Arkiv for Blogging

Og brått var bloggen mainstream, gitt

Det er vanskelig å se det på annet vis, når en ganske alminnelig posting i en ganske alminnelig filmblogg i Bergens Tidende kan avstedkomme førstesideoppslag og krigstyper i en av landets større aviser. Erlend Loes frustrasjonsutbrudd over en forfatterkollega som oppfører seg stadig mer bisarrt (for ikke å si paranoid) er det ikke vanskelig å slutte seg til, likeså hans forundring over at emnet skulle ha en sånn voldsom offentlig interesse. But there you are, som amerikaneren sier.

Kanskje burde Loe ha sett det komme, all den tid Finn-Erik Vinje erfarte det samme nylig etter postingen om prinsessebarnas navn. Og jeg er sikkert ikke alene som blogger og bloggobservatør om å mene at dette før eller siden ville hende. Det siste året har vi sett en rekke trender som tydet på at bloggmediet var på vei mot et vippepunkt i norsk offentlighet, fra en situasjon der bloggere har fungert som et folkekommentariat til mainstream-medier (eller parasitter på dem, som Knut Olav Åmås i sin tid sa), til også å bli leverandører av innhold til de samme mediene.

Et økende antall gode blogger er en del av trenden, likeså framveksten av fagbloggosfærer, økningen i antall bloggende kjendiser og Twinglys gjennombrudd i nettavisene. Det er ennå et stykke igjen til dette unge samspillet finner sin form. I lang tid fremover kommer de etablerte mediene til å være mest interessert i blogger skrevet av kjendiser. Og bloggere med bakgrunn i andre medier vil slite med bloggformen. Som en av Erlend Loes kommentatorer er inne på, er det underlig at Loe først poster og så vil legge hele diskusjonen død med én gang.

For egen regning kan jeg legge til at forfatteren også hadde stått seg på å dukke opp i kommentartråden. Det ville blant annet ha gitt ham en anledning til å svare kjapt på spørsmål og utdype sitt syn, uten å kaste bort tid på å formulere et leserbrevsvar på Ari Behns flåsete innlegg. Bloggen er som sagt i ferd med å innta sin plass i det offentlige rom, men på sine egne premisser. Blogging begynte som personlige dagbøker på nettet, og derfor vil mange av sakene mainstream-mediene plukker opp være personlige refleksjoner. Men før eller siden vil også vi oppleve at ministre sparkes som følge av bloggpostinger.

Share/Bookmark

Seksårsdag

Nærmest ved en tilfeldighet kom jeg på at det i dag er seks år siden jeg skrev min aller første posting i denne bloggen. Jeg lar Peter Englund, hvis utmerkede blogg feiret fem igår, forklare hvordan en profesjonell skribent kunne finne på å skrive 2060 ubetalte innlegg siden 14. januar 2003:

Det finns, som jag skrivit på annan plats, en oemotståndlig lätthet i bloggformen, i detta att kunna skriva om vad man vill, hur mycket man vill och när man vill, en ångestfri enkelhet som inte finns i dagstidningsartikeln och sannerligen inte i boken. Själv är jag snarare förvånad över att så FÅ av mina författarkollegor bloggar.

Bloggåret 2008 – en oppsummering

Jeg gjorde det i fjor, så da blir det til at jeg gjør det i år igjen. Til glede for nye lesere, som man pleide å si i Donald Duck & Co når man trykket opp en gammel historie. 

I januar skrev jeg om YouTube som kulturhistorisk arkiv, med utgangspunkt i begrepet “Morning in America”.

I februar var jeg oppgitt over at pressen skremmer folk med kosmiske katastrofer, med god støtte av enkelte med astronomiutdannelse. Jeg blogget også inntrykk fra en reise til India.

I mars blogget jeg om en dårlig dokumentert kronikk om eloverfølsomhet i Aftenposten, og fikk nok et eksempel på bloggingens grunnlov: “there is no such thing as an obscure blog”. Postingen ble lest og respondert på av debattredaktøren i Aftenposten. Samme måned tok jeg også farvel med en forfatter jeg har fulgt omtrent så lenge jeg har kunnet lese.

