocare. Brettet ble sendt avgårde, ble mottatt på Infocare og alt tyder på at min forklaring er godtatt og at reparasjon vil skje under garanti.

Det var for én måned siden, og de siste fire ukene har status for reparasjonen vært “Venter tilbakemelding fra leverandør”. Jeg har kontaktet Infocare, men ikke fått informasjon om når jeg eventuelt kan vente et reparert brett. Nå kjøpte jeg ASUS-brettet hovedsaklig fordi det så ut til å være et nyttig arbeidsredskap, og da sier det seg selv at å miste laptop-erstatningen i 10% av arbeidsåret er en ordentlig nedtur. Det har blitt mye mekking og triksing med mobilen på reise i det siste, uten at det har gitt den samme effektiviteten som en større skjerm vil gi.

Grensen for min tålmodighet er raskt i ferd med å nås, og skjer det ikke noe i løpet av de nærmeste par ukene vil jeg be om et nytt produkt eller pengene tilbake fra Komplett, slik Forbrukerrådet mener jeg har krav på. Det blir antagelig det siste, for et av problemene med ASUSen – og kanskje den bakenforliggende forklaringen på at dette trekker i langdrag – har vært leveringsproblemer. Transformer Prime ble fort utsolgt i Norge (etter min forrige posting om Transformeren ga mange tilbakemelding om dette), og det kommer ikke på tale å akseptere forgjengeren.

Det er noe veldig kjent ved denne situasjonen. Jeg har alltid vært interessert i minidatamaskinformatet, og kjøpte min første Psion 3a i 1994 (jøss, det er snart 20 år siden!) Siden har jeg eid Psion 5, 5mx og 7 (egentlig en subnotebook), to varianter av Sharp Zaurus, en Nokia N900 og nå altså et Android-nettbrett. Selv om nettbrett-segmentet har tatt av mye raskere enn PDAene gjorde i sin tid, snakker vi fremdeles om fersk teknologi med mange barnesykdommer. Man kan kalle det “Gorilla glass” så mye man bare vil, men jeg har sett nok knuste smartfoner og brett til å vite at vi snakker om teknologiens kanskje svakeste punkt.

Når det er sagt, er jo teknologien kommet for å bli. Jeg har allerede kjøpt en haug med apper i Google Play, og har vent meg til brettmåten å jobbe på. Mens jeg venter på at noe skal skje med ASUSen, har jeg derfor gått til innkjøp av nok et nettbrett. Expansys.no, som jeg har gode erfaringer med, hadde utsalg på Samsung Galaxy Tab 7 i forrige uke, og jeg hoppet på og skaffet meg et wifi-brett til en langt rimeligere penge enn ASUS-brettet. Jeg har rett og slett innsett det trengs en backup-enhet så lenge teknologien er på dette stadiet.

Galaxy Tab 7 er, som navnet antyder, bare på 7 tommer. Dermed er det betydelig lettere og mindre enn ASUS-brettet og går lett ned i en lomme (jeg vet, for jeg har testet det før jeg bestemte meg). Akkurat nå er det underveis med DHL, så jeg regner med at det er her i løpet av noen dager. Mens jeg foretrekker den mindre skjermen (Galaxy Tab 7 er ikke mye større enn min høyt elskede Kindle), har den intet docking-tastatur av den typen som gjør ASUS Transformer så praktisk.

Så her ligger det an til nerdekulturkræsj – kanskje denne trofaste kjøperen av PDAer og smartfoner med fullt QWERTY-tastatur til og med lærer seg å elske skjermtastatur? Jada, og griser kan fly. ;)

Share/Bookmark

Tale til Unge Venstres sommerleir

Jeg var så heldig å være blant de ytterst få i norsk offentlighet som fikk anledning til å tale til politisk engasjerte ungdommer i kjølvannet av terroraksjonen 22. juli 2011. Dette er hva jeg valgte å si på Tromøya 1. august 2011:

Jeg hadde opprinnelig planlagt å snakke om liberal politikk i et fremtidsperspektiv på denne sommerleiren. Men for ti dager siden befant jeg meg utenfor blokka vi bor i på Tøyen, sammen med sønnen min, da et voldsomt brak som fikk det til å riste i vinduene avbrøt leken. Noen minutter senere hørte jeg sirenene som fortalte meg at Norge ikke ville bli helt det samme igjen.

Det som har skjedd påvirker selvsagt formen på det jeg skal si ikveld. Normalt snakker jeg uten manus, for eksempel, men i dette tilfellet har jeg valgt å lese høyt, rett og slett fordi det er vanskelig å samle tankene i en stund som denne. Det er en del temaer jeg ikke kommer inn på, det blir mindre fokus på konkret politikk, og mer fokus på verdier.

En av mine roller i offentligheten er å fungere som fremtidstenker. Dette faget, som ofte er mer av en kunst enn en vitenskap, handler ikke om å spå om konkrete enkeltbegivenheter i fremtiden. Fremtidstenkning er en metode som lar oss drøfte kreftene som former morgendagen i vår tid, og som lar oss danne bilder av mulige fremtider som skal inspirere til debatt, ettertanke og handling.

Historie har alltid stått sentralt i fremtidstenkning. Ikke fordi vi tror at historien gjentar seg selv – det gjør den gudskjelov ikke. Men historien kan fortelle oss mye om hvordan den konstante faktoren i samfunnsutviklingen – enkeltmennesker og grupper – reagerer på problemer og kriser.

Og er det noe vi kan lære av historien idag, må det være dette: så forferdelig som terrorangrepene var, er de alene ikke istand til å gi oss en dårlig fremtid. Europa har vært herjet av politisk terror og vold fra venstre og høyre i over hundre år, og erfaringene fra det siste halve århundret er entydige: demokratiet er en mer hardfør organisme enn antidemokrater forestiller seg.

Joda, tilbakeslag kan følge. 11. september-angrepene førte til Patriot Act, fengselet i Guantanamo Bay og overvåking i en hittil ukjent skala i et fritt samfunn. Men USA har bevart sin sjel gjennom alt dette. Det er og blir verdens ledende liberale demokrati. Det er også de europeiske landene som i lange perioder etter krigen har vært utsatt for terrorkampanjer, som Storbritannia, Tyskland og Frankrike.

I disse dager sies det ofte at terroristen i Oslo har tapt. Og hvis målet var å utløse en seksti år lang borgerkrig mot den påståtte islamske invasjonen, vil han ikke oppnå det. Han får ikke noe folkelig opprør mot de mye omtalte «kulturmarxistene». Å tro at man kan forandre historiens løp ved å drepe 77 mennesker er ikke bare et symptom på et forkvaklet sinn. Det vitner også om manglende forståelse av hva et samfunn er, og hvilke krefter som former det.

Men dermed er det ikke sagt at himmelen er skyfri. Det som har hendt er et kraftig varsko om hvor sterk illiberal tankegang som høyreradikalisme og islamofobi står i dagens Europa. Om ikke terroristens handlinger støttes av særlig mange, deles hans grunnleggende analyse av millioner på kontinentet. Det inkluderer et ikke ubetydelig antall nordmenn, skal man dømme etter nettkommentarer de siste dagene.

Historien har lært oss at terror som regel foregår mot et bredere ideologisk bakteppe, og tar utgangspunkt i problemer mange opplever som reelle. Venstreterrorismen på 1970-tallet foregikk mot bakgrunn av 1968-opprøret og en generell venstreradikal bølge. Islamistisk terror har sitt utspring i et verdensbilde som i stor grad er formet av tiår med konflikt i Midtøsten.

