Arkiv for Kulturpolitikk

Er det dumt av kunstnere å støtte Miljøpartiet de grønne?

I takt med Miljøpartiet de grønnes (MDG) raske opptur på meningsmålingene har angrepene fra partiets konkurrenter om stemmene økt på. Det er som seg hør og bør i en valgkamp (selv om enkelte utspill slår langt under beltestedet). At nå også kulturarbeidernes stemmer er trukket inn i debatten er like begripelig – meningsmålingen som nylig ble publisert på nrk.no viser en ganske oppsiktsvekkende oppslutning om (det tidligere) småpartiet: 27,8% blant billedkunstnere, skuspillere, musikere og forfattere som har bestemt seg.

For å sette det i perspektiv: det er nesten dobbelt så mye som oppslutningen om hele den borgerlige blokken i denne gruppen. Og det er godt over nivået til Ap og SV (selv om sistnevnte også er overrepresentert), partiene bak “Kulturløftet” som har fått det til å klinge så friskt i kulturkassene rundt forbi de siste årene. Utakk er verdens lønn og alt det der.

En åpenbar forklaring er at kunstnere er i stand til å se lengre enn sin egen navle, at de er genuint opptatt av MDG-kjernesaker som klimaendringer og overforbruk. Men 91,4% av de spurte i NRK-undersøkelsen mener også at kulturpolitikken er viktig for hvilket parti de stemmer på, og dermed må partiets politikk på dette området også spille en rolle.

Ved første øyekast ser MDG ut til å ligge ganske tett opp til de rødgrønne i kulturspørsmål. Partiet vil holde på målet om 1% av statsbudsjettet til kultur, gi mer til Den kulturelle skolesekken, opprette flere kunstnerhus og -miljøer med gratis eller rimelige atelierer, øvingsrom osv, øke tilskuddene til offentlig kunst, forbedre de digitale utlånsordningene fra bibliotekene, beholde bokloven og stille “strengere krav til folkeopplysning og kulturelt mangfold” i NRK. Seriøst: what’s not to like for en rødgrønn kulturarbeider på velgervandring?

Men i dagens Klassekampen fremstiller representanter for Skuespilleforbundet og Musikernes fellesorganisasjon MDG nærmest som en trussel mot kulturlivet. I tillegg til å hevde at kulturen generelt er behandlet “stemoderlig” peker de på to punkter fra partiprogrammet, forslaget om å redusere vernetiden for åndsverk og ønsket om å utrede muligheten for legalisering av ikke-kommersiell fildeling. Som det står i MDGs arbeidsprogram, punkt 4.4 “Digitale rettigheter”:

18. Arbeide for en åndsverkslovgivning som er tilpasset dagens digitale samfunn, og som fremmer kulturproduksjon både i klassiske og nye former. Ta sikte på å redusere opphavsrettens vernetid.
22. Utrede mulighetene for å gjøre ikke-kommersiell fildeling av musikk og andre medietyper lovlig, kombinert med ulike løsninger for betaling til utøvere, produsenter og studioer.

I en kulturbransje med kullsviertro på kopibeskyttelse vil jeg tro at punkt 23. og 24. fra samme avsnitt er vel så uspiselige – her foreslår MDG å forby DRM og det å sperre brukeren ute fra full tilgang til funksjonalitet på egen maskinvare. Hvorom alt er: De to representantene mener dette innebærer “store negative endringer for kulturarbeidere”, og at mange av dem kan “oppleve at inntektene deres går markant ned.”

Som en som lever av åndsverk tillater jeg meg å være uenig med de to foreningsrepresentantene. For det første er det viktig å skjønne konteksten rundt de omtalte forslagene. Som talsmann for MDG, Harald Nissen, sier til Klassekampen: “Vi er opptatt av at kunstneres rettigheter skal ivaretas, men man må se på hvordan forbrukerne bruker de digitale kulturproduktene. Her er det to faglige interesser som møtes: opphavsretten og det å sikre personvernet.”

Jeg syns ikke bare at svaret er godt, jeg mener partiet fortjener ros for å løfte fram konflikten mellom en gruppes eiendomsrett til åndsverk og en annen gruppes personvern og forbrukerrettigheter. Dette er et sakskompleks det hittil ikke er funnet noen patentløsninger på, og behovet for nytenkning er stort. Istedenfor å avvise de to forslagene, bør de utredes og drøftes på lik linje med mer konvensjonelle tiltak som masseovervåkning av nettbrukere.

Forslaget om å legalisere ikke-kommersiell fildeling høres dramatisk ut, men er i praksis regimet den jevne norske fildeler lever under idag. Det er like ulovlig å laste ned siste episode av “Breaking Bad” på Piratebay som å stjele et eple, men sannsynligheten for å bli tatt og straffet er minimal. I den grad ressurser settes av til slikt er det “storfisker” det gås etter, og slik vil det nok fortsette etter innstrammingen av åndsverkloven om erfaringene med svenske IPRED er noe å gå etter.

Det er det andre leddet i setningen, “ulike løsninger for betaling”, som burde vekke rettighetshavernes interesse. Jeg har i mange år tatt til orde for en ordning der en liberal praktisering av åndsverkloven overfor private “daglig-fildelere” (om ikke en regelrett legalisering) byttes mot et nettvederlag som kompenserer helt eller delvis for det økonomiske tapet.

Dette er ikke en ukjent løsning i Norge: Kopinor baserer seg for eksempel på en “våpenhvile” mellom rettighetshavere og ulovlige kopister, der sistnevnte unngår søksmål i bytte mot å betale en årlig avgift som så fordeles til rettighetshaverne. Systemet er ikke perfekt, men det sikrer rettighetshaverne kompensasjon på en langt bedre måte enn søksmål mot ulike individuelle aktører noensinne kan gjøre. Penger i lomma er viktigere enn prinsipper når husleia skal betales.

Det andre kritiserte forslaget, om å redusere vernetiden for åndsverk, er langt mindre kontroversielt. Noe lignende ble faktisk foreslått av et regjeringsoppnevnt utvalg nylig. Idag er et åndsverk, som en bok eller en sang, vernet i 70 år etter skaperens død. Man kan som kjent ikke lide noe inntektstap etter at man er død, og likeså gir et så langvarig vern intet incentiv for kunstneren til å skape nye åndsverk. Vernetiden etter døden er der altså ikke for skapernes skyld, men for arvingenes.

Med tanke på at mange kunstnere ikke etterlater seg stort av materielle verdier, er det rimelig at arvingene får en mulighet til å tjene litt penger på det som er igjen. Man skulle også tro at arvingene var de beste til å ivareta og formidle verkene. Men her viser realiteten seg ofte å være en annen. Altfor mange verk er “foreldreløse” – vernet av loven men uten arvinger som evner eller orker forvalte dem.

Resultatet har jeg erfart som skribent og bokredaktør: man finner et spennende, gammelt bilde man har lyst til å bruke, konstaterer etter research at det er for mye bryderi å få tak i forvalteren av rettighetene og dropper det til fordel for et klarert bilde fra en byrådatabase. Slik oppstår det en tap-tap-situasjon der vi alle blir fattigere: rettighetshaverne går glipp av inntekter, og produsentene og sluttbrukerne får færre gamle åndsverk å velge blant.

Dette skaper også problemer for digitale kulturinnovatører. De kunne f.eks. hatt stor nytte av et norsk fritekstprosjekt på linje med Project Gutenberg, som med sine titusener av fritekster har dannet grunnlaget for alle amerikanske ebokhandlere fra Rocket Ebookstore til Kindle Store. Men et lite språkområde kombinert med lang vernetid gir rett og slett for få forfattere å jobbe med.

For egen del skulle jeg gjerne ha sett vernetiden kuttet til 30 år etter opphavsmanns død (vips! ville favorittene Sigurd Hoel og Jens Bjørneboe havne i det fri), og helst også med et tilleggskrav og aktivitetsplikt. For å kunne kreve inntekt av åndsverket til en avdød slektning syns jeg man må kunne kreve at arvinger oppgir navn og adresse og sørger for at informasjonen er oppdatert. Her kan to punkter fra MDG-arbeidsprogrammets punkt 4.4 være av stor nytte:

20. Gi Nasjonalbiblioteket rett til å klarere bruk av såkalte foreldreløse verk, altså verk som omfattes av opphavsretten uten at det er mulig å komme i kontakt med opphavspersonene.
21. Lage et system for årlig registrering og publisering av verk som faller i det fri når vernetiden går ut. 

Summa summarum: Man kan være uenig i prinsippene bak MDGs tenkning på dette feltet, og stille spørsmålstegn ved realismen (vernetiden reguleres av Bern-konvensjonen og kan ikke endres i en håndvending). Men politikken er konsekvent og vil fremstå som forfriskende og fremtidsrettet for mange velgere under tregrensa.

Påstanden om at partiet truer kunstneres inntektsgrunnlag ser jeg lite grunnlag for. Det som er av radikale forslag i MDGs program blir mer enn oppveiet av solid støtte til det eksisterende kultursystemet, og man er åpenbart opptatt av å foreslå kompenserende ordninger.

Kunstnere kan altså trygt stemme på MDG, også av egeninteresse. Når det er sagt, mener jeg at kunstnere (og andre) heller bør gi sin stemme til det viktigste kulturpartiet på borgerlig side. Men det er en annen diskusjon. :)

 

Share/Bookmark

En iPod med påklistret kassettspiller

Harald Hansen spør i en kommentar om at jeg vil skrive noe om denne saken fra Digi.no, om bokhandelen Norli Libris (eid av Aschehoug forlag) som vil begynne å selge ebøker via såkalte Digikort på et spesialutviklet lesebrett. Hansen lurer på om det er en aprilspøk, og han er ikke alene. For to dager siden utløste historien om magnetkortene den reneste leserstormen på Twitter.

Et søk på stikkordet magnetkort viser at bokbransjen på fredag fikk en omgang virtuell juling som til og med overgår det som skjedde på lanseringsdagen for Bokskya i vår. Som sist kom mye av kritikken fra brukere med god peiling på ebøker, og hovedreaksjonen var først og fremst hoderystende oppgitthet. Vi snakker om en bransje som ennå ikke har klart å lage et norsk motstykke til iBooks og Kindle Store, og så satser man på dette? De bløte vitsene satt løst denne dagen, jamfør utvalget nedenfor:

Normalt er oppgitt latter det aller siste man ønsker at en produktlansering skal bli møtt med, men i dette tilfellet gir bokbransjen beng, for å si det på godt norsk. For i Digi-saken sies det rett ut at målgruppen ikke er folk som twitter-brukerne over. Digi.no siterer Caroline Heitmann i Norlis ehandelsavdeling slik: “Det finnes masse mennesker som ikke vil laste ned bøker”.

For alt jeg vet har bokhandlerne brukerundersøkelser som viser at det er folk der ute med så stor teknologiskrekk at de ikke tør bruke den integrerte nettbokhandelen Norlis lesebrett også er utstyrt med. Jeg sliter med å tro på det, i et land der 94% har tilgang på PC, 93% har internett og 84% har bredbånd, og der bruken av nett og digitale medier også eksploderer i den siste gjenværende kategorien med antatte analog-lojalister – gruppen over 67.

