Steve Jobs skaffet seg mange fiender i løpet av sine 56 år på Jorda, men også kolleger og venner beskriver ham som hensynsløs, uhøflig, kald, totalt overbevist om egen fortreffelighet og labil (det går i skriking og gråting om hverandre når ting går ham imot). Å lese om hvordan Jobs helt til det siste slet med distanse til sine aller nærmeste, gjør nesten vondt.

Jobs har aldri vært noe idol for meg, men Isaacson får meg til å synes synd på ham. For mang en hardcore fanboi vil jeg tro “Steve Jobs” byr på et og annet “Kor e alle helter hen“-øyeblikk.

Steve Jobs’ hippiefase inkluderte reise til India, guruer, barbenthet og østlig mystikk

Når det er sagt, viser erfaringen at det betyr lite for den langsiktige vurderingen at Steve Jobs kunne være en dr*ttsekk, ikke brydde seg om kroppshygiene (dette er Isaacson veldig opptatt av) og lot seg styre av underlige diettregimer (Apple skal ha fått sitt navn i en av Jobs’ fruktarianer-faser) i den grad at det kan ha tatt livet av ham. Mangt et skapende menneske har vært ufyselig i det private, uten at det overskygger deres bragder (Newton og Edison er to eksempler som faller meg inn i skrivende stund).

Jobs vil først og fremst bli husket for det han gjorde, og forfatteren han ga over 40 intervjuer til vil bli en hovedkilde for fremtidens historieskrivere. I det perspektivet både innfrir og skuffer Isaacson. Han gir et godt og detaljert bilde av prosessene som ledet fram til de siste årenes suksessprodukter, og som mange har påpekt er kapitlene som omhandler tiden i Pixar kanskje bokas mest interessante. Men forfatteren (som er en selverklært Apple-fan) blir for lite opptatt av å løfte blikket og se Apples utvikling i lys av bredere teknologitrender.

Så nei, boka får meg ikke til å skjønne hvordan Jobs’ epokegjørende Macintosh kunne tape i markedet for den langt døllere PCen fra IBM, for eksempel. Perioden da dette skjedde var kanskje den mest spennende i IT-historien så langt, men Isaacson lar det mest handle om Jobs’ stadig dårligere forhold til ledelsen i Apple. Dermed mister han anledningen til å sette et av hovedpersonens mest interessante trekk som innovatør – hans binære syn på virkeligheten – i sitt rette perspektiv.

Ifølge Isaacson kunne de fleste ting i Steve Jobs’ verden – fra mat og klær til biler – puttes i to kategorier: “awesome” eller “shit”. I hele sitt voksne liv jakter Jobs på perfeksjon: han brukte måneder på å finne den perfekte vaskemaskin, og intervjuet 67 sykepleiere før han fant tre han kunne leve med. Den samme perfeksjonistiske holdningen tok han med seg på jobben. Det er grunnen til selv innmaten i Apple-maskiner (som Jobs ikke ville at kundene skulle tukle med) var pent designet, for eksempel.

Det binære verdensbildet innebærer altså at Jobs gjennomgående avviser konkurrentenes produkter som “shit”. Og fordi Isaacson ikke graver dypere her, blir man sittende igjen med inntrykket av at Jobs var blind for hovedårsaken til at hans “awesome” produkter ikke eier verden idag. Som altså ikke var svikefull Apple-ledelse i et avgjørende øyeblikk eller motstandere som stjal alle hans beste ideer, men “godt nok”-prinsippet.

Flertallet av jordboere som i det hele tatt har råd til å bry seg om slikt, foretrekker i det daglige produkter som er gode nok for formålet de er ment å tjene. Godt nok-prinsippet er årsaken til at folk flest kjøper mat i billigkjeder og at Wikipedia knuser kommersielle oppslagsverk, for eksempel. Og viktig i denne konteksten: det er en hovedforklaring på at PCen i sin tid slo Apples Mac.

Jeg vet, for jeg var der og husker hvilke valg vi sto overfor. På 1980-tallet var ingen med interesse for IT i tvil om hvor unik Macintosh var. Men vi var heller ikke i tvil om prisen. Jeg husker hvordan jeg trålet datablader på jakt etter en Mac med riktige spesifikasjoner som passet et studentbudsjett, uten å lykkes. Midt på 1980-tallet var heller ikke IBM-maskinene billige, men der i gården skjønte man “godt nok”, lisensierte teknologien og oversvømmet markedet med billige PC-kloner.

Mac var fremdeles langt mer brukervennlig, men muligheten til å ha flere vinduer åpne samtidig betydde mindre i en tid da “data” gjerne var synonymt med énfunksjonsmaskin (jeg husker at skribenter pleide å kalle PCen for “tekstbehandler”). PCen var god nok for de fleste, og altså billigere. For folk flest meldte behovet for et grafisk grensesnitt seg for alvor med nettet. Da sto som kjent Microsoft klar med det ultimate “godt nok”-konseptet: Windows 3.0.

I disse dager opplever vi en slags repetisjon av denne historien i mobilmarkedet. Etter å ha vært kongen på haugen i smartfonmarkedet i flere år, er Apple nå grundig forbikjørt av Android i markedsandel. Teknisk sett kan iOS sikkert være overlegent Android på mange måter, men utfordreren har de samme fortrinnene som Windows i sin tid: det gjør en helt akseptabel jobb for de fleste brukere, og tilbyr et langt større pris- og produktspekter.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at Jobs må ha forstått dette på et eller annet plan, det går bare ikke fram av boka. Isteden blir det mye repetisjon av smålige utfall mot Bill Gates (regelerett flaut blir det når Jobs insisterer på at Gates’ filantropi er et utslag av manglende fantasi, for eksempel), og anklager om at andre stjeler Apples ideer. Jamfør den mye siterte uttalelsen om Android fra boka:

“I will spend my last dying breath if I need to, and I will spend every penny of Apple’s $40 billion in the bank, to right this wrong. I’m going to destroy Android, because it’s a stolen product. I’m willing to go thermonuclear war on this.”

Det snodige er at samme mann et annet sted i boka siterer Picassos berømte uttalelse om at store kunstnere stjeler fra de store. Eller som Jobs sa i et intervju i 1996: “We have always been shameless about stealing great ideas.” Senere forsøkte Apple å modifisere uttalelsen til “he meant that Apple’s designers and engineers took all manor of life experiences and used them to make Apple products fresh and innovative”.

I mine øyne fremstår den første uttalelsen som uforfalsket Jobs, mens den siste er skrevet av en infoavdeling som frykter konsekvensene av uttalelsen for selskapenes mange patentsøkmål. Hvorom alt er: Jobs var heldig nok til å bli voksen i en av de mest kreative regionene på kloden, og for meg er det åpenbart at han og produktene han skapte er et resultat av det (Malcolm Gladwell, som også har anmeldt biografien, har skrevet en utmerket artikkel om denne fasen av teknologihistorien).

