Category Archives: Litteratur

Ble den første romanen tekstbehandlet i 1968?

Forleden leste jeg en fascinerende artikkel av Matthew Kirschenbaum i Slate Magazine med tittelen “The Book-Writing Machine – What was the first novel ever written on a word processor? Her skriver Kirschenbaum om hvordan forfatteren Len Deighton, som jobbet på en roman om annen verdenskrig med tittelen “Bomber”ble spurt av en servicetekniker fra IBM om han var interessert i å erstatte sin kulehodeskrivemaskin med selskapets alle siste teknologiske mirakel.

IBM Magnetic Tape Selectric typewriter (kilde: IBM)
IBM Magnetic Tape Selectric typewriter (kilde: IBM)

Mirakelet i fråga het Magnetic Tape Selectric Typewriter, serienummer MT72, og ble i USA solgt for $10 000. Maskinen hadde ingen skjerm, men var isteden en slags hybrid av en Selectric-skrivemaskin (forøvrig en klassiker) og et lagringsmedium i form av et magnetbånd. Gjorde man en feil på papiret kunne den rettes med en rettetast, og så ble den rettede versjonen lagret på magnetbåndet.

Under utskriften kunne maskinen stanses og ny tekst settes inn – motstykket til CTRL-V i en hvilken som helst moderne editor. Etter litt nøling takket Deighton ja til tilbudet, og bestemte seg for å lease den dyreste utgaven av MT72. Den kom med to magnetbåndstasjoner, som gjorde det mulig å ha to ulike versjoner av en tekst tilgjengelig samtidig. Om nødvendig kunne de to versjonene slås sammen.

Kirschenbaum mener at Deighons Bomber var den perfekte roman å prøve ut tekstbehandling på. Den var faktabasert og satt sammen beretninger fra skikkelser i ulike land. At MT72 gjorde det mulig å legge inn magnetiske “bokmerker” på båndet underlettet sterkt oppgaven med å kryssjekke de ulike delene av boken mot hverandre. Deighton selv sier også at hans arbeidsmetode (og hans personlige assistents – mye av det praktiske arbeidet ble utført av Ellenor Handley) gjorde ham til det perfekte testsubjekt:

“I am a slow worker so that each book takes well over a year—some took several years—and I had always ‘constructed’ my books rather than written them. Until the IBM machine arrived I used scissors and paste (actually Copydex one of those milk glues) to add paras, dump pages and rearrange sections of material. Having been trained as an illustrator I saw no reason to work from start to finish. I reasoned that a painting is not started in the top left hand corner and finished in the bottom right corner: why should a book be put together in a straight line?”

Da Bomber kom ut i 1970, skrev Deighton i bokas etterord at den var den første i sitt slag som i sin helhet var lagret på magnetbånd før trykking. Og ifølge Kirschenbaum var den også den første utgitte romanen som helt og holdent ble utarbeidet på et produkt som ble markedsført som en “tekstbehandler” (et begrep som oppsto i Tyskland på 50-tallet, forøvrig).

Artikkelen er en del av forarbeidet til en bok Kirschenbaum jobber med (skal kjøpes når den kommer), og bekrefter inntrykket jeg får når jeg ser nærmere på det historiske samspillet mellom IT og bøker: ofte har innovasjoner vi betrakter som nye, dypere historiske røtter. Jamfør denne innføringen i tekstbehandlingens historie.

"Mizt" av Jon Bing: Den første norske tekstbehandlede romanen?
“Mizt – gjenferdenes planet” av Jon Bing: Den første norske tekstbehandlede romanen?

