Arkiv for Litteratur

Ble den første romanen tekstbehandlet i 1968?

Forleden leste jeg en fascinerende artikkel av Matthew Kirschenbaum i Slate Magazine med tittelen “The Book-Writing Machine – What was the first novel ever written on a word processor? Her skriver Kirschenbaum om hvordan forfatteren Len Deighton, som jobbet på en roman om annen verdenskrig med tittelen “Bomber”ble spurt av en servicetekniker fra IBM om han var interessert i å erstatte sin kulehodeskrivemaskin med selskapets alle siste teknologiske mirakel.

IBM Magnetic Tape Selectric typewriter (kilde: IBM)

IBM Magnetic Tape Selectric typewriter (kilde: IBM)

Mirakelet i fråga het Magnetic Tape Selectric Typewriter, serienummer MT72, og ble i USA solgt for $10 000. Maskinen hadde ingen skjerm, men var isteden en slags hybrid av en Selectric-skrivemaskin (forøvrig en klassiker) og et lagringsmedium i form av et magnetbånd. Gjorde man en feil på papiret kunne den rettes med en rettetast, og så ble den rettede versjonen lagret på magnetbåndet.

Under utskriften kunne maskinen stanses og ny tekst settes inn – motstykket til CTRL-V i en hvilken som helst moderne editor. Etter litt nøling takket Deighton ja til tilbudet, og bestemte seg for å lease den dyreste utgaven av MT72. Den kom med to magnetbåndstasjoner, som gjorde det mulig å ha to ulike versjoner av en tekst tilgjengelig samtidig. Om nødvendig kunne de to versjonene slås sammen.

Kirschenbaum mener at Deighons Bomber var den perfekte roman å prøve ut tekstbehandling på. Den var faktabasert og satt sammen beretninger fra skikkelser i ulike land. At MT72 gjorde det mulig å legge inn magnetiske “bokmerker” på båndet underlettet sterkt oppgaven med å kryssjekke de ulike delene av boken mot hverandre. Deighton selv sier også at hans arbeidsmetode (og hans personlige assistents – mye av det praktiske arbeidet ble utført av Ellenor Handley) gjorde ham til det perfekte testsubjekt:

“I am a slow worker so that each book takes well over a year—some took several years—and I had always ‘constructed’ my books rather than written them. Until the IBM machine arrived I used scissors and paste (actually Copydex one of those milk glues) to add paras, dump pages and rearrange sections of material. Having been trained as an illustrator I saw no reason to work from start to finish. I reasoned that a painting is not started in the top left hand corner and finished in the bottom right corner: why should a book be put together in a straight line?”

Da Bomber kom ut i 1970, skrev Deighton i bokas etterord at den var den første i sitt slag som i sin helhet var lagret på magnetbånd før trykking. Og ifølge Kirschenbaum var den også den første utgitte romanen som helt og holdent ble utarbeidet på et produkt som ble markedsført som en “tekstbehandler” (et begrep som oppsto i Tyskland på 50-tallet, forøvrig).

Artikkelen er en del av forarbeidet til en bok Kirschenbaum jobber med (skal kjøpes når den kommer), og bekrefter inntrykket jeg får når jeg ser nærmere på det historiske samspillet mellom IT og bøker: ofte har innovasjoner vi betrakter som nye, dypere historiske røtter. Jamfør denne innføringen i tekstbehandlingens historie.

"Mizt" av Jon Bing: Den første norske tekstbehandlede romanen?

“Mizt – gjenferdenes planet” av Jon Bing: Den første norske tekstbehandlede romanen?

Den reiser også flere spørsmål i meg, som for eksempel: når ble tekstbehandling første gang brukt i Norge? Jeg har alltid vært overbevist om at Jon Bing var aller tidligst ute, og det mener han tydeligvis selv også. Bing regner Mizt – Gjenferdenes planet som den første tekstbehandlede norske romanen, og i mitt (signerte!) eksemplar fra 1982 har han et fascinerende etterord med bl.a. følgende utledning:

Denne boken er skrevet på en Facit/Addo 800 DTC tekstbehandlingsenhet levert av Alf G. Johnsen A/S, Oslo. Ved innskrivningen er tekstens struktur definert ved hjelp av Lovdatas universelle grafiske koder. Alf. G Johnsen har også vært behjelpelig med å overføre teksten fra fleksiplater over et TTY-grensesnitt på en 300-bauds oppringt linje til Lovdata-Oslo.

Jeg har ikke klart å finne mer informasjon om Facit/Addo 800, men den var tydeligvis en dedikert enhet på linje med IBM-maskinen til Deighton. På dette tidspunktet hadde det allerede eksistert tekstbehandlingsprogramvare i en årrekke (Electric Pencil fra 1976 regnes ofte som det første for hjemmemaskiner). Et par-tre år etter Mizt vet jeg at det ble snakket om at norske skribenter var igang med tekstbehandling på maskiner fra Apple eller IBM.

Startskjermen til LocoScript fra 1985

Startskjermen til LocoScript fra 1985

For egen begynte jeg med tekstbehandling for alvor i 1987, med kjøpet av en Amstrad PCW 8256 som ble solgt med printer og tekstbehandlingsprogrammet LocoScript. Selv om maskinvaren var primitiv sett med dagens målestokk, hadde LocoScript alt jeg trengte som skribent. Siden den gang har jeg skrevet mine bøker og artikler i WordPerfect, Lotus Ami Pro, AbiWord, OpenOffice og en drøss med applikasjoner til diverse småmaskiner, til jeg idag har endt opp med Google Docs.

Det slår meg at jeg i hele dette tidsrommet på 26 år ikke kan komme på en eneste funksjon som representerer et dramatisk skille med tidligere programvare. Jeg kunne antagelig sette meg ned med LocoScript idag og være  ganske tilfreds med opplevelsen. Jeg vet, jeg vet – det sier allverden om hvor gammel og grå jeg er i ferd med å bli.

Men det sier også noe om arbeidsmetode. I likhet med Len Deighton (som forresten er en riktig god forfatter – jeg hadde stor glede av Bomber da jeg leste den på søttitallet) er jeg en ganske ustrukturert skribent. Jeg begynner nesten aldri på begynnelsen av et stykke, men starter isteden med en god idé som jeg oftest må arbeide meg både bakover og fremover fra.

Start- og sluttpoeng kommer nesten alltid helt til slutt, og gjerne samtidig. Disposisjoner skjønner jeg meg rett og slett ikke på. Jeg kan med stor sikkerhet si at jeg neppe hadde arbeidet som skribent om det ikke hadde vært for tekstbehandlingen. Det ville rett og slett blitt for mye plunder og heft med all papirklippingen, teipingen og korrekturlakkingen. :)

 

 

Share/Bookmark

The Door into Summer

For en tid tilbake leste jeg Robert Heinleins tidsreiseklassiker, “The Door into Summer”. Som det meste Heinlein skrev er denne boka lettlest og spennende, med fremtidsskildringer som er fjerne fra den virkelige fremtiden (nå vår fortid – mye av handlingen er lagt rundt 2000) men likevel så kreative at det blir god underholdning av det.