Fra grafiske grensesnitt og musestyring til tavle-PCer og smarttelefoner med app stores: ideene var der ute i offentligheten, og mange av dem ble brukt av andre lenge før Apple. Her er jeg (og ingen kan beskylde meg for å være noen microsoftie) tilbøyelig til å være enig med Bill Gates, som i et der-skulle-jeg-gjerne-vært-flue-på veggen-møte med Jobs forsvarte seg mot tvyerianklagene slik:

“I think there’s more than one way of looking at it. I think it’s more like we both had this rich neighbor named Xerox and I broke into his house to steal the TV set and found out that you had already stolen it.”

Kanskje kan den moralske indignasjonen Jobs legger for dagen ha noe å gjøre med hans kunstsyn. Ja, for der Malcolm Gladwell er mest opptatt av å fremheve Jobs som en “tweaker” – en ingeniør som perfeksjonerer andre ideer – slås jeg av hvor pasjonert opptatt av billedkunst, musikk, arkitektur og design mannen var.

Jobs brukte ofte poenget med at Apple befant seg “on the corner of technology and liberal arts”. Det var åpenbart noe mer enn et reklameslagord, og et av de mest interessante kapitlene i boka handler om hvor hardt han kjempet for å gi iTunes den største og beste samlingen av Bob Dylans materiale.

(En digresjon her: det fremgår tydelig av biografien at Jobs var langt mindre opptatt av litteratur og tekstbaserte medier enn han var av lyd og bilde. Jeg har lenge argumentert med at Amazon har lykkes så mye bedre i ebokmarkedet enn Apple blant annet fordi Jeff Bezos viser en pasjon for boka – og eboka – som Jobs aldri la for dagen.)

I kunsten handler det selvsagt ikke om å være god nok. Det dreier seg om å eksellere på sitt valgte felt. Store kunstnere vet som regel hvor gode de er, de har ofte personligheten som følger med en slik selvinnsikt (Nerdrum, anyone?) og mener at de i stor grad kan heve seg over regler som gjelder for vanlige dødelige (jamfør vanen med å kjøre uten bilskilter og parkere i handikappsonen).

All kunst handler om å lære av andre, men det er de store kunstnerne som skjønner hvordan man kopierer. Dårlige kunstere lager dårlige kopier, verker som setter originalen i et dårlig lys. Jeg får følelsen av at Jobs voldsomme raseri i stor grad handlet om at konkurrentene laget så dårlige kopier av originalene. Windows var ikke bare shit, det var camp.

Den perfeksjonistiske holdningen, det ekstreme arbeidspresset og Jobs’ diktatoriske makt kan virke fremmed, for ikke å si skremmende, på de fleste av oss. Jeg vet at jeg ikke ville ha orket å arbeide under slike forhold. Men jeg vet også at dette ikke behøver å være et hinder for kreativitet. Tvert imot. Kunst- og teknologihistorien gir oss mange eksempler på storslagen innovasjon mot en bakgrunn av ekstremt arbeidspress, fattigdom og til og med krig og undertrykkelse.

Jeg kunne ha nevnt renessansen, som ikke akkurat var noe teselskap. Men mitt favoritteksempel på “ekstrem innovasjon” er Sergej Koroljov, hjernen bak det sovjetiske romprogrammet. Han begynte sin karriere som en av Stalins talløse politiske fanger, og blomstret som romskipsdesigner under den allmektige og labile Nikita Krustsjov. Romskipene som idag gir USA, Russland og Kina adgang til rommet er alle enten designet av Koroljov og hans team, eller direkte kopier av dem.

Problemet med innovasjon drevet frem under stort press av en dominerende personlighet, er åpenbar: det krever en spesiell mennesketype å ville underkaste seg slike arbeidsforhold, og man blir veldig avhengig av drivmotoren. Det sovjetiske romprogrammet uten Koroljov (og Krustsjov over ham) mistet raskt retning og tempo. Da Jobs forlot Apple, begynte det å gå utfor med selskapet. Med Jobs tilbake ved roret, begynte oppturen igjen.

Et av de mest talende øyeblikkene i boka kommer når Isaacson spør Jobs om han kan komme på noe annet selskap som bruker samme ledelsesmodell som Apple. Jobs blir svarløs, før han sier at bilindustrien en gang var slik. Det, mer enn noe annet, forteller hvor spesiell fortellingen om Jobs og Apple er i teknologihistorien – og hvilke enorme utfordringer selskapet han skapte står overfor nå.

Tallet er imponerende, med tanke på at USA er inne i en dyp økonomisk krise som gjør at lesemaskiner til mellom 139 og 500 dollar må komme langt ned på prioriteringslisten selv for mange middelklassefamilier. Det er tydeligvis potensiale for fortsatt vekst i markedet, når én av seks som ennå ikke er e-leser sier at det er sannsynlig at de vil kjøpe et lesebrett/nettbrett i løpet av året.

Undersøkelsen ser ut til å støtte Amazons påstand om at e-lesere kjøper betydelig flere bøker enn p-lesere. Gruppen vi må kunne kalle “hardcore boknerder”, folk som kjøper 21 eller flere bøker per år (inkluderer meg, forresten!), er nesten dobbelt så stor blant e-lesere. Og selvsagt leser e-lesere mye mer enn p-lesere.

“Kinamann” fortelles av Gjermund Brekke, som ble adoptert til Norge fra Sør-Korea i 1983 og som vokser opp i bygda Feios i Sogn og Fjordane. Jung Tjønn er selv adoptert fra Sør-Korea og vokste opp i samme bygd, hvilket i disse Knausgård-tider innebærer at mange nok vil lese teksten som delvis selvbiografisk.

Teksten favner over hele Gjermunds liv ved å hoppe mellom scener fra fortid og nåtid, og skifte mellom drøm og virkelighet. Slike sprang kan fort bli et irritasjonsmoment i en mindre kompetent forfatters hender, men her fungerer det godt. I det hele tatt merkes det at Jung Tjønn begynner å få fartstid som skribent. Tross enkelte språklige skjønnhetsflekker, som en litt maniert hang til oppramsinger og gjentakelser, og en og annen journalisme av typen “måtte gi tapt for kreften”, er dette en bok med driv og tempo.

Dermed klarer forfatteren å få et velkjent tema – ung mann med forfatterdrømmer har frustrerende oppvekst i småsamfunn før han kommer til byen og realiserer seg selv – til å leve. Det som imidlertid får boka til å heve seg over det store grosset av frustrert-ung-mann-romaner, er skildringen av å være annerledes og rotløs. Den synlige årsaken er Gjermunds bakgrunn og utseende. “Kinamann” henviser til episoder der han blir tatt for å være kineser, i en tid da asiater var sjelden kost utenfor turistsesongen i Sogn og Fjordane.

