Arkiv for Medier

I 2014 har New York Times forlatt internett… trodde man i 2005

For ni år siden ble det produsert en liten Flash-video som gjorde rundene i det som den gang gikk for å være sosiale medier (det vil si blogger som denne). Videoen het EPIC 2014, og var ment å være et visuelt scenario for mediebransjen i år 2014. EPIC 2014 var både smart tenkt og elegant regissert i all sin enkelhet, og derfor er den i høyeste grad severdig fremdeles. Har du ikke sett den før, så ta deg åtte minutter til å gjøre det nå.

EPIC

Ferdig? Da håper jeg du har tillatt deg å humre over blunderne som kommer som perler på en snor i denne videoen. Her sies det for eksempel at Microsoft kjøper Friendster i 2005 (det skjedde ikke, som kjent), at selskapet i 2007 lanserer den sosiale nyhetskanalen Newsbotster og at Google og Amazon i 2008 slår seg sammen til GoogleZon. Det ble aldri noen høyesterettssak om GoogleZons bruk av nyhetsstoff på nettet, virkelighetens New York Times ble en pionér på betalingsmur fremfor å trekke seg vekk fra nettet mens Amazon valgte å kjøpe avisen Washington Post fremfor å slå seg sammen med Google.

I rettferdighetens navn bør det pekes på at videoen også har noen fulltreffere. Det er jo faktisk blitt slik at omtrent alle bidrar på sitt vis til nyhetsbildet, at produsent-konsumentmodellen er erstattet av et levende, pustende medielandskap. Koblingen mellom etablerte og det vi nå kaller sosiale medier ble i høyeste grad virkelighet, selv om aktøren ble en annen enn den tenkte. Konklusjonen om at fokus flyttes fra “tunge” nyheter til lett stoff og trivia finner man mye støtte for på db.no og vg.no, for å si det slik. Og den overgripende tanken om EPIC, et system som automatisk skreddersyr medievirkeligheten for oss, kan meget vel bli virkelighet. Tenk “Big Data”.

Når det er sagt: Intet av dette betyr det grann for verdien av denne videoen. Da jeg så den første gang for 10 år siden, var jeg ikke et øyeblikk i tvil om at vi hadde å gjøre med et scenario, et bilde av en tenkt fremtid som først og fremst var ment å få oss til å reflektere over hva som lå foran oss. Det virkelige budskapet er ikke “Google kommer til å eie alt” men snarere: “Expect the unexpected.” Forvent det uventede, og forbered deg på store, teknologidrevne endringer i mediebransjen som vil handle mer lesernes forhold til innholdet enn hva slags medium det leses på.”

Det var i alle fall slik jeg tolket scenariet i sin tid, og det har vist seg å være til stor nytte i mitt arbeid. For eksempel: Da iPad ble lansert i april 2010, ble den av mange sett på som redningen for en tidsskrift- og avisbransje med synkende opplagstall. Som perler på en snor kom iPad-appene som skulle gi folk en “ny leseopplevelse” samtidig som den gamle abonnementsmodellen ble ivaretatt.

Jeg var grunnleggende skeptisk til optimismen den gangen. Ikke fordi jeg tvilte på at iPad ville selge bra (med iPhone-suksessen i ryggen og en ennå oppegående Steve Jobs bak roret i Apple var det nærmest gitt), men fordi alt jeg hadde sett i avisbransjen frem til da tydet på at GoogleZon-scenariet var på riktig spor. Endringene handlet ikke om hardware, men om programvare i samspill med brukervaner.

Leserne hadde vent seg til å finne innhold på tvers av innholdsleverandører og fysiske plattformer, så ideen om at de plutselig skulle snu og gå tilbake til å betale full pris for én kilde ga rett og slett ikke særlig mening. Det andre momentet mange pekte på i forbindelse med iPad-lanseringen var at lesere også var blitt vant til å dele innholdet sitt via sosiale medier. Facebook og Twitter var fremdeles relativt nye fenomener, men var allerede viktige kanaler for å spre pekere til innhold, deriblant nyhetsstoff.

Sosiale medier viste seg å være som skapt for virale spredning av og debatt rundt nyhetssaker. Det er en trend som bare har vokst i styrke frem til idag, da én tweet fra Erna Solberg kan utløse spaltemeter med kommentarer og x antall kalorier brent av på opphissede diskusjoner på og av nettet. Intet tyder på de teknologidrevne endringene i mediebransjen blir mindre i årene som kommer, og som Clay Shirky påpekte i en bloggposting forleden er det faktisk fra nå av vi virkelig vil se forandringer.

Screenshot 2014-08-28 at 11.59.50

 

Årsaken er å finne i grafen over, som viser hvordan nettet har spist opp store deler av det økonomiske grunnlaget for amerikansk presse, nemlig annonseinntektene. Resultatet er nedleggelser og oppsigelser over en lav sko. Også i Norge ser vi en tilsvarende tendens, tross momsfritak, statlige annonsestøtte og generell pressestøtte. Endringene har såvidt begynt.

 

 

Share/Bookmark

The Amazing Race Norge sesong 1: The Good, the Bad and the Ugly

En sesong er over, og det er på tide å oppsummere. Jeg hadde opprinnelig ambisjoner om å blogge om hver episode, men den oppgaven ble raskt uoverkommelig så fort som denne sesongen ble sendt. Isteden følger mitt intrykk av den første norske sesongen av TAR, med noen velmente tips til TV2 om punkter der det er rom for forbedring. :)

THE GOOD

Helheten: Sett under ett var dette en velprodusert sesong. Den kan ikke måle seg med de beste amerikanske TAR-sesongene, men det kan man da heller ikke forvente. Som første forsøk betraktet holdt dette mål i massevis – vel blåst, TV2. Kommer det en ny sesong, kan dere regne med meg som seer.

Programlederen: Freddy dos Santos var litt stiv til å begynne med, men ble fort varm i trøya. Mannen på pit stop-matta spiller en langt viktigere rolle enn man skulle tro, så det gjør mye for programmet at han fikk det til å funke. Få ham til å være aktiv på Twitter under sending, slik Phil Keoghan er, og dere har en virkelig vinner.

Castingen: TAR står og faller med vår interesse for lagene – om de fenger oss nok til at vi vil være med dem på turen rundt kloden. TAR Norge hadde nokslike lag til at det holdt i massevis for oss. Her i huset holdt vi med kameratene Karim og Khabat (synd at seieren glapp, gutter!), men jeg ble også grundig sjarmert av tvillingene Frank og Ivar og venninnene Cathrine og Michelle.

Oppgavene: Fin blanding av oppgaver fra amerikanske TAR og helt nye oppgaver. Selv om det er en stor fordel å være i god fysisk form i TAR, skal oppgavene tilby en kombinasjon av god fysikk, problemløsingsevne, utholdenhet, fingerferdighet, oppfinnsomhet og en dæsj kunsterisk talent. For ikke å si sosiale evner. Alle elementene var på plass i årets norske sesong.

Episode 10 og 11: Oppgaven i episode 10, der lagene skulle finne én filmplakat prydet med Freddy dos Santos og et hint om neste mål (en statue av Bruce Lee), var en virkelig høydare. Det var også lysbæringen inn mot pit stop i neste episode – den perfekte blandingen av misforståelser, forvirring og frustrasjon som skaper dramatikk i TAR. :)

Denne Bruce Lee-statuen var et av målene i episode 10

THE BAD: 

Lengden: TAR Norge er betydelig lengre enn det amerikanske programmet, antagelig for å passe inn i TV2s underholdnings-programflate fra 20 til 21 pluss en halvtime etter nyhetene. I starten er det ikke så merkbart, da man har mange lag som skaper interessante situasjoner. Men etterhvert som det tynnes ut i rekkene, rammes serien av det jeg (av naturlige årsaker) kaller  “Skal vi danse”-syndromet: stadig færre tomannslag som det skal lages like mye stoff om. Da hjelper det ikke å pakke mange oppgaver i en episode – det blir lett litt repeterende likevel.

Klippingen: Når man først har så lang sendetid, er det om å gjøre å presentere det på en spennende måte. Amerikanske TAR har svært effektiv bruk av kryssklipping mellom lagene, som gir en følelse av driv og tempo. I norske TAR ble vi litt for ofte hengende ved det samme laget eller situasjonen for lenge, mens andre lag kunne falle helt ut av radaren. Regner med at det løser seg i en eventuell nesten episode.

Banningen: Jeg kan ikke huske å ha sett noe program på norsk TV der det bannes så mye og heftig som i denne serien. Jeg har veldig lyst til å gjøre min sønn til TAR-fan, men når jeg som forelder er opptatt av å passe på språkbruken (det bannes mye i skolegården idag!) må jeg rett og slett stå over et program hvor potensielle rollemodeller hele tiden lirer av seg eder som fulle sjøfolk. Amerikanske TAR har tydeligvis funnet ut av dette problemet (der blipes det, men ytterst sjelden), og  jeg foreslår at TV2 sjekker med dem hvordan de løste problemet.

Manglende Jorda-rundt-reise: Selv om det ikke er et krav i TAR at lagene skal reise Jorda rundt, gjøres det som regel i den amerikanske serien. Og med god grunn, spør du meg. Et race som omfatter hele Jorda bør gå Jorda rundt, og det ble en skuffelse da det amerikanske kontinent ikke dukket opp på reiseplanen i de siste episodene. Heller ikke Afrika kom med, så hadde det ikke vært for avstikkeren til Sydney kunne man kalt sesongen TAR Eurasia rundt. :)

Manglende flyplassdrama: Mye av handlingen i TAR kretser rundt flyplasser, som rimelig kan være. Kanskje alle deltakerne rett og slett var heldige med flightene sine i denne sesongen, men uansett ble det litt for lite triksing og miksing med flighter, konspirasjoner med flyplasspersonale osv. Resultatet var at lagene gjennomgående startet på ny frisk hver gang de kom til en ny flyplass (i amerikanske TAR har det hendt at lag er blitt liggende et døgn etter de andre pga dårlig flyplassmojo).