Den reiser også flere spørsmål i meg, som for eksempel: når ble tekstbehandling første gang brukt i Norge? Jeg har alltid vært overbevist om at Jon Bing var aller tidligst ute, og det mener han tydeligvis selv også. Bing regner Mizt – Gjenferdenes planet som den første tekstbehandlede norske romanen, og i mitt (signerte!) eksemplar fra 1982 har han et fascinerende etterord med bl.a. følgende utledning:

Denne boken er skrevet på en Facit/Addo 800 DTC tekstbehandlingsenhet levert av Alf G. Johnsen A/S, Oslo. Ved innskrivningen er tekstens struktur definert ved hjelp av Lovdatas universelle grafiske koder. Alf. G Johnsen har også vært behjelpelig med å overføre teksten fra fleksiplater over et TTY-grensesnitt på en 300-bauds oppringt linje til Lovdata-Oslo.

Jeg har ikke klart å finne mer informasjon om Facit/Addo 800, men den var tydeligvis en dedikert enhet på linje med IBM-maskinen til Deighton. På dette tidspunktet hadde det allerede eksistert tekstbehandlingsprogramvare i en årrekke (Electric Pencil fra 1976 regnes ofte som det første for hjemmemaskiner). Et par-tre år etter Mizt vet jeg at det ble snakket om at norske skribenter var igang med tekstbehandling på maskiner fra Apple eller IBM.

Startskjermen til LocoScript fra 1985
Startskjermen til LocoScript fra 1985

For egen begynte jeg med tekstbehandling for alvor i 1987, med kjøpet av en Amstrad PCW 8256 som ble solgt med printer og tekstbehandlingsprogrammet LocoScript. Selv om maskinvaren var primitiv sett med dagens målestokk, hadde LocoScript alt jeg trengte som skribent. Siden den gang har jeg skrevet mine bøker og artikler i WordPerfect, Lotus Ami Pro, AbiWord, OpenOffice og en drøss med applikasjoner til diverse småmaskiner, til jeg idag har endt opp med Google Docs.

Det slår meg at jeg i hele dette tidsrommet på 26 år ikke kan komme på en eneste funksjon som representerer et dramatisk skille med tidligere programvare. Jeg kunne antagelig sette meg ned med LocoScript idag og være  ganske tilfreds med opplevelsen. Jeg vet, jeg vet – det sier allverden om hvor gammel og grå jeg er i ferd med å bli.

Men det sier også noe om arbeidsmetode. I likhet med Len Deighton (som forresten er en riktig god forfatter – jeg hadde stor glede av Bomber da jeg leste den på søttitallet) er jeg en ganske ustrukturert skribent. Jeg begynner nesten aldri på begynnelsen av et stykke, men starter isteden med en god idé som jeg oftest må arbeide meg både bakover og fremover fra.

Start- og sluttpoeng kommer nesten alltid helt til slutt, og gjerne samtidig. Disposisjoner skjønner jeg meg rett og slett ikke på. Jeg kan med stor sikkerhet si at jeg neppe hadde arbeidet som skribent om det ikke hadde vært for tekstbehandlingen. Det ville rett og slett blitt for mye plunder og heft med all papirklippingen, teipingen og korrekturlakkingen. :)

 

 

The Door into Summer

For en tid tilbake leste jeg Robert Heinleins tidsreiseklassiker, “The Door into Summer”. Som det meste Heinlein skrev er denne boka lettlest og spennende, med fremtidsskildringer som er fjerne fra den virkelige fremtiden (nå vår fortid – mye av handlingen er lagt rundt 2000) men likevel så kreative at det blir god underholdning av det.

Et stort ekstra pluss for meg får boka for å ha en katt, Petronius eller Pete, i en sentral rolle. Det er også denne katten som gir boka dens tittel og gjennomgangstema, som introduseres på romanens første side.

Ada ved sommerdøra. (c) Elisabeth Bjone

Jeg kjenner så godt igjen atferden som beskrives nedenfor fra våre egne katter (ikke minst Ada), som i kuldeperioder som den vi går gjennom nå gjør akkurat som Pete. Det vil si at pus løper bort til døra og ber meg åpne den om og om igjen, tydeligvis i håp om at denne gangen kommer det til å være sommer på den andre siden. Ada blir like skuffet hver gang selvsagt, men hun gir seg aldri. Hun vet jo at én gang blir det sommer utenfor døra igjen. Det er, som Heinlein viser i “The Door into Summer”, mye å lære av det.

