Arkiv for Scenarier

Prekrim-scenariet etter Breivik og Snowden: holder det fremdeles?

For tre og et halvt år siden, 11. mai 2010, holdt jeg et scenariebasert foredrag i Oslo der mitt valgte tema var kriminalitetsbekjempelse via overvåkning. Scenariet, som jeg kalte “PreKrim-saken i et tiårsperspektiv” var – som seg hør og bør for scenarier – ikke ment å være en forutsigelse om fremtiden, men et bilde av en av mange mulige fremtider. Et grunnlag for debatt om man vil (og debatt ble det).

Når det er sagt kan det være interessant å sjekke scenarier opp mot virkeligheten etter en tid, for å få et hint om hvorvidt vi beveger oss i retning av den mulige fremtiden scenariet sklidrer. For noen uker siden ble jeg utfordret til å gjøre nettopp dette av Twitterbrukeren @apbordi, og nedenfor følger de viktigste punktene i scenariet holdt opp mot utviklingen siden 2010.

1. Dataprogrammet “Hercule”
“som kombinerer all relevant informasjon, fra omgangskrets og vareinnkjøp til lesevaner og bevegelsesmønster, og bruker kunstig intelligens til å bygge prognoser.”

Det jeg skriver om her er i praksis teknologien som nå går under fellesbetegnelsen “Big Data” (et så generisk uttrykk at det kommer til å forsvinne lenge, lenge før 2050, forøvrig). Tanken bak Big Data er å bruke avanserte algoritmer til å tråle gjennom store datasett for å hente ut informasjon som ikke er tilgjengelig med konvensjonelle metoder.

I praksis brukes slike metoder i dag, blant annet under navnet “Predictive Policing“. Denne metoden går ut på å bruke data fra mange ulike kilder til å “forutse” de mest sannsynlige åstedene for forbrytelser, og slik utnytte begrensede ressurser på en bedre måte. Metoden er blant annet brukt av politiet i Los Angeles.

2. Forutsigelse av forbrytelser på individnivå
“Den viktigste av disse er intensjonsprognosen, som er hjertet i PreKrims virksomhet. Den kan nå med 95-98 % sikkerhet forutsi hvorvidt et nytt lovbrudd vil bli begått av en gitt kriminell.”

Programvare som forutser individers sannsynlighet for å begå nye kriminelle handlinger er nå tatt i bruk i USA.

3. Terroristen er høyreekstremist/fascist
“Gundersen, 28 år og fra Lørenskog, var medlem av Pansergarden, en fascistgruppe med tette bånd til flere sentraleuropeiske regjeringer.”

Det krevde ikke noen Einstein for å forutse at en fremtidig norsk terrorist ville være en høyreekstrem ung nordmann. Vi har tidligere hatt problemer med høyreekstrem vold, og ved siden av islamistisk terror pekte det seg dermed ut som mest sannsynlig. Etnisk og separatistisk basert terror, som vi også har sett mye av i Europa, virker langt mindre trolig i Norge – selv i et 2050-perspektiv.

4. Anonymisering og kryptering gir økt oppmerksomhet fra overvåkerne
“En første viktig indikator på at han hadde alvorlige kriminelle hensikter var at han prøvde å beskytte seg med anonymiseringsprogramvare.”

Det har lenge vært antatt at privat bruk av kryptering kunne tiltrekke seg oppmerksomhet fra overvåkere. Edward Snowdens avsløring av NSAs satsing på å knekke kryptering og infiltrere anonymitetstjenesten TOR, bekreftet dette.

5. Analyse av motorikk og ganglag
“Ja, for Gundersen ble rett og slett tatt på ganglaget sitt, da han forsøkte å begi seg til fots fra Halmstad stasjon til en campingplass utenfor byen.”

Analyse av ganglag og annen kroppsmotorikk i overvåkingsøyemed er ennå ikke kommersialisert. Men det forskes på saken.

6. Fokus på personer som ikke sender ut data
“For eksempel kunder som ikke sender ut noen form for elektromagnetisk stråling i det hele tatt.”

Et avgjørende spor i jakten på bin Laden var det faktum at gjemmestedet hans i Abottabad ikke hadde elektronisk forbindelse med omverdenen. Det å aktivt unngå f.eks. sosiale medier kan bli sett på som dypt mistenkelig.

7. Bruk av kommersielle data i overvåkningsøyemed
“Systemer for å stanse nettpirater, forbedre søkemotorer, skape engasjerende nettsamfunn, gi en bedre handleopplevelse og generelt mer brukervennlige IT-løsninger har ofte vist seg å være de nyttigste våpnene i PreKrims arsenal.”

PRISM.

Brianlies

Bruken av fMRI-skanning som “løgndetektor” er omstrid, men forskningen pågår

8. Hjerneskanning i justisvesenet 
“Nevroskanningen av Gundersen ble igangsatt et par år før vi fikk de første kommersielle implantatene, som med så stort hell brukes til å lese av kriminelles tankestrøm i dag.”

Bak nyord som “neurolaw” og “neurocriminology” ligger det en omfattende (og hovedsaklig amerikansk) debatt om i hvilken grad hjerneskanningsteknologi og gentesting kan brukes til å forutsi kriminell atferd eller avsløre kriminelle i etterkant. Så langt er fMRI-hjerneskanning ikke tillatt brukt i amerikansk rett.

9. Folk flest godtar egentlig overvåkning
“Dessuten viste meningsmålingene og meningsytringene fra folk flest at nordmenn i dette spørsmålet var på PreKrims side.”

Selv om meningsmålinger viser at befolkningen i f.eks. USA er ganske likt delt i synet på NSAs masseovervåkning (slik nordmenn også var i synet på Datalagringsdirektivet), viser atferden i praksis at folk verken straffer selskapene som samarbeidet med NSA eller partiene som direkte eller indirekte støtter overvåkningen.

