Arkiv for Science fiction

Hvorfor vi neppe kommer til å reise til stjernene

Jeg ser av Abcnyheter at Knut Jørgen Røed Ødegaard og hans partner Anne Mette Sannes er ute og promoterer en science fiction-serie om reiser til stjernene. I den forbindelse har de kommet med noen uttalelser som får meg til å stusse over om de forveksler fiction med science i sin formidling. I artikkelen åpner Røed Ødegaard med å svare følgende på spørsmålet om vi kommer til å sende romskip til fremmede solsystemer:

Det kommer til å skje. Det er ikke et spørsmål om det vil skje, men når.

De to følger opp med å si:

Det er mange tenkelige årsaker til at vi kommer til å sende ut et bemannet romskip på jakt etter en beboelig planet. En slik stjernereise vil bli virkeliggjort, muligens tidligere enn vi tror. [...] Vi må huske på at forskningen går framover i et forrykende tempo. For 100 år siden var det ingen som trodde det ville være mulig å reise til månen. Om 100 år vet vi mye mer, og har mulighetene til å gjøre mye mer, enn vi har i dag. 

Her er det en del å gripe fatt i, for å si det slik. Før det første: selvsagt kan ingen med sikkerhet si at noe “kommer til å skje”. Det forundrer meg at Røed Ødegaard, som har brukt så mye av sin karriere på å formidle faren for kosmiske katastrofer, nå plutselig argumenterer som om ikke gammaglimt, asteroidetreff og liknende representerer noen trussel.

Resonnementet er også uhistorisk. Vår kultur er preget av en mange hundre år gammel industriell og vitenskapelig revolusjon, men det betyr ikke at vi er immune mot fallet som har rammet foregående høykulturer. Røed Ødegaard er glad i å sitere NASA-forskere, og nylig sponset den samme organisasjonen en studie av muligheten for at vår industrielle sivilisasjon kan kollapse.

Som forskerne bak studien ganske riktig påpeker: “the process of rise-and-collapse is actually a recurrent cycle found throughout history.” Det fins ingen garantier mot at vestlig, vitenskapsbasert kultur tar et svalestup før vi rekker å bygge romskipet som tar oss til stjernene – eller for den saks skyld til Mars. Vi vet det rett og slett ikke, og derfor gir det ingen mening å si det motsatte.

Argumentet om at ingen for hundre år siden trodde vi kunne reise til Månen er verken riktig eller fullstendig. Jules Verne skrev om det han mente var en realistisk måneferd allerede i 1865. Og en mer presis formulering av utsagnet ville uansett ta høyde for det faktum at vi per idag ikke kan reise til Månen. Vi dro dit, plantet flagg og fotavtrykk i sanden, hvorpå vi vendte hjem og la ned systemene som gjorde måneferder mulig.

Måneferdene og retretten og selvlobotomeringen som fulgte, forteller noe viktig om historien. Den går ikke alltid i rett oppadstigende linje. Utviklingen går i rykk og napp og kan til tider snu, og det faktum at noe er teknisk mulig betyr ikke at vi kommer til å gjøre det. Var det noe vi lærte av Apollo-programmet, er det at oppdagertrang og nasjonal prestisje ikke er nok til å holde et rådyrt program gående i tiår eller – som tilfellet kan bli for stjerneskip – i hundreår.

Jeg tror heller ikke det er nok til å overvinne de nesten uoverstigelige fysiske hindringene vi står overfor i dette tilfellet. Avstanden, vakuumet, strålingen, den konstante og overhengende faren for å dø av selv den minste lille systemsvikt og den totale isolasjonen man vil oppleve under det meste av ferden, taler vel så mye imot stjernereiser som konsept som kostnadene.

Ifølge Ødegaard og Sannes flyr deres science fiction-romskip med en hastighet på 41% av lysets. Det tilsvarer 120 000 kilometer i sekundet, noe som ville ta romskipet herfra til Månen på tre sekunder og ut til den ytterste planeten Neptun på litt over ti timer. Vår nærmeste stjernenabo, Alfa Centauri, ville nås på litt over et tiår, og deretter øker reisetiden dramatisk. Det store flertallet av aktuelle reisemål vil ligge tusener av reiseår unna.

Det finnes flere teknologier som rent hypotetisk kunne gi hastigheter av denne størrelsesorden. En avansert fusjonsmotor av den typen som ble foreslått i prosjekt Daedalus på 1970-tallet, ville ha en slik kapasitet. Fysiker og forfatter Robert Forward foreslo å dytte romskip til andre stjerner med en kombinasjon av lysseil og enorme laserkanoner i bane rundt Sola. Selv nevner astroparet antimaterie som en mulighet, og det finnes enda mer eksotiske muligheter.

Wormhole_travel_as_envisioned_by_Les_Bossinas_for_NASAHypotetisk romskip flyr mot et “markhull” i rommet (kilde: Wikipedia)

Men igjen: At det i teorien lar seg gjøre å bygge et raskt stjerneskip betyr ikke at noen kommer til å gjøre det. Og – dessverre for alle oss som håper at vi en dag skal reise til stjernene – finnes det et annet observasjonelt faktum som taler mot interstellar kommunikasjon, det være seg via romskip eller radiosignaler.

Utgangspunktet er Fermi-paradokset, et spørsmål fysikeren Enrico Fermi stilte i forbindelse med en diskusjon om liv i universet i 1950: “Hvor er de hen?” “De” er i dette tilfellet romvesener, og Fermis poeng var at hvis vi antok at planeter med liv var vanlige i universet, burde mange av dem statistisk sett ligge foran oss i biologisk og teknologisk utvikling.

Bare i Melkeveien burde det finnes tusenvis av sivilisasjoner med et forsprang på tusener eller millioner av år innen kommunikasjonsteknologi og romfart. Gitt dette rimelige utgangspunktet, mente Fermi at i det minste én av sivilisasjonene burde ha nådd frem til oss med et romfartøy eller tatt kontakt på annet vis.

Men ingen tegn på fremmede sivilisasjoner var funnet i 1950 (da som nå mente seriøse forskere at UFO-observasjoner ikke beviste noe som helst), og vitenskapen har ikke mer suksess siden den gang. Per 2014 er det ikke gjort en eneste vitenskapelig verifiserbar observasjon av et fremmed romskip, funn av gjenstander av utenomjordisk opphav eller for den saks skyld kunstige radio- eller lyssignaler fra rommet. Universet fremstår som påfallende taust.

Det er lansert mange finurlige løsninger på Fermi-paradokset, men om vi bruker det filosofiske redskapet Occams rakekniv på diskusjonen – reduserer antall begreper og forklaringer til et minimum – sitter vi igjen med tre enkle forklaringer på den store stillheten:

1. Liv oppstår så sjelden at vi ikke har noen kommuniserende naboer i rimelig avstand. Det kan til og med tenkes at vi er alene i universet. Alle observasjoner så langt støtter dette.

2. Liv oppstår ikke nødvendigvis sjelden, men utvikler sjelden intelligens. Fire milliarder års evolusjon på Jorda har kun frembragt én art med kapasitet til interstellar kommunikasjon.

3. Intelligens utvikler seg ikke nødvendigvis sjelden, men interstellar kommunikasjon er for teknisk komplisert eller upraktisk. Dagens forståelse av fysikk støtter dette alternativet.

I vår tid har vi åpenbart ikke nok data til å skille mellom forklaringene, selv om forskningen på exoplaneter ved andre stjerner i løpet av de kommende tiårene kan gi oss et begrep om hvor utbredt livet er i universet. Dette utelukker selvsagt ikke at Ødegaard og Sannes kan få rett likevel – ikke minst kan det bli tilfelle om vi får nye gjennombrudd innen fysikken.

Men skråsikkerheten de legger for dagen finnes det lite grunnlag for idag. Dessverre.

 

 

Share/Bookmark

Om Jon Bing, Barnards stjerne og nerdekredd

Jeg har sagt mye av det jeg hadde på hjertet i forbindelse med Jon Bings triste og alt for tidlige bortgang i Aftenposten, men har lyst til å utdype poenget med hans rolle som “riksnerd”. En slik hedersbetegnelse får man ikke uten grunn. Det krever grundig og metodisk arbeid, og djevelen bor som kjent i detaljene. Et godt eksempel på hva jeg mener finnes i “Blindpassasjer“, den legendariske TV-serien Bing skrev sammen med Tor Åge Bringsværd.

Screenshot 2014-01-16 at 10.13.30

Stjerneskipet “Marco Polo” på hjemreise fra Barnards stjerne

 

Jeg var en av dem som satt klistret til skjermen da den ble sendt første gang i 1978, og i likhet med mange andre proto-nerder ble jeg fascinert av ideen om biomaten, den biologiske datamaskinen som spiller en så viktig rolle i handlingen. Men det som gjorde at serien fenget fra første stund var åpningen, lest av Erik Tandberg:

Stjerneskipet Marco Polo, et av den internasjonale romadministrasjonens interstellare forskningsfartøyer, på vei tilbake fra fullført oppdrag på planeten Rossum. Rossum kretser rundt Barnards stjerne, som ligger omtrent 5,9 lysår fra Jorden i stjernebildet Ophiocus.

