Arkiv for Statistikk

Tilfeldighetenes underlige kraft

Vi er nettopp kommet tilbake fra høstferie med 11-åringen i New York, en by som er akkurat så fantastisk som den gir inntrykk av å være på film. Som byr på overraskende opplevelser rundt hvert hjørne, og som av og til bare tar pusten fra en. Jamfør nedenstående opplevelse fra vår reise.

2014-09-27 09.31.18

Det hender så mangt i Central Park…

Vi bodde på et hotell (forøvrig veldig hyggelig og familievennlig) på Upper West side, noen kvartaler fra Central Park. Vi benyttet oss flittig av dette imponerende store grøntområdet, og under av våre turer kom vi over et lite treningsanlegg. Poden fattet interesse for et par karer som så ut til å konkurrere om hvem som kunne gjøre flest armhevninger fra stang, og etter en stund kom vi i prat med en av dem.

Han viste seg å være en ung turist fra Sør-Korea, han hadde vært på reise i USA et par uker alene og var som rimelig kan være ganske glad for å få en prat (selv om engelsken var litt så som så). Etter en stund takket vi hyggelig farvel og gikk vi hver til vårt, og tenkte ikke mer over saken.

Neste dag møtte vi en venninne til lunsj i Brooklyn (på motsatt side av byen og elva i forhold til vårt hotell). Etter å ha spist en fortreffelig New York-pizza spaserte vi tilbake til subwayen, og gikk rett på vår koreanske venn fra dagen i forveien. Han så ut som om han hadde falt ned fra Månen, og det gjorde nok vi også.

Etter nok en avskjed, var 11-åringen svært opptatt av hva dette kunne komme av. Byen var så enorm og det var så mange mennesker, så det kunne da ikke bare være tilfeldig? Jeg argumenterte med at jo, det kunne det. Sannsynligheten for at det skulle skje var liten, men livet er fult av usannsynlige hendelser som like fullt inntreffer: folk vinner i Lotto, fly faller ned. (OK, det siste sa jeg ikke, med tanke på at vi skulle fly hjem noen dager senere).

Men det fikk meg til å tenke likevel. Hva ér egentlig sannsynligheten for å treffe en bekjent (la oss kalle ham for det) på gaten i New York? For det første trenger man å vite hvor mange mennesker som bor i byen. I skrivende stund bor det rundt 8,4 millioner mennesker i byen. I tillegg har byen et enormt antall tilreisende – over 50 millioner i løpet av dette året. Jeg antar for enkelhets skyld at det til enhver tid befinner seg litt over en halv million turister i byen, og kommer til rundt regnet 9 millioner mennesker.

Deretter blir det vanskelig. Det er jo ikke slik at alle i New York er på gaten til enhver tid, og antall mennesker man kan støte på varierer sterkt med sted (vår koreanske venn møtte vi først i en ganske folketom park, og deretter i et ganske folketomt strøk av Brooklyn) og tidspunkt på døgnet. Jeg trengte en snarvei, og heldigvis var Google min venn. I denne HuffPo-artikkelen fant jeg noen data å jobbe med:

What are the chances of running into someone you know? I posed this question to a professor of statistics. Before he could answer, he had more questions. “How many people does one run into walking in NY in a day? 100? 500? 1000? How many of the 300 people you know visit NY on a given day?”

Roping in random wasn’t going to be easy. Assume that all 300 of my friends were in New York at the same time and assume 26,402.9 persons per square mile, as per US Census data. But since I am walking, you have to calculate how many people I’d meet not per square foot, but while moving in a straight line as I walked. That would be a whopping 733.4139 people per linear mile.

Since I know 300 of them, divided by the 8.2 million of New York’s population, it would follow that I’d encounter .0268 friends per mile.

Regnet om til kilometer og et litt høyere innbyggertall får vi 500 mennesker per kilometer i snitt (langs 5th Avenue er tallet høyere, i Central Park langt lavere). Så er spørsmålet hvor langt man går i løpet av en typisk dag i New York. Og her har vi heldigvis konkrete tall. Min Samsung S4 har innebygd skritteller, og den kan berette at vi i snitt gikk en mil hver dag, hvilket vil si at vi støtte på rundt 5000 mennesker.

Det gjensto fire dager av ferien da vi møttes første gang, så vi snakker om en gruppe på 20 000 av tilsammen 9 millioner (her ser vi bort fra at vi antagelig støter på noen av de samme menneskene flere ganger). 20 000 delt på 9 000 000 gir 0.0022, det vil si at sannsynligheten for at vi skulle møtes igjen var 2,2 promille. Eller rettere sagt: minst 2,2 promille, siden vi alle var turister og derfor holdt oss mest til noen få, typiske turistområder.

Selv om dette tallet må ses på som et røft BOTEC-anslag, forteller det likevel noe interessant. Underlige hendelser som dette er faktisk langt mer sannsynlige enn hendelser vi uten videre godtar i det daglige. Som for eksempel sjansen for å få sju rette i Lotto neste lørdag, som er 1 av 5 379 616. Mikroskopisk – men likevel stor nok til at hundretusener av nordmenn finner det bryet verdt å spille hver eneste uke.

Tar vi høyde for hvor mange som er ute og reiser til enhver tid, blir historier som denne ikke spesielt uvanlige. Om ikke det har hendt deg noe liknende, har du sikkert hørt tilsvarende historier fra andre. Derfor er kanskje det mest interessante aspektet ved slike slumpetreff hva de gjør med oss. For selv om min sønn var den som ga uttrykk for skepsis over at slikt gikk an, hadde også jeg følelsen av at det måtte ligge noe mer bak (selv om mine tanker nok heller gikk i retning av en eller annen form for avansert stalking… :)

Vi ser spor av det samme i debatten om clustere eller opphopninger av krefttilfeller eller andre lidelser. Da jeg i sommer så NRK-dokumentaren “Sykt mørkt” (svært severdig, for øvrig), og innså at to av de ME-rammede som omtales i filmen bor på Rykkinn i Bærum hvor jeg vokste opp, gjorde jeg et kjapt søk. Det viser seg at en påstått ME-opphopning har vært et samtaleemne i Bærum, og var blant annet gjenstand for en større reportasje i lokalavisa i 2012.

