The Door into Summer

For en tid tilbake leste jeg Robert Heinleins tidsreiseklassiker, “The Door into Summer”. Som det meste Heinlein skrev er denne boka lettlest og spennende, med fremtidsskildringer som er fjerne fra den virkelige fremtiden (nå vår fortid – mye av handlingen er lagt rundt 2000) men likevel så kreative at det blir god underholdning av det.

Et stort ekstra pluss for meg får boka for å ha en katt, Petronius eller Pete, i en sentral rolle. Det er også denne katten som gir boka dens tittel og gjennomgangstema, som introduseres på romanens første side.

Ada ved sommerdøra. (c) Elisabeth Bjone

Jeg kjenner så godt igjen atferden som beskrives nedenfor fra våre egne katter (ikke minst Ada), som i kuldeperioder som den vi går gjennom nå gjør akkurat som Pete. Det vil si at pus løper bort til døra og ber meg åpne den om og om igjen, tydeligvis i håp om at denne gangen kommer det til å være sommer på den andre siden. Ada blir like skuffet hver gang selvsagt, men hun gir seg aldri. Hun vet jo at én gang blir det sommer utenfor døra igjen. Det er, som Heinlein viser i “The Door into Summer”, mye å lære av det.

“While still a kitten, all fluff and buzzes, Pete had worked out a simple philosophy. I was in charge of quarters, rations and weather; he was in charge of everything else. But he held me especially responsible for weather. Connecticut winters are good only for Christmas cards, regularly that winter Pete would check his own door, refuse to go out it because of that unpleasant white stuff beyond it (he was no fool), then badger me to open a people door.

He had a fixed conviction that at least one of them must lead into summer weather. Each time this meant that I had to go around with him to each of eleven doors, hold it open while he satisified himself that it was winter out that way, too, the go on to the next door, while his criticisms of my mismanagment grew more bitter with each disappointment.

Then he would stay indoors until hydraulic pressure utterly forced him outside. When he returned the ice in his pads would sound like little clogs on the wooden flooor and he would glare at me and refuse to purr until he had chewed it all out… whereupon he would forgive me until the next time.

But he never gave up his search for the Door into Summer.”

Bare rolig, Ada. Sommeren kommer, den.

Dagens kontrafaktiske: Slik stoppet nettet Hitler

Via Dagbladet fant jeg nyheten om at Nobelprisvinneren i litteratur, Jean-Marie Gustave Le Clézio, har uttalt at nettet kunne ha stoppet Hitler om det hadde eksistert på hans tid. Med tanke på at fjorårets vinner sluttet seg til den endeløse rekken av papirforfattere som beklager seg over nettet, er det forfriskende å høre slikt fra en skribent i verdensklasse:

Hvem vet? Hvis internett hadde eksistert den gang, er det ikke sikkert Hitler ville ha lyktes med sin kriminelle plan. Latterliggjøring kunne ha hindret den fra å se dagens lys.

The Independent peker på at sitatet gjør liten ære på kjernebudskapet i Le Clezios Nobeltale, og lister opp årsaker til at internett umulig kunne ha fungert undergravende (porno, blablabla). Som nettentusiast og interessert i kontrafaktisk historie syns jeg imidlertid tanken er fascinerende. Hvordan ville situasjonen ha sett ut, om noe som tilsvarer vårt internett hadde vært tilgjengelig i 1925, da Hitler nettopp var ute av Landsberg fengsel, utga første bind av Mein Kampf og var i full gang med å gjenreise det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP)?

Kontrafaktisk historie er mer enn et artig utgangspunkt for science ficion-historier om hva som kunne ha skjedd om Hitler vant krigen. Det er en historiografisk metode som har vært brukt av historikere som Øystein Sørensen og Niall Ferguson: ved å se på alternativene til hva som faktisk skjedde, kan historikere lære mye om hvordan faget selv håndterer drivkrefter i historien. Kontrafaktisk historie kan også ses på som scenariebygging i revers, og har de samme kravene til presisjon som scenarier.