Så selv om det viser seg at terroristen i Oslo opererte helt på egen hånd, er bakteppet for handlingen noe han stadig kommer tilbake til i sitt mye omtalte kompendium: massemigrasjonen vi nå er vitne til. Vi lever i den største forflytningen av mennesker på kloden siden Folkevandringstiden etter Romerrikets fall, og alt tyder på at det vil fortsette i overskuelig fremtid.

Det er mange drivkrefter bak den nye folkevandringen, men en av de viktigste i fremtiden vil være en befolkningsmessig ubalanse mellom land i nord og sør. De nærmeste tiårene vil eldrebølgen skape et enormt behov for arbeidskraft her i det rike nord, samtidig som det finnes et stort overskudd av reisevillig arbeidskraft andre steder på kloden.

Ifølge EU-statistikk kan Europa frem mot 2050 trenge opptil 50 millioner nye arbeidstakere for å dekke behovene i omsorgssektoren, og fylle tomrommene etter pensjonistene. Det aller meste av denne arbeidskraften vil komme fra land i Asia og Afrika. Resultatet er at befolkningen i det rike nord nærmest uunngåelig vil forandre sammensetning.

I USA anslår demografer at halve befolkningen i 2050 kan ha opprinnelse fra et annet sted enn Europa. Et såkalt «ikke-kaukasisk flertall» er allerede et faktum i sju av landets delstater.

Ifølge Statistisk sentralbyrå vil vi se en lignende utvikling her i landet. Vår dynamiske økonomi krever mye arbeidskraft, og innen 2050 kan vi ha passert over sju millioner innbyggere. Det meste av veksten vil skyldes innvandring, og mye av den vil i sin tur ha sin opprinnelse utenfor Europa. Eller om man vil: Resten av Norge vil følge utviklingen i Oslo, som så ofte tidligere.

Dette enkle demografiske faktum er bakgrunnen for frykten vi nå finner på ytre høyre fløy. Og selv om de er ganske alene i sin tro på at vår sivilisasjon står foran sin undergang, reiser de spørsmål som åpenbart gir gjenklang blant mange velgere: Hvordan vil Norge se ut én av tre har innvandrerbakgrunn? Hvordan går det med velferdsstaten, helsevesenet, skolen, demokratiet? Hvilke verdier vil landet vårt stå for i en slik fremtid? Hva vil definisjonen av det å være norsk bli?

Dette er spørsmål vi har vært lite villige til å drøfte i Norge og Europa forøvrig, og dermed har ekstremister i stor grad fått rå grunnen alene. Når den politiske hverdagen begynner, må vi begynne å se på hvordan vi kan gjøre det. Det liberale samfunnet trenger ikke bare motbilder til ekstremistenes dystopiske fremtidsvisjon av et sharia-styrt «Eurabia».

Vi trenger også motbilder til en langt mer sannsynlig fremtid, som vi allerede kan se avtegne seg i USA. Valget av Obama viser hvordan politikk og demografi er i ferd med å filtres sammen. Om befolkningssammensetningen i USA i 2008 hadde vært som den var i 1980, ville John McCain ha vunnet klart.

Eller om man vil: En overvekt av republikanske velgere finnes blant hvite folk på landet, mens demokratenes maktbase i stigende grad er brune mennesker i byene. Den amerikanske eldrebølgen vil lenge preges av den såkalte «boomer»-generasjonen av hvite amerikanere, samtidig som innvandrerbefolkningen lenge vil være yngre.

Frykten er at dette på sikt kan føre til en «gråbrun konfliktakse», der trange offentlige budsjetter fører til at tilbud til hvite pensjonister og yngre innvandrere settes opp mot hverandre. Delstaten Arizona fremheves gjerne som en mulig modell for en slik utvikling, som vi altså må unngå.

Vi trenger bilder av fremtiden som realistiske og inspirerende, uten å være utopiske. (Utopier bør liberalere overlate til de politiske ytterfløyene.) Det enkle er ofte det beste. Så hva med å starte med noe som ble sagt av 12 år gamle Henriette til Aftenposten forleden: «Det blir aldri som før. Men jeg tror det blir bedre.»

Henriette kan få rett, men jeg vet at det ikke vil skje av seg selv. Om vi skal skape et bedre Norge blir vi nødt til å gripe fatt i frykten, og dens årsaker – både de innbilte og de høyst reelle. Den gode nyheten er at utgangspunktet etter terrorangrepene knapt kunne vært bedre.

Disse dagene preges av et samhold, en framvoksende enighet om ikke å kneble debatt eller undertrykke meninger og en slående mangel på hevnlyst fra ofrenes og de etterlattes side. Når britiske tabloider sjokkeres av terroristens gode soningsforhold, vet vi at vi er på riktig spor som samfunn.

I en kritisk situasjon for landet har nordmenn virkelig vist hva de er gode for. Samtidig har vi vært velsignet med god ledelse. Kongen, Oslos ordfører og statsministeren har alle vist seg situasjonen verdig. De har sagt mye godt og trøstende, men den største gaven til ettertiden var det Stoltenberg som sto for, med uttalelsen: «Vi vil møte angrepet med mer demokrati og mer åpenhet.»

Denne velformulerte setningen er ikke bare en viktig avstandsmarkering til terroristen og hans meningsfeller, den er også et godt utgangspunkt for politisk arbeid i tiden fremover. For et liberalt parti passer den utmerket, fordi den fokuserer på kjerneverdier. Åpenhet og demokrati – ord som forplikter.

Mange har tolket uttalelsen dithen at regjeringen ikke vil gå inn for mer overvåkning. «Ingen Patriot Act i Norge», som New York Times skrev. Vi bør holde fast på den fortolkningen lenge. Hvis det skulle vise seg at et stortingsflertall om noen år ønsker å trappe opp overvåkningen ytterligere, så skal vi minne om ordene som alle stilte seg bak i 2011.

Men vel så viktig: mer demokrati og mer åpenhet kan ikke bety annet enn at vi gjennomgår innvandringsdebatten slik den har vært ført her i landet. Det er mulig at den har vært for lite åpen, slik mange har skrevet de siste dagene. Kanskje er det til og med slik, som den danske politikeren Naser Khader hevder i et innlegg, at en hardere innvandringsdebatt av dansk type kan hindre voldshandlinger.

Så langt ser vi ikke mye tilslutning til synet om at vi bør gå i Danmarks fotspor. Det vi isteden ser vi en gryende selvkritikk for tonefallet i debatten, fra sentrale deltakere. Flere prominente høyrebloggere eller blåbloggere innrømmer nå at de kan ha gitt ekstremister for mye spillerom, og at man i fremtiden er nødt til vise sine meningsmotstandere større respekt.

En av de mest viktigste uttalelsene kommer fra Knut Hanselmann, ordfører for FrP i Askøy kommune. Han sier: «Jeg tror vi vil få en annen type diskusjon når det gjelder innvandring. Ikke bare i valgkampen, men i år framover. Frp er partiet som vil ha minst innvandring i Norge, og det kommer vi fortsatt til å hevde. Men språkbruken må bli helt annerledes og mer saklig.»

Å legge bånd på seg i debatter – ja, for det er det vi snakker om her – kan høres ut som antitesen til fri meningsbryting. Men det er det motsatte som er tilfelle. Man får ingen meningsfylt og fruktbar debatt uten et minstemål av høflighet og gjensidig respekt. Det er når man omtaler statministeren som «kulturquisling» eller ser på alle FrP-medlemmer som rasister, at debatten låser seg helt.