I april skrev jeg om hyperinflasjon og litteratur (enda mer aktuelt nå enn da) med utgangspunkt i situasjonen i Zimbabwe og Erich Maria Remarques roman Den sorte obelisk.

I mai blogget jeg det kanskje feteste bildet som noensinne er tatt ved Mars (for å snakke som en CD-reklame på TV3). Den som ikke får bakoversveis av dette bildet, trenger en fantasitransplantasjon snarest.

I juni konstaterte jeg at Jon Bings tro på den digitale leseplaten har lite grunnlag i virkeligheten. Har sagt og skrevet det før, og kommer antagelig til å si og skrive det igjen: toget er gått for dedikerte leseplater (i motsetning til lesing på skjerm, som har en lys framtid).

I juli presenterte jeg Launchy, som lar deg starte alle programmer med noen få tastetrykk, og som dermed gjør menylinje og mappe- og programikoner på skrivebordet overflødig. Desktop-mappa er like blank og tom idag som den var ifjor sommer.

I august skrev jeg om hvordan den norske bokbransjen kunne utvikle forretningsmodeller for ebøker som ikke baserer seg på DRM. Ikke at jeg tror bransjen vil høre på det øret. Den er dømt til å gjenta plate- og filmindustriens feil.

I september var jeg svært opptatt av at Store Norske leksikon blir passordfritt og gratis, og i kommentarene dukket det opp spennende hint om hvor langt leksikonets redaksjon kan tenke seg å å gå i retning av å ta brukerne med på laget. Ja, og så minnet jeg om at verden ikke kom til å gå under som følge av et fysikkeksperiment i Sveits. Noe den da heller ikke gjorde.

I oktober var jeg pent nødt til å blogge om et av de mange rare utspillene som fulgte i kjølvannet av turbulensen rundt Knut Jørgen Røed Ødegaard, selv om jeg burde ha visst bedre enn å kritisere et nasjonalikon (3-2-1-janteloven!)

I november konstaterte jeg at den seneste versjonen av Ubuntu Linux var for buggy for den jevne bruker, en konklusjon jeg ennå ikke ser noen grunn til å revurdere. Mitt møte med en skummel  paternosterheis vakte også et visst engasjement.

I desember undret jeg meg over hvordan Forfatterbloggen ble det nye USENET, en problemstilling som tydeligvis opptok mange kommentatorer.

De beste forfatterne er oss

Jeg har etter sigende fått en pen plassering på Twinglys liste over de mest populære norske bloggene, jamfør rangeringen nedenfor. Det er selvsagt veldig hyggelig på tampen av året, særlig fordi det bekrefter den positive tendensen i trafikk og kommentarfrekvens jeg har sett her i det siste. Takk for pekerne som ga meg god ranking, og for alle kommentarene som gir meg et incentiv til å skrive mer. Så får det heller være at det finnes depraverte individer som mener det er noe negativt med å blogge om katter: Folket har talt!

1. NRKbeta
2. VamPus’ Verden
3. Revolusjonært roteloft
4. Hjorthen uttaler seg
5. Marie Amanda
6. Ida Wulff
7. Esquil røler om:
8. Eiriks forfatterblogg
9. TOROBORGEN
10. Tordenbloggen

Forfatteren Tor Åge Bringsværd skal en gang ha sagt at han kunne tenke seg å invitere alle sine trofaste lesere ut i snøen, hvor de kunne legge seg ned og lage engler sammen. Er litt den følelsen jeg har akkurat nå. Har veeeldig god plass i Tøyenparken, når jeg tenker etter… :-)

Og der stjal Tom Egeland alle ytringsfrihetspoengene mine, gitt

Debatten om grensene for hva man kan og bør si går fremdeles for fullt på Forfatterbloggen (heldigvis), og Tom Egeland har et utmerket innlegg der han oppsummerer alle hovedpoengene i en bloggposting jeg har hatt liggende som kladd. Gakk hen, les og bli klokere. Og om du føler for å kommentere spørsmålene som tas opp der uten å måtte skaffe deg enda et passord og brukernavn, kan du selvsagt gjøre det her. Jeg er klar for debatt, jeg… ;-)

Hvordan ble Forfatterbloggen det nye USENET?

