Det er en stund siden jeg har blogget om katter nå (det går fint med Ada og Linus, bare så det er sagt), men når det først skal skje er det i en god saks tjeneste. Forleden ble jeg kontaktet av Anita fra Kongsvinger, som gjør så godt hun kan for uheldige katter på sitt hjemsted, og som ba meg om å videreformidle et ønske om at den vakre lille krabaten over skal få et hjem. Anita skriver:

Ludvig er en skogkatt. Han er verdt å gi en ny sjanse – finnes ikke psykotisk eller traumatisert. Er pt nedbarbert pga ødelagt flokepels nå – har gått ute LENGE. Markkuren viser at han har levd av mus og fugl. Enda er han så snill…. Ingjerd og jeg badet ham i dag – han sto bare og kjeftet, men rørte seg ikke, lot seg villig massere med shampoo. Det kan hende at han er for sliten til å reagere. [...] En liten hanne, ca 2-3 år med slitte hjørnetenner, fordi han har skrapet frossen mat fra bakken. Det sier litt om livet han har levd. Han vil bli omplassert med kontrakt gjennom nettverket til Kjersti Teig i Hjemløse katter, Løken. Som et ris bak speilet for at han aldri skal gå ute mer og lete etter mat og et varmt sted å sove.

Jeg vet det vil fremstå som National Lampoon-retorikk, men faktum er at Ludvig har dystre fremtidsutsikter hvis han ikke finner et nytt hjem i ganske nær fremtid. Der er han er nå er det dessverre ikke plass til ham, og Anita har brukt opp mulighetene i sitt nettverk. Derfor altså denne bønnen til deg, kjære leser: har du, eller vet du om noen som har, mulighet til å gi Ludvig et godt hjem? Kunne du avsette et minutt eller to til å tenke over det, og eventuelt gjøre noe med saken? Om du kan hjelpe så ta kontakt med Kjersti Løken via Hjemløse katters Facebook-side, eller med meg – så skal jeg videreformidle beskjeden.

Altså. Vi kjenner ikke Ludvigs bakgrunn, men sannsynligvis er han et offer. Først og fremst for den utbredte myten om katten som et relativt vedlikeholdsfritt dyr, et vesen som trenger mat og vann og ellers ikke så mye, og som kan dumpes i en skog eller park om det blir for mye bryderi. Det burde være innlysende at en typisk huskatt rett og slett ikke har fysikken (enn si psyken – disse dyra blir mer knyttet til menneskene sine enn mange tror) til å mestre en barsk norsk vinter. Det burde være innlysende – men overfylte kattehus landet rundt forteller en annen historie.

I tillegg til uansvarlige eiere er Ludvig og tusener av andre katter også ofre for det manglende dyrevernet i Norge. For et Mattilsyn som verken har kapasitet eller kompetanse til å håndtere slike saker, for et politi som har enda mindre kapasitet til å håndtere slike saker, for mangelen på et eget “dyrepoliti” som det de har fått i Stockholm eller enkle tiltak som påbud om chipmerking, subsidiert sterilisering av katter osv.

Joda, jeg vet at det finnes tusener av trengende dyr som også venter på et nytt hjem. Men akkurat her og nå er det han du ser på bildet over det gjelder. Ludvig.

Oppdatering: Det meldes at Ludvig nå har fått et nytt hjem hos snille mennesker på Høland. Jeg lar likevel bloggposten stå, og legger til en peker for Foreningen for Omplassering av Dyr.

Svært lenge gjorde det ikke det. Men det siste året har mine problemer med Linux økt, og forleden uke ble de så store at det ikke lenger gikk. Strået som knekket kamelens rygg er en obskur bug i Linux (de hårete detaljene kan spesielt interesserte lese om her) som sørget for å sluke all prosessorkraft i maskinen med to-tre sekunders mellomrom. Vifta jobbet for fullt, det, og alle applikasjoner stoppet opp når buggen krevde sitt. Som Linux-bruker er jeg ant til å håndtere snodig oppførsel, men denne situasjonen fant jeg ingen løsning på.

Hva mer er: jeg oppdaget at den har vært kjent blant brukere i flere år, uten at utviklerne har klart å finne noen tilfredsstillende løsning. Standardsvaret har vært å vente på en oppdatering av operativsystemet. Jeg prøvde å kjøre tidligere Linux-versjoner, men det var først da jeg monterte inn en gammel harddisk med Linux fra våren 2010 at maskinen endelig roet seg. Mens jeg satt der og prøvde å oppgradere applikasjoner til så moderne versjoner som mulig, kom jeg til å tenke på at dette problemet ikke var enestående.

I flere år har jeg for eksempel levd med en velkjent (og fortsatt uløst) bug som fører til at overføring av filer via USB går saktere jo større filene er. Overføringshastigheten går faktisk asymptotisk mot null, noe som i mitt tilfelle betydde at det å kopiere et zippet filarkiv på ti gigabyte kunne ta bortimot et døgn. Siden ifjor vår har jeg også levd med at det ikke er mulig å vise Youtube-videoer i fullskjermformat. En småting, men like fullt irriterende. Og svært symptomatisk.

Legg så til at jeg som så mange andre har brukt mye tid på å tilpasse meg det radikalt endrede grensesnittet som Ubuntu innførte ifjor vår, og som ble oppdatert ifjor høst og som visstnok skal gjennomgå en radikal endring til våren igjen. Det blir rett og slett for mye teknisk tull og dill for en selvstendig næringsdrivende småbarnspappa.

Jeg er stygt redd for at det ikke blir bedre i tiden fremover, med et konstant press fra OS X/iOS og et Microsoft som jobber med å skape et felles operativsystem for PC, brett og mobil. Det som skjer med Ubuntu for tiden er åpenbart et forsøk på å svare på disse endringene i markedet. Jeg skjønner at det er nødvendig å omstille seg, men jeg ble lei av å være prøvekanin.

Når dette er sagt, lever Linux i beste velgående på andre plattformer her i huset. Jeg har fremdeles min Nokia N900, og kjøpte nylig et Asus Transformer Prime nettbrett med Android 4.0. For puristene er Android kanskje ikke fritt nok, men for meg som bruker er det en fryd å bruke et grensesnitt i verdensklasse som allerede har knust konkurrentene i smartfonmarkedet, og som fort kan gjøre det samme i brettmarkedet.

Å ja forresten: hva syns jeg om Windows 7 sammenlignet med Ubuntu 11.10 (som var min siste versjon)? Jeg liker det. Det er lettvint og konfigurerbart på en måte som Ubuntu ikke lenger er (jeg kan for eksempel få et skrivebord som er helt tomt – yay!), og det bare funker med maskinvare og eksterne tjenester på en måte som Linux aldri helt har gjort. Mye er nytt og forbedret, men samtidig har man tatt vare på så mye av det gamle at en som ikke har brukt Windows regelmessig siden 98-utgaven var igang med å jobbe en halvtime etter at den nye PCen sto på bordet.

Mitt første møte med Moskva var byens metro, som er overveldende på alle måter. Overveldende vakker (det er sant alt som sies om arkitekturen og dekorasjonene), overveldende stor, forvirrende (alle skilt og annonseringer til passasjerene er kun på russisk), bråkete og ikke minst full av folk. Hver dag transporterer metroen 10 millioner mennesker. Bare for å sette det i perspektiv: det er som om alle nordmenn – fra beibier til oldinger, fra Lindesnes til Kirkenes – skulle ta T-banen frem og tilbake i løpet av dagen. Her er effektiviteten på Berlin-nivå, utvilsomt.

Kreml var overraskende grønt

Det er bra, for ifølge alle fastboende jeg møtte er trafikksystemet forøvrig ganske f*kka opp. Prangende mangefelts bulevarder gjennom sentrum er til liten nytte i en by med mellom 10 og 20 millioner innbyggere (det kreves tillatelse for å bosette seg i Moskva, så byen skal være full av “illegale innvandrere” fra Russland) når folk for alvor skaffer seg bil. Jeg hørte skrekkhistorier om folk som hadde blitt sittende opptil åtte timer i kø på vei til flyplassen, og Hans Wilhelm Steinfeld kunne fortelle at NRK nå sleper utstyret sitt gjennom metroen istedenfor å kjøre.

