Category Archives: Kultur

I 2014 har New York Times forlatt internett… trodde man i 2005

For ni år siden ble det produsert en liten Flash-video som gjorde rundene i det som den gang gikk for å være sosiale medier (det vil si blogger som denne). Videoen het EPIC 2014, og var ment å være et visuelt scenario for mediebransjen i år 2014. EPIC 2014 var både smart tenkt og elegant regissert i all sin enkelhet, og derfor er den i høyeste grad severdig fremdeles. Har du ikke sett den før, så ta deg åtte minutter til å gjøre det nå.

EPIC

Ferdig? Da håper jeg du har tillatt deg å humre over blunderne som kommer som perler på en snor i denne videoen. Her sies det for eksempel at Microsoft kjøper Friendster i 2005 (det skjedde ikke, som kjent), at selskapet i 2007 lanserer den sosiale nyhetskanalen Newsbotster og at Google og Amazon i 2008 slår seg sammen til GoogleZon. Det ble aldri noen høyesterettssak om GoogleZons bruk av nyhetsstoff på nettet, virkelighetens New York Times ble en pionér på betalingsmur fremfor å trekke seg vekk fra nettet mens Amazon valgte å kjøpe avisen Washington Post fremfor å slå seg sammen med Google.

I rettferdighetens navn bør det pekes på at videoen også har noen fulltreffere. Det er jo faktisk blitt slik at omtrent alle bidrar på sitt vis til nyhetsbildet, at produsent-konsumentmodellen er erstattet av et levende, pustende medielandskap. Koblingen mellom etablerte og det vi nå kaller sosiale medier ble i høyeste grad virkelighet, selv om aktøren ble en annen enn den tenkte. Konklusjonen om at fokus flyttes fra “tunge” nyheter til lett stoff og trivia finner man mye støtte for på db.no og vg.no, for å si det slik. Og den overgripende tanken om EPIC, et system som automatisk skreddersyr medievirkeligheten for oss, kan meget vel bli virkelighet. Tenk “Big Data”.

Når det er sagt: Intet av dette betyr det grann for verdien av denne videoen. Da jeg så den første gang for 10 år siden, var jeg ikke et øyeblikk i tvil om at vi hadde å gjøre med et scenario, et bilde av en tenkt fremtid som først og fremst var ment å få oss til å reflektere over hva som lå foran oss. Det virkelige budskapet er ikke “Google kommer til å eie alt” men snarere: “Expect the unexpected.” Forvent det uventede, og forbered deg på store, teknologidrevne endringer i mediebransjen som vil handle mer lesernes forhold til innholdet enn hva slags medium det leses på.”

Det var i alle fall slik jeg tolket scenariet i sin tid, og det har vist seg å være til stor nytte i mitt arbeid. For eksempel: Da iPad ble lansert i april 2010, ble den av mange sett på som redningen for en tidsskrift- og avisbransje med synkende opplagstall. Som perler på en snor kom iPad-appene som skulle gi folk en “ny leseopplevelse” samtidig som den gamle abonnementsmodellen ble ivaretatt.

Jeg var grunnleggende skeptisk til optimismen den gangen. Ikke fordi jeg tvilte på at iPad ville selge bra (med iPhone-suksessen i ryggen og en ennå oppegående Steve Jobs bak roret i Apple var det nærmest gitt), men fordi alt jeg hadde sett i avisbransjen frem til da tydet på at GoogleZon-scenariet var på riktig spor. Endringene handlet ikke om hardware, men om programvare i samspill med brukervaner.

Leserne hadde vent seg til å finne innhold på tvers av innholdsleverandører og fysiske plattformer, så ideen om at de plutselig skulle snu og gå tilbake til å betale full pris for én kilde ga rett og slett ikke særlig mening. Det andre momentet mange pekte på i forbindelse med iPad-lanseringen var at lesere også var blitt vant til å dele innholdet sitt via sosiale medier. Facebook og Twitter var fremdeles relativt nye fenomener, men var allerede viktige kanaler for å spre pekere til innhold, deriblant nyhetsstoff.