Denne delen av teksten er et godt oppgjør med den utbredte norske forestillingen om småsamfunnet som det beste oppvekstmiljøet for barn og unge. I Gjermunds tilfelle blir de små forholdene (når man skal holde klassefest på skolen, må man fylle på med elever fra naboskolen for å bli mange nok) åpenbart en belastning. Anonymitet i småsamfunn er vanskelig nok for flertallsbefolkningen – når man utgjør en minoritet på én person blir det umulig.

Temaet rasisme berøres, blant annet når Gjermund reflekterer over skjebnen til Arve Beheim Karlsen, men utover i boka er det bakgrunnen som adoptert som inntar hovedrollen. Fra barndommen av har Gjermund undret seg over sitt biologiske opphav, og om det fremdeles finnes familie i Sør-Korea. Etter at han selv blir far blir spørsmålene stadig mer påtrengende, og det synlige beviset for egne gener i sønnens ansikt blir motivasjonen for å hoppe på en flight til i Seoul og begynne en slags leting etter den tapte biologiske familien.

Uten å avsløre for mye, kan jeg si at resultatet er en uke som er så langt fra “Tore på sporet” man kan komme. Enkelte vil kanskje savne en mer konvensjonell og forløsende avslutning, men jeg syns Jung Tjønn løser det hele med et elegant litterært grep som bringer boka til et klimaks på de siste sidene. En oppvekstroman om et relativt stillferdig liv som likevel har den dramaturgiske kurven til en krimmer – det er ikke hverdagskost.

Det er vanskelig å la være å lese “Kinamann” som dundrende farsoppgjør. Et hjerteskjærende drap på kattunger i åpningssekvensen (som faren karakteristisk nok har glemt senere i boka) slår an tonen: Gjermunds far er en tagal og fjern skikkelse, en tradisjonsbunden vestlandsbonde som sier rett ut at sønnen ble hentet til landet for å overta driften av gården. Ikke rart at Gjermund føler seg kjøpt og betalt når han som åtteåring kommer over mappen med adopsjonspapirene, og finner kvitteringer for adopsjonsavgift og flybilletter.

Faren demonstrerer minimal interesse for kulturen i landet sønnen kom fra, noe som blant annet viser seg ved at han konsekvent bestiller kylling og poteter når familien er på kinarestaurant. Han er ikke et lesende (eller for den saks skyld intellektuelt nysgjerrig) menneske, og selv om han støtter sin sønns skriveambisjoner ved å kjøpe en dyr PC, er barndommen preget av et intensivt normaliseringsprosjekt. Det handler om å bli så norsk, vestlandsk og bondsk som overhodet mulig – om nødvendig på bekostning av sønnens fysiske og psykiske velvære.

Hvor lite far egentlig skjønner av hva sønnen strever med, fremgår når Gjermund møter figuren Edgar på flyet til Seoul. Edgar er en norsk drosjesjåfør som viser seg å være adoptivpappa til en ung kvinne som studerer i Sør-Koreas hovedstad. Denne overvektige og svettende fremmede, hvis fysiske framtoning virker direkte frastøtende på Gjermund, klarer likevel å forstå mer på et par dager enn far (og mor) i Feios har gjort på et par tiår. Det er Edgar og hans datter som gir Gjermund motet til å oppsøke fortiden i Seouls gater.

Som rimelig kan være, virker sønnens forhold til faren like kaldt og distansert. Fysisk sett fremstår faren som en muskuløs kjempe av en mann, men han er ikke sterk nok til at Gjermund kan lene seg mot ham. I det perspektivet er det kanskje ikke til undres over at Gjermund kun glimtvis viser forståelse for at faren også er et produkt av arv og miljø. Som det sies av Mike and the Mechanics i en sang unge Gjermund kanskje så på MTV:

I know that I’m a prisoner
To all my father held so dear
I know that I’m a hostage
To all his hopes and fears

Konkretisert: Da Gjermund ble adoptert var det vanlig at barn ble overlevert til foreldrene på flyplassen i Norge, og det var et vanlig syn at det ikke var nødvendig med kunnskap om fødelandet, enn si barnepsykologi. Idag er det normalt med en “hentereise” som kan vare i uker og somme tider måneder, og adoptivbarns spesielle behov diskuteres ganske åpent. I det hele tatt har vår forståelse for så mangt gjort kjempesprang siden Gjermunds far fikk formet sitt verdensbilde. Å ta høyde for det gjør ikke faren til en bedre forelder, men det ville gjøre Gjermund til en mer empatisk sønn.

Jada, jeg vet. Man verken kan eller skal argumentere mot romanfigurer. De er det de er. Og det Gjermund er, er en troverdig hovedperson i en engasjerende bok som kan røske kraftig opp i følelselivet til alle som har en tilknytning til adopsjon på den ene eller andre måten. Jeg ser at Jung Tjønn i sin blogg har begynt å tone flagg i debatten om adopsjon og biologi, men vi får håpe at det ikke fester seg et inntrykk av at dette kun er en debattbok for en engere krets. Først og sist er “Kinamann” en god roman om identitet. Den fortjener svært mange lesere.

Det går lysår mellom hvert geni som blir utgitt uten at et forlag har vært med på å gjøre boka bedre. Et slik geni må man nesten ha for å brøyte vei for at andre skal kunne gjøre dette. Hvis man MÅ ha forlag for å gjøre boka god nok, kan man like gjerne gi ut som papirbok – det er der pengene er, foreløpg. Og da er man inne i forlagskverna og dens planer.

Vidar tror det kan gå et halvt til flere år før vi får se noe tilsvarende i Norge, og at det i så fall blir en kjent forfatter som fører an. Det er vanskelig å si seg uenig med tidsperspektivet. Hele digitaliseringsprosessen går langt tregere her enn over dammen. Vi har verken markedsgrunnlaget eller lokale motstykker til one-stop-shopping-løsningen som nå tilbys av Amazon, for eksempel.

Når det er sagt, er det teknisk sett en smal sak å nå ut til norske lesere via Amazon Kindle Store allerede idag. Det finnes antagelig rundt en million bærbare leseenheter (iPader, iPhoner, iPoder, Android-telefoner pluss norskeide Kindler) som kan brukes til å selge ebøker rett fra Kindle Direct Publishing. Det skjer faktisk allerede, om enn i begrenset omfang. Så ja, du kan gjøre det (eller kanskje ikke – se kommentar) og la boka ligge ute mens det norske ebokmarkedet vokser seg stort. Men bør du?

Det viktigste motargumentet er faren for å utgi en uferdig eller dårlig tekst. Går du rett på nett uten filter, publiserer du en tekst aldri har møtt den uavhengige konsulentens og redaktørens motstand. Du får fort en tekst som ikke har fått tid til å modnes. I verste fall en så lite språkvasket og gjennomarbeidet tekst at leserne gjør opprør mens halve internett er flirende tilskuere, som i tilfellet “The Greek Seaman.”