De skal for eksempel holde seg innenfor rammene av kjente naturlover, og det vi vet om historie, økonomi, demografi og teknologi. Så la oss ta det første først: ville det i det hele tatt ha vært mulig å bygge en internett-aktig struktur for over 80 år siden? Tom Standages utmerkede The Victorian Internet gir et hint om at det mentale, sosiale og økonomiske grunnlaget var tilstede. I 1925 var telegrafen en gammel teknologi, som forlengst hadde demonstrert verdien av å binde kontinentene sammen. Det er det viktigste utgangspunktet for det kontrafaktiske scenariet som følger, sammen med kunnskapen om at mye av teknologien vi regner som moderne, har gamle røtter.

– – –

Bakgrunnen for den Personlige Telegrafen

Etter omfattende investeringer i kabling under Den store krigen (1914-1916) fantes den nødvendige infrastrukturen da den første Personlige Telegrafen ble lansert i USA i 1923. PTen, som den raskt ble forkortet til, besto av sammenkoblete analytiske maskiner fra det amerikanske selskapet IBM. Selskapet var det første som klarte å bygge en vellykket kommersiell utgave av Charles Babbages opprinnelige Analytical Engine, som ble fullført i 1875 og tatt i bruk av det britiske forsvarsdepartementet i årene som fulgte.

Den første utgaven av PTen besto av et tastatur, en sylinder hvor 24 roterende hjul med tall og bokstaver kunne vise fram tekst og selve den analytiske prosessoren, som besto av ti tusen ørsmå tannhjul, stenger og andre mekaniske komponenter. (En interessant digresjon: etterspørselen etter smøreolje av høyeste kvalitet som ble skapt av PTen, regnes som hovedårsaken til at verdens hvalstammer på det nærmeste var utryddet i 1940).

Tastaturet inneholdt alfabetets bokstaver, tall og andre tegnsymboler, i tillegg til mer enn hundre  spesialtaster. Hver spesialtast utløste en spesifikk sekvens av handlinger i prosessoren, eller såkalte kommandolister. For eksempel kunne man trykke på en tast merket med et symbol som forestilte en liten telegrafnøkkel for å sende en beskjed til en venn. Kombinerte man telegrafnøkkeltasten med tasten som viste to ansikter, kunne man sende samme beskjed til flere venner.

IBM lanserte opprinnelig PTen med slagordet “Telegrafi – ikke bare for de store anledningene”, men da maskinen vant allmenn utbredelse oppdaget viste det seg raskt at brukerne fant andre bruksområder enn å sende billige tekstmeldinger til venner og slektninger. Et eksempel var de mange “teletorgene” som spratt opp som paddehatter. Dette var diskusjonslister hvor folk med felles interesser kunne melde seg på, og kommunisere med alle andre på listen via telegrafmeldinger. Et annet var “televisene”, nyhetstjenester som sendte ut jevnlige bulletiner til abonnenter.

Den store interessen for slike tjenester ble drivkraften bak det neste spranget: å erstatte bokstavsylinderen med et apparat som ble funnet opp av Philo Farnsworth i 1928. Farnsworths elektroniske skjerm var basert på katoderøret, og kunne projisere insformasjon sendt via PTen som ensfargete bilder. Det ble utgangspunktet for neste generasjon av maskiner fra IBM, som ble lansert i 1935 under navnet PT-AT, der AT er en forkortelse for “Advanced Telescreen”.

AM-boomen og tysk politikk

Utvikling av analytiske maskiner (forkortet AM) og kommandolister var lenge begrenset til USA og det britiske imperiet, og folk flest ble ikke oppmerksomme på teknologien før AMene ble utslagsgivende i Den store krigen. Det er bred enighet om at britenes store forsprang innen analytisk basert logistikkhåndtering og strategisk planlegging var den direkte årsaken til at de alliertes avgjørende Somme-offensiv ble en suksess. Dette avspeilet seg også i kapitulasjonsforhandlingene i Strasbourg i 1917, hvor et av hovedpunktene var et generelt forbud mot utvikling av analytisk teknologi i Tyskland og Østerrike-Ungarn.