Moskovittene tar sin sigarett på alvor

Taxi ble altså frarådet, bortsett fra på tidspunkter da sjansen for kork er liten. Da ble det til gjengjeld forventet at vi norske skulle glemme alt vi har lært om trygg taxikjøring. Slik tager man en taxi i Moskva: man stiller seg opp på fortauet, strekker ut en hånd og vinker til en bil stopper. Bilen kan like gjerne være en totalt anonym personbil som et kjøretøy med lys på taket. Så akkederer man med sjåføren (som altså ikke har noe bevis på at han er taxisjåfør) om prisen (taksameter – hva er det?) på russisk før man setter seg inn og håper på det beste. Tross at hver celle i kroppen skriker PIRATTAXI gikk det bra de gangene jeg prøvde det. Akkurat som i New Dehli.

Ellers ble jeg slått av hvor mange spor etter sovjettiden som ennå er synlige. Hotellet mitt lå for eksempel på bulevarden Leninskij Prospekt, som domineres av en gigantstatue av gamle Uljanov himself. Sovjetsymbolikk florerer i metroen, der man kan gripe seg selv i å beundre en vakker bord – inntil man innser at den består av hammere og sigder. Den røde stjernen lyser fremdeles over Krem, og på dagen da jeg var der var den røde plass stengt i anledning valget – bortsett fra for dem som ville besøkte Leninmausoleet.

Moskva fremsto den minst globaliserte av alle millionbyer jeg har besøkt. En ting er de svake engelskkunnskapene, men vel så påfallende er det nesten totale fraværet av personer med bakgrunn fra sør-Asia, Afrika eller Sør-Amerika. Klimaet, det lave lønnsnivået og den strenge bosetningspolitikken spiller sikkert en rolle, men jeg ble også fortalt at et korrupt og utlendingsskeptisk politi og gjenger av høyreradikale nasjonalister gjør livet surt for folk som ser ut som om de er fra Kaukasus eller sørligere egne.

Uten sammenligning forøvrig: en annen underrepresentert gruppe i Moskva er syklister. Jeg så bare én modig og forskremt sykkelsjel på fire dager, noe som er lett å forstå med tanke på mangelen på sykkelstier og det kaotiske trafikkbildet. Ditto for brukere av iDingser, forøvrig. Moskva er stedet for deg som savner den gode, gamle Nokiaringetonen. Men på metroen, som alltid har vært kjent for å ha mange lesende passasjerer, så jeg overraskende mange som leste på små lesebrett og nettbrett (Pocketbook IQ så ut til å være en gjenganger).

Gjennomgående var inntrykket positivt, dog. Jeg var i Moskva i anledning en bokmesse, og fikk til fulle bekreftet ryktet som en kulturby. Det var stappfullt av folk på messen og god deltakelse av barn på alle arrangementene jeg var med på. Og museene jeg rakk å besøke var helt ypperlige (med unntak av manglende skilter på engelsk, selvsagt). Ikke overraskende falt jeg pladask for kosmonaut-minnemuseet som ligger i utkanten av den store VDNKh-parken nord i byen. Museet, som ligger under et av de mest berømte monumentene fra sovjettiden, gir en veldig grundig oversikt over hele det sovjetiske og russiske romprogrammet, fra rakettforskning før annen verdenskrig til den internasjonale romstasjonen.

Jeg ble også positivt overrasket over den russiske maten. Kanskje skyldes det at jeg liker tradisjonskost av det litt tunge slaget (derfor mener jeg at f.eks. Tyskland er en sterkt undervurdert matnasjon), men de mange russiske rettene jeg rakk å prøve var særpregete og velsmakende. Takket være restaurantkjeden Mu-mu (hva kua sier, vettu) er det lett å finne god, tradisjonell mat til en billig penge. Der har vi i Norge mye å lære av Russland, rett og slett. Eneste minus her er at så mange fremdeles røyker på restaurant.

En nordmann som har bodd mange år i Moskva sa at dette først og fremst er byen for den som har en  jobb å gjøre. Jeg kan se det poenget. Men jeg ser også at det lar seg gjøre å tilbringe en flott uke som turist i denne byen, bare man passer på å dra på en tid av året da klimaet er mindre grått, kaldt og surt (det er blitt sagt at man kan føle seg fargeblind etter noen dager i Moskva om vinteren, og det kan jeg gå god for). Og planlegger veldig grundig, så man klarer å navigere seg rundt i en hav av skilter på kyrillisk. :)

Jeg har tidligere sagt tydelig fra hva jeg mener om nettavisdebatten, og kommentatoren Børge mener at jeg i Aftenposten handler i strid med det jeg tidligere har skrevet om å legge ned kommentarfeltene. Til det er det to ting å si. For det første: i bloggpostingen der jeg utdyper synet mitt (et avisintervju blir av sjelden nyansert nok, er min erfaring) skriver jeg ikke at alle kommentarfelt skal legges ned.

For det andre: jeg tok utgangspunkt i kommentarfeltene slik de fungerer nå. Idag ser avisenes strategi stort sett ut til å være “tøm og røm” – legg ut en sak og skygg banen, og håp på at kommentatorene som snakker seg imellom ikke sporer helt av. I noen tilfelle går det bra, men om emnet er kontroversielt ender det altfor ofte i en hjemme alene-fest for kommentartroll og skrikhalser.

Grunnen til at jeg takket ja til Mina Nærland Hauges forespørsel, var at det ga meg sjansen til å teste ut en hypotese jeg har kolportert lenge: om artikkelforfatter er synlig tilstede i et kommentarfelt, kan tonefallet dempes betraktelig. Det er basert på elementær psykologi, og underbygges av mange års erfaring med kommentardebatt i blogger.

Derfor forpliktet jeg meg til å skrive en artikkel, og så sette av noen timer til debatt samme dag som artikkelen ble publisert. Jeg ville skrive en artikkel som var aktuell og som engasjerte leserne, og valgte derfor det tilstundende 7-milliardersmerket for Jordas befolkning.

På forhånd var jeg veldig usikker på utfallet. Jeg har diskutert befolkningseksplosjonen mange ganger i alle slags sammenhenger, og vet at den lett blir en diskusjon om at brune mennesker formerer seg som kaniner, og at Jorda i sin alminnelighet er dømt til undergang så løp mot fjellene med hermetikk og gevær alle mann.

Men ganske snart viste det seg at kommentatorene klarte å holde seg i skinnet, også når de var fykende uenige med mitt optimistiske samfunnssyn. Jeg la meg på samme maksimalistiske strategi som jeg prøver å følge i denne bloggen, hvilket vil si at jeg leser alle kommentarer, besvarer så mange som mulig og kun sletter i ytterste nødsfall. Stilles det spørsmålstegn ved det jeg skriver (det var det flere som gjorde), forsøker jeg å underbygge mitt svar med peker til troverdig kilde.

Da en kommentator prøvde seg med et utspill om kannibalisme, kunne jeg ha eskalert debatten ved å påpeke det dypt uetiske i å slenge om seg med slikt i denne settingen. Isteden valgte jeg å henvise til den legendariske og for temaet svært aktuelle science fiction-filmen “Soylent Green.” Nærmere å slette en kommentar enn dette kom jeg aldri, forøvrig.

Alt i alt var jeg fornøyd, og det virker som om kommentatorene var det også. Min hypotese om at nærvær bedrer debattklimaet ble bekreftet i dette tilfellet. På den annen side: Bjørn Stærks gode innlegg om tonefallet blant innvandringskritikerne i Norge fikk et langt mer turbulent kommentarfelt. Han la seg også en maksimalistisk linje, i den forstand at han med hard hånd slettet alle innlegg som ikke holdt seg til temaet.

Resultatet ble med hans egne ord en debatt som ikke ble så veldig interessant. Aftenpostens Knut Olav Åmås mente derimot at Stærks debatt var sterkest, fordi den hadde høyest temperatur. Jeg er på linje med artikkelforfatteren her. “Temperaturen” som mediefolk ser ut til å være så glade i formidler ikke stort annet enn det vi allerede vet: visse temaer gjør endel mennesker skrekkelig, skrekkelig sinte. Big deal.

