Arkiv for Virtuell virkelighet

Siste skoledag – et bilde fra 2050

Alle de tidligere klassekameratene mine sa det samme, slik elever hadde gjort til alle tider. «Du kan bare grue deg. Sprøytespissen er gigatjukk. Du kan kjenne at botene spiser deg opp innenfra. Og det som skjer etterpå, det er så ille at…» Så fniste de og utvekslet hemmelighetsfulle blikk.

Likevel var jeg rolig da det ble min tur til å vente utenfor kontoret. Det var bare såvidt jeg kjente en sommerfugl lee på seg i magen da jeg trykket ned dørklinken.

Nanoteknikeren bak skrivebordet så opp og smilte tillitvekkende. «Der er du, ja. Nervøs?»

Jeg ristet på hodet. Han gjorde en håndbevegelse mot benken i hjørnet. «Legg deg nedpå, vær så snill.»

Det imiterte skinnet på benken føltes klamt gjennom den tynne skjorten min. Jeg knyttet nevene hardt, kjente svette perle i håndflatene.

Teknikeren trillet et metallbord bort til meg. «Jeg vet du har sett infosnutten, men jeg kommer til å forklare hva jeg gjør underveis. Greit?»

nanobot430x300

Jeg nikket.

Han smilte. «Så du er den sterke, tause typen.» Han løftet opp sprøyten og holdt den foran seg. «Det slutter aldri å forundre meg at det er plass til tusenvis av maskiner inni denne.»

Han fulgte blikket mitt. «Den ser vel ikke så ille ut? Du får huske på at du aldri skal ta en sprøyte igjen.»

Jeg rakk knapt å spenne meg før nålen gled inn.

Øyeblikket etter klasket han et plaster på såret. «Der! Nå går det en halvtimes tid før de begynner å feste seg. I mellomtiden skal vi montere senderen.»

Jeg lå blikkstille mens jeg konsentrerte meg om å kjenne etter. Jeg så for meg nanoboter med propellhaler skubbe seg forbi myke blodlegemer på vei mot hjernen, hvor de bittesmå robotklørne deres ville strekke seg ut mot nevronene og koble seg til. Jeg innbilte meg at det ville kile, selv om jeg visste bedre. Hjernen er et organ uten smertereseptorer, hadde snutten sagt. Det er ikke fysisk mulig å merke prosessen.

Teknikeren presset en kald bedøvelsesplate mot et punkt bak øret mitt.

«Hadde du en fin fest?»

«Mmm,» sa jeg og ventet på snittet i huden. Skoleavslutningsfesten hadde vært bra, bortsett fra pappas lange og pinlige tale. Han elsket å bruke store ord, og talen hans hadde handlet om afrikanske stammer som ikke regnet gutter som voksne før de hadde drept en løve. Jeg følte meg ikke mye til løvedreper der jeg lå.

«Spør du meg er dette større enn bursdag og jul og søttende tilsammen,» sa teknikeren. «Når du er ferdig her skal du aldri på skolen igjen. Alt du trenger å vite kommer susende rett inn i hodet ditt gjennom denne lille senderen – svisj!»

Han humret mens han fiklet med noe bak øret mitt. «Nå har jeg limt igjen snittet, så er det bare å vente på antennetrådene.» Han vrengte av seg gummihanskene. «Du kan godt sette deg opp, forresten.»

Litt ør svingte jeg beina ut over kanten på benken. Jeg lot fingrene gli forsiktig over klumpen under huden. Jeg kunne ikke føle det, men visste at tusenvis av nanotråder var i ferd med å bore seg gjennom skallebeinet og inn til hjernen, blindt og møysommelig som meitemark i feit moldjord.

Trådene var bindeleddet mellom nanobotene og senderen, det var de som gjorde det mulig å sende data direkte til hjernecellene. Et øyeblikk ble jeg kvalm av tanken på dem, vissheten om at de ville være en del av meg resten av livet. Jeg så på teknikeren, som plystret en skingrende falsk melodi mens han stirret ut av vinduet.

«Sånn,» sa han etter etter en evighet av nanosekunder. «På tide å teste hjernemodemet.» Han rakte meg en liten fjernkontroll. «Mange syns det er ubehagelig til å begynne med. Det hjelper å lukke øynene og samle tankene om én ting. Havet eller sjokoladekake, for eksempel.»

Jeg nølte et øyeblikk og knep øynene igjen før jeg trykket på knappen.

Det gikk akkurat så lang tid at jeg begynte å lure på om noe var galt. Så kjente jeg en kjølig bris blåse inne i hodet mitt. Stikk i strid med all fornuft, men likevel så innlysende. Brisen presset på mot innsiden av hodeskallen, og jeg skjønte med ett hvor tynn den var. Tynn som et eggeskall.

