Arkiv for Medier

På denne datoen i 2050

Kvebekkeren Dan Bonhomie ble igår den sjuende deltakeren til å ryke ut av 3V-serien “GooColaCorp Mars Challenge 50″. I gårsdagens program skulle deltakerne løpe lengst mulig opp på Olympus Mons med oksygen nok til to timer, og Bonhomie la skylden for at han havnet blant utstemningskandidatene på en utett oksygenslange. Bloggosfæren surrer imidlertid av rykter om at antifranske stemninger gjorde utslaget, da alle andre deltakere enn Bonhomie mottok et stort antall stemmer fra USAC. Bonhomie er nå lagt i dvale sammen med de seks andre utstemte, mens han venter på romskipet som skal hente deltakerne hjem om åtte uker.

mars

Stadig flere forskere kritiserer nå profilen på konkurransene. Den prominente planetologen Ghupta Khan uttaler til GooReu: “Tenk om deltakerne hadde stoppet i fem minutter og tatt med seg en steinprøve! Nok engang ser vi hvilke vitenskapelige muligheter som går tapt, fordi det bare fokuseres på penger og underholdning. Det er en tragedie for menneskeheten at vi bygger den første basen på Mars på denne måten.” GooColaCorps presseansvarlige ville ikke kommentere saken, utover å henvise til de mange Vote.Net-avstemningene om emnet: “Khan og astronomene har aldri klart å samle støtte for en vitenskapelig Mars-ferd. Verdensfolket har talt, og den vil ha Challenge”.

Deltakertallene ser ut til å støtte selskapets konklusjon. Siden Challenge 50 begynte for tre måneder siden med, har mer enn en milliard mennesker, 20 prosent av klodens 3V-seere, betalt for å delta i konkurransen om å bli en av de ti som trekkes ut til Challenge 51 og få sjansen til å vinne hundre millioner eurodollar. GooColaCorp har ikke opplyst hvor mye selskapet har investert på Mars, men uavhengige bloggalytikere anslår at det trengs fire-fem like vellykkede sesonger før investeringen i raketter og baseanlegg betaler seg. Det vil i så fall bli lenge til selskapet holder løftet om å donere alt utstyret på Mars til vitenskapen “når inntjeningen er tilfredsstillende”.

Share/Bookmark

Nollywood større enn Bollywood og Hollywood

Ifølge en undersøkelse fra Progressive Policy Institute er Nigeria, hvis lokale filmindustri gjerne kalles “Nollywood“, verdens største filmprodusent i rene tall. Den globale oversikten fra 2007 taler sitt tydelige språk: i Nigeria ble det produsert 1500 langfilmer dette året, i India 1091, i USA 590 og i Kina 402. I Nigeria har man laget langfilmer siden 1960-tallet (se en historisk gjennomgang her), men det var digitalisering av opptaksteknologien som fikk produksjonen til å ta av for alvor.


Nollywood-stjernen Hilda Dokubo. Kilde: Hungerfree

De aller fleste Nollywood-filmer tas opp med digitalkameraer og går rett til DVD. Dermed unngås kostbar og komplisert distribusjon til konvensjonelle kinoer, samtidig som produksjonskostnadene holdes lave. En typisk Nollywood-film tas opp på location (det vil si utenfor studio) og koster 15 000 dollar, sammenlignet med rundt én million dollar per Bollywood-film, og en snittpris på 25 millioner dollar per amerikansk film.

Begrepet “større” gjelder selvsagt ikke produksjonskvalitet eller omsetning, men det gjør ikke fenomenet mindre interessant. Den nigerianske modellen kan komme til danne mønster i en rekke andre fattige land, og viser mer enn noe annet at digitalisering er med på å motvirke tendensen i retning av “anglifisering” av den globale kulturen.

