Amazing Race på norsk – den beste TV-nyheten på en god stund

Jeg må tilstå min hemmelige last: jeg liker velprodusert reality mer enn de aller fleste andre TV-genre. Klaustrofobisk drittsekk-TV av typen Robinson eller glad-TV av typen “Gøy på landet” har jeg lite til overs for, men gi meg gjerne Hellstrøm på oppdrag, Luksusfellen, kokkekrig på kniven i Top Chef eller til og med “Grensevakten”.

På mitt private reality-Pantheon er det likevel ingen som kan måle seg med en serie som ikke lenger vises på norsk TV, og som jeg derfor har Peter Sunde et al å takke for at jeg fremdeles kan følge. Jeg snakker om Amazing Race, som er inne i sin 19. sesong. Jeg har sett hver eneste episode av serien, og har med unntak av den ulykksalige sesong 8 (der lagene var familier som stort sett dro rundt i USA, et ikke gjentatt eksperiment) vært sterkt engasjert hele veien.

På en måte er det rart, for opplegget for Amazing Race følger samme oppskrift hver sesong. Vanligvis er det 11 lag på to personer hver som starter fra en by i USA, og som deretter må komme seg så raskt som mulig rundt Jorda (mot øst eller vest, det varierer fra sesong til sesong) via 12 etapper eller “pit stops” i ulike land. I hvert land får lagene ulike oppgaver å utføre og episodene viser lagenes kamp for å komme først til episodens pit stop.

Laget som kommer først får gjerne en premie (ofte en reise), mens det siste laget blir eliminert i de fleste tilfelle (det er alltid et par omganger der ingen ryker ut – såkalte non-elimination points – i hver sesong). Laget som først løper over målstreken i USA får en million dollar. Det høres altså enkelt ut, og er det i stor grad. Så hvordan kan det ha seg at serien har vunnet så mange priser og stadig har så mange seere at opptakene til sesong 20 nå har startet?

Det vil jeg tro er et hovedtema hos TV2 nå. Norge slutter seg nemlig til den celebre gruppen med land (Brasil, Israel, Kina og Australia) som lager en lokal utgave av serien. Som trofast seer mener jeg seriens suksess hviler på fire hovedsøyler som TV2 må få på plass for å lykkes i Norge.

Det handler om å reise til fjerne og eksotiske steder. I denne serien er veien virkelig målet. Fly er utgangspunktet for reiser fra land til land, men deretter går det i alt fra buss og lyntog til tuktuk. Stort sett bos det ikke på luksushoteller, og det hender man må overnatte utendørs for å rekke en severdighet eller et transportmiddel som åpner tidlig. Det er gir serien et backpacker/Interrail-aktig preg som vi som er glad i å reise vet å verdsette – enten vi har lyst til å gjøre det samme selv eller ei. Samtidig viser serien hvor fantastisk spennende og vakker – rent ut sagt eventyrlig – kloden vår er.

Klassisk AR-utfordring: spise 2 kilo kjøtt i Argentina for å gå videre

Oppgavene. Produsentene av AR er stort sett svært flinke til å finne oppgaver som tar utgangspunkt i landet og kulturen konkurrentene suser gjennom. Å plante ris, reparere motorsykler, hoppe i strikk, lære barn engelsk, trene minerotter, spise en kilo kaviar, danse for penger, løse gåter av ulike slag, danse, dykke, telle buddha-statuer, bygge IKEA-hyller, stå på rulleski (skjedde i Norge) og plassere flagg i riktig rekkefølge er blant de mange hundre oppgavene som er gitt og løst i årenes løp.

Overraskelsene. Alt som kan hende med vanlige globetrottere, skjer også med deltakerne i AR. Kunnskapsløse drosjesjåfører, språklige misforståelser, mistede pass og forsinkede fly har sendt sendt lag ut av konkurransen og kullkastet alle rankinglister ved flere anledninger. I land der engelskkunnskapene er dårlige og gateskilt en sjeldenhet er det vanlig å sende deltakerne ut på leting etter etter en spesiell adresse eller et hint som er plassert i offentligheten. ARs farger er gul og oransje, en såpass vanlig kombinasjon at lag lett kan ende på villspor.