Et kraftig vindkast fikk hodeskallet til å splintres, og hjernen lå blottlagt og naken for verden.

Men ikke alene. Med øynene igjen kunne jeg sanse noe annet. Rett ved meg svevde et skimrende, uregelmessig lysfelt. Feltet forandret form, strakte en glitrende tentakkel mot meg. Idet den nådde frem ble vi til én bevissthet, teknikeren og jeg.

Så det er slik det er, tenkte jeg.

Svaret kom innenfra og utenfra på samme tid. Ja, slik er det. Velkommen til oss.

Oss, ja. Selvfølgelig var vi ikke bare to. Nå la jeg merke til nettverket av tråder som forbandt teknikerens felt med andre felter. Og gjennom trådene hørtes bruset av datastrømmen, kakofonien av tanker og minner og bilder og følelser som fløy fra hjerne til hjerne. Alt dette som nå var mitt.

Jeg følte et behov for avstand, rakk knapt å formulere tanken før reaksjonen kom. Selvsagt. Det er helt normalt. Tentakkelen trakk seg tilbake, og forbindelsen ble brutt.

Jeg bestemte meg for å stige, og lysfeltene ble mindre og flere jo høyere jeg kom. De dannet en flimrende matrise av lys, ikke ulikt en storby sett fra et fly om natten.

Men noe var noe som ikke stemte, og det gikk en stund før jeg skjønte hva det var. Det endeløse landskapet under meg hadde ingen horisont.

Share/Bookmark

AR – utvidet virkelighet – kommer til Norge

VG Nett melder at den første mobilapplikasjonen som tilbyr Augmented Reality (AR) eller “utvidet virkelighet” snart skal lanseres for iPhone-brukere i Norge. Applikasjonen er et samarbeid mellom gulesider.no og firmaet Agens, og vil gjøre det mulig for brukere i Oslo å stille seg opp på et gitt sted, holde sin iPhone opp, og bruke skjermbildet til å navigere seg fram til en gitt adresse i byen. YouTube-videoen nedenfor, som viser bruk av AR på Youngstorget, oppsummerer prinsippet godt.

Det er ikke første gang mobilleverandørene forsøker å tilby posisjonsbasert informasjon og reklame, men til forskjell fra f.eks. Telenors forskning på 1990-tallet finnes det nå en solid teknologisk infrastruktur for slike forretningsmodeller. Dagens smarttelefoner har GPS, aksellerometre som gjør at telefonen “vet” hvilken vinkel den holdes i, høyoppløselige kameraer og – viktigst – mulighet til å være på nettet kontinuerlig.

Samtidig har norske aktører begynt å kartlegge byene våre fra gateplan, etter modell fra Google Street View. Allerede nå kan du på Finns karttjeneste se Oslo og Trondheim fra gateplan, og navigere deg rundt i bybildet på tilnærmet AR-vis. Det kommende tiåret er vil gatekartleggingen sannsynligvis omfatte de fleste store byer og tettsteder i Norge, og AR-funksjonalitet som vil bli standard i de fleste mobiltelefoner. Det kan skape grunnlag for en lang rekke forretningsmodeller.

200909241058
Skjermdump av en AR-applikasjon som viser avstanden til kjederestauranter

Skjermbildet over viser en av de mest åpenbare modellene. AR kan brukes til å hjelpe folk å finne fram til populære spisesteder, butikker og underholdningstilbud så enkelt som mulig. Man kan se for seg at f.eks. Starbucks og Burger King betaler for driften, fordi det er i deres interesse å gjøre det lettere for kunder å finne fram. Gulesider.no har åpenbart et svært godt utgangspunkt for å hanke inn potensielle sponsorer til sin AR-tjeneste.

Reklame er en annen mulighet. Dagens smarttelefoner har såpass store skjermer at det lar seg gjøre å legge reklamebilder og videoer ved siden av informasjonen som vises i AR-applikasjonen. Hvis reklamen som vises tar utgangspunkt i posisjon, tidspunkt og personlige preferanser, kan den bli langt mer treffsikker enn dagens bannerannonser på nettet. Annonsene som vises for en 20-åring på byen en fredag kveld vil være ganske annerledes enn de som vises til en forretningsreisende på Gardermoen, for å si det slik.

Brukerbetaling kan også bli viktig. For å slippe reklame og få full tilgang til all slags informasjon – fra museers åpningstider til bussavganger – rett på skjermen, kan mange være villige til å betale en fast månedsavgift til en aggregatortjeneste (et firma som samler all informasjonen). Og sist, men ikke minst i Norge, skal vi ikke se bort fra at det offentlige vil spille en rolle. Her er selvsagt det viktigste enkeltbidraget det offentlige kan gi, å slippe offentlige kartdata fri.

