Category Archives: Bøker

1 av 6 lesende amerikanere er en e-leser: hva er du?

Via TeleRead-bloggen fant jeg nedenstående interessante undersøkelse om amerikanske e-lesere fra Livescience.com. Utgangspunktet er amerikanere som har lest minst én bok det siste året, det vil si rundt 75% av befolkningen. Her får vi for en sjelden gangs skyld et blikk på ebokmarkedet som ikke springer ut av de store selskapenes egne tall. Hovedtrekk: én av seks lesende amerikanere er en e-leser, et tall som har doblet seg på ett år.

Tallet er imponerende, med tanke på at USA er inne i en dyp økonomisk krise som gjør at lesemaskiner til mellom 139 og 500 dollar må komme langt ned på prioriteringslisten selv for mange middelklassefamilier. Det er tydeligvis potensiale for fortsatt vekst i markedet, når én av seks som ennå ikke er e-leser sier at det er sannsynlig at de vil kjøpe et lesebrett/nettbrett i løpet av året.

Undersøkelsen ser ut til å støtte Amazons påstand om at e-lesere kjøper betydelig flere bøker enn p-lesere. Gruppen vi må kunne kalle “hardcore boknerder”, folk som kjøper 21 eller flere bøker per år (inkluderer meg, forresten!), er nesten dobbelt så stor blant e-lesere. Og selvsagt leser e-lesere mye mer enn p-lesere.

“Kinamann” av Brynjulf Jung Tjønn

Via Jorunn fikk jeg tak i et ikke korrekturlest frieksemplar av Brynjulf Jung Tjønns kommende roman “Kinamann”. Jeg hadde hørt om boka en stund og hatt lyst til å lese den lenge, og nedenfor følger min vurdering.

“Kinamann” fortelles av Gjermund Brekke, som ble adoptert til Norge fra Sør-Korea i 1983 og som vokser opp i bygda Feios i Sogn og Fjordane. Jung Tjønn er selv adoptert fra Sør-Korea og vokste opp i samme bygd, hvilket i disse Knausgård-tider innebærer at mange nok vil lese teksten som delvis selvbiografisk.

Teksten favner over hele Gjermunds liv ved å hoppe mellom scener fra fortid og nåtid, og skifte mellom drøm og virkelighet. Slike sprang kan fort bli et irritasjonsmoment i en mindre kompetent forfatters hender, men her fungerer det godt. I det hele tatt merkes det at Jung Tjønn begynner å få fartstid som skribent. Tross enkelte språklige skjønnhetsflekker, som en litt maniert hang til oppramsinger og gjentakelser, og en og annen journalisme av typen “måtte gi tapt for kreften”, er dette en bok med driv og tempo.

Dermed klarer forfatteren å få et velkjent tema – ung mann med forfatterdrømmer har frustrerende oppvekst i småsamfunn før han kommer til byen og realiserer seg selv – til å leve. Det som imidlertid får boka til å heve seg over det store grosset av frustrert-ung-mann-romaner, er skildringen av å være annerledes og rotløs. Den synlige årsaken er Gjermunds bakgrunn og utseende. “Kinamann” henviser til episoder der han blir tatt for å være kineser, i en tid da asiater var sjelden kost utenfor turistsesongen i Sogn og Fjordane.

Denne delen av teksten er et godt oppgjør med den utbredte norske forestillingen om småsamfunnet som det beste oppvekstmiljøet for barn og unge. I Gjermunds tilfelle blir de små forholdene (når man skal holde klassefest på skolen, må man fylle på med elever fra naboskolen for å bli mange nok) åpenbart en belastning. Anonymitet i småsamfunn er vanskelig nok for flertallsbefolkningen – når man utgjør en minoritet på én person blir det umulig.

Temaet rasisme berøres, blant annet når Gjermund reflekterer over skjebnen til Arve Beheim Karlsen, men utover i boka er det bakgrunnen som adoptert som inntar hovedrollen. Fra barndommen av har Gjermund undret seg over sitt biologiske opphav, og om det fremdeles finnes familie i Sør-Korea. Etter at han selv blir far blir spørsmålene stadig mer påtrengende, og det synlige beviset for egne gener i sønnens ansikt blir motivasjonen for å hoppe på en flight til i Seoul og begynne en slags leting etter den tapte biologiske familien.