Økt demokrati og økt åpenhet må også innebære en heving av kunnskapsnivået om demokratiske prosesser blant en del etniske nordmenn på ytre høyre fløy. Nei, ytringsfrihet er ikke publikasjonsplikt, slik mange – inklusive terroristen – synes å tro. Aviser, forlag og TV-stasjoner er i sin fulle rett til å avvise ytringer.

I et land der halvparten er på Facebook og 400 000 har sin egen blogg, har det uansett aldri vært lettere å ytre seg enn akkurat nå. Men det i gir opphav til en annen misforståelse: siden alle kan ytre seg på Facebook-veggen sin, handler «ekte» ytringsfrihet om å bli lagt merke til. «Folk er frustrerte over ikke å bli hørt gjennom å delta i demokratiske prosesser» som en anonym kommentator skriver på VG Nett.

Som en som alltid har gitt min støtte til småpartier må jeg si: velkommen til det parlamentariske demokratiet. Mindretallet blir ofte ikke hørt – slik er det bare. Løsningen finner man ved å studere praksisen til norske småpartier. Sentrumspartienes makt har alltid tatt utgangspunkt i evnen til å inngå allianser og kompromisser. Den som tror noe annet er dømt til å sitte på sidelinjen og være frustrert.

Hvis vi lykkes med å engasjere flere av dem som mener seg utestengt, bør vi være rede til å ta debatten. Eller tørre å ta den, som det så ofte sies i våre dager. Vanligvis er det kode for å snakke om alle problemene som etter sigende følger av innvandring. Det får så være. Selvsagt skal vi tørre å ta debatten om språkproblemer, lav deltakelse i yrkeslivet og kvinners situasjon.

Men vi må også ha definisjonsmakt. Vi må si fra når den blir ensporet eller sporer helt av. Ta Groruddalen, som har vært gjenstand for elendighetsbeskrivelser i pressen siden man omskrev Stovner til «Stoffner» den gang jeg var ung. Idag sitter folk flest med inntrykket av at problemene i bydelen begynte med innvandringen, mens det i virkeligheten dreier seg om et kompleks av faktorer som sosiale forhold og byplanlegging.

Og mer enn det. Vi må reise en innvandringsdebatt som faktisk handler om innvandring. I norsk offentlighet røres innvandrere, flyktninger og asylsøkere oftest sammen i en eneste saus. Et eksempel er meningsmålingen som nylig konkluderte med at over halvparten av nordmenn ønsket seg stans i innvandringen – men som ikke nevnte at innvandringsstoppen fra 1975 fremdeles er gjeldende.

En realitetsbasert innvandringsdebatt må også ha et fokus på fremtiden. Hvis flertallet av nordmenn virkelig ønsker å stanse all innvandring må vi kunne kreve en forklaring på hvordan vi får nok hender i omsorgssektoren og fyller tomrommet etter pensjonistene, ikke minst når eldrebølgen treffer oss med langt større kraft enn dagens prognoser tilsier (de baserer seg jo på at vi har innvandring).

Vi må absolutt tørre å ta debatten om identitet, om hva det egentlig innebærer å være norsk idag, og hvordan vår nasjonale identitet vil endre seg med årene. Men vi skal også være nøye med å si fra når identitetsdebatten isteden blir en debatt om de gode, gamle dager. Og når den blir det, kan de av oss som har vært med en stund utfylle bildet. Bevares, Norge var mer oversiktlig for 30-40 år siden, da Deep River Boys var definisjonen av mørkhudet nordmann og spaghetti på boks var det mest eksotiske folk hadde på tallerkenen.

Men Norge var også langt kjedeligere enn idag, med begrenset vareutvalg i butikkene (for ikke å snakke om åpningstidene), dyre utenlandsreiser, én TV-kanal og en presse dominert av partiaviser. Vi kan ikke ha en identitetsdebatt uten å ta med hvordan globalisering og migrasjon har beriket oss.

Vi skal tørre å ta debatten om følelser. At innvandring kan skaper usikkerhet og til og med frykt hos mange, er forståelig. Jeg kjenner også foreldre som sender barna sine til andre skoler enn de lokale, fordi de er redde for at språksvake innvandrerbarn fører til et dårligere undervisningstilbud.

Men når følelsene bringes på bane, må vi minne om følelsene som sjelden anerkjennes. For eksempel frykten mange innvandrerforeldre har for sine barns fremtid, og som jeg kjenner på daglig. Jeg frykter at min sønn, som er adoptert fra Etiopia, ikke får det livet han fortjener fordi han ser ut som han gjør.

Jeg frykter at han skal få døra slengt i ansiktet når han søker jobb eller skaffer seg bolig. Reddest av alt er jeg for at han skal støte på meningsfeller av Oslo-terroristen i en mørk bakgate. Når jeg tenker på Fabian Stang og Jens Stoltenberg, blir jeg beroliget. Så går jeg på nettet, og blir redd igjen.

Vi må tørre å reise debatten om velgernes kognitive dissonans. Velgernes evne til å ha to motstridende tanker i hodet samtidig er årsaken til at mange er istand til å ønske seg lavere skatter og en sterk utvidelse av offentlige tilbud på en og samme tid. Eller full stans i innvandringen, og samtidig flere hender i omsorgen.

Vi kan ikke ha tropefrukter midt på vinteren og ferieturer til Thailand, og samtidig stanse globaliseringen. Vi kan ikke nyte godt av utallige produkter av den frie flyten av ideer, varer og kapital, og samtidig leve i den villfarelse at mennesker ikke følger med i den flyten.

I et fremtidsperspektiv er dette ikke et moralsk spørsmål, men en praktisk realitet. Innvandring og eldrebølge er, sammen med klimaendringer, overbefolkning og ressursmangel, utfordringer som vil tvinge oss til å gjøre vanskelige valg. Partier som tar opp dette risikerer å bli upopulære i brede velgergrupper på kort sikt, men vil stå mye bedre rustet for fremtiden.

Så joda, vi skal tørre å ta debatten. Og vi må våge å pløye dypere enn som så, til de mørkere avkroker av våre sinn. For dette handler ikke bare om tonefall eller kunnskapsnivå. Ytterst sett er innvandring og integrering spørsmål som definerer vårt verdigrunnlag og menneskesyn.

Jeg skal gi dere et deprimerende aktuelt eksempel på det. I den første timen etter eksplosjonen i Oslo ble generalsekretæren i Islamsk Råd Norge, Mehtab Afsar, nedringt av journalister fra inn- og utland. De spurte blant annet om han visste noe om terrorangrepet, og om han kjente dem som stå bak.

Muslimer – eller folk som så ut som muslimer, hvilket vil si brune kvinner og menn – ble skjelt ut på gaten og kalt for «muslimsprengere». Det fortelles om fysiske angrep. Mange kvinner i Oslo fikk samme telefon som min søsters nabo fra Djibouti i Afrika, som skulle på jobb i hjemmesykepleien og som sterkt ble frarådet å bruke hijab.

Ingen representanter for statskirken ble nedringt da det viste seg at terroristen kalte seg kristenkonservativ. De ble ikke spurt om de kjente terroristen, eller bedt om å ta avstand på vegne av det kristne miljøet, slik vi vet det ville ha skjedd med Mehtab Afsar om terroristen hadde vært en som kalte seg muslim. Det er heller ikke meldt at folk med synlige kristenkors – eller høye, blonde menn med det PST-sjefen kaller et «arisk utseende» – ble trakassert.

Som Fabian Stang – som i høst kommer til å sette rekord i antall slengere, det er en veldig enkel fremtidsspådom å komme med – så ypperlig uttrykte det i Urtegata moské for noen dager siden: «Morderen var hvit, kristen og bodde i mitt område, men dere stempler ikke meg som drapsmann. Takk for det.»