Det er nettopp dette jaget etter temperatur for temperaturens skyld som har gitt nettavisenes kommentarfelter et så dårlig rykte på seg. Det vil også gjøre det vanskelig å rekruttere fra et bredere segment av profesjonelle skribenter og fagfolk om man skulle ønske å la dette eksperimentet bli utgangspunkt for noe mer permanent. Ja, for det er altså tre hardbarkede nettdebattanter Aftenposten valgte i dette tilfellet. Flertallet av Aftenpostens skribenter vil kvie seg for å gå inn i en debatt på de røffe premissene som Stærk håndterte.

Så til spørsmålet i tittelen: jeg mener fremdeles dagens hovedstrategi er dømt til å mislykkes. Men erfaringen fra Aftenpostens eksperiment har gitt meg et visst håp om at kommentarfeltene ikke er ureddelige likevel. Lett blir det uansett ikke. Skal kommentarfelene komme seg ut av bakevja av irrelevans de nå befinner seg i, kreves det en ny strategi, mer penger og kanskje også en holdningsendring fra nettavisenes side.

Jorunns hjemmesydde flaggermusdrakt, laget av en paraply

Huskelisten har minnet lite om våre kjente og kjære høytider, for å si det mildt. Øverst på innkjøpslisten sto gresskar (så store og runde som mulig), ansiktsmaling, nye vampyrtenner (de gamle fikk et ublidt møte med hardt snop ifjor), kunstig edderkoppnett til å dekorere huset med og en monstermaske til far.

En spilleliste med skummel musikk på Spotify eller Wimp er uunnværlig, selvsagt (søk på “Halloween”.) Pluss rikelig med motbydelig mat og drikke: blå brus, grønn punsj til å ha isbiter med innefrosne plastikkakerlakker og druer og vaniljesaus (blir glimrende øyeepler som flyter i puss). Og snop til eget og andres barn, selvsagt.

Det minner meg om at jeg også må huske på å varsle nabolaget om begivenheten, så folk ikke blir tatt på senga av en skokk med små zombier, hekser, trollmenn og spøkelser som roper “knep eller knask!” Ja, for selv her i Oslo sentrum er det fremdeles slik at mange ikke har noe forhold til den nye høytiden.

Slik jeg heller ikke hadde det, inntil for noen år siden. Jeg kunne selvsagt ikke unngå å se den stadig heftigere Halloween-satsingen i butikkene, jeg moret meg over Halloween-spesialepisodene på “The Simpsons” (blant de aller beste, mener jeg) og konstaterte at det i slutten av oktober var uvanlig mange hekser og pirater å se på vei til barnehagen.

Men i det store og hele var jeg skeptisk, for ikke å si direkte negativ. Selv om utgangspunktet var en gammel katolsk helgendag (som selvsagt har røtter i enda eldre hedenske tradisjoner), minnet formen på Halloween mer om Valentine’s og fars- og morsdag, skapt for å gi handelsstanden et løft i omsetningen på stille tider av året.

Vi har dessuten en tradisjon i Norge som minner om Halloween, nemlig å gå julebukk. Hvorfor ikke prøve å vekke den til live igjen, istedenfor å la seg overkjøre av amerikansk kommers og billig plastjuggel? Var ikke dette et eksempel på den amerikanske kulturimperalismen jeg ble advart mot da jeg vokste opp på 1970-tallet?

I slike baner gikk altså mine tanker før jeg ble far selv, og fikk direktekontakt med norsk barnekultur. Og signalet jeg fikk fra ungene var ikke til å ta feil av: Halloween er virkelig gøy, det engasjerer og er et glimrende utgangspunkt for å gjøre noe spennende sammen som familie.

Barns fascinasjon for det morbide og uhyggelige gir Halloween god drahjelp, og det gjør også tidspunktet. En mørk, blåsete høstkveld danner den perfekte ramme rundt opplyste gresskar og skjelettdrakter. Og midveis mellom høstferie og jul, i det som her sørpå gjerne er den mørkeste av årstidene, blir Halloween et høyst tiltrengt pusterom.

Selv om jeg nå har omfavnet Halloween, har jeg ikke lagt all skepsis på hylla. Jeg innser at dette mer enn noe annet viser hvor globalisert vår hverdag er blitt. Når penger, varer og mennesker flyter såpass fritt over landegrensene, er det ikke til å unngå at verdier og tradisjoner følger med på lasset.

Det er en slående bekreftelse på USAs dominans som kultursupermakt. Ingen kan matche amerikanernes evne til å bombardere oss med et budskap via et utall kanaler samtidig. Snikamerikaneriseringen er og blir umåtelig mye viktigere i norsk hverdag enn snikislamiseringen, og den fortjener sikkert større oppmerksomhet enn den får idag.

Nå er jeg en erklært globaliseringstilhenger, og derfor liker jeg å se på Halloween som et eksempel på at fremmed kulturpåvirkning beriker oss, uten å gjøre nevneverdig skade på det som var (julebukktradisjonen lå på sotteseng lenge før de første plastikkgresskarene kom i salg på Nille, for å si det slik).

Samtidig kjenner jeg en viss lettelse over at amerikansk fotball forblir et marginalt fenomen, og at Thanksgiving er for amerikansk til at det noensinne får fotfeste her. Eller – hvem vet, forresten?

Hvorom alt er: ta imot dine knep- og knask-besøkende med et smil når de kommer på døra denne helgen eller mandag (ny som høytiden er, varierer altså tidspunktet noe), selv om du syns Halloween er noe fjas. Du vet jo aldri hvem som kan skjule seg bak forkledningen. Den store fyren med romvesenmaske kan meget vel vise seg å være meg, for eksempel.

På mitt private reality-Pantheon er det likevel ingen som kan måle seg med en serie som ikke lenger vises på norsk TV, og som jeg derfor har Peter Sunde et al å takke for at jeg fremdeles kan følge. Jeg snakker om Amazing Race, som er inne i sin 19. sesong. Jeg har sett hver eneste episode av serien, og har med unntak av den ulykksalige sesong 8 (der lagene var familier som stort sett dro rundt i USA, et ikke gjentatt eksperiment) vært sterkt engasjert hele veien.

På en måte er det rart, for opplegget for Amazing Race følger samme oppskrift hver sesong. Vanligvis er det 11 lag på to personer hver som starter fra en by i USA, og som deretter må komme seg så raskt som mulig rundt Jorda (mot øst eller vest, det varierer fra sesong til sesong) via 12 etapper eller “pit stops” i ulike land. I hvert land får lagene ulike oppgaver å utføre og episodene viser lagenes kamp for å komme først til episodens pit stop.

Laget som kommer først får gjerne en premie (ofte en reise), mens det siste laget blir eliminert i de fleste tilfelle (det er alltid et par omganger der ingen ryker ut - såkalte non-elimination points – i hver sesong). Laget som først løper over målstreken i USA får en million dollar. Det høres altså enkelt ut, og er det i stor grad. Så hvordan kan det ha seg at serien har vunnet så mange priser og stadig har så mange seere at opptakene til sesong 20 nå har startet?

Det vil jeg tro er et hovedtema hos TV2 nå. Norge slutter seg nemlig til den celebre gruppen med land (Brasil, Israel, Kina og Australia) som lager en lokal utgave av serien. Som trofast seer mener jeg seriens suksess hviler på fire hovedsøyler som TV2 må få på plass for å lykkes i Norge.

Det handler om å reise til fjerne og eksotiske steder. I denne serien er veien virkelig målet. Fly er utgangspunktet for reiser fra land til land, men deretter går det i alt fra buss og lyntog til tuktuk. Stort sett bos det ikke på luksushoteller, og det hender man må overnatte utendørs for å rekke en severdighet eller et transportmiddel som åpner tidlig. Det er gir serien et backpacker/Interrail-aktig preg som vi som er glad i å reise vet å verdsette – enten vi har lyst til å gjøre det samme selv eller ei. Samtidig viser serien hvor fantastisk spennende og vakker – rent ut sagt eventyrlig – kloden vår er.

