Arkiv for Scenarier

11 teknologier som neppe blir allemannseie

“Nei, vi vanlige mennesker kan neppe regne med å kunne reise til månen før i år 2000″ sa Erik Tandberg til NRK i 1967. Vi er nå 15 år etter det forgjettede tusenårsskiftet, og ikke bare er det ingen vanlige mennesker som reiser til Månen. Det er ingen mennesker på vei til eller på Månen i skrivende stund, punktum finale. Kanskje, kanskje vil vi i løpet av de neste par tiårene se utfall mot Månen fra kineserne eller kommersielle aktører, men for alle praktiske formål er måneferder et avsluttet kapittel.

Med tanke på hvor mye innsiktsfullt Tandberg har sagt i norske medier i snart en mannsalder, er dette ikke blant hans mest treffsikre uttalelser. På den annen side: Godeste Tandberg er i godt selskap. Meget godt selskap. Omtrent alle som regelmessig uttaler seg om fremtiden har kommet med tilsvarende utsagn, jeg har selv gjort det oftere enn jeg klarer å holde telling på. Fordi denne typen feilspådommer dukker opp så ofte og former mediebildet av fremtiden i så stor grad, er det interessant å se litt nærmere på dem.

Hvorfor går det galt, og hva kan vi lære av det? Vel, for det første: Spådommer om at vanlige folk i fremtiden ville reise til Månen ble ikke sett på som eksentriske soloutspill den gangen. Tandberg representerte et ganske bredt konsensus om at Apollo var starten på en mer storstilt kolonisering av Månen og rommet forøvrig. Det kommer f.eks. tydelig til uttrykk i filmen “2001 – en romodyssé”, som ble til på denne tiden.

I filmens år 2001, som regissør Stanley Kubrick skapte sammen med den svært realitetsorienterte science fiction-forfatteren og ingeniøren Arthur C. Clarke, myldrer det av mennesker i store baser på Månen. Romfergen, som erstattet Apollo-fartøyene noen år senere, ble solgt inn til det amerikanske folk som en “rom-buss” som i relativt nær fremtid ville kunne ta vanlige folk med opp i rommet.

vlcsnap-2012-10-01-15h05m25s182

Den gigantiske månebasen fra “2001 – en romodyssé”

Dette er heller ikke et eksempel på “hyping”, der teknologi hauses opp av produsenter og andre som har økonomisk interesse av det. Tandberg hadde intet å tjene på å uttale at måneferder ble tilgjengelige for massene i fremtiden. Og dette handler definitivt ikke om høyttenkning med manglende grunnlag i vitenskapen. Å påstå at vi i 2000 ville reise i tidsmaskiner ville ha vært spekulativ science fiction. Å si at mange kan dra til Månen var ekstrapolering fra kjent teknologi.

Det anføres ofte sosiale eller politiske argumenter for å forklare hvorfor denne teknologiske utviklingen stoppet opp. At vi ikke lenger har viljen til den slags stordåder, at vi trenger en konkurrent lik Sovjetunionen for å lykkes og at blikket vårt nå er rettet mot de små skjermene vi har i hendene snarere enn himmelen over oss. Men dette resonnementet forutsetter at teknologien ikke har lykkes med å nå folk flest, og at vi derfor fremdeles er avhengig av en egen stemning eller en spesiell politisk situasjon som får staten til å påta seg kostnadene.

Saken er at teknologi som lykkes ikke er avhengige av slike faktorer. Ta moderne passasjerflytransport, for eksempel. Den oppsto omtrent samtidig med Apollo-prosjektet, og det fremste symbolet på billige flyreiser for folk flest – Boeing 737 – gjennomførte jomfruturen samme år som Tandberg kom med sin spådom. En 737 er vel så teknisk avansert som en moderne bærerakett. Men der 737 frakter hundretusener av passasjerer over hele kloden hver eneste dag, går det måneder mellom hver gang arbeidshesten i romprogrammet, russiske Sojuz (første bemannede ferd i… 1967) frakter et par-tre kosmonauter opp i rommet.

 

SAS_B737-600_LN-RPA_Schiphol_6122006

SAS B737-600 LN-RPA Schiphol 6122006 by Bastiaan

Forskjellen på de to er at jetpassasjerflyet er en skalerbar teknologi, en som har potensiale til å vokse og spre seg ut til alt folket. Fra å ha vært en tilbud for bemidlede i det rike Vesten, har jettransport gått til å bli tilgjengelig for alle medlemmer av den globale middelklassen. Ditto for godstransport: Selv om fly bare frakter 10% av verdens varer regnet i volum, frakter de 30% av verdien. Uten flytransport hadde vår globaliserte just-in-time-økonomi vært helt utenkelig, selvsagt.

 

ijerph-08-03777f3-1024

Skalerbarhet i praksis: Flybåren passasjer- og godstrafikk 1950-2010

Gjenbrukbarhet
Jetflyets skalerbarhet hviler på to teknologiske faktorer, som hver har gjort det mulig å bygge lønnsomme forretningsmodeller. Den første og viktigste er gjenbrukbarhet. Et passasjerfly flyr tusenvis av ganger før det trengs større overhalinger (i USA må en 737 spesialbehandles mot dekompresjonsproblemer etter 60 000 flighter). Man trenger bakkemannskap for å holde flyet i luften, men så lenge det ikke får tekniske problemer er det en begrenset gruppe ansatte som arbeider med hvert fly den korte stunden det står på bakken.

En typisk bærerakett, som koster omtrent det samme som en moderne 737 (50 – 100 millioner dollar), kan bare brukes én gang. Det kreves et omfattende støtteapparat bestående av hundrevis av ansatte som arbeider i uker på forhånd, for å forberede én eneste oppskytning. Resultatet avspeiler seg i billettprisen, som per idag er 50 millioner dollar per sete for astronauter til lav jordbane med Sojuz. Prisen for gods er også stiv, jfr denne listen over kilopriser med ulike bæreraketter: Falcon 9 $4109, DNEPR $3784, Ariane 5 $10 476, Delta IV $13 072.

I skrivende stund forsøker Tesla-gründer Elon Musk å gjøre noe med dette. Hans selskap SpaceX, som bygger Falcon 9-raketten fra listen over, utvikler en gjenbrukbar versjon av samme rakett. Det er første gang i historien at noen forsøker seg på noe slikt (USAs romferge var delvis gjenbrukbar, men baserte seg på en teknologi som nå er forlatt), og ideen er like enkel som den er elegant: istedenfor å la det første trinnet i bæreraketten falle ned til Jorden og brenne opp i atmosfæren etter bruk, lar man det være litt brennstoff igjen som gjør at raketten kan bremse opp, falle kontrollert ned til bakken igjen og lande vertikalt på en plattform.

spacex-reusable

Ferdsprofilen til SpaceX’ gjenbrukbare Falcon 9 (klikk for større)

SpaceX er nå godt i gang med å teste ut konseptet, men det er verdt å merke seg at ingen snakker gjenbrukbarhet i 737-forstand. Om SpaceX lykkes vil dette innebære at førstetrinnet etter grundige kontroller kan skytes opp igjen en håndfull ganger. Turnaround-tiden, tidsrommet fra landing til ny oppskytning, vil fremdeles regnes i uker istedenfor minutter som for passasjerfly. Musk mener han kan senke kostnaden per kilo til rommet med 90%, men det er usikkert om en slik rakett vil godkjennes for bemannede ferder. Og om så er blir virkningen at prisen til lav jordbane går fra 50 til 5 millioner dollar per passasjer.

Sikkerhet
Den andre avgjørende forutsetningen for skalerbarhet i passasjertransport er sikkerhet. Jetflytransport har vist seg å være en ekstremt trygg transportform, i skarp og tragisk kontrast til bemannede romferder. Av romfergens 132 ferder endte to med tap av alt mannskap, mens to av over 100 Sojuz-ferder har endt i katastrofe. For å sette dette i perspektiv: Dagen da dette skrives er det 420 flyavganger fra Oslo Lufthavn ifølge Avinor. Hvis flysikkerhet var som romsikkerhet, ville seks til åtte av de daglige avgangene krasje. Med svært forutsigbare konsekvenser for passasjertrafikken.

Antares-Explosion-Video

“a barely controlled explosion” – og altfor ofte ikke det en gang

Spørsmålet er om det er mulig å bedre sikkerheten i romfarten. Det kan argumenteres for at det allerede har skjedd. Siste ulykke med en Sojuz var for over 40 år siden, og man kommer aldri igjen til å bygge et passasjerfartøy lik romfergen, der astronautene ikke hadde noen fluktmuligheter hvis noe gikk galt under oppskytning. Men samtidig må vi alltid huske på dette sitatet fra tidligere NASA-sjef Aaron Cohen: “Let’s face it, space is a risky business. I always considered every launch a barely controlled explosion.”

Teknisk sett har Cohen rett. I motsetning til jetmotorer, som henter oksygenet sitt fra atmosfæren, må rakettmotorer få tilført alt oksygenet som skal forbrennes fra en tank. Brennstoff og oksydant må altså plasseres i umiddelbar nærhet av hverandre, i en konstruksjon som må være så lett som mulig for å gi maksimal nyttelast til rommet. Denne skjøre konstruksjonen blir så utsatt for voldsom vibrasjon, akselerasjon og påvirkning fra atmosfæren oppskytning. Etter oppholdet i det livsfiendlige verdensrommet, kommer gjeninntreden med hastigheter rundt 30 000 km/t, altså 40 ganger farten til et jetfly.

Poeng: Denne teknologien vil aldri kunne levere forutsigbarheten og sikkerheten passasjerer forventer når de reiser. Den vil aldri kunne skalere slik jetflyet gjorde det, og hvis stort passasjervolum er målet må det derfor helt nye løsninger til. Romheisen kan i teorien levere billig og trygg tilgang til rommet, men her har utviklingen stått på stedet hvil i en årrekke. Ingen har hittil klart å finne et passende materiale og en produksjonsteknikk for den minst 36 000 km lange kabelen som trengs for å hale og senke romkapsler opp og ned fra verdensrommet. Det er ikke sikkert at vi noensinne finner en lønnsom løsning.

Konklusjonen blir dermed enkel og (i mine øyne) brutal: Flere milliardærer vil nok følge i Dennis Titos fotspor og koste på seg en tur til lav jordbane i fremtiden, og kanskje til og med slå følge med Elon Musk til Mars. Men vanlige mennesker på tur til Månen? Definitivt ikke i 2050 – og neppe i 2100.

Andre potensielt ikke skalerbare teknologier
Prinsippet om skalerbarhet kan videreføres til andre felter av teknologien, selvsagt. I en tid som er preget av en ekstremt skalerbar teknologi (IT), og der behovet for innovasjon stadig oftere understrekes, er det ekstra viktig å minne om dette. Verden er full av oppfinnelser som fungerer flott på prototypstadiet eller i en nisje av økonomien, men som neppe vil prege vår hverdag i fremtiden.

Flygebilen. I og for seg er det intet som hindrer oss i å bygge et kjøretøy som også kan fly, men å få det til for en pris vanlige folk har råd til å betale skal bli en utfordring. Likevel er det for intet å regne mot det infrastrukturelle marerittet man står overfor når hundrevis av millioner av flygebiler suser inn mot storbyområdene våre hvor de skal ta av og lande mange ganger daglig, under alle slags værforhold. De av oss som har flyskrekk vil umiddelbart få sine bangeste anelser bekreftet igjen og igjen og igjen.

Hydrogenbilen. I prinsippet er hydrogendrevne kjøretøy, enten man bruker hydrogenet i brenselcelle eller i en motor, noe av det mest elegante man kan tenke seg. Man tager én ren komponent, kombinerer den med en annen ren komponent (atmosfærisk oksygen) og får en tredje – vann – som “avfallstoff”. I praksis er hydrogen dyrt å produsere av CO2-frie kilder og vil kreve en svært kostbar ombygging av brennstoff-infrastrukturen. Hydrogenbilens hovedproblem er likevel at elbilen har fått et så solid forsprang i kampen om å bli bensinbilens arvtaker. Elbilen har mange svakheter, men den er her nå og har en uhyre smart promotor i Elon Musk.

Super- eller hypersonisk passasjerflytransport. Riktignok viste Concorde at det var mulig å fly passasjerer med to ganger lydens hastighet. Men Concorde demonstrerte også hvor vanskelig det er å bygge og vedlikeholde et fly som flyr så fort at varmeutvidelse fra friksjon får skroget til å strekke seg tre desimeter. Den særegne konstruksjonen drev kostnadene i været, og flyet ble aldri noe mer enn et nisjeprodukt for rike. Med økende hastighet baller de tekniske problemene på seg, i den grad at vi etter femti år med forskning ikke er i nærheten av å mestre hypersonisk fart (over 5 ganger lydhastigheten). Om vi en dag lykkes, vil Concorde-faktoren gjøre det til et produkt for superrike og militære.

 

temperature

Temperatur var en hovedårsak til at Concorde ble et nisjeprodukt

Menneskelignende tjener-roboter. Nok en science fiction-favoritt, og et teknologisk konsept man har kommet ganske langt i utviklingen av i Japan, jamfør Hondas Asimo-robot. Men Asimo eksemplifiserer også hovedproblemet som må løses før humaniforme roboter blir vanlige: å gjøre roboten smart nok til at den kan operere helt på egen hånd i det komplekse miljøet mennesket ferds i. Vi kommer sikkert dit at slike roboter blir mulige, men på det tidspunktet vil de være utkonkurrert av billigere smarthus-teknologi. På den annen side kan det godt oppstå et marked for nisjeprodukter som sexboter, for eksempel.

Thoriumkraftverk og annen avansert kjernekraft. Selv om dette statistisk sett både er ren og trygg energi, har kjernekraftindustrien et imageproblem som ikke viser noen tegn til å dabbe av. Sjeldne, men spektakulære ulykker, høye kostnader og frykt for spredning av atomvåpen vil hindre kjernekraft i å skalere.