Asker og Bærums Budstikke åpnet artikkelen med følgende ingress: “Hvorfor i all verden bor det 19 ME-pasienter i fjorten hus på Rykkinn og elleve til i ti hus på Bærums Verk?” Spørsmålet viser seg å være retorisk, da man utover en kommentar fra en lege som tror det kan dreie seg om en epidemi ikke snakket med noen som kunne gi et statistisk perspektiv. Ved å la være å ta et par telefoner oppnådde man å skape “ingen røyk uten ild”-følelsen hos leserne, og den fant man da også igjen i diverse nettfora og blogger i etterkant.

Men det kan altså “bare” være et utslag av statistikk. Kjedelig, men sant.

Oppdatering: Snakket nettopp med min mor, som var i New York uken før meg. På flyet fra Oslo observerte hun Erik Tandberg (ja, den Tandberg). Og hvem støtte hun på i Central Park noen dager senere? Selvsamme Tandberg!

Share/Bookmark

Om å ta feil på interessante måter: “The Long Boom”

Fremtidsforskeren Erik Øverland pleier å si at fremtidstenkning også handler om å ta feil på interessante måter. Det kan høres ut som en lettvint måte å fraskrive seg ansvaret for egne uttalelser på, men går i virkeligheten til kjernen av seriøs fremtidstenkning. Scenariemetoden, som baserer seg på å lage mange ulike bilder av fremtiden, har som grunnforutsetning at man stort sett kommer til å ta feil. Verdien av scenarier ligger i det man lærer når de skapes, og slutningene man eventuelt kan trekke i ettertid når fasit (den virkelige historiske utviklingen) foreligger.

En av scenariemetodens pionérer heter Peter Schwartz, som selv har levert et av de beste eksemplene i nyere tid på det siste poenget. I 1997 publiserte Wired Magazine “The Long Boom: A History of the Future, 1980 – 2020, en 12 sider lang artikkel Schwartz skrev sammen med Peter Leyden. Som tittelen antyder trekker den opp et scenario for verdensutviklingen 23 år inn fremtiden, basert på utviklingen de foregående 17. Scenariet tar for seg en rekke aspekter ved samfunn, politikk, teknologi og økonomi, og har et gjennomgående optimistisk tonefall.

Kjerneargumentet er at sterke drivkrefter som globalisert markedsøkonomi, liberale politiske verdier og teknologi ikke bare vil konsolidere den økonomiske boomen man var midt oppe i i 1997, men faktisk  forsterke den frem mot 2020. Forordet i paperback-utgaven til boka med samme tittel, som kom i august 2000, har ikke slakket av på optimismen. Ta dette sitatet fra Amazon-siden til boka til boka, for eksempel:

“The american economy continues its longest expansion ever. Unemployment is down, wages are up, and inflation is nowhere to be seen. Federal surpluses are projected to top $3 trillion over the next decade. [..] The crashed Asian economies are bouncing back. Europe is booming and its chronic unemployment rates are finally coming down.”

Lest mot bakgrunn av den økonomiske og politiske virkeligheten vi står overfor idag, er det åpenbart at Schwartz og Leyden har bommet på noe fundamentalt det siste tiåret. Listen over feilslåtte spådommer i scenariet kan gjøres lang. Her er et utvalg:

At enkeltfakta ikke stemmer er slik det skal være i et scenario – problemet her er at man nesten uten unntak (scenariet fanger opp Kinas viktige rolle, selv om India overses helt) har tatt for hardt i. Den politiske, økonomiske og teknologiske endringstakten overdrives konsekvent. Nå er scenarieforfatterne helt klare på at scenariet er enøyd, og skriver blant annet:

“It’s possible to construct a scenario that could bring us to a truly better world by 2020. It’s not a prediction, but a scenario, one that’s both positive and plausible.”

I dagssituasjonen er det liten tvil om at “The Long Boom” mangler plausibilitet, selv om ti år ennå gjenstår av scenarioperioden, og at dens største verdi er som eksempel på Øverlands prinsipp. Det er lett å avfeies dette som et overopphetet utslag av optimismen som hersket i USA under den andre Clinton-perioden, og som fikk folk til å skrive bøker som Dow 36 000. Men jeg mener at det er interessante lærdommer å trekke av feilene som ble gjort:

1. Viktigheten av å ha flere scenarier. Wired Magazine er kjent for å like sine saker spisset, så for alt jeg vet valgte man å fravike prinsippet om flere fremtidsbilder for å få en mer interessant sak. Hvorom alt er mistet man muligheten til å bruke usikkerhetsfaktorene som nevnes i artikkelen: “Will Europe summon the political will to make the transition to the new economy? Will Russia avoid a nationalist retrenchment and establish a healthy market economy – let alone democracy? Will China fully embrace capitalism and avoid causing a new cold – or hot – war? Will a rise in terrorism cause the world to pull back in constant fear?”

2. Viktigheten av “svarte svaner”. I det foregående avsnittet nevnes terrorisme som en usikkerhetsfaktor. Året etter bokutgivelsen ble USA rammet av en “svart svane“, i betydningen uforutsigbar og avgjørende viktig historisk hendelse. Terrorangrepene 11. september 2001 endret amerikansk politikk og militærstrategi dramatisk, og fikk økonomiske ringvirkninger som strakte seg langt utover 00-tallet. USA, og verden forøvrig, vil slite med konsekvensene av angrepet gjennom resten av scenarieperioden for “The Long Boom”.