Et stort ekstra pluss for meg får boka for å ha en katt, Petronius eller Pete, i en sentral rolle. Det er også denne katten som gir boka dens tittel og gjennomgangstema, som introduseres på romanens første side.

Ada ved sommerdøra. (c) Elisabeth Bjone

Jeg kjenner så godt igjen atferden som beskrives nedenfor fra våre egne katter (ikke minst Ada), som i kuldeperioder som den vi går gjennom nå gjør akkurat som Pete. Det vil si at pus løper bort til døra og ber meg åpne den om og om igjen, tydeligvis i håp om at denne gangen kommer det til å være sommer på den andre siden. Ada blir like skuffet hver gang selvsagt, men hun gir seg aldri. Hun vet jo at én gang blir det sommer utenfor døra igjen. Det er, som Heinlein viser i “The Door into Summer”, mye å lære av det.

“While still a kitten, all fluff and buzzes, Pete had worked out a simple philosophy. I was in charge of quarters, rations and weather; he was in charge of everything else. But he held me especially responsible for weather. Connecticut winters are good only for Christmas cards, regularly that winter Pete would check his own door, refuse to go out it because of that unpleasant white stuff beyond it (he was no fool), then badger me to open a people door.

He had a fixed conviction that at least one of them must lead into summer weather. Each time this meant that I had to go around with him to each of eleven doors, hold it open while he satisified himself that it was winter out that way, too, the go on to the next door, while his criticisms of my mismanagment grew more bitter with each disappointment.

Then he would stay indoors until hydraulic pressure utterly forced him outside. When he returned the ice in his pads would sound like little clogs on the wooden flooor and he would glare at me and refuse to purr until he had chewed it all out… whereupon he would forgive me until the next time.

But he never gave up his search for the Door into Summer.”

Bare rolig, Ada. Sommeren kommer, den.

Er Bokskya så forbrukeruvennlig?

Imorgen skal bokbransjen lansere sin store eboksatsing, etter mer enn et års forsinkelse og en innspurt som har vært preget av mye negativ presse. Særlig har Aftenposten vært på hugget, med en serie artikler som har satt et kritisk søkelys på hele satsingen. Småforleggere har følt seg utestengt, avisens kommentatorer har beskyldt bokbransjen for å gjenta platebransjens feil og det er dannet en alternativ ebokdistributør, Emviem, som allerede er på nett med innhold. I gårsdagens avis er det Forbrukerrådet som dundrer løs. Fagdirektør Thomas Nortvedt sier blant annet:

Bokskya viser at forlagenes binding til egne bokhandlere går ut over bokkjøpernes tilbud. Ved å frata andre å selge forlagenes bøker blir norske forbrukere bundet til forlagenes teknologiske løsninger og ikke minst prisregime. [...] Det er trist at de ikke lærer av andre innholdsbransjer om hvordan tilby produkter elektronisk til forbrukerne. [...]I stedet for å la de som har erfaring med disse plattformene slippe til – som Apple og Amazon, som har vist at dette er noe de kan – holdes disse utenfor for å beskytte egne salgsledd.

Slik jeg ser det, har Forbrukerrådet gode poenger, men overser også vesentlige momenter. Det siste først. Når Thomas Nordtvedt er bekymret for fragmenteringen av markedet, peker han på et problem som ikke er unikt for Norge. Rotproblemet er bruken av DRM, som gjør at du som kjøper må forholde deg til innbyrdes inkompatible nettbokhandlere med ulikt tilbud. Uten DRM kan du kjøpe boka hvor du vil, og lese den på en hvilken som helst dings.

Bindingen til teknologiske løsninger opplever også amerikanere med Amazon og iBooks. En midlertidig løsning for norske kunder er å samle e-biblioteket sitt på iPad, som vil ha apps for de ulike distributørene (Emviem har satset på Bluefire Reader, Bokskya på en HTML5-løsning som bl.a. gjør det mulig å omgå “epleskatten” på 30%). Løsningen for fremtiden er å kjempe for DRM-frie bøker, slik Forbrukerrådet i sin tid hjalp oss med å få DRM-fri musikk i iTunes. Så stå på der, Forbrukerrådet.

Ellers er det viktig å merke seg at Bokskya, til tross for den leverandørbestemte bruken av DRM, teknisk sett er en åpnere løsning enn Kindle Store og iBooks. Kunder skal ikke kjøpe ebøkene sine på Bokskya.no, men hos en av mange ebokhandlere som bruker Bokskya som distributør. Som kunde knytter du dine ebokkjøp til Bokskya-kontoen din, som blir “knutepunktet” for dine ebokkjøp. Slik minner Bokskya altså mer om Google eBooks enn Amazon.

Et konkret eksempel: om du tidligere har kjøpt ebøker fra Digitalbok.no, vil du kunne opprette en forbindelse fra denne til Bokskya. Når du laster ned Bokskyas web-app til din iPad til uka, vil den legge Digitalbok-kjøpene dine inn i den samme e-hylla som ebøker du kjøper i de åtte ebokhandlene som p.t. er knyttet til Bokskya. Det betyr også at vi i med tid og stunder kan få ebokhandlere fra uavhengige og interessante aktører som Tronsmo, for eksempel.

Der kritikken fra Forbrukerrådet treffer bedre, er i beskrivelsen av eierskapssituasjonen. Selv om modellen i prinsippet gir kunden stor valgfrihet, er det jo slik at Bokskya er eid av våre tre største forlag og de forlagseide papirdistributørene, og mange av de Bokskya-tilknyttede bokhandlene er eid av nøyaktig samme forlag. Norske forbrukere vil altså, i motsetning til amerikanske, ofte møte samme aktører i alle ledd.

Med en slik situasjon er Forbrukerrådet nærmest forpliktet til å rope varsko. Og joda, jeg forstår også frustrasjonen Nordtvet gir uttrykk for. Min egen erfaring fra feltet (jeg fungerer bl.a. som ubetalt referanseperson for Bokskya) gjør det vanskelig å si seg uenig i denne beskrivelsen, for eksempel:

Dessverre er innholdsbransjen fryktdrevet, de er redd for å bli piratkopiert og redd for å miste bokhandlerne sine. Dette er noe som sitter langt inne, og derfor forsøker vi å spille på erfaringene fra musikkbransjen.

Oppdatering: Bjarne Buset fra Gyldendal svarer Forbrukerrådet her. Han mener at misforståelsene kunne ha vært oppklart om Nordtvedt hadde tatt en telefon – jeg tror bransjen kunne ha stått seg på å innrømme at informasjonsarbeidet/promoteringen i forkant har vært slapp, for å si det mildt. Et gjennomgående trekk ved dekningen av Bokskya er problemer med å skille mellom bokhandlere og distributør, fex. Har man et unikt produkt å lansere, er det enda viktigere enn normalt å informere godt på forhånd.

