Arkiv for Bøker

Forfatternes økonomiske fremtid

En masteroppgave ved to studenter på BI, Anders Sørbo og Richard Bjerkøe, har vakt en viss oppsikt i høst fordi den dokumenterer at norske musikeres inntekt i snitt har gått opp etter at digitalisering traff musikkbransjen for alvor. I et innlegg om masteroppgaven har veilederen, Espen Andersen, oppsummert resultatet slik:

1. Musikkbransjen (og mange andre) hevder at det er blitt vanskeligere å være musiker etter at musikk ble digital, fordi redusert platesalg betyr en vanskeligere hverdag for musikerne.
2. En analyse av inntektsstrømmene i bransjen viser at den totale pengestrømmen til musikerne (og dermed gjennomsnittsinntekten til den enkelte musiker) ikke er gått ned i perioden fra 1999 til 2009, men tvert i mot har økt med 66 % (inflasjonsjustert).
3. Årsaken til inntektsøkningen ligger i at inntektskanaler der musikerne får en liten andel (eksemplarsalg) har gått ned, mens inntekter der musikerne får en større andel (vederlag, konserter og støtteordninger) har økt.

Selv om konklusjonene har møtt på motbør, er de grunnleggende gjennomsnittstallene så langt ikke bestridt. Det ser altså ut til at det går mer penger inn i musikklivet nå enn før iTunes og Spotify og Bittorrent, og det burde vekke interesse langt utenfor musikernes rekker. Som skribent er et nærliggende å se på hva dette kan ha å si for skribentenes økonomiske utsikter. Bokbransjen befinner seg omtrent der platebransjen var i 1999, med utsikter til betydelig vekst i det digitale markedet fram mot 2020.

Det har vært vanlig å si (jeg har sagt det selv) at forfattere må lære av musikernes erfaringer, og det er ingen grunn til å endre det hovedsynet: en kunstergruppe som har klart å øke sine inntekter midt i den største omveltningen av det økonomiske grunnlaget på mange tiår, er et eksempel til etterfølgelse. Men selv om vi trenger oppløftende eksempler på vei inn i ebokalderen. kan ikke sammenligningen trekkes for langt. Det er grunnleggende forskjeller på de to bransjen som tilsier at av forfattere ikke kan regne med å øke snittinntektene sine tilsvarende innen 2020.

Problemene
Den viktigste er at forfattere ikke kan bytte beite på samme måte som musikere. Riktignok har forfattere alltid tjent penger på opptredener, men i det store perspektivet er bidraget lite. Mens bokbransjen omsetter bøker for seks-sju milliarder årlig, har Norsk Forfattersentrum et årsbudsjett på rundt 11 millioner å rutte med når de støtter forfatterbesøk i skoler og andre institusjoner.

Den Kulturelle skolesekken sponser også forfatteropptredener med sitt budsjett på 167 millioner, og i tillegg kommer det bibliotek, skoler og andre betaler av eget budsjett. Det ville overraske meg stort om offentlig og privat omsetning fra forfatteropptredener er mer enn et par prosent av en totalomsetning på over seks milliarder, som i all hovedsak stammer fra eksemplarsalg av papirbøker.

Til sammenligning utgjør inntekter fra konserter minst 765 millioner kroner eller 40 % av en samlet omsetning i 2009 på 1,9 milliarder kroner (ja, i omsetning er musikkbransjen faktisk betydelig mindre enn bokbransjen i Norge), mens plateselskapene omsatte CDer for 593 millioner (av hvilket lovlig nedlasting var godt under 20 %). Forholdet mellom konserter og platesalg er faktisk talt snudd på hodet siden 1999, en omstilling det verken finnes utøvere eller marked for i bokbransjen.

Hvilket stiller norske skribenter overfor et dilemma. For det er gode grunner til å tro at forfattere vil tjene mindre per solgte eksemplar på ebøker enn pbøker. Trenden fra andre medier er ganske entydig: kundene forventer at digitalisering fører til kraftig prisfall. Med en normalpris på $9,99 for bestselgere har Amazon imøtekommet forventningen, og satt en standard som også påvirker norske kunder (jamfør debatten om priser på ebøker som har gått i bl.a. denne bloggen).

Rett nok viser tall at Kindle-kunder kjøper flere bøker enn gjennomsnittskunden, men jeg har problemer med å se hvordan salgstall på 26 titler i året skal bli en langsiktig norm for den typiske ebokkjøperen. Så mye tid til å lese bruker folk flest simpelthen ikke. I et bokmarked der 85-90% av oss allerede kjøper bøker og bokas andel av tiden vi daglig bruker på medier er relativt konstant over tid, er mulighetene for å øke markedsgrunnlaget også begrensede. Erfaringene med bl.a. Spotify så langt tyder på at “buffetmodellen” for innholdsforbruk ikke er interessant for bokbransjen.

Problemene for etablerte forfattere og forlag stopper ikke der. Skal man tro denne statistikken fra New York Times, er det godt mulig at selvpublisering kan bli langt mer utbredt fenomen i fremtiden:

Last year, according to the Bowker bibliographic company, 764,448 titles were produced by self-publishers and so-called microniche publishers. This is up an astonishing 181 percent from the previous year. Compare this enormous figure with the number of so-called traditional titles — books with the imprimatur of places like Random House — published that same year: a mere 288,355 (down from 289,729 the year before). Book publishing is simply becoming self-publishing.

Nå er det få som for alvor tror at selvpublisering av ebøker via Kindle Store og iBooks vil flytte grunnfjellet i det norske bokmarkedet. Så langt viser erfaringene at nye bestselgere fra etablerte forleggere dominerer ebokmarkedet (så nei, “halesalg” blir neppe så viktig som mange av oss trodde for noen år siden). Men eboka senker terskelen for publisering betraktelig, og nettbrettenes tekniske muligheter øker sjansen for undergravende innovasjon i bokbransjen. Se for deg fortrinnene f.eks. NRK og Schibsted-gruppen vil ha når det skal skapes aktuelle “enhanced books”.

Piratkopiering av bøker er antagelig et økende problem – det ser ut til å være langt flere bestselgere i fildelingsnettverk nå enn for bare et år siden. Et svar på denne utfordringen å lage mer kundevennlige ebokløsninger, som muligheten til å ta med seg kjøpte ebøker til andre plattformer, dele dem innen familien (lar seg gjøre idag, men er ofte plundrete) eller låne dem bort til venner (teknisk mulig, men hindres av forlagene idag).

Men selv om omfanget blir mindre enn det er for musikk og spill (og leserdemografien tilsier at det vil være slik), må tap fra piratkopiering også med i regnestykket. For bestselgende forfattere kan det fort bli merkbart.

Mulighetene
Her er det viktig å ha med seg et grunnprinsipp for god fremtidstenkning: flesteparten av husene folk vil bo i i fremtiden, er allerede bygd. Det meste vil være som idag. Det har alltid vært slik at det store flertallet av forfattere selger lite, og finansierer sin skribentvirksomhet med inntekter fra annet arbeide. Slik vil det fortsatt være. Liksom vi fremdeles vil ha unge som finansierer forfatterdrømmen med studielån og nuddelmiddager.

For dem som ønsker å satse for fullt på forfatteri, vil det være mulig å kompensere for fallende eksemplarsalg. I en sak jeg skrev for Dagbladet for noen år siden, Fildeling er framtida, pekte jeg på flere modeller. Modellen jeg kaller “inntekt av bivirkninger” er den mest interessante for meg personlig, fordi det er den jeg har valgt å leve av:

At denne modellen virker, kan jeg stå inne for: inntekten fra oppdragsgivere som direkte tar utgangspunkt til saker jeg har blogget, øker stadig, mens den relative verdien av boksalget mitt avtar. Det er intet nytt ved dette: man kan se på det som kulturlivets variant av forvandlingen fra produksjons- til serviceøkonomi.

Annonser og kanskje særlig privat mesénvirksomhet og sponsing virker stadig mer aktuelt. Da jeg skrev Dagbladet-saken, hadde stiftelsen Fritt Ord betalt ti millioner for å holde papirutgaven av Store norske leksikon i live. Siden har stiftelsen gjort det jeg den gang håpet den ville gjøre å gjøre, nemlig å sørge for at det samme leksikonet ble gratis og passordfritt. Men mer interessant: med høstens tildeling av støttemidler til blogger inntar Fritt Ord en langt større plass i det digitale tekstfeltet, og viser hvordan forfattere og journalister i fremtiden kan komme til å finansiere deler av sin skrivevirksomhet.

Det mest interessante funnet i Sørbo og Bjerkøes masteroppgave er den stadig økende betydningen av vederlag og offentlig støtte. Andelen midler som fordeles til musikere fra rettighetsorganisasjonene TONO og GRAMO har mer enn doblet seg siden 1999. Norsk Kulturråds musikkstøtte er tidoblet i samme periode, samtidig som Rikskonsertene har økt sin virksomhet kraftig. I 2010 er inntektene fra disse kildene antagelig større enn det samlede CD- og digitalsalget.

Direkte og indirekte statsstøtte og vederlag for bruk har lenge vært en hovedinntektskilde for norske forfattere. Vederlaget som idag utbetales forfattere for bruk i bokhylla.no er en første forsmak på et fremtidig bibliotekvederlag for ebøker. Direkte statsstøtte finansiert av e-moms eller inntekter fra et nettvederlag som kompensasjon for piratkopiering er andre mulige inntektskilder i fremtiden.

Ebokpionéren Cory Doctorow viser oss den kanskje mest interessante muligheten med sin siste utgivelse, novellesamlingen With a little help. Dette selvpubliserte prosjektet er et forsøk på å gi en i utgangspunktet gratis ebok økonomisk merverdi ved å skape parallelle, fysiske utgaver:

With a Little Help, a print-on-demand book that explores pretty much every “freemium” model for turning a free, well-known digital object into a bunch of highly sought and profitable physical objects. There’s four different covers on the print book, a hand-bound limited hardcover whose end-papers come from the paper ephemera of various writer-friends; a free audiobook read aloud by voice actor/writers and a for-pay CD-on-demand of the same thing; a donation campaign, and even a one-of-a-kind super-premium chance to commission a new story for the book for $10,000.

Doctorow mener at han kommer til å tjene vel så mye på With a little help (som selvsagt kan lastes ned gratis) som på en konvensjonell novelleutgivelse, og anslår at inntektene vil beløpe seg til 80 000 dollar. Tilsvarende tall kan norske forfattere flest ikke regne med å se, og det er få gitt å matche Doctorows entreprenørskap. Men når det er sagt: eboka gjør det betydelig lettere for forfattere å skape merverdi i form av ekstrastoff hektet på selve boka eller separate nettsider eller apps. Tenk “Varg Veums Bergen”, en kriminal-app med GPS-styrte byvandringer, bilder, videoklipp, forfatterens kommentarer og pekere.

Frank Rossavik snakket på vegne av mange forfatterkolleger når han på Twitter sa følgende for en tid tilbake:

@bokelin Liker boken, og å skrive bøker. Kommer aldri til å gidde å jobbe masse for minimal betaling for å skrive en fil.

Om bildet ikke er så dramatisk, har jeg stor forståelse for at han og andre skribenter jeg har snakket med nøler med omfavne en teknologisk mulighet som ser ut til å gi lavere inntekter, og som det så langt ikke er stor etterspørsel etter i markedet. Ja, for her har vi kanskje den viktigste forskjellen på musikk- og bokbransjen. Den førstnevntes overgang til digitalt salg skjedde mot bakgrunn av fri fildeling og MP3-spillere. Lesebrett, ebokhandlere og de tilhørende brukervanene er fremdeles bare i startgropen. Det fins fremdeles handlingsrom.

Share/Bookmark

iPad som lesebrett: noen refleksjoner (no pun intended)

De hyggelige folkene i Bokbasen, som arbeider med de tekniske løsningene som forhåpentligvis gir norske lesere et ordentlig tilbud av ebøker en gang i en ikke altfor fjern fremtid, lånte meg en iPad forleden. Der i gården prøver man ut det meste av det som finnes av lesemaskiner, og de var interessert i hvordan jeg som storleser og bruker av lesebrett ville oppleve å lese via ebok-apper istedet. Så derfor denne brukertesten, som først og fremst fokuserer på iPad som ebokframviser.

Mitt umiddelbare inntrykk er positivt. iPaden er utvilsomt noe av det penere jeg har vært borti på dingsefronten, og jeg liker at det fysiske grensesnittet er like minimalistisk som en bok. Liksom boka ikke gir deg andre valg enn å bla, starter ditt forhold til iPad med den lille knappen under skjermen. Grensesnittet som møter deg når du trykker på knappen er tilsvarende greit: applikasjonsikoner i et rutemønster, som kan samles i kategorier på flere skjermbilder.