Stressede deltakere leser ofte oppgaveteksten feil, og får straffetid eller må gjøre oppgaven om igjen. For bare et par uker siden ble et lag som besto av to tidligere vinnere av Survivor (USAs Robinson), og som dermed mente de hadde hadde et favorittstempel, slått ut fordi de ikke løste oppgaven til punkt og prikke.

Castingen. Det høye tempoet (ifølge produsentene filmes 12 episoder på 23 dager) og fokuset på oppgaver gjør at det blir relativt lite tid til det kvasiintime småpjattet som ofte er det kjedeligste ved realityserier. Når det er sagt, spiller lagsammensetningen en viktig rolle. Lag på to og to gir åpenbare konstellasjoner som gjentar seg fra sesong til sesong, som søsken, ektepar, kjærestepar, vennepar og kolleger.

Kjendisfaktoren er ikke plagsomt høy, og hangen til å ha med fotomodell-lag oppveies gjerne av mer gjennomsnittlige amerikanere. Man er tydeligvis opptatt av en grei etnisk balanse, og pleier også å ha med minst ett homofilt par i hver sesong. God fysisk form er viktig, men ikke avgjørende. Deltakerne får ikke ha med seg mobilelefon eller andre elektroniske hjelpemidler, og må spørre og grave og akkedere seg over kloden. Det gjør sosial intelligens og språktalent er vel så viktige suksessfaktorer.

Jeg ser at TV2s påtenkte programleder Freddy dos Santos vil unngå drittsekk-tv, og det ligger litt i seriens natur at AR blir bedre i så måte enn mange andre serier. Drivet underveis er for stort, overraskelsene for mange og skiftene for hyppige til at det er mulig å inngå varige allianser. En oppgave kan sende den ene halvdelen av en allianse til topps mens den andre går til bunns, og siden det kun er rekkefølgen i mål som avgjør samtidig som man slår hardt ned på regelbrudd, er det mindre rom for å baksnakke, konspirere eller gjøre mer eller mindre usømmelige ting enn i tilsvarende serier.

Man må altså få Freddy dos Santos til å gjøre en like god jobb som Phil Keoghan, og bør i løpet av første sesong ha minst ett eller to lag som er karismatiske og interessante å følge videre. La oss håpe at de ikke faller for fristelsen til å caste for tett opp mot “71 grader nord”, som peker seg ut som den åpenbare konkurrenten. Noen av de mest interessante lagene på AR har ligget svært langt fra det etterhvert fryktelig monotone frisksportidealet til TVNorge-serien. Stikkord for AR-kjennere er Danny og Oswald, Kynt og Vyxsin og Mel og Mike, for eksempel.

Uansett ser jeg fram til denne norsk TV-premieren med sjeldent stor forventning, og kan bare si som Phil pleier å si i åpningen: ”Good luck… travel safe… go!”

Å faen-faktoren. Eller: Derfor bør avisene droppe kommentarfeltet

Ikke helt optimal timing, dette: for noen dager siden ga jeg et intervju til Klassekampen der jeg kom med et bidrag til debatten om nettdebatten som tydeligvis vakte engasjement. Telefonen sto ikke mandag formiddag, og mange benyttet anledning til å kommentere saken på Twitter. Normalt stiller jeg gjerne opp for å følge opp egne uttalelser, men nå har det seg slik at jeg fremdeles er feriepappa denne uka mens Jorunn er på jobb.

Åtteåringen har fremdeles prioritet, og dermed var det utelukket å stille i radiostudio eller gi lengre intervjuer. Når det er sagt kan det opprinnelige intervjuet leses her, og det burde være fyllestgjørende nok. Siden saken passende nok ikke har kommentarfelt, passer det godt å gjenta og delvis utdype mitt hovedpoeng et sted som er åpent for debatt.

Og poenget mitt er altså dette: jeg tror det beste for nettavisene ville være å droppe kommentarfeltet som hektes på de fleste saker. Jeg har ingen problemer med å se at det er situasjoner der emnefokus og/eller demografi gir fruktbare debatter på nyhetsnettsteder, som f.eks. på NRKBeta eller under Kristine Løwes Digitalt-artikler på VG Nett. Men unntakene er få, og etter å ha fulgt kommentarfeltene og deltatt i debatten om dem i en årrekke, er jeg kommet til at vi ofte står overfor redningsløst dysfunksjonelle nettsamfunn.

