Category Archives: Bibliotek

Metadatatrøbbel i bokhylla.no

Mellom alle nedeperiodene siden lanseringen igår, har jeg da rukket å gjøre det enhver forfatter med respekt for seg selv er forpliktet til å gjøre fra nå av: å se på sine egne bøker på bokhylla.no. Jeg får to treff på egne bøker, Sola – vår egen stjerne og Fremtiden – hva skjer etter år 2000? På trefflista ser alt OK ut (selv om metadataene som tidligere nevnt ikke er videre informative for vanlige lesere), men når man klikker seg inn på hver enkelt tittel ser man dette:

sola-vaar

fremtiden-hva

Både Birgitte og Anne har vært viktige for de to bøkene, som henholdsvis min utmerkede illustratør og forlagsredaktør, men skrev bøkene gjorde de altså ikke. Basert på metadataene i trefflista er det litt vanskelig å se hva som har skjedd – det er i alle fall ikke at navn nummer to er byttet ut med navn nummer én, i så fall ville illustratør Ruben Eliassen stått som forfatter av “Sola”.

Hvorom alt er: at begge mine bøker og en lang rekke andre illustrerte bøker vises på denne måten, innebærer at brukere nok bør være forsiktige med å bruke informasjonen som leveres av bokhylla.nos database for øyeblikket.

Bokhylla.no: Gode anslag, men hovedoppgaven sviktes

Så ble Nasjonalbibliotekets prosjekt for formidling av innskannede bøker på nett omsider lansert, med brask og bram og (vil jeg anta) høytidelige taler. Bokhylla.no er her, selv om den direkte URLen i skrivende stund er nede og de fleste av oss bare har hatt sporadisk tilgang til nettstedet via www.nb.no/bokhylla.

I og med at jeg ved en rekke anledninger har kritisert Nasjonalbibliotekets manglende evne til formidling, skal jeg ærlig innrømme at jeg gikk til verket med måtelige forventninger. Førsteinntrykket var da heller ikke videre oppmuntrende. Snarere enn å se ut som et nettsted for bøker, fremstår bokhylla.no pr. nå som en nettutstilling om norsk litteratur gjennom fire tiår.

Når jeg klikker på lenken under “1990”, kommer jeg ikke som forventet til en oversikt over innskannede bøker fra 1990-tallet, men får isteden servert en omstendelig hyllest til Karl Ove Knausgård og Kulturrådet (som har gitt oss så mange spennende leseopplevelser gjennom tiårene). Kall meg vrien, men jeg sliter med å forstå hvordan setninger som denne virker veiledende til boksamlingen, enn si inspirerende til videre lesing:

I pamfletten Gudsskrekk som kom på Oktober i 2000 diskuterte kritiker og forfatter Torunn Borge samtidslitteraturens rammer i en stadig mer aggressiv populærorientert mediekultur, og introduserte begrepet om managementforfatteren.

Etter denne blindveien innser jeg at innfallsporten til det egentlige innholdet ligger i det lett synlige søkefeltet (plusspoeng for dét) øverst på siden. Jeg taster inn “Knausgård”, og får etter en tids venting treff på én bok av forfatteren – romanen Ute av verden. På listen over treff på navnet er dette informasjonen som gis om verket:

– Ute av verden : roman
Karl Ove Knausgård På ryggen: 1
Ute av verden I Karl Ove Knausgård Ute av verden roman Tiden Norsk Forlag…Omslagsdesign og layout: Yngve Knausgård Omslagsfoto: Jock Sturges Sats…igjen, var det langsomt, som 2. Knausgård 33 om han med det forsøkte å oppheve…