Jeg var bare 14, men som medlem av diverse romfarts- og astronomiorganisasjoner visste jeg at det som ble sagt her var basert på oppdatert astronomisk kunnskap. Seere flest var nok neppe klar over det, men Barnards stjerne eksisterer faktisk. Avstanden er ganske riktig i underkant av seks lysår, og – her er klinsjeren – i 1978 ble stjernen av mange fremdeles sett på som den eneste utenfor vårt solsystem som kunne ha et planetsystem.

776px-RedDwarfNASA-hue-shifted

Som vist i “Blindpassasjer”, lyser Barnards stjerne med et orange skjær

Dette baserte seg på observasjoner utført av astronomen Peter van de Kamp, som ved å gjøre svært presise målinger av stjernens bevegelse mente å ha oppdaget små forstyrrelser som best kunne forklares med tyngdekraften fra en eller flere gasskjempeplaneter på størrelse med Jupiter. Selv om kolleger av van de Kamp publiserte artikler som bestred resultatene, holdt han på sitt til sin død. Og i 1978 var det fremdeles mange som var enige med ham.

Det gjaldt blant annet British Interplanetary Society, en interesseorganisasjon for romfart som fra 1973 til 1978 gjennomførte den første større og seriøse studien av muligheten for interstellar romfart – det vil si reiser til andre stjerner. Projekt Daedalus (etter sagnhelten Daidalos, som i motsetning til sin mer berømte og uoppmerksomme sønn Ikaros overlevde ferden nær Solen) stilte spørsmålet om det var mulig å utforske planeter ved nærliggende stjerner med teknologi som var tenkelige den gang.

BIS-teamet konkluderte med at det ville være mulig å utvikle en variant av teknologien bak Orion-prosjektet, en slags pelletsbasert fusjonskraft-rakettmotor som ville gi Daedalus en toppfart høy nok til å nå Barnards stjerne og dens planeter på rundt 50 år. Ideen om en interstellar ferd til Barnards stjerne var altså et ganske hett diskusjonstema blant romnerder da Bing og Bringsværd arbeidet med sitt manuskript.

091710

 

Daedalus-prosjektet sto også sentralt i Iain Nicholsons bok “The Road to the Stars”, som ble lest av undertegnede og mange andre rominteresserte året etter at “Blindpassasjer” ble sendt. Det sier mye om tiden boken ble til i – bare et tiår etter Armstrong og Aldrin – at jeg som leser uten videre godtok argumentene om at interstellare ferder ikke bare var mulige, men nærmest historisk uunngåelige. Er det noe jeg savner fra 70-tallet, så er det akkurat den optimismen på vegne av fremtiden.

Hva angår Barnards stjerne og mulighet for en planet Rossum i bane rundt den idag, så er det ikke helt utelukket. De moderne metodene som har avslørt hundrevis av planeter ved andre stjerner siden 1995, utelukker planeter på Jupiters størrelse ved stjernen men holder døren åpen for planeter mindre enn Neptun. Et annet spørsmål er om en jordliknende planet ved Barnards stjerne i det hele tatt vil være levelig.

Barnards er nemlig en såkalt rød dvergstjerne. Denne stjernetypen er den vanligste i universet, og er som navnet antyder små, rødlige av farge og kjøligere enn vår egen Sol. Røde dverger lever lenge, og mye tyder på at Barnards stjerne er ekstremt mye eldre enn Sola. Den kommer også til å lyse i hundrevis av milliarder av år etter at Sola har sloknet.

Men for at en jordliknende planet skulle få en levelig temperatur, måtte den gå svært mye nærmere Barnards røde overflate enn Jorda er fra Sola. Den korte avstanden øker sannsynligheten for at planeten får bunden rotasjon til stjernen, det samme fenomenet som gjør at Månen alltid viser samme side mot oss. Bunden rotasjon vil skape så ekstreme temperaturforhold (en bakside i evig mørke og kulde, og en forside altid badet i lys) at man kan stille spørsmålstegn ved leveforholdene.

En mer alvorlig innvending er at Barnards stjerne, i likhet med mange andre røde dverger, ser ut til å være en flare-stjerne. Det vil si at den av og til har ekstremt kraftige energiutbrudd på overflaten. Det siste var i 1998, når det neste kommer vet vi ikke. Men det vi vet, er at man ikke har lyst til å bo på en liten planet tett innpå en stjerne med et kraftig flare-utbrudd. Så dessverre, dessverre: vi finner neppe en mystisk bondesivilisasjon på planet Rossum.

Men resultatet av senere studier kan selvsagt ikke Bing og Bringsværd klandres for. De gjorde det meste ut av den kunnskapen man satt på da serien ble skrevet, som de utmerkede forfatterne – og heltenerdene – de er.

Når Månen eksploderer: “Space: 1999″ og andre refleksjoner

Forleden dag gikk en sak om at amerikanerne planla å “sprenge månen” med en atombombe runden i nettmediene. Går man gjennom gamle militære prosjektstudier er det alltid noe artig å finne (min favoritt er Project Horizon, en prosjektstudie av en bemannet, militær månebase som skulle opprettes fire år før Apollo 11), men for meg var det mest interessant at mitt ungdomsidol, astrofysiker og nedrustningsforkjemper Carl Sagan, skal ha vært med på å utføre beregningene til “Project A-119″.

Selv om mange nettaviser antyder det motsatte i sine titler, betyr ikke uttrykket “nuke the moon” at dette handlet om å sprenge Månen i fillebiter. Rent bortsett fra at tapet av vår nærmeste nabo i rommet ville bli katastrofalt for oss (først og fremst fordi Månen stabiliserer Jordas rotasjonsakse), finnes det ingen tenkelig atombombe som kan gi nok energi til å gjøre noe mer enn å sprenge et ut et krater på overflaten.

Det er ikke helt trivielt å regne ut hva som skal til for å sprenge Månen i fillebiter – det involverer blant annet å regne ut hvor mye energi som må til for å gi alle månefragmentene unnslipningshastighet (i motsatt fall vil tyngdekraften etterhvert trekke dem sammen til en ny Måne). Gudsjetakk er det alltid noen som har tenkt samme tanke som en selv på nettet, og via en Yahoo Answers-diskusjonstråd fant jeg en peker til en side som regner ut hvor mye energi “Dødsstjernen” i Star Wars bruker på å sprenge et himmellegeme.

Legges det inn data for Månen, ender vi opp med at det trengs over 1×10^29 J for å utslette den på Dødsstjerne-manér. Energien som ble frigjort av atombombeeksplosjonen over Hiroshima i 1945 tilsvarte 63 TJ eller 63×10^12 J. Det innebærer at vi trenger rundt regnet 10^16 eller ti millioner milliarder Hiroshima-bomber for å sprenge Månen. Du kan med andre ord puste lettet ut, og samtidig reflektere over hvor totalt urealistiske science fiction-filmer av og til tillater seg å være…

Og mens vi er inne på manglende realisme: et mulig alternativ til å sprenge hele Månen ville være å dytte den vekk fra Jorda. Nok en gang handler det om å gi hele himmellegemet unnslipningshastighet, men fordi vi ikke først skal dele det opp i småbiter kreves det mindre energi. Ifølge denne artikkelen kan man sende Månen avgårde med en velplassert detonasjon tilsvarende mellom tusen milliarder og en million milliarder Hiroshima-bomber.

Nei, produsentene av min favorittserie da jeg var tenåring kan umulig ha snakket med en fysiker da de skrev manuskriptet til åpningsepisoden.  Premisset for “Space: 1999″ er som følger: i 1999 bor det over tre hundre mennesker på Månen i månebasen “Alpha” (da jeg så serien på svensk TV i 1976/77  het den rett og slett “Månbas Alpha”.) På Månens bakside har menneskeheten lagret enorme mengder radioaktivt avfall. Etter å ha blitt påvirket av mystiske elektromagnetiske felter eksploderer avfallet den 13. september 1999, noe som fører til at Månen og menneskene på den slynges vekk fra Jorda i enorm hastighet.

Som beregningene over viser, er utgangspunktet håpløst urealistisk. Bedre blir det ikke av at eksplosjonen gir Månen så høy hastighet den legger ut på en interstellar ferd à la Star Trek. Vi snakker her om solid overlysfart, for allerede i episode 2 støter Alfa-innbyggerne på en jordlignende planet ved en annen stjerne. Deretter hagler det med snodige episodeopplegg, fra tidrom-anomalier og jordboere som har fått evig liv i eksil på andre planeter, til episoden der et medlem av mannskapet slipper en dødelig kraft løs i basen etter et forsøk på å kommunisere med planter. Og dette var eksempler fra sesong 1, som regnes som den gode av de to som ble produsert. :)

Space: 1999 er vel så mye fantasy, horror og selvparodi som tradisjonell science fiction, og selv om Star Trek (nok en grunn til at jeg regnet meg for heldig som hadde tilgang til svensk TV, forøvrig) hadde elementer av det samme var den britiske serien langt fjernere i ordets alle betydninger. Når det påstås at sesong 1 inspirerte George Lucas under arbeidet med Star Wars 4, må det i så fall ha vært de mest uvitenskapelige delene av filmen.