10. Kriminalitet som ikke følges opp, fører til et hardere syn på kriminalipolitikk
“Vi visste i stor grad hvem de kriminelle var og vi kjente det enorme skadeomfanget, men samtidig var vi så handlingslammet som samfunn at hele kategorier av forbrytelser var unndratt etterforskning.”

Debatten om romfolk og tigging eller papirløse asylsøkere som selger narkotika i Oslo sentrum viser hvor fort tyngdepunktet i en debatt kan flytte seg fra åpenhet og liberalitet til et ønske om “harde tak”.

11. Utviklingen av totalovervåkingssamfunnet
Det mest slående med Snowden-avsløringene de siste månedene er hvor langt vi er gått i retning av et masseovervåkningssamfunn. Amerikansk etterretning (og for alt vi vet også etterretningstjenestene til mindre vennligsinnede land) har kapasitet til å avlytte all slags kommunikasjon mellom vanlige borgere, tråle gjennom enorme mengder kommunikasjonsdata på én gang og antagelig lagre det aller meste av det.

Debatten om å tøyle NSAs overvåkning har i hovedsak handlet om amerikanere – ikke-amerikanere er helt rettsløse på dette området og vil fortsatt være det i overskuelig fremtid. Idag er det vanskelig å overskue de fulle konsekvensene av det vi nå vet, men skal man dømme etter responsen fra amerikanske myndigheter og den manglende responsen fra norske politikere, bør vi være forberedt på mer av det samme.

 __________________________________

Dette er mulig, men ennå ikke realisert (tror vi): 

1. Bruk av lesemønsteret i ebøker til å avsløre kriminell intensjon
“Analysen av lesemønsteret viste at Gundersen var storkonsument av høyreekstreme tekster, og gjerne dvelte ved avsnitt og setninger som beskrev konkrete voldshandlinger.”

Ebøker er like lette å overvåke som alt annet på nettet. Via synkronisering av sist leste sted, notater og understrekninger som er lagret i nettskyen kan kommersielle aktører som Amazon lære mye om lesernes atferd. Dette er også informasjon som kan være av interesse for etteretningstjenester.

Så nei: jeg vil ikke bli overrasket om det viser seg at f.eks. muslimske amerikanere som har vært på reise til suspekte deler av kloden og som kjøper Kindle-ebøker om kjemi og elektronikk, automatisk får sine leservaner overvåket i det stille.

2. Overvåkning via kommersielle mikrosensorer
“For eksempel ville han ikke ha kunnet gå inn i en butikk uten at sensorene som leter etter elektronikk å sende reklame til, ville ha reagert. Disse sensorene, som er ansvarlige for at dere alltid får en cornflakes-reklame når dere står foran cornflakes-pakka, er programmert til å varsle om alt utenfor normalen.”

Den eneste grunnen til at dette ikke er mulig, er at “The Internet of Things” ennå ikke er en praktisk realitet. Men det blir det sannsynligvis i løpet av et tiår eller to. Og butikkhyller som overvåker kundene er en realitet.

3. Billig og hurtig skanning av DNA-spor
“Problemet var at svensk politi allerede da var igang med det som nå er standard overalt i Europa, nemlig å screene det som fremdeles finnes av fysiske penger – som omtrent bare brukes av folk med noe å skjule – etter DNA-spor. Det ville kanskje gått noen dager ekstra, men en rutinemessig sjekk mot det internasjonale DNA-registeret ville utvilsomt ha avslørt ham.”

Det jobbes med saken.

4. Nevrologisk basert omskolering
“Hver uke ble Gundersens hjerne avlest, og man kunne konstatere at tankene kretset rundt kriminell virksomhet til tross for at han selv benektet dette på det sterkeste. Derfor ble forvaringen regelmessig forlenget, inntil omskolering og medisinering sørget for å snu den negative trenden.”

Forsøk på å endre folks grunnleggende tenkesett via f.eks. “hjernevasking” har stormaktene holdt på med svært lenge, visstnok uten hell så langt. Det betyr ikke at man ikke en dag vil finne en metode som fungerer.

__________________________________

Dette er ikke mulig:

“fra han satte seg på lyntoget til København”

Share/Bookmark

Førde som fylkeshovedstad: Scenarieparadokset

Fremtidstenker Jamais Cascio har en glimrende posting om et av hovedproblemene med å arbeide med – og ikke minst forelese om – fremtiden: Jo sikrere og mer detaljert et fremtidsbilde er, desto større er sannsynligheten for at folk vil akseptere det og tro at det har nytteverd. Og jo sikrere og mer detaljert et fremtidsbilde er, desto mindre sannsynlig er det at det kommer til å inntreffe i virkeligheten.

Du kan være engasjerende eller du kan være presis, men du kan sjelden være begge deler samtidig. Hensikten med scenarier eller fremtidsbilder er å inspirere til ettertanke, debatt og handling, og da ligger det i sakens natur at man ikke kan være for generell. Hvor mye debatt og handling vil det egentlig komme ut av det ganske presise utsagnet “det neste tiåret vil være preget av økonomisk og politisk turbulens”, for eksempel?

Ekstra vanskelig blir det om man skal presentere scenarier i forelesninger. På de 30-45 minuttene man som regel får til rådighet blir det rett og slett ikke tid til å legge frem tre-fire ulike scenarier, slik man bør for å gi et riktigere bilde av hvordan scenarier fungerer. Jeg vet, for jeg prøvde å gjøre det tidlig i min karriere, og så av publikum at de veldig raskt datt av lasset. Det er vanskelig nok å forholde seg til vår egen virkelighet, om man ikke skal sette seg inn i tre-fire parallelle på under en time.