Klassisk AR-utfordring: spise 2 kilo kjøtt i Argentina for å gå videre

Oppgavene. Produsentene av AR er stort sett svært flinke til å finne oppgaver som tar utgangspunkt i landet og kulturen konkurrentene suser gjennom. Å plante ris, reparere motorsykler, hoppe i strikk, lære barn engelsk, trene minerotter, spise en kilo kaviar, danse for penger, løse gåter av ulike slag, danse, dykke, telle buddha-statuer, bygge IKEA-hyller, stå på rulleski (skjedde i Norge) og plassere flagg i riktig rekkefølge er blant de mange hundre oppgavene som er gitt og løst i årenes løp.

Overraskelsene. Alt som kan hende med vanlige globetrottere, skjer også med deltakerne i AR. Kunnskapsløse drosjesjåfører, språklige misforståelser, mistede pass og forsinkede fly har sendt sendt lag ut av konkurransen og kullkastet alle rankinglister ved flere anledninger. I land der engelskkunnskapene er dårlige og gateskilt en sjeldenhet er det vanlig å sende deltakerne ut på leting etter etter en spesiell adresse eller et hint som er plassert i offentligheten. ARs farger er gul og oransje, en såpass vanlig kombinasjon at lag lett kan ende på villspor.

Stressede deltakere leser ofte oppgaveteksten feil, og får straffetid eller må gjøre oppgaven om igjen. For bare et par uker siden ble et lag som besto av to tidligere vinnere av Survivor (USAs Robinson), og som dermed mente de hadde hadde et favorittstempel, slått ut fordi de ikke løste oppgaven til punkt og prikke.

Castingen. Det høye tempoet (ifølge produsentene filmes 12 episoder på 23 dager) og fokuset på oppgaver gjør at det blir relativt lite tid til det kvasiintime småpjattet som ofte er det kjedeligste ved realityserier. Når det er sagt, spiller lagsammensetningen en viktig rolle. Lag på to og to gir åpenbare konstellasjoner som gjentar seg fra sesong til sesong, som søsken, ektepar, kjærestepar, vennepar og kolleger.

Kjendisfaktoren er ikke plagsomt høy, og hangen til å ha med fotomodell-lag oppveies gjerne av mer gjennomsnittlige amerikanere. Man er tydeligvis opptatt av en grei etnisk balanse, og pleier også å ha med minst ett homofilt par i hver sesong. God fysisk form er viktig, men ikke avgjørende. Deltakerne får ikke ha med seg mobilelefon eller andre elektroniske hjelpemidler, og må spørre og grave og akkedere seg over kloden. Det gjør sosial intelligens og språktalent er vel så viktige suksessfaktorer.

Jeg ser at TV2s påtenkte programleder Freddy dos Santos vil unngå drittsekk-tv, og det ligger litt i seriens natur at AR blir bedre i så måte enn mange andre serier. Drivet underveis er for stort, overraskelsene for mange og skiftene for hyppige til at det er mulig å inngå varige allianser. En oppgave kan sende den ene halvdelen av en allianse til topps mens den andre går til bunns, og siden det kun er rekkefølgen i mål som avgjør samtidig som man slår hardt ned på regelbrudd, er det mindre rom for å baksnakke, konspirere eller gjøre mer eller mindre usømmelige ting enn i tilsvarende serier.

Man må altså få Freddy dos Santos til å gjøre en like god jobb som Phil Keoghan, og bør i løpet av første sesong ha minst ett eller to lag som er karismatiske og interessante å følge videre. La oss håpe at de ikke faller for fristelsen til å caste for tett opp mot “71 grader nord”, som peker seg ut som den åpenbare konkurrenten. Noen av de mest interessante lagene på AR har ligget svært langt fra det etterhvert fryktelig monotone frisksportidealet til TVNorge-serien. Stikkord for AR-kjennere er Danny og Oswald, Kynt og Vyxsin og Mel og Mike, for eksempel.

Uansett ser jeg fram til denne norsk TV-premieren med sjeldent stor forventning, og kan bare si som Phil pleier å si i åpningen: ”Good luck… travel safe… go!”

En merknad først: dette er ikke et angrep på dem som har bil. Selvsagt vet jeg at mange ikke kan klare seg uten, enten man må levere unger på tre forskjellige steder før jobb eller fordi man ikke bor på et sted der bussen passerer hvert sjette [sic] minutt det meste av døgnet. Jeg skjønner godt at folk liker biler (jeg sniker meg av og til til å se på “Top Gear” – mest på grunn av James May). Du trenger altså ikke å minne meg på dette. Og som det vil vise seg, er jeg helt avhengig av at det fremdeles finnes bilister i Oslo sentrum.

Men først til førerkortet. Da jeg nærmet meg 18, vurderte jeg selvsagt å ta lappen, som alle andre. Iveren min var nok ikke like stor som i andre familier, da min far – som på det tidpunktet var den eneste med førerkort i familien – hadde gått så grundig lei av å kjøre at han forlengst hadde solgt familiebilen. Det kan forøvrig ha hatt noe å gjøre med hans valg av biler.

Den første familiebilen var en Citroën-modell fra 1950-tallet. Dette beistet av en bil, som vekselvis ble kalt Maigret-bilen (fordi det ble sagt at den var av samme type som fransk politi brukte) eller André (Allo, Allo!), var spektakulært dårlig på norsk vinterføre (bombe). Jeg har et klart minne av traktoren som dro oss opp på påskefjellet tidlig på 1970-tallet, med en hale av min fars saftigste eder etter seg. Like etter ble bilen solgt til en veteranbilsamler, som var svært fornøyd med å vise den fram i søndagssol på sommerføre.

Den andre familiebilen fikk min far via jobben som en skribent og medredaktør i en kortlivet publikasjon kalt “Barnas Avis” (det eneste som er igjen av avisen er denne oppskriften på muffeluffer – ah, intet sier 70-tall mer enn muffeluffer!) Bilen var en Mini Morris av samme tekniske standard som Mr. Beans bil. Og om du syns Rowan Atkinson ser latterlig ut i (eller på, alt ettersom) den lille blikkboksen, skulle du ha sett vår familie på fem, med far på 1,92 i foldeknivpositur foran rattet.

Siden har han bare unntaksvis lånt andres biler, og da kun modeller med god plass til beina. Men denne traumatiske barndommen til tross sto førerkort på lista. Helt til jeg fikk ungdomsepilepsi av den hissige sorten, hvilket førte til at jeg i flere år hadde grand mal-anfall så tett på hverandre at førerkort var uaktuelt.

Da jeg etter noen år fikk full anfallskontroll med medisinene mine og faktisk kvalifiserte, var jeg fattig student. Deretter slo jeg inn på forfatterbanen, og var fattig forfatter i mange år. 1997 var det første året da jeg endelig hadde solid nok økonomi til å vurdere førerkort, men da var fokuset mitt et annet sted. Jeg betalte ned studielånet og brukte resten av overskuddet fra suksessboka “Jakten på sannheten” til egenkapital til min første bolig. Du ser hvor dette bærer hen, ikke sant?

Tiden går og går, og det kommer alltid noe i veien. Hvorom alt er, nå er jeg 47, er bosatt midt i Norges kollektivsmørøye og kan åpent og ærlig innrømme det jeg har følt en ti års tid: jeg har ikke lenger lyst til å lære meg å kjøre, rett og slett. Jeg føler meg for gammel til å sette meg på skolebenken, og mistenker at jeg ville gå rett fra skolebenken til å bli mann med hatt.

Så er det trøbbelet med å skaffe parkeringsplass, et mareritt for oss som bor i sentrum. Frykten for innbrudd om man må parkere på gateplan, selvsagt. Det økonomiske aspektet: nedbetaling av billån, bensin, årsavgift, forsikringer, reparasjonsregninger. Det hele kan i grunnen oppsummeres i ett ord: STYR. Det er mye styr med bil, og ved å ikke ha den i livet mitt blir livet mindre styrete.