Sosiale medier viste seg å være som skapt for virale spredning av og debatt rundt nyhetssaker. Det er en trend som bare har vokst i styrke frem til idag, da én tweet fra Erna Solberg kan utløse spaltemeter med kommentarer og x antall kalorier brent av på opphissede diskusjoner på og av nettet. Intet tyder på de teknologidrevne endringene i mediebransjen blir mindre i årene som kommer, og som Clay Shirky påpekte i en bloggposting forleden er det faktisk fra nå av vi virkelig vil se forandringer.

Screenshot 2014-08-28 at 11.59.50

 

Årsaken er å finne i grafen over, som viser hvordan nettet har spist opp store deler av det økonomiske grunnlaget for amerikansk presse, nemlig annonseinntektene. Resultatet er nedleggelser og oppsigelser over en lav sko. Også i Norge ser vi en tilsvarende tendens, tross momsfritak, statlige annonsestøtte og generell pressestøtte. Endringene har såvidt begynt.

 

 

50

Forleden rundet jeg 50 (jo takk, det går helt fint med meg!), og lot meg feire som seg hør og bør. Jeg hadde på forhånd bedt om at gjestene ga penger til et godt formål istedenfor gaver til en mann som virkelig og bokstavelig talt har ALT (takk til alle dem som ignorerte forespørselen, selvsagt!), med ett unntak. Mine foreldre insisterte på å gi meg noe spesielt, og jeg la inn en bestilling på et bilde av min nye favorittkunstner. lambeosaurs_1920_badge

“Lambeousaurs” av Simon Stålenhag, (c) Simon Stålenhag 2013

Jeg oppdaget maleren Simon Stålenhag via en posting på gruppebloggen BoingBoing og ble umiddelbart fascinert av hans spesielle uttrykk. Stålenhag har lagt ut høyoppløselige utgaver av mange av bildene sine på hjemmesiden sin, så du har rikelig anledning til å studere – og eventuelt bestille – verkene hans.

Der vil du også kunne se hva det er ved Stålenhag som treffer meg sånn, en nerdete nordisk mann godt over midtveis i livet. De fleste av Stålenhags bilder er lagt til et typisk svensk/nordisk landskap. Skal man dømme etter klær, logoer, biler og hus, er tiden ikke så langt unna min egen barndom på 1970-tallet (det bekrefter også kunsteren). Ofte dukker barn opp i bildene, i typiske situasjoner fra min barndom (det vil si ikke oppslukt av en smarttelefon).

Og så gjør Stålenhag sin genistrek nummer én: inn i det prosaiske landskapet plasserer han en slags retrofuturistisk teknologi i form av kjøretøy, roboter og fabrikker fra et alternativt 70/80-tall, en verden science fiction-forfattere noen tiår før så for seg. Ofte ser teknologien ut til å være i ustand, rusten, ødelagt. Ikke som følge av noen krig mellom mennesker og roboter, slik tilfellet så ofte er i fremtidsskildringer. Mer som de rustne traktorene og landbruksmaskinene man av og til kan se på landsbygda idag.

Det andre fabelaktige grepet er å putte dinosaurer inn i mange av scenene. Igjen: Stort sett ikke truende, mer nysgjerrige og på tilfeldig gjennomvandring slik man kan se elg og hjort i vår verden. Alle som kjenner meg vet at jeg har noen store diller: Jeg har alltid vært fascinert av dinosaurer, roboter og alternativ virkelighet. For ikke å snakke om at jeg er svedofil så det holder. So what’s not to like?

rymlingen_1920_badge

“Rymlingen” av Simon Stålenhag, (c) Simon Stålenhag 2013

Jeg avslutter denne postingen med mitt favorittbilde av Stålenhag, “Rymlingen”. Roboten som er på rømmen og som møysommelig nærmer seg en typisk “röd stuga” oppsummerer mye av det jeg har tenkt i forbindelse med jubileet. Dette er den fremtiden/fortiden jeg drømte om som barn. Vi skulle ha vært omgitt av roboter nå. Over jordene våre skulle det ha raget fabrikker som produserte antigravitasjonfartøy. Og i familiens Volvo av 240-serien skulle mor og far kjøre til jobben i romhavna.

Så ser jeg de to små glødende øynene som plirer mot meg på rømlingens rygg, og tenker at det kanskje var like greit at det gikk som det gikk.

