Category Archives: Bibliotek

bokhylla.no får bedre visningskvalitet

Nasjonalbiblioteket har tatt kritikken jeg og andre rettet mot prosjektet bokhylla.no på alvor, og har ifølge internbloggen NBdigital βETA gjennomført en nyskanning av min bok Sola og min mors bok Iguana Iguana våkner. For meg ser resultatet mye bedre ut enn i originalversjonene: moiréproblemet er såvidt jeg kan se løst, fargeforskjellen mellom motstående sider på oppslag er omtrent som man vil finne i originalene, skriftkvaliteten er bedret og responstiden på server er spenstig i skrivende stund.

Mange takk til dem i Nasjonalbiblioteket som har jobbet effektivt for å løse problemet før skolestart, ikke minst IKT-sjef Svein Arne Solbakk som fikk jobben med å svare på ubehagelige mediespørsmål, og som tok utfordringen på strak arm. Så får vi håpe at NB nå har fått på plass rutiner som fanger opp feilene som uunngåelig vil oppstå i et prosjekt av denne skalaen, og at forfattere flest venner seg til å sjekke ut egne bøker på bokhylla.no og si tydelig fra om de finner noe som ikke holder mål.

E-sommerlektyre via Adobe Digital Editions – en guide

Jorunn og jeg er blitt enige om å lese det meste av sommerlektyren på hver vår Sony Reader (jeg beholder PRS-505, glad i papir-likheten som jeg er), og som ledd i det forsøket må vi selvsagt skaffe oss bøker. Jeg har sagt det før og sier det gjerne igjen: det store problemet med ebokmarkedet utenfor USA akkurat nå er mangel på tilbud til det som tross alt finnes av kjøpere. Det aller meste av det som utgis på papir havner aldri i ebokhandlere som Ebooks.com og Waterstones, og man er aldri trygg på at en ebokhandel selger til Norge.

Det store mangfoldet av formater hjelper heller ikke, selvsagt. Det nærmeste man nå er kommet en standard for ebokhandel utenfor Kindle-systemet er Adobe Digital Editions (ADE), som fungerer som en ebokhylle på skrivebordet ditt der du kan kjøpe/leie og låne ebøker, lese bøkene på skjerm og overføre dem til en eller flere Sony Readere. De fleste ebokhandlere støtter ADE, og selv om programvaren ikke er i nærheten av å være den iTunes-liknende applikasjonen vi alle håper på, er brukervennligheten helt grei om man følger riktig installasjonsprosedyre.

Det er til gjengjeld viktig, noe som understrekes av denne advarselen fra ebooks.com: “You must have the correct Readers installed on your computer BEFORE trying to download your order.” Det første punktet på programmet er imidlertid å skaffe seg en Adobe ID. Den får du ved å gå til ADE-hjemmesiden og registrere deg med brukernavn og passord. Vent på bekreftelse via epost, og logg deg så på ADE-kontoen din for å sjekke at alt fungerer som det skal.

adobe-digital-editions-2
ADE er et svært minimalistisk program, og ingen god
erstatning for Sony Reader-programvaren eller Calibre

Installasjonen er annerledes enn det du er vant til. Her er det ingen nedlasting og dobbeltklikk, isteden finner du et vindu på ADE-hjemmesiden, og installerer ved å klikke på instruksjonene der. ADE støtter Windows og OS X, selv om sistnevnte versjon ikke lar deg koble til og overføre filer til Sony Reader (man kan få det til ad omveier, men løsningen er ganske kluntete per idag). Når ADE er installert blir PCen din automatisk godkjent for lesing av DRM-beskyttede filer, og du er klar til å gå i butikken.

For å bruke ADE må du handle i ebokhandlere som støtter dette. Jeg valgte å prøve Waterstones, den store engelske bokhandlerkjeden som har satset tungt på Sony Reader. Netthandelløsningen er lite brukervennlig sammenlignet med det du er vant til fra Amazon (du får ikke ebøker som alternativ når du søker på pbøker, f.eks.), men jeg fant etterhvert fram til en ebok jeg hadde lyst på: Dark Summit: The Extraordinary True Story of Everest’s Most Controversial Season.

adobe-digital-editionsEbøker kan leses direkte på skjerm i ADE.