Men om så var, gjør ikke det Digikort-løsningen mindre problematisk. Med dette har Norli kastet ti års erfaring med design av digitale mediadingser ut av vinduet. Istedenfor å gjøre som Amazon med Kindle, og gi brukerne et produkt de ikke visste at de ville ha (eller ville tørre å bruke) ved å tvinge dem rett på en nettløsning, vil man føye brukerne ved å gi dem en slags hybrid. Norlis lesebrett er en iPod med en kassettspiller teipet til baksiden.

Denne kassettspilleren blir ikke Norli kvitt med det første. Kommende generasjoner av lesebrett og nettbrett må jo også ha et hull i kredittkortstørrelse på baksiden, så brukerne kan lese sine gamle Digikort-ebøker. Så mens giganten Amazon kan ta sømløse (og dermed mye billigere) sprang fra e-inkbaserte lesebrett til det Androidbaserte nettbrettet Kindle Fire fordi alt innhold ligger i nettskyen, må lille Norli fra nå av ha fokus på hardware-bakoverkompatibilitet. Way to go.

I motsetning til mange av dem som kommenterte på Twitter har jeg prøvd Digikort, og likte det dårlig. Kortene er det største fysiske lagringsmediet jeg har sett siden 3,5″-diskene forsvant, magnetlåsen er plundrete og jeg opplevde problemer med avspilling (der er jeg tydeligvis ikke alene). At kvaliteten er så som så overrasker ikke. Vi snakker om en norskutviklet hardwarestandard som brukes i dedikerte lydbokavspillere fra én lydbokaktør, med andre ord er konkurransen på pris og kvalitet du normalt finner i IT-sektoren helt fraværende.

Det i sin tur betyr at brukerne må stole på at Norli (som for bare to år siden måtte reddes fra konkurs av Aschehoug forlag, forøvrig) og eventuelle samarbeidspartnere klarer å holde den sære standarden i live. Twitreren Mariusgenser, som er blitt en av bokbransjens mest taleføre kritikere på ebokfeltet, sier det i grunnen aller best:

Men jeg tenker nok at i 2013, så er det en fire-femhundre stykker som forelsket seg totalt i et dødsdømt format som fremdeles diller med Digikort for ebøker. Og da vil ikke bokbransjen tjene noen verdens ting på å produsere disse kortene, og så forsvinner de. Det der med at dere håper det blir en standard i bransjen tror dere ikke på selv engang, Norli.

Det mest problematiske i denne saken er at enhver med et minstemål av peiling på teknologi vil lukte lunta og skygge unna Digkort-ebøker. Isteden er det forbrukere som ikke vet bedre som skal lokkes til å velge en løsning som er tungvint, kostbar (Norli vil ikke engang gi kjøperne rabatt for e-momsen bokhandelen sparer ved å selge på Digikort) og høyst sannsynligvis dødsdømt på sikt.

Det er mer enn problematisk: det fremstår rett og slett som ganske kynisk.

Oppdatering: Mariusgenser har gjort det igjen. Word. som ungdommen nu til dags har for vane å si.

Hvorfor Tom Egelands DRM-valg er viktig – og smart

Gode nyheter fra Twitter-land idag: Forfatter Tom Egeland melder at hans forlag, Aschehoug, lar forfatteren velge hva slags kopibeskyttelse (DRM) som skal brukes. I en pressemelding skriver Aschehoug at man for å møte kritikken etter Bokskya-lanseringen vil “endre kopibeskyttelsen på sine e-bøker fra teknisk DRM til vannmerking. Forlaget sender nå ut brev til forfattere og oversettere for å få godkjent endring til vannmerking for utgitte e-bøker”. Egeland går inn for å bruke digital vannmerking, også kjent som “sosial DRM”, på sine bøker.

Jeg har tatt til orde for vannmerking fremfor streng kopibeskyttelse i årevis (her er et par relevante bloggpostinger), og er selvsagt glad for at flere slutter seg til mitt syn. Men først og fremst er jeg glad på kundenes vegne. Med en vannmerket fil får brukeren langt større kontroll over fila hun har kjøpt. Den kan leses på alle slags dingser (også Kindle, ved å overføre via et program som Calibre), og leses av alle i familien og vennekretsen uten å måtte dele brukerkonto med andre. Den vannmerkede eboka har dermed tatt vare på papirbokas beste sosiale egenskaper.

Ved å overlate beslutningen til sine forfattere (noe ikke konkurrent Gyldendal gjør, ifølge den kontrakten jeg har sett) har Aschehoug også – bevisst eller ubevisst – anerkjent at forholdet til leseren er langt viktigere for forfatteren enn for forlaget. Folk kjøper ikke Tom Egelands bøker fordi de er utgitt på Aschehoug, men fordi de er skrevet av Tom Egeland. Forlag kan komme og gå i en forfatters liv (jeg er på mitt sjette nå), men leserkretsen består.

På vei inn i ebokas tidsalder blir det viktigere enn noensinne å dyrke forholdet til leserne på alle arenaer, noe Egeland allerede gjør på en forbilledlig måte via Twitter og blogg. Her griper han anledningen til vise sine lesere tilliten det er å selge dem en fil som det vil være lett å spre ulovlig, sammenlignet med en konvensjonell kryptert fil. Samtidig øker han markedsgrunnlaget sitt ved å inkludere Kindle-eiere, og kan skaffer seg nettkredd som også kan lokke til seg en og annen ekstra leser. At det gjør produksjon og forvaltning av bøkene hans enklere og dermed billigere, er også en bonus å ta med seg.

Og fordi Egeland er en bestselger, gir dette oss også en utmerket anledning til å se hvor stort omfanget av ulovlig kopiering vil vise seg å være. Jeg har lenge hevdet at demografien blant boklesere er slik at ulovlig fildeling av bøker for godt voksne vil være av mindre omfang enn musikk, film og dataspill. Men sikre tall fra vårt eget marked har man jo ikke hatt. Så påstand har stått mot påstand.

Nå kan vi altså få tallene på bordet, om noen er interessert i å følge opp dette på en forskningsmessig forsvarlig måte (dette er et felt der for mange aktører har interesse av å over- og underdrive statistikken, dessverre). Uansett: Aschehoug og Tom Egeland FTW. Måtte mange følge dere i dagene og ukene som kommer.

Oppdatering: Forfatter Vidar Kvalshaug har nå twitret at også han ønsker seg vannmerking av sine ebøker, og Gyldendal har respondert på hans forespørsel ved å gjøre dem vannmerkede til uka. Forfatterforeningsleder Anne Oterholm har hatt vannmerkede ebøker fra dag én, kan hun fortelle. Spennende: her er det faktisk skjedd et stemningsskifte siden sist vi gikk runder om denne saken.

Har Norsk Nettleksikon en sjanse?

Store norske leksikon (SNL) har fått nytt navn, nye eiere og ny daglig leder, og forleden ble det kjent at man også har ansatt Ida Jackson. Med ansettelsen av Jackson (the blogger formerly known as Virrvarr) vil Norsk nettleksikon (NNL) kanskje klare å kjøpe seg en 2.0-troverdighet den forrige inkarnasjonen aldri fikk. I så måte var dette et klokt valg.

Det viste Jackson på en overbevisende måte igår, da hun oppfordret tidligere brukere til å si sin hjertens mening om SNL i den nye bloggen sin. Det datt raskt inn mange (i skrivende stund over to hundre) godt begrunnede kommentarer, og resultatet av denne vellykkede crowdsourcingen er en konkret, ærlig og temmelig nedslående liste av innvendinger. Blant gjengangerne er disse punktene:

  • Leksikonets artikler har så lav google-rank at de ofte er usynlige
  • SNL har knapt internpekere eller ordentlige kildehenvisninger
  • Mange artikler er preget av manglende oppdatering
  • “Kvalitetssikret”-stempelet er ingen garanti mot feil i artikler
  • Det finnes også endel artikler med tvilsom vinkling (alternativmedisin nevnes som eksempel)
  • Mange av artiklene er for korte og/eller holdt i et lite tilgjengelig språk
  • Leksikonet fremstår som gammeldags fordi det har lite stoff om populærkultur, IT, nettkultur osv
  • Gjennomgående har det en stygg og lite brukervennlig layout, og dårlig struktur på artiklene
  • Leksikonet har et “ovenfra og ned”-tonefall

Det er verdt å merke seg at leksikonets forrige eier, Kunnskapsforlaget, var klar over disse innvendingene da man gikk igang med å skape et mer tidsriktig tilbud i 2008. Redaksjonen tok tidlig kontakt med kritikere og wikipedianere, fikk innspill og etterkom flere av dem (å slippe brukerne til sto høyt på lista til de av oss som ble invitert til møte.) Men det ble dessverre aldri tid eller ressurser til å gjennomføre den nødvendige snuoperasjonen, og fra eiersiden gjorde man i tillegg flere feil som levnet leksikonet få sjanser i nettmarkedet.

Spørsmålet er om NNL vil lykkes bedre. Selv om leksikonet har 30 millioner i kassa, tre år på seg og en anerkjent “rainmaker” som leder, er det svært mye som skal gjøres. Konkurransesituasjonen er om mulig enda mer utfordrende enn for tre år siden. Wikipedia eier dette markedet, og ennå har ingen konkurrent klart å knekke koden (når Encyclopaedia Britannica ikke kommer seg ut av bunnsjiktet kan man saktens spørre seg hvordan NNL skal klare det.)

Det kan argumenteres for at det blir enda vanskeligere å få det til denne gangen. For mens SNL hadde en erfaren leksikonredaksjon og to av landets største forlag i ryggen, er det en bank, en forfatterforening, Fritt Ord, Nasjonalbiblioteket og flere universiteter som står bak NNL. Ikke det beste tenkelige utgangspunktet for å skape en effektiv struktur for digital kunnskapsproduksjon, dette.


Gid innholdsproduksjon alltid var så gøy som dette!

Konseptet om å gjøre NNL vel så sosialt som Wikipedia har også kimen i seg til intern konflikt. Jeg er nemlig ikke overbevist om at alle de som er ment å bidra til leksikonet (som akademikere som valgte å ikke skrive i Wikipedia) føler seg komfortable med Ida Jacksons metaforvalg her:

Store Norske leksikon var en fest med få inviterte. Det skal ikke Norsk nettleksikon bli. En blogger er en vert som fungerer som en toastmaster på en fest. I framtiden er målet at dette selskapet skal bli stort og mangfoldig og at alle skal føle seg velkomne. Jeg skal metablogge leksikonet, og åpne opp denne festen.

Jeg håper virkelig man lykkes denne gangen. Konkurranse er alltid bra, og et vitalt NNL kan bli et nyttig tilskudd til det eksisterende leksikonmiljøet. Men for at det skal skje, bør NNL sikte høyere enn å lage en like artig fest som konkurrenten. Helst bør man gjøre noe som er så innovativt at konkurrenten blir halsende etter.

