Arkiv for Moblogging

Ørkenspredning i bloggosfæren?

The Economist har en interessant artikkel om utviklingstrekk i den internasjonale bloggosfæren. Med utgangspunkt i en undersøkelse gjennomført i Indonesia, som hadde en livlig bloggosfære men som nå preges av “a vast field of  dead blogs”, skriver tidsskriftet om at veksten i antall blogger stagnerer:

Earlier in the decade, rates of growth for both the numbers of blogs and those visiting them approached the vertical. Now traffic to two of the most popular blog-hosting sites, Blogger and WordPress, is stagnating, according to Nielsen, a media-research firm. By contrast, Facebook’s traffic grew by 66% last year and Twitter’s by 47%. Growth in advertisements is slowing, too.

Dette fikk meg selvsagt til å fundere over min egen bloggvirksomhet i et fremtidsperspektiv. Er det håp for genren, eller er den dømt til å gå samme vei som BBSene, USENET og IRC? Per idag er det for tidlig å dødsdømme den norske bloggosfæren. Selv om jeg merker meg at det er blitt mindre aktivitet i endel av de norske bloggene jeg leser fast, viser jo “rosabloggere” som Voe og Ida Wulff hvordan bloggen er og blir et av de beste midlene til å dyrke sin egenart på nettet. Er det noe en generasjon av kommende eksibisjonister er opptatt av, så er det nettopp egenart. Fritt Ords nylig utlyste bloggstipend ser jeg også på som en indikator i samme retning.

Kilde: Flickr (cc)

Når det er sagt, er det åpenbart at Facebook og Twitter kommer til å stjele markedsandeler fra deler av den konvensjonelle bloggosfæren. Vi har bare 24 timer i døgnet, vekstraten er astronomisk, FaceTwitter er skreddersydd for kjapp publisering og har et synergistisk forhold til smarttelefoner som det store mangfoldet av bloggsystemer ikke kan matche (det finnes et hav av apps, og mange leverandører preinstallerer slik funksjonalitet). Det er all mulig grunn til å tro at disse systemene, eller noen som ligner på dem, vil øke i betydning på nettet i lang tid framover.

Tendensen preger også min nettbruk. Jeg er klar over at Facebook ikke bare har revitalisert mange personlige dagboksblogger, men også har lokket tusener av mennesker til å (mikro)blogge som ellers aldri ville ha gjort det. Tross dette har jeg aldri klart å bli veldig glad i Facebook, men er der jo flere ganger ukentlig og sjekker oppdateringer på venner, kolleger og – ikke minst, gitt min alder – gamle klassekamerater. Twitter er det annerledes med. Her har jeg i lange perioder vært så hekta at det har gått på bekostning av blogging og blogglesing.

Det er så mye lettere å slenge ut en peker i en tweet enn å blogge den, at Twitter i praksis har drept kortpostingene i denne bloggen. Dermed bidrar jeg til en trend som nevnes i Economist-artikkelen: bloggpostinger blir stadig lengre. Nei, jeg syns i grunnen ikke det er en udelt bra ting. Det gjør denne bloggen tørrere enn den var før, og fører til at jeg publiserer godbiter i et nettsamfunn med mange begrensninger og ulemper.

Twitters brukergrunnlag er smalt, systemet er lukket og ustabilt så det holder, og samtalene har en tendens til å bli veldig interne og preget av farsotter drevet av “retweets”. At farsottene de siste ukene har handlet om EuroSong, prinsessebryllupet i Sverige og fotball-VM har ikke akkurat gjort saken bedre. Jeg har også merket meg at endel bloggere og twitrere jeg har respekt for, som Paul Chaffey og Espen Andersen, ser ut til å prioritere blogging og annen lengre nettskriving fremfor twitring.

Årsaken kan meget vel være den pragmatiske som nevnes til slutt i Economist-artikkelen: den klassiske bloggen er fremdeles liv laga når den fokuserer på spesifikke fag eller emner. De to ovennevnte er typiske fagbloggere, og det forsøker jeg også å være mye av tiden. Jeg vet jo egentlig at bivirkningene av nettskrivingen, som er blitt så viktige for inntektsgrunnlaget mitt, nesten utelukkende stammer fra blogging. Når jeg evner å nå ut med et budskap (i den grad at jeg nylig fikk vite at Apple Norge regner meg som en motstander det er verdt å merke seg), er gjerne denne bloggen utgangspunktet.