Fusjonskraft. Den ultimate stabile energikilde har vist seg å være veldig vanskelig å få til. Fysikken som trengs for å holde hundre millioner grader varmt glødende plasma samlet lenge nok til at atomene i plasmaet smelter sammen og lager energi er velkjent, men den samme fysikken forteller oss at plasma som hovedregel vil gjøre alt det kan for å unnslippe. Det skorter ikke på penger og teknologi. I dette øyeblikk pågår arbeidet med å bygge den internasjonale prøvereaktoren ITER, som så langt har kostet over 16 milliarder dollar. Lykkes ITER har vi kanskje kommersiell fusjonskraft om 50 år. Problemet er at man har sagt det i godt over 50 år nå. Det er meget mulig at man sier det samme om nye 50 år.

Fabrikker på skrivebordet. Utviklingen av 3D-printere går raskt fremover, med fallende priser og stadig flere materialer det kan printes med. Spørsmålet er ikke om 3D-printere vil være i bruk, men hvilken rolle de vil få. I prinsippet vil fremtidens 3D-printere kunne lage svært mye av det vi trenger i det daglige, fra kniver og kopper til elektronikk og skruer. I praksis vil dette bli en ny runde i den gamle kampen mellom fabrikken og landsbysmeden, industrialisert masseproduksjon versus lokal produksjon. Det er rimelig å anta at industrien også vil vinne neste runde, dels fordi storskala generelt slår småskala på pris og effektivitet, men kanskje særlig fordi kunden slipper å gjøre noe som helst. Convenience is king.

 

New_crops-Chicago_urban_farm

Bybruk på taket av en bygning i Chicago (kilde: Wikipedia)

Bybruk eller “urban agriculture” havner i samme kategori av noenlunde samme grunn. Bybruk vil nødvendigvis måtte drive i liten skala på eller i lokaler som ofte krever store investeringer, og de konkurrerer med en industri som med 10 000 år gamle røtter. Så selv om dagens prøveprosjekter kan utvikle seg til å bli en attraktiv nisjekategori for storbyenes matbevisste middelklasse, vil mesteparten av maten folk flest spiser i fremtiden komme fra konvensjonelle kilder (dog med et økende innslag av genmodifiserte organismer).

CO2-absorberende klimateknologi. Mens det er relativt enkelt og billig å senke Jordas temperatur ved å dumpe svoveldioksid i den øvre atmosfæren, er det umåtelig mye mer krevende å redusere mengden CO2 i atmosfæren ved å absorbere det menneskeskapte overskuddet. Forsøkene som så langt er gjort med karbonfangst viser at det lar seg gjøre for punktkilder, men en generell reduksjon av dagens CO2-nivå til førindustrielt nivå krever tiltak i en enormt mye større skala. Ikke bare skal man fange opp og deponere de mer enn 30 milliarder tonn som slippes ut årlig, man skal også absorbere langt større volum “gammel” CO2. Hvem som skal betale for dette og hvor karbonet skal deponeres er politiske problemer som kommer i tillegg til de nærmest uoverstigelige tekniske. Vårt beste håp om en teknisk løsning ligger antagelig i David Keiths forslag om “Patient Geoengineering”. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Oculus Rift: Ikke klar til å ete TV levende (kilde: Wikipedia)

Avansert virtuell virkelighet. Virtuell virkelighet (Virtual Reality) ble opprinnelig lansert på 1990-tallet, før det forsvant og dukket opp igjen relativt nylig. Teknologien som utvikles av selskaper som Samsung og Oculus/Facebook er utvilsomt av en helt annen kvalitet enn førstegenerasjons-utstyret. Spørsmålet her er ikke om VR finner interessante applikasjoner innen f.eks. spill og forskning, men om det blir et produkt for folk flest. Om det blir slik Arthur C. Clarke sa det for mange tiår siden, at “Virtual Reality won’t merely replace TV, it will eat it alive.” Og der er jeg langt mer skeptisk. VR er ikke bare et mer komplekst produkt å bruke, det krever også en annen og langt dyrere produksjonsteknikk, er inkompatibelt med den enorme backlogen av visuelle medier produsert frem til nå, og er grunnleggende usosialt der TV er det motsatte.

 

Share/Bookmark

How I would plan and execute a drone attack on Norway in 2050: A scenario

Note: This scenario was written two years ago, and published by the Norwegian Air Force Academy in 2013. Inspired by the video below, recently released by the US Naval Research Office, I have decided to publish my scenario in this blog. The text is unaltered, save for a handfull of minor corrections. 

“The LOw-Cost Unmanned aerial vehicle Swarming Technology (LOCUST) is a prototype tube-launched UAV. The LOCUST program will make possible the launch of multiple swarming UAVs to autonomously overwhelm an adversary”

Introduction
What follows is a scenario of how a UAV attack might take place in the future. To clarify, a scenario is not a prediction but rather a description of one of many possible futures. A plausible story if you will, based on extrapolations of our current knowledge of science and technology, as well as demographic, political and economical trends that seem stable enough to have an influence on the year 2050.

In this scenario, I make several assumptions. Firstly, this is a future in which UAV technology and IT has co-evolved for decades, resulting in autonomous, semi-intelligent aircraft. Secondly, I assume that current population trends in Russia and Norway will continue for the foreseeable future, with grave consequences in the case of Russia. Thirdly, I assume that global warming is a fact which will change living conditions and influence international relations in the Arctic in 2050.

Deciding on the attack
It is the year 2050, and Siberia is the Wild East. The central government in Moscow, weakened by decades of falling population, corruption and separatism, has lost control over a huge expanse of its territory. What used to be the Siberian Federal District is now an independent region larger than the United States, with a population comparable to New York City.

Thanks to global warming Siberia is becoming more habitable and attractive to immigrants from East Asia, most notably China. They are drawn by the promise of virtual lawlessness and access to vast natural resources, and as a result a new form of government emerges in the region. From Novosibirsk to Vladivostok, Siberia is ruled by an alliance of Russian and Chinese criminal gangs and warlords – the Siberian Cartel.

Although not a nation state in our sense of the word, Siberia wants economic and diplomatic relations with the governments of neighbouring nations. Of special importance are the Northern Rim Countries or NORCs for short – nations that can claim sovereignty over Arctic waters. These include the US, Canada, Russia and Norway.

Siberia wants its share of the energy resources hiding beneath the remaining sea ice, but has so far had limited success in making the NORCs see its position. After having tried conventional avenues for several years, the leaders of the cartel conclude that a new strategy is necessary. In a series of secret meetings held in 2048, they decide to take action against the most vulnerable of the NORCs – Norway.

Norway in 2050 continues to be ranked among the world’s wealthiest, most stable societies, largely thanks to the fact that the oil age lasted for much longer than expected. It has a population of 7,5 million and a small but professional and well-equipped army and air force. Norway is a member of NATO, by now an aging but still functioning alliance.

The leaders of the Cartel know that they cannot defeat Norway in a conventional attack. But then, defeat is not their goal. What the Cartel is after is recognition as the de facto government of Siberia. It wants Norway’s support in gaining access to the oil and gas fields in the East Arctic Sea, as well as control over the eastern section of the North East passage, fast becoming a major shipping lane.

Norway still has close ties with Moscow, which discourages all communication with what it terms “criminal insurgents”. It is this fact that the Cartel wants to change. It wants to force Norway to accept the new reality in the North with a short, sharp and massive show of force.

The Black Cloud
The manner of attack is determined, as always, by demographics, geography and economics. Russia is an effective barrier to ground-based attacks from Siberia, and economics rule out a large-scale operation by sea. By a process of elimination the Cartel settles on an air strike.

In 2050 UAVs have evolved into a wide range of aircraft, from hypersonic strike craft to microdrones the size of an insect. However, what really separates modern drones from their distant ancestors in the early 21st century is their mental capacity. Larger drones are able to reason at a higher level than birds of prey, and often emulate bird behaviour when necessary.

This also includes inter-drone communication. In stark contrast to the early 21st century, when UAVs where heavyily dependent on a ground-based communications infrastructure, in 2050 most of the data exchange is between the various craft. The old vertical line of communication is now mainly horizontal.

This has given rise to one of the most feared sights of the age – the so-called “black cloud”, a flock consisting of thousands of drones reminiscent of the clouds of starlings that can still be observed in nature. The Black Cloud launched by the United States launched against Lagos, the capital of Nigeria during the West African conflict of 2047, is generally regarded as the text-book case.

On the morning of June 3rd 2047 more than ten thousand drones descended on Lagos. Within hours, all infrastructure was paralysed and the population was subjected to psychological warfare of unprecedented ferocity. This was accomplished with non-lethal weapons such as electromagnetic pulse beams, sound cannons, chemical irritants and – most notably – neuro-projectors.

The latter is the unintentional result of research done in the 2030s, when engineers were trying to develop the ultimate home entertainment system by stimulating the brain to generate sounds and images. But rather than seeing the latest action movie with eyes closed, most test subjects reacted to the projector with an overwhelming sense of fear.

This ruled it out as entertainment, but the research was quickly picked up by military contractors. In 2050 there are a range of weapons capable of influencing human emotions at a distance. They work best when the targets are at rest, and usually form the core of a class of weapons known as Sleep Deprivation Systems (SDS).

In Lagos in 2047, SDS drones carrying neuro-projectors effectively blanketed large parts of the city with fear. Combined with isolation, relentless noise, a horrible smell and no power for air conditioning, this made sleep impossible. After two days, the citizens of Lagos were exhausted. After five days, they were hallucinating and ready to do anything to get some peace and quiet.

So was the rebel government that was the real target of the Black Cloud, and it capitulated in short order. It this effect that the Siberian Cartel wants to create, for the very first time in an advanced economy.

Building the Cloud
To accomplish this, the Cartel needs thousands of drones. There are restrictions on on the sale of advanced military drones, but civilian craft are powerful enough to do the job with some modification. What the Cartel doesn’t know, it can outsource. What it can’t buy on the black market, it can build.

In 2050 robotic production lines and three dimensional printing technology has evolved to the point where anyone with the funds can erect a factory complex in a matter of weeks. Theses factories are modular, based on standard shipping containers. Depending on what you want to produce, you buy the modules you need and assemble them on site, LEGO style.

Space technology is used to gather and process raw materials for production. In the 2030s exploitation of the mineral resources of asteroids became commercially viable, and autonomous mining robots were developed to keep costs down. These systems turned out to be well suited for the harsh Siberian environment.

So although the Cartel started out with limited technical capacity, it is able able to assemble an industrial complex in the depth of the Siberian forest. Within half a year, the factories are churning out UAVs and weapons systems.

Preparing for the attack
For the next phases of the attack, surveillance and planning, the Cartel depends on a completely different technology. In 2050 what was once called Big Data has fully realized its potential. Decision Assistance Systems, software that can analyze complex data sets and advise humans, is now used in all walks of life.

This includes the preparation, planning and conduct of war. The Siberian Cartel does not have access to military grade software, and rely on a civilian system modified with the help of hackers with rogue state connections. With this, they can pinpoint targets using images from commercial satellites, and publicly available information such as government statistics and data from social media.

What remains when the software has done its work is to develop a plan of attack. The obvious target for a Black Cloud is Oslo. The capital city has not been subject to a military attack for more than a hundred years, and the distance to all global centers of unrest has created a sense of security which the Cartel wants to shatter.

But attacking Oslo instead of a closer target such as Kirkenes in the North East, does present the Cartel with logistical challenges. Large, commercial surveillance drones are able to stay aloft for weeks at a time and fly from their take off-points in Siberia, but the majority of smaller drones are short range and need refueling.

In the case of Lagos the Black Cloud launched by the United States was supported by two carrier groups in the Gulf of Guinea. The Cartel settles on a different approach, using modified civilian drone ships as stand-ins for military drone carriers. It determines that three ships are enough to carry the drones and the fuel necessary for the Black Cloud.

The Cartel is involved in commercial shipping in the North East passage. In early 2050, three large container ships carrying 5000 drones ranging in size from three meters in wing span to five centimeters, are being readied in a small harbor on the East Siberian Sea.

The ships also carry fuel enough for a week long campaign, launch and refueling systems, an autonomous command and control center as well as advanced communications equipment. Like so many commercial vessels at the time, the cargo ships are crewless.

This serves the dual purpose of making it easier to conceal the ships’ true origin – deniability is crucial to the Siberian strategy – and simplifying the Cloud’s attack algorithms. Every human-shaped object on the ground in Oslo will be regarded as a foe.

The Cartel strikes
Under normal circumstances, Norway’s Air Force is capable of defeating a Black Cloud. Consequently, the Cartel has to wait for a chance to strike while the armed forces are otherwise engaged – which they frequently are in this turbulent, conflicted age.

An opportunity presents itself in the fall of 2050, when civil war breaks out in Brazil and NATO is called upon for peace keeping operations. Norway pledges half of its aging F35s for air patrol duties. But when the situation in Brazil spirals out of control in October, NATO and Norway is pulled deeper into the conflict.

The government in Oslo decides to deploy the majority of the country’s drone force to Brazil, and the Cartel seizes the moment. Three ships set sail from Siberia, and reach Oslo on the morning of November 15th.

Hours later, a flotilla of stratospheric drones classified as research aircraft, unexpectedly deviate from their course along the Norwegian coast. When called by ground control, the drones reply with a message that implies a software glitch. This creates confusion on the ground, and the drones are allowed to cross Norwegian air space without being intercepted.

The drones reach Oslo in the late afternoon, at the peak of rush hour, and enter a circling pattern twenty-five kilometers above the city. Now, the three attack ships in Oslo harbour make their move. Shipping containers on deck fall apart and reveal stacks of drones that quickly unfold their wings and are hurled into the air on launch rails.

Within minutes, the skies above Oslo are buzzing with drones of all sizes. The public perception that this is some sort of advertising stunt is cut brutally short by the first volley of surgical strikes from the drones. All electrical power is shut down, and drones carrying EMP weapons disable electric cars at junctions across Oslo, creating city-wide gridlock.

Then, the EMP drones start taking out mobile communication towers and IT services. The often repeated claim that our increased dependency om IT makes us more vulnerable is now put to the test – and proven beyond a doubt. For the first time in a generation, the city goes dark, quiet and cold on this wintry November evening.

As this is happening, the Cloud broadcasts a message to receivers outside the radio-silenced city: “Do not attack us, or we will bombard Oslo.” Despite this, a squadron of F35s is dispatched from a joint Air Force base in western Sweden. But the planes are quickly pulled back when rocket fire from the Cloud reduces a bridge in central Oslo to rubble.

