I 2014 har New York Times forlatt internett… trodde man i 2005

For ni år siden ble det produsert en liten Flash-video som gjorde rundene i det som den gang gikk for å være sosiale medier (det vil si blogger som denne). Videoen het EPIC 2014, og var ment å være et visuelt scenario for mediebransjen i år 2014. EPIC 2014 var både smart tenkt og elegant regissert i all sin enkelhet, og derfor er den i høyeste grad severdig fremdeles. Har du ikke sett den før, så ta deg åtte minutter til å gjøre det nå.

EPIC

Ferdig? Da håper jeg du har tillatt deg å humre over blunderne som kommer som perler på en snor i denne videoen. Her sies det for eksempel at Microsoft kjøper Friendster i 2005 (det skjedde ikke, som kjent), at selskapet i 2007 lanserer den sosiale nyhetskanalen Newsbotster og at Google og Amazon i 2008 slår seg sammen til GoogleZon. Det ble aldri noen høyesterettssak om GoogleZons bruk av nyhetsstoff på nettet, virkelighetens New York Times ble en pionér på betalingsmur fremfor å trekke seg vekk fra nettet mens Amazon valgte å kjøpe avisen Washington Post fremfor å slå seg sammen med Google.

I rettferdighetens navn bør det pekes på at videoen også har noen fulltreffere. Det er jo faktisk blitt slik at omtrent alle bidrar på sitt vis til nyhetsbildet, at produsent-konsumentmodellen er erstattet av et levende, pustende medielandskap. Koblingen mellom etablerte og det vi nå kaller sosiale medier ble i høyeste grad virkelighet, selv om aktøren ble en annen enn den tenkte. Konklusjonen om at fokus flyttes fra “tunge” nyheter til lett stoff og trivia finner man mye støtte for på db.no og vg.no, for å si det slik. Og den overgripende tanken om EPIC, et system som automatisk skreddersyr medievirkeligheten for oss, kan meget vel bli virkelighet. Tenk “Big Data”.

Når det er sagt: Intet av dette betyr det grann for verdien av denne videoen. Da jeg så den første gang for 10 år siden, var jeg ikke et øyeblikk i tvil om at vi hadde å gjøre med et scenario, et bilde av en tenkt fremtid som først og fremst var ment å få oss til å reflektere over hva som lå foran oss. Det virkelige budskapet er ikke “Google kommer til å eie alt” men snarere: “Expect the unexpected.” Forvent det uventede, og forbered deg på store, teknologidrevne endringer i mediebransjen som vil handle mer lesernes forhold til innholdet enn hva slags medium det leses på.”

Det var i alle fall slik jeg tolket scenariet i sin tid, og det har vist seg å være til stor nytte i mitt arbeid. For eksempel: Da iPad ble lansert i april 2010, ble den av mange sett på som redningen for en tidsskrift- og avisbransje med synkende opplagstall. Som perler på en snor kom iPad-appene som skulle gi folk en “ny leseopplevelse” samtidig som den gamle abonnementsmodellen ble ivaretatt.

Jeg var grunnleggende skeptisk til optimismen den gangen. Ikke fordi jeg tvilte på at iPad ville selge bra (med iPhone-suksessen i ryggen og en ennå oppegående Steve Jobs bak roret i Apple var det nærmest gitt), men fordi alt jeg hadde sett i avisbransjen frem til da tydet på at GoogleZon-scenariet var på riktig spor. Endringene handlet ikke om hardware, men om programvare i samspill med brukervaner.

Leserne hadde vent seg til å finne innhold på tvers av innholdsleverandører og fysiske plattformer, så ideen om at de plutselig skulle snu og gå tilbake til å betale full pris for én kilde ga rett og slett ikke særlig mening. Det andre momentet mange pekte på i forbindelse med iPad-lanseringen var at lesere også var blitt vant til å dele innholdet sitt via sosiale medier. Facebook og Twitter var fremdeles relativt nye fenomener, men var allerede viktige kanaler for å spre pekere til innhold, deriblant nyhetsstoff.

Sosiale medier viste seg å være som skapt for virale spredning av og debatt rundt nyhetssaker. Det er en trend som bare har vokst i styrke frem til idag, da én tweet fra Erna Solberg kan utløse spaltemeter med kommentarer og x antall kalorier brent av på opphissede diskusjoner på og av nettet. Intet tyder på de teknologidrevne endringene i mediebransjen blir mindre i årene som kommer, og som Clay Shirky påpekte i en bloggposting forleden er det faktisk fra nå av vi virkelig vil se forandringer.