Jeg har fulgt den bokklubbdrevne Forfatterbloggen med et halvt øye siden starten, med en viss skepsis. Dels skyldes det en teknisk løsning som var og er en av de minst tiltalende jeg har sett i bloggsammenheng. Det brune grensesnittet med skrivemaskintaster (!) får Ubuntus standardoppsett til å se ut som om det er designet av Apple. At kommentarer bare kan legges inn av registrerte brukere av Forfatterbloggen, og som regel vises med en annen og mye større font enn postingtekstene, sier egentlig det meste.

Det som ble utslagsgivende for at jeg takket nei til å bidra på Forfatterbloggen, var dog mistanken om at et bloggsamfunn av dette slaget fort kunne bli temmelig internt. I Norge ses det tydeligst i VG-bloggene, der diskusjonen kan gå få feiende friskt i kommentarfeltene, men stort sett mellom registrerte VG-bloggere. At Forfatterbloggen ville utvikle seg i samme retning ble forsåvidt bekreftet da Anne B. Ragde postet i vei i den tro at innleggene ikke ville bli lest av folk utenfor bloggsamfunnet.

Misforstå meg rett: det er fordeler med mer eller mindre lukkede nettsamfunn. I Forfatterbloggen får bloggere som er ukjente i den norske bloggosfæren forøvrig, fort vekk langt flere kommentarer enn bloggstorheter som Hjorthen og Vampus. Høye trafikktall kombinert med mange gjengangere i kommentarfeltene, gir et mer fortrolig tonefall enn i blogger som denne, der det store flertallet av kommentatorer bare ytrer seg sporadisk.

Ulempen er at ting har en tendens til å bli riktig stygge når de først skjærer seg i tette nettsamfunn. Og alt tyder på at Forfatterbloggen har gått av hengslene i det siste. Bloggere melder seg ut eller utestenges, og i kommentarfeltene raser debatten med et tonefall jeg knapt kan huske å sett siden hine, hårde USENET-dager. Mønsteret ser ut til å være det samme gamle: en liten gruppe med svært sterke meninger og god tid til å ytre dem, kaprer debatten og overdøver det moderate flertallet.

Et trist eksempel på det sistnevnte er forfatter Kjersti Scheen, som i voksen alder forsøkte seg som blogger men som nå kaster inn håndklet. Jeg kjenner Kjersti som et oppegående, sympatisk og våkent menneske, som tar forfatteri i alle sine former på alvor. Avskjedshilsnene hun får i bloggpostingen er så ufyselige at jeg godt forstår at hun gir seg – jeg ville ha gjort det samme om jeg var i samme situasjon. Når jeg ikke er det, skyldes det at forutsetningene for min blogging er så annerledes.

Jeg tror rotårsaken til Forfatterbloggens problemer er tekniske og strukturelle valg som ble gjort på et tidlig tidspunkt, og som neppe lar seg løse uten en komplett overhaling av systemet. Eller om man vil: hvis Forfatterbloggen skal komme ut av bakevja den åpenbart er inne i nå, trenger systemet en oppgradering med påfølgende reboot i bokstavelig og overført betydning. Nedenfor følger mine forslag til forbedringer.

1. Gjør forfatterbloggen til en ekte forfatterblogg. Det er ingen grunn til at Forfatterbloggen skal fungere som en generell bloggplattform, når det finnes så mange andre tilbud der ute. Hiv ut alle de nåværende bloggerne, og gjenåpne kostebinderiet med utgangspunkt i de etablerte, gode skribenter som bidrar pr. idag, det vil si folk som Torgrim Eggen, Tom Egeland, May Grethe Lerum, Stian M. Landgaard og Kjersti Scheen. Ja, du leste riktig: jeg mener at Forfatterbloggen bør bli eksklusiv, både for forfatterbloggernes og lesernes skyld (de øvrige bloggerne må selvsagt få hjelp til å flytte sine data til plattformer som Blogger eller WordPress.)