Så hva gjør jeg isteden? Jeg går mye, selvsagt. Det er jeg pent nødt til. Og i likhet med Torvund er jeg en ivrig syklist. Selv om Oslo er en elendig sykkelby, er sykkel likevel det raskeste og mest effektive fremkomstmiddelet i indre by det meste av døgnet – og ikke minst i rushtiden. Ikke bare for en selv, men også for barnet. Jeg har lagt meg midt på treet prismessig (min siste sykkel kostet 7000), og de årlige vedlikeholdsutgiftene overstiger sjelden 2000-3000 kroner (det meste relatert til slitasje pga vintersykling).

Dette kunne jeg selvsagt ikke sagt om jeg hver dag måtte stille på jobb et sted med elendig kollektivtilbud, selvsagt. Jeg vet at det er en luksussituasjon å ha hjemmekontor tre-fire dager i uka, og ellers ha reisevirksomhet der oppdragsgiver dekker alle reiseutgifter. Når det er sagt, dukker det selvsagt opp situasjoner der man rett og slett ikke får gjort det man skal uten bil.

Når dette skjer (pleier å intreffe to-tre ganger i året, i mitt tilfelle var siste gang i april i år) finnes det to løsninger: man bestiller en drosje (det man sparer på ikke å ha bil blir til et saftig drosjebudsjett) eller man ber en venn eller nabo om hjelp. Ja, du leste riktig. Også midt i byen kan du banke på døra til naboen og spørre om kjørehjelp. Det har enda ikke hendt at ikke noen har stilt opp (som gjenytelse vanner vi planter, mater katta eller tar med noe spennende fra taxfree om sjansen byr seg).

Den kanskje største vinningen er det mange vil se på som den største ulempen: ting blir litt mer omstendelige uten bil. Ting tar lengre tid, rett og slett. Uten bil blir man vant til å vente. På buss, taxi og tog. Utenfor Oslo sentrum er kollektivtrafikk det omvendte av “instant gratification”, eller umiddelbar behovstilfredsstillelse. Livet uten bil har altså lært meg verdien av utsatt behovstilfredsstillelse. Kanskje er det fordi jeg nylig så det zenfilosofiske mesterverket “Kung Fu Panda 2″, men det er en verdi jeg har lært å verdsette…. :)

NRK Dagsrevyens sending kl. 15.00 (09.00 New York-tid), 11. september 2001

Jeg skjønte øyeblikkelig at det måtte være et stort angrep av noe slag, og de neste par timene tilbragte jeg ved PCen og på Tekst-TV, som så ut til å være mest oppdatert på det siste fra New York. Jeg var singel på det tidspunktet, og det fantes inge sosiale nettmedier der man kunne dele sine tanker og følelser. Overveldet av nyheter valgte jeg til slutt å skru av alle skjermer. Jeg strøk til skogs og gikk timevis i marka, der jeg fikk ro til å reflektere over det som hadde skjedd.

Takket være min hjernes amygdala husker jeg ikke bare hvor jeg var og hva jeg gjorde, jeg har også et klart minne av hva jeg følte og tenkte. Den sitrende følelsen av sjokk slapp tak i kroppen i løpet av det neste døgnet. Jeg var sint og trist meg for det som hadde skjedd, men fordi det fant sted langt unna og jeg ikke kjente noen som var direkte rammet av angrepene, begynte jeg å få en rasjonell distanse til det hele. Jeg ble analytisk, husker jeg. Tenkte mye på hva dette kom til å bety for USAs politikk og situasjonen i Midt-Østen.

Om ettermiddagen den 22. juli 2011 befant jeg meg utenfor vårt hjem på Tøyen i Oslo. Vi var i byen noen dager før vi skulle reise videre på ferie, og hadde besøk av en venn og hans sønn. yr.no hadde varslet torden, så da vi hørte et brak som var så voldsomt at det ristet i vinduene sa jeg til guttene: “Vi går inn, før det begynner å regne.” Noen minutter senere hørte jeg sirener, og jeg gikk av bort til PCen for å sjekke om det hadde vært en ulykke eller brann, slik jeg ofte gjør når det er sirener i nærheten av bostedet vårt. Tilfeldigvis var Google+ åpent på skjermen, og derfor var det der jeg leste den aller første meldingen om at det hadde vært en eksplosjon i Oslo.

Jeg sa fra til Jorunn og den større guttens far, og snart satt det tre voksne og fulgte utviklingen på Twitter. Innimellom forsøkte vi å holde guttene i ånde med nøtter og kjeks og Nintendo DS, samtidig som vi ga familie og venner beskjed om at vi var trygge. Vår største umiddelbare bekymring var en god venn som jobber i Regjeringskvartalet, og som vi visste var på jobb denne dagen. Jeg sendte frenetiske teksmeldinger, og da hun ga seg til kjenne fikk vi vite hvor nære på det var for mange. Hadde hun gått til normal tid, ville hun ha vært rett bomben da det smalt.

Med to barn i en liten leilighet tok vi ikke sjansen på å skru på TVen, av frykt for scenene som kunne dukke opp. Isteden lot vi guttene leke og spille mens vi lavmælt drøftet de stadig alvorligere Twitter-meldingene oss imellom. Det var Jorunn som fanget opp den første meldingen om Utøya. Og sammen med politiets advarsler om å holde seg hjemme på grunn av faren for nye bomber, skapte det en knugende, kvalmende følelse som spredte seg fra mellomgulvet til hele kroppen.

Terroraksjonen 22. juli slik mange av oss så den (foto: Wikipedia)

Det var en overveldende følelse av å være truet, av å være under angrep. Dette er som å være i New York 11. september 2001, tenkte jeg. Eller opplever vi et forsøk på statskupp eller et militært angrep? Uvissheten var total. Alt jeg visste var at jeg fra borettslaget vårt kunne se en røyksøyle over maktens sentrum i Norge. At sto vi overfor noe nytt og forferdelig i Norge, og det som sto mellom familien og det ukjente var en par skrøpelige dører.

Jeg har aldri følt et så stort behov for å beskytte som akkurat da – og samtidig var jeg fylt av dyp maktesløshet. Det eneste vi kunne gjøre i situasjonen var å holde oss i ro, og forklare guttene at noe fælt hadde skjedd, uten at vi kjente detaljene. Etter noen timer gikk jeg ut for å skaffe mat, og oppdaget at butikker og restauranter var åpne, biler kjørte rundt, folk luftet hundene sine. Men stemningen var uvirkelig, dempet og nervøs. Mest av alt hadde jeg en følelse av å være utenfor meg selv, som om jeg var skuespiller i en film.

Gjestene våre dro ikke før politiet meldte at de hadde tatt det de mente var hovedmannen, og at Oslo sentrum var trygt. Sent på kvelden skrudde vi endelig på fjernsynet og så konsekvensene av terrorangrepene i all sin gru. Samtidig fortsatte vi å følge Twitter, og fikk vite navnet på mannen som tilsynelatende ene og alene hadde skapt så mye død og fordervelse. Det siste jeg husker fra kvelden den 22., var en tweet om at dødstallene fra Utøya kom til å bli mye verre enn politiet hittil hadde sagt.

I ettertid er det lett å se hvor heldige vi var. Gode naboer og venner som kunne ha blitt rammet, hadde minuttene på sin side. Vi kjente ingen på Utøya. Det ble ingen flere bomber i Oslo den kvelden. Vi slapp å bli ofre for terrorhandlingen. Men vi ble definitivt rammet som familie. For dette var ikke en følelse som begynte å slippe taket dagen etter. Tankene på terroren og den ofre har kvernet i meg hele tiden etterpå. I ukesvis etterpå skvatt jeg av torden (det har vært mye av det denne sommeren), lavtflygende helikoptre og sirener. Jeg har hoppet til av synet av en ung mann på bussen som var til forveksling lik terroristen, og grepet meg selv i å gå bort til en feilparkert Volkswagen Crafter for å sjekke at alt var i orden.