Siden USENETs dager har forskjellen mellom gode og dårlige nettdebatter til sjuende og sist handlet om den sosiale interaksjonen mellom debattantene. Typisk for dysfunksjonelle debatter er et uhøflig og hissig tonefall og en “ekkokammer-effekt” som favoriserer den som er sta, høyrøstet eller som klarer å messe i vei om det samme uansett hva de andre diskuterer. Internjustisen som regulerer funksjonelle nettsamfunn slår sjelden inn på slike steder, og moderate og kunnskapsrike brukere skygger unna.

Det er altså ikke noe nytt ved det som har skjedd i nettavisenes kommentarfelter, og tross mange feilskjær skal jeg ikke klandre avisene for at de har holdt ut så lenge. Det var i sin tid rimelig å anta at nettaviser kunne spille den samme viktige rollen i den folkelige nettdebatten, som papiravisene har gjort i samfunnsdebatten i moderne tid. Det var verdt et forsøk. Men nå kjenner vi fasit: det mest slående med nettavisenes kommentarfelter er ikke hvor ufyselige de kan være, men hvor grunnleggende irrelevante de er for samfunnsdebatten forøvrig – både på og av nettet.

Den mest populære kommentaren på db.nos sak om opptøyene i Storbritannia viser
hvorfor moderate, kunnskapsrike brukere har stukket av forlengst. Det nytter bare ikke.

Ikke bare for de 93% av folket som ikke skriver i kommentarfeltet i løpet av en gitt måned, men også for avisenes egne ansatte, og kildene deres. Få – om noen – av de mange kommentatorene og journalistene som nå drøfter nettdebatt, er selv aktive i kommentarfeltene. Som ofte brukt kilde er jeg ikke alene om å ha oppdaget at sjansen for å få en sak plukket opp av en avis er mye større om jeg skriver på Twitter eller i en blogg, enn om jeg deltar i avisens eget kommentarfelt. Alle har i grunnen skjønt det forlengst.

I debatten om debatten er det fremdeles mange som mener at problemet er løsbart, at hele konseptet kan rebootes. Jeg tror det er spilt møye. Det store flertallet av potensielle brukere er forlengst etablert på andre arenaer, og har etter 22. juli færre incentiver enn noensinne til å skifte mening. Å snu en massiv trend på nettet er vanskelig nok under normale forhold (bare spør Google). Når utgangspunktet er arenaer som måtte stenges etter terroraksjonene på grunn av det ekstreme innholdet, er jobben bortimot umulig.

De fleste store nettsamfunn opplever problemer med dårlig debattkultur
og ekstreme ytringer, uten at det gjør avisenes problem noe mindre.

Neida, jeg tror ikke noen kommer til å følge min anbefaling. Mer sannsynlig er det at aviser som droppet debattfeltet for en periode, følger opp med en strengere kommentarpraksis. Kanskje kommer det krav om å skrive under eget navn. Selv om det kan redusere antall overtramp, er det i seg selv ikke nok til å rette opp kommentarfeltenes elendige renommé. Og noen garanti mot fremtidige uhyrligheter er det ikke. Skjermdumpen over, fra en debattråd som ble slettet som følge av innholdet, viser hva folk får seg til å si under fullt navn. Påtvunget bruk av fullt navn kan rett og slett føre til at flere venner seg til å gjøre det samme.

Å avskaffe anonymiteten (som i seg selv er problematisk, noe jeg sier mer om i Klassekampen) vil heller ikke fjerne en viktig årsak til raseriet i kommentarfeltet: “å faen”-faktoren. “Å faen” er vår variant av amerikanernes “Hey Martha”, i betydningen en sak som skal få leseren til å stoppe opp og utbryte “å faen” når den leses. Aviser både kan og skal lage saker som engasjerer leserne, og VG og Dagbladet er flinkere til det enn de fleste. Men hekter avisen kommentarfelt på en “å faen”-sak, følger det ganske naturlig at mange ytrer nettopp dette. Høyt og tydelig, igjen og igjen, enten det er innvandring, NAV, syklister eller rovdyr som diskuteres.