Så hvordan i alle dager kunne en slik serie ha virket tiltrekkende på en tolvårig, nerdete skeptiker? Vel, det hjalp sterkt at handlingen foregikk på Månen, i overskuelig fremtid. Da jeg så Space: 1999 for første gang var det bare fire år etter at Eugene Cernan tok de siste skrittene på Månen. Ikke forutså jeg (eller for den saks skyld Eugene Cernan, ifølge selvbiografien) at vi førti år etter Apollo 17 ikke ville ane når – eller om – mennesker noensinne vender tilbake til Månen.

Månen var altså en svær greie i 1976, og det gjorde at jeg var villig til å overse mye og isteden fokusere på delene som virket realistiske. Som transportfartøyet “Eagle”, for eksempel. Her lyktes produsentene med å skape noe som både var futuristisk og kult, og samtidig så ut som det var brukbart i praksis (i motsetning til den rare tallerkenkonstruksjonen til” Enterprise”).

Den bærende konstruksjonen med åpent rammeverk og utbyttbare moduler fikk faktisk “Eagle” til å se ut som en videreutvikling av måneteknologien som stadig satt friskt i minne på denne tiden. Jeg husker ennå hvor misunnelig jeg var på min engelske fetter som hadde Airfix-byggesettet. I det hele tatt var min fetter litt heldig sånn – han hadde også Saturn 5, Apollo 11 og var den første jeg kjente som fikk et byggesett av romfergen. * sukk *

Og så må vi selvsagt ikke glemme skuespillerne. I motsetning til Star Trek er Space: 1999 en gjennomført sivil affære, med forskere i hovedrollen. Mine forskerhelter var Victor Bergman (spilt av Barry Morse) og Helena Russell (Barbara Bain). Bain var også mitt første seriøse TV-krøsj, husker jeg. Så kjølig og rasjonell, men samtidig så handlekraftig og pen! Selv om nerdegutter verden over snart skaffet seg en heltinne med laserpistol og kanelbollefrisyre, var doktor Helena min favoritt helt til hun måtte vike plassen for denne handlekraftige dama her. :)

Et lite råd til slutt: hvis du som jeg hadde glede av denne serien, bør du ikke engang vurdere å se den igjen. Vær så snill, tro meg. Jeg prøvde det for noen år siden, og angret umiddelbart. De som har gitt serien en score på over sju i snitt på IMDB må ha gjort det ut fra minnet!

Tidsturister og andre anakronismer

Igår morges twitret jeg om denne morsomme saken som har gått sin seiersgang på nettet den siste tiden, og Dagbladet laget en artig vinkling på den senere på dagen med stor suksess. Det 70 år gamle bildet nedenfor av en mann (midt i bildet til høyre) som ser ut som han er klar for en utepils på Grünerløkka, er ved første øyekast et eksempel på en anakronisme, et fenomen som ikke hører hjemme i sin tid.

Anakronismer er vanlige i litteraturen og populærkulturen, og skyldes ikke sjelden slurv fra skribentens side. Du finner mange av dem i “Goofs”-seksjonen på IMDB, for eksempel. Her er et typisk eksempel fra den klassiske (og forøvrig svært severdige) tidsreiseskildringen Back to the Future fra 1985:

The guitar Marty plays in 1955 is a Gibson ES-345 with a retrofitted Bigsby vibrato (you can still see the studs on which the original stop tailpiece had been fitted); both the guitar and vibrato were introduced after 1955. The ES-345 was first produced in 1958 and it uses humbucker pickups invented by Seth Lover of Gibson in 1957.

Det spesielle med bildet over er at det dreier seg om en scene fra virkeligheten. Dermed blir anakronismen langt mer fascinerende. Mannen med hipp hårsveis, Ray-Banliknende solbriller og noe som ligner en T-skjorte ser såpass tidsuriktig ut at man kan stille seg det hypotetiske spørsmålet: har vi å gjøre med en tidsturist – en person fra fra fremtiden som valgte å besøke Canada i 1940? Det tok ikke langt tid før nettet ga oss svaret: nei. Det var fullt mulig for en mann å se slik ut på denne tiden.

Men diskusjonen stopper ikke der. For selv om konsensus i moderne fysikk er at reiser bakover i tid er umulig (ikke minst fordi det fører til et ras av paradokser), kan vi ikke utelukke at fremtiden gir oss fysikk som gjør det mulig. Stephen Hawking er blant dem som har pekt på de manglende tidsturistene som et bevis for at tidsreiser bakover ikke blir mulig i fremtiden. Jeg velger å snu om på argumentet: tidsturister eller andre anakronismer er for øyeblikket vårt beste mulighet til å bevise at tidsreiser er mulig.

Jeg sier “andre” fordi det selvsagt ikke bare er mennesker som kan fungere som anakronismer. Ideer og ikke minst gjenstander kan gjøre samme nytten. På idéfronten er det lett å nevne Leonardo da Vinci, som man ikke skal ha lest mye om før man mistenker mannen for i det minste å ha snakket med noen fra fremtiden – jamfør konsepttegninger som den under.

På gjenstandssiden er finner vi minst to fascinerende muligheter. Min personlige favoritt er Antikythera-mekanismen, en mekanisk kalkulator fra oldtidens Hellas som antagelig ble brukt til astronomiske beregninger. Nå vet vi at de gamle grekerne var dyktige naturforskere og matematikere, og at de også var dyktige teknologer. Men Antikythera-mekanismen er noe for seg selv.

Den minner ikke om noe annet fra samme tid og sted, den omtales ikke av samtidige skribenter (selv om andre regnemaskiner er omtalt), og det er verken funnet forløpere eller etterkommere. En rimelig antakelse er at det fantes en gresk tradisjon for avansert mekanikk som kun har satt dette ene sporet etter seg. En annen (og mindre rimelig, det innrømmer jeg) at noen i det gamle Hellas fikk litt hjelp fra fremtiden.

Det er enda mer fristende å trekke denne konklusjonen når man ser på Bagdad-batteriet, en rundt 2000 år gammel leirkrukke med tilhørende kobberhylster og jernstav som ble funnet i en landsby rett utenfor Bagdad i 1936. At konstruksjonen kan fungere som et svakt batteri er demonstrert en rekke ganger, blant annet av Mythbusters på Discovery Channel. Det er i seg selv ikke et bevis for at det virkelig var slik Bagdad-batteriet ble brukt, noe kritiske arkeologer også påpeker. Den største innvendingen mot batterihypotesen er det totale fraværet av forskningsmessig kontekst.

Da batteriet ble (gjen)oppdaget av Alesssandro Volta i 1800, skjedde det i en kultur som var preget av den vitenskapelige revolusjon, og der kloke hoder lenge hadde interessert seg for elektrisiteten som fenomen. Noe tilsvarende miljø fantes ikke i det daværende partherriket – eller noe annet sted på kloden på dette tidspunktet. I likhet med Antikythera-mekanismen finner man verken forgjengere eller etterfølgere eller omtale i samtiden. Det er som om Bagdad-batteriet har falt rett ned fra himmelen – eller fra fremtiden.

Bare rolig, Occams rakekniv er fremdeles gyldig. Den enkleste forklaringen på merksnodigheter som dette er selvsagt ikke å anta at de er produkter av vitenskap og teknologi som ennå ikke er oppfunnet. Men poenget gjenstår like fullt: om reiser bakover i tiden er mulige, er det i fortiden at vi kan komme til å finne de første bevisene. Dette kan selvsagt også tjene som en oppfordring til handling, for den som ønsker det.

Ja, for kanskje finnes det andre anakronismer der ute som vi ennå ikke har oppdaget? Bildet øverst er et hint om at gamle fotografier kan skjule mye interessant. I disse dager digitaliseres stadig flere historiske bilder av verdens nasjonalbiblioteker, inklusive vårt eget. Kanske burde vi starte en dugnad for å gå gjennom fotografiene, for å finne tidsuriktige elementer? Det hadde unektelig vært interessant å se snurten av en mobiltelefon i hånden eller en iPod-propp i øret på en av personene på et bilde som dette, eller hva? ;-)

Dommedagsprofetier fra 1970 – kan vi lære noe av dem?

For noen dager siden feiret man Earth Day i USA og en rekke andre land (kan ikke si at jeg merket stort til feiringen her, dog). I den anledning har det liberalistiske tidsskriftet Reason Magazine republisert en artikkel fra 2000 der man kaster blikket 30 år bakover i tid, til feiringen av den første Earth Day 22. april 1970. Sitatene journalisten har funnet er interessante i et nåperspektiv. Ta dette fra Paul Erlich, forfatteren av bestselgeren The Population Bomb:

“Population will inevitably and completely outstrip whatever small increases in food supplies we make. The death rate will increase until at least 100-200 million people per year will be starving to death during the next ten years.”