Mine erfaringer denne dagen og samtaler med eget og andres barn terroren ble utgangspunktet for et innlegg jeg holdt i Telemark forleden. Jeg ville si noe om hvordan barn reagererer på slike hendelser (det handler ikke bare om at de blir engstelige), om hvor sofistikert de kan resonnere rundt hendelser etterlater gjør voksne svarløse. Etter forelesningen kom en tilhører bort til meg og sa: “Dette var interessant, men jeg syns også du ble veldig Oslo nå.” Jeg lurte på hva hun mente med det, og hun svarte: “Det som skjedde virker veldig fjernt på oss. I mitt barns barnehage har de for eksempel sluttet å snakke om dette for lenge siden.”

Etter noen minutters samtale ble jeg stående igjen med en distinkt følelse av at det som for meg er levd liv, var en trist og dramatisk nyhetshistorie som fant sted langt unna for andre nordmenn. Forleden kveld så jeg noe lignende på Twitter. Da var det en fylkespolitiker fra Hedmark som twitret at mediene hadde viet terroren altfor stor oppmerksomhet, og at velgerne hennes var lei og ville snakke om noe annet. Meldingene ble slettet da det gikk opp for angjeldende politiker at hun bare var en retweet fra å havne på VGs forside, men altså ikke før hun rakk å formidle det samme budskapet: nok terrorprat nå – kom over det.

New York om ettermiddagen 11. september 2001 (foto: Thomas Hoepker)

Min umiddelbare reaksjon var å tenke på debatten man fikk i USA etter publiseringen av bildet over. Det ble tatt av fotografen Thomas Hoepker om ettermiddagen den 11. september 2001, og viser en liten gruppe unge mennesker som tilsynelatende snakker avslappet og ubekymret med hverandre mens det ennå ryker fra Ground Zero. Bildet var så kontroversielt at fotografen ventet fem år med å publisere det, og fikk spaltisten Frank Rich i New York Times til å dundre løs mot en hel generasjon:

What [Hoepker] caught was this: Traumatic as the attack on America was, 9/11 would recede quickly for many. This is a country that likes to move on, and fast. The young people in Mr. Hoepker’s photo aren’t necessarily callous. They’re just American. In the five years since the attacks, the ability of Americans to dust themselves off and keep going explains both what’s gone right and what’s gone wrong on our path to the divided and dispirited state the nation finds itself in today.

I ettertid viste det seg at menneskene på bildet ikke hadde opplevd situasjonen slik i det hele tatt, og fotografen medga at scenen kunne være et eksempel på en utilsiktet fotografisk løgn. Når det er sagt, ga innlegget til Rich gjenklang hos mange. Inklusive undertegnede, altså. Helt til jeg reflekterte over min egen reaksjon på 11. september-angrepene, og hvor raskt jeg begynte se på det på som en dramatisk og trist nyhetshistorie som angikk noen andre langt unna.

For det er jo slik at Norge er stort nok til at fysisk distanse – alltid en viktig faktor i slike situasjoner – spiller en rolle. Og stikk i strid med Nordahl Griegs ofte siterte linje, er vi ikke så få her i landet. Selv de av oss som bodde nær bombens episentrum hadde som regel ingen fallen som var venn eller bror. Legg så til at vi – i motsetning til amerikanerne – ikke ble angrepet utenfra. At det var en oslogutt som sprengte Oslo og så dro til Utøya, gjør det vanskeligere å se på dette som et angrep på nasjonen.

Jeg kan altså rasjonalisere reaksjonen jeg ble møtt med i Telemark. Men emosjonelt har jeg fremdeles vansker med å godta den. Så hva vil jeg med denne postingen? Ikke annet enn å komme med en forsiktig advarsel til alle involverte. Vi som var tilstede må akseptere at mange som ikke var der, nå er på “la oss komme over det og gå videre”-stadiet. De som går lei må på sin side innse at bearbeidelsen av slike hendelser tar tid. At det alltid vil være annerledes for dem som har mistet noen eller fått sprengt vekk en del av hjemstedet sitt. At Oslofolk i tillegg ha byggearbeidet som en påminnelse om det som skjedde i flere år fremover: hver dag ser jeg Regjeringsbygget innhyllet i hvit plast.

Selv om valgkampen har lagt et foreløpig lokk på den offentlige bearbeidingen av 22. juli, viser erfaringene fra USA at den vil melde seg igjen med full styrke. De pårørendes organisasjoner vil få en posisjon og en moralsk tyngde vi knapt kan forestille oss idag. Det vil bli debattert og pratet og blogget og twitret og skrevet bøker og laget sanger og filmer og radioprogrammer og TV-programmer om det som skjedde i tiår framover. Det skal reises et (kanskje to) minnesmerker. Årsdager vil bli markert, igjen og igjen og igjen.

Jens Stoltenberg sa det (nok engang) bra på TV2 fredag kveld: 22. juli blir som årringer i huden på mange av oss. Årringer forsvinner ikke.

Pollan har en god og relativt grundig gjennomgang av hvordan det vestlige samfunnet – anført av USA – har gått fra et kosthold basert på kjøtt og planteprodukter, til et som i stigende grad er basert på prosesserte og raffinerte industriprodukter. Tallene Pollan nevner er slående: gjennom historien skal vi mennesker ha brukt over 80 000 ulike plante- og dyrearter som føde, og inntil noen generasjoner siden fra fremdeles flere tusen av dem i relativt regelmessig bruk.

Idag domineres det Pollan kaller “vestlig kosthold” av noen ytterst få arter, der særlig hvete, mais og soya danner utgangspunkt for de mer enn 17 000 mataktige produktene som lanseres i USA hvert år. At så mye av næringen vi inntar baserer seg på så få arter er problematisk på så mange måter (tenk matsikkerhet, for eksempel), men Pollans hovedærend er helse. Han argumenterer godt for at det ensidige næringsgrunnlaget er en vesentlig årsak til fedme-eksplosjonen og andre helseproblemer vi ser i den vestlige verden.

Pollan tar et generaloppgjør med et han kaller “nutritionism”, ideen om at man kan gjøre foredlede industriprodukter like sunne som naturlige ved å tilsette vitaminer, mineraler og andre sporstoffer. Det hvite brødet amerikanere er så glade i trekkes fram som et skrekkeksempel. Brødet er hvitt og har lang holdbarhet blant annet fordi hveten det er basert på har så få gjenværende næringsstoffer at mugg, sopp og insekter ikke kan overleve. For å gi det et skinn av sunnhet, får så brødet tilbakeført noen av de antatt viktigste næringsstoffene under produksjonen.

Linus har skjønt poenget og spiser uforedlet blomkål, som ifølge Google er en “cancer killer”

Pollan poeng er at plantene og dyra vi pleide å spise i sin opprinnelige tilstand, inneholdt alle næringsstoffer vi tilsetter til moderne mat – pluss tusenvis av kjemiske forbindelser som er blitt borte på vei gjennom matfabrikken. Vitenskapen er ennå langt fra å forstå hvordan disse forbindelsene samvirker i kroppen, og Pollan mener at mye av matforskningen er ute av stand til å forstå slik samvirkning fordi den er fokusert på enkeltsubstanser snarere enn helheten – den gamle reduksjonisme versus holisme-debatten, med andre ord.

Det hjelper ikke at de store studiene av folks matvaner har grunnleggende problemer, skriver Pollan. Når man spør folk flest om matvanene sine, pleier de å lyve – som regel ved å underdrive inntaket med en femdel eller så. Dette undergraver mye av det som har vært sagt og skrevet om kosthold gjennom mange år, som for eksempel at det å spise mindre “rødt kjøtt” er bra for folkehelsen. Det er i det hele tatt lite forskning på kostholdsvaner og mat som holder mål, skal man tro “In Defense of Food”.

Men der er også her Michael Pollan støter på et stort dilemma. For i argumentasjonen for et kosthold basert på mindre prosessert mat kommer han ikke forbi samme type studier han bruker så mye av boka si på å avvise. Det blir åpenbart i kapitlet der han skriver at folk som spiser mat fra organisk/økologisk jordbruk sjeldnere rammes av kreft og hjertesykdommer.

