Arkiv for Kulturpolitikk

Kan autoriserte domener gi en rimelig balanse mellom opphavsrett og forbrukerrettigheter?

Aftenposten skriver om advokat Thomas Rieber-Mohns innspill til den kommende revisjonen av Åndsverkloven, i form av en doktoravhandling med tittelen “Digital privatkopiering – åndsverklovens §12 i møte med tekniske beskyttelsessystemer og rettslige omgåelsesforbud”. Den selges hos Gyldendal til kr. 550 (sic), hvilket vil si at jeg ikke kommer til å lese den med det første. Men Rieber-Mohns uttalelser til Aftenposten kan leses helt gratis og er interessante, ikke minst fordi de eksemplifiserer hvor vanskelig det er å finne gode løsninger:

- Retten til privatkopiering bør innskrenkes til å gjelde bare innad i egen husstand. Dette gjør det mulig å forhindre dagens lovlige «kopieringskjeder», der venners kopier av venners kopier kan bli en omfattende konkurrent til lovlig kjøp.
- Om du vil dele med venner, må det skje slik at de ikke kan opprette et eget eksemplar (de må altså bare streame fra deg). Men om du tar en fysisk kopi av et verk du har kjøpt lovlig og gir det til en venn, bør dette fortsatt være lovlig.
- Dersom den som solgte deg en bok, film eller et musikkstykke har lagt inn et beskyttelsessystem som gjør det umulig for deg å avspille verket på det utstyret du foretrekker, skal du ha lov til å knekke beskyttelsen.
- Det skal være lov å lage egne systemer for å knekke kopibeskyttelse, men bare innenfor lovens rammer for privatkopiering.

Essensen av forslagene er altså at Rieber-Mohn vil styrke konsumentenes rettigheter ved å tillate f.eks. private sikkerhetskopier av lovlig erhvervede produkter, samtidig som produsentene tilgodeses ved at det de betrakter som et juridisk smutthull (lovlig fildeling med en potensielt svært stor vennekrets) blir lukket. Problemet er å se for seg hvordan dette skal gjennomføres i praksis: dersom man legaliserer programvare som knekker DRM, er det jo intet som hindrer et medlem av en husstand å gi filen videre til noen utenfor hussstanden.

Rieber-Mohns svar ser ut til å være autoriserte domener. Nei, jeg hadde heller ikke hørt om dette begrepet før jeg leste Aftenposten-artikkelen, men det defineres slik i Wikipedia: “an Authorized Domain is a set of CPMC-compliant devices that are owned, rented or otherwise controlled by members of a single household“. Eller om man vil: dette er en DRM-standard som begrenser mediebruk til én husholdning med en kombinasjon av merkede filer og CPMC-kompatibel maskinvare.

Uten å trenge for dypt inn i det tekniske, er det lett å se en åpenbar motsetning mellom CPMC og Rieber-Mohns lovforslag. CPMC legger klare begrensninger på utstyret brukere kan avspille sitt innhold på (det ligger i standardens robusthetskrav), mens Rieber-Mohn går inn for at brukere skal kunne knekke DRM for å spille innholdet på utstyret vi foretrekker. Gode nyheter for oss som foretrekker å se film med VLC på Linux, men dårlige nyheter for industrien som forsøker å presse gjennom CPMC.

Ja, for denne standarden er ennå ikke blitt en del av mediehverdagen vår. Det er derimot DRM-beskyttede DVDer, Blu-Ray-plater og (i stigende grad) ebøker. I det sistnevnte tilfellet eksisterer det forsåvidt en variant av autoriserte domener – Amazon Kindle og Adobe Digital Editions tillater at man knytter et begrenset antall leseenheter og PCer opp mot en konto. Også denne DRM-beskyttelsen skal det imidlertid være lov å bryte.

Misforstå meg rett: jeg syns Rieber-Mohns forslag på mange måter er et fornuftig kompromiss. Jeg ser bare ikke hvordan man skal få produsentleddet til å godta det. Rieber-Mohn besvarer den tekniske innvendingen slik:

[J]eg opplever såkalte autoriserte domener som en faktisk sikkerhet, og jeg legger til grunn at det skal være mulig å lage en sikring som går rundt husstanden. Vi har sendt mennesker til månen, og da bør vi klare dette også.

Metaforbruken er dessverre ikke holdbar. Som kjenner av USAs måneprogram og DRM-problematikken vil jeg hevde at månelandingene var en enkel affære, sammenlignet med forsøkene på å skape forbrukervennlig DRM. Apollo-programmet var en sentralstyrt og lineær teknologisk prosess, et skoleeksempel på industriell “Big Science”. IT-sektoren er i sin natur desentralisert og ikke-lineær, og minner mest av alt om et ukontrollerbart økosystem. Under slike rammebetingelser er det ingen gitt å garantere for “faktisk sikkerhet”.

Dette vet produsentleddet svært godt. Derfor kommer dets representanter til å støtte forslaget om å forby vennedeling, men samtidig kjempe mot DRM-forslagene med nebb og klør. Sammensetningen på utvalget som kulturminister Huitfeldt nedsetter for å utrede ny åndsverklov er ennå ikke kjent, men den vil bli avgjørende for hva som til sjuende og sist blir lagt fram for Stortinget.

Selv om det kan se ut som om Rieber-Mohn i for stor grad baserer sine juridiske argumenter på en usikker teknisk forutsetning, har han gjort oss alle en stor tjeneste ved klart og tydelig å peke på to av hovedstridsspørsmålene når loven tas opp til revisjon i 2010 eller -11: vennedeling og DRM. Den som ønsker å delta i debatten, bør lese seg opp på disse spørsmålene.

Share/Bookmark

ebok eller dbok, lesebrett eller eleser – hva tror du?

Vi som har vært med en stund kan huske hva som skjedde da PCen kom til landet, og mobilen og iPoden ble allemannseie: på kort tid måtte vi forholde oss til en bølge av nyord. Teknologi er en viktig driver i språkutviklingen, ofte på tvers av Språkrådets anbefalinger og norsk språkpolitikk: selv om målsetningen er å bruke terminologi med et norsk opphav, er resultatet en salig blanding av rotnorsk og anglisismer. Vi bruker ikke PD (for Personlig Datamaskin), men skriver på tastatur og klikker på mus. Vi snakker i mobilen, men i bilen bruker vi handsfree.

I disse dager står vi foran nok en teknologidrevet bølge av nyord. Det interessante denne gangen er at industrien som forandres ikke er de globaliserte data-, telefoni- og musikkbransjenene, men bokbransjen. Den er nasjonal i sin natur, og regnes som en av språkets viktigste forvaltere. Det burde gjøre terminologidiskusjonen annerledes, om ikke annet så fordi diskusjonen presumptivt føres av folk med langt høyere språkkompetanse enn gjennomsnittet.

Men blant reaksjonene på utfordringen fra digital tekst og lesedingser som Amazon Kindle, skal man lete lenge og vel etter en ordentlig drøfting av ordbruken. Problemet er forsåvidt ikke mangel på norske ord, men snarere en overflod av mer eller mindre passende termer som brukes etter ad hoc-prinsippet. Kjernebegrepet ebok (eller e-bok) viser dette til fulle.

ebok eller dbok?
Ebøker regnes idag som det digitale innholdet som kan lastes over til en lesemaskin, mobiltelefon eller PC. Den første bokstaven er en forkortelse for «elektronisk», men ut fra samme resonnement burde dbok passe like bra, fordi det dreier seg om digitale tekster. Per idag er landets største selger av e/d-bøker digitalbok.no, så det finnes også god presedens. Problemet med begge forbokstaver er at omtrent alt medialt innhold idag er digitalisert i utgangspunktet eller i ferd med å bli det.

Lydbøker og blogger er to former som også kan omfattes ebok-begrepet, for eksempel. Tidlig i denne prosessen (rundt 2000) tok jeg til orde for å bruke «e-tekster» isteden, for å understreke at det er teksten som er digitalisert. Idag innser jeg at begrepet ikke er fyllestgjørende, blant annet fordi bøker inneholder langt mer enn tekst. Men «etekst» eller tilsvarende gir oss én stor fordel, nemlig at vi kan kalle den fysiske lesemaskinen for ebok.

For flertallet av lesere som aldri har holdt en Sony Reader eller Amazon Kindle i hånden, vil det sannsynligvis fremstå som langt mer logisk å kalle disse boklignende maskinene for ebøker, enn for dagens rådende «lesebrett». Jeg minner om definisjonen på «brett» i bokmålsordboka:

brett n3 (fra lty, besl med II *bord) bakke (I), plate serveringsb-, sjakkb-, vaskeb- / seilb-, snøb- / overf: alt på ett b- (eg om det brettet en telte penger på ved utbetalinger) alt på en gang, samlet.

Det er ikke vanskelig å se problemet her: man har valgt et ord som knytter an til lesemaskinenes likhet med et serveringsbrett, og som ellers ikke har noen forbindelse til det gamle kulturproduktet boka. I denne bloggen brukes alternativet «leseplate», som heller ikke er særlig godt. Nok en gang ligger orddefinisjonen langt fra det boklige («tynt flatt stykke, skive jernp-, papp-p-, sjokoladep-, kokep-, grammofonp-»). I beste fall finner man en kulturell kobling via grammofon/CD-platene.

