Arkiv for dødtidsmedier

Prosjekt Twitterpause: Noen erfaringer

Jeg er vanligvis ikke mannen for nyttårsforsetter, men ved inngangen til dette året avla jeg ett jeg har klart å holde. Forsettet var ganske enkelt å avstå fra å bruke Twitter og Google+ i én måned. Total pause fra sosiale medier, med andre ord. Formålet med denne reisen bakover i tid til sirka 2008, var å finne ut hvordan hvordan særlig Twitter (Google+ bruker jeg svært lite uansett) påvirker arbeid og fritid. Her er mine foreløpige konklusjoner:

Jeg ble uten tvil mer effektiv.  Jorunn kan bevitne at jeg stadig kom ut av hjemmekontoret, forbløffet over hvor fort ferdig jeg var blitt med dagens dont. Uten de stadige avbrytelsene fra Twitter kunne jeg arbeide fokusert og konsentrert i mange timer av gangen, noe som virkelig gjør vei i vellinga når man skriver artikler f.eks. Men dette har nok mindre med tidsbruk enn mental kapasitet å gjøre.

Ja, for ser man kun på tekstvolum er ikke Twitter, med sitt 140-tegnsformat, rare greiene. Det er innholdet som får meg til å prokrastinere: fyndighetene, de gode pekerne, debattene mellom folk jeg har respekt for. Mer enn noe annet er dette en bekreftelse på noe nevrologer har visst lenge: menneskets evne til simultankapasitet er høyst begrenset. Så snart vi begynner å sjonglere med to-tre parallelle tankeprosesser samtidig, synker effektiveten.

Jeg skal ikke påstå at dette resultatet har generell overføringsverdi, da folks arbeidsdager er så ymse. Men for de av oss som liker å snakke om Clay Shirky-begrepet “kognitivt overskudd“, er dette en kjekk påminnelse om at det også finnes et kognitivt underskudd. I sin natur er sosiale medier tids- og oppmerksomhetssluk, og å bruke dem så mye som de fleste av oss gjør idag vil nødvendigvis medføre en kostnad. Ingen gratis lunsjer osv.

Jeg brukte mer av nettet enn jeg har gjort på lenge. Uten Twitter ble RSS-feeden i Google Reader igjen min viktigste kilde til gode pekere. Istedenfor å slette hundrevis av uleste oppdateringer hver morgen, som jeg har gjort det siste året, fikk jeg tid til å gå gjennom alle sammen. Slik gjenoppdaget jeg bloggere og nettsteder jeg ikke har hatt kapasitet til å lese på lenge. Morsomt og nyttig. Det ble også bedre tid til å skrive på nett, jamfør postingene i denne bloggen etter nyttår.

Jeg fikk tid til å lese (enda) flere ebøker. Å droppe Facebook ifjor ga boklesingen et løft. Å droppe den siste Twitter-sjekken på sen kveldstid ga meg enda noen ekstra minutter lesetid, som i løpet av en måned ble nok til å unne seg minst én bok jeg kanskje ellers ikke ville ha tid til. Jeg valgte å bruke overskuddstiden på den fascinerende Glock: The Rise of America’s gun, en bok som egentlig ligger langt utenfor mitt interessefelt (men hvis skildring av en genial, hemmelighetsfull og ufyselig innovatør som skaper et banebrytende produkt som dyrkes av fanatiske tilhengere, ga en følelse av déjà vu…)

Jeg fikk med meg mer av det jeg så på TV. At TV-twitring er blitt en folkesport, vet alle som har lidd seg gjennom havet av gullrekketweets på en fredag kveld. Jeg er skyldig i dette selv, og oppdaget fort at man går glipp ganske mange nyanser når blikket hele tiden hopper mellom fon/pad og TV-skjerm. Om det alltid er et tap, se det er en ganske annen sak.

Jeg skjønte hva folk mener når de kaller Twitter for et elitemedium. De fleste av oss er ikke på Twitter, og har massemediene som sin viktigste kilde til informasjon om tjenesten. Du skal ikke ha lest mye nettaviser før deres vinkling blir åpenbar: omtrent samtlige saker om Twitter handler om kjendiser av ymse slag. Dette ble bare forsterket da Mette-Marit gjorde sin entré for noen uker siden. Det horrible programmet Tweet4tweet, som jeg innrømmer å ha sett noen minutter av i et anfall av desperat Twitter-sug, bygger opp under myten om at dette mest dreier seg om kjendiser som twitrer om og til hverandre.

