Arkiv for Opphavsrett

Er det dumt av kunstnere å støtte Miljøpartiet de grønne?

I takt med Miljøpartiet de grønnes (MDG) raske opptur på meningsmålingene har angrepene fra partiets konkurrenter om stemmene økt på. Det er som seg hør og bør i en valgkamp (selv om enkelte utspill slår langt under beltestedet). At nå også kulturarbeidernes stemmer er trukket inn i debatten er like begripelig – meningsmålingen som nylig ble publisert på nrk.no viser en ganske oppsiktsvekkende oppslutning om (det tidligere) småpartiet: 27,8% blant billedkunstnere, skuspillere, musikere og forfattere som har bestemt seg.

For å sette det i perspektiv: det er nesten dobbelt så mye som oppslutningen om hele den borgerlige blokken i denne gruppen. Og det er godt over nivået til Ap og SV (selv om sistnevnte også er overrepresentert), partiene bak “Kulturløftet” som har fått det til å klinge så friskt i kulturkassene rundt forbi de siste årene. Utakk er verdens lønn og alt det der.

En åpenbar forklaring er at kunstnere er i stand til å se lengre enn sin egen navle, at de er genuint opptatt av MDG-kjernesaker som klimaendringer og overforbruk. Men 91,4% av de spurte i NRK-undersøkelsen mener også at kulturpolitikken er viktig for hvilket parti de stemmer på, og dermed må partiets politikk på dette området også spille en rolle.

Ved første øyekast ser MDG ut til å ligge ganske tett opp til de rødgrønne i kulturspørsmål. Partiet vil holde på målet om 1% av statsbudsjettet til kultur, gi mer til Den kulturelle skolesekken, opprette flere kunstnerhus og -miljøer med gratis eller rimelige atelierer, øvingsrom osv, øke tilskuddene til offentlig kunst, forbedre de digitale utlånsordningene fra bibliotekene, beholde bokloven og stille “strengere krav til folkeopplysning og kulturelt mangfold” i NRK. Seriøst: what’s not to like for en rødgrønn kulturarbeider på velgervandring?

Men i dagens Klassekampen fremstiller representanter for Skuespilleforbundet og Musikernes fellesorganisasjon MDG nærmest som en trussel mot kulturlivet. I tillegg til å hevde at kulturen generelt er behandlet “stemoderlig” peker de på to punkter fra partiprogrammet, forslaget om å redusere vernetiden for åndsverk og ønsket om å utrede muligheten for legalisering av ikke-kommersiell fildeling. Som det står i MDGs arbeidsprogram, punkt 4.4 “Digitale rettigheter”:

18. Arbeide for en åndsverkslovgivning som er tilpasset dagens digitale samfunn, og som fremmer kulturproduksjon både i klassiske og nye former. Ta sikte på å redusere opphavsrettens vernetid.
22. Utrede mulighetene for å gjøre ikke-kommersiell fildeling av musikk og andre medietyper lovlig, kombinert med ulike løsninger for betaling til utøvere, produsenter og studioer.

I en kulturbransje med kullsviertro på kopibeskyttelse vil jeg tro at punkt 23. og 24. fra samme avsnitt er vel så uspiselige – her foreslår MDG å forby DRM og det å sperre brukeren ute fra full tilgang til funksjonalitet på egen maskinvare. Hvorom alt er: De to representantene mener dette innebærer “store negative endringer for kulturarbeidere”, og at mange av dem kan “oppleve at inntektene deres går markant ned.”

Som en som lever av åndsverk tillater jeg meg å være uenig med de to foreningsrepresentantene. For det første er det viktig å skjønne konteksten rundt de omtalte forslagene. Som talsmann for MDG, Harald Nissen, sier til Klassekampen: “Vi er opptatt av at kunstneres rettigheter skal ivaretas, men man må se på hvordan forbrukerne bruker de digitale kulturproduktene. Her er det to faglige interesser som møtes: opphavsretten og det å sikre personvernet.”

Jeg syns ikke bare at svaret er godt, jeg mener partiet fortjener ros for å løfte fram konflikten mellom en gruppes eiendomsrett til åndsverk og en annen gruppes personvern og forbrukerrettigheter. Dette er et sakskompleks det hittil ikke er funnet noen patentløsninger på, og behovet for nytenkning er stort. Istedenfor å avvise de to forslagene, bør de utredes og drøftes på lik linje med mer konvensjonelle tiltak som masseovervåkning av nettbrukere.

Forslaget om å legalisere ikke-kommersiell fildeling høres dramatisk ut, men er i praksis regimet den jevne norske fildeler lever under idag. Det er like ulovlig å laste ned siste episode av “Breaking Bad” på Piratebay som å stjele et eple, men sannsynligheten for å bli tatt og straffet er minimal. I den grad ressurser settes av til slikt er det “storfisker” det gås etter, og slik vil det nok fortsette etter innstrammingen av åndsverkloven om erfaringene med svenske IPRED er noe å gå etter.

Det er det andre leddet i setningen, “ulike løsninger for betaling”, som burde vekke rettighetshavernes interesse. Jeg har i mange år tatt til orde for en ordning der en liberal praktisering av åndsverkloven overfor private “daglig-fildelere” (om ikke en regelrett legalisering) byttes mot et nettvederlag som kompenserer helt eller delvis for det økonomiske tapet.

Dette er ikke en ukjent løsning i Norge: Kopinor baserer seg for eksempel på en “våpenhvile” mellom rettighetshavere og ulovlige kopister, der sistnevnte unngår søksmål i bytte mot å betale en årlig avgift som så fordeles til rettighetshaverne. Systemet er ikke perfekt, men det sikrer rettighetshaverne kompensasjon på en langt bedre måte enn søksmål mot ulike individuelle aktører noensinne kan gjøre. Penger i lomma er viktigere enn prinsipper når husleia skal betales.

Det andre kritiserte forslaget, om å redusere vernetiden for åndsverk, er langt mindre kontroversielt. Noe lignende ble faktisk foreslått av et regjeringsoppnevnt utvalg nylig. Idag er et åndsverk, som en bok eller en sang, vernet i 70 år etter skaperens død. Man kan som kjent ikke lide noe inntektstap etter at man er død, og likeså gir et så langvarig vern intet incentiv for kunstneren til å skape nye åndsverk. Vernetiden etter døden er der altså ikke for skapernes skyld, men for arvingenes.

Med tanke på at mange kunstnere ikke etterlater seg stort av materielle verdier, er det rimelig at arvingene får en mulighet til å tjene litt penger på det som er igjen. Man skulle også tro at arvingene var de beste til å ivareta og formidle verkene. Men her viser realiteten seg ofte å være en annen. Altfor mange verk er “foreldreløse” – vernet av loven men uten arvinger som evner eller orker forvalte dem.

Resultatet har jeg erfart som skribent og bokredaktør: man finner et spennende, gammelt bilde man har lyst til å bruke, konstaterer etter research at det er for mye bryderi å få tak i forvalteren av rettighetene og dropper det til fordel for et klarert bilde fra en byrådatabase. Slik oppstår det en tap-tap-situasjon der vi alle blir fattigere: rettighetshaverne går glipp av inntekter, og produsentene og sluttbrukerne får færre gamle åndsverk å velge blant.

Dette skaper også problemer for digitale kulturinnovatører. De kunne f.eks. hatt stor nytte av et norsk fritekstprosjekt på linje med Project Gutenberg, som med sine titusener av fritekster har dannet grunnlaget for alle amerikanske ebokhandlere fra Rocket Ebookstore til Kindle Store. Men et lite språkområde kombinert med lang vernetid gir rett og slett for få forfattere å jobbe med.

For egen del skulle jeg gjerne ha sett vernetiden kuttet til 30 år etter opphavsmanns død (vips! ville favorittene Sigurd Hoel og Jens Bjørneboe havne i det fri), og helst også med et tilleggskrav og aktivitetsplikt. For å kunne kreve inntekt av åndsverket til en avdød slektning syns jeg man må kunne kreve at arvinger oppgir navn og adresse og sørger for at informasjonen er oppdatert. Her kan to punkter fra MDG-arbeidsprogrammets punkt 4.4 være av stor nytte:

20. Gi Nasjonalbiblioteket rett til å klarere bruk av såkalte foreldreløse verk, altså verk som omfattes av opphavsretten uten at det er mulig å komme i kontakt med opphavspersonene.
21. Lage et system for årlig registrering og publisering av verk som faller i det fri når vernetiden går ut. 

Summa summarum: Man kan være uenig i prinsippene bak MDGs tenkning på dette feltet, og stille spørsmålstegn ved realismen (vernetiden reguleres av Bern-konvensjonen og kan ikke endres i en håndvending). Men politikken er konsekvent og vil fremstå som forfriskende og fremtidsrettet for mange velgere under tregrensa.