Av alle utviklingstrekk i norsk offentlighet de siste tiårene er reduksjonen av muslimer og andre mørkhudete innvandrere til representanter for en ensartet gruppe det mest bekymringsfulle. Vi snakker om en de-individualisering som minner sterkt om den som er bærebjelken i autoritær tenkning. I kommunismen sto samfunnsklasse over individet, i nazismen var det rase eller folkegruppe.

Vår tids innvandringskritikere er sjelden så langt ute å seile, men de bruker konsekvent begrepet «kultur» på samme måte. Et godt eksempel fra norsk debatt er setningen som fikk AUF til å anmelde en stortingsrepresentant for rasisme for et par måneder siden: «Det er ingen tvil om at innvandrergutter blir hissigere enn norske – det ligger i kulturen».

Nok engang er hovedproblemet at tankegangen er så utbredt. Vi finner spor av den i de fleste politiske partier, og som enkeltmennesker har vi alle gjort oss skyldige i det. Jeg bor i en bydel i Oslo som preges sterkt av romfolket som har kommet til Norge de siste årene, og innrømmer at jeg måtte kjempe med min egen gruppetenkning.

Det var først da jeg leste reportasjene om forholdene som romfolket lever under i Romania og Bulgaria, at jeg skjønte hvor feil jeg tok. Men i disse dager – i sorgens og solidaritetens Oslo – meldes det at butikkeiere i Oslo nekter romfolk å pante flasker (i strid med loven) fordi de etter sigende “ikke vil ha slike folk der”.

Prosessen vi kan kalle re-individualisering, det vil si at vi lærer oss å se enkeltmennesket bak gruppebetegnelsen, er ikke triviell. Den krever tid, og den krever kunnskap. Men skal vi ha mer åpenhet og mer demokrati i fremtiden, er den helt nødvendig. I vår retorikk må vi aldri glemme å hamre inn at alle krav på å bli behandlet som individer, istand til å tenke selv og gjøre sine egne valg.

I min bydel er niqab ikke et uvanlig syn i gatebildet. Som kvinnesaksmann reagerer jeg, fordi jeg faktisk tror niqab og burka gjør det vanskelig for kvinner å ta del i samfunnets goder via arbeid, utdanning og annen sosial omgang. Men å gjøre det til en forbrytelse å bære et plagg som ikke er til plage for andre strider med grunnleggende liberale prinsipper, uansett hva bakgrunnen for bruken er.

Hvis kvinnen selv har valgt å bruke niqab, vil et lovforbud overkjøre hennes rett til å velge å leve som hun vil. Om hun derimot er blitt tvunget, finnes det et lovverk mot tvang og vold i hjemmet. Da slår det liberale prinsippet om færrest mulig lover inn: heller enn å bruke penger på en lovprosess i Stortinget bør politiet få ekstra ressurser til å etterforske saker der det er mistanke om tvang.

Burkaforbudet i Frankrike, minaretforbudet i Sveits og Carl I. Hagens forslag om en «integreringsetat» med rett til å oppsøke alle innvandrerfamilier for å påse at de følger myndighetenes påbud, har det til felles at de umyndiggjør store folkegrupper. Ideen om at individets behov skal underordnes felleskapet har dype røtter, og kampen mot denne ideen må utkjempes på ny og på ny.

Innvandring, integrering og islam blir dermed den viktigste frontlinjen i en større ideologisk debatt om forholdet mellom individ og stat i vår tid. Fronten følger ikke nødvendigvis den tradisjonelle høyre-venstreaksen – i dette tilfellet øker troen på staten og mistroen til individet jo lenger ut til høyre man kommer.

I alle disse debattene – og en lang rekke flere jeg ikke har nevnt – må liberalere være høyt på banen. I en tid med illiberale tendenser er liberale stemmer viktigere enn noensinne. Men det er også viktig av praktisk-politiske årsaker, for å sikre at Venstres potensielle samarbeidspartnere i fremtiden har et avklart forhold til disse spørsmålene.

«Måtte du leve i interessante tider», lyder etter sigende en gammel kinesisk forbannelse. Interessante tider er historisk sett preget av forandring, konflikt og usikkerhet. Fremtidstenkningens siste budskap til dere idag er at århundret som ligger foran oss vil bli svært interessant, blant annet fordi det rommer mange av de viktigste begivenhetene i nyere historie.

Som overgangen fra en oljebasert økonomi til en basert på alternative energikilder. De første virkelig dramatiske utslagene av klimaendringene. Begynnelsen til slutten på Europas og USAs århundrelange hegemoni, og Asias gjeninntakelse av sin historiske rolle som den ledende verdensdelen. Som storstilte endringer i sammensetningen av befolkningen og teknologiske og medisinske nyvinninger vi knapt kan tenke oss idag.

Det ligger i sannhet an til å bli interessante tider. Men de behøver ikke å bli noen forbannelse, om dere får et ord med i laget. Og det får dere. For dere som sitter her kommer til å leve lengre enn noen tidligere generasjon, ifølge demografene. Dere vil være med på å forme politikk og samfunnsdebatt til godt etter 2060, når landet vårt skiller seg minst like mye fra dagens Norge, som dagens Norge skiller seg fra samfunnet Einar Gerhardsen styrte for femti år siden.

Jeg tror ikke at jeg tar for hardt i når jeg sier at deres generasjon av politikere blir en av de viktigste i landets historie. Og dere vil være preget av terroren i all fremtid. Alle som var aktive i ungdomspolitikk i 2011 vil på sett og vis høre til «Utøya-generasjonen». Jeg har tillit til at dere kommer til å bruke denne erfaringen til noe positivt. At dere kommer til å innfri Henriettes forventninger om en fremtid som er annerledes, men bedre.

Frilanserliv: ja takk!

På vei ned fra et oppdrag høyt til fjells for noen dager siden fikk jeg god tid til å reflektere over mitt yrkesvalg. Sittende på en ekspressbuss passerte jeg det ene tettstedet etter det andre der jeg har holdt en forelesning, og det slo meg hvor mye av dette landet jeg har sett det siste tiåret. Det er knapt en småflyplass der jeg ikke har stått foran en automat og fomlet etter kroner for å få meg noe å drikke, neppe en variant over temaet konferansehotell jeg ikke har intimt kjennskap til.

Det er en spesiell yrkesvei jeg har valgt, og tidvis krevende. Som frittstående foreleser og frilansskribent er jeg helt på egen hånd i de aller fleste situasjoner. Og jeg liker det åpenbart slik. For noen måneder siden ble jeg for første gang i min over 20 år lange frilansertilværelse alvorlig fristet til å forlate den smale vei, og søke på en fast stilling. Det dreide seg om en kommunikasjonsstilling på mitt gamle institutt, Astrofysisk på UiO, og aldri har jeg hatt hatt en sterkere følelse av at en jobb var skreddersydd for min kompetanse og erfaring.

Jeg gikk noen runder med familie og venner, og enda flere runder med meg selv, før jeg bestemte meg for ikke å sende inn en søknad. Da det kom til stykket handlet det ikke om stillingen som sådan, men om undertegnede. I en alder av snart 47 er jeg kommet til at det er som man sier i filmene: “It’s not you, it’s me”. Jeg er blitt for mye frilanser til at det ville fungere med sjef og faste arbeidstider.