NNL trenger med andre et Apple-øyeblikk, og det er ikke lett å få til uten Steve Jobs. Har man ikke en Jobs for hånden, er det likevel mye som kan gjøres for å sparke liv i gamle SNL. For eksempel:

  • Skaffe en ledelse som fronter NNL på en positiv måte der det teller. Og det er altså ikke Dagsnytt 18 eller kronikkspalten i Aftenposten. Et nettleksikon lever og dør på nettet, og kompetent og hyppig deltakelse i sosiale nettmedier er et must for den usynlige oppkomlingen. Målestokken for inkompetent opptreden på nettet er opplagsverket Allkunne, som gikk på et ydmykende nederlag der det teller – blant annet fordi ledelsen ikke eide begreper om viktigheten av en nettmediestrategi.
  • Skaffe en redaksjon som har myndighet til å gjøre smertefulle valg. I sluttfasen var SNL verken fugl eller fisk – verken papirleksikon på nett eller sosial arena for kunnskapsproduksjon. Den nye redaksjonen må legge den diskusjonen død så fort som mulig, om den skal ha håp om å trekke til seg de frivillige bidragsyterne man (presumptivt) ønsker seg.
  • Slutte å rakke ned på konkurrenten. SNLs støttespillere brukte for mye tid på å snakke om hva som var dårlig med Wikipedia, og oppnådde dermed bare å definere sin virksomhet på konkurrentens premisser. NNLs nye leder, Anne Marit Godal, la opp til en videreføring av dette da hun i sin tiltredelseserklæring nylig frakjente Wikipedia all ære. La oss håpe at valget av Ida Jackson innvarsler en mindre angstbitersk strategi.
  • Slutte å bruke fortidens retorikk. Argumentasjonen for drift av SNL ga ofte en følelse av at året var 1910 og ikke 2010. At leksika var viktig i nasjonsbyggerfasen lar seg forstå, men SNLs støttespillere la aldri fram dokumentasjon på at oppslagsverk fortsatt er av avgjørende betydning for språk, kultur og samfunn. Inntil den foreligger, bør man la være. Også fordi den aldersstegne retorikken tar fokuset vekk fra fremtiden.
  • Finne områdene der konkurrenten er svak. Håkon Wium Lie påpekte nylig at Wikipedias publiseringsløsning er dårlig tilpasset det raskt voksende mobilsegmentet. Det er fremdeles mulig for NNL å bli best på mobil, og skape lokaliseringbaserte løsninger  i samarbeid med andre aktører (tenk turisme og friluftsliv). Skolesektoren peker seg også ut som et satsingsområde. Mange lærere nærer en dyp (og i mine øyne ganske uberettiget) skepsis til Wikipedia, og vil vite å verdsette et skolerettet NNL.

Det langsiktige målet for NNL er – som seg hør og bør i bokbransjen – å få fast støtte over statsbudsjettet. Forrige gang bokbransjen prøvde å overbevise kulturministeren, var en viktig del av strategien å bruke Wikipedia som ris bak speilet. Det mislyktes – isteden signaliserte ministeren sin sympati for dugnadsprosjektet. Tenk om man neste gang kunne presentere ministeren for et prosjekt som er så nyskapende at det i seg selv rettferdiggjør støtte. Det hadde vært noe.

2011 i et ebok- og nettbrettperspektiv

Det er tydeligvis sesongen for spådommer om året og tiåret som skal komme (som tilhenger av OEDs definisjon av tiår gjorde jeg meg ferdig med sistnevnte ved starten av året), og jeg kan selvsagt ikke være dårligere. Her er noen av mine refleksjoner rundt hva som vil hende i grenselandet mellom tradisjonelle medier og elektronikk i 2011:

1. Det vil selges hundretusener av nettbrett i Norge i 2011. Apple vil fremdeles dominere dette markedet, ikke minst hvis forventede iPad 2 har forbedringer (pris, vekt, kamera osv) som løfter dingsen ut av sitt nåværende segment (i all hovedsak folk som allerede eier mange Apple-dingser fra før). Men Android-effekten vil også vise seg i nettbrettmarkedet, og føre til lavere priser og økt utvalg mot slutten av året. Det vi ikke vil se, er en slags “this changes everything”-prosess. Nettbrettene er på langt nær kapable til å erstatte eller redefinere vårt forhold til konvensjonelle datamaskiner, og vil for de fleste brukere være nok en dings blant det raskt økende antallet dingser i norske hjem.

2. Vi vil se mange lanseringer av norsk avis- og magasininnhold til nettbrett, men få suksesshistorier. Erfaringene fra USA er så langt at magasinsalg til iPad er en relativt underveldende affære, der salgstallene ofte faller raskt etter lansering. Som jeg spådde i januar er iPad/iBooks langt fra blitt noe ebokmotstykke til iPod/iTunes – her er det fremdeles Amazon som dominerer. Dette skyldes flere faktorer, som lite innovativ bruk av formatet, høy pris og dårlige abonnementsløsninger. Men hovedårsaken er at medievaner endrer seg langsommere enn entusiastene vil ha det til. Jamfør kurven nedenfor, som viser hvor mange år det tok fra kommersielle ebøker ble lansert til vi fikk dagens dynamikk.

3. I USA vil 2011 bli ebokas virkelige gjennombruddsår. Den voldsomme vekstraten i e-segmentet (100% – 200% per år de siste årene) begynner å vise seg for alvor. Ved årsskiftet 2010/2011 anslås det at rundt 10% av bokmarkedet i USA vil utgjøres av ebøker. Selv om en årlig fordobling ikke kan pågå i mange år framover, er det så langt få tegn til utflating. Derfor er det rimelig å tro at opp mot 20% av det amerikanske bokmarkedet utgjøres av ebøker mot slutten av 2011. Som denne analysen antyder kan andelen reelle lesere være enda høyere (kanskje så mye som 30%), da ebokkjøpere både kjøper og leser mer enn papirkunder.

4. Vi vil få en storlansering av en norsk ebokhandel. Jeg sa det samme ifjor også, men denne gangen tror jeg forlagene mener det. Men med et varslet momspåslag på 25% fra sommeren av, ingen Kindle- eller Nook-aktig løsning i sikte og signaler fra de to største forlagene om at de vil legge seg på et høyt prisnivå (ebok med mva = fullpris for pbok), vil det gå lang tid før salget av ebøker i Norge kommer inn i det amerikanske sporet. Lanseringen vil akkompagneres av de sedvanlige kronikkene fra forfattere, kulturbyråkrater og -journalister, som særlig vil understreke eboklanseringens betydning for norsk språk og kultur. Du leste det her først. ;-)

Forfatternes økonomiske fremtid

En masteroppgave ved to studenter på BI, Anders Sørbo og Richard Bjerkøe, har vakt en viss oppsikt i høst fordi den dokumenterer at norske musikeres inntekt i snitt har gått opp etter at digitalisering traff musikkbransjen for alvor. I et innlegg om masteroppgaven har veilederen, Espen Andersen, oppsummert resultatet slik:

1. Musikkbransjen (og mange andre) hevder at det er blitt vanskeligere å være musiker etter at musikk ble digital, fordi redusert platesalg betyr en vanskeligere hverdag for musikerne.
2. En analyse av inntektsstrømmene i bransjen viser at den totale pengestrømmen til musikerne (og dermed gjennomsnittsinntekten til den enkelte musiker) ikke er gått ned i perioden fra 1999 til 2009, men tvert i mot har økt med 66 % (inflasjonsjustert).
3. Årsaken til inntektsøkningen ligger i at inntektskanaler der musikerne får en liten andel (eksemplarsalg) har gått ned, mens inntekter der musikerne får en større andel (vederlag, konserter og støtteordninger) har økt.

Selv om konklusjonene har møtt på motbør, er de grunnleggende gjennomsnittstallene så langt ikke bestridt. Det ser altså ut til at det går mer penger inn i musikklivet nå enn før iTunes og Spotify og Bittorrent, og det burde vekke interesse langt utenfor musikernes rekker. Som skribent er et nærliggende å se på hva dette kan ha å si for skribentenes økonomiske utsikter. Bokbransjen befinner seg omtrent der platebransjen var i 1999, med utsikter til betydelig vekst i det digitale markedet fram mot 2020.

Det har vært vanlig å si (jeg har sagt det selv) at forfattere må lære av musikernes erfaringer, og det er ingen grunn til å endre det hovedsynet: en kunstergruppe som har klart å øke sine inntekter midt i den største omveltningen av det økonomiske grunnlaget på mange tiår, er et eksempel til etterfølgelse. Men selv om vi trenger oppløftende eksempler på vei inn i ebokalderen. kan ikke sammenligningen trekkes for langt. Det er grunnleggende forskjeller på de to bransjen som tilsier at av forfattere ikke kan regne med å øke snittinntektene sine tilsvarende innen 2020.

Problemene
Den viktigste er at forfattere ikke kan bytte beite på samme måte som musikere. Riktignok har forfattere alltid tjent penger på opptredener, men i det store perspektivet er bidraget lite. Mens bokbransjen omsetter bøker for seks-sju milliarder årlig, har Norsk Forfattersentrum et årsbudsjett på rundt 11 millioner å rutte med når de støtter forfatterbesøk i skoler og andre institusjoner.

Den Kulturelle skolesekken sponser også forfatteropptredener med sitt budsjett på 167 millioner, og i tillegg kommer det bibliotek, skoler og andre betaler av eget budsjett. Det ville overraske meg stort om offentlig og privat omsetning fra forfatteropptredener er mer enn et par prosent av en totalomsetning på over seks milliarder, som i all hovedsak stammer fra eksemplarsalg av papirbøker.

Til sammenligning utgjør inntekter fra konserter minst 765 millioner kroner eller 40 % av en samlet omsetning i 2009 på 1,9 milliarder kroner (ja, i omsetning er musikkbransjen faktisk betydelig mindre enn bokbransjen i Norge), mens plateselskapene omsatte CDer for 593 millioner (av hvilket lovlig nedlasting var godt under 20 %). Forholdet mellom konserter og platesalg er faktisk talt snudd på hodet siden 1999, en omstilling det verken finnes utøvere eller marked for i bokbransjen.

Hvilket stiller norske skribenter overfor et dilemma. For det er gode grunner til å tro at forfattere vil tjene mindre per solgte eksemplar på ebøker enn pbøker. Trenden fra andre medier er ganske entydig: kundene forventer at digitalisering fører til kraftig prisfall. Med en normalpris på $9,99 for bestselgere har Amazon imøtekommet forventningen, og satt en standard som også påvirker norske kunder (jamfør debatten om priser på ebøker som har gått i bl.a. denne bloggen).

Rett nok viser tall at Kindle-kunder kjøper flere bøker enn gjennomsnittskunden, men jeg har problemer med å se hvordan salgstall på 26 titler i året skal bli en langsiktig norm for den typiske ebokkjøperen. Så mye tid til å lese bruker folk flest simpelthen ikke. I et bokmarked der 85-90% av oss allerede kjøper bøker og bokas andel av tiden vi daglig bruker på medier er relativt konstant over tid, er mulighetene for å øke markedsgrunnlaget også begrensede. Erfaringene med bl.a. Spotify så langt tyder på at “buffetmodellen” for innholdsforbruk ikke er interessant for bokbransjen.