Cloudwriter: Hvordan skrive bok i nettskyen

Det foreløpig siste lange oppholdet i bloggingen skyldes at oppmerksomheten har vært rettet mot annen skriving. Nærmere bestemt et prosjekt for Humanist Forlag, i deres “Pro et Contra”-serie. For noen måneder siden begynte jeg å skrive på “Overvåkningssamfunnet – Pro et Contra” (joda, det finnes gode argumenter for overvåkning!), og sto umiddelbart overfor et litt uvanlig problem: hvordan skrive en tekst på bortimot 200 000 tegn uten å bruke tekstbehandler?

Jeg bruker, som tidligere blogget, Googles Chrome OS. For meg er brukervennligheten og stabiliteten til dette skybaserte operativsystemet fremdeles uovertruffen, og tekstbehandleren og regnearket i Google Drive har hele tiden vært gode nok til å dekke mine frilanserbehov. Men da jeg ikke hadde skrevet noe lengre enn kronikker og bloggpostinger på flere år, visste jeg rett og slett ikke om Drives tekstbehandler ville være god nok til å tåle presset.

Ja, for det er altså vesensforskjeller på en artikkel på 5000 tegn og et bokmanus på 200 000. Jeg hadde lagt merke til at inntasting kunne gå litt tregere med lengre artikler, og lurte på om nettleseren ville tåle en virkelig lang tekst uten å gå sirupstregt eller rett og slett kræsje. Før jeg begynte på boken limte jeg derfor inn en 10 000 tegn lang tekst inn 20 ganger i samme dokument, for så å utsette teksten for grunnleggende tekstbehandlingsoperasjoner.

Selv om jeg kunne merke at tekstbehandleren ble mindre responsiv, var det ikke mer enn at det var til å leve med. Og da jeg opplevde mitt første nettleserkræsj mens jeg skrev, erfarte jeg at den kontinuerlige backupfunksjonen virkelig fungerer som den skal. Jeg har ikke mistet et eneste tegn i løpet av selve skriveprosessen (i konverteringen, derimot – mer om det senere).

Screenshot 2014-06-30 at 10.44.04

Rent praktisk er Drive-tekstbehandleren enkel i bruk, med et begrenset antall menyvalg. For meg er dette faktisk et fortrinn. Jeg hører til generasjonen av skribenter som begynte på skrivemaskin, og som derfor bare bruker en liten brøkdel av funksjonene i et typisk ekstbehandlingsprogram. Lange tekster strukterer jeg gjerne i hodet mens jeg skriver, og det mest avanserte planleggingsverktøyet jeg brukte på “Overvåkningssamfunnet” var en kort disposisjon (som siden ble skrevet om til innholdsfortegnelse) øverst i manus.

Når det er sagt, opplevde jeg at det ble tungvint å hoppe frem og tilbake i dokumentet etterhvert som teksten ballet på seg. Mot slutten snakket vi om 170 tekstsider i ett nettleservindu, og med tanke på de ganske moderate spesifikasjonene til min Samsung Chromebox (Intel Celeron B840 1.9GHz) var treg scrolling og innlasting antagelig bare å forvente.

For et par måneder siden oppgraderte jeg til en mer spretten ASUS Chromebox, og det hjalp straks på brukeropplevelsen. I løpet av skriveprosessen gjennomførte Google dessuten en større oppdatering av Drive (skjedde usynlig og i bakgrunnen, som alltid i gode sky-apper) som nok vil løse dette problemet etterhvert. Tekstbehandleren fikk det nye menyvalget “Tillegg”, og her ble det raskt lagt inn flere nyttige plug-ins.

En jeg tok i bruk var “Innholdsfortegnelse”, og som navnet antyder genererer den en klikkbar innholdsfortegnelse basert på kapitteloverskrifter i dokumentet.  Dessverre var dette tillegget ikke godt nok utviklet til at det var brukbart i praksis – det gikk rett og slett for tregt å generere listen og navigere seg rundt ved hjelp av den.

Siden “Overvåkningssamfunnet” er en fagbok er det viktig å holde orden på kildehenvisningene. Fra starten av la jeg boktitler, URLer ol. som kommentarer i høyre marg, et valg jeg nok hadde vurdert om igjen om jeg hadde hatt tilgang til bibliografiverktøyet i da skriveprosessen begynte. Riktignok blir kommentarer lagret når man laster ned et dokument i .docx-format, og de lar seg fint importere til f.eks. Word.