Berøringsteknologien har fått mye fagnad, og som innehaver av grovkalibrede hender opplever jeg bruk av finger istedenfor pekepenn som mye enklere å forholde seg til på den store iPaden enn en liten telefon.

Programvare
Bokbasen hadde satt opp et skjermbilde med leseapplikasjoner på min testmaskin, og å komme igang med å lese er rett og slett et spørsmål om berøre ikonet for din valgte bokhandel. Det finnes en lang rekke leseapplikasjoner til iPad, her skal jeg begrense meg til å se på tre: Apples egen iBooks, Amazon Kindle og Ibisreader.

Jeg skjønner tanken med å la iBooks etterape bokas fysiske sider, men syns ikke det er veldig vellykket

iBooks er knyttet til Apples ebokhandel med samme navn, og bruker en bokhylle som standardmetafor for boksamlingen. Det er pent å se på, men for en som har lest bøker på skjerm siden 1993 blir insisteringen på å etterligne papirbøker (det samme gjelder den animerte sideblaingen) litt anmasende. Her skrudde jeg raskt over til listevisning. Klikk på en bok i lista, og iBooks viser deg svært raskt en bokside.

Eller to, om du snur den nitti graders vinkel. Jeg prøvde dette, og kom til at skjermoppløsningen (en helt grei standardoppløsning på 1024 x 768 bildepunkter) ikke var god nok til at visning av dobbeltsider ble behagelig i lengden. De ytterste pixlene av skjermbildet brukes til å gjenskape det visuelle inntrykket av en bok, noe som blir et ekstra irritasjonsmoment fordi man her kaster bort verdifull skjermplass.

Multitouch-funksjonaliteten (dra fingrene sammen eller spre dem på skjermen, og ting skjer) er brukt til å velge avsnitt av skrift istedenfor å forstørre eller forminske, som i Safari. Det fungerer godt, og når du har valgt ut noen ord kan du velge å kopiere, annotere, understreke, søke eller slå opp i ordbok (foreløpig på engelsk).

Ellers er navigasjon i teksten enkelt: du blar ved å sveipe over siden eller trykke langs høyre og venstre kant av skjermbildet, skal du gjøre lengre hopp kan du klikke og dra deg til et hvilket som helst sted i boka nederst på siden. Paginering er alltid en utfordring med ebøker. iBooks standardvalg er boksider, som varierer med skriftstørrelsen du velger. Skriftsnitt er også valgfritt, det samme er lysstyrke på skjermen (mer om det senere) og mulighet for sepiabakgrunn.

Alt i alt gir iBooks som program en enkel og god leseopplevelse. Og vanskeligere er det ikke å bruke Amazons Kindle-app. I motsetning til iBooks gjør den få forsøk på å etterligne bokas fysikalitet, her er det skjermlesing for alle penga. Som iBooks er dette en enkel app med et begrenset sett av standardmuligheter. Du kan ikke velge skrifttype, til gjengjeld får du muligheten til å vise hvit skrift på svart bakgrunn – nyttig om du skal lese på senga.

Amazon har dessuten valgt sitt eget system for paginering, med “locations” og prosenttall istedenfor sider. Det tar litt tid å komme inn i det, men viser seg raskt å være mer praktisk enn sidetall fordi det ikke varierer med skriftstørrelsen. Whispersync-funksjonen, som synkroniserer sist leste side, understrekinger og notater mellom alle maskiner som er registrert til din Amazon-konto, er Kindle-appens største konkurransefortrinn på iPad.

Dens største ulempe er netthandelløsningen. Når jeg trykker på “Shop” starter Safari opp på Amazons vanlige nettside, som blir krøkkete å navigere seg rundt i på den lille iPad-skjermen. Her virker iBooks ebokhandel mye bedre tilpasset formatet.

Mens iBooks og Kindle er konvensjonelle programmer, viser Ibis Reader oss hvilken vei ebokteknologien kan ta i fremtiden. Dette nettstedet lar deg lese ebøker i standardformatet EPUB, og vil liksom Kindle-appen huske hvor du var sist. Forskjellen er at iBis Reader fungerer på alle maskiner som har en moderne nettleser, samtidig som det meste av funksjonaliteten i f.eks. iBooks tas vare på. Spennende.

Dette er den beste måten å lese bøker med iPad på: hold platen i begge hender.

Jeg hadde ikke anledning til å prøve ut mer enn én “beriket bok”, nemlig Alice in Wonderland HD. Denne app-boka fremstår som en grei demonstrasjon av hva forlag med ressurser til det kan komme til å gjøre i fremtiden: animasjoner, lyd og bilde er integrert med teksten på en morsom måte. På dette området vil iPad og andre tavle-PCer i overskuelig framtid være mye bedre enn lesebrett med elektronisk blekk. Det samme gjelder visning av rike dokumenter i f.eks. PDF-format, ikke minst med fargeillustrasjoner.

iPads største fortrinn er utvilsomt at mange ebokleverandører har utviklet applikasjoner til plattformen. I tillegg til Amazon og Apple selv, finner vi Barnes & Noble (Nook), Borders, Stanza, Kobo og altså webbaserte apps som iBis Reader. Norske leverandører utvikler selvsagt også for Apple-plattformen, og derfor kan du regne med å få kjøpt bøker til din iPad så snart vi får en større lansering.

Det du selvsagt ikke får, er et samlet bibliotek på iPaden din. DRM-beskyttede bøker er låst til hver sin app, du vil ikke kunne søke i alle dine bøker samtidig og må forholde deg til ulike grensesnitt og butikkløsninger. I så måte viser iPad med all mulig tydelighet hvor problematisk de sprikende DRM-standardene man har i bokbransjen vil bli på sikt. Livet er fremdeles enklest for den som piratkopierer.

Maskinvare
Mens jeg gjennomgående syns programvaren på iPad fungerer godt, er jeg mindre imponert av maskinvaren. Den er som sagt en pen maskin, men det slanke utseendet bedrar på samme måte som på MacBook Air – kantene er betydelig smalere enn midten. Med en vekt på trekvart kilo er iPad mer enn tre ganger tyngre enn utfordreren Kindle 3 (220 gram), og mer enn 200 gram tyngre enn Kindle DX.

Du kan altså ikke putte den i lomma eller holde den i én hånd i lengre tid, slik du kan med lesebrett og mobil, og det er definitivt en fordel om du som jeg foretrekker å lese på senga liggende på magen eller flatt på ryggen. iPad er på sitt mest behagelige når du sitter eller halvveis ligger i sofaen eller godstolen, og kan hvile den mot lårene.

Reflekser og fingerfett er blanke berøringsskjermers svøpe. Så også på iPad.

Min hovedinnvending mot maskinvaren er imidlertid skjermen. Jeg hadde på forhånd hørt at den var god, og som dataskjerm hevder den seg godt i konkurranse med det man finner på bedre bærbare PCer. Men i likhet med de fleste bærbare har iPad blank skjerm. En veldig blank skjerm, faktisk. Jeg har alltid ment at slike skjermer passer best for narcissister, fordi man vil ha sitt eget kontrafei som bakgrunn for alt man gjør. iPad skuffer ikke i så henseende.

Problemet reduseres noe ved boklesing fordi den hvite skjermbakgrunnen drukner mange av refleksene. Men jeg må fremdeles være nøye med å holde skjermen i riktig vinkel for å unnå reflekser fra vinduer eller lamper, og aller best er iPad-lesing på den delen av sofaen vår som vender inn mot en vegg uten vindu, med nærliggende lyskilder avslått. Hvilket bringer meg til bakgrunnsbelysningen.

I likhet med svært mange i vår tid sitter jeg for mye foran skjermen, noe som blant annet har ført til at jeg nå medisineres for tørre og såre øyne. Og uansett hvor innovativ Apple har vært med iPad, forteller øynene mine meg at bruk av denne maskinen som lesebrett effektivt utvider datatiden min henimot midnatt og vel så det.

Nattestid er problemet ekstra påtrengende. Med svak belysning og sepiabakgrunn blir iBooks tolerabel, selv om Kindle-appens mulighet til å vise hvit skrift på svart bakgrunn har så langt vist seg å fungere best for meg. Men på denne viktige arenaen kommer lesebrett med e-blekk og et lite leselys mye bedre ut. Noe som igjen gjør Kindle-appen til en vinner på iPad, fordi den lar meg fortsette å lese digitalt når den bakgrunnsbelyste skjermen blir for anstrengende.

Et estetisk poeng til slutt: berøringsfølsomme skjermer er magneter for fingerfett, noe iPadens skjermtastatur forsterker. Skriv en kort epost, og den nederste tredelen av den vakre skjermen er dekket av en tynn film med fett. Legg normale spise- og drikkevaner til regnestykket, og du skjønner hvorfor en pusseklut alltid bør være innen rekkevidde. (Det er forresten slikt som får meg til å tro at nordmenns frokostvaner vil være det største hinderet for pressens visjon av en verden der folk flest leser morgenavisen på iPad. Tenk iPad i kombo med melkeglass, bringebærsyltetøy og smør…)

Hva med iPad som erstatning for bærbar PC?
Som nevnt øverst er dette en vurdering av iPad som lesebrett. Men det blir åpenbart urimelig å sammenligne en datamaskin med en énfunksjonsdings. Den som planlegger å kjøpe iPad, må også vurdere den som datamaskin. Her vil smak, behag og behov så ymse. Alt jeg kan gjøre her er å peke på årsakene til at jeg, etter å ha brukt den noen uker, ikke kunne tenke meg å kjøpe en iPad når den kommer til Norge.

Hovedproblemet for meg er at iPad-opplevelsen ligger for langt unna det jeg forventer å få av en datamaskin i denne prisklassen. Som fysisk tastatur, for eksempel. Jeg trenger taktil feedback, og derfor har jeg alltid taster på mine dingser, inklusive telefonene mine. Skjermtastaturet til iPad fungerer forsåvidt, men er uegnet til raskere tasting. Fordi det er en del av skjermen, tvinges jeg til å taste i en ubehagelig vinkel om jeg samtidig skal se teksten jeg skriver uten for mye reflekser. Nå kan man jo kjøpe eksternt tastatur og skjermstøtte, men da blir én elegant dings forvandlet til to eller tre kolli, og prisen har økt enda et hakk. Da heller en netbook med alt i ett.

Kjære Apple: Jeg har flere skuffer og en kjeller full av kabler og dongler,
og så vil dere at jeg skal kjøpe enda flere for gjøre det jeg trenger på iPad?

En netbook vil dessuten ha en annen ting de fleste av oss er avhengige av i IT-hverdagen, nemlig en USB-port eller flere. Den eneste utgangen som følger med iPad er til kabelen som kobles til PCen eller Macen du trenger for å drifte iPaden, og som også fungerer som lader. Her får jeg følelsen av at minimalistisk design vant over brukervennlighet, for resultatet er at du må kjøpe en ekstern dongle for å koble til et kamera eller annet utstyr.

Det bringer meg til diskplassen. Standardutgaven av iPad har 32 GB, hvilket er OK for en mobiltelefon, men selvsagt ikke nok for en som ønsker å bære med seg musikksamlingen, fotografiene, hjemmevideoene, podcastene, rippede eller nedlastede filer osv osv. Eller installere store og plasskrevende programmer. I det perspektivet er det kanskje like greit at store konvensjonelle programmer som MS Office eller OpenOffice ikke kan kjøres på iPad, men for en som er helt avhengig av en slik pakke for å få gjort det daglige arbeidet, kan det bli en dealbraker.

Nå finnes det helt sikkert greie erstatninger for OpenOffice og de mange andre programmene jeg bruker i løpet av arbeidsdagen i App Store. Og jeg har intet imot å betale for god programvare. Det jeg har noe imot, er å sette av kostbar tid til å lære meg nye måter å jobbe på, nye grensesnitt og styret med filformater og konvertering som garantert vil følge. Dette ser sikkert annerledes ut for en som er vant til iOs på iPhone, selvsagt.

Kan hende er dette begynnelsen på en IT-revolusjon som “changes everything”. Eller kanskje ikke. Tiden og konkurrentenes respons vil vise det. For egen del ville en lettere tavle være betydelig mer attraktiv, og i så måte er Samsungs Galaxy Tab og ryktene om en mindre iPad gode nyheter. Men slik markedet er ut nå, syns jeg fremdeles at kombinasjonen av lesebrett med e-blekk og en konvensjonell netbook er en bedre pakke til samme pris som iPad.

Plan B: lav kulturmoms?

Så har regjeringen altså gjort det den har varslet lenge, og gått for å innføre merverdiavgift på kjøp av elektroniske kulturprodukter fra 1. juli neste år. Det twitres og facebookes og blogges over en lav sko om dette, og irritasjonen er stor. Jeg har lenge hørt til blant dem som mener at det beste hadde vært å la ebøker få samme momsvilkår som pbøker, om ikke annet til vi har fått på beina et norsk ebokmarked som er robust nok til å tåle pristrøkken som innføring av moms vil medføre. Men slik ble det altså ikke. Norske ebøker vil bli momsbelagt som elektroniske tjenester, på lik linje med utenlandske. Det er på tide å gjøre opp status og se framover.

