Category Archives: Marsferder

Hvorfor i huleste heiteste sende en bil opp i rommet?

Elon Musk har gjort det igjen: Tatt det som skulle være en testoppskyting av en ny rakett og forvandlet til en global mediebegivenhet. For noen uker siden erklærte han at nyttelasten på den første ferden med SpaceX’ nye bærerakett Falcon Heavy skulle være hans egen Tesla Roadster. Forleden fulgte han opp med Instagram-bilder av bilen i ferd med å monteres på plass innenfor dekselet på toppen av Falcon Heavy, som nå klargjøres for oppskytning i løpet av en måneds tid på Cape Canaveral. Meningene om stuntet (for det er det jo) er delte, men i mine øyne er dette et smart grep av Musk. Det er vanskelig å se hvordan han kan tape på dette, uavhengig av hvordan oppskytningen går.

Dette er den aller første oppskytingen en av en helt ny type rakett, og risikoen for at noe går galt er derfor svært høy. Raketten trenger nyttelast som kan vise hva den er god for, men å sende en satellitt verdt millioner av dollar gir liten mening. Ved å sende opp en Tesla istedenfor en dødvekt får Elon Musk gratisreklame for bilfabrikken (som trenger all den positive oppmerksomhet den kan få for tiden), og lykkes oppskytingen vil bilen sveve der ute i all evighet. Vi vil alltid vite at det er en bil der ute, og at den bilen er en Tesla. “Tesla in Space” kan bli det nye “Pigs in space”!

Sannsynligheten er stor for at det går galt. Men om Musks private Roadster eksploderer vil det tjene som et synlig bevis på hvor personlig SpaceX-sjefen tar romprosjektet sitt. Musk er en stor bilentusiast og Roadsteren er hans hjertebarn, så det er ikke en hvilken som helst bil han risikerer her. Se på dette smilet, folkens. This is personal.

Ved å bruke en bil gir Musk også et godt inntrykk av hvor stor Falcon Heavy er. Det har lenge vært sagt at dette er den kraftigste bæreraketten siden måneraketten Saturn V, men bildet under anskueliggjør virkelig hvor mye plass det er i lasterommet. Kan du tenke deg hvor mye annet rart man kan få plass til over Teslaen? Da er Musks hensikt oppnådd.

Ved å sende opp noe så dagligdags som en bil minner Musk oss om at Falcon Heavy er et avgjørende skritt på veien mot å kolonisere Mars. Idag frakter raketter kostbart og spesialisert høyteknologi opp i rommet. I fremtiden vil raketter også frakte det folk trenger for å begynne et nytt liv på en annen planet, som klær, nips, møbler og biler.

Sist men ikke minst: Elbiler er som skapt for lufttomt rom og planeter uten oksygen i atmosfæren. Det er grunnen til at alt som ruller på andre planeter har elektrisk drift, og at det på Månen står tre elbiler fra Apollo-programmet. Her signaliserer Musk at elbiler ikke bare er fremtiden på Jorda, men at det bokstavelig talt er en universell standard. Kolonistene på Mars vil kjøre Tesla (om ikke kabriolet).

 

Nei, nei, nei, ikke Månen IGJEN!!

Ryktene har gått en stund og nå er de bekreftet: President Trump vil sende amerikanske astronauter til Månen igjen. Bildet under viser signeringen av hans “Presidential Space Directive 1” forleden dag, der bl.a. Buzz Aldrin (nummer to på Månen) var tilstede. Nå vet vi jo at et presidentdekret ikke er det samme som et bindende vedtak, men retningen er i det minste staket ut i lang tid fremover. 

Jeg har igrunnen to reaksjoner. Den første: Sukk. Dette gir meg déjà vu. Begge Bush-presidenter lanserte visjonære og ambisiøse planer for utforskning av Månen og etterhvert Mars, planer som døde en stille død i Kongressen. Programmer av Apollo-typen krever massive investeringer og laserfokus over mange år. Ingen av forutsetningene er tilstede her. Republikanerne vedtok nettopp en kostbar skattereform og… vel… Trump-administrasjonen og laserfokus?

For det andre: Apollo 11-17 lærte oss også hvor lite egnet Månen er som mål for menneskelig utforskning, for ikke å snakke om kolonisering. Den godeste Buzz Aldrin (som vanligvis observeres med en “Get your Ass to Mars”-skjorte) sa det best selv da han beskrev månelandskapet som “magnificent desolation”. Selv sammenlignet med Mars fremstår Månen som ugjestmild. Her er noen av de viktigste forskjellene:

Mars har en atmosfære og is relativt lett tilgjengelig, noe som gjør det mulig å sette igang produksjon av vann, oksygen og brennstoff ganske raskt. Det er funnet is på den lufttomme Månen, men det er lite av den og den er vanskelig tilgjengelig. Denne forskjellen nuller også ut argumentet om at måneferder kan brukes til å forberede oss på Mars. Skal vi lære å kolonisere Mars må vi dra til Mars.

Av samme grunn er det lite hente i kostnadsbesparelser på et måneprosjekt. Man vil stort sett måtte utvikle den samme teknologien som trengs for å dra til Mars, men vil mangle mange av de lokale ressursene som Mars kan by på. Får Elon Musk det som han vil, med storstilt kolonisering og deltakerbetaling, kan et Mars-prosjekt faktisk bli billigere på sikt.