Derfor leste jeg Ida Jacksons posting der hun gir uttrykk for sin dype lettelse over å være ferdig med frilanserlivet med stor interesse. Hun har flere gode poenger, som oppsummeres i formuleringen: å være frilanser er som å flytte til USA. Det sosiale sikkerhetsnettet arbeidstakere flest tar for gitt er hullete eller helt fraværende for frilansere. Likevel kan det virke som om Jackson har hatt det røffere enn de fleste frilansere jeg har kjent gjennom årene, når hun skriver:

  • Jeg slipper å alltid være på jobb. Jeg må ikke tenke “hvor mange på denne festen kan bli kontakter som vil gi meg mer penger?” Jeg kan bare tenke “Blir det gøy?
  • Jeg slipper følelsen av at “Hm, hadde jeg hatt en sjef som var så kjip som meg, ville jeg sittet gråtende på telefonen til LO for et halvt år siden.”
  • Jeg slipper følelsen av å måtte velge mellom en kjip oppdragsgiver som bryter meg ned og lavere inntekt.
  • Jeg slipper å føle meg som B-borger. “Ja, jeg betaler mer skatt enn deg, vettu! Og så får jeg myyye mindre igjen “

Jeg har aldri aldri opplevd at behovet for å nettverke kommer i veien for å hygge seg, og kan ikke egentlig huske å ha vært borti oppdragsgivere som har vært så dårlige at de bryter meg ned. Snarere enn å føle meg som B-borger er jeg stolt av min stand – jeg vet hvor viktige vi som driver enkeltmannsforetak og småbedrifter er for landets ve og vel. Og mitt minste problem er å få flertallet som er i fast ansettelse til å forstå at manglende sjef og kontroll over egen tid kan være bra. Det er en drøm mange bærer på, har jeg erfart.

Det de fleste med fast og trygg inntekt reagerer negativt på, er det jeg kaller stupet. Tidsperspektivet i min type virksomhet er kort: det er sjelden man har fullt program mer enn et halvår inn i fremtiden. Bak den tidshorisonten ligger ligger altså stupet – muligheten for en brå slutt på virksomheten som følge av at du går tom for oppdrag eller nye ideer. Stupet skal man ikke kimse av, spesielt om man har barn å forsørge. Derfor trenger enhver frilanser å gjøre opp status av og til, og spørre seg selv om hvorfor man fortsetter som før. Her er noen momenter:

Man får applaus og gaver på jobben. For de litt mer narcissistisk anlagte av oss er det intet i veien med å få applaus og godord fra fremmede, og forelesergavene er en artig bonus. Jeg har en avtale med sjuåringen om at han får gavene som er passende for ham, som den gigantiske Legoklossen full av Lego jeg fikk av studentene på NHH forleden. Og joda, han har begynt å reflektere over det faktum at hans pappa, i motsetning til de fleste andres, kommer trekkende med blomster, vinflasker, bøker og leker når han har vært på jobb…

Man kan tjene nok til at virksomheten gir et godt utkomme. Jeg har aldri hørt til kategorien skribent som er villig til å oppgi alt for å få lov til å skrive – en vesentlig årsak til at min bokskriving har dabbet av de senere årene, er at inntektene fra bøker er så lave (og vil falle ytterligere med digitaliseringen). Isteden har jeg satset mer på artikkelskriving og forelesninger. På en effektiv foreleserdag kan jeg lett tjene halve forskuddet på en barnebok jeg kan bruke måneder på, så joda – regnestykket går lett opp.

Man kan stå friere til å ytre seg offentlig. Fast ansatte eller frilansere med tette forbindelser til én bedrift (tenk forfattere) kan av ulike årsaker ofte ikke uttale seg fritt i kontroversielle spørsmål. Fra min tid i organisasjonslivet glemmer jeg ikke de sure telefonene jeg fikk fra ledelse og administrasjon når jeg hadde uttalt meg til mediene i strid med det offisielle synet. På min egen skute kan jeg være så mye løs kanon på dekk som jeg bare ønsker, og at det gjør mine synspunkter attraktive for mange får jeg bekreftet nesten daglig.

Man treffer masse mennesker over hele landet. Det mest negative med  å være enkeltmannsforetak er utvilsomt mangelen på kolleger. Men for meg gjøres det i stor grad opp for de mange, mange interessante menneskene jeg møter på mine reiser rundt om i landet. Vi er et folk av grublere og tenkere, og det avspeiler seg i de lange og interessante samtalene jeg har før og etter en forelesning.

Stupet er motiverende. Samuel Johnson oppsummerte situasjonen best: “Depend upon it, sir, when a man knows he is to be hanged in a fortnight, it concentrates his mind wonderfully.”

Det innebærer fleksitid mye av tiden. I vår familiesituasjon er det enormt verdifullt at jeg kan velge å samle oppdragene mine på en eller to dager i uken, og ellers ha hjemmekontor. Jeg vokste opp med en far som var lang mer tilstede i livene våre enn fedre flest (det var i de dager da Finn Kalviks versjon av Cat’s in the Cradle herjet på listene), og har ambisjoner om å være en slik far selv. At frilanserlivet gir meg den muligheten, er kanskje den største vinningen av alle.

Livet uten PowerPoint

Det begynner å bli en stund siden jeg skrev om forelesningsteknikk her i bloggen. Litt for lenge, egentlig, med tanke på at forelesninger er blitt min viktigste inntektskilde ved siden av artikkelskriving (i fjorårets regnskap utgjør de rundt 40-45% hver, mens bokskriving nå nede på 5%-nivået). Tidligere bloggpostinger har handlet om effektiv bruk av Powerpoint og projektører, men det har skjedd en del siden sist.

For det første har jeg det siste året brukt Publicom som agentur, og resultatet er en kraftig heving av forelesningshonoraret. Pluss langt mer ordnete forhold honorarmessig. Pluss en hel haug med nye klienter som jeg aldri ville ha nådd fram til på gammelmåten (det var i stor grad word of mouth og oppmerksomhet som følge av medieopptredener). Som følge av det har jeg lagt om stilen endel.

Det er for eksempel sjelden at du nå ser meg forelese i noe annet enn dress. Som poden sier er jeg blitt en “dresspappa”, og trives godt med det så lenge jeg slipper å bruke slips. Og det er stadig sjeldnere at du vil se meg med min fjernkontroll i hånden og en Powerpoint-presentasjon bak ryggen. Jeg har ikke helt lagt dette redskapet bort. Der det virkelig trengs visuelle hjelpemidler bruker jeg det fremdeles, som på min faste forelesning på Luftkrigsskolen i Trondheim.

Men ellers er jeg altså kommet til at PowerPoint i all hovedsak ble mer av en krykke for meg enn et hjelpemiddel for publikum. Og skal jeg dømme etter tilbakemeldingene som Publicom og jeg har fått, er erfaringene med skiftet så langt svært gode. Her er noen mulige forklaringer:

Publikum får en roligere totalopplevelse. Jeg snakker fort. Veldig fort. Og gestikulerer. Oppå det har jeg altså pleid å legge opptil 50 slides med bilder og tekst. Resten sier seg selv, egentlig.

Publikum fokuserer mer på foreleseren og budskapet. Med mitt nye opplegg har publikum ingen andre steder å feste blikket enn på foreleseren (eller smartfonen sin, men det problemet har vi jo alle uansett). Menneskehjernens manglende evne til å håndtere flere visuelle inntrykk på én gang er velkjent, jamfør det faktum at filmteknikken med å bruke mange små filmsekvenser i ett stort skjermbilde (populært på 1960-tallet) ikke ble noen varig suksess.

