Ny design igjen – denne gangen er det alvor

Som skjermdumpene fra henholdsvis 2000, 2003, 2005 og for noen dager siden viser (Wayback Machine kan brukes til så mangt), har denne nettadressen gjennomgått store visuelle endringer opp gjennom tidene. Bak hver av endringene har det ligget en slags strategi bak, og det er også tilfellet denne gangen. Ved å velge bloggmalen Mimbo, som har et magasinaktig utseende, håper jeg å få til en ryddigere forside som kan fremheve mer av skrivingen min.

Kategorispalten til venstre gjør nettopp dette: her finner du stoff som kanskje ikke har ligget på forsiden på mange år, men som likevel kan være lesverdig. At temaet er det samme som i 2050-bloggen er ingen tilfeldighet. Jeg er meget fornøyd med utseendet på sistnevnte blogg, men jeg innser at de nye familieomstendighetene gjør det helt urealistisk å vedlikeholde to blogger.

Derfor vil stoffet fra 2050-bloggen etterhvert havne her – en integrasjon som vil bli lettere takket være Mimbos struktur. Den første forsmaken på dette er RSS-feeden med interessante artikler fra min 2050-konto på del.ico.us i høyre marg. Designet og fargekodingen er på ingen måte ferdig (jeg er f.eks. ikke sikker på at nettkatten Linus skal forsvinne fra toppbanneret), så kom gjerne med innspill!

Tingenes tilstand

Den usedvanlige lange tausheten i denne bloggen har sin enkle forklaring: for nøyaktig to uker siden ble Jorunn og jeg foreldre for første gang. Vi har vært i Etiopias hovedstad Addis Abeba og hentet vår sønn, er nå hjemme og i full gang med å skape oss et nytt liv sammen med en herlig, livlig og oppvakt liten gutt. Det ligger i adopsjonens natur at dette handler om mer enn å få omsorgen for et barn som har rukket å bli noen år. Vårt hjem er forvandlet til en intens variant av livets skole, og hver kveld stuper vi alle i seng, klokere og trøttere enn vi trodde det var mulig å bli.


Nybakt pappa, fotografert av sønn med pappas
mobil en knapp halvtime etter det første møtet.

Det er stort sett det jeg har tenkt å si om den saken. Ja, for selv om livet mitt fra nå av aldri noensinne vil bli det samme igjen, kommer denne bloggen ikke til å gjennomgå de helt store forandringene med det første. Mine gode lesere og kommentatorer skal slippe å oppleve at forfatterbloggen er blitt en foreldre- eller adopsjonsblogg. Det er nok av folk der ute som skriver langt bedre om det å være (adoptiv)forelder enn jeg kunne gjøre, og det er uansett ikke min stil å være veldig personlig på nettet. Denne postingen eksemplifiserer det: dette er aller første gang jeg nevner en prosess som har oppslukt store deler av livet vårt de siste årene.

Her vil det fortsatt skrives mest om forfatteri på og av nettet, lesebrett og ebøker, katter og astronomi, kultur- og annen politikk og nerderi i sin alminnelighet. Om det er noe nytt jeg kunne tenke meg å skrive litt mer om etterhvert, måtte det være typiske nerdepappa-ting. Det vil si morsomme og lærerike bøker, programmer, prosjekter og dingser som passer for en gutt som er dypt fascinert av teknologi, og hvis far lærte ham ordet “robot” skammelig raskt (den aller første dagen, faktisk). ;-)

Bloggåret 2009: katter, ebøker og rettigheter

I år som ifjor og i forfjor gjør jeg som så mange andre bloggere, og oppsummererer bloggåret som gikk. Den største forskjellen på 2008 og 2009 er utvilsomt at jeg er blitt en aktiv Twitter-bruker siden sist. Det viktigste resultatet er færre korte bloggpostinger – skal jeg formidle en morsom peker er Twitter stort sett langt bedre egnet. Men året som twitrer har også avdekket systemets begrensninger. Få ting er mer irriterende enn twitter-debatter der 140-tegnsgrensen tvinger deltakerne over på SMS-språk, for eksempel. Bloggen er fremdeles best til refleksjon, resonnement og debatt.