Leseplate eller lesebrett?
Når jeg likevel har gått inn for å bruke dette, er det fordi det svarer til det svenske motstykket «läsplatta». En skandinavisk standard hadde faktisk vært ganske kjekk å ha, med tanke på det tette samarbeidet vi tradisjonalt har hatt på det boklige området (i Danmark brukes «eboglæser» og «elæser», ifølge det Kongelige bibliotek). Det er i alle fall mer å hente fra svensk enn fra engelsk, der det etter ti år ikke finnes noen etablert standard. Det nærmeste man kommer er «e-book reader», men «e-reader», «e-book (reading) device» eller simpelthen “ebook” er like gangbart, jamfør denne definisjonen fra Planet Ebook:

eBook : ebooks (eBooks, e-books, Ebooks…) can be anything from the digital version of a paper book, to more interactive content that includes hyperlinks and multimedia. It can even be the electronic reading device such as a Rocket eBook or Pocket PC.

Norske varianter av de engelske begrepene er «ebokleser», «ebok(fram)viser», «ebokenhet» og «eleser», som verken er logiske (en ebokleser kan like gjerne være personen som leser eboka) eller ligger godt på tungen. Men om ikke annet unngår de hovedproblemet med lesebrett/leseplate, som er at ordet er bundet til en teknologi som kan forsvinne. Idag forskes det på å lage bøyelige skjermer («mykskjermer»?) av elektronisk papir, noe som kan gi oss leseplater som minner mer om papyrusruller enn noe annet.


Et hovedproblem med ord som lesebrett og leseplate
er at fremtidens skjermer ikke nødvendigvis blir brett-aktige

Det hender stadig jeg møter på folk som insisterer på at Apple skal løse dette problemet for oss. Før eller siden, argumenteres det, vil Apple lansere en kjempe-iPod/tavle-PC/leseplate som er så «insanely great» at vi får samme utvikling som i musikkspillermarkedet da iPod fikk sitt gjennombrudd: på kort tid ble produktnavnet standardtermen. Klok av skade er jeg skeptisk til blåøyd teknologideterminisme, og en hypotetisk superdings er uansett til liten hjelp for en norsk forlagsbransje som sannsynligvis skal gå tungt inn i dette markedet i første kvartal neste år.

Hvorfor er det viktig?
Hvis ebøker solgt til leseplater skal bli en økonomisk suksess i Norge, må man nå en langt høyere prosentandel av vårt lesermarked enn Amazon så langt har gjort i USA. Én million solgte Kindler og en omsetning på rundt prosenten av det samlede markedet er bra på to år, men omregnet til norske forhold snakker vi om 15 000 leseplater og en omsetning på 60-70 millioner. Så knappe som marginene i forlagsbransjen er, trenger man langt høyere tall enn dette på relativt kort tid for at øvelsen skal bli økonomisk interessant.

Og da er eboka nødt til å nå utover nerdene med stort dingsebudsjett, som er villige til å leve med smalt utvalg og som tiltrekkes av rare produktnavn. Bokkjøpere er notorisk konservative (jamfør det faktum at kun 15 % av bøkene her til lands selges via nettet), de er språkbevisste, gjennomgående godt utdannet og langt over 15. Spørsmålet vi må stille er: hva slags produkt vil få Anne B. Ragde-leseren til å svitsje, og hva skal det hete?

Situasjonen er på ingen måte håpløs. Bokbransjen har større definisjonsmakt blant norske lesere og medier enn vår lokale databransje hadde da PCen ble lansert. Det er positivt at alle ordforslagene så langt er såpass norske i formen. Men det haster som sagt med å få standardene på plass. Språkrådets nye datatermgruppe bør komme med anbefalinger så raskt det lar seg gjøre, og med utgangspunkt i dette må bokbransjen samkjøre språkbruk i markedsføring, produktlansering og ekstern kommunikasjon.

Man bør også vurdere å sette profesjonelle ordsmeder på oppgaven. Kanskje folkene som for en tid tilbake utviklet produktnavnet til en (gudsjelov mislykket) lakse-salamipølse kunne få en sjanse? De ga oss produktnavnet Salma, som har rukket å få mye (og vel fortjent) oppmerksomhet på kort tid. Lesia, anyone? ;-)

Kulturrådet om eboka

Norsk Kulturråd, som er ansvarlig for innkjøpsordningene som er så viktige for norsk litteratur, har nå sluppet en rapport om ebøker og leseplater som er nyttig lesning for de fleste som er interessert i feltet. Forfatter er Morten Harry Olsen, som har snakket med en lang rekke aktører (inklusive undertegnede), og som tydeligvis har gjort endel research det hittil har vært gjort lite av på dette feltet.

Her får vi f.eks. vite omtrent hvor mange leseplater digitalbok.no har solgt (1000 da undersøkelsen ble gjort, man regner med å selge 9500 romaner i løpet av -09), og de økonomiske og tekniske rammebetingelsene for Bokbasen, som antagelig blir landets største ebokhandel utpå nyåret. Selvsagt inneholder rapporten en gjennomgang av Kulturrådets litterturtiltak, og mye av den tilgjengelige teknologien på markedet.

Såvidt jeg kan se virker det som om Olsen har fått med seg hovedtrekkene i markedet.  Enkelte vil antagelig mene at hans oppsummerende scenarier for det norske ebokmarkedet de kommende tiårene er for pessimistiske. Blant annet mener han at det vil ta tre-fire år for eboka å nå en markedsandel på 5 %, og at en markedsandel opp mot 50 % ikke vil nås før henimot 2035 (s. 52).

Jeg har faktisk ingen problemer med denne vurderingen. Etter to år med Kindle har ebøker 1,8 % av det amerikanske markedet, så Olsens ekstrapolering er helt rimelig. Jeg har lenge ment at suksesskriteriet for eboka ikke er at den erstatter alle papirbøker, men at den blir utgangspunktet for en lønnsom nisje i bokmarkedet.

Den delen som burde vekke debatt, er oppsummeringen av bibliotekets rolle på side 53 og 54. Der står det blant annet følgende under headingen “Norsk Kulturråd mener det er viktig at”:

  • e‐boka inntil videre også må utgis som papirbok innenfor samme år
  • IO‐bøkene og andre bibliotekeksemplarer har samme DRM og utlånsbegrensninger
  • bibliotekfilene er selvdestruerende idet utlånstiden går ut
  • en e‐bok som meldes til innkjøpsordningene, må være nyskrevet og ikke tidligere utgitt i papirversjon; at den originale førsteutgaven skiller seg ettersporbart fra senere utgaver, og at det innføres sikre rutiner for at det skjer; og at det blir belyst om plagiatprogrammer som benyttes i undervisningssektoren eller andre tekniske løsninger kan bidra til dette

Punktene om hvorvidt bibliotek-DRM bør være strengere enn kommersiell DRM, og også kunne romme informasjon om lånerne, er utfordrende nok til at de burde få noen hver til å våkne. Kjør debatt, biblioteksektoren.

Tre utfordringer til den nye kulturministeren

Nedenstående er grunnlagsmaterialet for et innlegg jeg holdt på konferansen Kulturrikets tilstand på Litteraturhuset i Oslo 22. oktober 2009.

Vår nyutnevnte kulturminister, Anniken Huitfeldt, vil følge opp “Kulturløftet II”, melder NRK. Det er gode nyheter for store deler av kulturlivet, ikke minst utøvende kunstnere. For den raskt voksende digitale sektoren betyr det verken det ene eller andre, fordi Kulturløftet II sier så lite om digital kultur. Det man kan håpe på, er at kulturministeren viser et større engasjement for de digitale og nettbaserte kulturuttrykkene enn forgjengeren.

Mitt hovedanliggende er det digitale tekstfeltet, der teknologiske og sosiologiske endringer har satt deler av den gamle publiseringsindustrien under sterkt press, og der presset mot industrien som helhet er i ferd med å øke kraftig. Det gjelder selvsagt pressen, men det gjelder også i økende grad bokbransjen. Wikipedias popularitet og lanseringen av den internasjonale utgaven av Amazon Kindle, samt Googles, Barnes and Nobles og Sonys storsatsinger på ebokmarkedet, aktualiserer behovet for en digital litteraturpolitikk.

I det følgende skisseres tre områder Huitfeldt og hennes mannskap bør gripe fatt i snarest:

De nasjonale kunnskapsbasene
I oktober 2009 ble det kjent at den nylanserte gratisversjonen av Store norske leksikon (SNL) ikke vil nå sine økonomiske mål, og at det kan gå mot en snarlig stenging av prosjektet. Selv om Kunnskapsforlaget var maksimalt uheldig med lanseringen av et reklamefinansiert verk – den økonomiske krisen har gått hardt utover reklamefinanisiering i sin alminnelighet – kom problemene ikke  overraskende på dem som har fulgt feltet.

