Arkiv for Marsferder

Refleksjoner rundt Elon Musks Mars-tale

Jeg har skrevet og snakket mye om mulighetene for å reise til Mars, og har ikke lagt skjul på min begeistring for Elon Musk og SpaceX‘ engasjement i saken. Musk har lenge snakket om at hans ambisjon er å gjøre oss til en “space-faring civilization” og “a multi-planet species”, og i går fikk han sjansen til å gå i større detalj. I et timelangt foredrag gikk han gjennom hovedtrekkene i sin plan for å kolonisere Mars og resten av solsystemet.

Technology doesn’t automatically improve. It only improves if a lot of really strong engineering talent is applied to the problem that it improves. There are many examples in history where a civilization has reached a certain technology level and then fallen below that.

Etter å ha gått gjennom de praktiske utfordringene knyttet til kolonisering av rommet (og argumentert godt for å hoppe over Månen), kommer Musk til selve kjernen i argumentet, som er at kolonisering av Mars bare blir mulig om kostnadene ved å reise dit reduseres med mer enn fire størrelsesordener – fra rundt 10 milliarder dollar Apollo-astronaut til rundt 200 000 dollar. Musk tror dette er mulig med følgende strategi:

  • Full gjenbrukbarhet av rakettsystemet
  • Påfyll av drivstoff i lav jordbane
  • Drivstoffproduksjon på Mars
  • Velge riktig drivstoff

Gjenbrukbarheten er noe selskapet arbeider med akkurat nå, og langt på vei har demonstrert muligheten av. SpaceX har gjennomført en rekke vellykkede landinger med det gjenbrukbare førstetrinnet til bæreraketten Falcon 9, og det burde ikke være noe i veien for å skalere opp denne teknologien til bæreraketter som er store nok til å frakte mennesker til Mars. Og vi snakker virkelig store raketter: mer enn tre ganger løftekapasiteten til Saturn V, måneraketten som fremdeles er den kraftigste som har lettet fra Jorda til nå.

screenshot-2016-09-28-at-14-03-06

Det betyr at opptil hundre passasjerer og hundrevis av tonn med nyttelast kan fraktes til Mars med én rakett, langt hinsides noe annet Marsferd-konsept jeg har sett før. SpaceX utvikler en ny og svært effektiv rakettmotor, Raptor, som de mener vil kunne gi reisetider til Mars på ned mot 80 dager når planetene står optimalt i forhold til hverandre. Det gir mange gevinster. Jo kortere tid man tilbringer i vektløshet og utsatt for kosmisk stråling og solutbrudd, desto bedre.

screenshot-2016-09-28-at-14-11-16

Påfyll av drivstoff i jordbane har også vært demonstrert i praksis, og måten Musk ser for seg at det gjøres på er ganske innovativ. Romskipet med Mars-astronautene skytes opp med tomme drivstofftanker, og går i ventebane rundt Jorda mens førstetrinnet returnerer til Jorda. Så skytes det opp på nytt med drivstoffet til Mars-ferden ombord, og overfører det til Mars-romskipet. Slik kan kostnadene kuttes med en faktor fem, mener Musk.

Mars-entusiaster som Robert Zubrin har lenge påpekt at det er mulig å lage drivstoff til raketter av vann og karbondioksid, som det finnes rikelig av på Mars. Ved å produsere drivstoffet til Jord-returen på Mars, reduseres kostnadene kraftig. I det hele tatt: Alt man slipper å fraktes opp fra Jorda og hele den lange veien til Mars, gir massive kostnadsbesparelser.

screenshot-2016-09-28-at-13-49-32

Å velge riktig brennstoff er også avgjørende. Diagrammet over viser hvorfor Musk og SpaceX er kommet til at metan er det beste drivstoffet (oksygen er den andre komponenten i alle eksemplene, fordi det ikke er oksygen i rommet). Metan og oksygen kan produseres på Mars etter kjente kjemiske prinsipper, egner seg godt for store romskip, er billig og relativt stabilt og trygt.

Med disse fire prinsippene spikret presenterer Musk så det interplanetariske transportsystemet:

screenshot-2016-09-28-at-13-53-05

Musk mener at modellen over gjør det mulig å transportere en million mennesker til Mars innen 100 år, til kostnader som er overkommelige for storparten av middelklassen i det rike nord (selg huset ditt, så har du råd til å emigrere). Men han mener også at fleksibiliteten åpner for nye muligheter. For eksempel kan bæreraketten frakte mer enn 300 tonn gods eller hundrevis av passasjerer til et hvilket som helst sted på Jorda på 25 – 45 minutter. Det er ikke vanskelig å se for seg militære bruksområder for dette.

screenshot-2016-09-28-at-15-03-47

Har man først kommet seg til Mars, koster det lite energimessig sett å fly videre ut i Solsystemet. Derfor ser Musk for seg at dette kan bli starten på en storstilt kolonisering av alle beboelige legemer. Råstoffet til brennstoff og oksygen finnes på måner i bane rundt alle de ytre planetene og Pluto, og det er fullt mulig å opprette robotiserte brennstoffdepoter som vil gjøre det mulig å “planethoppe” eller “månehoppe” til en hvilken som helst klode i bane rundt Sola.

Det vi med andre ord har fått presentert er den første virkelig gjennomtenkte, og komplette planen for kolonisering av Mars og resten av Solsystemet (foredraget inneholder langt flere tekniske detaljer enn jeg har hatt plass til her, anbefaler å se det). Spørsmålet blir hvor realistisk forslaget er. Rent teknisk tror jeg ikke at det kan herske stor tvil: Dette lar seg gjøre. Det er intet i Musks foredrag som ligger utenfor det vi rent teknisk kan få til idag.

Som så ofte før i teknologihistorien er ligger utfordringene på det menneskelige planet. For det første må dette finansieres. Og selv om kostnadene kuttes drastisk sammenlignet med konvensjonell romfart, er det fremdeles milliarder av dollar som må investeres i den nye bæreraketten og det interplanetariske romskipet. All erfaring tilsier at den endelige prislappen på slik teknologi blir betydelig høyere enn de første optimistiske anslagene.

Elon Musk påpeker selv hvor viktig NASA er som partner. Og her vil han støte på problemer. NASA har sitt eget Mars-prosjekt på gang, og NASAs direktør ga nylig uttrykk for at han ikke var særlig begeistret for private planer om kjemperaketter som ville konkurrere direkte med NASAs eget Space Launch System. Nå vil mange (jeg inklusive) mene at NASA har liten troverdighet i spørsmål som angår bemannet utforskning av Mars, men det er nå de som er nøkkelen til offentlig romfartsstøtte i USA. Og USA er fremdeles størst på dette feltet.

Den andre store utfordringen vil bli sosial. Musk har gitt uttrykk for at han ikke tror Mars kan koloniseres uten at det koster liv. Basert på det som ble presentert, må vi anta at vi før eller siden vil oppleve at hundre eller flere liv går tapt i én romulykke. Vil et samfunn med aversjon mot risiko tolerere det? Veien fra global nerdehelt til kynisk kapitalistskurk som gladelig ofrer liv på profittens alter er kort i de virale medienes tidsalder, for å si det slik.

screenshot-2016-09-28-at-14-53-26

Elon Musk har spent buen høyt. Han sier i foredraget sitt at planen er å sende et romskip til Mars hver gang planetene er plassert nær hverandre, det vil si ca annethvert år fra 2018. Den store bæreraketten skal utvikles og testes frem mot 2025, og deretter er planen at det skal sendes folk regelmessig til Mars. Nei, jeg tror ikke dette tidsskjemaet vil holde. Men når det er sagt er jeg likevel mer optimistisk enn på lenge.