Med andre ord: selv om vi sannsynligvis vil se (langt) færre blogger av den typen du leser nå i fremtiden, vil de finnes, og de vil fortsatt spille en viktig rolle på spesifikke områder. Det rasjonelle valget burde dermed være enkelt, og i lengden vil rasjonalitet måtte triumfere over lettvinthet for en som ønsker å kalle seg for profesjonell nettskribent. Regn derfor med flere, kortere og mer mangfoldige postinger i denne bloggen til høsten. :-)

Share/Bookmark

Nokia N900 – den beste telefonen du neppe kommer til å eie

Mine gamle smarttelefon, Nokia E61, var i ferd med å ta kvelden etter lang og tro tjeneste, og i det siste har jeg lagt ned mye tid på research. Et hovedkrav for meg er at telefonen må ha fysisk QWERTY-tastatur, og dermed datt det store grosset av smarttelefoner ut av konkurransen. Resten var et spørsmål om eliminasjon: Blackberry er for giret mot bedrifter, Nokias E-serie er basert på det nå grundig utdaterte S60, HTCs tastetelefoner bruker Windows Mobile og Palm Pre har en for usikker fremtid.

Dermed sto det i praksis mellom Motorola Milestone, en Android-telefon som har fått mye fagnad, og Nokia N900. Det som til sjuende og sist utelukket Motorolaen, var det faktum at den måtte bestilles fra utlandet. Med andre ord ingen gunstig leverandøravtale, og en omstendelig returprosess om noe går galt. Been there, got the geeky T-shirt. Dermed ble det til at jeg gikk til anskaffelse av telefonen jeg knotter det meste av dette blogginlegget på, med en helt grei Netcom-deal.

Klikk for større bilde

Talskatten Linus demonstrerer tastaturet

Så la oss gjøre unna det først som sist: noe av det som fungerer best på denne telefonen, er nettopp tastaturet. Vi snakker selvsagt om et tommeltastatur, men innen denne kategorien er det det beste jeg har vært borti så langt. Norske tegn er selvsagt på plass, autofullførfunksjonen er akkurat passe insisterende og etter kort tid kommer man opp i en helt respektabel knottefart. I det hele tatt lever maskinvaren opp til Nokias påstand om at dette egentlig er mer av en lommedatamaskin med telefonfunksjoner, jamfør spekkene nedenfor:

Størrelse: 110.9 x 59.8 x 18 mm
Vekt: 181 g
Innebygd minne: 32 GB
Skjerm: 800 × 480 billedpunkter, 89 mm på diagonalen
Kamera: 5.0MP f/2.8 Carl Zeiss Tessar linse
Tilkobling: GPRS, EDGE, UMTS, WCDMA, HSPA, WLAN 802.11 b/g, Bluetooth 2.1
I tillegg: GPS, FM-mottaker og sender, infrarød sender og mottaker, video ut

Den sylskarpe skjermen har en oppløsning på 800×480 billedpunkter. Det er to og en halv ganger mer enn f.eks. iPhone har, og godt nok til å se de fleste nettsider i fullskjermmodus. Med en slik oppløsning forventer man å kunne spille av film i DVD-oppløsning, og her opplever jeg at N900 leverer uten problemer. Det man ikke forventer, men også får, er muligheten til å spille av den samme filmen (eller andre videoer, bilder eller presentasjoner) rett til TV-skjermen via den medfølgende video ut-kabelen. Nais, Nokia.

I det hele tatt er dette den kraftigste og raskeste lommedatamaskinen jeg noensinne har brukt (og jeg har eid og prøvd noen i min tid). Operativsystemet i bunnen, Maemo 5 (en Linuxvariant), virker bunnsolid og kjører uten videre 7-8 programmer samtidig. Om du vil surfe, twitre spille, se på film, snakke og bruke GPSen samtidig, kan du gjøre det uten å lukke programmer, og uten å bekymre deg for at N900 henger seg pga manglende prosessorkraft.