Wikipedia og andre lovlige nettressurser har lenge utkonkurrert konvensjonelle leksika, og det er intet som tyder på at det vil endre seg i fremtiden. Kunnskapsforlaget kan gå tilbake til en abonnementsordning, men det er lite som tyder på at denne modellen vil være mer bærekraftig på sikt. I det lille norske markedet er det sannsynligvis ikke rom for et selvfinansierende nettleksikon, og dermed må Kulturdepartementet ta en beslutning om SNL bør motta støtte.

Her kan det være nyttig å forlate det gamle leksikonbegrepet, og isteden se på SNL som en kunnskapsbase. For nettversjonen har ikke bare tilbudt det gamle leksikonets artikler i oppdaterte versjoner, det gir også tilgang til Norsk biografisk og Store medisinske leksikon. Strukturmessig er det intet i veien for at annet faktastoff som faller utenfor det konvensjonelle leksikonbegrepet (ordbøker, læremidler) kan gjøres tilgjengelig via dette nettstedet. Det er ingen tvil om at innholdet i leksikonet er viktig og etterspurt, eller at SNL har et betydelig utviklingspotensiale.

For at det skal skje, trenger SNL driftsstøtte. Den bør ikke tildeles etter ad-hoc-prinsippet. I første omgang vil det handle om å bevare produksjonsmiljøet, på lengre sikt må dette inngå i en bredere strategi for offentlig satsing på kunnskapsbaser. En slik strategi må anerkjenne at vi har to likeverdige leksikonmiljøer i Norge. Wikipedia-miljøet har ikke bare gitt oss det største leksikonet på bokmål, men har også skapt et stort og godt nynorskleksikon og – ikke minst – en god begynnelse på et samisk leksikon.

Wikipedianerne har altså lykkes der bokbransjen har sviktet, og alt tyder på at Wikipedia vil sette standard for dette feltet i langt tid framover. I den grad Wikipedia trenger det, bør også dette kunnskapsmiljøet tilbys offentlig støtte. Wikipedia er dugnadsbasert og basert på åpne lisenser, og derfor vil direkte honorering ikke være hensiktsmessig. Derimot kan man se for seg støtte til kurs og konferanser for wikipedianere og andre som ønsker å bruke leksikonet i f.eks. pedagogisk øyemed, samt driftsstøtte til Wikimedia foundation.

I tråd med regjeringens uttalte mål om satsing på åpne standarder, bør nyprodusert innhold i et offentlig støttet SNL publiseres under åpne lisenser. Nettleksikonskribenter fra begge miljøer bør få muligheten til å søke om prosjekt- og reisestipender på lik linje med andre forfattere, og det bør være mulig for aktører som ønsker å bidra til prosjektene å søke om utviklingsmidler.

Sist, men ikke minst bør det snarest bevilges midler til tilgjengeliggjøring av fotografisk og kunstnerisk materiale som er falt i det fri, og helst også frikjøp av beskyttet materiale. Det er et problem for Norge at de viktigste formidlingskanalene for faktakunnskap i vår tid, mangler gode digitalkopier av historiske fotografier og kjente kunstnere. Her bør man se til tyske Bundesarchiv, som har bidratt til en vesentlig heving av illustrasjonskvaliteten på Wikipedia ved å inngå en avtale om bruk av historiske bilder.

Ebokbransjen
Mens vi de siste to-tre årene har sett en rasende utvikling av det amerikanske ebokmarkedet, har det stått like stille i Norge som i våre europeiske naboland. I en bransje med knappe økonomiske marginer er det rimelig at man er forsiktige med å satse tidlig, og heller venter til de tekniske standardene har fått “satt seg”. I det perspektivet har ventingen vist seg å være fornuftig, for det er fremdeles usikkerhet rundt leseplatene og ebøkenes endelige form.

Men det hjalp selvsagt ikke at den foregående ministeren viste så liten interesse for dette spørsmålet. Dette viser seg ikke bare i de konkrete målene man har satt seg i Kulturløftet II, det avspeiler seg også i den manglende interessen for å løse et overordnet problem for den vordende norske ebokbransjen – merverdiavgiften på ebøker. Gjentatte oppfordringer om å fjerne denne urimelige og hemmende avgiften har ikke ført frem – det må ha førsteprioritet for den nye ministeren.

Dernest trengs det en gjennomgang av hele det digitale litteraturfeltet, fra støtteordninger og vederlag via avtaleverk til kontrakter og ebøkenes rolle når den gjeldende fastprisavtalen skal opp til revisjon i 2011. Det nærmeste den sittende regjeringen har kommet dette feltet er digitaliseringsmeldingen, som har et annet hovedfokus. Det er på høy tid med en ebokmelding som kan danne grunnlaget for en langsiktig digital litteraturpolitikk.

Allerede nå er det åpenbart at den vil arve noen trekk fra det analoge motstykket, blant annet fordi mange av dagens forlag, forfattere og bokhandlere vil være aktører på ebokmarkedet. Vurderingene som gjøres i det nyopprettede mediestøtteutvalget vil også være interessante, fordi man der vil måtte se på problemstillinger som ligner dem vi vil få i bokbransjen: skal det f.eks. gis  støtte til “rene” ebøker, eller kun gå til den opprinnelige papirboka? 

I arbeidet med en ebokmelding må man også ta høyde for framveksten av en ny, skrivende offentlighet i Norge. Wikipedia er allerede nevnt, i tillegg kommer tusenvis av bloggere, kommentatorer og nettskribenter av ymse slag. Erfaringen fra USA tyder på at mange av disse vil ønske å publisere ebøker, og Amazon, Sony og andre ebokhandlere tilbyr allerede nå enkle og raske publiseringsløsninger. I dette kreative kaoset vil det altså finnes kvalitet som kan fortjene offentlig støtte, på lik linje med produktene fra de etablerte forlagene.

Problemet blir å finne kvaliteten, og så støtte den på riktig vis. Dette er en utfordring man vil stå overfor i biblioteksektoren, der det nå lanseres prøveprosjekter med ebokutlån. I Bibliotekmeldingen tas det for gitt at en støtteordning til ebøker i bibliotek vil ligne innkjøpsordningen, og departementets holdning oppsummeres slik: “Departementet vil følgje opp arbeidet til Norsk kulturråd på dette feltet, og vurdere verkemiddelbruk, kostnader og innsatsar etter kvart som utviklinga tilseier det.”

Kulturrådet er igang med å se på ebøker i bibliotek, men allerede nå er det åpenbart at man må være varsom med å knytte støtte til ebøker opp mot dagens innkjøpsordninger. Ebøker bryter med eksemplarbegrepet, som er selve fundamentet for innkjøpsordningene. Like lite som det gir mening i å ha én eboklisens per fysiske bibliotek, er det fornuftig å ha fri nedlasting fra en nasjonal database. Om ebokutlån fra bibliotek skal ha legitimitet, må det eksistere et klart skille mellom bokhandel og bibliotek.

Dette skillet vil nødvendigvis innebære at man legger inn begrensninger i ebokutlån som ikke finnes ved ebokkjøp. Idag er det mulig å begrense tilgangen til en ebok til et gitt tidsrom, men det fordrer bruk av digital rettighetsforvaltning (DRM). Hvorvidt man skal ha et nasjonalt utlånssystem som baserer seg på DRM eller ei, er en beslutning som til sjuende og sist må tas av departementet etter konsultasjon og forhandlinger med partene.

Det største digitale bibliotekprosjektet av alle er bokhylla.no, Nasjonalbibliotekets digitalisering og tilgjengeliggjøring av det meste av den norske litteraturskatten for lesing på skjerm (og nedlasting om tekstene er falt i det fri). Dette prosjektet er omtalt både i Bibliotekmeldingen og digitaliseringsmeldingen, men ingen av stedene finner vi et klart syn på hva departementet tenker seg at et så ambisiøst prosjekt skal brukes til.

Sagt med andre ord: meldingene ser på massedigitaliseringens funksjon i et formidlings- og arkivperspektiv, og man vurderer de juridiske aspektene. Men virkningen på bokbransjen som helhet sies det lite om, ei heller hvilken rolle man ser for seg at bokhylla.no skal spille i utdanningssektoren og folkebibliotekene.

Fildeling
Over hele det digitale kulturfeltet henger den ulovlige fildelingens spøkelse, og av alle Giskes unnlatelsessynder er hans motvilje mot å ha et synspunkt på dette problemet den største. Her er det nødvendig at den nye ministeren toner flagg, jo før jo heller. Huitfeldt vet selvsagt at frontene allerede er trukket opp i Stortinget: et flertall av partiene – inklusive SP og SV – er imot tiltak som medfører massiv overvåkning eller svekkelse av rettsvernet.

Høyre og Ap har ennå ikke tatt standpunkt, men det all grunn til å tro at mange innen disse partiene heller ikke ønsker seg lover etter mønster av den franske HADOPI eller svenske IPRED. Trond Giske har sagt seg positiv til en utredning av fildelingsproblematikken, men mente at utredningen måtte fokusere på tiltakssiden. I mine øyne gir dette et altfor dårlig grunnlag for å gjøre noe som monner for rettighetshaverne.