Mars har dobbelt så høy tyngdekraft som Månen (1/3 av Jordas). Det gjør det enklere for mennesker å bosette seg der, og vil lette tilpasningen til livet på Jorda for de som vil dra tilbake. Hvis man skal terraforme Mars vil tyngdekraften være sterk nok til å holde på atmosfæren som skapes. Månens tyngdekraft er for svak til at terraforming gir mening, så den vil alltid være en død steinkule.

Det er vanskelig å forestille seg hva Mars-kolonister skal leve av, men per idag er det omtrent umulig å tenke seg at en månekoloni skal bli økonomisk bærekraftig. Alt som kan skaffes på Månen – is, mineraler, solkraft – kan skaffes enklere og billigere andre steder i solsystemet. Det er ikke tilfeldig at når “The Martian”-forfatter Andy Weir skal skildre måneøkonomien i sin siste roman, ser han for seg [SPOILERVARSEL] et kriminelt kartell som den største økonomiske aktøren.

Man skulle kanskje tro at den korte avstanden til Jorda var en fordel. Det er den bare delvis. For en syk månekolonist er det selvsagt praktisk å bare være et par reisedager fra Jorda istedenfor et par hundre. Men den korte avstanden innebærer også at jordisk næringsliv og politikk vil ha stor innflytelse på månekolonien. En Mars-koloni må basere seg på å bli selvforsynt så fort som mulig, og vil derfor egne seg langt bedre som den backup-kopien av menneskelig sivilisasjon Elon Musk (og mange med ham) drømmer om.

Sist, men ikke minst har Månen den enorme ulempen at VI HAR VÆRT DER FØR. Det var vanskelig nok å få USAs befolkning til å støtte Apollo-prosjektet mens det pågikk, og så skal man gjøre Apollo igjen med bæreraketter og romfartøy som ser ut som kopier?  Nei, Arnold har skjønt det (som han har skjønt så mye annet i det siste…)

Et privat romkappløp til Mars?

Sjefen for Boeing-konsernet, Dennis Muilenburg, var ikke frøsen her forleden. Da han ble spurt av en journalist om hvem som ville komme først til Mars av ham eller Elon Musk, svarte Muilenburg:

We’re going to take a first test flight in 2019, and we’re going to do a slingshot mission around the moon. Eventually, we’re going to go to Mars, and I firmly believe the first person that sets foot on Mars will get there on a Boeing rocket.

“Them’s fightin’ words”, som man pleide i si min barndoms westernfilmer. Og Elon Musk er ikke mannen som lar en slik utfordring flagre ubesvart forbi:

Musk elsker utfordringer og vil ikke ha noe imot at ordkrigen blusser opptil et fullblods romkappløp. At utfordringer incentiverer ham til å levere, så vi nylig i forbindelse med åpningen av batterianlegget i Australia. Spørsmålet er hvem av de to aktørene som ligger best an til å nå målet om å lande et menneske på Mars innen rimelig tid  (si 2035).

Ser man på selskapets posisjon i markedet, fremstår Boeing som en klar favoritt. Selskapet ble stiftet for 101 år siden og har ledet an i utviklingen av luftfart og romfart i det meste av sin eksistens. Boeing bygde verdens første moderne passasjerfly, det første lønnsomme jetpassasjerflyet og har bidratt til et utall romprosjekter inklusive Apollo. I 2017 er det et av verdens mest verdifulle teknologiselskaper og eksporterer for større verdier enn noe annet amerikansk selskap. Forsvarskontrakter og flyproduksjon gir selskapet uovertruffen teknologisk kompetanse og en trygg økonomisk base.

Boeing bygde både førstetrinnet til måneraketten Saturn 5, månebilen (over) og annen teknologi som trengtes for å sende folk til Månen. Erfaringen er det ikke noe å si på.

SpaceX er til sammenligning en mygg. Selskapet er 15 år gammelt og har det meste av sin levetid ikke levert mye av betydning, det være seg teknologisk eller økonomisk. I praksis lever SpaceX av to ting: Oppskytning av satellitter for private og offentlige kunder (i det siste også militære), og transport av forsyninger til den internasjonale romstasjonen. 2017 har vært et godt år for selskapet, ikke minst takket være den gjenbrukbare bæreraketten Falcon 9. I skrivende stund dominerer SpaceX satellittoppskytningsmarkedet. Likevel er det grunn til å undres om det gir økonomiske og teknologiske muskler nok til å bygge passasjerskip for Mars-kolonister, slik Musk snakker om.

Fordel Boeing. 

Politisk støtte er og vil fortsatt være viktig for kommersielle romaktører. Ingen annen kunde kan betale mer og tilby større forutsigbarhet enn offentlig sektor, og i USA betyr det at man ikke kommer noen vei uten flinke lobbyister og et godt forhold til NASA og Kongressen. Her ligger Boeing godt an, med sin lange historie og sterke merittliste. Selskapet er en viktig leverandør til Space Launch System, som er ment å gi USA en bærerakett kraftig nok til å frakte folk til Mars. Boeing får med andre ord allerede betalt for å gjøre det Elon Musk holder inspirerende foredrag om.