2030: Prognose versus scenario versus visjon

Tre høyst oppegående fremtidstenkere har nylig gitt oss tre høyst ulike bilder av vår verden i året 2030. I den første bildet har klimaendringer gjort verden mye varmere enn idag, noe som har utløst omfattende matmangel. I det andre er matmangelen om mulig et enda større problem, men da et direkte produkt av en kaldere verden enn dagens. Og i det tredje bildet er menneske og maskin smeltet sammen på en måte som mest av alt minner om filmen Matrix.

Det første fremtidsbildet kommer fra en av den britiske regjeringens rådgivere, professor John Beddington, som mener at samspillet mellom mat- og energimangel kan skape en “perfekt storm” av krig, konflikter og masseforflytning av mennesker. Beddington begrunner dette med at vi neppe vil klare å møte en forventet økning i den globale etterspørselen etter energi og mat med 50 % fram mot 2030, og at det vil sende kraftige ringvirkninger gjennom hele verdenssamfunnet. Selv om vi i det rike nord vil ha mat og energi nok, vil vi også preges sterkt av en slik utvikling.

317488203_967e4514e6

Tørke i det sørlige Australia. Kilde: Mundoo (cc)

For eksempel er vårt mekaniserte jordbruk fullstendig avhengig av fossile brennstoffer:  for å produsere mat som leverer én kJ med energi til kroppen din, trengs det 10 kJ energi fra fossile brennstoffer. Matproduksjonen vil åpenbart påvirkes om overgangen til post-oljealderen blir brå og kaotisk, istedenfor gradvis og kontrollert. Og om klimaprognosene som tyder på at Afrika får et tørrere klima slår til, vil det drive utvandringen i været. Millioner av klimaflyktninger vil slutte seg til dem som allerede forlater kontinentet på grunn av fattigdom, krig og forfølgelse.

Dette er en klassisk prognosebasert forutsigelse. Boddington tar utgangspunkt i prognoser eller fremskrivninger av viktige trekk ved dagens samfunn, og trekker en generell slutning om hvordan 2030 kan bli som følge av det. Prognoser av dette slaget brukes ofte i samfunnsplanleggingen, som når Statistisk Sentralbyrå beregner Norges samlede gass- og oljereserver eller anslår hvor mange som bor i landet i 2060. Selv om prognosene i seg selv ikke forteller oss hvordan fremtiden vil bli, kan de fortelle oss mye om rammebetingelsene for livet i framtiden.

Scenariebygging tar dette et langt skritt videre. Her forsøker man å fortelle historier om flere plausible fremtider for å gjøre det lettere for f.eks. bedrifter og organisasjoner å legge fornuftige planer. Prognoser er en del av grunnlagsmaterialet, men man bruker også annen statistikk og innspill fra fagmiljøer som statsvitenskap, historie og naturvitenskap. Et eksempel er boka The World in 2030 (344 sider, PDF), som ble skrevet av fremtidsforskeren Ray Hammond i 2007 på oppdrag av PlasticsEurope.

Et annet eksempel er scenariene som er i ferd med å publiseres på bloggen Open the Future. Et av scenariene fremtidsforsker Jamais Cascio har valgt å presentere heter The Long Crisis (PDF). Det er blant annet formulert som en tidslinje av begivenheter fra 2009 til 2059, og et lite utdrag av begivenhetene som fører fram til 2030 vises nedenfor:

2024 India-Pakistan nuclear exchange
Great Migration: many South/Southeast Asians move to Europe
China transfers fallout zone communities to depopulated regions in Africa
2025 Fallout, dust problem; stratospheric injection suspended
Global Famine I
Nuclear Arms Elimination Treaty (NAET) talks begin
General-purpose 3D printers available
2026 Temperature instability; UN Climate Management Agency (UNCMA) formed
China assailed for “New Colonialism”
Insurgents attack biofuel plantations
African bio-hackers find AIDS cure
2027 “Glorica”: Open-source rice strain for very high yields in low-water conditions
2028 Global Famine I eases
2029 99942 Apophis asteroid near approach
Apophis Emergency triggers US-China space cooperation
“Cold Shoulder” period ends
NAET signed by all UN members
2030 Temp: -1C under 1990; Carbon: 410ppm; Pop 7.2B, ~2.5B people displaced/refugee status
World GDP: $54T, ~5.5B in poverty, Global Powers: US, EU, China
US, China negotiate repayment
Local fabrication disrupts trade networks
Major unrest, strikes in US

Som navnet og hendelsesforløpet over antyder, har Cascio tatt utgangspunkt i mange av de samme prognosene som Boddington. Men han går i langt større detalj, noe som gir ham frihet til å trekke inn hendelser som ikke dekkes av prognoser. Én slik hendelse er en mulig atomkrig mellom India og Pakistan. Basert på det lange fiendskapet mellom de to landene, og det faktum at særlig Pakistan kan bli destabilisert som følge av overbefolkning, vannmangel og politisk uro, er det det dessverre høyst rimelig å lage et scenario der atomkrigen kommer i 2024.