Påstanden om at partiet truer kunstneres inntektsgrunnlag ser jeg lite grunnlag for. Det som er av radikale forslag i MDGs program blir mer enn oppveiet av solid støtte til det eksisterende kultursystemet, og man er åpenbart opptatt av å foreslå kompenserende ordninger.

Kunstnere kan altså trygt stemme på MDG, også av egeninteresse. Når det er sagt, mener jeg at kunstnere (og andre) heller bør gi sin stemme til det viktigste kulturpartiet på borgerlig side. Men det er en annen diskusjon. :)

 

Share/Bookmark

Budskap fra kundene til Amazon: Vi ser hva dere gjør

Mandag 22. oktober var det Amazon.coms tur til å rammes av nettets vrede. Det hele startet med en bloggposting av Martin Bekkelund, som skrev om venninnen Linn Nygaards negative opplevelse som bruker av Amazons Kindle Store. Linn opplevde at Amazon-kontoen hennes ble sperret, uten at hun noensinne fikk ordentlig forklaring på hva galt hun hadde gjort. Pekere til bloggpostingen ble lagt ut på twitter, der antallet retweets ga en sterk antydning om at dette engasjerte (trafikken på min posting om saken på Google Plus tyder på det samme). Fra Twitter hoppet saken til Boingboing og Reddit og derfra videre ut til blogger og medier av ulike slag. På slutten av dagen var dette blitt en av nettets større teknologi-snakkiser.

Amazon.com: Vi ser dere

Jeg gjorde også mitt for å bidra til denne nettkampanjen, og håpet underveis at fire ting skulle følge av dette.

For det første: at Linn skulle få tilgang til bøkene sine igjen. Det ble innfridd relativt raskt.

For det andre: at Amazon skulle forklare hva som foranlediget sperringen. Der venter vi fremdeles på et svar, hvilket er synd da det gjør det umulig for kundene å vite hvordan vi skal unngå å havne i samme situasjon. En avklaring ville også sette en stopper for de utallige spekulasjonene om hva som egentlig ligger bak (mange av dem åpenbart feilaktige og nedlatende i sin omtale av den rammede kunden).

Det tredje og kanskje viktigste momentet i saken var at Amazon skulle få et krystallklart signal fra brukerne om at vi følger med på hva selskapet gjør, og ikke lar det slippe unna med oppførsel av dette slaget. Ikke glemmer vi så lett heller. 1984-fadesen ble trukket fram igjen i forbindelse med Linn-saken, og neste gang Amazon gjør noe liknende har vi fått nok en sak å minne dem på.

Hvilket bringer meg til det fjerde poenget. Forhåpentligvis bidro denne kampanjen til å fortelle noen som eventuelt ikke visste det allerede at Amazon (og de andre markedslederne) egentlig ikke selger ebøker, men lisensrettigheter til å lese. Slike rettigheter kan inndras, og det var dette Linn opplevde. Her vil jeg anbefale lesning av Olav Torvunds gjennomgang av jusen på dette området. Kortversjon: i den grad du har rettigheter som norsk kunde av Amazon, kan det vise seg å være svært vanskelig å følge dem opp i praksis.

Alt i alt var dette en påminnelse om at Kindle-ebøker ikke er som andre bøker. Da en ulovlig utgave av Orwells “1984″ ble slettet av Amazon i 2009, skrev David Pogue i New York Times:

“it’s like Barnes & Noble sneaking into our homes in the middle of the night, taking some books that we’ve been reading off our nightstands, and leaving us a check on the coffee table.”

Linn-saken bekrefter det mange av oss har visst hele tiden, nemlig at Amazon kan gjøre nøyaktig det samme med hvem som helst av oss. De kan, uten forvarsel, komme som en tyv i natten og røske alle bøkene du trodde du eide, ut av din elektroniske bokhylle. En forstemmende tanke, og en som gjør det nødvendig å tenke gjennom konklusjonen i min bloggposting Bør vi boikotte Amazon. Den ble skrevet for et halvår siden, og den gang kom jeg til at jeg sett under ett ville fortsette å være Amazon-kunde.

Det har jeg vært siden, og med tanke på at jeg senest i går kjøpte leselisens til denne boka i Kindle Store har jeg vel med lommeboka stemt (den eneste stemmen som teller i lengden) for å fortsette å være Kindle-kunde. Helt upåvirket er jeg likevel ikke. Denne saken har vært en nyttig påminnelse om å være mer bevisst i mitt valg av Kindle-bøker. Den forannevnte tittelen kjøpte jeg da den var på tilbud til $1,99, fordi jeg antagelig bare leser den én gang og ikke har noen i nær familie jeg kunne tenke meg å låne den bort til.

Jeg har med andre ord lite å tape på at den er låst til min konto, og kunne fint tåle det økonomiske tapet ved å miste tilgang til den om så skulle skje. Bøker til langt høyere pris (bestselgere på Kindle Store ligger tidvis over norsk paperbackpris) eller med et annet bruksmønster vil jeg fortsatt anskaffe på papir eller i åpne digitale formater, om det finnes tilgjengelig (via programmet Calibre kan som kjent alle slags ebøker overføres til en Kindle-leser).

Det finnes også et ulovlig alternativ mange har nevnt i diskusjonene rundt Linn-saken, og det er å fjerne kopibeskyttelsen på Kindle-bøkene og ta backup av titlene dine i et egnet format (EPUB er bra, fex). Som blogget her mener jeg at sikkerhetskopier som holdes innen familien og ikke spres på nettet er etisk forsvarlige, om ikke juridisk. Slik jeg ser det er dette en forbrytelse uten offer, og en som i tillegg retter opp en ubalanse i lovverket mellom forbrukerrettigheter og produsentrettigheter.

Jeg har tidligere ment at dette var en forbrytelse det i tillegg var svært vanskelig å avsløre. For at politiet skal oppdage dine ikke-spredte sikkerhetskopier på en PC må de i praksis kunne ta beslag i PCen, og da har du antagelig langt større problemer enn et brudd på Åndsverkloven å stri med. Men i debatten rundt Linn-saken har jeg sett et annet argument fremsatt som kan være verdt å merke seg for Kindle-brukere.

Tjenestene som vi liker på Kindle (som synkronisering av sidetall mellom enheter) og tjenestene vi ikke liker (som muligheten til å fjernslette) baserer seg på at Amazon til enhver tid vet nøyaktig hva som ligger på brettet ditt. Det er rimelig å anta at Amazon klarer å gjenkjenne bøker fra egen bokhandel selv etter at DRM er fjernet. Hvis du med andre ord stripper DRM fra en Amazon-ebok og så legger den på Kindle-brettet ditt med f.eks. Calibre, bør du anta at Amazon vet om dette klare bruddet på bruksvilkårene. Ditto for strippede Amazon-ebøker som er lastet ned fra Piratebay.

Jeg har så langt ikke sett noen saker basert på denne muligheten, men det er naivt å tro at selskapet aldri vil benytte seg av muligheten. Derfor går jeg nå og venter på at de første brukerne skal kastes ut av Kindle-systemet for å ha lest DRM-strippede Amazon-bøker. Om ikke du har lest det et annet sted, så leste du det her først. :)

Er det lov å fjerne DRM fra ebøker?

Dette spørsmålet opptar åpenbart mange. Jeg har fått en rekke henvendelser om det på epost, og senest i min siste posting om Kindle oppsto det en interessant diskusjon rundt emnet. I Norge har spørsmålet fått en særlig relevanse etter lanseringen av Bokskya i vår, da noen tusen norske Kindle-eiere oppdaget at de stort sett ikke vil kunne kjøpe ebøker til sine lesebrett fordi norske utgivere bruker en kopibeskyttelse (også kjent som DRM) som er inkompatibel med Kindle.

Det enkle spørsmålet er altså: kan man fjerne kopibeskyttelsen fra en norsk ebok for å lese den på sin Kindle, eventuelt fjerne beskyttelsen på Kindle-ebøker for å ta en privat sikkerhetskopi? Google gir ingen entydige svar, og svarene i kommentarfeltene spriker. Det finnes to hovedsynspunkter, som begge tar utgangspunkt i Åndsverklovens § 53a:

Det er forbudt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer som rettighetshaver eller den han har gitt samtykke benytter for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten av et vernet verk. Det er videre forbudt å:

a) selge, leie ut eller på annen måte distribuere,
b) produsere eller innføre for distribusjon til allmennheten,
c) reklamere for salg eller utleie av,
d) besitte for ervervsmessige formål, eller
e) tilby tjenester i tilknytning til
innretninger, produkter eller komponenter som frembys med det formål å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer, eller som kun har begrenset ervervsmessig nytte for annet enn slikt formål, eller som i hovedsak er utviklet for å muliggjøre eller forenkle slik omgåelse.