Jeg har utvilsomt gått glipp av nyttige pekere og diskusjoner. Jorunn avla jevnlige rapporter om “det sosiale mediet hvis navn ikke skal nevnes” som bekreftet akkurat det. På den annen side kunne jeg også diske opp med endel pekere og informasjon fra RSS-feeden min som hun ikke hadde fått med seg, så i hvilken grad det er ble et nettotap er uvisst. I et jobbperspektiv vil jeg tror mer iherdig RSS-bruk slår positivt ut, rett og slett fordi så få på Twitter legger ut pekere om mine fagfelter.

Hverdagen blir ikke helt den samme uten Twitter. Som hjemmekontorist med utearbeidende kone og barn i skolealder, har jeg lært meg å verdsette det sosiale aspektet ved de sosiale mediene. Dette ble bekreftet av henvendelsene jeg fikk fra folk som spurte hvor jeg var blitt av. Om jeg noensinne gjør et slikt stunt igjen, skal jeg huske å si fra på forhånd. Plutselig taushet i et sosialt medium kan jo indikere så mangt, inklusive noen riktig utrivelige scenarier.

Jeg skal fortsette å bruke Twitter. Det er i disse dager over et år siden jeg logget meg av Facebook for siste gang. Mens det var flommen av dill og uvesentligheter som motiverte meg til å hoppe av Facebook, er det stikk motsatt på Twitter. Det er jo nettopp menneskene og meningene som engasjerer meg nok til å distrahere, som gjorde det nødvendig med en pause. Vi snakker altså om et grunnleggende positivt problem, som ikke løses med å hoppe av for godt. Imorgen er jeg tilbake igjen, som normalt.

Men jeg vil bruke det mer fornuftig.  Jeg kommer til å filtrere mer agressivt blant dem jeg følger enn jeg har gjort til nå. Jeg kommer til å ha Twitterpauser det meste av  arbeidstiden, og bruke mindre tid på diskusjoner. Ja, for pausen har underbygget mitt syn på Twitter som en arena som favoriserer smarte oneliners fremfor resonnementer, og oftest får deltakere til å fremstå som grunnere enn de er i virkeligheten.

Ja, forresten: jeg har fått en drøss med nye folk som følger meg på Twitter under Twitterpausen. Jeg er ikke den første til å oppdage at taushet kan være gull i et påstått pludremedium, men det forundrer meg ikke mindre av den grunn.

Share/Bookmark

Nokia N900 – den beste telefonen du neppe kommer til å eie

Mine gamle smarttelefon, Nokia E61, var i ferd med å ta kvelden etter lang og tro tjeneste, og i det siste har jeg lagt ned mye tid på research. Et hovedkrav for meg er at telefonen må ha fysisk QWERTY-tastatur, og dermed datt det store grosset av smarttelefoner ut av konkurransen. Resten var et spørsmål om eliminasjon: Blackberry er for giret mot bedrifter, Nokias E-serie er basert på det nå grundig utdaterte S60, HTCs tastetelefoner bruker Windows Mobile og Palm Pre har en for usikker fremtid.

Dermed sto det i praksis mellom Motorola Milestone, en Android-telefon som har fått mye fagnad, og Nokia N900. Det som til sjuende og sist utelukket Motorolaen, var det faktum at den måtte bestilles fra utlandet. Med andre ord ingen gunstig leverandøravtale, og en omstendelig returprosess om noe går galt. Been there, got the geeky T-shirt. Dermed ble det til at jeg gikk til anskaffelse av telefonen jeg knotter det meste av dette blogginlegget på, med en helt grei Netcom-deal.

Klikk for større bilde

Talskatten Linus demonstrerer tastaturet

Så la oss gjøre unna det først som sist: noe av det som fungerer best på denne telefonen, er nettopp tastaturet. Vi snakker selvsagt om et tommeltastatur, men innen denne kategorien er det det beste jeg har vært borti så langt. Norske tegn er selvsagt på plass, autofullførfunksjonen er akkurat passe insisterende og etter kort tid kommer man opp i en helt respektabel knottefart. I det hele tatt lever maskinvaren opp til Nokias påstand om at dette egentlig er mer av en lommedatamaskin med telefonfunksjoner, jamfør spekkene nedenfor:

Størrelse: 110.9 x 59.8 x 18 mm
Vekt: 181 g
Innebygd minne: 32 GB
Skjerm: 800 × 480 billedpunkter, 89 mm på diagonalen
Kamera: 5.0MP f/2.8 Carl Zeiss Tessar linse
Tilkobling: GPRS, EDGE, UMTS, WCDMA, HSPA, WLAN 802.11 b/g, Bluetooth 2.1
I tillegg: GPS, FM-mottaker og sender, infrarød sender og mottaker, video ut

Den sylskarpe skjermen har en oppløsning på 800×480 billedpunkter. Det er to og en halv ganger mer enn f.eks. iPhone har, og godt nok til å se de fleste nettsider i fullskjermmodus. Med en slik oppløsning forventer man å kunne spille av film i DVD-oppløsning, og her opplever jeg at N900 leverer uten problemer. Det man ikke forventer, men også får, er muligheten til å spille av den samme filmen (eller andre videoer, bilder eller presentasjoner) rett til TV-skjermen via den medfølgende video ut-kabelen. Nais, Nokia.

I det hele tatt er dette den kraftigste og raskeste lommedatamaskinen jeg noensinne har brukt (og jeg har eid og prøvd noen i min tid). Operativsystemet i bunnen, Maemo 5 (en Linuxvariant), virker bunnsolid og kjører uten videre 7-8 programmer samtidig. Om du vil surfe, twitre spille, se på film, snakke og bruke GPSen samtidig, kan du gjøre det uten å lukke programmer, og uten å bekymre deg for at N900 henger seg pga manglende prosessorkraft.

Ekte parallellprosessering: ikke bare kjekt å ha, det blir fort uunnværlig

Maemo 5 er også et grundig gjennomtenkt operativsystem på svært mange måter. Etter å ha trasket i S60-land i årevis er det en lise å se det gode programdesignet, de pene ikonene og de elegante overgangene man forventer av en smartfon i 2010. Ta kontaktlisten, for eksempel. Den inneholder ikke bare navn, telefon og epost, den oppbevarer også SMS-samtaletrådene du har hatt med vedkommende kontakt, og kan kobles til allverdens sosiale nettjenester.

Det oppdaget jeg ved en tilfeldighet forleden, da en venn sendte meg noe jeg trodde var en SMS, men som viste seg å være en Skype-chatmelding. Skype er forhåndsinnstallert (uten videostøtte, dog), og fanget opp min venns Skype-adresse automatisk. For en som i praksis lever av kontaktlisten sin, er dette en så fabelaktig nyttig funksjon at det alene rettferdiggjør prisen. Og det blir selvsagt veldig fristende i sofaen og knotte i vei når alt blir gjort så lett tilgjengelig.

Innrøm det: det er litt kult, ikke sant?

Da gjelder det å passe på batterilevetiden. Den er nemlig ikke god om man bruker maskinen slik den er tenkt å brukes (fra 12 til 48 timer avhengig av bruk, er tallene jeg har sett). Jeg baserer meg på å lade N900 daglig, men siden telefonen også lades via micro-USB-kabelen man kobler den til PCen med, går det fort rutine i det. Med 32 GB interminne blir det svært god plass til film, bilder og andre data, og et tilsvarende stort behov for å koble maskinen til for å overføre. Når vi først er inne på svartsidene: så langt mangler telefonen fremdeles MMS (et møte-seg-sjøl-i-døra-øyeblikk, da jeg var blant dem som latterliggjorde iPhone for å mangle dette), og programvareutvalget er magert.

Om man bare baserte seg på Nokias egen Ovi Store, ville man faktisk ha inntrykk at det kun eksisterte en håndfull programmer. Men listen over nyttige programmer som trygt og lett kan installeres på N900 omfatter mange hundre og øker stadig, og i tillegg kan det installeres et stort antall generelle applikasjoner (Maemo er basert på Debian, om det sier deg noe), selv om det ikke anbefales for uerfarne brukere. Det er vel knapt nødvendig å nevne at omtrent all programvare er gratis, slik seg hør og bør i Linuxland.

Om du vil kan du sette opp en av de opptil fire desktopene på iPhone-aktig vis.

Noen programmer jeg virkelig har verdsatt så langt: bloggprogrammet MaStory (mesteparten av denne postingen ble skrevet med det), Twitterklienten Mauku (fremdeles under utvikling, mangler noe funksjonaliteT), podcastprogrammet Gpodder, spillene Angry Birds og Bounce Evolution, FM-radioen, den innebygde mediaspilleren og det hendige lille astronomiprogrammet Orrery (venter på at Stellarium skal komme ut av beta). Blant ting jeg ennå ikke har hatt tid til å gjøre, er å installere den gratis offline-versjonen av Ovi Maps (bør skje via Windows, som nesten aldri brukes).