“While still a kitten, all fluff and buzzes, Pete had worked out a simple philosophy. I was in charge of quarters, rations and weather; he was in charge of everything else. But he held me especially responsible for weather. Connecticut winters are good only for Christmas cards, regularly that winter Pete would check his own door, refuse to go out it because of that unpleasant white stuff beyond it (he was no fool), then badger me to open a people door.

He had a fixed conviction that at least one of them must lead into summer weather. Each time this meant that I had to go around with him to each of eleven doors, hold it open while he satisified himself that it was winter out that way, too, the go on to the next door, while his criticisms of my mismanagment grew more bitter with each disappointment.

Then he would stay indoors until hydraulic pressure utterly forced him outside. When he returned the ice in his pads would sound like little clogs on the wooden flooor and he would glare at me and refuse to purr until he had chewed it all out… whereupon he would forgive me until the next time.

But he never gave up his search for the Door into Summer.”

Bare rolig, Ada. Sommeren kommer, den.

Er Bokskya så forbrukeruvennlig?

Imorgen skal bokbransjen lansere sin store eboksatsing, etter mer enn et års forsinkelse og en innspurt som har vært preget av mye negativ presse. Særlig har Aftenposten vært på hugget, med en serie artikler som har satt et kritisk søkelys på hele satsingen. Småforleggere har følt seg utestengt, avisens kommentatorer har beskyldt bokbransjen for å gjenta platebransjens feil og det er dannet en alternativ ebokdistributør, Emviem, som allerede er på nett med innhold. I gårsdagens avis er det Forbrukerrådet som dundrer løs. Fagdirektør Thomas Nortvedt sier blant annet:

Bokskya viser at forlagenes binding til egne bokhandlere går ut over bokkjøpernes tilbud. Ved å frata andre å selge forlagenes bøker blir norske forbrukere bundet til forlagenes teknologiske løsninger og ikke minst prisregime. […] Det er trist at de ikke lærer av andre innholdsbransjer om hvordan tilby produkter elektronisk til forbrukerne. […]I stedet for å la de som har erfaring med disse plattformene slippe til – som Apple og Amazon, som har vist at dette er noe de kan – holdes disse utenfor for å beskytte egne salgsledd.

Slik jeg ser det, har Forbrukerrådet gode poenger, men overser også vesentlige momenter. Det siste først. Når Thomas Nordtvedt er bekymret for fragmenteringen av markedet, peker han på et problem som ikke er unikt for Norge. Rotproblemet er bruken av DRM, som gjør at du som kjøper må forholde deg til innbyrdes inkompatible nettbokhandlere med ulikt tilbud. Uten DRM kan du kjøpe boka hvor du vil, og lese den på en hvilken som helst dings.

Bindingen til teknologiske løsninger opplever også amerikanere med Amazon og iBooks. En midlertidig løsning for norske kunder er å samle e-biblioteket sitt på iPad, som vil ha apps for de ulike distributørene (Emviem har satset på Bluefire Reader, Bokskya på en HTML5-løsning som bl.a. gjør det mulig å omgå “epleskatten” på 30%). Løsningen for fremtiden er å kjempe for DRM-frie bøker, slik Forbrukerrådet i sin tid hjalp oss med å få DRM-fri musikk i iTunes. Så stå på der, Forbrukerrådet.

Ellers er det viktig å merke seg at Bokskya, til tross for den leverandørbestemte bruken av DRM, teknisk sett er en åpnere løsning enn Kindle Store og iBooks. Kunder skal ikke kjøpe ebøkene sine på Bokskya.no, men hos en av mange ebokhandlere som bruker Bokskya som distributør. Som kunde knytter du dine ebokkjøp til Bokskya-kontoen din, som blir “knutepunktet” for dine ebokkjøp. Slik minner Bokskya altså mer om Google eBooks enn Amazon.