Screenshot 2014-08-28 at 11.59.50

 

Årsaken er å finne i grafen over, som viser hvordan nettet har spist opp store deler av det økonomiske grunnlaget for amerikansk presse, nemlig annonseinntektene. Resultatet er nedleggelser og oppsigelser over en lav sko. Også i Norge ser vi en tilsvarende tendens, tross momsfritak, statlige annonsestøtte og generell pressestøtte. Endringene har såvidt begynt.

 

 

The Amazing Race Norge sesong 1: The Good, the Bad and the Ugly

En sesong er over, og det er på tide å oppsummere. Jeg hadde opprinnelig ambisjoner om å blogge om hver episode, men den oppgaven ble raskt uoverkommelig så fort som denne sesongen ble sendt. Isteden følger mitt intrykk av den første norske sesongen av TAR, med noen velmente tips til TV2 om punkter der det er rom for forbedring. :)

THE GOOD

Helheten: Sett under ett var dette en velprodusert sesong. Den kan ikke måle seg med de beste amerikanske TAR-sesongene, men det kan man da heller ikke forvente. Som første forsøk betraktet holdt dette mål i massevis – vel blåst, TV2. Kommer det en ny sesong, kan dere regne med meg som seer.

Programlederen: Freddy dos Santos var litt stiv til å begynne med, men ble fort varm i trøya. Mannen på pit stop-matta spiller en langt viktigere rolle enn man skulle tro, så det gjør mye for programmet at han fikk det til å funke. Få ham til å være aktiv på Twitter under sending, slik Phil Keoghan er, og dere har en virkelig vinner.

Castingen: TAR står og faller med vår interesse for lagene – om de fenger oss nok til at vi vil være med dem på turen rundt kloden. TAR Norge hadde nokslike lag til at det holdt i massevis for oss. Her i huset holdt vi med kameratene Karim og Khabat (synd at seieren glapp, gutter!), men jeg ble også grundig sjarmert av tvillingene Frank og Ivar og venninnene Cathrine og Michelle.

Oppgavene: Fin blanding av oppgaver fra amerikanske TAR og helt nye oppgaver. Selv om det er en stor fordel å være i god fysisk form i TAR, skal oppgavene tilby en kombinasjon av god fysikk, problemløsingsevne, utholdenhet, fingerferdighet, oppfinnsomhet og en dæsj kunsterisk talent. For ikke å si sosiale evner. Alle elementene var på plass i årets norske sesong.

Episode 10 og 11: Oppgaven i episode 10, der lagene skulle finne én filmplakat prydet med Freddy dos Santos og et hint om neste mål (en statue av Bruce Lee), var en virkelig høydare. Det var også lysbæringen inn mot pit stop i neste episode – den perfekte blandingen av misforståelser, forvirring og frustrasjon som skaper dramatikk i TAR. :)

Denne Bruce Lee-statuen var et av målene i episode 10

THE BAD: 

Lengden: TAR Norge er betydelig lengre enn det amerikanske programmet, antagelig for å passe inn i TV2s underholdnings-programflate fra 20 til 21 pluss en halvtime etter nyhetene. I starten er det ikke så merkbart, da man har mange lag som skaper interessante situasjoner. Men etterhvert som det tynnes ut i rekkene, rammes serien av det jeg (av naturlige årsaker) kaller  “Skal vi danse”-syndromet: stadig færre tomannslag som det skal lages like mye stoff om. Da hjelper det ikke å pakke mange oppgaver i en episode – det blir lett litt repeterende likevel.

Klippingen: Når man først har så lang sendetid, er det om å gjøre å presentere det på en spennende måte. Amerikanske TAR har svært effektiv bruk av kryssklipping mellom lagene, som gir en følelse av driv og tempo. I norske TAR ble vi litt for ofte hengende ved det samme laget eller situasjonen for lenge, mens andre lag kunne falle helt ut av radaren. Regner med at det løser seg i en eventuell nesten episode.

Banningen: Jeg kan ikke huske å ha sett noe program på norsk TV der det bannes så mye og heftig som i denne serien. Jeg har veldig lyst til å gjøre min sønn til TAR-fan, men når jeg som forelder er opptatt av å passe på språkbruken (det bannes mye i skolegården idag!) må jeg rett og slett stå over et program hvor potensielle rollemodeller hele tiden lirer av seg eder som fulle sjøfolk. Amerikanske TAR har tydeligvis funnet ut av dette problemet (der blipes det, men ytterst sjelden), og  jeg foreslår at TV2 sjekker med dem hvordan de løste problemet.

