Category Archives: Statistikk

Blir verden bedre eller dårligere?

En av de eldste av alle menneskelige diskusjoner forsøkes her belyst i et enkelt diagram i New Scientist. Diagrammet oppsummerer en rekke indikatorer på menneskelig livskvalitet, og indikerer om tendensen er positiv eller negativ med å vise en tommel opp eller ned (klikk for stor utgave).

27250901

Hovedinntrykket som gis av søyle diagrammene er positivt: tall for så viktige livsnødvendigheter som rent vann, underernæring, barnedødelighet, absolutt fattigdom og utdanningsnivå peker alle i samme positive retning. Likeså tallene for BNP per innbygger, og antall ofre for infeksjonssykdommer.

At det trengs et eget sett med søyler for Afrika sør for Sahara viser likevel at den positive utviklingen ikke er jevnt fordelt: denne delen av verden scorer gjennomgående mye dårligere enn andre utviklingsland. Blant de mest negative globale tendensene er økningen i CO2-utslipp, avskoging og antall konflikter på verdensbasis.

Norges areal dekket av solceller dekker verdens energibehov

solar-panels

Denne figuren viser stort areal man må dekke med fotovoltaiske celler (solceller som produserer elektrisitet) for å dekke hele Jordas behov for energi. I 2008 var arealet som trengtes 10 % større enn Norges landareal, i 2030 trengs et areal tilsvarende Spania. Fordelen med solceller er at de godt kan ligge i ørkenområder, der de er til minimal sjenanse for mennesker og dyr. 18 % av Saharas areal kan dekke hele Europas energibehov, f.eks.

Ulempen med solceller er at de i lang tid fremover vil være kostbare og ressurskrevende å produsere. De vil ikke levere strøm om natten, og derfor trengs det også enorm batteri- eller varmelagringskapasitet i tillegg. Kartets påstand om at denne satsingen vil bli karbonnøytral må dermed tas med en solid spade salt. Men det kartet demonstrerer er at kloden vår har plass til alternative energikilder, også de som er mye mer plasskrevende enn de konvensjonelle.

Nær 700 000 innbyggere i Oslo i 2030?

Oslo kommune publiserer interessant statistikk på sin side for befolkningsframskrivninger, det vil si beregninger av fremtidens befolkning basert på dagens trender ved hjelp av bl.a. kompleks analyseprogramvare. Framskrivninger er verdifulle for alle kommuner, men er kanskje særlig viktige i en by som Oslo, som vokser så det knaker for tiden.

Ifølge Oslospeilet nr. 6 2008 (PDF) passerte byens innbyggertall 570 000 ifjor, noe som tilsvarer en årvekst på nærmere 3 % (interessant nok anslår Wolfram Alpha stor-Oslos befolkning til 811 688). Dersom denne veksten skulle vedvare, ville innbyggertallet ifølge denne befolkningskalkulatoren passere millionen før 2028 og nærmere 2 millioner i 2050. Den siste befolkningsframskrivningen for Oslo antar at dagens situasjon er spesiell, og at veksten dabber av til mer moderate 0,9 % i året:

Beregningene er foretatt med basis i en, historisk sett, svært sterk vekstperiode. Veksten ventes etter hvert å bli avdempet mot et mer normalt leie for befolknings-vekst utover i framskrivningsperioden. Det er særlig høy fruktbarhet/høyt fødselstall, samt høy netto innflytting (særlig fra nye EU-land) som driver befolkningsveksten opp i framskrivningen de første årene.

Befolkningsprognosen fra 2004 anslo 589 000 innbyggere i 2020, som var en oppjustering sammenlignet med den foregående framskrivningen. I framskrivningen fra 2006 har 2020-innbyggertallet økt til 609 478, mens den i den nyeste prognosen fra 2008 er anslått til 634 144. Med en økning i anslaget på 45 000 innbyggere på 5 år, skal vi ikke se bort fra at den neste framskrivningen plasserer innbyggertallet rundt 700 000, med andre ord.

oslobef

Veksten i varierer sterkt fra bydel til bydel, noe kartet over viser. Interessant nok ser man ikke for seg at den sterkeste veksten kommer i den tradisjonelt befolkningstunge Groruddalen. Den raskeste økningen vil – med unntak av Søndre Nordstrand – faktisk komme i Sentrum/Øst og nordlige bydeler. Den intensive utbyggingen av Bjørvika er en årsak til at Gamle Oslo hører til kategorien bydeler som forventes å bidra mest til byens vekst (en vekstandel på mellom 8 og 20 prosent, som sett over, og en absolutt vekst på 46 %).