Jeg la den i handlekurven, registrerte meg som Waterstones-kunde, oppga kredittkortdetaljer, fikk dem godkjent og ble sendt til en peker til eboka. Og her kommer årsaken til det er lurt å ha ordnet Adobe ID på forhånd: eboka lastes direkte inn i ADE, og godkjennes kun for bruk på PCen din dersom du er logget på ADE med IDen din. I og med at jeg hadde gjort dette, gikk innlastingen kjapt og smertefritt, og boka var klar til lesing på PC-skjermen sekunder etter.

Deretter koblet jeg en PRS-505 til PCen, klikket OK for å godkjenne leseplaten for bruk, og kunne overføre fila fra ADE-biblioteket til leseplaten ved å dra og slippe. Fem minutter og 78 kroner etter at jeg bestemte meg for å kjøpe, var boka klar til lesing på leseplaten. Oppmuntret av dette gikk jeg til ebooks.com, som er en de største ebokhandlerne utenfor Kindle-systemet. Ebooks.com har ry på seg for å ikke selge utenfor USA/Canada, men boka jeg valgte var det ikke slike problemer med, og prisen på rundt femtilappen var det heller intet å si på.

Summa summarum: såsant du følger riktig prosedyre under installasjon, holder deg til Windows og ikke har noe imot de mange begrensningene som legges på DRM-beskyttede ebøker, er dette en helt grei måte å skaffe seg bøker på. Apple- eller Amazon-elegant er det ikke, men det fungerer. Slik ebokmarkedet er idag, er dét ikke noe å kimse av. :-)

Hvordan bør en digital innkjøpsordning se ut?

(Merk: Dette er en lang bloggposting, derfor finnes det også en PDF her.)

Et sikkert tegn på at vi begynner å nærme oss en bredere lansering av kommersielle ebøker i Norge, finner vi i den nylig publiserte Bibliotekmeldingens punkt 7.6, kalt E-boka og innkjøpsordningane:

I 2009 vil Norsk kulturråd starte ei prøveordning med innkjøp av e-bøker under innkjøpsordningane for litteratur. Slike innkjøp vil vere avhengig av mange faktorar, og Kulturrådet må i samråd med avtalepartane finne ut kva det er ein skal betale for, korleis betalinga skal fordelast på dei ulike ledda, og korleis produkta skal kjøpast inn og distribuerast til biblioteka og lesarane. Spørsmål om utsalspris, royalty og parallelle utgåver på papir og digitalt er nokre av dei mange faktorane som kjem inn i drøftingane.

Norsk Kulturråd setter ikke igang slike prosesser uten at det er grunnlag for det. Men som sitatet over viser, er det mye som gjenstår før man får en praktisk ordning på plass. Nå finnes det etablerte systemer for utlån av ebøker i bibliotek, det mest kjente i Norden er svenske elib.se, som leverer utlånsløsninger til en lang rekke folkebibliotek. Utlån og “tilbakelevering” (etter 28 dager blir bøkene uleselige) håndteres av leseprogramvare som Adobe Digital Editions, Microsoft Reader og Mobipocket.

Elib støtter også leseplater, så brukerne kan laste ned og lese lånte bøker på en privat iRex eller Sony Reader (modell PRS-505 og oppover). Elibs løsning baserer seg på DRM, som i prinsippet er mindre problematisk for  bibliotek enn ebokhandlere. Lånere verken har eller forventer å ha eiendomsrett til bibliotekboka, så det faktum at bøkene ikke kan videreselges, lånes eller gis bort betyr lite i denne konteksten. I daglig bruk kan det by på problemer, dog.

DRM gjør bruken mer tungvint – i tilfellet Adobe Digital Editions handler det blant annet om varierende stabilitet (jamfør disse tipsene på Elibs hjemmeside), og mange fleste løsninger er ikke tilgjengelige for Linux-brukere eller for dem som vil lese på mobiltelefoner. Bibliotekene vil også få problemer om det dukker opp nye leseplater som ikke støtter de eksisterende formatene, men først og fremst er det en reell fare for at kopibeskyttelse vil gi brukerne gammeldagse og lite hensiktsmessige løsninger.