Problemene for etablerte forfattere og forlag stopper ikke der. Skal man tro denne statistikken fra New York Times, er det godt mulig at selvpublisering kan bli langt mer utbredt fenomen i fremtiden:

Last year, according to the Bowker bibliographic company, 764,448 titles were produced by self-publishers and so-called microniche publishers. This is up an astonishing 181 percent from the previous year. Compare this enormous figure with the number of so-called traditional titles — books with the imprimatur of places like Random House — published that same year: a mere 288,355 (down from 289,729 the year before). Book publishing is simply becoming self-publishing.

Nå er det få som for alvor tror at selvpublisering av ebøker via Kindle Store og iBooks vil flytte grunnfjellet i det norske bokmarkedet. Så langt viser erfaringene at nye bestselgere fra etablerte forleggere dominerer ebokmarkedet (så nei, “halesalg” blir neppe så viktig som mange av oss trodde for noen år siden). Men eboka senker terskelen for publisering betraktelig, og nettbrettenes tekniske muligheter øker sjansen for undergravende innovasjon i bokbransjen. Se for deg fortrinnene f.eks. NRK og Schibsted-gruppen vil ha når det skal skapes aktuelle “enhanced books”.

Piratkopiering av bøker er antagelig et økende problem – det ser ut til å være langt flere bestselgere i fildelingsnettverk nå enn for bare et år siden. Et svar på denne utfordringen å lage mer kundevennlige ebokløsninger, som muligheten til å ta med seg kjøpte ebøker til andre plattformer, dele dem innen familien (lar seg gjøre idag, men er ofte plundrete) eller låne dem bort til venner (teknisk mulig, men hindres av forlagene idag).

Men selv om omfanget blir mindre enn det er for musikk og spill (og leserdemografien tilsier at det vil være slik), må tap fra piratkopiering også med i regnestykket. For bestselgende forfattere kan det fort bli merkbart.

Mulighetene
Her er det viktig å ha med seg et grunnprinsipp for god fremtidstenkning: flesteparten av husene folk vil bo i i fremtiden, er allerede bygd. Det meste vil være som idag. Det har alltid vært slik at det store flertallet av forfattere selger lite, og finansierer sin skribentvirksomhet med inntekter fra annet arbeide. Slik vil det fortsatt være. Liksom vi fremdeles vil ha unge som finansierer forfatterdrømmen med studielån og nuddelmiddager.

For dem som ønsker å satse for fullt på forfatteri, vil det være mulig å kompensere for fallende eksemplarsalg. I en sak jeg skrev for Dagbladet for noen år siden, Fildeling er framtida, pekte jeg på flere modeller. Modellen jeg kaller “inntekt av bivirkninger” er den mest interessante for meg personlig, fordi det er den jeg har valgt å leve av:

At denne modellen virker, kan jeg stå inne for: inntekten fra oppdragsgivere som direkte tar utgangspunkt til saker jeg har blogget, øker stadig, mens den relative verdien av boksalget mitt avtar. Det er intet nytt ved dette: man kan se på det som kulturlivets variant av forvandlingen fra produksjons- til serviceøkonomi.

Annonser og kanskje særlig privat mesénvirksomhet og sponsing virker stadig mer aktuelt. Da jeg skrev Dagbladet-saken, hadde stiftelsen Fritt Ord betalt ti millioner for å holde papirutgaven av Store norske leksikon i live. Siden har stiftelsen gjort det jeg den gang håpet den ville gjøre å gjøre, nemlig å sørge for at det samme leksikonet ble gratis og passordfritt. Men mer interessant: med høstens tildeling av støttemidler til blogger inntar Fritt Ord en langt større plass i det digitale tekstfeltet, og viser hvordan forfattere og journalister i fremtiden kan komme til å finansiere deler av sin skrivevirksomhet.

Det mest interessante funnet i Sørbo og Bjerkøes masteroppgave er den stadig økende betydningen av vederlag og offentlig støtte. Andelen midler som fordeles til musikere fra rettighetsorganisasjonene TONO og GRAMO har mer enn doblet seg siden 1999. Norsk Kulturråds musikkstøtte er tidoblet i samme periode, samtidig som Rikskonsertene har økt sin virksomhet kraftig. I 2010 er inntektene fra disse kildene antagelig større enn det samlede CD- og digitalsalget.

Direkte og indirekte statsstøtte og vederlag for bruk har lenge vært en hovedinntektskilde for norske forfattere. Vederlaget som idag utbetales forfattere for bruk i bokhylla.no er en første forsmak på et fremtidig bibliotekvederlag for ebøker. Direkte statsstøtte finansiert av e-moms eller inntekter fra et nettvederlag som kompensasjon for piratkopiering er andre mulige inntektskilder i fremtiden.

Ebokpionéren Cory Doctorow viser oss den kanskje mest interessante muligheten med sin siste utgivelse, novellesamlingen With a little help. Dette selvpubliserte prosjektet er et forsøk på å gi en i utgangspunktet gratis ebok økonomisk merverdi ved å skape parallelle, fysiske utgaver:

With a Little Help, a print-on-demand book that explores pretty much every “freemium” model for turning a free, well-known digital object into a bunch of highly sought and profitable physical objects. There’s four different covers on the print book, a hand-bound limited hardcover whose end-papers come from the paper ephemera of various writer-friends; a free audiobook read aloud by voice actor/writers and a for-pay CD-on-demand of the same thing; a donation campaign, and even a one-of-a-kind super-premium chance to commission a new story for the book for $10,000.

Doctorow mener at han kommer til å tjene vel så mye på With a little help (som selvsagt kan lastes ned gratis) som på en konvensjonell novelleutgivelse, og anslår at inntektene vil beløpe seg til 80 000 dollar. Tilsvarende tall kan norske forfattere flest ikke regne med å se, og det er få gitt å matche Doctorows entreprenørskap. Men når det er sagt: eboka gjør det betydelig lettere for forfattere å skape merverdi i form av ekstrastoff hektet på selve boka eller separate nettsider eller apps. Tenk “Varg Veums Bergen”, en kriminal-app med GPS-styrte byvandringer, bilder, videoklipp, forfatterens kommentarer og pekere.

Frank Rossavik snakket på vegne av mange forfatterkolleger når han på Twitter sa følgende for en tid tilbake:

@bokelin Liker boken, og å skrive bøker. Kommer aldri til å gidde å jobbe masse for minimal betaling for å skrive en fil.

Om bildet ikke er så dramatisk, har jeg stor forståelse for at han og andre skribenter jeg har snakket med nøler med omfavne en teknologisk mulighet som ser ut til å gi lavere inntekter, og som det så langt ikke er stor etterspørsel etter i markedet. Ja, for her har vi kanskje den viktigste forskjellen på musikk- og bokbransjen. Den førstnevntes overgang til digitalt salg skjedde mot bakgrunn av fri fildeling og MP3-spillere. Lesebrett, ebokhandlere og de tilhørende brukervanene er fremdeles bare i startgropen. Det fins fremdeles handlingsrom.

Plan B: lav kulturmoms?

Så har regjeringen altså gjort det den har varslet lenge, og gått for å innføre merverdiavgift på kjøp av elektroniske kulturprodukter fra 1. juli neste år. Det twitres og facebookes og blogges over en lav sko om dette, og irritasjonen er stor. Jeg har lenge hørt til blant dem som mener at det beste hadde vært å la ebøker få samme momsvilkår som pbøker, om ikke annet til vi har fått på beina et norsk ebokmarked som er robust nok til å tåle pristrøkken som innføring av moms vil medføre. Men slik ble det altså ikke. Norske ebøker vil bli momsbelagt som elektroniske tjenester, på lik linje med utenlandske. Det er på tide å gjøre opp status og se framover.

At det hele endte slik kan ikke bare tilskrives styrkeforholdet mellom Finans- og Kulturdepartementene. Som jeg har vært inne på tidligere har aktørene som har argumentert mot utvidelse av momsgrunnlaget ikke gjort en god nok jobb i offentligheten. De har også vært ganske alene i lang tid. Om de mange som raser over e-momsen nå hadde engasjert seg da spørsmålet opprinnelig dukket opp i avisene i mars i år, kunne saken ha endt annerledes. Ikke minst om man hadde klart å skape en felles front med musikkbransjen, som lenge har ment at regjeringen måtte gjøre noe med at iTunes og Spotify har solgt momsfritt, mens Platekompaniet og Wimp må legge 25 % til sine produkter.


Interaktive Alice in Wonderland for iPad viser hva man kan oppnå ved å
kombinere bilde, musikk og tekst – som har forskjellig momssats i Norge idag

I motsetning til hva mange synes å tro, er jeg ikke overbevist om at det blir vanskelig å kreve inn moms på det meste av ehandelen med kulturprodukter til Norge. Mye av salget går via storaktører som Apple og Amazon, som allerede har systemer for å håndtere slike komplikasjoner (jamfør det faktum at man i USA har sterkt varierende “sales tax” fra delstat til delstat). Det vil være mulig for brukere å omgå momsen, for eksempel ved å registrere seg med et amerikansk kredittkort eller holde seg til nettbutikker som ikke er momsregistrert. Men de fleste nettkunder vil nok fortsette med det kjente og trygge, og godta at iTunes-låta koster noen kroner mer.

Når resultatet først foreligger, mener jeg det er nyttig å peke på at det faktisk finnes argumenter for moms på digitalt kulturinnhold. Det viktigste er den forventede veksten i det digitale innholdsmarkedet. Vi som jobber med digitale medier, har i årevis hevdet at de ikke bare vil erstatte de analoge men danne grunnlag for ny vekst og innovasjon. Den eksplosive veksten i omsetningen av ebøker, apps og andre digitale produkter tyder på at vi er i ferd med å få rett. Selv om statens inntekter av den kommende e-momsen er satt til 150 millioner for det første året, tviler jeg ikke på at departementet har rett i at tallet vil øke i takt med at den digitale økonomien vokser og modnes.

Å tro at et felt som vokser raskt i omfang og viktighet i lengden kan være momsfri sone, er urealistisk. Så er da heller ikke Sigbjørn Johnsens folk alene om å foreslå dette, det skjer i hele EU-sonen. Og nei, heller ikke der ute ser det ut til at man gjør vesensforskjell på ebokbytes, spillbytes eller musikkbytes: i Sverige har man 25 % moms på ebøker (og et levende ebokmarked, forøvrig), i Storbritannia er satsen 17,5 %, i Nederland 19 % og i Litauen hele 21 %.