Framskrivningen inneholder også interessante tall om alderssammensetningen på befolkningen. Høy fruktbarhet og tilflytting av (i det alt vesentlige) unge, arbeidsføre mennesker fører til at Oslo ikke er på langt nær så hardt rammet av eldrebølgen i 2030 som f.eks. land i Sør-Europa. Selv om den raskest voksende gruppen er kategorien 67-79 år, er det såpass god tilvekst i de yngre aldersgruppene at 66 % av befolkningen vil høre til den potensielt arbeidsføre gruppen mellom 20 og 66.

2008-framskrivningen sier ingenting om den forventede andelen innvandrere i Oslo, utover at den kommer til å øke fra dagens 25 %, og at flere i fremtiden vil ha opprinnelse fra Øst-Europa. Men det understrekes at den delen av fremskrivningen som baserer seg på inn- og utflytting fra byen kan være svært usikker, og ikke minst følsom for konjunktursvingninger: “Erfaringsmessig kan imidlertid befolkningsveksten i Oslo endres raskt og med stor styrke.”

Dette til tross, er det mulig å se for seg noen interessante konklusjoner av denne fremskrivningen. For eksempel er det liten grunn til å tro at presset på boligmarkedet i Oslo og omegn vil avta – det forutsettes at det bygges 50 000 og 85 000 nye boliger før 2030. Og siden Oslo ser ut til å vokse raskere enn landet forøvrig, innebærer det at byens betydning som kjernen i landets eneste megaregion vil øke fremover. Hvilket i sin tur styrker argumentene for en kraftig satsing på infrastrukturen i og rundt byen, selvsagt.

San Francisco får urbant økokart – når får vi det i Oslo?

San Francisco regnes som en av verdens mest offensive storbyer på miljøområdet, og byens borgermester Gavin Newsom snakker ofte og gjerne om de mange tiltakene man er i ferd med å iverksette, som i denne fabelaktige podcasten for The Long Now foundation. Et av dem er å lage et digitalt “økokart” som skal gjøre det enklere for byens innbyggere å legge om til en klimavennlig livsstil. The Urban Ecomap skal presenteres på Connected Urban Development-konferansen i Seoul den 21. mai 2009, og blir deretter tilgjengelig for folk flest.

Utgangspunktet for kartet vises i presentasjonen over (klikk for å se video). Rundt 50 % av Jordas befolkning bor nå i byer, og alt tyder på at denne prosentandelen vil øke kraftig utover i århundret. Utfordringen er at bybefolkningen står for 80 % av CO2-utslippene, mens muligheten ligger i at den samme befolkningen står for 75 % av økonomien og registrerer 9 av 10 patenter. Økokartet vil vise bybefolkningen CO2-utslipp i ulike bydeler, og gjøre det lettere å gjøre valg i hverdagen som reduserer utslippene, det være seg å velge riktig reiserute innebys eller finne frem til bedrifter med en miljøvennlig profil.

Ideen om “grønne kart” er ikke ny, og det finnes allerede etablerte papirbaserte motstykker for San Fransisco, f.eks. Det interessante med Connected Urban Development-tanken er at man ønsker å redusere CO2-utslipp ved å bruke informasjonsteknologi til å gjøre byens infrastruktur mer effektiv. Et nettbasert urbant økokart gir åpenbart store muligheter til å hente inn informasjon og gode ideer fra byens egen befolkning, ikke minst hvis det gjøres tilgjengelig på mobil.

Det er en ide som har fremtiden for seg, og spørsmålet må derfor bli når vi får se noe tilsvarende i Norges eneste storby. Strengt tatt behøver ikke dette å være et “ovenfra-og-ned”-tiltak med kommunen som intiativtaker. Ved å lage en “mashup” av Google Maps burde det være mulig å kombinere alt fra sanntidsdata for kollektivtrafikk til luftkvalitetsmålinger for å gi et første røft bilde av situasjonen. Når San Franciscos kart blir tilgjengelig, får vi uansett håpe at lisensbetingelsene er så åpne at det også blir mulig for andre byer å kopiere de beste delene av modellen.