3. Ekstrapoleringens farer. Å fremskrive en trend ved å ekstrapolere eller videreføre den fra dagens data er en risikosport, ikke minst når datasettet man starter med er lite. Det var i høyeste grad tilfellet for Schwartz og Leyden da de forsøkte å se for seg IT-sektorens betydning. Folk flest hadde bare hatt tilgang til nettet i et par-tre år da forfatterne så for seg netthandel av matvarer og e-valg som dagligdags i USA innen ti år. Den korte kurven man hadde pekte bratt oppover, men det fantes ikke nok data til å fange opp det vi nå vet: de viktigste nettrendene har sitt utspring i nettinnovasjon (YouTube, sosiale nettmedier, Wikipedia) snarere enn interaksjon med den ytre, fysiske virkeligheten.

4. Faren ved å ha et for snevert perspektiv. Det er i analysen av verden utenfor USA at de største feilene gjøres i “The Long Boom”. For eksempel er Midt-Østen redusert til et spørsmål om fundamentalisme og olje. Med et bredere utsyn på verden kunne man ha fanget opp at situasjonen er betydelig mer kompleks enn som så, med Israel/Palestina, sunni/shia, persisk kultur/arabisk kultur som konfliktakser. Da kunne man ha fått med seg Irans ambisjoner om å bli en regional stormakt. Enda svakere er skildringen av Afrika. Her er det intet som tyder på at forfatterne fanger opp de tidlige tegnene til det som nå er en realitet, nemlig at land over hele kontinentet opplever rask økonomisk vekst.

5. Faren ved å undervurdere historiens betydning. På mange måter er “The Long Boom” et svært amerikansk scenario. Forfatterne sier det selv: amerikanerne er optimister av natur, og mener at problemer er til for å løses. Sett med europeiske øyne virker teksten dermed ganske ahistorisk, for ikke å si naiv. Det gjelder for eksempel antakelsene om Russlands, Kinas og Japans evne til å legge sin historiske arv bak seg, og ikke minst gjelder det synet på USAs rolle. Om det er noe det siste tiåret har lært amerikanerne, må det være at det er klare grenser for supermaktens økonomiske og militære makt. At et politisk splittet land med en økonomi og infrastruktur i forfall får skribenter til å finne fram sammenligninger med det britiske imperiets langsomme forfall, virker rett og rimelig rimelig for oss europeere. Vi har sett det skje så mange ganger før på vårt eget kontinent.

Når alt dette er sagt, gjenstår fremdeles hovedspørsmålet: er grunntesen om at vi alt i alt går mot en lysere fremtid, feilaktig? Peter Schwartz forsvarte den i 2008, og det gjør også jeg så ofte jeg kan. Svært mange grunntall går i riktig retning. Men samtidig må scenarier som lages idag, ta høyde for at verden idag er langt mer turbulent og kompleks enn den tilsynelatende var rett etter den kalde krigens fall i 1997. Vår verden er et sted der Etiopia har verdens femte raskest voksende økonomi og middelklassen utgjør halvparten av klodens befolkning, men også der Japans befolkning er i fritt fall og nyfascister marsjerer i gatene i stadig flere europeiske byer. Å lage scenarier som inkorporerer dette er ikke lett, men det er nødvendig.

Our Future World: det australske forskningsrådet ser på fremtiden

Det australske motstykket til vårt forskningsråd, CSIRO, publiserte nylig en 26 siders rapport om fremtidstrender. Our Future World er basert på innspill fra over 40 forskere og forretningfolk, som så ble drøftet på en workshop i fjor og samlet i en PDF-fil på 26 sider. Selv om ordet “scenario” brukes i beskrivelsen, er dette i hovedsak en oppsummering av fem “megatrender” og åtte “megasjokk”. 

De fem trendene er fremstilt i figuren over. Selv om dokumentet er tilpasset australske forhold, er trendene i høyeste grad relevante for Norge:

  1. Mer ut av mindre: tilgangen til en rekke ressurser vil minke, samtidig som verdens befolkning – og den andelen av den som kan kalles middelklasse – fortsetter å vokse. Det vil tvinge fram teknologisk, økonomisk og sosial innovasjon. Vinnerne kan bli dem som idag er sterke på “frugal innovation” (ikke nødvendigvis landene i det rike nord).
  2. Det personlige preget: Tjenestesektorens vekst i det rike nord blir fulgt av en ny innovasjonsbølge, der hovedtrykket vil ligge på tilpassede løsninger. Alt fra medietilbud til medisinsk behandling vil i fremtiden bli “skreddersydd”.
  3. Demografigapet: Befolkningen i det rike nord blir stadig eldre, og sliter med velstandsrelaterte sykdommer. Samtidig vil en rekke land i det fattige sør fortsatt ha svært høye fødselstall, og streve med mangelsykdommer og overbefolkning.
  4. Folk i farta: Urbaniseringen vil fortsette med uforminsket styrke. Men fremtidens byboere vil ikke bli værende på ett sted – isteden vil de stadig oftere flytte på seg i forbindelse med jobb, studier og endringer i livssituasjonen.
  5. iVerden: Etterhvert vil ikke bare alle data, men alle ting vi omgir oss med bli knyttet til nettet. Trenden i retning av mer regnekraft og lagringsplass vil fortsette i lang tid fremover.

