Arkiv for Bibliotek

Biblioteket i 2019

Bibliotekscenario i fremtidsbloggen, for den som skulle være interessert i slik. :-)

Share/Bookmark

Er digital vannmerking fremtiden?

Fjerningen av DRM fra iTunes Store innebærer ikke at man har fjernet muligheten til å slå ned på ulovlig fildeling av innhold som er kjøpt der. All musikk som er kjøpt i iTunes vil fra nå av inneholde informasjon som gjør det mulig å etterspore en kjøper, som navn, kjøpstidspunkt og epostadresse. Deler av informasjonen kan avleses i iTunes og med teksteditorer, men den lar seg ikke enkelt fjerne (foreløpig).

Dette er det foreløpig mest ambisiøse forsøket på å erstatte DRM med digital vannmerking, det vil si teknikker som “baker inn” informasjon i datafiler uten å påvirke kvaliteten nevneverdig på andre måter. Selv om tunge aktører som Sony og Warner tidligere har tatt i bruk lignende teknikker, vil Apples inntreden åpenbart bety mye for den allmenne aksepten for vannmerking.

Den merkes i Slashdot-debatten jeg peker til over: til å være et tiltak som potensielt kan brukes til å saksøke fildelere, er stemningen usedvanlig gemyttlig. Det påpekes at man her har et kompromiss som lar kundene bli fullverdige eiere av innholdet de har kjøpt, samtidig som produsentene beholder et minstemål av kontroll. Og sant å si er det også der jeg befinner meg, med noen motforestillinger.

I utgangspunktet er den største vinningen at man kan bruke vannmerkede filer på de maskinene og den (lovlige) måten man selv ønsker. Det gjør det ikke bare lettere for privatkunder å kjøpe filmer, musikk og bøker, det åpner også for nye modeller for f.eks. bibliotekene. De er etter loven forpliktet til å begrense tilgangen til det utlånte materialet, noe som hittil har betydd at bibliotekene lå an til å bli storbrukere av DRM i fremtiden.

Med vannmerking kan man låne ut musikk, ebøker og video som er merket med utlånstidspunktet, til enhver maskin som er utstyrt med programvare som holder rede på lånetiden og sletter materialet etter utløp. Som jeg tidligere har påpekt, gir vannmerking bokbransjen en mulighet til å satse på ebøker uten at man fratar leserne retten til å låne bøker til venner, selge dem eller gi dem bort til et godt formål osv.

Men vannmerking er selvsagt ikke uproblematisk. Fra produsentsiden vil det bli innvendt at vannmerker som er vanskelige å fjerne i dag, raskt vil kunne “strippes” vekk med programvare når crackerne skifter fokus fra DRM. For kjøperne innebærer lagring av personopplysninger i et utall små og store datafiler en åpenbar risiko. At epostadressen til kjøperen av en iTunes-fil er lesbar med en teksteditor, inngir ikke akkurat tillit, for å si det slik.

En annen mulighet er at du kan bli etterforsket for ulovlig fildeling, uten å ha gjort noe galt. Det kan skje hvis noen stjeler din datamaskin eller musikkspiller med lovlig kjøpt musikk, og så begynner å dele innholdet på nettet. I Norge er det mer sannsynlig at det kan skje som resultat av lovlig fildeling. Åndsverkloven tillater fildeling mellom venner, så du er altså i din fulle rett til å gi den vannmerkede musikkfila du kjøper på iTunes idag, til en venn.

Når fila vel er gitt bort, har du ikke lenger kontroll over den. Hvis vennen din velger å dele fila ulovlig, er det ditt navn som eventuelt fanges opp av sporingsprogramvare. Og før du aner ordet av det, dumper et pengekrav fra rettighetshavernes advokater ned i postkassen din. På den annen side vil kombinasjonen av lovlig fildeling og vannmerking gjøre det stadig vanskeligere å straffeforfølge fildelere, simpelthen fordi så mange filer med ulik eierinformasjon vil være i “fri flyt” i ungdomsmiljøer.

Dermed kan vannmerking føre til overvåking og filtrering av nettet i en hittil ukjent skala, og utløse krav om ytterligere innstramming av lovverket. I Norge er det for eksempel mange i kulturlivet som mener at den lovfestede retten til å dele filer med venner er et hull i lovverket som må bør lukkes snarest. Men uansett hvordan man vrir og vender på det, er digital vannmerking et langt mindre drakonisk tiltak enn de mange mislykkede forsøkene på DRM vi har sett det siste tiåret.

Hvor mange lesenettsteder trenger man egentlig?

I forsøket på å lokke barn og unge til å konsumere flere av forlagsbransjens produkter, har vi sett alt fra leseløver og lesehester til lesepirater. Men skal man tro Arne Svingen og Steffen Sørum i Dagbladet mangler vi lesesjefer, i denne sammenhengen unge lesere som er informert om ny norsk barne- og ungdomslitteratur skrevet av forfattere som Svingen og Sørum. Kjernen i lesesjef-strategien er et nettsted som skal se omtrent slik ut:

Ett nettsted og én papirkatalog som samler all barne- og ungdomslitteratur som kommer ut samme år. På nettsiden finnes lenker til hjemmesider, omslag, bilder og forlagsinformasjon om bøkene, og gjerne lydboksnutter, illustrasjoner og små tekstutdrag. Her er også informasjon til elevenes litteratur- og forfatteroppgaver. På nettsiden og i katalogen kan elever, lærere, barnehageansatte og foreldre gå inn og finne informasjon om årets barne- og ungdomslitteratur.

Om dette anakronistiske 1.0-konseptet virker kjent, skyldes det kanskje nettsteder som Barnebok.no, Barnebokkritikk.no, Bokpallen.no, Lesebua, Lesestafetten.no, tXt.no, Lesehulen.no, Barnelitteratur.no, Gi rom for lesing, Troll i Ord, Boksøk, Ønskebok.no, Skoleverkstedet eller Lesefrø. Tenk på en kombinasjon av “bok” eller “lese” og et annet ord, og sjansen er at stor for at noen der ute har funnet ut at akkurat den kreative sammenstillingen er det som skal til for å øke lesingen mellom to permer i Norge.