Astronomiprogrammet Orrery

Selv om du vil ha få problemer med å slå ihjel tiden, er det åpenbart at Maemo-utvalget aldri vil kunne måle seg med Android eller iPhone Store. Og selv om utviklingen går raskt framover, er det fortsatt mye som er på eksperimentstadiet i Maemo. Den største nedturen så langt er Mail for Exchange, som etter sigende skulle synkronisere mot Google-tjenestene jeg er så avhengig av, men som ga opp etter den innledende synkroniseringen. Her setter jeg min lit til utviklermiljøet, som jobber med å finne en løsning på problemet. Alternativt en fremtidig oppdatering av operativsystemet.

Jeg ser at mange kaller N900 for en lommemaskin for utviklere og entusiaster, og jeg kan ikke si meg uenig i den beskrivelsen. Jeg hører utvilsomt til i den siste kategorien, og derfor trives jeg godt med å fikle og mekke. Som fremtidstenker har jeg også stor glede av å prøve ut en type plattform jeg tror vil bli viktig i årene fremover. Ja, for jeg hører altså ikke til dem som tror at verden om ti år er dominert av iPhoner og iPader på steroider, digitale sandkasser der en håndfull leverandører bestemmer rammene for innovasjon og prosumentvirksomhet. Jamfør denne morsomme telleren som egentlig ikke er så morsom fra Operas nettside:

Om ti år vil folk flest fremdeles bruke arvtakerne til dagens PCer, ganske enkelt fordi (som Cory Doctorow påpeker i denne glimrende oppsummeringen av hvorfor han ikke kommer til å kjøpe en iPad) innovasjon trives best under åpne forhold. Lik det eller ei, men det var Bill Gates’ modell som førte til at man vi fikk en datamaskin på hvert bord i det rike nord, og det er den samme åpne hardwaremodellen som er iferd med å gjøre det samme i India og Kina. Om det er slik at mobilene er på vei til å bli kjernen i våre liv, er N900 et tidlig eksempel på en modell som kan gjøre smarttelefoner til allemannseie, snarere enn et fenomen for de kreative klasser i det rike nord.


Talskatten har sett fremtiden, og liker det han ser.

Innovasjonen foregår for fullt på N900, som nå er i ferd med å bli utgangspunkt for et spennende samarbeid mellom Nokia og Intel kalt MeeGo. Takket være Googles Android-prosjekt er Linux på mobiltelefoner inne i en kambrisk eksplosjon. Hvilket også er hovedgrunnen til at jeg ikke tror du kommer til å ville eie denne uhyre smarte smartfonen. Trenger du en hendig og enkel smarttelefon til jobben, er Nokias E-serie og Blackberry glimrende alternativer. Er det først og fremst moro du vil ha med telefonen, så er det rikelig med glinsende glassplater der ute. Skal du bruke telefonen din til noe så vettugt som å ringe og tekste med, hadde du vel ikke lest denne bloggpostingen i utgangspunktet, antar jeg. ;-)

Okei, så gir denne lille meningsutvekslingen fra et svensk Linux-debattforum et hint om at det er enda en ting på ferde når folk som meg velger N900:

Som om det går att installera Linux på din brödrost så kommer du även där att installera?
Jo för faen…bara för att det går… skulle ha coolaste brödrosten i stan…

Kindle DX: Snasen så det holder, men redder ikke papiravisen

hero-top-right-05_v244132736_Den lekkert utseende Kindle DX ble presentert forleden dag av Amazon-gründer og manisk (bokstavelig talt) leseplatetilhenger Jeff Bezos. Først og fremst er dette noe så sjeldent i ebokbransjen som en lansering av en stor skjerm (selv om IRex Digital Reader er større, om man skal tro Amazons spekker). Ja, for denne teknologiens stygge lille hemmelighet er at oppløsningen og skjermstørrelsen ikke er mye å skryte av.

Nå sørger den elektroniske blekkteknologien riktignok for at man ikke affiseres så sterkt av en oppløsning på 800×600 bildepunkter som man ville gjort på en vanlig flatskjerm. Men størrelsen (rundt sju tommer for Sony Reader og gamle Kindle) merkes svært godt når man skal lese noe annet enn enkelt strukturerte tekster.