Manglende Jorda-rundt-reise: Selv om det ikke er et krav i TAR at lagene skal reise Jorda rundt, gjøres det som regel i den amerikanske serien. Og med god grunn, spør du meg. Et race som omfatter hele Jorda bør gå Jorda rundt, og det ble en skuffelse da det amerikanske kontinent ikke dukket opp på reiseplanen i de siste episodene. Heller ikke Afrika kom med, så hadde det ikke vært for avstikkeren til Sydney kunne man kalt sesongen TAR Eurasia rundt. :)

Manglende flyplassdrama: Mye av handlingen i TAR kretser rundt flyplasser, som rimelig kan være. Kanskje alle deltakerne rett og slett var heldige med flightene sine i denne sesongen, men uansett ble det litt for lite triksing og miksing med flighter, konspirasjoner med flyplasspersonale osv. Resultatet var at lagene gjennomgående startet på ny frisk hver gang de kom til en ny flyplass (i amerikanske TAR har det hendt at lag er blitt liggende et døgn etter de andre pga dårlig flyplassmojo).

Tre nonelims på fire episoder: Når tre av fire sendte episoder i en konkurranse der siste lag normalt ryker ut, ender med at siste lag ikke ryker ut, forsvinner mye av spenningen. Bare nevner det.

THE UGLY

Episode 12: Nest siste episode i sesong 1 var lagt til Almaty (tidligere Alma Ata for skøytenerder) i Kazakhstans. Hver for seg var oppgavene greie nok, men å legge to massive spise-oppgaver pluss en tydeligvis smertefull snøballkrig til samme episode ble litt trist, rett og slett. Sjokoladespising med oppkast ble fulgt av snøballkasting og snørr og tårer som ble fulgt av  tradisjonsmatspising med oppkast. Var ganske glad for at jeg ikke spiste noe foran skjermen, for å si det slik.

Sendeskjemaet: TV2 har sikkert sine gode grunner til å planlegge som de gjør, men å dumpe to episoder som i utgangspunktet oppleves som for lange i samme uke, det ble i overkant. Man blir overmett på TAR, og samtidig er det hele over altfor fort. Litt som sjokoladeoppgaven i Almaty, i grunnen. Ja bortsett fra det poenget med at det var over for fort, da.

Derfor deltar jeg ikke i kommentarfeltdugnaden

Forleden dag ble nettstedet kommentarfeltdugnad åpnet av Helle Cecilie Palmer og Beate Sørum, etter en kronikk i Dagbladet. Hensikten med dugnaden er å ta et oppgjør med ukulturen som har forvandlet kommentarfeltene fra en åpen råk til en åpen kloakk:

Vi har sett oss lei på den ubalanserte kommentarfeltdebatten. Vi mener at grunnene til å holde seg unna kommentarfeltene, nettopp er grunnene til å delta i debatten. […] Vi inviterer til kommentarfeltdugnad. Vi oppfordrer alle til å ta seg bryet med å argumentere saklig, stille spørsmål og utfordre de fordomsfulle innleggene. Hvis vi er mange nok som gjør dette, kan vi kanskje lykkes i å gjøre kommentarfeltene om til en arena for seriøs samfunnsdebatt, der alle vil delta.

I utgangspunktet er jeg en sterk tilhenger av nettdugnader (jeg har konstant dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å bidra vesentlig til Wikipedia) og jeg mener det er prisverdig å ville imøtegå fordomsfulle ytringer med saklige argumenter. Dette er også noe jeg stadig gjør i det fysiske rom, i min rolle som foreleser om fremtidstemaer som den demografiske utviklingen i Norge og verden forøvrig. Likevel kommer jeg ikke til å delta i kommentarfeltdugnaden, av tre årsaker.

Dugnaden er dømt til å mislykkes
Etter å ha fulgt avisenes kommentarfelter i flere år (jepp, jeg har en masochistisk strek) er det åpenbart for meg at skribenter med et sterkt høyrevridd og innvandringsfiendtlig ståsted dominerer debatten. Under Dagbladet-kronikken til Palmer og Sørum er det nå nesten 2000 kommentarer, og du skal ikke ha lest mange av dem før du skjønner hvor håpløst det vil være å imøtegå alle påstandene der med saklig kritikk. Og dette er altså bare én artikkel i én avis. Kommentarfelter med tilsvarende – og langt verre – innhold og tonefall finnes i nettaviser over hele landet.