2. Bruk ordentlig programvare. Erstatt det nåværende systemet, som skriker HJEMMESNEKRET til enhver besøkende med en viss kompetanse, med et av de mange gode CMSene der ute. WordPress er åpent og gratis, og har en funksjon som med ett slag ville fjernet mange av Kjerstis problemer. Jeg snakker om den innebygde hvitlisten, som sørger for at ingen kan legge inn et nytt innlegg uten først å godkjennes av bloggeieren. Dette er et uvurdelig redskap i kampen mot spam, kverulanter og skoleelever som morer seg i timene med å legge inn tullekommentarer. Å unngå å mate trollene er den nest beste løsningen. Den beste er å stoppe dem i døra.

3. Ignorér maset om ytringsfrihet. Dette handler ikke om ytringsfrihet, og det har det aldri gjort. Nettkverulanter benytter seg det mest ytringsvennlige mediet som noensinne har eksistert, og det står dem fullstendig fritt å ytre seg alle andre steder. Eller som jeg sier i kommentarreglene på denne bloggen: din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt. Kjersti Scheen har ingen plikt til å publisere innlegg fra folk som æresskjeller henne, og Bokklubbene har ingen plikt til å opptre som plattform for alle som måtte ønske det. Dilemmaer får man bare om reglementet er uklart. Er reglementet klart, gjelder det på nettet som overalt ellers: følg spillereglene, eller spill andre steder.

Oppdatering: Torgrim Eggen kommenterer denne bloggpostingen (siden Forfatterbloggen også mangler trackback-funksjonalitet fant jeg dette via RSS), og kommentarene detter inn. Ser at jeg omtales som “selskapsdanseren”. Ouch! ;-) Fra spøk til revolver: Jeg har blokkert en kommentar fra av deltakerne i Forfatterblogg-debattene for brudd på bloggreglene, og gjør det selvsagt igjen om nødvendig.

Og Kjersti Scheen ser ut til å ha ombestemt seg. Bra!

Dagens inkonsistente

Bergens Tidende har en oppfølging (kun på papir, dessverre) av et intervju jeg ga til Bok og Samfunn for en tid tilbake, der jeg mener at mediebruksvanene våre påvirker salget av faglitteratur for barn og unge. Kortversjon: økt nettlesing vil hovedsaklig ramme faktabøker, mens skjønnlitteraturen vil forbli temmelig immun om digital påvirkning i overskuelig framtid (her gjør jeg et unntak for lydbøker, selvsagt).

Massemediene og bokbransjen misser dermed en viktig trend når de peker på det fortsatt sterke salget av skjønnlitteratur mellom to permer som bevis på at boka holder stand i sin alminnelighet. Løsningen er i mine øyne åpenbar: forlag og skribenter bør i større grad gå dit flertallet av brukerne allerede er det meste av tiden. Ifølge BT avviser den Brageprisnominerte forfatteren Bjørn Arild Ersland det hele som sprøyt:

- Fagbøker for barn er i full vigør, sier forfatteren som er bragenominert for barneboken “Onkel Arne” som handler om moderne norsk fiskeri. Ersland tror barn har et stort behov for å lese og at en bok oppleves på en annen måte enn internett. – Internett gir kjappe svar, men en bok har andre kvaliteter, sier han.

Folk må så gjerne mene at det jeg sier er sprøyt (selv folk som tilsynelatende ikke har fått med seg at dagens nettmedier er mer enn kortsvarskilder), men det hadde vært greit om Erslands sterke tro ble støttet opp med faktaopplysninger (mangelvare i norsk bransjedebatt, men dog). Men her er altså hovedårsakene til at jeg mener faglitteratur for barn og unge går mørke tider i møte, og derfor regner med å publisere lite eller intet innen genren i fremtiden:

  1. En kraftig økning i nettbruken, i kombinasjon med en rask vekst i antall åpne faktakilder på nettet peker i retning av nettbaserte kilder vil dominere i fremtiden. Dette er en trend som bekreftes av de fallende utlånstallene for sakprosa for voksne (har ikke funnet statistikk for barn, men siden vi snakker om bøker som voksne kjøper til barn, er voksnes medievaner høyst relevante).
  2. En markant nedgang i salget av norskprodusert og oversatt faglitteratur for barn (tallene går dessverre bare til 2006, men trenden bekrefter det jeg ser på egne royaltystatements). Tar man høyde for at totalomsetningen på bøker fram mot samme år øker kraftig, ser tallene faktisk enda mørkere ut.
  3. Faglitteratur for barn og unge er om mulig enda mer avhengig av statsstøtte enn annen norsk litteratur. Genren eksisterte knapt før vi fikk en (prøve-)innkjøpsordning i 1996, og som mangeårig medlem av Kulturrådskomiteen og medredaktør for en fagbokserie kan jeg bekrefte at de 6,6 millioner som idag pumpes inn i fagboksystemet er avgjørende for at bøker som “Onkel Arne” blir utgitt på norsk.

Jeg kunne ha gjort mer av et annet hovedpoeng – mens voksensamfunnet omgir boka med et massivt støtteapparat, har nettkulturen vokst fram helt på egen hånd (boka er drivhusorkidéen, nettet løvetannen) – men lar det være med det. Poeng: man kan kalle en bokgenre med slike grunntall mye forskjellig, men “full vigør” ville neppe vært mitt førstevalg. ;-)

Den personlige bloggen som formidlerbase

Jan Omdahl har en god kommentar til Paul Boutins nekrolog over bloggen i Wired, som i mine øyne stiller seg i den kjedsommelig lange rekken av folk som mener at nye medier er dømt til å fortrenge de etablerte. Argumentet om at tjenester som Twitter og Facebook gjør bloggen overflødig, blir litt absurd sett i lys av vårt typiske medieforbruksmønster – folk flest har et fullstendig avslappet forhold til å bruke medier med røtter i renessansen samtidig med produkter av dotcomboomen. Vi er medieagnostikere, ikke medieseloter.

Som blogger har jeg ingen problemer med å spa opp bloggspesifikke argumenter. Jeg kunne peke på at trafikktallene mine, målt i unike besøk og antall kommentarer, sterkt indikerer at interessen for bloggen er økende. Jeg kunne, som Eirik Solheim i NRKBeta, vise til at jeg får svært mange oppdrag og henvendelser med utgangspunkt i bloggen(e). Eller rett og slett ta utgangspunkt i at jeg snart har blogget i seks år, et tidsrom innenfor hvilket tjenester som Twitter lett kan bli uhippe og forsvinne – sammen med dine data.

Dermed er det ikke sagt at ikke Facebook og Twitter er nyttige – jeg er selvsagt begge steder – bare at de ikke er istand til å dekke mine publiseringsbehov. Som Andrew Sullivan påpekte for en tid tilbake, finnes det mange og gode grunner til at et fagmenneske bør blogge. For meg blir det stadig mer åpenbart at bloggens hovedfunksjon er å tjene som en base for fagformidling på egne premisser.

Som skribent og formidler er jeg avhengig av å nå ut med mitt budskap via brede, etablerte kanaler som radio, fjernsyn, aviser og forlag. Det er effektivt, men har sin pris: jeg vil alltid måtte formidle på kanalens premisser. Selv om slingringsmonnet varierer – forlag er erfaringsmessig liberale, mens  fjernsyn har svært strenge rammebetingelser for f.eks. tidsbruk og form – gir bloggen meg full frihet til å formidle på den måten jeg måtte ønske meg, og styre debatten som måtte oppstå i etterkant.

I bloggen kan jeg ta opp emner jeg mener er viktige, men som det er vanskelig å få gjennomslag for i de etablerte kanalene – 2050-bloggen består nesten utelukkende av slike saker. Jeg kan bidra med innlegg til den generelle samfunnsdebatten, drive “spinnkontroll” når jeg mener at det gis et feilaktig bilde av det jeg står for, og engasjere journalister og andre medieaktører til debatt via f.eks. Twingly.

