Jeg hadde ikke googlet mye før jeg oppdaget at andre har opplevd slike spontane sprekkdannelser på ASUS Transformer. Noen mener det skyldes designet – jeg vet ikke nok om teknologien til å si noe om det. Men jeg vet nok til å kjenne mine rettigheter som norsk forbruker, kontaktet utsalgsstedet (Komplett.no) og ble henvist videre til ASUS Norge som henviste meg til deres reparatør, Infocare. Brettet ble sendt avgårde, ble mottatt på Infocare og alt tyder på at min forklaring er godtatt og at reparasjon vil skje under garanti.

Det var for én måned siden, og de siste fire ukene har status for reparasjonen vært “Venter tilbakemelding fra leverandør”. Jeg har kontaktet Infocare, men ikke fått informasjon om når jeg eventuelt kan vente et reparert brett. Nå kjøpte jeg ASUS-brettet hovedsaklig fordi det så ut til å være et nyttig arbeidsredskap, og da sier det seg selv at å miste laptop-erstatningen i 10% av arbeidsåret er en ordentlig nedtur. Det har blitt mye mekking og triksing med mobilen på reise i det siste, uten at det har gitt den samme effektiviteten som en større skjerm vil gi.

Grensen for min tålmodighet er raskt i ferd med å nås, og skjer det ikke noe i løpet av de nærmeste par ukene vil jeg be om et nytt produkt eller pengene tilbake fra Komplett, slik Forbrukerrådet mener jeg har krav på. Det blir antagelig det siste, for et av problemene med ASUSen – og kanskje den bakenforliggende forklaringen på at dette trekker i langdrag – har vært leveringsproblemer. Transformer Prime ble fort utsolgt i Norge (etter min forrige posting om Transformeren ga mange tilbakemelding om dette), og det kommer ikke på tale å akseptere forgjengeren.

Det er noe veldig kjent ved denne situasjonen. Jeg har alltid vært interessert i minidatamaskinformatet, og kjøpte min første Psion 3a i 1994 (jøss, det er snart 20 år siden!) Siden har jeg eid Psion 5, 5mx og 7 (egentlig en subnotebook), to varianter av Sharp Zaurus, en Nokia N900 og nå altså et Android-nettbrett. Selv om nettbrett-segmentet har tatt av mye raskere enn PDAene gjorde i sin tid, snakker vi fremdeles om fersk teknologi med mange barnesykdommer. Man kan kalle det “Gorilla glass” så mye man bare vil, men jeg har sett nok knuste smartfoner og brett til å vite at vi snakker om teknologiens kanskje svakeste punkt.

Når det er sagt, er jo teknologien kommet for å bli. Jeg har allerede kjøpt en haug med apper i Google Play, og har vent meg til brettmåten å jobbe på. Mens jeg venter på at noe skal skje med ASUSen, har jeg derfor gått til innkjøp av nok et nettbrett. Expansys.no, som jeg har gode erfaringer med, hadde utsalg på Samsung Galaxy Tab 7 i forrige uke, og jeg hoppet på og skaffet meg et wifi-brett til en langt rimeligere penge enn ASUS-brettet. Jeg har rett og slett innsett det trengs en backup-enhet så lenge teknologien er på dette stadiet.

Galaxy Tab 7 er, som navnet antyder, bare på 7 tommer. Dermed er det betydelig lettere og mindre enn ASUS-brettet og går lett ned i en lomme (jeg vet, for jeg har testet det før jeg bestemte meg). Akkurat nå er det underveis med DHL, så jeg regner med at det er her i løpet av noen dager. Mens jeg foretrekker den mindre skjermen (Galaxy Tab 7 er ikke mye større enn min høyt elskede Kindle), har den intet docking-tastatur av den typen som gjør ASUS Transformer så praktisk.

Så her ligger det an til nerdekulturkræsj – kanskje denne trofaste kjøperen av PDAer og smartfoner med fullt QWERTY-tastatur til og med lærer seg å elske skjermtastatur? Jada, og griser kan fly. ;)

Men er det riktig? Saken er uklart fremstilt av journalisten. Det fremgår for eksempel ikke hvor langt unna foreldrene var, og det er avgjørende for hvordan fremmede vil reagere. Er foreldrene nær barnet og løper til for å hjelpe, er det langt mer forståelig at en forbipasserende kommer til at situasjonen er under kontroll og ikke krever innblanding. I artikkelen sies det dessuten at ulykken skjedde på en gang- og sykkelvei, mens illustrasjonsfotoet viser en vei med parkert bil og innkjørsel til bolig.

I kommentarfeltet finner man de vanlige rasende utfallene mot syklister, men man finner også noen få som stiller spørsmålstegn ved foreldrenes handlemåte. Det er det vanskelig å si noe om, med tanke på hvor tynn informasjonen er her. Men på et generelt grunnlag vil jeg, som helårssyklist og pappa til en syklende åtteåring, si at familieturer der foreldrene går til fots mens små barn sykler foran ikke er noen god idé.

Det er en vanlig foreteelse i Oslomarka og på gang- og sykkelstier i byen, og jeg har ofte sett det skape farlige trafikksituasjoner.  Små sykler kan få stor fart i nedoverbakke: det ene sekundet er ungene nær foreldrene, det neste er de to hundre meter foran og ute av syne. Barn har dårligere fysisk kontroll over sykkelen (fallulykken som skildres i artikkelen er uunngåelig i denne alderen) og en tendens til å vingle. Det øker risikoen for kollisjon med medtrafikanter eller å kjøre ut i grøfta, som i artikkelen.

Små barn blir lett distrahert, de har begrenset sidesyn og sliter med å holde rede på flere ulike faktorer på én gang. De har en tendens til å fokusere på det som er viktigst i øyeblikket, og resultatet er den altfor vanlige situasjonen der knøttet vingler avgårde med hodet vendt mot foreldrene som kommer gående bak. Trygg Trafikk fraråder at barn sykler alene i trafikken før de er 10-12 år gamle, og alt jeg har sett i mine år på to hjul støtter den konklusjonen.

Barn og sykling skal handle om glede – men også trygghet. Hjelm, folkens! Kilde: Flickr (cc)

Når det er sagt, er jeg jo en varm tilhenger av at barn sykler, og etter at vår fabelaktige Follow Me ble pensjonert i vår (sorry, folkens, den er gått i arv til min nevø) har vi måttet lære åtteåringen å sykle i all slags trafikk sammen med oss.