SpaceX ble lenge sett på som en outsider og nykomling i rombransjen. Selskapet ble opprettet av en IT-gründer (Elon Musk var med på å starte PayPal) og har hele tiden vært sterkt preget av teknologimiljøet i Silicon Valley. SpaceX’ mål om å utvikle en rakett som er ekstremt billig å produsere og drifte, er ikke nødvendigvis en fordel på Capitol Hill. Når midler skal fordeles kommer man ikke utenom “pork barrel politics“, dvs at investeringer fordeles på valgdistriktene til kongressrepresentanter man trenger støtte fra.

Det er årsaken til at så mye av produksjons- og kontrollsystemet til USAs romprogram i sin tid havnet i relativt teknologisvake sørstater, og produksjonen av romfergen var jevnt fordelt over det meste av USA. Musks problem er at det ikke blir mye politisk flesk (i form av f.eks. produksjon av rakettdeler) å fordele av en 100% gjenbrukbar bærerakett og oppskytninger til en brøkdel av dagens pris. Nå det er sagt har SpaceX lenge hatt ett sterkt kort på hånden: Deres fremste konkurrent om offentlige romkontrakter, United Launch Alliance (som Boeing er en deleier av), bruker russiske rakettmotorer i sine bæreraketter.

SpaceX’ Falcon 9-rakett er helt og holdent utviklet i USA, og det er et argument som har fått vind i seilene i takt med nedkjølingen av forholdet til Russland. Samtidig har det vist seg at United Launch Alliance har fått ekstremt godt betalt for sine oppskytninger. Ifølge Ars Technica er den totale prislappen på hver ULA-oppskytning rundt 420 millioner dollar, mens SpaceX tilbyr en tilsvarende tjeneste for 90 millioner. Dette argumentet ser ut til å ha fått gjennomslag, og SpaceX får nå også militære kontrakter. De er likevel langt bak Boeing i kappløpet om å få midler til en rakett med Mars-kapasitet.

Fordel Boeing

For Boeing er teknologien som brukes i Space Launch System på mange måter et problem. Det er ikke helt tilfeldig at SLS ser ut som kjærlighetsbarnet til Saturn V og romfergen. Her er det mye gjenbruk av gammel teknologi: Rakettmotorene i de første oppskytningene vil være rester fra romfergeprogrammet, og hjelperakettene på siden baserer seg også på romfergeteknologi. Snarere enn å gi Boeing et forsprang har integreringen av ulike typer velprøvd teknologi vist seg å koste mye tid og penger. I skrivende stund skal SLS på sin første testferd i desember 2019, som er NASA-speak for “en gang i 2020 eller senere”.

SpaceX startet med blanke ark i 2002. Elon Musk skal først ha vurdert å bruke russiske raketter (dette er et av få høyteknologiske produkter russerne er gode på), men syns prisen ble for høy og gikk for å utvikle sitt eget opppskytningssystem. Det forretningsmessige prinsippet bak rakettutviklingen er godt oppsummert i Wikipedia:

By applying vertical integration, producing around 85% of launch hardware in-house, and the modular approach from software engineering, SpaceX could cut launch price by a factor of ten and still enjoy a 70 percent gross margin. SpaceX started with the smallest useful orbital rocket, instead of building a more complex and riskier launch vehicle, which could have failed and bankrupted the company.

På femten år har SpaceX konstruert tre rakettmotorer, to bæreraketter og en romkapsel fra bunnen av. Fordelen med å gjøre det på denne måten er at man ikke hemmes av gammel teknologi. Rakettmotoren Merlin ble for eksempel bygd for å tåle å brukes på nytt etter å ha landet i saltvann, mens raketten Falcon 9 ble bygd slik at førstetrinnet kunne bruke restbrennstoff til å lande vertikalt på bakken. Boeing på sin side bruker motorer og raketter som opprinnelig ble konstruert etter kravspesifikasjoner fra 1960-tallet.

I tillegg har vi forskjellen i bedriftskultur, der trauste Boeing blir som Nokia mot SpaceX i Apples rolle. Det er ikke bare bare å snu opp ned på hundreårige tradisjoner for å møte konkurransen fra en Silicon Valley-startup, særlig en med en så karismatisk leder og markedsfører som Elon Musk. Falcon 9 er rombransjens iPhone, en ny standard alle som ønsker å konkurrere i fremtiden må forholde seg til. Og siden det kun er SpaceX og Jeff Bezos’ private romprosjekt Blue Origin som har lykkes med gjenbrukbare raketter, er det vanskelig for Boeing å hente inn forspranget via oppkjøp. Selskapet må bryte med 70 års rakettradisjon og gjenoppfinne teknologien selv.

Fordel SpaceX

Romfart har alltid hatt et sterkt visjonært element. Den som kan sette ord på de grenseløse mulighetene som romfarten gir oss, har en stor fordel i kamp om publikums gunst (som igjen kan konverteres til politisk kapital). Ingen visste dette bedre og demonstrerte det på en mer velformulert måte enn John F. Kennedy da han skulle selge inn det risikable og kostbare Apollo-programmet til det amerikanske folk. Talen han holdt på Rice University i Texas den 12. september 1962 er et strålende eksempel på dette:

I vår tid er det ingen som er flinkere til å skape moderne “we choose to go to the Moon”-øyeblikk enn Elon Musk. Boeing-sjef Dennis Muilenburg (bare innrøm det, du hadde allerede glemt navnet) er en dyktig leder av et vellykket selskap, men han er ukjent for de fleste. Elon Musk er Thomas Edison og Steve Jobs i én person, oppfinner og forretningsmann og politiker og showmenneske og kulturikon. Han er et nettmeme og har dukket opp i “The Simpsons” og “Iron Man”. Det er uvurderlig (kultur)kapital i vår tid.