Professor Peter Gunter ved North Texas State University skrev for eksempel følgende:

“Demographers agree almost unanimously on the following grim timetable: by 1975 widespread famines will begin in India; these will spread by 1990 to include all of India, Pakistan, China and the Near East, Africa. By the year 2000, or conceivably sooner, South and Central America will exist under famine conditions….By the year 2000, thirty years from now, the entire world, with the exception of Western Europe, North America, and Australia, will be in famine”

I januar 1970 skrev magasinet Life dette:

“Scientists have solid experimental and theoretical evidence to support…the following predictions: In a decade, urban dwellers will have to wear gas masks to survive air pollution…by 1985 air pollution will have reduced the amount of sunlight reaching earth by one half….”

Økologen Kenneth Watt ved UC Davis uttalte seg slik til Time:

“At the present rate of nitrogen buildup, it’s only a matter of time before light will be filtered out of the atmosphere and none of our land will be usable.”

Watt ga seg ikke med dette:

“By the year 2000, if present trends continue, we will be using up crude oil at such a rate…that there won’t be any more crude oil. You’ll drive up to the pump and say, `Fill ‘er up, buddy,’ and he’ll say, `I am very sorry, there isn’t any.’”

Senator Gaylord Nelson, som tok initiativet til Earth Day, skrev slik i magasinet Look,

“Dr. S. Dillon Ripley, secretary of the Smithsonian Institute, believes that in 25 years, somewhere between 75 and 80 percent of all the species of living animals will be extinct.”

Og selvsagt var spådommen om en kommende istid der, den jeg selv kan huske at folk vitset om på 1970-tallet. Her er det Kenneth Watt som er på ferde igjen:

“The world has been chilling sharply for about twenty years. If present trends continue, the world will be about four degrees colder for the global mean temperature in 1990, but eleven degrees colder in the year 2000. This is about twice what it would take to put us into an ice age.”

Man kan selvsagt hevde at eksemplene har liten overføringsverdi til dagens situasjon. Erlichs og Watts forutsigelser hadde et mye svakere vitenskapelig fundament enn FNs klimapanel, som brukes som basis for vel så dystre fremtidsbilder som noe man diskuterte på 70-tallet. Men de var ikke hentet ut av tomme luften, og deler av budskapet fikk gjennomslag. De (ufrivillig) morsomme eksemplene var økothrillere som Soylent Green og Logan’s Run. Mindre gøy var det at myten om befolkningsbomben fikk fotfeste i folkedypet – at den lever i beste velgående erfarer jeg stadig som foredragsholder, blant annet.

Den viktigste lærdommen kan man trekke av eksemplene over er at man aldri skal komme med skråsikre prognoser basert på ett sett med data. Befolkningsveksten på 1960-tallet, som var svært mye høyere enn idag, var én variabel i likningen. Teknologisk og vitenskapelig utvikling, generell økonomisk vekst og – ikke minst – sosiale endringer er blant de mange andre faktorene det også må tas hensyn til om man skal ha en kvalifisert mening om fremtiden.

Dagens klimaprognoser forteller oss er at det er en høy sannsynlighet for at den globale gjennomsnittstemperaturen vil øke det kommende hundreåret. De kan ikke fortelle oss hvordan vitenskap og teknologi utvikler seg i mellomtiden, eller hvordan vi som enkeltpersoner og samfunn responderer på endringene når de kommer. Så mens det er mulig at vi om førti år lever i den første fasen av et sant klimahelvete, er det også høyst tenkelig at journalistene i 2050 kommer til å godte seg over dagens klimadebatt i artikler som den over.

Siste skoledag – et bilde fra 2050

Alle de tidligere klassekameratene mine sa det samme, slik elever hadde gjort til alle tider. «Du kan bare grue deg. Sprøytespissen er gigatjukk. Du kan kjenne at botene spiser deg opp innenfra. Og det som skjer etterpå, det er så ille at…» Så fniste de og utvekslet hemmelighetsfulle blikk.

Likevel var jeg rolig da det ble min tur til å vente utenfor kontoret. Det var bare såvidt jeg kjente en sommerfugl lee på seg i magen da jeg trykket ned dørklinken.

Nanoteknikeren bak skrivebordet så opp og smilte tillitvekkende. «Der er du, ja. Nervøs?»

Jeg ristet på hodet. Han gjorde en håndbevegelse mot benken i hjørnet. «Legg deg nedpå, vær så snill.»

Det imiterte skinnet på benken føltes klamt gjennom den tynne skjorten min. Jeg knyttet nevene hardt, kjente svette perle i håndflatene.

Teknikeren trillet et metallbord bort til meg. «Jeg vet du har sett infosnutten, men jeg kommer til å forklare hva jeg gjør underveis. Greit?»

nanobot430x300

Jeg nikket.

Han smilte. «Så du er den sterke, tause typen.» Han løftet opp sprøyten og holdt den foran seg. «Det slutter aldri å forundre meg at det er plass til tusenvis av maskiner inni denne.»

Han fulgte blikket mitt. «Den ser vel ikke så ille ut? Du får huske på at du aldri skal ta en sprøyte igjen.»

Jeg rakk knapt å spenne meg før nålen gled inn.

Øyeblikket etter klasket han et plaster på såret. «Der! Nå går det en halvtimes tid før de begynner å feste seg. I mellomtiden skal vi montere senderen.»

Jeg lå blikkstille mens jeg konsentrerte meg om å kjenne etter. Jeg så for meg nanoboter med propellhaler skubbe seg forbi myke blodlegemer på vei mot hjernen, hvor de bittesmå robotklørne deres ville strekke seg ut mot nevronene og koble seg til. Jeg innbilte meg at det ville kile, selv om jeg visste bedre. Hjernen er et organ uten smertereseptorer, hadde snutten sagt. Det er ikke fysisk mulig å merke prosessen.

Teknikeren presset en kald bedøvelsesplate mot et punkt bak øret mitt.

«Hadde du en fin fest?»

«Mmm,» sa jeg og ventet på snittet i huden. Skoleavslutningsfesten hadde vært bra, bortsett fra pappas lange og pinlige tale. Han elsket å bruke store ord, og talen hans hadde handlet om afrikanske stammer som ikke regnet gutter som voksne før de hadde drept en løve. Jeg følte meg ikke mye til løvedreper der jeg lå.

«Spør du meg er dette større enn bursdag og jul og søttende tilsammen,» sa teknikeren. «Når du er ferdig her skal du aldri på skolen igjen. Alt du trenger å vite kommer susende rett inn i hodet ditt gjennom denne lille senderen – svisj!»

Han humret mens han fiklet med noe bak øret mitt. «Nå har jeg limt igjen snittet, så er det bare å vente på antennetrådene.» Han vrengte av seg gummihanskene. «Du kan godt sette deg opp, forresten.»

Litt ør svingte jeg beina ut over kanten på benken. Jeg lot fingrene gli forsiktig over klumpen under huden. Jeg kunne ikke føle det, men visste at tusenvis av nanotråder var i ferd med å bore seg gjennom skallebeinet og inn til hjernen, blindt og møysommelig som meitemark i feit moldjord.

Trådene var bindeleddet mellom nanobotene og senderen, det var de som gjorde det mulig å sende data direkte til hjernecellene. Et øyeblikk ble jeg kvalm av tanken på dem, vissheten om at de ville være en del av meg resten av livet. Jeg så på teknikeren, som plystret en skingrende falsk melodi mens han stirret ut av vinduet.

«Sånn,» sa han etter etter en evighet av nanosekunder. «På tide å teste hjernemodemet.» Han rakte meg en liten fjernkontroll. «Mange syns det er ubehagelig til å begynne med. Det hjelper å lukke øynene og samle tankene om én ting. Havet eller sjokoladekake, for eksempel.»

Jeg nølte et øyeblikk og knep øynene igjen før jeg trykket på knappen.

Det gikk akkurat så lang tid at jeg begynte å lure på om noe var galt. Så kjente jeg en kjølig bris blåse inne i hodet mitt. Stikk i strid med all fornuft, men likevel så innlysende. Brisen presset på mot innsiden av hodeskallen, og jeg skjønte med ett hvor tynn den var. Tynn som et eggeskall.

Et kraftig vindkast fikk hodeskallet til å splintres, og hjernen lå blottlagt og naken for verden.

Men ikke alene. Med øynene igjen kunne jeg sanse noe annet. Rett ved meg svevde et skimrende, uregelmessig lysfelt. Feltet forandret form, strakte en glitrende tentakkel mot meg. Idet den nådde frem ble vi til én bevissthet, teknikeren og jeg.

Så det er slik det er, tenkte jeg.

Svaret kom innenfra og utenfra på samme tid. Ja, slik er det. Velkommen til oss.