Prisen jeg betaler for å blogge at formidlingen blir mindre synlig. Via en opptreden i “Redaksjon én” når jeg langt flere mennesker enn med en posting her, for å si det slik. I alle fall på kort sikt. Den langsiktige statistikken ser antagelig annerledes ut: mens mye av det jeg formidler via andre kanaler forsvinner ut av syne etter kort tid (“sendt er glemt”, som man sier i TV-bransjen), blir innholdet i bloggen liggende åpent og søkbart så lenge jeg måtte ønske.

Hvis formidlingens adressat er en begrenset målgruppe, kan bloggpostinger være skummelt effektive. Folk egogoogler i langt større grad enn de nok er villige til å innrømme, og jeg ser resultatet i form av direkte tilbakemeldinger fra omtalte personer eller miljøer. I et intervju i Journalisten sammenligner jeg bloggen med en laserstråle: brukt på riktig måte er det vanskelig å finne en mer presis måte å formidle sitt budskap på, uhindret av eksterne rammebetingelser.

Interessant bloggkrim

Hva skjedde med Guro Bruun Hansen? framstår som en kriminalfortelling i bloggform, med foreløpig elleve kapitler som postinger offentliggjort siden begynnelsen av denne måneden. Utgangspunktet er forsvinningsnummeret til den fiktive (?) kvinnen Guro Bruun Hansen fra Horten, som det tydeligvis ikke går så veldig godt for:

Jeg gikk og tenkte på det som var kjernen i saken. Guro hadde fått saget av seg bena mens hun etter alt å dømme selv var i live. Kanskje levde hun ennå mens vi uten spor og uten fremgang lette etter henne. Et eller annet sted, i en kjeller, en låve eller i et lydtett rom som alt i forveien var forberedt til henne, lå hun kanskje bakbunnet med fantomsmerter i bena, kald og skitten.

Ideen er god og teksten lett og ledig skrevet, synd bare at fortellinger som inkluderer avsagde bein ikke helt er min greie. Men så snakker vi om en leser som la vekk Stieg “burde ha hatt en mye strengere redaktør” Larsson fordi han ble kvalm av den sadistiske voldtektsscenen i første bok.

Review: “Blogging” by Jill Walker Rettberg

Surely I’m not alone among Norwegian bloggers in regarding Jill Walker Rettberg as our local “mother blogger” – by her own account she started blogging in October 2000. For years she has been a leading researcher in the field of online social media, and she is frequently invited to comment on these issues in main-stream media. Therefore, I was looking forward to reading her recently published book Blogging, and pleasantly surprised when I received a review copy in the mail some time ago.

The aim of this book aims to give the reader a deep and wide overview of blogging as a genre, its history and relation to other genres and media, both on- and offline. Walker starts by defining the term, and then explains in detail how and why blogs such as Dooce.com and Kottke.org are typical examples of the genre. She puts the blog genre in its proper historical perspective, and goes on to show the similiarities and distinctions between blogs and other social networks.

Citizen journalism, as represented by Salam Pax and students who blogged their reactions to the Virginia Tech massacre, is well covered, as is commercial blogging in its various shapes and forms. There is also a very interesting (especially to someone with a background in the natural sciences) chapter on the narrative aspect of blogging, with subchapters on blogging a self-exploration and the distinction between fact and fiction.

The text is written in a light and engaging manner, with many fascinating tidbits of information. I did not know, for instance, that the playwright Bertolt Brecht described a vision of radio very similar to podcasting in 1932. And the concept of the The Gutenberg Parenthesis was a real eye-opener. The idea is that blogs and other social media are taking us back to the state that existed before the dominance of printed text, when teaching and entertainment was mainly oral and therefore dialogic.

All in all, Walker Rettberg covers an impressive amount of territory in a mere 176 pages. If there is one aspect of blogging I miss, it would be the connection between newspapers and blogs we find in Scandinavia. Here, a large segment of the blogging community uses the services provided by Verdens Gang, Norway’s largest newspaper and most popular website, at vgb.no. My impression is that this close relationship does influence the choice of subjects, as well as the comment and linking practices of many of the bloggers there.