The government, which by now is as isolated and terrified as the population in general, orders a stand off while “further avenues of negotiation are explored”. There is only one problem: with whom do they negotiate?

Nobody claims responsibility for the attack. The drones bear no identifying marks. In fact, the first warning message is the only message ever received from the Black Cloud. While the attack is ongoing, Norwegian intelligence can only say with certainty that the stratospheric drones and base ships came from somewhere in the East.

This makes it difficult to predict the next move, and the city is taken completely by surprise when psychological warfare begins in full. Drones carrying neuro-projectors cruise above the city, leaving gloom behind them. In addition there are constant loud detonations, the air has a sickening smell, there is isolation and cold and darkness. Few people are able to sleep.

On the second day of the Cloud, the government strikes back. Special forces have walked into town during the night, and attack the base ships from the ground. But they are only able to take out one ship before being overwhelmed by a flock of pigeon-sized kamikaze drones.

In response, the Cloud fires warning shots at Parliament. After it has been evacuated, the building is leveled to the ground by rockets. From its new headquarters in the city of Hamar the government asks for a cease-fire, to which the Cloud responds with its standard message.

In reality, the government is left with two options. The first is to wait until the cloud runs out of fuel. This is deemed morally – and perhaps more importantly – politically unacceptable. The second is to take out all the drones in one strike. NATO offers to launch a counter-cloud, but the Prime minister deems the strategy to slow and risky, and agrees to a more radical approach suggested by the Americans.

Late in the night on the 18th of November 2050, a tactical nuclear weapon is launched from the US towards Oslo. Detonating high above the city, the weapon does no physical damage on the ground but instead delivers a powerful electromagnetic pulse. In the fraction of a second, the unprotected circuits of thousands of modified civilian drones are fried. Minutes later, the Black Cloud lies broken on the ground.

Aftermath
The same blast that neutralized the drones also destroyed the remaining electronic infrastructure in Oslo, effectively bombing the population back a century. Repairing and replacing all damaged equipment is astronomically expensive, and it takes a decade for economic activity in Oslo to return to the pre-Cloud level.

Although the Black Cloud is directly responsible for fewer than a hundred casualties, this is the most damaging attack on Norwegian soil since the Second World War. Of course, the people of Oslo want to know who did this, why it was done and why – if the enemy was defeated – they still feel like they are on the losing side.

The Siberian Cartel went to great efforts to hide their tracks, and therefore the government is unable (or unwilling, some say) to provide a clear answer. This fuels rumours about a cover up. Many point to the warming of Norwegian – Siberian relations from the mid 2050s onwards, which culminates in Norway being among the first countries to support the Siberian Republic’s membership in the United Nations in 2060.

A historian of note suggests that the Norwegian government may have been inspired by the strategy chosen by the Americans after the Cuban Missile Crisis. In 1963, the US withdrew its intermediate-range Jupiter missiles from Turkish soil, as the Soviet Union had demanded.

But President Kennedy agreed to this on the condition that it be kept a secret, to avoid the impression that the Soviets had benefitted from their actions. Only later was the real connection known. Likewise, the historian says, it is possible that Norway gave in to secret demands while maintaining a brave face.

The Prime minister disagrees strongly, and in an interview broadcast in 2061 she denies the accusations and states: “This is not the Cold War. We live in an age of openness, where back-room deals such as this are impossible to hide in the long run. Even if we wanted to, we just don’t work that way any more.”

I 2014 har New York Times forlatt internett… trodde man i 2005

For ni år siden ble det produsert en liten Flash-video som gjorde rundene i det som den gang gikk for å være sosiale medier (det vil si blogger som denne). Videoen het EPIC 2014, og var ment å være et visuelt scenario for mediebransjen i år 2014. EPIC 2014 var både smart tenkt og elegant regissert i all sin enkelhet, og derfor er den i høyeste grad severdig fremdeles. Har du ikke sett den før, så ta deg åtte minutter til å gjøre det nå.

EPIC

Ferdig? Da håper jeg du har tillatt deg å humre over blunderne som kommer som perler på en snor i denne videoen. Her sies det for eksempel at Microsoft kjøper Friendster i 2005 (det skjedde ikke, som kjent), at selskapet i 2007 lanserer den sosiale nyhetskanalen Newsbotster og at Google og Amazon i 2008 slår seg sammen til GoogleZon. Det ble aldri noen høyesterettssak om GoogleZons bruk av nyhetsstoff på nettet, virkelighetens New York Times ble en pionér på betalingsmur fremfor å trekke seg vekk fra nettet mens Amazon valgte å kjøpe avisen Washington Post fremfor å slå seg sammen med Google.

I rettferdighetens navn bør det pekes på at videoen også har noen fulltreffere. Det er jo faktisk blitt slik at omtrent alle bidrar på sitt vis til nyhetsbildet, at produsent-konsumentmodellen er erstattet av et levende, pustende medielandskap. Koblingen mellom etablerte og det vi nå kaller sosiale medier ble i høyeste grad virkelighet, selv om aktøren ble en annen enn den tenkte. Konklusjonen om at fokus flyttes fra “tunge” nyheter til lett stoff og trivia finner man mye støtte for på db.no og vg.no, for å si det slik. Og den overgripende tanken om EPIC, et system som automatisk skreddersyr medievirkeligheten for oss, kan meget vel bli virkelighet. Tenk “Big Data”.

Når det er sagt: Intet av dette betyr det grann for verdien av denne videoen. Da jeg så den første gang for 10 år siden, var jeg ikke et øyeblikk i tvil om at vi hadde å gjøre med et scenario, et bilde av en tenkt fremtid som først og fremst var ment å få oss til å reflektere over hva som lå foran oss. Det virkelige budskapet er ikke “Google kommer til å eie alt” men snarere: “Expect the unexpected.” Forvent det uventede, og forbered deg på store, teknologidrevne endringer i mediebransjen som vil handle mer lesernes forhold til innholdet enn hva slags medium det leses på.”

Det var i alle fall slik jeg tolket scenariet i sin tid, og det har vist seg å være til stor nytte i mitt arbeid. For eksempel: Da iPad ble lansert i april 2010, ble den av mange sett på som redningen for en tidsskrift- og avisbransje med synkende opplagstall. Som perler på en snor kom iPad-appene som skulle gi folk en “ny leseopplevelse” samtidig som den gamle abonnementsmodellen ble ivaretatt.

Jeg var grunnleggende skeptisk til optimismen den gangen. Ikke fordi jeg tvilte på at iPad ville selge bra (med iPhone-suksessen i ryggen og en ennå oppegående Steve Jobs bak roret i Apple var det nærmest gitt), men fordi alt jeg hadde sett i avisbransjen frem til da tydet på at GoogleZon-scenariet var på riktig spor. Endringene handlet ikke om hardware, men om programvare i samspill med brukervaner.

Leserne hadde vent seg til å finne innhold på tvers av innholdsleverandører og fysiske plattformer, så ideen om at de plutselig skulle snu og gå tilbake til å betale full pris for én kilde ga rett og slett ikke særlig mening. Det andre momentet mange pekte på i forbindelse med iPad-lanseringen var at lesere også var blitt vant til å dele innholdet sitt via sosiale medier. Facebook og Twitter var fremdeles relativt nye fenomener, men var allerede viktige kanaler for å spre pekere til innhold, deriblant nyhetsstoff.

Sosiale medier viste seg å være som skapt for virale spredning av og debatt rundt nyhetssaker. Det er en trend som bare har vokst i styrke frem til idag, da én tweet fra Erna Solberg kan utløse spaltemeter med kommentarer og x antall kalorier brent av på opphissede diskusjoner på og av nettet. Intet tyder på de teknologidrevne endringene i mediebransjen blir mindre i årene som kommer, og som Clay Shirky påpekte i en bloggposting forleden er det faktisk fra nå av vi virkelig vil se forandringer.

Screenshot 2014-08-28 at 11.59.50

 

Årsaken er å finne i grafen over, som viser hvordan nettet har spist opp store deler av det økonomiske grunnlaget for amerikansk presse, nemlig annonseinntektene. Resultatet er nedleggelser og oppsigelser over en lav sko. Også i Norge ser vi en tilsvarende tendens, tross momsfritak, statlige annonsestøtte og generell pressestøtte. Endringene har såvidt begynt.

 

 

Prekrim-scenariet etter Breivik og Snowden: holder det fremdeles?

For tre og et halvt år siden, 11. mai 2010, holdt jeg et scenariebasert foredrag i Oslo der mitt valgte tema var kriminalitetsbekjempelse via overvåkning. Scenariet, som jeg kalte “PreKrim-saken i et tiårsperspektiv” var – som seg hør og bør for scenarier – ikke ment å være en forutsigelse om fremtiden, men et bilde av en av mange mulige fremtider. Et grunnlag for debatt om man vil (og debatt ble det).

Når det er sagt kan det være interessant å sjekke scenarier opp mot virkeligheten etter en tid, for å få et hint om hvorvidt vi beveger oss i retning av den mulige fremtiden scenariet sklidrer. For noen uker siden ble jeg utfordret til å gjøre nettopp dette av Twitterbrukeren @apbordi, og nedenfor følger de viktigste punktene i scenariet holdt opp mot utviklingen siden 2010.

1. Dataprogrammet “Hercule”
“som kombinerer all relevant informasjon, fra omgangskrets og vareinnkjøp til lesevaner og bevegelsesmønster, og bruker kunstig intelligens til å bygge prognoser.”

Det jeg skriver om her er i praksis teknologien som nå går under fellesbetegnelsen “Big Data” (et så generisk uttrykk at det kommer til å forsvinne lenge, lenge før 2050, forøvrig). Tanken bak Big Data er å bruke avanserte algoritmer til å tråle gjennom store datasett for å hente ut informasjon som ikke er tilgjengelig med konvensjonelle metoder.

I praksis brukes slike metoder i dag, blant annet under navnet “Predictive Policing“. Denne metoden går ut på å bruke data fra mange ulike kilder til å “forutse” de mest sannsynlige åstedene for forbrytelser, og slik utnytte begrensede ressurser på en bedre måte. Metoden er blant annet brukt av politiet i Los Angeles.

2. Forutsigelse av forbrytelser på individnivå
“Den viktigste av disse er intensjonsprognosen, som er hjertet i PreKrims virksomhet. Den kan nå med 95-98 % sikkerhet forutsi hvorvidt et nytt lovbrudd vil bli begått av en gitt kriminell.”

Programvare som forutser individers sannsynlighet for å begå nye kriminelle handlinger er nå tatt i bruk i USA.

3. Terroristen er høyreekstremist/fascist
“Gundersen, 28 år og fra Lørenskog, var medlem av Pansergarden, en fascistgruppe med tette bånd til flere sentraleuropeiske regjeringer.”

Det krevde ikke noen Einstein for å forutse at en fremtidig norsk terrorist ville være en høyreekstrem ung nordmann. Vi har tidligere hatt problemer med høyreekstrem vold, og ved siden av islamistisk terror pekte det seg dermed ut som mest sannsynlig. Etnisk og separatistisk basert terror, som vi også har sett mye av i Europa, virker langt mindre trolig i Norge – selv i et 2050-perspektiv.

4. Anonymisering og kryptering gir økt oppmerksomhet fra overvåkerne
“En første viktig indikator på at han hadde alvorlige kriminelle hensikter var at han prøvde å beskytte seg med anonymiseringsprogramvare.”

Det har lenge vært antatt at privat bruk av kryptering kunne tiltrekke seg oppmerksomhet fra overvåkere. Edward Snowdens avsløring av NSAs satsing på å knekke kryptering og infiltrere anonymitetstjenesten TOR, bekreftet dette.

5. Analyse av motorikk og ganglag
“Ja, for Gundersen ble rett og slett tatt på ganglaget sitt, da han forsøkte å begi seg til fots fra Halmstad stasjon til en campingplass utenfor byen.”

Analyse av ganglag og annen kroppsmotorikk i overvåkingsøyemed er ennå ikke kommersialisert. Men det forskes på saken.

6. Fokus på personer som ikke sender ut data
“For eksempel kunder som ikke sender ut noen form for elektromagnetisk stråling i det hele tatt.”

Et avgjørende spor i jakten på bin Laden var det faktum at gjemmestedet hans i Abottabad ikke hadde elektronisk forbindelse med omverdenen. Det å aktivt unngå f.eks. sosiale medier kan bli sett på som dypt mistenkelig.

7. Bruk av kommersielle data i overvåkningsøyemed
“Systemer for å stanse nettpirater, forbedre søkemotorer, skape engasjerende nettsamfunn, gi en bedre handleopplevelse og generelt mer brukervennlige IT-løsninger har ofte vist seg å være de nyttigste våpnene i PreKrims arsenal.”

PRISM.

Brianlies

Bruken av fMRI-skanning som “løgndetektor” er omstrid, men forskningen pågår

8. Hjerneskanning i justisvesenet 
“Nevroskanningen av Gundersen ble igangsatt et par år før vi fikk de første kommersielle implantatene, som med så stort hell brukes til å lese av kriminelles tankestrøm i dag.”

Bak nyord som “neurolaw” og “neurocriminology” ligger det en omfattende (og hovedsaklig amerikansk) debatt om i hvilken grad hjerneskanningsteknologi og gentesting kan brukes til å forutsi kriminell atferd eller avsløre kriminelle i etterkant. Så langt er fMRI-hjerneskanning ikke tillatt brukt i amerikansk rett.

9. Folk flest godtar egentlig overvåkning
“Dessuten viste meningsmålingene og meningsytringene fra folk flest at nordmenn i dette spørsmålet var på PreKrims side.”

Selv om meningsmålinger viser at befolkningen i f.eks. USA er ganske likt delt i synet på NSAs masseovervåkning (slik nordmenn også var i synet på Datalagringsdirektivet), viser atferden i praksis at folk verken straffer selskapene som samarbeidet med NSA eller partiene som direkte eller indirekte støtter overvåkningen.

10. Kriminalitet som ikke følges opp, fører til et hardere syn på kriminalipolitikk
“Vi visste i stor grad hvem de kriminelle var og vi kjente det enorme skadeomfanget, men samtidig var vi så handlingslammet som samfunn at hele kategorier av forbrytelser var unndratt etterforskning.”

Debatten om romfolk og tigging eller papirløse asylsøkere som selger narkotika i Oslo sentrum viser hvor fort tyngdepunktet i en debatt kan flytte seg fra åpenhet og liberalitet til et ønske om “harde tak”.