Oss, ja. Selvfølgelig var vi ikke bare to. Nå la jeg merke til nettverket av tråder som forbandt teknikerens felt med andre felter. Og gjennom trådene hørtes bruset av datastrømmen, kakofonien av tanker og minner og bilder og følelser som fløy fra hjerne til hjerne. Alt dette som nå var mitt.

Jeg følte et behov for avstand, rakk knapt å formulere tanken før reaksjonen kom. Selvsagt. Det er helt normalt. Tentakkelen trakk seg tilbake, og forbindelsen ble brutt.

Jeg bestemte meg for å stige, og lysfeltene ble mindre og flere jo høyere jeg kom. De dannet en flimrende matrise av lys, ikke ulikt en storby sett fra et fly om natten.

Men noe var noe som ikke stemte, og det gikk en stund før jeg skjønte hva det var. Det endeløse landskapet under meg hadde ingen horisont.

"In the year 2525" – tidenes mest dystopiske sang?

Klikk for å se film

60-tallsklassikeren “In the Year 2525″ av gruppen Zager And Evans er noe så sjeldent som en oppsummering av fremtiden slik sangerne tror den vil se ut, i (mer eller mindre) tusenårige sprang inn i fremtiden fra året 2525. Og muntert er det sannelig ikke, jamfør disse versene:

In the year of 3535
Can’t tell the truth, can’t tell no lie
Everything you think, do and say
Is in the pill you took today

[...]

In the year of 5555
Your arms are hanging limp at your side
Your legs have nothing to do
Some machines doin’ that for you

In the year of 6565
Won’t need no husband, won’t need no wife
You’ll pick your sons, pick your daughters too
From the bottom of a long glass tube

Wikipedia påpeker at sangens budskap om en menneskehet som ødelegges av sin egen teknologiavhengighet fikk stort gjennomslag i et motkulturelt publikum på 1960-tallet. Fra et futuristperspektiv er det interessant at et av versene nevner prøverørsbarn, en teknologi som ble tatt i bruk på slutten av 1970-tallet. Mer interessant er det at dystopiske perspektiver er så vanlige i kunsten, jamfør denne listen over de mest populære science fiction-filmene gjennom tidene.

2030: Prognose versus scenario versus visjon

Tre høyst oppegående fremtidstenkere har nylig gitt oss tre høyst ulike bilder av vår verden i året 2030. I den første bildet har klimaendringer gjort verden mye varmere enn idag, noe som har utløst omfattende matmangel. I det andre er matmangelen om mulig et enda større problem, men da et direkte produkt av en kaldere verden enn dagens. Og i det tredje bildet er menneske og maskin smeltet sammen på en måte som mest av alt minner om filmen Matrix.

Det første fremtidsbildet kommer fra en av den britiske regjeringens rådgivere, professor John Beddington, som mener at samspillet mellom mat- og energimangel kan skape en “perfekt storm” av krig, konflikter og masseforflytning av mennesker. Beddington begrunner dette med at vi neppe vil klare å møte en forventet økning i den globale etterspørselen etter energi og mat med 50 % fram mot 2030, og at det vil sende kraftige ringvirkninger gjennom hele verdenssamfunnet. Selv om vi i det rike nord vil ha mat og energi nok, vil vi også preges sterkt av en slik utvikling.

317488203_967e4514e6

Tørke i det sørlige Australia. Kilde: Mundoo (cc)

For eksempel er vårt mekaniserte jordbruk fullstendig avhengig av fossile brennstoffer:  for å produsere mat som leverer én kJ med energi til kroppen din, trengs det 10 kJ energi fra fossile brennstoffer. Matproduksjonen vil åpenbart påvirkes om overgangen til post-oljealderen blir brå og kaotisk, istedenfor gradvis og kontrollert. Og om klimaprognosene som tyder på at Afrika får et tørrere klima slår til, vil det drive utvandringen i været. Millioner av klimaflyktninger vil slutte seg til dem som allerede forlater kontinentet på grunn av fattigdom, krig og forfølgelse.

Dette er en klassisk prognosebasert forutsigelse. Boddington tar utgangspunkt i prognoser eller fremskrivninger av viktige trekk ved dagens samfunn, og trekker en generell slutning om hvordan 2030 kan bli som følge av det. Prognoser av dette slaget brukes ofte i samfunnsplanleggingen, som når Statistisk Sentralbyrå beregner Norges samlede gass- og oljereserver eller anslår hvor mange som bor i landet i 2060. Selv om prognosene i seg selv ikke forteller oss hvordan fremtiden vil bli, kan de fortelle oss mye om rammebetingelsene for livet i framtiden.

Scenariebygging tar dette et langt skritt videre. Her forsøker man å fortelle historier om flere plausible fremtider for å gjøre det lettere for f.eks. bedrifter og organisasjoner å legge fornuftige planer. Prognoser er en del av grunnlagsmaterialet, men man bruker også annen statistikk og innspill fra fagmiljøer som statsvitenskap, historie og naturvitenskap. Et eksempel er boka The World in 2030 (344 sider, PDF), som ble skrevet av fremtidsforskeren Ray Hammond i 2007 på oppdrag av PlasticsEurope.

Et annet eksempel er scenariene som er i ferd med å publiseres på bloggen Open the Future. Et av scenariene fremtidsforsker Jamais Cascio har valgt å presentere heter The Long Crisis (PDF). Det er blant annet formulert som en tidslinje av begivenheter fra 2009 til 2059, og et lite utdrag av begivenhetene som fører fram til 2030 vises nedenfor:

2024 India-Pakistan nuclear exchange
Great Migration: many South/Southeast Asians move to Europe
China transfers fallout zone communities to depopulated regions in Africa
2025 Fallout, dust problem; stratospheric injection suspended
Global Famine I
Nuclear Arms Elimination Treaty (NAET) talks begin
General-purpose 3D printers available
2026 Temperature instability; UN Climate Management Agency (UNCMA) formed
China assailed for “New Colonialism”
Insurgents attack biofuel plantations
African bio-hackers find AIDS cure
2027 “Glorica”: Open-source rice strain for very high yields in low-water conditions
2028 Global Famine I eases
2029 99942 Apophis asteroid near approach
Apophis Emergency triggers US-China space cooperation
“Cold Shoulder” period ends
NAET signed by all UN members
2030 Temp: -1C under 1990; Carbon: 410ppm; Pop 7.2B, ~2.5B people displaced/refugee status
World GDP: $54T, ~5.5B in poverty, Global Powers: US, EU, China
US, China negotiate repayment
Local fabrication disrupts trade networks
Major unrest, strikes in US

Som navnet og hendelsesforløpet over antyder, har Cascio tatt utgangspunkt i mange av de samme prognosene som Boddington. Men han går i langt større detalj, noe som gir ham frihet til å trekke inn hendelser som ikke dekkes av prognoser. Én slik hendelse er en mulig atomkrig mellom India og Pakistan. Basert på det lange fiendskapet mellom de to landene, og det faktum at særlig Pakistan kan bli destabilisert som følge av overbefolkning, vannmangel og politisk uro, er det det dessverre høyst rimelig å lage et scenario der atomkrigen kommer i 2024.

Cascio har tydeligvis også tatt hensyn til nyere modellberegninger, som viser at en regional atomkrig kan føre til en årelang “kjernefysisk vinter”. Slik får han en situasjon der den globale temperaturen i 2030 er en grad Celsius lavere enn temperaturen i 1990, selv om CO2-innholdet er betydelig høyere. Resultatet blir dramatisk for det globale jordbruket, ikke minst i de tempererte sonene der så mye av klodens effektive jordbruk befinner seg. Derfor ser Cascio for seg en global sultkatastrofe som får politiske, sosiale og økonomiske ringvirkninger langt inn i fremtiden.

Kontrasten mellom atomkrigsscenariet og det siste fremtidsbildet kunne knapt bli større. Det dukker opp i et intervju med science fiction-forfatteren og matematikeren Vernor Vinge, som forteller oss at den teknologiske singulariteten vil være et fullbyrdet faktum i 2030. Med singulariteten menes en sammensmelting av menneske og maskin som gir oss overmenneskelig intelligens og for alle praktiske formål opphever døden slik vi kjenner den:

I think that in the relatively near historical future, humans, using technology, will be able to create, or become, creatures of superhuman intelligence. I think the term Singularity is appropriate, because unlike other technological changes, it seems to me pretty evident that this change would be unintelligible to us afterwards in the same way that our present civilization is unintelligible to a goldfish.

Ideen om singulariteten er blitt kritisert på teknologisk grunnlag, men i denne sammenhengen er det mer interessant å sette Vinges uttalelse opp mot de to andre bildene av fremtiden. Ja, for det virker ikke spesielt plausibelt at en verden som preges av sult og massemigrasjon, eller som lever med ettervirkningene av en regional atomkrig vil være kompatibel (for å bruke et passende uttrykk) med en kultur der intelligente maskiner og mennesker smelter sammen. Så betyr det at Vinge tar feil?