Publikums oppmerksomhet blir ikke avledet av irrelevante bilder. Når man presenterer med Powerpoint er man stort sett avhengig av å illustrere alle sine hovedpoenger, også de det ikke finnes gode illustrasjoner til. Dermed fyller man sin presentasjon med generiske bilder av mobiltelefoner, lekende barn og studerende ungdom, hvis man da ikke er i retrohumør og frisker opp PPTen med illustrasjoner som dette:

Publikum får et kjærkomment avbrekk fra rutinen. En typisk konferanse er dominert av Powerpoint-presentasjoner, og jeg opplever det som takknemlig å kunne komme inn rett etter en timeslang “Death by Powerpoint”-sesjon og erklære at projektøren bare kan skrus av. Ikke minst om  jobben består i å avslutte, og publikum mest av alt har lyst til å komme seg ut til flyplassen eller en fredagspils med kolleger.

Publikum opplever mindre foreleserstress. Forleden så jeg et skoleeksempel på dette. En anerkjent politiker skulle legge fram sitt budskap, og gjorde det på en utmerket måte frem til avslutningen. Da tiden ble knapp og det fremdeles flere slides tettpakket med poenger, måtte vedkommende rase gjennom det som viste seg å være hovedpoengene. Jeg var førstemann etter, og fikk også litt trangt med tid på slutten. Men i mitt tilfelle var det nok å hoppe mentalt (og dermed usynlig for publikum, forhåpentligvis) over et par poenger for å komme i mål på tid. Hvilket er en hovedprioritet for meg – jeg hater forelesere som sløser med publikums og kollegers tid.

Foreleseren tvinges til å fokusere på budskapet. Et bilde kan virkelig være tusen ord. Det betyr at man må jobbe hardt for å finne metaforer, eksempler og anektdoter som kan erstatte illustrasjoner. Enten man fyker gjennom 150 slides eller der alene på scenen, kan man uansett ikke regne med at publikum husker mer enn en håndfull poenger når de går ut av døra (vil du de skal huske mer, så oppgi en URL eller del ut et dokument). Når ordene er det eneste jeg har, blir det faktisk lettere å finne ut hvilke to-tre ting jeg vil at folk skal huske.

Foreleseren opplever minimalt med tekniske problemer. Dette er kanskje den største bonusen av alle. Det finnes et utall av projektor- og skjermløsninger der ute, og jo flere tekniske komponenter man er avhengig av, desto større er sannsynligheten for at det oppstår problemer. Alt jeg trenger er en lydsjekk, et bord å sette drikke, mobil og Kindle på, og så er jeg klar.

Selv om jeg får en lettere hverdag teknisk og logistisk, er arbeidsbyrden like stor som da jeg brukte Powerpoint. Alle foredrag jeg holder, eksisterer i en punktbasert tekstversjon som kan strekke seg over både seks og sju sider for et innlegg på 45 minutter. Innholdet skal memoreres, fortrinnsvis ved å gjennomgås høyt flere ganger. Deretter lager jeg en punktliste som passer på én skjerm av mobilen, og som står på under foredraget. Den er en påminnelse om strukturen i foredraget, og de to-tre hovedpoengene jeg vil at folk skal huske. For en som dyrker den anektdotiske fortellermetode, er det et nyttig og diskret hjelpemiddel.

Til slutt: se på den nedenstående TED-forelesningen med Bill Gates, som snakker om krisen i det amerikanske skolevesenet. Dette er stoff som åpenbart engasjerer ham, og som han kjenner godt nok til å kunne snakke om i ti minutter uten manus. Han har noen tall å formidle, men ingen av dem er vanskeligere enn at et TED-publikum tåler å høre dem muntlig.

Bill Gates er en kompetent taler, men i dette tilfellet har han gjort et lite kompetent valg når han velger å kjøre en (pent designet, det skal han ha) Powerpoint-presentasjon mange og tekstrike slides, tallrike diagrammer og punktlister som han hopper frem og tilbake mellom. Det mest slående er hvordan Gates tilsynelatende fikler med fjernkontrollen.

Dette hintet av usikkert kroppspråk i kombinasjon med altfor mange slides (“The lady doth protest too much“) virker undergravende på autoriteten, slik jeg ser det. Og autoritet er tross alt det viktigste du bringer til scenen når du foreleser. Den må man ta godt vare på.

Når sosiale nettmedier angriper foreleseren

Den anerkjente nettmedieforskeren Danah Boyd skriver om et ublidt møte med Twitter i bloggen sin, på en måte som kan være relevant for langt flere forelesere og undervisere enn undertegnede. Forhistorien er denne: For et par uker siden var Boyd invitert til å snakke om sosiale nettmedier på den store konferansen Web 2.0 Expo i New York. Hun innrømmer at hun ikke var fornøyd med sin egen innsats, en selvkritikk denne YouTube-videoen styrker.

Men det som for alvor saboterte gjennomføringen, var bruken av Twitter. For bak Boyd, stilt opp slik at hun selv ikke kunne se det, sto en tavle som fortløpende viste alt som var merket med twitter-taggen #w2e. Få minutter ut i forelesningen skjønte Boyd at noe var i ferd med å hende – det oppsto uro i salen, hvorpå publikum lo uten at Boyd hadde sagt noe morsomt. Den drevne foreleseren innså at hun hadde mistet grepet og brukte resten av sin tilmålte tid til å lese foredragsteksten i høyt tempo mens hun hele tiden ble akkompagnert av en Twitter-strøm hun ikke kunne se, og som åpenbart sa lite flatterende ting om henne.

Danah Boyd i fri utfoldelse, sannsynligvis under hyggeligere omstendigheter (Kilde: Flickr cc)

Nå er ikke Boyd noen motstander av sosiale nettmedier. Tvert imot – hun har ofte forsvart nytteverdien av en bakkanal (“back channel”) som gir publikum muligheten til å kontrollere, referere og kommentere foreleseren underveis. Men i dette tilfellet var skjermen så stor og plassert slik at publikum i praksis ble påtvunget bakkanalen – de kunne ikke unngå å lese twittermeldingene samtidig som de skulle følge med på Boyds forelesning. Det sosiale nettmediet fungerte altså ikke som utgangspunkt for en konversasjon mellom foreleser og publikum, men som en kringkaster av en uærbødig konversasjon mellom et lite utvalg tilhørere.

Episoder som denne gjør det nødvendig å påpeke det som burde være et innlysende faktum: bruk av sosiale nettmedier er like kontekstavhengig som annen mediebruk. Det som i én situasjon er smart, blir i en annen situasjon helt galt. I dette tilfellet var påfunnet med å ha en Twitter-strøm i kjempeformat bak foreleseren omtrent like meningsfylt som å kjøre en film på samme sted – et toveis kommunikasjonsmedium forvandles til et “weapon of mass distraction”. At det er en så respektert aktør som O’Reilly som står bak w2e, viser vel bare at kontekstavhengigheten ikke er så innlysende likevel.

Jeg har selv vært med på tilsvarende opplegg, men har aldri opplevd liknende atferd. Det tilskriver jeg kulturforskjeller (nordmenn er nå engang litt mer lavmælte av seg), dels mitt kjønn (det er vanskeligere som kvinne å hevde seg i et mannsmiljø) og flaks – jeg har ennå til gode å møte et vaskeekte twittertroll live på scenen. Men før eller siden vil noe tilsvarende skje her, om man ikke tar de riktige forholdsreglene. De behøver verken være drakoniske eller kompliserte.

For det første er det åpenbart at man ikke skal nekte tilhørere tilgang til nettet, ei heller insistere på at de slår sammen sine bærbare, retter ryggen og fokusere på foreleser. Jeg ser ofte tilhørere som åpenbart har oppmerksomheten andre steder under forelesninger, og for alt jeg vet gjør de ganske andre ting enn å kontrollere det jeg sier på sin iPhone. Det lever jeg godt med – det er en del av virkeligheten for slike som meg i en ekstremt medierik tid.