I ettertid skal biblioteksektoren prise seg lykkelig over at prosjektet Låtlån ble lagt ned – i en verden av svært brukervennlige Spotify-aktige løsninger ville det begrensede systemet ha satt biblioteket i et dårlig lys. Her er det verdt å merke seg at digitalbok.no har valgt å selge ebøker fra CappelenDamm som vannmerkede og ukrypterte PDF-filer, som kan leses på alle slags lesemaskiner. Uansett hva slags teknisk løsning man baserer seg på, er det noen spørsmål som bør besvares av pilotprosjektene som gjennomføres før en ordning rulles ut i stor skala.

Bør det i det hele tatt være en innkjøpsordning?
Dagens innkjøpsordninger fungerer ved at det offentlige kjøper inn 1000/1550 eksemplarer av de fleste nye norske skjønnlitterære bøker (og et utvalg av faglitterære) og fordeler dem til landets bibliotek. Antall innkjøpte titler svarer sånn noenlunde til antall bibliotekfilialer i Norge, hvilket betyr ordningene sikrer at alle bibliotek har sitt eget eksemplar å tilby. Samtidig utgjør det innkjøpte antallet en så stor andel av et typisk førsteopplag i Norge at ordningene fungerer som en effektiv utgiverstøtte.

Enn så lenge er samsvaret mellom opplagstall og bibliotekfilialer godt nok til at man ikke bare kan forsvare ordningene for papirbøker, men også kan vurdere utvidelser til andre fysiske medier som tegneserier, CD-plater og spill. Problemet er imidlertid at det papirbaserte eksemplarbegrepet ikke gir mening for ebøker. Kjøper man en bok til Amazons Kindle-system har man i virkeligheten inngått en langvarig leiekontrakt, der utleier kontrollerer tilgangen og bestemmer bruksretten til en eller flere fysiske leseenheter.

Per idag gir Amazons brukslisens rett til å lese samme bok på opptil flere leseplater og iPhone/iPod samtidig, i fremtiden vil dette antagelig utvides til lesing på skjerm og andre mobile enheter. Dette snur begrepet om tilgjengelighet i bibliotek på hodet. En ebok vil ikke være “hjemmehørende” i det lokale biblioteket, men vil kunne lånes døgnet rundt fra brukernes datamaskiner og (forhåpentligvis etterhvert) mobiltelefoner.

Når vi samtidig vet at etterspørselen etter nyere norsk litteratur i bibliotek gjennomgående er ganske lav, og at antall brukere av leseplater lenge vil være mye mindre enn lesere av papirbøker, virker det urimelig å kjøpe inn 1000 brukslisenser hvis 100 i en sentral base gir like god tilgang for brukerne. I et bibliotekperspektiv ville den optimale løsningen være dynamisk, det vil si at antall brukslisenser står i et rimelig samsvar med etterspørselen etter bøker.

Her ligger det en åpenbar interessekonflikt mellom forlag/forfattere og bibliotek, siden førstnevnte ønsker seg forutsigbarhet og følgelig et fast (og høyest mulig) antall innkjøpte lisenser. På den annen side er produksjonsprosessen bak ebøker annerledes. Idag er ebøker flest et biprodukt fra papirprosessen som gjerne selges via bokhandlere, men i takt med at markedet utvikler seg vil vi stadig oftere se utgivelser som hopper over alle papirledd, inklusive bokhandelen. Lavere produksjonskostnader bør rimeligvis gi lavere støtte fra Kulturrådet.

Hvordan håndterer man grenseoppgangen mellom bibliotek og bokhandel?
Ebøker gjør det unødvendig å bevege seg til det fysiske biblioteket for å låne papirbøker. Dette, sammen med muligheten for å fornye via nettet, fjerner dagens hovedforskjell på kjøp og lån: når du eier papirboka, kan du ha den umiddelbart tilgjengelig hele tiden. Det vil heller ikke være noen fysisk forskjell på kjøpebok og lånebok – teksten på en leseplate ser lik ut, enten det er bibliotekets iRex eller den private man leser den på.