Et konkret eksempel: om du tidligere har kjøpt ebøker fra Digitalbok.no, vil du kunne opprette en forbindelse fra denne til Bokskya. Når du laster ned Bokskyas web-app til din iPad til uka, vil den legge Digitalbok-kjøpene dine inn i den samme e-hylla som ebøker du kjøper i de åtte ebokhandlene som p.t. er knyttet til Bokskya. Det betyr også at vi i med tid og stunder kan få ebokhandlere fra uavhengige og interessante aktører som Tronsmo, for eksempel.

Der kritikken fra Forbrukerrådet treffer bedre, er i beskrivelsen av eierskapssituasjonen. Selv om modellen i prinsippet gir kunden stor valgfrihet, er det jo slik at Bokskya er eid av våre tre største forlag og de forlagseide papirdistributørene, og mange av de Bokskya-tilknyttede bokhandlene er eid av nøyaktig samme forlag. Norske forbrukere vil altså, i motsetning til amerikanske, ofte møte samme aktører i alle ledd.

Med en slik situasjon er Forbrukerrådet nærmest forpliktet til å rope varsko. Og joda, jeg forstår også frustrasjonen Nordtvet gir uttrykk for. Min egen erfaring fra feltet (jeg fungerer bl.a. som ubetalt referanseperson for Bokskya) gjør det vanskelig å si seg uenig i denne beskrivelsen, for eksempel:

Dessverre er innholdsbransjen fryktdrevet, de er redd for å bli piratkopiert og redd for å miste bokhandlerne sine. Dette er noe som sitter langt inne, og derfor forsøker vi å spille på erfaringene fra musikkbransjen.

Oppdatering: Bjarne Buset fra Gyldendal svarer Forbrukerrådet her. Han mener at misforståelsene kunne ha vært oppklart om Nordtvedt hadde tatt en telefon – jeg tror bransjen kunne ha stått seg på å innrømme at informasjonsarbeidet/promoteringen i forkant har vært slapp, for å si det mildt. Et gjennomgående trekk ved dekningen av Bokskya er problemer med å skille mellom bokhandlere og distributør, fex. Har man et unikt produkt å lansere, er det enda viktigere enn normalt å informere godt på forhånd.

Norske ebøker i Kindle Store

Jeg får en god del henvendelser fra potensielle leseplatekjøpere for tiden, og en gjenganger er denne: “Hvorfor kan ikke norske forlag utgi bøkene sine på Kindle?” Svar: Det kan de selvsagt. Hvem som helst kan utgi en bok de har rettigheter til på Kindle ved å registrere seg på Amazons selvpubliseringsside. Heller ikke inputformat (Kindle Store lar deg laste opp i Word, ren tekst, HTML, ePUB og PDF), outputformat eller DRM-løsning (forlagsbransjen elsker DRM) er viktige hindre.

Dette handler om økonomi og forretningsstrategi. Amazon har hittil krevd en for stor prosentandel av en typisk utsalgspris som norske forleggere uansett mener er altfor lav til å være bærekraftig (ebokmomsen hjelper ikke her, selvsagt). Enklere blir det ikke av at våre lokale storforlag alle har vesentlige eierandeler i bokhandlerkjeder. Forlagene ønsker rimeligvis at deres egne bokhandlere skal selge norske ebøker i Norge, og ikke verdens største nettbokhandel.

En vanlig oppfølger til spørsmålet i første avsnitt er: “Men er ikke forlagene redde for å miste lesere?” Slik jeg kjenner bokbransjen, tror jeg ikke det. Det er ikke helt urimelig å anta at mange av dem som nå kjøper Kindle, ikke er store kjøpere av ny norsk litteratur i utgangspunktet. Interessen mange viser for Kindle kan være en norsk versjon av “kannibaliseringseffekten”, der etablerte kunder simplthen bytter til et billigere og mer effektivt Amazon-tilbud.