Disse trendene er svært sterke, og det er gode grunner til å tro at de vil virke i mange tiår fremover. Men man må likevel ta høyde for viktige hendelser som kan motvirke trendene, her kalt “megasjokk”. CSIRO-gruppen har identifisert åtte:

  1. Kollaps i finanssektoren: Australia er like sårbar for økonomisk kollaps som andre vestlige økonomier, med en sterkt gjeldstynget befolkning.
  2. Kinesisk stagnasjon: Kina er nå Australias viktigste handelspartner, og selv små endringer i den kinesiske økonomien får stor virkning.
  3. Ekstreme olje- og gasspriser: Som nettoimportør av fossile brennstoffer er Australia like sårbar som andre industri- og jordbruksland.
  4. Ekstremvær: Langvarig tørke, flom og sykloner kan få stor virkning på et land der de fleste bor konsentrert i sårbare kystområder.
  5. Global pandemi: Selv en begrenset pandemi kan ramme den australske økonomien, ikke minst turistsektoren, svært hardt.
  6. Biologisk mangfold: Australias unike flora og fauna er svært sårbar for introduserte arter, og landet må derfor anstrenge seg mer enn de fleste.
  7. Terrorisme: Selv om terroren ikke rammer Australia direkte, er det flyavhengige landet utsatt. 2001-angrepene i USA førte til et inntektstap i Australia på 5 % av BNP i 2003.
  8. Nanoteknologi: Den raske utviklingen i nanoteknologisektoren kan føre til at det utvikles materialer vi ikke får god nok kontroll med.

Denne listen vil nok ikke oppleves som like relevant i et norsk perspektiv. Takket være olje- og gassøkonomien vår, er vi mindre sårbare for de to første punktene. Punkt 3 vil faktisk gavne oss, takket være vår heldige geografiske plassering er punkt 4 heller ikke vår største bekymring. De fire siste punktene er derimot verdt å merke seg for norske fremtidstenkere.

Befolkningsbomben: en utbredt folkelig myte

Avisen Klassekampen publiserte den 28. januar et intervju med forfatteren Gert Nygårdshaug som fortjener bredere oppmerksomhet. Ikke bare fordi Nygårdshaug tar religionsdebatten et langt skritt videre ved å gå inn for forby alle religiøse symboler og nybygg av religiøse bygninger (Hønefoss kan med andre ord se langt etter en ny kirke), men først og fremst fordi svært utbredte holdninger til fremtidens befolkningutvikling står sentralt i hans argumentasjon. Nygårdshaug sier det slik:

- Det er ett tema på internasjonale klimakonferanser som aldri blir reist, og det er fødselsbegrensning. Vi er nå sju milliarder mennesker på denne kloden, og vi blir kanskje ti milliarder etter hvert. Og det er bare klin umulig at denne kloden skal overleve med så mange mennesker. Men det temaet kan ikke reises på noen klimakonferanse, sier Nygårdshaug: – For der sitter et stort flertall av muslimske og katolske land, og forsøk å nevne ordet «fødselsbegrensning» for dem! Paven tillater jo verken p-piller eller kondomer. Igjen blir overtroen et alvorlig hinder i kampen for å bruke fornuft og viten i forsøket på å redde vår klode.

Her er det to hovedsaker å gripe fatt i. For å ta det siste først: uavhengig av hva paven og andre religiøse ledere måtte befale sine tilhengere å gjøre, er det et ubestridelig faktum at den globale befolkningsveksten er i ferd med å flate ut. Det skjer ikke bare i det rike nord og India og Kina – det er en global tendens. Noen av de mest dramatiske  fallene finner vi faktisk i erkekatolske land som Italia og Spania, der fruktbarheten nå er nede i 1,3 barn per kvinne (mot 1,8 barn per kvinne i Norge). Tilsvarende ser vi nå også kraftige fall i fertiliteten i store deler av den muslimske verden, med land som Indonesia og Iran (sic) som prominente eksempler.

Dermed er det ikke sagt at ikke mange land fremdeles sliter med ekstremt høy vekst i folketallet. Øverst på FNs liste troner for øyeblikket Niger, Guinea-Bissau, Afghanistan, Burundi og Liberia. At islam eller katolisismen dominerer i disse landene er et element, men vel så slående er det at landene er ekstremt fattige og/eller herjet av blodige kriger. Med andre ord: vedtak om fødselsbegrensning gjort på internasjonale konferanser vil ha begrenset innflytelse i land som mangler den mest elementære infrastruktur. Det finnes god dokumentasjon på hva som bremser den globale befolkningsveksten, mye av den presenteres av Hans Rosling i foredraget nedenfor:

Stikkordene er økonomisk vekst, familieplanlegging og et bedre helsevesen. Ja, det er faktisk sant: når man reduserer barnedødeligheten, senkes befolkningsveksten. Poenget er at dette ikke kan gjøres via et internasjonalt diktat, slik Nygårdshaug (og mange andre, skal jeg dømme etter responsen på mine forelesninger) er tilhengere av. Erfaringen er krystallklar på dette området: hvert enkelt land må løse det på sin måte. Kinas ettbarnspolitikk og Brasils familieplanleggingsprogram vil ikke fungere i Afghanistan eller Kenya, for å si det slik. Om det internasjonale samfunnet kan gjøre noe som helst, måtte det være å bidra til fred, politisk stabilitet og økonomisk vekst (det norske oppdraget i Afghanistan kan mao settes i et befolkningsperspektiv).

Det andre hovedproblemet med Nygårdshaugs utsagn over er at ti milliarder mennesker på Jorda vil føre til undergang. Jeg snakker mye om befolkningseksplosjonen i mine foredrag om fremtiden. Begrepet er definitivt på sin plass: en vekst på 70 millioner i året, som i 2050 vil gi oss en befolkning på mer enn 9 milliarder, kan ikke kalles annet enn eksplosiv. Men jeg er også nøye med å understreke at eksplosjonen ikke vil føre til et totalt sammenbrudd på kloden. Ideen om at vår samfunnsorden er truet av ukontrollert befolkningsvekst har vi levd med siden Thomas Malthus‘ dager, og den ble reformulert av Paul Erlich i boka The Population Bomb i 1968. Åpningssetningen fra boka hans er blitt herostratisk berømt:

“The battle to feed all of humanity is over. In the 1970s and 1980s hundreds of millions of people will starve to death in spite of any crash programs.”