Derfor er 2009-postingene de lengste og mest spissede noensinne. I mine øyne en positiv utvikling, og en som resulterer i at jeg oppsummerer året etter tema istedenfor å lage en månedsliste. Nedenfor følger altså bloggpostingene jeg var mest fornøyd med. Det som kjennetegner favorittpostingene er at de ligger emner som står mitt hjerte nært, at de vakte lesernes engasjement og – ikke minst – at de nådde ut over bloggosfæren.

Ja, for liksom 2009 ble året da blogging for alvor slo igjennom i Norge, har mitt eget bloggår vært preget av at innlegg på ulike vis har nådd ut i bredere medier. Et blodferskt eksempel inspirert av den viktige kategorien katteblogging sto på trykk i Dagbladet annen juledag. Som skjermdumpen nedenfor viser, skriver politisk redaktør Marie Simonsen om katter og forfattere, og siterer denne bloggen direkte.

Selv om Ada og Linus og deres firbente artsfrender dukket opp hyppig i bloggen (ikke minst fordi Linus er så flink til å leve opp til den litterære tradisjonen med forfatterkatter som tråkker på skriveredskapen) var det likevel andre emner som kom til å bli viktigere. 2009 var året da ebøker ble satt på dagsorden i Norge, og som en av de aller første eierne av en leseplate/lesebrett i Norge (jeg kjøpte en Rocket eBook allerede i 1999) fikk jeg med ett rikelig med anledninger til å blogge.

Jeg startet med å legge min mors bok “Den lille vikingen” ut som gratis ebok, og brukte deretter en stor del av året på å teste ulike leseplater, fra gjennombruddsmaskinen Kindle Global Edition via den franske lommemodellen Cybook OPUS til Sony-modellene Reader PRS-505, PRS-700 og PRS-600. Tilhørende programvare, som Calibre og Adobe Digital Editions ble også prøvd ut, og jeg fant ut hvordan man kjøper ebøker fra Sony Ebook Store.

Leseplaten ble i det hele tatt behandlet fra et utall nødvendige og unødvendige vinklinger, det være seg en avstemning om hva dingsen skal hete, vurdering av  leseplatens miljøaspekter, en forbrukerguide, debatt om hva bør eboka koste eller drøfting av en digital innkjøpsordning. Eboksaken som engasjert meg mest på det personlige planet var imidlertid Bokhylla.no. Dette norske motstykket til Google Books fikk en uheldig start da man la ut flere bøker i svært dårlig skannekvalitet. Delvis takket være blogginnleggene fikk saken god mediedekning (bl.a. i NTB), og i løpet av sensommeren var feilene i bokhylla.no rettet opp.

Ebøker er knyttet til det større og viktigere spørsmålet om digitale rettigheter, og her engasjerte jeg meg også ifjor som i tidligere år. Jeg blogget om en stygg sak der representanter for USAs mediebransje ga tydelig uttrykk for hvor lite brukerrettigheter betyr for dem, jeg kom med tre utfordringer til den nye kulturministeren (som ble kommentert av samme minister) og avsluttet året med et innlegg om en doktoravhandling som forsøker å finne et kompromiss mellom forbrukerrettigheter og opphavsretten.

Det hele toppet seg under valgkampen ifjor høst, der norske mediebedrifter og kulturkjendiser publiserte det som i mine øyne var et  prinsippløst opprop mot fildeling. Jeg skrev en kronikk der jeg fremhevet partiet Venstres kulturpolitikk som den eneste som gjorde et seriøst forsøk på å ivareta både opphavs- og borgerrettigheter, men pekte også på at de fleste andre partier på Stortinget er skeptiske til de mest ekstreme tiltakene mot ulovlig fildeling.

Støtten til Venstre var lite vellykket ;-), men det kan se ut som om felles innsats på dette området har bidratt til at vi nå har en kulturminister som viser interesse for dette feltet. Anniken Huitfeldt gikk nylig ut og avviste at det kommer på tale å innføre så ekstrem lovgivning mot fildeling som man har i f.eks. Frankrike, og dermed har hun vist seg mye tydeligere enn sin forgjenger.