Førde – fremtidig fylkeshovedstad? (cc) ccpix

Hvilket bringer meg til Førde som fylkeshovedstad. For et par uker siden foreleste jeg på en konferanse for IT-folk i Balestrand i Sogn og Fjordane. Temaet var: “Sogn og Fjordane – 40 år på 40 minutter.” Tittelen alene forteller at tempoet ville bli heseblesende, og jeg valgte derfor et scenario som var tydelig og greit å gjenfortelle. Jeg gjorde det klart ved foredragets begynnelse at jeg kom til å fremlegge et bilde av fremtiden – ikke hva som faktisk ville skje, men noe som med en viss plausibilitet kunne skje.

Et av elementene i scenariet er at den bratte veksten i bruken av nettjenester får seg en knekk i 2021, etter en massiv lekkasje av sensitiv informasjon fra Facebook. Det var inspirert av arbeidet som ble gjort i Cisco-studien The Evolving Internet – A look ahead to 2025 by Cisco and the Monitor Group’s Global Business Network, som bl.a. viser hvordan hacking og nettkriminalitet kan undergrave nettet slik vi kjenner det idag. Jeg konstaterte på Twitter og i samtaler etterpå at mange merket seg utsagnet og reflekterte rundt det – og da var min hensikt oppnådd.

Litt senere i foredraget snakker jeg om hvordan demografiske trender som eldrebølge, innvandring og urbanisering vil påvirke fremtidsutsiktene til et fylke s0m Sogn og Fjordane. Intet spesielt med dette, jeg har selv blogget om det en rekke ganger. Men for å understreke hva konsekvensene kunne bli, gjorde jeg to grep jeg visste ville bli kontroversielle.

For det første sa jeg at fylkeskommunen kunne få en renessanse i et tenkt 2031, fordi mange kommuner vil være ute av stand til å møte de økende demografiske og teknologiske utfordringene vi står overfor. Vi vet alle hvor populær fylkeskommunen er rundt forbi, så reaksjonen var forutsigbar nok ikke spesielt positivt. Deretter antok jeg at Førde kunne bli fylkeshovedstad og sete for fylkespresidenten.

Hvorfor Førde? Jeg kunne ha sagt det er fordi Førde er en trivelig by (hvilket den er, det vet jeg av erfaring), eller fordi den er relativt stor og har en grei geografisk plassering. Men først og fremst valgte jeg å konkretisere med navn fordi jeg vet at det får publikum til å våkne. Du kan ikke stå i én kommune i Norge og hevde at noe spennende vil skje med en nabokommune, uten at folk tenner på alle plugger. Så også i dette tilfellet.

Poenget med Førde ble plukket opp i debatten etter foredraget, det ble nevnt på Twitter, ble visstnok gjenstand for hissig debatt på Facebook og var en større sak på NRKs lokale sending. Nok en gang ble hensikten oppnådd, i den forstand at jeg fikk diskusjon og refleksjon. Men Cascios paradoks er der like fullt: et såpass presist scenario som dette er lite sannsynlig, og kan fort binde folk til én versjon av fremtiden. Diskusjon og refleksjon av varig verdi ville kreve noe mer langvarig enn 40 minutter på en scene i Balestrand.

Ja, for det er altså ikke slik at jeg tror Førde faktisk blir fylkeshovedstad. OK, littegrann så. Neida. Sogndal eller Florø er like bra, seff. ;)

Norske utenkeligheter: 2031

Fremtidstenkeren Kevin Kelly, hvis blogg kan anbefales på det varmeste, har en interessant posting om nytteverdien av å tenke det utenkelige. Utgangspunktet var en diskusjon med musikeren og konseptkunstneren (og fremtidstenkeren) Brian Eno som handlet om hvor utenkelig mye av dagens tilværelse ville ha vært for folk i i den nære fortiden (Obama, Kina, Facebook, Wikileaks), og hvor lite flinke vi er til å forberede oss på slike situasjoner (jamfør begrepet “svarte svaner”).

Kellys og Enos tankeøvelse resulterte i en liste som ble publisert i Whole Earth Review i 1993, og som blant annet inneholder følgende forsøk på å bomme på fremtiden på interessant måter:

  • American education works. Revived by vouchers, a longer school year, private schools and for-profit schools, the majority of Americans (though not the most disadvantaged) get the best education in the world.
  • Japan is eclipsed by the Asian tigers. The success of Japan subverts itself: women rebel, the young drop out, the workers play, and the system declines.
  • It costs half a day’s pay to drive your car into the downtown area of a big city, and a day’s wages to park.
  • Sexual roles reverse: men wear makeup and are aggressively pursued and harassed by women in ill-fitting clothes.
  • Video phones inspire a new sexual revolution whereby everybody sits at home doing rude things electronically with everyone else. Productivity slumps; video screens get bigger and bigger.
  • Tanned skin is once again seen as the mark of peasantry. Sunblock-wearing becomes routine.
  • A new kind of holiday becomes popular: you are dropped by helicopter in an unknown place, with two weeks’ supply of food and water. You are assured that you will not see anyone else in this time. There is a panic button just in case.
  • The first Bio-Olympics, where athletes can have anything added to or subtracted from their bodies, take place in 2004.
  • After a steady increase in mean temperature, the Earth starts cooling off. Dire warnings are issued; no one pays any attention.
  • Manufacturers of underwear finally realize that men have different-sized balls.
  • The commonly held notion that it is correct to surround children with love, security and affection suffers a serious decline in credibility when it becomes apparent that kids reared thus are entirely unequipped for a world that is cruel, dangerous and insecure. Enlightened parents begin experimenting with new forms of toys: teddies with sharp teeth, building bricks with abrasive surfaces, mildly toxic crayons, unsafe play areas.