Forlag som satser på DRM-baserte ebokløsninger vil ironisk nok bidra til å viske ut forskjellene mellom bibliotek og bokhandlere ytterligere ved å frata brukerne kontroll over verket. Om brukeren kan låne en ebok med noenlunde samme bruksvilkår som en kjøpebok (ingen mulighet til å gi bort, låne bort eller selge den kjøpte boka), og kjøpeboka koster 250-300 kroner (slik Kristenn Einarsson og andre aktører i bokbransjen ser ut til å gå inn for), skal norske ebokhandlere slite tungt med å selge noe annet enn bestselgere i digital form.

I utgangspunket har bokbransjen kun seg selv å takke for at man forretningsmessig er på samme stadium som plateselskapene for fire-fem år siden – det snakkes fremdeles langt mer om de negative konsekvensene av fildeling enn om hvordan man forvandler fildelere til betalende kunder. Men i den grad utlån av ebøker kan rive grunnlaget vekk for en kommersiell ebokbransje i emning, blir det også Kulturrådets problem.

Planene om en digital innkjøpsordning må dessuten ses i lys av Nasjonalbibliotekets digitaliseringsprosjekter. I løpet av et tiår kan dagens bokhylla.no omfatte det aller meste av norsk litteratur før siste årtusenskifte. Materialet er ment å leses på skjerm, men det er en stadig mindre begrensning når prisen på bærbare maskiner er i fritt fall. Kombinasjonen av en godt utbygd ebok-innkjøpsordning og tekster eldre enn ti år gratis tilgjenglig på skjerm kan bli i meste laget for en bransje som selv i gode år driver temmelig marginalt.

Den enkleste veien ut av dette dilemmaet er også den teknisk sett mest primitive: låne ut leseplatene med ebøker lastet inn på forhånd, og kreve at den som vil bruke sin egen leseplate møter opp i biblioteket. Denne løsningen blir fort dyr (leseplater vil koste det samme som en minibærbar i overskuelig fremtid), den vil bli sett på som et forsøk på å hindre bibliotekets teknologiske utvikling (et svært viktig moment i moderne biblitoekarbeide) og den vil bli møtt med minimal forståelse av brukerne.

En annen mulighet er å begrense antall ganger man kan låne innenfor et gitt tidsrom: ønsker leseren lett tilgang til en ebok over tid, må vedkommende regne med å kjøpe den. En tredje er å forsinke innkjøpet av eboklisenser til bibliotekene (som jo i prinsippet kan gjøres tilgjengelig minutter etter at de er godkjent for innkjøp) lenge nok til at eboka rekker å bygge opp et visst salg i bokhandelen, alternativt sørge for at antall lisenser ikke er større enn at lånere flest tvinges til å stille seg på venteliste for mange av høstens bøker.

En fjerde løsning, og utvilsomt mitt førstevalg, er å ha færrest mulig begrensninger i utlånsvilkår men samtidig overvåke bruken nøye for å avdekke mulige positive og negative effekter. Digital distribusjon er intet om ikke fleksibel, og kan derfor tilpasses fortløpende om man f.eks. skulle se et katastrofalt fall i salg av smalere titler til leseplate.

Hvilke forleggere og utgivelser skal omfattes av ordningen?
På en ebokkonferanse nylig tok Bjarne Buset fra Gyldendal opp en av forlagenes bekymringer med ebøker i bibliotek: hvem skal levere bøkene som faller inn under innkjøpsordningen, og hvordan sikrer man kvaliteten om ordningen åpnes for alle? Med papirproduksjon finnes det en økonomisk terskel for publisering, med ebokproduksjon er alt det tekniske utstyret utenom datamaskinen gratis og fritt tilgjengelig for den som vil starte eget forlag.

Det er lett å se at Kulturrådet selv ikke vil ha kapasitet til å vurdere kvaliteten på alt som kommer inn, og dagens ordninger baserer seg på at språklig og faglig kontroll er gjort av forlegger på forhånd. Det vil med andre ord måtte trenges en terskel. Den kan være teknisk: man kan begrense innkjøp av ebøker til titler som utgis parallellt på papir. Den kan være økonomisk: man kan kreve at utgiver må være registrert i Brønnøysund, og/eller kreve en påmeldingsavgift lik den som nå avkreves forlag som ikke er medlemmer av Den norske forleggerforening.