For igjen: Dette er virkelig den første gjennomførbare planen for kolonisering av rommet som hittil er lansert. Fra nå av kan vi som mener at menneskeheten bør bli multiplanetarisk peke på Musk-planen og si: Det er et spørsmål om vilje og penger, ikke teknologi. Og ingen kan betvile mannens personlige engasjement i saken:

 

The main reason I am personally accumulating assets is in order to fund this. I really don’t have any other motivation for accumulating assets except to be able to make the biggest contribution I can to making life multiplanetary.

Elon Musks Mars-koloni blir et “sorteringssamfunn” uten sidestykke

Tesla-sjef Elon Musk slipper stadig flere hint om sine planer om å sende mennesker til Mars i nær fremtid. Han har tidligere sagt at han ønsker å dø på Mars (“men ikke i en kræsjlanding”) og at SpaceX (romfartsselskapet hans) arbeider med et konsept kalt Mars Colonial Transporter, et skip for å transportere kolonister dit. Musk har gjort seg til talsmann for ideen om at Homo sapiens må bli en multiplanetarisk art for å sikre sivilisasjonens overlevelse. Som han sa i et intervju i Washington Post nylig:

“But I do want to emphasize this is not about sending a few people to Mars. It’s about having an architecture that would enable the creation of a self-sustaining city on Mars with the objective of being a multi-planet species and a true space-faring civilization and one day being out there among the stars.”

Musks tidsramme med en mulig landing i 2025 er ambisiøs, men ikke umulig. Fra 2016 til 2025 er to år lengre enn tidsrommet 1962-1969, som spenner fra beslutningen om å sende mennesker til Månen og selve månelandingen. Og president Kennedy bestemte seg for månelandingen på et tidspunkt da amerikanerne ikke engang hadde sendt et menneske i bane rundt Jorda, og knapt visste noe av det man trengte for å gjennomføre kompliserte ferder utenfor Jordas atmosfære.

SpaceX-raketten Falcon Heavy vil kunne sende mennesker til Mars, og skal testoppskytes i 2017.

SpaceX-raketten Falcon Heavy kan sende mennesker til Mars, og skal testoppskytes i 2017

Det var f.eks. først i 1966 at sonden Surveyor 1 myklandet og sendte bilder tilbake til Jorda, og avkreftet en teori om at Månen var dekket av finkornet støv så dypt at en ville true en landing (scifi-klassikeren A fall of Moondust av Arthur C. Clakre skildrer scenariet godt). Man ante ikke om det var mulig å bygge bæreraketter kraftige nok, om det var mulig å få romskip til å møtes i rommet eller om mennesker tålte vektløshet i mer enn noen timer.

All vitenskapelig og teknisk kunnskap som trengtes for å gjennomføre interplanetariske ferder ble altså samlet inn i løpet av en kort periode. SpaceX har denne informasjonen pluss det som er samlet inn etterpå, i tillegg til teknologi og metoder Apollo-ingeniørene ikke engang kunne drømme om (som 3D-printere og VR-utstyr). Og vi snakker tross alt om Elon Musk, mannen med et talent til å realisere teknologiske visjoner vi ikke har sett maken til siden Edisons tid.

Romkapselen "Red Dragon" utvikles nå av SpaceX. Hensikten er å sende den til Mars i 2018.

Romkapselen “Red Dragon” utvikles av SpaceX, og skal etter sigende til Mars i 2018.

Han sa han ville revolusjonere konseptet elektrisk bil, og resultatet ser vi på norske veier idag. Han sa han ville gjøre verdensrommet mer tilgjengelig, og SpaceX er i full gang med å resirkulere førstetrinnet på Falcon 9-raketten. Selv det ganske vanvittige Hyperloop-prosjektet har nå begynt å få fart på seg. Så joda: Når Musk sier at han har en plan for å få mennesker til Mars i 2025, er det verdt å lytte. Og ta på fremtidstenkerhatten.

Ja, for det er da vitterlig på tide å begynne å snakke om hva slags samfunn Elon Musk planlegger å bygge på Mars. Enten det skjer i 2025 eller (mer realistisk) noen år senere, handler dette om å etablere den første utenomjordiske kolonien. Det som skjer på Mars, kan danne mønster for koloniseringen av Solsystemet forøvrig – og som du vil se nedenfor, er det liten grunn til å tro at vi har så mye å lære jordisk historie på dette punktet. Her må vi virkelig famle oss frem.

Først kommer astronautene
Det er rimelig å anta at koloniseringen av Mars vil foregå i to faser: en pionérfase der man utforsker planeten og tester alt utstyr som trengs i god tid før igangsettingen av selve koloniseringen. De som reiser til Mars i de første årene etter 2025 vil være astronauter slik vi kjenner dem idag, med strenge krav til utdannelse (doktorgrad pluss pilottrening) og fysisk og mental helse. Her er et utdrag av ESAs krav til søkere:

  • The applicant must be free from any disease
  • The applicant must be free from any dependency on drugs, alcohol or tobacco
  • The applicant must be free from any psychiatric disorders
  • The applicant must demonstrate cognitive, mental and personality capabilities to enable him/her to work efficiently in an intellectually and socially highly demanding environment

Det vi har lært av langvarige opphold i romstasjoner og arktiske baser, og av simulerte Mars-opphold på Jorda, er at det er mulig for å tåle forholdene man vil utsettes for under en halvannet år lang Mars-ferd. Men sammenlignet med en normalt oppegående og veltrent jordboer, vil de første Mars-astronautene fremstå som supermennesker. Tenk iskalde og ressurssterke Mark Watney fra filmen og boka “The Martian”, for eksempel.

De første kolonistene vil være superrike
Det vil nødvendigvis bli annerledes når utforskningsfasen er gjennomført, et fungerende boligkompleks er på plass og Mars Colonial Transporter går i skytteltrafikk med kolonister. La oss anta at det skjer i 2040, et tidspunkt da Elon Musk har nådd den pensjonsalderen han har sagt han ønsker å tilbringe på Mars. Det er her Musks Mars-prosjekt for alvor vil skille seg fra våre vante forestillinger om utforskning av planetene.

Oppvokst som vi er med at bemannet romfart er en offentlig finansiert affære, har vi alltid sett for oss at det vil være USA, Kina, Russland (mindre sannsynlig) eller et overstatlig samarbeid som erobrer Mars. Men Musk snakker ikke om romforskning, som er det stater driver med idag. Han snakker om kolonisering, permanente bosetninger der folks liv i størst mulig grad skal ligne på det man har på Jorda. Eller helst bedre enn her, ellers vil folk neppe ta sjansen på den lange ferden.

Nå kan USA sikkert ha interesse av å delfinansiere et slikt prosjekt, slik NASA i stor grad finansierer Elon Musks romfartseksperimenter via lukrative kontrakter. Men forretningsmannen Musk er også klar over at dette er noe kolonistene selv må være med på betale, og derfor har han sagt at målet er at folk skal kunne kjøpe billetter til Mars, slik kolonister i gamle dager gjerne betalte for skipstransport og forsyninger.

SpaceX har som eklært målsetning å senke kostnadene ved transport opp i rommet kraftig, blant annet ved å gjenbruke rakettrinn. Men selv om man skulle lykkes med å senke billettprisen opp i rommet med så mye som 90%, vil fremdeles prisen per snute opp i lav jordbane bli flere millioner dollar. Til Mars vil den prisen mangedobles, og så skal selvsagt kolonistene betale for sin andel av Mars-basen og livsopphold.