Selvpublisering er lavstatusvirksomhet. Det svenske selvpubliseringsforlaget Kulturdasset brukte navnet til å oppsummere sin virksomhet nådeløst ærlig (siden har det skiftet til det mer tannløse Hemlighuset). Selvpublisering har vært og er fremdeles i stor grad stedet der tekster som aldri skulle ha vært publisert, går for å dø. Det er “vanity publishing”, som amerikanerne kaller det. Ikke til å undres over at etablerte forfattere flest ikke ville drømme om å gjøre det – man risikerer jo å skade sin viktigste kapital som skribent, nemlig ryet.

Du skal jobbe dessuten mye og hardt for å skape et godt produkt. Som selvpublisist må du regne med å utføre eller kjøpe tjenester som idag leveres av forlaget, fra tekstbearbeiding, manusvask, design og layout, markedsføring og til videresalg av rettigheter. Outsourcing er vel så smart i kultursektoren som ellers i næringslivet. Da selvpubliseringsstjernen Amanda Hocking nylig inngikk avtale med et konvensjonelt forlag, var hovedargumentet hennes at hun ville få tid til å konsentrere seg om skrivingen.

Du vil selvsagt ikke få forfatterforskudd. Alle kostnader (og her er den viktigste tiden som går med til å skrive) bæres av deg alene. Du vil ikke kunne nyte godt av litteraturstøtteordningene som er så livsviktige for mange norske forfattere. Det finnes p.t. ingen innkjøpsordning for ebøker uansett opphav, og det er høyst tvilsomt at Norsk Kulturråd vil kjøpe inn – enn si vurdere – selvpubliserte ebøker for innkjøp i fremtiden. Selvpublisering gir heller ikke grunnlag for medlemskap i forfatterforeninger eller tilgang til arbeids- og prosjektstipender.

Amerikansk selvpublisist med suksess

Likevel er det titusener av amerikanere som gjør dette, og de kan ikke alle være totalt uvitende om hva de går til. Og ganske riktig viser det seg at en del forfattere vet nok om forlag til å vite hva de går glipp av, og dermed er istand til å sette det opp mot selvpublisering på et realistisk grunnlag. For tiden går denne interessante samtalen mellom forfatterne Jan Konrath og Barry Eisler rundene på nettet.

I løpet av en tekst som er så lang og grundig at den bør leses på lesebrett (jeg lastet den ned til min Kindle) kommer de innom de fleste momentene i debatten, og peker på årsakene til at de som etablerte skribenter velger å publisere selv snarere enn å gå via forlag. Når Eisler hevder å ha takket nei til et forfatterforskudd på en halv million dollar, må man gå ut fra at økonomi spiller en hovedrolle.

Konrath og Eisler mener de bør ha betydelig høyere royalty (prosentsats av salget) på ebøker enn amerikanske forlag tilbyr. I praksis får de 17,5% av utsalgsprisen, og da virker de 70% som Amazon gir for bøker mellom 2 og 10 dollar svært fristende. Situasjonen i Norge kan komme til å minne om dette. Jeg har sett forlagskontrakten som Gyldendal vil inngå med forfattere av eldre bøker (såkalt backlist), og ser at forlaget – og den forlagseide ebokhandelen og ebokdistributøren – sitter igjen med den overveldende brorparten av en bok som forlengst har betalt for seg selv. Forfatteren som viste meg kontrakten var like oppgitt som de her nevnte amerikanerne.

Publiseringshastighet er et annet viktig argument. At mange bøker trenger tid på å modnes, er greit nok. Men det gjelder på langt nær alle. Som faglitterær forfatter opplever jeg ofte at en langsom produksjonsprosess fører til at en tekst blir utdatert før den havner i bokhandlene. Konrath og Eisler peker på et annet viktig moment: hver eneste dag en bok ikke er tilgjengelig i markedet, er en dag med tapt salg. Også her gir e-selvpublisering en økomisk gevinst.

Dette handler også om kontroll. Med det tekstlige innholdet, selvsagt, men også med distribusjonsform og betalingsmodell. Du bestemmer publiseringstidspunkt og pris, og legger opp hele markedsføringsstrategien selv (det gjør du ofte uansett som lite selgende forfatter på forlag, men her slipper du byråkratiet). Gyldendals ebokkontrakt krever at bøkene har kopibeskyttelse. Det er ikke noe jeg ønsker å utsette mine lesere for, og derfor vil avtaler med norske forlag som har samme politikk være uaktuell for meg (i Kindle Store kan du velge dette selv).

Så hva betyr alt dette i et norsk perspektiv, rent bortsett fra at det vil ta noen år før det skjer? Når man får på plass en gunstig selvpubliseringsløsning via Bokskya (det jobbes med saken) og det norske markedet venner seg til å lese på skjerm, vil vi også her få et lavprissegment med selvpubliserte bøker av varierende kvalitet. Det meste vil være uleselig, men som i USA vil vi også se erfarne bloggere, forfattere og journalister skape produkter markedet vil ha.

La oss legge en ball død med én gang. Som Laura Miller påpeker, vil e-selvpublisering neppe gi oss nye forfattere som skaper stor kunst, like lite som det papirbaserte motstykket (som altså har lange tradisjoner i USA) ga oss skribenter på nivå med Harper Lee og J.D. Salinger. Å dyrke fram et forfatterskap som resulterer i skrivekunst er en langsom og kostbar prosess, som fremdeles vil gjøres best av forlag.

Men faktum er at denne typen forfattere utgjør et lite mindretall av forlagenes utgivelser. Det forlagene selger mest av ligger lysår fra kunstbegrepet, for å holde oss til Vidars metafor. Den som vil finne et lesverdig selvpublisert skrift på Bokskya, Amazon eller iBookstore om fem år bør altså ikke se etter en ny Thure Erik Lund, men heller etter folk som har latt seg inspirere av Tom Egeland og Ruben Eliassen.

Eller bloggeren som ønsker å samle sin mye omtalte livshistorie og tjene penger på den (som ambulansesjåføren Tom Reynolds), journalisten som nettopp har vært i Afghanistan og vil selge en reportasje som er for lang til å passe i et tidsskrift, forfatteren av en bygdebok eller lokalhistorie som vil nå et nasjonalt publikum eller fagspesialisten som ikke får forlagsinteresse fordi markedet for boka hennes er for smalt.

Den største utfordringen for norske forlag ligger i første omgang ikke i at selvpublisering skaper nye kioskveltere – det holder lenge med en moderat bestselger som bruker pris som virkemiddel. Om vi skal tro forlagene, kan prisen på nye norske ebøker (med mva) ende opp nær prisen på en ny papirbok. Om det selvpubliseres lesbare og salgbare bøker til en brøkdel av normalprisen, vil det uunngåelig gi den gamle debatten om prisnivå, vertikal integrasjon og kartelltendenser en ny omdreining.