Tar ikke kommentarfelttraverne deg med sitt blotte antall, tar de deg på utholdenheten. Helt siden gode, gamle USENETs dager har vi hatt debattanter som dominerte rett og slett fordi holdt ut lenger enn alle andre. Kommentarfeltet er fullt av slike nettroll, og den som skal imøtegå usakligheter i kommentarfeltet må følgelig være villig til å stå løpet ut og besvare mange og lange innlegg som er skrevet til alle tider på døgnet.

Kommentarfeltet er mer en arena for sterke følelsesytringer enn et forum for kjølig, saklig debatt. Jeg syns fremdeles Even Westvangs beskrivelse av kommentarfeltene som “sinnaposer” er treffende – mer enn noe annet er dette steder der folk ventilerer sin frustrasjon over det som måtte ergre dem. Det gjør sikkert godt å ventilere for dem det gjelder, men for utenforstående oppleves det som ganske fremmedgjørende. Og i mine øyne er det nettopp de sterke følelsene som mer enn noe annet gjør kommentarfeltene irrelevante.

Livet er for kort til uvesentligheter
I utgangspunktet trodde mange (også jeg) at kommentarfeltene kunne bli et nyttig tilskudd til den offentlige samtalen, et demokratiserende møtested for høy og lav. Isteden lever de sitt eget liv, og dyrker fram en sær subkultur med synspunkter og et tonefall som gjør at folk flest holder seg unna. Få skygger lenger unna enn maktmenneskene og meningsbærerne som så ofte er mål for kommentarfeltets raseri, som journalister og mediekommentatorer, politikere, ledere for offentlig og privat sektor osv.

Og kan de gjøre med den aller beste samvittighet. For blant dagens mange debattarenaer skal du lete lenge etter noen som er mindre betydningsfull enn akkurat kommentarfeltene. Av natur er de reaktive: engasjement og temperatur avspeiler direkte temavalg og vinkling på innhold produsert av andre (som regel en journalist). Feltene skaper intet nytt på egen hånd, leverer ingen nye ideer og heller ingen nye stemmer til samfunnsdebatten (tenk på hvor mange bloggere og twitrere som sprengt mediegrenser, og tenk så på hvor mange kommentarfeltdebattanter som har oppnådd det samme).

I grunnen lærer kommentarfeltene oss utenforstående lite annet enn at det finnes ganske mange som er ganske sinte og/eller redde for ganske mye.

Dugnaden legitimerer atferden
“Don’t feed the troll” er et gammelt råd for nettdebatt som ikke bare handler om at du ved å svare på usaklige utspill inspirerer folk med imponerende utholdenhet (se over), men også om at du på sett og vis legitimerer atferden. Hvis du for eksempel velger å svare på kommentaren fra “trieste” som hevder at “Ap importerer nye Ap-stemmer fra den 3. verden” (se under) har du samtidig anerkjent anonymiteten og nivået på retorikken.

Sakset fra en av Magnus Forsbergs gode collager av nettkommentarer

Langt på vei mener jeg at kommentarfeltdugnaden fremstår som legitimerende for kommentarfeltene som helhet. Hvis dette mot formodning skulle fungere, vil jo avisene kunne unnskylde seg med at debatten ikke lenger er så ensidig og usaklig. Initiativet signaliserer dessuten at avisens kommentarfeltene er viktige (noe de altså ikke er), det reduserer avisens moderatorarbeide og ikke minst skaper det engasjement.

Tilhengere og motstandere av dugnaden kommer til å krangle så busta fyker så lenge tilhengerne gidder å henge med  – hvilket neppe er særlig lenge. I mellomtiden triller annonsekronene inn. Mitt syn her er krystallklart: Det var avisene som skapte dagens kommentarfelter, og det er de som eventuelt bør rydde opp. Frivillige bør ikke la mediehusene slippe unna sitt juridiske og moralske ansvar ved å gjøre kommentarfeltene til en litt mindre abnorm debattarena.

Men er det ikke farlig å ignorere kommentarfeltene?
Tja. Det er neppe farligere å ignorere de mest ekstreme kommentarfeltdebattantene enn alt det andre ekstreme innholdet på nettet vi jevnlig ignorerer. Som for eksempel hjemmesiden til holocaustfornekteren David Irving, der du gratis kan laste ned hans bøker (som er skremmende velskrevne og overbevisende – det vet jeg av erfaring).