(Via Timbuktu Chronicles)

Når avisleserne vet best

Det skjer stadig oftere, og avisene burde ha på plass prosedyrerer for å håndtere det: jeg snakker om saker der det blir slurvet med fakta fra journalistens eller kildens side, og en leser påpeker feilen. Et blodferskt eksempel på dette finnes i dagens Nettavisen, som omtaler en interessant astronomisk begivenhet ved planeten Saturn med tittelen “Venter firedobbel måneformørkelse“. Nettavisen har intervjuet Knut Jørgen Røed Ødegaard, som bl.a. sier:

Det er mye action der oppe. En kvadrupel måneformørkelse og en ny komet på én gang! Hva er sannsynligheten for at du får alt det samtidig?

Problemet er bare at dette ikke dreier seg om formørkelser, men om månepassasjer. Fire av Saturns måner passerer foran Saturn sett fra Jorda, ikke bak slik tilfellet ville være om det var formørkelser saken dreide seg om. Rett nok nevner Røed Ødegaard også passasje-ordet i artikkelen, men tittelen og konklusjonen er så feilaktig som den kan få blitt i dette tilfellet. Det tok ikke langt tid fra publisering til leseren Rune H. J. påpekte dette i en kommentar:

Hvorfor kalles dette måneformørkelse? På jorden har vi måneformørkelse når jorden kommer mellom sola og månen. Og vi har solformørkelse når månen kommer mellom sola og jorden.Det som skjer på Saturn, er alså fire solformørkelser!

Hvorvidt det er Røed Ødegaard eller Nettavisen som slurver, er forsåvidt underordnet i dette tilfellet. Det interessante er at vi stadig oftere vil se dette i et land hvor over en firedel av befolkningen har utdannelse på universitetsnivå. Utdanningsrevolusjonen burde kanskje føre til at nettavisene forandrer sine rutiner, og denne artikkelen kan fungere som en prøvestein: Vil journalisten følge opp med nok en telefonsamtale til Røed Ødegaard, snakke med en annen astronom eller google seg til riktig framstilling, eller vil artikkelen bli stående som den er nå?

Erfaringen med denne saken fra VG, der en annen feilaktig Ødegaard-uttalelse ble fjernet (sammenlign sitatet i min bloggposting med originalartikkelen), tilsier at journalister faktisk retter når fagfolk informerer om det f.eks. via Twingly, men prosedyren er nødvendigvis annerledes når påpekningen kommer i en leserkommentar. Jeg venter i spenning… ;-)

Hvis du tror avisene gjør det svakt…

…med et opplagsfall på 2,8 % i 2008, så ta en titt på tilstanden hos “lillebror”, forlagsbransjen. Der var januarsalget av skjønnlitteratur for voksne (aldri spesielt godt, men dog) 25 % lavere enn på samme tid ifjor. På årsbasis var reduksjonen 18 %. Salget av sakprosa falt noe mindre enn salget av skjønnlitteratur, noe som sannsynligvis skyldes Snåsamannens suksess i et marked som trenger bestselgere for å få gode resultater. Tom Dahl, direktør i CappelenDamm, forklarer det slik:

Slike svingninger skyldes ene og alene hvilke titler som har kommet ut det aktuelle året, så jeg ville ikke tatt dette som et tegn på at norsk litteratur ikke selger godt i bokhandelen lenger.

Tja, si det. Jeg hører til dem som mener at Norli-kjedens nesten-konkurs forleden faktisk er en indikator på at salget ikke er hva det burde være. For ikke å snakke om det dalende salget av smale skjønnlitterære titler, og det mangeårige fallet i salg og utlån av sakprosa. Selv om bokbransjen er mer nasjonal (for ikke å si nasjonalistisk) enn bransjer flest, er den ikke mindre globalisert enn at den dype krisen i den amerikanske bransjen også kan få betydning her.