I en parentes vedgår Pollan at andre sosioøkonomiske og livsstilsmessige faktorer som gjerne er knyttet et “organisk” kosthold kan føre til bedre helse. No kidding, Michael. I det hele tatt savner jeg en grundigere analyse av sammenhengen mellom økonomi, bosted, utdanning og helse, faktorer som det er blitt fokusert stadig mer på de senere årene. Jamfør undersøkelser fra vårt eget land som viser at barn på landet har større vektproblemer enn barn i byen, sannsynligvis fordi de kjører mer bil i hverdagen.

Når Pollan vil vise skadevirkningene av vår livsstil tyr han til velkjente eksempler som inuiter fra Grønland og urinnvånere fra Australia, som kan bli akutt syke ved å forlate sitt tradisjonelle kosthold til fordel for “vestlig mat”. Nå er det velkjent – noe Pollan også er inne på – at evolusjonen har hatt tid nok på seg til å gjøre folk i ulike deler av verden tilpasset sitt lokale kosthold. Kroneksempelet er europeeres evne til å dra nytte av kumelk, for eksempel.

Når australske urinnvånere brukes som eksempel, tar Pollan utgangspunkt i en gruppe som kan ha vært isolert fra omverdenen i opptil 60 000 år før europeere ankom. Alle de store gjennombruddene innen moderne kosthold, fra oppfinnelsen av jordbruket til temmingen av husdyra våre, har skjedd etter separasjonen. Dermed er det gode grunner til å tro at genetiske faktorer vi ikke kjenner til, kan bidra på måter som reduserer verdien av det som generelt eksempel.

Når alt dette er sagt, har Pollan endel nyttig å lære oss som oppriktig prøver å lage sunn og god mat til oss selv og barna våre. Her i heimen står jeg for 70-80% av innkjøp og middagslaging, så Polans berømte hovedregel “Eat food. Not too much. Mostly plants” gir gjenklang hos meg.

I bokas siste kapitler utdyper han denne regelen med noe han kaller en mental algoritme. Leddene i algoritmen, med mine kommentarer hektet på, er oppsummert under:

• Ikke spis noe din bestemor ikke ville gjenkjenne som mat. Pollans argument her er at et moderne supermarked inneholder hundrevis av produkter som folk for to generasjoner siden ville stusse over. Denne er forsåvidt grei nok, selv om jeg mistenker at mine bestemødre ville stusse vel så mye over olivenolje og aubergine som innholdet i frossendisken.
• Unngå matprodukter med ingredienser du aldri har hørt om før, som ikke kan uttales, som er fler enn fem i antall eller som inneholder isoglukose/maissirup. Dette er nok kanskje den nyttigste regelen, da det faktisk ikke tar lang tid å sjekke ingredienslista til et produkt du kjøper ofte. Jeg konstaterte for eksempel raskt at Kellogg’s Corn Flakes besto testen, mens Quaker’s Havrefras ikke gjorde det.
• Hold deg til utkanten av supermarkedet, og unngå midten. Ifølge Pollan er de fleste supermarkeder designet slik at ferskvarer, frukt og grønnsaker finnes langs veggene, mens prosessert mat finnes i midten av lokalet. Det stemmer godt med min erfaring fra Norge, så rådet holder godt – kanskje med det tillegg at man selvsagt må lukke øyne og ører og nese ved kassa, der snopet står stablet høyt.
• Kom deg ut av supermarkedet så ofte som mulig. Pollan er en varm tilhenger av bondens marked. Dessverre er min erfaring fra våre lokale varianter at det finnes relativt lite av de lokalt produserte fruktene og grønnsakene han lovpriser, og desto mer av prosessert mat. Mårpølsa og syltetøyet man får kjøpt av bønder på gata i Oslo er ikke fabrikkprodusert, men spesielt sunn mat er det likevel ikke. Heldigvis finnes det utmerkede innvandrerbutikker i Oslo med et godt utvalg av grønnsaker, så det får bli min redning fra supermarkedet.
• Spis mer planter, for det meste blader. Dette er omtrent det eneste alle kostholdseksperter er enige om. Grønne planter er sunne og slankende, folkens.
• Du er hva det du spiser spiser. Dette rådet gjelder særlig kjøttetere, som må forholde seg til hva kveg, kylling og svin har spist før de ble slaktet. Ifølge Pollan handler det ikke bare om antibiotika og veksthormon, som særlig har vært et problem i USA. Han hevder også at kveg som gresser ute får et kjøtt som er rikere på sunne fettstoffer og sporstoffer enn kveg som mest spiser kraftfor.
• Har du plass, så kjøp en stor fryser. Dette setter deg istand til å hamstre kjøtt og frysbare frukter og grønnsaker når du finner en god kilde. Jeg liker rådet, men det er ikke fullt så praktisk for alle oss som bor i en liten leilighet i byen.
• Spis som en alteter. Biologisk sett er Homo sapiens en alteter eller omnivor. Derfor bør du så ofte det lar seg gjøre introdusere nye arter av planter og dyr til dietten din. For oss som bor i store byer med tilgang til de ovennevnte innvandrerbutikkene, er det igrunnen en ganske enkel sak. Fem minutters sykling fra der jeg bor er det flere titalls matplanter til salgs som jeg aldri har spist før.
• Spis godt dyrket mat fra et sunt jordsmonn. Det nærmeste man kommer denne definisjonen i det daglige er kategorien “organisk”. Jeg kjøper økologisk kjøtt om jeg kan av dyreetiske årsaker, men syns det som selges av økologiske grønnsaker i butikken ikke er av spesielt god kvalitet (av samme grunn droppet vi hjemkjøring av grønnsaker fra kolonihagen.no).
• Spis vill mat når du kan. I Norge kan det med letthet oversettes til: spis mer fisk. Det meste av fisken du får i butikken som ikke er laks, svømte rundt i havet og fikk en variert og naturlig diett før den ble fanget.
• Vær den typen person som tar vitamintilskudd. Her henviser Pollan til studier som viser at folk som tar vitamin- og andre tilskudd har et mer bevisst forhold til helse og kosthold. Igjen: dette er relativt lett i Norge, der så mange har vokst opp med Sana-Sol.
• Spis mer som franskmennene, italienerne, japanerne, inderne eller grekerne. Yess!
• Vær skeptisk til utradisjonell mat. Det kan virke som om Pollan her sier det stikk motsatte som i punktet over, men han tenker først og fremst på nyskapninger som er skjedd i matlaboratoriet. Tenk “Rollerburger”.
• Ikke tro at “sunn” tradisjonsmat er nok i seg selv. Det ligger antagelig langt mer bak “det franske paradokset” enn høyt inntak av fisk og olivenolje – det kan bl.a. handle om slike livsstilsfaktorer som bilbruk og bosetningsmønster.
• Drikk et glass vin til maten. Dobbel yess!
• Betal mer, spis mindre. Velsmakende og sunn mat koster som regel mer. Mat du betaler mer for, spiser du som regel mindre av. Vinn-vinn.
• Spis måltider. Dette rådet gjelder særlig amerikanere, som i forbløffende grad har sluttet å spise maten sammen, og isteden har erstattet de faste måltidene med småspising fordelt utover døgnet og på andre steder enn ved et bord. En femdel av spisingen som gjøres av amerikanere melllom 18 og 50 foregår nå i bilen, ifølge Pollan.
• Spis ved et spisebord. Nei, et skrivebord er ikke et spisebord.
• Ikke kjøp brennstoff til kroppen på samme sted som du kjøper brennstoff til bilen. Det er velkjent at bensinstasjoner tjener mer på butikksalg enn bensin, og mye av maten som selges på stasjonene er av lav kvalitet.
• Unngå å spise alene. De av oss som har levd alene i perioder vet at det ofte ikke er en valgt situasjon, så her er en modifisering på sin plass: bor du sammen med andre, så sørg for å spise sammen med dem. Sosial spising reduserer beviselig kaloriinntaket, og øker incentivet for å lage maten selv.
• Spør magen din. Det tar etter sigende rundt tjue minutter fra magen din begynner å fylles til hjernen registrerer det, og i mellomtiden rekker de meste av oss å spise mer enn vi trenger. “Slow food” er ikke bare hyggelig, men tydeligvis også sunt.
• Spis langsomt. Se over.
• Lag maten selv, og ha din egen kjøkkenhage om du kan. Jeg vet, det er ikke så lett å få til i hverdagen. Men det finnes måter å løse det på. Once a Month Cooking går godt sammen med fryseren Pollan nevner lenger oppe, for eksempel.