Dekning via blogg, Coveritlive eller Twitter er også En God Ting (TM), men om det brukerskapte innholdet skal være synlig fra scenen, bør foreleser ikke bare ha beskjed på forhånd men også medinnflytelse. For egen del vil jeg insistere på et spesialtilpasset opplegg i slike tilfelle. For mens fortløpende Twitter-kommentarer distraherer under en 45 minutters keynote, er de åpenbart verdifulle i en løsere setting. Med andre ord: ønsker man å invitere publikum til dialog, må foreleseren også være med.

Teknikken som ble brukt under Danah Boyds foredrag bærer bud om en fremtidig redefinisjon av forelesningsgenren slik vi kjenner den. Allerede idag eksisterer teknologien som gjør det mulig å erstatte Powerpoint-forelesninger med et samspill mellom forelesere og sal via spørsmål, kommentarer, søkeresultater, avstemninger og oppgaver som utføres i fellesskap. Men teknologien er ennå ikke sømløs eller utbredt nok, og publikum er på langt nær modent for en slik utvikling.

Inntil videre vil en slik dialogisk form fort ende opp med å domineres av en liten gruppe ihuga nerder med sin egen dagsorden, og da kan det i mange tilfelle være like greit å la være. Ikke bare av respekt for foreleseren, men også for flertallet som sitter i salen, og som pådyttes meninger de aldri ble forespeilt i programmet.

Miniprojektor – uvurderlig for den reisende foreleser

Jeg er for tiden på turné i Hedmark, og holder daglig et par forelesninger på videregående skoler i fylket. Med på turneen er selvsagt min Asus Eee, den helt uunnværlige Logitech-fjernkontrollen og min lille Dell 3400MP projektor. Dersom jeg trenger det vil jeg alltid be om at projektor og lerret er klart før jeg kommer, men erfaringsmessig vil det likevel oppstå  problemer i 5-10 % av de mindre forelesningssalene jeg besøker.


Alt foreleseren trenger: mini-PC, mini-projektor, fjernkontroll og kaffe

Dagens forelesninger på en videregående skole i Tynset er et godt eksempel i så måte. Projektor og lerret var stilt opp i gymsalen som avtalt, og alt lot seg skru på og fremsto som normalt. Men av en eller annen grunn ville ikke Asusen og projektoren snakke med hverandre. Feilen kan ligge i datamaskinen eller i projektoren, og i sistnevnte tilfelle vil et besøk fra skolens dataansvarlige ofte løse problemet. I dette tilfellet ble tiden for knapp til å trøbbelskyte, og jeg fisket isteden opp 3400MP.

Andre årsaker til å bruke medbragt kan at projektoren virkelig er defekt (ødelagt pære har jeg selvsagt vært borti), at den er låst inn i et skap som bare vaktmesteren har nøkkel til (han er selvsagt gått for dagen) eller at projektoren er så utgammel at den ser ut som den sist hadde samkvem med en PC som kjørte DOS 3.1.

For en som bare foreleser i store konferansehoteller er dette tipset overflødig, selvsagt. Men for alle som regelmessig bruker projektor i bibliotek, skoler, eldresentre og ditto forsamlingslokaler er det en investering som raskt vil lønne seg. Ikke bare i penger, men også i form av sjelefred – om alt annet går galt, finnes det en alternativ løsning. Min to år gamle projektor veier knappe kiloet og er lett å ta med overalt, idag finnes det enda mindre, billigere og vel så gode løsninger.

Hurtigprat og gestikulering som metode

Nedenstående filmklipp ble tatt opp under et foredrag som ble holdt på Lillehammer bibliotek forleden lørdag. Det er et av standardforedragene jeg holder i forbindelse med Astronomiåret 2009, men som alltid med mine opptredener følger det ikke et standardskjema. Jeg snakker stort sett uten manuskript, og benytter enhver anledning til å tilpasse innholdet til publikum, sted og generell stemning i salen (som kan variere forbløffende mye).

Forelesninger utgjør nå en svært stor andel av virksomheten min – denne høsten holder jeg mellom tre og sju forelesninger i uka. Selv om jeg alltid forsøker å notere meg at enkelte tilhørere syns det går vel fort i svingene, vet jeg at formen i hovedtrekk fungerer godt. Dels fordi jeg leser evalueringsskjemaer nøye, men ikke minst fordi bestillingene strømmer på.

For en frilanser uten bookingselskap som er helt  avhengig av at oppdragsgivere tar kontakt, er det den endelige bekreftelsen på metodens suksess. En metode som kan oppsummeres i den enkle relasjonen

tempo + dynamikk = energi

tempo: Jeg har alltid snakket fort, og den høye ordfrekvensen har jeg tatt med meg inn i forelesningene mine. Jeg er fullstendig klar over at det kan være et handikap – når ordene strømmer på kan publikum lett gå glipp av viktige poenger. Når det likevel ser ut til at budskapet når fram, er det et resultat av langvarig finjustering av metoden:

  1. Dialekt og diksjon. Jeg snakker et tilnærmet normert bokmål, et språk alle kjenner fra massemediene. Det gir meg mye gratis, selvsagt. Men hovedforutsetningen for å snakke raskt er vekt på tydelig uttale av hvert ord. Sluring og mumling er grunnleggende inkompatibelt med mitt tempo.
  2. Kjernebudskapet er oftest enkelt. Jeg er generalist av bakgrunn og legning, og så definitivt ikke mannen man inviterer for å presentere detaljene i en høringsuttalelse eller et nytt dataprogram. Om mitt publikum kommer ut av en forelesning med tre-fire tanker de ikke hadde da jeg gikk opp på scenen, regner jeg meg for svært fornøyd.
  3. De visuelle virkemidlene er tilpasset tempoet. Jeg bruker ofte Powerpoint (vel, egentlig OpenOffice), men presentasjonsverktøyet har en underordnet rolle. Bildene er enkle, tekstene er enda enklere og video er ikke-eksisterende. Hver slide er ment å fungere som en kognitiv knagg publikum kan henge det verbale budskapet på.

Tilsammen gir disse virkemidlene meg muligheten til å behandle en forelesning som en slags improvisert jam session, der ord og bilder flyter i en jevn strøm som styres av samspillet mellom publikum og foreleser.

dynamikk: Jeg har alltid hatt problemer med å holde hender og føtter i ro, en fundamental rastløshet jeg har sørget for å inkludere i forelesningene. Såsant jeg ikke bes om å stå bak en talerstol og prate inn i en mikrofon, vil jeg uvegerlig foretrekke en bærbar mikrofon eller “mygg”. I kombinasjon med min utmerkede fjernkontroll gir det meg friheten til å utnytte den betydelige andelen av kommunikasjonen som er ikke-verbal. Men som i tilfellet over, er bruken av kroppspråk også en bevisst strategi:

  1. Bevegelse i rommet. Vandringene foran publikum gir meg en mulighet til å lodde stemningen i salen og holde kontakten. Vi har en naturlig hang til å følge mennesker i bevegelse med blikket, og når det ikke skjer i en sal vet jeg at jeg har en litt vanskeligere oppgave enn normalt. Samtidig får jeg muligheten til å møte langt flere med blikket, enn hvis jeg står på den eleverte talerstolen.
  2. Reduksjon av fysisk distanse. Ved å stige ned fra podiet forsøker jeg også å redusere den mentale avstanden – å gjøre meg til mindre av en fjern folketaler om man vil. En forelesning kan aldri bli en intim samtale, men den bør heller ikke fungere som gammeldags kateterundervisning der foreleseren med sin Powerpoint er som læreren med tavle og kritt.
  3. Gestikulering. Ved å finne og dyrke min indre italiener har jeg fått et kraftfullt tilskudd til det verbale språket. Ikke minst gir bruk av armene vidt rom for å understreke og aksentuere poenger, og ikke minst få fram følelser.

energi: Når jeg ofte blir bedt om å avrunde konferanser, og introduseres med at jeg kommer til å gi salen et løft, så er det et direkte resultat av den energiske foreleserstilen. Nå er jeg ikke alene om å formidle slik, det finnes blant annet en annen astrofysiker som har energi og begeistring som et tungt innslag i sine forelesninger.. Og selv om endel av vår felles astrofysiske energi har sitt utspring i en genuin interesse for faget, er det viktig å vite at dette også er et  spørsmål om teknikk. Spør en hvilken som helst skuespiller. ;-)

Hyggelig…

…når journalister gir en såpass god skildring av hva jeg sier, og hvorfor jeg gjør det.

