Arkiv for Wikipedia

Respekt for minister’n

Om du ikke har rukket å gjøre det ennå, så skynd deg å lese kulturminister Anniken Huitfeldts svar til Morgenbladet-redaktør Alf Van der Hagens frontalangrep på hennes avgjørelse og begrunnelse for ikke å overta ansvaret for Store norske leksikon (SNL). Huitfeldt svarer virkelig glimrende, og gjør blant annet kort prosess med van der Hagens lettvinte argument om at et nei til statlig overtakelse av SNL innebærer en generell avvikling av norsk kulturpolitikk.

Deretter påpeker hun noe jeg har oversett i debattfarta: Kunnskapsforlagets eget prisanslag bør selvsagt tas med en stor klype salt. Forlagsbransjen pleier aldri å legge skjul på at forleggeri er en kostbar affære, og hvis dette leksikonet var så rimelig i drift som det blir påstått, ville eieren neppe ha vært like støvsugerselgeraktig desperat etter å bli kvitt det. Hva mer er:

Etter å ha vurdert denne saken siden november og innhentet informasjon fra flere land, er jeg nokså overbevist om at et oppdatert, statsfinansiert norsk oppslagsverk vil koste adskillig mer enn 32 millioner kroner. Det er ingen tvil om at kravet til faglig bredde og kvalitet vil bli større hvis oppslagsverket er statlig finansiert. I et statlig leksikon må vi nok basere oss på flere fagansvarlige på hvert felt.

Med andre ord: SNL i sin nåværende form holder ikke faglig mål til å danne grunnlag for et statsforlag, blant annet fordi man ikke har sørget for å ha mange nok av de mye omtalte og opphausede synlige fagansvarlige. Ouch. Etter dette svingslaget fratar likevel ikke ministeren SNL-folket alt håp, men sier:

Alternativet til offentlige anbud er å endre regelverket og å opprette en leksikonstøtte som også andre aktører kan søke om, slik vi blant annet kjenner pressestøtten.

Her hinter Huitfeldt om en praktisk og rettferdig løsning på problemet. Skal man først ha offentlig leksikonstøtte, så bør den organiseres slik at den bidrar til å heve kvaliteten for alle skattebetalende leksikonbrukere – ikke bare mindretallet som foretrekker SNL. Det kan ikke herske noen tvil om hvem “andre aktører” er i denne sammenhengen, og jeg føler meg vel heller ikke helt uhildet i min støtte til Huitfeldts løsningsforslag etter å ha foreslått følgende på seminaret “Kulturrikets tilstand” ifjor:

[…] SNL [trenger] driftsstøtte. Den bør ikke tildeles etter ad-hoc-prinsippet. I første omgang vil det handle om å bevare produksjonsmiljøet, på lengre sikt må dette inngå i en bredere strategi for offentlig satsing på kunnskapsbaser. En slik strategi må anerkjenne at vi har to likeverdige leksikonmiljøer i Norge.  […] Wikipedianerne har altså lykkes der bokbransjen har sviktet, og alt tyder på at Wikipedia vil sette standard for dette feltet i langt tid framover. I den grad Wikipedia trenger det, bør også dette kunnskapsmiljøet tilbys offentlig støtte.

Uansett har SNL-saken utviklet seg til å bli en sak der Huitfeldt viser at hun har et langt bedre grep om denne delen av norsk virkelighet enn de mange kulturkonservative som ufortrødent forsetter å argumentere som om årstallet var 1910. Jeg har ikke rukket å sjekke det, men også i Store norske må det da stå et sted at utdanningsnivå, samt generell tilgang på kunnskap og teknologi har gjort enorme fremskritt siden Wollert Konow var statsminister?

Share/Bookmark

Lite stilfull svanesang fra Store Norske

Idag kom pressemeldingen jeg har ventet på en god stund. Kulturdepartementet har ikke overraskende latt være å bevilge millionene som skal til for å redde kriserammede Store norske leksikon, og dermed går eierne ut med et varsel om at nettstedet stenges for godt fra 1. juli i år. Leksikondriften stanses totalt, og isteden skal Kunnskapsforlaget satse på ordbøker (det er også dårlige nyheter for de som kjøpte siste papirutgave av leksikonet, vil jeg tro).

At eierne trekker denne slutningen er leit, om enn forståelig nok. Men jeg skulle virkelig ønske at argumentasjonen hadde hatt en annen form. Pressemeldingens hovedbudskap – “gi oss penger eller se oss dø” – kommer samtidig med at forlagsbransjen truer med å stanse satsingen på ebøker om ikke Kulturdepartementet fjerner momsen på de samme bøkene. I Huitfeldts sted ville jeg vært en anelse irritert over forlagenes taktikk på det digitale feltet, for å si det slik.

Men verre er pressemeldingens begrunnelse for å forvandle det kommersielle leksikonet til en offentlig stiftelse. Her går man direkte og indirekte løs på Wikipedia med ofte gjentatte påstander om språk, kildehenvisninger og sitering, før man kliner til med argumenter som erfaringsmessig får det til å krible i det departementale kredittkortet (“Norge i rødt, hvitt og blått” er passende bakgrunnsmusikk til sitatet som følger):

For nasjonens identitet, for å omtale det som er nasjonalt viktig, ikke minst for å fange opp et multikulturelt Norge i rask endring. Denne oppgaven bør ligge hos synlige ansvarlige og ikke det store kollektivet. Det kan også vise seg problematisk i lengden for kollektiv-leksikonets norske vinkling at det utgår fra en internasjonal plattform med hovedbase i USA.