Livsoppholdet blir dyrt. Alle livsnødvendigheter, også luft og vann, må utvinnes, dyrkes eller syntetiseres. Bygninger, infrastruktur, offentlige og private tjenester – alt blir mye dyrere på et så ekstremt livsfiendtlig og isolert sted som Mars. Det er ikke mulig å sette opp noe nøyaktig regnestykke nå, men at de tidlige kolonistene hver må regne med å spytte i titalls millioner 2016-dollar for å leve ut sine dager på Mars, er ikke å ta for hardt i.

Penger vil altså være det første sorteringskriteriet, og sørge for at utvandring til Mars vil forbeholdes den rikeste prosenten (samme gruppe som vekker vrede i våre dager, og som dermed kan ha gode grunner til å emigrere!) Blant dem som har råd til å betale billetten, må man så gjøre et utvalg basert på alder, kjønn og utdannelse. Den som kan kombinere høy teknisk/naturvitenskapelig utdannelse med praktisk håndlag vil stå særlig sterkt. Litteraturvitere trenger derimot neppe å søke.

Kolonistene må være mye friskere enn gjennomsnittet
Selv om de fysiske og psykiske kravene blir mindre strenge for kolonistene, vil fremdeles funksjonshemninger, kroniske sykdommer og psykiske lidelser være diskvalifiserende. Man vil også luke ut ekstreme politiske og religiøse synspunkter, og andre holdninger og vaner som kan true harmonien i det lille fellesskapet. Noe så enkelt som dårlig kroppshygiene kan utløse store konflikter i små grupper som lever isolert over lang tid.

Kolonisering innebærer også å få barn, og heller ikke dette er noe som vil overlates til tilfeldighetene: Fruktbare kolonister vil bli favorisert fremfor ufruktbare. Samtidig vil man bestrebe seg på å redusere faren for innavl (en høyst reell fare i små kolonier), og derfor er det lite sannsynlig at voksne søskenpar er med i den første bølgen. Hvert svangerskap vil måtte planlegges nøye, da kolonien vil være et lukket økosystem der enhver økning av forbruket av mat, vann og oksygen vil måtte matches av økende produksjon.

De

Automatisering vil være normen på Mars, fordi mennesker vil være for kostbare og for lite robuste til å settes til fysisk, rutinepreget arbeid – ikke minst utendørs.

Derfor er det heller ikke realistisk å tro at man etter noe tid vil få et større innslag av folk med lavere utdannelse i kolonien, til å utføre jobbene som enprosenterne ikke vil ta. Hvis det i utgangspunktet koster titalls millioner å frakte en ufaglært løsarbeider til Mars, pluss høye utgifter til livsopphold resten av levetiden, er automatisering et mye bedre alternativ. Roboter har forlengst demonstrert at de er godt tilpasset forholdene på Mars, og etterkommerne til “Curiosity” vil derfor utgjøre planetens “arbeiderklasse”.

Robotene har også den fordelen at de ikke bringer med seg sykdommer eller parasitter. Avstanden til Jorda, vakuumet mellom klodene og den strenge kontrollen med alt som fraktes til Mars vil skape et samfunn fritt for bakterier, parasitter og skadedyr. Tenk deg en verden uten forkjølelse, fluer og kakerlakker!  Men det innebærer også at barn som fødes på Mars vil bli ekstra sårbare for jordiske mikroorganismer. Noe som i sin tur betyr at kolonien vil ha strenge karanteneregler for alle som innvandrer fra Jorda.

Innvandring etter jordisk modell vil ikke eksistere
De berømte linjene fra diktet “The New Colossus”, som er festet til Frihetsstatuen i New York og som oppsummerer koloniseringen USA, vil ikke ha gyldighet på Mars:

Give me your tired, your poor, 
Your huddled masses yearning to breathe free,
The wretched refuse of your teeming shore

De trette vil ikke kvalifisere seg til den strabasiøse ferden, de fattige og frihetssøkende vil ikke ha råd til den, og de elendige forkastede fra de myldrende kystene må pent bli værende der de er på Jorda. Det er ikke vanskelig å se for seg hvor raskt begeistringen over at vi har kolonisert en ny planet, snur seg til irritasjon over at man har skapt en enklave for smarte og friske rikinger langt fra Jorda og alle dens problemer.

Så kan man tenke seg at dette etterhvert vil jevne seg ut. Kanskje vil prisene falle til et nivå som nærmer seg noe vanlige middelklassemennesker kan spare opp til, kan hende vil man lykkes med terraforming av planeten slik at det blir mulig å puste atmosfæren og leve under åpen himmel. Vi skal ikke se bort fra en slik mulighet, selvsagt. Men det skjer ikke i dette århundret, og sannsynligvis heller ikke i det neste.

Hvilket vil si at den unike samfunnsstrukturen på Mars vil ha god tid til å befeste seg. Fysisk isolert fra Jorda vil Mars-koloniene utvikle sin egen kultur, med lover og regler, språk og vaner. Besittelse er halve eiendomsretten: De som er bofaste på Mars, er de som lager reglene tilreisende må følge. Og selv om kolonistene vil kalle seg for – og faktisk også være – marsianere, er de ikke mindre menneskelige enn at de vil motsette seg ethvert tiltak som truer det lille samfunnet deres.

Om du syns dette scenariet lyder kjent, er det kanskje fordi du har lest bøker av forfatteren Isaac Asimov. I flere av sine romaner skildrer han motsetningene mellom jordboere og mennesker som har kolonisert andre planeter, de såkalte “spacers”. Asimovs hovedpoeng var at kolonisering av rommet ville foregå annerledes enn her, at kolonistene antagelig ville tilhøre et privilegert mindretall og at det ville påvirke samfunn og holdninger.

{C7B3A3A0-FFCA-4EFD-B6EC-B2E47351BF7D}Img100

Det er mye å utsette på samfunnsskildringen i romaner som “The Caves of Steel” og “The Naked Sun”, der disse konfliktene reises. De ble nå skrevet i en helt annen tid enn vår. Men som barn av russisk-jødiske innvandrere til USA visste også Asimov et og annet om immigrasjon og kolonisering, om hvordan de første kolonistene til et nytt land skaper normene og rammene som alle som kommer senere er nødt til å forholde seg til.

Og hvis du tror “Brexit” var ille, så vent og se hva som skjer når marsianerne blir lei av å være underlagt jordiske lover og regler, og stemmer for å bli en uavhengig republikk!

2030: Elon Musk blir det første mennesket på Mars

Blant romfartskjennere som uttaler seg til offentligheten i Norge har jeg lenge vært relativt alene med mitt synspunkt om viktigheten av kommersiell, bemannet romfart. Et eksempel på dette finner vi i denne NRK-saken i forbindelse med Gagarin-jubileet forleden, der jeg er den eneste som i det hele tatt nevner dette aspektet ved romfarten som viktig i fremtiden. Erik Tandberg oppsummerer på mange måter konsensus når han svarer slik på spørsmålet om hva som blir viktigst i romfarten det neste halve århundret:

Det er vanskelig å si. Jeg tror nok det blir en bemannet romferd til Mars. Både USA, Russland, Kina og Europa har uttrykt at dette er det neste store målet. Jeg tipper noen klarer det rundt år 2035, og at det blir USA eller Kina som får æren av å gjøre det.

Implisitt i dette svaret ligger det at det er et av disse landenes regjeringer som står bak den første Mars-ferden. Kanskje er det arbeidet med fremtidstenkning som gir meg et annet perspektiv, men jeg holder på at på at et private alternativ blir stadig mer aktuelt. Som jeg sier i den samme NRK-saken:

Utviklingen av kommersiell, bemannet romfart som ikke bare muliggjør romturisme til lav jordbane, men også lengre ferder. Det jobbes nå med private bæreraketter som i prinsippet gjør f.eks. måneferder mulige for en liten brøkdel av Apollo-prisen.