Og det bringer meg til dagens hovedregel: skal små barn sykle på steder der det er trafikk (og med trafikk menes altså ikke bare biler!) skal de ikke farte rundt på egen hånd. Foreldre eller andre ansvarlige voksne bør sykle sammen med dem, slik at de alltid har kontroll og kan gi veiledning underveis. Den beste måten å lære seg å lese trafikkbildet på, er ved å oppleve det under trygge forhold sammen med en voksen.

Hvis det er to voksne med i følget, bør de legge seg foran og bak. Da setter de retning og tempo, og hele følget blir synligere for andre trafikanter. Er det bare én voksen, får man best oversikt og kontroll ved å legge seg bak de små. Men på steder der det raskt kan komme trafikk fra siden (i praksis det meste av Oslo sentrum) opplever jeg at det kan det være tryggest å kjøre foran – fra en lastebil eller SUV som kommer ut av et portrom vil et barn være langt mindre synlig enn en voksen.

Hvilket bringer meg til kryss. Hovedregelen er at vi stopper ved alle fotgjengeroverganger, stiger av og triller over. Bilister har vikeplikt og viser generelt større respekt for gående, og det lavere tempoet gir bedre oversikt over trafikk som ofte kommer fra flere kanter samtidig. Er vi på en sykkelsti som krysser bilveier, vil vi om trafikken ikke er altfor tett bremse opp, se oss grundig til høyre og venstre og kjøre videre om det er klart.

Mangelen på sykkelstier i Oslo gjør det nødvendig for barnefamilier å ty til fortau i ny og ne, og der gjelder regelen om holde ganghastighet og generelt ikke være til sjenanse. I Oslo innebærer det også å unngå det verste rushet, og forsøke å finne gater som ikke er så trafikkerte. Ellers gjør vi jo vårt beste for å formidle trafikkregler og betydningen av ulike relevante skilt.

Så langt tyder alt på at strategien funker: vår gutt oppfører seg som en defensiv, fornuftig bysyklist med klare holdninger til trafikk. Men vi må alltid være på vakt, og aldri glemme at vi har å gjøre med et impulsivt lite menneske som fort kan bli overveldet og forvirret av ting som voksne håndterer på strak arm. Basert på det jeg ser i trafikken her i byen, skulle jeg av og til ønske at litt flere foreldre hadde dette in mente.

Jeg har sett hver eneste episode av den amerikanske serien (som nå er inne i sin 20. sesong, som har vunnet en drøss med Emmyer og fremdeles har anstendig rating), og jeg kommer til å se hver eneste av den norske. For meg har TAR, med sitt motto “The World is Waiting” alltid vært den rake motsetning til de stillestående, klaustrofobiske konseptene av typen “samle folk i et hus/hotell/øysamfunn og vent på at de begynner å krangle”.

Bevares, det kjekles og konspireres også i TAR, men det er reisen, oppgavene som skal løses underveis og de uunngåelige komplikasjonene som oppstår når 11 lag skal komme seg rundt kloden, som er hovedsaken. Det store spørsmålet jeg som TAR-fan stilte meg igår kveld, var om TV2 hadde lykkes med å gjenskape tonen som har gitt den amerikanske originalen en så trofast tilhengerskare.

Min hovedkonklusjon så langt er: dette ser lovende ut. Det til tross for at TAR Norge gjorde et grep som den amerikanske serien såvidt jeg husker bare har gjort én gang før, nemlig å fravike regelen om at det handler om å komme først over målstreken og isteden eliminere et lag helt i starten.

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor: på denne måten får serien trøkk fra første minutt, istedenfor at seerne må vente i to timer og tjue minutter på å få vite hvem som røk ut. Ja, for episoden var lang - den fylte hele TV2s reality-flate fra 20 til 21 og deretter fra 21.40 til 22.20 (her er jeg enig med VG, som liker programmet men som gir trekk for den lange pausen).

Den aller første oppgaven gikk ut på å plassere tre flagg ved siden av en setning skrevet på språket i landet (kinesisk, russisk og arabisk), og så komme seg til Gardermoen for å finne én av ti billetter. Laget som kom for sent til å finne en billett røk ut. Og straks fikk vi to typiske TAR-twister, da laget som løste språk-oppgaven sist klarte å passere et raskere lag på vei til OSL – et lag som attpåtil kom fra Oslo og som dermed burde ha fordelen av hjemmebane.

Men slik er det altså sjelden i TAR, og man kan ikke annet enn føle med osloguttene Kenneth og Hakan, som takket være ferskt sertifikat og et uheldig veivalg via Oslo sentrum ble stående igjen på flyplassen mens resten av lagene dro til Dubai. Der besto oppgaven i å finne en kamel-eier kalt Hassan på flyplassen, og så bli med ham ut i ørkenen. Derfra gikk det slag i slag, med kjøring og løping gjennom Dubai by, til lagene stormet inn til “pit stop” rett ved Burj Khalifa (verdens høyeste hus).

Mange av oppgavene som ble utført i Dubai var repriser på oppgaver fra amerikanske TAR, og ikke av de mest interessante jeg har sett. Mye av dramatikken i siste halvdel handlet – som det ofte gjør i denne serien – om hvordan forvirring, fobier (høydeskrekk meldte sin ankomst, ikke overraskende) og  misforståelser av oppgavene ville slå ut. Hvilket bringer meg til castingen. Ideen bak tar er at hvert lag er et par med et forhold til hverandre, enten man er i slekt, er partnere eller venner.

I amerikanske TAR er det en del partyper som går igjen, som to blonde venninner, treningsfanatikere, foreldre og barn og par med en konfliktfylt historie (siste USA-sesong kan by på “Dating Divorcees”, fex). Og joda, vi ser noe av det samme her, som med bestevenninnene Michelle og Cathrine og far og datter Tor Einar og Cathrine. Men der USA-TAR gjerne blir veldig emosjonell og touchy-feely på parforholdene, holder TV2-varianten en litt mer nordisk distanse. Det syns jeg er helt greit.