Uten å avsløre for mye, kan jeg si at resultatet er en uke som er så langt fra “Tore på sporet” man kan komme. Enkelte vil kanskje savne en mer konvensjonell og forløsende avslutning, men jeg syns Jung Tjønn løser det hele med et elegant litterært grep som bringer boka til et klimaks på de siste sidene. En oppvekstroman om et relativt stillferdig liv som likevel har den dramaturgiske kurven til en krimmer – det er ikke hverdagskost.

Det er vanskelig å la være å lese “Kinamann” som dundrende farsoppgjør. Et hjerteskjærende drap på kattunger i åpningssekvensen (som faren karakteristisk nok har glemt senere i boka) slår an tonen: Gjermunds far er en tagal og fjern skikkelse, en tradisjonsbunden vestlandsbonde som sier rett ut at sønnen ble hentet til landet for å overta driften av gården. Ikke rart at Gjermund føler seg kjøpt og betalt når han som åtteåring kommer over mappen med adopsjonspapirene, og finner kvitteringer for adopsjonsavgift og flybilletter.

Faren demonstrerer minimal interesse for kulturen i landet sønnen kom fra, noe som blant annet viser seg ved at han konsekvent bestiller kylling og poteter når familien er på kinarestaurant. Han er ikke et lesende (eller for den saks skyld intellektuelt nysgjerrig) menneske, og selv om han støtter sin sønns skriveambisjoner ved å kjøpe en dyr PC, er barndommen preget av et intensivt normaliseringsprosjekt. Det handler om å bli så norsk, vestlandsk og bondsk som overhodet mulig – om nødvendig på bekostning av sønnens fysiske og psykiske velvære.

Hvor lite far egentlig skjønner av hva sønnen strever med, fremgår når Gjermund møter figuren Edgar på flyet til Seoul. Edgar er en norsk drosjesjåfør som viser seg å være adoptivpappa til en ung kvinne som studerer i Sør-Koreas hovedstad. Denne overvektige og svettende fremmede, hvis fysiske framtoning virker direkte frastøtende på Gjermund, klarer likevel å forstå mer på et par dager enn far (og mor) i Feios har gjort på et par tiår. Det er Edgar og hans datter som gir Gjermund motet til å oppsøke fortiden i Seouls gater.

Som rimelig kan være, virker sønnens forhold til faren like kaldt og distansert. Fysisk sett fremstår faren som en muskuløs kjempe av en mann, men han er ikke sterk nok til at Gjermund kan lene seg mot ham. I det perspektivet er det kanskje ikke til undres over at Gjermund kun glimtvis viser forståelse for at faren også er et produkt av arv og miljø. Som det sies av Mike and the Mechanics i en sang unge Gjermund kanskje så på MTV:

I know that I’m a prisoner
To all my father held so dear
I know that I’m a hostage
To all his hopes and fears

Konkretisert: Da Gjermund ble adoptert var det vanlig at barn ble overlevert til foreldrene på flyplassen i Norge, og det var et vanlig syn at det ikke var nødvendig med kunnskap om fødelandet, enn si barnepsykologi. Idag er det normalt med en “hentereise” som kan vare i uker og somme tider måneder, og adoptivbarns spesielle behov diskuteres ganske åpent. I det hele tatt har vår forståelse for så mangt gjort kjempesprang siden Gjermunds far fikk formet sitt verdensbilde. Å ta høyde for det gjør ikke faren til en bedre forelder, men det ville gjøre Gjermund til en mer empatisk sønn.

Jada, jeg vet. Man verken kan eller skal argumentere mot romanfigurer. De er det de er. Og det Gjermund er, er en troverdig hovedperson i en engasjerende bok som kan røske kraftig opp i følelselivet til alle som har en tilknytning til adopsjon på den ene eller andre måten. Jeg ser at Jung Tjønn i sin blogg har begynt å tone flagg i debatten om adopsjon og biologi, men vi får håpe at det ikke fester seg et inntrykk av at dette kun er en debattbok for en engere krets. Først og sist er “Kinamann” en god roman om identitet. Den fortjener svært mange lesere.

Er e-selvpublisering mulig på norsk?