Bestemmelsen i denne paragraf skal ikke være til hinder for forskning i kryptologi. Bestemmelsen i første ledd skal heller ikke være til hinder for privat brukers tilegnelse av lovlig anskaffet verk på det som i alminnelighet oppfattes som relevant avspillingsutstyr. For tekniske innretninger til beskyttelse av et datamaskinprogram gjelder i stedet det som er bestemt i § 53c.

I kommentarfeltet mitt kommer de to hovedsynene godt til uttrykk. Kommentatoren Lars og Olav Torvund ved Institutt for rettsinformatikk i Oslo er klare på at det ikke er lov til å omgå det “tekniske beskyttelssystemet” som Kindle- og Bokskya-DRM representerer. I en utfyllende kommentar avviser Torvund at alle dingser man skulle ønske å bruke kan ses på som ”relevant avspillingsutstyr”.

Lars peker på at lovparagrafen er ment å fortolkes strengt, og at retten til å lese på alle slags lesebrett ikke faller inn under det som er kalt “forventninger forbruker med rimelighet kunne ha til avspilling av det aktuelle eksemplar.”

Det motsatte synet målbæres av kommentatorene ftw, Flibustier, Arne S og Laila. Sistnevnte oppsummerer det som med stor sannsynlighet er flertallets grunnsyn slik:

Det er brukeren som er i sentrum her, og brukeren skal fritt kunne velge avspillingsutstyr og ikke hindres i lovlig bruk av lovlig kjøpt materiale. Det var hele hensikten med denne bestemmelsen. Jeg bryter drm sperren for å lese lovlig kjøpte bøker på min Kindle og jeg er selv opphavsrettsjurist og er derfor nøye på å være helt sikker på at jeg ikke bryter noen lover.

Alt dette gjør med meg som ikke-jurist, er å skape usikkerhet. Jeg heller vel mot å tro at man ville bli dømt for lovbrudd om det kom for retten, men mener også at den teknologiske utviklingen krever at man tar en ny titt på uttrykk som “relevant avspillingsutstyr”, “rimelige forventninger” og “effektive tekniske beskyttelsessystemer“. Å klandre folk som tolker dette i retning av at DRM-fjerning er lov, klarer jeg i alle fall ikke når det ikke fins rettsavgjørelser på området og vi alle sitter og uttaler oss som enkeltpersoner med hvert vårt faglige ståsted.

Mitt faglige ståsted er 15 års erfaring med å jobbe med ebøker, digital økonomi, brukervaner og forventninger, og for meg er det innlysende at vi trenger en avklaring på hvordan loven skal stille seg til et mediemarked og en nettøkonomi i endring. Det bør helst skje før ebokmarkedet virkelig tar av i Norge. Om den juridiske situasjonen er uklar, mener jeg at den som bryter DRM for å bruke en lovlig kjøpt bok slik en bok tradisjonelt er ment å brukes, krystallklart har etikken på sin side.

Lendle.me viser oss at det er mulig å lage tekniske løsninger som tar vare på mer av leserkulturen.

At fjerning av DRM er et vern av leserkulturen sier jeg ikke bare som en kjenner av ebokmarkedet, men også som leser og – ikke minst – forfatter. Lesere har også rettigheter – om ikke nedfestet i loven, så definitivt hevdvunne. Lesere har rett til å ha full kontroll over eksemplaret, noe de ikke har med dagens nettskybaserte systemer. Lesere har rett til å låne et eksemplar til familie og venner, noe som bare unntaksvis er tillatt med dagens systemer. Lesere har rett til å gi bort en bok, noe som heller ikke er tillatt med dagens systemer.

Det er ingen tekniske hindringer i veien for å lage systemer som gir digitale lesere nesten alle sine hevdvunne rettigheter tilbake (salg av “brukte” ebøker er et særtilfelle det er vanskelig å løse på en god måte). Men inntil de tekniske løsningene er på plass bør du som bruker ikke ha etiske kvaler for å bryte DRM, såsant du ikke sprer ebøkene på nettet eller bevisst gir dem til en du vet pleier å fildele. Du kan til og med gjøre rettighetshaverne en tjeneste – det er velkjent at vennelån av bøker er en viktig markedsføringskanal for litteratur av ymse slag.

Store Norske Leksikon mot slutten?

Store Norske Leksikon (SNL) på nett kan komme til å stenges, og vil uansett ikke oppdateres etter 1. juli i år, skriver nrk.no. Det kommer ikke som noen overraskelse på de av oss som har fulgt med og vært involvert i prosjektet en stund. Lanseringen ifjor kom på et maksimalt uheldig tidspunkt for det som skulle være et reklamefinansiert prosjekt, midt inne i den verste finanskrisen siden 1930-tallet. Den finansielle miséren er likevel bare halve forklaringen på at dette ikke har gått slik mange av oss hadde ønsket.

SNLs hovedproblem er at prosjektet ikke har rukket å bli en like integrert del av nettet som konkurrentene. Fremdeles er det slik at altfor mange Google-søk ikke leverer SNL-treff på førstesiden, for eksempel. Selv om journalister har sitert flittig fra leksikonet det siste året (jeg vil tro at SNL på dette området har overtatt førsteplassen fra Wikipedia SNL økte en del, men Wikipedia er fremdeles dominerende) er det lite som tyder på at nettet i sin alminnelighet, Facebook, bloggosfæren og twittersfæren begeistres av prosjektet. SNL er aldri blitt kult på samme måte som Wikipedia er det, og har dermed gått glipp av mye gratis drahjelp.

Hvordan havnet man i denne situasjonen etter så kort tid? Spørsmålet er ikke bare relevant for SNL, det handler om hvordan en papirbasert bransje håndterer overgangen til nettbaserte forretningsmodeller. Om noen måneder skal det startes storstilt salg av ebøker i Norge, og vi kan bare håpe at SNLs problemer er en del av diskusjonsgrunnlaget når forlagsbransjen lager sine strategier.

Det er ikke realistisk å basere et leksikon på reklame. Selv om ideen var verdt å sette på prøve, er det lite trolig at et konvensjonelt leksikon i et så lite marked som det norske vil kunne leve av annonseinntekter alene. Dette handler ikke bare om rå trafikktall (Alexa rangerer snl.no som nummer 424 i Norge), men også om brukernes forventninger. Den store forskjellen på nettaviser og et nettleksikon er tross alt at førstnevnte tradisjonelt har vært reklamefinansiert, hvilket innebærer at leserne ikke reagerer spesielt på at sidene er overplastret med bannerannonser. Papirbaserte SNL hadde aldri reklame. Derfor blir innføring av bannerannonser langt mer problematisk for brukerne, ikke minst i det viktige skolemarkedet.

SNL er fremdeles tungvint i bruk, sammenlignet med konkurrenten. Selv om designet ble enklere og renere etter nylanseringen ifjor, har SNL hengt etter Wikipedia på viktige områder. Det gjelder blant annet bruk av spalter, informasjonsbokser, tabeller og innholdsfortegnelser, for ikke å snakke om kildehenvisninger og eksternpekere. Det er fremdeles altfor få internpekere i mange artikler, hvilket fører til at brukere må opp i søkefeltet oftere enn nødvendig. Fordi SNL blander åpent og rettighetsbeskyttet materiale, må brukere være nøye med hva de kopierer. Dette er særlig viktig på illustrasjonssiden, der f.eks. skoleelever har langt enklere arbeidsvilkår i Wikipedia.

Viktig innhold er blitt undersolgt. Når NRK-journalisten i artikkelen over kan skrive “Informasjon som den man finner på SNL.no, finner du drøssevis av andre steder” har leksikonet åpenbart ikke nådd frem med budskapet sitt til en kjernegruppe. For faktum er at SNL-lanseringen ikke bare innebar fri tilgang til selve leksikonet, men også til Norsk biografisk leksikon og Store medisinske leksikon, to viktige kilder det ikke finnes noe motstykke til på nettet i Norge. Journalistene er ikke alene, forøvrig. Skal jeg dømme etter de mange samtalene jeg hadde om nettleksika ifjor, var det få vanlige brukere som kjente til eksistensen av NBL og SML online.

Leksikonet motarbeides i offentligheten fra eiersiden. Aschehoug-direktør William Nygaards forakt for Wikipedia og annet åpent innhold har vært ødeleggende for SNLs status, ikke minst blant innflytelsesrike netthoder. Selv i det ovennevnte NRK-intervjuet klarer ikke Nygaard å dy seg for å komme med et sleivspark til markedslederen i Norge, når han sier at “faglighet koster penger”. At dette er galt, er et lite problem sammenlignet med at Nygaard har fått ture fram slik i hele 2009, uimotsagt av kolleger og medeiere. SNL-lanseringen kunne ha blitt en gylden anledning til å bryte med bildet av forlagsbransjen som teknologifiendtlig og bakstreversk. William Nygaard sikret at så ikke skjedde.