En annen forskjell er språkbruken, i TV2s disfavør. Jeg kan ikke huske å ha sett en TV-serie der det bannes så høyt og ofte som her. Det går i f*en og h*lvete og j*vla over en lav sko, enten det går dårlig eller bra for lagene. Kall meg prippen, men dette er noe jeg håper TV2 innskjerper overfor deltakerne før en eventuell sesong  2 (hadde dette vært USA-TAR, ville halve programmet vært blipeti-blip, selvfølgelig).

Den tredje forskjellen er programlederen. Newzealandske Phil Keoghan har fulgt den amerikanske serien fra starten av. TV2 har valgt tidligere fotballspiller og nå ekspertkommentator Freddy dos Santos til å lede programmet, og han gjør stort sett en god jobb. Det eneste stedet hvor det virker som om han sliter er ved pit stop, der det ble utdelt noen litt halvhjertede klemmer og ellers ikke så mye mer (her pleier Keoghan å prate med deltakere og følge opp hendelser underveis). Men jeg regner med at det går seg til i løpet av serien.

Ingen TAR-anmeldelse uten en gjetning på hvem som vil gjøre det bra fremover, selvsagt. Igår kom kompisene Khabat og Karim først over målstreken, og det virket høyst fortjent. De var på hugget hele tiden, gjorde få feil og var flinke til å spørre seg fram. Ditto for nr. to og tre, Julie/Vichy og Bjarne/Vilde. Sistnevnte gjorde forøvrig et annet lag en stor tjeneste da de tok vare på en glemt rumpetaske med pass og penger (å miste passet fører automatisk til eliminasjon i TAR) for venninnene Michelle og Cathrine. La oss håpe at venninnene er klar over fenomenet TAR-karma: det kan fort lønne seg å gjengjelde en så stor tjeneste. :)

I motsatt ende av skalaen finner vi brødrene Frank og Ivar, som så ut til å slite endel med å finne fram. De er et artig lag, men jeg har mine tvil om at de blir værende lenge i konkurransen om de fortsetter som nå. Neste episode (som visstnok går allerede førstkommende mandag) vil vise om jeg får rett. Og da vil vi også se en eliminasjon ved pit stop, med all den dramatikken det kan innebære. Jeg gleder meg allerede, og det er faktisk en god stund siden jeg sa det om en serie på TV2.

Hadde Nokia solgt en variant av N9 med fullt tastatur (de slapp dessverre bare et begrenset opplag av N950 til utviklete) ville jeg kanskje ha gitt MeeGo en sjanse. Isteden ble det beste tatatur-alternativet jeg kunne få tak i på rimelig kort varsel – Android-telefonen Sony Ericsson Xperia Pro. Behovet for ny telefon var så akutt at jeg ikke rakk å gjøre mye research, men alt i alt har dette vist seg å være et godt kjøp.

Xperia Pro er ikke splitterny modell (den ble lansert ifjor sommer og kjører Android 2.3). Selv om den regnes som en businesstelefon er den ikke i øverste prisklasse, og det bærer den plastikkdominerte utførelsen preg av. Skjermen er av plast og trenger derfor beskyttende film (slik N900-skjermen også gjorde), men for meg er det bare en fordel. Mine telefoner er mye ute på reise under alle slags forhold, får ofte skump og slag og går jevnlig i bakken. Så langt ser SE Xperia Pro ut til å tåle julingen godt.

N900 utmerket seg ved å levere god signalstyrke overalt hvor jeg for omkring i landet. Dette er selvsagt rent anekdotisk, men jeg har inntrykk av at Xperia Pro ikke er fullt så god på dette feltet. Verken batterikapasitet eller hastighet er av det overveldende slaget. Men siden jeg ikke kjører spill på telefonene mine, klarer jeg fort vekk å strekke batteriet opp til halvannen dag. Det er ikke dårlig for denne kategorien av Android-foner.

Den største positive overraskelsen er tastaturet, som er av den utskyvbare typen. De små tastene gir akkurat passe tastemotstand og har avstand nok til at også mine fingre får grei plass. SMS og Twitter og epost går så det griner uten dilling med autokorrektur, og det er akkurat slik jeg ønsker det. At den i tillegg har tre fysiske navigasjonstaster ser jeg på som et fremskritt fra den helt knappefri N900 – jeg er en sterk tilhenger av taktil hukommelse i hverdagen.

Ellers er det selvsagt behagelig å ha en telefon med et hav av oppdaterte applikasjoner å velge blant. Da jeg begynte å bruke N900, kunne Maemo-plattformen i prinsippet matche Android Market innenfor de viktigste app-kategoriene. Men det siste året ble systemet i stadig større grad dominert av halvgode løsninger som knapt ble oppdatert. Google Calendar, som er kjernen i min travle frilanservirksomhet, ble det etterhvert en ren pine å synkronisere. Mot slutten var jeg helt avhengig av et program som ikke lenger ble oppdatert, og visste aldri om en avtale ville ende opp på riktig plass eller forsvinne ut i intet.

Intet er enklere enn synkronisering av Google Calendar på en Android-telefon, selvsagt. Men når det er sagt, hadde jeg ikke mye til overs for den innbygde kalenderapplikasjonen på Xperia Pro. Isteden installerte jeg Business Calendar, som gir bedre oversikt. På startsiden har jeg dessuten installert Smooth Calendar, som viser meg de neste tre avtalene på en elegant og lettlest måte. Skjermdumpen til høyre viser hva som ellers er viktig for meg i hverdagen: DropBox som lar meg redigere alle arbeidsfiler på veien, BeyondPod til podcaster, Tweetdeck for Twitter (litt ustabil for tiden), Kindle-appen og Our Groceries, en synkronisert handleliste (smart for familier med to eller flere som skal handle inn).

Av andre applikasjoner jeg bruker daglig kan nevnes  Google Reader for RSS-strømmen, 1881 Mobilsøk for å se hvem som ringer (ofte veldig nyttig i min jobb), WordPress for å holde orden på bloggen, Airdroid for å administrere mobilen fra desktopen, Trafikanten når jeg farter rundt i Oslo,  NSB når jeg tar tog og sist – men ikke minst – Ring Scheduler for å skru av og på lyden på telefonen til faste tider (liker å ha det stille om kvelden). Den applikasjonen har forøvrig en genial liten tilleggsfunksjon: når du skrur av lyden før du går i f.eks. et møte spør den deg om når lyden skal skrus på igjen. Mang en telefon er blitt tatt som følge av det!