Det vil føre for langt å ta debatten om eventuelle skadevirkninger av filterbobler eller ekkokammereffekt i kommentarfelter. Den regner jeg med at vil dukke for alvor igjen når Fjordman inntar vitneboksen i Oslo tinghus. Her og nå konstaterer jeg bare at ekstreme holdninger alltid har eksistert, og at det virkelig vesentlig nye er at det er blitt så enkelt for ekstremister å spre sitt budskap. Faktisk så enkelt at imøtegåelse er en umulig oppgave for folk ned et normalt tidsskjema.

Nok en gang: dette er ikke en oppfordring til passivitet. Støter du på uakseptable holdninger, bør du imøtegå dem på en respektfull og saklig måte hvis du føler deg istand til det. Ta isteden dette som et hint fra en erfaren debattant som forlengst har lært å velge sine slag – og ikke minst sine slagmarker – med omhu. Bruk argumentene dine der de har en sjanse til å bli hørt og bety noe, som i avisenes ordentlige debattsider, i den anstendige delen av bloggosfæren, i lokalpolitikken, i lunsjpausen på jobben, på skolen, blant venner og familie eller hvor det nå måtte passe.

Glem ikke at det noen ganger er riktigst å vende ryggen til. Vend ryggen til kommentarfeltene. De fortjener ikke bedre.

Oppdatering fredag kveld: Så langt har det ikke vært nødvendig å minne om det, men for ordens skyld: moderasjonsreglene på denne bloggen skiller seg fra nettavisenes på noen vesentlige punkter. Vær gjerne kritisk til punktene som er nevnt over, men hold et anstendig tonefall og – ikke minst – hold deg saken. Vurderes du som ubehøvlet eller off-topic blir kommentaren ikke godkjent.

Saken i dette tilfellet er altså ikke norsk innvandringspolitikk eller romfolk eller asylsøkere, men avisenes kommentarfelter og hvorvidt andre enn en fast og trofast skare skal bry seg om dem.

The Amazing Race Norge, episode 2: Velkommen til bæsj

Så var løpet igang igjen, og de 10 gjenværende lagene tok flyet fra Dubai til New Dehli. Nok en gang fikk vi se et eksempel på The Amazing Race (TAR)-fenomenet “bunching”: fordi alle havner på samme transportmiddel, får man en oppsamling av lagene som fører til at eventuelle forsprang nulles ut. Jeg følte virkelig med Kari og Bjørn da de opplevde sitt taxi-mareritt. Jeg har vært i Delhi selv, og opplevd å få en taxisjåfør som ikke snakker engelsk, ikke har anelse om hvor han skal og som så går tom for bensin underveis.

Når det er sagt, var konsekvensene for laget ikke altfor dramatiske. De ankom til den enorme og uoversiktlige bussterminalen som var utgangspunkt for reisen videre til Agra, i tide til nå samme buss som fire andre lag. Seks lag som hadde klart å orge seg en skranglete lokalbuss ankom først, og begynte på oppgavene i byen de fleste forbinder med Taj Mahal (og de av oss som trekker på årene ofte forbinder med Lørdagsbarnetimen og Aimée Sommerfelts bok…)

Når man står overfor et veivalg i Amazing Race står det ofte mellom en oppgave som er fysisk krevende men som kan gjøres unna raskt for den som har styrken, eller en potensielt mer tidkrevende oppgave som ofte krever fingerferdighet. I Agra kunne lagene velge mellom å bære 50 kilo med ull fra et karderi til et veveri, eller slipe og tilpasse små mosaikkfliser. Jeg mistenker at våre to venner fra forrige episode, Karim og Khabat, ville ha foretrukket ullbæringen – å slipe flisene virket temmelig frustrerende. Og joda TV2, vi skjønte at de var frustrerte etter det første skjellsordet. Ikke nødvendig å dvele ved det. :)

Venninnene Michelle og Cathrine og brødrene Frank og Ivar gjorde et smart grep da de inngikk en allianse. Selv om samarbeid sjelden varer lenge med det voldsomme tempoet man holder i TAR, har det reddet mangt et team fra å bli eliminert. Så fortsett med det helt til den uunngåelige oppsplittingen kommer – det blir som regel ganske underholdende TV av det også…

Bibelens ord om at de siste skal bli de første, og de første de siste (Matteus 20:16, om du er interessert) kunne stå som motto for TAR. Karim og Khabat, som løp inn til en overbevisende førsteplass i førte episode, slet med å holde tritt med hovedfeltet i denne episoden. Og da de hadde rast gjennom produksjonen av 50 indiske kukaker (derav tittelen på postingen) og stablet 200, støtte de på en puslespilloppgave.