Det siste årets debatt om amerikanske forfattere som når sine lesere direkte via Amazons Kindle Store, har omsider nådd våre kyster. Aftenposten hadde et oppslag om fanebæreren Amanda Hocking igår, samme dag som Vidar Kvalshaug blogget og twitret om hva e-selvpublisering kan bety. Han er ikke mye optimistisk på selvpubliseringens vegne:

Det går lysår mellom hvert geni som blir utgitt uten at et forlag har vært med på å gjøre boka bedre. Et slik geni må man nesten ha for å brøyte vei for at andre skal kunne gjøre dette. Hvis man MÅ ha forlag for å gjøre boka god nok, kan man like gjerne gi ut som papirbok – det er der pengene er, foreløpg. Og da er man inne i forlagskverna og dens planer.

Vidar tror det kan gå et halvt til flere år før vi får se noe tilsvarende i Norge, og at det i så fall blir en kjent forfatter som fører an. Det er vanskelig å si seg uenig med tidsperspektivet. Hele digitaliseringsprosessen går langt tregere her enn over dammen. Vi har verken markedsgrunnlaget eller lokale motstykker til one-stop-shopping-løsningen som nå tilbys av Amazon, for eksempel.

Når det er sagt, er det teknisk sett en smal sak å nå ut til norske lesere via Amazon Kindle Store allerede idag. Det finnes antagelig rundt en million bærbare leseenheter (iPader, iPhoner, iPoder, Android-telefoner pluss norskeide Kindler) som kan brukes til å selge ebøker rett fra Kindle Direct Publishing. Det skjer faktisk allerede, om enn i begrenset omfang. Så ja, du kan gjøre det (eller kanskje ikke – se kommentar) og la boka ligge ute mens det norske ebokmarkedet vokser seg stort. Men bør du?

Det viktigste motargumentet er faren for å utgi en uferdig eller dårlig tekst. Går du rett på nett uten filter, publiserer du en tekst aldri har møtt den uavhengige konsulentens og redaktørens motstand. Du får fort en tekst som ikke har fått tid til å modnes. I verste fall en så lite språkvasket og gjennomarbeidet tekst at leserne gjør opprør mens halve internett er flirende tilskuere, som i tilfellet “The Greek Seaman.”

Selvpublisering er lavstatusvirksomhet. Det svenske selvpubliseringsforlaget Kulturdasset brukte navnet til å oppsummere sin virksomhet nådeløst ærlig (siden har det skiftet til det mer tannløse Hemlighuset). Selvpublisering har vært og er fremdeles i stor grad stedet der tekster som aldri skulle ha vært publisert, går for å dø. Det er “vanity publishing”, som amerikanerne kaller det. Ikke til å undres over at etablerte forfattere flest ikke ville drømme om å gjøre det – man risikerer jo å skade sin viktigste kapital som skribent, nemlig ryet.

Du skal jobbe dessuten mye og hardt for å skape et godt produkt. Som selvpublisist må du regne med å utføre eller kjøpe tjenester som idag leveres av forlaget, fra tekstbearbeiding, manusvask, design og layout, markedsføring og til videresalg av rettigheter. Outsourcing er vel så smart i kultursektoren som ellers i næringslivet. Da selvpubliseringsstjernen Amanda Hocking nylig inngikk avtale med et konvensjonelt forlag, var hovedargumentet hennes at hun ville få tid til å konsentrere seg om skrivingen.

Du vil selvsagt ikke få forfatterforskudd. Alle kostnader (og her er den viktigste tiden som går med til å skrive) bæres av deg alene. Du vil ikke kunne nyte godt av litteraturstøtteordningene som er så livsviktige for mange norske forfattere. Det finnes p.t. ingen innkjøpsordning for ebøker uansett opphav, og det er høyst tvilsomt at Norsk Kulturråd vil kjøpe inn – enn si vurdere – selvpubliserte ebøker for innkjøp i fremtiden. Selvpublisering gir heller ikke grunnlag for medlemskap i forfatterforeninger eller tilgang til arbeids- og prosjektstipender.

Amerikansk selvpublisist med suksess

Likevel er det titusener av amerikanere som gjør dette, og de kan ikke alle være totalt uvitende om hva de går til. Og ganske riktig viser det seg at en del forfattere vet nok om forlag til å vite hva de går glipp av, og dermed er istand til å sette det opp mot selvpublisering på et realistisk grunnlag. For tiden går denne interessante samtalen mellom forfatterne Jan Konrath og Barry Eisler rundene på nettet.