Ingen må tro at det stopper der, i et land av rause kulturpolitikere med begrenset nettkompetanse: Litteratursiden.no er underveis, og lenger ut i løpet kan man se for seg et tilnærmet endeløst antall nettsteder basert på bøkene som etterhvert skal tilgjengeliggjøres av NBDigital. Så selv om prosjekt Lesesjef tar til orde for å bruke en nettbokhandel i undervisningen, og i det store og hele representerer et simplistisk og antikvarisk syn på lesing, har det en sjanse til å få støtte.

I så fall bør rette offentlige myndighet skynde seg. Ifølge Domeneshop var lesesjef(en/er).no ledig da jeg skrev dette, men det skal ikke mye til før man er i samme situasjon som med bibliotek.no. A propos nettkompetanse, lizm. :-)

Google erobrer backlisten, og gjør halesalg til virkelighet

Google har inngått en avtale med den amerikanske forfatterforeningen og forleggerforeningen som saksøkte selskapet, melder BBC. Foreningene mottar 125 millioner dollar i et forlik, samtidig som Google forplikter seg til å opprette register over bokrettigheter, Book Rights Registry. Via registeret kan man forvalte rettighetene til bøker som ikke er falt i det fri, men som heller ikke er tilgjengelige i trykt form – det vil si den store majoriteten av bøker, som Ars Technica påpeker.

Forvaltningen vil i praksis innebære at forfattere får betalt for bruk og reklameinntekter av bøker som per idag ikke genererer noen inntekt i det hele tatt. For leserne vil det oftest innebære at man må registrere seg hos Google og opprette en “virtuell bokhylle” for å få tilgang til slike titler, og betale for bruk der forfatteren krever det. Folke- og universitetsbibliotek skal få fri tilgang – en avgjørende forutsetning for et prosjekt der bl.a. universitetsbibliotek har stått helt sentralt fra dag én.

Det er mye positivt å si om denne løsningen. Først og fremst: dette er noe så sjeldent som en genuint ny forretningsmodell for bokbransjen. Chris Andersons “Lange hale” har bare vært fascinerende teori for flertallet av innholdsprodusenter, da de færreste har kunnskap eller ressurser til å gjøre sine egne verker tilgjengelige etter at de er gått ut av trykk. Amerikanske forfattere vil nå få muligheten til å ha alle sine bøker i salg hele livet, og selv om flertallet neppe får store inntekter, kan det bli et hyggelig tilskudd i livets høst.

For leserne innebærer det Google Books blir et svært mye kraftigere redskap enn det er idag. Bøker som man tidligere måtte tråle gjennom nettantikvariater for å finne, vil være umiddelbart tilgjengelige i den virtuelle bokhyllen. For øyeblikket er det en begrensning at bøkene bare kan leses på books.google.com, men etterhvert som søkegiganten utvikler sine “cloud computing”-tjenester er det all mulig grunn til å tro at de også blir leselige på mobiltelefoner, for eksempel.

Men der Ars Technica ser ut til å mene at dette er en avtale der alle vinner, har jeg sterke motforestillinger. Den viktigste: med dette har den amerikanske bokbransjen bundet seg opp til ett enkelt firma og dets tekniske løsning for all overskuelig framtid, istedenfor å utvikle åpne standarder og kontrakter for tilgjengeliggjøring av bøker på nettet. Den samlede digitale backlisten står og faller med Googles skjebne, om man vil.

Forfatterne kommer til å tjene en neve dollar ekstra, men vil også miste blikket for alternative måter å viderebruke verkene sine på. Mangelen på konkurranse kan åpenbart bli et problem for leserne på sikt – har man først bygd opp en Google-bokhylle kan man ikke ta den med seg, eller finne et tilsvarende tilbud noe annet sted. Med dette har Google tatt et langt skritt videre på veien mot Googlezon. Det burde bekymre.

Oppdatering: Lessig kommenterer saken.

Alternativer til DRM i forlagsbransjen

Til uka skal jeg delta i et møte med Venstres stortingsgruppe, etter invitasjon fra Bokhandlerforeningen. Temaet er fildeling, og utgangspunktet er blant annet en rapport som nylig ble publisert av selvsamme forening. Nedenfor finnes mitt tilsvar til rapporten, som er sendt til alle relevante parter. Det finnes selvsagt også en PDF-utgave av dokumentet. Tips og kommentarer tas som vanlig imot med takk!


Alternativer til DRM i bokbransjen
Av Eirik Newth, 28. august 2008

Da Steve Jobs i vinter uttalte i et intervju at folk ikke leser bøker lenger, møtte han massiv motstand. Debatten raste på nettet i ukevis etterpå, og bekreftet det studier de senere årene har vist: boka som medium er under press, men den er på ingen måte i ferd med å dø ut. Liksom teateret ikke ble utkonkurrert av kinematografen, som i sin tur fant seg til rette med fjernsynet, vil boka leve side om side med de nye nettbaserte tekstmediene.

Nettet er faktisk blitt den viktigste arenaen for bokelskere. Verden over anmelder og kommenterer millioner av bibliofile på Amazon, blogger, legger inn boksamlingene sine på Librarything og anbefaler på Goodreads. Dette, sammen med eldrebølgen og et stadig økende utdanningsnivå er grunntrender som taler for bokas overlevelse i lang tid framover.

Men overlevelse er ikke det samme som blomstring. Tross salgsvekst i Norge, står det dårlig til med innovasjonsevnen i en tid da alle andre medier endrer seg radikalt. Kontrasten til avisene er slående, fordi nettavisenes raske vekst viser at det er mulig for en papirbasert bransje å lokke lesere med innhold på skjerm.

Avisene har klart denne overgangen uten å låse kundene fast i én bestemt teknologi og – ikke minst – uten lobbyering for stadig strengere lovverk og krig på bred front mot egne kunder. Her er avisene platebransjens rake motsetning i det som forlengst har utviklet seg til å bli den viktigste kulturkampen i vår tid. Desto mer skuffende er det da at Bokhandlerforeningen i en ellers svært grundig og interessant rapport om digitalisering av bokbransjen kommer til følgende konklusjon:

DRM (digital rights management) og kopibeskyttelse må være en del av dette arbeidet. Selv om dette strengt tatt ikke er bokhandelens område, er dette nøkkelen til å løse digital distribusjon på en forsvarlig måte og således en helt nødvendig del av bokhandelens løsning ift at man har en plass i verdikjeden.