Når halve folket er under 15

Medianalderen er definert som alderen som deler en befolkning inn i to numerisk like store grupper. I statistikken kan medianen være et nyttig utgangspunkt når man vil skildre hovedtendensen i et materiale uten å skjele for mye til ekstremverdiene. NationMaster har samlet tall fra CIA World Factbook (alltid en god kilde) i en kolonne som sorterer verdens land etter medianalder – fra øverst til nederst.

Rangeringen er i seg selv ikke veldig overraskende: eldrebølgens Japan ligger helt i  toppen (bare slått av Monaco), med en medianalder på 43,8. Deretter følger land i det rike nord som perler på en snor, med Norge på en delt 36. plass med en medianalder på 39 år (23 % av vår befolkning var barn/unge i 2009).  Likeledes havner mange av verdens aller fattigste land, som gjerne også er landene med høyest vekst i folketallet, nederst på listen.

medianage

Det nederste landet er Uganda, med en medianalder på 15 år, altså 30,5 år lavere enn Monaco. Tallet vitner om et land der halvparten av folket er 15 eller yngre, noe som i sin tur påvirker svært mange aspekter ved dagliglivet i Uganda: skole, helsevesen, arbeidsmarked, konfliktnivå og kriminalitet (unge mennesker står for mye kriminalitet, og rekrutteres ofte som soldater i fattige land).

I en henvendelse til undertegnede påpeker Håkon Styri, som blant mye annet blogger interessant om solteknologi beregnet på utviklingsland,  om en konsekvens av lav medianalder vi sjelden tenker på: teknologi som er ment å forandre livet til folk på i den tredje verden, bør også være barnevennlig fordi det med stor sannsynlighet er barn eller unge tenåringer som skal bruke den.

Medianalderen sier også endel om et lands demografiske framtid. Lav medianalder er et varsel om fortsatt høy befolkningsvekst i lang tid fremover: selv om fødselstallene også har begynt å falle i de fattige landene nederst på listen, vil det likevel være så mange unge som kommer til å stifte familie at en kraftig økning de kommende tiårene knapt er til å unngå.

I fattige land med knapphet på dyrkbar mark og få arbeidsplasser utenfor jordbruket, blir emigrasjon ofte eneste alternativ under slike forhold (slik det var for hundretusener av nordmenn i det jordfattige og uindustrialiserte Norge på 1800-tallet). Derfor er det ikke vanskelig å spå at vi vil se enda flere unge afrikanere som er villige til å risikere  livet i forsøket på å kommet seg til Europa i de kommende tiårene.

Det er ikke bare fossile brennstoffer som er mangelvare

26051202

Denne interessante plakaten fra New Scientist (klikk for full størrelse) viser at de kjente forekomstene av en rekke viktige metaller er mindre enn vi kanskje liker å tenke på. Den stjerneformede figuren i midten viser hvor mange års forbruk som er igjen av diverse metaller med dagens forbruk, og dersom vi tenker oss at gjennomsnittsverdensborgeren konsumerer det halve av gjennomsnittsamerikaneren.

Da vil verdens kjente forekomster av kobber vare i henholdvis 61 og 38 år, mens vi går tom for uran senest i 2068. Selvsagt kan nye funn og mer effektiv bruk øke tidsperspektivet for disse viktige metallene, men økt etterspørsel kan også redusere tidsperspektivet tilsvarende. Det gjelder f.eks. uran dersom kjernekraft tar av som alternativ til kullkraftverk, og det gjelder platina dersom brenselcelleteknologi blir utbredt.

Først og fremst minner denne plakaten om at kloden er full av ikke-fornybare ressurser, noe vi bl.a. vil oppdage den dagen vi skal erstatte oljen med noe annet. De største forekomstene av grunnstoffet litium, som er utgangspunktet for litium-ion-batteriene som brukes i PCer, og som er vårt beste håp om å gi elektriske biler lang rekkevidde, finnes i  Bolivia.

Idag er vi opptatt av den politiske stabiliteten i oljeproduserende land i Midtøsten – om et par tiår kan situasjonen i Bolivia oppta oss langt mer.