Ja, du leste riktig. Et godt, gammeldags puslespill. Vinnerne av etappen, Truls og Morten, for gjennom oppgaven og løp til pit stop, fulgt av det ene laget etter det andre. Men altså ikke Khabat, som slet med å fullføre mens kompisen måtte se på med økende frustrasjon. Nå kan man selvsagt si fra sin myke TV-stol: men hvor vanskelig kan et 250 brikkers puslespill være? Vel, hvis du som Khabat aldri har puslet før vet du kanskje ikke at det lønner seg å legge opp kantene først. Han måtte lære seg å pusle fra grunnen av mens kamera gikk og konkurrenter stormet forbi. Temmelig imponerende, spør du meg.

Det som reddet kompisene denne gangen var firemenningene Pål-Christian og Ivar, som tydeligvis slet med tempoet under hele etappen. Kjenner jeg India rett, hjalp det sikkert ikke med varme, enormt lydnivå, ukjente lukter og mennesker, mennesker, mennesker. De kom sist, og ble som forventet eliminert. Ja, for selv om programleder Freddy, som forøvrig begynner å bli varm i trøya, insisterer på at et lag kan bli eliminert, vet erfarne TAR-seere bedre. Siden forrige episode sluttet uten eliminasjon, måtte noen ut nå.

Så adios PC og Ivar, og lykke til med å klatre oppover på lista i neste episode Karim og Khabat. Vi på Tøyen krysser fingrene for dere. :)

The Amazing Race Norge – Episode 1

Du står i første etasje i verdens høyeste bygg og spør: “Går heisen oppover?” Det er The Amazing Race (eller TAR blant venner) i et nøtteskall. Det er et kappløp jorda rundt der alt handler om å komme raskest over målstreken, med et enormt tempo og stressnivå og der selv den beste kan miste hodet og rote seg bort iblant. For mange blir synet av mennesker som løper gjennom flyplasser og togstasjoner antagelig bare en stressende påminnelse om dårlige reiseopplevelser, men jeg elsker det.

Jeg har sett hver eneste episode av den amerikanske serien (som nå er inne i sin 20. sesong, som har vunnet en drøss med Emmyer og fremdeles har anstendig rating), og jeg kommer til å se hver eneste av den norske. For meg har TAR, med sitt motto “The World is Waiting” alltid vært den rake motsetning til de stillestående, klaustrofobiske konseptene av typen “samle folk i et hus/hotell/øysamfunn og vent på at de begynner å krangle”.

Bevares, det kjekles og konspireres også i TAR, men det er reisen, oppgavene som skal løses underveis og de uunngåelige komplikasjonene som oppstår når 11 lag skal komme seg rundt kloden, som er hovedsaken. Det store spørsmålet jeg som TAR-fan stilte meg igår kveld, var om TV2 hadde lykkes med å gjenskape tonen som har gitt den amerikanske originalen en så trofast tilhengerskare.

Min hovedkonklusjon så langt er: dette ser lovende ut. Det til tross for at TAR Norge gjorde et grep som den amerikanske serien såvidt jeg husker bare har gjort én gang før, nemlig å fravike regelen om at det handler om å komme først over målstreken og isteden eliminere et lag helt i starten.

Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor: på denne måten får serien trøkk fra første minutt, istedenfor at seerne må vente i to timer og tjue minutter på å få vite hvem som røk ut. Ja, for episoden var lang – den fylte hele TV2s reality-flate fra 20 til 21 og deretter fra 21.40 til 22.20 (her er jeg enig med VG, som liker programmet men som gir trekk for den lange pausen).

Den aller første oppgaven gikk ut på å plassere tre flagg ved siden av en setning skrevet på språket i landet (kinesisk, russisk og arabisk), og så komme seg til Gardermoen for å finne én av ti billetter. Laget som kom for sent til å finne en billett røk ut. Og straks fikk vi to typiske TAR-twister, da laget som løste språk-oppgaven sist klarte å passere et raskere lag på vei til OSL – et lag som attpåtil kom fra Oslo og som dermed burde ha fordelen av hjemmebane.

Men slik er det altså sjelden i TAR, og man kan ikke annet enn føle med osloguttene Kenneth og Hakan, som takket være ferskt sertifikat og et uheldig veivalg via Oslo sentrum ble stående igjen på flyplassen mens resten av lagene dro til Dubai. Der besto oppgaven i å finne en kamel-eier kalt Hassan på flyplassen, og så bli med ham ut i ørkenen. Derfra gikk det slag i slag, med kjøring og løping gjennom Dubai by, til lagene stormet inn til “pit stop” rett ved Burj Khalifa (verdens høyeste hus).