Et poeng på tampen: Dette handler ikke om ytringsfrihet. Nordmenn har aldri hatt større frihet og flere muligheter til å ytre seg enn akkurat nå. I et land der halvparten er aktive på Facebook og rundt én av ti har prøvd seg som blogger, er det uansett ingen stor innsnevring av ytringsrommet om noen få kanaler stenges. Dette vet også kommentarfeltveteranene godt, og tross pratet om sensur diskuterer de åpent seg imellom hvor de skal flytte (og altså benytte sin lovbeskyttede ytringsfrihet) når storavisene strammer inn.

Å droppe kommentarfeltet vil sikkert føre til lavere trafikk på enkelte saker, og for alt jeg vet går det ut over annonseinntektene. Men det finnes også plussider. Man sparer selvsagt utgiftene til moderasjon og kommentarsystem (etter hva jeg har hørt er førstnevnte ikke til å kimse av om det skal gjøres bra). Man blidgjør de mange leserne som misliker kommentarfeltene fordi de skaper et beklemmende inntrykk av at avisene legitimerer ytterliggående synspunkter – alle vet jo utmerket godt hva som kommer når de hekter kommentarer på en sak med brune mennesker, så da må vel redaksjonene like det på et eller annet plan?

Man vil også rydde av veien det underlige, schizofrene preget som f.eks. en liberal avis som Dagbladet får, når den over streken presenterer en kommentar av Marte Michelet, samtidig som den under streken slipper til et vell av kommentarer som i grunnen ikke tilføyer stort annet enn hvor lite kommentatorene liker avisens skribent. En klarere og tydeligere profil er en tenkelig sannsynlig konsekvens av å droppe kommentarfeltet. Renommé er fremdeles verdt noe, også på nettet.

Selvsagt kan man frykte at debatten rundt avisens saker vil stilne på nettet. Men erfaringen tilsier ikke det. Artikler i nettavisene har i årevis vært det viktigste utgangspunktet for norsk nettdebatt, uansett arena. Selv om de store nettavisene har lykkes dårlig med sosiale satsinger som Blink, Nettby og altså kommentarfeltene, tyder besøkstallene på at de ellers gjør mye riktig på nettet. Nettavisenes primærprodukt vil folk fremdeles ha – både nå og i fremtiden.

Et meta-poeng her: Klassekampen har altså ikke noe kommentarfelt, men min artikkel utløste straks en heftig debatt på Twitter. Morgenbladet er et annet eksempel på en avis som ikke har kommentarfelt, men som ikke ser ut til å ha problemer med å sette dagsorden for nettdebatten. Det kan innvendes at Morgenbladet som avis er grunnleggende forskjellig fra VG og Dagbladet. Men avstanden mellom dem er likevel langt mindre enn distansen mellom en typisk nettavis og nettsamfunnene der det meste av den viktige nettdebatten foregår idag.

Slutt mens leken er god, med andre ord. Eller mer presist i dette tilfellet: slutt mens leken er dårlig, før den rekker å å bli enda verre.

Brettavis på Kindle: noen erfaringer

I desember ifjor bestemte jeg meg for å prøve et abonnement på International Herald Tribune (IHT), som er New York Times’ internasjonale utgave, på min Kindle DX. Alt snakket om aviser på nettbrett ga meg lyst til å prøve en tilrettelagt opplevelse på en lesemaskin jeg syns er langt mer behagelig enn nettbrettet, og prisen på 24 dollar i måneden er høyst overkommelig. Etter å ha prøvd dette noen måneder har jeg ennå ikke sagt opp abonnementet, og jeg skal prøve å forklare hvorfor i det nedenstående.

La det være sagt med én gang: jeg tror ikke Kindle-modellen er fremtidens løsning for avisene, og jeg har ingen problemer med å skjønne hvorfor aviser og tidsskrift ikke er blitt den samme overveldende suksessen som boksalg. Sammenlignet med papirutgaven er Kindle-IHT en nødtørftig affære, med færre artikler og kun ett bilde per utgave. Sammenligner du med en nettavis er Kindle-IHT påfallende grå og stillestående, og har ellers samme svakheter som iPad-aviser flest: snegletreg oppdatering (hver morgen), begrensede muligheter til å klikke seg videre på nettet og ingen muligheter til å dele innhold med andre.