For synliggjøring av makt. Et leksikon er en maktfaktor. Fagfolk-leksikonet synliggjør menneskene bak, det kollektive dugnadsleksikonet tilslører dem, med risiko for skjult maktkamp. Norges eventuelle eneste storleksikon i fremtiden må ikke være styrt av usynlige krefter inngitt autoritet på ukjente premisser.

For å oppfylle grunnleggende krav til en nasjonal institusjon. Hvis Internetts mekanismer alene får rå, vil vi om kort tid stå igjen – i Norge som i andre land – med ett leksikon, Wikipedia, som er en rik kilde til detaljert oppdatert informasjon, men som ikke oppfyller grunnleggende krav til en nasjonal kultur- og kunnskapsinstitusjon.

Jeg kunne gjøre et nummer av at Kunnskapsforlaget fremstår som en dårlig taper med et sterkt oppblåst selvbilde, men mer interessant i denne sammenhengen er det å forsøke å forstå hva maset om Wikipedia betyr. Det vi i praksis ser i pressemeldingen, er en aktør som først og fremst definerer seg i forhold til konkurrenten. Her finnes det lite om hva som er oppnådd, isteden serveres et negativt budskap: “vi har gjort en dårlig jobb, men etter oss kommer syndfloden”.

Jeg har tidligere vært en tilhenger av offentlig støtte til SNL, men etter å ha lest Kunnskapsforlagets pressemelding har jeg skiftet syn. Jeg ønsker meg ikke et rendyrket statsleksikon. Og jeg kan heller ikke se at det er det offentliges oppgave å finansiere et nettsted som skal ha som en av sine hovedoppgaver å ligge i krig med Wikipedia, som Kunnskapsforlaget tydeligvis ser som en sentral del av fremtidens leksikondrift. Den beste offentlige løsningen i dagens situasjon er den Wikimedia foreslår: frikjøp innholdet på SNL fra de forfatterne som ønsker det, og slipp det under en åpen lisens.

Wikipedia-statistikk og språk

Wikipedia Samfunnshuset presenteres og drøftes nå resultatene av Wikimedia Visitor Log Analysis Report fra fjorårets siste måneder. Resultatene for Norge ses i tabellen nedenfor, og er interessant lesning. Trafikken fra Norge utgjør 0,6 % av den samlede Wikipediatrafikken, og fordeler seg altså slik:

Norge er et av landene i tabellen der det nasjonale wikiprosjektet scorer lavere enn det engelskspråklige. Det kan ha en rekke forklaringer, den mest nærliggende at det engelskspråklige rett og slett er større og bedre. Men en annen trend er også tydelig i Wikimedia-loggen: europeiske land som forbindes med generelt gode engelskkunnskaper (Nederland, Danmark, Sverige, Norge) har en langt høyere engelskandel enn søreuropeiske land, for eksempel. Nordmenn leser mye engelsk, simpelthen.

To andre tall i tabellen er interessante: russisk wikipedia har hele 2,1 % av sidevisningene. Det er langt mer enn antall norsk-russere (under 0,3 % av befolkningen), noe som kan henge sammen med det fascinerende faktum at russisk er det største ikke-norske språket i norske biblioteksstatistikker. Men man skal ikke se bort fra at det er feil i loggføringen (jamfør den høye japanskprosenten i statistikken for Australia).

Nynorskprosenten er kanskje likevel den mest oppsiktsvekkende. OK, så er antall artikler langt lavere enn i bokmålsvarianten, men mange av dem holder høy nok kvalitet til å være mer enn brukbare i f.eks. skolesammenheng. Googlerank kan være en hovedårsak, men det avspeiler sannsynligvis også nynorskens svake stilling. Et lite tall til slutt: ifølge Alexa er Wikipedia nummer 10 på den norske nettrankinglista. Situasjonen er dermed den samme her som internasjonalt: Wikipedia er eneste ikke-kommersielle aktør i toppskiktet.

Store Norske blir passordfritt – noen refleksjoner

Idag offentliggjør Kunnskapsforlaget, som står bak Store Norske Leksikon (SNL) på papir og nett, den hittil største omleggingen i leksikonets historie. Etter nyttår fjerner man passordbeskyttelsen, og leksikonet blir dermed åpent og gratis tilgjengelig, søkbart via Google, lenkbart for alle og reklamefinansiert. I tillegg vil man nå forsøke å involvere brukerne på en helt annen måte enn før, ved at det blir mulig å legge inn kommentarer og forslag til forbedringer i selve leksikonet (istedenfor å sende avgårde en mail, som idag). Åpenhet er stikkordet:

Åpning av redigeringen; men forbeholdt de fagansvarlige: Oppdatering direkte i nettleseren (som i Wikipedia).
Åpning for brukerartikler: Utenfor nettstedets kvalitetssikrede kjerne gis brukerne anledning til å bidra med nytt innhold – artikler om nye temaer, omskriving av eksisterende artikler, bilder m.m.. Forslag kanaliseres til fagansvarlige for vedkommende fag for evaluering for opptak i den kvalitetssikrede kjernen.
Åpning av programvaren (åpen kildekode eller open source): Fri tilgang for alle programmerere til å bruke den nyutviklede programvaren i egne programløsninger.
Åpning for artikler på nynorsk; som seg hør og bør for et nasjonalt leksikon.
Og ja: Åpning av tjenesten for brukerne. Gratis tilgang.