Norske ebøker i Kindle Store

Jeg får en god del henvendelser fra potensielle leseplatekjøpere for tiden, og en gjenganger er denne: “Hvorfor kan ikke norske forlag utgi bøkene sine på Kindle?” Svar: Det kan de selvsagt. Hvem som helst kan utgi en bok de har rettigheter til på Kindle ved å registrere seg på Amazons selvpubliseringsside. Heller ikke inputformat (Kindle Store lar deg laste opp i Word, ren tekst, HTML, ePUB og PDF), outputformat eller DRM-løsning (forlagsbransjen elsker DRM) er viktige hindre.

Dette handler om økonomi og forretningsstrategi. Amazon har hittil krevd en for stor prosentandel av en typisk utsalgspris som norske forleggere uansett mener er altfor lav til å være bærekraftig (ebokmomsen hjelper ikke her, selvsagt). Enklere blir det ikke av at våre lokale storforlag alle har vesentlige eierandeler i bokhandlerkjeder. Forlagene ønsker rimeligvis at deres egne bokhandlere skal selge norske ebøker i Norge, og ikke verdens største nettbokhandel.

En vanlig oppfølger til spørsmålet i første avsnitt er: “Men er ikke forlagene redde for å miste lesere?” Slik jeg kjenner bokbransjen, tror jeg ikke det. Det er ikke helt urimelig å anta at mange av dem som nå kjøper Kindle, ikke er store kjøpere av ny norsk litteratur i utgangspunktet. Interessen mange viser for Kindle kan være en norsk versjon av “kannibaliseringseffekten”, der etablerte kunder simplthen bytter til et billigere og mer effektivt Amazon-tilbud.

Regn ikke med å se Lars Saabye Christensens eller Anne B. Ragdes siste bestselgere i Kindle Store med det første, altså. Dermed er det ikke sagt at ikke norske ebøker fins. Norske utgivere bruker systemet, jamfør boka hvis forside du ser til høyre. Denne slankeboka (som jeg altså ikke kjenner utgiverne til eller har lest selv, selv om jeg antagelig burde) selges i den britiske Kindle-butikken til rundt 70 kroner, og ble utgitt av forlaget Lille Måne AS for fem dager siden.

Problemet er at det er så vanskelig å finne flere norske bøker. Selv om Amazons netthandelløsning er helt i tet på en rekke områder, ser amerikanske Kindle Store ut til å mangle noe så grunnleggende som en avansert søkefunksjon som lar deg sortere titler på språk (for papirbøker fins den, men da begrenset til de store verdensspråkene). Jeg har heller ikke funnet noen Amazon-lister over norske utgivere eller titler, ei heller nettsteder med noe tilsvarende.

Så derfor denne oppfordringen til mine lesere: vet dere om søkefunksjonalitet, lister eller enkelttitler, så legg dem gjerne inn i kommentarfeltet. Så vil jeg oppdatere postingen etterhvert.

Wikipedia-statistikk og språk

Wikipedia Samfunnshuset presenteres og drøftes nå resultatene av Wikimedia Visitor Log Analysis Report fra fjorårets siste måneder. Resultatene for Norge ses i tabellen nedenfor, og er interessant lesning. Trafikken fra Norge utgjør 0,6 % av den samlede Wikipediatrafikken, og fordeler seg altså slik:

Norge er et av landene i tabellen der det nasjonale wikiprosjektet scorer lavere enn det engelskspråklige. Det kan ha en rekke forklaringer, den mest nærliggende at det engelskspråklige rett og slett er større og bedre. Men en annen trend er også tydelig i Wikimedia-loggen: europeiske land som forbindes med generelt gode engelskkunnskaper (Nederland, Danmark, Sverige, Norge) har en langt høyere engelskandel enn søreuropeiske land, for eksempel. Nordmenn leser mye engelsk, simpelthen.

To andre tall i tabellen er interessante: russisk wikipedia har hele 2,1 % av sidevisningene. Det er langt mer enn antall norsk-russere (under 0,3 % av befolkningen), noe som kan henge sammen med det fascinerende faktum at russisk er det største ikke-norske språket i norske biblioteksstatistikker. Men man skal ikke se bort fra at det er feil i loggføringen (jamfør den høye japanskprosenten i statistikken for Australia).

Nynorskprosenten er kanskje likevel den mest oppsiktsvekkende. OK, så er antall artikler langt lavere enn i bokmålsvarianten, men mange av dem holder høy nok kvalitet til å være mer enn brukbare i f.eks. skolesammenheng. Googlerank kan være en hovedårsak, men det avspeiler sannsynligvis også nynorskens svake stilling. Et lite tall til slutt: ifølge Alexa er Wikipedia nummer 10 på den norske nettrankinglista. Situasjonen er dermed den samme her som internasjonalt: Wikipedia er eneste ikke-kommersielle aktør i toppskiktet.

Chris Andersons “Free” og mitt forfatterskap

Det kunne forsåvidt ikke kommet på et mer passende tidspunkt, men jeg anmelder altså Chris Andersons mye omtalte bok Free i siste nummer av det faglitterære tidsskriftet Prosa. Anmeldelsen kan leses i sin helhet på tidsskriftets hjemmesider, men siden det ikke har kommentarfunksjonalitet kan du gjerne komme med egne refleksjoner rundt boka eller dens budskap her.

Andersons kjernebudskap har stor relevans for dagens ordskifte om fildeling og åndsverklov, med debatten på Fribits pubmøte lørdag som blodferskt eksempel: det ble brukt mye tid fra politikerpanelet på å snakke om økonomiske modeller som gjør det mulig å leve av innhold på nettet. Det ble sagt svært lite om det faktum at de samme innholdsskaperne vil måtte konkurrere med uhorvelige mengder lovlig, gratis innhold.

Min situasjon som skribent er illustrerende. Jeg er hovedsaklig faglitterær forfatter (og hører dermed til den aller største forfattergruppen i Norge). Jeg vet jeg er en habil skribent og er stolt av de mange titlene jeg står bak, men jeg nærer ingen illusjoner om at det er min udødelige prosa som lokker kunder til å kjøpe bøkene mine. For faglitteratur i min målgruppe er innholdet eller budskapet hovedsaken.

de-ni

Det er hovedårsaken til at billige og dårligere oversatte bøker om astronomi i årevis har utkonkurrert mine og kollegers titler, og det er grunnen til at jeg stadig sjeldnere treffer skoleelever som bruker bøker som kilde. Hvorfor skulle de nå det, når det finnes gode og lovlige gratisalternativer på nettet? Jeg kunne nevne Wikipedia, men på astronomifeltet er det faglig solide De åtte planetene kanskje viktigere. For ikke å snakke om snl.no, sarepta.org og romfart.no.