11. Utviklingen av totalovervåkingssamfunnet
Det mest slående med Snowden-avsløringene de siste månedene er hvor langt vi er gått i retning av et masseovervåkningssamfunn. Amerikansk etterretning (og for alt vi vet også etterretningstjenestene til mindre vennligsinnede land) har kapasitet til å avlytte all slags kommunikasjon mellom vanlige borgere, tråle gjennom enorme mengder kommunikasjonsdata på én gang og antagelig lagre det aller meste av det.

Debatten om å tøyle NSAs overvåkning har i hovedsak handlet om amerikanere – ikke-amerikanere er helt rettsløse på dette området og vil fortsatt være det i overskuelig fremtid. Idag er det vanskelig å overskue de fulle konsekvensene av det vi nå vet, men skal man dømme etter responsen fra amerikanske myndigheter og den manglende responsen fra norske politikere, bør vi være forberedt på mer av det samme.

 __________________________________

Dette er mulig, men ennå ikke realisert (tror vi): 

1. Bruk av lesemønsteret i ebøker til å avsløre kriminell intensjon
“Analysen av lesemønsteret viste at Gundersen var storkonsument av høyreekstreme tekster, og gjerne dvelte ved avsnitt og setninger som beskrev konkrete voldshandlinger.”

Ebøker er like lette å overvåke som alt annet på nettet. Via synkronisering av sist leste sted, notater og understrekninger som er lagret i nettskyen kan kommersielle aktører som Amazon lære mye om lesernes atferd. Dette er også informasjon som kan være av interesse for etteretningstjenester.

Så nei: jeg vil ikke bli overrasket om det viser seg at f.eks. muslimske amerikanere som har vært på reise til suspekte deler av kloden og som kjøper Kindle-ebøker om kjemi og elektronikk, automatisk får sine leservaner overvåket i det stille.

2. Overvåkning via kommersielle mikrosensorer
“For eksempel ville han ikke ha kunnet gå inn i en butikk uten at sensorene som leter etter elektronikk å sende reklame til, ville ha reagert. Disse sensorene, som er ansvarlige for at dere alltid får en cornflakes-reklame når dere står foran cornflakes-pakka, er programmert til å varsle om alt utenfor normalen.”

Den eneste grunnen til at dette ikke er mulig, er at “The Internet of Things” ennå ikke er en praktisk realitet. Men det blir det sannsynligvis i løpet av et tiår eller to. Og butikkhyller som overvåker kundene er en realitet.

3. Billig og hurtig skanning av DNA-spor
“Problemet var at svensk politi allerede da var igang med det som nå er standard overalt i Europa, nemlig å screene det som fremdeles finnes av fysiske penger – som omtrent bare brukes av folk med noe å skjule – etter DNA-spor. Det ville kanskje gått noen dager ekstra, men en rutinemessig sjekk mot det internasjonale DNA-registeret ville utvilsomt ha avslørt ham.”

Det jobbes med saken.

4. Nevrologisk basert omskolering
“Hver uke ble Gundersens hjerne avlest, og man kunne konstatere at tankene kretset rundt kriminell virksomhet til tross for at han selv benektet dette på det sterkeste. Derfor ble forvaringen regelmessig forlenget, inntil omskolering og medisinering sørget for å snu den negative trenden.”

Forsøk på å endre folks grunnleggende tenkesett via f.eks. “hjernevasking” har stormaktene holdt på med svært lenge, visstnok uten hell så langt. Det betyr ikke at man ikke en dag vil finne en metode som fungerer.

__________________________________

Dette er ikke mulig:

“fra han satte seg på lyntoget til København”

Førde som fylkeshovedstad: Scenarieparadokset

Fremtidstenker Jamais Cascio har en glimrende posting om et av hovedproblemene med å arbeide med – og ikke minst forelese om – fremtiden: Jo sikrere og mer detaljert et fremtidsbilde er, desto større er sannsynligheten for at folk vil akseptere det og tro at det har nytteverd. Og jo sikrere og mer detaljert et fremtidsbilde er, desto mindre sannsynlig er det at det kommer til å inntreffe i virkeligheten.

Du kan være engasjerende eller du kan være presis, men du kan sjelden være begge deler samtidig. Hensikten med scenarier eller fremtidsbilder er å inspirere til ettertanke, debatt og handling, og da ligger det i sakens natur at man ikke kan være for generell. Hvor mye debatt og handling vil det egentlig komme ut av det ganske presise utsagnet “det neste tiåret vil være preget av økonomisk og politisk turbulens”, for eksempel?

Ekstra vanskelig blir det om man skal presentere scenarier i forelesninger. På de 30-45 minuttene man som regel får til rådighet blir det rett og slett ikke tid til å legge frem tre-fire ulike scenarier, slik man bør for å gi et riktigere bilde av hvordan scenarier fungerer. Jeg vet, for jeg prøvde å gjøre det tidlig i min karriere, og så av publikum at de veldig raskt datt av lasset. Det er vanskelig nok å forholde seg til vår egen virkelighet, om man ikke skal sette seg inn i tre-fire parallelle på under en time.

Førde – fremtidig fylkeshovedstad? (cc) ccpix

Hvilket bringer meg til Førde som fylkeshovedstad. For et par uker siden foreleste jeg på en konferanse for IT-folk i Balestrand i Sogn og Fjordane. Temaet var: “Sogn og Fjordane – 40 år på 40 minutter.” Tittelen alene forteller at tempoet ville bli heseblesende, og jeg valgte derfor et scenario som var tydelig og greit å gjenfortelle. Jeg gjorde det klart ved foredragets begynnelse at jeg kom til å fremlegge et bilde av fremtiden – ikke hva som faktisk ville skje, men noe som med en viss plausibilitet kunne skje.

Et av elementene i scenariet er at den bratte veksten i bruken av nettjenester får seg en knekk i 2021, etter en massiv lekkasje av sensitiv informasjon fra Facebook. Det var inspirert av arbeidet som ble gjort i Cisco-studien The Evolving Internet – A look ahead to 2025 by Cisco and the Monitor Group’s Global Business Network, som bl.a. viser hvordan hacking og nettkriminalitet kan undergrave nettet slik vi kjenner det idag. Jeg konstaterte på Twitter og i samtaler etterpå at mange merket seg utsagnet og reflekterte rundt det – og da var min hensikt oppnådd.

Litt senere i foredraget snakker jeg om hvordan demografiske trender som eldrebølge, innvandring og urbanisering vil påvirke fremtidsutsiktene til et fylke s0m Sogn og Fjordane. Intet spesielt med dette, jeg har selv blogget om det en rekke ganger. Men for å understreke hva konsekvensene kunne bli, gjorde jeg to grep jeg visste ville bli kontroversielle.

For det første sa jeg at fylkeskommunen kunne få en renessanse i et tenkt 2031, fordi mange kommuner vil være ute av stand til å møte de økende demografiske og teknologiske utfordringene vi står overfor. Vi vet alle hvor populær fylkeskommunen er rundt forbi, så reaksjonen var forutsigbar nok ikke spesielt positivt. Deretter antok jeg at Førde kunne bli fylkeshovedstad og sete for fylkespresidenten.

Hvorfor Førde? Jeg kunne ha sagt det er fordi Førde er en trivelig by (hvilket den er, det vet jeg av erfaring), eller fordi den er relativt stor og har en grei geografisk plassering. Men først og fremst valgte jeg å konkretisere med navn fordi jeg vet at det får publikum til å våkne. Du kan ikke stå i én kommune i Norge og hevde at noe spennende vil skje med en nabokommune, uten at folk tenner på alle plugger. Så også i dette tilfellet.

Poenget med Førde ble plukket opp i debatten etter foredraget, det ble nevnt på Twitter, ble visstnok gjenstand for hissig debatt på Facebook og var en større sak på NRKs lokale sending. Nok en gang ble hensikten oppnådd, i den forstand at jeg fikk diskusjon og refleksjon. Men Cascios paradoks er der like fullt: et såpass presist scenario som dette er lite sannsynlig, og kan fort binde folk til én versjon av fremtiden. Diskusjon og refleksjon av varig verdi ville kreve noe mer langvarig enn 40 minutter på en scene i Balestrand.

Ja, for det er altså ikke slik at jeg tror Førde faktisk blir fylkeshovedstad. OK, littegrann så. Neida. Sogndal eller Florø er like bra, seff. ;)

Norske utenkeligheter: 2031

Fremtidstenkeren Kevin Kelly, hvis blogg kan anbefales på det varmeste, har en interessant posting om nytteverdien av å tenke det utenkelige. Utgangspunktet var en diskusjon med musikeren og konseptkunstneren (og fremtidstenkeren) Brian Eno som handlet om hvor utenkelig mye av dagens tilværelse ville ha vært for folk i i den nære fortiden (Obama, Kina, Facebook, Wikileaks), og hvor lite flinke vi er til å forberede oss på slike situasjoner (jamfør begrepet “svarte svaner”).

Kellys og Enos tankeøvelse resulterte i en liste som ble publisert i Whole Earth Review i 1993, og som blant annet inneholder følgende forsøk på å bomme på fremtiden på interessant måter:

  • American education works. Revived by vouchers, a longer school year, private schools and for-profit schools, the majority of Americans (though not the most disadvantaged) get the best education in the world.
  • Japan is eclipsed by the Asian tigers. The success of Japan subverts itself: women rebel, the young drop out, the workers play, and the system declines.
  • It costs half a day’s pay to drive your car into the downtown area of a big city, and a day’s wages to park.
  • Sexual roles reverse: men wear makeup and are aggressively pursued and harassed by women in ill-fitting clothes.
  • Video phones inspire a new sexual revolution whereby everybody sits at home doing rude things electronically with everyone else. Productivity slumps; video screens get bigger and bigger.
  • Tanned skin is once again seen as the mark of peasantry. Sunblock-wearing becomes routine.
  • A new kind of holiday becomes popular: you are dropped by helicopter in an unknown place, with two weeks’ supply of food and water. You are assured that you will not see anyone else in this time. There is a panic button just in case.
  • The first Bio-Olympics, where athletes can have anything added to or subtracted from their bodies, take place in 2004.
  • After a steady increase in mean temperature, the Earth starts cooling off. Dire warnings are issued; no one pays any attention.
  • Manufacturers of underwear finally realize that men have different-sized balls.
  • The commonly held notion that it is correct to surround children with love, security and affection suffers a serious decline in credibility when it becomes apparent that kids reared thus are entirely unequipped for a world that is cruel, dangerous and insecure. Enlightened parents begin experimenting with new forms of toys: teddies with sharp teeth, building bricks with abrasive surfaces, mildly toxic crayons, unsafe play areas.

Her er det ikke overraskende mange usannsynligheter, men også ideer som minner om trekk ved dagens samfunn (jamfør det siste punktet, som nærmest perfekt matcher denne blodferske artikkelen i The Atlantic.) Øvelsen er både morsom og nyttig, så hvorfor ikke bruke den på vårt eget land i et 20-årsperspektiv? Her er ti forslag til utenkelige ting som kan ha hendt i Norge i 2031:

  • Vestlandet har revet seg løs fra det øvrige Norge og dannet en egen stat. Sammen med det selvstendige Skottland, Island og Grønland danner republikken Vestland en økonomisk samarbeidsorganisasjon.
  • Rest-Norge har utkjempet en krig med Russland om tilgangen til gass og olje i Arktis. Krigen varte i én uke før et fragmentert NATO grep inn og stanset kamphandlingene.
  • Rest-Norge er medlem av EU.
  • Senterpartiet holder sitt siste landsmøte, der lederen erklærer at partiet har utspilt sin rolle og at fokus nå må rettes mot byene og tettstedene der nordmenn flest bor.
  • Det norske luftforsvaret består i sin helhet av robotiserte dronefly, etter at F-35-prosjektet kjørte seg fast i et morass av tekniske problemer og anklager om korrupsjon.
  • Det går lyntog fra Oslo til Trondheim og Bergen, og Nord-Norgebanen ligger an til å fullføres før 2040.
  • Andelen nordmenn som bruker nynorsk daglig er lavere enn andelen som snakker samisk, og sidemålsundervisningen er fjernet på landsbasis.
  • Borgerlønn erstatter de fleste sosiale ytelser, og fører til en kreativ eksplosjon når 250 000 nordmenn velger å realisere sin indre drøm om å leve som kunstner.
  • Mammut og ullhåret neshorn reintroduseres på Hardangervidda, etter at russiske forskere lykkes med å klone fram levende eksemplarer fra DNA hentet fra vev funnet i den raskt tinende permafrosten.
  • Det offentlige helsevesenet betaler for en revolusjonerende anti-aldringsmedisin som øker levealderen til 150 år, men kun for borgere som kan dokumentere deltakelse i yrkeslivet.

Om å ta feil på interessante måter: “The Long Boom”

Fremtidsforskeren Erik Øverland pleier å si at fremtidstenkning også handler om å ta feil på interessante måter. Det kan høres ut som en lettvint måte å fraskrive seg ansvaret for egne uttalelser på, men går i virkeligheten til kjernen av seriøs fremtidstenkning. Scenariemetoden, som baserer seg på å lage mange ulike bilder av fremtiden, har som grunnforutsetning at man stort sett kommer til å ta feil. Verdien av scenarier ligger i det man lærer når de skapes, og slutningene man eventuelt kan trekke i ettertid når fasit (den virkelige historiske utviklingen) foreligger.

En av scenariemetodens pionérer heter Peter Schwartz, som selv har levert et av de beste eksemplene i nyere tid på det siste poenget. I 1997 publiserte Wired Magazine “The Long Boom: A History of the Future, 1980 – 2020, en 12 sider lang artikkel Schwartz skrev sammen med Peter Leyden. Som tittelen antyder trekker den opp et scenario for verdensutviklingen 23 år inn fremtiden, basert på utviklingen de foregående 17. Scenariet tar for seg en rekke aspekter ved samfunn, politikk, teknologi og økonomi, og har et gjennomgående optimistisk tonefall.