Faren ved å være så avhengig av en visjonær leder er mange og åpenbare. Kennedy gikk bort altfor tidlig, og USA valgte å forlate Månen for godt og søke tryggheten i lav jordbane etter Apollo. Jobs døde, og Apples glideflukt mot dagens posisjon som én mobilprodusent blant mange begynte. Elon Musk liker å kjøre raske biler og har alltid femten prosjekter han sjonglerer med. Han er åpenbart en “high risk, high gain”-type, med alle de farer det innebærer. Men likevel og tross alt dette:

Fordel SpaceX

Jeg er den første til å innrømme det: Ofte virker det vi gjør i rommet som et svar på jakt etter et fornuftig spørsmål. Det mest spektakulære eksempelet er den Internasjonale romstasjonen. Bevares, stasjonen er en teknologisk bragd og det gjøres interessante eksperimenter der. Men med tanke på kostnadene (160 milliarder dollar så langt, flere millarder dollar i årlige driftsutgifter) og den korte gjenværende levetiden (2024 per idag) er det vanskelig å finne en god begrunnelse for å satse videre på denne teknologien.

Mennesket utviklet seg på en planet og er derfor best tilpasset livet på planetoverflater. Vektløshet og høy bakgrunnstråling gjør romstasjoner til en lite egnet boform på sikt. Målet bør derfor være å gjøre Homo sapiens til en multiplanetarisk art, å bosette mennesker på så mange planeter som mulig. Bare der vil vi kunne finne ressursene og beskyttelsen vi trenger for å bygge store sivilisasjoner.

Dette er kjernen i Elon Musks argumentasjon. Vi skal til Mars for å kolonisere kloden, sier han. For å spre menneskelig sivilisasjon ut i universet, og sikre oss mot at en global katastrofe også er sluttstrek for arten vår. Med dette som utgangspunkt har han begynt å skissere en plan for hvordan koloniseringen skal skje. Litt av denne planen ble lagt frem i et foredrag for International Astronautical Federation i Australia i høst:

Kortversjonen av foredraget: I løpet av få år skal dagens Falcon 9-raketter erstattes av et nytt og mye større gjenbrukbart system kalt BFR (Big Falcon Rocket). Det øvre trinnet (som også kan lande på Jorda etter bruk) kan ta mer enn 150 tonn til lav jordbane, eller det kan brukes til å fylle på brennstoff på romskip som kan sendes til Månen eller Mars. De voldsomme dimensjonene til tross mener Musk at total gjenbrukbarhet kombinert med rask turnaround på bakken vil gi drastisk lavere kostnader for kunden.

Egentlig ser Musk fremtidens SpaceX som et shippingselskap med ett eller to containerskip som påtar seg ymse oppdrag for enhver som er villig til å betale. Trump-administrasjonen har f.eks. tenkt høyt rundt muligheten for å dra tilbake til Månen, og Musk var raskt på banen med å stille SpaceX til rådighet som transportør om det skulle bli aktuelt. Myndighetene slipper å tenke på å bygge bæreraketten og selve transportfasen, og kan isteden fokusere på nyttelasten. BFR kan også brukes til å frakte mennesker eller gods til et hvilket som helst punkt på Jorda innen én time, en kapasitet som USAs militære burde være interessert i.

Selv om vi er langt unna prøveoppskytninger med BFR pågår arbeidet med å utvikle teknologien den krever, deriblant en ny type rakettmotor og brennstofftanker i karbonfiber. Musk er også i ferd med å utforme en forretningsplan og begrunne det langsiktige målet med prosjektet sitt. Der er ikke Boeing, for å si det mildt. SLS-prosjektet er utviklet i samme tradisjon som romferge- og romstasjonsprogrammet, det vil si i rykk og napp under ulike administrasjoner og med varierende målsetninger.

Utover at det er viktig å bevare amerikansk overherredømme i rommet er det per idag vanskelig å se hensikten med SLS. Det er lite teknologisk spinoff å hente fra den aldrende teknologien. Det finnes ingen plan for når SLS-bårne romskip skal være fremme ved Månen eller Mars (BFR skal ifølge Musk gjennomføre en ferd til Mars i 2022), og det er heller ingen planer for hva man skal gjøre når man først er der utover å plante flagget og ta noen steiner med tilbake til Jorda. Det sies at en mann uten en plan er en mann uten en retning. Derfor:

Fordel SpaceX

Konklusjonen er altså 3-2 i SpaceX’ favør, uten at det skal trekkes for langt. Selskapet har ennå ikke lansert sin første kraftige bærerakett, Falcon Heavy, og det er få utenfor SpaceX (og sannsynligvis heller ikke mange der) som tror på noen BFR-landing på Mars i 2022. Men dette er likevel den klassiske historien om hvordan undergravende/disruptiv teknologi kan brukes til å utfordre et teknologisk status quo. Forskjellen på dette eksempelet og f.eks. mobilbransjen i sin tid er at det bokstavelig talt er menneskeheten fremtid som er i spill. Vel verdt å følge med på, med andre ord.