Et annet argument for en felles momssats er sammensatte medieuttrykk, som lenge har vært et problem for analoge utgivere. Henning Kvitnes påpeker i et innlegg hvordan kombinasjonen CD/bok og musikk i lydbok vanskeliggjøres av dagens momsreglement, der tekst er momsfritt og musikk har 25 %. Jeg tester for tiden iPad, der jeg kan lese ebøker som kombinerer lyd, bilde, tekst og animasjon. Om slike “berikete bøker” skal produseres i Norge, burde teksten ifølge retorikken jeg selv har brukt være momsfri, mens lyd og bilde ville være momspliktig. For sikkerhets skyld kan iPad-bøker selges som frittstående apps, noe som gjør dem til momspliktig programvare.

De enkle svarene på denne skattepinen ligger i ytterpunktene: å fjerne moms på alt digitalt kulturinnhold, slik Gisle Hannemyr går inn for, eller å ha samme faste sats på alt. Det første er uansett utelukket frem til 2014 (det tidligste tidspunktet en eventuell borgerlig regjering kan fjerne momsen), og jeg har vanskelig for å tro at det blir mer aktuelt med tiden (tenk eldrebølgen og slutten på oljealderen).

Det andre har man såvidt begynt å diskutere i kulturlivet, delvis av frykt for at moms på digitalt innhold skal “smitte over” på det analoge. Men det er på høy tid å ta det opp, om ikke annet som en plan B når plan A har sviktet. Som Torgrim Eggen sier på sin Facebook-side: “Åtte prosent. Det har de i Spania. Jeg ser også at vinden blåser den veien. Åtte prosent er kulturpolitikk. Femten er kompromiss.”

Åtte prosent er et åpenbart brudd på prinsippet om at all litterær tekst skal ha null. Men økonomisk sett er det likevel i en ganske annen kategori enn 25, og – som The Bookseller påpeker – helt i tråd med gjeldende EU-politikk. Det er gehør for kulturmoms blant enkelte rødgrønne representanter, og hvis en flat sats gjør det lettere å lage attraktive kombinasjonsprodukter, kan det til og med være noe å tjene på det.

Bokbransjen er ellers ikke alene blant tekstprodusenter om å drøfte denne problemstillingen. Mediebedriftenes landsforening, som har måttet forholde seg til moms på e-aviser i mange år, og hvis medlemsbedrifter kan komme til å satse tungt på kombinasjonsprodukter i form av apps, gjorde i sommer følgende vedtak:

Etter mange års uenighet om momsforskjellene i mediebransjen, anbefaler hovedstyret overfor årsmøtet i MBL i september en helhetlig mediestøtte som også innebærer å arbeide for lav moms på magasiner, ukeblader og elektroniske medier. I dag må leserne betale full moms på disse produktene. Også vi fra ukepressen står bak at aviser skal ha nullsats på moms. Dermed kan mediebedriftene gå inn i en svært viktig politisk prosess med én stemme, noe som vil ha stor betydning for tilbudet til lesere og brukere av norsk medieinnhold fremover.

Med andre ord: man vil kjempe for å bevare den beskyttede statusen til de gamle papirmediene, samtidig som det aksepteres at emoms er kommet for å bli og at man nå må arbeide for en best mulig løsning. Ingen dårlig strategi dette, når toget først er gått.

Blir “kannibalisering” et problem med ebøker?

I den livlige debatten om prisen på ebøker under forrige posting er det et argument som tidvis dukker opp fra forlagssiden, og det er at eboka kan komme til å ta markedsandeler fra papirboka snarere enn å få hele bokmarkedet til å vokse. Selv om leseplateeiere kjøper flere bøker enn lesere flest (Amazon hevder at Kindle-kunder kjøper tre-fire ganger flere bøker enn papirkunder), finnes det også langsiktige tall for det samlede nettmarkedet som gir grunn til ettertanke.

Essayet “Digitization and Value Creation” ble opprinnelig publisert i IEEE Spectrum (Tech Review har en god analyse av teksten) og drøfter det interessante faktum – visualisert med NASDAQ-indeksens utvikling fra 1994 til 2008 over – at vi tross en eksplosiv økning i nettbruken etter 2000 ikke har sett noe tilsvarende økonomisk løft fra IT-sektoren lik dotcomboblen. Artikkelforfatteren mener at den enkleste forklaringen på dette er at vi på slutten av 1990-tallet hadde en bølge av genuint verdiskapende innovasjon (tenk netthandel som konsept, eksemplifisert ved Amazon), som etter dotcomkrakket ble erstattet av innovasjon med et fokus på å “kannibalisere” fysiske tilbud:

In many respects, however, the second wave has been more about cannibalization, especially of media. To be sure, many households spend time online doing the same things they did with dial-up, only they do more of it now than they used to. Broadband made many applications easier, faster, and more functional. Meanwhile, electronic commerce’s cannibalization has expanded to include different targets, such as music, news, and video markets.

Vi har sett noe tilsvarende skje på annonse- og avismarkedet i Norge, spørsmålet er om det også vil skje med bøker og hva konsekvensene i så fall vil bli. For øyeblikket vet vi ikke nok til å kunne spå om ebokkundenes fremtidige kjøpevaner – Amazon slipper ikke presise salgstall, og situasjonen på det amerikanske bokmarkedet (som er det vi har å arbeide med her) er for uklar til at det er mulig å trekke sikre konklusjoner. Jamfør disse tallene for juni 2010 fra den amerikanske forleggerforeningen:

Publishers’ book sales tracked by the Association of American Publishers (AAP) for the month of June increased by 10.6 percent on the prior year to $1.1 billion and were up by 11.4 percent for the year-to-date. The Adult Hardcover category was down 13.9 percent in June with sales of $113.8 million, although sales for the year-to-date are up by 13.1 percent. Adult Paperback sales increased 0.9 percent for the month ($133.7 million) but increased by 12.1 percent for the year so far. Adult Mass Market sales decreased 35.4 percent for June with sales totaling $60.8 million; sales were down by 14.9 percent year-to-date.

E-book sales continue to grow, with a 118.9 percent increase over June 2009 ($29.8 million); year-to-date E-book sales are up 204.2 percent. Downloaded Audio Books also saw an increase of 32.8 percent over last year, with sales of $6.0 million this June; the category was also up 34.3 percent year-to-date. Physical Audio Book sales decreased 36.9 percent in June with sales totaling $12.1 million; sales for the year-to-date are down 3.6 percent.

Litt opp og litt ned, med ebøker som den raskest voksende kategorien, altså. Om vi får et stort eboksegment i det norske bokmarkedet tror jeg kannibaliseringseffekten blir en utfordring for forlagene, slik den er det for en platebransje i transisjon fra CD-salg til iTunes og Spotify. Vi utgir, kjøper og leser mye bøker i Norge sammenlignet med USA, så sjansen for at ebøker skal vinne nye lesere er liten. Pris er et avgjørende virkemiddel om man vil ha raskt vekst og kunder som er villige til å impulskjøpe a la Amazon, men det igjen betyr at veksten ikke nødvendigvis gir flere kroner i kassa. Høyst sannsynlig færre.

Det kan bety at vi står foran en fase med schumpetersk kreativ destruksjon i bokbransjen, der resultatet kan bli at vi om ti år har helt nye aktører inne i markedet. Men alt dette er løse spekulasjoner fra min side – og alle andres. Hvordan den jevne norske bokkjøper faktisk vil reagere, vet vi bare når produktene har vært på markedet en stund. Vi vet at markedskunnskapen sannsynligvis vil bli dyrkjøpt (i startfasen av et nytt marked vil det gjøres mange feil), men den er helt avgjørende for at vi skal komme videre.

I så måte kan oppfordringen fra stortingsrepresentant Lars Egeland være kjekk å ha med seg: “Se å kom igang med ebøker“. Just do it, lissom.

Oppdatering: Takket være tips fra Magnus Rudolfsen fant jeg denne saken i The Bookseller om at man begynner å se tegn til kannibalisering av pbokmarkedet i to spesifikke genre, science fiction/fantasy og romantikk.

Oppdatering 2: Interessant sak i TeleRead-bloggen (et must for alle som er interessert i dette feltet) om hvordan kannibalisering kan fremskynde overgangen til ebøker for det store flertallet at titler som trykkes i små opplag.

Hva koster det å lage (e)bøker i Norge?

Så er vi igang med nok en diskusjon om prisen på bøker og ebøker i Norge, denne gang med utgangspunkt i Finansdepartementets krav om at ebøker skal være momsbelagt. Bokbransjen kjører beinhardt på 0 % mva eller “no ebooks for you”, mens jeg begynner å lure på om ikke Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse har et poeng når han mener forlagene bør vurdere å gjøre som Mediebedriftenes Landsforening, som har akseptert at en “lavmoms” på 8 % på e-aviser er et realistisk kompromiss.

Det mest slående med diskusjonen som er gjengitt av bl.a. NRK og Dagsavisen (bortsett fra at Finansdepartementets Roger Schjerva ikke har tenkt å la seg pille på nesen), er at forlagene nok en gang trår til med det som etterhvert er blitt et ganske ineffektivt argument, nemlig de høye produksjonskostnadene i Norge. Ta Mads Nygaard i Aschehoug, som til Dagsavisen sier følgende:

Og selv om salg av e-bøker vil redusere kostnader knyttet til trykk og distribusjon, må man ifølge ham ikke underkjenne de enorme utgiftene forbundet med digitale utgivelser. I overskuelig framtid vil det komme i tillegg til kostnader forbundet med papirbøkene, mener forlagssjefen.

Ikke bare “enorme utgifter”, men de kommer i tillegg til dem man allerede har i forbindelse med papirproduksjon, altså. Og han følger opp i intervju med NRK:

– Når det gjelder kostnadene, så er de betydelige. Jeg vil invitere myndighetene til å få innsikt i hva dette faktisk dreier seg om, og min spådom er at man blir forbauset over hvor store disse kostnadene er.

Jeg håper virkelig Mads Nygaard tar seg tid til å forbause oss alle. Det er nemlig ikke bare myndighetene som trenger en forklaring på hva det koster å lage p- og ebøker i Norge. Det gjør også det økende antallet norske ebokkjøpere som venner seg til Amazons prisnivå. For ikke å snakke om det overveldende flertallet av stemmegivere hos Bok og Samfunn som mente at mellom 100 og 200 kroner var en rimelig pris å betale for en ebok (de fikk ikke muligheten til å velge “under 100″ kroner, til forlagenes lettelse vil jeg tro). Eller kommentatorene til min bloggposting om prisnivået på ebøker, som i all beskjedenhet er et av de få stedene dette har vært drøftet i Norge.

Jeg vet ikke hvor mange lesere Mads Nygaard snakker med. Men jeg snakker med mange, ofte om prisspørsmålet fordi det er så tett knyttet opp til ebokspørsmålet. Og jeg har ennå til gode å møte en som mener det er rimelig å betale 300 kroner for en tekstfil, som er prisen Bjarne Buset i Gyldendal oppgir som realistisk. Jeg har heller ikke møtt noen utenfor bokbransjen som tror på at det bare er mulig å kutte 25 % av papirprisen når man digitaliserer.