Resultatet var at den tyske økonomien ikke kunne nyte godt av “AM-boomen” som fulgte etter krigen. Frankrike og Russland (hvor et forsøk på revolusjon ble slått ned med bistand fra britiske, AM-støttede styrker) hev seg på bølgen, med den følge at Tyskland ble liggende som en teknologisk bakevje midt i Europa. Misnøyen ulmet, og det politiske klimaet var gunstig for ekstremister. Et av partiene som dro nytte av dette var NSDAP, som ble ledet av den karismatiske Adolf Hitler.

Image:Bundesarchiv Bild 119-0289, München, Hitler bei Einweihung "Braunes Haus".jpg

Hitler var veteran fra Den store krigen, og gjorde kampen mot det han kalte “den internasjonale jødedommen” til sin fanesak. Han argumenterte med at Tyskland hadde fått for dårlige vilkår etter kapitulasjonen, og la mye av skylden for nederlaget på “plutokrater og sionistiske regnemaskiner”. Etter et mislykket kuppforsøk ble Hitler fengslet, og NSDAP stagnerte.

Hitler satt fremdeles i fengsel da forbudet mot analytiske maskiner i Tyskland ble opphevet, og landet gjennomførte sitt store “teknologiske bukkehopp”. Som så mange andre land i samme situasjon gikk landet nærmest rett fra regnemaskiner til IBMs Personlige Telegraf, som ble lansert med brask og bram i Europa i 1924. PTen var i første omgang myntet på næringslivet og velstående middelklassefamilier, men også i det politiske miljøet skjønte mange verdien av å kunne holde kontakten med store grupper av tilhengere samtidig. I 1926 arrangerte Sosialdemokratene sin første demonstrasjon via PT-meldinger.

Det eneste vesentlige unntaket var NSDAP. I ettertid virker det ubegripelig at et kommunikasjonstalent av Adolf Hitlers kaliber ikke så verdien av PTen. Historikere har to hovedhypoteser: Hitler kan virkelig ha trodd på sine egne uttalelser om PTen som en “avskyelig jødisk oppfinnelse”, eller han følte seg ukomfortabel med et medium som baserer seg på toveis kommunikasjon. Folket skulle lytte andektig til Føreren, ikke svare frekt tilbake.

“Bartemannen” og valget i 1930

Hvorom alt er, kom avgjørelsen til å koste ham dyrt. Etter valget i 1928, der partiet bare fikk 2,6 % av stemmene, begynte Hitlers meteoraktige ferd mot toppen av tysk politikk. Den lange boomen i verdensøkonomien var over, og de dårlige økonomiske tidene i Tyskland ga NSDAP god drahjelp. Mye tyder på at partiet kunne ha fått mellom 20 og 30 % av stemmene i 1930, om ikke det hadde vært for virkningene av PTen.

På dette tidspunktet så tyskere flest på Hitler med skrekkblandet fryd: selv om budskapet var skremmende, var mannens teatralske fremtoning også “Gefundenes Fressen” for vitsemakere. Rundt 1926 begynte de første vitsene om den illsinte “Bartemannen” å gå sin seiersgang på PT-nettverket. Det ble opprettet egne Bartemann-teletorg, og derfra spredte vitsene seg til aviser og radiostasjoner. Hitlers forsøk på motangrep avfødte bare nye vitser, og ga ham etterhvert tilnavnet “den humørløse”.

Vitsene i seg selv hadde neppe vært nok til å stoppe NSDAPs fremmarsj. Men opplysningene som dukket opp på det største Bartemann-teletorget 1929 kom til å bli avgjørende. Det begynte med en vits som omtalte Ernst Röhm som homofil. Den ble raskt fulgt av flere, og deretter av innlegg fra folk som hevdet å ha sikker informasjon om at en av partiets frontfigurer og veteraner levde stikk i strid med partiets prinsipper.