Denne spådommen ble ikke innfridd, ei heller hans forutsigelser om at vi ville få matrasjonering i det rike nord eller Romaklubbens forutsigelse av verdensomspennende hungersnød innen 2000. Sultkatastrofene vi har hatt siden 1968 har ikke vært et resultat av manglende global produksjonskapasitet, men en følge av krig, politiske konflikter og naturkatastrofer. Den globale underernæringen vi ser idag skyldes ikke mangel på mat – i en verden der det finnes flere overvektige enn undervektige er problemet først og fremst fordelingen av ressursene.

Og selv om vi i fremtiden skulle slippe opp for god matjord, ligger det et betydelig potensiale i å bedre effektiviteten i jordbruket i fattige land med jordbruksmaskiner, vanning, bedre transport og bruk av genteknologi. Det er ingen gode teknologiske eller vitenskapelige årsaker til at ikke dagens jordbruk kan levere effektivitetsøkninger som matcher en forventet befolkningsvekst på 30-40 %. FNs prognoser tyder på at Jordas befolkning vil stabilisere seg rundt 12 milliarder ved neste århundreskifte, og selv en så stor økning er mulig å håndtere med fornuftig bruk av konvensjonelle matressurser og ny matteknologi som bioreaktorer.

Vi kan med andre ord fø på oss selv. Men kan vi ta livet av oss på andre måter? Siden Nygårdshaug kobler uttalelsen sin opp mot klimakonferanser, antar jeg at økte klimagassutslipp ses på som en kilde til Jordas undergang innen vi blir ti milliarder (det vil si før 2080 eller deromkring). Noe av svaret på den utfordringen ligger i tallmaterialet det er pekt til over. Det meste av befolkningsøkningen det kommende århundret vil skje i verdens fattigste land, som også er landene som har de laveste klimagassutslippene per innbygger.

En betydelig viktigere kilde til økning i utslippene mot 2050 er framveksten av den globale middelklassen: en halv milliard indere og kinesere som skaffer seg en vestlig livsstil vil bidra langt mer til den globale oppvarmingen enn én milliard nye bunnløst fattige i Asia og Afrika. Den mest effektive løsningen her vil altså ikke være et internasjonalt påbud om fødselsebegrensning, men rask utvikling av miljøvennlige erstatninger for fossildrevne kraftverk, biler og fly.

Stoltenbergs ulogiske nyttårstale

Jeg er, som lesere av denne bloggen vil vite, mer enn normalt opptatt av nyttårstaler. I et land der statsministeren sjelden henvender seg direkte til folket byr 1. nyttårsdag på en sjelden anledning til å gjøre opp status for året som gikk og kaste et blikk inn i fremtiden. En slags folkelig “State of the Union” på 15 minutter om man vil.

Jens Stoltenbergs tale 1. januar 2010 ble i dette perspektivet en ordentlig nedtur. Ikke bare fordi statsministeren brukte mer tid på å snakke om oldtidens kornlagre og virkningen av amerikansk gull på den spanske økonomien på 1500-tallet, enn om Norge i 2009, men først og fremst fordi han benyttet anledningen til å komme med et par ubegripelige og ulogiske sleivspark til fremtidstenkningen. Midtveis i talen sin sier Stoltenberg nemlig følgende:

I 1958 ble det levert en rapport til Regjeringen som konkluderte med at:  ”Man kan se bort fra muligheten for at det skal finnes (…) olje på  kontinentalsokkelen langs den norske kyst.” Ti år senere begynte olje-eventyret. Vi klarte ikke å forutse det største norske industrieventyret i historien bare ti år før det startet. Å treffe mennesker i dag som er skråsikre på hva vi skal leve av i morgen, gjør meg alltid litt skeptisk. For vi klarte ikke i går å forutse hva vi lever av i dag. Ved inngangen til det forrige århundret var det knapt noen som så at fossene hadde økonomisk verdi. Men kort tid etter forvandlet fossekraften landet og bygget det nye industri-Norge.

Det Stoltenberg her gjør, er å gi et feilaktig bilde av hva futurologi/fremtidsforskning er i våre dager. Man finner ingen seriøse aktører på feltet som er “skråsikre” på hva vi skal leve av imorgen – her må jeg simpelthen undre meg over hvem Stoltenberg har snakket med. Fremtidsforskning handler ikke om å komme med skråsikre spådommer, men å tegne plausible bilder av fremtiden basert på tilgjengelige data.

Enhver fremtidsforsker verdt saltet sitt kjenner dessuten argumentasjonen i Nicholas Talebs moderne standardverk “The Black Swan”, som er at historien i stor grad formes av uforutsigbare begivenheter. At geologer i 1958 ikke var istand til å lokalisere oljefeltene som senere skulle gjøre Norge til et oljeland, gjør denne begivenheten til en “svart svane” i norsk historie. Men det innebærer ikke at alle utviklingstrekk som former fremtiden er like vanskelige å fremskrive eller prognostisere.

Jamfør dette: da oljevirksomheten først var etablert og man fikk oversikt over reservene, var det ikke vanskelig å lage prognoser som viste at Norge ville være et velstående oljeland i lang tid fremover. Det ble sagt på 1970-tallet, da jeg vokste opp, det har holdt stikk til idag og det er fremdeles hovedgrunnlaget for vår tids samfunnsplanlegging. Ja, for hva er vel Oljefondet, om ikke en pakke av investeringer basert på analyser av hvordan verdensøkonomien sannsynligvis kommer til å utvikle seg i årene fremover?

Dette lysarket fra presentasjonen av Perspektivmeldingen 2009
er et godt eksempel på norsk fremtidstenkning i praksis.

Eller hva med regjeringens egen Perspektivmelding, som “tar for seg viktige langsiktige utfordringene som vi står overfor i norsk politikk“? PDF-versjonen av presentasjonen som oppsummerer meldingen er proppfull av fremskrivninger av offentlig ressursbruk, CO2-utslipp og andelen pensjonister frem mot 2060. Med andre ord produktene av fremtidstenkning, i den grad slikt foregår i et land uten et organisert miljø av fremtidsforskere. Hvilket bringer meg til det regelrett ulogiske og kontraproduktive i Stoltenbergs budskap, oppsummert i setningen:

Det er mye vi ikke vet om framtiden, men det vi vet er at vi vil trenge kunnskap.