Den største utfordringen for leserne blir å finne hveten blant all klinten. En eventuell selvpubliseringsbølge kan føre til at kritikernes og bibliotekarenes rolle som veiledere blir styrket. Den kan utvilsomt øke nytteverdien av nettsteder som bokelskere.no, der lesehester hjelper hverandre til å finne god litteratur. Kanskje vil det føre til at forlagenes markedsføring blir bedre – ikke minst på nettet.

Og hvem vet – kan hende noen til og med benytter anledningen til å lage en norsk ebokhandel som kan konkurrere med Amazon på like vilkår. I så fall kan den samlede virkningen av selvpublisering bli at alle skjerper seg. Det er lov å håpe.

Oppdatering 25. april 2011: 28% av de 100 mestselgende titlene i Amazons Kindle Store er selvpubliserte, ifølge denne oversikten. Alle de selvpubliserte ebøkene kostet under fire dollar, og den høyest rangerte lå på 4. plass. Her er listen for 21. april 2011.

Since the beginning of the year, for every 100 paperback books Amazon has sold, the Company has sold 115 Kindle books. Additionally, during this same time period the Company has sold three times as many Kindle books as hardcover books. This is across Amazon.com’s entire U.S. book business and includes sales of books where there is no Kindle edition. Free Kindle books are excluded and if included would make the numbers even higher.

Merk at dette altså inkluderer bøker som ikke finnes i Kindle-versjon – et spørsmål som ofte har dukket opp når Amazon har presentert sine omsetningstall. Det inkluderer heller ikke gratisbøker, og tas de med i regnestykket er det sannsynlig at ebøker utgjør majoriteten av bøker som distribueres. Siden Amazon alene står for rundt en femdel av bokdistribusjonen i USA, bekrefter dette tidligere tall i retning av at ebokmarkedet nå utgjør 10% (eller mer) av den samlede bokomsetningen.

Ved forrige milepæl mente Amazon selv at eboksalget ville passere paperbacksalget i annet kvartal av 2011 (enkelte analytikere så for seg at det ville skje i 2012), isteden ble vippepunktet nådd i slutten av 2010. Ja, for et vippepunkt i markedet må det jo kunne kalles når verdens førende bokhandel går fra hovedsaklig å være retailer til å bli e-tailer. I motsetning til hva jeg skrev i 2008 (mea maxima culpa), skaper Amazon nå sitt “iPod moment”.

Det mest interessante med Kindles suksess er det faktum at en enfunksjonsdings blir salgsdriveren for digitalt innhold, slik iPod gjorde det i forrige tiår. Så langt har ikke det generelle nettbrettet innfridd som konkurrent til lesebrettet, og Apples iBooks’ viktigste funksjon i 2010 ble å fungere som ris bak speilet for amerikanske forleggere som ville ha høyere priser på Amazon.  Hovedårsaken til at Amazon har et sted mellom 70 og 90 prosent av ebokmarkedet oppsummeres greit av Bezos selv:

The number one app for the iPad when I checked a couple of days ago was called Angry Birds – a game where you throw birds at pigs and they blow up. The number one thing on the Kindle is Stieg Larsson. It’s a different audience.

Ja så menn (med tanke på at Digiboka er blitt en suksess, er dette et poeng flere enn jeg burde ha tatt tidligere). Spørsmålet er hva dette betyr i årene som kommer, bortsett fra at Kindle kan kapre 20-30% av USAs bokmarked før ting flater ut. Amazon har ikke satset mye på multimedietitler, men det vil ikke overraske om det i løpet av 2011 kommer en farge-Kindle. Amazon er kjent for å svare aggressivt på utfordringer, og lanseringen av Nook Color kan ikke ha gått upåaktet hen. Planene om et app-marked peker i samme retning.

Amazons “buy once, read everywhere”-strategi, som vil utvides til en webbasert løsning i løpet av året, er langt viktigere enn salg av fysiske lesebrett på sikt. Amazon har kommet heldig ut av lesebrettkampen med Apple, men det er vanskelig å se hvordan de kan vinne mot giganten i lengden. Derimot ligger selskapet godt an til å utvide, for ikke å si redefinere, hva bokhandlere skal drive med i fremtiden.

Amazon har nettets ledende løsning for digital selvpublisering, og har inngått flere avtaler om utgivelse med utvalgte forfattere. Samarbeidet med TED om utgivelse av Ted Singles, som er en del av det nye konseptet Kindle Singles, er nok et eksempel på at Amazon ønsker å gjøre tidligere tiders spådommer om overflødiggjøring av bokhandelen til skamme.

Og jada, jeg kom også med slike uttalelser i fleng. Men hey – om ikke annet ser det ut til at jeg endelig får rett i at ebøker vil forandre bokbransjen.

1. Det vil selges hundretusener av nettbrett i Norge i 2011. Apple vil fremdeles dominere dette markedet, ikke minst hvis forventede iPad 2 har forbedringer (pris, vekt, kamera osv) som løfter dingsen ut av sitt nåværende segment (i all hovedsak folk som allerede eier mange Apple-dingser fra før). Men Android-effekten vil også vise seg i nettbrettmarkedet, og føre til lavere priser og økt utvalg mot slutten av året. Det vi ikke vil se, er en slags “this changes everything”-prosess. Nettbrettene er på langt nær kapable til å erstatte eller redefinere vårt forhold til konvensjonelle datamaskiner, og vil for de fleste brukere være nok en dings blant det raskt økende antallet dingser i norske hjem.

2. Vi vil se mange lanseringer av norsk avis- og magasininnhold til nettbrett, men få suksesshistorier. Erfaringene fra USA er så langt at magasinsalg til iPad er en relativt underveldende affære, der salgstallene ofte faller raskt etter lansering. Som jeg spådde i januar er iPad/iBooks langt fra blitt noe ebokmotstykke til iPod/iTunes – her er det fremdeles Amazon som dominerer. Dette skyldes flere faktorer, som lite innovativ bruk av formatet, høy pris og dårlige abonnementsløsninger. Men hovedårsaken er at medievaner endrer seg langsommere enn entusiastene vil ha det til. Jamfør kurven nedenfor, som viser hvor mange år det tok fra kommersielle ebøker ble lansert til vi fikk dagens dynamikk.