NSDAP svarte med en rasende motkampanje, og klarte å true flere av Tysklands største aviser til å la være å trykke opplysningene. Men skaden var allerede skjedd: de som ikke hadde tilgang til PT, hørte Röhm-vitsene av venner og kolleger. Bartemann-torgene flommet over av beskyldninger om seksuelle utskeielser, korrupsjon og andre kriminelle handlinger i miljøet rundt Hitler. Spikeren i kisten ble vitsen “Bartemannens jul”, som avslørte at Hitler hadde et mildest talt besynderlig forhold til sin niese Geli Raubal.

Man har aldri klart å avdekke kilden til vitsen, da den ble sendt fra en offentlig PT-terminal i et bibliotek. Men sikkert er det at summen av denne opplysningen og de andre som fremkom via PT-nettverket, endret valgkampens gang. Hitler ble ikke bare latterliggjort, men håndterte situasjonen på en slik måte at publikums verste mistanker ble bekreftet: man hadde å gjøre med en ustabil mann som lå langt fra den tyske normalen.

NSDAP fikk 7 % av stemmene i valget, og ble i årene som fulgte holdt utenfor storkoalisjonene som styrte Tyskland gjennom den store krisen. Hitler trakk seg fra politikken i 1935 (mange mener at sammenfallet med lanseringen av den bildebaserte PT-AT ikke var tilfeldig), flyttet tilbake til Østerrike og livnærte seg resten av sine dager med å male visjonære bilder av et tenkt “Stor-Germania”. Bartemannen gikk raskt i glemmeboken, i den grad at Charlie Chaplin få år etter tapte store summer på en komedie om en hissig diktator med bart.

Oslo Science Fiction-festival…

…pågår for fullt fram til søndag i Helga Engs hus på Blindern, med film, foredrag, paneldebatter og opptredener av bl.a. æresgjestene Iain Banks og Torstein Bugge Høverstad. For meg passer det litt dårlig å delta på lørdag og søndag, men jeg er da med i fredagens program, i en paneldebatt om “SF og fantasy for yngre lesere” klokka 19.30 i Auditorium 2. Temaet er vidtfavnende, og jeg kommer nok til å snakke mest om SF.

Noen av mine favoritter på området, som Heinleins “Rød planet”, avslører til fulle hvor gammel jeg er blitt (les: veldig!) Andre, som Doctorows “Little Brother”, sier sitt om hva jeg mener om å formidle holdninger i litteratur (for det!) Kanskje rekker jeg også til å si litt om hvorfor jeg mener mye fantasy har samme filosofiske dyp som retorikken til George W. Bush. Forøvrig holder jeg kortene tett inntil brystet.

Dessverre går paneldebatten parallellt med et foredrag av Jon Bing under tittelen “Hvorfor er det vanskelig å spå om fremtiden?” Men det fins håp. For deg som eventuelt måtte vurdere å gå på det, kan jeg oppsummere det som uunngåelig må bli Bings hovedkonklusjon i én setning: Den som kan se framtiden, kan påvirke den. Eller du kan gå og høre på Jon, og isteden nøye deg med denne diskusjonen mellom to SF-kjemper om temaet Young Adult SF:

My God, it’s full of stars!

hal9000.jpgArthur C Clarke har vært syk en stund, så dette budskapet kom dessverre ikke overraskende. Det kommer til å bli skrevet mye om den siste av de “tre store” (Asimov, Clarke, Heinlein) fra science-fiction-genrens gullalder de neste dagene og ukene. Salon har allerede en fin oppsummering, jeg skal begrense meg til å fundere over hvorfor Clarke var en forfatter jeg stadig vendte tilbake til, og en hvis bøker fikk stå i fred under den store bokhyllemassakren ifjor.