Her har bransjen et åpenbart pedagogisk problem. Google “hva koster det å lage bøker”, og min ovennevnte posting om prisen på ebøker er førstetreff. Tidligere i dag hadde jeg en liten runde med forlagsredaktør og forfatter Vidar Kvalshaug om dette. Vidar mente at dette burde være allment kjent, men oppga likevel noen prosentandeler for innbundet skjønnlitteratur som stemmer med det jeg har hørt:

Røffly på hardcover: Royalty 13-18 pst, bokhandelrabatt 40-50 pst, trykk/frakt ca 20 pst. Dette er kjente regnestykker.

Her er royalty forfatterens andel av salgsprisen, mens bokhandlerrabatten er andelen som bokhandleren skal leve av. Mesteparten av det resterende utgjøres av kostnader til forlagsarbeid som redigering, korrekturlesing osv. Det kan se ut som om forleggerne kommer frem til sin anbefalte ebokpris på 75 % av fullpris ved å stryke den direkte papirrelaterte kostnaden.

Prøv å finne illustrasjonsmateriale til “royalty” selv…

Som skribent har jeg selvsagt ingen problemer med å argumentere for at norske skribenter og forlagsansatte, som forholder seg til et norsk prisnivå og et lite bokmarked, må ta seg bedre betalt enn amerikanske kolleger. Humankostnadene ved bokproduksjon blir ikke vesentlig mindre om boka er digital. Derimot har jeg, i likhet med Torgrim Eggen i hans utmerkede essay om eboka i Prosa, store problemer med elefanten i rommet, nemlig bokhandlerrabatten. Som Torgrim skriver om den nylig inngåtte ebokavtalen:

I nettopris-utregningen ligger en bokhandlerrabatt på 30 prosent, da bransjen ser for seg at bokhandelen skal spille en rolle i ebok-markedet. Hvem tror egentlig på dette? Og hvem ser logikken i at bokhandelen — hvilken sammensetning den enn måtte ha — skal ha over 30 øre av bokkrona (50 prosent mer enn forfatteren) for et arbeid leseren kommer til å gjøre? For å resirkulere et eksempel, på hvilken måte blir reisebyrået tilgodesett når jeg booker flybilletten min hos Norwegian selv? Avtalen speiler det forhold at forlagene de siste åra har brukt milliarder på å kjøpe seg opp i bokhandelen. Dette var muligens ikke så veloverveid, når man ser hvilken vei markedet utvikler seg.

Norske forlag skylder å forklare potensielle ebokkunder hvorfor de, som vil forholde seg til programvare i nettskyen, tilsynelatende må finansiere samme rabatt som dem som handler hos en som må betale for ekspeditører, husleie (ofte i dyre sentrumsgater) og lagerkostnader. Lar forlagene være å gjøre dette, får de også leve med at Roger Schjerva uttaler seg på vegne av mange når han uttaler seg slik til NRK:

Jeg tror forlagene overdriver kostnadene, og jeg tror de overdriver problemene. Jeg tror at hvis vi hadde kommet i gang med e-bøker, så hadde det vært til stor glede for norske forbrukere. Jeg syns forlagene spiller et høyt spill når de stadig utsetter lanseringen av e-boken.

Oppdatering: Lesekaninen Barbro, som visstnok skal ha holdt lokalbiblioteket igang da hun var yngre, har blogget utmerket om denne saken. Hun er for meg et kroneksempel på bokbransjens verste mareritt i dagens situasjon: en pasjonert bokleser (mao: storkunde) som ønsker seg ebøker, og som er mer enn villig til å lese mer på engelsk om ikke det kommer et tilbud på norsk. Sitat:

Til forlagsbransjen:
Jeg kommer innen 6-12 måneder til å kjøpe meg et lesebrett. Foreløbig vakler jeg mellom Kobo (ikke tilgjengelig i Europa enda) eller Kindle med tilhørende tilgang til bøker fra 6-10$. Det er 40-70kr det. LANGT fra de 2-300kr dere ønsker å ta i Norge. Seriøst – hva tror dere jeg kommer til å velge om dere ikke kommer på banen snart med kostnad for meg som ikke er bortpriset ut av konkurranse?

Oppdatering 2: Den eneste responsen fra forlagsbransen så langt er denne tweeten fra Aschehougs forlags offisielle konto:

@astronewth Da bør du vel lese artikkelen en gang til.

Kryptisk som svaret er, antar jeg likevel at det er et svar på denne tweeten fra undertegnede:

Vanskelig å lese Mads Nygaard i Aschehoug annerledes enn at han mener ebøker er DYRERE i produksjon enn pbøker:http://goo.gl/S7FY

Med tanke på det som er sagt av Nygaard over, er det en konklusjon jeg fremdeles står ved. Mens Aschehougs anonyme twitrer kunne ha godt av å lese Netcoms retningslinjer for opptreden i sosiale medier. Snurte, kryptiske kommentarer av dette slaget bør unngås når man opptrer på vegne av en bedrift i sosiale nettmedier: har Aschehoug forlag noe de vil ha sagt meg, er det jo bare å gjøre det i klartekst. Gjerne i denne bloggen.

Oppdatering 3: Gyldendal har nå publisert det som kalles et “et grovt snittregnestykke for en norsk skjønnlitterær bok, ikke en konkret bokkalkyle som kan anvendes på alle typer bøker i alle situasjoner”. Tabellen nedenfor har stilt opp hovedkostnadene som prosentandeler av utsalgsprisen. “No” helt til høyre er en konsekvens av at tabellen ikke ble helt god i Firefox eller Chrome – det skal være “Noter”. De er verdt å lese, så gakk hen til originalpostingen.

Her er ikke investeringskostnadene som Gyldendal nå har, tatt med.

Oppdatering 4: Jan Omdahl og Espen Andersen har gode kommentarer om den norske ebokas framtid i Dagbladet.

Ebokmarkedet høsten 2010: Amazon slår tilbake

De siste ukene har Amazon vist med all mulig tydelighet at selskapet ikke akter å rulle seg over på ryggen fordi Apple lanserte en tavle-PC i våres. Selskapet har sluppet tall som viser kraftig vekst i eboksalget, det har åpnet for en potensielt svært nyttig kobling mot Facebook og nå sist lansert to oppgraderte versjoner av Kindle-leseplatene til sterkt redusert pris (inklusive moms og toll koster Kindle 3 ikke mye mer enn tre norske papirromaner til fastpris). Amazon-sjef Jeff Bezos har også gjort det klart at selskapet satser videre på elektronisk blekk. Som han sier i New York Times:

“I predict there will be a 10th-generation and a 20th-generation Kindle. We’re well-situated to be experts in purpose-built reading devices [...] There will never be a Kindle with a touch screen that inhibits reading. It has to be done in a different way. It can’t be a me-too touch screen.”

Jeg tror dette er et smart grep. For mange vekket iPad-lanseringen til live den gamle drømmen om konvergens, den ene dingsen som skal fungere som bok, avis, TV og spillmaskin og for alt jeg vet steke egg til frokost. Det er lenge siden jeg sluttet å tro på konvergens, og både teknologisk og sosiologisk tror jeg at vi på de fleste felter vil se fortsatt divergens i betydningen spesifikke dingser for spesifikke behov.

Det er simpelthen for mange produsenter der ute som vil fortsette å lokke oss med nye duppeditter, og vi vil ha pengene og viljen til å betale for dem (har du fått flere eller færre elektroniske gjenstander i huset de siste ti åra?) Min spådom er altså at lesing av bøker blir et felt der en énfunksjonsmaskin kan beholde en solid markedsandel i lang tid framover.

Likeså tror jeg at Amazon stort sett vil forsvare sin posisjon i ebokmarkedet (som selskapet hevder å ha 70-80 % av). Amazon har, i motsetning til Apple, lang erfaring med boksalg og er en sterk merkevare blant bokelskere verden over. Det har et unikt anbefalingssystem og vil – så lenge det fortsetter å være forhandler av pbøker – også ha et mye større vareutvalg enn Apple. Verdien av å ha et bein i den analoge verden vil være stor i bokbransjen i tiår framover.

Jeg klarer dessuten ikke å fri meg fra mistanken om at ebokmarkedet aldri vil få høy prioritet i Apples strategiplanlegging. Marginene i bokbransjen er knappe sammenlignet med mye av det øvrige innholdet som selges via App Store, og denne våren må ha lært Apple at man får langt mer gratisreklame av å satse på betalingsmodeller for aviser og blader, enn av å opprette enda en ebokhandel.

iPad er først og fremst en plattform for rike spill- og medieopplevelser, og med unntak av bestselger-apps og noen få titler med markedspotensiale nok til å bli “forsterket” med multimediainnhold, vil bøker flest forbli systemets kommunegrå mus. I Kindle-systemet er og forblir den tekstbaserte boka hovedpersonen, noe boklojalister vet å sette pris på.

Amazons konkurranseforhold til Google er annerledes. Google har allerede engasjert seg i bokmarkedet via Google Books, som har hatt stor innflytelse på digitaliseringsprosjekter som Nasjonalbibliotekets bokhylla.no. Googles kommersielle Editions-tilbud skal etter sigende lanseres i ikke altfor fjern fremtid.

Enkelte mener at Googles inntreden på markedet vil forandre alt. Jeg er ikke overbevist, og støtter eWeeks analyse av satsingen. Så langt tyder det meste på at Googles varslede “åpne” løsning baserer seg på å lese ebøker i nettleseren, for eksempel. I så fall må det finnes en løsning på problemet med manglende eller dyr nettforbindelse når man er på reise.

Et svar på dette kan være en GooglePad, som lar brukerne lese offline. Til det sier jeg: Nexus One. Mer sannsynlig er det at Google etterhvert tilbyr offline-lesing av ebøker på Android-enheter og andre plattformer. I hvilket tilfelle Google, som har like liten erfaring med å selge bøker som Apple, og som har markedsført Google Books dårlig så langt, vil måtte konkurrere med Amazon.

Det finnes andre aktører i markedet, som Barnes & Noble og Sony. Deres problem er at de sliter med oppmerksomheten i skyggen av Amazon, Google og Apple, og dessuten mangler en global strategi. Snart et år etter den globale Kindle-lanseringen er Sonys ebokhandel fremdeles bare åpen for amerikanere og kanadiere, for eksempel.

Sony har dessuten havnet i et teknologisk uføre med sine berøringsfølsomme skjermer. Lesebrettene blir enklere å bruke når man legger et følsomt plastlag over den elektroniske blekkskjermen, men Jeff Bezos har rett i at kontrasten blir dårligere. Sterkt forbedret kontrast er et hovedpoeng i markedsføringen av de nye Kindle-modellene.

Hvor står den norske bokbransjen i dette bildet? Jeg har tidligere anbefalt å satse på Sony Reader, både fordi leseplatene er av god kvalitet og fordi det meste lå til rette for en bred lansering av norske ebøker i vår med en DRM-løsning som fungerte på Sony (og ikke på Kindle). Lanseringen kom imidlertid ikke, og alt tyder på at den er utsatt på ubestemt tid. Hvem som bærer det endelige ansvaret for miséren er uinteressant for andre enn bransjefolk – poenget for norske ebokkjøpere er at de kan skyte en hvit pinne etter et tilbud som er i nærheten av det som nå er grundig etablert i USA.