Per idag vet vi simpelthen for lite om brudd på åndsverkloven på nettet. Et tall på én million overtredere nevnes gjerne i forbindelse med ulovlig fildeling, men antallet som bryter loven ved f.eks. å viderformidle bilder og tekst i strid med opphavsretten er utvilsomt høyere. Vi vet for lite om hva slags åndsverk som deles, hvem som deler hva og hva de reelle økonomiske virkningene er. Per idag domineres debatten av deltakere med sterke prinsipielle synspunkter og/eller økonomiske interesser – det som mangler er et nøkternt forskerblikk på situasjonen.

I fildelingsspørsmålet kan man heller ikke se opphavsretten isolert. Personvernet, rettsvern og forbrukerrettigheter er også avgjørende viktig når man vurderer hva som kan gjøres. “Vente og se”-holdningen som har preget så mye av det digitale feltet under Giskes regime har i dette konkrete tilfellet resultert i at departementet neppe rekker å gjennomføre en tilfredsstillende undersøkelse av fildelingsfeltet i Norge før åndsverkloven skal opp til revisjon i 2010.

Summa summarum: Anniken Huitfeldt erklærer at hun vil få mindre tid til opptredener på den røde løperen enn Giske. For det digitale kultur- og kunnskapsfeltet, der kjendisene er få og de røde løperne enda færre, er det et lite lysglimt i fireårsnatten man har hatt under Giske. Og det sier vel det meste om tilstanden for vårt felt i 2009.

Chris Andersons “Free” og mitt forfatterskap

Det kunne forsåvidt ikke kommet på et mer passende tidspunkt, men jeg anmelder altså Chris Andersons mye omtalte bok Free i siste nummer av det faglitterære tidsskriftet Prosa. Anmeldelsen kan leses i sin helhet på tidsskriftets hjemmesider, men siden det ikke har kommentarfunksjonalitet kan du gjerne komme med egne refleksjoner rundt boka eller dens budskap her.

Andersons kjernebudskap har stor relevans for dagens ordskifte om fildeling og åndsverklov, med debatten på Fribits pubmøte lørdag som blodferskt eksempel: det ble brukt mye tid fra politikerpanelet på å snakke om økonomiske modeller som gjør det mulig å leve av innhold på nettet. Det ble sagt svært lite om det faktum at de samme innholdsskaperne vil måtte konkurrere med uhorvelige mengder lovlig, gratis innhold.

Min situasjon som skribent er illustrerende. Jeg er hovedsaklig faglitterær forfatter (og hører dermed til den aller største forfattergruppen i Norge). Jeg vet jeg er en habil skribent og er stolt av de mange titlene jeg står bak, men jeg nærer ingen illusjoner om at det er min udødelige prosa som lokker kunder til å kjøpe bøkene mine. For faglitteratur i min målgruppe er innholdet eller budskapet hovedsaken.

de-ni

Det er hovedårsaken til at billige og dårligere oversatte bøker om astronomi i årevis har utkonkurrert mine og kollegers titler, og det er grunnen til at jeg stadig sjeldnere treffer skoleelever som bruker bøker som kilde. Hvorfor skulle de nå det, når det finnes gode og lovlige gratisalternativer på nettet? Jeg kunne nevne Wikipedia, men på astronomifeltet er det faglig solide De åtte planetene kanskje viktigere. For ikke å snakke om snl.no, sarepta.org og romfart.no.

Massiv overvåkning og strengere straffenivå kommer ikke til å endre en tøddel på denne situasjonen. Det er i det hele tatt en situasjon staten ikke kan redde meg fra. Den indirekte og direkte statsstøtten til skribenter er viktig i vårt knøttlille språkområde, og kan med fordel jekkes opp noen hakk. Men den kan aldri bli hovedinntektskilden for flertallet av skribenter, og bør heller ikke være det.

Hvilket bringer meg tilbake til Chris Andersons Free. Jeg påpeker i min anmeldelse at Anderson viser liten interesse for den europeiske kunnskaps- og kulturmodellen, der det offentlige spiller en hovedrolle. Og nettopp denne unnlatelsessynden gjør boka til nyttig lesning for frilansere som meg, som må leve med det faktum at vi resten av våre karrierer skal konkurrere med godt (og antagelig stadig bedre) gratisinnhold.

Mange av forslagene på Andersons lange liste over forretningsmodeller har jeg allerede gjennomført. Det viktigste: kryssubsidering av gratis innhold. Jeg får ikke betalt for å bruke tid på denne bloggen eller fremtidsbloggen, som stort sett skrives i det som betraktes som normal arbeidstid. Så hvordan har jeg råd til å produsere tusenvis av bloggpostinger, all den tid jeg ikke har søkt på et forfatterstipend eller annen offentlig støtte på fem år?

Jeg finansierer skrivingen med andre typer oppdrag, det være seg foredrag, konsulentvirksomhet og betalt skriving av ymse slag. Det faktum at vi snakker om kryssubsidiering er viktig: denne bloggen er ikke en blatant reklameplakat for min virksomhet (de mange kattepostingene burde være hint nok om det), men den gir meg et nærvær og en oppmerksomhet på nettet som ad indirekte vei kan konverteres til mer håndfast valuta.

Jeg vet det høres ullent ut. Og jeg kjenner den vanligste innvendingen mot min forretningsmodell: “det er lett for deg som er flink til å prate, men hva skal vi andre gjøre?” Men slik har det vitterlig alltid vært. Sitt-alene-i-årevis-og-skriv-tykke-romaner er heller ikke en forretningsmodell som passer de fleste av oss. Er det én konklusjon man som frilanser bør trekke av Chris Andersons Free, er det at vi er på vei inn i de individuelle, indirekte forretningsmodellenes tidsalder. Jeg sier ikke at overgangen fra bokbransjens industrielle modell blir enkel for slike som meg. Men den kommer, enten vi liker det eller ei.

Etter gårsdagens krevsvar-møte: bred motstand mot IPRED og HADOPI

Igår var jeg programleder for et pubmøte arrangert av Fribit, i forbindelse med Krev Svar-kampanjen. Sju politikere stilte opp, og måtte svare på spørsmål fra salen. Siden vi er i innspurten av en valgkamp, kunne man ha fryktet at det hele kokte ned til angrep på politiske motstandere og generell slagordpolitikk. (Møtet ble videofilmet, og når filmen legges ut oppdaterer jeg her.)

Men i det store og hele ble det et konstruktivt møte, som mer enn noe annet demonstrerte hvor langt vi IT-debatten er kommet på bare et tiår. Kunnskapsnivået på podiet var gjennomgående høyt – ord som Ubuntu, HADOPI, DRM og Spotify svirret fritt -  og svarene var såpass klare at det var mulig å danne seg et tydelig bilde av partienes ståsteder.

Hovedbildet er dette: de fleste norske partier er krystallklart imot massesøksmål mot fildelere, norske varianter av IPRED og HADOPI og EUs lagringsdirektiv. FrPs Glenn Simon Nerdal målbar dette synspunktet på en overbevisende måte, mens Jørund Leknes fra SV, Mimir Kristjansson fra Rødt og Christoffer Torris Olsen fra Venstre bekreftet at de tre “fildelingspartiene” ikke har latt seg skremme av kulturlivets vasne fildelingsopprop.

Hanna Marcussen fra Miljøpartiet de grønne sto i mine øyne for kveldens sterkeste enkeltprestasjon, da hun som eneste i panelet våget å si at fildeling ikke bare er en uting som bør avkriminaliseres for borgerrettighetenes skyld, men faktisk kan være positivt i seg selv. Marcussen er arkeolog, og brukte dette til å fortelle oss at mennesket alltid har kopiert hverandres gode ideer.

Den som kom dårligst ut av debatten av utvilsomt Andreas Halse fra Ap. Mitt inntrykk var at dette hadde langt mindre med Halses eget syn og kunnskapsnivå å gjøre, enn det faktum at han måtte forsvare et parti som stort sett har unnlatt å svare klart på de fleste spørsmålene fra Krevsvar. Debattens største taper var likevel Høyre, som stort sett ikke vil svare på krevsvar-spørsmålene og som igår glimret med sitt fravær.

I prinsippet innebærer dette at Ap og H kan utgjøre et politisk flertall som vil tillate massiv privat og offentlig overvåkning av nordmenn, og undergraving av rettssikkerheten. Men gitt det faktum at andre partiene i gårsdagens panel (inklusive Sp) var så klare i sitt syn på at diskusjonen handler om fundamentale rettigheter, skal det godt gjøres for de to partiene å trumfe det igjennom.

Oppdatering:
Andreas Halse og Sondre Bjellås har blogget om samme møte.

Paul og Elton tør der norske musikere tier

Som nevnt i kronikken min forleden, er det ikke vanskelig å ta stilling til de eksisterende tiltakene mot fildeling (å vite hva de skal erstattes med, er derimot et genuint komplisert spørsmål). Et eksempel på et lettfattelig tiltak er den britiske regjeringens forslag om å lansere en variant av den franske HADOPI-loven, der brukere som deler ulovlige filer kan miste netforbindelsen sin etter tre advarsler.