Ekte parallellprosessering: ikke bare kjekt å ha, det blir fort uunnværlig

Maemo 5 er også et grundig gjennomtenkt operativsystem på svært mange måter. Etter å ha trasket i S60-land i årevis er det en lise å se det gode programdesignet, de pene ikonene og de elegante overgangene man forventer av en smartfon i 2010. Ta kontaktlisten, for eksempel. Den inneholder ikke bare navn, telefon og epost, den oppbevarer også SMS-samtaletrådene du har hatt med vedkommende kontakt, og kan kobles til allverdens sosiale nettjenester.

Det oppdaget jeg ved en tilfeldighet forleden, da en venn sendte meg noe jeg trodde var en SMS, men som viste seg å være en Skype-chatmelding. Skype er forhåndsinnstallert (uten videostøtte, dog), og fanget opp min venns Skype-adresse automatisk. For en som i praksis lever av kontaktlisten sin, er dette en så fabelaktig nyttig funksjon at det alene rettferdiggjør prisen. Og det blir selvsagt veldig fristende i sofaen og knotte i vei når alt blir gjort så lett tilgjengelig.

Innrøm det: det er litt kult, ikke sant?

Da gjelder det å passe på batterilevetiden. Den er nemlig ikke god om man bruker maskinen slik den er tenkt å brukes (fra 12 til 48 timer avhengig av bruk, er tallene jeg har sett). Jeg baserer meg på å lade N900 daglig, men siden telefonen også lades via micro-USB-kabelen man kobler den til PCen med, går det fort rutine i det. Med 32 GB interminne blir det svært god plass til film, bilder og andre data, og et tilsvarende stort behov for å koble maskinen til for å overføre. Når vi først er inne på svartsidene: så langt mangler telefonen fremdeles MMS (et møte-seg-sjøl-i-døra-øyeblikk, da jeg var blant dem som latterliggjorde iPhone for å mangle dette), og programvareutvalget er magert.

Om man bare baserte seg på Nokias egen Ovi Store, ville man faktisk ha inntrykk at det kun eksisterte en håndfull programmer. Men listen over nyttige programmer som trygt og lett kan installeres på N900 omfatter mange hundre og øker stadig, og i tillegg kan det installeres et stort antall generelle applikasjoner (Maemo er basert på Debian, om det sier deg noe), selv om det ikke anbefales for uerfarne brukere. Det er vel knapt nødvendig å nevne at omtrent all programvare er gratis, slik seg hør og bør i Linuxland.

Om du vil kan du sette opp en av de opptil fire desktopene på iPhone-aktig vis.

Noen programmer jeg virkelig har verdsatt så langt: bloggprogrammet MaStory (mesteparten av denne postingen ble skrevet med det), Twitterklienten Mauku (fremdeles under utvikling, mangler noe funksjonaliteT), podcastprogrammet Gpodder, spillene Angry Birds og Bounce Evolution, FM-radioen, den innebygde mediaspilleren og det hendige lille astronomiprogrammet Orrery (venter på at Stellarium skal komme ut av beta). Blant ting jeg ennå ikke har hatt tid til å gjøre, er å installere den gratis offline-versjonen av Ovi Maps (bør skje via Windows, som nesten aldri brukes).

Astronomiprogrammet Orrery

Selv om du vil ha få problemer med å slå ihjel tiden, er det åpenbart at Maemo-utvalget aldri vil kunne måle seg med Android eller iPhone Store. Og selv om utviklingen går raskt framover, er det fortsatt mye som er på eksperimentstadiet i Maemo. Den største nedturen så langt er Mail for Exchange, som etter sigende skulle synkronisere mot Google-tjenestene jeg er så avhengig av, men som ga opp etter den innledende synkroniseringen. Her setter jeg min lit til utviklermiljøet, som jobber med å finne en løsning på problemet. Alternativt en fremtidig oppdatering av operativsystemet.