Massiv overvåkning og strengere straffenivå kommer ikke til å endre en tøddel på denne situasjonen. Det er i det hele tatt en situasjon staten ikke kan redde meg fra. Den indirekte og direkte statsstøtten til skribenter er viktig i vårt knøttlille språkområde, og kan med fordel jekkes opp noen hakk. Men den kan aldri bli hovedinntektskilden for flertallet av skribenter, og bør heller ikke være det.

Hvilket bringer meg tilbake til Chris Andersons Free. Jeg påpeker i min anmeldelse at Anderson viser liten interesse for den europeiske kunnskaps- og kulturmodellen, der det offentlige spiller en hovedrolle. Og nettopp denne unnlatelsessynden gjør boka til nyttig lesning for frilansere som meg, som må leve med det faktum at vi resten av våre karrierer skal konkurrere med godt (og antagelig stadig bedre) gratisinnhold.

Mange av forslagene på Andersons lange liste over forretningsmodeller har jeg allerede gjennomført. Det viktigste: kryssubsidering av gratis innhold. Jeg får ikke betalt for å bruke tid på denne bloggen eller fremtidsbloggen, som stort sett skrives i det som betraktes som normal arbeidstid. Så hvordan har jeg råd til å produsere tusenvis av bloggpostinger, all den tid jeg ikke har søkt på et forfatterstipend eller annen offentlig støtte på fem år?

Jeg finansierer skrivingen med andre typer oppdrag, det være seg foredrag, konsulentvirksomhet og betalt skriving av ymse slag. Det faktum at vi snakker om kryssubsidiering er viktig: denne bloggen er ikke en blatant reklameplakat for min virksomhet (de mange kattepostingene burde være hint nok om det), men den gir meg et nærvær og en oppmerksomhet på nettet som ad indirekte vei kan konverteres til mer håndfast valuta.

Jeg vet det høres ullent ut. Og jeg kjenner den vanligste innvendingen mot min forretningsmodell: “det er lett for deg som er flink til å prate, men hva skal vi andre gjøre?” Men slik har det vitterlig alltid vært. Sitt-alene-i-årevis-og-skriv-tykke-romaner er heller ikke en forretningsmodell som passer de fleste av oss. Er det én konklusjon man som frilanser bør trekke av Chris Andersons Free, er det at vi er på vei inn i de individuelle, indirekte forretningsmodellenes tidsalder. Jeg sier ikke at overgangen fra bokbransjens industrielle modell blir enkel for slike som meg. Men den kommer, enten vi liker det eller ei.

Hvordan bør en digital innkjøpsordning se ut?

(Merk: Dette er en lang bloggposting, derfor finnes det også en PDF her.)

Et sikkert tegn på at vi begynner å nærme oss en bredere lansering av kommersielle ebøker i Norge, finner vi i den nylig publiserte Bibliotekmeldingens punkt 7.6, kalt E-boka og innkjøpsordningane:

I 2009 vil Norsk kulturråd starte ei prøveordning med innkjøp av e-bøker under innkjøpsordningane for litteratur. Slike innkjøp vil vere avhengig av mange faktorar, og Kulturrådet må i samråd med avtalepartane finne ut kva det er ein skal betale for, korleis betalinga skal fordelast på dei ulike ledda, og korleis produkta skal kjøpast inn og distribuerast til biblioteka og lesarane. Spørsmål om utsalspris, royalty og parallelle utgåver på papir og digitalt er nokre av dei mange faktorane som kjem inn i drøftingane.

Norsk Kulturråd setter ikke igang slike prosesser uten at det er grunnlag for det. Men som sitatet over viser, er det mye som gjenstår før man får en praktisk ordning på plass. Nå finnes det etablerte systemer for utlån av ebøker i bibliotek, det mest kjente i Norden er svenske elib.se, som leverer utlånsløsninger til en lang rekke folkebibliotek. Utlån og “tilbakelevering” (etter 28 dager blir bøkene uleselige) håndteres av leseprogramvare som Adobe Digital Editions, Microsoft Reader og Mobipocket.

Elib støtter også leseplater, så brukerne kan laste ned og lese lånte bøker på en privat iRex eller Sony Reader (modell PRS-505 og oppover). Elibs løsning baserer seg på DRM, som i prinsippet er mindre problematisk for  bibliotek enn ebokhandlere. Lånere verken har eller forventer å ha eiendomsrett til bibliotekboka, så det faktum at bøkene ikke kan videreselges, lånes eller gis bort betyr lite i denne konteksten. I daglig bruk kan det by på problemer, dog.

DRM gjør bruken mer tungvint – i tilfellet Adobe Digital Editions handler det blant annet om varierende stabilitet (jamfør disse tipsene på Elibs hjemmeside), og mange fleste løsninger er ikke tilgjengelige for Linux-brukere eller for dem som vil lese på mobiltelefoner. Bibliotekene vil også få problemer om det dukker opp nye leseplater som ikke støtter de eksisterende formatene, men først og fremst er det en reell fare for at kopibeskyttelse vil gi brukerne gammeldagse og lite hensiktsmessige løsninger.

I ettertid skal biblioteksektoren prise seg lykkelig over at prosjektet Låtlån ble lagt ned – i en verden av svært brukervennlige Spotify-aktige løsninger ville det begrensede systemet ha satt biblioteket i et dårlig lys. Her er det verdt å merke seg at digitalbok.no har valgt å selge ebøker fra CappelenDamm som vannmerkede og ukrypterte PDF-filer, som kan leses på alle slags lesemaskiner. Uansett hva slags teknisk løsning man baserer seg på, er det noen spørsmål som bør besvares av pilotprosjektene som gjennomføres før en ordning rulles ut i stor skala.

Bør det i det hele tatt være en innkjøpsordning?
Dagens innkjøpsordninger fungerer ved at det offentlige kjøper inn 1000/1550 eksemplarer av de fleste nye norske skjønnlitterære bøker (og et utvalg av faglitterære) og fordeler dem til landets bibliotek. Antall innkjøpte titler svarer sånn noenlunde til antall bibliotekfilialer i Norge, hvilket betyr ordningene sikrer at alle bibliotek har sitt eget eksemplar å tilby. Samtidig utgjør det innkjøpte antallet en så stor andel av et typisk førsteopplag i Norge at ordningene fungerer som en effektiv utgiverstøtte.

Enn så lenge er samsvaret mellom opplagstall og bibliotekfilialer godt nok til at man ikke bare kan forsvare ordningene for papirbøker, men også kan vurdere utvidelser til andre fysiske medier som tegneserier, CD-plater og spill. Problemet er imidlertid at det papirbaserte eksemplarbegrepet ikke gir mening for ebøker. Kjøper man en bok til Amazons Kindle-system har man i virkeligheten inngått en langvarig leiekontrakt, der utleier kontrollerer tilgangen og bestemmer bruksretten til en eller flere fysiske leseenheter.