Jeg gjør meg flere refleksjoner i sakens anledning. Umiddelbart: Jippi! Dernest: det er godt å se at forlagsbransjen endelig prøver ut nye forretningsmodeller i stor skala. Annonsefinansiering og satsing på åpenhet er noe jeg har argumentert for i årevis, og nå vil Kunnskapsforlaget vinne reell erfaring med dette. Etterhvert som tallene kommer på bordet, får vi et langt bedre grunnlag for å ta beslutninger enn tidligere. Kan hende vil det på sikt føre til at flere verktyper finansieres på samme måte.

Som kunde kommer nyheten også i rette tid, da jeg nok en gang er sperret ute fra min egen konto på snl.no. Jeg har opplevd dette tidligere, da skyldtes det at jeg hadde logget med på fra flere forskjellige maskiner enn systemet tillater. Selv om passordbeskyttelse ikke er så restriktivt som DRM, har det like fullt den utilsiktede konsekvensen at lojale kunder får flere problemer enn de som lurer systemet (joda, jeg er også blitt gjort oppmerksom på skolepassordene til snl.no, men har altså unnlatt å bruke dem).

Likevel er det virkningene på det samlede norske leksikonmiljøet som interesserer meg mest. Jeg hører til dem som mener at leksika har en viktig rolle å spille i Google-alderen, og derfor er jeg mer opptatt av likhetstrekkene mellom Wikipedia, EB og SNL enn forskjellene. Et perspektiv sensasjonslystne medier og vår sedvanlig clueløse kulturminister ikke kan dy seg for å gripe fatt i, er at SNL blir en wikidødare. Jeg er uenig. Selv om vi nok vil se økende bruk av SNL som kilde for f.eks. artikler i norske aviser, er kunnskapsfeltet sjelden et nullsumspill.

Alle kan vinne på dette, med andre ord. Wikipediamiljøet får en konkurrent å måle seg mot på det tekstlige området (og lenke til fra Wikipedia-artikler, interessant nok), mens Wikipedia vil fremdeles vil være pådriveren for de gode tekniske løsningene. Selv om SNL nå vil involvere brukerne i større grad, beholder artikkelforfatterne full kontroll over teksten. Det innebærer en merkostnad og et merarbeid som kan bli betydelig for et verk med 150 000 oppslagsord. SNLs mangel på internpekere vil vedvare i lang tid, og eksternpekere og referanser på det nivået man finner i gode Wikipedia-artikler vil vi neppe se noensinne.

Den potensielt mest alvorlige utfordringen for Wikipedia er SNLs etterlysning av over 1000 fagansvarlige innenfor alle områder. Her kan man oppleve en lekkasje av viktige ressurspersoner, om vilkårene er de rette. Det må på et eller annet nivå medføre honorering på linje med det andre forfattere av leksikonet får: som betalende publisist befinner SNL i en annen del av nettlandskapet enn Wikipedia, og kan ikke regne med at anerkjennelse er god nok valuta for de nye bidragsyterne.

Jeg er selv en av dem som er blitt tilbudt en rolle som fagansvarlig, og har takket ja til å ta ansvar for feltet som løst kan kalles “nettkultur”. Men jeg vil fremdeles se på Wikipedia som min viktigste ressurs, og bidra til verket som best jeg kan i framtiden.

Oppdatering:
Jan Omdahl har en god kommentar til saken i Dagbladet:

Den nye utgaven skal primært finansieres med annonser. Det er et stort skritt for Kunnskapsforlaget, og fallhøyden er stor hvis ikke brukere og annonsører flokker til tjenesten. Det er budsjettert med 125.000 unike brukere per uke i løpet av det først året, og med lønnsom drift innen utgangen av det tredje året.

Oppdatering 2:
Jon Hoem peker på at Nasjonalbiblioteket også skal involveres i prosjektet, og bidra med lister over anbefalt utdypende lesning. I tillegg skal SNL tilrettelegges mot landets museer, biblioteker og arkiver. Sentralisert, topptungt og skrekkelig establishment, med andre ord. Det skal slites litt med kool-faktoren her… ;-)

Alternativer til DRM i forlagsbransjen

Til uka skal jeg delta i et møte med Venstres stortingsgruppe, etter invitasjon fra Bokhandlerforeningen. Temaet er fildeling, og utgangspunktet er blant annet en rapport som nylig ble publisert av selvsamme forening. Nedenfor finnes mitt tilsvar til rapporten, som er sendt til alle relevante parter. Det finnes selvsagt også en PDF-utgave av dokumentet. Tips og kommentarer tas som vanlig imot med takk!