I løpet av en tekst som er så lang og grundig at den bør leses på lesebrett (jeg lastet den ned til min Kindle) kommer de innom de fleste momentene i debatten, og peker på årsakene til at de som etablerte skribenter velger å publisere selv snarere enn å gå via forlag. Når Eisler hevder å ha takket nei til et forfatterforskudd på en halv million dollar, må man gå ut fra at økonomi spiller en hovedrolle.

Konrath og Eisler mener de bør ha betydelig høyere royalty (prosentsats av salget) på ebøker enn amerikanske forlag tilbyr. I praksis får de 17,5% av utsalgsprisen, og da virker de 70% som Amazon gir for bøker mellom 2 og 10 dollar svært fristende. Situasjonen i Norge kan komme til å minne om dette. Jeg har sett forlagskontrakten som Gyldendal vil inngå med forfattere av eldre bøker (såkalt backlist), og ser at forlaget – og den forlagseide ebokhandelen og ebokdistributøren – sitter igjen med den overveldende brorparten av en bok som forlengst har betalt for seg selv. Forfatteren som viste meg kontrakten var like oppgitt som de her nevnte amerikanerne.

Publiseringshastighet er et annet viktig argument. At mange bøker trenger tid på å modnes, er greit nok. Men det gjelder på langt nær alle. Som faglitterær forfatter opplever jeg ofte at en langsom produksjonsprosess fører til at en tekst blir utdatert før den havner i bokhandlene. Konrath og Eisler peker på et annet viktig moment: hver eneste dag en bok ikke er tilgjengelig i markedet, er en dag med tapt salg. Også her gir e-selvpublisering en økomisk gevinst.

Dette handler også om kontroll. Med det tekstlige innholdet, selvsagt, men også med distribusjonsform og betalingsmodell. Du bestemmer publiseringstidspunkt og pris, og legger opp hele markedsføringsstrategien selv (det gjør du ofte uansett som lite selgende forfatter på forlag, men her slipper du byråkratiet). Gyldendals ebokkontrakt krever at bøkene har kopibeskyttelse. Det er ikke noe jeg ønsker å utsette mine lesere for, og derfor vil avtaler med norske forlag som har samme politikk være uaktuell for meg (i Kindle Store kan du velge dette selv).

Så hva betyr alt dette i et norsk perspektiv, rent bortsett fra at det vil ta noen år før det skjer? Når man får på plass en gunstig selvpubliseringsløsning via Bokskya (det jobbes med saken) og det norske markedet venner seg til å lese på skjerm, vil vi også her få et lavprissegment med selvpubliserte bøker av varierende kvalitet. Det meste vil være uleselig, men som i USA vil vi også se erfarne bloggere, forfattere og journalister skape produkter markedet vil ha.

La oss legge en ball død med én gang. Som Laura Miller påpeker, vil e-selvpublisering neppe gi oss nye forfattere som skaper stor kunst, like lite som det papirbaserte motstykket (som altså har lange tradisjoner i USA) ga oss skribenter på nivå med Harper Lee og J.D. Salinger. Å dyrke fram et forfatterskap som resulterer i skrivekunst er en langsom og kostbar prosess, som fremdeles vil gjøres best av forlag.

Men faktum er at denne typen forfattere utgjør et lite mindretall av forlagenes utgivelser. Det forlagene selger mest av ligger lysår fra kunstbegrepet, for å holde oss til Vidars metafor. Den som vil finne et lesverdig selvpublisert skrift på Bokskya, Amazon eller iBookstore om fem år bør altså ikke se etter en ny Thure Erik Lund, men heller etter folk som har latt seg inspirere av Tom Egeland og Ruben Eliassen.

Eller bloggeren som ønsker å samle sin mye omtalte livshistorie og tjene penger på den (som ambulansesjåføren Tom Reynolds), journalisten som nettopp har vært i Afghanistan og vil selge en reportasje som er for lang til å passe i et tidsskrift, forfatteren av en bygdebok eller lokalhistorie som vil nå et nasjonalt publikum eller fagspesialisten som ikke får forlagsinteresse fordi markedet for boka hennes er for smalt.

Den største utfordringen for norske forlag ligger i første omgang ikke i at selvpublisering skaper nye kioskveltere – det holder lenge med en moderat bestselger som bruker pris som virkemiddel. Om vi skal tro forlagene, kan prisen på nye norske ebøker (med mva) ende opp nær prisen på en ny papirbok. Om det selvpubliseres lesbare og salgbare bøker til en brøkdel av normalprisen, vil det uunngåelig gi den gamle debatten om prisnivå, vertikal integrasjon og kartelltendenser en ny omdreining.