Alt i alt er Sony Ericsson Xperia Pro en lean, mean working machine.  Jeg spiller aldri spill på mobilen, så det nærmeste jeg kommer visuell underholdning er Androids herlige levende skjermbakgrunn. På kortere jobbturer ser jeg faktisk ingen grunn til å ta med meg brettet, da telefonen fyller alle elementære arbeidsbehov. For meg er det det aller beste skussmålet en telefon kan få, i grunnen.

Det er sikkert noen nytteapplikasjoner jeg ikke har fått med meg, fersk i Androidfaget som jeg er. Si gjerne fra i så fall. :)

Jeg sier meg med andre ord uenig med toneangivende personer i norsk helsevesen, fra Per Fugelli til Marit Hermansen, leder i Norsk forening for allmennmedisin. Sistnevnte uttrykte det slik i Dagbladet forleden måned: «[V]i vet at bekymringer kan ha noe å si for sykdomsutviklingen. Det gjør noe med menneskene som får vite at de for eksempel har økt risiko for Alzheimers.»

Denne uttalelsen er oppsiktsvekkende, da det virker som om Hermansen mener risikoen for å utvikle Alzheimers øker med bekymringsnivået. Såvidt jeg vet er det en påstand uten vitenskapelig hold (i det hele tatt vet man lite om sykdommens årsaker). Men mitt hovedpoeng i VG og her er at vi som voksne pasienter (Dagbladets utgangspunkt var testing av barn, en litt annen problemstilling) bør ha anledning til å ta dette valget selv.

Selv om jeg ikke er lege kan jeg både lese og skrive og tenke (enn så lenge), og er i så måte en typisk representant for en befolkning som har høyere utdannelse enn noensinne – en firedel av oss har faktisk utdannelse på universitetsnivå. Jeg vil altså påstå at jeg – og mange med meg – forstår at sannsynlighet ikke er det samme som skjebne, og at miljøfaktorer ofte spiller en vel så stor rolle for om man blir syk og hvordan sykdommen forløper.

Jeg kan lese forklarende tekster på engelsk (min testleverandør forklarer i nitid detalj hva som er gjort, og hvilke usikkerhetsfaktorer som hefter ved prøvene), og er istand til å google meg fram til annen nødvendig informasjon. Kort sagt: Dette er jeg mentalt utrustet til å håndtere. Siden det er min kropp og mitt arvestoff,  bør det være også mitt valg om jeg vil bruke penger på å teste meg. Kall meg gjerne genliberaler. :)

Dermed er det ikke sagt at alle bør gjøre det, eller at de som vurderer det bør ta lett på det. Kunnskap er en Pandoras eske – har du først tatt lokket av, må du leve med konsekvensene. Det finnes nok av gode grunner til å la være:

1. Du er garantert å få dårlige nyheter  - vil du tåle det? Helsegentester angir statistisk sannsynlighet sammenlignet med et snitt for din befolkningsgruppe, og da ligger det i sakens natur at du vil få resultater både over og under normalen. Leverandøren jeg valgte gir risikofaktorene en prominent plassering (se skjermdumpen under), noe som kan virke skremmende. Har du lett for å bli bekymret og vansker med å legge problemer fra deg, er dette neppe tingen for deg. Men selv om du har et avslappet forhold til problemer, må du tenke gjennom hvordan du ville reagere på å få vite at du har økt risiko for å utvikle en sykdom det ikke finnes noen behandling for. Det heter ikke “lykkelig uvitende” uten grunn.

2. Det koster penger, og nytteverdien er inntil videre begrenset. Jeg kjøpte gentest og et års abonnement på tilgang til et nettsted for 1200 kroner, og det er såvidt jeg kan se minsteprisen idag. Teknologien som brukes i de rimeligere helsegentestene er fremdeles på et tidlig stadium, og resultater som tyder på fare for liv og helse må bekreftes med mer presise metoder. Det er ingen garanti for at din fastlege vil eller kan bruke resultatene – privat helsegentesting er et så nytt fenomen at det rett og slett ikke finnes noen infrastruktur for å håndtere slikt. To svært ulike synspunkter på nytteverdien av helsegentester finner du forøvrig her.

3. Om dette blir vanlig, kan det føre til mange unødvendige legebesøk. Helsevesenet er hardt nok presset som det er om ikke folk skal komme flyende med genresultater de trenger en forklaring på, og som kanskje antyder at det trengs å testes for dette og hint.

4. Gendata kan oppfattes som sensitive – vil du at et amerikansk selskap skal kontrollere dine?  Dette er mer av et prinsipielt spørsmål enn et praktisk, da du ikke risikerer å bli diskriminert av forsikringsselskapet om du gentester deg. Ifølge Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi § 5-8 er bruk av genetiske opplysninger utenom helsetjenesten forbudt i Norge. 23andMe ber om tillatelse til å bruke dine data i forskningsøyemed og presenterer jevnlig resultater av denne forskningen – men vil du det?

Hva er argumentene for å gjøre det? 

1. Den dårlige nyheten kan potensielt redde ditt eller andres liv. Denne historien om en amerikansk kvinne som via en tilfeldig gentest oppdaget at hun kunne være bærer av det fryktede brystkreftgenet BRCA1 er et ekstremtilfelle, det skal sies. Men generelt kan kunnskap om at du er predisponert for en lidelse eller bærer av et gen som kan gjøre eventuelle barn syke, være en motiverende faktor for å søke legehjelp. Eller hjelpe legen til å finne riktig diagnose tidligere. Eller være tidlig ute med å få vite om et gjennombrudd, dersom sykdommen det gjelder er av det uhelbredelige slaget. Eller bidra til å øke vår generelle kunnskap om gener og helse, noe som igjen kan hjelpe andre.

2. Du kan gi legen et langt bedre svar når hun spør og graver om sykdom i familien. Ja, for det er jo ikke slik at helsevesenet nekter å bruke genetisk informasjon. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger en lege har spurt meg om overvekt, diabetes, høyt blodtrykk og hjertesykdom er noe som “går i familien” (sist det skjedde var hos optikeren for et par måneder siden). Om du har opplevd det samme er det altså en forespørsel om genetisk informasjon, det skjer bare på en primitiv og upresis måte (selv om medlemmer av din nære familie er rammet av en sykdom, er det ingen garanti for at du blir det).