3. I USA vil 2011 bli ebokas virkelige gjennombruddsår. Den voldsomme vekstraten i e-segmentet (100% – 200% per år de siste årene) begynner å vise seg for alvor. Ved årsskiftet 2010/2011 anslås det at rundt 10% av bokmarkedet i USA vil utgjøres av ebøker. Selv om en årlig fordobling ikke kan pågå i mange år framover, er det så langt få tegn til utflating. Derfor er det rimelig å tro at opp mot 20% av det amerikanske bokmarkedet utgjøres av ebøker mot slutten av 2011. Som denne analysen antyder kan andelen reelle lesere være enda høyere (kanskje så mye som 30%), da ebokkjøpere både kjøper og leser mer enn papirkunder.

4. Vi vil få en storlansering av en norsk ebokhandel. Jeg sa det samme ifjor også, men denne gangen tror jeg forlagene mener det. Men med et varslet momspåslag på 25% fra sommeren av, ingen Kindle- eller Nook-aktig løsning i sikte og signaler fra de to største forlagene om at de vil legge seg på et høyt prisnivå (ebok med mva = fullpris for pbok), vil det gå lang tid før salget av ebøker i Norge kommer inn i det amerikanske sporet. Lanseringen vil akkompagneres av de sedvanlige kronikkene fra forfattere, kulturbyråkrater og -journalister, som særlig vil understreke eboklanseringens betydning for norsk språk og kultur. Du leste det her først. ;-)

Deretter fant jeg laveste Amazon-pris for nye papirutgaver (det er nå det de fleste kunder velger å gjøre) og kom til en totalsum på 182,7 dollar (mange av titlene på listen er ennå ikke sluppet som paperback) eller 14,1 dollar per bok. Til dette må man legge frakt til Norge (om man bestiller fra USA, se kommentarfeltet for en løsning på det problemet). Den varierer med antall bøker og fraktmetode, men erfaringsmessig kjøper jeg sjelden 15 bøker på én gang. Et mer rimelig anslag er tre pakker à fem bøker. Jeg valgte fem tilfeldige fra listen og satte sammen en papirbestilling. Amazons standardfraktmetode kostet meg da 149 kroner, mens bøkene jeg bestilte kostet 326. Frakten gir altså et prispåslag på 46% i dette tilfellet.

Jeg runder av nedover til 40%, som stemmer bedre med andre Amazon-bestillinger jeg har gjort, og kommer til at papirbøkene til 182,7 dollar i tillegg ville koste meg 73 dollar i frakt. Dermed ender vi opp på 255 dollar totalt for de 13 bøkene som var tilgjengelige, eller 19,6 dollar i snitt. Jeg har altså spart rundt 72 dollar på å kjøpe ebøker. Selv et med momspåslag fra neste sommer på 25%, gir dette en grei besparelse per solgte bok. Men dette må man også legge prisen på lesebrettet. Jeg betalte rundt 550 dollar for min Kindle DX (Amazon-pris pluss moms og toll), og da må jeg kjøpe urealistisk mange ebøker i løpet av lesebrettets forventede levetid før regnestykket går i null.

Leser man på mobiltelefon eller nettbrett, som har andre viktige bruksområder, kommer Kindle Store godt ut av regnestykket. Ditto for Kindle 3. Men vi som leser på Kindle DX må trøste oss med de mange andre fordelene eboka fører med seg, som kompakt lagring, umiddelbar levering, ingen bortkastet ventetid på postkontoret, og penger spart på prøvekapittelsystemet. Det er – i likhet med frakten – motiverende faktorer som ofte overses i regnestykker som dette.

Merknader:
Jeg har ikke forsøkt å sammenligne med prisen på bruktbøker. Det er utvilsomt mulig å finne mange av titlene på listen til langt lavere pris, men varierende kvalitet og fraktkostnader gjør det vanskelig å lage statistikk som gir et rimelig sammenligningsgrunnlag. Som det påpekes i kommentarfeltet, har amazon.co.uk fri frakt for kjøp over en viss sum, også til norske kunder. Det forandrer regnestykket ganske drastisk. Kindle Store kommer fremdeles best ut, men med en mye knappere margin. Lærdommen du kan trekke er: sjekk prisene rundt forbi, også innen Amazons uoversiktlige system. Det er penger å spare.

Ikke overraskende kommer norske nettbokhandlere dårlig ut i denne sammenligningen. Jeg fant 11 av bøkene på Kindle-listen i bokkilden.no, og sammenlignet Kindle Store med det billigste papiralternativet på bokkilden. Det viste at bøker som kostet 734 kroner i Kindle Store, beløp seg til 1546 kroner hos Bokkilden (tross fri frakt og mange paperbacks). Regnestykket ser med andre ord dårlig ut for den norske bokbransjen, nesten uansett hvordan man vrir og vender på det.

Indie bookstore customers no longer have to choose between reading digital and supporting their local bookstore [...] [C]onsumers are free to shop from a variety of retailers rather than being bound to one retailer. This opens up a wealth of indie recommendations and bestsellers to avid ebook readers.

Det som gjør Google eBooks viktigere enn lanseringen av dingser som iPad og Galaxy Tab, er den nettsky-sentriske løsningen. Googles ebøker er ikke bundet til en spesifikk plattform eller operativsystem. Du kan lese dem på Android-telefoner, iPhone/iPad, på din Nook eller Sony Reader eller – mest nyskapende av alt – på en hvilken som helst datamaskin eller smarttelefon med en nettleser som støtter JavaScript.

Du kan teste Googles web-app her, med friteksten Alice in Wonderland. Funksjonaliteten er enkel, men tilbyr flere valgmuligheter du ikke har på en Kindle, som valg av skriftsnitt, justering og linjeavstand (på den annen side kan du ikke understreke eller notere i margen ennå). De kommersielle ebøkene er basert på kryptert EPUB, samme system som brukes av Sony og den kommende norske Bokskya, men det skal du som bruker merke minst mulig til. Leser du på web, håndterer Google dekrypteringen for deg i skyen.

Amazon har annonsert at de vil svare på utfordringen med Kindle for the Web, som skal lanseres utpå nyåret og som også finnes i testversjon. Grensesnittet bærer preg av at det er myntet på store skjermer, men det er helt leselig på min Nokia N900. Når Google og Amazon mekker mobilvarianter, er vi plutselig i en situasjon der ebøker er helt frigjort fra plattformspesifikke apper (for ordens skyld: webapps lar deg selvsagt lese offline).

Det vil blant annet bety at millioner av smartfonbrukere som ikke kjører iOS eller Android, også kan lese sine ebøker på veien. I teorien åpner denne strategien også for at man vil kunne lese ebøker kjøpt utenfor Amazon-systemet på Kindle, som tross alt er en Linux-basert datamaskin med innebygd nettleser.

På mange måter er dette det innlysende sporet å følge videre. Boka er et enkelt og lite plasskrevende medium å håndtere på nettet, og i den grad bøker trenger interaksjon, kan det for det store flertallet av titler håndteres innen rammen av eksisterende webstandarder. På sikt er dette en vinn-vinn-situasjon for alle involverte. Brukerne kan slutte å bekymre seg for om dingsen de eier kan vise ebøkene de kjøper, mens produsentene får en enklere jobb med å utvikle apps for ulike plattformer.