Det har aldri vært fett å være forfatter, og marginene er tradisjonelt knappe i bokbransjen. Og nettopp derfor er det grunn til å ta tall som dette på alvor. Jeg har tidligere sagt og skrevet at jeg neppe vil utgi flere bøker etter konvensjonell forlagsmodell etter astronomiboka som kommer i vår. Det er en beslutning det stadig blir lettere å forsvare ut fra et karrieremessig og økonomisk ståsted, dessverre.

Hva koster det å lage en god nettavis?

Idag deltok jeg en debatt med Andreas Wiese i “Radioselskapet” på P2 (16.02.09 oppe til høyre på siden), der temaet var avisenes fremtid. Wiese og jeg var skjønt enige om det meste, men det ble tilløp til temperatur (og ditto bredt smil på programleder) da vi begynte å snakke om finansiering av nettaviser kontra papiraviser. Wiese understreket det problematiske i å basere alle avisenes inntekter på reklameinntekter, blant annet fordi det gjør dem svært konjunkturavhengige.

Jeg svarte som leser at jeg ikke kunne gjøre meg opp noen mening om hvor bærekraftig denne modellen er, da jeg ikke vet hva det koster å produsere en nettavis, kontra det å utgi det hele på papir. Det jeg vet er at reklameinntekter er helt avgjørende for aviser, uavhengig av medium. Jeg vet at papiravisdrift i Norge ikke nødvendigvis er lønnsomt på papir – ellers hadde vi ikke hatt pressestøtten. Og jeg vet at det er svært mye billigere å distribuere digitalt. I en artikkel fra FastCompany nevnes disse tallene for New York Times:

From the NYT’s financial report, production costs in terms of raw materials and wages/benefits tally around $844 million a year. Carlson has info suggesting the newsroom costs total around $200 million a year, meaning it costs some $644 million to print and distribute the physical newspaper.

Jeg vet ikke om disse tallene har overføringsverdi til Norge, men et forhold rundt 80/20 stemmer ikke så aller verst med erfaringene fra bokbransjen, der man gjerne antar at rundt 70 % av bokprisen skriver seg fra papirleddet – eller trykking, distribusjon, lagerhold og salg i bokhandel om man vil. Uansett er digital distribusjon langt rimeligere enn dette. Gitt den store kostnadsbesparelsen, må jeg undres over om det virkelig er slik at det er umulig å finansiere god journalistikk med et papirløst budsjett.

Kan hende er det det, men så langt har ingen tatt seg bryderet med å forklare meg som leser av nettaviser hva som eventuelt er galt med modellen. Jeg hadde en lang og hyggelig prat med Andreas Wiese etter diskusjonen, og han var absolutt oppsatt på å se nærmere på denne saken. Forhåpentligvis er dette altså noe som blir fulgt opp i nær framtid. :-)

Er gratis leseplater svaret på aviskrisa?

Fast Company stiller et godt spørsmål i disse aviskrisetider: burde New York Times, som sliter med et gigantisk underskudd og står i fare for å gå konkurs senere i år, rett og slett kutte ut hele papirleddet og gi hver betalende abonnent en gratis Amazon Kindle isteden? Regnestykket ser ut til å gå sånn noenlunde i ihop, i alle fall:

[...] it costs some $644 million to print and distribute the physical newspaper. The Times reportedly has 830,000 subscribers. A Kindle costs $359. Thus distributing a free Kindle to each subscriber would cost about $298 million. If the times killed its paper print-run and followed the Kindle-only model, that would leave the newspaper with $346 million in its pocket.

En annen mulighet er å droppe papirutgaven på hverdagene og gå for et helgemagasin på papir, slik Christian Science Monitor nå skal gjøre. Et tredje alternativ er å lage en halvlukket løsning a la Wall Street Journal, der fullverdige navigasjonsmuligheter bare er tilgjengelig for abonnenter. Men med tanke på at denne abonnementsmodellen vil gi rundt 60 millioner dollar i året i inntekter, virker Fast Company-løsningen langt mer interessant.