Kjerneargumentet er at sterke drivkrefter som globalisert markedsøkonomi, liberale politiske verdier og teknologi ikke bare vil konsolidere den økonomiske boomen man var midt oppe i i 1997, men faktisk  forsterke den frem mot 2020. Forordet i paperback-utgaven til boka med samme tittel, som kom i august 2000, har ikke slakket av på optimismen. Ta dette sitatet fra Amazon-siden til boka til boka, for eksempel:

“The american economy continues its longest expansion ever. Unemployment is down, wages are up, and inflation is nowhere to be seen. Federal surpluses are projected to top $3 trillion over the next decade. [..] The crashed Asian economies are bouncing back. Europe is booming and its chronic unemployment rates are finally coming down.”

Lest mot bakgrunn av den økonomiske og politiske virkeligheten vi står overfor idag, er det åpenbart at Schwartz og Leyden har bommet på noe fundamentalt det siste tiåret. Listen over feilslåtte spådommer i scenariet kan gjøres lang. Her er et utvalg:

At enkeltfakta ikke stemmer er slik det skal være i et scenario – problemet her er at man nesten uten unntak (scenariet fanger opp Kinas viktige rolle, selv om India overses helt) har tatt for hardt i. Den politiske, økonomiske og teknologiske endringstakten overdrives konsekvent. Nå er scenarieforfatterne helt klare på at scenariet er enøyd, og skriver blant annet:

“It’s possible to construct a scenario that could bring us to a truly better world by 2020. It’s not a prediction, but a scenario, one that’s both positive and plausible.”

I dagssituasjonen er det liten tvil om at “The Long Boom” mangler plausibilitet, selv om ti år ennå gjenstår av scenarioperioden, og at dens største verdi er som eksempel på Øverlands prinsipp. Det er lett å avfeies dette som et overopphetet utslag av optimismen som hersket i USA under den andre Clinton-perioden, og som fikk folk til å skrive bøker som Dow 36 000. Men jeg mener at det er interessante lærdommer å trekke av feilene som ble gjort:

1. Viktigheten av å ha flere scenarier. Wired Magazine er kjent for å like sine saker spisset, så for alt jeg vet valgte man å fravike prinsippet om flere fremtidsbilder for å få en mer interessant sak. Hvorom alt er mistet man muligheten til å bruke usikkerhetsfaktorene som nevnes i artikkelen: “Will Europe summon the political will to make the transition to the new economy? Will Russia avoid a nationalist retrenchment and establish a healthy market economy – let alone democracy? Will China fully embrace capitalism and avoid causing a new cold – or hot – war? Will a rise in terrorism cause the world to pull back in constant fear?”

2. Viktigheten av “svarte svaner”. I det foregående avsnittet nevnes terrorisme som en usikkerhetsfaktor. Året etter bokutgivelsen ble USA rammet av en “svart svane“, i betydningen uforutsigbar og avgjørende viktig historisk hendelse. Terrorangrepene 11. september 2001 endret amerikansk politikk og militærstrategi dramatisk, og fikk økonomiske ringvirkninger som strakte seg langt utover 00-tallet. USA, og verden forøvrig, vil slite med konsekvensene av angrepet gjennom resten av scenarieperioden for “The Long Boom”.

3. Ekstrapoleringens farer. Å fremskrive en trend ved å ekstrapolere eller videreføre den fra dagens data er en risikosport, ikke minst når datasettet man starter med er lite. Det var i høyeste grad tilfellet for Schwartz og Leyden da de forsøkte å se for seg IT-sektorens betydning. Folk flest hadde bare hatt tilgang til nettet i et par-tre år da forfatterne så for seg netthandel av matvarer og e-valg som dagligdags i USA innen ti år. Den korte kurven man hadde pekte bratt oppover, men det fantes ikke nok data til å fange opp det vi nå vet: de viktigste nettrendene har sitt utspring i nettinnovasjon (YouTube, sosiale nettmedier, Wikipedia) snarere enn interaksjon med den ytre, fysiske virkeligheten.

4. Faren ved å ha et for snevert perspektiv. Det er i analysen av verden utenfor USA at de største feilene gjøres i “The Long Boom”. For eksempel er Midt-Østen redusert til et spørsmål om fundamentalisme og olje. Med et bredere utsyn på verden kunne man ha fanget opp at situasjonen er betydelig mer kompleks enn som så, med Israel/Palestina, sunni/shia, persisk kultur/arabisk kultur som konfliktakser. Da kunne man ha fått med seg Irans ambisjoner om å bli en regional stormakt. Enda svakere er skildringen av Afrika. Her er det intet som tyder på at forfatterne fanger opp de tidlige tegnene til det som nå er en realitet, nemlig at land over hele kontinentet opplever rask økonomisk vekst.

5. Faren ved å undervurdere historiens betydning. På mange måter er “The Long Boom” et svært amerikansk scenario. Forfatterne sier det selv: amerikanerne er optimister av natur, og mener at problemer er til for å løses. Sett med europeiske øyne virker teksten dermed ganske ahistorisk, for ikke å si naiv. Det gjelder for eksempel antakelsene om Russlands, Kinas og Japans evne til å legge sin historiske arv bak seg, og ikke minst gjelder det synet på USAs rolle. Om det er noe det siste tiåret har lært amerikanerne, må det være at det er klare grenser for supermaktens økonomiske og militære makt. At et politisk splittet land med en økonomi og infrastruktur i forfall får skribenter til å finne fram sammenligninger med det britiske imperiets langsomme forfall, virker rett og rimelig rimelig for oss europeere. Vi har sett det skje så mange ganger før på vårt eget kontinent.

Når alt dette er sagt, gjenstår fremdeles hovedspørsmålet: er grunntesen om at vi alt i alt går mot en lysere fremtid, feilaktig? Peter Schwartz forsvarte den i 2008, og det gjør også jeg så ofte jeg kan. Svært mange grunntall går i riktig retning. Men samtidig må scenarier som lages idag, ta høyde for at verden idag er langt mer turbulent og kompleks enn den tilsynelatende var rett etter den kalde krigens fall i 1997. Vår verden er et sted der Etiopia har verdens femte raskest voksende økonomi og middelklassen utgjør halvparten av klodens befolkning, men også der Japans befolkning er i fritt fall og nyfascister marsjerer i gatene i stadig flere europeiske byer. Å lage scenarier som inkorporerer dette er ikke lett, men det er nødvendig.

Our Future World: det australske forskningsrådet ser på fremtiden

Det australske motstykket til vårt forskningsråd, CSIRO, publiserte nylig en 26 siders rapport om fremtidstrender. Our Future World er basert på innspill fra over 40 forskere og forretningfolk, som så ble drøftet på en workshop i fjor og samlet i en PDF-fil på 26 sider. Selv om ordet “scenario” brukes i beskrivelsen, er dette i hovedsak en oppsummering av fem “megatrender” og åtte “megasjokk”. 

De fem trendene er fremstilt i figuren over. Selv om dokumentet er tilpasset australske forhold, er trendene i høyeste grad relevante for Norge:

  1. Mer ut av mindre: tilgangen til en rekke ressurser vil minke, samtidig som verdens befolkning – og den andelen av den som kan kalles middelklasse – fortsetter å vokse. Det vil tvinge fram teknologisk, økonomisk og sosial innovasjon. Vinnerne kan bli dem som idag er sterke på “frugal innovation” (ikke nødvendigvis landene i det rike nord).
  2. Det personlige preget: Tjenestesektorens vekst i det rike nord blir fulgt av en ny innovasjonsbølge, der hovedtrykket vil ligge på tilpassede løsninger. Alt fra medietilbud til medisinsk behandling vil i fremtiden bli “skreddersydd”.
  3. Demografigapet: Befolkningen i det rike nord blir stadig eldre, og sliter med velstandsrelaterte sykdommer. Samtidig vil en rekke land i det fattige sør fortsatt ha svært høye fødselstall, og streve med mangelsykdommer og overbefolkning.
  4. Folk i farta: Urbaniseringen vil fortsette med uforminsket styrke. Men fremtidens byboere vil ikke bli værende på ett sted – isteden vil de stadig oftere flytte på seg i forbindelse med jobb, studier og endringer i livssituasjonen.
  5. iVerden: Etterhvert vil ikke bare alle data, men alle ting vi omgir oss med bli knyttet til nettet. Trenden i retning av mer regnekraft og lagringsplass vil fortsette i lang tid fremover.

Disse trendene er svært sterke, og det er gode grunner til å tro at de vil virke i mange tiår fremover. Men man må likevel ta høyde for viktige hendelser som kan motvirke trendene, her kalt “megasjokk”. CSIRO-gruppen har identifisert åtte:

  1. Kollaps i finanssektoren: Australia er like sårbar for økonomisk kollaps som andre vestlige økonomier, med en sterkt gjeldstynget befolkning.
  2. Kinesisk stagnasjon: Kina er nå Australias viktigste handelspartner, og selv små endringer i den kinesiske økonomien får stor virkning.
  3. Ekstreme olje- og gasspriser: Som nettoimportør av fossile brennstoffer er Australia like sårbar som andre industri- og jordbruksland.
  4. Ekstremvær: Langvarig tørke, flom og sykloner kan få stor virkning på et land der de fleste bor konsentrert i sårbare kystområder.
  5. Global pandemi: Selv en begrenset pandemi kan ramme den australske økonomien, ikke minst turistsektoren, svært hardt.
  6. Biologisk mangfold: Australias unike flora og fauna er svært sårbar for introduserte arter, og landet må derfor anstrenge seg mer enn de fleste.
  7. Terrorisme: Selv om terroren ikke rammer Australia direkte, er det flyavhengige landet utsatt. 2001-angrepene i USA førte til et inntektstap i Australia på 5 % av BNP i 2003.
  8. Nanoteknologi: Den raske utviklingen i nanoteknologisektoren kan føre til at det utvikles materialer vi ikke får god nok kontroll med.

Denne listen vil nok ikke oppleves som like relevant i et norsk perspektiv. Takket være olje- og gassøkonomien vår, er vi mindre sårbare for de to første punktene. Punkt 3 vil faktisk gavne oss, takket være vår heldige geografiske plassering er punkt 4 heller ikke vår største bekymring. De fire siste punktene er derimot verdt å merke seg for norske fremtidstenkere.

Norge 2050-scenario fra Nils Rune Langeland

I denne ukens morgenbladet publiseres et scenario med tittelen “Norge, 2050: A failed nation” av Nils Rune Langeland. Det er bra å se at scenariemetoden begynner å gjøre seg mer gjeldende i norsk offentlighet, og premisset for Langeland forsøk er interessant. Hans 2050-visjon oppsummeres slik i første avsnitt:

Er det råd å tenkje seg eit framtidig Noreg der styrtrike oligarkar med sete i Oslo eig alt som er verdt å eige? Medan resten av folket er ei samling halvsjuke klientar som mest ikkje kan lese og skrive og er plasserte i ein serie av kassebyar? Altså ein forfeila nasjon, eller eit kulturelt folkemord om du vil?

Ved første øyekast fremstår scenariet som et ganske konvensjonelt, for ikke si plumpt angrep på hovedstaden (jfr det gjentatte poenget med “kassebyer”), med et fokus på eierskap til naturressurser som oser monstermastdebatt lang vei. Men scenariet er heldigvis mer subtilt enn som så. Langeland drøfter ganske inngående hva som kan hende når oljepengene tar slutt uten at vi klarer å erstatte inntektsstrømmen, gamle sosiale mønstre brytes ned, og det oppstår nye bånd mellom teknokrater, de “kreative klasser” i Oslo og en liten gruppe med innflytelsesrike überrike.

Russisk oligark anno 2010: Alexander Lebedew. Kilde: Flickr (cc)

Langeland tenker seg altså at Norge kan få en utvikling lik den i Russland under Putin, der søkkrike oligarker utgjør en maktelite mens store deler av befolkningen lever i sosial nød og fødselstallene stuper, tross enorme naturrikdommer. Nå kan ikke en slik utvikling i Norge ha alle de samme drivkreftene som i Russland – til det er landenes historie altfor ulike. Mange av de russiske oligarkene har bakgrunn fra KGB, f.eks.

Men bevares, det er ikke vanskelig å skimte Bjarne Håkon Hansen bak Langelands teknokrat-oppkomling. Og svært etablerte demokratier har utviklingstrekk som tenkelig kan drive dem i russisk retning på sikt. Jamfør denne saken fra Der Spiegel om middelklassens svekkede stilling i USA, et land der skillet mellom politikk og penger lenge har vært flytende:

In 1978, the average per capita income for men in the United States was $45,879 (about €35,570). The same figure for 2007, adjusted for inflation, was $45,113 (€35,051). […] In 1979, one third of the profits the country produced went to the richest 1 percent of American society. Today it’s almost 60 percent. In 1950, the average corporate CEO earned 30 times as much as an ordinary worker. Today it’s 300 times as much. And today 1 percent of Americans own 37 percent of the total national wealth.

Den kommende gasstoppen, langvarig politisk og økonomisk turbulens, politisk ekstremisme hjemme og ute og velgerapati er alle faktorer som kan drive landet i retningen Langeland peker på. På den annen side er det ikke vanskelig å peke på problemer med scenariet. At det ser ut til å sidestille verdiskapning med tilgang til naturressurser er et moment. Mer alvorlig er det at den skrøpelige, lesesvake underklassen i 2050 tilsynelatende holder til på bygda.

Såsant ikke Langeland forutsetter at urbaniseringen reverseres i massiv, nærmest kambodsjansk skala (og det tror jeg ikke han gjør), mangler scenariet en analyse det store flertallet av byboere som ikke hører til eliten. I 2050 vil det med svært stor sannsynlighet utgjøre folkeflertallet i Norge, slik det gjør det idag, med en etnisk og aldersmessig sammensetning det også bør tas høyde for.

Men alle innvendinger til tross: scenariet er velskrevet og lesverdig. Det får en til å reflektere, enten man er uenig i konklusjonen eller ikke. Og det er tross alt hovedpoenget med et scenario.

Hvor realistisk er prekrim-scenariet?

Den forrige bloggpostingen var et eksempel på såkalt backcasting, det vil si en tekst som er lagt til fremtiden, og ser bakover i tid på hendelser og trender. Teksten er altså ikke ment som en spådom om fremtiden (svært lite fremtidstenkning er ment å være det), men som et utgangspunkt for refleksjon rundt tendenser og trender vi ser i vår egen tid, og hvordan de kan påvirke fremtidens samfunn.