For en ikke-bibliotekar er det vanskelig å vurdere verkets relevans på grunnlag av det som ser ut som ubearbeidete metadata, og jeg kan bare håpe at det brukes ressurser på genuine presentasjoner etterhvert. Boka er flagget med et ikon med “Bøker” på grønn bakgrunn, hvilket ser til å være klarsignalet for at jeg kan lese den på skjerm. Et klikk på lenken og enda mere venting tar meg tilslutt til grensesnittet for skjermlesing, som ser slik ut:

knausgard1

Umiddelbart ser jeg mange forbedringer sammenlignet med pilotprosjektet for Nordområdene, som dannet grunnlag for denne satsingen. Grensesnittet er ryddig og greit, med viktige funksjoner samlet til venstre og på toppen som seg hør og bør. Pluss for bokmerkeknapp og deleknapp oppe til høyre, et lite minus for at det ikke er  mouseover-hint på den kjekke funksjonen med gule merkelapper som er “stukket inn” på sider i boka der søkeordet gir treff. Som helt ny bruker, fremgår det ikke umiddelbart for meg hva alt det gule betyr.

Den største nyvinningen er i mine øyne at det nå er mulig å peke rett til en side eller et oppslag i en bok. Denne pekeren tar deg rett til side 14 i verket over, for eksempel. Selv om vi er langt unna Steven Johnsons visjon om pekere til setninger og avsnitt i teksten, gjør dette det mulig å søke opp et sitat av en forfatter og peke til siden i boka som sitatet kommer fra. Det er lett å se for seg betydningen av dette for alt fra wikipedianere til skoleelever som skriver særoppgave. Nok et lite minus må gis for de ulogiske URLene, dog. Her har Store Norske gått foran med å standardisere på URLer som snl.no/Karl_Ove_Knausgård.

Å bla seg gjennom er også lett og raskt når man først er igang (det kan se ut som en cache-løsning ligger bak og laster inn hele bøker), men så kommer man til den store nedturen. For kvaliteten på de innskannede filene vi er ment å lese er skuffende dårlig. Bildet under er en skjermdump av øverste avsnitt på side 69 i verket. Det er i standardoppløsning (kalt “Lav”), og er såvidt jeg kan se av andre titler ganske representativ for det man må regne med om man vil lese boksider på skjerm.

Det går åpenbart på leseligheten løs når bokstaver er uskarpe eller ufullstendig gjengitt (er det en “a” eller en “æ” i femte setning, ord fire, for eksempel?), og det er vanskelig å tenke seg at noen er istand til å lese tekst av denne kvaliteten i lengre tid uten å pådra seg hodepine. Nå er det mulig å velge oppløsningalternativet “Høy”, men da blir sidene så store at man må scrolle mye selv på store flatskjermer. På en netbook, som jo er i ferd med å bli en standard i det ikke uviktige elev- og studentsegmentet, vil dette grensesnittet være utelukket.

Etter en del tids kampanjevirksomhet ble det klart at Nasjonalbiblioteket hadde tenkt å gjøre fritekster (bøker skrevet av forfattere som døde for mer enn 70 år siden) tilgjengelige for nedlasting. Og det finnes nå bøker på bokhylla.no som kan lastes ned i PDF-format, som for eksempel barneboka Fridtjof Nansen av Jacob B. Bull fra 1897. I skrivende stund er nettstedet altfor tregt til at det lar seg gjøre å laste ned PDF-fila, men når jeg får det til skal den testes på skjerm og leseplate.

Foreløpig konklusjon: En rekke gode anslag til tross, svikter bokhylla.no sin hovedoppgave. Det er lite som lokker leserne til lesing, og når systemet endelig somler seg til å vise fram en bok er kvaliteten for lav. For en utenforstående er det smertelig åpenbart at de som står bak tilbudet, ikke kan ha noen direkte økonomisk interesse av å trekke til seg mange brukere. Og med tanke på de tunge tekniske problemene bokhylla.no slet med på lanseringsdagen, er det kanskje like greit…

Oppdatering: Ifølge Dagsavisen forklarer Stig Bang ved Nasjonalbiblioteket ustabiliteten som manifesterte seg allerede under lanseringen igår på denne måten:

Problemene skyldtes stor pågang fra publikum, med køer på opptil flere hundre søk. Det tyder på at dette er en tjeneste som har vært imøtesett.