På bakgrunn av dette kan man spørre seg hva som kan gjøres. Jeg tror fremdeles konkurranse på kunnskapsfeltet er en god ting, og SNL inneholder som sagt ressurser det norske wikimiljøet neppe vil være istand til å matche. Når abonnementsmodellen og reklamefinansiering har sviktet, gjenstår i praksis bare én varig inntektskilde: Staten. Jeg er for en gangs skyld enig med William Nygaard når han tar til orde for at kulturdepartementet bør bidra til å holde SNL i live. Men deretter skiller vi ganske sikkert lag igjen.

For som jeg skrev i mine tre utfordringer til den nye kulturministeren, må slik eventuell støtte skje på et agnostisk grunnlag. Offentlig pengestøtte til SNL må rimeligvis og nødvendigvis matches av tilsvarende støtte til norske Wikipedia. Ikke bare det:

“I tråd med regjeringens uttalte mål om satsing på åpne standarder, bør nyprodusert innhold i et offentlig støttet SNL publiseres under åpne lisenser. Nettleksikonskribenter fra begge miljøer bør få muligheten til å søke om prosjekt- og reisestipender på lik linje med andre forfattere, og det bør være mulig for aktører som ønsker å bidra til prosjektene å søke om utviklingsmidler.”

Et statsstøttet Store norske leksikon bør ses som del av en større offentlig kunnskaps- og digitaliseringsstrategi, der også prosjekter som NDLA og bokhylla.no har sin naturlige plass. Leksikonets dominerende posisjon som kunnskapsleverandør er forlengst forbi – om det ønsker å overleve må det finne sin naturlige plass på nettet, som en av et stadig økende antall likeverdige kilder. Jeg vet at mange bak SNL-prosjektet har skjønt dette. Spørsmålet er om eierne gjør det.

Kan autoriserte domener gi en rimelig balanse mellom opphavsrett og forbrukerrettigheter?

Aftenposten skriver om advokat Thomas Rieber-Mohns innspill til den kommende revisjonen av Åndsverkloven, i form av en doktoravhandling med tittelen “Digital privatkopiering – åndsverklovens §12 i møte med tekniske beskyttelsessystemer og rettslige omgåelsesforbud”. Den selges hos Gyldendal til kr. 550 (sic), hvilket vil si at jeg ikke kommer til å lese den med det første. Men Rieber-Mohns uttalelser til Aftenposten kan leses helt gratis og er interessante, ikke minst fordi de eksemplifiserer hvor vanskelig det er å finne gode løsninger:

- Retten til privatkopiering bør innskrenkes til å gjelde bare innad i egen husstand. Dette gjør det mulig å forhindre dagens lovlige «kopieringskjeder», der venners kopier av venners kopier kan bli en omfattende konkurrent til lovlig kjøp.
- Om du vil dele med venner, må det skje slik at de ikke kan opprette et eget eksemplar (de må altså bare streame fra deg). Men om du tar en fysisk kopi av et verk du har kjøpt lovlig og gir det til en venn, bør dette fortsatt være lovlig.
- Dersom den som solgte deg en bok, film eller et musikkstykke har lagt inn et beskyttelsessystem som gjør det umulig for deg å avspille verket på det utstyret du foretrekker, skal du ha lov til å knekke beskyttelsen.
- Det skal være lov å lage egne systemer for å knekke kopibeskyttelse, men bare innenfor lovens rammer for privatkopiering.

Essensen av forslagene er altså at Rieber-Mohn vil styrke konsumentenes rettigheter ved å tillate f.eks. private sikkerhetskopier av lovlig erhvervede produkter, samtidig som produsentene tilgodeses ved at det de betrakter som et juridisk smutthull (lovlig fildeling med en potensielt svært stor vennekrets) blir lukket. Problemet er å se for seg hvordan dette skal gjennomføres i praksis: dersom man legaliserer programvare som knekker DRM, er det jo intet som hindrer et medlem av en husstand å gi filen videre til noen utenfor hussstanden.

Rieber-Mohns svar ser ut til å være autoriserte domener. Nei, jeg hadde heller ikke hørt om dette begrepet før jeg leste Aftenposten-artikkelen, men det defineres slik i Wikipedia: “an Authorized Domain is a set of CPMC-compliant devices that are owned, rented or otherwise controlled by members of a single household“. Eller om man vil: dette er en DRM-standard som begrenser mediebruk til én husholdning med en kombinasjon av merkede filer og CPMC-kompatibel maskinvare.

Uten å trenge for dypt inn i det tekniske, er det lett å se en åpenbar motsetning mellom CPMC og Rieber-Mohns lovforslag. CPMC legger klare begrensninger på utstyret brukere kan avspille sitt innhold på (det ligger i standardens robusthetskrav), mens Rieber-Mohn går inn for at brukere skal kunne knekke DRM for å spille innholdet på utstyret vi foretrekker. Gode nyheter for oss som foretrekker å se film med VLC på Linux, men dårlige nyheter for industrien som forsøker å presse gjennom CPMC.

Ja, for denne standarden er ennå ikke blitt en del av mediehverdagen vår. Det er derimot DRM-beskyttede DVDer, Blu-Ray-plater og (i stigende grad) ebøker. I det sistnevnte tilfellet eksisterer det forsåvidt en variant av autoriserte domener – Amazon Kindle og Adobe Digital Editions tillater at man knytter et begrenset antall leseenheter og PCer opp mot en konto. Også denne DRM-beskyttelsen skal det imidlertid være lov å bryte.

Misforstå meg rett: jeg syns Rieber-Mohns forslag på mange måter er et fornuftig kompromiss. Jeg ser bare ikke hvordan man skal få produsentleddet til å godta det. Rieber-Mohn besvarer den tekniske innvendingen slik:

[J]eg opplever såkalte autoriserte domener som en faktisk sikkerhet, og jeg legger til grunn at det skal være mulig å lage en sikring som går rundt husstanden. Vi har sendt mennesker til månen, og da bør vi klare dette også.

Metaforbruken er dessverre ikke holdbar. Som kjenner av USAs måneprogram og DRM-problematikken vil jeg hevde at månelandingene var en enkel affære, sammenlignet med forsøkene på å skape forbrukervennlig DRM. Apollo-programmet var en sentralstyrt og lineær teknologisk prosess, et skoleeksempel på industriell “Big Science”. IT-sektoren er i sin natur desentralisert og ikke-lineær, og minner mest av alt om et ukontrollerbart økosystem. Under slike rammebetingelser er det ingen gitt å garantere for “faktisk sikkerhet”.

Dette vet produsentleddet svært godt. Derfor kommer dets representanter til å støtte forslaget om å forby vennedeling, men samtidig kjempe mot DRM-forslagene med nebb og klør. Sammensetningen på utvalget som kulturminister Huitfeldt nedsetter for å utrede ny åndsverklov er ennå ikke kjent, men den vil bli avgjørende for hva som til sjuende og sist blir lagt fram for Stortinget.

Selv om det kan se ut som om Rieber-Mohn i for stor grad baserer sine juridiske argumenter på en usikker teknisk forutsetning, har han gjort oss alle en stor tjeneste ved klart og tydelig å peke på to av hovedstridsspørsmålene når loven tas opp til revisjon i 2010 eller -11: vennedeling og DRM. Den som ønsker å delta i debatten, bør lese seg opp på disse spørsmålene.

Etter gårsdagens krevsvar-møte: bred motstand mot IPRED og HADOPI

Igår var jeg programleder for et pubmøte arrangert av Fribit, i forbindelse med Krev Svar-kampanjen. Sju politikere stilte opp, og måtte svare på spørsmål fra salen. Siden vi er i innspurten av en valgkamp, kunne man ha fryktet at det hele kokte ned til angrep på politiske motstandere og generell slagordpolitikk. (Møtet ble videofilmet, og når filmen legges ut oppdaterer jeg her.)

Men i det store og hele ble det et konstruktivt møte, som mer enn noe annet demonstrerte hvor langt vi IT-debatten er kommet på bare et tiår. Kunnskapsnivået på podiet var gjennomgående høyt – ord som Ubuntu, HADOPI, DRM og Spotify svirret fritt -  og svarene var såpass klare at det var mulig å danne seg et tydelig bilde av partienes ståsteder.

Hovedbildet er dette: de fleste norske partier er krystallklart imot massesøksmål mot fildelere, norske varianter av IPRED og HADOPI og EUs lagringsdirektiv. FrPs Glenn Simon Nerdal målbar dette synspunktet på en overbevisende måte, mens Jørund Leknes fra SV, Mimir Kristjansson fra Rødt og Christoffer Torris Olsen fra Venstre bekreftet at de tre “fildelingspartiene” ikke har latt seg skremme av kulturlivets vasne fildelingsopprop.