Jeg har vanskelig for å se hvordan Bokhandlerforeningens ønske om å lage “en ordning som er en fornuftig avveining mellom kontroll for rettighetshavere, og frihet for kjøperne” lar seg forene med det uhyre strenge Kindle-systemet, som takket være gode salgstall og Amazons stadig mer dominerende stilling, er i ferd med å bli en de facto DRM-standard for bøker. I virkelighetens verden vil den norske bokbransjen måtte fravike ønsket om DRM med et menneskelig ansikt, skyve en bred kommersiell satsing på ebøker langt ut i det blå eller vurdere å gjøre som avisene og spre stoffet sitt uten kopibeskyttelse i det hele tatt.

Jeg har tidligere skrevet om dette spørsmålet for Dagbladet, og kom da med fire generelle forslag til hva kulturlivet bør gjøre for å overleve i framtidas nettøkonomi uten massiv overvåking og kopibeskyttelse: Direkte salg av innhold, annonser og sponsing, inntekter av bivirkninger og offentlige og kollektive ordninger. Nedenfor følger noen forslag som er mer bransjespesifikke.

1. Jobb med sosiologien, ikke mot den

Bokbransjen er ikke som musikkbransjen, hverken historisk, økonomisk eller markedsmessig. Den typiske bokkjøperen og -leseren er godt voksen og etablert, med høyere utdannelse enn gjennomsnittet. Antall leseminutter per dag øker jevnt med alderen, mens tallene for forbruk av musikk er stikk motsatt.

Alder, sosial status og utdannelse påvirker forholdet til teknologi, forbruk og lovverk. En 45 år gammel offentlig ansatt kvinne vil sannsynligvis ha et ganske forhold til fildeling enn en 15 år gammel skolegutt. Bokhandlerforeningens rapport inneholder faktisk en opplysning som støtter dette synet:

Lydbøkene har hatt en formidabel salgsvekst i det norske markedet de siste årene. Det er ikke lenger de svaksyntes produkt, nå er det helt vanlig å bruke lydbok, i form av CD-er, mp3filer, nedlastbare filer og digibøker. Dette gjør at forbrukeren blir mer og mer trent på å benytte bok i andre formater, men utvider også bokforbruket. Det er særlig forbrukerens erfaring fra nedlasting av musikk som kommer til nytte i deres omgang med lydbøker.

Salget av lydbøker øker kraftig, til tross for at kopiering og fildeling aldri har vært enklere enn nå (87 % av nordmenn hadde tilgang til hjemme-PC i 2007). Dette er en klar antydning om at det er forskjell på kjøpere av bøker og andre kulturprodukter, og at det kan finnes mer relevante kommersielle løsninger å sammenlikne med enn iTunes.

Nettbutikken til Deutsche Grammophon kan være et slikt eksempel. Det Universal-eide plateselskapet droppet DRM i fjor høst, og tilbyr nå tusenvis av innspillinger i MP3-format av høy kvalitet. Prisnivået er fornuftig, €10 for en dobbelt-CD og litt over euroen for enkeltspor, og sikkerhetskopier av filene man har kjøpt ligger tilgjengelige i nettbutikken for framtiden.

Ved å fjerne kopibeskyttelsen har Deutsche Grammophon ikke bare økt det potensielle markedet og unngått mange supportspørsmål, selskapet har valgt å behandle sine kunder som voksne, ansvarlige mennesker, og ikke som potensielle lovbrytere. Kontrasten til filmbransjen, som bombarderer sine lovlydige kunder med bråkete antipiratbudskap, kunne ikke være større.

Deutsche Grammophon er i noen henseende i en heldig situasjon, da klassisk musikk er et smalt kulturuttrykk med en godt voksen målgruppe. Som en middelaldrende, satt akademiker med hang til russiske orkesterverker er undertegnede antagelig ganske representativ: jeg har et ønske om høy lydkvalitet, forståelse for at produsentene må leve og evne og vilje til å betale.

Hvilket bringer meg til poenget. Det aller meste av det som utgis mellom to permer i Norge, ligger betydelig nærmere Neeme Järvi og Alban Berg på den kulturelle skalaen enn Shakira og Eminem. Boka er et smalkastingsmedium som i hovedsak er beregnet på etablerte voksne, og det begrenser i seg selv faren for omfattende fildeling. Et mer effektivt hinder mot internasjonal spredning enn språket vårt, skal man forøvrig lete lenge etter.

Jeg mener derfor det er godt grunnlag for å tro at man kan distribuere DRM-frie ebøker til norske lesere, uten at man får et vesentlig større tap enn det vi allerede lever godt med i bokbransjen (se “Dra nytte av delingskulturen” nedenfor). Det kan også gi mulighet for et større mangfold av forretningsmodeller. DRM krever sentraliserte, overvåkede løsninger, mens fri distribusjon av filer uten kopibeskyttelse gir fysiske bokhandlere spillerom til å finne lokale løsninger.

Det er bokhandleren i Bamako i Mali et godt eksempel på. Mamadou Coulibaly har utviklet en boks kalt “La Source”, en ombygd datamaskin som lar kundene overføre musikk, wikipedia-artikler, tekst, programvare og spill til USB-minnepinner via tre enkle knapper. Selv om “La Source” ser primitiv ut, er den basert på det avanserte operativsystemet Ubuntu Linux, og boksen gir kundene tilgang til langt flere data enn noe tilsvarende produkt i en bokhandler i det rike nord.

2. Dra nytte av delingskulturen
Noe av det mest forbløffende ved DRM på kulturprodukter er den manglende respekten for etablerte bruksmønstre. Så lenge folk har kunnet kjøpe kulturprodukter, har de betraktet produktet som sin eiendom og behandlet det deretter. Resultatet for bokas del er en stor og rik leserkultur, med vennelån, private gaver, garasjesalg, loppemarkeder, donasjoner, antikvariater og nettsteder som Bookcrossing som kjerneelementer.

Jeg har ennå til gode å møte et menneske i bokbransjen som mener dette er negativt – så lenge det skjer med fysiske produkter. Bransjefolk flest er også lesere, og nyter dermed godt av den lette tilgangen på gratis bøker, og det er ikke vanskelig å finne eksempler på at vennelån fungerer som effektiv viralmarkedsføring. I det store perspektivet sørger leserkulturen for et enormt tilfang av gratis eller svært billige bøker i en tid da boka globalt sett er under press. Verdien av dette burde være åpenbar.