I og med at evnen til å ta til seg og videreformidle kunnskap er noe av det som definerer Homo sapiens som art, kunne statsministeren ha erstattet “kunnskap” med “oksygen” og fått en like meningsfylt setning. Men bak den tomme floskelen ligger det faktisk noe konkret. Stoltenberg varsler at regjeringen i året som kommer vil invitere hele folket til en bred samfunnsdebatt om grunnleggende spørsmål, bl.a. definert slik:

Vi inviterer til samarbeid om arbeid. Om hvordan vi kan utvikle et framtidsrettet næringsliv og gjøre det enklere å starte opp nye bedrifter. Om hvordan vi skal utvikle den kunnskapen og teknologien vi trenger.  […] I det kommende året vil jeg og de mest berørte statsrådene invitere folk fra ulike miljøer til et rådslag om dette. Hele regjeringen skal ut i landet for å få innspill. Vi kommer også til å bruke nettet for å invitere alle til å delta i debatten.

Så er det altså likevel meningen at vi skal snakke om den vanskelige fremtiden. Ja, for det gir jo liten mening å diskutere morgendagens kunnskapssamfunn og næringsliv uten at man har en forestilling om hvilke drivkrefter som former fremtiden idag, og hva slags forutsetninger det vil gi Norge over tid. Stoltenberg kunne ha brukt denne sjeldne anledningen til å legge et ordentlig grunnlag for samarbeidet han ønsker seg. Istedenfor falt han for fristelsen til å rive av seg noen billige poenger med utgangspunkt i forskerbommerter fra forrige århundre. Det lover ikke godt for den nasjonale samtalen.

Verdens mest forurensende land

co2-utslippere

Kina har nå overtatt USAs førsteplass som det mest forurensende landet på kloden – i absolutte tall. Per innbygger er det ennå lenge igjen til kinesernes utslipp av CO2 med mere passerer amerikanerne, men for Jordas klima er akkurat dette faktum til liten trøst. The New Ecologist har samlet gode faktaplakater om utslipp i forkant av København-møtet, de finner du her.

Blir verden bedre eller dårligere?

En av de eldste av alle menneskelige diskusjoner forsøkes her belyst i et enkelt diagram i New Scientist. Diagrammet oppsummerer en rekke indikatorer på menneskelig livskvalitet, og indikerer om tendensen er positiv eller negativ med å vise en tommel opp eller ned (klikk for stor utgave).

27250901

Hovedinntrykket som gis av søyle diagrammene er positivt: tall for så viktige livsnødvendigheter som rent vann, underernæring, barnedødelighet, absolutt fattigdom og utdanningsnivå peker alle i samme positive retning. Likeså tallene for BNP per innbygger, og antall ofre for infeksjonssykdommer.

At det trengs et eget sett med søyler for Afrika sør for Sahara viser likevel at den positive utviklingen ikke er jevnt fordelt: denne delen av verden scorer gjennomgående mye dårligere enn andre utviklingsland. Blant de mest negative globale tendensene er økningen i CO2-utslipp, avskoging og antall konflikter på verdensbasis.

Norges areal dekket av solceller dekker verdens energibehov

solar-panels

Denne figuren viser stort areal man må dekke med fotovoltaiske celler (solceller som produserer elektrisitet) for å dekke hele Jordas behov for energi. I 2008 var arealet som trengtes 10 % større enn Norges landareal, i 2030 trengs et areal tilsvarende Spania. Fordelen med solceller er at de godt kan ligge i ørkenområder, der de er til minimal sjenanse for mennesker og dyr. 18 % av Saharas areal kan dekke hele Europas energibehov, f.eks.

Ulempen med solceller er at de i lang tid fremover vil være kostbare og ressurskrevende å produsere. De vil ikke levere strøm om natten, og derfor trengs det også enorm batteri- eller varmelagringskapasitet i tillegg. Kartets påstand om at denne satsingen vil bli karbonnøytral må dermed tas med en solid spade salt. Men det kartet demonstrerer er at kloden vår har plass til alternative energikilder, også de som er mye mer plasskrevende enn de konvensjonelle.

Nær 700 000 innbyggere i Oslo i 2030?

Oslo kommune publiserer interessant statistikk på sin side for befolkningsframskrivninger, det vil si beregninger av fremtidens befolkning basert på dagens trender ved hjelp av bl.a. kompleks analyseprogramvare. Framskrivninger er verdifulle for alle kommuner, men er kanskje særlig viktige i en by som Oslo, som vokser så det knaker for tiden.

Ifølge Oslospeilet nr. 6 2008 (PDF) passerte byens innbyggertall 570 000 ifjor, noe som tilsvarer en årvekst på nærmere 3 % (interessant nok anslår Wolfram Alpha stor-Oslos befolkning til 811 688). Dersom denne veksten skulle vedvare, ville innbyggertallet ifølge denne befolkningskalkulatoren passere millionen før 2028 og nærmere 2 millioner i 2050. Den siste befolkningsframskrivningen for Oslo antar at dagens situasjon er spesiell, og at veksten dabber av til mer moderate 0,9 % i året:

Beregningene er foretatt med basis i en, historisk sett, svært sterk vekstperiode. Veksten ventes etter hvert å bli avdempet mot et mer normalt leie for befolknings-vekst utover i framskrivningsperioden. Det er særlig høy fruktbarhet/høyt fødselstall, samt høy netto innflytting (særlig fra nye EU-land) som driver befolkningsveksten opp i framskrivningen de første årene.