Særlig kan PDF-lesing være en pinefull affære, og derfor er det ingen tilfeldighet at Kindle DX kommer med innbygd støtte for PDF og tung satsing på fag- og lærebøker. Den har også en annen lekker finesse som vil bli verdsatt av alle som leser tekster med mye figurer og diagrammer: innebygde sensorer sørger for å snu skjermbildet når man snur enheten, en prosess som ser ut til å gå svært raskt takket være forbedringer i e-blekkteknologien.

Prisen på 489 dollar taler også sitt tydelige språk om at Kindle DX er rettet mot et annet marked enn de tidligere utgavene. Og som en av dem som leser langt flere rapporter på PDF enn han liker å tenke på, og som seinest igår måtte lese Bibliotekmeldingen på en ASUS Eee fordi Sony Readeren simpelthen ikke gjorde jobben, fremstår DX definitivt som et attraktivt produkt. Hadde det ikke vært for størrelsen.

Isolert sett er en vekt på en drøy halvkilo og mål på 26 x 18 centimeter (godt under et A4-ark) absolutt til å leve med. Men erfaringen med den langt mindre og lettere Sony Reader får meg til å tvile sterkt på at dette blir en dings som slenges i sekken sammen med mobilen og den bærbare så å si alle potensielle kjøpere av Kindle DX allerede eier. Dimensjonene er rett og slett for store til at Kindle DX fungerer som et lettvint dødtidsmedium, på linje med papiraviser eller mobiltelefoner.

Amazon skal også jobbe hardt for å overbevise studenter om å kjøpe denne dyre maskinen, når det store flertallet av de som allerede kjøper e-bøker har vent seg til å lese dem på PC (at studentene ikke kan videreselge bøkene etter bruk, er nok et minus). Enda større blir jobben med å overbevise avisleserne. Det er vel den pågående krisen i avisbransjen som gjør det, men høyttenkning om at papiravisabonnementets redning er nær hefter ved Kindle-prosjektet som tyggegummi under en joggesko.

New York Times (NYT) er selv inne på hovedproblemet med Kindle-modellen: i sin nåværende form er den rett og slett ikke profitabel nok for papiravisene. Kindle-utgaven av f.eks. New York Times kommer uten annonser, og Amazon skal etter sigende beholde 70 % av inntektene. Med en abonnementspris på 10 dollar i måneden innebærer det at aviskonsernet sitter igjen med en årsinntekt på rundt 36 dollar per Kindle-abonnent.

Per idag har NYT 830 000 abonnementer, mens det koster 200 millioner dollar å drive redaksjonen. Om alle NYT-abonnenter skulle konvertere til Kindle imorgen, ville selskapet altså få dekket 15 % av de løpende driftskostnadene med dagens modell. Det er lett å forstå at avisene vil reforhandle avtalen med Amazon, men selv i det usannsynlige tilfelle at fordelingsnøkkelen ble invertert (70 % til aviseierne) ville regnestykket ikke være i nærheten av å gå opp.

I den grad det lar seg gjøre å få lesere som har vent seg til å betale for annonsefrihet til å akseptere reklame, kan annonsene ikke bli påtrengende uten å ødelegge leseopplevelsen (treg skjermoppdatering gjør animerte annonser og helsides annonser utelukket). Bannerannonser av det slaget man så i tidlige nettaviser må altså klare å generere de 85 % av inntektene som trengs for å opprettholde dagens redaksjonsmodell i NYT.

Eller om man vil: Kindle DX vil sannsynligvis bli et interessant nisjeprodukt som gir god inntjening for Amazon. Men liksom forløperne ikke var istand til å levere bokbransjens lenge innvarslede “iPod Moment”, er denne utgaven – og den økonomiske modellen bak den – ute av stand til å påvirke de store utviklingstrekkene nevneverdig.

Sony Reader PRS-505

Som noen kanskje la merke til i bildet som ble brukt i postingen igår, er det kommet et lesebrett (som jeg fremdeles insisterer på å kalle leseplate så ofte jeg kan) av merket Sony Reader PRS-505 i huset de siste dagene. Bakgrunnen er som følger: for noen dager siden ble jeg kontaktet av en representant for selskapet IT24.no, som er i ferd med å lansere denne lesebrettserien i Norge, og spurt om jeg var interessert i å testkjøre et produkt og blogge om det.