Hovedårsaken er at Clarke betrakter framtiden som noe vi faktisk kommer til å oppleve, snarere enn som bakgrunnsteppe for frie fabuleringer, eller et utgangspunkt for drøfting av vår tids problemer, det være seg bioteknologi som løper løpsk eller roboter som gjør opprør. Teknologiske og sosiologiske forutsigelser står helt sentralt i Clarkes forfatterskap, og tydeligst kommer det til uttrykk i den svært interessante fagboka Profiles of the Future. Ikke så rart, egentlig, da han allerede i 1945 forutså et av de viktigste teknologiske gjennombruddene etter annen verdenskrig – den geostasjonære kommunikasjonssatelliten.

Selv om Clarke favnet over et uvanlig vidt felt, fra massekommunikasjonens historie til fremtidens seksualvaner, er det romfart han først og fremst forbindes med, kanskje særlig som manusforfatter på filmen 2001 – A Space Odyssey. Joda, filmen er visuelt sett 100% Kubrick, men Clarkes tanker gjennomsyrer handlingen. Filmen skildrer i nitid teknologisk detalj et 2001 vi aldri fikk, med store baser på Månen, intelligente datamaskiner og romskip som kunne frakte mennesker til Jupiter.

Da jeg så filmen i 2001 (selvsagt måtte jeg det!), ble jeg ikke oppgitt over hvor feil manusforfatter og regissør hadde tatt, men først og fremst trist. Jeg visste at det er lite av det filmen viser, som hadde vært umulig å realisere før 2001. I 1968, da filmen kom på kino, fantes teknologien som ville ha gjort det mulig å bosette seg på Månen. Det ble laget planer for å sende mennesker til Mars innen 1981. Vi kunne ha vært der nå, folkens, istedenfor å prate om kanskje å gjøre det en gang etter 2030.

At intet av dette ble gjort, skyldtes ikke manglende kunnskap, men mangel på politisk vilje. Eller dristighet, som Arthur C. Clarke ville ha sagt. Men ikke dristighet for dristighetens skyld. Clarke hørte ikke til dem som mente vi måtte utforske Solsystemet fordi det er der, men fordi hele menneskeheten ville tjene på det. Clarke var noe så sjeldent i vår tid som en utviklingsoptimist, en som konsekvent argumenterte for å bruke teknologi for å øke vår materielle og åndelige velstand.

Ja, for romfart handler ikke bare om dyser og brennstoffblandinger, men om å løfte blikket og la seg inspirere av noe som alltid vil være langt større enn det menneskelige. I et blasert selvrealiseringssamfunn må man kanskje minne om at det en gang fantes presidenter (her John F. Kennedy) som kunne si ting som dette:

We choose to go to the moon. We choose to go to the moon in this decade and do the other things, not only because they are easy, but because they are hard, because that goal will serve to organize and measure the best of our energies and skills, because that challenge is one that we are willing to accept, one we are unwilling to postpone, and one which we intend to win, and the others, too.

Igår skrev jeg om forfattere som ikke lenger betyr noe i offentligheten. Idag minnes jeg en forfatter som betydde svært mye, ikke bare for millioner av lesere verden over, men også som pådriver for bruk av teknologi for å forbedre menneskenes lodd. I India og Sri Lanka er Clarke kjent for denne innsatsen, blant annet via The Clarke Foundation, mer enn for bøker som Childhood’s End eller Rendezvous With Rama (som endelig kan se ut til å bli film, forøvrig).

En tanke til slutt: Clarke var aldri kjent for å være noen stor språklig stillist, og han hadde ingen problemer med å innrømme det selv. Men ingen regel uten unntak. Selv om Clarke i det store og hele er vår tids beste eksempel på science fiction “as a literature of ideas”, kunne han være en riktig stram og god novelleforfatter. Det passer svært godt å avslutte dette med en peker til den kanskje beste novellen av dem alle, The Nine Billion Names of God.