3. Det er spennende. Som Lone Frank sier i dette interessante foredraget, gir gentesting deg en mulighet til å utforske kroppen din på en måte som for få år siden var pur, abstrakt science fiction. Det handler forøvrig ikke bare om helse. Flere genfirmaer tilbyr også genmatching-tjenester som gjør det mulig å identifisere slektninger og finne din genetiske forhistorie. I skrivende stund har jeg fex tre andre 23andMe-brukere som genetisk sett er mellom fire- og timenninger av meg, og som jeg kan velge å kontakte om jeg vil. Lifehacker har en god oppsummering av hvordan du kan leke deg med resultatene dine.

4. Om du ikke kjenner ditt biologiske opphav, kan det være din eneste kilde til genetisk informasjon. Er du adoptert eller resultatet av egg- eller sæddonasjon er det ikke sikkert at du kan finne biologiske slektninger å sammenligne deg med. Da er gentesting eneste alternativ om du ønsker å vite mer om hva som eventuelt “går i familien”.

Så, har du tenkt gjennom saken?

Om svaret er nei, har jeg full respekt for det. Ifølge en meningsmåling VG gjorde i forbindelse med min artikkel har du flertallet på din side, og sannsynligvis vil du verken tape eller vinne noe helsemessig på å la være.

Om svaret er ja, ønsker jeg deg velkommen i vår lille klubb av genpionérer. Du finner en liste over selskaper som tilbyr gentesting her. Det finnes sikkert flere, uten at jeg har satt meg nærmere inn i det (for ordens skyld: jeg har intet annet med ovennevnte 23andMe å gjøre enn at jeg hørte om leverandøren via folk jeg stoler på).

Lykke til med testen og husk på Sir Francis Bacons svar på tesen om at uvitenhet er lykke: Kunnskap er makt.

Kan bare beklage at det har vært litt stille i bloggen i det siste: har et heftig foredragsprogram for tida, og det som blir til overs av skrivetid går stort sett med til å produsere spalter for VG, magasinet =Oslo og analysetidsskriftet Mandag Morgen. Nylig hadde jeg en sak i VG om 2012-profetiene (som jeg også har blogget om tidligere), der jeg avsluttet med å erklære at jeg var villig til å putte pengene mine der kjeften er (for å skrive om et anglosaksisk uttrykk) og vedde på at verden ikke vil rammes av katastrofer den 21. desember i år:

Hermed utfordrer jeg alle dem som sprer 2012-spådommer med følgende veddemål: Jeg er villig til å vedde hver tiende krone jeg tjener i år på at vitenskapen får rett denne gangen også. Å vedde mot verdens undergang gir liten mening, derfor senker jeg kravene betraktelig. Hvis mer enn én prosent av Jordas befolkning skades eller verre på grunn av en maya-katastrofe den 21. desember, går en stor sum til Leger uten Grenser (som garantert vil trenge dem da).

Med andre ord: mer enn 99% av Jordas befolkning kan overleve en maya-aktig katastrofe – og likevel betaler jeg ut beløpet. Nå er 1% eller 70 millioner mennesker fremdeles et svært høyt tall – i samme størrelsesorden som annen verdenskrig. I denne bloggen er jeg derfor villig til å slakke på kravene med en faktor 100: hvis 700 000 mennesker eller mer blir drept eller skadet av en maya-aktig katastrofe den 21. desember, betaler jeg som nevnt over.

Jeg sier “maya-aktig”, fordi vi lever på en klode som trorr alt er sterkt preget av pågående katastrofer. Krig, sult, tørke, HIV, malaria og de talløse andre ulykkene som gjerne rammer verdens fattigste, har ingen annen forbindelse med de påståtte profetiene enn at oppmerksomheten rundt dem kan komme til å vike plassen for 2012-hysteri når Datoen nærmer seg. Det som trengs for å utløse pengene, er noe som åpenbart er utenfor det normale i art eller grad.

Derfor etterlyser jeg nå folk som tør vedde imot. Tror du såpass på en verdensomspennende maya-katastrofe den 21. desember i år at du er villig til å sette penger på det – penger som går til et godt formål om du taper? Meld deg i så fall på per epost eller i kommentarfeltet under. Det verste som kan ramme deg er at verden fortsetter som før, og at noen som virkelig trenger pengene får litt mer å rutte med.

Kjøpet ble skjøvet ut i tid da ASUS lanserte Transformer Prime, en oppgradert versjon med bedre grafikk (Tegra 3 fra Intel), i USA ifjor høst. Først i slutten av januar ankom brettet endelig her i heimen, og siden har jeg (og husets åtteåring) brukt det daglig. Hovedårsaken til at jeg kjøpte Transformer var løsningen med et tastatur som med et håndgrep forvandler nettbrett til en netbook.

Tastaturet holdes på plass i en smal renne med tre festepunkter, og har ekstra batteri, USB-port og en SD-kortleser. Med tastaturet på fungerer Prime som en vanlig bærbar – du kan for eksempel koble til minnepinner, eksterne harddisker og annet USB-utstyr (vel å merke slikt det finnes støtte for i Android) og regne med at det oppfører seg normalt. Uten tastaturet er Prime et nettbrett med en skarp og god skjerm, litt smalere i bredden enn iPad men også håret lettere.

Like etter at jeg mottok brettet oppdaterte systemet seg til siste Android-versjon (4, også kjent som Ice Cream Sandwich). Det bærer sterkt og positivt preg av at Google har vunnet erfaring med telefoner og brett de siste årene. Det følger ikke med noen instruksjonsbok med brettet, men det tok ikke sønnen vår mange minuttene å finne ut av systemet helt på egen hånd.

Og det bringer meg til det mest slående ved brettet: det ser pent ut, og det er lettvint og morsomt å bruke. Det funker utmerket som en touchbasert spillplattform, er strålende å se film på i sofaen når du er forkjølet, et utmerket surfebrett og helt OK å lese bøker på. Med andre ord: på hjemmebane fungerer det først og fremst en mediedings/leketøy for store og små, her som i de fleste andre brettfamilier.