Kanskje er det noe slikt John Olav Egeland og Andres Wiese (ikke på nett) i Dagbladet ser for seg når de nå drar den velkjente visa “før eller siden må vi alle betale for innholdet”. I så fall er det verdt å minne om at denne tekno-fiksen ikke er problemfri. Det gir f.eks. ingen økonomisk eller teknologisk mening å la hver avis gi bort “sin” leseplate, og derfor må det bygges en digital distribusjonskanal på linje med den Amazon har skapt rundt Kindle. Ingen norsk aktør har per idag noe i nærheten av kompetansen eller pengene som kreves for å få til dette.

Teknologisk sett vil leseplatene forbli primitive i årevis fremover, og Kindle-løsningen vil derfor fjerne en rekke elementer som avislesere tar for gitt (fargebilder, integrert video, kommentarmuligheter). Leseplatenes eneste tekniske fordel framfor bærbare PCer er batterilevetid og vekt, funksjonalitet som moderne mobiltelefoner stort sett matcher bra. Elefanten i rommet er altså denne: man blir nødt til å overtale kunder som har fått noe gratis, til å betale for en langt dårligere medieopplevelse. En utfordring uten sidestykke i den lokale, for ikke å si den globale mediehistorien.

Kvalitet kunne ha vært et slikt argument, hadde det ikke vært for at nettutgavene av våre største aviser fremstår som mer innholdsrike og varierte enn papirversjonene. Som Torry Pedersen ha påpekt: på forsiden av vg.no kan du faktisk se nyheter om krisen i Zimbabwe. Det vil du aldri se på forsiden av papirutgaven. Det er heller ikke lett å se for seg at kultur- og kommentarstoff skal kunne bære papiravisene, i en tid da den norske bloggosfæren virkelig viser tegn til modning.

Så hvilke argumenter kan man da føre i felten? Si det. Jeg er bare glad for at det ikke er jeg som har jobben med å skape den nye forretningsmodellen…

Og brått var bloggen mainstream, gitt

Det er vanskelig å se det på annet vis, når en ganske alminnelig posting i en ganske alminnelig filmblogg i Bergens Tidende kan avstedkomme førstesideoppslag og krigstyper i en av landets større aviser. Erlend Loes frustrasjonsutbrudd over en forfatterkollega som oppfører seg stadig mer bisarrt (for ikke å si paranoid) er det ikke vanskelig å slutte seg til, likeså hans forundring over at emnet skulle ha en sånn voldsom offentlig interesse. But there you are, som amerikaneren sier.

Kanskje burde Loe ha sett det komme, all den tid Finn-Erik Vinje erfarte det samme nylig etter postingen om prinsessebarnas navn. Og jeg er sikkert ikke alene som blogger og bloggobservatør om å mene at dette før eller siden ville hende. Det siste året har vi sett en rekke trender som tydet på at bloggmediet var på vei mot et vippepunkt i norsk offentlighet, fra en situasjon der bloggere har fungert som et folkekommentariat til mainstream-medier (eller parasitter på dem, som Knut Olav Åmås i sin tid sa), til også å bli leverandører av innhold til de samme mediene.

Et økende antall gode blogger er en del av trenden, likeså framveksten av fagbloggosfærer, økningen i antall bloggende kjendiser og Twinglys gjennombrudd i nettavisene. Det er ennå et stykke igjen til dette unge samspillet finner sin form. I lang tid fremover kommer de etablerte mediene til å være mest interessert i blogger skrevet av kjendiser. Og bloggere med bakgrunn i andre medier vil slite med bloggformen. Som en av Erlend Loes kommentatorer er inne på, er det underlig at Loe først poster og så vil legge hele diskusjonen død med én gang.