Og hvis min magefølelse her er riktig, er det absolutt ikke utenkelig at det blir en som er født i Sør-Afrika som først stiger ut på den røde planet. Nærmere bestemt Elon Musk, den driftige gründeren bak PayPal.com, elbilselskapet Tesla Motors og det private romselskapet SpaceX. De viktigste årsakene finnes under det nedenstående bildet av Musk.

Elon Musk (kilde: Wikipedia)

SpaceX, eller Space Exploration Technologies Corp., har som navnet antyder utforsking av rommet som et hovedmål. Selskapet har allerede kontrakt med NASA om å utvikle en bærerakett og et romfartøy som om få år skal transportere forsyner og mennesker til romstasjonen. Dragon-romfartøyet ble testet med godt resultat ifjor, og vil være klart til å frakte astronauter til romstasjoner i løpet av få år. Som denne videoen fra SpaceX viser, ser man for seg at fremtidens Dragon-kapsler kan legge ut på interplanetariske ferder til f.eks. Mars.

I denne ukens VG Helg (kun på papir) skriver jeg om SpaceX’ nye bærerakett Falcon Heavy, som etter planen skal tas i bruk om tre-fire år. Med en løftekapasitet på 50 tonn til lav jordbane, er dette den kraftigste bæreraketten vi har sett siden Apollo-programmets Saturn V (som kunne løfte 120 tonn opp i rommet). Musk og SpaceX understreker at Falcon Heavy kan brukes til langt mer enn å frakte mange satellitter opp på én gang – med en stykkpris på 80-120 millioner dollar kan raketten blant annet gjøre en ferd rundt Månen mulig for godt under 1% av Apollos utviklingskostnader.

Noen innovative SpaceX-konsepter sammenlignet med Saturn V (til venstre)

Mye tyder på det vil finnes villige betalere for en slik ferd. Dagens superrike romturister betaler gjerne 20-30 millioner dollar for en romferd med et aldrende russisk Sojuz-fartøy. For noenlunde samme pris per hode kan et team på fire romturister gjenta Apollo 8-ferden om et tiår eller to. Den som er villig til å betale det tidobbelte for å havne i historiebøkene, kan slå seg sammen med tre-fire andre med like dype lommebøker og komme seg til Mars med dagens Falcon Heavy-priser. Om SpaceX’ gjør alvor av å utvikle en superkraftig løfterakett og kanskje til og med gjenopplive NASAs atomrakettprosjekt NERVA, kan prisen reduseres ytterligere.

For øyeblikket er SpaceX’ viktigste inntektskilde kontrakter med USAs regjering via NASA. I prinsippet er det derfor intet i veien for at USAs regjering stiller seg først i køen av Falcon Heavy-kjøpere. Målet om å ha en amerikaner i bane rundt Månen (om ikke på overflaten) innen 50-årsjubileet i 2019 kan faktisk nås på denne måten. Men kombinasjonen av økonomisk krise, budsjettunderskudd, et betent politisk klima og et byråkratisk NASA som vil bruke lang tid på omstille seg fra romferge-tidsalderen taler imot at Obama vil snu på flisa og “gjøre en Kennedy”.

Tross alt pratet om å en gjenoppliving av det russiske romprogrammet, taler økonomi, politikk og demografi for at Russland mangler kapasitet til å sende mennesker til Månen, enn si Mars. Sannsynligvis er arbeidshesten Sojuz fremdeles i bruk om ti år. Kina har utvilsomt teknologien og pengene. Men så langt har utviklingstakten i det kinesiske romprogrammet vært svært treg, senest eksemplifisert ved erklæringen om å ha en romstasjon i bane i 2020 – 17 år etter den første bemannede oppskytningen.

Så mens russerne drømmer om gammel storhet, amerikanerne krangler om hvem som skal betale regningen og kineserne gjenoppfinner hjulet i lav jordbane, ligger det ytre rom åpent for innovative private aktører til (minst) 2030. I Elon Musks gründerperspektiv er dette lang tid. Til Wall Street Journal sier han at SpaceX kan plassere et menneske på Mars om ti år, og i et  intervju med The Guardian ifjor kaller han tjue år “en halv evighet”, og kliner til med følgende målsetning:

One of the long-term goals of SpaceX is, ultimately, to get the price of transporting people and product to Mars to be low enough and with a high enough reliability that if somebody wanted to sell all their belongings and move to a new planet and forge a new civilisation they could do so.

I samme intervju erklærer Musk også at han kunne tenke seg å pensjonere seg på Mars, et scenario jeg skildret i fjorårets juleutgave av VG Helg. Der så jeg for meg at de første menneskene på Mars var søkkrike pensjonister med enveisbillett, noe som vil redusere reisekostnadene kraftig. På ingen måte et nytt konsept, men for første gang begynner det å se realistisk ut.

Så til tittelen på denne bloggpostingen: i 2030 er Elon Musk 59 år, en helt grei alder for en gründer å trekke seg tilbake på. Å gjøre det på Mars vil være en høyst fortjent belønning for noe så sjeldent i våre dager som en genuin romfartsvisjonær.

50 år siden Gagarin idag…

…og det er selvsagt et jubileum verdt å markere. Men hva er status for bemannet romfart på halvthundreårsdagen? Litt både og, egentlig.

På minussiden:

  • USA er i ferd med å avvikle romfergeprosjektet, og vil for første gang siden perioden mellom 1975 og 1981 stå uten egen kapasitet til å skyte opp astronauter.
  • Oppfølgeren til romfergen, Constellation-programmet, er i praksis lagt på hylla. Grunnene er talende nok: lite tydet på at NASA ville klare å nå målene om et nytt romfartøy og en ny klasse med bæreraketter innen rimelig rimelige budsjettrammer og tidsperspektiver.
  • Spørsmålet er om USA noensinne vil få igjen den unike kombinasjonen av stormaktsambisjoner og politisk og økonomisk lederskap som i sin tid muliggjorde Apollo- og romfergeprogrammene.
  • Alternativet til romfergen er Sojuz, som først ble tatt i bruk i 1967 (og som slekter på sterkt på Vostok 1 på bildet over). Russerne prater mye om å bygge en erstatning, men har verken menneskene eller de økonomiske og tekniske ressursene som skal til.
  • Kineserne har et bemannet romprogram, men går fryktelig forsiktig frem. Etter Yang Liwei ble skutt opp med Shenzhou 5 i 2003 har kineserne gjennomført ytterligere to romferder. På like lang tid kom USA seg fra John Glenn til Månen.
  • Robotene blir stadig bedre til å gjøre våre jobber. Les om Curiosity-Marsbilen som skal sendes opp senere i år, legg til 20 års erfaring med teknologi som NASAs robonauter, og fortell meg at vi vil trenge folk på Mars i 2031…
  • Inntil vi eventuelt klarer å bygge romheisen mot slutten av århundret, er det ingen mirakelteknologi i kjømda som vil gjøre det dramatisk mye billigere eller sikrere å skyte opp nyttelast fra Jorda.
  • De høye kostnadene begrenser mulighetene for kommersiell utnyttelse av rommet, som f.eks. rombasert solenergi eller utvinnelse av av fusjonsbrennstoffet Helium-3 på Månen.