Ikke om man vurderer Vinges metode på dens egne premisser. Vinge opptrer nemlig ikke som prognosemaker, men som skjønnlitterær forfatter som henter inspirasjon fra viktige teknologiske trender, og derfor er singulariteten i dette tilfellet mest å betrakte som en litterær visjon. Hvorvidt den ender opp med å skildre den virkelige fremtiden er helt underordnet dens hovedoppgave, som er å si noe interessant og underholdende til leserne her og nå.

Det betyr ikke at visjonene er irrelevante. Friheten fra prognoser og formell metodikk gjør at kunstnere tidvis kan være treffe skremmende godt med virkelig usannsynlige forutsigelser. Det var tross alt den skjønnlitterære forfatteren Jules Verne som i 1868 – hundre år før Apollo 8, ble den første til å innse at amerikanerne ville stå for den første ferden til Månen, og at månefartøyet ville ta av fra Florida.

Men i et fremtidsperspektiv er det utvilsomt et problem at de kunstneriske visjonene blir så dominerende, slik de er idag: omtrent alle våre bilder av fremtiden er skapt av populærkulturen alene, ikke minst gigantiske Hollywoodproduksjoner som Matrix, Terminator, The Day After Tomorrow og I am Legend.

På denne datoen i 2050

Kvebekkeren Dan Bonhomie ble igår den sjuende deltakeren til å ryke ut av 3V-serien “GooColaCorp Mars Challenge 50″. I gårsdagens program skulle deltakerne løpe lengst mulig opp på Olympus Mons med oksygen nok til to timer, og Bonhomie la skylden for at han havnet blant utstemningskandidatene på en utett oksygenslange. Bloggosfæren surrer imidlertid av rykter om at antifranske stemninger gjorde utslaget, da alle andre deltakere enn Bonhomie mottok et stort antall stemmer fra USAC. Bonhomie er nå lagt i dvale sammen med de seks andre utstemte, mens han venter på romskipet som skal hente deltakerne hjem om åtte uker.

mars

Stadig flere forskere kritiserer nå profilen på konkurransene. Den prominente planetologen Ghupta Khan uttaler til GooReu: “Tenk om deltakerne hadde stoppet i fem minutter og tatt med seg en steinprøve! Nok engang ser vi hvilke vitenskapelige muligheter som går tapt, fordi det bare fokuseres på penger og underholdning. Det er en tragedie for menneskeheten at vi bygger den første basen på Mars på denne måten.” GooColaCorps presseansvarlige ville ikke kommentere saken, utover å henvise til de mange Vote.Net-avstemningene om emnet: “Khan og astronomene har aldri klart å samle støtte for en vitenskapelig Mars-ferd. Verdensfolket har talt, og den vil ha Challenge”.

Deltakertallene ser ut til å støtte selskapets konklusjon. Siden Challenge 50 begynte for tre måneder siden med, har mer enn en milliard mennesker, 20 prosent av klodens 3V-seere, betalt for å delta i konkurransen om å bli en av de ti som trekkes ut til Challenge 51 og få sjansen til å vinne hundre millioner eurodollar. GooColaCorp har ikke opplyst hvor mye selskapet har investert på Mars, men uavhengige bloggalytikere anslår at det trengs fire-fem like vellykkede sesonger før investeringen i raketter og baseanlegg betaler seg. Det vil i så fall bli lenge til selskapet holder løftet om å donere alt utstyret på Mars til vitenskapen “når inntjeningen er tilfredsstillende”.

The Age of Stupid: sterk på nåtiden, svak på fremtiden

Filmen The Age of Stupid har vakt en viss oppsikt i det siste, og er regissøren Franny Armstrongs (kjent for dokumentaren McLibel) forsøk på å advare mot klimatrusselen. Rammefortellingen er en arkivar (spilt av Pete Postlethwaite) som reflekterer over fortiden fra sitt hjem i et oljeplattformliknende museum over menneskehetens historie nær Nordpolen i år 2055. Via klipp som hentes fram på skjermen av den ensomme arkivaren, får vi et innblikk i hvordan hans verden oppsto i vår tid.

age-of-stupid-new-001

2055: En molefunken Pete Postlethwaite ser filmklipp fra fortiden

Klippene ser ut til å være reportasjer laget de siste par årene, og beskriver bl.a. hvordan oljeindustrien ødelegger livet til fattigfolk i Niger-deltaet, skaper kriger som bl.a. driver irakere på flukt til Jordan, får breer til å smelte i Frankrike og er årsaken til “Katrina” som ødela New Orleans. Filmtittelen stammer fra intervjuobjektet i sistnevnte by, en mann som jobber på en oljeplattform i Mexicogolfen og dermed blir representant for den ofte paradoksale livsstilen i det rike nord.

Reportasjene er gjennomgående gode, men skjemmes dessverre av slett scenariearbeid. Når man først har valgt å legge rammefortellingen til fremtiden og temaet er klima, trengs det langt mer enn to-tre raske klipp av katastrofer som vil intreffe på veien mot 2055 (Operahuset i Sydney brenner, Las Vegas dekkes av sanddyner). Selv intervjuobjektet Mark Lynas, som i boka Six Degrees oppsummerer mange og svært dystre klimaprognoser, vil nøle med å hevde at sivilisasjonen er redusert til en plattform nær nordpolen om et halvt hundreår.

På sitt vis blir The Age of Stupid et talende eksempel på en univariat tenkning jeg også har støtt på her til lands: fremtiden blir en funksjon av temperaturen alene, og fremtidstenkning sett på som ekvivalent med å fortolke konsekvensene av klimaprognoser. En seriøs analyse som tar hensyn til alle de andre viktige drivkreftene – befolkning, teknologi, økonomi, politikk – ville neppe ha endt opp med å plassere Pete Postlethwaite alene ved Nordpolen.

Statsministerens nyttårstale 1. januar 2050

Statsminister Tariq Gundersen, MiljøDemokratene
Statsministerens nyttårstale 2050 [uremikset tekstoriginal, ver. 1.0]

Kjære medborgere.

“Midtveis i livet kom jeg til en stor skog,” skriver den berømte dikteren Dante Alighieri i boken Den guddommelige komedie. For mange uttrykker denne setningen det de føler idag, midtveis i et århundre der vi står overfor en tett og ugjennomtrengelig skog av utfordringer. Jeg kunne ha snakket lenge og vel om oljemangelen, om krigen i Sibir eller om det faktum at to milliarder av våre medmennesker fremdeles mangler de mest grunnleggende livsnødvendigheter.

Men på denne årets første dag er det viktig å minne om historiene som gir oss håp. De gode eksemplene fra globalt, nasjonalt og lokalt plan. Hvem hadde for eksempel trodd, for femti år siden, at vi ikke bare skulle klare å stanse den globale oppvarmingen, men faktisk gjøre prosessen lønnsom? At landets største arbeidsgiver ville tjene sine penger på å binde karbon i algefarmer langs kysten vår?

Veien fram mot dagens klimaregime har ikke vært enkel, brolagt som den er med mislykte prosjekter som kjøp og salg av klimakvoter, dumping av jern i havet og pumping av svoveldioksid  i atmosfæren. Men vi klarte det, takket være internasjonalt samarbeid og en satsing på teknologi uten sidestykke i historien. Vi klarte det fordi vi mennesker er bedre og mer oppfinnsomme enn vi selv tror.

Slik vi var det da tre hundre tusen emigrerte nordmenn begynte å vende hjem for ti år siden, fulgt av en halv million spanjoler. Alle var de drevet på flukt av tørken som hadde gjort forholdene ulevelige i landene rundt Middelhavet. Alle trengte de vår hjelp, og jeg er stolt av å si at de aller, aller fleste fikk det. Ikke så raskt og effektivt som vi kunne ha håpet på, det skal innrømmes.

Vi kan og skal aldri glemme bildene fra flyktningeleiren utenfor Lillestrøm vinteren -43, da en kvart million mennesker var trengt sammen under forhold ingen bør tåle her til lands. Men vi klarte brasene den gangen også, fordi hver og en av oss stilte opp. Vi åpnet våre hjem og våre hjerter, og fant løsninger på problemene. Fordi vi nordmenn er bedre og mer oppfinnsomme enn vi selv tror.

Vi kan alle være enige om at menneskeheten det siste halve århundret har trengt de store tenkerne og anførerne, ledende lys som Barack Obama, Chang Lee og Emmanuel Goldstein. Men om dette århundret har lært oss noe, er det hvor viktig enkeltmennesket er blitt. Vi har fått teknologi og kunnskap som våre forfedre knapt kunne forestille seg, og kunnskap er makt, for hver og en av oss.

En av de utallige flyktningene som led seg gjennom vinteren -43 i søkkvåte telt utenfor Lillestrøm, var Mario Fernandez. Mario var vinbonde i Andalucia i Spania, men måtte flykte hit med hele familien da området de bodde i ble så hardt rammet av tørke at USE erklærte det som ubeboelig for mennesker. Mens han satt i flyktningeleiren, begynte Mario å forberede seg på sin fremtidige suksess i Norge.