Her er det ikke overraskende mange usannsynligheter, men også ideer som minner om trekk ved dagens samfunn (jamfør det siste punktet, som nærmest perfekt matcher denne blodferske artikkelen i The Atlantic.) Øvelsen er både morsom og nyttig, så hvorfor ikke bruke den på vårt eget land i et 20-årsperspektiv? Her er ti forslag til utenkelige ting som kan ha hendt i Norge i 2031:

  • Vestlandet har revet seg løs fra det øvrige Norge og dannet en egen stat. Sammen med det selvstendige Skottland, Island og Grønland danner republikken Vestland en økonomisk samarbeidsorganisasjon.
  • Rest-Norge har utkjempet en krig med Russland om tilgangen til gass og olje i Arktis. Krigen varte i én uke før et fragmentert NATO grep inn og stanset kamphandlingene.
  • Rest-Norge er medlem av EU.
  • Senterpartiet holder sitt siste landsmøte, der lederen erklærer at partiet har utspilt sin rolle og at fokus nå må rettes mot byene og tettstedene der nordmenn flest bor.
  • Det norske luftforsvaret består i sin helhet av robotiserte dronefly, etter at F-35-prosjektet kjørte seg fast i et morass av tekniske problemer og anklager om korrupsjon.
  • Det går lyntog fra Oslo til Trondheim og Bergen, og Nord-Norgebanen ligger an til å fullføres før 2040.
  • Andelen nordmenn som bruker nynorsk daglig er lavere enn andelen som snakker samisk, og sidemålsundervisningen er fjernet på landsbasis.
  • Borgerlønn erstatter de fleste sosiale ytelser, og fører til en kreativ eksplosjon når 250 000 nordmenn velger å realisere sin indre drøm om å leve som kunstner.
  • Mammut og ullhåret neshorn reintroduseres på Hardangervidda, etter at russiske forskere lykkes med å klone fram levende eksemplarer fra DNA hentet fra vev funnet i den raskt tinende permafrosten.
  • Det offentlige helsevesenet betaler for en revolusjonerende anti-aldringsmedisin som øker levealderen til 150 år, men kun for borgere som kan dokumentere deltakelse i yrkeslivet.

Om å ta feil på interessante måter: “The Long Boom”

Fremtidsforskeren Erik Øverland pleier å si at fremtidstenkning også handler om å ta feil på interessante måter. Det kan høres ut som en lettvint måte å fraskrive seg ansvaret for egne uttalelser på, men går i virkeligheten til kjernen av seriøs fremtidstenkning. Scenariemetoden, som baserer seg på å lage mange ulike bilder av fremtiden, har som grunnforutsetning at man stort sett kommer til å ta feil. Verdien av scenarier ligger i det man lærer når de skapes, og slutningene man eventuelt kan trekke i ettertid når fasit (den virkelige historiske utviklingen) foreligger.

En av scenariemetodens pionérer heter Peter Schwartz, som selv har levert et av de beste eksemplene i nyere tid på det siste poenget. I 1997 publiserte Wired Magazine “The Long Boom: A History of the Future, 1980 – 2020, en 12 sider lang artikkel Schwartz skrev sammen med Peter Leyden. Som tittelen antyder trekker den opp et scenario for verdensutviklingen 23 år inn fremtiden, basert på utviklingen de foregående 17. Scenariet tar for seg en rekke aspekter ved samfunn, politikk, teknologi og økonomi, og har et gjennomgående optimistisk tonefall.

Kjerneargumentet er at sterke drivkrefter som globalisert markedsøkonomi, liberale politiske verdier og teknologi ikke bare vil konsolidere den økonomiske boomen man var midt oppe i i 1997, men faktisk  forsterke den frem mot 2020. Forordet i paperback-utgaven til boka med samme tittel, som kom i august 2000, har ikke slakket av på optimismen. Ta dette sitatet fra Amazon-siden til boka til boka, for eksempel:

“The american economy continues its longest expansion ever. Unemployment is down, wages are up, and inflation is nowhere to be seen. Federal surpluses are projected to top $3 trillion over the next decade. [..] The crashed Asian economies are bouncing back. Europe is booming and its chronic unemployment rates are finally coming down.”

Lest mot bakgrunn av den økonomiske og politiske virkeligheten vi står overfor idag, er det åpenbart at Schwartz og Leyden har bommet på noe fundamentalt det siste tiåret. Listen over feilslåtte spådommer i scenariet kan gjøres lang. Her er et utvalg:

At enkeltfakta ikke stemmer er slik det skal være i et scenario – problemet her er at man nesten uten unntak (scenariet fanger opp Kinas viktige rolle, selv om India overses helt) har tatt for hardt i. Den politiske, økonomiske og teknologiske endringstakten overdrives konsekvent. Nå er scenarieforfatterne helt klare på at scenariet er enøyd, og skriver blant annet:

“It’s possible to construct a scenario that could bring us to a truly better world by 2020. It’s not a prediction, but a scenario, one that’s both positive and plausible.”

I dagssituasjonen er det liten tvil om at “The Long Boom” mangler plausibilitet, selv om ti år ennå gjenstår av scenarioperioden, og at dens største verdi er som eksempel på Øverlands prinsipp. Det er lett å avfeies dette som et overopphetet utslag av optimismen som hersket i USA under den andre Clinton-perioden, og som fikk folk til å skrive bøker som Dow 36 000. Men jeg mener at det er interessante lærdommer å trekke av feilene som ble gjort:

1. Viktigheten av å ha flere scenarier. Wired Magazine er kjent for å like sine saker spisset, så for alt jeg vet valgte man å fravike prinsippet om flere fremtidsbilder for å få en mer interessant sak. Hvorom alt er mistet man muligheten til å bruke usikkerhetsfaktorene som nevnes i artikkelen: “Will Europe summon the political will to make the transition to the new economy? Will Russia avoid a nationalist retrenchment and establish a healthy market economy – let alone democracy? Will China fully embrace capitalism and avoid causing a new cold – or hot – war? Will a rise in terrorism cause the world to pull back in constant fear?”