På plussiden:

  • USA er i ferd med å avvikle romfergeprosjektet, som var et kostbart og dødelig blindspor. Niks flere prestisjeoppskytninger til lav jordbane til en milliard dollar stykket frigjør midler til å gjøre det NASA kan best – som er å sette kursen mot fjernere mål.
  • Obamas rompolitikk frigjør midler til å kjøpe tjenester fra private leverandører. Prosessen er forlengst igang, under programmet kalt Commercial Resupply Services.
  • Selskapet SpaceX fører an på den kommersielle siden, med romskipet Dragon og den nylig lanserte bæreraketten Falcon Heavy, som med en løftekapasitet på 50 tonn til lav jordbane er den kraftigste siden Apollo-raketten Saturn V.
  • Om Virgin Galactic blir en suksess kan det skape en kommersiell romturismeboom. Bigelow Aerospace vil se seg tjent med å sende opp sitt romhotell i 2015, og ferder rundt Månen med Dragon-romkapsler på toppen av Falcon Heavy kan bli en realitet før 2020.
  • India snakker stadig høyere om å satse på bemannet romfart, hvilket antagelig er det som må til for å få kineserne til å skru opp tempoet noen hakk.
  • Vi har fremdeles romstasjonen, som med litt kreativitet kan settes til oppgaver ingen av de opprinnelige konstruktørene hadde sett for seg.
  • Det jobbes aktivt med å korte ned reisetiden til planetene. Et eksempel er VASIMR-raketten, som ikke er kraftig nok til å løfte et romskip fra Jorda, men som potensielt kan redusere overfarten fra Jorda til Mars fra måneder til uker eller dager.

Noen punkter jeg har oversett her? Kommenter gjerne!

Farvel til Constellation-programmet: hva nå, NASA?

Så kom altså meldingen de av oss som har fulgt feltet har på ventet på lenge: president Obama fulgte Augustine-kommisjonens anbefaling om å skrinlegge Constellation-programmet, og med det bærerakettene og romskipet som skulle ta mennesker tilbake til Månen innen et tiår. Ifølge en uttalelse på det Hvite hus’ Office of Management and Budgets nettside var Constellation:

…over budget, behind schedule, and lacking in innovation due to a failure to invest in critical new technologies.

Fra et fremtidstenkerperspektiv er denne hendelsen interessant, fordi romfart er en teknologisk trend med uvanlig stor stabilitet. Romfart er “big science” og følgelig avhengig av langvarige offentlige bevilgninger. Liksom alle presidenter etter Nixon har måttet leve med hans beslutning om å bygge romfergen, vil presidentene etter Obama i stor grad måtte forholde seg til rammene som legges opp i budsjettet for 2011 og resten av hans første presidentperiode.

Det er mye man skrinlegger med denne beslutningen (forutsatt at den blir vedtatt av Kongressen, selvsagt), deriblant bærerakettene Ares I og V, Orion-romfartøyet, Altair-månelandingsfartøyet, en ny månebil og fremtidige månebaser. Med dette raseres også forskningsmiljøet rundt Constellation-programmet, samtidig som Obama-administrasjonen røsker det visjonære hjertet ut av amerikansk romfart. Til sjuende og sist har eksistensberettigelsen til kostbar og risikabel bemannet romfart alltid vært drømmen om å se mennesker “go where no man has gone before”.

Men beslutningen er høyst forståelig, og i et intervju med Dagbladet gir jeg uttrykk for at jeg støtter den. 2010 er ikke 1962, verken politisk eller økonomisk, og Obama er ingen Kennedy med dristige visjoner om en “New Frontier”. Han har to kriger å vikle USA ut av, en økonomi å stable på beina og et på mange måter svekket land å regjere over. Romfart har dessuten alltid vært en prestisjeteknologi: Kennedy støttet ikke Apollo først og fremst fordi han var interessert i verdensrommet, men fordi han så den politiske verdien av å slå Sovjetunionen.

De politiske gevinstene av å reise tilbake til Månen i 2020 vil være små i sammenligning. USA har allerede bevist at det var mulig å reise til Månen med 1960-tallsteknologi, så å slå Kina (som har et bemannet romprogram) eller India (som planlegger å starte sitt i 2016) i et nytt månekappløp ville ikke gjøre noe i nærheten av samme inntrykk på verden. Vitenskapelig og teknologisk er det heller ikke mye å vinne ved å sende mennesker dit – med bare litt over sekundet i tidsforsinkelse er vår nærmeste nabo snarere unikt velegnet for utforskning med fjernstyrte roboter fra Jorda.

Istedenfor Constellation-programmet vil presidenten gå inn for en modell der private får overta transport opp i lav jordbane, det vil si opp til 2000 km over bakken, mens NASA skal fokusere på ubemannet og bemannet utforskning av fjernere mål. Det innebærer at fremtidige amerikanske astronauter kan bli fraktet opp til den Internasjonale romstasjonen (som Obama vil støtte fram til 2020) i løpet av en tre-fire år med en romkapsel som SpaceX Dragon på bildet under, eller med romflyet som utvikles av Spacedev.

Erfaringen siden 1960-tallet viser at romkapsler av Dragon-typen både er tryggere og billigere enn romfergen. Målet er altså å redusere risikoen for dødsfall og samtidig senke kostnadene per oppskutte astronaut til godt under de 50 millioner dollar amerikanerne nå betaler for å bruke russernes Sojuz-romkapsler (kostnadene i romfergen er over 100 millioner dollar per passasjer). Enkelte har stilt spørsmålstegn ved om private selskaper kan klare må matche NASA strenge sikkerhetskrav.

For meg er innvendingen absurd: vi snakker om å gjenskape teknologi som ble mestret av sovjeterne for nesten 50 år siden. Romteknologien er nødt til å gå samme vei som internett og jetpassasjerflyet, som i sin tid ble utviklet med offentlig støtte men som først realisterte sitt potensiale da de ble sluppet fri i markedet. Dette er, som BBC påpeker, et naturlig neste skritt:

Today, when we board a plane, we don’t fly “Government Air”; we fly American Airlines or British Airways. We fly with commercial operators. We take for granted the excellent safety records of the carriers and concern ourselves only with issues of price and quality of service. This is the future of space transportation that Barack Obama and new Nasa chief Charlie Bolden want us all to embrace.

For ferder i lav jordbane får NASA fremdeles ansvar for å utlyse konkurranser som f.eks. CCDev, der selskapet som vinner vil få 50 millioner dollar for å et kommersielt persontransportfartøy. NASA har også ansvar for den Internasjonale romstasjonen, og vil til sjuende og sist velge hvilke aktører som får lov til å levere transporttjenester til stasjonen. Med over seks milliarder friske dollar til rådighet vil NASA med andre ord ha stor innflytelse på utviklingen fremover, om ikke hånden på rattet.

Selv om den store bæreraketten Ares V er lagt på hylla, innebærer ikke det at NASA må gi opp planer om lengre ferder som krever større løftekapasitet. Som NASA-direktør Charlie Bolden sa det på en pressekonferanse forleden:

Imagine trips to Mars that take weeks instead of nearly a year, people fanning out across the inner solar system, exploring the moon, asteroids, and Mars nearly simultaneously in a steady stream of firsts, and imagine all of this being done collaboratively with nations around the world. That’s what the President’s plan for NASA will enable.

Mine favorittforslag: bruk rakettelementene fra romfergen (motorer, hovedtank og hjelperaketter) som utgangspunkt for en ny klasse av raketter basert på kjent og velprøvd teknologi. Med en løftekapasitet på rundt 100 tonn kan enkle og rimelige DIRECT-bæreraketter brukes til å sette sammen elementene til et interplanetarisk fartøy drevet med VASIMR-motorer. Det kan f.eks. frakte astronauter til Mars på halvannen måned istedenfor halvannet år, eller gjøre noe vi ikke kan forestille oss med dagens teknologi: passere asteroidebeltet og besøke Jupiter og de andre kjempene.