Alt dette utraderes med Amazon Kindle, selvsagt, og i skrivende stund finnes det intet annet DRM-system som ivaretar mer enn en brøkdel av leserkulturen. Det kan se ut som om man har gitt seg hen til økonomisme av det mest primitive slaget: om ikke bokbransjen får inntekter av hver eneste tenkelige boktransaksjon, får det heller være med digitaliseringen. Inntrykket styrkes av at satsingen på nettet i sin alminnelighet er så lite raus: Et tiår etter at nettbruken i Norge tok av for alvor, ser de fleste bransjenettsteder ut som lavoppløselige versjoner av bokkataloger.

Nettet vrimler av aktører som har forvandlet Cluetrain-sentensen “markets are conversations” til suksess. Amazon er – ironisk i denne forbindelsen – et av få vellykkede eksempler fra bokbransjen. Et mer interessant case er Tor Books, et datterselskap av Macmillan. Tor har lenge vært et forlag litt utenom det vanlige: to av redaktørene er kjente bloggere, og en av forlagets viktigste forfattere er Cory Doctorow, som gir bort bøkene sine fra eget nettsted. De siste fire-fem årene har derfor Tor bygget seg opp betydelig troverdighet blant engelskspråklige bokelskere på nettet.

På Tors forlagsnettsted finner man pekere til podcaster, videoer og Myspace- og Facebooksider. I juli 2008 lanserte man Tor.com, som tar begrepet “forlagsnettsted” et langt skritt videre. Ved første øyekast minner det mest om en blogg, med innlegg av forlagets forfattere og ansatte, siste kommentarer, tags, RSS-feed og alt som ellers hører med. Her kan du også lese noveller, laste ned skjermbakgrunner basert på bokomslag og delta i debatten i brukerfora.

Lenge før lanseringen ga Tor bort gratis ebøker, i bytte mot en gyldig epostadresse man kunne sende forlagets nyhetsbrev til. Før lanseringen av det nye nettstedet arrangerte forlaget en konkurranse der alt som krevdes for å delta er at man oppgir epostadressen, og der det som kunne vinnes var en Asus Eee dekorert av en av forlagets illustratører. Ikke en pakke bøker, kaffekanne, sminkepung eller smykker, men verdens hotteste datamaskin for tida. Tor har fingeren på pulsen, med andre ord.

Poenget med Tor.com er ikke at nettstedet ser ut som en blogg, men at forlaget har forstått at vellykkede nettbedrifter snakker med sine kunder, noe som i sin tur forutsetter et minstemål av respekt. Et første skritt på veien mot å respektere generasjonen som kan bli framtidens bokkjøpere i Norge, er å stille spørsmålet om fravær av DRM fører til at vi får flere gratispassasjerer enn det vi har med dagens brukerkultur, og om det i så fall gir en netto negativ effekt på salget.

Neste skritt vil være å utforske andre metoder enn tvang, trusler og overvåkning for å få folk til å betale for seg. Hva må til for at norske, kommersielle aktører skal lokke til seg de mange engasjerte nordmennene som nå frekventerer Goodreads og Librarything? Hvordan belønner vi disse kundenes lojalitet, og hvordan bygger vi bro mellom nettsamfunn og fysisk bokhandel?

3. Bruk digitale vannmerker – med måte
Dersom biblioteket skal kunne dra nytte av ebøker og leseplater i stor skala, må man ha et minstemål av kontroll med datafilene. Nedlasting uten mulighet til å begrense lesetiden ville i praksis gjøre biblioteket til landets største ebokhandel, og det er verken bibliotekene eller bokbransjen interessert i. I et DRM-fritt system peker digitale vannmerker seg ut som den minst problematiske og teknisk sett enkleste måten å gjøre dette på.

Det digitale vannmerket er et tillegg til en datafil som gjør det mulig å spore den tilbake til en gitt kjøper eller låner. Bortsett fra dette er filen normal, og kan spilles av på en hvilken som helst maskin med programvare som støtter dette. Nettbokhandelen Ecobrain er et en av mange som tilbyr sine kunder vannmerkede PDF-filer, der kundens navn og bestillingsnummer står nederst på hver side.

For bibliotekene er dette viktig, da det innebærer at lånere ikke er avhengige av å eie en bestemt leseplate eller datamaskin med et gitt operativsystem (jamfør striden rundt den Windows-baserte Låtlån-tjenesten). Alt som kreves for utlån i fysisk bibliotek eller via nettet, er et lånekort med en ID som legges inn i vannmerket ved utlån, og programvare på leseenheten som sørger for å slette den lånte tittelen ved lånetidens slutt.

Hensikten med vannmerking er altså ikke å hindre (eller snarere å gi illusjonen av å hindre) tyvkopiering. Muligheten til å endre informasjonen i vannmerket gjør systemet lite avskrekkende for den som virkelig vil kopiere, og tilsvarende lite troverdig som grunnlag for straffeforfølgelse. Derimot kan vannmerking med ID-numre brukes i kommersiell sammenheng som utgangspunkt for et system med bonuspoeng, for eksempel.

Slike poeng kan vinnes ved å være en lojal kunde og deltaker på nettet, og kan like lett løses inn i fysiske bokhandlere som virtuelle, for eksempel i form av rabatt på POD-utgaver av ebøker man allerede har kjøpt.

4. Gå inn for en fornuftsbasert kulturpolitikk på nettet
Under parolen “Slipp kulturen fri” gikk landsmøtet i Venstre i 2007 inn for den mest radikale omleggingen av norsk åndsverklovgivning noensinne, med fri rett til sampling, kortere kommersiell opphavsrett og forbud mot DRM som andre hovedpunkter:

Dagens opphavsrettbestemmelser har gått ut på dato. Ett samfunn der kultur og kunnskap er fri og tilgjengelig for alle på like vilkår kommer hele samfunnet til gode. Det foregår i dag et utbredt og systematisk misbruk av opphavsretten fra de store distributørenes side, som motvirker både utbredelse og skaping av ny kultur.