Tre nonelims på fire episoder: Når tre av fire sendte episoder i en konkurranse der siste lag normalt ryker ut, ender med at siste lag ikke ryker ut, forsvinner mye av spenningen. Bare nevner det.

THE UGLY

Episode 12: Nest siste episode i sesong 1 var lagt til Almaty (tidligere Alma Ata for skøytenerder) i Kazakhstans. Hver for seg var oppgavene greie nok, men å legge to massive spise-oppgaver pluss en tydeligvis smertefull snøballkrig til samme episode ble litt trist, rett og slett. Sjokoladespising med oppkast ble fulgt av snøballkasting og snørr og tårer som ble fulgt av  tradisjonsmatspising med oppkast. Var ganske glad for at jeg ikke spiste noe foran skjermen, for å si det slik.

Sendeskjemaet: TV2 har sikkert sine gode grunner til å planlegge som de gjør, men å dumpe to episoder som i utgangspunktet oppleves som for lange i samme uke, det ble i overkant. Man blir overmett på TAR, og samtidig er det hele over altfor fort. Litt som sjokoladeoppgaven i Almaty, i grunnen. Ja bortsett fra det poenget med at det var over for fort, da.

Derfor deltar jeg ikke i kommentarfeltdugnaden

Forleden dag ble nettstedet kommentarfeltdugnad åpnet av Helle Cecilie Palmer og Beate Sørum, etter en kronikk i Dagbladet. Hensikten med dugnaden er å ta et oppgjør med ukulturen som har forvandlet kommentarfeltene fra en åpen råk til en åpen kloakk:

Vi har sett oss lei på den ubalanserte kommentarfeltdebatten. Vi mener at grunnene til å holde seg unna kommentarfeltene, nettopp er grunnene til å delta i debatten. [...] Vi inviterer til kommentarfeltdugnad. Vi oppfordrer alle til å ta seg bryet med å argumentere saklig, stille spørsmål og utfordre de fordomsfulle innleggene. Hvis vi er mange nok som gjør dette, kan vi kanskje lykkes i å gjøre kommentarfeltene om til en arena for seriøs samfunnsdebatt, der alle vil delta.

I utgangspunktet er jeg en sterk tilhenger av nettdugnader (jeg har konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å bidra vesentlig til Wikipedia) og jeg mener det er prisverdig å ville imøtegå fordomsfulle ytringer med saklige argumenter. Dette er også noe jeg stadig gjør i det fysiske rom, i min rolle som foreleser om fremtidstemaer som den demografiske utviklingen i Norge og verden forøvrig. Likevel kommer jeg ikke til å delta i kommentarfeltdugnaden, av tre årsaker.

Dugnaden er dømt til å mislykkes
Etter å ha fulgt avisenes kommentarfelter i flere år (jepp, jeg har en masochistisk strek) er det åpenbart for meg at skribenter med et sterkt høyrevridd og innvandringsfiendtlig ståsted dominerer debatten. Under Dagbladet-kronikken til Palmer og Sørum er det nå nesten 2000 kommentarer, og du skal ikke ha lest mange av dem før du skjønner hvor håpløst det vil være å imøtegå alle påstandene der med saklig kritikk. Og dette er altså bare én artikkel i én avis. Kommentarfelter med tilsvarende – og langt verre – innhold og tonefall finnes i nettaviser over hele landet.

Tar ikke kommentarfelttraverne deg med sitt blotte antall, tar de deg på utholdenheten. Helt siden gode, gamle USENETs dager har vi hatt debattanter som dominerte rett og slett fordi holdt ut lenger enn alle andre. Kommentarfeltet er fullt av slike nettroll, og den som skal imøtegå usakligheter i kommentarfeltet må følgelig være villig til å stå løpet ut og besvare mange og lange innlegg som er skrevet til alle tider på døgnet.

Kommentarfeltet er mer en arena for sterke følelsesytringer enn et forum for kjølig, saklig debatt. Jeg syns fremdeles Even Westvangs beskrivelse av kommentarfeltene som “sinnaposer” er treffende – mer enn noe annet er dette steder der folk ventilerer sin frustrasjon over det som måtte ergre dem. Det gjør sikkert godt å ventilere for dem det gjelder, men for utenforstående oppleves det som ganske fremmedgjørende. Og i mine øyne er det nettopp de sterke følelsene som mer enn noe annet gjør kommentarfeltene irrelevante.

Livet er for kort til uvesentligheter
I utgangspunktet trodde mange (også jeg) at kommentarfeltene kunne bli et nyttig tilskudd til den offentlige samtalen, et demokratiserende møtested for høy og lav. Isteden lever de sitt eget liv, og dyrker fram en sær subkultur med synspunkter og et tonefall som gjør at folk flest holder seg unna. Få skygger lenger unna enn maktmenneskene og meningsbærerne som så ofte er mål for kommentarfeltets raseri, som journalister og mediekommentatorer, politikere, ledere for offentlig og privat sektor osv.

Og kan de gjøre med den aller beste samvittighet. For blant dagens mange debattarenaer skal du lete lenge etter noen som er mindre betydningsfull enn akkurat kommentarfeltene. Av natur er de reaktive: engasjement og temperatur avspeiler direkte temavalg og vinkling på innhold produsert av andre (som regel en journalist). Feltene skaper intet nytt på egen hånd, leverer ingen nye ideer og heller ingen nye stemmer til samfunnsdebatten (tenk på hvor mange bloggere og twitrere som sprengt mediegrenser, og tenk så på hvor mange kommentarfeltdebattanter som har oppnådd det samme).

I grunnen lærer kommentarfeltene oss utenforstående lite annet enn at det finnes ganske mange som er ganske sinte og/eller redde for ganske mye.

Dugnaden legitimerer atferden
“Don’t feed the troll” er et gammelt råd for nettdebatt som ikke bare handler om at du ved å svare på usaklige utspill inspirerer folk med imponerende utholdenhet (se over), men også om at du på sett og vis legitimerer atferden. Hvis du for eksempel velger å svare på kommentaren fra “trieste” som hevder at “Ap importerer nye Ap-stemmer fra den 3. verden” (se under) har du samtidig anerkjent anonymiteten og nivået på retorikken.

Sakset fra en av Magnus Forsbergs gode collager av nettkommentarer

Langt på vei mener jeg at kommentarfeltdugnaden fremstår som legitimerende for kommentarfeltene som helhet. Hvis dette mot formodning skulle fungere, vil jo avisene kunne unnskylde seg med at debatten ikke lenger er så ensidig og usaklig. Initiativet signaliserer dessuten at avisens kommentarfeltene er viktige (noe de altså ikke er), det reduserer avisens moderatorarbeide og ikke minst skaper det engasjement.

Tilhengere og motstandere av dugnaden kommer til å krangle så busta fyker så lenge tilhengerne gidder å henge med  - hvilket neppe er særlig lenge. I mellomtiden triller annonsekronene inn. Mitt syn her er krystallklart: Det var avisene som skapte dagens kommentarfelter, og det er de som eventuelt bør rydde opp. Frivillige bør ikke la mediehusene slippe unna sitt juridiske og moralske ansvar ved å gjøre kommentarfeltene til en litt mindre abnorm debattarena.

Men er det ikke farlig å ignorere kommentarfeltene?
Tja. Det er neppe farligere å ignorere de mest ekstreme kommentarfeltdebattantene enn alt det andre ekstreme innholdet på nettet vi jevnlig ignorerer. Som for eksempel hjemmesiden til holocaustfornekteren David Irving, der du gratis kan laste ned hans bøker (som er skremmende velskrevne og overbevisende – det vet jeg av erfaring).

Det vil føre for langt å ta debatten om eventuelle skadevirkninger av filterbobler eller ekkokammereffekt i kommentarfelter. Den regner jeg med at vil dukke for alvor igjen når Fjordman inntar vitneboksen i Oslo tinghus. Her og nå konstaterer jeg bare at ekstreme holdninger alltid har eksistert, og at det virkelig vesentlig nye er at det er blitt så enkelt for ekstremister å spre sitt budskap. Faktisk så enkelt at imøtegåelse er en umulig oppgave for folk ned et normalt tidsskjema.

Nok en gang: dette er ikke en oppfordring til passivitet. Støter du på uakseptable holdninger, bør du imøtegå dem på en respektfull og saklig måte hvis du føler deg istand til det. Ta isteden dette som et hint fra en erfaren debattant som forlengst har lært å velge sine slag – og ikke minst sine slagmarker – med omhu. Bruk argumentene dine der de har en sjanse til å bli hørt og bety noe, som i avisenes ordentlige debattsider, i den anstendige delen av bloggosfæren, i lokalpolitikken, i lunsjpausen på jobben, på skolen, blant venner og familie eller hvor det nå måtte passe.

Glem ikke at det noen ganger er riktigst å vende ryggen til. Vend ryggen til kommentarfeltene. De fortjener ikke bedre.

Oppdatering fredag kveld: Så langt har det ikke vært nødvendig å minne om det, men for ordens skyld: moderasjonsreglene på denne bloggen skiller seg fra nettavisenes på noen vesentlige punkter. Vær gjerne kritisk til punktene som er nevnt over, men hold et anstendig tonefall og – ikke minst – hold deg saken. Vurderes du som ubehøvlet eller off-topic blir kommentaren ikke godkjent.

Saken i dette tilfellet er altså ikke norsk innvandringspolitikk eller romfolk eller asylsøkere, men avisenes kommentarfelter og hvorvidt andre enn en fast og trofast skare skal bry seg om dem.

The Amazing Race Norge, episode 2: Velkommen til bæsj

Så var løpet igang igjen, og de 10 gjenværende lagene tok flyet fra Dubai til New Dehli. Nok en gang fikk vi se et eksempel på The Amazing Race (TAR)-fenomenet “bunching”: fordi alle havner på samme transportmiddel, får man en oppsamling av lagene som fører til at eventuelle forsprang nulles ut. Jeg følte virkelig med Kari og Bjørn da de opplevde sitt taxi-mareritt. Jeg har vært i Delhi selv, og opplevd å få en taxisjåfør som ikke snakker engelsk, ikke har anelse om hvor han skal og som så går tom for bensin underveis.