Noe særlig nærmere en offisiell bekreftelse på at bokhylla.no rett og slett ikke er ment å ha mange brukere, kommer vi neppe. Og forfatterforeningsleder Anne Oterholm kan umulig ha prøvd ut systemet før hun sammenlignet det med Spotify, av alle ting. ;-)

Slipp bøkene fri!

Det er tydelig at jeg ikke er alene om å mene at vi må hindre snevre særinteresser i å kapre vårt historiske, nasjonale bokdigitaliseringsprosjekt. I den anledning har jeg opprettet Facebook-gruppa “Slipp bøkene fri”, som tar til orde for at bøker som skannes inn for skattemidler av Nasjonalbiblioteket, og som er falt i det fri (det vil si at det er mer enn 70 år siden forfatteren døde) ikke skal begrenses til å leses på nettet, av folk med norske IP-adresser.

img_1330

Det vi anmoder om er at de digitale råfilene det frie materialet gjøres tilgjengelige for offentligheten, slik at hvem som helst kan lage en versjon som f.eks. kan leses på en Sony Reader-leseplate (se over), en mobiltelefon eller skrives ut på en POD-maskin. Dette angår ikke bare oss som privatpersoner, men også bibliotekene. Som Magnus påpeker i en kommentar til min forrige posting, gir Kopinorsjef Yngve Slettholm inntrykk av at biblioteksektoren skal betale for absolutt alt, det være seg fritt eller ufritt.

Oppdatering kl. 14:30
Stig Bang i NBdigital sendte følgende epost til kommentator Tiram: “Bøker som er falt i det fri, skal være fritt tilgjengelige på nett, og også nedlastbare som pdf.” Power to the people, sier jeg bare. :-)

Oppdatering kl. 16:15
På epostlista Biblioteknorge ligger det nå en nærmere redegjørelse fra to ansatte i Nasjonalbiblioteket. Kortversjon: fritt materiale skal være gratis tilgjengelig på nettet, og det kommer nedlastbare PDFer etterhvert. Men de to ansattes sjef, Vigdis Moe Skarstein, har gitt uklare signaler på dette området, og det hefter stor usikkerhet ved avtalene som skal regulere frislippet av materialet – jamfør de to siste kommentarene i forrige posting.

Som man spør, får man svar…

Dagbladet kjører en serie der man spør skjønnlitterære forfattere om deres forhold til biblioteket, og ikke overraskende er bibliotek ekvivalent med et godt boktilbud for de fleste. Forfattere er intet, om ikke opptatte av å promotere egen næringsvirksomhet, må vite. Det minst anakronistiske svaret kommer fra Erlend Loe (vi snakker om en mann som blogger, tross alt), og selv han svarer slik når Dagbladet spør hva et bibliotek bør inneholde, utenom bøker:

Jeg synes det bør ha et godt utvalg av filmer, lydbøker, musikk, tidsskrifter og aviser. Arkiv med gamle ting på nett eller mikrofilm, slik at man kan finne ut hva som sto i ei avis i desember 1923, for eksempel, er også viktig. Det bør være tilgjengelig, men selvfølgelig ikke på alle bibliotek.

Jepp, det stemmer: bibliotekets digitale tjenester er tydeligvis kun interessante i den grad de kan brukes til å skaffe til veie “gamle ting”. Men hey, ordet “nett” ble da nevnt, og det er altså langt mer enn hva flertallet av hans skjønnlitterære kolleger presterer. Så får vi menige bibliotekbrukere bare krysse fingrene, og håpe på at forfatterne har fått absolutt minimal innflytelse på utformingen av den kommende Bibliotekmeldingen.

Jeg mener: hadde forfatterne fått bestemme den gang de første bibliotekene ble bygd, ville lokalene fremdeles være fulle av gamle ting lik den som ses under… ;-)

sumerian-clay-tablet

Er digital vannmerking fremtiden?