Jeg har stor sans for disse synspunktene. Dagens opphavsrett var et produkt av utviklingstrekk på 1800-tallet, og det er åpenbart at den ga forfattere, bokhandlere og forlag grunnlaget for en økonomisk vekst som skapte bokbransjen vi ser idag. At boka i den vestlige verden så lenge var innbegrepet av det frie ord, kan vi takke opphavsretten for.

Men det begynner altså å bli en stund siden. Idag brukes opphavsretten som påskudd for å fjerne brukerrettigheter, overvåke mediebruk og straffe overtramp på stadig mer ekstremt vis, ofte uten at den tiltalte reell mulighet til å forsvare seg. Franz Kafka kunne ha hentet råmaterialet til “Prosessen” fra amerikanske fildelingsrettssaker (MPAA mener nå at man ikke trenger bevis for å bøtelegges for fildeling), og vi har en kulturminister som lufter tanken om å la plate- og filmselskapene få frata norske borgere en like grunnleggende nødvendighet som strøm og vann. Hvem som er ekstremistene i fildelingsdebatten er i høyeste grad åpent for diskusjon.

Venstres forslag har selvsagt små sjanser til å bli praktisk politikk. Da er forslaget til den britiske kulturministeren Andy Burnham om å innføre en “nettskatt” som fordeles til rettighetshaverne, mer realistisk. Aktivistorganisasjonen EFF har lenge tatt til orde for liknende tiltak, og undersøkelser blant svenske fildelere viser at de er villige til å betale en avgift dersom den går til produsentene. En slik ordning blir ikke enkel å forvalte i praksis, som Jan Omdahl påpeker i Dagbladet:

Det blir ingen enkel oppgave å tegne kartet for framtidas kulturøkonomi. En egen avgift eller bredbåndsskatt er neppe den enkleste modellen å få gjennomslag for. Da er det enklere å se for seg en modell der det inngås en avtale mellom rettighetsorganisasjonen TONO og norske mobil- og bredbåndsleverandører, som gjør det mulig for den enkelte å kjøpe abonnementer der fri nedlasting er inkludert i prisen.

Problemene til tross, er dette når alt kommer til alt utgangspunktet for et kompromiss som produsenter og prosumenter kan leve med. Samtidig må man arbeide for å integrere nettet i kulturpolitikken som helhet. Momsen på ebøker må fjernes, og titler som aldri blir utgitt på papir må få mulighet til bibliotekstøtte på linje med dagens innkjøpsordninger.

I 2014 skal én prosent av statsbudsjettet gå til kulturformål. Det er all grunn til å tro at støtteordningene fremdeles vil favorisere gamle kulturuttrykk, men selv en liten prosentandel av kulturbudsjettet om seks år kan komme til å bety mye for norske nettprodusenter.

Konklusjon
I årevis har undertegnede argumentert for at mangelen på konkret kunnskap om lesing og lesere har hemmet bokbransjens utvikling. Et bedre eksempel enn satsingen på ebøker er vanskelig å finne: ingen kan si med sikkerhet hvordan norske boklesere vil reagere på et bredt spekter av ubeskyttede kulturprodukter, simpelthen fordi ingen har tatt seg bryderiet med å gjennomføre seriøs forskning eller forsøk i større skala.

Resultatet er at bokbransjen uten motforestillinger har annammet platebransjens virkelighetsbeskrivelse. Like naturlig følger det at man svarer på den antatte utfordringen med en strategi som har bragt platebransjen inn i uføret Cory Doctorow treffende har omtalt som “a slow, spectacular suicide”.

Nok en gang: å gi leserne omfattende kontroll over boka er verken nytt eller radikalt – det er fremdeles gjeldende norm for papirutgivelser. Det nye med ebøker er muligheten for billig og enkel massespredning. Etter år av eskalerende ordbruk fra alle deltakere i denne debatten, er det godt mulig at potensielle kjøpere av ebøker trenger balansert kunnskap om de juridiske, økonomiske og sikkerhetsmessige konsekvensene av fildeling (amerikanske forsøk tyder på at opplysning alene kan være overraskende effektivt).

Men å innlede en slik læringsprosess ved å straffe leserne for noe de fleste av dem aldri har gjort seg skyldige i, enn si kunne tenke seg å gjøre, kan umulig være god pedagogikk. Eller sunn forretningssans, for den saks skyld.

Er nettlesing ulik annen lesing?

Det er alltid utmerkede New York Times som tar opp spørsmålet, som er svært viktig i en tid da folk flest i det rike nord tilbringer langt mer tid på nettet enn med nesa mellom to permer. Selvsagt finner man de velkjente frontlinjene, med teknologientusiaster og tradisjonalister på hver sin side. Sistnevntes holdning kommer godt til uttrykk i følgende sitat fra Pulitzerprisvinneren David McCullough:

Learning is not to be found on a printout. It’s not on call at the touch of the finger. Learning is acquired mainly from books, and most readily from great books.

Den slående arrogansen i holdningen McCullough legger for dagen – han sier i praksis at den eneste formen for lærdom som har noen verdi, er den han representerer – er en jeg fremdeles møter på mine reiser og samtaler med lærere, bibliotekarer og representanter for akademia. Joda, nettet kan være et greit tilskudd, men det er noe eget ved boka. Jamfør populariteten til Bakke og Gokstads boksketsj, som jeg har sett forelesere bruke for å hamre inn et selvgodt poeng: se hvor enkel vår teknologi er å bruke.

Det er selvsagt rav, ruskende galt. Boka er en informasjonsteknologi som krever svært mye av leseren. Virkelighetens bok-helpdesk er skolen, som bruker mange år på å lære elever å forstå innholdet mellom permene, med varierende grad av suksess. I NYT-artikkelen påpekes det at nettlesing faktisk kan være gavnlig for grupper som sliter med bøker, fordi tekstene ofte er kortere og ledsaget av illustrasjoner (for egen del vil jeg legge til at nettekster også kan leses høyt av programvare.)

Hvorom alt er, artikkelen bekrefter mitt inntrykk av at dette fremdeles er et område det er forsket lite på. Istedenfor å se på lesing som en medieagnostisk aktivitet, slik ungdom åpenbart gjør, har forskningsmiljøene vært mest opptatt av hvordan nettet utkonkurrerer boka. Derfor er det vanskelig å finne tall for hvor stor andel av tiden foran skjermen som går med til lesing (med tanke på nettavisenes og wikipedias popularitet er det grunn til å tro at andelen er høy), vi vet for lite om hva slags lesekompetanse nettlesing gir, og enda mindre om hvordan nettlesing påvirker annen lesing.