Når det er sagt, var konsekvensene for laget ikke altfor dramatiske. De ankom til den enorme og uoversiktlige bussterminalen som var utgangspunkt for reisen videre til Agra, i tide til nå samme buss som fire andre lag. Seks lag som hadde klart å orge seg en skranglete lokalbuss ankom først, og begynte på oppgavene i byen de fleste forbinder med Taj Mahal (og de av oss som trekker på årene ofte forbinder med Lørdagsbarnetimen og Aimée Sommerfelts bok…)

Når man står overfor et veivalg i Amazing Race står det ofte mellom en oppgave som er fysisk krevende men som kan gjøres unna raskt for den som har styrken, eller en potensielt mer tidkrevende oppgave som ofte krever fingerferdighet. I Agra kunne lagene velge mellom å bære 50 kilo med ull fra et karderi til et veveri, eller slipe og tilpasse små mosaikkfliser. Jeg mistenker at våre to venner fra forrige episode, Karim og Khabat, ville ha foretrukket ullbæringen – å slipe flisene virket temmelig frustrerende. Og joda TV2, vi skjønte at de var frustrerte etter det første skjellsordet. Ikke nødvendig å dvele ved det. :)

Venninnene Michelle og Cathrine og brødrene Frank og Ivar gjorde et smart grep da de inngikk en allianse. Selv om samarbeid sjelden varer lenge med det voldsomme tempoet man holder i TAR, har det reddet mangt et team fra å bli eliminert. Så fortsett med det helt til den uunngåelige oppsplittingen kommer – det blir som regel ganske underholdende TV av det også…

Bibelens ord om at de siste skal bli de første, og de første de siste (Matteus 20:16, om du er interessert) kunne stå som motto for TAR. Karim og Khabat, som løp inn til en overbevisende førsteplass i førte episode, slet med å holde tritt med hovedfeltet i denne episoden. Og da de hadde rast gjennom produksjonen av 50 indiske kukaker (derav tittelen på postingen) og stablet 200, støtte de på en puslespilloppgave.

Ja, du leste riktig. Et godt, gammeldags puslespill. Vinnerne av etappen, Truls og Morten, for gjennom oppgaven og løp til pit stop, fulgt av det ene laget etter det andre. Men altså ikke Khabat, som slet med å fullføre mens kompisen måtte se på med økende frustrasjon. Nå kan man selvsagt si fra sin myke TV-stol: men hvor vanskelig kan et 250 brikkers puslespill være? Vel, hvis du som Khabat aldri har puslet før vet du kanskje ikke at det lønner seg å legge opp kantene først. Han måtte lære seg å pusle fra grunnen av mens kamera gikk og konkurrenter stormet forbi. Temmelig imponerende, spør du meg.

Det som reddet kompisene denne gangen var firemenningene Pål-Christian og Ivar, som tydeligvis slet med tempoet under hele etappen. Kjenner jeg India rett, hjalp det sikkert ikke med varme, enormt lydnivå, ukjente lukter og mennesker, mennesker, mennesker. De kom sist, og ble som forventet eliminert. Ja, for selv om programleder Freddy, som forøvrig begynner å bli varm i trøya, insisterer på at et lag kan bli eliminert, vet erfarne TAR-seere bedre. Siden forrige episode sluttet uten eliminasjon, måtte noen ut nå.

Så adios PC og Ivar, og lykke til med å klatre oppover på lista i neste episode Karim og Khabat. Vi på Tøyen krysser fingrene for dere. :)

The Amazing Race Norge – Episode 1

Du står i første etasje i verdens høyeste bygg og spør: “Går heisen oppover?” Det er The Amazing Race (eller TAR blant venner) i et nøtteskall. Det er et kappløp jorda rundt der alt handler om å komme raskest over målstreken, med et enormt tempo og stressnivå og der selv den beste kan miste hodet og rote seg bort iblant. For mange blir synet av mennesker som løper gjennom flyplasser og togstasjoner antagelig bare en stressende påminnelse om dårlige reiseopplevelser, men jeg elsker det.

Jeg har sett hver eneste episode av den amerikanske serien (som nå er inne i sin 20. sesong, som har vunnet en drøss med Emmyer og fremdeles har anstendig rating), og jeg kommer til å se hver eneste av den norske. For meg har TAR, med sitt motto “The World is Waiting” alltid vært den rake motsetning til de stillestående, klaustrofobiske konseptene av typen “samle folk i et hus/hotell/øysamfunn og vent på at de begynner å krangle”.

Bevares, det kjekles og konspireres også i TAR, men det er reisen, oppgavene som skal løses underveis og de uunngåelige komplikasjonene som oppstår når 11 lag skal komme seg rundt kloden, som er hovedsaken. Det store spørsmålet jeg som TAR-fan stilte meg igår kveld, var om TV2 hadde lykkes med å gjenskape tonen som har gitt den amerikanske originalen en så trofast tilhengerskare.

Min hovedkonklusjon så langt er: dette ser lovende ut. Det til tross for at TAR Norge gjorde et grep som den amerikanske serien såvidt jeg husker bare har gjort én gang før, nemlig å fravike regelen om at det handler om å komme først over målstreken og isteden eliminere et lag helt i starten.

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor: på denne måten får serien trøkk fra første minutt, istedenfor at seerne må vente i to timer og tjue minutter på å få vite hvem som røk ut. Ja, for episoden var lang - den fylte hele TV2s reality-flate fra 20 til 21 og deretter fra 21.40 til 22.20 (her er jeg enig med VG, som liker programmet men som gir trekk for den lange pausen).

Den aller første oppgaven gikk ut på å plassere tre flagg ved siden av en setning skrevet på språket i landet (kinesisk, russisk og arabisk), og så komme seg til Gardermoen for å finne én av ti billetter. Laget som kom for sent til å finne en billett røk ut. Og straks fikk vi to typiske TAR-twister, da laget som løste språk-oppgaven sist klarte å passere et raskere lag på vei til OSL – et lag som attpåtil kom fra Oslo og som dermed burde ha fordelen av hjemmebane.

Men slik er det altså sjelden i TAR, og man kan ikke annet enn føle med osloguttene Kenneth og Hakan, som takket være ferskt sertifikat og et uheldig veivalg via Oslo sentrum ble stående igjen på flyplassen mens resten av lagene dro til Dubai. Der besto oppgaven i å finne en kamel-eier kalt Hassan på flyplassen, og så bli med ham ut i ørkenen. Derfra gikk det slag i slag, med kjøring og løping gjennom Dubai by, til lagene stormet inn til “pit stop” rett ved Burj Khalifa (verdens høyeste hus).

Mange av oppgavene som ble utført i Dubai var repriser på oppgaver fra amerikanske TAR, og ikke av de mest interessante jeg har sett. Mye av dramatikken i siste halvdel handlet – som det ofte gjør i denne serien – om hvordan forvirring, fobier (høydeskrekk meldte sin ankomst, ikke overraskende) og  misforståelser av oppgavene ville slå ut. Hvilket bringer meg til castingen. Ideen bak tar er at hvert lag er et par med et forhold til hverandre, enten man er i slekt, er partnere eller venner.

I amerikanske TAR er det en del partyper som går igjen, som to blonde venninner, treningsfanatikere, foreldre og barn og par med en konfliktfylt historie (siste USA-sesong kan by på “Dating Divorcees”, fex). Og joda, vi ser noe av det samme her, som med bestevenninnene Michelle og Cathrine og far og datter Tor Einar og Cathrine. Men der USA-TAR gjerne blir veldig emosjonell og touchy-feely på parforholdene, holder TV2-varianten en litt mer nordisk distanse. Det syns jeg er helt greit.

En annen forskjell er språkbruken, i TV2s disfavør. Jeg kan ikke huske å ha sett en TV-serie der det bannes så høyt og ofte som her. Det går i f*en og h*lvete og j*vla over en lav sko, enten det går dårlig eller bra for lagene. Kall meg prippen, men dette er noe jeg håper TV2 innskjerper overfor deltakerne før en eventuell sesong  2 (hadde dette vært USA-TAR, ville halve programmet vært blipeti-blip, selvfølgelig).

Den tredje forskjellen er programlederen. Newzealandske Phil Keoghan har fulgt den amerikanske serien fra starten av. TV2 har valgt tidligere fotballspiller og nå ekspertkommentator Freddy dos Santos til å lede programmet, og han gjør stort sett en god jobb. Det eneste stedet hvor det virker som om han sliter er ved pit stop, der det ble utdelt noen litt halvhjertede klemmer og ellers ikke så mye mer (her pleier Keoghan å prate med deltakere og følge opp hendelser underveis). Men jeg regner med at det går seg til i løpet av serien.

Ingen TAR-anmeldelse uten en gjetning på hvem som vil gjøre det bra fremover, selvsagt. Igår kom kompisene Khabat og Karim først over målstreken, og det virket høyst fortjent. De var på hugget hele tiden, gjorde få feil og var flinke til å spørre seg fram. Ditto for nr. to og tre, Julie/Vichy og Bjarne/Vilde. Sistnevnte gjorde forøvrig et annet lag en stor tjeneste da de tok vare på en glemt rumpetaske med pass og penger (å miste passet fører automatisk til eliminasjon i TAR) for venninnene Michelle og Cathrine. La oss håpe at venninnene er klar over fenomenet TAR-karma: det kan fort lønne seg å gjengjelde en så stor tjeneste. :)

I motsatt ende av skalaen finner vi brødrene Frank og Ivar, som så ut til å slite endel med å finne fram. De er et artig lag, men jeg har mine tvil om at de blir værende lenge i konkurransen om de fortsetter som nå. Neste episode (som visstnok går allerede førstkommende mandag) vil vise om jeg får rett. Og da vil vi også se en eliminasjon ved pit stop, med all den dramatikken det kan innebære. Jeg gleder meg allerede, og det er faktisk en god stund siden jeg sa det om en serie på TV2.

 

Tok jeg feil i nettdebattspørsmålet?