Oppdatering: Enkelte har lurt på om ikke Russland og Kina også er med i dette kappløpet. Godt spørsmål. Fremtidsutsiktene for Russlands romprogram er ikke spesielt lyse. Selv om russerne idag er de eneste med kapasitet til å sende mennesker opp i rommet jevnlig, bruker de mer enn 50 år gammel teknologi og vil antagelig fortsette med det. Russland har en så svak økonomi og teknologisektor at selv utviklingen av en ny og relativt enkel bemannet romkapsel virker usikker. Legg til politisk uro og demografiske utfordringer, og det virker usannsynlig at Russland vil kunne bidra til kolonisering av Mars.

Kina ligger bedre an, ikke minst økonomisk og teknologisk. Her er hindringen mer på det politiske plan: Myndighetene har av grunner som er uklare for meg bestemt seg for å gå fremover i sneglefart. Den første kinesiske astronauten, Yang Liwei, ble sendt opp i 2003. 14 år senere har han fått følge av ti astronauter til i lav jordbane. Til sammenligning hadde amerikanerne 14 år etter John Glenn bygd tre forskjellige romskip, landsatt mennesker på Månen og var godt i gang med romfergeprogrammet. Kanskje velger kineserne å sette opp takten nå som ting skjer i USA, men enn så lenge er det mest konkrete vi har sett på Mars-fronten planer om å hente steinprøver fra Mars med en romsonde på slutten av 2020-tallet.

 

 

Hva skal en Mars-koloni leve av?

Frem til våre dager har veldig mye av fokuset på bemannete ferder til Mars vært på oppdagelse og utforskning. Det store flertallet av foreslåtte planer for å reise til Mars har i praksis vært oppgraderte versjoner av Apollo-programmet: En liten gruppe astronauter og forskere sendes til Mars, planter flagget og tar steinprøver og gjør målinger før de reiser hjem etter noen måneder. Det som gjerne kalles en “flag and footprints mission”.

Den beste skildringen av denne ferdsprofilen finner du i Andy Weirs bok “The Martian” fra 2011, som ble til en internasjonal filmsuksess ved samme navn noen år senere. Mars-basen som Matt Damon tvinges til å overleve i ligger ganske tett opp til konsepttegninger av det man forestiller seg at astronauter vil bo i gang før 2050 (dette er i enda større grad tilfelle for boken, som er en ren fest for oss med sans for nerdete tekniske og vitenskapelige detaljer).

Men med Elon Musks BFR-prosjekt, som ble presentert i ny og mer realistisk versjon i september i år, har debatten flyttet seg mer over mot kolonisering. Musk mener at teknologien som nå utvikles av SpaceX ikke bare vil gi oss Mars-ferder før 2030, men muliggjør at de første på Mars kan bli boende. BFR (som står for Big Falcon (eller noe annet…) Rocket) er ment å gå i skytteltrafikk, og under sin presentasjon i september viste Musk fram bilder av det som så ut som en raskt voksende by på planeten.

Det Musk ikke gjorde, var å gå i detalj om hva en by/koloni med tusenvis av mennesker skal leve, og hvordan den på sikt skal bli økonomisk uavhengig av Jorda. Siden spørsmålet er uinteressant for oppdagelsesreisende som bare skal besøke Mars en kort stund og så reise hjem, har det ikke vært forsket så mye på dette. Jeg har bare kommet over en håndfull publikasjoner, og de fleste av dem refererer til arbeid gjort av romforsker og Mars-aktivist Robert Zubrin. Han var en av de første til å reise spørsmålet i 1997 med artikkelen “The Case for Colonizing Mars”:

…even with optimistic extrapolation of robotic manufacturing techniques, Mars will not have the division of labor required to make it fully self-sufficient until its population numbers in the millions. Thus, for decades and perhaps longer, it will be necessary, and forever desirable, for Mars to be able to import specialized manufactured goods from Earth. […] Nevertheless, these smaller sophisticated items will have to be paid for, and the high costs of Earth-launch and interplanetary transport will greatly increase their price. What can Mars possibly export back to Earth in return?

Siden Zubrin skrev dette har det skjedd teknologiske fremskritt som gjør at vi kan kutte kraftig i anslaget for hvor mange kolonister som trengs. 3D-printing og videreutviklet kjemi/nanoteknologi vil gjøre det mulig å produsere langt flere nyttegjenstander lokalt enn hva man så for seg for 20 år siden. Men vi må likevel gå ut fra at kolonien i tiår vil måtte importere livsnødvendigheter fra Jorda – til en fraktkostnad av flere millioner dollar per tonn. Det er også rimelig å anta at myndighetene på Jorda ikke vil betale for dette.

I den tidlige startfasen vil kolonistene antagelig betale mye av regningen for byggingen av basen. Hver kolonist vil med andre ord betale for billetten til Mars (anslått til mellom en halv og én million dollar), en andel av byggekostnadene på Mars som fort kan bli på flere millioner og deretter bidra til utgifter for luft, vann, mat og vedlikehold resten av oppholdet på Mars. Som tidligere skrevet blir Mars-kolonien et “sorteringssamfunn” uten sidestykke, stort sett forbeholdt unge, friske, høyt utdannede og svært velstående mennesker.