Jeg ser at mange kaller N900 for en lommemaskin for utviklere og entusiaster, og jeg kan ikke si meg uenig i den beskrivelsen. Jeg hører utvilsomt til i den siste kategorien, og derfor trives jeg godt med å fikle og mekke. Som fremtidstenker har jeg også stor glede av å prøve ut en type plattform jeg tror vil bli viktig i årene fremover. Ja, for jeg hører altså ikke til dem som tror at verden om ti år er dominert av iPhoner og iPader på steroider, digitale sandkasser der en håndfull leverandører bestemmer rammene for innovasjon og prosumentvirksomhet. Jamfør denne morsomme telleren som egentlig ikke er så morsom fra Operas nettside:

Om ti år vil folk flest fremdeles bruke arvtakerne til dagens PCer, ganske enkelt fordi (som Cory Doctorow påpeker i denne glimrende oppsummeringen av hvorfor han ikke kommer til å kjøpe en iPad) innovasjon trives best under åpne forhold. Lik det eller ei, men det var Bill Gates’ modell som førte til at man vi fikk en datamaskin på hvert bord i det rike nord, og det er den samme åpne hardwaremodellen som er iferd med å gjøre det samme i India og Kina. Om det er slik at mobilene er på vei til å bli kjernen i våre liv, er N900 et tidlig eksempel på en modell som kan gjøre smarttelefoner til allemannseie, snarere enn et fenomen for de kreative klasser i det rike nord.


Talskatten har sett fremtiden, og liker det han ser.

Innovasjonen foregår for fullt på N900, som nå er i ferd med å bli utgangspunkt for et spennende samarbeid mellom Nokia og Intel kalt MeeGo. Takket være Googles Android-prosjekt er Linux på mobiltelefoner inne i en kambrisk eksplosjon. Hvilket også er hovedgrunnen til at jeg ikke tror du kommer til å ville eie denne uhyre smarte smartfonen. Trenger du en hendig og enkel smarttelefon til jobben, er Nokias E-serie og Blackberry glimrende alternativer. Er det først og fremst moro du vil ha med telefonen, så er det rikelig med glinsende glassplater der ute. Skal du bruke telefonen din til noe så vettugt som å ringe og tekste med, hadde du vel ikke lest denne bloggpostingen i utgangspunktet, antar jeg. ;-)

Okei, så gir denne lille meningsutvekslingen fra et svensk Linux-debattforum et hint om at det er enda en ting på ferde når folk som meg velger N900:

Som om det går att installera Linux på din brödrost så kommer du även där att installera?
Jo för faen…bara för att det går… skulle ha coolaste brödrosten i stan…

Nettskyen vokser stadig: Dropbox på mobil

screenshot0025

Dropbox, det utmerkede nettskybaserte backup- og synkroniseringsprogrammet, har nettopp utvidet tilbudet sitt til også å gjelde mobiltelefoner. Riktignok har det eksistert en iPhone-app en tid, men nå kan man få tilgang til alt som ligger på Dropbox-kontoen via en hvilken som helst mobil med nettleser.

URLen er m.getdropbox.com, og tar deg til en nettside med grensesnittet over. Det er ennå et stykke igjen til man fra en hvilken som helst mobil kan få tilgang til Dropbox-mappa som kan ligge på PC eller Mac, men utviklingen går i riktig retning. Fra og med idag har jeg fått enda mye bedre tilgang til det jeg jobber med, når og hvor som helst jeg måtte befinne meg. Kult.

Førsteinntrykk av Netcom Mobilt Bredbånd

Som omreisende foredragsholder med en virksomhet som er blitt helt avhengig av programmer som Google Calendar og Documents, var det egentlig bare et spørsmål om tid før også jeg skaffet meg mobilt bredbånd. Så da Netcom forleden lokket meg med tre måneders fri bruk av Fri Bruk Uansett var jeg ikke vond å overtale: 249 i måneden for bredbåndstilgang i det aller meste av vårt langstrakte land er ingen upris.