I tillegg til de obligatoriske nevrokursene i norsk, historie og samfunnsfag, søkte han opp data om geografi, jordsmonn og klima i hele landet. Han tok ibruk AIGovs borgerressurser, bygde matematiske modeller og laget prognoser som viste at klimaet i Østfold egnet seg aller best for dyrking av vindruer i kommersiell skala.

Da Marios familie var prosessert gjennom systemet, kjøpte de det nedlagte småbruket Knausemoen noen mil fra Halden, og plantet genmodifiserte vinranker på jord som hadde ligget brakk i mange år. I høst lanserte de hvitvinen Casa Knaus, til strålende omtale fra vinanmeldere i inn- og utland. Vinen ble servert til regjeringens julemiddag, og Mario var selv til stede for å skjenke i kongefamiliens glass.

Historier som Marios finnes det mange av i Norge idag, og regjeringen og USE-parlamentet arbeider for at det skal bli enda flere. De er viktige å ha med seg, som en påminnelse om at utfordringer kan snus til muligheter. Jeg snakket nylig med Mario Fernandez, og ble slått av hvor lite bitter han var.

“Fortiden er fortiden, det er fremtiden som teller,” fortalte han meg. Det er kloke ord å ha med seg, på vei inn i annen halvdel av et århundre som domineres av problemer skapt av generasjonene før oss.

På vegne av regjeringen og AIGov 3.2 sender jeg en hilsen til kongefamilien, og til alle dem som gjør en innsats for Norge og USE i utlandet, spesielt remote-bataljonen i Waziristan og de fredsbevarende flåtestyrkene i Nordøstpassasjen.

Et riktig godt nytt år til alle nordmenn i inn- og utland. Og spesielt til alle våre nye og spansktalende landsmenn: ¡Feliz Año Nuevo!

Insha’Allah.

[Borgerforum er åpent for dine reaksjoner på talen frem til 10. januar 2050.]

De 10 mest profetiske science fiction-filmene gjennom tidene

Popular Mechanics har laget en liste der de rangerer science fiction-filmer etter hvor godt de traff i sine skildringer av fremtiden. Det ser ikke ut til at man har tatt høyde for at regissører og forfattere ikke nødvendigvis leker spåmenn når de skildrer framtiden – kunstnere av Stanley Kubricks format er ofte vel så opptatt av å bruke fremtiden som et utgangspunkt for å si noe viktig om vår egen tid. Likevel er det mye interessant å lese på listen over fulltreffere, skivebommer og uavklarte spådommer.

Kubricks 2001: A Space Odyssey er et godt eksempel i så måte: manuskriptet ble skrevet i samarbeid med forfatteren Arthur C. Clarke, som var ingeniør og kjent for å vektlegge realisme i fremtidsskildringene sine. Filmen virker ekstremt realistisk, og ifølge Clarke var konseptstudier utført av NASA en del av grunnlaget for manuskriptet og spesialeffektene. Ved å inkludere et årstall i tittelen, har Kubrick og Clarke gjort det ekstra enkelt å sammenligne science fiction-virkeligheten med det som faktisk skjedde:

  • Handlingen tar utgangspunkt i at vi oppdager tegn på en fremmed sivilisasjon. I slippåret 1968 hadde man lett etter signaler fra fremmede intelligenser i flere år. Letingen ga ikke resultat før 2001 (og har ennå ikke gjort det), men det kunne utvilsomt ha hendt.
  • En av hovedpersonene er den intelligente datamaskinenHAL 9000. Kunstig intelligens ble lenge sett på som et nærmest uunngåelig resultat av datautviklingen – jo større og kraftigere maskinene ble, desto smartere ville de bli. Nå vet vi at kunstig intelligens er uhyre vanskelig å få til.
  • Månebasen som dukker opp i begynnelsen av filmen kunne ha eksistert, dersom NASA hadde kunnet videreføre Apollo-programmet. I 1968 virket det ikke urimelig, men fire år etter var det åpenbart at USAs myndigheter så på Apollo som et “flag and footprints”-prosjekt.
  • Det meste av filmen er en skildring av en romferd til Jupiter. Ikke utenkelig i det optimistiske 1968, men fullstendig urealistisk idag. Atomrakettmotorene som kreves, har aldri kommet lengre enn til et tidlig utviklingsstadium.
  • Romflyet som frakter passasjerer opp til romstasjonen i begynnelsen av filmen var under planlegging da filmen ble laget, og har vært under planlegging siden den gang. Det kunne ha eksistert i 2001, dersom pengene og interessen hadde vært der.
  • Videotelefonen som brukes i filmen fantes i 2001, og finnes i høyeste grad idag (jeg skyper jevnlig). Men utbredt er det ikke, hvilket hovedsaklig skyldes at folk ikke ønsker å se på den de snakker med.
  • Stemmegjenkjenning brukes i en scene i filmen. Selv om den spesifikke teknologien ikke er blitt en suksess, er biometrisk identifikasjon blitt stadig viktigere. Jeg kan logge meg på PCen, åpne døra til inn til bankboksen og gå ombord i et fly ved hjelp av pekefingerskanning.

Resten av Popular Mechanics liste inkluderer filmer som Soylent Green, 1Blade Runner og Minority Report. Alle sammen svært severdige, og utmerkede utgangspunkter for drøfting av spørsmål om fabulering kontra genuine forsøk på å forutse fremtiden.

Maskiner med omsorg for mennesker og miljø

I en tid da fokus er på “Storebror ser deg”-samfunnet, hvor datamaskiner først og fremst ses på som middel for kontroll og overvåking av menneskene, har også fiksjonsforfattere vært flinke til å mate offentligheten med fremtidsdystopier. Da kan det være nyttig å hente fram alternative visjoner, som diktet All Watched over by Machines of Loving Grace. Her skriver forfatteren Richard Brautigan om en fremtid der maskinene oppfører seg som storebrødre helst bør gjøre, og tar vare på dem som er mindre og svakere:

I like to think
(right now, please!)
of a cybernetic forest
filled with pines and electronics
where deer stroll peacefully
past computers
as if they were flowers
with spinning blossoms.

Dagens kontrafaktiske: Slik stoppet nettet Hitler

Via Dagbladet fant jeg nyheten om at Nobelprisvinneren i litteratur, Jean-Marie Gustave Le Clézio, har uttalt at nettet kunne ha stoppet Hitler om det hadde eksistert på hans tid. Med tanke på at fjorårets vinner sluttet seg til den endeløse rekken av papirforfattere som beklager seg over nettet, er det forfriskende å høre slikt fra en skribent i verdensklasse:

Hvem vet? Hvis internett hadde eksistert den gang, er det ikke sikkert Hitler ville ha lyktes med sin kriminelle plan. Latterliggjøring kunne ha hindret den fra å se dagens lys.

The Independent peker på at sitatet gjør liten ære på kjernebudskapet i Le Clezios Nobeltale, og lister opp årsaker til at internett umulig kunne ha fungert undergravende (porno, blablabla). Som nettentusiast og interessert i kontrafaktisk historie syns jeg imidlertid tanken er fascinerende. Hvordan ville situasjonen ha sett ut, om noe som tilsvarer vårt internett hadde vært tilgjengelig i 1925, da Hitler nettopp var ute av Landsberg fengsel, utga første bind av Mein Kampf og var i full gang med å gjenreise det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (NSDAP)?

Kontrafaktisk historie er mer enn et artig utgangspunkt for science ficion-historier om hva som kunne ha skjedd om Hitler vant krigen. Det er en historiografisk metode som har vært brukt av historikere som Øystein Sørensen og Niall Ferguson: ved å se på alternativene til hva som faktisk skjedde, kan historikere lære mye om hvordan faget selv håndterer drivkrefter i historien. Kontrafaktisk historie kan også ses på som scenariebygging i revers, og har de samme kravene til presisjon som scenarier.

De skal for eksempel holde seg innenfor rammene av kjente naturlover, og det vi vet om historie, økonomi, demografi og teknologi. Så la oss ta det første først: ville det i det hele tatt ha vært mulig å bygge en internett-aktig struktur for over 80 år siden? Tom Standages utmerkede The Victorian Internet gir et hint om at det mentale, sosiale og økonomiske grunnlaget var tilstede. I 1925 var telegrafen en gammel teknologi, som forlengst hadde demonstrert verdien av å binde kontinentene sammen. Det er det viktigste utgangspunktet for det kontrafaktiske scenariet som følger, sammen med kunnskapen om at mye av teknologien vi regner som moderne, har gamle røtter.