I tillegg kommer USAs regjering til å bidra, ikke minst for å sikre innflytelse over en koloni som fort kan bli et sant juridisk villnis. FNs Romtraktat gjør det ulovlig for stater å hevde suverenitet over himmellegemer og enkeltpersoner å eie eiendom (firmaene som forsøker å selge tomter på Månen er svindlere, med andre ord). Lovpraksis i verdensrommet kan best sammenlignes med skipsfart i internasjonalt farvann, der det er lovverket i skipets opprinnelsesland som gjelder.

Amerikanske borgere som skytes opp med et amerikansk romskip er altså underlagt amerikansk lov ombord i romskipet. Problemet oppstår når de bosetter seg i en koloni på Mars som sannsynligvis vil være eid av privatpersoner og kommersielle aktører fra mange ulike land. Her kan praksis fort bli at de eneste jordiske lovene kolonien er forpliktet til å følge, er punktene i FNs romtraktat som alle land har stilt seg bak. Punktet om å unngå å kontaminere Mars med jordiske organismer er særlig viktig for kolonien.

Kolonien åpner for helt nye måter å utforske Mars på, og vil kunne tilby forskningstjenester til USAs og andre lands regjeringer til langt lavere kostnad enn det som i dag er mulig med roboter. Et eksempel: Curiosity-marsbilen, som på seks år har tilbakelagt 17 km på Mars, kostet i sin tid 2,5 milliarder dollar. Den samme forskningen kunne i praksis utføres av et team kolonister i løpet av noen dager i en Mars-bil til en bitte liten brøkdel av prisen.

Private bedrifter vil også kjøpe seg inn. TV-rettighetene blir solgt til høystbydende, og her snakker vi fort om milliarder av dollar (samme størrelsesorden som et OL). Elon Musk har sagt at SpaceX ikke kommer til å eie Mars-kolonien, men isteden fungere som transportør og tjenesteleverandør. Det er mulig han holder seg løftet, men det er uansett sannsynlig en lang rekke store høyteknologiselskaper vil være interessert i å kjøpe seg laboratorier på Mars. De kan også betale for kortere eller lengre opphold for kolonister med familier.

Superrike enkeltpersoner og private forskningsfond (som Bill og Melinda Gates-fondet) blir en viktig pengekilde. Elon Musk, som idag er multimilliardær med gode utsikter til å øke formuen betraktelig, står først på listen. Han har allerede uttalt at hans ambisjon er å “dø på Mars, men ikke i en kræsjlanding”. Blant andre mulige milliardærnavn på blokken er romfantastene Richard Branson, Paul Allen og Jeff Bezos (han driver sitt eget romprogram, men kan komme til å skifte strategi når en Mars-koloni ser ut til å bli virkelighet).

Kan kolonien bli et gruvesamfunn?
I “The Case for Colonizing Mars” argumenter Robert Zubrin for at kolonistene kan leve av å eksportere verdifulle mineraler eller deuterium til bruk i fusjonskraftverk til Jorda. Idag fremstår disse alternativene som mindre interessante. En serie med romsonder og roboter har ikke funnet drivverdige forekomster av verdifulle mineraler, og status for fusjonskraft som energikilde er den samme som de siste 50 årene – minst 50 år unna praktisk drift.

Elon Musk har ingen tro på dette, og ser for seg at naturressursene som utvinnes på Mars vil være til lokalt bruk. Han tror aldri det vil finnes noe råstoff verdifullt nok (selv ikke paller med kokain, som han nevner i intervjuet) til at det vil lønne seg å frakte tilbake til Jorda:

“I don’t think it’s going to be economical to mine things on Mars and then transport them back to Earth because the transport costs would overwhelm the value of whatever you mined, but there will likely be a lot of mining on Mars that’s useful for a Mars base, but it’s unlikely to be transferred back to Earth. I think the economic exchange between a Mars base and Earth would be mostly in the form of intellectual property”

Jeg er i hovedsak enig, med ett forbehold. Dersom man finner liv, vil kolonistene ha tilgang på en  helt unik ressurs. Forskere har snakket mye om den vitenskapelige verdien av arvestoff (det er ikke gitt at det vil være DNA) fra Mars-organismer, men det er liten tvil om at dette også kan få enorm økonomisk verdi. “Bioprospecting”, dvs jakt på DNA med kommersielt potensiale, er allerede storindustri, og kostnadene ved å frakte mikroorganismer tilbake til Jorda vil være små.

Skulle livet være utdødd, kan det fremdeles ha stor verdi. I Robert Sawyers Red Planet Blues skildres en koloni som lever av å eksportere Mars-fossiler til museer og samlere på Jorda. Ifjor besøkte jeg Marokko sammen med norske fossiljegere, og så der at salg av fossiler og mineraler var en viktig inntektskilde for mange lokalsamfunn. En vakker trilobitt kunne gå for tusener og i noen tilfelle titusener av kroner.

Jordbruk vil bli dominerende
I moderne jordiske samfunn utgjør landbruket nå bare en håndfull prosent av nasjonalinntekten og arbeidsstokken. Dette vil sannsynligvis se svært annerledes ut i den første fasen av kolonisering på Mars. Matproduksjon vil være alfa og omega for kolonien, både på grunn av næringstilførsel og rollen planter spiller for kretsløpet av luft og vann – to andre livsnødvendigheter som ikke finnes fritt tilgjengelig på Mars.