Det er et spørsmål det er verdt å stille seg, etter at jeg har deltatt i et lite Aftenposten-prosjekt de siste ukene. Bjørn StærkIda Aaalen og undertegnede ble bedt om å skrive hver vår kronikk for nettutgaven, og så delta i og moderere debatten i kommentarfeltet under saken. Etterpå ble vi spurt av debattansvarlig i Aftenposten, Mina Hauge Nærland, om hva vi syntes om erfaringen. Det resulterte i denne saken.

Jeg har tidligere sagt tydelig fra hva jeg mener om nettavisdebatten, og kommentatoren Børge mener at jeg i Aftenposten handler i strid med det jeg tidligere har skrevet om å legge ned kommentarfeltene. Til det er det to ting å si. For det første: i bloggpostingen der jeg utdyper synet mitt (et avisintervju blir av sjelden nyansert nok, er min erfaring) skriver jeg ikke at alle kommentarfelt skal legges ned.

For det andre: jeg tok utgangspunkt i kommentarfeltene slik de fungerer nå. Idag ser avisenes strategi stort sett ut til å være “tøm og røm” – legg ut en sak og skygg banen, og håp på at kommentatorene som snakker seg imellom ikke sporer helt av. I noen tilfelle går det bra, men om emnet er kontroversielt ender det altfor ofte i en hjemme alene-fest for kommentartroll og skrikhalser.

Grunnen til at jeg takket ja til Mina Nærland Hauges forespørsel, var at det ga meg sjansen til å teste ut en hypotese jeg har kolportert lenge: om artikkelforfatter er synlig tilstede i et kommentarfelt, kan tonefallet dempes betraktelig. Det er basert på elementær psykologi, og underbygges av mange års erfaring med kommentardebatt i blogger.

Derfor forpliktet jeg meg til å skrive en artikkel, og så sette av noen timer til debatt samme dag som artikkelen ble publisert. Jeg ville skrive en artikkel som var aktuell og som engasjerte leserne, og valgte derfor det tilstundende 7-milliardersmerket for Jordas befolkning.

På forhånd var jeg veldig usikker på utfallet. Jeg har diskutert befolkningseksplosjonen mange ganger i alle slags sammenhenger, og vet at den lett blir en diskusjon om at brune mennesker formerer seg som kaniner, og at Jorda i sin alminnelighet er dømt til undergang så løp mot fjellene med hermetikk og gevær alle mann.

Men ganske snart viste det seg at kommentatorene klarte å holde seg i skinnet, også når de var fykende uenige med mitt optimistiske samfunnssyn. Jeg la meg på samme maksimalistiske strategi som jeg prøver å følge i denne bloggen, hvilket vil si at jeg leser alle kommentarer, besvarer så mange som mulig og kun sletter i ytterste nødsfall. Stilles det spørsmålstegn ved det jeg skriver (det var det flere som gjorde), forsøker jeg å underbygge mitt svar med peker til troverdig kilde.

Da en kommentator prøvde seg med et utspill om kannibalisme, kunne jeg ha eskalert debatten ved å påpeke det dypt uetiske i å slenge om seg med slikt i denne settingen. Isteden valgte jeg å henvise til den legendariske og for temaet svært aktuelle science fiction-filmen “Soylent Green.” Nærmere å slette en kommentar enn dette kom jeg aldri, forøvrig.

Alt i alt var jeg fornøyd, og det virker som om kommentatorene var det også. Min hypotese om at nærvær bedrer debattklimaet ble bekreftet i dette tilfellet. På den annen side: Bjørn Stærks gode innlegg om tonefallet blant innvandringskritikerne i Norge fikk et langt mer turbulent kommentarfelt. Han la seg også en maksimalistisk linje, i den forstand at han med hard hånd slettet alle innlegg som ikke holdt seg til temaet.

Resultatet ble med hans egne ord en debatt som ikke ble så veldig interessant. Aftenpostens Knut Olav Åmås mente derimot at Stærks debatt var sterkest, fordi den hadde høyest temperatur. Jeg er på linje med artikkelforfatteren her. “Temperaturen” som mediefolk ser ut til å være så glade i formidler ikke stort annet enn det vi allerede vet: visse temaer gjør endel mennesker skrekkelig, skrekkelig sinte. Big deal.

Det er nettopp dette jaget etter temperatur for temperaturens skyld som har gitt nettavisenes kommentarfelter et så dårlig rykte på seg. Det vil også gjøre det vanskelig å rekruttere fra et bredere segment av profesjonelle skribenter og fagfolk om man skulle ønske å la dette eksperimentet bli utgangspunkt for noe mer permanent. Ja, for det er altså tre hardbarkede nettdebattanter Aftenposten valgte i dette tilfellet. Flertallet av Aftenpostens skribenter vil kvie seg for å gå inn i en debatt på de røffe premissene som Stærk håndterte.

Så til spørsmålet i tittelen: jeg mener fremdeles dagens hovedstrategi er dømt til å mislykkes. Men erfaringen fra Aftenpostens eksperiment har gitt meg et visst håp om at kommentarfeltene ikke er ureddelige likevel. Lett blir det uansett ikke. Skal kommentarfelene komme seg ut av bakevja av irrelevans de nå befinner seg i, kreves det en ny strategi, mer penger og kanskje også en holdningsendring fra nettavisenes side.

Amazing Race på norsk – den beste TV-nyheten på en god stund

Jeg må tilstå min hemmelige last: jeg liker velprodusert reality mer enn de aller fleste andre TV-genre. Klaustrofobisk drittsekk-TV av typen Robinson eller glad-TV av typen “Gøy på landet” har jeg lite til overs for, men gi meg gjerne Hellstrøm på oppdrag, Luksusfellen, kokkekrig på kniven i Top Chef eller til og med “Grensevakten”.

På mitt private reality-Pantheon er det likevel ingen som kan måle seg med en serie som ikke lenger vises på norsk TV, og som jeg derfor har Peter Sunde et al å takke for at jeg fremdeles kan følge. Jeg snakker om Amazing Race, som er inne i sin 19. sesong. Jeg har sett hver eneste episode av serien, og har med unntak av den ulykksalige sesong 8 (der lagene var familier som stort sett dro rundt i USA, et ikke gjentatt eksperiment) vært sterkt engasjert hele veien.

På en måte er det rart, for opplegget for Amazing Race følger samme oppskrift hver sesong. Vanligvis er det 11 lag på to personer hver som starter fra en by i USA, og som deretter må komme seg så raskt som mulig rundt Jorda (mot øst eller vest, det varierer fra sesong til sesong) via 12 etapper eller “pit stops” i ulike land. I hvert land får lagene ulike oppgaver å utføre og episodene viser lagenes kamp for å komme først til episodens pit stop.

Laget som kommer først får gjerne en premie (ofte en reise), mens det siste laget blir eliminert i de fleste tilfelle (det er alltid et par omganger der ingen ryker ut - såkalte non-elimination points – i hver sesong). Laget som først løper over målstreken i USA får en million dollar. Det høres altså enkelt ut, og er det i stor grad. Så hvordan kan det ha seg at serien har vunnet så mange priser og stadig har så mange seere at opptakene til sesong 20 nå har startet?

Det vil jeg tro er et hovedtema hos TV2 nå. Norge slutter seg nemlig til den celebre gruppen med land (Brasil, Israel, Kina og Australia) som lager en lokal utgave av serien. Som trofast seer mener jeg seriens suksess hviler på fire hovedsøyler som TV2 må få på plass for å lykkes i Norge.

Det handler om å reise til fjerne og eksotiske steder. I denne serien er veien virkelig målet. Fly er utgangspunktet for reiser fra land til land, men deretter går det i alt fra buss og lyntog til tuktuk. Stort sett bos det ikke på luksushoteller, og det hender man må overnatte utendørs for å rekke en severdighet eller et transportmiddel som åpner tidlig. Det er gir serien et backpacker/Interrail-aktig preg som vi som er glad i å reise vet å verdsette – enten vi har lyst til å gjøre det samme selv eller ei. Samtidig viser serien hvor fantastisk spennende og vakker – rent ut sagt eventyrlig – kloden vår er.

Klassisk AR-utfordring: spise 2 kilo kjøtt i Argentina for å gå videre

Oppgavene. Produsentene av AR er stort sett svært flinke til å finne oppgaver som tar utgangspunkt i landet og kulturen konkurrentene suser gjennom. Å plante ris, reparere motorsykler, hoppe i strikk, lære barn engelsk, trene minerotter, spise en kilo kaviar, danse for penger, løse gåter av ulike slag, danse, dykke, telle buddha-statuer, bygge IKEA-hyller, stå på rulleski (skjedde i Norge) og plassere flagg i riktig rekkefølge er blant de mange hundre oppgavene som er gitt og løst i årenes løp.

Overraskelsene. Alt som kan hende med vanlige globetrottere, skjer også med deltakerne i AR. Kunnskapsløse drosjesjåfører, språklige misforståelser, mistede pass og forsinkede fly har sendt sendt lag ut av konkurransen og kullkastet alle rankinglister ved flere anledninger. I land der engelskkunnskapene er dårlige og gateskilt en sjeldenhet er det vanlig å sende deltakerne ut på leting etter etter en spesiell adresse eller et hint som er plassert i offentligheten. ARs farger er gul og oransje, en såpass vanlig kombinasjon at lag lett kan ende på villspor.

Stressede deltakere leser ofte oppgaveteksten feil, og får straffetid eller må gjøre oppgaven om igjen. For bare et par uker siden ble et lag som besto av to tidligere vinnere av Survivor (USAs Robinson), og som dermed mente de hadde hadde et favorittstempel, slått ut fordi de ikke løste oppgaven til punkt og prikke.

Castingen. Det høye tempoet (ifølge produsentene filmes 12 episoder på 23 dager) og fokuset på oppgaver gjør at det blir relativt lite tid til det kvasiintime småpjattet som ofte er det kjedeligste ved realityserier. Når det er sagt, spiller lagsammensetningen en viktig rolle. Lag på to og to gir åpenbare konstellasjoner som gjentar seg fra sesong til sesong, som søsken, ektepar, kjærestepar, vennepar og kolleger.