Hanna Marcussen fra Miljøpartiet de grønne sto i mine øyne for kveldens sterkeste enkeltprestasjon, da hun som eneste i panelet våget å si at fildeling ikke bare er en uting som bør avkriminaliseres for borgerrettighetenes skyld, men faktisk kan være positivt i seg selv. Marcussen er arkeolog, og brukte dette til å fortelle oss at mennesket alltid har kopiert hverandres gode ideer.

Den som kom dårligst ut av debatten av utvilsomt Andreas Halse fra Ap. Mitt inntrykk var at dette hadde langt mindre med Halses eget syn og kunnskapsnivå å gjøre, enn det faktum at han måtte forsvare et parti som stort sett har unnlatt å svare klart på de fleste spørsmålene fra Krevsvar. Debattens største taper var likevel Høyre, som stort sett ikke vil svare på krevsvar-spørsmålene og som igår glimret med sitt fravær.

I prinsippet innebærer dette at Ap og H kan utgjøre et politisk flertall som vil tillate massiv privat og offentlig overvåkning av nordmenn, og undergraving av rettssikkerheten. Men gitt det faktum at andre partiene i gårsdagens panel (inklusive Sp) var så klare i sitt syn på at diskusjonen handler om fundamentale rettigheter, skal det godt gjøres for de to partiene å trumfe det igjennom.

Oppdatering:
Andreas Halse og Sondre Bjellås har blogget om samme møte.

Dagens åndsverklovkonsekvens

Aftenposten og Dagbladet har en søt sak om bruk av YouTube på sykehjemmet. Med projektor og PC kan man lage en oppdatert og åpenbart underholdende versjon av gode, gamle Ønskekonserten. Beboerne kan rope ut sine ønsker, og programlederen (i dette tilfellet Jens Bruun-Pedersen) kan hente dem fram på skjermen. Det eneste skåret i gleden:

Det er en del ting som ikke finnes der. Og et arrangement som dette kan muligens være en drivkraft for å få folk til å legge ut enda mer. Sånn kan YouTube bli enda bedre for de eldre. Dette er kanskje siste generasjon som ikke fanges opp av de elektroniske mediene, sier Jens Bruun-Pedersen.

Jeg skulle gjerne ha sett mer av vår nære kulturhistorie på YouTube – i mine øyne er dette det foreløpig beste tiltaket for å gjøre vår nære kulturhistorie tilgjengelig for folk flest. Men når Jens Bruun-Pedersen mener at dette bør være en drivkraft til å legge ut enda mer, oppfordrer han i de fleste tilfeller til lovbrudd. Det er lenge, lenge til en videosnutt av Når kastanjene blomstrer i Bygdøy Allé fritt kan legges ut på nettet, til glede og hygge for gamle (og unge med ekstreme retrotendenser).

Mindre ulovlig er det selvsagt ikke å vise fram videoklipp av Erik Bye og Vera Lynn for et publikum, slik Bruun-Pedersen har gjort. Tilhengerne av det nåværende lovverket snakker seg gjerne varme om behovet for opplysning: bare folket får vite hvor mye positivt åndsverkloven fører med seg, vil det ta til vettet. Mitt syn – som underbygges av episoder som dette – har lenge vært at man bør følge pølsefabrikkprinsippet: jo mindre vi forteller om åndsverkloven og dens virkelige konsekvenser for brukerne, desto bedre for rettighetshaverne. ;-)

Alternativer til DRM i forlagsbransjen

Til uka skal jeg delta i et møte med Venstres stortingsgruppe, etter invitasjon fra Bokhandlerforeningen. Temaet er fildeling, og utgangspunktet er blant annet en rapport som nylig ble publisert av selvsamme forening. Nedenfor finnes mitt tilsvar til rapporten, som er sendt til alle relevante parter. Det finnes selvsagt også en PDF-utgave av dokumentet. Tips og kommentarer tas som vanlig imot med takk!


Alternativer til DRM i bokbransjen
Av Eirik Newth, 28. august 2008

Da Steve Jobs i vinter uttalte i et intervju at folk ikke leser bøker lenger, møtte han massiv motstand. Debatten raste på nettet i ukevis etterpå, og bekreftet det studier de senere årene har vist: boka som medium er under press, men den er på ingen måte i ferd med å dø ut. Liksom teateret ikke ble utkonkurrert av kinematografen, som i sin tur fant seg til rette med fjernsynet, vil boka leve side om side med de nye nettbaserte tekstmediene.

Nettet er faktisk blitt den viktigste arenaen for bokelskere. Verden over anmelder og kommenterer millioner av bibliofile på Amazon, blogger, legger inn boksamlingene sine på Librarything og anbefaler på Goodreads. Dette, sammen med eldrebølgen og et stadig økende utdanningsnivå er grunntrender som taler for bokas overlevelse i lang tid framover.

Men overlevelse er ikke det samme som blomstring. Tross salgsvekst i Norge, står det dårlig til med innovasjonsevnen i en tid da alle andre medier endrer seg radikalt. Kontrasten til avisene er slående, fordi nettavisenes raske vekst viser at det er mulig for en papirbasert bransje å lokke lesere med innhold på skjerm.

Avisene har klart denne overgangen uten å låse kundene fast i én bestemt teknologi og – ikke minst – uten lobbyering for stadig strengere lovverk og krig på bred front mot egne kunder. Her er avisene platebransjens rake motsetning i det som forlengst har utviklet seg til å bli den viktigste kulturkampen i vår tid. Desto mer skuffende er det da at Bokhandlerforeningen i en ellers svært grundig og interessant rapport om digitalisering av bokbransjen kommer til følgende konklusjon:

DRM (digital rights management) og kopibeskyttelse må være en del av dette arbeidet. Selv om dette strengt tatt ikke er bokhandelens område, er dette nøkkelen til å løse digital distribusjon på en forsvarlig måte og således en helt nødvendig del av bokhandelens løsning ift at man har en plass i verdikjeden.

Jeg har vanskelig for å se hvordan Bokhandlerforeningens ønske om å lage “en ordning som er en fornuftig avveining mellom kontroll for rettighetshavere, og frihet for kjøperne” lar seg forene med det uhyre strenge Kindle-systemet, som takket være gode salgstall og Amazons stadig mer dominerende stilling, er i ferd med å bli en de facto DRM-standard for bøker. I virkelighetens verden vil den norske bokbransjen måtte fravike ønsket om DRM med et menneskelig ansikt, skyve en bred kommersiell satsing på ebøker langt ut i det blå eller vurdere å gjøre som avisene og spre stoffet sitt uten kopibeskyttelse i det hele tatt.

Jeg har tidligere skrevet om dette spørsmålet for Dagbladet, og kom da med fire generelle forslag til hva kulturlivet bør gjøre for å overleve i framtidas nettøkonomi uten massiv overvåking og kopibeskyttelse: Direkte salg av innhold, annonser og sponsing, inntekter av bivirkninger og offentlige og kollektive ordninger. Nedenfor følger noen forslag som er mer bransjespesifikke.

1. Jobb med sosiologien, ikke mot den

Bokbransjen er ikke som musikkbransjen, hverken historisk, økonomisk eller markedsmessig. Den typiske bokkjøperen og -leseren er godt voksen og etablert, med høyere utdannelse enn gjennomsnittet. Antall leseminutter per dag øker jevnt med alderen, mens tallene for forbruk av musikk er stikk motsatt.

Alder, sosial status og utdannelse påvirker forholdet til teknologi, forbruk og lovverk. En 45 år gammel offentlig ansatt kvinne vil sannsynligvis ha et ganske forhold til fildeling enn en 15 år gammel skolegutt. Bokhandlerforeningens rapport inneholder faktisk en opplysning som støtter dette synet:

Lydbøkene har hatt en formidabel salgsvekst i det norske markedet de siste årene. Det er ikke lenger de svaksyntes produkt, nå er det helt vanlig å bruke lydbok, i form av CD-er, mp3filer, nedlastbare filer og digibøker. Dette gjør at forbrukeren blir mer og mer trent på å benytte bok i andre formater, men utvider også bokforbruket. Det er særlig forbrukerens erfaring fra nedlasting av musikk som kommer til nytte i deres omgang med lydbøker.

Salget av lydbøker øker kraftig, til tross for at kopiering og fildeling aldri har vært enklere enn nå (87 % av nordmenn hadde tilgang til hjemme-PC i 2007). Dette er en klar antydning om at det er forskjell på kjøpere av bøker og andre kulturprodukter, og at det kan finnes mer relevante kommersielle løsninger å sammenlikne med enn iTunes.