Har lesing av fragmentert tekst gjort oss mer illojale som tekstkonsumenter, slik flerkanalsamfunnet gjorde oss til TV-zappere? Jeg vil tro det er slik, men utover den stadig økende populariteten til billigbøker (som gjør bøker til et bruksobjekt det er lett å legge fra seg) har jeg lite å støtte antagelsen på. Til neste år skal PISA-undersøkelsene utvides med et segment som tar for seg digital lesekompetanse. Jeg imøteser resultatene med spenning – for meg som skribent har det langt mer enn akademisk interesse.

(Via Plinius)

Digitaliseringsting…

Plinius blogger smart og morsomt om hvor mye forfatteres etterkommere kan regne med å få i vederlag om verkene de har rettigheter til blir digitalisert og lagt ut til nedlasting for alt folket. Kortversjon: det blir sannsynligvis svært billig for Staten, om utlånsstatistikkene ved landets største bibliotek er noe å gå etter. Lesere flest vil simpelthen ikke ha gamle bøker, og foretrekker (som rimelig kan være) å lese tekster fra vår egen tid.

En innvending mot dette synspunktet er at nedlastingen av eldre titler vil ta seg kraftig opp når tekstene digitaliseres. Søkbarhet i kombinasjon med et eventuelt anbefalingssystem vil gjøre det mye lettere å finne bøker man ikke visste at man ville ha, og logiske URLer vil generere trafikk fra eksterne nettsteder. Et framtidig NBDigital vil være åpent 24 timer i døgnet, 365 dager i året, og det vil ikke være ventelister på de digitale tekstene.

Jeg er ikke i tvil om at tilgjengeliggjøring av norske fritekster i stor skala vil øke bruken av eldre norske bøker – om ikke annet så fordi folk tilfeldigvis detter over dem via Google. Spørsmålet er hva slags bøker digitaliseringen vil fremme. Kan man f.eks. se for seg at klassikere som Wergeland, som fram til årets jubileum har slitt tungt i bibliotek og bokhandlere, vil få en ny vår? Gutenberg-prosjektet kan gi en nyttig pekepinn. Det har eksistert siden 1971, og distribuerer nå over tre millioner bøker i måneden. Prosjektet legger også ut statistikk, og per igår viste den at de 10 mest nedlastede forfatterne de siste 30 dagene var:

  1. Twain, Mark (39248)
  2. Thomson, J. Arthur (37084)
  3. Shakespeare, William (29799)
  4. Austen, Jane (29300)
  5. Dickens, Charles (28105)
  6. Miles, Alexander (27366)
  7. Thomson, Alexis (27366)
  8. Doyle, Arthur Conan, Sir (23679)
  9. Lacroix, Paul (20981)
  10. Verne, Jules (19211)

Ikke overraskende er seks av forfatterne på listen blant de beste og viktigste fra vår kulturkrets. Tallene i parentes indikerer antall nedlastinger, hvilket vil si at Gutenberg-prosjektet antagelig er en av de største leverandørene av f.eks. Mark Twains bøker til publikum. De ukjente navnene er mer interessante. De er på listen nedenfor, som viser de 10 mest nedlastede titlene de siste 30 dagene:

  1. The Outline of Science, Vol. 1 (of 4) by J. Arthur Thomson (36853)
  2. Manual of Surgery Volume First: General Surgery. Sixth Edition. by Miles and Thomson (27366)
  3. Manners, Custom and Dress During the Middle Ages and During the Renaissance Period by Paul Lacroix (20981)
  4. History of the United States by Charles A. Beard and Mary Ritter Beard (15546)
  5. Searchlights on Health by B. G. Jefferis and J. L. Nichols (15087)
  6. Illustrated History of Furniture by Frederick Litchfield (12801)
  7. Our Day by William Ambrose Spicer (12500)
  8. Little Journeys to the Homes of the Great – Volume 01 by Elbert Hubbard (11360)
  9. The People’s Common Sense Medical Adviser in Plain English by Ray Vaughn Pierce (10913)
  10. Woman as Decoration by Emily Burbank (9954)

Her er det altså bare fagbøker, av forfattere som er ukjente for de fleste av oss. Først på 14. plass kommer Jane Austens “Pride And Prejudice”. Hvorfor en gammel vitenskapshistorie og innføring i kirurgi topper listen, vet jeg ikke – kanskje er bøkene satt på en pensumliste? Uansett gir det et hint om at bruksmønsteret i et framtidig norsk digitalbibliotek kommer til å skille seg sterkt fra det vi finner i de fysiske bibliotekene. Å gå ut fra at NBDigital uten videre vil undergrave folkebibliotekene, slik enkelte foreningsbyråkrater gjør, er å undervurdere brukerne. Hvilket er ganske vanlig blant foreningsbyråkrater, når jeg tenker etter.

Plinius angripes i “Bok og bibliotek”

Redaktør Odd Letnes i tidsskriftet Bok og Bibliotek har et voldsomt angrep på Tord Høivik, AKA Plinius, for en bloggposting han skrev om digitalisering av statsstøttede kulturtidsskrifter. Argumentene er velkjente for de av oss som har brydd oss om innholdsproduksjon på nettet det siste tiåret, og Plinius har et godt tilsvar. Jeg forsøkte å også å legge inn et svar på BoB-sidene, men av ukjente årsaker ble innlegget kuttet midtveis. Derfor blogges det her:

Jøje meg. Dette var et sant sammensurium av argumenter og resonnementer, og det er vanskelig å se hvor man skal begynne. Men altså: det er intet ved forslaget om digital tilgjengeliggjøring av kulturtidsskrifter som er i strid med gjeldende åndsverklovgivning. Ingen har vel sagt det like ut, men det ligger i kortene at en digital modell også må medføre et økt honorar til bidragsyterne, for eksempel etter satsene som brukes i nettavisene.