At det hele endte slik kan ikke bare tilskrives styrkeforholdet mellom Finans- og Kulturdepartementene. Som jeg har vært inne på tidligere har aktørene som har argumentert mot utvidelse av momsgrunnlaget ikke gjort en god nok jobb i offentligheten. De har også vært ganske alene i lang tid. Om de mange som raser over e-momsen nå hadde engasjert seg da spørsmålet opprinnelig dukket opp i avisene i mars i år, kunne saken ha endt annerledes. Ikke minst om man hadde klart å skape en felles front med musikkbransjen, som lenge har ment at regjeringen måtte gjøre noe med at iTunes og Spotify har solgt momsfritt, mens Platekompaniet og Wimp må legge 25 % til sine produkter.


Interaktive Alice in Wonderland for iPad viser hva man kan oppnå ved å
kombinere bilde, musikk og tekst – som har forskjellig momssats i Norge idag

I motsetning til hva mange synes å tro, er jeg ikke overbevist om at det blir vanskelig å kreve inn moms på det meste av ehandelen med kulturprodukter til Norge. Mye av salget går via storaktører som Apple og Amazon, som allerede har systemer for å håndtere slike komplikasjoner (jamfør det faktum at man i USA har sterkt varierende “sales tax” fra delstat til delstat). Det vil være mulig for brukere å omgå momsen, for eksempel ved å registrere seg med et amerikansk kredittkort eller holde seg til nettbutikker som ikke er momsregistrert. Men de fleste nettkunder vil nok fortsette med det kjente og trygge, og godta at iTunes-låta koster noen kroner mer.

Når resultatet først foreligger, mener jeg det er nyttig å peke på at det faktisk finnes argumenter for moms på digitalt kulturinnhold. Det viktigste er den forventede veksten i det digitale innholdsmarkedet. Vi som jobber med digitale medier, har i årevis hevdet at de ikke bare vil erstatte de analoge men danne grunnlag for ny vekst og innovasjon. Den eksplosive veksten i omsetningen av ebøker, apps og andre digitale produkter tyder på at vi er i ferd med å få rett. Selv om statens inntekter av den kommende e-momsen er satt til 150 millioner for det første året, tviler jeg ikke på at departementet har rett i at tallet vil øke i takt med at den digitale økonomien vokser og modnes.

Å tro at et felt som vokser raskt i omfang og viktighet i lengden kan være momsfri sone, er urealistisk. Så er da heller ikke Sigbjørn Johnsens folk alene om å foreslå dette, det skjer i hele EU-sonen. Og nei, heller ikke der ute ser det ut til at man gjør vesensforskjell på ebokbytes, spillbytes eller musikkbytes: i Sverige har man 25 % moms på ebøker (og et levende ebokmarked, forøvrig), i Storbritannia er satsen 17,5 %, i Nederland 19 % og i Litauen hele 21 %.

Et annet argument for en felles momssats er sammensatte medieuttrykk, som lenge har vært et problem for analoge utgivere. Henning Kvitnes påpeker i et innlegg hvordan kombinasjonen CD/bok og musikk i lydbok vanskeliggjøres av dagens momsreglement, der tekst er momsfritt og musikk har 25 %. Jeg tester for tiden iPad, der jeg kan lese ebøker som kombinerer lyd, bilde, tekst og animasjon. Om slike “berikete bøker” skal produseres i Norge, burde teksten ifølge retorikken jeg selv har brukt være momsfri, mens lyd og bilde ville være momspliktig. For sikkerhets skyld kan iPad-bøker selges som frittstående apps, noe som gjør dem til momspliktig programvare.

De enkle svarene på denne skattepinen ligger i ytterpunktene: å fjerne moms på alt digitalt kulturinnhold, slik Gisle Hannemyr går inn for, eller å ha samme faste sats på alt. Det første er uansett utelukket frem til 2014 (det tidligste tidspunktet en eventuell borgerlig regjering kan fjerne momsen), og jeg har vanskelig for å tro at det blir mer aktuelt med tiden (tenk eldrebølgen og slutten på oljealderen).

Det andre har man såvidt begynt å diskutere i kulturlivet, delvis av frykt for at moms på digitalt innhold skal “smitte over” på det analoge. Men det er på høy tid å ta det opp, om ikke annet som en plan B når plan A har sviktet. Som Torgrim Eggen sier på sin Facebook-side: “Åtte prosent. Det har de i Spania. Jeg ser også at vinden blåser den veien. Åtte prosent er kulturpolitikk. Femten er kompromiss.”

Åtte prosent er et åpenbart brudd på prinsippet om at all litterær tekst skal ha null. Men økonomisk sett er det likevel i en ganske annen kategori enn 25, og – som The Bookseller påpeker – helt i tråd med gjeldende EU-politikk. Det er gehør for kulturmoms blant enkelte rødgrønne representanter, og hvis en flat sats gjør det lettere å lage attraktive kombinasjonsprodukter, kan det til og med være noe å tjene på det.

Bokbransjen er ellers ikke alene blant tekstprodusenter om å drøfte denne problemstillingen. Mediebedriftenes landsforening, som har måttet forholde seg til moms på e-aviser i mange år, og hvis medlemsbedrifter kan komme til å satse tungt på kombinasjonsprodukter i form av apps, gjorde i sommer følgende vedtak:

Etter mange års uenighet om momsforskjellene i mediebransjen, anbefaler hovedstyret overfor årsmøtet i MBL i september en helhetlig mediestøtte som også innebærer å arbeide for lav moms på magasiner, ukeblader og elektroniske medier. I dag må leserne betale full moms på disse produktene. Også vi fra ukepressen står bak at aviser skal ha nullsats på moms. Dermed kan mediebedriftene gå inn i en svært viktig politisk prosess med én stemme, noe som vil ha stor betydning for tilbudet til lesere og brukere av norsk medieinnhold fremover.

Med andre ord: man vil kjempe for å bevare den beskyttede statusen til de gamle papirmediene, samtidig som det aksepteres at emoms er kommet for å bli og at man nå må arbeide for en best mulig løsning. Ingen dårlig strategi dette, når toget først er gått.

Så er vi også blitt en Kindle-familie

Det måtte jo skje til slutt. Her i huset har vi vært glade i ebøker lenge, og ventet og håpet på at Sony skulle svare på utfordringen fra Amazon med f.eks. å åpne bokhandelen sin for internasjonale kunder. Nylig kom Sonys svar, og selv om PRS-350 og 650 ser svært pene ut og tilsynelatende har løst problemet med lavere skjermkontrast, er det fremdeles krøkkete å få tak i ebøker. Om du klarer å lure Reader Store til å tro at du er amerikaner, er du avhengig av spesialisert programvare som ofte kan være vanskelig å bruke.

Som Linux-bruker ble jeg tvunget til å beholde en Windows-partisjon omtrent ene og alene for Sony Reader Stores skyld. Et hovedargument for å gå for Sony, nemlig muligheten for at norske bøker skulle selges til plattformen, ser likevel ikke ut til å bli noe av med det første. Dermed ble det veldig lett å gå for den billigste, største og mest brukervennlige ebokplattformen av alle, nemlig Amazon Kindle Store. Jorunn bestilte sin Kindle 3 i august, jeg fulgte opp en måned etter med storebror Kindle DX. Så langt har vi litt blandete erfaringer.

Sony PRS-300 versus Kindle 3: kontrasten er merkbart bedre med Kindles forbedrede e-blekkskjerm

Kindle 3 er den peneste i Kindle-serien så langt (ikke at det sier så mye, kanskje), med et mørkt plastikkskrog og en vekt på bare 220 gram. Amazon hevder at skjermkontrasten på e-blekket er forbedret med 50%, og jeg ser ingen grunn til å bestride påstanden. Skriften virker påfallende mye svartere og skarpere enn på fjorårets Kindle- og Sony-modeller. Det gjenstår å se, men jeg vil tro at dette vil gjøre det enda mer behagelig å lese lange tekster på skjerm enn det var med forrige generasjon (e-blekkets største fortrinn fremfor vanlige dataskjermer).

Kindle har ikke berøringsfølsom skjerm, men styres med fysiske knapper. I og med at bruksområdet er så begrenset – Kindle er først og sist en lesemaskin – er det lett å finne fram. “Home”-knappen tar deg til oversikten over lesestoffet ditt, “Menu” lar deg skru nettet på og av, handle i Kindle Store og så videre. Begynner du å skrive på tastaturet mens du er i en bok, søker du i teksten. Gjør du det i Kindle Store-søker du i nettbutikken. Liksom med en fysisk bok får du taktil feedback (om enn på en annen måte), noe jeg setter stor pris på.

Grensesnittet er langt mer responsivt enn det pleide å være. Selv om du fremdeles vil oppleve at skriften blir negativ et øyeblikk når du blar om (et trekk mange ser ut til å irritere seg over, av en eller annen grunn), er varigheten nå redusert til et minimum. For en som ikke har brukt e-blekkskjerm før, tar det nok litt tid å venne seg til at den ikke skal skrus av: når siden er “trykt” trekker den ikke nevneverdig med strøm. Selv om jeg ikke har eid DXen så lenge, tyder alt på at batterilevetiden kan måles i dager, om ikke i uker (avhengig av hvor ofte du er på nettet, selvsagt).

Snedig psykologi fra Amazon: når Kindle DX ankommer, ligger det plastfolie over enheten.
Du tror at brukerinstruksjonene som vanlig er trykt på folien, helt til du drar den av…

Kindles største fortrinn er integrasjonen mot Amazon.com. Du kan kjøpe bøker direkte fra lesebrettet, og det fungerer greit nok om enn en anelse tregt. Jeg syns ikke oversikten over tilbudet i butikken blir så god på Kindle-skjermen som i nettversjonen. Men det er i så fall intet problem: gjør ditt innkjøp på Amazon.com om du foretrekker det, så ebøkene automatisk lastet ned neste gang du kobler deg på nettet med Kindle. Helt uavhengig av hva slags operativsystem du måtte kjøre i heimen, selvsagt. I så måte er Kindle å anbefale for Linux- og Macbrukere som er lei av manglende eller mangelfull programvare.

Anbefalingene du får er basert på alle dine bokkjøp hos Amazon, også på papir. Kjekt. Mindre kjekk er DRM-løsningen, som innebærer at en Kindle må knyttes til én spesifikk konto. Hvis Jorunn og jeg skal kunne dele bøker vi begge har kjøpt, slik man gjerne gjør i en familie, må altså begge våre Kindler være knyttet til samme konto. Jorunn var først ute, og derfor er min Kindle DX (mer om den nedenfor) knyttet til hennes Amazon-konto. Selv om vi har bøker vi begge liker å lese, kan man trygt si at anbefalingene våre spriker endel.

For meg blir dette bare nok et eksempel på hvor lite kundevennlig DRM kan være. Via kredittkortene våre har Amazon fått all informasjonen de trenger for å kunne tilby et felles familieabonnement der vi kan lese hverandres bøker, uten samtidig å måtte handle fra samme konto. Dette legger også unødige begrensninger på hvor mange enheter vi kan lese innholdet på.

Idag kan du knytte opptil seks enheter til én konto. Det holder for en enkeltperson, men kan fort bli trangt for en familie med tanke på at Kindle-innhold kan leses på PC, Mac, iPhone/iPad, Blackberry og Android-telefoner i tillegg til lesebrettene. Amazon selv har lagt opp til at man skal lese på mange ulike enheter ved å tilby den smarte Whispersync-funksjonen, som sørger for at du f.eks. kan fortsette å lese på telefonen din fra stedet der du stoppet i lesebrettet.

Så til den virkelig dårlige nyheten. Jorunn kjøpte tydeligvis en mandagsmaskin. Hennes Kindle 3 har kræsjet stygt gjentatte ganger, og nå ser det ut til at brettet har låst seg helt og må returneres (jada, soft reset og annet er prøvd uten resultat). Så langt har Amazons kundeservice vært god, ifølge Jorunn. De sender en ny enhet og refunderer utgifter i forbindelse med returen. Godt er det, for hun er tydeligvis ikke helt alene om å ha problemer.

Eksempel på kompleks PDF på Kindle DX. Fungerer godt, er min erfaring så langt.

Heldigvis ser det ikke ut til at min Kindle DX har slike problemer. DX er en god del større enn 3, og med en vekt på 560 gram er den i overkant av hva du orker å holde i en hånd i lengre tid. Knappebrettet er også større, og plasseringen av blaknappene slik at det enkleste er et tohåndsgrep. Jeg kjøpte den store utgaven fordi jeg leser svært mange PDF-rapporter. Både skjerm og skjermoppløsning er en god del større enn på Kindle 3, og så langt virker det som om lesebrettet håndterer PDFer svært godt.