IHT på Kindle er som talskatten Linus: en fin, men grå opplevelse.

For meg har Kindle-utgaven likevel noen fortrinn som rettferdiggjør prisen inntil videre:

Enkel og ryddig design og navigasjon. Kindle-IHTs startskjerm er to kolonner med avisseksjoner, som du kan klikke deg inn på for å komme til artikkeloversikten. Du kan alltid komme deg ut til startskjermen ved å trykke på styrespaken på DX, og ellers blar du deg fremover som når du leser en bok. Denne utgaven har heller ikke reklame, og dermed blir det visuelle inntrykket roligere og fokuset på teksten større enn i noen annen avisversjon jeg har vært borti.

Kvalitetsinnhold. Det har vært snakket mye om at godt innhold vil bli et konkurransefortrinn i brettavisenes kamp om nettleserne. Stort bedre innhold på reportasje- og kommentarsiden enn det man finner i New York Times, skal man som kjent lete lenge etter. Innholdet kan stort sett finnes via avisens nettutgave, så det du betaler for er tekster som er godt formaterte for behagelig lesing på e-blekkskjerm. Det fører til at jeg fordyper meg mer i Kindle-utgaven enn i gratismotstykket på LCD-skjermen.

Filtrert innhold. Du får ikke alle artiklene som finnes i papirutgaven. Det er et bevisst og i mine øyne fornuftig valg. Det ser ut som om man fokuserer på artikler som gir oversikt over det globale nyhetsbildet, sammen med stoff som fyller ut dekningen av de mest aktuelle sakene. Jeg har testet IHT mot nyhetsbildet de siste månedene, og mener den som blar seg gjennom sin Kindle-utgave hver dag vil sitte igjen med et overblikk som er vanskelig å sette sammen på egen hånd.

Et rolig tillegg til et kaotisk nettmediebilde. Mens nettavisene gir meg de siste bildene fra kampene i Tripoli, gir brettavisen meg analysen av hvorfor så få eksperter var istand til å se at opprøret ville komme, eller hvorfor kongedømmene på den arabiske halvøy neppe blir veltet av folkelige opptøyer i denne omgang. Brettavisen posisjonerer seg her som et tilskudd til nettavisen, ikke en erstatning. Det tror jeg er smart.

Velegnet som reiselektyre. Kindle DX, som allerede sparer mye vekt og plass du ellers ville ha brukt til bøker, tar mindre plass enn en sammenbrettet avis og går lett ned i lommen på et flysete. Batterilevetiden er fabelaktig sammenlignet med nettbrett, så det eneste du må huske på er å laste ned avisen før du blir bedt om å skru av alle radiosendere (trykk Menu/Turn Wireless On, deretter Off når Kindle forteller deg at avisen er nede).

Overkommelig pris. 24 dollar i måneden blir rundt seks kroner for hver utgave. Jeg finner to-tre artikler jeg har nytte eller glede av i hver utgave, og dermed føler jeg at prisen er rettferdiggjort.

Summa summarum: Kindle-aviser er definitivt et nisjeprodukt, men de har eksistert en stund nå og har (inntil videre) et marked som er stort nok til å rettferdiggjøre at de utgis. IHT holder seg langt unna nettavisens design og fortellemåte, og fokuserer isteden laseraktig på innhold. Det er en løsning som ikke vil fungere for VG eller Dagbladet, men nisjeaviser som Morgenbladet og Klassekampen kan ha noe å lære av Kindle-avisenes “Less is more”-strategi.

Fritt Ord med bloggstøtteordning

Stiftelsen Fritt Ord bevilger 2,5 millioner kroner til en bloggstøtteordning, melder Vox Publica. Midlene skal deles ut i år, og lyses ut i juni. Hensikten med støtten er å styrke meningsmangfoldet i en tid da konvensjonelle nyhetsmedier er under sterkt press, ifølge Fritt Ord-leder Erik Rudeng:

Vi vil først og fremst legge vekt på personlige bloggsider, men også journalistiske prosjekter. Vår interesse ut fra Fritt Ords perspektiv ligger i å berike ikke minst meningsdannelsen, og til dels nyhetsfunksjonen, utenfor de store redaksjonene. Et sted mellom kommentar og journalistikk vil dette måtte ligge.