Befolkningsprognosen fra 2004 anslo 589 000 innbyggere i 2020, som var en oppjustering sammenlignet med den foregående framskrivningen. I framskrivningen fra 2006 har 2020-innbyggertallet økt til 609 478, mens den i den nyeste prognosen fra 2008 er anslått til 634 144. Med en økning i anslaget på 45 000 innbyggere på 5 år, skal vi ikke se bort fra at den neste framskrivningen plasserer innbyggertallet rundt 700 000, med andre ord.

oslobef

Veksten i varierer sterkt fra bydel til bydel, noe kartet over viser. Interessant nok ser man ikke for seg at den sterkeste veksten kommer i den tradisjonelt befolkningstunge Groruddalen. Den raskeste økningen vil – med unntak av Søndre Nordstrand – faktisk komme i Sentrum/Øst og nordlige bydeler. Den intensive utbyggingen av Bjørvika er en årsak til at Gamle Oslo hører til kategorien bydeler som forventes å bidra mest til byens vekst (en vekstandel på mellom 8 og 20 prosent, som sett over, og en absolutt vekst på 46 %).

Framskrivningen inneholder også interessante tall om alderssammensetningen på befolkningen. Høy fruktbarhet og tilflytting av (i det alt vesentlige) unge, arbeidsføre mennesker fører til at Oslo ikke er på langt nær så hardt rammet av eldrebølgen i 2030 som f.eks. land i Sør-Europa. Selv om den raskest voksende gruppen er kategorien 67-79 år, er det såpass god tilvekst i de yngre aldersgruppene at 66 % av befolkningen vil høre til den potensielt arbeidsføre gruppen mellom 20 og 66.

2008-framskrivningen sier ingenting om den forventede andelen innvandrere i Oslo, utover at den kommer til å øke fra dagens 25 %, og at flere i fremtiden vil ha opprinnelse fra Øst-Europa. Men det understrekes at den delen av fremskrivningen som baserer seg på inn- og utflytting fra byen kan være svært usikker, og ikke minst følsom for konjunktursvingninger: “Erfaringsmessig kan imidlertid befolkningsveksten i Oslo endres raskt og med stor styrke.”

Dette til tross, er det mulig å se for seg noen interessante konklusjoner av denne fremskrivningen. For eksempel er det liten grunn til å tro at presset på boligmarkedet i Oslo og omegn vil avta – det forutsettes at det bygges 50 000 og 85 000 nye boliger før 2030. Og siden Oslo ser ut til å vokse raskere enn landet forøvrig, innebærer det at byens betydning som kjernen i landets eneste megaregion vil øke fremover. Hvilket i sin tur styrker argumentene for en kraftig satsing på infrastrukturen i og rundt byen, selvsagt.

San Francisco får urbant økokart – når får vi det i Oslo?

San Francisco regnes som en av verdens mest offensive storbyer på miljøområdet, og byens borgermester Gavin Newsom snakker ofte og gjerne om de mange tiltakene man er i ferd med å iverksette, som i denne fabelaktige podcasten for The Long Now foundation. Et av dem er å lage et digitalt “økokart” som skal gjøre det enklere for byens innbyggere å legge om til en klimavennlig livsstil. The Urban Ecomap skal presenteres på Connected Urban Development-konferansen i Seoul den 21. mai 2009, og blir deretter tilgjengelig for folk flest.

Utgangspunktet for kartet vises i presentasjonen over (klikk for å se video). Rundt 50 % av Jordas befolkning bor nå i byer, og alt tyder på at denne prosentandelen vil øke kraftig utover i århundret. Utfordringen er at bybefolkningen står for 80 % av CO2-utslippene, mens muligheten ligger i at den samme befolkningen står for 75 % av økonomien og registrerer 9 av 10 patenter. Økokartet vil vise bybefolkningen CO2-utslipp i ulike bydeler, og gjøre det lettere å gjøre valg i hverdagen som reduserer utslippene, det være seg å velge riktig reiserute innebys eller finne frem til bedrifter med en miljøvennlig profil.

Ideen om “grønne kart” er ikke ny, og det finnes allerede etablerte papirbaserte motstykker for San Fransisco, f.eks. Det interessante med Connected Urban Development-tanken er at man ønsker å redusere CO2-utslipp ved å bruke informasjonsteknologi til å gjøre byens infrastruktur mer effektiv. Et nettbasert urbant økokart gir åpenbart store muligheter til å hente inn informasjon og gode ideer fra byens egen befolkning, ikke minst hvis det gjøres tilgjengelig på mobil.

Det er en ide som har fremtiden for seg, og spørsmålet må derfor bli når vi får se noe tilsvarende i Norges eneste storby. Strengt tatt behøver ikke dette å være et “ovenfra-og-ned”-tiltak med kommunen som intiativtaker. Ved å lage en “mashup” av Google Maps burde det være mulig å kombinere alt fra sanntidsdata for kollektivtrafikk til luftkvalitetsmålinger for å gi et første røft bilde av situasjonen. Når San Franciscos kart blir tilgjengelig, får vi uansett håpe at lisensbetingelsene er så åpne at det også blir mulig for andre byer å kopiere de beste delene av modellen.

Når halve folket er under 15

Medianalderen er definert som alderen som deler en befolkning inn i to numerisk like store grupper. I statistikken kan medianen være et nyttig utgangspunkt når man vil skildre hovedtendensen i et materiale uten å skjele for mye til ekstremverdiene. NationMaster har samlet tall fra CIA World Factbook (alltid en god kilde) i en kolonne som sorterer verdens land etter medianalder – fra øverst til nederst.