Kjendisfaktoren er ikke plagsomt høy, og hangen til å ha med fotomodell-lag oppveies gjerne av mer gjennomsnittlige amerikanere. Man er tydeligvis opptatt av en grei etnisk balanse, og pleier også å ha med minst ett homofilt par i hver sesong. God fysisk form er viktig, men ikke avgjørende. Deltakerne får ikke ha med seg mobilelefon eller andre elektroniske hjelpemidler, og må spørre og grave og akkedere seg over kloden. Det gjør sosial intelligens og språktalent er vel så viktige suksessfaktorer.

Jeg ser at TV2s påtenkte programleder Freddy dos Santos vil unngå drittsekk-tv, og det ligger litt i seriens natur at AR blir bedre i så måte enn mange andre serier. Drivet underveis er for stort, overraskelsene for mange og skiftene for hyppige til at det er mulig å inngå varige allianser. En oppgave kan sende den ene halvdelen av en allianse til topps mens den andre går til bunns, og siden det kun er rekkefølgen i mål som avgjør samtidig som man slår hardt ned på regelbrudd, er det mindre rom for å baksnakke, konspirere eller gjøre mer eller mindre usømmelige ting enn i tilsvarende serier.

Man må altså få Freddy dos Santos til å gjøre en like god jobb som Phil Keoghan, og bør i løpet av første sesong ha minst ett eller to lag som er karismatiske og interessante å følge videre. La oss håpe at de ikke faller for fristelsen til å caste for tett opp mot “71 grader nord”, som peker seg ut som den åpenbare konkurrenten. Noen av de mest interessante lagene på AR har ligget svært langt fra det etterhvert fryktelig monotone frisksportidealet til TVNorge-serien. Stikkord for AR-kjennere er Danny og Oswald, Kynt og Vyxsin og Mel og Mike, for eksempel.

Uansett ser jeg fram til denne norsk TV-premieren med sjeldent stor forventning, og kan bare si som Phil pleier å si i åpningen: ”Good luck… travel safe… go!”

Å faen-faktoren. Eller: Derfor bør avisene droppe kommentarfeltet

Ikke helt optimal timing, dette: for noen dager siden ga jeg et intervju til Klassekampen der jeg kom med et bidrag til debatten om nettdebatten som tydeligvis vakte engasjement. Telefonen sto ikke mandag formiddag, og mange benyttet anledning til å kommentere saken på Twitter. Normalt stiller jeg gjerne opp for å følge opp egne uttalelser, men nå har det seg slik at jeg fremdeles er feriepappa denne uka mens Jorunn er på jobb.

Åtteåringen har fremdeles prioritet, og dermed var det utelukket å stille i radiostudio eller gi lengre intervjuer. Når det er sagt kan det opprinnelige intervjuet leses her, og det burde være fyllestgjørende nok. Siden saken passende nok ikke har kommentarfelt, passer det godt å gjenta og delvis utdype mitt hovedpoeng et sted som er åpent for debatt.

Og poenget mitt er altså dette: jeg tror det beste for nettavisene ville være å droppe kommentarfeltet som hektes på de fleste saker. Jeg har ingen problemer med å se at det er situasjoner der emnefokus og/eller demografi gir fruktbare debatter på nyhetsnettsteder, som f.eks. på NRKBeta eller under Kristine Løwes Digitalt-artikler på VG Nett. Men unntakene er få, og etter å ha fulgt kommentarfeltene og deltatt i debatten om dem i en årrekke, er jeg kommet til at vi ofte står overfor redningsløst dysfunksjonelle nettsamfunn.

Siden USENETs dager har forskjellen mellom gode og dårlige nettdebatter til sjuende og sist handlet om den sosiale interaksjonen mellom debattantene. Typisk for dysfunksjonelle debatter er et uhøflig og hissig tonefall og en “ekkokammer-effekt” som favoriserer den som er sta, høyrøstet eller som klarer å messe i vei om det samme uansett hva de andre diskuterer. Internjustisen som regulerer funksjonelle nettsamfunn slår sjelden inn på slike steder, og moderate og kunnskapsrike brukere skygger unna.

Det er altså ikke noe nytt ved det som har skjedd i nettavisenes kommentarfelter, og tross mange feilskjær skal jeg ikke klandre avisene for at de har holdt ut så lenge. Det var i sin tid rimelig å anta at nettaviser kunne spille den samme viktige rollen i den folkelige nettdebatten, som papiravisene har gjort i samfunnsdebatten i moderne tid. Det var verdt et forsøk. Men nå kjenner vi fasit: det mest slående med nettavisenes kommentarfelter er ikke hvor ufyselige de kan være, men hvor grunnleggende irrelevante de er for samfunnsdebatten forøvrig – både på og av nettet.

Den mest populære kommentaren på db.nos sak om opptøyene i Storbritannia viser
hvorfor moderate, kunnskapsrike brukere har stukket av forlengst. Det nytter bare ikke.

Ikke bare for de 93% av folket som ikke skriver i kommentarfeltet i løpet av en gitt måned, men også for avisenes egne ansatte, og kildene deres. Få – om noen – av de mange kommentatorene og journalistene som nå drøfter nettdebatt, er selv aktive i kommentarfeltene. Som ofte brukt kilde er jeg ikke alene om å ha oppdaget at sjansen for å få en sak plukket opp av en avis er mye større om jeg skriver på Twitter eller i en blogg, enn om jeg deltar i avisens eget kommentarfelt. Alle har i grunnen skjønt det forlengst.

I debatten om debatten er det fremdeles mange som mener at problemet er løsbart, at hele konseptet kan rebootes. Jeg tror det er spilt møye. Det store flertallet av potensielle brukere er forlengst etablert på andre arenaer, og har etter 22. juli færre incentiver enn noensinne til å skifte mening. Å snu en massiv trend på nettet er vanskelig nok under normale forhold (bare spør Google). Når utgangspunktet er arenaer som måtte stenges etter terroraksjonene på grunn av det ekstreme innholdet, er jobben bortimot umulig.

De fleste store nettsamfunn opplever problemer med dårlig debattkultur
og ekstreme ytringer, uten at det gjør avisenes problem noe mindre.

Neida, jeg tror ikke noen kommer til å følge min anbefaling. Mer sannsynlig er det at aviser som droppet debattfeltet for en periode, følger opp med en strengere kommentarpraksis. Kanskje kommer det krav om å skrive under eget navn. Selv om det kan redusere antall overtramp, er det i seg selv ikke nok til å rette opp kommentarfeltenes elendige renommé. Og noen garanti mot fremtidige uhyrligheter er det ikke. Skjermdumpen over, fra en debattråd som ble slettet som følge av innholdet, viser hva folk får seg til å si under fullt navn. Påtvunget bruk av fullt navn kan rett og slett føre til at flere venner seg til å gjøre det samme.

Å avskaffe anonymiteten (som i seg selv er problematisk, noe jeg sier mer om i Klassekampen) vil heller ikke fjerne en viktig årsak til raseriet i kommentarfeltet: “å faen”-faktoren. “Å faen” er vår variant av amerikanernes “Hey Martha”, i betydningen en sak som skal få leseren til å stoppe opp og utbryte “å faen” når den leses. Aviser både kan og skal lage saker som engasjerer leserne, og VG og Dagbladet er flinkere til det enn de fleste. Men hekter avisen kommentarfelt på en “å faen”-sak, følger det ganske naturlig at mange ytrer nettopp dette. Høyt og tydelig, igjen og igjen, enten det er innvandring, NAV, syklister eller rovdyr som diskuteres.

Et poeng på tampen: Dette handler ikke om ytringsfrihet. Nordmenn har aldri hatt større frihet og flere muligheter til å ytre seg enn akkurat nå. I et land der halvparten er aktive på Facebook og rundt én av ti har prøvd seg som blogger, er det uansett ingen stor innsnevring av ytringsrommet om noen få kanaler stenges. Dette vet også kommentarfeltveteranene godt, og tross pratet om sensur diskuterer de åpent seg imellom hvor de skal flytte (og altså benytte sin lovbeskyttede ytringsfrihet) når storavisene strammer inn.

Å droppe kommentarfeltet vil sikkert føre til lavere trafikk på enkelte saker, og for alt jeg vet går det ut over annonseinntektene. Men det finnes også plussider. Man sparer selvsagt utgiftene til moderasjon og kommentarsystem (etter hva jeg har hørt er førstnevnte ikke til å kimse av om det skal gjøres bra). Man blidgjør de mange leserne som misliker kommentarfeltene fordi de skaper et beklemmende inntrykk av at avisene legitimerer ytterliggående synspunkter – alle vet jo utmerket godt hva som kommer når de hekter kommentarer på en sak med brune mennesker, så da må vel redaksjonene like det på et eller annet plan?

Man vil også rydde av veien det underlige, schizofrene preget som f.eks. en liberal avis som Dagbladet får, når den over streken presenterer en kommentar av Marte Michelet, samtidig som den under streken slipper til et vell av kommentarer som i grunnen ikke tilføyer stort annet enn hvor lite kommentatorene liker avisens skribent. En klarere og tydeligere profil er en tenkelig sannsynlig konsekvens av å droppe kommentarfeltet. Renommé er fremdeles verdt noe, også på nettet.

Selvsagt kan man frykte at debatten rundt avisens saker vil stilne på nettet. Men erfaringen tilsier ikke det. Artikler i nettavisene har i årevis vært det viktigste utgangspunktet for norsk nettdebatt, uansett arena. Selv om de store nettavisene har lykkes dårlig med sosiale satsinger som Blink, Nettby og altså kommentarfeltene, tyder besøkstallene på at de ellers gjør mye riktig på nettet. Nettavisenes primærprodukt vil folk fremdeles ha – både nå og i fremtiden.