Nettbutikken til Deutsche Grammophon kan være et slikt eksempel. Det Universal-eide plateselskapet droppet DRM i fjor høst, og tilbyr nå tusenvis av innspillinger i MP3-format av høy kvalitet. Prisnivået er fornuftig, €10 for en dobbelt-CD og litt over euroen for enkeltspor, og sikkerhetskopier av filene man har kjøpt ligger tilgjengelige i nettbutikken for framtiden.

Ved å fjerne kopibeskyttelsen har Deutsche Grammophon ikke bare økt det potensielle markedet og unngått mange supportspørsmål, selskapet har valgt å behandle sine kunder som voksne, ansvarlige mennesker, og ikke som potensielle lovbrytere. Kontrasten til filmbransjen, som bombarderer sine lovlydige kunder med bråkete antipiratbudskap, kunne ikke være større.

Deutsche Grammophon er i noen henseende i en heldig situasjon, da klassisk musikk er et smalt kulturuttrykk med en godt voksen målgruppe. Som en middelaldrende, satt akademiker med hang til russiske orkesterverker er undertegnede antagelig ganske representativ: jeg har et ønske om høy lydkvalitet, forståelse for at produsentene må leve og evne og vilje til å betale.

Hvilket bringer meg til poenget. Det aller meste av det som utgis mellom to permer i Norge, ligger betydelig nærmere Neeme Järvi og Alban Berg på den kulturelle skalaen enn Shakira og Eminem. Boka er et smalkastingsmedium som i hovedsak er beregnet på etablerte voksne, og det begrenser i seg selv faren for omfattende fildeling. Et mer effektivt hinder mot internasjonal spredning enn språket vårt, skal man forøvrig lete lenge etter.

Jeg mener derfor det er godt grunnlag for å tro at man kan distribuere DRM-frie ebøker til norske lesere, uten at man får et vesentlig større tap enn det vi allerede lever godt med i bokbransjen (se “Dra nytte av delingskulturen” nedenfor). Det kan også gi mulighet for et større mangfold av forretningsmodeller. DRM krever sentraliserte, overvåkede løsninger, mens fri distribusjon av filer uten kopibeskyttelse gir fysiske bokhandlere spillerom til å finne lokale løsninger.

Det er bokhandleren i Bamako i Mali et godt eksempel på. Mamadou Coulibaly har utviklet en boks kalt “La Source”, en ombygd datamaskin som lar kundene overføre musikk, wikipedia-artikler, tekst, programvare og spill til USB-minnepinner via tre enkle knapper. Selv om “La Source” ser primitiv ut, er den basert på det avanserte operativsystemet Ubuntu Linux, og boksen gir kundene tilgang til langt flere data enn noe tilsvarende produkt i en bokhandler i det rike nord.

2. Dra nytte av delingskulturen
Noe av det mest forbløffende ved DRM på kulturprodukter er den manglende respekten for etablerte bruksmønstre. Så lenge folk har kunnet kjøpe kulturprodukter, har de betraktet produktet som sin eiendom og behandlet det deretter. Resultatet for bokas del er en stor og rik leserkultur, med vennelån, private gaver, garasjesalg, loppemarkeder, donasjoner, antikvariater og nettsteder som Bookcrossing som kjerneelementer.

Jeg har ennå til gode å møte et menneske i bokbransjen som mener dette er negativt – så lenge det skjer med fysiske produkter. Bransjefolk flest er også lesere, og nyter dermed godt av den lette tilgangen på gratis bøker, og det er ikke vanskelig å finne eksempler på at vennelån fungerer som effektiv viralmarkedsføring. I det store perspektivet sørger leserkulturen for et enormt tilfang av gratis eller svært billige bøker i en tid da boka globalt sett er under press. Verdien av dette burde være åpenbar.

Alt dette utraderes med Amazon Kindle, selvsagt, og i skrivende stund finnes det intet annet DRM-system som ivaretar mer enn en brøkdel av leserkulturen. Det kan se ut som om man har gitt seg hen til økonomisme av det mest primitive slaget: om ikke bokbransjen får inntekter av hver eneste tenkelige boktransaksjon, får det heller være med digitaliseringen. Inntrykket styrkes av at satsingen på nettet i sin alminnelighet er så lite raus: Et tiår etter at nettbruken i Norge tok av for alvor, ser de fleste bransjenettsteder ut som lavoppløselige versjoner av bokkataloger.

Nettet vrimler av aktører som har forvandlet Cluetrain-sentensen “markets are conversations” til suksess. Amazon er – ironisk i denne forbindelsen – et av få vellykkede eksempler fra bokbransjen. Et mer interessant case er Tor Books, et datterselskap av Macmillan. Tor har lenge vært et forlag litt utenom det vanlige: to av redaktørene er kjente bloggere, og en av forlagets viktigste forfattere er Cory Doctorow, som gir bort bøkene sine fra eget nettsted. De siste fire-fem årene har derfor Tor bygget seg opp betydelig troverdighet blant engelskspråklige bokelskere på nettet.

På Tors forlagsnettsted finner man pekere til podcaster, videoer og Myspace- og Facebooksider. I juli 2008 lanserte man Tor.com, som tar begrepet “forlagsnettsted” et langt skritt videre. Ved første øyekast minner det mest om en blogg, med innlegg av forlagets forfattere og ansatte, siste kommentarer, tags, RSS-feed og alt som ellers hører med. Her kan du også lese noveller, laste ned skjermbakgrunner basert på bokomslag og delta i debatten i brukerfora.

Lenge før lanseringen ga Tor bort gratis ebøker, i bytte mot en gyldig epostadresse man kunne sende forlagets nyhetsbrev til. Før lanseringen av det nye nettstedet arrangerte forlaget en konkurranse der alt som krevdes for å delta er at man oppgir epostadressen, og der det som kunne vinnes var en Asus Eee dekorert av en av forlagets illustratører. Ikke en pakke bøker, kaffekanne, sminkepung eller smykker, men verdens hotteste datamaskin for tida. Tor har fingeren på pulsen, med andre ord.

Poenget med Tor.com er ikke at nettstedet ser ut som en blogg, men at forlaget har forstått at vellykkede nettbedrifter snakker med sine kunder, noe som i sin tur forutsetter et minstemål av respekt. Et første skritt på veien mot å respektere generasjonen som kan bli framtidens bokkjøpere i Norge, er å stille spørsmålet om fravær av DRM fører til at vi får flere gratispassasjerer enn det vi har med dagens brukerkultur, og om det i så fall gir en netto negativ effekt på salget.

Neste skritt vil være å utforske andre metoder enn tvang, trusler og overvåkning for å få folk til å betale for seg. Hva må til for at norske, kommersielle aktører skal lokke til seg de mange engasjerte nordmennene som nå frekventerer Goodreads og Librarything? Hvordan belønner vi disse kundenes lojalitet, og hvordan bygger vi bro mellom nettsamfunn og fysisk bokhandel?

3. Bruk digitale vannmerker – med måte
Dersom biblioteket skal kunne dra nytte av ebøker og leseplater i stor skala, må man ha et minstemål av kontroll med datafilene. Nedlasting uten mulighet til å begrense lesetiden ville i praksis gjøre biblioteket til landets største ebokhandel, og det er verken bibliotekene eller bokbransjen interessert i. I et DRM-fritt system peker digitale vannmerker seg ut som den minst problematiske og teknisk sett enkleste måten å gjøre dette på.

Det digitale vannmerket er et tillegg til en datafil som gjør det mulig å spore den tilbake til en gitt kjøper eller låner. Bortsett fra dette er filen normal, og kan spilles av på en hvilken som helst maskin med programvare som støtter dette. Nettbokhandelen Ecobrain er et en av mange som tilbyr sine kunder vannmerkede PDF-filer, der kundens navn og bestillingsnummer står nederst på hver side.

For bibliotekene er dette viktig, da det innebærer at lånere ikke er avhengige av å eie en bestemt leseplate eller datamaskin med et gitt operativsystem (jamfør striden rundt den Windows-baserte Låtlån-tjenesten). Alt som kreves for utlån i fysisk bibliotek eller via nettet, er et lånekort med en ID som legges inn i vannmerket ved utlån, og programvare på leseenheten som sørger for å slette den lånte tittelen ved lånetidens slutt.

Hensikten med vannmerking er altså ikke å hindre (eller snarere å gi illusjonen av å hindre) tyvkopiering. Muligheten til å endre informasjonen i vannmerket gjør systemet lite avskrekkende for den som virkelig vil kopiere, og tilsvarende lite troverdig som grunnlag for straffeforfølgelse. Derimot kan vannmerking med ID-numre brukes i kommersiell sammenheng som utgangspunkt for et system med bonuspoeng, for eksempel.