De fleste A4-PDFer leses greit i portrettmodus, men blir skriften for liten snur jeg bare DXen nitti grader og leser en halv side av gangen. Selv de store, komplekse filene jeg abonnerer på fra Scientific American går rett inn uten dikkedarer. Som ebokleser fungerer DX utmerket – den har samme høykontrastskjerm som Kindle 3 og høyere punktoppløsning.

Mens Kindle 3 har en rimeligere utgave med bare wifi-oppkobling, kommer du ikke utenom 3G for DX. Det gjør dingsen enda litt dyrere (samlet pris til Norge er rett over 3000 per september 2010), men betyr også du bare behøver å velge “turn wireless on” fra Menu-knappen for å kjøpe en bok hvor som helst. Til gjengjeld må du betale et lite beløp om du velger å sende PDFer til Kindlen din via 3G (om du har Kindle med wifi og følger Ynges råd nedenfor, blir det gratis). Derfor anbefaler jeg sterkt å laste ned programmet Calibre.

Det har god støtte for Kindle, og gjør det lett å overføre PDF-filer fra PCen eller Macen mens du lader din Kindle via USB-porten. Calibre kan også konvertere en rekke filmformater til Kindle-format, som for eksempel EPUB som er standard for de fleste andre lesebrett. Merk at dette ikke fungerer med DRM-beskyttede filer du har kjøpt, imidlertid. Ja, du leste riktig: ebøkene jeg har kjøpt til Sony-lesebrett kan jeg ikke ta med meg videre. I alle fall ikke uten å bryte norsk lovverk.

Dette siste poenget har også en forretningsmessig konsekvens for den norske bokbransjen. Om ebøker kommer på norsk, blir det i EPUB-format. Rent teknisk hadde det ikke vært noe i veien for å selge EPUB-titler til de mange Kindle-brukerne i Norge og overlatt til dem å konvertere selv, eventuelt å selge ferdigformaterte filer i det Amazon-kompatible MOBI-formatet. Bøygen er ikke formatet, men DRM-beskyttelsen.

Du trodde vel ikke at du ville lese en lesebrettanmeldelse her uten å se talskatten?

Jeg får mange henvendelser fra folk som lurer på hva de skal kjøpe for tiden, så her er kortversjonen: Hvis du ikke har et brennende ønske om å lese norske bøker, i hvilket tilfelle du bør se an de nye Sony-modellene eller tilbud fra andre leverandører som støtter EPUB, kan Kindle 3 anbefales om du leser mest romaner, eventuelt uillustrerte fagtekster. Du vil kunne lese en og annen PDF i landskapsmodus, men oppløsningen og størrelsen gjør at det fort blir litt slitsomt. Hvis du ikke kjøper mye bøker på reise, sparer du mye ved å gå for modellen som kun har wifi.

Leser du mye PDF-filer og illustrerte fagtekster (der farger ikke betyr allverden), anbefaler jeg Kindle DX. Men vit at du da mister det aller største fortrinnet med Kindle 3, nemlig en størrelse og vekt som gjør at du alltid har hele boksamlingen med deg i lommen eller en liten veske.

Hvor passer utfordreren iPad inn i dette bildet? Det kommer jeg tilbake til i nær framtid. Heng med, som man sier på radiospråket. :)

Blir “kannibalisering” et problem med ebøker?

I den livlige debatten om prisen på ebøker under forrige posting er det et argument som tidvis dukker opp fra forlagssiden, og det er at eboka kan komme til å ta markedsandeler fra papirboka snarere enn å få hele bokmarkedet til å vokse. Selv om leseplateeiere kjøper flere bøker enn lesere flest (Amazon hevder at Kindle-kunder kjøper tre-fire ganger flere bøker enn papirkunder), finnes det også langsiktige tall for det samlede nettmarkedet som gir grunn til ettertanke.

Essayet “Digitization and Value Creation” ble opprinnelig publisert i IEEE Spectrum (Tech Review har en god analyse av teksten) og drøfter det interessante faktum – visualisert med NASDAQ-indeksens utvikling fra 1994 til 2008 over – at vi tross en eksplosiv økning i nettbruken etter 2000 ikke har sett noe tilsvarende økonomisk løft fra IT-sektoren lik dotcomboblen. Artikkelforfatteren mener at den enkleste forklaringen på dette er at vi på slutten av 1990-tallet hadde en bølge av genuint verdiskapende innovasjon (tenk netthandel som konsept, eksemplifisert ved Amazon), som etter dotcomkrakket ble erstattet av innovasjon med et fokus på å “kannibalisere” fysiske tilbud:

In many respects, however, the second wave has been more about cannibalization, especially of media. To be sure, many households spend time online doing the same things they did with dial-up, only they do more of it now than they used to. Broadband made many applications easier, faster, and more functional. Meanwhile, electronic commerce’s cannibalization has expanded to include different targets, such as music, news, and video markets.

Vi har sett noe tilsvarende skje på annonse- og avismarkedet i Norge, spørsmålet er om det også vil skje med bøker og hva konsekvensene i så fall vil bli. For øyeblikket vet vi ikke nok til å kunne spå om ebokkundenes fremtidige kjøpevaner – Amazon slipper ikke presise salgstall, og situasjonen på det amerikanske bokmarkedet (som er det vi har å arbeide med her) er for uklar til at det er mulig å trekke sikre konklusjoner. Jamfør disse tallene for juni 2010 fra den amerikanske forleggerforeningen:

Publishers’ book sales tracked by the Association of American Publishers (AAP) for the month of June increased by 10.6 percent on the prior year to $1.1 billion and were up by 11.4 percent for the year-to-date. The Adult Hardcover category was down 13.9 percent in June with sales of $113.8 million, although sales for the year-to-date are up by 13.1 percent. Adult Paperback sales increased 0.9 percent for the month ($133.7 million) but increased by 12.1 percent for the year so far. Adult Mass Market sales decreased 35.4 percent for June with sales totaling $60.8 million; sales were down by 14.9 percent year-to-date.

E-book sales continue to grow, with a 118.9 percent increase over June 2009 ($29.8 million); year-to-date E-book sales are up 204.2 percent. Downloaded Audio Books also saw an increase of 32.8 percent over last year, with sales of $6.0 million this June; the category was also up 34.3 percent year-to-date. Physical Audio Book sales decreased 36.9 percent in June with sales totaling $12.1 million; sales for the year-to-date are down 3.6 percent.

Litt opp og litt ned, med ebøker som den raskest voksende kategorien, altså. Om vi får et stort eboksegment i det norske bokmarkedet tror jeg kannibaliseringseffekten blir en utfordring for forlagene, slik den er det for en platebransje i transisjon fra CD-salg til iTunes og Spotify. Vi utgir, kjøper og leser mye bøker i Norge sammenlignet med USA, så sjansen for at ebøker skal vinne nye lesere er liten. Pris er et avgjørende virkemiddel om man vil ha raskt vekst og kunder som er villige til å impulskjøpe a la Amazon, men det igjen betyr at veksten ikke nødvendigvis gir flere kroner i kassa. Høyst sannsynlig færre.

Det kan bety at vi står foran en fase med schumpetersk kreativ destruksjon i bokbransjen, der resultatet kan bli at vi om ti år har helt nye aktører inne i markedet. Men alt dette er løse spekulasjoner fra min side – og alle andres. Hvordan den jevne norske bokkjøper faktisk vil reagere, vet vi bare når produktene har vært på markedet en stund. Vi vet at markedskunnskapen sannsynligvis vil bli dyrkjøpt (i startfasen av et nytt marked vil det gjøres mange feil), men den er helt avgjørende for at vi skal komme videre.

I så måte kan oppfordringen fra stortingsrepresentant Lars Egeland være kjekk å ha med seg: “Se å kom igang med ebøker“. Just do it, lissom.

Oppdatering: Takket være tips fra Magnus Rudolfsen fant jeg denne saken i The Bookseller om at man begynner å se tegn til kannibalisering av pbokmarkedet i to spesifikke genre, science fiction/fantasy og romantikk.

Oppdatering 2: Interessant sak i TeleRead-bloggen (et must for alle som er interessert i dette feltet) om hvordan kannibalisering kan fremskynde overgangen til ebøker for det store flertallet at titler som trykkes i små opplag.

Hva koster det å lage (e)bøker i Norge?

Så er vi igang med nok en diskusjon om prisen på bøker og ebøker i Norge, denne gang med utgangspunkt i Finansdepartementets krav om at ebøker skal være momsbelagt. Bokbransjen kjører beinhardt på 0 % mva eller “no ebooks for you”, mens jeg begynner å lure på om ikke Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse har et poeng når han mener forlagene bør vurdere å gjøre som Mediebedriftenes Landsforening, som har akseptert at en “lavmoms” på 8 % på e-aviser er et realistisk kompromiss.

Det mest slående med diskusjonen som er gjengitt av bl.a. NRK og Dagsavisen (bortsett fra at Finansdepartementets Roger Schjerva ikke har tenkt å la seg pille på nesen), er at forlagene nok en gang trår til med det som etterhvert er blitt et ganske ineffektivt argument, nemlig de høye produksjonskostnadene i Norge. Ta Mads Nygaard i Aschehoug, som til Dagsavisen sier følgende:

Og selv om salg av e-bøker vil redusere kostnader knyttet til trykk og distribusjon, må man ifølge ham ikke underkjenne de enorme utgiftene forbundet med digitale utgivelser. I overskuelig framtid vil det komme i tillegg til kostnader forbundet med papirbøkene, mener forlagssjefen.

Ikke bare “enorme utgifter”, men de kommer i tillegg til dem man allerede har i forbindelse med papirproduksjon, altså. Og han følger opp i intervju med NRK:

– Når det gjelder kostnadene, så er de betydelige. Jeg vil invitere myndighetene til å få innsikt i hva dette faktisk dreier seg om, og min spådom er at man blir forbauset over hvor store disse kostnadene er.

Jeg håper virkelig Mads Nygaard tar seg tid til å forbause oss alle. Det er nemlig ikke bare myndighetene som trenger en forklaring på hva det koster å lage p- og ebøker i Norge. Det gjør også det økende antallet norske ebokkjøpere som venner seg til Amazons prisnivå. For ikke å snakke om det overveldende flertallet av stemmegivere hos Bok og Samfunn som mente at mellom 100 og 200 kroner var en rimelig pris å betale for en ebok (de fikk ikke muligheten til å velge “under 100″ kroner, til forlagenes lettelse vil jeg tro). Eller kommentatorene til min bloggposting om prisnivået på ebøker, som i all beskjedenhet er et av de få stedene dette har vært drøftet i Norge.

Jeg vet ikke hvor mange lesere Mads Nygaard snakker med. Men jeg snakker med mange, ofte om prisspørsmålet fordi det er så tett knyttet opp til ebokspørsmålet. Og jeg har ennå til gode å møte en som mener det er rimelig å betale 300 kroner for en tekstfil, som er prisen Bjarne Buset i Gyldendal oppgir som realistisk. Jeg har heller ikke møtt noen utenfor bokbransjen som tror på at det bare er mulig å kutte 25 % av papirprisen når man digitaliserer.

Her har bransjen et åpenbart pedagogisk problem. Google “hva koster det å lage bøker”, og min ovennevnte posting om prisen på ebøker er førstetreff. Tidligere i dag hadde jeg en liten runde med forlagsredaktør og forfatter Vidar Kvalshaug om dette. Vidar mente at dette burde være allment kjent, men oppga likevel noen prosentandeler for innbundet skjønnlitteratur som stemmer med det jeg har hørt:

Røffly på hardcover: Royalty 13-18 pst, bokhandelrabatt 40-50 pst, trykk/frakt ca 20 pst. Dette er kjente regnestykker.

Her er royalty forfatterens andel av salgsprisen, mens bokhandlerrabatten er andelen som bokhandleren skal leve av. Mesteparten av det resterende utgjøres av kostnader til forlagsarbeid som redigering, korrekturlesing osv. Det kan se ut som om forleggerne kommer frem til sin anbefalte ebokpris på 75 % av fullpris ved å stryke den direkte papirrelaterte kostnaden.