Et meta-poeng her: Klassekampen har altså ikke noe kommentarfelt, men min artikkel utløste straks en heftig debatt på Twitter. Morgenbladet er et annet eksempel på en avis som ikke har kommentarfelt, men som ikke ser ut til å ha problemer med å sette dagsorden for nettdebatten. Det kan innvendes at Morgenbladet som avis er grunnleggende forskjellig fra VG og Dagbladet. Men avstanden mellom dem er likevel langt mindre enn distansen mellom en typisk nettavis og nettsamfunnene der det meste av den viktige nettdebatten foregår idag.

Slutt mens leken er god, med andre ord. Eller mer presist i dette tilfellet: slutt mens leken er dårlig, før den rekker å å bli enda verre.

Brettavis på Kindle: noen erfaringer

I desember ifjor bestemte jeg meg for å prøve et abonnement på International Herald Tribune (IHT), som er New York Times’ internasjonale utgave, på min Kindle DX. Alt snakket om aviser på nettbrett ga meg lyst til å prøve en tilrettelagt opplevelse på en lesemaskin jeg syns er langt mer behagelig enn nettbrettet, og prisen på 24 dollar i måneden er høyst overkommelig. Etter å ha prøvd dette noen måneder har jeg ennå ikke sagt opp abonnementet, og jeg skal prøve å forklare hvorfor i det nedenstående.

La det være sagt med én gang: jeg tror ikke Kindle-modellen er fremtidens løsning for avisene, og jeg har ingen problemer med å skjønne hvorfor aviser og tidsskrift ikke er blitt den samme overveldende suksessen som boksalg. Sammenlignet med papirutgaven er Kindle-IHT en nødtørftig affære, med færre artikler og kun ett bilde per utgave. Sammenligner du med en nettavis er Kindle-IHT påfallende grå og stillestående, og har ellers samme svakheter som iPad-aviser flest: snegletreg oppdatering (hver morgen), begrensede muligheter til å klikke seg videre på nettet og ingen muligheter til å dele innhold med andre.

IHT på Kindle er som talskatten Linus: en fin, men grå opplevelse.

For meg har Kindle-utgaven likevel noen fortrinn som rettferdiggjør prisen inntil videre:

Enkel og ryddig design og navigasjon. Kindle-IHTs startskjerm er to kolonner med avisseksjoner, som du kan klikke deg inn på for å komme til artikkeloversikten. Du kan alltid komme deg ut til startskjermen ved å trykke på styrespaken på DX, og ellers blar du deg fremover som når du leser en bok. Denne utgaven har heller ikke reklame, og dermed blir det visuelle inntrykket roligere og fokuset på teksten større enn i noen annen avisversjon jeg har vært borti.

Kvalitetsinnhold. Det har vært snakket mye om at godt innhold vil bli et konkurransefortrinn i brettavisenes kamp om nettleserne. Stort bedre innhold på reportasje- og kommentarsiden enn det man finner i New York Times, skal man som kjent lete lenge etter. Innholdet kan stort sett finnes via avisens nettutgave, så det du betaler for er tekster som er godt formaterte for behagelig lesing på e-blekkskjerm. Det fører til at jeg fordyper meg mer i Kindle-utgaven enn i gratismotstykket på LCD-skjermen.

Filtrert innhold. Du får ikke alle artiklene som finnes i papirutgaven. Det er et bevisst og i mine øyne fornuftig valg. Det ser ut som om man fokuserer på artikler som gir oversikt over det globale nyhetsbildet, sammen med stoff som fyller ut dekningen av de mest aktuelle sakene. Jeg har testet IHT mot nyhetsbildet de siste månedene, og mener den som blar seg gjennom sin Kindle-utgave hver dag vil sitte igjen med et overblikk som er vanskelig å sette sammen på egen hånd.

Et rolig tillegg til et kaotisk nettmediebilde. Mens nettavisene gir meg de siste bildene fra kampene i Tripoli, gir brettavisen meg analysen av hvorfor så få eksperter var istand til å se at opprøret ville komme, eller hvorfor kongedømmene på den arabiske halvøy neppe blir veltet av folkelige opptøyer i denne omgang. Brettavisen posisjonerer seg her som et tilskudd til nettavisen, ikke en erstatning. Det tror jeg er smart.

Velegnet som reiselektyre. Kindle DX, som allerede sparer mye vekt og plass du ellers ville ha brukt til bøker, tar mindre plass enn en sammenbrettet avis og går lett ned i lommen på et flysete. Batterilevetiden er fabelaktig sammenlignet med nettbrett, så det eneste du må huske på er å laste ned avisen før du blir bedt om å skru av alle radiosendere (trykk Menu/Turn Wireless On, deretter Off når Kindle forteller deg at avisen er nede).

Overkommelig pris. 24 dollar i måneden blir rundt seks kroner for hver utgave. Jeg finner to-tre artikler jeg har nytte eller glede av i hver utgave, og dermed føler jeg at prisen er rettferdiggjort.

Summa summarum: Kindle-aviser er definitivt et nisjeprodukt, men de har eksistert en stund nå og har (inntil videre) et marked som er stort nok til å rettferdiggjøre at de utgis. IHT holder seg langt unna nettavisens design og fortellemåte, og fokuserer isteden laseraktig på innhold. Det er en løsning som ikke vil fungere for VG eller Dagbladet, men nisjeaviser som Morgenbladet og Klassekampen kan ha noe å lære av Kindle-avisenes “Less is more”-strategi.

Fritt Ord med bloggstøtteordning

Stiftelsen Fritt Ord bevilger 2,5 millioner kroner til en bloggstøtteordning, melder Vox Publica. Midlene skal deles ut i år, og lyses ut i juni. Hensikten med støtten er å styrke meningsmangfoldet i en tid da konvensjonelle nyhetsmedier er under sterkt press, ifølge Fritt Ord-leder Erik Rudeng:

Vi vil først og fremst legge vekt på personlige bloggsider, men også journalistiske prosjekter. Vår interesse ut fra Fritt Ords perspektiv ligger i å berike ikke minst meningsdannelsen, og til dels nyhetsfunksjonen, utenfor de store redaksjonene. Et sted mellom kommentar og journalistikk vil dette måtte ligge.

I mine øyne er dette et strålende tiltak. I en tid da bloggeren Voe har flere daglige lesere enn regjeringsorganet Dagsavisen, er det på høy tid at man tar dette nettmediet på alvor. Bloggenren er for mye lest og brukt til at den kan ignoreres, og Fritt Ord er ingen hvemsomhelst i kulturlivet – Litteraturhuset og Morgenbladet er to suksesshistorier som viser hva som kan oppnås med mye penger, planlegging og vilje.

Hovedutfordringen for komiteen som skal vurdere søknadene (Jill Walker Rettberg, Marika Lüders, Sven Egil Omdal og Gisle Hannemyr) blir nok å finne mange nok gode blogger i spenningsfeltet mellom kommentar og journalistikk som ikke skrives av journalister eller forfattere på si.

Ja, for et virkelig interessante hadde jo vært å løfte fram helt nye stemmer på denne måten, i tillegg til å sponse yrkesutøvere som allerede er igang med spennende prosjekter, men som trenger det lille ekstra. Om noen av mine lesere skulle føle seg kallet, vil man antagelig finne det som trengs på denne nettsiden en gang i juni.

For ordens skyld: jeg har ingen planer om å søke, av prinsipielle og praktiske årsaker. Denne bloggen er jo (når jeg ikke er ute på Apple-korstog) preget av altfor mange kattepostinger og tech-rants til at den er i nærheten av å fylle kravene. Men Julie og Olav Anders burde være selvskrevne søkere – der har man to skarpe nettskribenter som kanskje kunne få til enda mer om de fikk skrivefri med penger fra Fritt Ord. :-)

Journalister omtaler Apple-sensuren, men hvor er redaktørene?

Med setningen over er Per Kristian Bjørkeng i Aftenposten den norske journalisten som har gått lengst i å problematisere App Store-sensuren. Sammenligningen med Muhammed-karikatursaken kan virke grovkornet, men selv om omstendighetene er svært ulike er prinsippet bak det samme. Som Jan Omdahl påpekte i sin omtale av problemet, er det redaktørene som skal bestemme hva som kommer på trykk i Norge. Ikke fundamentalister, pressgrupper, myndigheter eller overivrige dataselskaper.

Svein Egil Omdahl har også skrevet glimrende om dette i Stavanger Aftenblad, mens NRKBeta gikk lengre enn noen andre jeg har sett ved å sammenligne App Store-sensuren med Nord-Korea. Det interessante med disse kommentarene er imidlertid at de er alle er offentliggjort i publikasjoner som også har apps i App Store. Det vil si at ledelsen i de ovennevnte mediebedriftene må ha godtatt den omstridte utvikleravtalen som gir Apple redaksjonell kontroll over alt som selges til iPhone/iPAd/iPod.

Journalistene kan selvsagt ikke klandres for hva ledelsen gjør, men det er synd at spørsmålet ikke reises noe sted. Eller at en så ivrig forsvarer av trykkefriheten som Per Edgar Kokkvold forholder seg fullstendig taus. Ja, for det er altså ikke slik at Apple slakker av på sensurtakten. Det foreløpig siste offeret er en tegneseriefremstilling av James Joyces “Ulysses”, som kun slapp gjennom som iPad-app etter at produsentene hadde redesignet sider med bilder av nakne mennesker. Jeg vet at jeg som skribent ikke er alene om å få frysninger på ryggen av setninger som dette:

“While the first chapter of the book, the one now at iTunes, doesn’t contain ‘offensive language,‘ our comic does have frank nudity. Something we figured we might have to pixelate or cover with ‘fig leaves,’” Berry notes. “But Apple’s policy prohibits even that. So we were forced to either scrap the idea of moving to the tablet with Apple or re-design our pages.”

Det er ikke slik vi skal ha det i 2010, og det er mulig å gjøre noe med det. Norske forleggere, medieeiere og redaktører kunne for eksempel gjøre som sine tyske kolleger, og ta spørsmålet opp med Apple. Eller enda bedre: kreve at punkt 3.3.12 i utvikleravtalen fravikes før publisering kommer på tale. Jeg er overbevist om at en samlet opptreden fra norske mediebedrifters side kan tvinge Apple til retrett i dette spørsmålet. Én ting er å lansere iPad i Norge uten apps fra VG, NRK, TV2 og Dagbladet. En ganske annen sak er å mangle slike apps fordi man insisterte på retten til å overkjøre de norske redaksjonene.