Men hvis man klipper og limer eller drar og slipper i tekstbehandleren, hender det at hele kommentaren slettes. Denne bugen førte til at det gikk litt for mye tid med til å legge kommentarer på plass igjen. Den aller største utfordringen kom imidlertid jeg var ferdig med første utkast av dokumentet, og skulle begynne på bearbeidingsfasen med forlaget.

Fra før av visste jeg at Drive slet med å konvertere enkle tekster 100% korrekt til Word-format. Tabulatorinnrykk er et eksempel – før de siste oppdateringene av Drive måtte jeg rutinemessig inn og rette opp flere ganger før tabulatorinnrykk endelig ble liggende på riktig sted i teksten. Irriterende nok i en artikkel, men fullstendig uakseptabelt i et bokmanus.

Derfor valgte jeg å skifte nettskysystem. Jeg skaffet meg en gratis konto på Microsoft OneDrive, som både tilbyr rikelig med gratis lagringsplass (15 GB i skrivende stund) og webbaserte lettversjoner av kjente Office-pakker. Jeg eksporterte boken fra Google Drive og importerte den til Word Online, og alt så ved første øyekast greit ut. Men da jeg gikk gjennom teksten i Word før jeg sendte den til forlaget, oppdaget jeg flere konverteringsfeil i teksten – de mest alvorlige var deler av setninger som rett og slett var falt ut.

Screenshot 2014-06-30 at 10.42.53

Jeg fanget opp de fleste, og forlaget tok de to-tre siste. Denne typen feil kan virkelig skjemme en tekst, og som følge av dette bestemte jeg meg for å gjennomføre resten av tekstgjennomgangen i Word. Denne webappen viste seg å fungere helt utmerket på Chrome OS, og håndterte bokmanuset langt bedre enn Google Drive. Ingen merkbar treghet eller kræsj, ingen rariteter med teksten og en rekke funksjoner som mangler i Drive.

En av disse er sluttnoter, som ikke trengtes i denne boken men som definitivt blir viktig i mitt neste bokprosjekt. Derfor regner jeg det som ganske sannsynlig at det blir OneDrive til bokskriving fra nå av. Som Chrome OS-bruker kommer jeg selvsagt ikke til å droppe Googles skytjenester. Men et av mange fortrinn ved et skybasert OS er at valget av IT-leverandør blir mindre dramatisk enn før.

Ved å gjøre OneDrive til en genuint webbasert tjeneste (og ikke noe som krever at du laster ned programmer til PCen, slik jeg har opplevd tidligere) har Microsoft sørget for å senke terskelen for å bytte betraktelig. Alt jeg behøvde å gjøre for å bli en Microsoft-kunde, var å registrere meg og legge en peker i bokmerkeraden min.

Spørsmålet jeg står overfor nå er om jeg skal oppgradere til en fullverdig OneDrive-opplevelse. Det krever Office 365-abonnement og Windows. Prisen på førstnevnte er høyst overkommelig, mens sistnevnte fort faller på plass hvis Surface 3 Pro viser seg å være så bra som mange anmeldelser så langt tyder på. Jeg har aldri eid MS Office eller brukt pakken mer enn sporadisk. Nettskyen er i ferd med å forandre på det.

 

Blyantforelska

De siste dagene har det gått en debatt i Aftenposten om kvaliteten på håndskriften vår. Påstanden er – i kortversjon – at det står stadig dårligere til med vår evne til å håndtere penn eller blyant, og at digitale dingser er mye av forklaringen. Jeg har ingen problemer med å slutte meg til konklusjonen, og innrømmer glatt at det også gjelder meg. Øvelse gjør mester på dette som alle andre områder, og i en tastaturdominert hverdag får jeg rett og slett altfor lite øvelse i å skrive for hånd.

Når det er sagt, vil jeg gjerne legge til at jeg tror tingenes tilstand har flere årsaker. Som sønn av en kaligraf er jeg for eksempel alltid blitt innprentet viktigheten av å ha god skriveredskap. Og i takt med den generelle svekkelsen av håndskriftkulturen er det ganske åpenbart at det også har gått nedover på dette området.