Fjerningen av DRM fra iTunes Store innebærer ikke at man har fjernet muligheten til å slå ned på ulovlig fildeling av innhold som er kjøpt der. All musikk som er kjøpt i iTunes vil fra nå av inneholde informasjon som gjør det mulig å etterspore en kjøper, som navn, kjøpstidspunkt og epostadresse. Deler av informasjonen kan avleses i iTunes og med teksteditorer, men den lar seg ikke enkelt fjerne (foreløpig).

Dette er det foreløpig mest ambisiøse forsøket på å erstatte DRM med digital vannmerking, det vil si teknikker som “baker inn” informasjon i datafiler uten å påvirke kvaliteten nevneverdig på andre måter. Selv om tunge aktører som Sony og Warner tidligere har tatt i bruk lignende teknikker, vil Apples inntreden åpenbart bety mye for den allmenne aksepten for vannmerking.

Den merkes i Slashdot-debatten jeg peker til over: til å være et tiltak som potensielt kan brukes til å saksøke fildelere, er stemningen usedvanlig gemyttlig. Det påpekes at man her har et kompromiss som lar kundene bli fullverdige eiere av innholdet de har kjøpt, samtidig som produsentene beholder et minstemål av kontroll. Og sant å si er det også der jeg befinner meg, med noen motforestillinger.

I utgangspunktet er den største vinningen at man kan bruke vannmerkede filer på de maskinene og den (lovlige) måten man selv ønsker. Det gjør det ikke bare lettere for privatkunder å kjøpe filmer, musikk og bøker, det åpner også for nye modeller for f.eks. bibliotekene. De er etter loven forpliktet til å begrense tilgangen til det utlånte materialet, noe som hittil har betydd at bibliotekene lå an til å bli storbrukere av DRM i fremtiden.

Med vannmerking kan man låne ut musikk, ebøker og video som er merket med utlånstidspunktet, til enhver maskin som er utstyrt med programvare som holder rede på lånetiden og sletter materialet etter utløp. Som jeg tidligere har påpekt, gir vannmerking bokbransjen en mulighet til å satse på ebøker uten at man fratar leserne retten til å låne bøker til venner, selge dem eller gi dem bort til et godt formål osv.

Men vannmerking er selvsagt ikke uproblematisk. Fra produsentsiden vil det bli innvendt at vannmerker som er vanskelige å fjerne i dag, raskt vil kunne “strippes” vekk med programvare når crackerne skifter fokus fra DRM. For kjøperne innebærer lagring av personopplysninger i et utall små og store datafiler en åpenbar risiko. At epostadressen til kjøperen av en iTunes-fil er lesbar med en teksteditor, inngir ikke akkurat tillit, for å si det slik.

En annen mulighet er at du kan bli etterforsket for ulovlig fildeling, uten å ha gjort noe galt. Det kan skje hvis noen stjeler din datamaskin eller musikkspiller med lovlig kjøpt musikk, og så begynner å dele innholdet på nettet. I Norge er det mer sannsynlig at det kan skje som resultat av lovlig fildeling. Åndsverkloven tillater fildeling mellom venner, så du er altså i din fulle rett til å gi den vannmerkede musikkfila du kjøper på iTunes idag, til en venn.

Når fila vel er gitt bort, har du ikke lenger kontroll over den. Hvis vennen din velger å dele fila ulovlig, er det ditt navn som eventuelt fanges opp av sporingsprogramvare. Og før du aner ordet av det, dumper et pengekrav fra rettighetshavernes advokater ned i postkassen din. På den annen side vil kombinasjonen av lovlig fildeling og vannmerking gjøre det stadig vanskeligere å straffeforfølge fildelere, simpelthen fordi så mange filer med ulik eierinformasjon vil være i “fri flyt” i ungdomsmiljøer.

Dermed kan vannmerking føre til overvåking og filtrering av nettet i en hittil ukjent skala, og utløse krav om ytterligere innstramming av lovverket. I Norge er det for eksempel mange i kulturlivet som mener at den lovfestede retten til å dele filer med venner er et hull i lovverket som må bør lukkes snarest. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, er digital vannmerking et langt mindre drakonisk tiltak enn de mange mislykkede forsøkene på DRM vi har sett det siste tiåret.