Alternativer til DRM i bokbransjen
Av Eirik Newth, 28. august 2008

Da Steve Jobs i vinter uttalte i et intervju at folk ikke leser bøker lenger, møtte han massiv motstand. Debatten raste på nettet i ukevis etterpå, og bekreftet det studier de senere årene har vist: boka som medium er under press, men den er på ingen måte i ferd med å dø ut. Liksom teateret ikke ble utkonkurrert av kinematografen, som i sin tur fant seg til rette med fjernsynet, vil boka leve side om side med de nye nettbaserte tekstmediene.

Nettet er faktisk blitt den viktigste arenaen for bokelskere. Verden over anmelder og kommenterer millioner av bibliofile på Amazon, blogger, legger inn boksamlingene sine på Librarything og anbefaler på Goodreads. Dette, sammen med eldrebølgen og et stadig økende utdanningsnivå er grunntrender som taler for bokas overlevelse i lang tid framover.

Men overlevelse er ikke det samme som blomstring. Tross salgsvekst i Norge, står det dårlig til med innovasjonsevnen i en tid da alle andre medier endrer seg radikalt. Kontrasten til avisene er slående, fordi nettavisenes raske vekst viser at det er mulig for en papirbasert bransje å lokke lesere med innhold på skjerm.

Avisene har klart denne overgangen uten å låse kundene fast i én bestemt teknologi og – ikke minst – uten lobbyering for stadig strengere lovverk og krig på bred front mot egne kunder. Her er avisene platebransjens rake motsetning i det som forlengst har utviklet seg til å bli den viktigste kulturkampen i vår tid. Desto mer skuffende er det da at Bokhandlerforeningen i en ellers svært grundig og interessant rapport om digitalisering av bokbransjen kommer til følgende konklusjon:

DRM (digital rights management) og kopibeskyttelse må være en del av dette arbeidet. Selv om dette strengt tatt ikke er bokhandelens område, er dette nøkkelen til å løse digital distribusjon på en forsvarlig måte og således en helt nødvendig del av bokhandelens løsning ift at man har en plass i verdikjeden.

Jeg har vanskelig for å se hvordan Bokhandlerforeningens ønske om å lage “en ordning som er en fornuftig avveining mellom kontroll for rettighetshavere, og frihet for kjøperne” lar seg forene med det uhyre strenge Kindle-systemet, som takket være gode salgstall og Amazons stadig mer dominerende stilling, er i ferd med å bli en de facto DRM-standard for bøker. I virkelighetens verden vil den norske bokbransjen måtte fravike ønsket om DRM med et menneskelig ansikt, skyve en bred kommersiell satsing på ebøker langt ut i det blå eller vurdere å gjøre som avisene og spre stoffet sitt uten kopibeskyttelse i det hele tatt.

Jeg har tidligere skrevet om dette spørsmålet for Dagbladet, og kom da med fire generelle forslag til hva kulturlivet bør gjøre for å overleve i framtidas nettøkonomi uten massiv overvåking og kopibeskyttelse: Direkte salg av innhold, annonser og sponsing, inntekter av bivirkninger og offentlige og kollektive ordninger. Nedenfor følger noen forslag som er mer bransjespesifikke.

1. Jobb med sosiologien, ikke mot den

Bokbransjen er ikke som musikkbransjen, hverken historisk, økonomisk eller markedsmessig. Den typiske bokkjøperen og -leseren er godt voksen og etablert, med høyere utdannelse enn gjennomsnittet. Antall leseminutter per dag øker jevnt med alderen, mens tallene for forbruk av musikk er stikk motsatt.

Alder, sosial status og utdannelse påvirker forholdet til teknologi, forbruk og lovverk. En 45 år gammel offentlig ansatt kvinne vil sannsynligvis ha et ganske forhold til fildeling enn en 15 år gammel skolegutt. Bokhandlerforeningens rapport inneholder faktisk en opplysning som støtter dette synet:

Lydbøkene har hatt en formidabel salgsvekst i det norske markedet de siste årene. Det er ikke lenger de svaksyntes produkt, nå er det helt vanlig å bruke lydbok, i form av CD-er, mp3filer, nedlastbare filer og digibøker. Dette gjør at forbrukeren blir mer og mer trent på å benytte bok i andre formater, men utvider også bokforbruket. Det er særlig forbrukerens erfaring fra nedlasting av musikk som kommer til nytte i deres omgang med lydbøker.

Salget av lydbøker øker kraftig, til tross for at kopiering og fildeling aldri har vært enklere enn nå (87 % av nordmenn hadde tilgang til hjemme-PC i 2007). Dette er en klar antydning om at det er forskjell på kjøpere av bøker og andre kulturprodukter, og at det kan finnes mer relevante kommersielle løsninger å sammenlikne med enn iTunes.

Nettbutikken til Deutsche Grammophon kan være et slikt eksempel. Det Universal-eide plateselskapet droppet DRM i fjor høst, og tilbyr nå tusenvis av innspillinger i MP3-format av høy kvalitet. Prisnivået er fornuftig, €10 for en dobbelt-CD og litt over euroen for enkeltspor, og sikkerhetskopier av filene man har kjøpt ligger tilgjengelige i nettbutikken for framtiden.

Ved å fjerne kopibeskyttelsen har Deutsche Grammophon ikke bare økt det potensielle markedet og unngått mange supportspørsmål, selskapet har valgt å behandle sine kunder som voksne, ansvarlige mennesker, og ikke som potensielle lovbrytere. Kontrasten til filmbransjen, som bombarderer sine lovlydige kunder med bråkete antipiratbudskap, kunne ikke være større.