Rangeringen er i seg selv ikke veldig overraskende: eldrebølgens Japan ligger helt i  toppen (bare slått av Monaco), med en medianalder på 43,8. Deretter følger land i det rike nord som perler på en snor, med Norge på en delt 36. plass med en medianalder på 39 år (23 % av vår befolkning var barn/unge i 2009).  Likeledes havner mange av verdens aller fattigste land, som gjerne også er landene med høyest vekst i folketallet, nederst på listen.

medianage

Det nederste landet er Uganda, med en medianalder på 15 år, altså 30,5 år lavere enn Monaco. Tallet vitner om et land der halvparten av folket er 15 eller yngre, noe som i sin tur påvirker svært mange aspekter ved dagliglivet i Uganda: skole, helsevesen, arbeidsmarked, konfliktnivå og kriminalitet (unge mennesker står for mye kriminalitet, og rekrutteres ofte som soldater i fattige land).

I en henvendelse til undertegnede påpeker Håkon Styri, som blant mye annet blogger interessant om solteknologi beregnet på utviklingsland,  om en konsekvens av lav medianalder vi sjelden tenker på: teknologi som er ment å forandre livet til folk på i den tredje verden, bør også være barnevennlig fordi det med stor sannsynlighet er barn eller unge tenåringer som skal bruke den.

Medianalderen sier også endel om et lands demografiske framtid. Lav medianalder er et varsel om fortsatt høy befolkningsvekst i lang tid fremover: selv om fødselstallene også har begynt å falle i de fattige landene nederst på listen, vil det likevel være så mange unge som kommer til å stifte familie at en kraftig økning de kommende tiårene knapt er til å unngå.

I fattige land med knapphet på dyrkbar mark og få arbeidsplasser utenfor jordbruket, blir emigrasjon ofte eneste alternativ under slike forhold (slik det var for hundretusener av nordmenn i det jordfattige og uindustrialiserte Norge på 1800-tallet). Derfor er det ikke vanskelig å spå at vi vil se enda flere unge afrikanere som er villige til å risikere  livet i forsøket på å kommet seg til Europa i de kommende tiårene.

Det er ikke bare fossile brennstoffer som er mangelvare

26051202

Denne interessante plakaten fra New Scientist (klikk for full størrelse) viser at de kjente forekomstene av en rekke viktige metaller er mindre enn vi kanskje liker å tenke på. Den stjerneformede figuren i midten viser hvor mange års forbruk som er igjen av diverse metaller med dagens forbruk, og dersom vi tenker oss at gjennomsnittsverdensborgeren konsumerer det halve av gjennomsnittsamerikaneren.

Da vil verdens kjente forekomster av kobber vare i henholdvis 61 og 38 år, mens vi går tom for uran senest i 2068. Selvsagt kan nye funn og mer effektiv bruk øke tidsperspektivet for disse viktige metallene, men økt etterspørsel kan også redusere tidsperspektivet tilsvarende. Det gjelder f.eks. uran dersom kjernekraft tar av som alternativ til kullkraftverk, og det gjelder platina dersom brenselcelleteknologi blir utbredt.

Først og fremst minner denne plakaten om at kloden er full av ikke-fornybare ressurser, noe vi bl.a. vil oppdage den dagen vi skal erstatte oljen med noe annet. De største forekomstene av grunnstoffet litium, som er utgangspunktet for litium-ion-batteriene som brukes i PCer, og som er vårt beste håp om å gi elektriske biler lang rekkevidde, finnes i  Bolivia.

Idag er vi opptatt av den politiske stabiliteten i oljeproduserende land i Midtøsten – om et par tiår kan situasjonen i Bolivia oppta oss langt mer.

Gigantisk FN-database fritt tilgjengelig

UNdata er navnet på et nettsted som ble lansert for litt over et år siden, og som tilgjengeliggjør store mengder data fra FN-systemet. Det dreier seg om 22 ulike databaser med 60 millioner poster, om alt fra fødselsrater til forbruk av flybensin. I tillegg til søkefunksjon, finnes også glossar, wiki og pekere til ulike lands statistiske tjenester, inklusive vårt eget SSB.

undata

Dataene leveres i stor grad som tallkolonner, men fordi de er fritt tilgjengelige kan andre gi statistikken en mer  brukervennlig form. Et eksempel på dette er Progress: A Graphical Report on the State of the World, som remikser FN-data til fine diagrammer. Ta for eksempel dette med globale befolkningsdata (alltid en favoritt i denne bloggen).

Interaktiv presentasjon av innvandring til USA

immigrasjonsutforsker

New York Times har startet en serie om innvandring til USA, og presenterer blant annet denne interaktive applikasjonen som viser sammensetningen av folkegruppene som er kommet til landet siden 1880, basert på folketellinger. Ved å legge muspekeren over et fylke, får man presise tall.

Litt fikling med kontrollene viser tydelig hvordan immigrasjonen har endret karakter på 120 år. Ikke overraskende er det svært mange innvandrere fra Europa tidlig i statistikkperioden, mens Latinamerika blir dominerende når vi nærmer oss vår egen tid. De geografiske forskjellene er også interessante: latinamerikanere ser ut til å foretrekke det sørlige USA, mens (øst)europeere og asiater i større grad bosetter seg i nord. Hvis disse trendene vedvarer, kan det få interessante konsekvenser på sikt.

Vi har solenergi så det holder!

[earthsolarbudget.jpg]

Denne figuren oppsummerer det totale solenergiregnskapet for Jorda, det vil si enkeltmekanismene som tilsammen gir oss summen av innfallende og utstrålt energi. Det globale oppvarmingsproblemet oppsummeres av de oransje pilene midt på og lengst til høyre på figuren: “radiation absorbed by atmosphere” er faktoren som øker i takt med mengden CO2 og metan.

Solenergien vi har tilgjengelig for produksjon av elektrisk strøm er den som når ned til bakken og idag stort sett absorberes av hav og land, det vil si tallet 89 PW nederst på figuren. PW står her for petawatt, det vil si 1015 watt. Menneskehetens samlede energiforbruk er idag er på rundt regnet 15 TW (terawatt eller 1012 watt i snitt, hvilket vil si at vi kunne dekke hele forbruket vårt ved å utnytte 0,02 prosent av den innfallende solenergien.