Prøv å finne illustrasjonsmateriale til “royalty” selv…

Som skribent har jeg selvsagt ingen problemer med å argumentere for at norske skribenter og forlagsansatte, som forholder seg til et norsk prisnivå og et lite bokmarked, må ta seg bedre betalt enn amerikanske kolleger. Humankostnadene ved bokproduksjon blir ikke vesentlig mindre om boka er digital. Derimot har jeg, i likhet med Torgrim Eggen i hans utmerkede essay om eboka i Prosa, store problemer med elefanten i rommet, nemlig bokhandlerrabatten. Som Torgrim skriver om den nylig inngåtte ebokavtalen:

I nettopris-utregningen ligger en bokhandlerrabatt på 30 prosent, da bransjen ser for seg at bokhandelen skal spille en rolle i ebok-markedet. Hvem tror egentlig på dette? Og hvem ser logikken i at bokhandelen — hvilken sammensetning den enn måtte ha — skal ha over 30 øre av bokkrona (50 prosent mer enn forfatteren) for et arbeid leseren kommer til å gjøre? For å resirkulere et eksempel, på hvilken måte blir reisebyrået tilgodesett når jeg booker flybilletten min hos Norwegian selv? Avtalen speiler det forhold at forlagene de siste åra har brukt milliarder på å kjøpe seg opp i bokhandelen. Dette var muligens ikke så veloverveid, når man ser hvilken vei markedet utvikler seg.

Norske forlag skylder å forklare potensielle ebokkunder hvorfor de, som vil forholde seg til programvare i nettskyen, tilsynelatende må finansiere samme rabatt som dem som handler hos en som må betale for ekspeditører, husleie (ofte i dyre sentrumsgater) og lagerkostnader. Lar forlagene være å gjøre dette, får de også leve med at Roger Schjerva uttaler seg på vegne av mange når han uttaler seg slik til NRK:

Jeg tror forlagene overdriver kostnadene, og jeg tror de overdriver problemene. Jeg tror at hvis vi hadde kommet i gang med e-bøker, så hadde det vært til stor glede for norske forbrukere. Jeg syns forlagene spiller et høyt spill når de stadig utsetter lanseringen av e-boken.

Oppdatering: Lesekaninen Barbro, som visstnok skal ha holdt lokalbiblioteket igang da hun var yngre, har blogget utmerket om denne saken. Hun er for meg et kroneksempel på bokbransjens verste mareritt i dagens situasjon: en pasjonert bokleser (mao: storkunde) som ønsker seg ebøker, og som er mer enn villig til å lese mer på engelsk om ikke det kommer et tilbud på norsk. Sitat:

Til forlagsbransjen:
Jeg kommer innen 6-12 måneder til å kjøpe meg et lesebrett. Foreløbig vakler jeg mellom Kobo (ikke tilgjengelig i Europa enda) eller Kindle med tilhørende tilgang til bøker fra 6-10$. Det er 40-70kr det. LANGT fra de 2-300kr dere ønsker å ta i Norge. Seriøst – hva tror dere jeg kommer til å velge om dere ikke kommer på banen snart med kostnad for meg som ikke er bortpriset ut av konkurranse?

Oppdatering 2: Den eneste responsen fra forlagsbransen så langt er denne tweeten fra Aschehougs forlags offisielle konto:

@astronewth Da bør du vel lese artikkelen en gang til.

Kryptisk som svaret er, antar jeg likevel at det er et svar på denne tweeten fra undertegnede:

Vanskelig å lese Mads Nygaard i Aschehoug annerledes enn at han mener ebøker er DYRERE i produksjon enn pbøker:http://goo.gl/S7FY

Med tanke på det som er sagt av Nygaard over, er det en konklusjon jeg fremdeles står ved. Mens Aschehougs anonyme twitrer kunne ha godt av å lese Netcoms retningslinjer for opptreden i sosiale medier. Snurte, kryptiske kommentarer av dette slaget bør unngås når man opptrer på vegne av en bedrift i sosiale nettmedier: har Aschehoug forlag noe de vil ha sagt meg, er det jo bare å gjøre det i klartekst. Gjerne i denne bloggen.

Oppdatering 3: Gyldendal har nå publisert det som kalles et “et grovt snittregnestykke for en norsk skjønnlitterær bok, ikke en konkret bokkalkyle som kan anvendes på alle typer bøker i alle situasjoner”. Tabellen nedenfor har stilt opp hovedkostnadene som prosentandeler av utsalgsprisen. “No” helt til høyre er en konsekvens av at tabellen ikke ble helt god i Firefox eller Chrome – det skal være “Noter”. De er verdt å lese, så gakk hen til originalpostingen.

Her er ikke investeringskostnadene som Gyldendal nå har, tatt med.

Oppdatering 4: Jan Omdahl og Espen Andersen har gode kommentarer om den norske ebokas framtid i Dagbladet.

Ebokmarkedet høsten 2010: Amazon slår tilbake

De siste ukene har Amazon vist med all mulig tydelighet at selskapet ikke akter å rulle seg over på ryggen fordi Apple lanserte en tavle-PC i våres. Selskapet har sluppet tall som viser kraftig vekst i eboksalget, det har åpnet for en potensielt svært nyttig kobling mot Facebook og nå sist lansert to oppgraderte versjoner av Kindle-leseplatene til sterkt redusert pris (inklusive moms og toll koster Kindle 3 ikke mye mer enn tre norske papirromaner til fastpris). Amazon-sjef Jeff Bezos har også gjort det klart at selskapet satser videre på elektronisk blekk. Som han sier i New York Times:

“I predict there will be a 10th-generation and a 20th-generation Kindle. We’re well-situated to be experts in purpose-built reading devices [...] There will never be a Kindle with a touch screen that inhibits reading. It has to be done in a different way. It can’t be a me-too touch screen.”

Jeg tror dette er et smart grep. For mange vekket iPad-lanseringen til live den gamle drømmen om konvergens, den ene dingsen som skal fungere som bok, avis, TV og spillmaskin og for alt jeg vet steke egg til frokost. Det er lenge siden jeg sluttet å tro på konvergens, og både teknologisk og sosiologisk tror jeg at vi på de fleste felter vil se fortsatt divergens i betydningen spesifikke dingser for spesifikke behov.

Det er simpelthen for mange produsenter der ute som vil fortsette å lokke oss med nye duppeditter, og vi vil ha pengene og viljen til å betale for dem (har du fått flere eller færre elektroniske gjenstander i huset de siste ti åra?) Min spådom er altså at lesing av bøker blir et felt der en énfunksjonsmaskin kan beholde en solid markedsandel i lang tid framover.

Likeså tror jeg at Amazon stort sett vil forsvare sin posisjon i ebokmarkedet (som selskapet hevder å ha 70-80 % av). Amazon har, i motsetning til Apple, lang erfaring med boksalg og er en sterk merkevare blant bokelskere verden over. Det har et unikt anbefalingssystem og vil – så lenge det fortsetter å være forhandler av pbøker – også ha et mye større vareutvalg enn Apple. Verdien av å ha et bein i den analoge verden vil være stor i bokbransjen i tiår framover.

Jeg klarer dessuten ikke å fri meg fra mistanken om at ebokmarkedet aldri vil få høy prioritet i Apples strategiplanlegging. Marginene i bokbransjen er knappe sammenlignet med mye av det øvrige innholdet som selges via App Store, og denne våren må ha lært Apple at man får langt mer gratisreklame av å satse på betalingsmodeller for aviser og blader, enn av å opprette enda en ebokhandel.

iPad er først og fremst en plattform for rike spill- og medieopplevelser, og med unntak av bestselger-apps og noen få titler med markedspotensiale nok til å bli “forsterket” med multimediainnhold, vil bøker flest forbli systemets kommunegrå mus. I Kindle-systemet er og forblir den tekstbaserte boka hovedpersonen, noe boklojalister vet å sette pris på.

Amazons konkurranseforhold til Google er annerledes. Google har allerede engasjert seg i bokmarkedet via Google Books, som har hatt stor innflytelse på digitaliseringsprosjekter som Nasjonalbibliotekets bokhylla.no. Googles kommersielle Editions-tilbud skal etter sigende lanseres i ikke altfor fjern fremtid.

Enkelte mener at Googles inntreden på markedet vil forandre alt. Jeg er ikke overbevist, og støtter eWeeks analyse av satsingen. Så langt tyder det meste på at Googles varslede “åpne” løsning baserer seg på å lese ebøker i nettleseren, for eksempel. I så fall må det finnes en løsning på problemet med manglende eller dyr nettforbindelse når man er på reise.

Et svar på dette kan være en GooglePad, som lar brukerne lese offline. Til det sier jeg: Nexus One. Mer sannsynlig er det at Google etterhvert tilbyr offline-lesing av ebøker på Android-enheter og andre plattformer. I hvilket tilfelle Google, som har like liten erfaring med å selge bøker som Apple, og som har markedsført Google Books dårlig så langt, vil måtte konkurrere med Amazon.

Det finnes andre aktører i markedet, som Barnes & Noble og Sony. Deres problem er at de sliter med oppmerksomheten i skyggen av Amazon, Google og Apple, og dessuten mangler en global strategi. Snart et år etter den globale Kindle-lanseringen er Sonys ebokhandel fremdeles bare åpen for amerikanere og kanadiere, for eksempel.

Sony har dessuten havnet i et teknologisk uføre med sine berøringsfølsomme skjermer. Lesebrettene blir enklere å bruke når man legger et følsomt plastlag over den elektroniske blekkskjermen, men Jeff Bezos har rett i at kontrasten blir dårligere. Sterkt forbedret kontrast er et hovedpoeng i markedsføringen av de nye Kindle-modellene.

Hvor står den norske bokbransjen i dette bildet? Jeg har tidligere anbefalt å satse på Sony Reader, både fordi leseplatene er av god kvalitet og fordi det meste lå til rette for en bred lansering av norske ebøker i vår med en DRM-løsning som fungerte på Sony (og ikke på Kindle). Lanseringen kom imidlertid ikke, og alt tyder på at den er utsatt på ubestemt tid. Hvem som bærer det endelige ansvaret for miséren er uinteressant for andre enn bransjefolk – poenget for norske ebokkjøpere er at de kan skyte en hvit pinne etter et tilbud som er i nærheten av det som nå er grundig etablert i USA.

Tallenes tale er krystallklar: det eneste selskapet som idag tilbyr norske bokelskere en fullverdig ebokopplevelse til en rimelig pris er Amazon. Jeg får daglig henvendelser fra folk som lurer på hva slags leseplate de skal kjøpe. Såsant man ikke har noe prinsipielt imot Amazons overvåkningsregime, eller er villig til å bestille via parallellimportør og deretter mekke med IP-adressen for å late som du bor i USA, er det umulig å komme unna Kindle 3 eller nye DX. Jeg vil bli svært overrasket om det ikke finnes tre eller fire Kindler i hus i min nærmeste familie før jul, for å si det slik.

Hvor står ebokbransjen etter iPad-lanseringen?

Noen dager etter lanseringen av Apples netbook-utfordrer, skal det godt gjøres å si noe entydig om hvordan bokbransjen vil påvirkes. Det norske journalistkorpset vil selvsagt insistere på at verden aldri blir den samme etter dette, slik det har gjort de siste par månedene i sitt forsøk på å overbevise seg selv om at redningen for papiravisen er nær. Bokbransjens fremste mann på ebøker, Bjarne Buset i Gyldendal, sier til Aftenposten at iPad vil gjøre vei i vellinga, uten egentlig å få anledning til å utdype hva han mener med det. Her er noen av mine refleksjoner:

iPad vil føre til økt salg av ebøker. Selv om denne dingsen innflytelsesmessig viser seg å være en Macbook Air snarere enn en iPhone (noe de mange manglene kan tyde på), vil salg til fanbasen alene utgjøre mange millioner enheter. Mange av dem vil ønske å prøve den nye iBooks-bokhandelen, noe som vil bidra til et godt løft i et ebokmarked som idag baserer seg på en lesebrettbase på bare 2-3 3-4 millioner enheter.

iPad vil føre til økt oppmerksomhet om ebøker. Apple har som nevnt svært mange ihuga tilhengere i journaliststanden, og om selskapet gjør interessante grep noe som helst med iBooks-tilbudet vil det utvilsomt få bred dekning i pressen, med ditto oppfølging i sosiale nettmedier.

iPad vil ikke bli det endelige gjennombruddet for lesebrett. Det er vanskelig å se for seg hvordan en gjennomsnittlig romanleser skal la seg lokke til å investere i en dings som er større og tyngre enn en typisk bok, og som høyst sannsynlig ender opp et sted mellom 4000 og 6000 kroner (pluss noen hundre i måneden til 3G). Størrelsen og prisen indikerer snarere at målet kan være fag- og lærebokmarkedet. I så fall er det vanskelig å forstå beslutningen om å lansere en forstørret iPhone, uten støtte for Flash og multitasking. Nei, jeg er ikke overbevist om at Steve Jobs har skiftet syn på boklesing.

iPad innvarsler ikke slutten for Kindle 2, som bl.a. Forbes påpeker. iPad er stor og tung sammenlignet med Kindle 2 (for ikke å snakke om lommebrettene til andre leverandører), er mye dyrere i innkjøp og drift, har dårlig batterilevetid og en bakgrunnsbelyst (og dermed lite lesevennlig) LCD-skjerm. Men ikke minst: Kindle Store er verdens største, billigste og mest avanserte ebokhandel. Regn med at Amazon gjør alt for å holde på den posisjonen det nærmeste året.