Steve Jobs og pornografien: omkamp om Mykle?

Apple-sjef Steve Jobs tar seg av og til tid til å svare på eposter fra vanlige Apple-brukere, åpenbart vel vitende om at innholdet kommer til å bli publisert umiddelbart. I en meningsutveksling med Ryan Tate på nettstedet Gawker, blir den godeste Jobs en anelse irritert og sier blant annet følgende til påstanden om at Apple ikke respekterer brukernes frihet:

Freedom from programs that steal your private data. Freedom from programs that trash your battery. Freedom from porn. Yep, freedom.

Det er Jobs som bringer porno på bane, og det er faktisk ikke første gang denne våren han nevner pornofrihet som et argument for å kjøpe Apple-produkter. Han har tidligere gått til angrep på konkurrenten Android med uttalelser som disse:

You know, there’s a porn store for Android. You can download nothing but porn. You can download porn, your kids can download porn. That’s a place we don’t want to go – so we’re not going to go there.

[...]

However, we do believe we have a moral responsibility to keep porn off the iPhone. Folks who want porn can buy and [sic] Android phone.

La oss legge en ball død først som sist. Jeg bestrider ikke Jobs’ rett til å nekte salg og formidling av pornografisk innhold via datamaskiner fra selskapet han kontrollerer. Men jeg begriper ikke hvordan Jobs kan påstå at maskiner med nettlesere og nettforbindelse kan tilby frihet fra porno (hadde han sagt “keep porn out of the App Store” hadde saken stilt seg litt annerledes).

Jobs vet selvsagt at en nettplate som er så liten, elegant og følgelig lett å ta med opp i senga som iPad, kommer til å bli brukt til mye annet enn lesning av oppbyggelige romaner. Og skjønte han det ikke før, vet han vel ganske sikkert nå at de første iPad-tilpassede pornosidene allerede er utviklet.

Pratet om pornofrihet kan være motivert av et ønske om å gjøre sine hoser grønne for det enorme skolemarkedet, slik Jan Omdahl skriver i en sak for Dagbladet. En annen ikke helt usannsynlig forklaring er at Jobs vet noe om Apples fremtid som vi andre ennå ikke vet, som f.eks. at det planlegges et iFilter som vil gjøre nettleseren like pornofri som App Store. Uansett kan dette fort bli en kinkig sak for Apple.

En viktig årsak til at vi har liberale pornolover i vår verdensdel er at man skøyter unna grenseoppgangen mellom porno og ikke-pornografiske skildringer av nakne mennesker og/eller kjønnslig omgang. Rettsvesenet slipper å kaste bort tid på å vurdere om ytringer er kunsterisk gode nok til å slippe unna pornodefinisjonen. Kunstnere slipper å bli utsatt for det samme som Agnar Mykle og Jens Bjørneboe. Konsumentene får tilgang til et bredt spekter av sterkt etterspurte ytringer, som seg hør og bør i et samfunn med ytringsfrihet.

Om Steve Jobs gjør alvor av sitt moralkorstog mot pornografien, holder det ikke å stoppe bilder og filmer av nakne mennesker. Pornografiske tekster har også lange tradisjoner, og “romantic fiction” med mer eller mindre vovede skildringer er blitt en viktig kategori i ebokmarkedet. Via App Store må Apple forholde seg til innholdet i slike tekster, og helt konkret vurdere om “Sangen om den røde rubin” og “Uten en tråd” (kanskje særlig den siste) skal kunne publiseres via iPad i Norge.

Apple har gjentatte ganger demonstrert vilje til å stanse uønskede ytringer, og det skal derfor bli interessant å se hvordan porno-problemet håndteres etterhvert. Mitt råtips er at selskapet vil la de litterære tekstene være. Så langt har få reagert på App Stores utestenging eller fjerning av apps med usømmelig innhold, men reaksjonene ville bli ganske annerledes om Apple fikk sin egen Index Librorum Prohibitorum.

Apples karikaturstrid og avisenes fremtid

For en tid tilbake ble jeg intervjuet av Klassekampen om avisenes dekning av Apples iPad-lansering, som jeg mener gikk helt over stokk og stein. Selv om journalistene Klassekampen har snakket med ikke er med på at det var noe spesielt med dekningen, bekrefter Astrid Meland i Dagbladet i en Twitter-utveksling 7. mars (forøvrig en dato da vg.no startet dagen med fem IT-saker på forsiden – alle Apple-relaterte) at man i det minste i den redaksjonen hadde gjort seg opp en mening om produktet før noen utenfor Apple hadde fått sjansen til å se det på nært hold:

@astridmeland Kan du nevne en tech-lansering det siste halve året som har fått noe i nærheten av samme oppfølging som iPad?

@astronewth Kan du nevne et produkt som vil føre til like store endringer i folks forbrukerhverdag? I går meldte vi forresten om feil i iPad.
@astridmeland Det er slike underliggende antakelser som er mitt poeng. Verken du eller jeg kan forutse fremtiden.

Men la nå den diskusjonen ligge. La oss isteden anta at Apples markedsavdeling, IT-journalistene og selskapets enestående trofaste tilhengerskare får rett. iPad blir virkelig “et magisk og revolusjonerende produkt” som forandrer måten vi konsumerer medier på, og kanskje til og med skaper store endringer i vår forbrukerhverdag. I så fall har pressen langt alvorligere problemer enn overbegeistrede teknologiskribenter. For i medienes dekning av iPad ligger det et åpenbart potensiale for interessekonflikt.

I New York Times’ tilfelle stirrer den oss rett i ansiktet hver gang vi tar turen innom Apples nettsider. Avisen som konsekvent brukes i markedsføringen av iPad er nettopp New York Times, som skjermdumpen under viser. Problemet er dels at avisen uten å nevne det omtaler et produkt som gjør samme avis viktig i sin markedsføring – i den grad at avisens direktør med ansvar for nye medier var en del av iPad-lanseringen (uten at det heller ble omtalt i avisens omtale av lanseringen dagen etter).

Hovedkonflikten er imidlertid at New York Times har en åpenbar økonomisk interesse av at avisens lesere kjøper iPad. Dette skal jo etter sigende være forretningsmodellen som redder avisene fra gratisfella de er gått i på nettet. Selv om jeg ikke tror journalistene lar seg påvirke av at dette handler om arbeidsplassens fremtid, ville en avklaring av forholdet til Apple vært på sin plass. Den har teknologiskribenten Dan Gillmor etterlyst fra Times’ redaksjon en stund, så langt uten å få svar.

Det andre problemet er Apples totale kontroll over iPad, kombinert med selskapets syn på ytringsfrihet. Kampanjen mot pornografiske iPhone-apps ble omtalt i norske medier. Mindre omtalt ble det faktum at det ikke bare var pornoselgere som ble rammet, men også det anerkjente tyske magasinet Stern. Sterns app ble fjernet fordi den også viser bilder av barbrystede side 3-piker. Overfor magasinet Bild gikk Apple hardere til verks: ikke bare ble appen fjernet til alle bilder av lettkledde damer var sladdet, selskapet tvang også Bild til å sladde bilder i PDF-versjonen av magasinet, som var tilgjengelig via iPhone-appen.

Nå har det aldri vært lett å forsvare ytringsfriheten med utgangspunkt i nakenhet, heller ikke den fullstendig lovlige varianten vi her snakker om. Så la oss heller se på historien om Freedom Time, en app som ble lansert i forfjor høst som et nedtellingsur mot Obamas overtakelse. Freedom Time ble avvist av App Store fordi den brøt med punkt 3.3.12 i Apples utvikleravtale for iPhone:

Applications must not contain any obscene, pornographic, offensive or defamatory content or materials of any kind (text, graphics, images, photographs, etc.), or other content or materials that in Apple’s reasonable judgement may be found objectionable by iPhone or iPod touch users.” Defaming, demeaning, or attacking political figures is not considered appropriate content for the App Store.

Les den siste setningen over én gang til, og tenk så på alt du har lest om iPad/App Store-komboen som en viktig fremtidsplattform for publisering av aviser og blader. Eller les hva Steve Jobs hadde å si om saken. Apple-sjefen er kjent for av og til å svare på henvendelser fra kunder, så det i seg selv er ikke oppsiktsvekkende. Men holdningen som legges for dagen av databransjens mest innflytelsesrike enkeltperson, er verdt å notere seg:

Even though my personal political leanings are democratic, I think this app will be offensive to roughly half our customers. What’s the point?

Jobs’ kriterium for å støtte avvisningen er altså ikke at appen bryter med amerikansk lov eller utgjør en trussel mot iPhone-brukere på noen annen måte. Det er at dens budskap vil fornærme en stor kundegruppe (i dette tilfellet republikanere). Den foreløpig siste saken av dette slaget rammet karikaturtegneren Mark Fiore , som nylig ble den første noensinne til å vinne Pulitzerprisen for et rent nettprodukt. Da Fiore ville selge tegningene sine via appen NewsToons, ble den avvist med følgende begrunnelse:

We’ve reviewed NewsToons and determined that we cannot post this version of your iPhone application to the App Store because it contains content that ridicules public figures.

Mange har påpekt hvor inkonsekvent begrunnelsen er, når folk som Jon Stewart slipper til i App Store. Men vilkårligheten er også en del av problemet. Apple har en klausul i en utviklerkontrakt som gir firmaet rett til å stoppe en hvilken som helst app basert på en skjønnsmessig vurdering (“reasonable judgement”) av innholdet. At selskapet har skjønt at Fiore-saken er i ferd med å bli en belastning endrer ikke sakens karakter, som Mark Fiore påpeker til New York Times:

Sure, mine might get approved, but what about someone who hasn’t won a Pulitzer and who is maybe making a better political app than mine? Do you need some media frenzy to get an app approved that has political material?