Skal jeg peke på én konkret synder, må det være kulepennen. Jeg har aldri opplevd å få like god penneføring med en spiss som bokstavelig talt ruller over papiret, som med en fyllepenn eller en mellomhard blyant. Men langt verre blir det når kulepennen i fråga er av det slaget man får utdelt gratis som reklame eller på konferanser.

Slike penner er ikke designet med tanke på godt grep, de har en slarkete konstruksjon og fordeler blekket ujevnt langs skrivebanen. Skal man skrive fort med med en “konferansepenn” er det omtrent umulig å skrive pent, enn si presist. Bokstavene flyter utover i alle retninger, og det billige blekket har en tendens til å dras utover hvis håndbaken glir over det.

Heldigvis finnes det et hav av alternativer til konferansepenner, så løsningen på problemet er i grunnen så enkel som å finne skriveredskap man føler seg mest mulig komfortabel med. Jeg har alltid vært gladest i å håndskrive med blyant, noe som førte til et tips fra min far om en gammel klassiker jeg trodde var borte for alltid.

Blyanten i fråga er Blackwing 602, produsert av Faber frem til 1998. Den opprinnelige 602 hadde en spesiell vokstilsetning til grafitten i blyantblyet, noe som gir en ganske særegent myk og glatt skriveopplevelse. Det gjorde den høyt elsket blant forfattere og musikere (den skal visstnok ha vært John Steinbecks favoritt, blant annet), og stort var savnet blant disse da produksjonen stanset.

Faber gjenopptok aldri produksjonen (selskapet mener det finnes like gode alternativer i deres nåværende sortiment), og isteden produseres det en kopi kalt Palomino Blackwing 602 på oppdrag av Pencils.com. Under slagordet “Half the Pressure, Twice the Speed” har den igjen vunnet mange venner blant skrivende folk kloden rundt, deriblant altså min far.

Han ga meg en av sine kjære 602ere for en tid tilbake, og siden har jeg vært frelst. For ikke å si en anelse blyantforelska. Ja, for den er virkelig fabelaktig god å skrive med, denne blyanten. Akkurat så hard at man får stålkontroll på penneføringen, og samtidig ikke så myk at grafitten gnis utover. Man får rett og slett lyst til å skrive penere, ikke minst hvis papiret er godt.

Pennen har den vanlige sekskantede blyantformen, men viskelæret skiller seg ut ved å være flatt og utbyttbart (og langt mer effektivt enn vanlig blyantviskelær, selvsagt). Blyanten er laget av kalifornisk sedertre, som ikke bare dufter godt og ser pent ut, men som også er behagelig å skjære til for de av oss som foretrekker kniv fremfor blyantspisser.

2014-03-29 11.33.16

Når Palomino Blackwing 602 møter Moleskine er resultatet pur skriveglede

Resultatet ser jeg på min egen håndskrift, som er jevnere, mer lettlest og simpelthen ligner mer på håndskriften jeg hadde under skolegangen på 70-tallet. Forleden dag brukte jeg 602en under et konferansieroppdrag (erfaringsmessig er utskrevne ark med mulighet til å notere underveis fremdeles uslåelig til slike jobber) i Arendal, og oppdaget plutselig at blyanten var borte.

Jeg fant den etter litt leting, men konstaterte etterpå at følelsen av å ha mistet noe verdifullt var langt mer påtakelig enn for annen skriveredskap. Så joda, jeg kan absolutt forstå anmelderen i Boston Globe som mente Palomino Blackwing 602 var “bedre enn iPad”.

Men altså: Dette handler ikke om at du skal klikke deg avgårde til Pencils.com og kjøpe akkurat denne blyanten. Det handler om at du – hvis du ønsker å skrive bedre – bør tenke på skriveredskapen. Tenk tilbake på hva du likte best å skrive med den gang du stort sett skrev for hånd, det vil si i skolen.

Fyllepenn, kulepenn, fjærpenn, tusjpenn eller blyant: alternativene er fremdeles å få kjøpt på nettet eller i din lokale bok- og papirhandel. Bruk dem før de forsvinner. :)

Er det dumt av kunstnere å støtte Miljøpartiet de grønne?