Nå har Paul McCartney, Elton John og en rekke andre britiske musikere, sammen med bransjeorganisasjonene The Featured Artists Coalition (FAC), British Academy of Songwriters, Composers and Authors (Basca) og Music Producers Guild (MPG) gått ut og tatt avstand fra forslaget i klare ordelag:

“We vehemently oppose the proposals being made and suggest that the stick is now in danger of being way out of proportion to the carrot. The failure of 30,000 US lawsuits against consumers and the cessation of the pursuit of that policy should be demonstration enough that this is not a policy that any future-minded UK government should pursue.”

I Storbritannia er det i ferd med å oppstå et skille mellom platebransjen, som støtter regjeringens kraftige tilstramming, og komponister og tekstforfattere som frykter for konsekvensene for brukerne. Basca-sjef Patrick Racklow mener undersøkelsene som tyder på at mange fildelere også kjøper mer musikk bør være et godt utgangspunkt, og sier:

“The music industry is quite a scary place to be at the moment and we don’t know what it will look like in 10 years’ time, but if we find ways of licensing, new ways of doing things will evolve. What we can’t do is try to push things forward by looking back.”

Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv. Så får man heller spekulere over hvorfor det er så vanskelig å finne en eneste prominent norsk musiker som er istand til å mene noe annet enn at fildelerne må tas hardere – uansett.

(Via BoingBoing)

SV krever svar av Giske i fildelingssaken

SV og Venstre har vært ganske alene blant norske partier om å ha en klar mening i fildelingsspørsmålet (hvor Rødt står er vanskelig å si, etter Torstein Dahles tilbaketog tidligere i sommer), og har betalt prisen i form av gjentatte og urimelige angrep i en mange måneder lang kampanje som kulminerte med deleikkestjele-oppropet. Nå krever Audun Lysbakken at Trond Giske kommer på banen:

SV har gjort en viktig jobb med å sette tematikken rundt fildeling og kunsteres rettigheter på dagsorden, sier SVs nestleder Audun Lysbakken. – Vår utfordring til Trond Giske er å få i gang et bredt offentlig arbeid rundt dette. Det må være noe av det første de rødgrønne må bli enige om hvis vi vinner valget.

Dette er en interessant utvikling, og neppe den deleikkestjele-folket ønsket seg. En åpenbar hensikt med kampanjen har jo hele tiden vært å få Venstre og SV til å snu og gå inn for strengere lovhåndhevelse, og isteden sier altså Lysbakken dette:

Vi ville ta opp problemstillingen rundt betaling for åndsverk til politisk debatt. Det har vi fått mye juling for, men de som stikker hodet i sanden har sluppet kritikk.

Strutsepolitikerne han henviser til finnes i Ap, Høyre og FrP, som har kunnet skøyte unna problemstillingen ved å bedyre sin motstand mot fildeling i ulne ordelag. Kan hende kommer det en avklaring på den varslede “politikerhøringen” imorgen, men mer sannsynlig vil vi nok engang se representanter for kulturlivet kaste seg over Venstre og SV, mens de tre store slipper unna med å si i litt kraftigere ordelag at etellerannet må gjøres med fildelingsproblemet.

Jeg ble forøvrig minnet om årsaken til kulturlivets uklarhet igår, da jeg leste responsen på kronikken min på Twitter. Det er alltid hyggelig med mye støtte, men det er kritikken og innvendingene som er mest interessante. Og det kom tre innspill fra aktører i kulturlivet som oppsummerer spennvidden på den siden av debatten – og sannsynligvis også internt i de store partiene.

Det første kom fra Per Bangsund, med twitternavn @perban. Han er en av landets mest anerkjente forlagsredaktører, og skrev dette:

Nettgenerasjonen vil vel at alt skal være gratis. Og det som ikke er gratis er en “trusel” mot nettdemokratiet. Eller?

Jeg har jobbet i samme bransje som Bangsund i snart to tiår, og vet at dette standpunktet er utbredt: fildeling er et fjortis- og nerdeproblem som man bare må ta seg sammen til å få løst en gang for alle, uansett virkemidler. Det andre innspillet kommer fra direktør Bjarne Buset i Gyldendal forlag (twitternavn @BjarneBu):

Du burde tenke mer på det Storebrorsamfunnet Venstres løsninger kan føre til. Et statsforlag som registrerer alt kulturforbruk?

Buset hører til den harde kjernen av DRM-ideologer i bokbransjen. Mens man av og til kan lure på om kulturarbeidere skjønner hva vi diskuterer, er det ingen tvil om at Buset vet hva dette handler om. Derfor vil han avlede debatten fra personvernspørsmålet, som han vet er fildelingsoppropets akilleshæl, ved å slenge ut besynderlige påstander som den over.

Den tredje gruppen er den mest interessante, fordi den sannsynligvis er størst. Den representeres av artist Bjørn Eidsvåg (@eidsvag) som igår twitret følgende:

..jeg har brukt to timer på å lure på om jeg skulle gå en tur og ti min på å avvise @asrtonewth sitt innlegg om fildeling i db.no, som tøys

Jeg svarer ham slik:

@eidsvag Så du syns personvern og rettssikkerhet er tøys? Jaja. Da bekrefter du forsåvidt behovet for å skrive min kronikk.

Til dette repliserer han:

@astronewth jeg hadde en tweet før den som en slags overskrift. Jeg syns du sier kloke ting,men jeg sier begge deler: opphavsrett-personvern

@astronewth kjemp sammen med oss – dine kollegaer, for begge deler. Vi trenger hue ditt.

Bjørn Edsvåg er med andre ord usikker. Han har skjønt problemstillingen, men sliter med å finne balansen mellom egne og brukernes rettigheter. Det er en ærlig sak, og det er en tankeprosess jeg selv har vært igjennom. Hadde tvilen Eidsvåg gir uttrykk for (og som jeg også vet deles av andre som står bak oppropet) avspeilet seg i deleikkestjele-oppropet, hadde jeg aldri sett et behov for å skrive min kronikk. Jeg kunne til og med ha funnet på å skrive under.

Prinsippløst fildelingsopprop med besynderlig forsvar

I dagens Dagbladet (på papir imorgen) har jeg en kronikk der jeg tar avstand fra fildelingsoppropet “Stjele – ikke dele” og gir min støtte til Venstres løsning på problemet. Innlegget sier alt, men etter å ha lest denne kronikken i Aftenposten skjønner jeg at det kan bli nødvendig med en presisering. Jeg bet meg spesielt merke i følgende formulering:

Det er ikke sant at det ikke nytter, og det er ikke sant at man må kriminalisere en hel generasjon eller drive massiv overvåking av nettet. Virkemidlene fins, verden rundt tas det nå enkle grep som gir slående resultater.

Man kan selvsagt stusse over at så mange politikere i så mange land ikke er blitt gjort kjent med de uspesifiserte “enkle grepene”, og istedenfor har gått inn for massiv overvåkning av nettbrukere og undergraving av rettssikkerheten. Men først og fremst forundres jeg over at “Dele ikke stjele”-folkene ikke tar høyde for dette selv.

Hvis det virkelig er slik at kampen mot fildeling ikke behøver å utfordre borger- og forbrukerrettigheter, så hadde det jo ikke vært noe i veien for å avklare forholdet til disse rettighetene i oppropet og slik gjøre seg ferdig med det de åpenbart visste ville bli en hovedinnvending?

Alt man hadde trengt var en setning på slutten som lyder slik: “Samtidig anmoder vi om at håndhevelsen skjer på måter som ikke krenker personvernet, rettssikkerheten og andre borger- og forbrukerrettigheter.”

Bakstreversk faglitterært manifest

Vi er inne i innspurten av en valgkamp der kulturlivet har gjort mange og iherdige (og stort sett temmelig mislykkede) forsøk på å sette seg selv øverst på den politiske dagsorden. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) og dens leder Jørgen Lorentzen kan selvsagt ikke være dårligere, og har derfor lansert det som kalles et “nytt litteraturpolitisk manifest” idag.

98394031_2b55e81bd8

Kilde: Flickr (cc)

For en som har fulgt dette feltet i noen år (jeg er tidligere styremedlem og medlem av NFF) er det umulig å se hvordan manifestet lever opp til adjektivet “nytt”. Etter den obligatoriske understrekingen av egen betydning for samfunn, dannelse, språk osv, går mye av manifestet med til gjentakelse av gamle krav om likebehandling med de skjønnlitterære (konkretisert ved mer penger til stipender, innkjøpsordning og formidling), som om situasjonen for fag- og skjønnlitteratur i vår tid var umiddelbart sammenlignbar.

Det kan tydeligvis ikke gjentas ofte nok, men OK: tilstanden for fag og skjønn i nettalderen er grunnleggende forskjellig. De tekstlige nettmediene er i overveldende grad faktabaserte, hvilket er årsaken til at man ikke har noe motstykke til leksikonmarkedets kollaps i de skjønnlitterære forlagsavdelingene, eller for den saks skyld de svake utlåns- og salgstallene for sakprosa i bibliotek og bokhandel vi har sett de senere årene.