2. Viktigheten av “svarte svaner”. I det foregående avsnittet nevnes terrorisme som en usikkerhetsfaktor. Året etter bokutgivelsen ble USA rammet av en “svart svane“, i betydningen uforutsigbar og avgjørende viktig historisk hendelse. Terrorangrepene 11. september 2001 endret amerikansk politikk og militærstrategi dramatisk, og fikk økonomiske ringvirkninger som strakte seg langt utover 00-tallet. USA, og verden forøvrig, vil slite med konsekvensene av angrepet gjennom resten av scenarieperioden for “The Long Boom”.

3. Ekstrapoleringens farer. Å fremskrive en trend ved å ekstrapolere eller videreføre den fra dagens data er en risikosport, ikke minst når datasettet man starter med er lite. Det var i høyeste grad tilfellet for Schwartz og Leyden da de forsøkte å se for seg IT-sektorens betydning. Folk flest hadde bare hatt tilgang til nettet i et par-tre år da forfatterne så for seg netthandel av matvarer og e-valg som dagligdags i USA innen ti år. Den korte kurven man hadde pekte bratt oppover, men det fantes ikke nok data til å fange opp det vi nå vet: de viktigste nettrendene har sitt utspring i nettinnovasjon (YouTube, sosiale nettmedier, Wikipedia) snarere enn interaksjon med den ytre, fysiske virkeligheten.

4. Faren ved å ha et for snevert perspektiv. Det er i analysen av verden utenfor USA at de største feilene gjøres i “The Long Boom”. For eksempel er Midt-Østen redusert til et spørsmål om fundamentalisme og olje. Med et bredere utsyn på verden kunne man ha fanget opp at situasjonen er betydelig mer kompleks enn som så, med Israel/Palestina, sunni/shia, persisk kultur/arabisk kultur som konfliktakser. Da kunne man ha fått med seg Irans ambisjoner om å bli en regional stormakt. Enda svakere er skildringen av Afrika. Her er det intet som tyder på at forfatterne fanger opp de tidlige tegnene til det som nå er en realitet, nemlig at land over hele kontinentet opplever rask økonomisk vekst.

5. Faren ved å undervurdere historiens betydning. På mange måter er “The Long Boom” et svært amerikansk scenario. Forfatterne sier det selv: amerikanerne er optimister av natur, og mener at problemer er til for å løses. Sett med europeiske øyne virker teksten dermed ganske ahistorisk, for ikke å si naiv. Det gjelder for eksempel antakelsene om Russlands, Kinas og Japans evne til å legge sin historiske arv bak seg, og ikke minst gjelder det synet på USAs rolle. Om det er noe det siste tiåret har lært amerikanerne, må det være at det er klare grenser for supermaktens økonomiske og militære makt. At et politisk splittet land med en økonomi og infrastruktur i forfall får skribenter til å finne fram sammenligninger med det britiske imperiets langsomme forfall, virker rett og rimelig rimelig for oss europeere. Vi har sett det skje så mange ganger før på vårt eget kontinent.

Når alt dette er sagt, gjenstår fremdeles hovedspørsmålet: er grunntesen om at vi alt i alt går mot en lysere fremtid, feilaktig? Peter Schwartz forsvarte den i 2008, og det gjør også jeg så ofte jeg kan. Svært mange grunntall går i riktig retning. Men samtidig må scenarier som lages idag, ta høyde for at verden idag er langt mer turbulent og kompleks enn den tilsynelatende var rett etter den kalde krigens fall i 1997. Vår verden er et sted der Etiopia har verdens femte raskest voksende økonomi og middelklassen utgjør halvparten av klodens befolkning, men også der Japans befolkning er i fritt fall og nyfascister marsjerer i gatene i stadig flere europeiske byer. Å lage scenarier som inkorporerer dette er ikke lett, men det er nødvendig.

Our Future World: det australske forskningsrådet ser på fremtiden

Det australske motstykket til vårt forskningsråd, CSIRO, publiserte nylig en 26 siders rapport om fremtidstrender. Our Future World er basert på innspill fra over 40 forskere og forretningfolk, som så ble drøftet på en workshop i fjor og samlet i en PDF-fil på 26 sider. Selv om ordet “scenario” brukes i beskrivelsen, er dette i hovedsak en oppsummering av fem “megatrender” og åtte “megasjokk”. 

De fem trendene er fremstilt i figuren over. Selv om dokumentet er tilpasset australske forhold, er trendene i høyeste grad relevante for Norge:

  1. Mer ut av mindre: tilgangen til en rekke ressurser vil minke, samtidig som verdens befolkning – og den andelen av den som kan kalles middelklasse – fortsetter å vokse. Det vil tvinge fram teknologisk, økonomisk og sosial innovasjon. Vinnerne kan bli dem som idag er sterke på “frugal innovation” (ikke nødvendigvis landene i det rike nord).
  2. Det personlige preget: Tjenestesektorens vekst i det rike nord blir fulgt av en ny innovasjonsbølge, der hovedtrykket vil ligge på tilpassede løsninger. Alt fra medietilbud til medisinsk behandling vil i fremtiden bli “skreddersydd”.
  3. Demografigapet: Befolkningen i det rike nord blir stadig eldre, og sliter med velstandsrelaterte sykdommer. Samtidig vil en rekke land i det fattige sør fortsatt ha svært høye fødselstall, og streve med mangelsykdommer og overbefolkning.
  4. Folk i farta: Urbaniseringen vil fortsette med uforminsket styrke. Men fremtidens byboere vil ikke bli værende på ett sted – isteden vil de stadig oftere flytte på seg i forbindelse med jobb, studier og endringer i livssituasjonen.
  5. iVerden: Etterhvert vil ikke bare alle data, men alle ting vi omgir oss med bli knyttet til nettet. Trenden i retning av mer regnekraft og lagringsplass vil fortsette i lang tid fremover.