Deutsche Grammophon er i noen henseende i en heldig situasjon, da klassisk musikk er et smalt kulturuttrykk med en godt voksen målgruppe. Som en middelaldrende, satt akademiker med hang til russiske orkesterverker er undertegnede antagelig ganske representativ: jeg har et ønske om høy lydkvalitet, forståelse for at produsentene må leve og evne og vilje til å betale.

Hvilket bringer meg til poenget. Det aller meste av det som utgis mellom to permer i Norge, ligger betydelig nærmere Neeme Järvi og Alban Berg på den kulturelle skalaen enn Shakira og Eminem. Boka er et smalkastingsmedium som i hovedsak er beregnet på etablerte voksne, og det begrenser i seg selv faren for omfattende fildeling. Et mer effektivt hinder mot internasjonal spredning enn språket vårt, skal man forøvrig lete lenge etter.

Jeg mener derfor det er godt grunnlag for å tro at man kan distribuere DRM-frie ebøker til norske lesere, uten at man får et vesentlig større tap enn det vi allerede lever godt med i bokbransjen (se “Dra nytte av delingskulturen” nedenfor). Det kan også gi mulighet for et større mangfold av forretningsmodeller. DRM krever sentraliserte, overvåkede løsninger, mens fri distribusjon av filer uten kopibeskyttelse gir fysiske bokhandlere spillerom til å finne lokale løsninger.

Det er bokhandleren i Bamako i Mali et godt eksempel på. Mamadou Coulibaly har utviklet en boks kalt “La Source”, en ombygd datamaskin som lar kundene overføre musikk, wikipedia-artikler, tekst, programvare og spill til USB-minnepinner via tre enkle knapper. Selv om “La Source” ser primitiv ut, er den basert på det avanserte operativsystemet Ubuntu Linux, og boksen gir kundene tilgang til langt flere data enn noe tilsvarende produkt i en bokhandler i det rike nord.

2. Dra nytte av delingskulturen
Noe av det mest forbløffende ved DRM på kulturprodukter er den manglende respekten for etablerte bruksmønstre. Så lenge folk har kunnet kjøpe kulturprodukter, har de betraktet produktet som sin eiendom og behandlet det deretter. Resultatet for bokas del er en stor og rik leserkultur, med vennelån, private gaver, garasjesalg, loppemarkeder, donasjoner, antikvariater og nettsteder som Bookcrossing som kjerneelementer.

Jeg har ennå til gode å møte et menneske i bokbransjen som mener dette er negativt – så lenge det skjer med fysiske produkter. Bransjefolk flest er også lesere, og nyter dermed godt av den lette tilgangen på gratis bøker, og det er ikke vanskelig å finne eksempler på at vennelån fungerer som effektiv viralmarkedsføring. I det store perspektivet sørger leserkulturen for et enormt tilfang av gratis eller svært billige bøker i en tid da boka globalt sett er under press. Verdien av dette burde være åpenbar.

Alt dette utraderes med Amazon Kindle, selvsagt, og i skrivende stund finnes det intet annet DRM-system som ivaretar mer enn en brøkdel av leserkulturen. Det kan se ut som om man har gitt seg hen til økonomisme av det mest primitive slaget: om ikke bokbransjen får inntekter av hver eneste tenkelige boktransaksjon, får det heller være med digitaliseringen. Inntrykket styrkes av at satsingen på nettet i sin alminnelighet er så lite raus: Et tiår etter at nettbruken i Norge tok av for alvor, ser de fleste bransjenettsteder ut som lavoppløselige versjoner av bokkataloger.

Nettet vrimler av aktører som har forvandlet Cluetrain-sentensen “markets are conversations” til suksess. Amazon er – ironisk i denne forbindelsen – et av få vellykkede eksempler fra bokbransjen. Et mer interessant case er Tor Books, et datterselskap av Macmillan. Tor har lenge vært et forlag litt utenom det vanlige: to av redaktørene er kjente bloggere, og en av forlagets viktigste forfattere er Cory Doctorow, som gir bort bøkene sine fra eget nettsted. De siste fire-fem årene har derfor Tor bygget seg opp betydelig troverdighet blant engelskspråklige bokelskere på nettet.

På Tors forlagsnettsted finner man pekere til podcaster, videoer og Myspace- og Facebooksider. I juli 2008 lanserte man Tor.com, som tar begrepet “forlagsnettsted” et langt skritt videre. Ved første øyekast minner det mest om en blogg, med innlegg av forlagets forfattere og ansatte, siste kommentarer, tags, RSS-feed og alt som ellers hører med. Her kan du også lese noveller, laste ned skjermbakgrunner basert på bokomslag og delta i debatten i brukerfora.

Lenge før lanseringen ga Tor bort gratis ebøker, i bytte mot en gyldig epostadresse man kunne sende forlagets nyhetsbrev til. Før lanseringen av det nye nettstedet arrangerte forlaget en konkurranse der alt som krevdes for å delta er at man oppgir epostadressen, og der det som kunne vinnes var en Asus Eee dekorert av en av forlagets illustratører. Ikke en pakke bøker, kaffekanne, sminkepung eller smykker, men verdens hotteste datamaskin for tida. Tor har fingeren på pulsen, med andre ord.