For egen regning kan jeg legge til at forfatteren også hadde stått seg på å dukke opp i kommentartråden. Det ville blant annet ha gitt ham en anledning til å svare kjapt på spørsmål og utdype sitt syn, uten å kaste bort tid på å formulere et leserbrevsvar på Ari Behns flåsete innlegg. Bloggen er som sagt i ferd med å innta sin plass i det offentlige rom, men på sine egne premisser. Blogging begynte som personlige dagbøker på nettet, og derfor vil mange av sakene mainstream-mediene plukker opp være personlige refleksjoner. Men før eller siden vil også vi oppleve at ministre sparkes som følge av bloggpostinger.

Nettaviser og kvalitetsartikler

VG Nett har en lengre sak med Jon Bing, Kristine Løwe og undertegnede i dagens utgave. Anledningen er publiseringen av trafikktall som viser at vg.no er og blir den ubestridte kongen på haugen: VG Nett er simpelthen det mest leste tekstmedium noensinne i Norge. Jeg kommer grundig til orde og er presist gjengitt, men helt nederst i setningen blir jeg litt snau når jeg uten videre sier: “Det er ingen grunn til at kvaliteten på journalistikken vil lide ved å flyttes til nettet.”

Utgangspunktet mitt her er at mediet i seg selv ikke avgjør kvaliteten på innholdet. Det er ikke noe ved cellulose per se som tilsier at journalistikken blir mer skarpskodd når trær må bøte med livet. Derimot er det ikke vanskelig å se at samspillet mellom medier, forretningsmodellene de baserer seg på og brukernes vaner og forventninger spiller en stor rolle. Og det kan selvsagt påvirke journalistikkens form og innhold.

Nettavisen er fremdeles et ungt medium, og bærer preg av en nær fortid der den fungerte som dumpeplass for materiale som var ment å gi mange treff, mens det “ordentlige” stoffet sto på papir. Fremdeles har mange nettaviser (også VG) for vane å skille mellom innhold på papir og nett, men det kommer til å endre seg. Jeg nevnte Christian Science Monitor for VG, en amerikansk kvalitetsavis som fra april i år blir nettavis på ukedagene og kun utgis på papir i helgene.

Denne modellen kan bli aktuell for mange norske aviser i det kommende tiåret, med Dagbladet som en åpenbar kandidat (et populært nettsted, synkende papir-opplagstall og et godt etablert helgemagasin). Når dette skjer, blir nettavisen ikke bare stedet for den som vil ha korte, kjappe nyheter. Nettet blir et must for alle avislesere, også de som ønsker seg lange kvalitetsartikler. Eller om man vil: samspillet mellom mediet, forretningsmodellen og brukerne endrer seg.

Amerikanske nettaviser og -tidsskrifter har lenge innsett dette, og vi ser også en klar trend i den samme retningen i norske nettaviser. Dagbladets Magasinet-seksjon publiserer for eksempel jevnlig lange feature-artikler og intervjuer. VG-artikkelen jeg uttaler meg i er i og for seg et eksempel på det samme: med sine 921 ord er den langt over gjennomsnittslengden på typisk kjappkjappe nyhetssaker av det slaget man finner så mange av på landets største nettjournalistiske dumpeplass, nrk.no.

Dagens ønske: “Corrections and clarifications” på norsk

Jeg snakker om avisen The Guardians faste spalte for rettelser og dementier, som lenge har vært en favoritt blant engelske avislesere. Det er liten tvil om behovet: The Guardian er så kjent for sine mange faktafeil at satiremagasinet Private Eye konsekven har omtalte avisen som “Grauniad”. Men redaksjonen skal ha for at den løser oppgaven kjapt og kontant, og ikke sjelden med et selvironisk glimt i øyet:

A good starting point for a job in confectionery would be to spell the word correctly, which we did not in an article headed So you want to work in confectionary, page 21, Work, October 25.

We misspelled the word bellwether when we called M&S the bellweather of British retail. A bellwether is a sheep that leads the herd, usually wearing a bell (Recession watch, page 6, October 17).

Our obituary of Ted Briggs, the last survivor of the sinking of HMS Hood, said the warship had not fired a shot in anger before sailing to intercept the Bismarck. It had done so many times.