Årets mest interessante og besøkte blogger

Vi er kommet til den tiden av året da man oppsummerer og lager lister. Så også i den norske bloggosfæren. Tordenbloggen har gått mange runder de siste ukene, og har nå kommet fram til årets liste basert på rangeringer fra inviterte bloggere:

  1. Virrvarr
  2. Arachne
  3. Fr.Martinsen
  4. Regine Stokke
  5. Vox Populi
  6. Astrid Meland
  7. Indregard
  8. Det skulle tatt seg ut
  9. * host * Denne bloggen
  10. Iskwews hjørne på www

Jeg var en av dem som ble bedt om å nominere og begrunne (nei, jeg kunne ikke stemme på meg selv), her var mine toppkandidater:

  1. Face your fears. Regine Stokkes blogg er hjerteskjærende personlig og velskrevet. Få har gjort mer i 2009 for å vise bloggens styrke som personlig publikasjonsmedium, og ingen har betalt en høyere pris.
  2. Paul Chaffeys blogg. Abelia-sjefens blogg finner den perfekte balansen mellom faglig dybde og eklektisk bredde. Her finner man alt fra analyser av verdensøkonomien til utlegninger om tippekampen.
  3. Gigapix. Eirik Urkes fotoblogg er enestående i Norge, om ikke på verdensbasis. Må følges for å forstås, fortrinnsvis på en maskin med litt grafikk-oomph.
  4. Undercurrent. Olav Anders Øvrebø er en av landets driftigste nettjournalister, som bruker sin personlige blogg til å belyse sider ved nettmediene som sjelden dekkes i bloggosfæren og massemediene forøvrig.
  5. fr. martinsen. Martinsens blogg befinner seg i et fascinerende grenseland mellom journalistisk kommentar og skjønnlitterær tankestrøm. Man vet aldri helt hva man vil finne hos fr. martinsen, det være seg i innhold eller form.
  6. Sosialdemokratiet.no. Politikkblogger har aldri vært min greie, men Fredrik Mellem klarer med sine egne innlegg og bidrag fra gjesteskribenter som Hadia Tajik å løfte genren opp til et nivå som gjør at den også fenger meg.
  7. Lektor Aksnes’ skoleblogg. Marita Aksnes er en glimrende eksponent for den stadig voksende kategorien av lærerblogger. Velskrevet, poengtert og nyttig for langt flere enn lærere.
  8. Norwegian Affairs. Som redaktør for fagbladet Journalisten har Helge Øgrim nok av muligheter til å ytre seg, men hans private blogg gir ham anledning til å kommentere aktuelle saker på interessante måter.
  9. Martin Bekkelund. En velskrevet blogg som kretser mye rundt åpne IT-løsninger (et av mine hjertebarn), og som særpreges av et virkelig leservennlig design.
  10. Alt godt. Gunda Djupviks blogg lever opp til sin tittel: her handler det mest om det som gjør livet godt, ikke minst det som puttes i munnen. En strålende representant for en stor og undervurdert bloggkategori.

Men dette er bare én av mange måter å måle på. Bloggurat har sin Bloggurank, blogg.nos toppliste fanger opp mange av dem som har aller størst trafikk i Norge mens Twingly har sin toppliste over populære blogger basert på pekere til og fra bl.a. nettaviser. Det mest slående ved disse listene er hvor ulike de stort sett er, hvilket igjen forteller oss hvor viktige målemetodene er.

Eller kanskje uviktige. Ja, for til sjuende og sist betyr disse listene minimalt for de aller fleste av oss i det lange løpet. Det er hyggelig med et klapp på skulderen som takk for god innsats, men som mottaker av mang en litteraturpris opp gjennom årene vet jeg at priser og rangeringer faktisk ikke er noen større motiverende faktor for den fortsatte skrivingen.

Det er forholdet til leserne som er hovedsaken, sammen med følelsen av at man oppnår det man ønsker med tekstene sine. Det siste kommer jeg tilbake til. I mellomtiden: kos deg med de mange strålende skribentene du finner på lista over. :-)

Jeg i slett lune, Personas?

Via Espen fant jeg Personas, et MIT-kunstprosjekt som genererer en grafisk fremstilling av nettpersonlighet eller persona, basert på det man må anta er ganske avansert nettsøk og kategorisering av innsamlede data, jamfør denne beskrivelsen:

Enter your name, and Personas scours the web for information and attempts to characterize the person – to fit them to a predetermined set of categories that an algorithmic process created from a massive corpus of data. The computational process is visualized with each stage of the analysis, finally resulting in the presentation of a seemingly authoritative personal profile.