Slike poeng kan vinnes ved å være en lojal kunde og deltaker på nettet, og kan like lett løses inn i fysiske bokhandlere som virtuelle, for eksempel i form av rabatt på POD-utgaver av ebøker man allerede har kjøpt.

4. Gå inn for en fornuftsbasert kulturpolitikk på nettet
Under parolen “Slipp kulturen fri” gikk landsmøtet i Venstre i 2007 inn for den mest radikale omleggingen av norsk åndsverklovgivning noensinne, med fri rett til sampling, kortere kommersiell opphavsrett og forbud mot DRM som andre hovedpunkter:

Dagens opphavsrettbestemmelser har gått ut på dato. Ett samfunn der kultur og kunnskap er fri og tilgjengelig for alle på like vilkår kommer hele samfunnet til gode. Det foregår i dag et utbredt og systematisk misbruk av opphavsretten fra de store distributørenes side, som motvirker både utbredelse og skaping av ny kultur.

Jeg har stor sans for disse synspunktene. Dagens opphavsrett var et produkt av utviklingstrekk på 1800-tallet, og det er åpenbart at den ga forfattere, bokhandlere og forlag grunnlaget for en økonomisk vekst som skapte bokbransjen vi ser idag. At boka i den vestlige verden så lenge var innbegrepet av det frie ord, kan vi takke opphavsretten for.

Men det begynner altså å bli en stund siden. Idag brukes opphavsretten som påskudd for å fjerne brukerrettigheter, overvåke mediebruk og straffe overtramp på stadig mer ekstremt vis, ofte uten at den tiltalte reell mulighet til å forsvare seg. Franz Kafka kunne ha hentet råmaterialet til “Prosessen” fra amerikanske fildelingsrettssaker (MPAA mener nå at man ikke trenger bevis for å bøtelegges for fildeling), og vi har en kulturminister som lufter tanken om å la plate- og filmselskapene få frata norske borgere en like grunnleggende nødvendighet som strøm og vann. Hvem som er ekstremistene i fildelingsdebatten er i høyeste grad åpent for diskusjon.

Venstres forslag har selvsagt små sjanser til å bli praktisk politikk. Da er forslaget til den britiske kulturministeren Andy Burnham om å innføre en “nettskatt” som fordeles til rettighetshaverne, mer realistisk. Aktivistorganisasjonen EFF har lenge tatt til orde for liknende tiltak, og undersøkelser blant svenske fildelere viser at de er villige til å betale en avgift dersom den går til produsentene. En slik ordning blir ikke enkel å forvalte i praksis, som Jan Omdahl påpeker i Dagbladet:

Det blir ingen enkel oppgave å tegne kartet for framtidas kulturøkonomi. En egen avgift eller bredbåndsskatt er neppe den enkleste modellen å få gjennomslag for. Da er det enklere å se for seg en modell der det inngås en avtale mellom rettighetsorganisasjonen TONO og norske mobil- og bredbåndsleverandører, som gjør det mulig for den enkelte å kjøpe abonnementer der fri nedlasting er inkludert i prisen.

Problemene til tross, er dette når alt kommer til alt utgangspunktet for et kompromiss som produsenter og prosumenter kan leve med. Samtidig må man arbeide for å integrere nettet i kulturpolitikken som helhet. Momsen på ebøker må fjernes, og titler som aldri blir utgitt på papir må få mulighet til bibliotekstøtte på linje med dagens innkjøpsordninger.

I 2014 skal én prosent av statsbudsjettet gå til kulturformål. Det er all grunn til å tro at støtteordningene fremdeles vil favorisere gamle kulturuttrykk, men selv en liten prosentandel av kulturbudsjettet om seks år kan komme til å bety mye for norske nettprodusenter.

Konklusjon
I årevis har undertegnede argumentert for at mangelen på konkret kunnskap om lesing og lesere har hemmet bokbransjens utvikling. Et bedre eksempel enn satsingen på ebøker er vanskelig å finne: ingen kan si med sikkerhet hvordan norske boklesere vil reagere på et bredt spekter av ubeskyttede kulturprodukter, simpelthen fordi ingen har tatt seg bryderiet med å gjennomføre seriøs forskning eller forsøk i større skala.

Resultatet er at bokbransjen uten motforestillinger har annammet platebransjens virkelighetsbeskrivelse. Like naturlig følger det at man svarer på den antatte utfordringen med en strategi som har bragt platebransjen inn i uføret Cory Doctorow treffende har omtalt som “a slow, spectacular suicide”.

Nok en gang: å gi leserne omfattende kontroll over boka er verken nytt eller radikalt – det er fremdeles gjeldende norm for papirutgivelser. Det nye med ebøker er muligheten for billig og enkel massespredning. Etter år av eskalerende ordbruk fra alle deltakere i denne debatten, er det godt mulig at potensielle kjøpere av ebøker trenger balansert kunnskap om de juridiske, økonomiske og sikkerhetsmessige konsekvensene av fildeling (amerikanske forsøk tyder på at opplysning alene kan være overraskende effektivt).

Men å innlede en slik læringsprosess ved å straffe leserne for noe de fleste av dem aldri har gjort seg skyldige i, enn si kunne tenke seg å gjøre, kan umulig være god pedagogikk. Eller sunn forretningssans, for den saks skyld.

Intellektuell eiendomsrett av det dødelige slaget

Den egyptiske regjeringens forsøk på å få copyright på pyramidene var først og fremst litt komisk. Men et forslag fra den indonesiske regjeringen burde gjøre selv stormtroppene i rettighetsorganisasjonene en anelse betenkt. Under dekke av begrepet “viral suverenitet” forsøker Indonesia å få gehør for ideen om at genetisk informasjon om virus hører til landet der viruset først dukker opp. Argumentet er at vestlige medisinfirmaer kan bruke den genetiske informasjonen til å utvikle medisiner. Og dette er ikke bare tomprat, som Richard Holbrooke og Laurie Garrett påpeker i Washington Post:

Yet, since 2005, Indonesia has shared with the WHO samples from only two of the more than 135 people known to have been infected with H5N1 (110 of whom have died). Worse, Indonesia is no longer providing the WHO with timely notification of bird flu outbreaks or human cases. Since 2007, its government has openly defied International Health Regulations and a host of other WHO agreements to which Indonesia is a signatory.

Onkel Orson moser J.K. Rowling

Orson Scott Card tar et saftig oppgjør med J.K.Rowlings søksmål mot Vander Ark, mannen bak The Harry Potter Lexicon som også har forsøkt å utgi en bok basert på nettstedet. Card påpeker det latterlige i Rowlings uttalelse om at hun føler det som om ordene hennes er blitt stjålet, ved å vise hvordan plottet i HP-serien kan minne om Cards egen suksessroman, Ender’s Game.

Cards hovedpoeng er viktig: forfattere skal være veldig forsiktige med å trekke andre forfattere for retten med utgangspunkt i forestillingen om den enestående opphavsmann. I dette tilfellet er saken spesielt tvilsom, da forfatteren det gjelder ikke har skrevet fanfic, men et referanseverk for folk som allerede har kjøpt Harry Potter-bøkene (et verk som Rowling selv skal ha innrømmet å ha brukt under skrivingen, ironisk nok):

This frivolous lawsuit puts at serious risk the entire tradition of commentary on fiction. Any student writing a paper about the Harry Potter books, any scholarly treatise about it, will certainly do everything she’s complaining about. Once you publish fiction, Ms. Rowling, anybody is free to write about it, to comment on it, and to quote liberally from it, as long as the source is cited.

Onkel Orson har selvsagt rett, og dette gjelder også Norge. Alle oppmerksomheten rundt fildeling og nettplagiat de siste årene har gjort det lett å glemme at f.eks. sitatretten ikke bare eksisterer, men er fundamentet for all kritikk, kommentar og forskning. Min erfaring er at folk tror at de har færre rettigheter enn de faktisk har på dette området, og dekningen av denne saken bidrar nok bare til å styrke den følelsen, dessverre.

Scrabolous og feila fra igår

Spennende sak i New York Times idag om online-varianten av Scrabble, særlig kjent for Facebook-brukere som Scrabolous. Dette spillet ble skapt av to brødre fra Calcutta, har nå tre millioner registrerte brukere og er i ferd med å bli nok et skoleeksempel på hvordan gammel industri skal håndtere utfordringen fra nettet. Det juridiske problemet er at Rajat og Jayant Agarwalla aldri spurte rettighetshaverne til Scrabble, som er Hasbro og Mattel, om lov til å kopiere det opprinnelige spillet. Det økonomiske problemet for Hasbro/Mattel er at det er vanskelig å selge klassiske brettspill til målgruppa 15-35, mens det er lett å se for seg markedsføringsverdien av Scrabuolous.