Nettmediene har endret vanene og forventningene til neste generasjon av potensielle bokkjøpere, men avspises med en setning om mer penger til høyskole- og universitetssektoren og et krav om at ulovlig fildeling må stoppes. Her finnes intet om DRM, ebokmoms, digital innkjøpsordning, bokhylla.nobokdatabasen, Store norske eller samspillet mellom åpent og lukket innhold i skolesektoren, for å nevne noen av problemstillingene som opptar oss som daglig jobber i grenselandet mellom analogt og digitalt.

Det er heller ikke noe som tyder på at NFF har forstått at biblioteket er i ferd med å utvikle seg til noe mer enn en hendig formidlingskanal for forfatternes produkter. NFFs litteraturmanifest underbygger inntrykket av en organisasjon som er mer opptatt av å utkjempe en ærefull retrett mot den digitale overmakten, enn å gå offensivt til verks. Dermed passer det i bunn og grunn godt å avslutte med denne låta, fra et band som herjet på hitlistene omtrent på samme tid som NFFs fremtidsstrategi må ha blitt lagt… ;-)

“Giske or bust”: problemet med Kulturkampen

En rekke kjente norske kulturarbeidere har undertegnet et manifest som er lagt ut på kulturkampen.no, og begivenheten har som seg hør og bør fått relativt god mediedekning etter lanseringen. Som nettkampanje betraktet gjør Kulturkampen alt som må gjøres idag – det fins både twitterfeed og facebookgruppe i tillegg til nettsted – og manifestets første setning er det vanskelig å være uenig i:

Et livskraftig kulturliv, med gode kulturtilbud for alle, er nødvendig for å skape et inkluderende samfunn basert på likeverd og demokrati.

Når jeg likevel slutter meg til valgforskerne som tror Kulturkampen gjør kultursaken en bjørnetjeneste skyldes det hovedinntrykket jeg sitter igjen med etter å ha bivånet lanseringen i medier og på nettet. Vi snakker tross alt om en interessegruppe som ber om mer penger til seg selv – helt normalt i valgkampsammenheng, men det er altså en type utspill som krever varsom framferd.

Når så Kulturkampens bakmenn velger å fronte saken med mange av landets mest kjente kulturmillionærer (“Norges feteste kontaktliste på telefonen“), blir argumentasjonen enda viktigere om man skal overbevise usikre velgere. Ja, for man hindrer ikke en FrP-seier ved å preke til kulturkoret, og man gjør det definitivt ikke ved å la være å presentere konkrete kulturargumenter for å droppe Siv.

Utover kjendislisten, korte og generelt formulerte sitater og et snaut manifest, består kulturkampen.no stort sett av pekere til avisartikler og regjeringsnettsteder. Det er milevidt fra intiativtaker Arnfinn Bjerkestrands målsetning om “å sette en dagsorden, og peke på for den vanlige velger at også kunst og kultur er en del av realpolitikken”.

Og når vi er inne på realpolitikk: å knytte Kulturkampen så tett opp til den sittende regjeringen er antitesen til nevnte politikk. Dels fordi det bekrefter det de som i det hele tatt bryr seg om slikt allerede tror – folk i kulturlivet stemmer stort sett til venstre – men først og fremst fordi det ignorerer de borgerlige partiene som har vært en del av et kulturpolitisk konsensus i Norge.

Kulturkampen baserer hele sin strategi på at de rødgrønne får nytt mandat, mens norsk realpolitikk det meste av etterkrigstiden har vært at man også trenger Venstre, KrF og Høyre på kulturlaget. “Giske or bust” – Giske eller ingenting, ser ut til å være mottoet for Kulturkampen. Det er i seg selv mer enn god nok grunn for meg som forfatter til ikke å støtte dette oppropet.

Om jeg i det hele tatt visste hvordan man gjorde det, da. For øyeblikket virker det som om man må stå på Norges feteste telefonkontaktliste for å bli registrert. ;-)

Få lyspunkter for platebransjen

New York Times gjør opp status for platebransjen , og konstaterer at bildet stadig ser mørkere ut: når tallene korrigeres for inflasjon er salget halvert siden 1999. Streaming-tjenester som Spotify er blitt så populære at de sannsynligvis står bak det kraftige fall i ulovlig fildeling av musikk man har sett mange steder de siste årene (et fall på over 30 % fra desember 2007 til januar 2009 i USA, f.eks.), men inntektene fra slike tjenester er foreløpig marginale.

Tjenester som iTunes løfter tallene noe, men er samtidig en hovedårsak til at albumsalget har kollapset. At Apple og flere store plateselskap nå vil skape interaktive iTunes-album for å lokke oss til å kjøpe mer musikk, vil neppe redde bunnlinjen. Og de av oss som trodde at “halesalg” av innhold (basert på Chris Andersons hypotese om “The Long Tail”) skulle ta av, finner fint lite støtte i tallmaterialet:

A study last year conducted by members of PRS for Music, a nonprofit royalty collection agency, found that of the 13 million songs for sale online last year, 10 million never got a single buyer and 80 percent of all revenue came from about 52,000 songs. That’s less than one percent of the songs.

Det mest interessante med denne NYT-artikkelen er likevel den grafiske fremstillingen av musikksalg til venstre i artikkelen. Den går rundt 40 år tilbake i tid, og viser hvordan en rekke ulike musikkmedier har vokst frem, gitt store inntekter en tid, toppet seg og så nærmest forsvunnet. Med andre ord: CDens vekst mot toppåret 1999 ble foregrepet av musikkassetten (toppår 1988), LP/EPen (1978) og åttesporskassetten (1978). Det er altså intet nytt ved CDens fall de senere årene.
nyt-sales
Et vakrere eksempel på Schumpeters kreative destruksjon skal man lete lenge etter: med jevne mellomrom de siste tiårene har platebransjen bygd opp for så å rive ned – til fordel for oss alle. Det nye med dagens situasjon er at vi ikke lenger ser én dominerende teknologi som er klar til å ta over stafettpinnen. iTunes er ikke for CDen hva CDen var for kassetter og vinyl på åttitallet. Isteden er nedlastbar musikk én av en rekke løsninger som verken alene eller samlet har tyngde til å oppveie fallet i CD-salget.

Resultatet er mer et fragmentert marked enn noensinne. Jeg husker godt hvor enkelt valget var da LP-platen begynte å fases ut for 25 år siden: CD var fremtiden, så det var det man brukte pengene sine på. Idag aner jeg ikke om fremtiden ligger i streaming-tjenester, mobilabonnement eller nedlastbare filer med eller uten DRM. Det hjelper ikke at platebransjens budskap til kundene er så forvirrende, som når dens representanter erklærer at den ikke er villig til å ta et langsiktig ansvar for innholdet som selges.

I likhet med andre historiske prosesser er ikke teknologiutviklingen forutbestemt. At platebransjen gjennom fire tiår har klart å drive opp salget ved stadig å bytte ut avspillingsteknologi innbærer ikke at fremtiden bli slik. Tvert imot: alt tyder på at overgangen fra fysisk til digital distribusjon representerer et like fundamentalt brudd med fortidens modell som introduksjonen av de første voksrullene og musikkplatene i sin tid var. Nettet er en diskontinuitet i teknologiutviklingen, en “svart svane” hvis konsekvenser foreløpig er uoverskuelige.

I situasjoner som dette gjør de fleste forbrukerne klokt i å sitte på gjerdet eller holde seg til kjent teknologi, mens de venter på at produsentene kommer fram til tilfredsstillende kommersielle løsninger. Produsentene vil fortsette å lete etter løsninger etter prinsippet “hiv spaghetti på veggen og håp at noen tråder fester seg”, mens det politiske miljøet bør sørge for et godt grunnlag for innovasjon, samtidig som løsningene har en rimelig balanse mellom produsent- og konsumentleddet (i dette perspektivet er SVs og Venstres bidrag svært verdifulle, i mine øyne).

Om det skulle vise seg at det ikke er mulig å skape gode forretningsmodeller i overskuelig fremtid, bør man vurdere en kommersiell eller statlig nettvederlagsordning. Vi har etablerte og tilsvarende ordninger for musikk spilt i det offentlige rom (TONO), vi har det for bøker (Kopinor) og for statlig kringkasting (NRK-lisensen). Ingen av disse løsningene er perfekte, men i en uperfekt verden genererer de store inntekter for produsentene uten å belaste forbrukerne for mye. Vi skal ikke se bort fra at musikkbransjen vil være den viktigste pådriveren for slike løsninger noen år ned i løpet.

Mediebransjen: Vi er ikke forpliktet til å gi varig tilgang til kjøpt innhold

Ars Technica melder at Steven Metalitz, en advokat som representerer film- pg platebransjen, i et notat til USAs Copyright Office avviser at rettighetshavere og medieselskaper er forpliktet til å sørge for kontinuerlig tilgang til åndsverk:

We reject the view that copyright owners and their licensees are required to provide consumers with perpetual access to creative works. No other product or service providers are held to such lofty standards. No one expects computers or other electronics devices to work properly in perpetuity, and there is no reason that any particular mode of distributing copyrighted works should be required to do so.