Eller terskelen kan være kvalitetsmessig: en e-forlegger uten egen kapasitet “in-house” kan pålegges å dokumentere at nødvendige språkvask- og konsulenttjenester er innhentet. Under alle omstendigheter vil valgene som gjøres her, i stor grad avgjøre om en innkjøpsordning for ebøker vil sluse mer penger inn i allerede eksisterende forlagsstrukturer, eller stimulere til innovasjon.

Per idag finnes det titusenvis av nordmenn (enkelte anslag går i retning av 100 000) som jevnlig skriver på nettet. De aller fleste av disse leverer innhold av liten forlagsmessig interesse. Men om bare en promille eller to skriver på måter som faller innenfor rammene av en ordning, har Kulturrådet en mulighet til å stimulere til reell nyskapning i forlagsbransjen ved å slippe til stemmer som aldri har gått veien om et stort forlagshus i Oslo sentrum.

Hvordan sikrer man at ordningen fremstår som tidsmessig og rimelig?
Om en digital innkjøpsordning legger for store begrensninger på brukere og bibliotek, mister man en enestående mulighet til å ta litteraturformidling et langt skritt videre. Nettmedienes eksplosive vekst har blant mye annet ført til grunnleggende endringer i forholdet mellom formidler og publikum. Det merkes best i biblioteksektoren, som i stadig større grad orienterer seg mot ideen om arenaer for deltakelse og læring, snarere som et sted hvor leserne for gode råd om hva de bør lese.

Forlagene har ikke oppdaget det ennå, men nettsteder som Librarything og Goodreads har skapt genuint nye måter å formidle litteratur på, der formidlingen skjer fra leser til leser og informasjon sprer seg uhyre raskt. Det hele har skjedd uten noe større offentlig eller privat engasjement, og mye tyder på at slike sosiale nettsamfunn tiltrekker seg mange unge leserne – nettopp de som ofte er så vanskelige å nå med konvensjonell litteraturformidling.

Et svar på denne utfordringen kunne være å lage en sentral utlånsdatabase som gjør det lett for brukerne å peke til, kommentere og rangere bøkene som er tilgjengelige for utlån. Slik kan den voksende skaren av nettbibliotekarer gå aktivt ut på arenaene der nettleserne befinner seg, og vise potensielle lesere hvor få museklikk det er fra man registrerer sitt første nasjonale lånekort til man sitter med en ebok på mobiltelefonen eller mini-PCen.

Til sjuende og sist handler dette om den nye innkjøpsordningens legitimitet i det større nettmediesamfunnet den vil være en naturlig del av. En ordning som i all hovedsak betaler for DRM-beskyttede parallellutgaver av papirbøker utgitt av forleggerforeningsmedlemmer, vil fortone seg ganske annerledes og få en helt annen oppfølging fra nettbrukere enn enn en ordning som støtter åpne formater, en viss grad av brukermedvirkning og dessuten slipper til nye stemmer.

Foreløpig konklusjon

Det unike med en eventuell innkjøpsordning for ebøker er at den lenge vil forholde seg til et ungt marked for ebøker i Norge (tidligere innkjøpsordninger har tatt utgangspunkt i det godt etablerte papirbokmarkedet). Erfaringene med Amazons Kindle-system (som er langt mer profesjonelt og teknisk avansert enn noe vi kan vente å se på lenge i Norge) tyder på at det selv etter en bred og tung lansering vil gå mange år før omsetningen av ebøker utgjør mer enn noen promille av totalomsetningen.

Lønnsomheten er også lav i startfasen, som rimelig kan være. Dette tyder på at en innkjøpsordning kan bli avgjørende for om enkelte aktører i det hele tatt satser digitalt, og uansett kan komme til å påvirke alt fra pris og utgivelsesprofil på ebokmarkedet. I seg selv er det verken nytt eller negativt at Kulturrådet fungerer mer som Innovasjon Norge i en startfase. Men det fordrer en grundig gjennomdrøfting og konsekvensanalyse med utgangspunkt i ulike modeller, og ikke minst en oppfølging av prosjektet.