Twingly, a commercial trackback service used by an increasing number of online newspapers, is part and parcel of the same phenomenon. The trackback pings are integrated with the newspaper story, allowing the blogger to give her or his perspective. When pinging newspapers with Twingly, I’ve also found that journalists use the service to engage in dialogue by commenting in my blog. Although local to Scandinavia, newspaper blogs and Twingly are interesting examples of mainstream media trying to connect with the blogging community.

This is only a minor complaint, however. “Blogging” puts a genre that is so often ignored or ridiculed as “pajama media”, on a firm academic footing without inundating the reader with academic terminology. I warmly recommend it to anyone affected by the explosive growth of web-based media, including parents, journalists and – perhaps most importantly – teachers. From now on, this book should be on the reading list of every teacher’s training academy.

VG: bedre sent enn aldri

Endelig har VG også innført Twingly, en ikke ubetydelig begivenhet som René Svendsen, redaksjonssjef i VG Nett, kommenterer slik:

Vi mener det beriker VG Netts artikler å vise frem gode blogger om temaene som artiklene tar opp. Vi vet det er mange dyktige blogger der ute, og de ønsker vi å vise frem. Hver dag er det ca 20 blogger som lenker til VG Netts artikler, men nå regner vi med at det vil bli flere.

Gratulerer! Eller ffffffffffffffffffffffffrttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttt, som tastaturpus Ada nettopp sa det. :-)

Oppdatering: Journalisten følger opp saken. Og ganske som jeg trodde har VG en strategi for å hanskes med Twingly-spam.

Dette – en pervertert ytring

Via Torgrim Eggen fant jeg Andreas Wieses kostelige intervju med Dag Solstad (kudos til Lars Eivind Bones for å ha oppsummert intervjuobjektets grunnholdning i sitt portrett, forøvrig). Jeg har blogget om mannens stadig snodigere uttalelser tidligere, men nå får jeg følelsen av at Solstad-bashing er blitt som å gå på drontejakt med klubbe. Han er så lett å ta, mannen, at det nesten gir vond smak i munnen. Vi snakker om et intervju der omtrent alle Wieses spørsmål resulterer i et merkelig svar fra Solstad. Et eksempel:

Jeg er for trykkefriheten, slik den er formulert i vår grunnlov. Det er den perverterte ytringsfriheten, slik den kommer til uttrykk i blogger, som for eksempel hos dere i Dagbladet, eller slik NRK og andre TV-medier lar den komme til uttrykk i innsendte meldinger under debatter, jeg reagerer mot.

Den første setningen (som attåptil gjentas i intervjuet) snek seg elegant forbi Wiese, til tross for at den helt klart fortjener et oppfølgingsspørsmål. I våre dager inneholder §100 nemlig ikke noe om trykkefrihet i det hele tatt. Enten vet Dag Solstad ikke hva han snakker om (en høyst realistisk mulighet), eller så henviser han til en tidligere versjon av grunnloven, for alt jeg vet den aller første. I så fall er dette Solstads ytringsfrihetsideal:

Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsetligen og aabenbar enten selv har viist, eller tilskyndet andre til Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod nogen. Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.

En lang rekke unntak fra trykkefriheten, med andre ord. Som en som har ytringsfrihet som en forutsetning for sitt virke, og som for øyeblikket reiser rundt og forteller ungdom at kristendommen er en dommedagsreligion, må jeg si at jeg langt foretrekker 2008-versjonen. Ellers er det synd at Samtiden/Litteraturhuset forsøker å dra igang en debatt om ytringsfrihet, for så å hindre folk i å filme innlegget som skal starte debatten, samtidig som Samtidens nettsted er nede. Her skal det tydeligvis debatteres på papir – en grei måte understreke Solstads poeng med trykkefrihet på, kanskje? ;-)

Utvalgte 2050-postinger

Shells energiscenarier for 2050
I likhet med en rekke andre store oljeselskaper (typifisert med BP som redefinerte forkortelsen til Beyond Petroleum) jobber Shell med scenarier for en verden med mindre olje…

Norges befolkning fram mot 2060
Igår la Statistisk sentralbyrå fram prognoser for framtidig folketall, eller framskrivninger som det heter på statistikerspråket. Tallene, som finnes på en egen nettside (se også SSBs befolkningsside) viser hvor vidtfavnende demografi er som forskningsområde…