Mars-jorda egner seg i utgangspunktet dårlig for dyrking av planter, blant annet på grunn av perklorater i jordsmonnet. Men disse kan fjernes, og med tilsetning av næringsstoffer (menneskegjødsel kan bli verdifullt på Mars!) vil det ifølge NASA være mulig å dyrke f.eks. poteter. Alternativet vil være hydroponikk, dyrking uten jord og under kunstig belysning (sollyset på Mars er fire ganger svakere enn på Jorda).

Man vil bruke mye ressurser på forskning og utvikling av matplanter som er tilpasset de unike forholdene, i tillegg til andre måter å lage næring på som ikke involverer bruk av husdyr. Ja, for dyrehold vil vi neppe se mye av i kolonien. De fleste husdyr gir næringstap man rett og slett ikke vil ha råd til, og argumentet om at ku og sau lager kjøtt av planter mennesker ikke kan spise er ugyldig her.

I tillegg er husdyr kostbare i drift og representerer smittefare. I kolonien vil det jobbes mye med mat-teknologi av alle slag, og vi skal ikke se bort fra at dette veganersamfunnet kan finne løsninger som kan eksporteres til Jorda. Et hovedargument mot bioteknologi på Jorda er mulige skadevirkninger på økosystemet. Her kan det totale fraværet av et økosystem på Mars bli et fortrinn: Uansett hva man utvikler av løsninger i kolonien, er det ingen fare for at de ved en feil vil kunne løpe løpsk blant jordiske organismer.

Eksport av immaterielle rettigheter
Frihet til å gjøre eksperimenter er altså én god grunn til at resultatene av forskning og teknologiutvikling kan bli en viktig marsiansk eksportartikkel. En annen er ren og skjær nødvendighet. Mars er et menneskefiendtlig miljø der slurv og teknisk svikt lett kan føre til døden. Det vil gi kolonistene en unik teknologibevissthet, og motivere dem til stadig å forbedre maskinene i sine omgivelser.

Samtidig vil Mars stille dem overfor nye utfordringer, noe som vil være en sterk driver for innovasjon. Gruppen som utsettes for dette vil gjennomgående ha høy utdannelse, og har derfor alle forutsetninger for å skape en “trykkokereffekt” – rask innovasjon som følge av at mange smarte mennesker er tvunget til å jobbe tett innpå hverandre. Los Alamos-laboratoriene i 1944/45 er et klassisk eksempel på dette.

Anleggssektoren blir viktig
Bygg og anlegg vil være en viktig lokal næring, som rimelig kan være i en koloni som bare kan vokse ved nybygg av svært spesialiserte boliger. Boligsalg  til ankommende kolonister blir en viktig vekstsektor i kolonien, slik det er i alle samfunn med stor tilflytting av kompetente og velstående mennesker.

Det man neppe vil se med det første, er eiendomssalg. Det er som skrevet over ikke tillatt å eie eiendom utenfor Jorda. Men i det siste er det tatt flere initiativer for å få gjort noe med dette, fordi manglende eiendomsrett gjør det vanskelig å skaffe investorer til prosjekter på Mars og andre himmellegemer.

Ekstremturister og pensjonister
Dersom Elon Musks BFR-prosjekt blir gjennomført etter dagens planer, vil koloniskipene som frakter folk til Mars også kunne ta med seg passasjerer tilbake til Jorda. En del av dem vil være kolonister som ombestemmer seg, men dette åpner også for turisttrafikk av det helt ekstreme slaget. I gruppen av turister som idag betaler i dyre dommer for å besøke Antarktis og Mount Everest, og som har stilt seg i kø for å bli skutt opp i rommet med Virgin Galactics romskip, er det også tenkelig at det vil finnes endel som er villige til å besøke Mars for opplevelsens skyld.

Prisen vil begrense antallet sterkt, men til gjengjeld vil hver av disse interplanetariske ekstremturistene legge igjen mye penger i kolonien. Det er også tenkelig at enkelte svært rike eldre vil velge å pensjonere seg på Mars. Den lavere gravitasjonen og fjernheten fra smittsomme sykdommer (ikke minst influensa) som herjer på Jorda og årlig dreper hundretusener av eldre, kan til og med selges inn som helsebringende. Slike kolonimedlemmer vil kanskje ikke bidra med mye arbeidskraft, men pengene de har med seg blir svært nyttige.

Mars som sivilisasjonsbackup
Et hovedargument for å gjøre mennesket til en multiplanetarisk art, som Musk liker å kalle det, er at vi sikrer at Homo sapiens overlever selv om katastrofen skulle ramme Jorda. Men vår art er intet uten kunnskapen og kulturen vi har bygd opp de siste 10 000 årene, og derfor kommer vi også til å sørge for at det finnes en backup-kopi av sivilisasjonen vår på Mars.

Det som kan digitaliseres vil måtte lagres under bakken for å unngå at lagringsmediet blir skadet av stråling. Der vil man også finne biologisk materiale (typ Frøbanken på Svalbard) og andre gjenstander man trenger fysiske kopier av. Arkiver av denne typen er ikke billige å bygge eller drifte, og for kolonien kan det bli en viktig kilde til jordisk kapital.