Det beste med Obamas beslutning er at man nå kan begynne å tenke slike tanker for alvor. Hadde presidenten holdt på Constellation-programmet, ville NASA ha rullet langs et velkjent og teknologisk lite utfordrende spor i en generasjon til.

Dagens kontrafaktiske: Hva skjedde med Venus-astronautene i 1980?

Kontrafaktisk historieskrivning, eller “hva om”-historie, kan være en nyttig mental øvelse for den som tenker på fremtiden. Myriadene av ulike veier historien kunne ha tatt i fortiden, gir oss et hint om hvor mange mulige løp historien kan ta i tiårene som ligger foran oss. Tidligere har jeg skrevet om hvordan utviklingen av et primitivt internett på 1920-tallet kunne ha stanset Adolf Hitlers metoriske karriere.

Dagens øvelse tar utgangspunkt i et av mine favorittemner, romfarten. Få institusjoner har levert mer storslagne visjoner av fremtiden enn NASA, ikke minst i tiden rundt månelandingene fra 1969 til 1972. Det er et lite kjent faktum at teknologien som tok menneskene i Månen, hadde kapasitet til å ta menneskene mye, mye lengre. Med dette som utgangspunkt utviklet  NASA Apollo Applications program (AAP), der man la planer for etterbruk av måneteknologien, inklusive månebaser og en bemannet ferd forbi Venus.

I det følgende antar jeg at flertallet av planene som ble lagt for 40 år siden, faktisk ble realitet. Forutsetningen for at det skjer er at presidentvalget i 1968 ender med at demokraten Hubert Humphrey slår den lite romfartsvennlige Richard Nixon (ingen  urimelig antagelse), og velger å videreføre Kennedys visjon av verdensrommet som “The New Frontier”. Velkommen til et annet 2009, der Vietnamkrigen sluttet i 1970, Watergate-skandalen aldri fant sted, det finnes en permanent månebase, USAs flagg er plantet på Mars og et av spørsmålene som opptar mange er:

Hva skjedde med Venus-astronautene i 1980?

h_humphrey

President Hubert Humphrey (1969-1976)

Etter påtrykk fra USAs kongress har president Jeb Bush nedsatt en granskingskommisjon som skal komme til bunns i kontroversene som omgir den tragiske Apollo-ferden til Venus i 1980. Hovedårsaken er nye opplysninger om at president Humphrey hadde kjennskap til en rapport som anslo faren for et dødelig utbrudd på Sola under en ferd til Venus til over 15 %, uten at det så ut til å ha spilt en rolle for beslutningen om å godkjenne bevilgningene til ferden.

I en tid da romindustrien først og fremst fokuserer på kolonisering av Mars og den kommende bemannede ferden til Jupiter, er det lett å glemme at man for tretti år siden var vel så opptatt av det indre solsystemet. USAs romorganisasjon NASA mente den gang at en ferd forbi Venus burde ha nest høyeste prioritet etter månebasen Alpha, og klarte å få ekstra midler over statsbudsjettet til å utvikle den nødvendige teknologien.

I utgangspunktet var det ikke så mye som skulle til. Man måtte oppgradere Apollo-kommandoseksjonen slik at den kunne tåle en ferd på tilsammen et år, og bygge en spesialversjon av Saturn V-rakettens tredjetrinn (kalt S-IVB) slik at det kunne brukes som boligmodul når det hadde skjøvet astronautene i retning av Venus. Etter to prøveturer i høy jordbane (25 000 kilometer over bakken) i 1978 og 79, tok Apollo Venus Flyby 1 (AVF 1) av i januar 1980 med astronautene Scott Nielsen og Tina Edgerton ombord.

800px-mockupofphaseaapollotovenustest

Apollo Venus Flyby 1 på vei vekk fra Jorda

Ferdsprofilen var enkel nok: etter å ha fått en kraftig dytt i riktig retning fra S-IVB-trinnet, skulle trinnet og Apollo-seksjonen sammen falle fritt mot Venus i fire måneder, passere planeten i løpet av noen få timer, gjøre observasjoner av den tette atmosfæren og slippe ut romsonder, før Venus-gravitasjonen slynget romfartøyet utover mot Jorda igjen. Nær Jorda skulle Apollo-seksjonen skille lag med S-IVB, bremse opp i Jordas atmosfære og lande under en fallskjerm, som etter måneferdene.

Siden amerikanerne hadde satset på å bygge ut en permanent bosetning på Månen det foregående tiåret, hadde man liten erfaring med lang tids opphold i vektløshet. Derfor ville en vesentlig del av forskningen ombord i AVF 1 handle om nettopp menneskers, dyrs og planters reaksjon på vektløshet. Fra astrofysikerhold ble det påpekt at Sola var aktiv dette året, med mange solflekker og høy sannsynlighet for utbrudd under ferden. NASA tok dette som en oppfordring til å forske på Sola, og AVF 1 hadde derfor med seg flere solteleskoper.

378px-venusflybycutaway

AVF 1: Skjematisk tegning

I ettertid virker Scott Nielsens svar på et spørsmål om astronautene var beskyttet mot stråling, nesten uhyggelig forutseende: “Vi i NASA har selvsagt tenkt på dette. Vanntanken i kommandoseksjonen er utformet slik at vi kan bruke den som et tilfluktsrom i tilfelle et utbrudd. Men det krever at vi får et forvarsel i tide, så vi rekker å komme oss i skjul.  Samarbeidet med astronomer på Jorda er usedvanlig viktig på denne ferden.”

Den 15. mars 1980 skjer det som foranlediget dagens granskingskommisjon: astronautene Nielsen og Edgerton gjennomfører en felles romvandring utenpå S-IVB-trinnet for å reparere en spektrograf som skulle brukes til studier av Venus-atmosfæren under passasjen et par måneder senere. Mens de er utenfor og altså helt ubeskyttet mot kraftig stråling, får de beskjed om at en kraftig partikkelsverm er på vei. De har bare en halvtime på på seg til å komme seg i skjul – det er fremdeles uvisst hvorfor varseltiden ble så kort.

I samme øyeblikk som astronautene får høre dette over radiosambandet, vet de at de er sjanseløse. Å ta seg fra S-IVB og til luftlusen, lirke de store romdraktene gjennom den trange åpningen, komme seg ut av draktene og så i skjul tar minst en time. Når vi i innspillingen av kommunikasjonen med kontrollsenteret på Jorda kan høre Egderton svare “Roger that, Houston”, er det altså en dødsdømt kvinnes stemme vi hører. Sammen med partneren gjennomfører hun likevel en rask evakuering inn i kommandoseksjonen, slik at de to er inne når partikkelsvermen treffer AVF 1 med full styrke.

De tynne aluminiumsveggene i Apollo-kommandoseksjonen gir svært liten beskyttelse mot de raske protonene fra Sola, som gjennomborer astronautenes kropper og gjør dem akutt strålesyke i løpet av noen timer. De neste dagene er pinefulle for alle involverte: astronautene er i praksis “vandrende spøkelser” som føler seg gansk friske, samtidig som kroppene deres er i ferd med å brytes ned innenfra. Etter fem dager begynner blødningene som følger av at celler i tarmene er døde av strålingen, den sjette dagen får astronautene hallusinasjoner, den sjuende går Nielsen i koma.