Some confusion arose in a review of a television drama about knife crime as a result of mishearing the term shanking, which means stabbing someone with a knife, as shagging.

Corfu, which we described as accessible only by charter flight, is served by scheduled flights as well as by ferries. The beach at Agni, which we said was accessible only by boat, can be reached via a steep but serviceable road.

The university of St Andrews is far from nestling in the Highlands, as we described it. It is on the east coast of Scotland in the lowland county of Fife.

Dagens ønske er begrunnet i norske avisers begredelige presisjonsnivå, eksemplifisert ved de mange feilene som avdekkes i Martin Ystenes’ Sprøytvarsler eller denne deprimerende opphopningen av feil og slurv. En slik oversikt ville ikke bare være nyttig for lesere og journalister, det kunne også bli riktig underholdende lesning, om ikke så erkebritisk understatement-preget som hos Grauniad. :-)

For TV2 er alt “romforskning”, tydeligvis

VG har en sak om Knut Jørgen Røed Ødegaards rolle som formidler, der undertegnede er sitert som en kritiker av deler av virksomheten hans (og der presisjonen på tittelen på førstesiden – Ødegård skjelles ut av kolleger – er like god som stavingen av navnet og VGs vilje til å erkjenne i artikkelen at man omtaler en av avisens egne spaltister…)

Utgangspunktet er en artikkel i Universitas, der jeg forsåvidt kritiserer den manglende presisjonen på endel av formidlingen (jeg er langt mer bekymret for formen, som i mine øyne bekrefter utbredte fordommer om nerdete forskere), men der mitt hovedmål var å peke på den manglende formidlingsstrategien til norske universiteter og slapt journalistisk håndverk. Et eksempel på sistnevnte finner man i forsvarstalen fra journalist Anders Lyche fra TV2-nyhetene:

Ødegaard blir brukt fordi han udiskultabelt er en glimrende formidler av romforskning, og han vet mer enn nok om disse tingene til å være en adekvat kilde i sammenheng med CERN-eksperimentet.

Selv om forskningen ved CERN også tar for seg astrofysiske problemstillinger, kan man ikke med sin beste vilje kalle Large Hadron Collider for et romforskningsprosjekt. Og hva menes nå egentlig med “romforskning”? Slik jeg tolker journalisten, omfatter det alt fra partikkelfysikk til planetologi. Kall det gjerne flisespikking, men for fagfolk er forskjellene på disiplinene viktige. Blant annet fordi ingen enkeltperson kan ha oversikten over dem alle, ei heller Røed Ødegaard.

Jeg hater vanligvis metaforer, men føler meg tvunget til å bruke en som alle norske journalister burde forstå: å samle all fysikk og astrofysikk i sekkeposten “romforskning”, blir som å omtale alt fra fotball til golf som “ballspill”, og la Drillo få kommentere hver eneste begivenhet. Bortsett fra at man aldri ville gjøre det med sport, selvsagt. Det er et felt som tas på alvor i norske medier.

Artikler redusert til twitring

New York Times skriver vettugt om den mye omtalte Atlantic-artikkelen Is Google Making Us Stupid, som hevder at datamaskinene har fratatt oss evnen til å lese langt og grundig. Artikkelforsfatteren gjør et (høyst tilsiktet) småironisk forsøk på å oppsummere Atlantic-artikkelen i Twitter-format, det vil si på maksimalt 140 tegn, og resultatet er faktisk riktig vellykket:

Google makes deep reading impossible. Media changes. Our brains’ wiring changes too. Computers think for us, flattening our intelligence.

Det fikk meg til å fundere på om ikke metoden kunne brukes på norske artikler. Som den strålende kronikken om forskere og Wikipedia i dagens Aftenposten, der Olav Anders Øvrebø og Torgeir Uberg Nærland oppsummerer intervjuserien de har hatt på Vox Publica:

     Forskere må forstå hvor viktig Wikipedia er blitt, og lære seg hvordan
     man gjør det bedre. Eller lære studentene sine å gjøre det.