Den største utfordringen for leserne blir å finne hveten blant all klinten. En eventuell selvpubliseringsbølge kan føre til at kritikernes og bibliotekarenes rolle som veiledere blir styrket. Den kan utvilsomt øke nytteverdien av nettsteder som bokelskere.no, der lesehester hjelper hverandre til å finne god litteratur. Kanskje vil det føre til at forlagenes markedsføring blir bedre – ikke minst på nettet.

Og hvem vet – kan hende noen til og med benytter anledningen til å lage en norsk ebokhandel som kan konkurrere med Amazon på like vilkår. I så fall kan den samlede virkningen av selvpublisering bli at alle skjerper seg. Det er lov å håpe.

Oppdatering 25. april 2011: 28% av de 100 mestselgende titlene i Amazons Kindle Store er selvpubliserte, ifølge denne oversikten. Alle de selvpubliserte ebøkene kostet under fire dollar, og den høyest rangerte lå på 4. plass. Her er listen for 21. april 2011.

Vippepunkt: Amazon selger flere ebøker enn billigbøker

Amazon rapporterer at selskapet har gjort det svært godt i 2010, og nå selger flere Kindle-ebøker enn paperbacks (Kindle passerte hardcoversalget ifjor sommer). I praksis betyr det at 45% av alle bøker som selges på Amazon, er digitale:

Since the beginning of the year, for every 100 paperback books Amazon has sold, the Company has sold 115 Kindle books. Additionally, during this same time period the Company has sold three times as many Kindle books as hardcover books. This is across Amazon.com’s entire U.S. book business and includes sales of books where there is no Kindle edition. Free Kindle books are excluded and if included would make the numbers even higher.

Merk at dette altså inkluderer bøker som ikke finnes i Kindle-versjon – et spørsmål som ofte har dukket opp når Amazon har presentert sine omsetningstall. Det inkluderer heller ikke gratisbøker, og tas de med i regnestykket er det sannsynlig at ebøker utgjør majoriteten av bøker som distribueres. Siden Amazon alene står for rundt en femdel av bokdistribusjonen i USA, bekrefter dette tidligere tall i retning av at ebokmarkedet nå utgjør 10% (eller mer) av den samlede bokomsetningen.

Ved forrige milepæl mente Amazon selv at eboksalget ville passere paperbacksalget i annet kvartal av 2011 (enkelte analytikere så for seg at det ville skje i 2012), isteden ble vippepunktet nådd i slutten av 2010. Ja, for et vippepunkt i markedet må det jo kunne kalles når verdens førende bokhandel går fra hovedsaklig å være retailer til å bli e-tailer. I motsetning til hva jeg skrev i 2008 (mea maxima culpa), skaper Amazon nå sitt “iPod moment”.

Det mest interessante med Kindles suksess er det faktum at en enfunksjonsdings blir salgsdriveren for digitalt innhold, slik iPod gjorde det i forrige tiår. Så langt har ikke det generelle nettbrettet innfridd som konkurrent til lesebrettet, og Apples iBooks’ viktigste funksjon i 2010 ble å fungere som ris bak speilet for amerikanske forleggere som ville ha høyere priser på Amazon.  Hovedårsaken til at Amazon har et sted mellom 70 og 90 prosent av ebokmarkedet oppsummeres greit av Bezos selv:

The number one app for the iPad when I checked a couple of days ago was called Angry Birds – a game where you throw birds at pigs and they blow up. The number one thing on the Kindle is Stieg Larsson. It’s a different audience.

Ja så menn (med tanke på at Digiboka er blitt en suksess, er dette et poeng flere enn jeg burde ha tatt tidligere). Spørsmålet er hva dette betyr i årene som kommer, bortsett fra at Kindle kan kapre 20-30% av USAs bokmarked før ting flater ut. Amazon har ikke satset mye på multimedietitler, men det vil ikke overraske om det i løpet av 2011 kommer en farge-Kindle. Amazon er kjent for å svare aggressivt på utfordringer, og lanseringen av Nook Color kan ikke ha gått upåaktet hen. Planene om et app-marked peker i samme retning.