Regn ikke med å se Lars Saabye Christensens eller Anne B. Ragdes siste bestselgere i Kindle Store med det første, altså. Dermed er det ikke sagt at ikke norske ebøker fins. Norske utgivere bruker systemet, jamfør boka hvis forside du ser til høyre. Denne slankeboka (som jeg altså ikke kjenner utgiverne til eller har lest selv, selv om jeg antagelig burde) selges i den britiske Kindle-butikken til rundt 70 kroner, og ble utgitt av forlaget Lille Måne AS for fem dager siden.

Problemet er at det er så vanskelig å finne flere norske bøker. Selv om Amazons netthandelløsning er helt i tet på en rekke områder, ser amerikanske Kindle Store ut til å mangle noe så grunnleggende som en avansert søkefunksjon som lar deg sortere titler på språk (for papirbøker fins den, men da begrenset til de store verdensspråkene). Jeg har heller ikke funnet noen Amazon-lister over norske utgivere eller titler, ei heller nettsteder med noe tilsvarende.

Så derfor denne oppfordringen til mine lesere: vet dere om søkefunksjonalitet, lister eller enkelttitler, så legg dem gjerne inn i kommentarfeltet. Så vil jeg oppdatere postingen etterhvert.

Wikipedia-statistikk og språk

Wikipedia Samfunnshuset presenteres og drøftes nå resultatene av Wikimedia Visitor Log Analysis Report fra fjorårets siste måneder. Resultatene for Norge ses i tabellen nedenfor, og er interessant lesning. Trafikken fra Norge utgjør 0,6 % av den samlede Wikipediatrafikken, og fordeler seg altså slik:

Norge er et av landene i tabellen der det nasjonale wikiprosjektet scorer lavere enn det engelskspråklige. Det kan ha en rekke forklaringer, den mest nærliggende at det engelskspråklige rett og slett er større og bedre. Men en annen trend er også tydelig i Wikimedia-loggen: europeiske land som forbindes med generelt gode engelskkunnskaper (Nederland, Danmark, Sverige, Norge) har en langt høyere engelskandel enn søreuropeiske land, for eksempel. Nordmenn leser mye engelsk, simpelthen.

To andre tall i tabellen er interessante: russisk wikipedia har hele 2,1 % av sidevisningene. Det er langt mer enn antall norsk-russere (under 0,3 % av befolkningen), noe som kan henge sammen med det fascinerende faktum at russisk er det største ikke-norske språket i norske biblioteksstatistikker. Men man skal ikke se bort fra at det er feil i loggføringen (jamfør den høye japanskprosenten i statistikken for Australia).

Nynorskprosenten er kanskje likevel den mest oppsiktsvekkende. OK, så er antall artikler langt lavere enn i bokmålsvarianten, men mange av dem holder høy nok kvalitet til å være mer enn brukbare i f.eks. skolesammenheng. Googlerank kan være en hovedårsak, men det avspeiler sannsynligvis også nynorskens svake stilling. Et lite tall til slutt: ifølge Alexa er Wikipedia nummer 10 på den norske nettrankinglista. Situasjonen er dermed den samme her som internasjonalt: Wikipedia er eneste ikke-kommersielle aktør i toppskiktet.

Chris Andersons “Free” og mitt forfatterskap

Det kunne forsåvidt ikke kommet på et mer passende tidspunkt, men jeg anmelder altså Chris Andersons mye omtalte bok Free i siste nummer av det faglitterære tidsskriftet Prosa. Anmeldelsen kan leses i sin helhet på tidsskriftets hjemmesider, men siden det ikke har kommentarfunksjonalitet kan du gjerne komme med egne refleksjoner rundt boka eller dens budskap her.