Poenget med Tor.com er ikke at nettstedet ser ut som en blogg, men at forlaget har forstått at vellykkede nettbedrifter snakker med sine kunder, noe som i sin tur forutsetter et minstemål av respekt. Et første skritt på veien mot å respektere generasjonen som kan bli framtidens bokkjøpere i Norge, er å stille spørsmålet om fravær av DRM fører til at vi får flere gratispassasjerer enn det vi har med dagens brukerkultur, og om det i så fall gir en netto negativ effekt på salget.

Neste skritt vil være å utforske andre metoder enn tvang, trusler og overvåkning for å få folk til å betale for seg. Hva må til for at norske, kommersielle aktører skal lokke til seg de mange engasjerte nordmennene som nå frekventerer Goodreads og Librarything? Hvordan belønner vi disse kundenes lojalitet, og hvordan bygger vi bro mellom nettsamfunn og fysisk bokhandel?

3. Bruk digitale vannmerker – med måte
Dersom biblioteket skal kunne dra nytte av ebøker og leseplater i stor skala, må man ha et minstemål av kontroll med datafilene. Nedlasting uten mulighet til å begrense lesetiden ville i praksis gjøre biblioteket til landets største ebokhandel, og det er verken bibliotekene eller bokbransjen interessert i. I et DRM-fritt system peker digitale vannmerker seg ut som den minst problematiske og teknisk sett enkleste måten å gjøre dette på.

Det digitale vannmerket er et tillegg til en datafil som gjør det mulig å spore den tilbake til en gitt kjøper eller låner. Bortsett fra dette er filen normal, og kan spilles av på en hvilken som helst maskin med programvare som støtter dette. Nettbokhandelen Ecobrain er et en av mange som tilbyr sine kunder vannmerkede PDF-filer, der kundens navn og bestillingsnummer står nederst på hver side.

For bibliotekene er dette viktig, da det innebærer at lånere ikke er avhengige av å eie en bestemt leseplate eller datamaskin med et gitt operativsystem (jamfør striden rundt den Windows-baserte Låtlån-tjenesten). Alt som kreves for utlån i fysisk bibliotek eller via nettet, er et lånekort med en ID som legges inn i vannmerket ved utlån, og programvare på leseenheten som sørger for å slette den lånte tittelen ved lånetidens slutt.

Hensikten med vannmerking er altså ikke å hindre (eller snarere å gi illusjonen av å hindre) tyvkopiering. Muligheten til å endre informasjonen i vannmerket gjør systemet lite avskrekkende for den som virkelig vil kopiere, og tilsvarende lite troverdig som grunnlag for straffeforfølgelse. Derimot kan vannmerking med ID-numre brukes i kommersiell sammenheng som utgangspunkt for et system med bonuspoeng, for eksempel.

Slike poeng kan vinnes ved å være en lojal kunde og deltaker på nettet, og kan like lett løses inn i fysiske bokhandlere som virtuelle, for eksempel i form av rabatt på POD-utgaver av ebøker man allerede har kjøpt.

4. Gå inn for en fornuftsbasert kulturpolitikk på nettet
Under parolen “Slipp kulturen fri” gikk landsmøtet i Venstre i 2007 inn for den mest radikale omleggingen av norsk åndsverklovgivning noensinne, med fri rett til sampling, kortere kommersiell opphavsrett og forbud mot DRM som andre hovedpunkter:

Dagens opphavsrettbestemmelser har gått ut på dato. Ett samfunn der kultur og kunnskap er fri og tilgjengelig for alle på like vilkår kommer hele samfunnet til gode. Det foregår i dag et utbredt og systematisk misbruk av opphavsretten fra de store distributørenes side, som motvirker både utbredelse og skaping av ny kultur.

Jeg har stor sans for disse synspunktene. Dagens opphavsrett var et produkt av utviklingstrekk på 1800-tallet, og det er åpenbart at den ga forfattere, bokhandlere og forlag grunnlaget for en økonomisk vekst som skapte bokbransjen vi ser idag. At boka i den vestlige verden så lenge var innbegrepet av det frie ord, kan vi takke opphavsretten for.

Men det begynner altså å bli en stund siden. Idag brukes opphavsretten som påskudd for å fjerne brukerrettigheter, overvåke mediebruk og straffe overtramp på stadig mer ekstremt vis, ofte uten at den tiltalte reell mulighet til å forsvare seg. Franz Kafka kunne ha hentet råmaterialet til “Prosessen” fra amerikanske fildelingsrettssaker (MPAA mener nå at man ikke trenger bevis for å bøtelegges for fildeling), og vi har en kulturminister som lufter tanken om å la plate- og filmselskapene få frata norske borgere en like grunnleggende nødvendighet som strøm og vann. Hvem som er ekstremistene i fildelingsdebatten er i høyeste grad åpent for diskusjon.