Å komme igang er såre enkelt. Jeg betalte den symbolske krona for dongle (i mitt tilfelle en Huawei 270) og SIM-kort som ble plugget i en USB-port, og deretter installerte programvaren seg selv i Windows. Ubuntu Linux er allerede klargjort for slik, så det var enda enklere på Lenovoen – i begge tilfelle må man forøvrig taste inn PIN-koden til SIM-kortet hver gang den plugges i USB-porten. Unntaket var Ubuntu Netbook Remix med spesialkjerne på Asusen – her opplever jeg stadige frakoblinger, som forhåpentligvis forsvinner når jeg oppgraderer til versjon 9.10 om noen uker. :-)

3909277296_2068ae63ca

Passe fornøyd bruker av Netcom “Fri Bruk” med Huawei E230 på Asus Eee 1000

Tilkoblingen under Windows skjer via et program som også holder oversikt over datatrafikken. Det er viktig, da Netcom-avtalen innebærer at man bare kan laste ned 4GB per måned før nedlastingshastigheten settes ned til 200 kb/s. Jeg sier “bare”, fordi jeg etter tre dagers bruk må fastslå at det ikke blir vanskelig å fylle denne kvoten ved normal nettbruk. Nettaviser som er overlesset med bilder og flash er et megabytesluk, likeså YouTube.

Men for meg er det åpenbart at de nye tjenestene mange av oss har vent oss til å bruke, utgjør et større problem. I Spotify flyr megabytene fort når man sitter og koser seg med musikk. Det samme kan skje i Dropbox, nettskyprogrammet som sørger for at filer alltid er sikkerhetskopiert og synkronisert på alle mine maskiner. Skype tør jeg ikke tenke på en gang. Resultat: jeg kommer fremdeles til å be om wifikode på hotellene jeg besøker.

Min største bekymring så langt er hastigheten. I Molde var den tidvis svært lav, både slik jeg opplevde den og slik den ble målt av programvaren. Nei, jeg tror ikke at Netcom virkelig leverer de 7,2 MB/s som angis i sprettoppvinduet hver gang jeg plugger i donglen. Og jeg vet jo at man svitsjer til lavere hastighet ved dårligere dekning. Men 30 kb/s og under, som jeg stadig vekk datt ned på, ga meg flashback til telefonledninger og handshakelyd. At jeg ble frakoblet et par ganger i timen hjalp ikke på tilliten, selvsagt.

Da var forholdene langt bedre i Os utenfor Bergen noen dager etterpå. Om ikke ADSL-hastighet, så i alle fall noe som minnet om den doble ISDN-linja jeg i sin tur splæsja ut på. Og forbindelsen på flyplassene jeg har besøkt har så langt vært god, noe som jo har vært et hovedargument for meg. Det eneste stedet der jeg så langt har opplevd total svikt i forbindelsen, har vært på flytoget Oslo-Gardermoen. Kanskje forståelig, med tanke på togets hastighet i forhold til mobiltårnene?

Jorunn prøvde ut dongla på en togtur til Sørlandet nylig, og hadde også dårlig eller ingen dekning under mye av reisen. Igjen: ikke overraskende med tanke på hvor spotty mobilforbindelsen er langs samme linje – jeg pleier å skru av mobilen mellom Bø og Nelaug på Sørlandsbanen for ikke å irritere dem som måtte ringe meg på denne strekningen. Jorunn opplevde også at 3G-forbindelsen slukte batterikapasitet på hennes Macbook Pro med OS X “Tiger”, mens jeg har omtrent samme batterilevetid under Windows XP som når jeg bruker wifi (dvs 4 til 4,5 timer).

Konklusjonen så langt oppsummeres av mitt ansiktsuttrykk på bildet over: jeg er fornøyd nok til at jeg syns dette er verdt prisen, men ser fram til bedre hastighet og stabilitet, og ikke minst en nedlastingskvote som er tilpasset nettabonnements- og nettskysamfunnet.

Dagens nyord: mojo

Ikke i betydningen mojo, men “mobil journalist”, ifølge Journalisten. A propos diskusjonen om hvorvidt det er mulig å gjøre seriøst arbeid på en Asus Eee, kan Journalisten berette følgende:

Nyhetsbyrået Reuters utstyrer sine journalister med Nokia-telefonene N95 og N82 med bluetooth keyboard, en digital mikrofon og en telefontilpasset tripod.