Med andre ord: om du kjøper musikk via en abonnementstjeneste eller ebøker som er beskyttet med DRM, og denne tjenesten må stenge (det har skjedd før og vil garantert skje igjen), mener mediebransjen at det er rett og rimelig at innholdet du betalte for er tapt for alltid. Du skal ikke ha muligheten til å konvertere det til bruk på andre maskiner, og du skal heller ikke forvente at leverandøren hjelper deg.

Nå skal ikke jeg kaste bort tid på å påpeke hvor teknisk ulogisk og historisk uanstendig argumentet over er (det gjøres i originalartikkelen og av f.eks. Cory Doctorow), men isteden stille spørsmålet: hvordan kan mediebransjen i det hele tatt vurdere å gjøre dette mot egne kunder? Svaret er som alltid: fordi den kan. Lovverket og teknologien tillater det, et overveldende flertall av innholdsprodusentene ser ut til å støtte det, og forholdet til kundene har vært iskaldt så lenge at det åpenbart ikke lenger tas i betraktning.

Det økonomiske incentivet er også viktig, selvsagt. Ved ikke å garantere livslang tilgang til kjøpte åndsverk, håper både innholds- og maskinvareprodusenter på mange framtidige omdreininger på den velkjente VHS/DVD/Blu-Ray-spiralen, der kunder kjøper samme åndsverk igjen og igjen. Ønsker du å opptre som en bevisst forbruker i et marked som er i ferd med å frata deg absolutt alle forbrukerrettigheter, er det beste rådet å unngå det digitale og holde deg til gammel medieteknologi, som papirbøker og CDer.

Ønsker du å gjøre noe med mangelen på forbrukerrettigheter i nettmediemarkedet, har du sjansen om knappe to måneder. Selv om det tok mange partier tid å svare på Nettavisens spørsmål om nettrettigheter og personvern, kan du se svarene som hittil er kommet inn her. Kortversjonen: kun to partier går klart inn for å gjøre noe som monner med misforholdet mellom produsent- og forbrukerrettigheter i mediemarkedet, nemlig SV og Venstre. Problemstillingen oppsummeres godt i Venstres valgprogram for 2009-2013:

Balansen mellom samfunnets og forbrukernes behov for åpenhet, tilgjengelighet og spredning av åndsverk, og kunstnerens krav på anerkjennelse og vederlag, må bedres. Venstre mener det må utvikles modeller for vederlag for åndsverksskaperen som gjør det mulig å tillate fri fildeling. [...] Enhver som har kjøpt bruksretten til et åndsverk må ha teknologinøytrale muligheter til å bruke åndsverket som en vil. Venstre mener derfor at produsent og teknologileverandør ikke skal kunne styre hvordan den enkelte skal benytte seg av det åndsverket de har kjøpt ved hjelp av DRM.

Den gang diskotekene skulle drepe dansebandene

Dette innslaget fra Svensk TV2s “Rapport” 14. mai 1979 er verdt å ha i bakhodet neste gang du hører en musiker, filmskaper eller forfatter fortelle at teknologien er i ferd med å drepe akkurat deres kulturuttrykk, og kreve strenge tiltak fra statens side. (Ellers er det jo dem blant oss som syns det er synd at det svenske musikerforbundet tok så grundig feil i dette tilfellet, men det er en annen diskusjon…) ;-)

Hvordan bør en digital innkjøpsordning se ut?

(Merk: Dette er en lang bloggposting, derfor finnes det også en PDF her.)

Et sikkert tegn på at vi begynner å nærme oss en bredere lansering av kommersielle ebøker i Norge, finner vi i den nylig publiserte Bibliotekmeldingens punkt 7.6, kalt E-boka og innkjøpsordningane:

I 2009 vil Norsk kulturråd starte ei prøveordning med innkjøp av e-bøker under innkjøpsordningane for litteratur. Slike innkjøp vil vere avhengig av mange faktorar, og Kulturrådet må i samråd med avtalepartane finne ut kva det er ein skal betale for, korleis betalinga skal fordelast på dei ulike ledda, og korleis produkta skal kjøpast inn og distribuerast til biblioteka og lesarane. Spørsmål om utsalspris, royalty og parallelle utgåver på papir og digitalt er nokre av dei mange faktorane som kjem inn i drøftingane.

Norsk Kulturråd setter ikke igang slike prosesser uten at det er grunnlag for det. Men som sitatet over viser, er det mye som gjenstår før man får en praktisk ordning på plass. Nå finnes det etablerte systemer for utlån av ebøker i bibliotek, det mest kjente i Norden er svenske elib.se, som leverer utlånsløsninger til en lang rekke folkebibliotek. Utlån og “tilbakelevering” (etter 28 dager blir bøkene uleselige) håndteres av leseprogramvare som Adobe Digital Editions, Microsoft Reader og Mobipocket.

Elib støtter også leseplater, så brukerne kan laste ned og lese lånte bøker på en privat iRex eller Sony Reader (modell PRS-505 og oppover). Elibs løsning baserer seg på DRM, som i prinsippet er mindre problematisk for  bibliotek enn ebokhandlere. Lånere verken har eller forventer å ha eiendomsrett til bibliotekboka, så det faktum at bøkene ikke kan videreselges, lånes eller gis bort betyr lite i denne konteksten. I daglig bruk kan det by på problemer, dog.

DRM gjør bruken mer tungvint – i tilfellet Adobe Digital Editions handler det blant annet om varierende stabilitet (jamfør disse tipsene på Elibs hjemmeside), og mange fleste løsninger er ikke tilgjengelige for Linux-brukere eller for dem som vil lese på mobiltelefoner. Bibliotekene vil også få problemer om det dukker opp nye leseplater som ikke støtter de eksisterende formatene, men først og fremst er det en reell fare for at kopibeskyttelse vil gi brukerne gammeldagse og lite hensiktsmessige løsninger.

I ettertid skal biblioteksektoren prise seg lykkelig over at prosjektet Låtlån ble lagt ned – i en verden av svært brukervennlige Spotify-aktige løsninger ville det begrensede systemet ha satt biblioteket i et dårlig lys. Her er det verdt å merke seg at digitalbok.no har valgt å selge ebøker fra CappelenDamm som vannmerkede og ukrypterte PDF-filer, som kan leses på alle slags lesemaskiner. Uansett hva slags teknisk løsning man baserer seg på, er det noen spørsmål som bør besvares av pilotprosjektene som gjennomføres før en ordning rulles ut i stor skala.

Bør det i det hele tatt være en innkjøpsordning?
Dagens innkjøpsordninger fungerer ved at det offentlige kjøper inn 1000/1550 eksemplarer av de fleste nye norske skjønnlitterære bøker (og et utvalg av faglitterære) og fordeler dem til landets bibliotek. Antall innkjøpte titler svarer sånn noenlunde til antall bibliotekfilialer i Norge, hvilket betyr ordningene sikrer at alle bibliotek har sitt eget eksemplar å tilby. Samtidig utgjør det innkjøpte antallet en så stor andel av et typisk førsteopplag i Norge at ordningene fungerer som en effektiv utgiverstøtte.

Enn så lenge er samsvaret mellom opplagstall og bibliotekfilialer godt nok til at man ikke bare kan forsvare ordningene for papirbøker, men også kan vurdere utvidelser til andre fysiske medier som tegneserier, CD-plater og spill. Problemet er imidlertid at det papirbaserte eksemplarbegrepet ikke gir mening for ebøker. Kjøper man en bok til Amazons Kindle-system har man i virkeligheten inngått en langvarig leiekontrakt, der utleier kontrollerer tilgangen og bestemmer bruksretten til en eller flere fysiske leseenheter.

Per idag gir Amazons brukslisens rett til å lese samme bok på opptil flere leseplater og iPhone/iPod samtidig, i fremtiden vil dette antagelig utvides til lesing på skjerm og andre mobile enheter. Dette snur begrepet om tilgjengelighet i bibliotek på hodet. En ebok vil ikke være “hjemmehørende” i det lokale biblioteket, men vil kunne lånes døgnet rundt fra brukernes datamaskiner og (forhåpentligvis etterhvert) mobiltelefoner.

Når vi samtidig vet at etterspørselen etter nyere norsk litteratur i bibliotek gjennomgående er ganske lav, og at antall brukere av leseplater lenge vil være mye mindre enn lesere av papirbøker, virker det urimelig å kjøpe inn 1000 brukslisenser hvis 100 i en sentral base gir like god tilgang for brukerne. I et bibliotekperspektiv ville den optimale løsningen være dynamisk, det vil si at antall brukslisenser står i et rimelig samsvar med etterspørselen etter bøker.

Her ligger det en åpenbar interessekonflikt mellom forlag/forfattere og bibliotek, siden førstnevnte ønsker seg forutsigbarhet og følgelig et fast (og høyest mulig) antall innkjøpte lisenser. På den annen side er produksjonsprosessen bak ebøker annerledes. Idag er ebøker flest et biprodukt fra papirprosessen som gjerne selges via bokhandlere, men i takt med at markedet utvikler seg vil vi stadig oftere se utgivelser som hopper over alle papirledd, inklusive bokhandelen. Lavere produksjonskostnader bør rimeligvis gi lavere støtte fra Kulturrådet.