Påskekylling, påskekylling, påskekylling

Og ja, påskekylling selvfølgelig. God kylling – jeg mener påske! :-)

Vet du hvem som leder India og Kina?

Svaret får du i løpet av denne forrykende forelesningssekvensen med Fredrik Härén (og jo, jeg hadde faktisk etternavnene inne…) Mange takk for pekeren, Øystein!

Dagens Powerpoint-tips

Begrensninger kan føre til innovasjon. Prinsippet bak pecha kucha – å gjennomføre en Powerpoint-presentasjon på 20 slides à 20 sekunder – kan gi interessante resultater som dette. Senere denne måneden skal jeg oppsummere 50 år med romforskning på 10 minutter, så her er det definitivt noen tips å få med seg.

Det viktigste å huske på er likevel dette: gi beng i detaljene. Folk husker sjelden mer enn 4-5 hovedpunkter, enten du snakker i 6:40 (pecha kucha-format) eller to klokketimer. Powerpointslides proppfulle av tekst er mentale krykker for foreleseren, som ikke gjør noe annet enn å avlede publikums oppmerksomhet fra hovedpersonen. Nyttig for tryllekunstnere, men døden for forelesere.

Yay Dell!

Nei, jeg hadde ikke trodd jeg skulle si det, jeg heller. Men så hadde det seg altså slik at jeg kjøpte projektoren Dell 3400MP her forleden, etter å ha lest et ras av anmeldelser som ga den toppkarakter. Foreløpig har den levd helt og fullt opp til forventningene: den er svært liten og lett (det var et hovedkrav), lyssterk, stillegående (ikke minst i økonomimodus), har en grei fjernkontrollløsning som også fungerer med Linux og – ikke minst – den er rimeligere enn de fleste i sin prisklasse. At jeg i tillegg ble ringt opp fra Dell og spurt om jeg trengte hjelp etter at UPS hadde rotet med leveringen, bekrefter bare det gode inntrykket.

Og så begynner altså selskapet å gjøre noe seriøst med Linux. Slagordet “Dell and Linux: where low-cost and standards-based hardware meets low-cost and standards-based solutions” kan man jo ikke annet enn like. Nei, jeg har ingen planer om å gjøre min neste bærbare til en Dell – hos meg står Thinkpaden fremdeles for høyt i kurs. Den har forøvrig ikke sunket etter at jeg snakket med paleontologen Jørn Hurum forleden dag. Han trenger en bærbar som tåler ekstremt røff behandling ute i felten, og sverger til sin trofaste T40 (og Nokia E60, som jeg sikler på for tiden, men det er en annen sak).

Uansett: 3400MP, altså. Som også er en helt habil hjemmekinomaskin. Ikke at den skal brukes til slikt, naturligvis. Dette er et seriøst arbeidsredskap, må vite.

Av-knappen brukes oftere

Mye oftere, melder Kampanje, med utgangspunkt i tall levert av TNS Gallup (Powerpoint):

Tall som gjelder til og med 30. januar, viser at folk i alderen 30-39 år så 33 minutter mindre på tv i januar i år enn i fjor. Dette tilsvarer et fall med 17,5 prosent og er ganske dramatisk, sier radio- og tv-direktør Espen Barås Bye hos en av landets desidert største reklamekjøpere OMD.

At reklamekjøperne bekymrer seg gir seg selv – færre seere i den kjøpesterke familieetableringsgruppen kan få store konsekvenser for for dem – og Barås Bye mener TV2, TVNorge og TV3 må bli flinkere til å lage norske TV-produksjoner. Ingen er forøvrig i tvil om hvor seerne går hen (nei, vi snakker ikke om norsk samtidslitteratur), hvilket gir meg anledning til nok engang å minne om møtet med Vidar Nordli-Mathisen i Oslo på mandag. Han skal snakke om hvordan NRK legger om til multimediale redaksjoner med et fokus på nettet.

Ark vs Moleskine

Denne bloggens motto til tross, hender det at jeg bruker penn og papir (The shock! The horror!) Det skjer når datamaskinen er nede av ulike årsaker, når jeg trenger å lage skisser eller rett og slett føler behov for et avbrekk fra tasting. Og da er jeg så konvensjonell at jeg foretrekker en Moleskine.notebook-comp.jpg Nøyaktig hva som gjør den så god, ble jeg minnet på for noen dager siden, da jeg fikk en notisbok fra Ark-kjeden i postkassa. Notisboka ble markedsført som et skriveredskap for forfattere. I dette tilfellet traff Ark blink med målgruppa, men det betyr ikke at moleskinen pensjoneres.

Bildet til høyre viser hovedårsaken: Ark-boka ser ut som en forminsket ringperm. Denne konstruksjonen gjør det lettere å ha boka liggende oppslått, men til gjengjeld blir innbindingen slarkete og – viktigst av alt – den gir et umiskjennelig preg av skole. For meg er det særdeles lite befordrende for skriveprosessen å bruke et redskap som tar meg tilbake til fordums forsømte forår. Samtidig understreker ringpermryggen hvor mye tjukkere og tyngre Ark-produktet er – den er åpenbart ment å bæres i en (dame)veske. Noen andre små detaljer som gjør utslaget: begge bøker har en strikk til å holde dem sammen, men moleskinen har i tillegg et bokmerke og en praktisk liten lomme på innsiden av den bakerste permen. Papirkvaliteten i Ark-boken ser ut til å være god, men jeg foretrekker den gylnere grunntonen i moleskinen. Med riktig penn (jeg foretrekker en tynn sprittus) finnes det knapt bedre papir å skrive på, i mine øyne.

Nick Hornby i fengsel!

Et av mine mest minneverdige forfatterbesøk var på Åna Kretsfengsel på Jæren. At innsatte leser mer enn gjennomsnittet overrasker kanskje ikke, men det la uansett grunnlag for en fascinerende diskusjon etter innledningen min. Man kan ikke unngå å reflektere over de forunderlige veier livet kan ta, etter en samtale med ekstremt beleste og oppegående mennesker som likevel ikke klarer å holde seg utenfor murene. I en artikkel i The Guardian skriver Nick Hornby om sitt møte med årets vinner av “The Penguin Book Club of the Year”-prisen, som er en lesesirkel i et britisk fengsel:

For those of us who still believe that books add value and meaning to a life, then, a prison reading group is surely the ultimate examination of that belief: these are lives that could use as much added value as they can find. I’m sure there are many excellent groups all over the country reading their socks off, but it’s hard to imagine that there are any more deserving recipients of the Penguin/Orange Reading Group Award than the 10 men who meet in High Down library every month.

Jeg kjenner meg igjen i Hornbys skildring, og ville med glede ta imot et tilbud om å forelese i et fengsel dersom anledningen skulle by seg igjen.