Se inn i framtiden med Wikipedia
Selvsagt har Wikipedia en kategori som kalles Years in the future. Her kan du lese om spådommer for de aller fleste år i vårt århundre, og alle hundreår fram mot 3000…

Vellykket test av løftesystem for romheisen
I denne testen, utført av selskapet Liftport, var det tenkt at mini-heiskabinen skulle klatre 1,6 kilometer langs et bånd opp til en ballong. Isteden måtte man nøye seg med en oppstigning på drøyt 300 meter

Hipporoller – en enkel oppfinnelse som kan forandre verden
Google-gründer Larry Page snakker med Fortune Magazine om mulighetene for innovasjon som kan løse menneskehetens største utfordringer, som mangel på rent vann, det enorme helseproblemet trafikkulykker utgjør og mangel på billig solenergi…

Kroppen som strømkilde
Menneskekroppen er en effektiv energikilde. Selv en stillesittende person produserer rundt 100 W, mer enn nok til å drive en kraftig lyspære eller tre-fire bærbare datamaskiner….

Hvorfor kvier profesjonelle skribenter seg for blogging?

Kristine Løwe og Olav Anders Øvrebø skriver om den forlatte redaktørbloggen redaktorene.no. For en utenforstående framstår tanken om en blogg om mediespørsmål som forfattes av avisredaktører, som et svært fornuftig tiltak med et stort leserpotensiale. Likevel har altså denne bloggen råtnet på rot – sistepostingen var i overkant av et år siden. Olav Anders er inne på noen mulige forklaringer: redaktører flest er for travle til å ta seg tid til slikt, og de er redde for at bloggen skal bli for kjedelig.

Vi kan sikkert legge til en dæsj god, gammel konservatisme, sammen med frykten for å tape ansikt overfor kolleger i et ukjent medium. For egen regning vil jeg legge til et punkt til: motløshet. Det skrives ikke så mye om det, men la oss bare innrømme det: hvis ambisjonen med bloggingen er å nå utover vennekretsen, kan bloggpostinger ofte oppleves som rop i ørkenen. Man publiserer, og deretter får man ingen synlig bekreftelse på at postingen faktisk blir lest.

For profesjonelle skribenter, det være seg redaktører, journalister, forfattere eller akademikere, vil dette være en uvant situasjon. De fleste skribenter jobber i bedrifter eller institusjoner med et etablert marked. Skriver man en avisartikkel, kan man i utgangspunktet regne med å ha et stort antall lesere. For en redaktør eller journalist vil det å starte en blogg være det psykologiske motstykket til å starte en avis fra bunnen av, noe de færreste har gjort eller har et ønske om å gjøre.

Selv forfattere av smal skjønnlitteratur vil ha systemer som tidlig gir tilbakemelding, det være seg anmeldere, kolleger eller forlagsredaktører. I bloggosfæren er det sjelden slik. Der er man overlatt til seg selv, og må finne sin leserkrets på egen hånd. Jeg har nettopp startet en ny blogg, og merker hvor vanskelig det kan være å motivere seg til å skrive når man ikke vet hvem man skriver for, enn si om man har et publikum.

Mottoet for David Weinbergers blogg, “Let’s just see what happens”, er essensen av blogging på sitt beste, det tankestrømaktige, responsive og ofte tilfeldige som særpreger genren. Men for at det skal gi gode resultater, trengs tålmodighet og tid. Det kan høres paradoksalt ut, da nettet gjerne forbindes med flyktighet og umiddelbar behovstilfredsstillelse. Men det er ikke mer paradoksalt enn Wikipedias forsøk på bruke tusenvis av individualister med sterke meninger til å skape konsensusbasert kunnskap.

Twitter / astronewth

Jepp, nå har jeg også skaffet en Twitterkonto. Vet ikke helt hva jeg skal med den, men jeg skjønner at nettkredden min er minimal uten. Brukernavn: astronewth, det samme som i AIM, forøvrig. :-)