- – -

Bakgrunnen for den Personlige Telegrafen

Etter omfattende investeringer i kabling under Den store krigen (1914-1916) fantes den nødvendige infrastrukturen da den første Personlige Telegrafen ble lansert i USA i 1923. PTen, som den raskt ble forkortet til, besto av sammenkoblete analytiske maskiner fra det amerikanske selskapet IBM. Selskapet var det første som klarte å bygge en vellykket kommersiell utgave av Charles Babbages opprinnelige Analytical Engine, som ble fullført i 1875 og tatt i bruk av det britiske forsvarsdepartementet i årene som fulgte.

Den første utgaven av PTen besto av et tastatur, en sylinder hvor 24 roterende hjul med tall og bokstaver kunne vise fram tekst og selve den analytiske prosessoren, som besto av ti tusen ørsmå tannhjul, stenger og andre mekaniske komponenter. (En interessant digresjon: etterspørselen etter smøreolje av høyeste kvalitet som ble skapt av PTen, regnes som hovedårsaken til at verdens hvalstammer på det nærmeste var utryddet i 1940).

Tastaturet inneholdt alfabetets bokstaver, tall og andre tegnsymboler, i tillegg til mer enn hundre spesialtaster. Hver spesialtast utløste en spesifikk sekvens av handlinger i prosessoren, eller såkalte kommandolister. For eksempel kunne man trykke på en tast merket med et symbol som forestilte en liten telegrafnøkkel for å sende en beskjed til en venn. Kombinerte man telegrafnøkkeltasten med tasten som viste to ansikter, kunne man sende samme beskjed til flere venner.

IBM lanserte opprinnelig PTen med slagordet “Telegrafi – ikke bare for de store anledningene”, men da maskinen vant allmenn utbredelse oppdaget viste det seg raskt at brukerne fant andre bruksområder enn å sende billige tekstmeldinger til venner og slektninger. Et eksempel var de mange “teletorgene” som spratt opp som paddehatter. Dette var diskusjonslister hvor folk med felles interesser kunne melde seg på, og kommunisere med alle andre på listen via telegrafmeldinger. Et annet var “televisene”, nyhetstjenester som sendte ut jevnlige bulletiner til abonnenter.

Den store interessen for slike tjenester ble drivkraften bak det neste spranget: å erstatte bokstavsylinderen med et apparat som ble funnet opp av Philo Farnsworth i 1928. Farnsworths elektroniske skjerm var basert på katoderøret, og kunne projisere insformasjon sendt via PTen som ensfargete bilder. Det ble utgangspunktet for neste generasjon av maskiner fra IBM, som ble lansert i 1935 under navnet PT-AT, der AT er en forkortelse for “Advanced Telescreen”.

AM-boomen og tysk politikk

Utvikling av analytiske maskiner (forkortet AM) og kommandolister var lenge begrenset til USA og det britiske imperiet, og folk flest ble ikke oppmerksomme på teknologien før AMene ble utslagsgivende i Den store krigen. Det er bred enighet om at britenes store forsprang innen analytisk basert logistikkhåndtering og strategisk planlegging var den direkte årsaken til at de alliertes avgjørende Somme-offensiv ble en suksess. Dette avspeilet seg også i kapitulasjonsforhandlingene i Strasbourg i 1917, hvor et av hovedpunktene var et generelt forbud mot utvikling av analytisk teknologi i Tyskland og Østerrike-Ungarn.

Resultatet var at den tyske økonomien ikke kunne nyte godt av “AM-boomen” som fulgte etter krigen. Frankrike og Russland (hvor et forsøk på revolusjon ble slått ned med bistand fra britiske, AM-støttede styrker) hev seg på bølgen, med den følge at Tyskland ble liggende som en teknologisk bakevje midt i Europa. Misnøyen ulmet, og det politiske klimaet var gunstig for ekstremister. Et av partiene som dro nytte av dette var NSDAP, som ble ledet av den karismatiske Adolf Hitler.

Image:Bundesarchiv Bild 119-0289, München, Hitler bei Einweihung "Braunes Haus".jpg

Hitler var veteran fra Den store krigen, og gjorde kampen mot det han kalte “den internasjonale jødedommen” til sin fanesak. Han argumenterte med at Tyskland hadde fått for dårlige vilkår etter kapitulasjonen, og la mye av skylden for nederlaget på “plutokrater og sionistiske regnemaskiner”. Etter et mislykket kuppforsøk ble Hitler fengslet, og NSDAP stagnerte.

Hitler satt fremdeles i fengsel da forbudet mot analytiske maskiner i Tyskland ble opphevet, og landet gjennomførte sitt store “teknologiske bukkehopp”. Som så mange andre land i samme situasjon gikk landet nærmest rett fra regnemaskiner til IBMs Personlige Telegraf, som ble lansert med brask og bram i Europa i 1924. PTen var i første omgang myntet på næringslivet og velstående middelklassefamilier, men også i det politiske miljøet skjønte mange verdien av å kunne holde kontakten med store grupper av tilhengere samtidig. I 1926 arrangerte Sosialdemokratene sin første demonstrasjon via PT-meldinger.

Det eneste vesentlige unntaket var NSDAP. I ettertid virker det ubegripelig at et kommunikasjonstalent av Adolf Hitlers kaliber ikke så verdien av PTen. Historikere har to hovedhypoteser: Hitler kan virkelig ha trodd på sine egne uttalelser om PTen som en “avskyelig jødisk oppfinnelse”, eller han følte seg ukomfortabel med et medium som baserer seg på toveis kommunikasjon. Folket skulle lytte andektig til Føreren, ikke svare frekt tilbake.

“Bartemannen” og valget i 1930

Hvorom alt er, kom avgjørelsen til å koste ham dyrt. Etter valget i 1928, der partiet bare fikk 2,6 % av stemmene, begynte Hitlers meteoraktige ferd mot toppen av tysk politikk. Den lange boomen i verdensøkonomien var over, og de dårlige økonomiske tidene i Tyskland ga NSDAP god drahjelp. Mye tyder på at partiet kunne ha fått mellom 20 og 30 % av stemmene i 1930, om ikke det hadde vært for virkningene av PTen.

På dette tidspunktet så tyskere flest på Hitler med skrekkblandet fryd: selv om budskapet var skremmende, var mannens teatralske fremtoning også “Gefundenes Fressen” for vitsemakere. Rundt 1926 begynte de første vitsene om den illsinte “Bartemannen” å gå sin seiersgang på PT-nettverket. Det ble opprettet egne Bartemann-teletorg, og derfra spredte vitsene seg til aviser og radiostasjoner. Hitlers forsøk på motangrep avfødte bare nye vitser, og ga ham etterhvert tilnavnet “den humørløse”.

Vitsene i seg selv hadde neppe vært nok til å stoppe NSDAPs fremmarsj. Men opplysningene som dukket opp på det største Bartemann-teletorget 1929 kom til å bli avgjørende. Det begynte med en vits som omtalte Ernst Röhm som homofil. Den ble raskt fulgt av flere, og deretter av innlegg fra folk som hevdet å ha sikker informasjon om at en av partiets frontfigurer og veteraner levde stikk i strid med partiets prinsipper.

NSDAP svarte med en rasende motkampanje, og klarte å true flere av Tysklands største aviser til å la være å trykke opplysningene. Men skaden var allerede skjedd: de som ikke hadde tilgang til PT, hørte Röhm-vitsene av venner og kolleger. Bartemann-torgene flommet over av beskyldninger om seksuelle utskeielser, korrupsjon og andre kriminelle handlinger i miljøet rundt Hitler. Spikeren i kisten ble vitsen “Bartemannens jul”, som avslørte at Hitler hadde et mildest talt besynderlig forhold sin niese Geli Raubal.

Man har aldri klart å avdekke kilden til vitsen, da den ble sendt fra en offentlig PT-terminal i et bibliotek. Men sikkert er det at summen av denne opplysningen og de andre som fremkom via PT-nettverket, endret valgkampens gang. Hitler ble ikke bare latterliggjort, men håndterte situasjonen på en slik måte at publikums verste mistanker ble bekreftet: man hadde å gjøre med en ustabil mann som lå langt fra den tyske normalen.

NSDAP fikk 7 % av stemmene i valget, og ble i årene som fulgte holdt utenfor storkoalisjonene som styrte Tyskland gjennom den store krisen. Hitler trakk seg fra politikken i 1935 (mange mener at sammenfallet med lanseringen av den bildebaserte PT-AT ikke var tilfeldig), flyttet tilbake til Østerrike og livnærte seg resten av sine dager med å male visjonære bilder av et tenkt “Stor-Germania”. Bartemannen gikk raskt i glemmeboken, i den grad at Charlie Chaplin få år etter tapte store summer på en komedie om en hissig diktator med bart.

ABC Nyheter skriver om Atlantropa

Under tittelen Ville skape europeisk superkontinent skriver ABC Nyheter om “Atlantropa”-prosjektet som jeg tidligere har omtalt i denne bloggen. Journalisten gir mer bakgrunnsinformasjon og stiller interessante spørsmål til undertegnede, om bl.a. hva konsekvensene ville ha blitt av å demme opp Middelhavet, slik prosjektet gikk ut på. Kortversjon: ikke gode. :-)