Det kaller jeg lommejournalistikk.

Sa-sa-sa, bra-bra-bra, Meyergården!

Har reist endel i det siste, og kunnet fastslå at wifitilbudet på norske hoteller er like begredelig som før. I beste fall har man det rådyre tilbudet fra Telenor som fikk Cory Doctorow til å gispe da han besøkte Norge for et par år siden (jeg bodde nylig på et hotell hvor de ansatte var så pinlig berørte over bare å kunne tilby sine gjester dette, at de isteden hintet om at jeg fra deler av hotellet kunne koble meg på et åpent nettverk i nabolaget), i verste fall ingenting. Dermed blir Meyergården Hotel i Mo i Rana, som jeg bor på ikveld, et veldig gledelig unntak. Her får man utlevert gratis passord og brukernavn i resepsjonen, og så er det bare å koble seg på. Jeg kan ikke fatte og begripe at det skal være så vanskelig for andre hoteller å gjøre det samme…

Eia satt jeg der…

Et Linx-tog på vei til Stockholm kjørte akkurat forbi meg på Oslo S. Det er første gang jeg ser at de er utstyrt med en logo med dataskjerm og påskriften “www”. Nok et argument for å velge toget fremfor flyet neste gang turen går til Stockholm. Selv sitter jeg på flytoget omgitt av databrukere som sikkert ville ønsket seg wifi inkludert i den dyre billetten, men som neppe kan regne med noe mer enn ustabil GPRS i lang tid fremover.

Nar man kommer til Gardermoen stiger forøvrig håpet et øyeblikk ved synet av skiltet som sier “Åpen trådløs sone.” Men åpen sone min bløte bakpart. Her er det snakk om å spa opp knallharde daler for å få tilgang.

Idag

skjer det saker og ting i Arendal, noe bildet nedenfor er en antydning om. Har ennå ikke fått moblogging direkte hit til å funke, så den som vil kan følge progresjonen på phlog-kontoen min. Forøvrig et riktig godt nyttår til alle lesere og medbloggere! :-)

Moblogging i urtiden

Egil Skalltje spør om jeg kan legge ut en kort oppskrift på hvordan man poster med PDA. Det gjør jeg med glede, men også med to forbehold: mangelen på passende programvare for min PDA gjør at jeg bruker en vevbasert løsning (Movable Type). Og siden min gamle Nokia ikke støtter GPRS bruker jeg GSM, noe som innebærer at bloggpostinger bør være kjapt unnagjort. Denne postingen kan tjene som eksempel på hvordan jeg går fram.

Selve postingen blir i hovedsak skrevet offline, i et passende editorprogram (bloggprogramvare baserer seg på ASCII, så man trenger ikke noe avansert). Når postingen er klar starter jeg vevleseren (Opera Embedded for Linux i mitt tilfelle), kobler meg opp, venter til jeg få forbindelse og går til min Movable Type-side.

For å unngå at det lastes ned for mye data, har jeg lagt inn en “kortversjon” av MT-siden. Det er den samme siden som kommer fram ved å velge menyvalget MT It! i f.eks. Internet Explorer. Andre typer bloggprogramvare har tilsvarende hurtigvalg, og en titt på adresselinjen når slike “Blog It!”-sider er oppe viser gjerne en lang URL. Det er denne jeg la inn i Opera, og som gjør at MT starter kjapt og uten for mye dilldall på skjermen.

Jeg fyller ut tittelfeltet, limer inn teksten fra editoren og klikker på “Save” og vips! (OK, litt langsommere enn vips :) ligger bloggpostingen ute på nettet. Så er det bare å komme seg av nettet igjen faderlig fort… Merk: denne løsningen krever også at PDA-nettleseren støtter JavaScript. Det finnes andre løsninger, blant annet en del som baserer seg på Java.