iPad vil antagelig gi lavere priser på lesebrett. Som énfunksjonsdings må det konvensjonelle lesebrettet legge seg betydelig under en multifunksjonsdings i pris. Regn i første omgang med noe lavere pris på Kindle 2 og grunnmodellene til Sony med flere, og betydelig lavere pris på dyrere og større modeller som Kindle DX og Sony Daily Edition. Eller om man vil: på litt sikt er iPad vårt beste håp om lesebrett til under tusenlappen.

iPad vil neppe gi lavere priser på ebøker. Standardprisen i iBooks vil ligge 2-5 dollar over Amazons 10-dollarsmerke. Her satser Apple og samarbeidsforlagene åpenbart på at brukerne er villige til å betale en ekstra “epleskatt”, og Amazon har lite å vinne på å presse prisene enda lavere ned. Vi kan til og med komme til å se en generell økning i ebokprisene en tid fremover, fordi forleggere vil bruke iBooks som pressmiddel mot Amazon.

iPad innvarsler slutten for Kindles format. Det siste halve året har jeg brukt mye tid på å si at Apple ville velge et av de to rådende formatene (EPUB og Kindle-formatet) snarere enn å utvikle et tredje, og at man sannsynligvis ville gå for EPUB. Det viste seg å slå til. Selv om Kindle-brukere vil kunne lese sine bøker på iPad via en app, er det på sikt et smartere grep å konvertere bokhandelen til industristandarden, slik Sony gjorde med Reader Store rett før jul.

iPad innvarsler ikke slutten på formatforvirring for kundene. For øyeblikket ser det ut til at Apple har valgt sin egen DRM-standard for EPUB, snarere enn Adobe Digital Editions. Resultat: bøker kjøpt i iBooks kan ikke leses utenfor iTunes-systemet. Nå kan ADE-krypterte ebøker leses via en app, og dermed vil norske forlag kunne selge ebøker til iPad selv om iBooks ikke skulle åpnes i Norge med det første. Resultat: om et halvt år kan vi ha ebokkunder med tre separate og innbyrdes inkompatible boksamlinger på samme dings. Si hva man vil om DRM, men kundevennlig it ain’t.

Summa summarum: Dette er neppe et “iPod moment” for bokbransjen. Og om det så skulle være, vil det trenge tid på å utvikle seg, slik det virkelige iPod-øyeblikket også gjorde. For den norske bokbransjen handler det nå om ikke å miste fokus, og sørge for at et så bredt utvalg som mulig av EPUB-titler blir gjort tilgjengelige for salg i mars.

Store Norske Leksikon mot slutten?

Store Norske Leksikon (SNL) på nett kan komme til å stenges, og vil uansett ikke oppdateres etter 1. juli i år, skriver nrk.no. Det kommer ikke som noen overraskelse på de av oss som har fulgt med og vært involvert i prosjektet en stund. Lanseringen ifjor kom på et maksimalt uheldig tidspunkt for det som skulle være et reklamefinansiert prosjekt, midt inne i den verste finanskrisen siden 1930-tallet. Den finansielle miséren er likevel bare halve forklaringen på at dette ikke har gått slik mange av oss hadde ønsket.

SNLs hovedproblem er at prosjektet ikke har rukket å bli en like integrert del av nettet som konkurrentene. Fremdeles er det slik at altfor mange Google-søk ikke leverer SNL-treff på førstesiden, for eksempel. Selv om journalister har sitert flittig fra leksikonet det siste året (jeg vil tro at SNL på dette området har overtatt førsteplassen fra Wikipedia SNL økte en del, men Wikipedia er fremdeles dominerende) er det lite som tyder på at nettet i sin alminnelighet, Facebook, bloggosfæren og twittersfæren begeistres av prosjektet. SNL er aldri blitt kult på samme måte som Wikipedia er det, og har dermed gått glipp av mye gratis drahjelp.

Hvordan havnet man i denne situasjonen etter så kort tid? Spørsmålet er ikke bare relevant for SNL, det handler om hvordan en papirbasert bransje håndterer overgangen til nettbaserte forretningsmodeller. Om noen måneder skal det startes storstilt salg av ebøker i Norge, og vi kan bare håpe at SNLs problemer er en del av diskusjonsgrunnlaget når forlagsbransjen lager sine strategier.

Det er ikke realistisk å basere et leksikon på reklame. Selv om ideen var verdt å sette på prøve, er det lite trolig at et konvensjonelt leksikon i et så lite marked som det norske vil kunne leve av annonseinntekter alene. Dette handler ikke bare om rå trafikktall (Alexa rangerer snl.no som nummer 424 i Norge), men også om brukernes forventninger. Den store forskjellen på nettaviser og et nettleksikon er tross alt at førstnevnte tradisjonelt har vært reklamefinansiert, hvilket innebærer at leserne ikke reagerer spesielt på at sidene er overplastret med bannerannonser. Papirbaserte SNL hadde aldri reklame. Derfor blir innføring av bannerannonser langt mer problematisk for brukerne, ikke minst i det viktige skolemarkedet.

SNL er fremdeles tungvint i bruk, sammenlignet med konkurrenten. Selv om designet ble enklere og renere etter nylanseringen ifjor, har SNL hengt etter Wikipedia på viktige områder. Det gjelder blant annet bruk av spalter, informasjonsbokser, tabeller og innholdsfortegnelser, for ikke å snakke om kildehenvisninger og eksternpekere. Det er fremdeles altfor få internpekere i mange artikler, hvilket fører til at brukere må opp i søkefeltet oftere enn nødvendig. Fordi SNL blander åpent og rettighetsbeskyttet materiale, må brukere være nøye med hva de kopierer. Dette er særlig viktig på illustrasjonssiden, der f.eks. skoleelever har langt enklere arbeidsvilkår i Wikipedia.

Viktig innhold er blitt undersolgt. Når NRK-journalisten i artikkelen over kan skrive “Informasjon som den man finner på SNL.no, finner du drøssevis av andre steder” har leksikonet åpenbart ikke nådd frem med budskapet sitt til en kjernegruppe. For faktum er at SNL-lanseringen ikke bare innebar fri tilgang til selve leksikonet, men også til Norsk biografisk leksikon og Store medisinske leksikon, to viktige kilder det ikke finnes noe motstykke til på nettet i Norge. Journalistene er ikke alene, forøvrig. Skal jeg dømme etter de mange samtalene jeg hadde om nettleksika ifjor, var det få vanlige brukere som kjente til eksistensen av NBL og SML online.

Leksikonet motarbeides i offentligheten fra eiersiden. Aschehoug-direktør William Nygaards forakt for Wikipedia og annet åpent innhold har vært ødeleggende for SNLs status, ikke minst blant innflytelsesrike netthoder. Selv i det ovennevnte NRK-intervjuet klarer ikke Nygaard å dy seg for å komme med et sleivspark til markedslederen i Norge, når han sier at “faglighet koster penger”. At dette er galt, er et lite problem sammenlignet med at Nygaard har fått ture fram slik i hele 2009, uimotsagt av kolleger og medeiere. SNL-lanseringen kunne ha blitt en gylden anledning til å bryte med bildet av forlagsbransjen som teknologifiendtlig og bakstreversk. William Nygaard sikret at så ikke skjedde.

På bakgrunn av dette kan man spørre seg hva som kan gjøres. Jeg tror fremdeles konkurranse på kunnskapsfeltet er en god ting, og SNL inneholder som sagt ressurser det norske wikimiljøet neppe vil være istand til å matche. Når abonnementsmodellen og reklamefinansiering har sviktet, gjenstår i praksis bare én varig inntektskilde: Staten. Jeg er for en gangs skyld enig med William Nygaard når han tar til orde for at kulturdepartementet bør bidra til å holde SNL i live. Men deretter skiller vi ganske sikkert lag igjen.

For som jeg skrev i mine tre utfordringer til den nye kulturministeren, må slik eventuell støtte skje på et agnostisk grunnlag. Offentlig pengestøtte til SNL må rimeligvis og nødvendigvis matches av tilsvarende støtte til norske Wikipedia. Ikke bare det:

“I tråd med regjeringens uttalte mål om satsing på åpne standarder, bør nyprodusert innhold i et offentlig støttet SNL publiseres under åpne lisenser. Nettleksikonskribenter fra begge miljøer bør få muligheten til å søke om prosjekt- og reisestipender på lik linje med andre forfattere, og det bør være mulig for aktører som ønsker å bidra til prosjektene å søke om utviklingsmidler.”

Et statsstøttet Store norske leksikon bør ses som del av en større offentlig kunnskaps- og digitaliseringsstrategi, der også prosjekter som NDLA og bokhylla.no har sin naturlige plass. Leksikonets dominerende posisjon som kunnskapsleverandør er forlengst forbi – om det ønsker å overleve må det finne sin naturlige plass på nettet, som en av et stadig økende antall likeverdige kilder. Jeg vet at mange bak SNL-prosjektet har skjønt dette. Spørsmålet er om eierne gjør det.

Dagens argument for lesebrett: 25,5 kilo versus 340 gram

Sony Reader PRS-505 på bokstabel

Er i gang med nok en opprydning i boksamlingen for tiden, og skal frakte kasser med bøker opp på loftet. Denne kassen med biografier inneholder 41 bøker som tilsammen veier 25,5 kilo. Oppå stabelen ligger Sony Reader PRS-505, som i skrivende stund inneholder omlag samme antall bøker, og som veier 340 gram. I rest my case – eller “jeg hviler kassen min” som vi sier på norsk. :-)

Kulturrådet om eboka

Norsk Kulturråd, som er ansvarlig for innkjøpsordningene som er så viktige for norsk litteratur, har nå sluppet en rapport om ebøker og leseplater som er nyttig lesning for de fleste som er interessert i feltet. Forfatter er Morten Harry Olsen, som har snakket med en lang rekke aktører (inklusive undertegnede), og som tydeligvis har gjort endel research det hittil har vært gjort lite av på dette feltet.

Her får vi f.eks. vite omtrent hvor mange leseplater digitalbok.no har solgt (1000 da undersøkelsen ble gjort, man regner med å selge 9500 romaner i løpet av -09), og de økonomiske og tekniske rammebetingelsene for Bokbasen, som antagelig blir landets største ebokhandel utpå nyåret. Selvsagt inneholder rapporten en gjennomgang av Kulturrådets litterturtiltak, og mye av den tilgjengelige teknologien på markedet.

Såvidt jeg kan se virker det som om Olsen har fått med seg hovedtrekkene i markedet.  Enkelte vil antagelig mene at hans oppsummerende scenarier for det norske ebokmarkedet de kommende tiårene er for pessimistiske. Blant annet mener han at det vil ta tre-fire år for eboka å nå en markedsandel på 5 %, og at en markedsandel opp mot 50 % ikke vil nås før henimot 2035 (s. 52).

Jeg har faktisk ingen problemer med denne vurderingen. Etter to år med Kindle har ebøker 1,8 % av det amerikanske markedet, så Olsens ekstrapolering er helt rimelig. Jeg har lenge ment at suksesskriteriet for eboka ikke er at den erstatter alle papirbøker, men at den blir utgangspunktet for en lønnsom nisje i bokmarkedet.

Den delen som burde vekke debatt, er oppsummeringen av bibliotekets rolle på side 53 og 54. Der står det blant annet følgende under headingen “Norsk Kulturråd mener det er viktig at”:

  • e‐boka inntil videre også må utgis som papirbok innenfor samme år
  • IO‐bøkene og andre bibliotekeksemplarer har samme DRM og utlånsbegrensninger
  • bibliotekfilene er selvdestruerende idet utlånstiden går ut
  • en e‐bok som meldes til innkjøpsordningene, må være nyskrevet og ikke tidligere utgitt i papirversjon; at den originale førsteutgaven skiller seg ettersporbart fra senere utgaver, og at det innføres sikre rutiner for at det skjer; og at det blir belyst om plagiatprogrammer som benyttes i undervisningssektoren eller andre tekniske løsninger kan bidra til dette

Punktene om hvorvidt bibliotek-DRM bør være strengere enn kommersiell DRM, og også kunne romme informasjon om lånerne, er utfordrende nok til at de burde få noen hver til å våkne. Kjør debatt, biblioteksektoren.

Formatkrigen i ebokmarkedet

Den som vurderer å kjøpe en leseplate bør vite at ebokbransjen for tiden er inne i en formatkrig av det samme slaget som vi har sett så mange ganger tidligere i mediebransjen. Riktignok er tilstanden ikke så ille som den var for bare et par år siden, da kundene sto overfor en haug med innbyrdes inkompatible formater (Palm, Microsoft Reader, PDF og Sony LRC var blant de vanligste), men det er altså fremdeles uavklart hva som blir bokbransjens motstykke til MP3.