Amazons “buy once, read everywhere”-strategi, som vil utvides til en webbasert løsning i løpet av året, er langt viktigere enn salg av fysiske lesebrett på sikt. Amazon har kommet heldig ut av lesebrettkampen med Apple, men det er vanskelig å se hvordan de kan vinne mot giganten i lengden. Derimot ligger selskapet godt an til å utvide, for ikke å si redefinere, hva bokhandlere skal drive med i fremtiden.

Amazon har nettets ledende løsning for digital selvpublisering, og har inngått flere avtaler om utgivelse med utvalgte forfattere. Samarbeidet med TED om utgivelse av Ted Singles, som er en del av det nye konseptet Kindle Singles, er nok et eksempel på at Amazon ønsker å gjøre tidligere tiders spådommer om overflødiggjøring av bokhandelen til skamme.

Og jada, jeg kom også med slike uttalelser i fleng. Men hey – om ikke annet ser det ut til at jeg endelig får rett i at ebøker vil forandre bokbransjen.

2011 i et ebok- og nettbrettperspektiv

Det er tydeligvis sesongen for spådommer om året og tiåret som skal komme (som tilhenger av OEDs definisjon av tiår gjorde jeg meg ferdig med sistnevnte ved starten av året), og jeg kan selvsagt ikke være dårligere. Her er noen av mine refleksjoner rundt hva som vil hende i grenselandet mellom tradisjonelle medier og elektronikk i 2011:

1. Det vil selges hundretusener av nettbrett i Norge i 2011. Apple vil fremdeles dominere dette markedet, ikke minst hvis forventede iPad 2 har forbedringer (pris, vekt, kamera osv) som løfter dingsen ut av sitt nåværende segment (i all hovedsak folk som allerede eier mange Apple-dingser fra før). Men Android-effekten vil også vise seg i nettbrettmarkedet, og føre til lavere priser og økt utvalg mot slutten av året. Det vi ikke vil se, er en slags “this changes everything”-prosess. Nettbrettene er på langt nær kapable til å erstatte eller redefinere vårt forhold til konvensjonelle datamaskiner, og vil for de fleste brukere være nok en dings blant det raskt økende antallet dingser i norske hjem.

2. Vi vil se mange lanseringer av norsk avis- og magasininnhold til nettbrett, men få suksesshistorier. Erfaringene fra USA er så langt at magasinsalg til iPad er en relativt underveldende affære, der salgstallene ofte faller raskt etter lansering. Som jeg spådde i januar er iPad/iBooks langt fra blitt noe ebokmotstykke til iPod/iTunes – her er det fremdeles Amazon som dominerer. Dette skyldes flere faktorer, som lite innovativ bruk av formatet, høy pris og dårlige abonnementsløsninger. Men hovedårsaken er at medievaner endrer seg langsommere enn entusiastene vil ha det til. Jamfør kurven nedenfor, som viser hvor mange år det tok fra kommersielle ebøker ble lansert til vi fikk dagens dynamikk.

3. I USA vil 2011 bli ebokas virkelige gjennombruddsår. Den voldsomme vekstraten i e-segmentet (100% – 200% per år de siste årene) begynner å vise seg for alvor. Ved årsskiftet 2010/2011 anslås det at rundt 10% av bokmarkedet i USA vil utgjøres av ebøker. Selv om en årlig fordobling ikke kan pågå i mange år framover, er det så langt få tegn til utflating. Derfor er det rimelig å tro at opp mot 20% av det amerikanske bokmarkedet utgjøres av ebøker mot slutten av 2011. Som denne analysen antyder kan andelen reelle lesere være enda høyere (kanskje så mye som 30%), da ebokkjøpere både kjøper og leser mer enn papirkunder.