I mine øyne er dette et strålende tiltak. I en tid da bloggeren Voe har flere daglige lesere enn regjeringsorganet Dagsavisen, er det på høy tid at man tar dette nettmediet på alvor. Bloggenren er for mye lest og brukt til at den kan ignoreres, og Fritt Ord er ingen hvemsomhelst i kulturlivet – Litteraturhuset og Morgenbladet er to suksesshistorier som viser hva som kan oppnås med mye penger, planlegging og vilje.

Hovedutfordringen for komiteen som skal vurdere søknadene (Jill Walker Rettberg, Marika Lüders, Sven Egil Omdal og Gisle Hannemyr) blir nok å finne mange nok gode blogger i spenningsfeltet mellom kommentar og journalistikk som ikke skrives av journalister eller forfattere på si.

Ja, for et virkelig interessante hadde jo vært å løfte fram helt nye stemmer på denne måten, i tillegg til å sponse yrkesutøvere som allerede er igang med spennende prosjekter, men som trenger det lille ekstra. Om noen av mine lesere skulle føle seg kallet, vil man antagelig finne det som trengs på denne nettsiden en gang i juni.

For ordens skyld: jeg har ingen planer om å søke, av prinsipielle og praktiske årsaker. Denne bloggen er jo (når jeg ikke er ute på Apple-korstog) preget av altfor mange kattepostinger og tech-rants til at den er i nærheten av å fylle kravene. Men Julie og Olav Anders burde være selvskrevne søkere – der har man to skarpe nettskribenter som kanskje kunne få til enda mer om de fikk skrivefri med penger fra Fritt Ord. :-)

Journalister omtaler Apple-sensuren, men hvor er redaktørene?

Med setningen over er Per Kristian Bjørkeng i Aftenposten den norske journalisten som har gått lengst i å problematisere App Store-sensuren. Sammenligningen med Muhammed-karikatursaken kan virke grovkornet, men selv om omstendighetene er svært ulike er prinsippet bak det samme. Som Jan Omdahl påpekte i sin omtale av problemet, er det redaktørene som skal bestemme hva som kommer på trykk i Norge. Ikke fundamentalister, pressgrupper, myndigheter eller overivrige dataselskaper.

Svein Egil Omdahl har også skrevet glimrende om dette i Stavanger Aftenblad, mens NRKBeta gikk lengre enn noen andre jeg har sett ved å sammenligne App Store-sensuren med Nord-Korea. Det interessante med disse kommentarene er imidlertid at de er alle er offentliggjort i publikasjoner som også har apps i App Store. Det vil si at ledelsen i de ovennevnte mediebedriftene må ha godtatt den omstridte utvikleravtalen som gir Apple redaksjonell kontroll over alt som selges til iPhone/iPAd/iPod.

Journalistene kan selvsagt ikke klandres for hva ledelsen gjør, men det er synd at spørsmålet ikke reises noe sted. Eller at en så ivrig forsvarer av trykkefriheten som Per Edgar Kokkvold forholder seg fullstendig taus. Ja, for det er altså ikke slik at Apple slakker av på sensurtakten. Det foreløpig siste offeret er en tegneseriefremstilling av James Joyces “Ulysses”, som kun slapp gjennom som iPad-app etter at produsentene hadde redesignet sider med bilder av nakne mennesker. Jeg vet at jeg som skribent ikke er alene om å få frysninger på ryggen av setninger som dette:

“While the first chapter of the book, the one now at iTunes, doesn’t contain ‘offensive language,‘ our comic does have frank nudity. Something we figured we might have to pixelate or cover with ‘fig leaves,’” Berry notes. “But Apple’s policy prohibits even that. So we were forced to either scrap the idea of moving to the tablet with Apple or re-design our pages.”

Det er ikke slik vi skal ha det i 2010, og det er mulig å gjøre noe med det. Norske forleggere, medieeiere og redaktører kunne for eksempel gjøre som sine tyske kolleger, og ta spørsmålet opp med Apple. Eller enda bedre: kreve at punkt 3.3.12 i utvikleravtalen fravikes før publisering kommer på tale. Jeg er overbevist om at en samlet opptreden fra norske mediebedrifters side kan tvinge Apple til retrett i dette spørsmålet. Én ting er å lansere iPad i Norge uten apps fra VG, NRK, TV2 og Dagbladet. En ganske annen sak er å mangle slike apps fordi man insisterte på retten til å overkjøre de norske redaksjonene.