Jeg vet, jeg vet. Det er fryktelig mange regler å forholde seg til, og de fleste av oss har mer enn nok å gjøre i hverdagen om ikke vi skal begynne å bake vårt eget brød eller dyrke grønnsaker på balkongen. I vår familie følger vi neppe mer enn en håndfull av rådene i det daglige. Men poenget slik jeg ser det er at vi er klar over problemstillingen. For meg blir Pollan den foreløpig siste av en lang rekke forfattere som bevisstgjør meg på hva jeg putter i munnen. Jeg spiser ikke mindre som følge av dette (jamfør overvekten), men jeg spiser utvilsomt sunnere enn jeg gjorde før. Det er ingen liten ting – håper jeg.

Et helt konkret eksempel på hva han mener finner vi i VG Nett, som nylig la helt om til Facebook-kommentarfelt på sine sider. Sjekker du kildekoden til en side på VG Nett nå, vil du nederst finne en peker til Facebooks “Social Comments”-plugin. VG Netts hensikt er å få en ryddigere og rensligere debatt ved å tvinge folk til å opptre under fullt og – får vi anta, selv om det er mulig å lure systemet der også – ekte navn.

Jeg ble intervjuet i sakens anledning, og sa vel omtrent dette: mens jeg tror tiltaket ville føre til en rensligere debatt, i betydningen færre skjellsord og hatefulle ytringer, tviler jeg på at debatten blir bedre i betydningen mer relevant. Jeg har fulgt VG Netts kommentarfelt i lengre tid, og så langt tyder mye på at den første gjetningen var riktig. Debattene virker roligere nå, særlig sammenlignet med Dagbladet, som bruker det åpnere Disqus-systemet.

Det skulle da også bare mangle. Kommentarene over, som altså var blant de mest populære på en Dagbladet-sak for et par dager siden, er et godt eksempel på en type nedsettende slengbemerkning som opphavsmennene neppe vil ha heftende ved sitt virkelige navn. Eller sin arbeidsgivers navn, for den saks skyld. Ja, for på VG Nett vises ofte arbeidsgiver ved siden av personnavnet, og det har allerede ført til at enkelte trekker ansettelseforhold inn i debatten. Jamfør eksempelet nedenfor, fra en debatt for fem dager siden.

Ved å bruke en Facebook-plugin har VG Nett i praksis overlatt mye av kontrollen til Facebook, og underlagt brukerne et annet selskaps reglement og tekniske løsninger (og muligens også irsk lovverk, da det er det Facebooks europeiske avlegger forholder seg til). Et annet eksempel på hvordan det kan slå ut påpekes av kommentatoren Rolf i en tidligere posting: om du blokkeres av en Facebook-bruker, mister du muligheten til å debattere med vedkommende i VGs kommentarfelt:

Jeg gikk selv i diskusjon med Tore W. Tvedt i kommentarfeltet til sak fra Nettavisen, men plutselig var alt han hadde skrevet borte. Jeg trodde først han var kastet ut av facebook, men nei, han hadde bare valgt å blokkere meg. Det vil si at en voldelig (dømt) rasist (dømt) kunne bestemme nøyaktig hvem som fikk delta i debatten. Eller rettere sagt, hvem som fikk se at debatten fant sted.

Grunnproblemet er dette: som navneverifikasjonstjeneste er Facebook selve definisjonen av “overkill”. Her får man ikke bare vite hva en kommentator heter:  i de fleste tilfelle vil man også få tilgang til et vell av mer eller mindre sensitive personopplysninger. VG Nett ber i praksis gjennomsnittsbrukeren om å gå fra å kommentere under nicket tjod61, til å ytre seg som Tjodleif Pettersen, født i 1961, gift med tre barn, aktiv i Ap, ivrig sportsfisker, Liverpool-fan og ansatt ved Værdal videregående skole.

Jeg mistenker at det er langt fler enn kommentartroll med lav impulskontroll som vil styre sin begeistring for ytre seg under slike forhold, særlig om man reflekterer over Facebooks kommersielle interesse av å eie og utnytte kommentarfeltet. Via VG Nett får Facebook nå enda dypere innsikt i hvordan brukerne tenker i ulike situasjoner, hva de mener om det meste og til og med hva slags humør de er i. Slik informasjon er gull verdt for et selskap som har brukerne som sitt viktigste produkt.

Med tanke på at avisen som innfører dette har stått så sentralt i norsk offentlighet i så mange år, er jeg også opptatt av hvordan Facebook-kommentarer blir et klart avvik fra den historiske tradisjonen vi har hatt for debatt. I en ellers utmerket kronikk i Aftenposten skriver Magne Lindholm ved HiO om hvordan vi har debattert her til lands siden Wergelands tid. Han påpeker at anonymitet førte til overtramp allerede for 160 år siden, og oppsummerer sitt hovedstandpunkt slik:

Denne toveiskoblingen mellom medier og daglig prat er en av den demokratiske offentlighetens viktigste funksjoner. Det sentrale leddet i denne koblingen er skribentens navn. Derfor bør vi alltid fortelle hvem vi er når vi ytrer oss offentlig. Det er en viktig grunn til at nettdebatt bør foregå under fullt navn.

Det Lindholm ikke kommer inn på, er hva “under fullt navn” har betydd gjennom tidene. Dette vet jeg noe om, da jeg er en av disse som alltid har opptrådt under fullt navn i de 31 årene jeg har deltatt i diverse offentlige debatter (jeg skrev min første – og refuserte – kronikk til Dagbladet da jeg var 16). Og helt frem til midten av 1990-tallet var en gjennomsnittsperson som oftest de facto anonym, selv om vedkommende opptrådte under fullt navn i massemediene.

Selv jeg – velsignet/belemret som jeg er med en unik navnekombinasjon – kunne skrive innlegg i avisen, i trygg forvissning om at den delen av livet mitt som ikke angikk debatten var usynlig for folk som ikke kjente meg. Jeg kunne reise meg opp på et debattmøte, presentere meg og ta ordet (og gudene skal vite at jeg ofte reiste meg opp og tok ordet!) uten å bekymre meg om at noen filmet det hele og la det ut til fri beskuelse – for tid og evighet.

Jeg kunne velge å dukke opp og så forsvinne igjen om det passet meg. “Security in obscurity” var en praktisk realitet, selv for en som skrev bøker og ble intervjuet i avisen. Så ikke idag, selvsagt. Idag går offentligheten i halesløs fart i retning av et digitalt panoptikon, der alle kan observere alle uten at noen er klar om det. Og ingen driver oss fortere i den retningen enn nettopp Facebook. Som markedssjef Randi Zuckerberg sa for en tid tilbake:

I think anonymity on the Internet has to go away. People behave a lot better when they have their real names down. … I think people hide behind anonymity and they feel like they can say whatever they want behind closed doors.

Nå finnes det utallige eksempler på at den teorien ikke alltid stemmer – du leser et av dem akkurat nå. At Facebook-varianten av nettdebatt virkelig blir bedre er også høyst diskutabelt. Men mitt hovedanliggende her er å peke på at VG Nett ved sitt valg har gjort mer enn å avskaffe anonymitet i kommentarfeltet. De har tatt koblingen mellom privatsfære og offentlige ytringer til et helt nytt nivå, og dermed satt igang et stort sosialt eksperiment.

Det vil bli interessant å se hvordan den nye synligheten påvirker VG-lesernes vilje til å ytre seg, og om ytringene forandrer form. Mange er allerede lei av debatten om nettdebatten, men dette er – som Knut Johannessen sier – et område som foreløpig ikke har fått særlig oppmerksomhet. Det er synd, for alt tyder på at det VG Nett nå har innført, vil bli en av de dominerende formene for nettdebatt i det kommende tiåret.

Oppdatering: Hyggelig å se av kommentarfeltet og Twitter at denne postingen blir lest av dem som jobber med dette området. :)