Per idag gir Amazons brukslisens rett til å lese samme bok på opptil flere leseplater og iPhone/iPod samtidig, i fremtiden vil dette antagelig utvides til lesing på skjerm og andre mobile enheter. Dette snur begrepet om tilgjengelighet i bibliotek på hodet. En ebok vil ikke være “hjemmehørende” i det lokale biblioteket, men vil kunne lånes døgnet rundt fra brukernes datamaskiner og (forhåpentligvis etterhvert) mobiltelefoner.

Når vi samtidig vet at etterspørselen etter nyere norsk litteratur i bibliotek gjennomgående er ganske lav, og at antall brukere av leseplater lenge vil være mye mindre enn lesere av papirbøker, virker det urimelig å kjøpe inn 1000 brukslisenser hvis 100 i en sentral base gir like god tilgang for brukerne. I et bibliotekperspektiv ville den optimale løsningen være dynamisk, det vil si at antall brukslisenser står i et rimelig samsvar med etterspørselen etter bøker.

Her ligger det en åpenbar interessekonflikt mellom forlag/forfattere og bibliotek, siden førstnevnte ønsker seg forutsigbarhet og følgelig et fast (og høyest mulig) antall innkjøpte lisenser. På den annen side er produksjonsprosessen bak ebøker annerledes. Idag er ebøker flest et biprodukt fra papirprosessen som gjerne selges via bokhandlere, men i takt med at markedet utvikler seg vil vi stadig oftere se utgivelser som hopper over alle papirledd, inklusive bokhandelen. Lavere produksjonskostnader bør rimeligvis gi lavere støtte fra Kulturrådet.

Hvordan håndterer man grenseoppgangen mellom bibliotek og bokhandel?
Ebøker gjør det unødvendig å bevege seg til det fysiske biblioteket for å låne papirbøker. Dette, sammen med muligheten for å fornye via nettet, fjerner dagens hovedforskjell på kjøp og lån: når du eier papirboka, kan du ha den umiddelbart tilgjengelig hele tiden. Det vil heller ikke være noen fysisk forskjell på kjøpebok og lånebok – teksten på en leseplate ser lik ut, enten det er bibliotekets iRex eller den private man leser den på.

Forlag som satser på DRM-baserte ebokløsninger vil ironisk nok bidra til å viske ut forskjellene mellom bibliotek og bokhandlere ytterligere ved å frata brukerne kontroll over verket. Om brukeren kan låne en ebok med noenlunde samme bruksvilkår som en kjøpebok (ingen mulighet til å gi bort, låne bort eller selge den kjøpte boka), og kjøpeboka koster 250-300 kroner (slik Kristenn Einarsson og andre aktører i bokbransjen ser ut til å gå inn for), skal norske ebokhandlere slite tungt med å selge noe annet enn bestselgere i digital form.

I utgangspunket har bokbransjen kun seg selv å takke for at man forretningsmessig er på samme stadium som plateselskapene for fire-fem år siden – det snakkes fremdeles langt mer om de negative konsekvensene av fildeling enn om hvordan man forvandler fildelere til betalende kunder. Men i den grad utlån av ebøker kan rive grunnlaget vekk for en kommersiell ebokbransje i emning, blir det også Kulturrådets problem.

Planene om en digital innkjøpsordning må dessuten ses i lys av Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekter. I løpet av et tiår kan dagens bokhylla.no omfatte det aller meste av norsk litteratur før siste årtusenskifte. Materialet er ment å leses på skjerm, men det er en stadig mindre begrensning når prisen på bærbare maskiner er i fritt fall. Kombinasjonen av en godt utbygd ebok-innkjøpsordning og tekster eldre enn ti år gratis tilgjenglig på skjerm kan bli i meste laget for en bransje som selv i gode år driver temmelig marginalt.

Den enkleste veien ut av dette dilemmaet er også den teknisk sett mest primitive: låne ut leseplatene med ebøker lastet inn på forhånd, og kreve at den som vil bruke sin egen leseplate møter opp i biblioteket. Denne løsningen blir fort dyr (leseplater vil koste det samme som en minibærbar i overskuelig fremtid), den vil bli sett på som et forsøk på å hindre bibliotekets teknologiske utvikling (et svært viktig moment i moderne biblitoekarbeide) og den vil bli møtt med minimal forståelse av brukerne.

En annen mulighet er å begrense antall ganger man kan låne innenfor et gitt tidsrom: ønsker leseren lett tilgang til en ebok over tid, må vedkommende regne med å kjøpe den. En tredje er å forsinke innkjøpet av eboklisenser til bibliotekene (som jo i prinsippet kan gjøres tilgjengelig minutter etter at de er godkjent for innkjøp) lenge nok til at eboka rekker å bygge opp et visst salg i bokhandelen, alternativt sørge for at antall lisenser ikke er større enn at lånere flest tvinges til å stille seg på venteliste for mange av høstens bøker.

En fjerde løsning, og utvilsomt mitt førstevalg, er å ha færrest mulig begrensninger i utlånsvilkår men samtidig overvåke bruken nøye for å avdekke mulige positive og negative effekter. Digital distribusjon er intet om ikke fleksibel, og kan derfor tilpasses fortløpende om man f.eks. skulle se et katastrofalt fall i salg av smalere titler til leseplate.

Hvilke forleggere og utgivelser skal omfattes av ordningen?
På en ebokkonferanse nylig tok Bjarne Buset fra Gyldendal opp en av forlagenes bekymringer med ebøker i bibliotek: hvem skal levere bøkene som faller inn under innkjøpsordningen, og hvordan sikrer man kvaliteten om ordningen åpnes for alle? Med papirproduksjon finnes det en økonomisk terskel for publisering, med ebokproduksjon er alt det tekniske utstyret utenom datamaskinen gratis og fritt tilgjengelig for den som vil starte eget forlag.

Det er lett å se at Kulturrådet selv ikke vil ha kapasitet til å vurdere kvaliteten på alt som kommer inn, og dagens ordninger baserer seg på at språklig og faglig kontroll er gjort av forlegger på forhånd. Det vil med andre ord måtte trenges en terskel. Den kan være teknisk: man kan begrense innkjøp av ebøker til titler som utgis parallellt på papir. Den kan være økonomisk: man kan kreve at utgiver må være registrert i Brønnøysund, og/eller kreve en påmeldingsavgift lik den som nå avkreves forlag som ikke er medlemmer av Den norske forleggerforening.

Eller terskelen kan være kvalitetsmessig: en e-forlegger uten egen kapasitet “in-house” kan pålegges å dokumentere at nødvendige språkvask- og konsulenttjenester er innhentet. Under alle omstendigheter vil valgene som gjøres her, i stor grad avgjøre om en innkjøpsordning for ebøker vil sluse mer penger inn i allerede eksisterende forlagsstrukturer, eller stimulere til innovasjon.