Tallenes tale er krystallklar: det eneste selskapet som idag tilbyr norske bokelskere en fullverdig ebokopplevelse til en rimelig pris er Amazon. Jeg får daglig henvendelser fra folk som lurer på hva slags leseplate de skal kjøpe. Såsant man ikke har noe prinsipielt imot Amazons overvåkningsregime, eller er villig til å bestille via parallellimportør og deretter mekke med IP-adressen for å late som du bor i USA, er det umulig å komme unna Kindle 3 eller nye DX. Jeg vil bli svært overrasket om det ikke finnes tre eller fire Kindler i hus i min nærmeste familie før jul, for å si det slik.

Respekt for minister’n

Om du ikke har rukket å gjøre det ennå, så skynd deg å lese kulturminister Anniken Huitfeldts svar til Morgenbladet-redaktør Alf Van der Hagens frontalangrep på hennes avgjørelse og begrunnelse for ikke å overta ansvaret for Store norske leksikon (SNL). Huitfeldt svarer virkelig glimrende, og gjør blant annet kort prosess med van der Hagens lettvinte argument om at et nei til statlig overtakelse av SNL innebærer en generell avvikling av norsk kulturpolitikk.

Deretter påpeker hun noe jeg har oversett i debattfarta: Kunnskapsforlagets eget prisanslag bør selvsagt tas med en stor klype salt. Forlagsbransjen pleier aldri å legge skjul på at forleggeri er en kostbar affære, og hvis dette leksikonet var så rimelig i drift som det blir påstått, ville eieren neppe ha vært like støvsugerselgeraktig desperat etter å bli kvitt det. Hva mer er:

Etter å ha vurdert denne saken siden november og innhentet informasjon fra flere land, er jeg nokså overbevist om at et oppdatert, statsfinansiert norsk oppslagsverk vil koste adskillig mer enn 32 millioner kroner. Det er ingen tvil om at kravet til faglig bredde og kvalitet vil bli større hvis oppslagsverket er statlig finansiert. I et statlig leksikon må vi nok basere oss på flere fagansvarlige på hvert felt.

Med andre ord: SNL i sin nåværende form holder ikke faglig mål til å danne grunnlag for et statsforlag, blant annet fordi man ikke har sørget for å ha mange nok av de mye omtalte og opphausede synlige fagansvarlige. Ouch. Etter dette svingslaget fratar likevel ikke ministeren SNL-folket alt håp, men sier:

Alternativet til offentlige anbud er å endre regelverket og å opprette en leksikonstøtte som også andre aktører kan søke om, slik vi blant annet kjenner pressestøtten.

Her hinter Huitfeldt om en praktisk og rettferdig løsning på problemet. Skal man først ha offentlig leksikonstøtte, så bør den organiseres slik at den bidrar til å heve kvaliteten for alle skattebetalende leksikonbrukere – ikke bare mindretallet som foretrekker SNL. Det kan ikke herske noen tvil om hvem “andre aktører” er i denne sammenhengen, og jeg føler meg vel heller ikke helt uhildet i min støtte til Huitfeldts løsningsforslag etter å ha foreslått følgende på seminaret “Kulturrikets tilstand” ifjor:

[...] SNL [trenger] driftsstøtte. Den bør ikke tildeles etter ad-hoc-prinsippet. I første omgang vil det handle om å bevare produksjonsmiljøet, på lengre sikt må dette inngå i en bredere strategi for offentlig satsing på kunnskapsbaser. En slik strategi må anerkjenne at vi har to likeverdige leksikonmiljøer i Norge.  [...] Wikipedianerne har altså lykkes der bokbransjen har sviktet, og alt tyder på at Wikipedia vil sette standard for dette feltet i langt tid framover. I den grad Wikipedia trenger det, bør også dette kunnskapsmiljøet tilbys offentlig støtte.

Uansett har SNL-saken utviklet seg til å bli en sak der Huitfeldt viser at hun har et langt bedre grep om denne delen av norsk virkelighet enn de mange kulturkonservative som ufortrødent forsetter å argumentere som om årstallet var 1910. Jeg har ikke rukket å sjekke det, men også i Store norske må det da stå et sted at utdanningsnivå, samt generell tilgang på kunnskap og teknologi har gjort enorme fremskritt siden Wollert Konow var statsminister?

Lite stilfull svanesang fra Store Norske

Idag kom pressemeldingen jeg har ventet på en god stund. Kulturdepartementet har ikke overraskende latt være å bevilge millionene som skal til for å redde kriserammede Store norske leksikon, og dermed går eierne ut med et varsel om at nettstedet stenges for godt fra 1. juli i år. Leksikondriften stanses totalt, og isteden skal Kunnskapsforlaget satse på ordbøker (det er også dårlige nyheter for de som kjøpte siste papirutgave av leksikonet, vil jeg tro).

At eierne trekker denne slutningen er leit, om enn forståelig nok. Men jeg skulle virkelig ønske at argumentasjonen hadde hatt en annen form. Pressemeldingens hovedbudskap – “gi oss penger eller se oss dø” – kommer samtidig med at forlagsbransjen truer med å stanse satsingen på ebøker om ikke Kulturdepartementet fjerner momsen på de samme bøkene. I Huitfeldts sted ville jeg vært en anelse irritert over forlagenes taktikk på det digitale feltet, for å si det slik.

Men verre er pressemeldingens begrunnelse for å forvandle det kommersielle leksikonet til en offentlig stiftelse. Her går man direkte og indirekte løs på Wikipedia med ofte gjentatte påstander om språk, kildehenvisninger og sitering, før man kliner til med argumenter som erfaringsmessig får det til å krible i det departementale kredittkortet (“Norge i rødt, hvitt og blått” er passende bakgrunnsmusikk til sitatet som følger):

For nasjonens identitet, for å omtale det som er nasjonalt viktig, ikke minst for å fange opp et multikulturelt Norge i rask endring. Denne oppgaven bør ligge hos synlige ansvarlige og ikke det store kollektivet. Det kan også vise seg problematisk i lengden for kollektiv-leksikonets norske vinkling at det utgår fra en internasjonal plattform med hovedbase i USA.

For synliggjøring av makt. Et leksikon er en maktfaktor. Fagfolk-leksikonet synliggjør menneskene bak, det kollektive dugnadsleksikonet tilslører dem, med risiko for skjult maktkamp. Norges eventuelle eneste storleksikon i fremtiden må ikke være styrt av usynlige krefter inngitt autoritet på ukjente premisser.

For å oppfylle grunnleggende krav til en nasjonal institusjon. Hvis Internetts mekanismer alene får rå, vil vi om kort tid stå igjen – i Norge som i andre land – med ett leksikon, Wikipedia, som er en rik kilde til detaljert oppdatert informasjon, men som ikke oppfyller grunnleggende krav til en nasjonal kultur- og kunnskapsinstitusjon.

Jeg kunne gjøre et nummer av at Kunnskapsforlaget fremstår som en dårlig taper med et sterkt oppblåst selvbilde, men mer interessant i denne sammenhengen er det å forsøke å forstå hva maset om Wikipedia betyr. Det vi i praksis ser i pressemeldingen, er en aktør som først og fremst definerer seg i forhold til konkurrenten. Her finnes det lite om hva som er oppnådd, isteden serveres et negativt budskap: “vi har gjort en dårlig jobb, men etter oss kommer syndfloden”.

Jeg har tidligere vært en tilhenger av offentlig støtte til SNL, men etter å ha lest Kunnskapsforlagets pressemelding har jeg skiftet syn. Jeg ønsker meg ikke et rendyrket statsleksikon. Og jeg kan heller ikke se at det er det offentliges oppgave å finansiere et nettsted som skal ha som en av sine hovedoppgaver å ligge i krig med Wikipedia, som Kunnskapsforlaget tydeligvis ser som en sentral del av fremtidens leksikondrift. Den beste offentlige løsningen i dagens situasjon er den Wikimedia foreslår: frikjøp innholdet på SNL fra de forfatterne som ønsker det, og slipp det under en åpen lisens.

Men leseplaten var ikke død…

Engadget skriver om leseplaten DR-900, en smekker sak med en oppløsning på 1024 x 768 punkter, berøringsfølsom skjerm, 3G, wifi og en batterilevetid på 10 000 sideomblainger. Det oppgis at filformatene som støttes er TXT, PDF og ePUB. Det mest interessante med lanseringen er at produsenten ASUS med dette går inn i ebokmarkedet for alvor. Intet ville være bedre enn om ASUS gjorde det samme for leseplatemarkedet som selskapet gjorde for databransjen i 2007 med lanseringen av de første netbookene.

Det ebokmarkedet trenger nå er ikke ennå flere dyre dingser, men billige, enkle leseplater for folk flest. Dette er spesielt aktuelt her til lands, hvor vi har en regjering som er kommet til at man istedenfor å fjerne momsen på ebøker (papirbøker er allerede momsfrie) isteden vil legge moms på ebøker kjøpt i utlandet. Ytterligere kommentarer enn den nedenfor er vel overflødige:

Siv Jensen: Denne gangen er det personlig

Papir-Dagbladet skriver at Siv Jensen nok en gang er sjokkert og indignert, denne gang over at kulturminister Huitfeldt har skrevet en barnebok om Gro Harlem Brundtland som er meldt på Kulturrådets innkjøpsordning for sakprosa for barn og unge. Hun ønsker intet mindre enn å stoppe prosessen, som Dagbladet-forsiden til høyre viser og Nettavisen siterer slik: “Det kan godt hende at boken kan bli en bestselger, men det må ikke skje med skattebetalernes penger.” Partifelle Ib Thomsen følger opp i enda krassere vendinger:

Politiske barnebøker er noe helt nytt vi ikke har sett i Norge. Jeg mener det er en dårlig utvikling. Barn skal slippe å bli utsatt for politisk propaganda, sier Frps politiske talsmann, Ib Thomsen, til Dagbladet. Thomsen har ikke lest boken, men nøler ikke med å kalle dette «indoktrinering». “Det beklagelige er at Statens innkjøpsordning føler seg presset til å kjøpe boken og at kun en politiker omtales. Hvorfor ikke skrive om flere politikere, som Carl I. Hagen (Frp) og Kåre Willoch (H),” sier han til Nettavisen. [...]

At politiske barnebøker er noe helt nytt i Norge er en like meningløs påstand som at 1550 innkjøpte eksemplarer gjør en bok til en bestselger, særlig med tanke på at det ellers er folk med Thomsens politiske grunnsyn som liker å påpeke hvor politisk barnelitteraturen var på 1970-tallet. Det er heller ikke vanskelig å finne bøker med et politisk tilsnitt på listen over fjorårets innkjøpte titler, der det endatil ligger en saftig godbit for NRK-hatende FrPere. Det bekymringsfulle er ikke kunnskapsløsheten på området, men at Thomsen insisterer på at Kulturrådet “føler seg presset til å kjøpe boken”, en påstand han gjentar litt lenger nede i intervjuet:

Statens innkjøpsordning føler nok at de må ta inn boken til Huitfeldt, hun er jo nærmest «sjefen» deres – bevilger pengene og styrer departementet dette kanaliseres gjennom.