Betaleren for digitaliseringen vil være være de samme som idag, dvs eierne og staten i samarbeid. Forlagene er foreløpig mer fremmede for å legge ut stoff enn avisene, men du skal ikke lenger enn til lærebokavdelingene for å finne folk som innser at forlag må endre seg (f.eks. i retning av å bli tjenesteleverandører) når prisen på innhold presses nedover av nettet.

Sammenlikningen av kulturprodukter med fysiske produkter er uholdbar, og det forundrer meg at en redaktør for et kulturtidsskrift gir seg ut på den galeien. Et kjerneargument for de mange statlige støtteordningene – og årsaken til at kulturprodukter er unntatt fra mange av konkurransebestemmelsene i Romatraktaten – er jo nettopp at tannpasta ikke er samtidsmusikk.

Melk og brød er nødvendighetsprodukter med utgangspunkt i en begrenset ressurs, kultur er det stikk motsatte. Det ser ikke ut til å være noen grense for hvor mye kultur menneskeheten er istand til å skape og distribuere, og det aller meste av den vil aldri være nødvendig for de fleste av oss. I en helt annen grad enn for noe fysisk produkt er kulturmarkedet derfor kjøpers, og digitaliseringen forsterker bare teknologiske og sosiologiske prosesser som har pågått gjennom tiår.

Hvilket bringer oss tilbake til kulturtidsskriftene: vi må alle ha vårt daglige brød, men opplagstallene til tidsskriftene avslører at bare en bitte liten del av det norske folk ser på dem som en nødvendighet. Det finnes intet altomfattende “vi” som villig til å betale for “Marg” eller “Vagant”, og det er nettopp derfor vi har produksjonsstøtte i form av f.eks. innkjøpsordninger.

Og bare så det er klart: ordninger bør vi fortsatt ha. Men jeg mener det både er betimelig og nødvendig å drøfte måten pengene brukes på, all den tid så mange av dem som finansierer ordningene over skatteseddelen åpenbart ikke nås av de samme ordningene. Brukstallene for internett er langt høyere enn besøkstallene for bibliotek, og i det perspektivet er det ikke urimelig å prøve ut digitalisering. Og hvem vet – kanskje kunne tidsskriftene til og med lære litt av erfaringen? Avisene har jo holdt på med dette i over et tiår allerede…

Det går framover med bokdigitaliseringen

Jeg tilbragte store deler av gårsdagen på seminar om digitalisering i biblioteket i Håndverkeren i Oslo. Jeg var med på å ta initiativ til dette som styremedlem i Norsk bibliotekforening, og var i det store og hele svært fornøyd med oppmøte og bidrag. Minst overraskende var – ikke uventet – Den norske Forleggerforening og Norsk Faglitterær Forfatter- og Oversetterforening. Mest spenstig var Bokhandlerforeningens Randi Øgrey og Nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein – deres innlegg bar sterkt preg av at det tenkes og arbeides strategisk i de to organisasjonene.

Jeg avsluttet ballet med en oppsummering av status for bokdigitaliseringsprosjekter, der jeg konkluderte med at det norske motstykket ikke bør modellere seg for mye på Google Books, som foreløpig ser ut til å ha vakt lite engasjement blant nettbrukere (jamfør den forbløffende mangelen på pekere til den etterhvert formidable tekstbasen). Isteden bør fokus være på Amazon.com og Wikipedia, og hva de gjør for å involvere brukerne. Etter arrangementet ble jeg intervjuet av Aftenposten, som oppsummerte hovedpoengene mine svært godt:

Når du finner en bok på Amazon, gir det tilgang til et helt lite univers av opplevelser. Det er anmeldelser og anbefalinger, både profesjonelle og av amatører. Dette er mulig fordi selskapet har skjønt at det er andre brukeres bevisste og ubevisste bidrag som gjør nettstedet interessant for brukerne. Se på norske Store Norske Leksikon, for eksempel. Det er helt dødt i forhold til Wikipedia.

Saken ble forøvrig fulgt opp i Computerworld. På tampen av et langt seminar ønsket jeg å være konkret, og foreslo at digitaliseringsmiljøene i Norge tok kontakt med det vi har av brukermiljøer (f.eks. Wikipedia) for å lære litt om hva som skal til for å få nordmenn til å skrive artikler som denne uten at man må involvere kulturbyråkratiet. Det handler med andre ord om å finne Amazons og Wikipedias hemmelige saus.

Tenåringer deler mer innhold enn noensinne

Det er konklusjonen i rapporten Teens and Social Media (PDF), som ble omtalt i Ars Technica nylig. Rapporten er en del av prosjektet Pew Internet & American Life, som jeg blogget om i 2005, og den viser altså en klar økning i produksjon og deling av egenskapt innhold:

39 percent of these teens share their own artistic creations like artwork, photos, stories, or videos (up from 33 percent in 2004), 28 percent have created their own online journal or blog (up from 19 percent), and 26 percent remix content they find online for their own creations (also up from 19 percent).

De nye tallene peker også entydig i retning av at amerikansk ungdom er blitt flinkere til å håndtere personvernproblematikken. 39 % av tenåringene begrenser adgang til opplastede fotografier “mesteparten av tiden”, mens bare 5 % legger ut fullt navn og adresse. Ungdommen er som vanlig bedre enn sitt rykte. I bunn og grunn er disse trendene helt som forventet. Sosiale nettmedier har jo det unike trekket at de oppdrar sine brukere, samtidig som brukerne utvikler mediene videre.

I 2005-postingen var jeg opptatt av at bokbaserte lesestimulerere burde bry seg om disse trendene. Idag tror jeg det er likegyldig hva det papirbaserte tekstmiljøet måtte finne på. Som NDLA-striden og innlegg som dette på epostlista Biblioteknorge viser, befinner myndighetene, bokbransjen og store deler av bibliotekvesenet seg i en tilstand av total fornektelse.

YouTube som kulturhistorisk arkiv

Forleden kveld hørte jeg uttrykket “Morning in America” brukt i et TV-program. Det er ikke veldig kjent for oss som ser USA utenfra, men jeg hadde vært borti det ofte nok til å ville finne ut hva det betydde. Wikipedia hadde som vanlig et godt svar: begrepet henviser til en legendarisk TV-annonse fra presidentvalgkampen i 1984 (da norske medier typisk nok var svært opptatt av at Ronald Reagans motkandidat hadde røtter på Vestlandet). Wikipedia kunne ikke vise meg annonsen, men det kunne selvsagt YouTube. Nedenfor sees førstetreffet fra søket på “morning in america”.