4. Vi vil få en storlansering av en norsk ebokhandel. Jeg sa det samme ifjor også, men denne gangen tror jeg forlagene mener det. Men med et varslet momspåslag på 25% fra sommeren av, ingen Kindle- eller Nook-aktig løsning i sikte og signaler fra de to største forlagene om at de vil legge seg på et høyt prisnivå (ebok med mva = fullpris for pbok), vil det gå lang tid før salget av ebøker i Norge kommer inn i det amerikanske sporet. Lanseringen vil akkompagneres av de sedvanlige kronikkene fra forfattere, kulturbyråkrater og -journalister, som særlig vil understreke eboklanseringens betydning for norsk språk og kultur. Du leste det her først. ;-)

Ebøker og pbøker – en prissammenlikning

Tidligere i høst reiste Bjarne Buset, Gyldendal forlags ebokmann, spørsmålet om Amazons ebøker virkelig var så billige. Hans konklusjon ble interessant nok at det ofte er billigere å kjøpe på papir fra Amazon. Jeg har selv gått med en følelse av at Kindle Store er dyrere enn jeg tror, og derfor bestemte jeg meg for å sammenligne ebøkene fra min posting om Kindle-julegavetips med papirbøker fra samme netthandel. Sammenligningen ble gjort 22. desember 2010, og resultatet var som følger: tilsammen kostet de 13 av Kindle-ebøkene som da var tilgjengelige 177,8 dollar, dvs 13,6 dollar eller 82 kroner per ebok i snitt (tallene er oppdatert etter rettelse, se kommentarfeltet).

Deretter fant jeg laveste Amazon-pris for nye papirutgaver (det er nå det de fleste kunder velger å gjøre) og kom til en totalsum på 182,7 dollar (mange av titlene på listen er ennå ikke sluppet som paperback) eller 14,1 dollar per bok. Til dette må man legge frakt til Norge (om man bestiller fra USA, se kommentarfeltet for en løsning på det problemet). Den varierer med antall bøker og fraktmetode, men erfaringsmessig kjøper jeg sjelden 15 bøker på én gang. Et mer rimelig anslag er tre pakker à fem bøker. Jeg valgte fem tilfeldige fra listen og satte sammen en papirbestilling. Amazons standardfraktmetode kostet meg da 149 kroner, mens bøkene jeg bestilte kostet 326. Frakten gir altså et prispåslag på 46% i dette tilfellet.

Jeg runder av nedover til 40%, som stemmer bedre med andre Amazon-bestillinger jeg har gjort, og kommer til at papirbøkene til 182,7 dollar i tillegg ville koste meg 73 dollar i frakt. Dermed ender vi opp på 255 dollar totalt for de 13 bøkene som var tilgjengelige, eller 19,6 dollar i snitt. Jeg har altså spart rundt 72 dollar på å kjøpe ebøker. Selv et med momspåslag fra neste sommer på 25%, gir dette en grei besparelse per solgte bok. Men dette må man også legge prisen på lesebrettet. Jeg betalte rundt 550 dollar for min Kindle DX (Amazon-pris pluss moms og toll), og da må jeg kjøpe urealistisk mange ebøker i løpet av lesebrettets forventede levetid før regnestykket går i null.

Leser man på mobiltelefon eller nettbrett, som har andre viktige bruksområder, kommer Kindle Store godt ut av regnestykket. Ditto for Kindle 3. Men vi som leser på Kindle DX må trøste oss med de mange andre fordelene eboka fører med seg, som kompakt lagring, umiddelbar levering, ingen bortkastet ventetid på postkontoret, og penger spart på prøvekapittelsystemet. Det er – i likhet med frakten – motiverende faktorer som ofte overses i regnestykker som dette.

Merknader:
Jeg har ikke forsøkt å sammenligne med prisen på bruktbøker. Det er utvilsomt mulig å finne mange av titlene på listen til langt lavere pris, men varierende kvalitet og fraktkostnader gjør det vanskelig å lage statistikk som gir et rimelig sammenligningsgrunnlag. Som det påpekes i kommentarfeltet, har amazon.co.uk fri frakt for kjøp over en viss sum, også til norske kunder. Det forandrer regnestykket ganske drastisk. Kindle Store kommer fremdeles best ut, men med en mye knappere margin. Lærdommen du kan trekke er: sjekk prisene rundt forbi, også innen Amazons uoversiktlige system. Det er penger å spare.

Ikke overraskende kommer norske nettbokhandlere dårlig ut i denne sammenligningen. Jeg fant 11 av bøkene på Kindle-listen i bokkilden.no, og sammenlignet Kindle Store med det billigste papiralternativet på bokkilden. Det viste at bøker som kostet 734 kroner i Kindle Store, beløp seg til 1546 kroner hos Bokkilden (tross fri frakt og mange paperbacks). Regnestykket ser med andre ord dårlig ut for den norske bokbransjen, nesten uansett hvordan man vrir og vender på det.