Teknisk sett er det lett å kartlegge bruken av ebøker, og derfor er det åpenbart at trafikkdata bør tilgjengelig for forskningsmiljøet, fortrinnsvis også sammen med tall som dokumenterer den økonomiske virkningen for utgiverne. Nettmediene er i sin natur langt flyktigere og mer dynamiske enn papirmediene, og man må være åpen for at formen og vinklingen på en innkjøpsordning for ebøker kan tilpasses underveis.

Jeg snakker om bokhylla.no med NTB

Ringvirkningene av mine bloggpostinger om bokhylla.no-prosjektet fortsetter å bre seg utover. Forleden dag hadde jeg besøk av en meget hyggelig og kompetent journalist og ditto fotograf fra NTB, som intervjuet og fotograferte meg i sakens anledning. Saken er blant annet annet gjengitt i dagens Dagsavisen, Dagbladet og Aftenposten, og jeg føler vel strengt tatt ikke behov for å sitere meg selv. Gakk hen og les. Derimot stusset jeg litt av et par uttalelser fra Nasjonalbibliotekets talsmann i saken, IT-ansvarlig Svein Arne Solbakk:

Skanningen er bra nok, men vi har hatt problemer med komprimeringen til visning på nett. Det har ført til at sidene, spesielt bildene, er blitt for utydelige. […] Dette [6000 besøkte bøker i løpet av de første driftsukene, min anm.] er ekstremt i biblioteksammenheng og veldig oppløftende for oss.

At dårlig komprimering kan forklare moiré, dårlig fargedypde og pixellering er velkjent for den som har lekt seg med bildebehandling, men jeg kan ikke skjønne hvordan det forklarer fargeforskjell mellom sider, skjemmende striper midt på oppslag og feil på justering og skala av dobbeltoppslag, slik jeg dokumenterer med min bok Sola – vår egen stjerne.

Jeg forstår at tid og økonomi kun tillater rekomprimering av alle bildefilene med andre parametre, men begriper likevel ikke at en publisist – som NB faktisk opptrer som her – ikke ser ut til å anerkjenne behovet for  kvalitetskontroll. Det burde ha ligget i det opprinnelige budsjettet, og hadde man ikke fått det burde prosjektet ha vært skjøvet ut i det blå til kvalitetskontrollen var på plass, slik jeg er inne på i intervjuet. Så nei, bokhylla.no skulle aldri vært åpnet i sin nåværende form.

Den andre setningen over er også interessant, fordi den sier noe om Nasjonalbibliotekets selvbilde. 6000 besøkte bøker de første fjorten dagene tilsvarer 430 besøkte bøker per dag. For å sette dette i perspektiv: i 2007 (som er det jeg fant tall for i farta) hadde Deichmanske bibliotek et bokutlån på 2,28 millioner bøker. Det tilsvarer over 6400 bøker hver dag, året rundt. Jeg vil tro en lang rekke biblioteker i Norge kommer godt over grensen for hva Nasjonalbiblioteket regner som “ekstremt”, både hva angår bokutlån og besøk på nettstedet.

I slutten av NTB-artikkelen varsler jeg at jeg vil vurdere å be om å få Sola fjernet om ikke feilene rettes opp. Den prosessen er nå satt igang, i og med at jeg sendte et brev til Kopinor på fredag. Det er Kopinor som har forhandlet på vegne av rettighetshaverne, også vi som ikke er medlem av forfatterforeninger, og forstår jeg Olav Torvund rett er denne organisasjonen dermed rette vedkommende. Nedenfor følger eposten jeg sendte – om du er frilanser og befinner deg i samme situasjon som meg, må du gjerne kopiere de delene du måtte trenge:

Til Kopinor v. ansvarlige for bokhylla.no-prosjektet

Jeg er rettighetshaver til to av bøkene som er skannet inn av Nasjonalbiblioteket og lagt ut på nettet i forbindelse med bokhylla.no, og henvender meg til Kopinor da jeg ikke er medlem av noen av organisasjonene som Kopinor forhandlet på vegne av da “Avtale om digital formidling” av bøker ble inngått.  Jeg har to spørsmål jeg håper at Kopinor kan hjelpe meg med.