I Norge ble det ingen “media frenzy” av dette, tvert imot. Det eneste jeg kunne finne om Fiore-saken i norske nettaviser sto i fagbladet Journalisten. Med tanke på hvor mye spalteplass avisene har brukt på spørsmål om karikaturer og ytringsfrihet de siste årene, er det både påfallende og lite fremtidsrettet. På den ene eller andre måten vil nemlig maktforholdet mellom Apple og avisene bli aktualisert om iPad blir en utbredt publiseringsplattform – om ikke annet så fordi vi er vant til aviser som til stadighet publiserer bilder som dette.

Spørsmålet er i bunn og grunn enkelt: Kommer norske aviser i fremtiden til å tilpasse sitt iPad-innhold etter Apples retningslinjer, eller vil de insistere på retten til fritt å publisere innenfor rammene av norsk lov? Om ikke avisene selv vil ta debatten om hvem som skal ha kontrollen med avis-appene, bør definitivt vi som lesere gjøre det.

Oppdatering: Jan Omdahl har nå skrevet en bra kommentar i Dagbladet der han konkluderer slik: “Det må være redaktørene som bestemmer hva som er akseptabelt innhold, ikke Steve Jobs.” At det kommer fra en av pressens mest ihuga Apple-tilhengere er viktig, da det understreker at dette ikke handler om hvorvidt man liker eller ikke liker produktene (slik enkelte i kommentarfeltet synes å tro), men om viktige generelle prinsipper.

Denne pekeren viser forøvrig at de ovennevnte appene ikke er de eneste som er blitt rammet av satireforbudet i App Store.

Oppdatering 2: Fiores app er nå blitt godkjent. Hvilket selvsagt ikke har noen betydning for hans poeng om behovet for mediaoppmerksomhet over, eller for den sakens skyld argumentene i Svein Egil Omdahls utmerkede gjennomgang av saken.

Melands journalistiske Twitter-FAIL

Det er mange gode grunner til å bruke Twitter, men i norsk kontekst er det én som peker seg krystallklart ut: ønsker du å oppholde deg et sted der det finnes mange journalister og spaltister, er Twitter rett og slett STEDET. At folk som @mariesimonsen, @VGAnders og @AWieseDagbladet bruker tid på et sosialt og dialogisk medium er i mine øyne utmerket: her har folk sjansen til å se litt av tankestrømmen til noen av landets viktigste meningsdannere, og til og med komme i kontakt med dem.

Man skal heller ikke ha brukt mye tid på Twitter før man ser koblinger mellom folk – hyppigheten og formen på passiaren mellom to twitrere kan gi et hint om det personlige og profesjonelle forholdet mellom de to i det virkelige liv. Men ikke alltid. Et eksempel på det fikk vi i Dagbladet.no forleden, da journalist og twitrer @astridmeland skrev artikkelen Burde ikke db.no publisert denne saken?

Saken i fråga var en artikkel som handlet om hva som kunne hende hvis muslimene ble i flertall i Norge, illustrert med “Norabia”-flagg (alle muslimer er som kjent arabere) og det hele. Dette var ikke et forsøk på å bygge et seriøst befolkningsscenario, men isteden en røff ekstrapolering fra dagens fødsels- og innvandringstallene som ble fremlagt en rekke av deltakerne i islam- og innvandringsdebatten.

På twitter avviste jeg det tallmessige utgangspunktet som vulgærdemografi – en karakteristikk jeg står for og gjerne kommer tilbake til ved en senere anledning. Rent konkret gjorde jeg det slik innenfor Twitter-tegngrensen på 140:

RT @martingruner Jeg prøver å forklare hvorfor DB.no-saken opprørte meg: http://bit.ly/pZceX | Det handler om vulgærdemografi, folkens.

For uinnvidde: RT står for “Retweet”, det vil si en videresending av en opprinnelig Twitter-melding, og alt som står til høyre for vertikalstreken er min kommentar. Like etter får jeg tips om en morsom parodi på Dagbladets avstemning i den opprinnelige artikkelen på nettstedet 5080:

RT @martingruner @privat @5080 prøver å slå Dagbladet. http://bit.ly/18LIJX | Jeg vil se robotflagget!

Det er i grove trekk mitt engasjement i denne saken. Men så klarer altså Astrid Meland i sin oppfølging å skrive følgende:

Sammen med blant Klassekampen-journalist Martin Grüner prøvde Newth å utkonkurrere Dagbladet.no med en nylaget avstemning.

Hvilket altså er fullstendig feil. Jeg kjenner ikke Martin Grüner, og hadde bare fulgt ham på Twitter en kort stund da utvekslingen over fant sted. Dermed er det ikke sagt at jeg ikke gjerne ville ha funnet på noe så morsomt som robot-avstemningen, men det var altså ikke jeg som gjorde det. Nei, dette er i seg selv ingen stor sak. Det er en slurvesak av den typen man ser i pressen hele tiden.

Rent bortsett fra at det får meg til å stille spørsmålstegn ved all annen research som er gjort i artikkelen, er det egentlig bare én ting som er interessant her: koblingen mellom Martin Grüner og undertegnede ser i sin helhet ut til å være gjort via Twitter. Hvilket leder meg til dagens konklusjon:  Twitter er et artig nettsamfunn for de pludrende klasser, men det er ikke mer pålitelig som kilde enn en typisk spontanutveksling på MSN. Epost er fremdeles et kjekt journalistisk redskap, for ikke å si telefon. ;-)

Kindle DX: Snasen så det holder, men redder ikke papiravisen

hero-top-right-05_v244132736_Den lekkert utseende Kindle DX ble presentert forleden dag av Amazon-gründer og manisk (bokstavelig talt) leseplatetilhenger Jeff Bezos. Først og fremst er dette noe så sjeldent i ebokbransjen som en lansering av en stor skjerm (selv om IRex Digital Reader er større, om man skal tro Amazons spekker). Ja, for denne teknologiens stygge lille hemmelighet er at oppløsningen og skjermstørrelsen ikke er mye å skryte av.

Nå sørger den elektroniske blekkteknologien riktignok for at man ikke affiseres så sterkt av en oppløsning på 800×600 bildepunkter som man ville gjort på en vanlig flatskjerm. Men størrelsen (rundt sju tommer for Sony Reader og gamle Kindle) merkes svært godt når man skal lese noe annet enn enkelt strukturerte tekster.

Særlig kan PDF-lesing være en pinefull affære, og derfor er det ingen tilfeldighet at Kindle DX kommer med innbygd støtte for PDF og tung satsing på fag- og lærebøker. Den har også en annen lekker finesse som vil bli verdsatt av alle som leser tekster med mye figurer og diagrammer: innebygde sensorer sørger for å snu skjermbildet når man snur enheten, en prosess som ser ut til å gå svært raskt takket være forbedringer i e-blekkteknologien.

Prisen på 489 dollar taler også sitt tydelige språk om at Kindle DX er rettet mot et annet marked enn de tidligere utgavene. Og som en av dem som leser langt flere rapporter på PDF enn han liker å tenke på, og som seinest igår måtte lese Bibliotekmeldingen på en ASUS Eee fordi Sony Readeren simpelthen ikke gjorde jobben, fremstår DX definitivt som et attraktivt produkt. Hadde det ikke vært for størrelsen.

Isolert sett er en vekt på en drøy halvkilo og mål på 26 x 18 centimeter (godt under et A4-ark) absolutt til å leve med. Men erfaringen med den langt mindre og lettere Sony Reader får meg til å tvile sterkt på at dette blir en dings som slenges i sekken sammen med mobilen og den bærbare så å si alle potensielle kjøpere av Kindle DX allerede eier. Dimensjonene er rett og slett for store til at Kindle DX fungerer som et lettvint dødtidsmedium, på linje med papiraviser eller mobiltelefoner.

Amazon skal også jobbe hardt for å overbevise studenter om å kjøpe denne dyre maskinen, når det store flertallet av de som allerede kjøper e-bøker har vent seg til å lese dem på PC (at studentene ikke kan videreselge bøkene etter bruk, er nok et minus). Enda større blir jobben med å overbevise avisleserne. Det er vel den pågående krisen i avisbransjen som gjør det, men høyttenkning om at papiravisabonnementets redning er nær hefter ved Kindle-prosjektet som tyggegummi under en joggesko.

New York Times (NYT) er selv inne på hovedproblemet med Kindle-modellen: i sin nåværende form er den rett og slett ikke profitabel nok for papiravisene. Kindle-utgaven av f.eks. New York Times kommer uten annonser, og Amazon skal etter sigende beholde 70 % av inntektene. Med en abonnementspris på 10 dollar i måneden innebærer det at aviskonsernet sitter igjen med en årsinntekt på rundt 36 dollar per Kindle-abonnent.

Per idag har NYT 830 000 abonnementer, mens det koster 200 millioner dollar å drive redaksjonen. Om alle NYT-abonnenter skulle konvertere til Kindle imorgen, ville selskapet altså få dekket 15 % av de løpende driftskostnadene med dagens modell. Det er lett å forstå at avisene vil reforhandle avtalen med Amazon, men selv i det usannsynlige tilfelle at fordelingsnøkkelen ble invertert (70 % til aviseierne) ville regnestykket ikke være i nærheten av å gå opp.

I den grad det lar seg gjøre å få lesere som har vent seg til å betale for annonsefrihet til å akseptere reklame, kan annonsene ikke bli påtrengende uten å ødelegge leseopplevelsen (treg skjermoppdatering gjør animerte annonser og helsides annonser utelukket). Bannerannonser av det slaget man så i tidlige nettaviser må altså klare å generere de 85 % av inntektene som trengs for å opprettholde dagens redaksjonsmodell i NYT.

Eller om man vil: Kindle DX vil sannsynligvis bli et interessant nisjeprodukt som gir god inntjening for Amazon. Men liksom forløperne ikke var istand til å levere bokbransjens lenge innvarslede “iPod Moment”, er denne utgaven – og den økonomiske modellen bak den – ute av stand til å påvirke de store utviklingstrekkene nevneverdig.