Steve Jobs og pornografien: omkamp om Mykle?

Apple-sjef Steve Jobs tar seg av og til tid til å svare på eposter fra vanlige Apple-brukere, åpenbart vel vitende om at innholdet kommer til å bli publisert umiddelbart. I en meningsutveksling med Ryan Tate på nettstedet Gawker, blir den godeste Jobs en anelse irritert og sier blant annet følgende til påstanden om at Apple ikke respekterer brukernes frihet:

Freedom from programs that steal your private data. Freedom from programs that trash your battery. Freedom from porn. Yep, freedom.

Det er Jobs som bringer porno på bane, og det er faktisk ikke første gang denne våren han nevner pornofrihet som et argument for å kjøpe Apple-produkter. Han har tidligere gått til angrep på konkurrenten Android med uttalelser som disse:

You know, there’s a porn store for Android. You can download nothing but porn. You can download porn, your kids can download porn. That’s a place we don’t want to go – so we’re not going to go there.

[…]

However, we do believe we have a moral responsibility to keep porn off the iPhone. Folks who want porn can buy and [sic] Android phone.

La oss legge en ball død først som sist. Jeg bestrider ikke Jobs’ rett til å nekte salg og formidling av pornografisk innhold via datamaskiner fra selskapet han kontrollerer. Men jeg begriper ikke hvordan Jobs kan påstå at maskiner med nettlesere og nettforbindelse kan tilby frihet fra porno (hadde han sagt “keep porn out of the App Store” hadde saken stilt seg litt annerledes).

Jobs vet selvsagt at en nettplate som er så liten, elegant og følgelig lett å ta med opp i senga som iPad, kommer til å bli brukt til mye annet enn lesning av oppbyggelige romaner. Og skjønte han det ikke før, vet han vel ganske sikkert nå at de første iPad-tilpassede pornosidene allerede er utviklet.

Pratet om pornofrihet kan være motivert av et ønske om å gjøre sine hoser grønne for det enorme skolemarkedet, slik Jan Omdahl skriver i en sak for Dagbladet. En annen ikke helt usannsynlig forklaring er at Jobs vet noe om Apples fremtid som vi andre ennå ikke vet, som f.eks. at det planlegges et iFilter som vil gjøre nettleseren like pornofri som App Store. Uansett kan dette fort bli en kinkig sak for Apple.

En viktig årsak til at vi har liberale pornolover i vår verdensdel er at man skøyter unna grenseoppgangen mellom porno og ikke-pornografiske skildringer av nakne mennesker og/eller kjønnslig omgang. Rettsvesenet slipper å kaste bort tid på å vurdere om ytringer er kunsterisk gode nok til å slippe unna pornodefinisjonen. Kunstnere slipper å bli utsatt for det samme som Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. Konsumentene får tilgang til et bredt spekter av sterkt etterspurte ytringer, som seg hør og bør i et samfunn med ytringsfrihet.

Om Steve Jobs gjør alvor av sitt moralkorstog mot pornografien, holder det ikke å stoppe bilder og filmer av nakne mennesker. Pornografiske tekster har også lange tradisjoner, og “romantic fiction” med mer eller mindre vovede skildringer er blitt en viktig kategori i ebokmarkedet. Via App Store må Apple forholde seg til innholdet i slike tekster, og helt konkret vurdere om “Sangen om den røde rubin” og “Uten en tråd” (kanskje særlig den siste) skal kunne publiseres via iPad i Norge.

Apple har gjentatte ganger demonstrert vilje til å stanse uønskede ytringer, og det skal derfor bli interessant å se hvordan porno-problemet håndteres etterhvert. Mitt råtips er at selskapet vil la de litterære tekstene være. Så langt har få reagert på App Stores utestenging eller fjerning av apps med usømmelig innhold, men reaksjonene ville bli ganske annerledes om Apple fikk sin egen Index Librorum Prohibitorum.