1. Kvaliteten på digitaliseringen av en av mine to titler (“Sola – vår egen stjerne”, Bonnier Carlsen 1994) er dessverre av svært lav kvalitet. I skrivende stund er boka oppført med feil forfatter på hovedsiden (ref 1), og de innskannede sidene er skjemmet av en rekke grove tekniske feil (striper, feiljusterte sider, fargeforskjeller og moiŕe-mønster).

Resultatet er at bokas estetiske og faglige kvalitet er forringet i den grad at den ikke bør være tilgjengelig for publikum i sin nåværende form. Etter henvendelse til NB er jeg blitt informert om at man kjenner til problemet, men jeg har ikke fått noe tilsagn om når de ovennevnte feilene blir rettet opp.

I mine øyne er dette svaret ikke tilfredsstillende. Som kjent er det å publisere en bok under en annens navn et brudd på Åndsverklovens §3, første ledd. Kvaliteten på de innskannede sidene er også så lav at det kan være et brudd på annet ledd av samme paragraf. Ved stikkprøver har jeg konstatert at min bok ikke er alene om å ha slike problemer.

Jeg anmoder Kopinor, som min de facto representant i forhandlingene, om snarest å ta kontakt med Nasjonalbiblioteket, og sørge for at sistnevnte snarest skaffer seg en oversikt over hvor mange titler som er rammet av feil forfatterangivelse og lav kvalitet, samt fremlegger en tidsplan for når feilene skal være rettet.

Hvis Nasjonalbiblioteket ikke er istand til å gi et klart svar, ber jeg om at Kopinor trekker verket “Sola – vår egen stjerne” fra bokhylla.no, i tråd med §6 i “Avtale om digital formidling”. Se også Olav Torvunds kommentar til disse spørsmålene (ref 2).

2. Jeg kan ikke finne spesifikk informasjon om hvordan jeg får tilgang til min andel av midlene som genereres av bøkene jeg har liggende på bokhylla.no. Jeg er som sagt ikke medlem av noen forfatterforening, følgelig blir Kopinor rette mottaker for denne henvendelsen.

mvh

Eirik Newth

Referanser:
1: http://www.nb.no/utlevering/nb/27ac426de4f5fa658f906d419faeff6a
2: http://blogg.torvund.net/2009/06/04/kan-en-reproduksjon-bli-sa-darlig-at-den-er-krenkende/

Oppdatering 1: Ifølge Retriever er NTB-saken gått ut i 74 større og mindre aviser og nettaviser. Da burde det gode budskapet være vel og grundig spredt. Nå ser jeg også at Fremtiden fått riktig forfatternavn. Om denne saken havner på førstesiden av papir-VG blir kanskje også Sola rettet opp? ;-)

Oppdatering 2: Har fått et prompte og ryddig svar fra Kopinor, som bekreftet at bøker kan fjernes på oppfordring fra forfatteren via Kopinor. Siden Svein Solbakk ved NB mener at en rekomprimering vil gi mye bedre leselighet i løpet av et par måneder, har jeg kommet til at saken kan stå i bero til september.

Jeg fikk også opplyst at man ennå ikke har forhandlet om hvordan midlene fra bokhylla.no skal fordeles til rettighetshaverne, men at jeg når den tid kommer kan rette mitt krav direkte til Kopinor. Mer informasjon finnes på denne Kopinor-siden.