Per idag finnes det titusenvis av nordmenn (enkelte anslag går i retning av 100 000) som jevnlig skriver på nettet. De aller fleste av disse leverer innhold av liten forlagsmessig interesse. Men om bare en promille eller to skriver på måter som faller innenfor rammene av en ordning, har Kulturrådet en mulighet til å stimulere til reell nyskapning i forlagsbransjen ved å slippe til stemmer som aldri har gått veien om et stort forlagshus i Oslo sentrum.

Hvordan sikrer man at ordningen fremstår som tidsmessig og rimelig?
Om en digital innkjøpsordning legger for store begrensninger på brukere og bibliotek, mister man en enestående mulighet til å ta litteraturformidling et langt skritt videre. Nettmedienes eksplosive vekst har blant mye annet ført til grunnleggende endringer i forholdet mellom formidler og publikum. Det merkes best i biblioteksektoren, som i stadig større grad orienterer seg mot ideen om arenaer for deltakelse og læring, snarere som et sted hvor leserne for gode råd om hva de bør lese.

Forlagene har ikke oppdaget det ennå, men nettsteder som Librarything og Goodreads har skapt genuint nye måter å formidle litteratur på, der formidlingen skjer fra leser til leser og informasjon sprer seg uhyre raskt. Det hele har skjedd uten noe større offentlig eller privat engasjement, og mye tyder på at slike sosiale nettsamfunn tiltrekker seg mange unge leserne – nettopp de som ofte er så vanskelige å nå med konvensjonell litteraturformidling.

Et svar på denne utfordringen kunne være å lage en sentral utlånsdatabase som gjør det lett for brukerne å peke til, kommentere og rangere bøkene som er tilgjengelige for utlån. Slik kan den voksende skaren av nettbibliotekarer gå aktivt ut på arenaene der nettleserne befinner seg, og vise potensielle lesere hvor få museklikk det er fra man registrerer sitt første nasjonale lånekort til man sitter med en ebok på mobiltelefonen eller mini-PCen.

Til sjuende og sist handler dette om den nye innkjøpsordningens legitimitet i det større nettmediesamfunnet den vil være en naturlig del av. En ordning som i all hovedsak betaler for DRM-beskyttede parallellutgaver av papirbøker utgitt av forleggerforeningsmedlemmer, vil fortone seg ganske annerledes og få en helt annen oppfølging fra nettbrukere enn enn en ordning som støtter åpne formater, en viss grad av brukermedvirkning og dessuten slipper til nye stemmer.

Foreløpig konklusjon

Det unike med en eventuell innkjøpsordning for ebøker er at den lenge vil forholde seg til et ungt marked for ebøker i Norge (tidligere innkjøpsordninger har tatt utgangspunkt i det godt etablerte papirbokmarkedet). Erfaringene med Amazons Kindle-system (som er langt mer profesjonelt og teknisk avansert enn noe vi kan vente å se på lenge i Norge) tyder på at det selv etter en bred og tung lansering vil gå mange år før omsetningen av ebøker utgjør mer enn noen promille av totalomsetningen.

Lønnsomheten er også lav i startfasen, som rimelig kan være. Dette tyder på at en innkjøpsordning kan bli avgjørende for om enkelte aktører i det hele tatt satser digitalt, og uansett kan komme til å påvirke alt fra pris og utgivelsesprofil på ebokmarkedet. I seg selv er det verken nytt eller negativt at Kulturrådet fungerer mer som Innovasjon Norge i en startfase. Men det fordrer en grundig gjennomdrøfting og konsekvensanalyse med utgangspunkt i ulike modeller, og ikke minst en oppfølging av prosjektet.

Teknisk sett er det lett å kartlegge bruken av ebøker, og derfor er det åpenbart at trafikkdata bør tilgjengelig for forskningsmiljøet, fortrinnsvis også sammen med tall som dokumenterer den økonomiske virkningen for utgiverne. Nettmediene er i sin natur langt flyktigere og mer dynamiske enn papirmediene, og man må være åpen for at formen og vinklingen på en innkjøpsordning for ebøker kan tilpasses underveis.

Takk, Liza Marklund…

…for at du underbygger hovedpoenget i min posting om truslene mot ytringsfriheten 12. mars. Jeg skriver at Kinas storstilte nettfiltrering også kunne bli til inspirasjon i vår del av verden, og forleden skriver altså
forfatter Liza Marklund i Expressen:

Internetleverantörerna måste ta fullt ansvar för vad de skickar ut. Om deras bredband används för att stjäla, eller att sprida barnporr, bombrecept eller självmordsreklam så ska de bötfällas. Det går att sätta filter på nätet, kineserna klarar det ju.

Nei, heller ikke jeg kommer til å gidde å lese bøkene hennes etter dette. ;-)

Elefanten i rommet

NRK skriver om aldersmerking av barne- og ungdomsbøker, et tema som har vakt strid innen- og utenlands i årevis. Jeg kan selv huske hvor negativt jeg reagerte på Gyldendals 10:12-konsept da det ble lansert i sin tid. Hvor mye av et disincentiv for lesing det er å ha årstall på utsiden av en bok, er imidlertid åpent for diskusjon. Typisk nok emnet får Aftenposten ingen konkrete tall av sine intervjuobjekter, og det er heller ingen som påpeker det åpenbare: om det er slik at eldre lesere kan miste lysten til lese en bok som er merket for en yngre aldersgruppe, kan det også tenkes at yngre lesere blir fristet av aldersmerkingen for en eldre gruppe.

Og det som absolutt ikke berøres, er hovedbegrunnelsen for aldersmerking: å gjøre hverdagen litt lettere for dem som kjøper bøker når de er i bokhandelen. Og det er altså ikke barn og unge selv, som har langt mer spennende ting å bruke sine surt oppsparte på. Barnebokbransjen selger sine produkter til besteforeldre, foreldre og andre nære voksenslektninger, som haster gjennom bokhandelen på jakt etter en gave som passer poden. Når det ikke er journalister og lesestimulerere i nærheten, vil forlagsfolk og bokhandlere uten videre innrømme at aldersmerking kan drive boksalg.

Er nettlesing ulik annen lesing?

Det er alltid utmerkede New York Times som tar opp spørsmålet, som er svært viktig i en tid da folk flest i det rike nord tilbringer langt mer tid på nettet enn med nesa mellom to permer. Selvsagt finner man de velkjente frontlinjene, med teknologientusiaster og tradisjonalister på hver sin side. Sistnevntes holdning kommer godt til uttrykk i følgende sitat fra Pulitzerprisvinneren David McCullough:

Learning is not to be found on a printout. It’s not on call at the touch of the finger. Learning is acquired mainly from books, and most readily from great books.