Disse trendene er svært sterke, og det er gode grunner til å tro at de vil virke i mange tiår fremover. Men man må likevel ta høyde for viktige hendelser som kan motvirke trendene, her kalt “megasjokk”. CSIRO-gruppen har identifisert åtte:

  1. Kollaps i finanssektoren: Australia er like sårbar for økonomisk kollaps som andre vestlige økonomier, med en sterkt gjeldstynget befolkning.
  2. Kinesisk stagnasjon: Kina er nå Australias viktigste handelspartner, og selv små endringer i den kinesiske økonomien får stor virkning.
  3. Ekstreme olje- og gasspriser: Som nettoimportør av fossile brennstoffer er Australia like sårbar som andre industri- og jordbruksland.
  4. Ekstremvær: Langvarig tørke, flom og sykloner kan få stor virkning på et land der de fleste bor konsentrert i sårbare kystområder.
  5. Global pandemi: Selv en begrenset pandemi kan ramme den australske økonomien, ikke minst turistsektoren, svært hardt.
  6. Biologisk mangfold: Australias unike flora og fauna er svært sårbar for introduserte arter, og landet må derfor anstrenge seg mer enn de fleste.
  7. Terrorisme: Selv om terroren ikke rammer Australia direkte, er det flyavhengige landet utsatt. 2001-angrepene i USA førte til et inntektstap i Australia på 5 % av BNP i 2003.
  8. Nanoteknologi: Den raske utviklingen i nanoteknologisektoren kan føre til at det utvikles materialer vi ikke får god nok kontroll med.

Denne listen vil nok ikke oppleves som like relevant i et norsk perspektiv. Takket være olje- og gassøkonomien vår, er vi mindre sårbare for de to første punktene. Punkt 3 vil faktisk gavne oss, takket være vår heldige geografiske plassering er punkt 4 heller ikke vår største bekymring. De fire siste punktene er derimot verdt å merke seg for norske fremtidstenkere.

Norge 2050-scenario fra Nils Rune Langeland

I denne ukens morgenbladet publiseres et scenario med tittelen “Norge, 2050: A failed nation” av Nils Rune Langeland. Det er bra å se at scenariemetoden begynner å gjøre seg mer gjeldende i norsk offentlighet, og premisset for Langeland forsøk er interessant. Hans 2050-visjon oppsummeres slik i første avsnitt:

Er det råd å tenkje seg eit framtidig Noreg der styrtrike oligarkar med sete i Oslo eig alt som er verdt å eige? Medan resten av folket er ei samling halvsjuke klientar som mest ikkje kan lese og skrive og er plasserte i ein serie av kassebyar? Altså ein forfeila nasjon, eller eit kulturelt folkemord om du vil?

Ved første øyekast fremstår scenariet som et ganske konvensjonelt, for ikke si plumpt angrep på hovedstaden (jfr det gjentatte poenget med “kassebyer”), med et fokus på eierskap til naturressurser som oser monstermastdebatt lang vei. Men scenariet er heldigvis mer subtilt enn som så. Langeland drøfter ganske inngående hva som kan hende når oljepengene tar slutt uten at vi klarer å erstatte inntektsstrømmen, gamle sosiale mønstre brytes ned, og det oppstår nye bånd mellom teknokrater, de “kreative klasser” i Oslo og en liten gruppe med innflytelsesrike überrike.

Russisk oligark anno 2010: Alexander Lebedew. Kilde: Flickr (cc)

Langeland tenker seg altså at Norge kan få en utvikling lik den i Russland under Putin, der søkkrike oligarker utgjør en maktelite mens store deler av befolkningen lever i sosial nød og fødselstallene stuper, tross enorme naturrikdommer. Nå kan ikke en slik utvikling i Norge ha alle de samme drivkreftene som i Russland – til det er landenes historie altfor ulike. Mange av de russiske oligarkene har bakgrunn fra KGB, f.eks.

Men bevares, det er ikke vanskelig å skimte Bjarne Håkon Hansen bak Langelands teknokrat-oppkomling. Og svært etablerte demokratier har utviklingstrekk som tenkelig kan drive dem i russisk retning på sikt. Jamfør denne saken fra Der Spiegel om middelklassens svekkede stilling i USA, et land der skillet mellom politikk og penger lenge har vært flytende:

In 1978, the average per capita income for men in the United States was $45,879 (about €35,570). The same figure for 2007, adjusted for inflation, was $45,113 (€35,051). [...] In 1979, one third of the profits the country produced went to the richest 1 percent of American society. Today it’s almost 60 percent. In 1950, the average corporate CEO earned 30 times as much as an ordinary worker. Today it’s 300 times as much. And today 1 percent of Americans own 37 percent of the total national wealth.

Den kommende gasstoppen, langvarig politisk og økonomisk turbulens, politisk ekstremisme hjemme og ute og velgerapati er alle faktorer som kan drive landet i retningen Langeland peker på. På den annen side er det ikke vanskelig å peke på problemer med scenariet. At det ser ut til å sidestille verdiskapning med tilgang til naturressurser er et moment. Mer alvorlig er det at den skrøpelige, lesesvake underklassen i 2050 tilsynelatende holder til på bygda.

Såsant ikke Langeland forutsetter at urbaniseringen reverseres i massiv, nærmest kambodsjansk skala (og det tror jeg ikke han gjør), mangler scenariet en analyse det store flertallet av byboere som ikke hører til eliten. I 2050 vil det med svært stor sannsynlighet utgjøre folkeflertallet i Norge, slik det gjør det idag, med en etnisk og aldersmessig sammensetning det også bør tas høyde for.

Men alle innvendinger til tross: scenariet er velskrevet og lesverdig. Det får en til å reflektere, enten man er uenig i konklusjonen eller ikke. Og det er tross alt hovedpoenget med et scenario.