Hvordan håndterer man grenseoppgangen mellom bibliotek og bokhandel?
Ebøker gjør det unødvendig å bevege seg til det fysiske biblioteket for å låne papirbøker. Dette, sammen med muligheten for å fornye via nettet, fjerner dagens hovedforskjell på kjøp og lån: når du eier papirboka, kan du ha den umiddelbart tilgjengelig hele tiden. Det vil heller ikke være noen fysisk forskjell på kjøpebok og lånebok – teksten på en leseplate ser lik ut, enten det er bibliotekets iRex eller den private man leser den på.

Forlag som satser på DRM-baserte ebokløsninger vil ironisk nok bidra til å viske ut forskjellene mellom bibliotek og bokhandlere ytterligere ved å frata brukerne kontroll over verket. Om brukeren kan låne en ebok med noenlunde samme bruksvilkår som en kjøpebok (ingen mulighet til å gi bort, låne bort eller selge den kjøpte boka), og kjøpeboka koster 250-300 kroner (slik Kristenn Einarsson og andre aktører i bokbransjen ser ut til å gå inn for), skal norske ebokhandlere slite tungt med å selge noe annet enn bestselgere i digital form.

I utgangspunket har bokbransjen kun seg selv å takke for at man forretningsmessig er på samme stadium som plateselskapene for fire-fem år siden – det snakkes fremdeles langt mer om de negative konsekvensene av fildeling enn om hvordan man forvandler fildelere til betalende kunder. Men i den grad utlån av ebøker kan rive grunnlaget vekk for en kommersiell ebokbransje i emning, blir det også Kulturrådets problem.

Planene om en digital innkjøpsordning må dessuten ses i lys av Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekter. I løpet av et tiår kan dagens bokhylla.no omfatte det aller meste av norsk litteratur før siste årtusenskifte. Materialet er ment å leses på skjerm, men det er en stadig mindre begrensning når prisen på bærbare maskiner er i fritt fall. Kombinasjonen av en godt utbygd ebok-innkjøpsordning og tekster eldre enn ti år gratis tilgjenglig på skjerm kan bli i meste laget for en bransje som selv i gode år driver temmelig marginalt.

Den enkleste veien ut av dette dilemmaet er også den teknisk sett mest primitive: låne ut leseplatene med ebøker lastet inn på forhånd, og kreve at den som vil bruke sin egen leseplate møter opp i biblioteket. Denne løsningen blir fort dyr (leseplater vil koste det samme som en minibærbar i overskuelig fremtid), den vil bli sett på som et forsøk på å hindre bibliotekets teknologiske utvikling (et svært viktig moment i moderne biblitoekarbeide) og den vil bli møtt med minimal forståelse av brukerne.

En annen mulighet er å begrense antall ganger man kan låne innenfor et gitt tidsrom: ønsker leseren lett tilgang til en ebok over tid, må vedkommende regne med å kjøpe den. En tredje er å forsinke innkjøpet av eboklisenser til bibliotekene (som jo i prinsippet kan gjøres tilgjengelig minutter etter at de er godkjent for innkjøp) lenge nok til at eboka rekker å bygge opp et visst salg i bokhandelen, alternativt sørge for at antall lisenser ikke er større enn at lånere flest tvinges til å stille seg på venteliste for mange av høstens bøker.

En fjerde løsning, og utvilsomt mitt førstevalg, er å ha færrest mulig begrensninger i utlånsvilkår men samtidig overvåke bruken nøye for å avdekke mulige positive og negative effekter. Digital distribusjon er intet om ikke fleksibel, og kan derfor tilpasses fortløpende om man f.eks. skulle se et katastrofalt fall i salg av smalere titler til leseplate.

Hvilke forleggere og utgivelser skal omfattes av ordningen?
På en ebokkonferanse nylig tok Bjarne Buset fra Gyldendal opp en av forlagenes bekymringer med ebøker i bibliotek: hvem skal levere bøkene som faller inn under innkjøpsordningen, og hvordan sikrer man kvaliteten om ordningen åpnes for alle? Med papirproduksjon finnes det en økonomisk terskel for publisering, med ebokproduksjon er alt det tekniske utstyret utenom datamaskinen gratis og fritt tilgjengelig for den som vil starte eget forlag.

Det er lett å se at Kulturrådet selv ikke vil ha kapasitet til å vurdere kvaliteten på alt som kommer inn, og dagens ordninger baserer seg på at språklig og faglig kontroll er gjort av forlegger på forhånd. Det vil med andre ord måtte trenges en terskel. Den kan være teknisk: man kan begrense innkjøp av ebøker til titler som utgis parallellt på papir. Den kan være økonomisk: man kan kreve at utgiver må være registrert i Brønnøysund, og/eller kreve en påmeldingsavgift lik den som nå avkreves forlag som ikke er medlemmer av Den norske forleggerforening.

Eller terskelen kan være kvalitetsmessig: en e-forlegger uten egen kapasitet “in-house” kan pålegges å dokumentere at nødvendige språkvask- og konsulenttjenester er innhentet. Under alle omstendigheter vil valgene som gjøres her, i stor grad avgjøre om en innkjøpsordning for ebøker vil sluse mer penger inn i allerede eksisterende forlagsstrukturer, eller stimulere til innovasjon.

Per idag finnes det titusenvis av nordmenn (enkelte anslag går i retning av 100 000) som jevnlig skriver på nettet. De aller fleste av disse leverer innhold av liten forlagsmessig interesse. Men om bare en promille eller to skriver på måter som faller innenfor rammene av en ordning, har Kulturrådet en mulighet til å stimulere til reell nyskapning i forlagsbransjen ved å slippe til stemmer som aldri har gått veien om et stort forlagshus i Oslo sentrum.

Hvordan sikrer man at ordningen fremstår som tidsmessig og rimelig?
Om en digital innkjøpsordning legger for store begrensninger på brukere og bibliotek, mister man en enestående mulighet til å ta litteraturformidling et langt skritt videre. Nettmedienes eksplosive vekst har blant mye annet ført til grunnleggende endringer i forholdet mellom formidler og publikum. Det merkes best i biblioteksektoren, som i stadig større grad orienterer seg mot ideen om arenaer for deltakelse og læring, snarere som et sted hvor leserne for gode råd om hva de bør lese.

Forlagene har ikke oppdaget det ennå, men nettsteder som Librarything og Goodreads har skapt genuint nye måter å formidle litteratur på, der formidlingen skjer fra leser til leser og informasjon sprer seg uhyre raskt. Det hele har skjedd uten noe større offentlig eller privat engasjement, og mye tyder på at slike sosiale nettsamfunn tiltrekker seg mange unge leserne – nettopp de som ofte er så vanskelige å nå med konvensjonell litteraturformidling.

Et svar på denne utfordringen kunne være å lage en sentral utlånsdatabase som gjør det lett for brukerne å peke til, kommentere og rangere bøkene som er tilgjengelige for utlån. Slik kan den voksende skaren av nettbibliotekarer gå aktivt ut på arenaene der nettleserne befinner seg, og vise potensielle lesere hvor få museklikk det er fra man registrerer sitt første nasjonale lånekort til man sitter med en ebok på mobiltelefonen eller mini-PCen.

Til sjuende og sist handler dette om den nye innkjøpsordningens legitimitet i det større nettmediesamfunnet den vil være en naturlig del av. En ordning som i all hovedsak betaler for DRM-beskyttede parallellutgaver av papirbøker utgitt av forleggerforeningsmedlemmer, vil fortone seg ganske annerledes og få en helt annen oppfølging fra nettbrukere enn enn en ordning som støtter åpne formater, en viss grad av brukermedvirkning og dessuten slipper til nye stemmer.

Foreløpig konklusjon

Det unike med en eventuell innkjøpsordning for ebøker er at den lenge vil forholde seg til et ungt marked for ebøker i Norge (tidligere innkjøpsordninger har tatt utgangspunkt i det godt etablerte papirbokmarkedet). Erfaringene med Amazons Kindle-system (som er langt mer profesjonelt og teknisk avansert enn noe vi kan vente å se på lenge i Norge) tyder på at det selv etter en bred og tung lansering vil gå mange år før omsetningen av ebøker utgjør mer enn noen promille av totalomsetningen.

Lønnsomheten er også lav i startfasen, som rimelig kan være. Dette tyder på at en innkjøpsordning kan bli avgjørende for om enkelte aktører i det hele tatt satser digitalt, og uansett kan komme til å påvirke alt fra pris og utgivelsesprofil på ebokmarkedet. I seg selv er det verken nytt eller negativt at Kulturrådet fungerer mer som Innovasjon Norge i en startfase. Men det fordrer en grundig gjennomdrøfting og konsekvensanalyse med utgangspunkt i ulike modeller, og ikke minst en oppfølging av prosjektet.

Teknisk sett er det lett å kartlegge bruken av ebøker, og derfor er det åpenbart at trafikkdata bør tilgjengelig for forskningsmiljøet, fortrinnsvis også sammen med tall som dokumenterer den økonomiske virkningen for utgiverne. Nettmediene er i sin natur langt flyktigere og mer dynamiske enn papirmediene, og man må være åpen for at formen og vinklingen på en innkjøpsordning for ebøker kan tilpasses underveis.