Cascio har tydeligvis også tatt hensyn til nyere modellberegninger, som viser at en regional atomkrig kan føre til en årelang “kjernefysisk vinter”. Slik får han en situasjon der den globale temperaturen i 2030 er en grad Celsius lavere enn temperaturen i 1990, selv om CO2-innholdet er betydelig høyere. Resultatet blir dramatisk for det globale jordbruket, ikke minst i de tempererte sonene der så mye av klodens effektive jordbruk befinner seg. Derfor ser Cascio for seg en global sultkatastrofe som får politiske, sosiale og økonomiske ringvirkninger langt inn i fremtiden.

Kontrasten mellom atomkrigsscenariet og det siste fremtidsbildet kunne knapt bli større. Det dukker opp i et intervju med science fiction-forfatteren og matematikeren Vernor Vinge, som forteller oss at den teknologiske singulariteten vil være et fullbyrdet faktum i 2030. Med singulariteten menes en sammensmelting av menneske og maskin som gir oss overmenneskelig intelligens og for alle praktiske formål opphever døden slik vi kjenner den:

I think that in the relatively near historical future, humans, using technology, will be able to create, or become, creatures of superhuman intelligence. I think the term Singularity is appropriate, because unlike other technological changes, it seems to me pretty evident that this change would be unintelligible to us afterwards in the same way that our present civilization is unintelligible to a goldfish.

Ideen om singulariteten er blitt kritisert på teknologisk grunnlag, men i denne sammenhengen er det mer interessant å sette Vinges uttalelse opp mot de to andre bildene av fremtiden. Ja, for det virker ikke spesielt plausibelt at en verden som preges av sult og massemigrasjon, eller som lever med ettervirkningene av en regional atomkrig vil være kompatibel (for å bruke et passende uttrykk) med en kultur der intelligente maskiner og mennesker smelter sammen. Så betyr det at Vinge tar feil?

Ikke om man vurderer Vinges metode på dens egne premisser. Vinge opptrer nemlig ikke som prognosemaker, men som skjønnlitterær forfatter som henter inspirasjon fra viktige teknologiske trender, og derfor er singulariteten i dette tilfellet mest å betrakte som en litterær visjon. Hvorvidt den ender opp med å skildre den virkelige fremtiden er helt underordnet dens hovedoppgave, som er å si noe interessant og underholdende til leserne her og nå.

Det betyr ikke at visjonene er irrelevante. Friheten fra prognoser og formell metodikk gjør at kunstnere tidvis kan være treffe skremmende godt med virkelig usannsynlige forutsigelser. Det var tross alt den skjønnlitterære forfatteren Jules Verne som i 1868 – hundre år før Apollo 8, ble den første til å innse at amerikanerne ville stå for den første ferden til Månen, og at månefartøyet ville ta av fra Florida.

Men i et fremtidsperspektiv er det utvilsomt et problem at de kunstneriske visjonene blir så dominerende, slik de er idag: omtrent alle våre bilder av fremtiden er skapt av populærkulturen alene, ikke minst gigantiske Hollywoodproduksjoner som Matrix, Terminator, The Day After Tomorrow og I am Legend.

Telenærvær i hjemmet snart en realitet?

Telenærvær (eng. telepresence,) er ideen om at man kan ha en tilstedeværelse som observatør eller utøver på et annet sted enn der man fysisk sett befinner seg. Teknologien kan brukes til en radikal oppgradering av konseptet om telekonferanser, NASA har forsket på telenærvær i rommet og varianter av det brukes til å fjernstyre roboter som brukes i farlige situasjoner, som f.eks. til å detonere bomber i Afghanistan og Irak.

En av leverandørene av roboter til de to sistnevnte krigene er iRobot Corporation, som med modellen ConnectR satser for fullt på telenærvær i hjemmet. Roboten, som i design minner om støvsugerroboten Roomba, er utstyrt med kamera, mikrofon og høyttaler, og kan fjernstyres via nettet. Slik kan man gå på “virtuelt besøk” i hjemmet, og interagere med familiemedlemmer og kjæledyr.

Telenærvær har, i likhet med det relaterte feltet virtuell virkelighet, slitt med å vinne aksept i markedet. Det er derfor godt mulig at ConnectR forblir et nisjeprodukt som forsvinner etter en tid. Men dersom det skulle få noe i nærheten av samme gjennomslag som Roomba-serien, kan vi få en utvikling der telenærvær brukes i langt flere situasjoner enn idag. Et eksempel: CO2-frie telereiser til eksotiske reisemål, der turisten sitter hjemme i sin egen stue og styrer en robot.