Venstres forslag har selvsagt små sjanser til å bli praktisk politikk. Da er forslaget til den britiske kulturministeren Andy Burnham om å innføre en “nettskatt” som fordeles til rettighetshaverne, mer realistisk. Aktivistorganisasjonen EFF har lenge tatt til orde for liknende tiltak, og undersøkelser blant svenske fildelere viser at de er villige til å betale en avgift dersom den går til produsentene. En slik ordning blir ikke enkel å forvalte i praksis, som Jan Omdahl påpeker i Dagbladet:

Det blir ingen enkel oppgave å tegne kartet for framtidas kulturøkonomi. En egen avgift eller bredbåndsskatt er neppe den enkleste modellen å få gjennomslag for. Da er det enklere å se for seg en modell der det inngås en avtale mellom rettighetsorganisasjonen TONO og norske mobil- og bredbåndsleverandører, som gjør det mulig for den enkelte å kjøpe abonnementer der fri nedlasting er inkludert i prisen.

Problemene til tross, er dette når alt kommer til alt utgangspunktet for et kompromiss som produsenter og prosumenter kan leve med. Samtidig må man arbeide for å integrere nettet i kulturpolitikken som helhet. Momsen på ebøker må fjernes, og titler som aldri blir utgitt på papir må få mulighet til bibliotekstøtte på linje med dagens innkjøpsordninger.

I 2014 skal én prosent av statsbudsjettet gå til kulturformål. Det er all grunn til å tro at støtteordningene fremdeles vil favorisere gamle kulturuttrykk, men selv en liten prosentandel av kulturbudsjettet om seks år kan komme til å bety mye for norske nettprodusenter.

Konklusjon
I årevis har undertegnede argumentert for at mangelen på konkret kunnskap om lesing og lesere har hemmet bokbransjens utvikling. Et bedre eksempel enn satsingen på ebøker er vanskelig å finne: ingen kan si med sikkerhet hvordan norske boklesere vil reagere på et bredt spekter av ubeskyttede kulturprodukter, simpelthen fordi ingen har tatt seg bryderiet med å gjennomføre seriøs forskning eller forsøk i større skala.

Resultatet er at bokbransjen uten motforestillinger har annammet platebransjens virkelighetsbeskrivelse. Like naturlig følger det at man svarer på den antatte utfordringen med en strategi som har bragt platebransjen inn i uføret Cory Doctorow treffende har omtalt som “a slow, spectacular suicide”.

Nok en gang: å gi leserne omfattende kontroll over boka er verken nytt eller radikalt – det er fremdeles gjeldende norm for papirutgivelser. Det nye med ebøker er muligheten for billig og enkel massespredning. Etter år av eskalerende ordbruk fra alle deltakere i denne debatten, er det godt mulig at potensielle kjøpere av ebøker trenger balansert kunnskap om de juridiske, økonomiske og sikkerhetsmessige konsekvensene av fildeling (amerikanske forsøk tyder på at opplysning alene kan være overraskende effektivt).

Men å innlede en slik læringsprosess ved å straffe leserne for noe de fleste av dem aldri har gjort seg skyldige i, enn si kunne tenke seg å gjøre, kan umulig være god pedagogikk. Eller sunn forretningssans, for den saks skyld.

Vox Publica om forskere og Wikipedia

Vox Publica trør til med nok et interessant prosjekt, denne gangen om norske forskeres forhold til Wikipedia. Etter snart to tiår som vitenskapsformidler er mitt inntrykk at den norske forskerstand fremdeles sliter med å forstå medielandskapet, og førstemann ut i intervjuserien, økonom Steinar Vagstad, gjør dessverre lite for å svekke det inntrykket. Han blir bedt om å vurdere artikkelen om makroøkonomi, syns den er lite tilfredsstillende men ser intet behov for å bidra til å forbedre den. Som han sier:

Jeg synes ikke det er noe imperativ at forskere bør bidra på Wikipedia. Wikipedia kommer nedenfra og er en tumleplass for glade amatører. Wikipedia er kanskje for tidkrevende til at forskere bør bruke tid på det. Forskere bør kanskje heller bruke tiden sin til å formidle kunnskap på andre fronter.

Den første delen av uttalelsen er en sannhet med modifikasjoner, for å si det pent. Om artiklene som omhandler Vagstads fagfelter er svake, kan jeg som astrofysiker gå god for at artiklene om mitt fagfelt gjennomgående holder et så høyt nivå at fagfolk åpenbart må være medforfattere. Hva mer er: Wikipedia som prosjekt er i endring. Espen Andersen, et lokalt eksempel på en akademiker som får sine studenter til å bidra til Wikipedia, påpeker at de største Wikipedia-utgavene er i ferd med å modnes, slik at behovet for å produsere nye artikler erstattes av behovet for videreutvikle det eksisterende materialet.

Faste skribenter og erfarne “wikipedianere” vil bety mer i den prosessen enn tilfeldige bidragsytere, og Wikipedia vil følgelig minne mer om et konvensjonelt leksikon. Tyske Wikipedias omfattende tiltak for å redusere problemet med hærverk og reklame er en del av samme prosess, likeså det samme prosjektets utgivelse på papir. Også i den norske utgaven brukes skrivebeskyttelse når det ses på som nødvendig, nok et eksempel på at Wikipedia ikke behøver å være den frie, anarkistiske tumleplassen mange forbinder prosjektet med.