Web-apps på nett og via installerbare apps på ulike plattformer kan altså fort bli den nye standarden. Men selv om dette elegant omgår problemet med ikompatible ebokformater, gjenstår flertallet av problemer med DRM. Det er ikke slik, og vil neppe bli slik på en god stund, at ebøker kjøpt i ett system vil kunne overføres til et annet. Du vil med andre ord fortsatt slite med separate “bokhyller” for hver bokselger, og har ingen garanti for at du kan søke globalt i alle bøkene du eier, for eksempel.

Så lenge systemet på bakrommet er DRM-basert vil du heller ikke kunne gi boka videre, mulighet for utlån vil avhenge av hva forlegger bestemmer (som regel sier de nei, av ubegripelige årsaker) og du vil alltid måtte leve med muligheten for at biblioteket ditt blir borte om leverandøren går konkurs, rammes av hackerangrep eller av en eller annen grunn bestemmer seg for å fjernslette titlene dine.

Ditt beste forsvar mot slike eventualiteter er muligheten til å ta private, ukrypterte sikkerhetskopier av bøkene du har kjøpt. Så lenge du ikke får lov til det, skal du selvsagt ikke finne deg i å betale noe i nærheten av full pris for ebøker. Et mer umiddelbart hverdagsproblem oppstår imidlertid når hele familier går over til ebøker. Vi ser det hjemme hos oss, der jeg må registrere min Kindle mot Jorunns Amazon-konto for at vi skal kunne lese samme bøker uten måtte å kjøpe dem to ganger.

Resultatet er at vi risikerer å bruke opp antall registrerbare enheter, og at anbefalingssystemet til Amazon helt mister sin verdi. Jorunn og jeg har nemlig ganske ulike smak i bøker, og når vi tvinges til å kjøpe via samme konto går anbefaligene ad undas. En dårligere nettbokhandel er altså nok en pris jeg som kunde må betale for bruken av DRM. Det er også en pris forfattere av smalere bøker betaler, da det ofte er slike titler som når meg via anbefalingssystemet.

Fra TV-serien basert på "Brideshead Revisited" - i mine øyne den beste romanen på listen

Lenge siden jeg hadde et godt, gammelt meme her i bloggen. Here goes:

Have you read more than 6 of these books? The BBC believes most people will have read only 6 of the 100 books listed here. Instructions: Copy this into your notes. Bold those books you’ve read in their entirety, italicise the ones you started but didn’t finish or read an excerpt. Tag other book nerds.

1 Pride and Prejudice – Jane Austen
2 The Lord of the Rings – JRR Tolkien
3 Jane Eyre – Charlotte Bronte
4 Harry Potter series – JK Rowling
5 To Kill a Mockingbird – Harper Lee
6 The Bible
7 Wuthering Heights – Emily Bronte
8 Nineteen Eighty Four – George Orwell
9 His Dark Materials – Philip Pullman
10 Great Expectations – Charles Dickens
11 Little Women – Louisa M Alcott
12 Tess of the D’Urbervilles – Thomas Hardy
13 Catch 22 – Joseph Heller
14 Complete Works of Shakespeare
15 Rebecca – Daphne Du Maurier
16 The Hobbit – JRR Tolkien
17 Birdsong – Sebastian Faulk
18 Catcher in the Rye – JD Salinger
19 The Time Traveller’s Wife – Audrey Niffenegger
20 Middlemarch – George Eliot
21 Gone With The Wind – Margaret Mitchell
22 The Great Gatsby – F Scott Fitzgerald
23 Bleak House – Charles Dickens
24 War and Peace – Leo Tolstoy
25 The Hitch Hiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams
26 Brideshead Revisited – Evelyn Waugh
27 Crime and Punishment – Fyodor Dostoyevsky
28 Grapes of Wrath – John Steinbeck
29 Alice in Wonderland – Lewis Carroll
30 The Wind in the Willows – Kenneth Grahame
31 Anna Karenina – Leo Tolstoy
32 David Copperfield – Charles Dickens
33 Chronicles of Narnia – CS Lewis
34 Emma – Jane Austen
35 Persuasion – Jane Austen
36 The Lion, The Witch and The Wardrobe – CS Lewis
37 The Kite Runner – Khaled Hosseini
38 Captain Corelli’s Mandolin – Louis De Bernieres
39 Memoirs of a Geisha – Arthur Golden
40 Winnie the Pooh – AA Milne
41 Animal Farm – George Orwell
42 The Da Vinci Code – Dan Brown
43 One Hundred Years of Solitude – Gabriel Garcia Marquez
44 A Prayer for Owen Meany – John Irving
45 The Woman in White – Wilkie Collins
46 Anne of Green Gables – LM Montgomery
47 Far From The Madding Crowd – Thomas Hardy
48 The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood
49 Lord of the Flies – William Golding
50 Atonement – Ian McEwan
51 Life of Pi – Yann Martel
52 Dune – Frank Herbert
53 Cold Comfort Farm – Stella Gibbons
54 Sense and Sensibility – Jane Austen
55 A Suitable Boy – Vikram Seth
56 The Shadow of the Wind – Carlos Ruiz Zifon
57 A Tale Of Two Cities – Charles Dickens
58 Brave New World – Aldous Huxley
59 The Curious Incident of the Dog in the Night-time – Mark Haddon
60 Love In The Time Of Cholera – Gabriel Garcia Marquez
61 Of Mice and Men – John Steinbeck
62 Lolita – Vladimir Nabokov
63 The Secret History – Donna Tartt
64 The Lovely Bones – Alice Sebold
65 Count of Monte Cristo – Alexandre Dumas
66 On The Road – Jack Kerouac
67 Jude the Obscure – Thomas Hardy
68 Bridget Jones’s Diary – Helen Fielding
69 Midnight’s Children – Salman Rushdie
70 Moby Dick – Herman Melville
71 Oliver Twist – Charles Dickens
72 Dracula – Bram Stoker
73 The Secret Garden – Frances Hodgson Burnett
74 Notes From A Small Island – Bill Bryson
75 Ulysses – James Joyce
76 The Inferno – Dante
77 Swallows and Amazons – Arthur Ransome
78 Germinal – Emile Zola
79 Vanity Fair – William Makepeace Thackeray
80 Possession – AS Byatt
81 A Christmas Carol – Charles Dickens
82 Cloud Atlas – David Mitchell
83 The Color Purple – Alice Walker
84 The Remains of the Day – Kazuo Ishiguro
85 Madame Bovary – Gustave Flaubert
86 A Fine Balance – Rohinton Mistry
87 Charlotte’s Web – EB White
88 The Five People You Meet In Heaven – Mitch Albom
89 Adventures of Sherlock Holmes – Sir Arthur Conan Doyle (reading it right now)
90 The Faraway Tree Collection – Enid Blyton
91 Heart of Darkness – Joseph Conrad
92 The Little Prince – Antoine De Saint-Exupery
93 The Wasp Factory – Iain Banks
94 Watership Down – Richard Adams
95 A Confederacy of Dunces – John Kennedy Toole
96 A Town Like Alice – Nevil Shute
97 The Three Musketeers – Alexandre Dumas
98 Hamlet – William Shakespeare
99 Charlie and the Chocolate Factoy – Roald Dahl
100 Les Miserables – Victor Hugo