I bunn og grunn har firmaene bare to alternativer: pusse et kobbel med advokater på Rajat og Jayant, og satse på at de tre millioner brukerne ikke irriteres så mye av denne fremgangsmåten at de dropper Scrabble i ulike varianter. Eller de kan spille på lag med gutta fra Calcutta, f.eks. ved å kjøpe opp Scrabulous og utvikle modellen videre. For øyeblikket ser det siste ut til å være uaktuelt fordi det vil sette en dårlig presedens. Nok en robotaktig krig mot kundene under oppseiling, med andre ord.

YouTube som kulturhistorisk arkiv

Forleden kveld hørte jeg uttrykket “Morning in America” brukt i et TV-program. Det er ikke veldig kjent for oss som ser USA utenfra, men jeg hadde vært borti det ofte nok til å ville finne ut hva det betydde. Wikipedia hadde som vanlig et godt svar: begrepet henviser til en legendarisk TV-annonse fra presidentvalgkampen i 1984 (da norske medier typisk nok var svært opptatt av at Ronald Reagans motkandidat hadde røtter på Vestlandet). Wikipedia kunne ikke vise meg annonsen, men det kunne selvsagt YouTube. Nedenfor sees førstetreffet fra søket på “morning in america”.

Det er mye man kunne si om filmen over – den forteller allverden om hvorfor Reagan vant en historisk seier i -84, og tyder på at reklamen har mistet litt subtilitet på veien (et enda bedre eksempel på dette er “The Bear” fra samme valgkamp) – men først og fremst sier den noe viktig om hvordan kunnskap formidles i vår tid. Populærkulturelle referanser som “morning in America” har aldri blitt ansett som særlig viktige i konvensjonell kunnskapsformidling: Store norske leksikon har intet om begrepet, og Britannica nevner det bare såvidt i en artikkel om Reagans presidentperiode.

Som David Weinberger har påpekt, gir Wikipedia et langt mer presist bilde enn Britannica av hvem vi er som kunnskaps- og kulturvesener, blant annet fordi førstnevnte har en langt videre definisjon av hvem som former kunnskap og kultur. Britannica har poeten Carl Sandburg som førstetreff på “morning in america”, men nevner ikke reklamemannen Hal Riney, som sto bak Reagan-filmene. I Britannicas univers er diktere viktigere premissleverandører enn reklamefolk. Fotfolket bak Wikipedia vet bedre.

Ditto YouTube. Som musikkjournalist Geir Rakvaag i Dagsavisen påpekte i en artikkel ifjor, er Youtube blitt verdens største kulturhistoriske filmarkiv. Du finner naturligvis ikke bare gamle amerikanske valgkampfilmer og japanske gameshow, men også den norske pop- og rockhistorien. Her kan du se unike klipp av band som Kjøtt, Jokke og Valentinerne og Wannskrækk (for å nevne noen eksempler som til de grader daterer meg). Alt sammen lagt ut av brukerne, og så å si alt sammen ulovlig.

Ja, for å laste opp “Morning in America” eller videoklipp av “Kjøtt” uten å spørre opphavsmannen, er i strid med opphavsretten. Samtidig er det åpenbart at denne formen for tyvlån ikke har samme virkning som de vanligste utslagene av ulovlig fildeling. Mye av stoffet er så gammelt at det neppe ville ha generert inntekter for opphavsmannen uansett, mens formidlingsverdien er høy. Om ungdommen virkelig er så historieløs som mange vil ha det til, er et arkiv som YouTube en svært fornuftig løsning – også for skolen. Vil du se Vidkun Quisling i Målselv i 1943 eller Mathias Rust lande på den Røde plass? YouTube har klipp av begge begivenheter.

Mens det finnes en rekke kommersielle alternativer til fildelingsnettverk, finnes det intet som tilsvarer YouTube-arkivet i bredde og dybde. Det er heller ikke lett å se for seg hvordan dette skulle gjøres på konvensjonelt vis, det vil si av et privat selskap eller en offentlig institusjon. Warner eller Sony har ingen kommersiell interesse av å dokumentere alt fra forlengst glemte norske bomberomband til Indias uavhengighet i 1947, og de store bibliotekene har verken ressursene eller bred nok kompetanse. Brukerskapt innhold er ikke bare et supplement til annet innhold, men er i ferd med å skape egne, uerstattelige tilbud.

Copyfight på norsk: kapittel I

Espen blogger om en konsulentrapport fra firmaet Econ Pöyry, som ble bestilt av Den norske Forleggerforening for å påvirke regjering og Storting til å legge ned det unike (både i nasjonal og internasjonal sammenheng) digitale læremiddelprosjektet NDLA. Dette er ikke første gang bokbransjen forsøker å stanse prosjektet, og forhåpentligvis overlever NDLA lenge nok til at det heller ikke blir siste. Jeg har skrevet noen kommentarer til rapporten, som vil bli publisert i nær framtid. I mellomtiden kan dere nyte Espens nedsabling.

Jeg skulle ønske det var mulig å uttrykke overraskelse over at DnF, som ironisk nok forsøker å fremstille seg selv som garantisten for gode læremidler, var istand til å sende våre folkevalgte et slikt makkverk av en rapport (vi snakker om 14 språksvake sider med løse, ubegrunnete funderinger, med oppdragsgiveren som hovedkilde). Men de av oss som har fulgt denne debatten en stund, vet at Econ-dokumentet representerer gjennomsnittet av strategisk tenkning i bokbransjen.

Oppdatering: Olav Anders Øvrebø, Jon Hoem, IKT og Skole og Tord Høivik har også blogget saken. Inngående og gode bloggpostinger alle sammen, som river rapporten grundig i filler fra flere forskjellige ståsteder (faktisk ikke mine, hvilket sier sitt om hvor dårlig den er…)

Kan frykten for piratkopiering også ødelegge forlagsbransjen?

Det er spørsmålet som stilles i Medialoper. Kortsvar: Ja. Litt lengre svar: Jeg har nettopp lest et bestillingsverk fra Forleggerforeningen som bekrefter at norske forlag til punkt og prikke følger platebransjens suksessoppskrift på å stoppe teknologiske utfordrere (i dette tilfellet NDLA). Frykt, usikkerhet og tvil for alle penga, opp til og inklusive trusler om produksjonsstans om ikke politikerne lystrer. Mer om det senere. (Takk til Pål for tipset).

Hvordan profitere på Creative Commons: et eksempel

“Profesjonelle kan i alle fall ikke leve av det” er den bombastiske konklusjonen som uvegerlig dukker opp når man diskuterer frie lisenser som Creative Commons. Nå er det lett å peke på at de færreste profesjonelle kan “leve av” åndsverk uavhengig av lisensebetingelsene, eller at (cc) har hatt så kort fartstid at vi foreløpig ikke har et vesentlig erfaringsgrunnlag. Men Olav Anders Øvrebø går foran med et godt eksempel når han blir konkret, så det skal jeg også være i denne bloggpostingen. Dagens Creative Commons-eksempel: artisten Tay Zonday, med sangen “Chocolate Rain”.

Zonday la ut en video på YouTube og en gratis MP3-fil, og resultatet – i form av mashups og remixer – lot ikke vente på seg. I et innlegg i Myspace-bloggen sin begrunner Tay Zonday hvorfor han heller ikke vil la det amerikanske motstykket til Tono få innkreve bruksvederlag for sangen (og dermed gå glipp av potensielt gode inntekter fra avspilling i store TV- og radiostasjoner), diskusjonen i kommentarene er som vanlig interessant. Det var i juli, nå er det desember (en evighet i musikkbransjen), og vi har fått fasitsvaret på spørsmålet: “hvordan skal Tay Zonday tjene penger?”

Jepp, han solgte ut, dude. Til The Man, her representert av Dr. Pepper (CC-lisensen han valgte tillater ikke kommersiell bruk uten tillatelse). Lik det eller ei, men dette er grunnen til at jeg nevner sponsing/mesénvirksomhet fra private som en hovedmodell i mitt innlegg i Dagbladet-debatten. Creative Commons-lisensens bidrag var å skape grunnlag for friksjonsfri, lovlig spredning av “Chocolate Rain”, inntil sangen ble spilt nok (nesten 12 millioner visninger på YouTube) at noen så det kommersielle potensialet.

Nå kan det innvendes at denne modellen neppe gir artisten et grunnlag for en livslang karriere, og det er sant nok. Men det er også sant for det store flertallet av skapere som ikke bruker Creative Commons. Nøkkelordet er oppmerksomhet. Få klarer å få den, og enda færre klarer å holde på den. Som mange av kommentatorene til MySpace-postingen er inne på (selv om rådene de gir varierer): det handler om å smi mens jernet er varmt, og i dette tilfellet ser den metaforiske hammeren ut til å ha vært svært liberale bruksbetingelser.