To ting her. For det første er ikke et eneste eksemplar av Huitfeldts bok kjøpt inn. Søknadsfristen for ny norsk faglitteratur for barn og unge (som Huitfeldts bok faller inn under) er i år satt til 10. mars. Komiteen som skal behandle den (en gruppe som normalt er sammensatt av bokfagkyndige med bakgrunn fra bl.a. forfattersiden, bibliotek og illustrasjon) har antagelig ikke mottatt boka til vurdering ennå, med andre ord.

For det andre: det er innkjøpskomiteens medlemmer som tar beslutningen om innkjøp, ikke et anonymt “Statens innkjøpsordning”. Dermed er det faktisk komiteens enkeltmedlemmer Thomsen beskylder for å la seg presse til å gå inn for en bok mot bedre vitende. For meg blir dette et personlig spørsmål, da jeg i mange år satt i angjeldende innkjøpskomité og vurderte ny norsk faglitteratur for barn. Jeg vet hvor profesjonelt gruppen arbeider, og hvilke kriterier som legges til grunn for at en bok skal få en mest mulig fair behandling. Det skjer omtrent slik:

Etter at påmeldingsfristen er utløpt får medlemmene tilsendt kasser med mer eller mindre ferdige bøker (de fleste norske bøker er ganske uferdige tidlig på året). Medlemmene leser bøkene hver for seg, gjør sine notater og lager eventuelt en begrunnet rangeringsliste (jeg gjorde alltid det), før de samles til drøftingsmøte sent på våren. På møtet er det tilstede en representant for Kulturrådets administrasjon, som tar seg av referat og andre praktiske spørsmål. Vedkommende deltar altså ikke på noen måte i diskusjonen om hvilke titler som skal kjøpes inn.

Selv om vurderingskriteriene per idag ikke ligger ute til allmen lesing (det jobbes med saken, ifølge Kulturrådets nettsted), er de velkjente og begripelige nok for alle som har arbeidet med litteratur i en eller annen kapasitet. Hovedkravet er at boka skal holde god bokfaglig kvalitet. Det innebærer at teksten skal holde et høyt språklig nivå, illustrasjonene skal være profesjonelt utført, likeså layout og design. Med mer enn 300 forlag i Norge er dette ikke noe som alltid kan tas for gitt, og det er som regel noen titler som diskvalifiserer seg selv veldig raskt.

For faglitteraturen kommer det et viktig tilleggselement: boka skal formide et faglig tema på en klar og effektiv måte. Det hjelper lite at språket er elegant om det faglige er mangefullt (i tvilstilfelle kan man bruke fagkonsulent). Eller om illustrasjonene ikke klarer å belyse det teksten handler om. Eller om layouten er så rotete at leseren ikke klarer å finne fram – mangel på register i en bok med mange faktaoppslag kan være et fatalt grep i så måte.

Siden ordningen – i motsetning til de skjønnlitterære motstykkene – bare omfatter en mindre del av den samlede bokproduksjonen, kan det også tenkes at man i vurderingen av to ellers likeverdige titler ser på behovet. Tross alt skal de 1550 eksemplarene ut i bibliotekene, som takket være den samme innkjøpsordningen kan by på mange gode norske bøker om en lang rekke emner. Basert på fjorårets innkjøpsliste er jeg sannelig ikke sikker på om jeg ville ha satset på en biografi om Louis Braille i år, for å si det slik.

I den grad forfatterens bakgrunn drøftes, er det oftest med tanke på eventuell inhabilitet fra komitémedlemmenes side. I et lite norsk fagmiljø er problemet utbredt nok til å ta på alvor, og jeg valgte selv å trekke meg fra innkjøpskomiteen fordi det etterhvert ble for mange venner, slektninger og nære samarbeidspartnere i litteraturkassene. Men bortsett fra dette har hvem som helst rett til å få sin bok vurdert, også aktive politikere som skriver om andre politikere.

Mange har i det siste ironisert over at Siv Jensens parti ønsker å pålegge NRK å sende TV-programmet “Drømmehagen” til gammel sendetid (Ib Thomsen kommer faktisk inn på dette i Nettavisens intervju), slik de tidligere ville presse statskanalen til å sette “Norsktoppen” tilbake på sendeskjemaet. Mønsteret som avtegner seg er som forventet for et parti som ligger på den autoritære siden av det politiske kompasset, men ikke mindre bekymringsfullt av den grunn. Man merkt die Absicht, und man ist verstimmt.

Store Norske Leksikon mot slutten?

Store Norske Leksikon (SNL) på nett kan komme til å stenges, og vil uansett ikke oppdateres etter 1. juli i år, skriver nrk.no. Det kommer ikke som noen overraskelse på de av oss som har fulgt med og vært involvert i prosjektet en stund. Lanseringen ifjor kom på et maksimalt uheldig tidspunkt for det som skulle være et reklamefinansiert prosjekt, midt inne i den verste finanskrisen siden 1930-tallet. Den finansielle miséren er likevel bare halve forklaringen på at dette ikke har gått slik mange av oss hadde ønsket.

SNLs hovedproblem er at prosjektet ikke har rukket å bli en like integrert del av nettet som konkurrentene. Fremdeles er det slik at altfor mange Google-søk ikke leverer SNL-treff på førstesiden, for eksempel. Selv om journalister har sitert flittig fra leksikonet det siste året (jeg vil tro at SNL på dette området har overtatt førsteplassen fra Wikipedia SNL økte en del, men Wikipedia er fremdeles dominerende) er det lite som tyder på at nettet i sin alminnelighet, Facebook, bloggosfæren og twittersfæren begeistres av prosjektet. SNL er aldri blitt kult på samme måte som Wikipedia er det, og har dermed gått glipp av mye gratis drahjelp.

Hvordan havnet man i denne situasjonen etter så kort tid? Spørsmålet er ikke bare relevant for SNL, det handler om hvordan en papirbasert bransje håndterer overgangen til nettbaserte forretningsmodeller. Om noen måneder skal det startes storstilt salg av ebøker i Norge, og vi kan bare håpe at SNLs problemer er en del av diskusjonsgrunnlaget når forlagsbransjen lager sine strategier.

Det er ikke realistisk å basere et leksikon på reklame. Selv om ideen var verdt å sette på prøve, er det lite trolig at et konvensjonelt leksikon i et så lite marked som det norske vil kunne leve av annonseinntekter alene. Dette handler ikke bare om rå trafikktall (Alexa rangerer snl.no som nummer 424 i Norge), men også om brukernes forventninger. Den store forskjellen på nettaviser og et nettleksikon er tross alt at førstnevnte tradisjonelt har vært reklamefinansiert, hvilket innebærer at leserne ikke reagerer spesielt på at sidene er overplastret med bannerannonser. Papirbaserte SNL hadde aldri reklame. Derfor blir innføring av bannerannonser langt mer problematisk for brukerne, ikke minst i det viktige skolemarkedet.

SNL er fremdeles tungvint i bruk, sammenlignet med konkurrenten. Selv om designet ble enklere og renere etter nylanseringen ifjor, har SNL hengt etter Wikipedia på viktige områder. Det gjelder blant annet bruk av spalter, informasjonsbokser, tabeller og innholdsfortegnelser, for ikke å snakke om kildehenvisninger og eksternpekere. Det er fremdeles altfor få internpekere i mange artikler, hvilket fører til at brukere må opp i søkefeltet oftere enn nødvendig. Fordi SNL blander åpent og rettighetsbeskyttet materiale, må brukere være nøye med hva de kopierer. Dette er særlig viktig på illustrasjonssiden, der f.eks. skoleelever har langt enklere arbeidsvilkår i Wikipedia.

Viktig innhold er blitt undersolgt. Når NRK-journalisten i artikkelen over kan skrive “Informasjon som den man finner på SNL.no, finner du drøssevis av andre steder” har leksikonet åpenbart ikke nådd frem med budskapet sitt til en kjernegruppe. For faktum er at SNL-lanseringen ikke bare innebar fri tilgang til selve leksikonet, men også til Norsk biografisk leksikon og Store medisinske leksikon, to viktige kilder det ikke finnes noe motstykke til på nettet i Norge. Journalistene er ikke alene, forøvrig. Skal jeg dømme etter de mange samtalene jeg hadde om nettleksika ifjor, var det få vanlige brukere som kjente til eksistensen av NBL og SML online.

Leksikonet motarbeides i offentligheten fra eiersiden. Aschehoug-direktør William Nygaards forakt for Wikipedia og annet åpent innhold har vært ødeleggende for SNLs status, ikke minst blant innflytelsesrike netthoder. Selv i det ovennevnte NRK-intervjuet klarer ikke Nygaard å dy seg for å komme med et sleivspark til markedslederen i Norge, når han sier at “faglighet koster penger”. At dette er galt, er et lite problem sammenlignet med at Nygaard har fått ture fram slik i hele 2009, uimotsagt av kolleger og medeiere. SNL-lanseringen kunne ha blitt en gylden anledning til å bryte med bildet av forlagsbransjen som teknologifiendtlig og bakstreversk. William Nygaard sikret at så ikke skjedde.

På bakgrunn av dette kan man spørre seg hva som kan gjøres. Jeg tror fremdeles konkurranse på kunnskapsfeltet er en god ting, og SNL inneholder som sagt ressurser det norske wikimiljøet neppe vil være istand til å matche. Når abonnementsmodellen og reklamefinansiering har sviktet, gjenstår i praksis bare én varig inntektskilde: Staten. Jeg er for en gangs skyld enig med William Nygaard når han tar til orde for at kulturdepartementet bør bidra til å holde SNL i live. Men deretter skiller vi ganske sikkert lag igjen.

For som jeg skrev i mine tre utfordringer til den nye kulturministeren, må slik eventuell støtte skje på et agnostisk grunnlag. Offentlig pengestøtte til SNL må rimeligvis og nødvendigvis matches av tilsvarende støtte til norske Wikipedia. Ikke bare det:

“I tråd med regjeringens uttalte mål om satsing på åpne standarder, bør nyprodusert innhold i et offentlig støttet SNL publiseres under åpne lisenser. Nettleksikonskribenter fra begge miljøer bør få muligheten til å søke om prosjekt- og reisestipender på lik linje med andre forfattere, og det bør være mulig for aktører som ønsker å bidra til prosjektene å søke om utviklingsmidler.”

Et statsstøttet Store norske leksikon bør ses som del av en større offentlig kunnskaps- og digitaliseringsstrategi, der også prosjekter som NDLA og bokhylla.no har sin naturlige plass. Leksikonets dominerende posisjon som kunnskapsleverandør er forlengst forbi – om det ønsker å overleve må det finne sin naturlige plass på nettet, som en av et stadig økende antall likeverdige kilder. Jeg vet at mange bak SNL-prosjektet har skjønt dette. Spørsmålet er om eierne gjør det.