Edgerton er fremdeles bevisst på dette tidspunktet, men fabler om å beskytte seg mot angripende romvesener før hun brått bryter kontakten med Jorda. Etter dette mottar man ingen signaler fra astronautene. I noen timer til sendes det fremdeles signaler fra de automatiske instrumentene ombord, så blir også de tause for godt. Ingen vet om det er Edgerton som skrur av instrumentene, eller når hun og Nielsen må gi tapt for strålsyken, men man antar det skjer noen dager etter siste kontakt. Deretter fortsetter AVF 1 sin ferd mot Venus.

Den passerer nær planeten som planlagt, skifter retning og får en ny bane utover i Solsystemet. Men fordi kontakten med romskipet er brutt, kan kontrollsenteret på Jorda ikke avfyre rakettene som gir den kurs mot Jorda. AVF 1 blir dermed et nytt og uavhengig himmellegeme, med en avlang bane som krysser Jordas og Venus’ baner med noen års mellomrom. Og det er fremdeles situasjonen idag. Vi vet at AVF 1 er intakt, takket være et detaljert bilde som ble tatt av 50-metersteleskopet i Daidalos-krateret på Månens bakside.

Men vi vet altså ingenting om tilstanden inni romskipet, eller hvordan de siste dagene ble for romhistoriens mest tragiske helter. Det har vært foreslått å sende en redningsferd til AVF 1, men så langt har NASAs offisielle standpunkt vært å se på romskipet som en interplanetarisk grav. Dette kan imidlertid endre seg om granskingskommisjonen konkluderer med at hendelsen bør etterforskes nærmere.

Under alle omstendigheter er det på høy tid at AVF 1 gjennomgås på nytt, og at man vurderer nye ferder til det indre Solsystemet. Idag er ferden en mental barriere mot utforskning av Venus og Merkur, noe som virker stadig mer meningløst i en tid da Jupiter står for tur og en ferd til Saturn er på tegnebrettet.

Augustine-kommisjonen til Obama: Ingen måneferd før 2020

Obamas rådgivende romfartskomité, Human Space Flight Plans Comittee (også kjent som Augustine-komiteen), har nå lagt fra sin rapport. Som tidligere blogget er komiteens konklusjoner ikke spesielt for det konvensjonelle, NASA-styrte romprogrammet. Komiteen formulerte fem spørsmål som den mente oppsummerte USAs fremtidige utfordringer i rommet:

1. Hva skal man gjøre med romfergen i fremtiden?
2. Hva skal man gjøre med den internasjonale romstasjonen i fremtiden?
3. Hva slags teknologi skal den neste kraftige bæreraketten baseres på?
4. Hvordan skal mannskaper transporteres opp i lav jordbane i fremtiden?
5. Hva er den mest praktiske strategien for å utforske verdensrommet over lav jordbane?

På spørsmål 1 svarer komiteen at romfergens levetid, som i praksis er forlenget fra dagens “pensjonsår” i 2010 til annet kvartal 2011, kan forlenges ytterligere etter at en uavhengig komité har sett på sikkerhets- og kostnadsaspektene. Hensikten med en slik forlenging vil være å bevare et minstemål av romkapasitet for USA, frem til man utvikler en erstatning rundt 2016.

Komiteen mener det er meningsløst å bruke 25 år på å bygge romstasjonen, for så å styrte den i havet i 2015 etter bare 5 års drift. Dette var en del av den opprinnelige Bush-planen for å vende tilbake til Månen før 2020, og den tar altså komiteen avstand fra: “Not to extend its operation would significantly impair U.S. ability to develop and lead future international spaceflight partnerships.”

augustine

De ulike ferds- og budsjettkonstellasjonene som foreslås av Agustine-komiteen.

NASAs nåværende planer for Constellation-programmet har basert seg på to bæreraketter: den lette Ares I som var ment å frakte astronauter opp i Orion-kapselen, og den tunge Ares V med en løftekapasitet som overgikk Apollo-raketten Saturn V. Augustine-komiteen fraråder NASA å satse på begge bærerakettene, og mener isteden at det bør utvikles en Ares V “Lite”, som har lavere nyttelast men som også kan brukes til å løfte astronauter opp i rommet om nødvendig. Å utvikle én ny rakett er rett og slett mye billigere enn å utvikle to.

Ved å gå inn for å forlenge romfergens og romstasjonens levetid og satse på Ares V Lite, har komiteen i praksis fjernet det meste av NASAs budsjett for å frakte mennesker opp i lav jordbane etter romfergen. Derfor kommer det ikke som noen overraskelse at man også går inn for å slippe kommersielle aktører til i lav jordbane: “The Committee suggests establishing a new competition for this service, in which both large and small companies could participate.” Dermed kan vi få en todeling av USAs romprogram, der private eier lav jordbane mens NASA utforsker det fjerne rommet.

På det siste spørsmålet har Augustine-komiteen et klart svar: under dagens budsjettrammer er det ikke mulig å dra tilbake til Månen eller utforske andre deler av rommet utenfor lav jordbane. Om Obama ønsker at det skal utforskes videre, må man utvide budsjettrammene med tre milliarder dollar pr år (alternativet “less constrained” i tabellen over) i årene framover. Komiteen fraråder den såkalte “Mars first”-strategien, og anbefaler enten en månesatsing eller en “flexible path” ut i rommet. Sistnevnte vil innebære at man i tillegg til rundturer rundt Månen flyr til Jordas Lagrange-punkter og besøker jordnære asteroider før man eventuelt bygger baser på Månen og drar til Mars.

Så har Dagbladet rett i overskriften “USAs romfartseventyr kan være over“? Det hele koker ned til hva president Obama velger å gjøre med anbefalingene. Det blir hans jobb å “trykke på knappen” som setter prosessene igang. Det blir ingen lett oppgave for en president som både skal løse den økonomiske krisen, utkjempe to kriger og fikse USAs helsevesen. Et verste tenkelige tilfelle er at USA simpelthen trekker seg ut av bemannet romfart. Et beste tilfelle ville være at landet bruker de trange økonomiske rammene til å utvikle en romvirksomhet som er mer bærekraftig enn dagens. Det kan gå mot gode tider for den kommersielle romfarten.

Kroken på døra for NASAs nye måneprogram?

Komiteen som president Obama nedsatte for å se på strategier for USAs fremtidige bemannede romprogram, er i ferd med å avslutte sitt arbeide før den endelige rapporten presenteres i slutten av august. Mye tyder på at konklusjonene ikke blir oppmuntrende lesning for NASAs ledelse og romentusiaster verden over. Det kommer neppe som en overraskelse på dem som har fulgt USAs romprogram en stund.

3789322656_554570566d

Fra et av Human Space Flight Plans Comittees mange offentlige møter. Kilde: Flickr.

Lenge før president Bush i 2004 tok til orde for et nytt måneprogram, slet NASA med høye driftskostnader på de aldrende romfergene og romstasjonen. Bevilgningene etter 2004 har ikke holdt tritt med ambisjonene – NASA har faktisk måttet tåle kutt på 10 milliarder dollar siden den gang. Og Obama-administrasjonens første bidrag var å kutte budsjettet med ytterligere 3 milliarder dollar.

Resultatet er at NASA nå ikke har noen sjanse til å utvikle erstatningen for romfergen (den Apollo-liknende romkapselen Orion) eller materiellet som trengs for å lande på Månen i tide til det opprinnelige målet i 2019. Ut fra dagens budsjettrammer vil NASA ikke få romferge-erstatningen opp i rommet før slutten av neste tiår, mens den første måneferden tidligst kommer i 2028.