I takt med Miljøpartiet de grønnes (MDG) raske opptur på meningsmålingene har angrepene fra partiets konkurrenter om stemmene økt på. Det er som seg hør og bør i en valgkamp (selv om enkelte utspill slår langt under beltestedet). At nå også kulturarbeidernes stemmer er trukket inn i debatten er like begripelig – meningsmålingen som nylig ble publisert på nrk.no viser en ganske oppsiktsvekkende oppslutning om (det tidligere) småpartiet: 27,8% blant billedkunstnere, skuspillere, musikere og forfattere som har bestemt seg.

For å sette det i perspektiv: det er nesten dobbelt så mye som oppslutningen om hele den borgerlige blokken i denne gruppen. Og det er godt over nivået til Ap og SV (selv om sistnevnte også er overrepresentert), partiene bak “Kulturløftet” som har fått det til å klinge så friskt i kulturkassene rundt forbi de siste årene. Utakk er verdens lønn og alt det der.

En åpenbar forklaring er at kunstnere er i stand til å se lengre enn sin egen navle, at de er genuint opptatt av MDG-kjernesaker som klimaendringer og overforbruk. Men 91,4% av de spurte i NRK-undersøkelsen mener også at kulturpolitikken er viktig for hvilket parti de stemmer på, og dermed må partiets politikk på dette området også spille en rolle.

Ved første øyekast ser MDG ut til å ligge ganske tett opp til de rødgrønne i kulturspørsmål. Partiet vil holde på målet om 1% av statsbudsjettet til kultur, gi mer til Den kulturelle skolesekken, opprette flere kunstnerhus og -miljøer med gratis eller rimelige atelierer, øvingsrom osv, øke tilskuddene til offentlig kunst, forbedre de digitale utlånsordningene fra bibliotekene, beholde bokloven og stille “strengere krav til folkeopplysning og kulturelt mangfold” i NRK. Seriøst: what’s not to like for en rødgrønn kulturarbeider på velgervandring?

Men i dagens Klassekampen fremstiller representanter for Skuespilleforbundet og Musikernes fellesorganisasjon MDG nærmest som en trussel mot kulturlivet. I tillegg til å hevde at kulturen generelt er behandlet “stemoderlig” peker de på to punkter fra partiprogrammet, forslaget om å redusere vernetiden for åndsverk og ønsket om å utrede muligheten for legalisering av ikke-kommersiell fildeling. Som det står i MDGs arbeidsprogram, punkt 4.4 “Digitale rettigheter”:

18. Arbeide for en åndsverkslovgivning som er tilpasset dagens digitale samfunn, og som fremmer kulturproduksjon både i klassiske og nye former. Ta sikte på å redusere opphavsrettens vernetid.
22. Utrede mulighetene for å gjøre ikke-kommersiell fildeling av musikk og andre medietyper lovlig, kombinert med ulike løsninger for betaling til utøvere, produsenter og studioer.

I en kulturbransje med kullsviertro på kopibeskyttelse vil jeg tro at punkt 23. og 24. fra samme avsnitt er vel så uspiselige – her foreslår MDG å forby DRM og det å sperre brukeren ute fra full tilgang til funksjonalitet på egen maskinvare. Hvorom alt er: De to representantene mener dette innebærer “store negative endringer for kulturarbeidere”, og at mange av dem kan “oppleve at inntektene deres går markant ned.”

Som en som lever av åndsverk tillater jeg meg å være uenig med de to foreningsrepresentantene. For det første er det viktig å skjønne konteksten rundt de omtalte forslagene. Som talsmann for MDG, Harald Nissen, sier til Klassekampen: “Vi er opptatt av at kunstneres rettigheter skal ivaretas, men man må se på hvordan forbrukerne bruker de digitale kulturproduktene. Her er det to faglige interesser som møtes: opphavsretten og det å sikre personvernet.”

Jeg syns ikke bare at svaret er godt, jeg mener partiet fortjener ros for å løfte fram konflikten mellom en gruppes eiendomsrett til åndsverk og en annen gruppes personvern og forbrukerrettigheter. Dette er et sakskompleks det hittil ikke er funnet noen patentløsninger på, og behovet for nytenkning er stort. Istedenfor å avvise de to forslagene, bør de utredes og drøftes på lik linje med mer konvensjonelle tiltak som masseovervåkning av nettbrukere.