På jobbreiser ser det annerledes ut. Der var jeg på jakt etter en maskin som kan brukes til skriving, surfing og den daglige driften av enkeltmannsforetaket mens jeg er på veien (kalender, epost, regneark). I tillegg må jeg ha en maskin som veier så lite at jeg slipper unna med håndbagasje når jeg må overnatte på steder som bare nås med Widerøe, helst med en batterilevetid som lar meg jobbe en hel dag uten å lade.

Det innebygde kameraet tar helt patente bilder, som man ser her

For å ta det siste først: ASUS hevder at den unike kombinasjonen av batteri i tastatur og skjerm kan gi brettet en brukstid på opptil 18 timer. Om det stemmer vet jeg ikke, men av erfaring vet jeg at man kan få en full arbeidsdag og likevel ha godt med batteri igjen. Hver gang brettet kobles til tastaturet, etterlades det fra tastaturbatteriet, noe som betyr at jeg ikke lader oftere enn hver tredje eller fjerde dag når det brukes hjemme.

Med en samlet vekt på 1,1 kilo er det heller ikke noe å si på vekten. Chassiset er i børstet aluminium, og i sammenbrettet stand virker brettskjermen svært godt beskyttet mot støt og slag. Android 4 virker kjapt og responsivt, det er bare når jeg laster inn fullversjonene av norske nettaviser med ørten flæsjreklamer at det merkes at dette tross alt er en glorifisert mobiltelefon. Det, og så utvalget av applikasjoner da.

Ja, for når du beveger deg over i Android-land kan du si takk og farvel til mye av programvaren du er vant til å bruke på desktopen, og belage deg på å finne erstatninger som er mer eller mindre ekvivalente. Det kommer stadig flere brettilpassede applikasjoner, men det er ikke til å komme forbi at det meste av det som finnes i Android Market er skrevet for mobiltelefoner, med alle de begrensningene det innebærer.

Derfor tok det meg overraskende lang tid å finne en office-pakke jeg kunne leve med, for eksempel. Jeg har brukt Openoffice i årevis, men det finnes ikke for Android (det gjør heller ikke MS Office, selvsagt). Google Documents er like avhengig av nettforbindelse på brett som på PC, så det var uaktuelt. Pakken Polaris Office er forhåndsinstallert på Transformer, men viste seg å være ubrukelig da det ødela flere av tekstfilene mine.

Med Android 4 er det lett å sette opp en attraktiv startside med apps og widgeter (her: kalender, epost og RSS-leser). Bakgrunnen er et levende skjermbilde, en annen av mine Android-favoritter.

Etter å ha prøvd fire-fem alternativer, endte jeg opp med å kjøpe Documents to Go fra Dataviz, et firma som har laget programvare for udde plattformer i mange år (jeg kjørte det første gang på en Linux-basert PDA fra Sharp). Grensesnittet er kluntete og utseendet lysår unna standarden som er satt med Android 4, men det leverer Word-filer som mine oppdragsgivere ikke klager på. Og det er hovedsaken for meg, tross alt.

Ellers er det å overføre og holde rede på filer er en smal sak. Her trengs det ikke å installeres noe iTunes eller Zune-aktig for å få tilgang til egne filer: plugg brettet i en USB-port på PCen og det dukker opp som en ekstern 32 (eller 64, avhengig av modellen) gigabytes harddisk i filviseren. Mappenavnene er stort sett intuitive, så å overføre musikk, filmer, bilder og ebøker blir mest et spørsmål om å dra og slippe til riktig mappe.

I det daglige arbeider jeg stort sett i Dropbox-mappa mi. Her finnes det en Android-applikasjon som fungerer annerledes enn det man er vant til fra PC. Fornuftig nok synkroniserer den ikke alle filene i Dropbox-området (i mitt tilfelle ville det si rundt 30 GB), isteden laster den ned en spesifikk fil man klikker på, som så kan jobbes med on- eller offline. Det siste er verdt å merke seg, da Transformer foreløpig bare kommer med wifi – ikke innebygd 3G (det går selvsagt an å koble brettet på nett via mobilen, og for meg er det nok).

Andre brettilpassede nytteapplikasjoner:

• Amazon Kindle: Gir en god god ebok-leseopplevelse (selv om jeg blir like trøtt i øynene av å lese på Transformer som på iPad), og har en butikkløsning som er enklere å bruke enn Kindle Store på nett.
• Beyondpod: Podcastklient for lyd og video, pent og ryddig grensesnitt
• Diverse Google-programvare: GMail, Reader, Maps, Docs er selvsagt preinstallert og godt brettilpasset
• Google Chrome: Min (og mange andres) favorittnettleser finnes nå i beta for Android, med avanserte synkroniseringsmuligheter mot desktop
• Lookout: Sikkerhetsprogramvare. Beskytter mot uhumskheter som push ad-apps, og tilbyr sporing, fjernsletting og låsing. Et must, mao.
• MyLibrary: Preinstallert ebokprogram for EPUB og PDF-bøker. Aldiko er et godt alternativ.
• Opera Mobile (ikke Mini): Den norskutviklede nettleseren er kjappere og mer stabil enn konkurrentene. En vinner på tunge nettaviser, fex
• Pulse News: Flipboard-klon for Android, fin til å lese tidsskrifter og feeder med offline
• Skype: Lyd og video fungerer helt perfekt.
• TweetCaster: Twitter-klient, er tilpasset brett i en helt annen grad enn favoritter som Tweetdeck, fex.

Ellers har Jorunn planer om å blogge om spill for Android-brett i nær fremtid, da det er hun som har hatt hovedansvaret for det her i heimen.