Om Obama viderefører Bush-programmet eller går for en av de alternative løsningene komiteen er pålagt å foreslå, vil han måtte øke NASAs bevilgninger betraktelig for å bevare USAs bemannede romkapasitet etter at romfergen pensjoneres. Valgene presidenten gjør i løpet av det neste året, kan komme til å avgjøre det amerikanske romprogrammets skjebne i minst et tiår fremover.

Buzz Aldrin: De første menneskene på Mars bør bli for godt

Nummer to på Månen, Buzz Aldrin, er kjent som en ihuga forkjemper for at menneskene nok en gang skal våge seg opp fra lav jordbane og ut til Månen og Mars. Nå er han blitt en av dem som tar til orde for at for at de første menneskene som reiser til Mars, er forberedt på å bli der resten av sine liv. Det høres kanskje rart ut, men argumentene er flere og bedre enn man skulle tro.

Astronaut on Mars

En énveistur krever rundt en åttedel av brennstoffet som kreves for en tur-returreise. Det gjør prosjektet mye billigere og sannsynligvis også sikrere – det er under den 6 til 9 måneder lange overfarten fra Jorda til Mars at astronautene er mest utsatt for kosmisk stråling og utbrudd på Sola. Noe av den sparte vekten kan brukes til å utstyre astronautene med næring nok til å leve resten av livet på Mars.

Hvis vi går ut fra at en voksen astronaut trenger rundt en halv kilo dehydrert mat hver dag, vil et førti år langt opphold på overflaten kreve 7,3 tonn med mat. Maten kan sendes med den opprinnelige raketten, eller ettersendes med f.eks. ti års mellomrom. Vann og oksygen kan produseres med godt etablert teknologi, og astronautene vil etterhvert produsere det meste av det som trengs av grønnsaker.

Aldrin mener at en koloni på rundt 30 mennesker vil kunne være bærekraftig i det lange løp. Det vil blant annet sikre at man har mange nok eksperter på ulike områder, som leger, geologer, ingeniører osv. Når utposten først er etablert som permanent, blir det mye vanskeligere å retirere fra Mars, slik amerikanerne gjorde fra Månen etter 1972. Og om astronautene skulle føle seg alene og langt hjemmefra, vil de tross alt ha god kommunikasjon med Jorda hele tiden.

Kanskje kamptrente soldater vil ha den riktige psykologiske sammensetningen. Men uansett vil det nok kreve langt større psykologisk styrke å melde seg frivillig til prosjektet “Spirit of the Lone Eagle”, som er foreslått av James C. McLane. Det er inspirert av Charles Lindberghs ensomme flytur over Atlanteren i 1927, og har som utgangspunkt at én person (eller i beste fall to) bør gjennomføre den første ferden til Mars – og bli der for godt.

McLane påpeker at det ikke er nødvendig å sende flere mennesker på én gang ut på farefulle ferder, selv om det har vært NASAs praksis siden Apollo-tiden. Gagarin og Glenn la ut på sine farlige pionérferder alene, og den skrinlagte sovjetiske måneferden hadde som utgangspunkt at en enslig kosmonaut skulle lande på Månens overflate. McLane peker på at det teknisk og økonomisk er lite i veien for at det ikke skal kunne gjøres i 2017, 90-årsdagen for Lindberghs flytur.

Gjør romstasjonen til et interplanetarisk romskip

Det er den interessante oppfordringen som framsettes i et stykke av romfartsskribenten Michael Benson i Washington Post. Benson har gode argumenter: den internasjonale romstasjonen (ISS) er et fabelaktig stykke ingeniørkunst, med over 400 kubikkmeter bovolum, 10 moduler som kan brukes til et bredt spekter av vitenskapelige forsøk og alle de fasiliteter som trengs for å holde fem astronauter i live i måneder og år av gangen.

Problemet er at denne forskningsstasjonen, som har en foreløpig prislapp på 156 milliarder dollar, ikke på langt nær lever opp til sitt potensiale. Det kommer langt mindre innovativ forskning ut av de mange modulene, og Benson mener at mye av det man ønsker å finne ut om vektløshet i lange perioder allerede er besvart av sovjeterne. Ikke nok med det: når romfergen pensjoneres i 2010, kommer USA til å bruke mesteparten av sine ressurser på Constellation-prosjektet, hvis mål er Månen og fjernere kloder.

Om kineserne kaster seg inn i et nytt kappløp mot Månen, kommer ISS, parkert som den er i lav jordbane, til å virke regelrett irrelevant. Hvilket er synd, da stasjonen allerede har mye av det som trengs for å forvandle den til et interplanetarisk romskip. I tillegg til leveområder, vitenskapelig utstyr og en energikilde, har ISS også tilkoblingspunkter for raketter (den må med jevne mellomrom skyves opp i høyere bane, for å motvirke virkningen av luftmotstanden). ISS kunne gå i bane rundt Mars istedenfor Jorda.

Som en del av Constellation-prosjektet skal man utvikle nye, store bæreraketter, og disse vil kunne løfte opp et rakettsystem som kan drive ISS opp fra lav jordbane og ut i Solsystemet. Michael Benson innrømmer at sjansene for at en slik plan skal realiseres er små. NASA-byråkratiet er ikke kjent for sin fleksibilitet, og Benson etterlyser en politisk leder som både innser den vitenskapelige verdien og symbolverdien av å forvandle International Space Station til Interplanetary Space Ship.

Ny amerikansk plan: til Mars i 2031

Romorganisasjonen NASA har sluppet en rapport som skisserer opp hvordan en framtidig ferd til Mars kan ta seg ut, melder BBC. Mars-ferden er en videreføring av det nye måneprogrammet Constellation, som ble kunngjort av president Bush i 2004. Ferden vil starte med fire oppskytninger av den kommende bæreraketten Ares V, som frakter elementene i det som tilsammen blir et 400 tonn tungt interplanetarisk romskip. Om skipet legger ut i februar 2031, vil det bruke sju måneder på ferden til Mars, hvoretter astronautene tilbringer opptil 16 måneder på planetens overflate før de vender tilbake til Jorda.

chronique-mars.jpg

Det er altså snakk om at astronautene kan tilbringe over to og et halvt år borte fra Jorda, noe som krever en ekstrem grad av selvforsynthet: både mat, vann og oksygen skal kunne produseres under ferden. Tidligere planer har tatt utgangspunkt i at astronautene tar med seg alt de trenger på ferden, ifølge denne planen skal utstyr og boligseksjon bli sendt avgårde i henholdvis 2028 og 2029. Slik kan man forsikre seg om at alt fungerer som det skal før astronautene ankommer.

Her har NASA sannsynligvis hentet inspirasjon fra prosjektet “Mars Direct“, som under ledelse av Robert Zubrin har tatt til orde for å bruke kjent teknologi , spre landingen over flere romferder og utnytte planetens egne ressurser ved f.eks. å lage oksygen og vann fra underjordisk is. På denne måten kan sikkerheten bli bedre, samtidig som man legger grunnlaget for en fast bosetning på Mars. Men et kjerneelement i “Mars Direct” er nettopp at man ikke går omveien om Månen, og kritikere mener at en ny månesatsing kan bli en økonomisk og teknologisk blindgate.

For at en Mars-ferd skal bli en realitet må to hovedproblemer løses: man må klare å holde kostnadene nede (det er urealistisk å tro at et prosjekt til fire-fem hundre milliarder dollar vil overleve i det politiske systemet), og man må redusere faren for stråleskader. Verken underveis eller vel nede på Mars vil astronautene være godt beskyttet mot kosmisk stråling eller kraftige utbrudd på Sola, og derfor må både romskipet og boligseksjonen være konstruert med strålesikre “tilfluktsrom”. Skal mennesker bosette seg på Mars, må de sannsynligvis bo under bakken.