Mange av oppgavene som ble utført i Dubai var repriser på oppgaver fra amerikanske TAR, og ikke av de mest interessante jeg har sett. Mye av dramatikken i siste halvdel handlet – som det ofte gjør i denne serien – om hvordan forvirring, fobier (høydeskrekk meldte sin ankomst, ikke overraskende) og  misforståelser av oppgavene ville slå ut. Hvilket bringer meg til castingen. Ideen bak tar er at hvert lag er et par med et forhold til hverandre, enten man er i slekt, er partnere eller venner.

I amerikanske TAR er det en del partyper som går igjen, som to blonde venninner, treningsfanatikere, foreldre og barn og par med en konfliktfylt historie (siste USA-sesong kan by på “Dating Divorcees”, fex). Og joda, vi ser noe av det samme her, som med bestevenninnene Michelle og Cathrine og far og datter Tor Einar og Cathrine. Men der USA-TAR gjerne blir veldig emosjonell og touchy-feely på parforholdene, holder TV2-varianten en litt mer nordisk distanse. Det syns jeg er helt greit.

En annen forskjell er språkbruken, i TV2s disfavør. Jeg kan ikke huske å ha sett en TV-serie der det bannes så høyt og ofte som her. Det går i f*en og h*lvete og j*vla over en lav sko, enten det går dårlig eller bra for lagene. Kall meg prippen, men dette er noe jeg håper TV2 innskjerper overfor deltakerne før en eventuell sesong  2 (hadde dette vært USA-TAR, ville halve programmet vært blipeti-blip, selvfølgelig).

Den tredje forskjellen er programlederen. Newzealandske Phil Keoghan har fulgt den amerikanske serien fra starten av. TV2 har valgt tidligere fotballspiller og nå ekspertkommentator Freddy dos Santos til å lede programmet, og han gjør stort sett en god jobb. Det eneste stedet hvor det virker som om han sliter er ved pit stop, der det ble utdelt noen litt halvhjertede klemmer og ellers ikke så mye mer (her pleier Keoghan å prate med deltakere og følge opp hendelser underveis). Men jeg regner med at det går seg til i løpet av serien.

Ingen TAR-anmeldelse uten en gjetning på hvem som vil gjøre det bra fremover, selvsagt. Igår kom kompisene Khabat og Karim først over målstreken, og det virket høyst fortjent. De var på hugget hele tiden, gjorde få feil og var flinke til å spørre seg fram. Ditto for nr. to og tre, Julie/Vichy og Bjarne/Vilde. Sistnevnte gjorde forøvrig et annet lag en stor tjeneste da de tok vare på en glemt rumpetaske med pass og penger (å miste passet fører automatisk til eliminasjon i TAR) for venninnene Michelle og Cathrine. La oss håpe at venninnene er klar over fenomenet TAR-karma: det kan fort lønne seg å gjengjelde en så stor tjeneste. :)

I motsatt ende av skalaen finner vi brødrene Frank og Ivar, som så ut til å slite endel med å finne fram. De er et artig lag, men jeg har mine tvil om at de blir værende lenge i konkurransen om de fortsetter som nå. Neste episode (som visstnok går allerede førstkommende mandag) vil vise om jeg får rett. Og da vil vi også se en eliminasjon ved pit stop, med all den dramatikken det kan innebære. Jeg gleder meg allerede, og det er faktisk en god stund siden jeg sa det om en serie på TV2.

 

Tok jeg feil i nettdebattspørsmålet?

Det er et spørsmål det er verdt å stille seg, etter at jeg har deltatt i et lite Aftenposten-prosjekt de siste ukene. Bjørn StærkIda Aaalen og undertegnede ble bedt om å skrive hver vår kronikk for nettutgaven, og så delta i og moderere debatten i kommentarfeltet under saken. Etterpå ble vi spurt av debattansvarlig i Aftenposten, Mina Hauge Nærland, om hva vi syntes om erfaringen. Det resulterte i denne saken.

Jeg har tidligere sagt tydelig fra hva jeg mener om nettavisdebatten, og kommentatoren Børge mener at jeg i Aftenposten handler i strid med det jeg tidligere har skrevet om å legge ned kommentarfeltene. Til det er det to ting å si. For det første: i bloggpostingen der jeg utdyper synet mitt (et avisintervju blir av sjelden nyansert nok, er min erfaring) skriver jeg ikke at alle kommentarfelt skal legges ned.