Hvor realistisk er prekrim-scenariet?

Den forrige bloggpostingen var et eksempel på såkalt backcasting, det vil si en tekst som er lagt til fremtiden, og ser bakover i tid på hendelser og trender. Teksten er altså ikke ment som en spådom om fremtiden (svært lite fremtidstenkning er ment å være det), men som et utgangspunkt for refleksjon rundt tendenser og trender vi ser i vår egen tid, og hvordan de kan påvirke fremtidens samfunn.

Men selv om jeg har latt meg inspirere av filmen Minority Report, som skildrer et prekrim-system basert noe så urealistisk som synskhet, betyr det ikke at jeg betrakter teksten som ren fiksjon. Forskjellen på et scenario og science fiction er jo at alt som skildres i scenariet faktisk kan inntreffe. Det er minst tre viktige trender i vår tid som sannsynliggjør at et samfunn som ligner det jeg skildrer, kan oppstå.

For det første er det ikke urealistisk å tro at kriminaliteten kan øke, og anta former som er mer brutale enn vi er vant til. For endel år siden deltok jeg i en debatt om banker og sikkerhet der jeg kom med to påstander om fremtiden: at biometriske metoder ville bli en respons på terrortrusselen, og at kriminelle ville slå hardere til mot vanlige borgere etterhvert som banker og butikker sikret seg bedre mot ran. Jeg, og de mange andre som sa det samme, fikk rett i begge deler.

I PreKrim-teksten legger jeg til grunn at dagens utvikling med flere hjemmeran fortsetter inn i fremtiden, at våpenbruken generelt øker og at kidnapping (som er en raskt voksende virksomhet internasjonalt) også blir vanlig i Norge. Drivkreftene bak denne utviklingen er en generelt økende politisk og økonomisk turbulens, ujevn befolkningsvekst, massemigrasjon og globale inntektsforskjeller.

Mens befolkningsveksten vil avta og etterhvert reverseres i store deler av det rike nord, fortsetter den i det fattige sør, om enn i lavere takt med tiden. I 1950 var Europas befolkning fire ganger større enn Afrikas, i 2050 vil forholdet være omtrent det omvendte. Selv om det store flertallet av migranter fra fattige land ønsker seg et ærlig utkomme, vil også mange kriminelle tiltrekkes av rikdommen. Jamfør dagens situasjon, der vi blant de mange hardt arbeidende østeuropeiske innvandrerne også finner ren bandevirksomhet.

I en turbulent verden med et svekket USA og ditto svakt NATO og FN, kan vi også se at stater overtas av kriminelle karteller, som kan bruke en voksende strøm av lovlige og ulovlige migranter til å utbre sin virksomhet. Et privat svar på denne utfordringen er framveksten av “gated communities“, som allerede er vanlige i USA og fattige land med en stor nok middelklasse til å oppebære dem.

Det offentlige svaret er et strengere lovverk, og økt satsing på politi og overvåkning av innbyggerne. Det siste vil utvilsomt bli lettere med årene. Allerede idag eksisterer teknologier som gjør det mulig å spore alle biler og innbyggere med GPS-telefoner i et land, bruke sosiale nettsteder til å kartlegge kriminelle nettverk, avlytte epost og telefonsamtaler verden over, logge nettbruk og kartlegge lese- og andre medievaner.

Selv om analyseprogrammet Hercule ikke finnes ennå, er det liten tvil om at organisasjoner som FBI og NSA bruker systemer som går i denne retningen. Ditto for nevroskanningen: i USA har vi allerede sett de første forsøkene på å bruke avansert FMRI-skanning, som måler aktiviteten i den levende hjernen, som en nevrologisk løgndetektor . Det er også gjort forsøk som viser at det er mulig å registrere enkelttanker i hjernen, og derfor er det ikke utenkelig at vi om førti år er istand til å avsløre kriminelle hensikter på denne måten.

Til sjuende og sist trengs det også en politisk vilje til å gjennomføre lovendringene som fører fram til et PreKrim-vedtak. Det er lett å tro at et samfunn med så utstrakt overvåkning må være udemokratisk. Men man behøver faktisk ikke å se for seg at Europa beveger seg i totalitær retning. Patriot Act i USA viser at et sprell levende demokrati kan få innbyggerne til å godta massiv overvåkning av seg selv i den gode saks tjeneste, og prekrim-aktige metoder fra politiets side.

Det politiske kompasset kan være en interessant trendindikator. Her utvides den tradisjonelle (økonomiske) høyre-venstre-aksen med en vertikal akse som måler liberale kontra autoritære holdninger. I et slikt skjema vil tyngdepunktet i det norske politiske landskapet de senere tiårene ha beveget seg oppover og mot høyre på den vertikale aksen, med den samtidige svekkelsen av den politiske venstresiden og verdiliberale og geniunt liberalistiske retninger (tenk Venstre og den gamle opposisjonen i FrP).

Ifølge politicalcompass.org er vi ikke alene: i hele Europa går trenden i retning av flere lovforbud, hardere tiltak mot kriminelle og sterkere statlig kontroll med privatlivet. Jamfør det politiske kompasset over, som viser orienteringen til regjeringene i EU-sonen i 2008. Minaret- og burkaforbudene i Sveits og Belgia kan i dette perspektivet ses på som et varsel om et fremtidig Europa der langt større deler av hverdagslivet er lovregulert og statskontrollert enn idag.

Legger vi til muligheten for et virkelig stort terrorangrep, økes sannsynligheten for et overvåkingssamfunn ytterligere. At vår verdensdel vil rammes av terror innen 2050 er hevet over enhver tvil – det eneste spørsmålet er omfanget og hvem som står bak (det er ikke gitt at det blir Al-Quaida – historisk sett har terror i Europa blitt utøvet av mange ulike aktører). Blir et fremtidig terrorangrep sammenlignbart med 11. september-angrepene, kan det fort få tilsvarende politiske konsekvenser.