Forslaget om å legalisere ikke-kommersiell fildeling høres dramatisk ut, men er i praksis regimet den jevne norske fildeler lever under idag. Det er like ulovlig å laste ned siste episode av “Breaking Bad” på Piratebay som å stjele et eple, men sannsynligheten for å bli tatt og straffet er minimal. I den grad ressurser settes av til slikt er det “storfisker” det gås etter, og slik vil det nok fortsette etter innstrammingen av åndsverkloven om erfaringene med svenske IPRED er noe å gå etter.

Det er det andre leddet i setningen, “ulike løsninger for betaling”, som burde vekke rettighetshavernes interesse. Jeg har i mange år tatt til orde for en ordning der en liberal praktisering av åndsverkloven overfor private “daglig-fildelere” (om ikke en regelrett legalisering) byttes mot et nettvederlag som kompenserer helt eller delvis for det økonomiske tapet.

Dette er ikke en ukjent løsning i Norge: Kopinor baserer seg for eksempel på en “våpenhvile” mellom rettighetshavere og ulovlige kopister, der sistnevnte unngår søksmål i bytte mot å betale en årlig avgift som så fordeles til rettighetshaverne. Systemet er ikke perfekt, men det sikrer rettighetshaverne kompensasjon på en langt bedre måte enn søksmål mot ulike individuelle aktører noensinne kan gjøre. Penger i lomma er viktigere enn prinsipper når husleia skal betales.

Det andre kritiserte forslaget, om å redusere vernetiden for åndsverk, er langt mindre kontroversielt. Noe lignende ble faktisk foreslått av et regjeringsoppnevnt utvalg nylig. Idag er et åndsverk, som en bok eller en sang, vernet i 70 år etter skaperens død. Man kan som kjent ikke lide noe inntektstap etter at man er død, og likeså gir et så langvarig vern intet incentiv for kunstneren til å skape nye åndsverk. Vernetiden etter døden er der altså ikke for skapernes skyld, men for arvingenes.

Med tanke på at mange kunstnere ikke etterlater seg stort av materielle verdier, er det rimelig at arvingene får en mulighet til å tjene litt penger på det som er igjen. Man skulle også tro at arvingene var de beste til å ivareta og formidle verkene. Men her viser realiteten seg ofte å være en annen. Altfor mange verk er “foreldreløse” – vernet av loven men uten arvinger som evner eller orker forvalte dem.

Resultatet har jeg erfart som skribent og bokredaktør: man finner et spennende, gammelt bilde man har lyst til å bruke, konstaterer etter research at det er for mye bryderi å få tak i forvalteren av rettighetene og dropper det til fordel for et klarert bilde fra en byrådatabase. Slik oppstår det en tap-tap-situasjon der vi alle blir fattigere: rettighetshaverne går glipp av inntekter, og produsentene og sluttbrukerne får færre gamle åndsverk å velge blant.

Dette skaper også problemer for digitale kulturinnovatører. De kunne f.eks. hatt stor nytte av et norsk fritekstprosjekt på linje med Project Gutenberg, som med sine titusener av fritekster har dannet grunnlaget for alle amerikanske ebokhandlere fra Rocket Ebookstore til Kindle Store. Men et lite språkområde kombinert med lang vernetid gir rett og slett for få forfattere å jobbe med.

For egen del skulle jeg gjerne ha sett vernetiden kuttet til 30 år etter opphavsmanns død (vips! ville favorittene Sigurd Hoel og Jens Bjørneboe havne i det fri), og helst også med et tilleggskrav og aktivitetsplikt. For å kunne kreve inntekt av åndsverket til en avdød slektning syns jeg man må kunne kreve at arvinger oppgir navn og adresse og sørger for at informasjonen er oppdatert. Her kan to punkter fra MDG-arbeidsprogrammets punkt 4.4 være av stor nytte:

20. Gi Nasjonalbiblioteket rett til å klarere bruk av såkalte foreldreløse verk, altså verk som omfattes av opphavsretten uten at det er mulig å komme i kontakt med opphavspersonene.
21. Lage et system for årlig registrering og publisering av verk som faller i det fri når vernetiden går ut. 