Espen får litt snodige resultater, noe han tilskriver sitt ganske alminnelige navn (på norsk). Det er ikke noe jeg kan dekke meg bak, så når jeg legger navnet mitt inn i Personas-generatoren og får nettpersonligheten under, er det ikke fritt for at jeg stusser:
eiriks-personas
At “online”, “books” og “education” gir store utslag, virker helt rimelig. Sosiale medier opptar meg, jeg blogger tidvis om musikk og for alt jeg vet kan min astronomibakgrunn koble meg til religiøse funderinger. Men “aggression”? Okei, så har Nettavisen beskyldt meg for mobbing nylig, men hallo?

Så leser jeg den lille teksten som dukker opp før Personas setter igang, og som sier: “It is a critique of data mining”. Personas handler om å vise hvor feilaktig nettets bilde av oss kan bli. Takk for det. Et øyeblikk vart jeg skræmt, sjø… ;-)

Melands journalistiske Twitter-FAIL

Det er mange gode grunner til å bruke Twitter, men i norsk kontekst er det én som peker seg krystallklart ut: ønsker du å oppholde deg et sted der det finnes mange journalister og spaltister, er Twitter rett og slett STEDET. At folk som @mariesimonsen, @VGAnders og @AWieseDagbladet bruker tid på et sosialt og dialogisk medium er i mine øyne utmerket: her har folk sjansen til å se litt av tankestrømmen til noen av landets viktigste meningsdannere, og til og med komme i kontakt med dem.

Man skal heller ikke ha brukt mye tid på Twitter før man ser koblinger mellom folk – hyppigheten og formen på passiaren mellom to twitrere kan gi et hint om det personlige og profesjonelle forholdet mellom de to i det virkelige liv. Men ikke alltid. Et eksempel på det fikk vi i Dagbladet.no forleden, da journalist og twitrer @astridmeland skrev artikkelen Burde ikke db.no publisert denne saken?

Saken i fråga var en artikkel som handlet om hva som kunne hende hvis muslimene ble i flertall i Norge, illustrert med “Norabia”-flagg (alle muslimer er som kjent arabere) og det hele. Dette var ikke et forsøk på å bygge et seriøst befolkningsscenario, men isteden en røff ekstrapolering fra dagens fødsels- og innvandringstallene som ble fremlagt en rekke av deltakerne i islam- og innvandringsdebatten.

På twitter avviste jeg det tallmessige utgangspunktet som vulgærdemografi – en karakteristikk jeg står for og gjerne kommer tilbake til ved en senere anledning. Rent konkret gjorde jeg det slik innenfor Twitter-tegngrensen på 140:

RT @martingruner Jeg prøver å forklare hvorfor DB.no-saken opprørte meg: http://bit.ly/pZceX | Det handler om vulgærdemografi, folkens.

For uinnvidde: RT står for “Retweet”, det vil si en videresending av en opprinnelig Twitter-melding, og alt som står til høyre for vertikalstreken er min kommentar. Like etter får jeg tips om en morsom parodi på Dagbladets avstemning i den opprinnelige artikkelen på nettstedet 5080:

RT @martingruner @privat @5080 prøver å slå Dagbladet. http://bit.ly/18LIJX | Jeg vil se robotflagget!

Det er i grove trekk mitt engasjement i denne saken. Men så klarer altså Astrid Meland i sin oppfølging å skrive følgende:

Sammen med blant Klassekampen-journalist Martin Grüner prøvde Newth å utkonkurrere Dagbladet.no med en nylaget avstemning.

Hvilket altså er fullstendig feil. Jeg kjenner ikke Martin Grüner, og hadde bare fulgt ham på Twitter en kort stund da utvekslingen over fant sted. Dermed er det ikke sagt at jeg ikke gjerne ville ha funnet på noe så morsomt som robot-avstemningen, men det var altså ikke jeg som gjorde det. Nei, dette er i seg selv ingen stor sak. Det er en slurvesak av den typen man ser i pressen hele tiden.

Rent bortsett fra at det får meg til å stille spørsmålstegn ved all annen research som er gjort i artikkelen, er det egentlig bare én ting som er interessant her: koblingen mellom Martin Grüner og undertegnede ser i sin helhet ut til å være gjort via Twitter. Hvilket leder meg til dagens konklusjon:  Twitter er et artig nettsamfunn for de pludrende klasser, men det er ikke mer pålitelig som kilde enn en typisk spontanutveksling på MSN. Epost er fremdeles et kjekt journalistisk redskap, for ikke å si telefon. ;-)