Andersons kjernebudskap har stor relevans for dagens ordskifte om fildeling og åndsverklov, med debatten på Fribits pubmøte lørdag som blodferskt eksempel: det ble brukt mye tid fra politikerpanelet på å snakke om økonomiske modeller som gjør det mulig å leve av innhold på nettet. Det ble sagt svært lite om det faktum at de samme innholdsskaperne vil måtte konkurrere med uhorvelige mengder lovlig, gratis innhold.

Min situasjon som skribent er illustrerende. Jeg er hovedsaklig faglitterær forfatter (og hører dermed til den aller største forfattergruppen i Norge). Jeg vet jeg er en habil skribent og er stolt av de mange titlene jeg står bak, men jeg nærer ingen illusjoner om at det er min udødelige prosa som lokker kunder til å kjøpe bøkene mine. For faglitteratur i min målgruppe er innholdet eller budskapet hovedsaken.

de-ni

Det er hovedårsaken til at billige og dårligere oversatte bøker om astronomi i årevis har utkonkurrert mine og kollegers titler, og det er grunnen til at jeg stadig sjeldnere treffer skoleelever som bruker bøker som kilde. Hvorfor skulle de nå det, når det finnes gode og lovlige gratisalternativer på nettet? Jeg kunne nevne Wikipedia, men på astronomifeltet er det faglig solide De åtte planetene kanskje viktigere. For ikke å snakke om snl.no, sarepta.org og romfart.no.

Massiv overvåkning og strengere straffenivå kommer ikke til å endre en tøddel på denne situasjonen. Det er i det hele tatt en situasjon staten ikke kan redde meg fra. Den indirekte og direkte statsstøtten til skribenter er viktig i vårt knøttlille språkområde, og kan med fordel jekkes opp noen hakk. Men den kan aldri bli hovedinntektskilden for flertallet av skribenter, og bør heller ikke være det.

Hvilket bringer meg tilbake til Chris Andersons Free. Jeg påpeker i min anmeldelse at Anderson viser liten interesse for den europeiske kunnskaps- og kulturmodellen, der det offentlige spiller en hovedrolle. Og nettopp denne unnlatelsessynden gjør boka til nyttig lesning for frilansere som meg, som må leve med det faktum at vi resten av våre karrierer skal konkurrere med godt (og antagelig stadig bedre) gratisinnhold.

Mange av forslagene på Andersons lange liste over forretningsmodeller har jeg allerede gjennomført. Det viktigste: kryssubsidering av gratis innhold. Jeg får ikke betalt for å bruke tid på denne bloggen eller fremtidsbloggen, som stort sett skrives i det som betraktes som normal arbeidstid. Så hvordan har jeg råd til å produsere tusenvis av bloggpostinger, all den tid jeg ikke har søkt på et forfatterstipend eller annen offentlig støtte på fem år?

Jeg finansierer skrivingen med andre typer oppdrag, det være seg foredrag, konsulentvirksomhet og betalt skriving av ymse slag. Det faktum at vi snakker om kryssubsidiering er viktig: denne bloggen er ikke en blatant reklameplakat for min virksomhet (de mange kattepostingene burde være hint nok om det), men den gir meg et nærvær og en oppmerksomhet på nettet som ad indirekte vei kan konverteres til mer håndfast valuta.

Jeg vet det høres ullent ut. Og jeg kjenner den vanligste innvendingen mot min forretningsmodell: “det er lett for deg som er flink til å prate, men hva skal vi andre gjøre?” Men slik har det vitterlig alltid vært. Sitt-alene-i-årevis-og-skriv-tykke-romaner er heller ikke en forretningsmodell som passer de fleste av oss. Er det én konklusjon man som frilanser bør trekke av Chris Andersons Free, er det at vi er på vei inn i de individuelle, indirekte forretningsmodellenes tidsalder. Jeg sier ikke at overgangen fra bokbransjens industrielle modell blir enkel for slike som meg. Men den kommer, enten vi liker det eller ei.