CappelenDamm fortjener ros for å ha gitt det norske ebokmarkedet et tiltrengt spark i baken, samt en mulighet til å samle erfaringer som vil bli viktige i den videre ebokdebatten her til lands. Teknisk sett har forlaget også gått et skritt videre. Tidligere kunne Digitalboks ebøker bare leses på lesebrett fra Sony, Cybook og noen får andre produsenter. Nå kan de også leses (om ikke kjøpes direkte) på iPhone og iPad via en egen app, og dermed har man i prinsippet et marked på hundretusener av lesemaskiner i Norge.

Jan Omdahl spør i sin utmerkede kommentar om prisen er lav nok, og jeg tror i likhet med Torgrim Eggen at svaret er nei i det lange løp. Erfaringen fra USA viser at det er vanskelig å selge ebøker direkte til mobiltelefoner, og som innhold blir eboka dyr sammenlignet med appene folk er vant til å kjøpe. På kort sikt vil også Digitalbok slite med salgsargumentet “convenience is King” (en hovedårsak til at folk betaler det samme for ebøker som paperbacks på Amazon), så lenge man må overføre ebøker med en kombo av PC, kabel og spesialprogramvare.

Paradoksalt nok er det også et problem at Digitalbok ikke tilbyr gratis norske klassikere. Kjøper man en Kindle, iPad eller Sony Reader, har man via prosjekter som Gutenberg og Google Books tilgang til et hav av nedlastbare ebøker som er falt i det fri. Jeg er definitivt ikke den første som begynte min karriere som brettleser med å pløye meg gjennom eldre litteratur, i mitt tilfelle forfattere som Dante, Robert Louis Stevenson og Edgar Rice Burroughs.

Det økonomiske tapet utgiver lider ved at kundene ikke kjøper ebøker til fullpris fra første stund, oppveies av at gratislesingen sementerer brettlesevaner, samtidig som kunden får en følelse av å spare penger. Og kundens følelse er alfa og omega her. I boka Predictably Irrational ($10,65 i Kindle Store) skriver Dan Ariely om hvordan kjøpere forholder seg til mentale “knagger” når priser fastsettes. Den som er først ute i et marked vil ofte definere hvor høyt knaggen henger, uavhengig av om prisnivået oppfattes som rasjonelt av konkurrentene.

I dette tilfellet er det Amazon som har festet knaggen amerikaneres prisforventninger henges på – et sted mellom 10 og 12 dollar. At norske kunder også er påvirket av dette bekreftes av en undersøkelse gjennomført i en masteroppgave av Alma Canovic og Ellen Hauge Viik. 70 % av respondentene i undersøkelsen (studenter ved Norges Handelshøyskole, med de forbehold det innebærer) mener e-bøker bør være billigere enn pocketbøker, mens 20 % mener at de koste det samme som pocketbøker.

Man kan få ebøker til Amazon-priser i Norge allerede

Undersøkelsen viser også at priselastisiteten er høyere enn for pboka, noe som tyder på at man vil kunne selge mange flere eksemplarer ved å senke prisen på ebøker. Jeg tviler ikke på at CappelenDamm har skjønt dette, og at det blant annet avspeiler seg i prisnivået forlaget holder på eldre ebøker. Når Frode Gryttens suksessroman Bikubesong koster 79 kroner med e-moms, innebærer det i praksis at prisnivået er det samme som hos Amazon. Da blir den høyere e-prisen noe du betaler for å lese boka samme høst om alle snakker om den.

De to andre storforlagene reagerte med en karakteristisk blanding av bestyrtelse og snurthet på CappelenDamms utspill, jamfør intervjuet med Gyldendal-direktør Geir Mork i Klassekampen. Der klarer han i løpet av noen få setninger å omtale Digitalbok.no som henholdsvis en “hjemme alene-fest”, “liten kinaputt” og “sminket internsjappe”. Forlagsbitching er imidlertid langt mindre interessant for potensielle ebokkjøpere enn dette:

For å ha et utgangspunkt i forhandlinger om framtidig pris og for å kunne argumentere med myndighetene om at moms på e-bøker er dårlig politikk, gikk Gyldendals Fredrik Nissen ut med en kalkyle som blant annet innebar 30 prosent avanse til forhandlerleddet. Denne kalkylen stilte Cappelen Damm seg bak, men nå faller de oss i ryggen med helt andre kalkyler.

Det er vanskelig å fri seg fra følelsen av at Gyldendals kalkyle var et politisk forhandlingsutspill, mer enn et reellt forsøk på å forklare hvordan man tenker prisfastsettelse. For utenforstående er det rimelig å anta at man har fulgt normal forhandlingsprosedyre og tatt litt ekstra i for å ha noe å gå på overfor myndighetene, hvilket i sin tur kan forklare hvordan ebokprisen med moms endte opp med å bli så beleilig lik pbokprisen.

Det andre interessante momentet er samkjøringen av prisstrategien, som minner mistenkelig om et opplegg for prissamarbeid (det får ekstra relevans når vi vet at de tre storforlagene utvikler en felles netthandelløsning). Selv om Mork fremstår som en motvillig kapitalist i Klassekampen, virker det likevel som om direktøren for Norges største og viktigste forlagshus har akseptert at ebokmarkedet vil bli preget av reell konkurranse:

Det kan være bra for bransjen at ting skjer. Både forlagene og leserne har godt av en viss grad av dynamikk. Og vi gleder oss veldig til å konkurrere steinhardt på e-bokmarkedet. Men slik ting nå har blitt, er resultatet at vi i framtida kommer til å gjøre mer alene. Selv om vi har et robust sjelsliv, så vil man nok i framtida langt oftere se at Gyldendal kjører solo.

Som forfatter og kommende ebokkunde syns jeg sololøp høres ypperlig ut, liksom jeg liker at leverandørene av lesemaskinvare gir meg reelle valgmuligheter ved å operere uavhengig av hverandre. I skrivende stund virker det som om norske ebokkunder kan takke CappelenDamm for at vi får noe som minner om et ebokmarked for her til lands. Det er et inntrykk jeg ikke tror forlagets hovedkonkurrenter kan la bli sittende altfor lenge. De kommende månedene blir interessante.