Summa summarum: Man kan være uenig i prinsippene bak MDGs tenkning på dette feltet, og stille spørsmålstegn ved realismen (vernetiden reguleres av Bern-konvensjonen og kan ikke endres i en håndvending). Men politikken er konsekvent og vil fremstå som forfriskende og fremtidsrettet for mange velgere under tregrensa.

Påstanden om at partiet truer kunstneres inntektsgrunnlag ser jeg lite grunnlag for. Det som er av radikale forslag i MDGs program blir mer enn oppveiet av solid støtte til det eksisterende kultursystemet, og man er åpenbart opptatt av å foreslå kompenserende ordninger.

Kunstnere kan altså trygt stemme på MDG, også av egeninteresse. Når det er sagt, mener jeg at kunstnere (og andre) heller bør gi sin stemme til det viktigste kulturpartiet på borgerlig side. Men det er en annen diskusjon. :)

 

Eboka: løsningen på vårt mest underkjente i-landsproblem

Forleden dag skrev Asbjørn Slettemark i den utmerkede bloggen OP-5 om sine første erfaringer med Kindle. Slettemark er (ikke overraskende for oss som har Kindlet en stund) svært fornøyd med sin Paperwhite, og har (heller ikke overraskende for oss som har Kindlet en stund) allerede merket at han leser og kjøper flere bøker enn før. Jeg bet meg imidlertid særlig merke i dette avsnittet:

Jeg foretrekker CD foran mp3, Blu-ray foran streaming og har lenge sverget til fysiske bøker foran lesebrett, så det satt faktisk et stykke inne å svikte papirbøkene. Men her om dagen begynte jeg å pakke ned flyttelasset, og innså hvor latterlig mange bøker jeg har, og hvor mange av dem jeg eeeeegentlig ikke trenger å ha i biblioteket i den nye leiligheten.

Her peker Slettemark direkte på et fenomen jeg tror begynner å bli viktig for overgangen til ebøker for oss hardcore-lesere: de lesende klasser begynner rett og slett å få for mange papirbøker. Det er nå fire og et halvt år siden Jorunn og jeg gjennomførte en storopprydding i husets boksamling, som resulterte i at femten kasser med bøker ble gitt bort til et antikvariat i Tvedestrand.

Siden den gang har jeg gjort mitt ytterste for å holde boksamlingen i sjakk, blant annet ved skånselløst å hive bøker vi antagelig bare kommer til å lese én gang (å gi dem bort nytter ikke, da alle i vi kjenner har mer enn nok) i gjenbrukskassen. Argumentet har hele tiden vært det samme: en boksamling på 1500 eksemplarer pluss tar rett og slett for stor plass i vår ganske typiske leilighet i Oslo sentrum. Etter at vi fikk familieforøkelse for tre år siden, er ikke plassproblemet blitt mindre for å si det slik.

Og det er her Kindle blir den store redningen. For siden jeg kjøpte min første Kindle høsten 2010 har Kindle-biblioteket vokst til 373 titler med stort og smått. Antar vi at 300 av disse er konvensjonelle bøker (det er også en del Kindle-singler og barnebøker der), tilsvarer det sju fulle hyller med papir i vår BBB-bokhylle. Legg til ebøker fra andre butikker, og vi har spart både pengene og tiden som ville følge med den ominnredningen av stua som kreves om vi skal dytte enda flere papirbøker inn.

Det mest interessante med den nye boksituasjonen er at den ikke er noe enten-eller. Papir- og ebøker lever side om side. Men vi er blitt langt flinkere til å være våre egne bibliotekarer eller kuratorer. Vi velger med omhu format etter behov: kunstbøker, kokebøker og barne/ungdomsbøker er fremdeles på papir, det er også fars lille men voksende samling av antikvariske romfartsbøker. Romaner og faglitteratur er derimot nesten helt og holdent digitalisert.

Regnet i antall titler dominerer fremdeles papiret, men fortsetter det som nå vil det ikke ta mange år før eboksamlingen blir størst – i antall. I volum tar den selvsagt ikke plass. :)