I det hele tatt kan avstanden til Jorda bli nyttig på mange måter. Ved kreativ fortolkning av FNs romtraktat kan datalagring på Mars bli attraktivt for deler av finanssektoren, for eksempel. I koloniens serverparker kan folk som aldri ville drømme om å reise til Mars selv, gjemme unna finansiell informasjon, virtuelle valutaer eller hemmeligheter de ikke vil at jordiske myndigheter skal få tak i.

På Jorda øker trykket mot skatteparadiser, så kanskje en Mars-koloni kan fylle denne rollen? Uansett er det lett å se hvordan kolonien kan bli attraktiv for folk med mye penger og noe å skjule.

Kilder:
Richard Heidmann: An Economic Model for a Martian Colony of a Thousand People
Clayton Knappenberger: An Economic Analysis of Mars Exploration and
Colonization

Robert Walker: Is there a Fortune to be made on Mars? 
Wikipedia om Mars-økonomi
Robert Zubrin: The Economic Viability of Mars Colonization
Robert Zubrin: The Case for colonizing Mars

Norcon 28 i Oslo denne helgen

Fra idag (fredag 24. november) til søndag 26. er det Norcon science fiction-festival på Torshovteatret i Oslo. Du finner programmet her, og som du kan se er det en god miks av prisutdelinger, forfattermøter, foredrag, paneler og film. Torshovteatret viser for tiden en oppsetning av George Orwells “1984”, så en del av programmet avspeiler dette.

Hva skal vi gjøre hvis SpaceX-visjonen av kolonisering av Mars
(mot formodning) blir virkelighet?

Jeg er bedt om å bidra på to arrangementer på søndag. Klokken 13 snakker jeg om kolonisering av Mars, ikke minst sett i lys av de siste utspillene til Elon Musk og SpaceX. Deretter deltar jeg i panelet “Velkommen til verdens ende” der vi skal snakke om våre favorittmåter som verden kan gå under på. Velkommen skal du være!

I’m just trying to think about the future and not be sad: Elon Musk om fremtid og teknologi

Hvis du er interessert i teknologi og samfunn i vår tid er det umulig å komme utenom Elon Musk. Han er vår tid Thomas Edison: En usedvanlig kreativ og ambisiøs oppfinner og forretningsmann som klart og tydelig setter sin virksomhet i en større samfunnsmessig kontekst. Elon Musk forsøker å redde verden (selv om han prøver å late som om han ikke gjør det).

I et svært interessant intervju gjort av Ted-konferansen snakker han i nærmere detalj om det mye omtalte tunnelprosjektet sitt, som ikke overraskende viser seg å være mer interessant enn man tror første gang man hører om det. Elon Musk får det til å høres ut som om også tunnelbransjen er moden for disruptiv innovasjon (å kutte borekostnader med en faktor 10 burde definitivt interessere nordmenn!)

Selvsagt snakker han også om Tesla og Hyperloop, og også her setter han det hele i en større sammenheng. Men ikke overraskende er det den siste delen av intervjuet, som fokuserer på romprogrammet til Musk (ja, for det er det vi bør kalle det nå – et ambisiøst romprogram drevet fram av en enkelt person) som interesserer meg mest.

Jeg har tidligere omtalt Musks planer for et interplanetarisk transportsystem i denne bloggen, og her utdyper han noen av poengene fra fjorårets lansering og understreker at dette er noe man jobber med fortløpende. Musk nevner “interne, aggressive planer” for å få sendt det første interplanetariske romskipet opp i løpet av bare et tiår.

Helt på slutten av samtalen kommer Musk med noen svært interessante betraktninger rundt fremtiden. Her avslører ingeniøren og entreprenøren at han har forstått sentrale trekk ved dagens fremtidstenkning, som at det ikke handler om å “se i glasskula” og tenke seg hvordan fremtiden (i entall) vil bli men snarere om å omfavne ideen om mange potensielle fremtider.

I look at the future from the standpoint of probabilities. It’s like a branching stream of probabilities, and there are actions that we can take that affect those probabilities or that accelerate one thing or slow down another thing. I may introduce something new to the probability stream.

Den samme prinsipptenkningen gjør Elon Musk utrygg på at hans mest grandiose prosjekt – å forvandle menneskeheten til en multiplanetarisk art – vil lykkes. Han påpeker at bemannet romfart ikke er en teknologi som uunngåelig vil komme. I motsetning til fornybar energiproduksjon, som dømt til å erstatte fossile ressurser om vi skal leve lenge på denne planeten, er romfart noe man må arbeide for om man vil unngå at prosjektet henfaller:

People are mistaken when they think that technology just automatically improves. It does not automatically improve. It only improves if a lot of people work very hard to make it better, and actually it will, I think, by itself degrade, actually.

Musk nevner både egypterne, romerne og det amerikanske romprogrammet  (fra Apollo til dagens ikke-eksisterende kapasitet) som eksempler på en slik sic transit gloria mundi-prosess. Her viser han seg som mer sammensatt og reflektert enn han ofte  fremstår som i offentligheten. Og hvis noen skulle lure på hva Musks egentlige motivasjon er, så forteller han også det:

But I want to be clear. I’m not trying to be anyone’s savior. That is not the — I’m just trying to think about the future and not be sad.