Det er mye man kunne si om filmen over – den forteller allverden om hvorfor Reagan vant en historisk seier i -84, og tyder på at reklamen har mistet litt subtilitet på veien (et enda bedre eksempel på dette er “The Bear” fra samme valgkamp) – men først og fremst sier den noe viktig om hvordan kunnskap formidles i vår tid. Populærkulturelle referanser som “morning in America” har aldri blitt ansett som særlig viktige i konvensjonell kunnskapsformidling: Store norske leksikon har intet om begrepet, og Britannica nevner det bare såvidt i en artikkel om Reagans presidentperiode.

Som David Weinberger har påpekt, gir Wikipedia et langt mer presist bilde enn Britannica av hvem vi er som kunnskaps- og kulturvesener, blant annet fordi førstnevnte har en langt videre definisjon av hvem som former kunnskap og kultur. Britannica har poeten Carl Sandburg som førstetreff på “morning in america”, men nevner ikke reklamemannen Hal Riney, som sto bak Reagan-filmene. I Britannicas univers er diktere viktigere premissleverandører enn reklamefolk. Fotfolket bak Wikipedia vet bedre.

Ditto YouTube. Som musikkjournalist Geir Rakvaag i Dagsavisen påpekte i en artikkel ifjor, er Youtube blitt verdens største kulturhistoriske filmarkiv. Du finner naturligvis ikke bare gamle amerikanske valgkampfilmer og japanske gameshow, men også den norske pop- og rockhistorien. Her kan du se unike klipp av band som Kjøtt, Jokke og Valentinerne og Wannskrækk (for å nevne noen eksempler som til de grader daterer meg). Alt sammen lagt ut av brukerne, og så å si alt sammen ulovlig.

Ja, for å laste opp “Morning in America” eller videoklipp av “Kjøtt” uten å spørre opphavsmannen, er i strid med opphavsretten. Samtidig er det åpenbart at denne formen for tyvlån ikke har samme virkning som de vanligste utslagene av ulovlig fildeling. Mye av stoffet er så gammelt at det neppe ville ha generert inntekter for opphavsmannen uansett, mens formidlingsverdien er høy. Om ungdommen virkelig er så historieløs som mange vil ha det til, er et arkiv som YouTube en svært fornuftig løsning – også for skolen. Vil du se Vidkun Quisling i Målselv i 1943 eller Mathias Rust lande på den Røde plass? YouTube har klipp av begge begivenheter.

Mens det finnes en rekke kommersielle alternativer til fildelingsnettverk, finnes det intet som tilsvarer YouTube-arkivet i bredde og dybde. Det er heller ikke lett å se for seg hvordan dette skulle gjøres på konvensjonelt vis, det vil si av et privat selskap eller en offentlig institusjon. Warner eller Sony har ingen kommersiell interesse av å dokumentere alt fra forlengst glemte norske bomberomband til Indias uavhengighet i 1947, og de store bibliotekene har verken ressursene eller bred nok kompetanse. Brukerskapt innhold er ikke bare et supplement til annet innhold, men er i ferd med å skape egne, uerstattelige tilbud.

Der kvad du vel, Tord

Tord Høivik skulle snakke om bibliotekstatistikk i Stavanger, men slapp aldri til fordi interessen var begredelig liten – i skarp kontrast til interessen for presentasjonen av barne- og ungdomslitteratur senere samme høst. Tord ser det som et symptom på et dypereliggende problem, og jeg kunne ikke være mer enig:

Bibliotekarene snakker ofte og gjerne om bibliotekets store betydning i samfunnet. Men de fleste resonnerer prinsippielt og kvalitativt – uten å vise til systematisk empiri. Profesjonen er ikke vant til å argumentere med tall.

Han kunne godt ha byttet ut “bibliotekarene” med “forfatterne” eller “forleggerne”, for faktum er at mangelen på interesse for statistikk hinsides salgstall gjennomsyrer hele bokbransjen. Nei, vi vet ikke hvorfor boksalget øker, mens antall leseminutter holder seg omtrent konstant. Vi vet heller ikke om folk leser bøker på en annen måte idag enn i 1980, selv om de høyst sannsynligvis gjør det.

Vi har ikke engang gode tall for bruken av bøkene som staten kjøper inn til bibliotekene. Det gjør det ikke bare vanskelig å lage gode strategier, men kan også komme til å koste bokbransjen og biblioteksektoren dyrt den dagen landet får en kulturminister som har et mer nytteorientert kultursyn enn den nåværende (og tro meg, det får vi). Boka har evig nok av bibliofile forsvarere, det som trengs framover er flere numerofile.

Multikulturalisme i praksis

russisk-skilt.jpg

Avtalen er historisk, men prosjektet…

Aftenposten skriver om avtalen som er inngått mellom Nasjonalbiblioteket og Faglitterær forfatterforening, som gjør det mulig å sette igang et prøveprosjekt med en norsk versjon av Google Book Search:


Aftenposten vet at det i første omgang er snakk om et pilotprosjekt med bøker fra nordområdene. Bøkene skal gjøres søkbare og kunne leses via bibliotekets nettside nb.no.

Etter å brukt Google Book Search et års tid merker jeg at min entusiasme har kjølnet betraktelig: jeg har oppdaget at det nå engang ikke er så mye av interesse å hente i forlengst glemt litteratur, og GBS’ grensesnitt er så fattig på funksjonalitet at det kvalifiserer til betegnelsen “begrensesnitt”. Om NBs prosjekt skal ha en sjanse, kommer mye til avhenge av hvordan man tilrettelegger stoffet. Et nødtørftig databasegrensesnitt er ikke veien, om målet er å gi kulturarven til hele folket. :-|

Dagens bannlyste ord: scrotum

Det er tydeligvis alt som skal til for at en prisvinnende barnebok skal fjernes fra hyllene i folke- og skolebibliotek i en rekke amerikanske delstater. At frykten for at barna skal korrumperes av barnebøker sitter i ryggmargen på mange over dammen, vises også i statistikken:

According to the American Library Association there were 405 known attempts to remove books in 2005 with JK Rowling’s Harry Potter series, which has been accused of endorsing witchcraft, the most high profile case.