Den ene hovedutfordreren er AZW, en komprimert og kryptert versjon av MOBI-formatet (som i sin tur nedstammer fra det enda eldre PalmDOC-formatet) som kun brukes på Amazons Kindle-leseplate. Konkurrenten er EPUB, en videreutvikling av Open Ebook-standarden, som baserer seg på XHTML og XML, og som gjerne krypteres med rettighetshåndteringssystemet Adobe Digital Editions (ADE).

EPUB/ADE er i ferd med å bli standarden for røkla i ebokmarkedet, inklusive Sony, Barnes & Noble, Philips, Google og mangt et folke- og nasjonalbibliotek. Dette er også løsningen Bokdatabasen, som etter planen blir landets første store ebokhandel i første kvartal av 2010, baserer seg på.

betamax

Sony var hovedaktør i den store videoformatkrigen -
har selskapet lært av feilene det gjorde den gangen?

Mens de ubeskyttede variantene av AZW/MOBI og EPUB/ADE kan konverteres og overføres til alle slags leseplater, er de krypterte ebokfilene totalt inkompatible. En ebok kjøpt til Kindle kan normalt altså ikke overføres til en Sony Reader, eller vise versa. Ønsker du å kjøpe norske EPUB-ebøker og samtidig ha tilgang til Kindle Store, må du antagelig kjøpe to leseplater.

Ebokmarkedet er voksende, men ikke større enn at det er umulig å se for seg at en slik todeling bli varig. Før eller siden må AZW eller EPUB vike, liksom Betamax i sin tid tapte for VHS i den store formatkrigen i videomarkedet. Selv om Amazon for øyeblikket står sterkt i markedet, er det vanskelig å se for seg hvordan man i lengden kan stå imot en de facto industristandard – særlig tatt i betraktning at AZW-Kindle-komboen er en konkurransehemmende løsning som kan bli gjenstand for tiltak fra EU.

Kanskje vil den endelige avgjørelsen på dette området falle når (eller hvis) Apple lanserer sin lenge varslede tavle-utgave med innebygd ebokhandel. Hvis Apple går for løsningen til sin gamle samarbeidspartner Adobe eller en annen EPUB-variant, er løpet kjørt for Amazons løsning. I så måte er det interessant at Amazon-filformatet Topaz, som nå er under utvikling, skal basere seg på EPUB.

Hva betyr dette i et kundeperspektiv?
Den som vurderer å kjøpe leseplate til jul, står overfor en ligning med ubehagelig mange ukjente – ikke ulik situasjonen for dem som planla å kjøpe videospiller på 1980-tallet. Kindle tilbyr den mest brukervennlige ehandelløsningen, men du kan ikke velge leseplate eller ebokhandel, og utvalget av titler på norsk vil antagelig være lite i lang tid fremover. Sony, iRex og Cybook har en upraktisk ehandelløsning, men her vil du kunne velge mellom mange slags leseplater og ebokhandlere, inklusive én stor norsk.

På lang sikt er det meget mulig at en kombinasjon av markedskrefter og lovregulering vil føre til en felles ebokstandard, og vi kan håpe på at den blir mest mulig DRM-fri. Den store forskjellen på VHS/Betamax og AZW/EPUB er jo tross alt at softwarebaserte formater kun krever filkonvertering og oppgradering for å gjøre leseplater kompatible med alt publisert materiale. Spørsmålet er likevel om man skal ta en slik utvikling for gitt, eller om det smarteste er å forholde seg til eboka som et produkt man leier på langsiktige – men usikre – vilkår.


Kindle og bokbransjen – Fritt Ord og NFFs møte

Oppsummering: For en som har vært på flere møter om bokbransjens fremtid enn jeg liker å tenke på de siste tiårene, ble dette møtet det mest virkelighetsorienterte og konkrete så langt. Kanskje var det sammensetningen av panelet, eller rett og slett den konkrete og krystallklare utfordringen fra Kindle – uansett skal Fritt Ord og NFF ha takk for at de tok seg bryderiet med å samle såpass mange viktige aktører på ett sted.

Kortversjonen: NRK lanserer sin ebokhandel på nrkbutikken.no i november, og det kommer en stor norsk eboksatsing (i første omgang rundt 1000 nyere titler fra en rekke forlag) i første kvartal av neste år. Kindle blir ikke plattform for denne satsingen, da Amazons vilkår (de krever bl.a. 65 % av salgssummen) ikke er godtagbare for forfattere og forlag.

Det blir problematisk å få god økonomi i dette, gitt de svært knappe marginene i bransjen, men både forlag og bokhandlere er rede til å omstille seg. Vanskeligst kan dette bli for forfatterne – hvis ikke boksalget øker kraftig samtidig som prisene ventelig faller, kan deres inntekter reduseres.


Trond Andreassen, generalsekretær i NFF: Ebøker handler om norsk språk og norsk kultur. Når historien om norske ebøker skal skrives, er det to viktige datoer som vil stå igjen: 14. desember 2004 – da lanserte Google sitt bokdigitaliseringsprosjekt, noe som i sin tur fikk EU til å reagere. På kort tid lanserte EU en plan for å digitalisere europeiske bibliotek.

Europeana-prosjektet ble lansert med 2 millioner digitaliserte verk. Halvparten av verkene i Europeana var franskspråklige – digitaliseringen er også kulturpolitikk. Samtidig har Google hatt store juridiske problemer, bl.a. med søksmål fra amerikanske forfatterorganisasjoner.

Det norske svaret ble startet på initiativ av NFF, og resulterte i Nasjonalbibliotekets Nordområdesatsing. Det utviklet seg etterhvert til dagens bokhylla.no. Per idag er det digitalisert 15.000 verk, det skal etterhvert digitaliseres 50.000 verk. Prosjektet er en suksess – det er mange treff per dag, og folk bruker det til å oppdage den lange halen.

19. oktober 2009 er den andre viktige datoen – da ble Kindle lansert i 100 land, inkludert Norge. Andreassen er blitt overbevist, han laster ned og leser – og glemmer til og med av og til at det ikke er en papirbok. Det er mange problemer, mye som må løses – ikke minst prisspørsmålet. Noe må gjøres med ebokmomsen, og DRM må tenkes gjennom.

Andreassen problematiserer dette på en bra måte – ser paradokset i at folk som kjøper lovlig får mye dårligere bruksvilkår enn dem som laster ned ulovlig.

Gisle Hannemyr: Den enkleste løsningen på momsproblemet er å selge via en utenlandsk nettbokhandel – da slipper man momsen.  Skal snakke om konkurranseperspektivet med utgangspunkt i nettverkseksternaliteter – verdiskapning som følger av hvordan en aktør posisjonerer seg i et nettverk.

Gilette, Microsoft og Apple er eksempler på hvordan aktører posisjonerer seg slik i verdinettverket at de får tilnærmet dominans. Artistene og produsentene har ikke gode tider under et sånt regime. Det gode med Kindle er prisen og leseopplevelsen. Det dårlige: kun en bokhandel og et begrenset utvalg.

Alternative kilder ikke alltid mulig med mindre man henter PDFer fra piratmarkedet. Det onde: hele boksamlingen går fløyten om man ønsker å bytte leverandør. Navet i et verdinettverk kan lett få tilgang til uproporsjonal makt. Forbrukere og skapere kan bli tapere, mens utgiverne får kontroll over innholdet.

Paneldebatt:
Fredrik Nissen, Gyldendal: Enorme muligheter, men også enorme problemer om man håndterer ebøker feil. Det norske økonomiske boksystemet er skjørt, med 2-3 prosent av omsetningen i margin, og små endringer kan velte hele systemet. Alle i forlagsbransjen ønsker å være kreative, men noen ganger er det ganske dumt.  Tre hovedutfordringer:

  1. Forhold til engelsk litteratur. Amazon blir en utfordring i et land hvor folk heller leser engelsk enn nynorsk, og hvor Harry Potter selger 70 000 ex på engelsk. Det mest alvorlige angrepet på norsk bokbransje og språk noensinne. Flyttes 20 % av leserne over til engelsk, har vi et enormt problem.
  2. Ulovlig fildeling. Ikke bekymret for smalere titler, men norske bestselgere derimot… Vi er ekstremt avhengig av bestselgere – tre bøker står for over 30 % av inntektene. Tap via ulovlig fildeling kan bli avgjørende. DRM er bra, om det fungerer som fartsdumper og ikke et fullstendig hinder. Hvordan skal det skje? Giskes utredning kan gi oss et svar.
  3. Mange tror eboka vil øke markedet, det tror jeg er naivt. Norge er et unikt land i boksammenheng, med stort salg via en rekke ulike kanaler. Å tro at man skal øke antall lesere på denne måten, er ikke realistisk. En solgt ebok tilsvarer en papirbok mindre solgt.

Mye uavklart: Pris, lanseringstidspunkt, fastprisspørsmålet og DRM. Tror ikke man får større inntekter, tvert imot kan likt boksalg føre til mindre inntekter. Noen i verdikjeden må blø. De som må gi fra seg mest i denne situasjonen er forhandlerleddet. Ebøker i februar/mars 2010 ble antydet.

Jørgen Klafstad, NRK Aktivum: Det snakkes alt for lite om de som skal kjøpe ebøkene, lydbøkene eller film. Opptatt av å jobbe multimedialt i forhold til forhandlerne. Bokbransjen må se at kundeperspektivet må være tilstede om man skal satse bredt på ebøker. Man vil se ulike modeller, og ulike måter å håndtere kundeperspektivet på.

Riktig pris for ebøker: 199 kroner uten moms, 249 med moms, som er realistisk. For barnebøker blir det en prisreduksjon på 30-40%. NRK Aktivum er annerledes enn andre forlag, da mange av forfatterne kommer fra NRK-systemet. Det gjør prisen lavere.

NRK Aktivum ønsker å være der publikum er. Den beste måten å beskytte vårt innhold på, er å være best. Piratvirksomheten vil alltid være der, og er en del av markedet. Ønsker derfor ingen kopisperre på hørespill eller ebøker. Det er fremtiden, det er det forbrukerne forventer. Eboka er Aktivums billigbok.

nrkbutikken.no åpnes i november, med blant annet ebøker, hørespill og annet. Geir Helljesens valgskole var pilotprosjekt, et samarbeid med skoleverket som var ment å øke valginteressen. Mye brukt i og utenfor skolen, blant annet fordi kopisperren var moderat. Det sentrale er kundene – bransjen har godt av å bli mer utenfra-og-inn-styrt, mer kundedrevet.

Randi Øgrey, Bokhandlerforeningen: Videreføre dagens vellykkede litteraturpolitikk inn i en digital fremtid – en bok er en bok. Bransjen har bedt om et møte med kulturministeren for å få satt spørsmålet om eboka og fastprisavtalen og ebokmomsen på dagsorden.

Viktig å jobbe med digital markedsføring. Man må erkjenne at vi har et lite marked, viktig å se på investeringer de enkelte må ta. Lite informasjonsdeling i bransjen – viktig info ligger spredt på mange nettsteder.

De tre store i ebokmarkedet: Amazon, Google og Apple. Google inviterte bokhandlerne til samarbeid på Frankfurt-messen nylig, men på Googles premisser (ville at man skulle bruke Googles cloud-løsning, bl.a.) Nook er interessant, med forbindelsen mellom det fysiske og virtuelle. Bokhandlerforeningen skal skaffe seg en Nook. Bokhandelen har en rolle, men må også ta en rolle.

Jobber aktivt med Bokdatabasen, vil at den skal være samlestedet for ebøker slik den idag katalogiserer alle fysiske bøker i Norge. Bruker allerede ebøker i et internt prosjekt hvor ansatte kan forhåndslese bøker som skal lanseres, på leseplater.

Anne Oterholm, Forfatterforeningen: Vil bare snakke om penger. Forfatterforeningene er enige med resten av bransjen: momsfritak for bøker er avgjørende. Det er innholdet som har momsfritaket (skrivebøker har ikke fritak), så det må også gjelde ebøker.

Har regnet på hvor mye forfatteren får i royalty. Med Amazon som utgangspunkt er det forlagenes nettoinntekt som er grunnlag for royalty, ikke bokhandlerprisen som for bøker på papir.

Forlagenes nettoinntekt = utsalgspris – moms – forhandlerrabatt

Om eboka koster 200 kroner momsen at man sitter igjen med 160 kroner. Med 65 % bokhandlerandel gir det 56 kroner, som er grunnlaget for forfattere og forlag. 50 % royaltysats gir 28 kroner per ebok til forfatteren. Sammenlignet med papirbøker (56 kroner i snitt) blir inntektstapet på 50 %. Ingen venter at bokmarkedet vil vokse så voldsomt med ebøker. Inntekten kan gå kraftig ned, altså.