Siden ebøker og lesebretteknologi er noe jeg blogger mye om, takket jeg ja til å kjøre en langtidstest med en lånt plate under forutsetning av at jeg sto fritt til å omtale alle sider av teknologien – også de negative. Det var selvsagt ikke noe problem, og derfor vil det i denne bloggen dukke opp en del postinger med lesebretterfaringer i månedene fremover. Still gjerne spørsmål, så skal jeg besvare dem etter beste evne.

big_prs505scNår  jeg først er i gang, kan jeg kjapt gå gjennom førsteinntrykket av lesebrettet. Jeg vet det er mange av mine lesere som mener Apple er kongen av IT-design, men jeg har alltid vært litt svak for Sony. Som bildet til høyre viser, er PRS-505 det jeg vil kalle “Sony-pen”, det vil si ryddig, funksjonell og polert uten å vippe over mot bling-faktor. Lesebrettet er innfattet i en lærmappe, og har et ytterskall av børstet aluminium. Den er mindre og lettere enn en paperback i normal størrelse, og det eneste ekstrautstyret man trenger er USB-ladekabelen.

Det var svært lett å ta brettet i bruk. Readeren var nesten fulladet på forhånd, og et par sekunder etter at bryteren øverst til venstre var skrudd på, var maskinen klar til lesing. Dessverre viste det seg at utvalget av ebøker som følger med PRS-505 omtrent er ubrukelig for en norsk leser – med unntak av én klassiker dreier det seg om utdrag av amerikanske bestselgere som ikke kan kjøpes i fullversjon. Sonys ebokhandel er kun åpen for kunder i Canada og USA, så man får heller ikke tilgang til de hundre gratis klassikerne som Sony tilbyr alle som registrerer seg i bokhandelen.

Dette har forsåvidt intet med it24.no å gjøre, men skyldes samme fenomen som hindrer oss i å kjøpe bøker til Amazon Kindle i Norge, dvs problemer med å få til avtaler med rettighetshaverne. Heldigvis er det relativt enkelt å legge gratistitler fra f.eks. Manybooks inn på Reader. Når USB-kabelen kobles til en datamaskin dukker leserminnet opp som en ekstern USB-disk, og deretter er det bare å dra og slippe tekstfiler på plass. Mer om hvordan man gjør dette senere.

Grensesnittet er gjennomgående enkelt og greit. Man blar seg frem og tilbake med den store knappen nede til venstre eller de to små knappene til høyre, og navigerer seg gjennom grensesnittet med den store knappen nede til høyre, den lille “Menu”-knappen og tallknappene langs høyre kant. De sistnevnte er nødvendige på grunn av den lave oppdateringshastigheten på skjermen – å bla seg nedover med piltastene nederst innebærer en ny skjermoppdatering for hvert klikk, men med talltastene går man rett til punkter i menyen.

Summa summarum: Fra maskinen ble pakket ut og til jeg var igang med å lese min første fritekst (Ernest Shackletons klassiker “South“) gikk det knappe ti minutter. Det er sannelig ikke så verst. :-)

Ny lydbokmodell – men hva er modellen?

NRKs kulturnyheter melder at forfattere på Oktober forlag nå har muligheten til å lese inn sine egne lydbøker og selge dem utenfor det etablerte distribusjonsnettet. Dette skjer etter initiativ fra forfatter Morten Øen, som simpelthen har innredet sitt eget lydstudio. I og med at forfatterne skal sitte igjen med 75 % av salgsprisen (mot 15 % på dagens lydbøker og rundt 20 % på papirbøker), antar jeg at bokhandlene er tatt ut av regnestykket.

I utgangspunktet høres dette ut som et spennende og genuint innovativt tiltak. Det er oppmuntrende å se at noen i det norske boketablissementet har forstått at nettet kan brukes til å skape helt nye vinn-vinn-situasjoner: høyere prosentandel av inntektene til produsentene, lavere pris og mye bedre tilgjengelighet for forbrukerne takket være distribusjon i form av filer framfor miljøuvennlige digibøker eller utdaterte CDer.

Det vil si, jeg antar at tilgjengeligheten vil være bedre. For det som mangler i NRKs artikkel, og som jeg ikke finner noe om via Sesam, er informasjon om hva slags distribusjonsmodell som er valgt. NRKs journalist lar Lydbokforlaget, det vil si hovedkonkurrenten, få si noe generelt om CDer kontra filsalg, og der stopper det. Skal filene selges via iTunes eller fra Oktobers nettsted og er de DRM-beskyttede eller åpne – det er slike faktorer som vil avgjøre framtiden til denne forretningsmodellen. Synd at vi ikke får vite det.