Eller hva med denne konsentrerte versjonen av Finn-Erik Vinjes kronikk om arbeidet med en ny utgave av grunnloven på moderne, normalisert bokmål:

     Vi trenger en mer lettlest bokmålsversjon av Grunnloven. Man har modernisert
     språket i lovteksten før, så hvorfor ikke gjøre det igjen?

Dagens futuristiske bortforklaring

“Grosvold” på NRK mister seere så det står etter, og er nå mest populært hos de eldste, melder VG Nett. NRK leter etter en annen forklaring enn at Fredrik Skavlan var flinkere til å få et forlengst ihjelpisket gammelt øk til å framstå som levende, og presterer følgende:

Det er ikke overraskende at «Grosvold» trekker flest seere i det høyeste alderssjiktet. Det er gruppen 60 pluss som er den største befolkningsgruppen og også dem som ser mest TV, påpeker Tolonen.

Tror vi foregriper eldrebølgen en anelse her. SSBs tabell over folkemengde etter alder og fylke for 1. januar 2008 kan nemlig berette at gruppen over 60 år omfatter rundt 970 000 innbyggere, av et samlet innbyggertall i Norge på litt over 4,7 millioner. Grupper som 0-19 og 20-44 er enn så lenge mye større. Dersom “Grosvold” fremdeles skulle fylle fredagskvelden med spas og moro i 2030, vil forklaringen stemme langt bedre med virkeligheten. ;-)

Er mykskjermer framtiden for avisene?

Via EcoGeek fant jeg en peker til en interessant NYTimes-artikkel og YouTube-videoen over, som viser en prototyp på en mykskjerm fra firmaet Plastic Logic. En mykskjerm er, som navnet antyder, en skjerm som kan bøyes og eventuelt rulles sammen. Her er bøyeligheten utnyttet slik at man gjenskaper grensesnittet fra den gode, gamle papiravisen: når brukeren drar i høyre kant, blar avisen én side framover.

Plastic Logic skal ha et produkt med inkluderte abonnementer klart til markedet i første halvdel av 2009, og avsløre prisen på CES-messen i Las Vegas i januar. Det er flere ting som slår meg her. For det første tillater jeg meg å være skeptisk til lanseringsdatoen, etter å ha fulgt ebokmarkedet de siste ti årene. For det andre kan dette nok engang vise seg å være for lite og for seint.

Som NY Times er inne på, er markedssegmentet som leser elektronisk nå vant til å få innholdet gratis. Og i overskuelig framtid vil nettavisene by på en mye rikere leseropplevelse enn mykskjermen, som vil ha relativt lav oppløsning i svart-hvitt, som ikke viser video og heller ikke lar brukeren klikke på pekere eller delta med kommentarer. Muligheten for slike løsninger ligger inntil videre i å overbevise de som fremdeles trives med papiret, om at mykskjermen er svaret. Hvilket vil si at mykskjermen både skal være billig, brukervennlig og god å lese for langsynte, for å ha en sjanse.

Nitimen og webcast om LHC

Om litt skal jeg i Nitimen for å være med på åpningen av Large Hadron Collider. Blir interessant å se hvilken vinkling man vil ha på saken der i gården, men all den tid en reporter fra “Verdt å vite” vil snakke direkte fra CERN vil jeg tro det blir seriøst og bra. For den som ikke hører på radio har altså CERN sin egen webcast på webcast.cern.ch. Vi får satse på at oppfinnerne av verdensveven vet hvordan de gjør slikt… ;-)

Oppdatering: Det gjorde de visst ikke, gitt. Det meldes om store kapasitetsproblemer under lanseringen. Ellers er jeg på Redaksjon Én ikveld for å snakke om dette med en som virkelig har peil, fysiker Bjørn Samseth.

xkcd kommenterer LHC :-)