Om boka selges gjennom en norsk bokhandel og ikke Amazon, kan det tenkes at  bokhandlerandelen blir lavere, anta for eksempel 30 % (idag er prosentandelen mye høyere). Da blir forfatterandelen 56 kroner, altså omtrent det en forfatter får for en ny roman idag. Men spørsmålet er hvor mange som mener det er rimelig å betale 200 kroner for en ebok.

Kanskje er det forfatterne som skal blø økonomisk i dette regnestykket, det må i så fall aktørene gjøre klart.

Ivar Tronsmo (kommentar): Avansen i forhandlerleddet vil nærme seg 5 (fem) %. Det er fordi så mye av utgiftene blir borte ved eboksalg.

John Einar Sandvand, Aftenposten: Tror at bøker vil drive salget av leseplater. Folk leser aviser på Kindle selv om det er et mindreverdig produkt. Kanskje vil kundene være villig til å betale for tilgang til innhold i helt nye situasjoner.

Utfordringen: å være tilgjengelig der brukeren er, men også å ha gode forretningsmodeller. Brukerbetaling i praksis. Spørsmålet er om man får med seg abonnementsmodellen over til leseplater. Imorgen starter et prosjekt for å finne en felles plattform for distribusjon av norsk innhold. Kindle er foreløpig ikke aktuell her, av forretningsmessige årsaker.

Ønsker å selge alle norske e-aviser (eviser? min. anm.) på samme sted, felles plattform. Vil ha en dialog med Bokdatabasen. Vil samarbeide med alle som har norskspråklig innhold, se på fellestjenester. DRM er mindre viktig for avisbransjen enn for bokbransjen – produktet har for kort levetid til at det er avgjørende.

Vi må handle nå. Nå etableres brukervanene, takket være Kindle. Musikkbransjens feil bør vi lære av. Det kommer til å komme norsk aktører på Amazon. Vi får et press på oss om mange nordmenn har leseplaten. Toget  kan fort gå fra oss. Skal vi håpe at den første leseplate-avisen er klar for leveranse mot  slutten av første kvartal 2010?

Folk betaler ikke for innholdet, men for innpakningen. Dårlige bøker koster det samme som gode.

Hans Marius Graasvold, Forbrukerrådet: Jobber med avtaler mellom forlag og lesere. For første gang har vi fått en situasjon hvor vi som lesere må inngå en avtale med dem som selger boka. Burde skremme oss, fordi avtalene ligner dem man finner på Facebook og Gmail. Veldig forskjellige fra dem vi er vant til å den analoge verden.

Urimelige og faktisk ulovlige. iTunes/Apple ble for tre år siden klaget inn for Forbrukerombudet, fordi bindingen mellom innhold og fysisk produkt var ulovlig. Det tok tid, blant annet fordi Apple signaliserte at de ville fjerne dette selv etter press fra EU-kommisjonen.

Binding mellom leseutstyr og innhold: forlagene bør styre langt unna slike systemer. Forbrukerrådet kommer til å følge nøye med på dette, kan ikke begripe at Amazon tør med tanke på det som skjedde med Apple. Amazon vil bli klaget inn om de ikke gjør noe.

Noen punkter i Kindle-avtalen: Amazon forbeholder seg retten til ensidig å endre vilkårene i avtalen som inngås. Ingen ville funnet seg i det i den fysisk verden. Vi som forbrukere må ikke venne oss til slike vilkår. Det kommer til å utløse reaksjoner, blant annet fra EU, som er utålmodig med hele underholdningsindustrien.

Amazon sier at hvis du som forbruker gjør noe ulovlig med innholdet ditt, vil du bli sperret ute fra Amazon. Amazon har knapt noe forhold til personvern: alt du kan gjøre med en Kindle, lagres også sentralt på servere i USA. Bokmerking, notater osv. Som leser bør du vite at informasjon om det du leser og det du gjør med det du leser blir samlet i en database.

Er det en ting som irriterer forbrukere når de kjøper digitalt innhold er det ikke prisen, men DRM, viser bl.a. Forbrukerrådets undersøkelser.  Betalingsviljen er der – ingen forbrukerorganisasjoner snakker nå om at innhold skal være gratis fremfor noe annet. Men forlagene henstilles til å ta hensyn til forbrukernes ønsker.

Ib Thomsen, Fremskrittspartiet: Lite kunnskap blant politikere flest på dette området, har lært nye ord idag. Eboken er kommet for å bli, det digitale kommer til å vøre der det er idag og kanskje utvikle seg enda mer. Leseplaten er brukervennlig, mange flere kan bruke det. Leseplaten bør inn i skoleverket. Monopol er en uting her, det viktigste er at man får konkurranse på dette. Nøkkelen ligger der, nøkkelen ligger hvis forfatterne er med på dette og stiller krav til hvordan deres åndsverk skal distribueres.

Fildelingspolitikken har vært diskutert. Ofte diskutert innen musikk, ganske stor enighet om fildeling – at det må være forbudt, det må være mulig å kontrollere det. Kontrollen må prioriteres – hvilke måter kan man kontrollere det som lastes ned på. Bokbransjen må være på offensiven – dette er kommet for å bli.

Kristenn Einarsson (kommentar): Amazons markesandel utgjør ca 15 % av det norske markedet for nettbokkjøp, som er ca 15 % av totalen. Bokbransjen skal klare dette.

Barnes and Nobles “Nook” er unik – og fristende…

Så langt ikke til salgs i Norge, men vi får håpe. ;-)

Kindle Global Edition – et førsteinntrykk

Takket være et velvillig Fritt Ord fikk jeg tilgang til den internasjonale versjonen av Kindle tidligere i uka (jeg har som tidligere nevnt ingen planer om å kjøpe den selv, da jeg allerede eier bøker i det inkompatible ADE-formatet). Maskinen som alle snakker om for tiden kommer i en nøktern brun pappeske, uten noen form for medfølgende omslag eller deksel.Det følger heller ikke med en lader som kan plugges rett i en norsk stikkontakt, men det går fint å lade via USB-kabelen.

kindle23

Å koble leseplaten til PCen er uansett det første jeg gjør, og akkurat som med Sony Reader og Cybook dukker Kindle opp som en ekstern disk på skrivebordet. Kindle har tre mapper reservert innhold – “music” og “documents” er selvforklarende, mens “audible” sannsynligvis brukes til digitale lydbøker fra den Amazon-eide leverandøren av samme navn.

I “documents” ligger altså ebøker, men fordi Kindle er bygd for å vise Amazons eget Mobi-format kan du ikke uten videre dra og slippe PDF- eller RTF-filer rett inn i “documents”, slik du f.eks. kan på iRex, Cybook og Sony Reader. Isteden må du bruke Amazons konverteringstjeneste for PDF, eller laste ned Mobipocket Ebook Creator, som lar deg lage Mobi-filer av PDF-, Word- eller HTML-filer.

Utseende og grensesnitt
Mens baksiden av Kindle 2 har et deksel i børstet metall, er framsiden av preget av hvit plastikk med avrundede hjørner som bringer tankene hen på fire-fem år gamle Apple-produkter. Ikke på en god måte, dessverre – Amazon har valgt å gjøre Kindle bred og flat, med den følge at skjermen virker mindre enn den faktisk er. Det blir åpenbart når man legger den ved siden av Sony Reader, som har nøyaktig samme skjermspesifikasjoner men har gått for et tykkere design med en smal kant runt skjermen.

Ikke nok med det: ved å omgi e-blekkskjermen med en bred hvit bord klarer Amazons designere å få den lysegrå bakgrunnen til å virke mørkere enn den er i virkeligheten. Tross disse elementære designblunderne, virker utførelsen generelt solid nok. Kindle er god å holde i, og den lave vekten gjør at man kan sitte med den i én hånd i lang tid – et stort fortrinn leseplater har framfor bøker.

Selv om Kindle bruker samme skjerm som Reader, blir ikke leseopplevelsen helt den samme. Amazon har utstyrt Kindle med en standardskrift som jeg opplever som mindre vennlig mot øynene enn Times New Roman (Sonys og Cybooks førstevalg). For mye av den begrensede skjermplassen går dessuten med til informasjon – det er statuslinjer både over og under, og dermed mister man verdifulle billedpunkter på en skjerm som bare måler 600 x 800 punkter.

4039460302_878368a323_m

I motsetning til PRS-600 har Kindle ikke berøringsfølsom skjerm. Det gir den bedre kontrast, men til gjengjeld må grensesnittet styres med fysiske knapper. Her har Amazon virkelig ikke spart på konfekten. I tillegg til et fullt QWERTY-tastatur med tallrekke, har Kindle fire blaknapper, tre menyknapper samt en styrepinne. Kindle er utvilsomt den mest datamaskinlike leseplaten jeg har vært borti til nå – som seg hør og bør, på en maskin med innebygd ebokhandel og mulighet for Wikipedia-søk (det eneste nettstedet norske brukere har tilgang til).

For at dette skal fungere, må grensesnittet være kjapt. Slik er det ikke alltid med elektronisk blekk, som danner tekst og bilder ved å “trykke” med magnetisk blekk. Men Kindle 2 er en positiv overraskelse sammenlignet med leseplater som Cybook OPUS og Sony PRS-505: når man trykker på “Menu”, kommer  menyen raskt fram, og det er lite forsinkelse når man beveger seg nedover med styrepinnen.Unntaket er markering i tekst, som Arne Olav Nygård påpeker. For den som ønsker å notere og understreke i ebøker, er Sony PRS-600 et langt bedre valg.

En artig funksjon jeg ikke har sett på andre leseplater, er skjermspareren som skrur seg på etter en tid. E-blekk fungerer slik at skjermen ikke trekker strøm når siden først er “trykket”, og derfor kan man like gjerne vise et bilde som en blank skjerm. Det slår meg imidlertid at dette er en funksjon det vil bli kjekt å kunne slå av i forbindelse med flyreiser. Hittil har jeg ikke opplevd at kabinansatte har reagert på at min leseplate viser tekst på skjermen under takeoff og landing, men etterhvert som leseplater blir vanligere vil jeg vil tro det stiller seg annerledes om jeg sitter der med en Kindle som viser John Steinbecks kontrafei, som over til høyre.

Nettbokhandelen
Hovedpoenget med å kjøpe en Kindle fremfor andre leseplater er den lette tilgangen til Amazons ebokhandel. Amazon har inngått en avtale med norske mobilleverandører om tilgang til 3G-nettet her, og resultatet er helt tilfredsstillende. Bildesekvensen under viser hvor lett det er å laste ned en smaksprøve på en bok. Fra man trykker på Menu-knappen til høyre og velger “Shop in Kindle Store” er det bare seks trinn, og ingen av dem involverer en annen maskin.

kindle-pur

Men Amazons patenterte Whispernet-teknologi kunne like gjerne ha vært kalt Shufflenet, for her får jeg følelsen av at man subber seg fram på nettet. Verst er det når jeg bruker Wikipedia, men heller ikke ebokhandelen oppleves som spesielt responsiv. For hvert pekervalg måtte jeg klikke gjentatte ganger før platen endelig reagerte, og jeg grep meg i å savne et godt, gammelt Windows-timeglass å se på mens jeg trommet med fingrene.

Det er også verdt å vite at ebokhandelen er en kraftig forenklet versjon av Amazon.com, både i hva som vises av informasjon og ikke minst i tittelutvalget. Som Ane Farsethås i Dagens Næringsliv og Per Kristian Bjørkeng i Aftenposten har påpekt, er det mange bøker norske Kindle-brukere ikke kan kjøpe av rettighetsmessige årsaker (Dan Browns siste er et eksempel – den får man forøvrig kjøpt uten problemer til Sony Reader hos Waterstones). Bjørkeng viser hvordan man kan kjøpe bøkene ad omveier, men da forsvinner mye av poenget med å kjøpe via Whispernet.

Bare så det er sagt: det er mange som er positive etter sitt første møte med Kindle. Jeg er langt mer forbeholden. Som leseplate er Kindle grei nok, men heller ikke mer. Som mobil- eller PC-erstatning til kunnskapssøk, merking av tekst osv er den altfor treg og begrenset. Hovedargumentet for å kjøpe en Kindle framfor en leseplate som krever at du kobler deg til via PCen, nemlig ebokhandelen, er noe av en skuffelse når man begynner å gå gjennom den.

Inntil videre er Kindle lysår fra å kunne leve opp til Wall Street Journals pompøse beskrivelse av “The Book that Contains All Books”. Og da har jeg altså ikke tatt meg plass til å reflektere over de praktiske og prinsipielle problemene som følger av at Kindle, i motsetning til andre leseplater, binder brukeren til én ebokhandel hvis praksis til tider er temmelig tvilsom.

Jeg lar talskatten Linus få det siste ordet i sakens anledning. Han er vanligvis glad i leseplater, men Kindle var han bare sånn måtelig interessert i. Kanskje skyldes det at han i likhet med meg har sett litt for mange av dem til å bli stormforelsket, men jeg er altså ganske enig med ham.