Den slående arrogansen i holdningen McCullough legger for dagen – han sier i praksis at den eneste formen for lærdom som har noen verdi, er den han representerer – er en jeg fremdeles møter på mine reiser og samtaler med lærere, bibliotekarer og representanter for akademia. Joda, nettet kan være et greit tilskudd, men det er noe eget ved boka. Jamfør populariteten til Bakke og Gokstads boksketsj, som jeg har sett forelesere bruke for å hamre inn et selvgodt poeng: se hvor enkel vår teknologi er å bruke.

Det er selvsagt rav, ruskende galt. Boka er en informasjonsteknologi som krever svært mye av leseren. Virkelighetens bok-helpdesk er skolen, som bruker mange år på å lære elever å forstå innholdet mellom permene, med varierende grad av suksess. I NYT-artikkelen påpekes det at nettlesing faktisk kan være gavnlig for grupper som sliter med bøker, fordi tekstene ofte er kortere og ledsaget av illustrasjoner (for egen del vil jeg legge til at nettekster også kan leses høyt av programvare.)

Hvorom alt er, artikkelen bekrefter mitt inntrykk av at dette fremdeles er et område det er forsket lite på. Istedenfor å se på lesing som en medieagnostisk aktivitet, slik ungdom åpenbart gjør, har forskningsmiljøene vært mest opptatt av hvordan nettet utkonkurrerer boka. Derfor er det vanskelig å finne tall for hvor stor andel av tiden foran skjermen som går med til lesing (med tanke på nettavisenes og wikipedias popularitet er det grunn til å tro at andelen er høy), vi vet for lite om hva slags lesekompetanse nettlesing gir, og enda mindre om hvordan nettlesing påvirker annen lesing.

Har lesing av fragmentert tekst gjort oss mer illojale som tekstkonsumenter, slik flerkanalsamfunnet gjorde oss til TV-zappere? Jeg vil tro det er slik, men utover den stadig økende populariteten til billigbøker (som gjør bøker til et bruksobjekt det er lett å legge fra seg) har jeg lite å støtte antagelsen på. Til neste år skal PISA-undersøkelsene utvides med et segment som tar for seg digital lesekompetanse. Jeg imøteser resultatene med spenning – for meg som skribent har det langt mer enn akademisk interesse.

(Via Plinius)

tor.com – slik kan et forlagsnettsted lages

I årevis er jeg ofte blitt spurt om å uttale meg om hvordan bokbransjen bør satse på nettet. Det blotte faktum at spørsmålet så ofte dukker opp, er i seg selv et tegn på at man har et problem, selvsagt. Og det er ikke vanskelig å si hva finne eksempler på hvordan man ikke skal gjøre det. Norske forlagsnettsteder som knapt er mer enn forlagskataloger med lavoppløselige bilder, for eksempel. Eller ledende forfattere som ikke har noe egetprodusert nærvær nettet (eller som skryter av at de hater nettet). For ikke å snakke om norske forfatterforeningers knugende angst for det meste som er nytt.

Okei, så er det etablert. Men finnes det andre måter å gjøre det på – er det aktører der ute som fungerer som normale forlag, men som likevel har en satsing på nettet som ser ut som om den er laget etter 1995? Svaret er ja, heldigvis. Det foreløpig siste eksempelet er amerikanske Tor Books, et datterselskap av kjempen Macmillan. Tor har lenge vært et forlag litt utenom det vanlige: to av redaktørene er kjente bloggere, og en av forlagets viktigste forfattere er Cory Doctorow, som gir bort bøkene sine fra eget nettsted.

På Tors forlagsnettsted finner du pekere til podcaster, videoer og Myspace- og Facebooksider. For et par uker lanserte Tor nettstedet Tor.com, som tar begrepet “forlagsnettsted” et langt skritt videre. Ved første øyekast minner det mest om en blogg, med innlegg av forlagets forfattere og ansatte, siste kommentarer, tags, RSS-feed og alt som ellers hører med. Her kan du også lese noveller, laste ned skjermbakgrunner basert på bokomslag og delta i debatten i brukerfora.

Lenge før lanseringen ga Tor bort gratis ebøker, i bytte mot en gyldig epostadresse man kunne sende forlagets nyhetsbrev til. For øyeblikket pågår det en konkurranse der alt som kreves for å delta er at man oppgir epostadressen, og der det som kan vinnes er en Asus Eee dekorert av en av forlagets illustratører. Det stemmer. Ikke en pakke med bøker, ikke kaffekanner, sminkepung eller smykker, men verdens hotteste lille datamaskin for tida. Tor har fingeren på pulsen, med andre ord.

Nå kan det innvendes at Tor utgir fantasy og science fiction, og dermed har en mer nerdete kundegruppe enn forlag flest. Poenget med Tor.com er imidlertid ikke at nettstedet ser ut som en blogg eller at man gir bort lekre dingser, men at forlaget gjør det som trengs for å få kundene i tale etter prinsippet om at markeder er samtaler. Den som går ut fra at nordmenn er mindre interessert i dialog på nettet enn amerikanere, må definitivt ha vært offline det siste tiåret. Oppgaven er å finne en innfallsvinkel eller et tema som trekker deltakere nok til at samtalen går av seg selv. Nordmenn leser lite science fiction, men de leser vitterlig uhorvelige mengder krim. Tipset er hermed gitt…

Hvor mye forfattere kan gjøre uavhengig av forlaget, viser reisebokforfatten Peter Moore, som jeg langsomt men sikkert er i ferd med å bygge opp en samling av. Jeg oppdaget i sin tid Moore via en peker til petermoore.net, der han hadde lagt ut ekstrastoff og bilder som ikke kom med i bøkene av kostnadsmessige årsaker. Nettstedet har hele tiden vokst og utviklet seg, og i tillegg til bokbeskrivelser, fotoalbum, skrivetips og andre standardelementer rommer den nå både blogg, facebook- og youtube-gruppe og – selvsagt – muligheten til å vinne en signert bok om du abonnerer på forfatterens nyhetsbrev.

Komfortvogna som trendbarometer…

Komfortvogna på Sørlandsbanen igår var enda mer dominert av bærbare PCer enn tidligere, og sammen med mobiler og iPoder reduserte de bøkene til et definitivt mindretallsfenomen. Dette midt i ferietiden, må vite, da lesing på lange reiser tradisjonelt har stått i høysetet.