Men selv om jeg har latt meg inspirere av filmen Minority Report, som skildrer et prekrim-system basert noe så urealistisk som synskhet, betyr det ikke at jeg betrakter teksten som ren fiksjon. Forskjellen på et scenario og science fiction er jo at alt som skildres i scenariet faktisk kan inntreffe. Det er minst tre viktige trender i vår tid som sannsynliggjør at et samfunn som ligner det jeg skildrer, kan oppstå.

For det første er det ikke urealistisk å tro at kriminaliteten kan øke, og anta former som er mer brutale enn vi er vant til. For endel år siden deltok jeg i en debatt om banker og sikkerhet der jeg kom med to påstander om fremtiden: at biometriske metoder ville bli en respons på terrortrusselen, og at kriminelle ville slå hardere til mot vanlige borgere etterhvert som banker og butikker sikret seg bedre mot ran. Jeg, og de mange andre som sa det samme, fikk rett i begge deler.

I PreKrim-teksten legger jeg til grunn at dagens utvikling med flere hjemmeran fortsetter inn i fremtiden, at våpenbruken generelt øker og at kidnapping (som er en raskt voksende virksomhet internasjonalt) også blir vanlig i Norge. Drivkreftene bak denne utviklingen er en generelt økende politisk og økonomisk turbulens, ujevn befolkningsvekst, massemigrasjon og globale inntektsforskjeller.

Mens befolkningsveksten vil avta og etterhvert reverseres i store deler av det rike nord, fortsetter den i det fattige sør, om enn i lavere takt med tiden. I 1950 var Europas befolkning fire ganger større enn Afrikas, i 2050 vil forholdet være omtrent det omvendte. Selv om det store flertallet av migranter fra fattige land ønsker seg et ærlig utkomme, vil også mange kriminelle tiltrekkes av rikdommen. Jamfør dagens situasjon, der vi blant de mange hardt arbeidende østeuropeiske innvandrerne også finner ren bandevirksomhet.

I en turbulent verden med et svekket USA og ditto svakt NATO og FN, kan vi også se at stater overtas av kriminelle karteller, som kan bruke en voksende strøm av lovlige og ulovlige migranter til å utbre sin virksomhet. Et privat svar på denne utfordringen er framveksten av “gated communities“, som allerede er vanlige i USA og fattige land med en stor nok middelklasse til å oppebære dem.

Det offentlige svaret er et strengere lovverk, og økt satsing på politi og overvåkning av innbyggerne. Det siste vil utvilsomt bli lettere med årene. Allerede idag eksisterer teknologier som gjør det mulig å spore alle biler og innbyggere med GPS-telefoner i et land, bruke sosiale nettsteder til å kartlegge kriminelle nettverk, avlytte epost og telefonsamtaler verden over, logge nettbruk og kartlegge lese- og andre medievaner.

Selv om analyseprogrammet Hercule ikke finnes ennå, er det liten tvil om at organisasjoner som FBI og NSA bruker systemer som går i denne retningen. Ditto for nevroskanningen: i USA har vi allerede sett de første forsøkene på å bruke avansert FMRI-skanning, som måler aktiviteten i den levende hjernen, som en nevrologisk løgndetektor . Det er også gjort forsøk som viser at det er mulig å registrere enkelttanker i hjernen, og derfor er det ikke utenkelig at vi om førti år er istand til å avsløre kriminelle hensikter på denne måten.

Til sjuende og sist trengs det også en politisk vilje til å gjennomføre lovendringene som fører fram til et PreKrim-vedtak. Det er lett å tro at et samfunn med så utstrakt overvåkning må være udemokratisk. Men man behøver faktisk ikke å se for seg at Europa beveger seg i totalitær retning. Patriot Act i USA viser at et sprell levende demokrati kan få innbyggerne til å godta massiv overvåkning av seg selv i den gode saks tjeneste, og prekrim-aktige metoder fra politiets side.

Det politiske kompasset kan være en interessant trendindikator. Her utvides den tradisjonelle (økonomiske) høyre-venstre-aksen med en vertikal akse som måler liberale kontra autoritære holdninger. I et slikt skjema vil tyngdepunktet i det norske politiske landskapet de senere tiårene ha beveget seg oppover og mot høyre på den vertikale aksen, med den samtidige svekkelsen av den politiske venstresiden og verdiliberale og geniunt liberalistiske retninger (tenk Venstre og den gamle opposisjonen i FrP).

Ifølge politicalcompass.org er vi ikke alene: i hele Europa går trenden i retning av flere lovforbud, hardere tiltak mot kriminelle og sterkere statlig kontroll med privatlivet. Jamfør det politiske kompasset over, som viser orienteringen til regjeringene i EU-sonen i 2008. Minaret- og burkaforbudene i Sveits og Belgia kan i dette perspektivet ses på som et varsel om et fremtidig Europa der langt større deler av hverdagslivet er lovregulert og statskontrollert enn idag.

Legger vi til muligheten for et virkelig stort terrorangrep, økes sannsynligheten for et overvåkingssamfunn ytterligere. At vår verdensdel vil rammes av terror innen 2050 er hevet over enhver tvil – det eneste spørsmålet er omfanget og hvem som står bak (det er ikke gitt at det blir Al-Quaida – historisk sett har terror i Europa blitt utøvet av mange ulike aktører). Blir et fremtidig terrorangrep sammenlignbart med 11. september-angrepene, kan det fort få tilsvarende politiske konsekvenser.

Poenget i forrige posting med at folk i vår tid ville ha problemer med å akseptere PreKrim-samfunnet, er vesentlig. Erfaringen viser at grunnfjellsskifter i befolkningens verdisyn ikke bare er mulige, men ganske vanlige. Da jeg vokste opp raste debatten om det etisk tvilsomme i prøverørsbefruktning. Idag er det for nordmenn flest simpelthen et medisinsk tilbud. Tilsvarende trender har vi sett i spørsmål som skilsmisse, prevensjon og homofilt partnerskap. Privatlivets fred er en sentral verdi for mange 2010-innbyggere. I 2050 kan hovedholdningen være en helt annen.

Det er blitt sagt at scenariebygging ikke handler om å treffe riktig, men om å ta feil på interessante måter. I dette tilfellet vil nok de fleste av oss si at det ikke bare er et faktautsagn, men noe man må arbeide aktivt for. Også her kan backcasting være nyttig.

PreKrim-saken i et tiårsperspektiv

Det følgende er et foredrag som ble holdt i Oslo 11. mai 2050.

Last ned en PDF-versjon til fri distribusjon her.

Det er i dag ti år siden PreKrim-paragrafen ga sitt første konkrete resultat. Jeg vet det kommer overraskende på mange av dere. Med tanke på hvor viktig loven er blitt, er det egentlig forstemmende hvor lite oppmerksomhet dette jubileet har fått.

Vi snakker tross alt om det første virkelig effektive tiltaket mot kriminalitet og terror siden politiet slik vi kjenner det ble utviklet på 1800-tallet. Etter turbulente tiår der det tidvis virket som om kriminaliteten var i ferd med å komme helt ut av kontroll – hvem kan glemme alle ofrene for kidnappingsbølgen i Oslo på tjuetallet, eller angrepet på oljeinstallasjonene utenfor Svalbard? – kom vi endelig inn i smulere farvann.

Da PreKrim-enheten ble opprettet som følge av Stortingsvedtaket i 2039 var hensikten som kjent å foregripe kriminalitet som med stor sannsynlighet ville finne sted, ved å gjennomføre døgnkontinuerlig overvåking av kriminelle. Preventiv Kriminalitetsbekjempelse – eller PreKrim – tok utgangspunkt i et velkjent fenomen fra kriminalomsorgen: den høye tilbakefallsprosenten blant kriminelle.

Benjamin Franklin: Smart mann som tok feil

Det som for de fleste av oss er et trist faktum, ble for PreKrims analytikere ble et datapunkt med høy prediktiv verdi. Jeg sier analytikere, men som vi alle vet er den virkelige helten her programmet Hercule, som kombinerer all relevant informasjon, fra omgangskrets og vareinnkjøp til lesevaner og bevegelsesmønster, og bruker kunstig intelligens til å bygge prognoser.

Den viktigste av disse er intensjonsprognosen, som er hjertet i PreKrims virksomhet. Den kan nå med 95-98 % sikkerhet forutsi hvorvidt et nytt lovbrudd vil bli begått av en gitt kriminell. Med lavere grad av presisjon er det også mulig å anslå hva slags forbrytelse det er snakk om, og de senere årene er Hercule blitt stadig bedre til å antyde mulig tidsrom og sted.

Mange av dere husker sikkert fjorårets store opprulling av nettverket som smuglet spanske klimaflyktninger over grensen – der ble hovedmennene tatt på fersk gjerning takket være en Hercule-analyse som spådde åsted og tid med en presisjon på to kilometer og tre timer.

Selv om Hercules intensjonsanalyser i 2040 var primitive sammenlignet med det vi har i dag, hadde programmet ingen problemer med å flagge Vidkun Gundersen som en person som med stor sannsynlighet planla en ny forbrytelse. Gundersen, 28 år og fra Lørenskog, var medlem av Pansergarden, en fascistgruppe med tette bånd til flere sentraleuropeiske regjeringer. Fra tenårene av var han kjent for å være en bråkmaker, og han hadde en tidligere dom for overfall på seg.

En første viktig indikator på at han hadde alvorlige kriminelle hensikter var at han prøvde å beskytte seg med anonymiseringsprogramvare. Ja, Gundersen svevde faktisk i den villfarelse at det var mulig å skjule sine nettspor. Han gjorde også sitt ytterste for å holde seg til ikke-elektroniske medier, og konsumerte mye av noe man kaller bøker.

Det økte selvsagt bare PreKrims interesse for ham, og førte til at annen mediebruk ble nøye overvåket. Analysen av lesemønsteret viste at Gundersen var storkonsument av høyreekstreme tekster, og gjerne dvelte ved avsnitt og setninger som beskrev konkrete voldshandlinger. Han var selvsagt innehaver av klassikeren “The Anarchist Cookbook”, som kom ut for over 80 år siden og som stadig leses av amatørterrorister verden over.

Da han like etter gjentatt og grundig lesing av et kapittel om rørbomber gikk til innkjøp av ingrediensene til denne typen våpen, og GPS-registeret viste at han regelmessig oppholdt seg i nærheten av en interneringsleir for ulovlige innvandrere, mente PreKrim-enheten det fantes grunnlag for å ta ut den aller første tiltalen etter paragrafen. Gundersen ble innkalt til avhør, men valgte å rømme.

Det var en like fåfengt øvelse da som nå. Hercule spådde at han ville sette kursen sørover, mot regimer som kunne tilby politisk asyl. Gundersen ble observert fra han satte seg på lyntoget til København, til han gikk av i Halmstad i Sverige. Han var selvsagt klar over at kameraer ser alt og forsøkte å maskere seg, men visste åpenbart ikke hvor gode motorikkdetektorene var blitt på dette tidspunktet.

Ja, for Gundersen ble rett og slett tatt på ganglaget sitt, da han forsøkte å begi seg til fots fra Halmstad stasjon til en campingplass utenfor byen. Han ble arrestert med store mengder kontanter på seg, åpenbart i den tro at han ved å handle i de få butikkene som fremdeles tok slikt ville unngå å bli tatt.

Problemet var at svensk politi allerede da var igang med det som nå er standard overalt i Europa, nemlig å screene det som fremdeles finnes av fysiske penger – som omtrent bare brukes av folk med noe å skjule – etter DNA-spor. Det ville kanskje gått noen dager ekstra, men en rutinemessig sjekk mot det internasjonale DNA-registeret ville utvilsomt ha avslørt ham.

Og hadde han mot formodning sluppet gjennom dette nettet, ville han snart ha blitt avslørt av myriadene av små sensorer som omgir oss overalt. For eksempel ville han ikke ha kunnet gå inn i en butikk uten at sensorene som leter etter elektronikk å sende reklame til, ville ha reagert.

Disse sensorene, som er ansvarlige for at dere alltid får en cornflakes-reklame når dere står foran cornflakes-pakka, er programmert til å varsle om alt utenfor normalen. For eksempel kunder som ikke sender ut noen form for elektromagnetisk stråling i det hele tatt.

Gundersen visste at all elektronikk var sporbar og hadde latt dingsene sine bli liggende igjen hjemme. I en hvilken som helst butikk ville han dermed ha vært like oppsiktsvekkende for systemene, som om han hadde gått med et blinkende skilt på hodet.

Her er det på sin plass å nevne samspillet mellom offentlig og privat sektor. På overvåkningsfeltet, som på så mange andre, har private aktører vist seg å være mer effektive og innovative enn statlige etater. Systemer for å stanse nettpirater, forbedre søkemotorer, skape engasjerende nettsamfunn, gi en bedre handleopplevelse og generelt mer brukervennlige IT-løsninger har ofte vist seg å være de nyttigste våpnene i PreKrims arsenal.

Vidkun Gundersen ble ført til Oslo og dømt for en kriminell handling han ennå ikke hadde begått. Saken ble selvølgelig anket på prinsipielt grunnlag, og Gundersen ble dømt på ny før Høyesterett avviste den endelige anken.

Da PreKrim-loven ble behandlet i Stortinget, fikk motstanderne av loven gjennomslag på ett viktig punkt: Ingen kunne bli satt i fengsel for et brudd på PreKrim alene. Som følge av dette ble Gundersen dømt til geoforvaring og nevroskanning i ett år. I 2040 innebar geoforvaring at man fikk en fotlenke som begrenset bevegelsesfriheten til spesifikke fysiske områder.

Gundersen kunne altså forlate hjemmet, men bare oppholde seg i soner som var angitt på telefonkartet hans. Onde tunger hevder at hensikten med geoforvaring ikke så mye er å hindre forbrytere i å begå nye kriminelle handlinger, som å friste dem til å bryte med betingelsene og dermed gi et påskudd for å arrestere dem. Hvorom alt er – Gundersen gjorde nettopp dette. Etter et par måneder forlot han det tillatte området og ble straks idømt et ekstra år med forvaring.