For det andre: jeg tok utgangspunkt i kommentarfeltene slik de fungerer nå. Idag ser avisenes strategi stort sett ut til å være “tøm og røm” – legg ut en sak og skygg banen, og håp på at kommentatorene som snakker seg imellom ikke sporer helt av. I noen tilfelle går det bra, men om emnet er kontroversielt ender det altfor ofte i en hjemme alene-fest for kommentartroll og skrikhalser.

Grunnen til at jeg takket ja til Mina Nærland Hauges forespørsel, var at det ga meg sjansen til å teste ut en hypotese jeg har kolportert lenge: om artikkelforfatter er synlig tilstede i et kommentarfelt, kan tonefallet dempes betraktelig. Det er basert på elementær psykologi, og underbygges av mange års erfaring med kommentardebatt i blogger.

Derfor forpliktet jeg meg til å skrive en artikkel, og så sette av noen timer til debatt samme dag som artikkelen ble publisert. Jeg ville skrive en artikkel som var aktuell og som engasjerte leserne, og valgte derfor det tilstundende 7-milliardersmerket for Jordas befolkning.

På forhånd var jeg veldig usikker på utfallet. Jeg har diskutert befolkningseksplosjonen mange ganger i alle slags sammenhenger, og vet at den lett blir en diskusjon om at brune mennesker formerer seg som kaniner, og at Jorda i sin alminnelighet er dømt til undergang så løp mot fjellene med hermetikk og gevær alle mann.

Men ganske snart viste det seg at kommentatorene klarte å holde seg i skinnet, også når de var fykende uenige med mitt optimistiske samfunnssyn. Jeg la meg på samme maksimalistiske strategi som jeg prøver å følge i denne bloggen, hvilket vil si at jeg leser alle kommentarer, besvarer så mange som mulig og kun sletter i ytterste nødsfall. Stilles det spørsmålstegn ved det jeg skriver (det var det flere som gjorde), forsøker jeg å underbygge mitt svar med peker til troverdig kilde.

Da en kommentator prøvde seg med et utspill om kannibalisme, kunne jeg ha eskalert debatten ved å påpeke det dypt uetiske i å slenge om seg med slikt i denne settingen. Isteden valgte jeg å henvise til den legendariske og for temaet svært aktuelle science fiction-filmen “Soylent Green.” Nærmere å slette en kommentar enn dette kom jeg aldri, forøvrig.

Alt i alt var jeg fornøyd, og det virker som om kommentatorene var det også. Min hypotese om at nærvær bedrer debattklimaet ble bekreftet i dette tilfellet. På den annen side: Bjørn Stærks gode innlegg om tonefallet blant innvandringskritikerne i Norge fikk et langt mer turbulent kommentarfelt. Han la seg også en maksimalistisk linje, i den forstand at han med hard hånd slettet alle innlegg som ikke holdt seg til temaet.

Resultatet ble med hans egne ord en debatt som ikke ble så veldig interessant. Aftenpostens Knut Olav Åmås mente derimot at Stærks debatt var sterkest, fordi den hadde høyest temperatur. Jeg er på linje med artikkelforfatteren her. “Temperaturen” som mediefolk ser ut til å være så glade i formidler ikke stort annet enn det vi allerede vet: visse temaer gjør endel mennesker skrekkelig, skrekkelig sinte. Big deal.

Det er nettopp dette jaget etter temperatur for temperaturens skyld som har gitt nettavisenes kommentarfelter et så dårlig rykte på seg. Det vil også gjøre det vanskelig å rekruttere fra et bredere segment av profesjonelle skribenter og fagfolk om man skulle ønske å la dette eksperimentet bli utgangspunkt for noe mer permanent. Ja, for det er altså tre hardbarkede nettdebattanter Aftenposten valgte i dette tilfellet. Flertallet av Aftenpostens skribenter vil kvie seg for å gå inn i en debatt på de røffe premissene som Stærk håndterte.

Så til spørsmålet i tittelen: jeg mener fremdeles dagens hovedstrategi er dømt til å mislykkes. Men erfaringen fra Aftenpostens eksperiment har gitt meg et visst håp om at kommentarfeltene ikke er ureddelige likevel. Lett blir det uansett ikke. Skal kommentarfelene komme seg ut av bakevja av irrelevans de nå befinner seg i, kreves det en ny strategi, mer penger og kanskje også en holdningsendring fra nettavisenes side.