Konklusjon: Om du får tak i den norske utgaven (i skrivende stund ser det ut til å være temmelig utsolgt rundt forbi) vil du ha skaffet deg et nettbrett som rent teknisk er helt i toppklasse, samt en helt grei netbook-erstatning. Men vær oppmerksom på begrensningene som ligger i hardware og applikasjonsmarked, ikke minst hvis du ønsker å bruke brettet til noe mer enn moro, spill og dill. :)

Det er en stund siden jeg har blogget om katter nå (det går fint med Ada og Linus, bare så det er sagt), men når det først skal skje er det i en god saks tjeneste. Forleden ble jeg kontaktet av Anita fra Kongsvinger, som gjør så godt hun kan for uheldige katter på sitt hjemsted, og som ba meg om å videreformidle et ønske om at den vakre lille krabaten over skal få et hjem. Anita skriver:

Ludvig er en skogkatt. Han er verdt å gi en ny sjanse – finnes ikke psykotisk eller traumatisert. Er pt nedbarbert pga ødelagt flokepels nå – har gått ute LENGE. Markkuren viser at han har levd av mus og fugl. Enda er han så snill…. Ingjerd og jeg badet ham i dag – han sto bare og kjeftet, men rørte seg ikke, lot seg villig massere med shampoo. Det kan hende at han er for sliten til å reagere. [...] En liten hanne, ca 2-3 år med slitte hjørnetenner, fordi han har skrapet frossen mat fra bakken. Det sier litt om livet han har levd. Han vil bli omplassert med kontrakt gjennom nettverket til Kjersti Teig i Hjemløse katter, Løken. Som et ris bak speilet for at han aldri skal gå ute mer og lete etter mat og et varmt sted å sove.

Jeg vet det vil fremstå som National Lampoon-retorikk, men faktum er at Ludvig har dystre fremtidsutsikter hvis han ikke finner et nytt hjem i ganske nær fremtid. Der er han er nå er det dessverre ikke plass til ham, og Anita har brukt opp mulighetene i sitt nettverk. Derfor altså denne bønnen til deg, kjære leser: har du, eller vet du om noen som har, mulighet til å gi Ludvig et godt hjem? Kunne du avsette et minutt eller to til å tenke over det, og eventuelt gjøre noe med saken? Om du kan hjelpe så ta kontakt med Kjersti Løken via Hjemløse katters Facebook-side, eller med meg – så skal jeg videreformidle beskjeden.

Altså. Vi kjenner ikke Ludvigs bakgrunn, men sannsynligvis er han et offer. Først og fremst for den utbredte myten om katten som et relativt vedlikeholdsfritt dyr, et vesen som trenger mat og vann og ellers ikke så mye, og som kan dumpes i en skog eller park om det blir for mye bryderi. Det burde være innlysende at en typisk huskatt rett og slett ikke har fysikken (enn si psyken – disse dyra blir mer knyttet til menneskene sine enn mange tror) til å mestre en barsk norsk vinter. Det burde være innlysende – men overfylte kattehus landet rundt forteller en annen historie.

I tillegg til uansvarlige eiere er Ludvig og tusener av andre katter også ofre for det manglende dyrevernet i Norge. For et Mattilsyn som verken har kapasitet eller kompetanse til å håndtere slike saker, for et politi som har enda mindre kapasitet til å håndtere slike saker, for mangelen på et eget “dyrepoliti” som det de har fått i Stockholm eller enkle tiltak som påbud om chipmerking, subsidiert sterilisering av katter osv.

Joda, jeg vet at det finnes tusener av trengende dyr som også venter på et nytt hjem. Men akkurat her og nå er det han du ser på bildet over det gjelder. Ludvig.

Oppdatering: Det meldes at Ludvig nå har fått et nytt hjem hos snille mennesker på Høland. Jeg lar likevel bloggposten stå, og legger til en peker for Foreningen for Omplassering av Dyr.

Svært lenge gjorde det ikke det. Men det siste året har mine problemer med Linux økt, og forleden uke ble de så store at det ikke lenger gikk. Strået som knekket kamelens rygg er en obskur bug i Linux (de hårete detaljene kan spesielt interesserte lese om her) som sørget for å sluke all prosessorkraft i maskinen med to-tre sekunders mellomrom. Vifta jobbet for fullt, det, og alle applikasjoner stoppet opp når buggen krevde sitt. Som Linux-bruker er jeg ant til å håndtere snodig oppførsel, men denne situasjonen fant jeg ingen løsning på.

Hva mer er: jeg oppdaget at den har vært kjent blant brukere i flere år, uten at utviklerne har klart å finne noen tilfredsstillende løsning. Standardsvaret har vært å vente på en oppdatering av operativsystemet. Jeg prøvde å kjøre tidligere Linux-versjoner, men det var først da jeg monterte inn en gammel harddisk med Linux fra våren 2010 at maskinen endelig roet seg. Mens jeg satt der og prøvde å oppgradere applikasjoner til så moderne versjoner som mulig, kom jeg til å tenke på at dette problemet ikke var enestående.

I flere år har jeg for eksempel levd med en velkjent (og fortsatt uløst) bug som fører til at overføring av filer via USB går saktere jo større filene er. Overføringshastigheten går faktisk asymptotisk mot null, noe som i mitt tilfelle betydde at det å kopiere et zippet filarkiv på ti gigabyte kunne ta bortimot et døgn. Siden ifjor vår har jeg også levd med at det ikke er mulig å vise Youtube-videoer i fullskjermformat. En småting, men like fullt irriterende. Og svært symptomatisk.

Legg så til at jeg som så mange andre har brukt mye tid på å tilpasse meg det radikalt endrede grensesnittet som Ubuntu innførte ifjor vår, og som ble oppdatert ifjor høst og som visstnok skal gjennomgå en radikal endring til våren igjen. Det blir rett og slett for mye teknisk tull og dill for en selvstendig næringsdrivende småbarnspappa.

Jeg er stygt redd for at det ikke blir bedre i tiden fremover, med et konstant press fra OS X/iOS og et Microsoft som jobber med å skape et felles operativsystem for PC, brett og mobil. Det som skjer med Ubuntu for tiden er åpenbart et forsøk på å svare på disse endringene i markedet. Jeg skjønner at det er nødvendig å omstille seg, men jeg ble lei av å være prøvekanin.

Når dette er sagt, lever Linux i beste velgående på andre plattformer her i huset. Jeg har fremdeles min Nokia N900, og kjøpte nylig et Asus Transformer Prime nettbrett med Android 4.0. For puristene er Android kanskje ikke fritt nok, men for meg som bruker er det en fryd å bruke et grensesnitt i verdensklasse som allerede har knust konkurrentene i smartfonmarkedet, og som fort kan gjøre det samme i brettmarkedet.