Tidlig utgave av nevroskanning

Nevroskanningen av Gundersen ble igangsatt et par år før vi fikk de første kommersielle implantatene, som med så stort hell brukes til å lese av kriminelles tankestrøm i dag. Men den virket etter hensikten. Hver uke ble Gundersens hjerne avlest, og man kunne konstatere at tankene kretset rundt kriminell virksomhet til tross for at han selv benektet dette på det sterkeste.

Derfor ble forvaringen regelmessig forlenget, inntil omskolering og medisinering sørget for å snu den negative trenden. I 2046 slapp Gundersen ut av stengselet sitt, og nå lever han ifølge PreKrim et liv preget av lovlydige handlinger og tanker.

Det er kanskje vanskelig å tro det, men går vi tilbake til begynnelsen av århundret, ville effektive og humane ordninger som denne vært utenkelige. Selv de enkleste overvåkingstiltak ble møtt med massiv motstand, og ofte nedkjempet. Også Gundersen-saken vakte en viss oppmerksomhet i sin tid, og det var dem som forsøkte å gjøre ham til en martyr for personvernet og rettssikkerheten.

Det var flere problemer med det. For det første var Gundersen usedvanlig lite velegnet som martyrfigur. Hans ekstreme personlighet motarbeidet ikke bare ham selv, men også de som forsøkte å støtte ham. Dessuten viste meningsmålingene og meningsytringene fra folk flest at nordmenn i dette spørsmålet var på PreKrims side.

De var rett og slett lut lei kriminalitet. Det er lett å glemme hvor vanlig det var i gamle dager. I denne byen hadde vi gjennom tiår i praksis en kriminell klasse, bestående av flere tusen mennesker som hadde lovbrudd som viktigste inntektskilde. Den ble stadig tilført friskt blod, via de åpne grensene man hadde i Europa den gangen.

Vi visste i stor grad hvem de kriminelle var og vi kjente det enorme skadeomfanget, men samtidig var vi så handlingslammet som samfunn at hele kategorier av forbrytelser var unndratt etterforskning. En massiv majoritet mente på dette tidspunktet at begrepet rettssikkerhet kun gavnet gjerningsmenn, ikke ofre.

Kriminalitetseksplosjonen på tjuetallet innvarslet en gjenoppretting av en forrykket balanse, om man vil. Ofrenes rettssikkerhet måtte også sikres. Og det var da man for alvor innså at den beste måten å ivareta ofrenes rettssikkerhet på, var å hindre dem i å bli ofre i utgangspunktet.

Tallenes tale er klar: siden innføringen av PreKrim har kriminaliteten i snitt falt med 80 %. Den allmenpreventive effekten er også dramatisk. Takket være 3D-serien «PreKrim Grønland» vet hver eneste tenåring i Norge at ethvert forsøk på å starte en kriminell karriere ender med fotlenke, nevroimplantat og digital død – frakobling fra alle nettverk unntatt nødtelefonen.

Hvem kunne ha trodd at utsiktene til en kjedelig hverdag skulle virke mer avskrekkende enn fengsel?

Vil man se filosofisk på det, kan man se på PreKrim som vår tids svar til den amerikanske politikeren og forskeren Benjamin Franklin. Han skrev i 1775 sin berømte sentens om at den som er villig til å ofre frihet for midlertidig trygghet, verken fortjener friheten eller tryggheten. Det er godt tenkt, men Franklin tok utgangspunkt i sin tid. Ingen kunne den gangen garantere mer enn svært midlertidig trygghet.

Takket være PreKrim kan samfunnet nå tilby varig trygghet. Prisen vi som samfunn betaler for at domfelte overvåkes kontinuerlig og håndteres preventivt, oppleves som lav av de aller fleste. Til syvende og sist handler jo dette om det kriminelle mindretallets rett til frihet fra overvåking versus majoritetens rett til frihet fra frykt, det minst påaktede poenget i FNs menneskerettighetserklæring

Ja, for hvilken glede har man vel av friheten, om man ikke føler seg trygg nok til å kunne nyte den?

————————————————————————————————————–

Viktige begivenheter
2015: Datalagringsdirektivet II (DLD II)
2016: Antipiratloven
2019: DNA-ID-direktivet vedtas
2020: Mulighet for etnisk profilering legges til Politiloven
2025: GPS-data fra telefoner og biler føyes til DLD II
2029: 500 000 overvåkningskameraer i Norge
2030: Den første dommen i USA basert på nevroskanning
2033: Det utføres én kidnapping hver dag i Oslo
2033: Analyseverktøyet Hercule tas i bruk for første gang
2034: Bioangrepet mot Berlin
2037: Miljøterrorister sprenger undersjøisk oljeproduksjonslegg ved Svalbard
2039: PreKrim-loven vedtas
2040: Gundersen-saken
2045: Alle typer kriminalitet er redusert med 80 %
2047: Tørkekrise ved Middelhavet skaper 3 millioner klimaflyktninger
2048: 20 000 kriminelle overvåkes av PreKrim
2050: Mål om 95 % kutt i kriminaliteten før 2080 vedtas

Norge i 2020: seg selv nok

For GooNYT.com/Europe, 20. april 2020

Det lille kongedømmet oppunder en smeltende nordpol har avlet mer enn sin rimelige andel av statsmenn av internasjonalt kaliber, og nytt vid respekt for sin innsats som megler og bidragsyter i fred som i krig. Så hvordan endte Norge opp med å bli et av Europas mest upopulære land?

Noe av svaret finnes i ved havnebassenget i landets hovedstad, Oslo. Her domineres utsikten av en av de mest påkostede bydelene i Europa, med glitrende monumentalbygg som ser ut til å kappes om å overgå de omkringliggende åsene.

Rett nord for et Europa preget av demografisk stagflasjon, bærer bydelen Bjørvika vitnemål om et Norge som nærmest er uanstendig rikt. Området ligger i vannkanten, men viser få ytre tegn til å være prosjektert for havstigning. Bjørvika hviler nemlig på land som fremdeles stiger etter siste istid – raskere enn de fleste klimaprognoser.

Operabygget i Oslo er trygt for havstigning. Foto: Jorunn D. Newth (cc)

Som en en svensk kollega en anelse bittert kommenterte forleden: “Selv jordskorpen er på nordmennenes side”. Han kunne godt ha føyd til klimaet. Så langt bekrefter utviklingen det klimaprognosene lenge har spådd: Norge hører til mindretallet av nasjoner som tjener på klimaendringene. Om antall vinterstormer øker, mer enn kompenseres det av milde vintre og en lang vekstsesong.

En gang ble det tørkeherjede Australia kalt “the lucky country”, et navn som utvilsomt passer bedre på Norge i disse dager. Men flaksen har sin pris. Liksom det tok svært lang tid for godt polstrede nordmenn å ta inn over seg den fulle rekkevidden av 09-krisen, har de strevd med å forstå at krisen forandret mange av forutsetningene for innovasjon.

En av lærdommene vi nå trekker av de delene av president Obamas store miljøpakke som mislyktes, er at en fungerende grønn økonomi krever skalerbare løsninger. Hydrogenbilen er et av talløse eksempler på teknologi som virket lovende tidlig i århundret, men som det siste tiåret har vist seg for kostbar og komplisert å ta i bruk i praksis. Unntatt i Norge, der det nå finnes en velutviklet infrastruktur basert på hydrogen produsert av naturgass.

Et annet eksempel er karboninnfanging. Norges karbonavtrykk er i ferd med å reduseres kraftig, takket være CO2-skrubbing av gasskraftverkene langs kysten. Men energiprisen fra verkene er så høy at den subsidieres av det offentlige, via et overskudd i nasjonalregnskapet som – ironisk nok – stammer fra salg av naturgass.

På samme vis har man ikke lykkes med å produsere oppdrettsfisk til en pris som er overkommelig for klodens fattige flertall. Norge kunne ha vært verdens marine matfat, men har valgt overlate den rollen til land som Kina, Mocambique og Sør-Afrika.

Ikke at dette ser ut til å plage nordmenn nevneverdig. Landet strutter av en selvtillit man ellers må til de ovennevnte afrikanske økonomiske “løvene” for å finne. Den nasjonale selvbevisstheten fikk en kraftig innsprøyting i fjor, da en potensielt farlig konflikt med Russland endte i norsk triumf.

Konfliktens forløp sier mye om de endrede maktforholdene i nord. Tradisjonelt er Russland blitt regnet som den største militære trusselen mot Norge. Da landet var en del av Sovjetunionen, som okkuperte halve Europa, var det god grunn til å ta trusselen på alvor.

Utviklingen etter Sovjetunionens oppløsning har gått i retning av å redusere faren for en okkupasjonskrig. Rotårsaken er Russlands dype demografiske krise. Landets befolkning faller med over en halv million i året, og passerte nylig 135 millioner – mot kloss opptil 300 millioner innbyggere da USSR var på sitt største.

Det fallende folketallet påvirker alle aspekter ved livet i verdens største land. Ungdomsunderskuddet har skapt et kvelende skattetrykk, som nå driver en stri “hjernestrøm” ut av landet. Et av resultatene er at den russiske hæren ikke bare sliter med å skaffe rekrutter nok, men også med utdatert materiell.

Det ble smertelig åpenbart i slutten av august 2019, da en gammel strid om kontrollen over Barentshavet blusset opp nok engang. Etterretningsrapporter tydet på at Russland var i ferd å planlegge en straffeaksjon mot Norge, av det slaget de hadde gjennomført så mange av etter krigen mot Georgia, elleve år tidligere.

For første gang på 70 år bredte en genuin krigsfrykt seg i Norge, for så å forsvinne da Russland forbløffet verden med en erklæring som bare kunne tolkes som en full diplomatisk retrett. Med støtte fra NATO og EU (som Norge fremdeles ikke er medlem av) presset Norge fram raske sluttforhandlinger, som resulterte i en avtale partene undertegnet i januar i år.

Selv om hendelsesforløpet ennå er uklart, tyder mye på at militæraksjonen ble forpurret av et mytteri i den russiske marinen. Flere tusen marinegaster nektet simpelthen å gå til krig mot et middels godt rustet NATO-medlem i rustholker fra før århundreskiftet.

En bidragende faktor kan ha vært at så mange av gastene hadde slektninger på den norske siden av grensen. Den høye andelen russiske innvandrere er et av de synligste resultatene av den omstridte norske innvandringspolitikken. Selv om politikere fra regjeringsalliansen “de fiolette” hardnakket nekter å innrømme det, er det allment anerkjent at Norge kun unntaksvis slipper inn migranter fra områder utenfor EU og Russland.

Den danske statsminister Rasmussen sa det slik ifjor: “I dette spørsmålet har Norge gjort det alle europeiske land drømmer om å gjøre, om de bare hadde hatt råd.” Det er ikke tilfeldig at uttalelsen kom fra Rasmussen: dagens politikk er resultatet av en langvarig debatt om innvandring og islam som i sin tid begynte i Danmark.

Nok en gang er Norges rikdom utslagsgivende. Landet har vært en pådriver for muligheten til å kjøpe seg fri fra FNs flyktningeforpliktelser ved å opprette “trygge soner” i land som Somalia og Irak, og har et velferdsnivå som gjør det attraktivt for titusenvis av østeuropeere som kan velge fritt på jobbmarkedet i eldrebølgens Europa.

En så streng innvandringspolitikk krever også overvåkning. Det nasjonale ID-kortet, som ble innført i 2018 etter forbløffende lite debatt, skal etter planen inkludere DNA-informasjon innen et tiår. Før 2030 vil alle nordmenns DNA være registrert i en nasjonal database, og en enkel spyttprøve avgitt til en bærbar enhet vil fastslå identiteten til bæreren av ID-kortet med 99,99% sikkerhet.

Utlendingsministeren har varslet en endring i Politiloven som vil legalisere den omfattende etniske profileringen som allerede finner sted. Mange mener at det vil føre til at nordmenn med et asiatisk eller afrikansk utseende må belage seg på å avlegge spyttprøver svært ofte i fremtiden.

For amerikanere, som i høst har mulighet til å velge sin andre ikke-hvite president på under et tiår, kan norsk politikk virke ekstrem. Men bildet har nyanser, og det er utvilsomt mye å lære av Norge. I disse dager er for eksempel statsminister Trond Giske i ferd med å legge ut på en reise landet rundt for å overbevise sitt folk om verdien av verdens første personlige karbonkvoteregime.

1. januar 2021 vil alle nordmenn få tildelt sin personlige CO2-kvote, også det knyttet opp mot det det nasjonale ID-kortet. I likhet med de nasjonale kvotene er de private omsettelige, og allerede nå er landets nettaviser fulle av annonser fra firmaer og aktører som ønsker å kjøpe kvotene.

Målet er i første omgang å gi alle nordmenn et bevisst forhold til sitt eget karbonavtrykk, men på lengre sikt er tanken å utvide kvoteregimet til forbruk av strøm, plast, metaller det er begrenset tilgang på og kanskje til og med proteiner. De fleste analytikere er enige om at den norske modellen er strålende, men stiller nok engang spørsmålstegn ved overføringsverdien til andre land.

På 1600-tallet skrev poeten John Donne: “Ingen mann er en øy, hver mann er en del av kontinentet, hvis en bit blir skylt bort av havet, blir Europa mindre”. Norge er på sett og vis landet som har motbevist dette. Også i vår tid er det mulig for et rikt, moderne og demokratisk samfunn å framstå som en øy, alene og for seg selv. I alle fall til gassen tar slutt.

Opprinnelig publisert i tidsskriftet Mandag Morgen

20 nye yrker de neste 20 årene

Den britiske regjeringens satsing på naturvitenskap i utdanningen, Science: [So What? So Everything], presenterer i disse dager en liste over teknologi- og naturfagrelaterte jobber som kan dukke opp mot 2030. Listen er laget av firmaet Fast Future, som selvsagt ikke hevder at disse jobbene vil bli utbredte de neste par tiårene – liksom de aller fleste hus folk kommer til å leve i i fremtiden allerede er bygd, vil de aller fleste i fremtiden ha jobber som er vanlige i dag.

Man kan selvsagt diskutere hvor realistiske enkelte av forslagene er, men  utgangspunktet om at gjennombrudd i grunnforskning og teknologutvikling ikke bare skaper nye arbeidsplasser men helt nye yrkeskategorier, holder åpenbart vann. Noen høydepunkter fra listen:

Kroppsdelmaker: Når teknikker som bioprinting og kloning av egne kroppsdeler gjør det mulig å lage levende “reservedeler” til kroppen vår, kommer vi også til å trenge mennesker som produserer, oppbevarer og tilpasser kroppsdelene. Kroppsdelbutikkansatte, med andre ord.