Ellers: det var langt færre Thinkpader blant de bærbare enn i arbeidsåret, og Macene utgjorde rundt 30 % av maskinene. Rett overfor meg satt en ung jente og chattet ivei på sin Macbook via Telenors mobile bredbånd. I setet ved siden av meg satt en ung mann med Ubuntu på Macbook Pro og redigerte denne Eee-bloggen via Bluetooth. Nerderi er i ferd med å bli mainstream, og taperne ser ut til å bli Microsoft og bokbransjen… ;-)

Skjermlesing i lite format

Anders Brenna skriver entusiastisk om å lese på mobil, og jeg ønsker ham hjertelig velkommen i klubben. Helt siden jeg gikk til anskaffelse av min første PDA, en Psion 3 i 1994, har jeg regelmessig lest bøker på små skjermer. Den aller første var Edgar Rice Burroughs’ The Gods of Mars, en herlig tidstypisk science fiction-historie som blant annet inspirerte Carl Sagan. Denne og tusenvis av andre titler finnes tilrettelagt for mobiltelefoner på mnybks.net. Har du wifitelefon eller 3G betalt av jobben, er det mobiltilpassede nettstedet en utmerket kilde til lesestoff når man er på reise (jamfør filstørrelsene til høyre).

Anders er innom de fleste gode argumentene for å lese på mobil, og er så nær, så nær ved å nevne Eirik-ordet “dødtidsmedium”. :-) En svært nyttig (og for meg uunnværlig) funksjon han ikke nevner, er autoscroll. Kort sagt innebærer det at ebokleseprogrammet lar teksten rulle over skjermen i et tempo som passer deg. Med tanke på at en vanlig roman fort blir på noen tusen sider i mobilformat, sparer det både tommel og mobiltastatur. Om mobilen har et stativ eller underlag den kan lenes opp mot, kan man faktisk lese en bok uten å ta i mobilen i det hele tatt.

Siden teksten ruller jevnt og trutt over skjermen, nytter det ikke å hoppe over setninger eller avsnitt (bare innrøm det, du gjør det du også). Dermed oppdager du svært fort om en bok virkelig er engasjerende eller ikke. Er den det, vil tekstrullingen hjelpe deg til å komme inn i en god leserytme. Hittil har jeg bare oppdaget to ulemper med funksjonen. Hvis jeg sovner fra boka, står den gjerne på siste side når jeg våkner. Og når jeg stopper tekstrullingen, får jeg en kortvarig og ubehagelig opplevelse av at teksten ruller motsatt vei.

Espen kommenterer også saken, og lurer på om han skal konvertere bloggen sin til Mobipocket-format for å bli leselig på T-banen. Det er heldigvis ikke nødvendig. Bloglines har et utmerket mobilgrensesnitt på m.bloglines.com, og alt man trenger å gjøre for å få f.eks. Tversover i mobilvennlig fulltekst er å krysse av for “Complete Entries” i “Display Preferences” under “Edit Subscription”. Det eneste som mangler for å gjøre den opplevelsen komplett, er autoscrollfunksjonalitet i nettleseren. Hører dere, Opera-folk?

En idé for Store Norske?

Encyclopaedia Britannica gir bort gratisabonnementer til bloggere og andre nettpublisister som peker direkte til deres artikler. Når man benytter seg av dette tilbudet, vil også besøkende som klikker på pekerne få tilgang til hele artikler i det som ellers er et lukket betalingsleksikon. Britannica har så smått begynt å leke seg med Twitter og webwidgets også, og viser dermed en for forlagsbransjen usedvanlig vilje til å følge med i tiden.

Store Norske leksikon, som etter det jeg er blitt fortalt skulle ha hatt en større oppdgradering i fjor høst, bør utvilsomt ta en titt på dette konseptet. I bytte mot noen hundre gratis lisenser kan leksikonet få betydelig godvilje og eksponering, redusere Wikipedias dominans og kanskje til og med skaffe seg et forhold til webkyndige folk som kan komme med gode tips til forbedringer.

Og når vi først er der: øverst på min ønskeliste for SNL, og forlengst foreslått for Petter Henriksen, er en klar angivelse av forfatter(e) av artikkel, og revisjonshistorikk. Med andre ord: når ble artiklene redigert, og hvem som redigerte dem. Hvis man i tillegg oppga at artikler ble redigert som følge av tilbakemeldinger fra brukere, ville man ha skapt et ekstra incentiv til å bidra…

Leser ungdom mer enn før, eller like mye?

Tja, si det. I anledning Verdens Bokdag har Aftenposten brukt mye spalteplass på å fortelle oss hvor mye mer det leses nå til dags, ikke minst blant ungdom. Jeg venter ikke at kulturkonservative og  bokbransjelojale Aftenposten stiller spørsmålstegn ved en spørreundersøkelse bestilt av bokprodusentene, men når det er så enkelt som å surfe til Norsk mediebarometer 2007 er det litt synd at man ikke har tatt seg bryderiet. Der er tallene for boklesing nemlig langt mindre dramatiske:

23 prosent leste bøker på fritiden en gjennomsnittsdag i 2007, mot 24 prosent året
før. I gjennomsnitt brukte vi 13 minutter på boklesing per dag, eller 58 minutter
blant dem som leste bøker i løpet av en dag. Andelen boklesere sank noe i første
halvdel av 1990-tallet, men har siden økt. 2007-tallene er omtrent på nivå med det
som har vært gjeldende de siste åra.

23-prosenttallet gjelder også gruppen unge mennesker som Synovate-undersøkelsen som Aftenposten omtaler har fokusert på, men der er lesetallene 33 %. Selv om det skulle være slik at “lesingen blant unge menn i aldersgruppen 15- 29 år [har] hoppet så kraftig opp at hele fallet fra 2005 allerede er kompensert” er det kanskje litt tidlig å snakke om “nytradisjonalisme” blant ungdom. Og et eller annet sted i redaksjonen burde noen ha stusset over dette utsagnet:

Interessant nok er nedlasting av film, lesing av blogger på nett og skriving av innlegg i nettets diskusjonsfora på kraftig retur, samtidig som boklesingen øker.

Dette kunne jo ha vært et saftig spark til den nye arvefienden (TV var som kjent den gamle), men her er det på sin plass å minne om Iskwevs posting om samvariasjon og årsak igjen: om det skulle være slik at et tall vokser og et annet faller, er det ikke gitt at det er en årsakssammenheng. Og nok engang kan det stilles spørsmålstegn ved grunnpåstanden: ifølge Norsk mediebarometer ser vi en fortsatt klar økning i nettbruken, i aldersgruppen ungdom/unge voksne er den nå mer enn tre ganger større enn frivillig boklesing.Det er forøvrig en vekst som har kommet uten fem flate øre i offentlige stimuleringstiltak, og tross årelang motstand fra skolevesenet og voksenverdenen.

Rett nok er “nedlasting av film” og “skriving av innlegg i nettets diskusjonsfora” ullent inntil det meningsløse (man får håpe at dette ikke avspeiler originalspørsmålene), men noen kilder til alternative tall finnes jo, som torrenttrafikk (som internasjonalt har økt med 25 % det siste halvåret) og deltakelse på nettsteder av typen Nettby osv. Når vi vet hvor stort misforholdet kan være mellom det folk sier de gjør, og det de faktisk gjør, burde det være påkrevet.