Mens vi venter på bussen, samt mobil med GPS

Skal man til ukjent destinasjon med offentlige transportmidler trengs det et kart. Om noen år vil vi alle ha mobiltelefoner med innebygd satellittnavigasjon (GPS) og interaktive kart, og kan følge reisen mot målet fortløpende på skjermen. I mellomtiden går det an å gjøre dette:

1. Finne nærmeste holdeplass med Trafikanten eller en lignende tjeneste.
2. Finne et oversiktkart over området med f.eks. Finn (søk på adressen)
3. Ta en skjermdump av kartet med f.eks. Gimp.
4. Overføre kartbildet til en lommedatamaskin (PDA), f.eks. en Zaurus 5500.
5. Følge nervøst med på skjermen mens man sammenlikner med veiskilt.
6. Håpe på at batteriet varer til man kommer fram.

Dette høres sikkert passelig nerdete ut, men interaktive karttjenester kan bli en pengemaskin på sikt. Tenk deg en mobiltelefon som ikke bare viser din posisjon på kartet med noen meters presisjon, men som i tillegg viser alle nærliggende skoler, bibliotek, butikker, hoteller etc etc.

Tjenesten vil også være i stand til å varsle deg når du nærmer deg et forhåndsbestemt mål eller en kategori med mål. Eksempel: du kan be om å varsles når du er i nærheten av pizzarestauranter. Som motytelse får du rabatt når du viser fram en kvittering på skjermen. Det er lett å tenke seg hvordan musikk- og motebransjen vil satse tungt på ungdom. Og Nokia-parafrasen “Annoying people” får en helt annen betydning…

Nede på stasjonen…

Har nettopp avsluttet en forelesning på Hokksund i Buskerud. Klokka er ni om kvelden, og jeg sitter på perrongen og venter på toget. På en hustrig vårkveld er det god grunn til å spørre seg hvorfor man utsetter seg for slike ekspedisjoner langt utenfor Oslogryta. Ikke minst med tanke på at det samlede antall tilskuere i kveld var elleve.

Svaret er enkelt i grunnen. Det er elleve spesielle mennesker det dreier seg om. Mennesker som viser interesse og engasjement nok til å droppe “Hotel Cæsar”, traske ned til biblioteket og høre en fremmed fyr prate i en time. Som etter forelesningen stiller innsiktsfulle spørsmål og deltar i en diskusjon som varer i en halvtime.

Slikt er gull verdt for en forfatter. For disse menneskene er representanter for de vanligvis så usynlige leserne. De som holder slike som meg i live på så mange måter. Så får det heller være at perrongen er iskald og toget er langt oppe i Hallingdalen. Jeg er tilfreds.

Mjøndalen

Har nettopp holdt en forelesning om fremtiden for hundre våkne og flotte skoleelever i Mjøndalen. Det føltes litt spesielt å snakke om temaet Hvordan blir verden i det 21. århundre på dagen for utbruddet av det mange regner som en typisk fremtidskonflikt: ressurskrigen. Jeg siterer fra Fremtiden:”Etter hvert som befolkningen vokser og naturen ødelegges i store deler av verden, blir det vanskeligere å klare seg. Da vil flere kriger starte fordi folk kjemper om ressursene i et område, for eksempel vann.” Eller, som i tilfellet Irak, olje.

Nerdekommentar: Dette ble lagt inn med Opera på en Zaurus 5500, via mobiltelefon på toget mellom Mjøndalen og Lier. Togblogging (Google gir 0 treff – er jeg den første som bruker ordet på norsk, mon tro?) fra PDA er altså mulig, i alle fall på jernbanestrekninger med få tunneller. Tidsstempelet nedenfor viser at toget var i rute, for øvrig. :-)

Himmelen i lomma

Vel framme i Stavanger etter en fabelaktig togtur gjennom Vestagder og Jæren, en del av landet som gjør seg svært godt med Vamps siste plate som bakgrunnsmusikk, oppdaget jeg. Jæren fikk jeg et spesielt forhold til etter ha vært månedens forfatter i Hå kommune våren 2001. I en uke bodde jeg i praktfulle omgivelser på Obrestad fyr, med utsikt over sjøen. Enkelte kvelder var det så blikkstille at jeg så stjernene speile seg i havet. Det er en viss sjanse for at jeg får et lignende oppdrag i samme område denne høsten. Det ser jeg i så fall fram til med glede.