Nanolege: Nanoteknologi kan i løpet av de neste par tiårene gi opphav til helt nye behandlingsteknikker som er så ulik vanlig medisinsk behandling at man trenger spesialkompetanse på området. Et eksempel: nanomedisin vil sannsynligvis være skreddersydd hver enkelt pasient, en jobb som neppe kan automatiseres med det første.

Minnekirurg: Nevroteknologi kan komme til å gi oss så gode grensesnitt mellom hjerne og datamaskin at det blir mulig å legge til ekstra elektronisk minne for å lagre den enorme informasjonsmengden vi vil stå overfor i fremtiden.

Alderskonsulent: At eldrebølgen vil påvirke arbeidslivet hersker det ingen tvil om. Men i tillegg til alle de nye hendene i omsorgen, vil vi også se spesialister som ivaretar helheten i behandlingen, fra medisinbruk til pengeforvaltning og introduksjon av hjelperoboter i heimen.

Genbonde: I tillegg til mat, vil fremtidens dyr og planter også brukes til produksjon av medisiner og andre nyttige kjemiske forbindelser. Ytre sett vil gengårder ikke nødvendigvis skille seg dramatisk fra andre gårdsbruk, men innvendig vil de være tilpasset det spesifikke behovet (f.eks. hygiene i forbindelse med medisinproduksjon).

Konsepttegning av vertikal gård. Kilde:  The Living Skyscraper

Vertikalbonde/bybonde: Byene kommer til å vokse drastisk i tiårene fremover, samtidig som utgiftene i landbruker eksploderer i takt med at oljealderen går mot slutten. Resultatet kan bli at stadig mer av maten vår lages der folk bor, i vertikale gårder på tak og i spesialbygde høyhus midt inne i byen. Vertikalbonde kan bli det perfekte yrket for urbanister med en drøm om å leve nær naturen.

Klimatekniker: Klimateknologi eller geoengineering kan bli et stort vekstområde, i takt med de økende CO2-utslippene som vil følge av utnyttelse av ukonvensjonelle olje- og gasskilder. Skal man ta kontroll over klimagassene og ikke bare tilpasse seg deres virkninger, kommer vi til å trenge klimateknikere. Mange klimateknikere.

Romgaid: Om Virgin Galactic lykkes med sitt romturisme-prosjekt, kan dette etterhvert vokse til en lukrativ liten industri. Det vil trenges rompiloter, vedlikeholdspersonale og altså folk som kan hjelpe ferske romturister med tilpasningen til det vektløse miljøet.

Smalkaster: Den brede kringkastingen av kultur og kunnskap er i ferd med å forsvinne, og erstattes av myriader av smale kanaler. Smalkasterne vil være spesialister på å tilpasse underholdning og reklame til svært små brukergrupper – helt ned til individnivå.

Avatarmanager: Rapporten bruker ikke avatar i betydningen romvesen eller representasjon av en person i et dataspill, her betyr ordet intelligente, programvarebaserte skikkelser som f.eks. kan overta noe av lærerens rolle i klasserommet. Avatarmanagerens jobb er å sørge for at f.eks. elev og avatar er tilpasset hverandre.

Datasøppeltømmer/virtuell ryddehjelp: Informasjonssamfunnet har også skapt et enormt problem med digitalt søppel eller rot, informasjon vi ikke lenger trenger, som ofte kan gjøre det det vanskelig å finne det vi trenger og i mange tilfelle kan være direkte skadelige (tenk personvern). Datasøppeltømmerens jobb er å sørge for at våre digitale liv blir så ryddige som mulig.

Individbrander: Idag ser vi hvordan sosiale nettmedier kan skape kjendiser nærmest over natten. I 2010 er dette fremdeles en ganske tilfeldig affære, i 2030 vil vi ha spesialister som hjelper potensielle nettkjendiser med å forme image, spisse budskap, nå fram til riktig målgruppe og skaffe annonseinntekter.

Hensikten med lister som dette er altså ikke å komme med presise spådommer, men å få oss til å reflektere over hvilke utviklingstrekk som kan bli bestemmende for fremtidens arbeidsliv, utover brede megatrender som eldrebølgen, innvandringen, den økende velstanden og tilgangen på informasjon. Med tanke på den store samtalen om fremtidens arbeidsliv som statsministeren nylig tok til orde for, hadde en lignende liste på norsk kanskje ikke vært å forakte?

Trender for et turbulent ti-tall 1: USAs posisjon svekkes

Selv om USA fortsatt vil være verdens ledende politiske, økonomiske og militære kraft i det kommende tiåret, vil den internasjonale posisjonen svekkes langsomt, men sikkert. Militært vil landet fremstå som svakere fordi man i mellomtiden har måttet trekke seg ut av (borger)krigene i Afghanistan og Irak uten å ha nådd målet om stabile regjeringer. Det er meget mulig at vi igjen vil se Taliban ved roret i Kabul, som følge av at den USA-støttede regjeringen faller eller som resultat av en forhandlingsløsning. Om den militære betydningen er begrenset, vil symbolvirkningen være enorm: en hel verden utenfor USA vil se det som et tegn på militær avmakt og falmende status som supermakt.

Amerikanske tropper i Afghanistan i 2007 (Kilde: Flickr)

Hvis nederlagene i Afghanistan og Irak fører til at USA mister lysten på utenlandseventyr, slik landet historisk sett har gjort i lange perioder, lover det ikke godt for NATOs kapasitet til å opptre utenfor alliansens egne grenser. Det var vanskelig nok å samle støtte til USAs internasjonale operasjoner i det foregående tiåret, da landet fremdeles hadde tro på egen styrke. Det kan få stater og grupperinger som hittil har latt seg avskrekke av verdens sterkeste militærmakt, til å forsøke å dra nytte av maktvakuumet som oppstår. Det vil i sin tur skape en voldsommere og mer uforutsigbar internasjonal situasjon.

Den manglende handlekraften internasjonalt avspeiler situasjonen på hjemmebane. Som Andrew Fallows påpeker i The Atlantic nylig, utgjør det politiske systemet den største trusselen mot landets vitalitet. Man ser det på føderalt plan, der betaling i bytte for politiske tjenester florerer, valgsystemet sørger for “låse fast” majoriteten av valgdistriktene til et av de to partiene og det kreves flertall på 60-40 for å få gjort helt vanlige politiske vedtak i Senatet (jamfør president Obamas problemer med å få gjennomført sin helsereform). Men det ses like tydelig på delstatsnivå, der California fremstår som kroneksempelet på politisk dysfunksjonalitet.

Et handlingslammet og splittet system vil ikke være istand til å reformere seg selv. Derfor vil Obama og hans etterfølgere ha begrensede sjanser til å lykkes med å takle de store innenriksproblemene USA står overfor, som en nedslitt infrastruktur, en begynnende eldrebølge (andelen over 65 øker fra 13% til 16 %), et middelmådig skolevesen og en høy andel fattige. Tilsvarende er det lite som tyder på at den voldsomme polariseringen mellom republikanere og demokrater vil dabbe av. Vi kan regne med en fortsatt ekstrem ordbruk i den offentlige debatten, og en tilsvarende liten kompromissvilje på begge sider. Demografiske endringer (andelen kaukasiske hvite synker fra 65 % til 60% og urbaniseringen fortsetter) kan ytterligere sementere det uforsonlige politiske mønsteret.

USAs største styrke har gjennom det meste av landets historie vært innovasjonsevnen, og det er på dette området vi vil se de minste endringene. Mot slutten av titallet vil landet fortsatt ha verdens tredje største befolkning (mellom 334 og 350 millioner innbyggere i 2020, avhengig av konjunkturene), de fleste fremragende forskningsinstitusjoner vil ligge i USA og fortsatt fungere som magneter for klodens klokeste hoder. Fortune Global 500-listen vil domineres av amerikanske selskaper, og selskaper som Google og Apple vil være førende på sine områder.

Men her vil det også være flere utfordrere enn noensinne. EU og Japan vil være viktige, sammen med et raskt voksende Øst-Asia. De enorme budsjettunderskuddeje USA bygget opp i starten av tiåret vil føre til lavere bevilgninger til grunnforskning og kutt i sektorer som normalt betyr mye for teknologiutviklingen (forsvars- og romindustrien, for eksempel), og gjøre det mindre attraktivt å bli boende for de mange utenlandske akademikerne som idag trekkes til landet. I dette perspektivet kan bilindustrien sammenbrudd vise seg å være kanarifuglen i kullgruven, et symptom på dyperliggende strukturelle problemer som vil ramme større deler av amerikansk industri og gjøre det vanskelig å hevde seg innen kommende vekstområder som energiteknologi.

Stoltenbergs ulogiske nyttårstale

Jeg er, som lesere av denne bloggen vil vite, mer enn normalt opptatt av nyttårstaler. I et land der statsministeren sjelden henvender seg direkte til folket byr 1. nyttårsdag på en sjelden anledning til å gjøre opp status for året som gikk og kaste et blikk inn i fremtiden. En slags folkelig “State of the Union” på 15 minutter om man vil.

Jens Stoltenbergs tale 1. januar 2010 ble i dette perspektivet en ordentlig nedtur. Ikke bare fordi statsministeren brukte mer tid på å snakke om oldtidens kornlagre og virkningen av amerikansk gull på den spanske økonomien på 1500-tallet, enn om Norge i 2009, men først og fremst fordi han benyttet anledningen til å komme med et par ubegripelige og ulogiske sleivspark til fremtidstenkningen. Midtveis i talen sin sier Stoltenberg nemlig følgende:

I 1958 ble det levert en rapport til Regjeringen som konkluderte med at:  ”Man kan se bort fra muligheten for at det skal finnes (…) olje på  kontinentalsokkelen langs den norske kyst.” Ti år senere begynte olje-eventyret. Vi klarte ikke å forutse det største norske industrieventyret i historien bare ti år før det startet. Å treffe mennesker i dag som er skråsikre på hva vi skal leve av i morgen, gjør meg alltid litt skeptisk. For vi klarte ikke i går å forutse hva vi lever av i dag. Ved inngangen til det forrige århundret var det knapt noen som så at fossene hadde økonomisk verdi. Men kort tid etter forvandlet fossekraften landet og bygget det nye industri-Norge.

Det Stoltenberg her gjør, er å gi et feilaktig bilde av hva futurologi/fremtidsforskning er i våre dager. Man finner ingen seriøse aktører på feltet som er “skråsikre” på hva vi skal leve av imorgen – her må jeg simpelthen undre meg over hvem Stoltenberg har snakket med. Fremtidsforskning handler ikke om å komme med skråsikre spådommer, men å tegne plausible bilder av fremtiden basert på tilgjengelige data.

Enhver fremtidsforsker verdt saltet sitt kjenner dessuten argumentasjonen i Nicholas Talebs moderne standardverk “The Black Swan”, som er at historien i stor grad formes av uforutsigbare begivenheter. At geologer i 1958 ikke var istand til å lokalisere oljefeltene som senere skulle gjøre Norge til et oljeland, gjør denne begivenheten til en “svart svane” i norsk historie. Men det innebærer ikke at alle utviklingstrekk som former fremtiden er like vanskelige å fremskrive eller prognostisere.

Jamfør dette: da oljevirksomheten først var etablert og man fikk oversikt over reservene, var det ikke vanskelig å lage prognoser som viste at Norge ville være et velstående oljeland i lang tid fremover. Det ble sagt på 1970-tallet, da jeg vokste opp, det har holdt stikk til idag og det er fremdeles hovedgrunnlaget for vår tids samfunnsplanlegging. Ja, for hva er vel Oljefondet, om ikke en pakke av investeringer basert på analyser av hvordan verdensøkonomien sannsynligvis kommer til å utvikle seg i årene fremover?

Dette lysarket fra presentasjonen av Perspektivmeldingen 2009
er et godt eksempel på norsk fremtidstenkning i praksis.

Eller hva med regjeringens egen Perspektivmelding, som “tar for seg viktige langsiktige utfordringene som vi står overfor i norsk politikk“? PDF-versjonen av presentasjonen som oppsummerer meldingen er proppfull av fremskrivninger av offentlig ressursbruk, CO2-utslipp og andelen pensjonister frem mot 2060. Med andre ord produktene av fremtidstenkning, i den grad slikt foregår i et land uten et organisert miljø av fremtidsforskere. Hvilket bringer meg til det regelrett ulogiske og kontraproduktive i Stoltenbergs budskap, oppsummert i setningen:

Det er mye vi ikke vet om framtiden, men det vi vet er at vi vil trenge kunnskap.

I og med at evnen til å ta til seg og videreformidle kunnskap er noe av det som definerer Homo sapiens som art, kunne statsministeren ha erstattet “kunnskap” med “oksygen” og fått en like meningsfylt setning. Men bak den tomme floskelen ligger det faktisk noe konkret. Stoltenberg varsler at regjeringen i året som kommer vil invitere hele folket til en bred samfunnsdebatt om grunnleggende spørsmål, bl.a. definert slik:

Vi inviterer til samarbeid om arbeid. Om hvordan vi kan utvikle et framtidsrettet næringsliv og gjøre det enklere å starte opp nye bedrifter. Om hvordan vi skal utvikle den kunnskapen og teknologien vi trenger.  […] I det kommende året vil jeg og de mest berørte statsrådene invitere folk fra ulike miljøer til et rådslag om dette. Hele regjeringen skal ut i landet for å få innspill. Vi kommer også til å bruke nettet for å invitere alle til å delta i debatten.

Så er det altså likevel meningen at vi skal snakke om den vanskelige fremtiden. Ja, for det gir jo liten mening å diskutere morgendagens kunnskapssamfunn og næringsliv uten at man har en forestilling om hvilke drivkrefter som former fremtiden idag, og hva slags forutsetninger det vil gi Norge over tid. Stoltenberg kunne ha brukt denne sjeldne anledningen til å legge et ordentlig grunnlag for samarbeidet han ønsker seg. Istedenfor falt han for fristelsen til å rive av seg noen billige poenger med utgangspunkt i forskerbommerter fra forrige århundre. Det lover ikke godt for den nasjonale samtalen.