Den andre delen er et nedslående eksempel på et utbredt tankesett: Vagstad ser behovet for formidling av riktig informasjon om eget fag, og han er selv en aktiv bruker av Wikipedia. Det innebærer at han også må vite at Google, det overlegent viktigste utgangspunktet for kunnskapssøk i våre dager, lister norske Wikipedias artikkel om makroøkonomi øverst. For svært mange vanlige nettbrukere blir denne artikkelen det første møtet med en fagtekst om Vagstads fagfelt, og likevel bør altså ikke fagfolk bry seg om å forbedre den?

Logikken får meg til å tenke på en uttalelse fra en journalist i TV2s nyhetsavdeling, som falt under en konferanse for forskere om forskningsformidling for endel år siden: “Jeg vet at dere alle sammen ser på kronikker i Aftenposten som det ypperste av formidling. Men vet dere hvor få vanlige nordmenn som faktisk bryr seg om disse kronikkene?” Nå kan det innvendes at Aftenposten-kronikker publiseres under fullt navn og derfor er meritterende, men når Vagstad hevder at dette er umulig på Wikipedia er det nok en gang feil. Det er fullt mulig å publisere på Wikipedia under fullt navn, jamfør denne historikken.

Vox Publica har åpenbart grepet fatt i et viktig tema, da det norske Wikipedia-prosjektet fremdeles sliter med å finne nok kvalifiserte bidragsytere. Jeg venter i spenning på et intervju med en norsk forsker som faktisk ser verdien av å formidle sitt fag i verdens viktigste kilde til kortfattet kunnskap. Men jeg holder ikke pusten… ;-)

Knol er her – og det er ikke et leksikon

Det tok sin tid, men nå Googles Wikipedia-utfordrer lansert. På knol.google.com vil man heretter finne stadig flere “knols”, eller kunnskapsenheter. Wired har snakket med Wikipedia-grunnlegger Jimmy Wales, som ikke helt ser hvordan dette skiller seg fra konvensjonell blogging, og direktøren for Encyclopaedia Britannica, som er svært fornøyd:

“If Google is able to pull it off, bring expert knowledge to the masses, that’s absolutely wonderful,” says Jorge Cauz, president of Encyclopedia Britannica, the company best known for providing trusted expert information in an encyclopedia format. […] In fact, he says, from what he hears about Knol, “it’s very similar to things we’re thinking and retooling Britannica to do.”

Cauz kan umulig ha sett det samme produktet som meg. Likheten med et konvensjonelt leksikon skal ligge i at Knol-forfattere i utgangspunktet skal skrive under fullt navn, og fortrinnsvis være eksperter på sine områder. Men Google gjør det krystallklart at selskapets ansvar begrenser seg til å verifisere at vedkommende som skriver artiklene virkelig er den han eller hun påstår å være. Google skal ikke kontrollere eller redigere innholdet, og påpekninger av eventuelle feil og mangler må gjøres direkte til forfattere eller i kommentarfeltet.

Regelen om synlige forfattere gjelder tydeligvis ikke for The Family Handyman Magazine, som har levert en rekke usignerte artikler om vedlikehold av hus og hage. Ved nærmere ettersyn ser det ut som om Google har inngått en avtale om innholdsleveranse med Readers Digest Inc. I den grad disse sponsede knolene inneholder internpekere, går de til The Family Handymans eget nettsted.

Dette er ikke det eneste eksempelet på reklamepekere i knoler. Artikkelen om friluftsliv har en rekke pekere til produkter som anbefales av forfatteren, Ryan Moulton. Han omtaler seg selv som “software engineer”, men jeg har ingen mulighet til å vite om han her opptrer som privatperson, eller på vegne av en selger av sportsutstyr. Takket være avtalen med Readers Digest, kan jeg ikke engang være sikker på om Google kjenner til disse reklamepekerne, og får sin andel av eventuelle inntekter.

Så hva er det Knol kan tilby av ordentlig kunnskapsstoff? Foreløpig framstår det mest som et ekstremt begrenset medisinsk leksikon. Her kan du lese om stær, om lungeproblemer hos småbarn og få informasjon om operasjoner i endetarmen. Det er vanskelig å trekke slutninger basert på det lille antallet artikler som finnes på Knol nå, men listen over filmstøtteordninger i ulike land antyder noe man får bekreftet når man leser skriveveiledningen – Knol er ikke et leksikon.

Prinsippet om nøytral synsvinkel gjelder ikke her: “Voice your opinion. Your name is behind your knol, and it should reflect your unique point of view.” Det er intet i veien for at mange kan skrive knols om samme emne. Siden Google understreker at man gjerne kan skrive langt og dypt, innebærer det at brukerne fort kan få en del stoff å tråle gjennom hvis Knol mot formodning skulle ta av. Da hjelper det ikke at Google tilsynelatende ikke har laget noen mal for forfatterne, men isteden overlater til hver enkelt å definere fonter, farger, struktur osv.

Til sjuende og sist sitter jeg igjen med inntrykket av et nettsted som er lite gjennomtenkt: her er det  ingen overgripende strategi, intet bakenforliggende syn på kunnskap eller kunnskapsorganisering. Knols utgangspunkt – og største problem – oppsummeres utmerket i Wired-artikkelen av ildsjelen bak prosjektet, Udi Manber:

“We are not publishers. We do not want to be editors. We do not want to have influence over what is written. There are millions of people with something in their head that they’re not writing down. If I can get some of them to write it down, I’m helping everybody.”