Underveis forberedte jeg meg på kveldens forelesning ved hjelp av Solun, et usedvanlig elegant astronomiprogram. Solun er så kompakt at det kan kjøres på lommedatamaskiner og mobiltelefoner som støtter Java, men har likevel et grensesnitt så oversiktlig at det er lett å finne fram på skjermen til min lille Zaurus 5500 (som også inneholdt MP3ene med Vamp, for øvrig). Ved å tjuvtitte på Zaurusen kan jeg bevare troverdigheten når publikum stiller kinkige spørsmål om ting de har sett på himmelen.

Som all astronomiprogramvare inneholder Solun et standardsett av matematiske ligninger som gjør det mulig å beregne himmellegemenes posisjon sett fra ethvert sted på Jorda til et vilkårlig valgt tidspunkt. Jeg har selv skrevet slik programvare – kartene i Se Opp ble laget med mitt eget program – og vet derfor å verdsette innsatsen som ligger bak et kjapt program på bare 315 KB (det inkluderer tabeller over tusenvis av stjerner). Desto mer oppgitt blir jeg når astroprogrammer microsoftifiseres, dvs får overkompliserte grensesnitt og eser ut til mange titalls megabyte.

Solun er tydeligvis skrevet con amore, og er helt gratis. Min eneste innsigelse (og den er liten) er at forfatteren, David Rushall, har valgt å ikke legge ut kildekoden under GPL-lisensen. Ved å gjøre Soluns kildekode åpen, ville man øke sjansene for at programmet fortsatt utvikles om Rushall velger å legge inn årene. Men det er selvsagt forfatterens valg, og han har funnet et godt alternativ til betaling i form av “charityware”: brukere oppfordres til å gi et beløp til et godt formål. Rushall nevner Greenpeace og Amnesty, jeg har valgt å støtte Leger uten grenser og regner med at det er en god erstatning.

Blogging underveis

Jeg sitter på bussen mellom Arendal og Kristiansand. Tåka ligger klistret tett innpå vinduene, bakken er dekket av et tynt lag råtten snø og det mumles lavt rundt meg på myke sørlandsdialekter. Bussen, en lys og varm kokong i tusmørket, er ideell som midlertidig skrivestue. Her har jeg det meste av det jeg trenger som skribent: min trofaste Psion 7, arbeidsro, en stadig skiftende utsikt til et landskap jeg har likt siden barndommen. Egentlig savner jeg bare en ting: tilgang til Internett. Det er til gjengjeld intet lite savn.

At mobiltelefonen har revolusjonert arbeidslivet for oss som reiser mye, er jeg den første til å underskrive på. Men samtidig har jeg fått erfare at revolusjoner går i rykk og napp. Siden 1999 har jeg brukt en Nokia 7110 til å koble meg til Internett via GSM, men stort sett har mobildata-tilbudet stått på stedet hvil siden den gang. GPRS er en mulighet jeg har vurdert, men foreløpig lever leverandørenes tilbud ikke opp til mine forventninger.

De er ikke spesielt høye, for øvrig. Alt jeg ber om er stabil oppkobling i modemfart som også kan brukes i utlandet, med en overkommelig prislapp. Jeg ønsker meg et tilbud som gjør det mulig å utføre arbeidet mitt som normalt, nesten uansett hvor jeg måtte befinne meg i Norge. Og etter at jeg begynte blogge, vil jeg gjerne kunne legge inn nye postinger når jeg reiser uten å betale det hvite ut av øyet.

Denne postingen skal legges inn via GSM fra en kafe i Kristansand (hvor jeg vet at jeg har to timer å slå ihjel før toget går). Movable Type fungerer på alle nettlesere som støtter CGI. Det vil si at jeg lett kan blogge fra Opera på en tre år gammel Psion med sært operativsystem og 32 MB minne. Maskinvaren og programvaren er med andre ord for lengst på plass. Det er nettverket som mangler.

Give me land, lots of land, and the starry skies above. And a decent wireless connection, please.