Å ja forresten: hva syns jeg om Windows 7 sammenlignet med Ubuntu 11.10 (som var min siste versjon)? Jeg liker det. Det er lettvint og konfigurerbart på en måte som Ubuntu ikke lenger er (jeg kan for eksempel få et skrivebord som er helt tomt – yay!), og det bare funker med maskinvare og eksterne tjenester på en måte som Linux aldri helt har gjort. Mye er nytt og forbedret, men samtidig har man tatt vare på så mye av det gamle at en som ikke har brukt Windows regelmessig siden 98-utgaven var igang med å jobbe en halvtime etter at den nye PCen sto på bordet.

Mitt første møte med Moskva var byens metro, som er overveldende på alle måter. Overveldende vakker (det er sant alt som sies om arkitekturen og dekorasjonene), overveldende stor, forvirrende (alle skilt og annonseringer til passasjerene er kun på russisk), bråkete og ikke minst full av folk. Hver dag transporterer metroen 10 millioner mennesker. Bare for å sette det i perspektiv: det er som om alle nordmenn – fra beibier til oldinger, fra Lindesnes til Kirkenes – skulle ta T-banen frem og tilbake i løpet av dagen. Her er effektiviteten på Berlin-nivå, utvilsomt.

Kreml var overraskende grønt

Det er bra, for ifølge alle fastboende jeg møtte er trafikksystemet forøvrig ganske f*kka opp. Prangende mangefelts bulevarder gjennom sentrum er til liten nytte i en by med mellom 10 og 20 millioner innbyggere (det kreves tillatelse for å bosette seg i Moskva, så byen skal være full av “illegale innvandrere” fra Russland) når folk for alvor skaffer seg bil. Jeg hørte skrekkhistorier om folk som hadde blitt sittende opptil åtte timer i kø på vei til flyplassen, og Hans Wilhelm Steinfeld kunne fortelle at NRK nå sleper utstyret sitt gjennom metroen istedenfor å kjøre.

Moskovittene tar sin sigarett på alvor

Taxi ble altså frarådet, bortsett fra på tidspunkter da sjansen for kork er liten. Da ble det til gjengjeld forventet at vi norske skulle glemme alt vi har lært om trygg taxikjøring. Slik tager man en taxi i Moskva: man stiller seg opp på fortauet, strekker ut en hånd og vinker til en bil stopper. Bilen kan like gjerne være en totalt anonym personbil som et kjøretøy med lys på taket. Så akkederer man med sjåføren (som altså ikke har noe bevis på at han er taxisjåfør) om prisen (taksameter – hva er det?) på russisk før man setter seg inn og håper på det beste. Tross at hver celle i kroppen skriker PIRATTAXI gikk det bra de gangene jeg prøvde det. Akkurat som i New Dehli.

Ellers ble jeg slått av hvor mange spor etter sovjettiden som ennå er synlige. Hotellet mitt lå for eksempel på bulevarden Leninskij Prospekt, som domineres av en gigantstatue av gamle Uljanov himself. Sovjetsymbolikk florerer i metroen, der man kan gripe seg selv i å beundre en vakker bord – inntil man innser at den består av hammere og sigder. Den røde stjernen lyser fremdeles over Krem, og på dagen da jeg var der var den røde plass stengt i anledning valget – bortsett fra for dem som ville besøkte Leninmausoleet.

Moskva fremsto den minst globaliserte av alle millionbyer jeg har besøkt. En ting er de svake engelskkunnskapene, men vel så påfallende er det nesten totale fraværet av personer med bakgrunn fra sør-Asia, Afrika eller Sør-Amerika. Klimaet, det lave lønnsnivået og den strenge bosetningspolitikken spiller sikkert en rolle, men jeg ble også fortalt at et korrupt og utlendingsskeptisk politi og gjenger av høyreradikale nasjonalister gjør livet surt for folk som ser ut som om de er fra Kaukasus eller sørligere egne.

Uten sammenligning forøvrig: en annen underrepresentert gruppe i Moskva er syklister. Jeg så bare én modig og forskremt sykkelsjel på fire dager, noe som er lett å forstå med tanke på mangelen på sykkelstier og det kaotiske trafikkbildet. Ditto for brukere av iDingser, forøvrig. Moskva er stedet for deg som savner den gode, gamle Nokiaringetonen. Men på metroen, som alltid har vært kjent for å ha mange lesende passasjerer, så jeg overraskende mange som leste på små lesebrett og nettbrett (Pocketbook IQ så ut til å være en gjenganger).

Gjennomgående var inntrykket positivt, dog. Jeg var i Moskva i anledning en bokmesse, og fikk til fulle bekreftet ryktet som en kulturby. Det var stappfullt av folk på messen og god deltakelse av barn på alle arrangementene jeg var med på. Og museene jeg rakk å besøke var helt ypperlige (med unntak av manglende skilter på engelsk, selvsagt). Ikke overraskende falt jeg pladask for kosmonaut-minnemuseet som ligger i utkanten av den store VDNKh-parken nord i byen. Museet, som ligger under et av de mest berømte monumentene fra sovjettiden, gir en veldig grundig oversikt over hele det sovjetiske og russiske romprogrammet, fra rakettforskning før annen verdenskrig til den internasjonale romstasjonen.

Jeg ble også positivt overrasket over den russiske maten. Kanskje skyldes det at jeg liker tradisjonskost av det litt tunge slaget (derfor mener jeg at f.eks. Tyskland er en sterkt undervurdert matnasjon), men de mange russiske rettene jeg rakk å prøve var særpregete og velsmakende. Takket være restaurantkjeden Mu-mu (hva kua sier, vettu) er det lett å finne god, tradisjonell mat til en billig penge. Der har vi i Norge mye å lære av Russland, rett og slett. Eneste minus her er at så mange fremdeles røyker på restaurant.

En nordmann som har bodd mange år i Moskva sa at dette først og fremst er byen for den som har en  jobb å gjøre. Jeg kan se det poenget. Men jeg ser også at det lar seg gjøre å tilbringe en flott uke som turist i denne byen, bare man passer på å dra på en tid av året da klimaet er mindre grått, kaldt og surt (det er blitt sagt at man kan føle seg fargeblind etter noen dager i Moskva om vinteren, og det kan jeg gå god for). Og planlegger veldig grundig, så man klarer å navigere seg rundt i en hav av skilter på kyrillisk. :)