Look what they’ve done to my book, ma

Det meste av mitt forfatterskap har jeg jobbet med illustratører og fotografer, og derfor er jeg opptatt av bildekvaliteten i de digitaliserte bøkene som nå legges ut på bokhylla.no. Jeg har brukt endel tid på å studere bokhyllas produkter de siste dagene, og er kommet til at det dessverre også er mye å utsette på bildedigitaliseringen. Det ble smertelig åpenbart da jeg klikket meg gjennom min egen Sola – vår egen stjerne, som er rikt illustrert med fotografier, malerier, strektegninger og figurer.

sola1

Det første alvorlige problemet dukker opp på side 4 og 5, i form av en svært tydelig fargeforskjell på de to sidene som utgjør oppslaget over. Oppslaget deles i to av en lysende stripe som normalt ville tyd på at boka ikke har vært trykket hardt nok ned mot skanneren (hva slags system NB bruker vet jeg ikke). Venstre side har et påfallende blåstikk sammenlignet med originalen. Høyre side gjengir fargene riktigere, men er til gjengjeld blitt altfor mørk.

sola2

Dette oppslaget (side 26 og 27) domineres fullstendig av nok en skjemmende midtstripe, samt forskjell i farge, skala og skarphet mellom de to sidene. I forbindelse med produksjonen av e-utgaven av min mors bok Den lille vikingen fikk jeg litt erfaring med å digitalisere billedbøker med dobbeltoppslag, og jeg skal ikke påstå at det er enkelt. Det kan finnes forskjeller mellom sidene på et oppslag i en trykt bok som først viser seg når man har skannet den inn. Men selv som en autodidakt amatør klarte jeg i det minste å unngå resultater som det ovenstående.

rastr3

Illustrasjonen over (fra side 61) er ved illustratør og forfatter Ruben Eliassen, og er fullstendig ødelagt av et rutenett av mørke prikker som ikke finnes i den trykte utgaven. Prikkene man ser er moiré, et interferensmønster som kan oppstå når man bruker scanner på et bilde som er bygd opp av små punkter (slik bilder i bøker gjerne er). Å unngå moiré er digitalscanning 101, og det er intet mindre enn oppsiktsvekkende at man finner det på så mange fotografier og tegninger i Sola.

rastr

Et enda mer påfallende eksempel på moiré finnes på side 69: de flekkete pappdelene man ser her var jevnt grå og hvite i virkeligheten (jeg tok bildet) og selvsagt også i den trykte utgaven.

rastr-ugly

Skjermdumpen over viser et utsnitt av side 53 i høy oppløsning, og er kanskje det mest nedslående eksempelet i hele boka. Her har en kombinasjon av moiré, dårlig fargegjengivelse og pixellering (som bl.a. kan oppstå når man komprimerer bilder for hardt) forvandlet det som var to fine bilder til en nesten ugjenkjennelig grøt.

For å være sikker på at denne kritikken ikke var fullstendig urimelig, skannet jeg inn de to nederste bildene med eget utstyr. Jeg brukte min eldgamle og delvis defekte Canon-skanner (i sin tid kjøpt for 700 kroner), Linux-skanneprogrammet XSane og gratisprogrammet Gimp til beskjæring og reskalering fra original på 300 DPI, og fikk resultatene nedenfor i løpet av noen minutter.

Mine bilder er åpenbart bedre. Visuelt ligger de langt tettere opp til papiroriginalen, de er skarpere, har større fargedybde og bedre kontrast. Resultatet er at du i bildet av regnbuen ser trekk som helt viskes ut i NB-versjonen, som den andre og svakere regnbuen i bildet og den distinkte mørke himmelen mellom buene.

sola1-eirik

sola2-eirik

Jeg kjenner ingen glede over å vise hvor lett det er å gjøre en bedre jobb enn Nasjonalbiblioteket. Tvert imot: jeg blir bare oppgitt og trist over å se dyktige illustratører og fotografers åndsverk bli behandlet med så liten respekt og omtanke. Og selvsagt forstemmes jeg ved tanken på at dette på lengre sikt skal bli versjonen skoleelever på jakt etter stoff som Sola skal forholde seg til. Det er nesten så jeg er glad for å ikke bli kreditert som forfatter.

Jeg føler nesten for å briste ut i sang her jeg sitter. Nærmere bestemt denne gamle slageren av Melanie Safka (kanskje mer kjent for rulleskøytesangen sin), fra hvis første linje jeg har hentet inspirasjon til tittelen på postingen. Nyt YouTube-klippet nedenfor – det er vakreste du vil oppleve i denne postingen. :-)