Poenget i forrige posting med at folk i vår tid ville ha problemer med å akseptere PreKrim-samfunnet, er vesentlig. Erfaringen viser at grunnfjellsskifter i befolkningens verdisyn ikke bare er mulige, men ganske vanlige. Da jeg vokste opp raste debatten om det etisk tvilsomme i prøverørsbefruktning. Idag er det for nordmenn flest simpelthen et medisinsk tilbud. Tilsvarende trender har vi sett i spørsmål som skilsmisse, prevensjon og homofilt partnerskap. Privatlivets fred er en sentral verdi for mange 2010-innbyggere. I 2050 kan hovedholdningen være en helt annen.

Det er blitt sagt at scenariebygging ikke handler om å treffe riktig, men om å ta feil på interessante måter. I dette tilfellet vil nok de fleste av oss si at det ikke bare er et faktautsagn, men noe man må arbeide aktivt for. Også her kan backcasting være nyttig.

PreKrim-saken i et tiårsperspektiv

Det følgende er et foredrag som ble holdt i Oslo 11. mai 2050.

Last ned en PDF-versjon til fri distribusjon her.

Det er i dag ti år siden PreKrim-paragrafen ga sitt første konkrete resultat. Jeg vet det kommer overraskende på mange av dere. Med tanke på hvor viktig loven er blitt, er det egentlig forstemmende hvor lite oppmerksomhet dette jubileet har fått.

Vi snakker tross alt om det første virkelig effektive tiltaket mot kriminalitet og terror siden politiet slik vi kjenner det ble utviklet på 1800-tallet. Etter turbulente tiår der det tidvis virket som om kriminaliteten var i ferd med å komme helt ut av kontroll – hvem kan glemme alle ofrene for kidnappingsbølgen i Oslo på tjuetallet, eller angrepet på oljeinstallasjonene utenfor Svalbard? – kom vi endelig inn i smulere farvann.

Da PreKrim-enheten ble opprettet som følge av Stortingsvedtaket i 2039 var hensikten som kjent å foregripe kriminalitet som med stor sannsynlighet ville finne sted, ved å gjennomføre døgnkontinuerlig overvåking av kriminelle. Preventiv Kriminalitetsbekjempelse – eller PreKrim – tok utgangspunkt i et velkjent fenomen fra kriminalomsorgen: den høye tilbakefallsprosenten blant kriminelle.

Benjamin Franklin: Smart mann som tok feil

Det som for de fleste av oss er et trist faktum, ble for PreKrims analytikere ble et datapunkt med høy prediktiv verdi. Jeg sier analytikere, men som vi alle vet er den virkelige helten her programmet Hercule, som kombinerer all relevant informasjon, fra omgangskrets og vareinnkjøp til lesevaner og bevegelsesmønster, og bruker kunstig intelligens til å bygge prognoser.

Den viktigste av disse er intensjonsprognosen, som er hjertet i PreKrims virksomhet. Den kan nå med 95-98 % sikkerhet forutsi hvorvidt et nytt lovbrudd vil bli begått av en gitt kriminell. Med lavere grad av presisjon er det også mulig å anslå hva slags forbrytelse det er snakk om, og de senere årene er Hercule blitt stadig bedre til å antyde mulig tidsrom og sted.

Mange av dere husker sikkert fjorårets store opprulling av nettverket som smuglet spanske klimaflyktninger over grensen – der ble hovedmennene tatt på fersk gjerning takket være en Hercule-analyse som spådde åsted og tid med en presisjon på to kilometer og tre timer.

Selv om Hercules intensjonsanalyser i 2040 var primitive sammenlignet med det vi har i dag, hadde programmet ingen problemer med å flagge Vidkun Gundersen som en person som med stor sannsynlighet planla en ny forbrytelse. Gundersen, 28 år og fra Lørenskog, var medlem av Pansergarden, en fascistgruppe med tette bånd til flere sentraleuropeiske regjeringer. Fra tenårene av var han kjent for å være en bråkmaker, og han hadde en tidligere dom for overfall på seg.

En første viktig indikator på at han hadde alvorlige kriminelle hensikter var at han prøvde å beskytte seg med anonymiseringsprogramvare. Ja, Gundersen svevde faktisk i den villfarelse at det var mulig å skjule sine nettspor. Han gjorde også sitt ytterste for å holde seg til ikke-elektroniske medier, og konsumerte mye av noe man kaller bøker.

Det økte selvsagt bare PreKrims interesse for ham, og førte til at annen mediebruk ble nøye overvåket. Analysen av lesemønsteret viste at Gundersen var storkonsument av høyreekstreme tekster, og gjerne dvelte ved avsnitt og setninger som beskrev konkrete voldshandlinger. Han var selvsagt innehaver av klassikeren “The Anarchist Cookbook”, som kom ut for over 80 år siden og som stadig leses av amatørterrorister verden over.

Da han like etter gjentatt og grundig lesing av et kapittel om rørbomber gikk til innkjøp av ingrediensene til denne typen våpen, og GPS-registeret viste at han regelmessig oppholdt seg i nærheten av en interneringsleir for ulovlige innvandrere, mente PreKrim-enheten det fantes grunnlag for å ta ut den aller første tiltalen etter paragrafen. Gundersen ble innkalt til avhør, men valgte å rømme.

Det var en like fåfengt øvelse da som nå. Hercule spådde at han ville sette kursen sørover, mot regimer som kunne tilby politisk asyl. Gundersen ble observert fra han satte seg på lyntoget til København, til han gikk av i Halmstad i Sverige. Han var selvsagt klar over at kameraer ser alt og forsøkte å maskere seg, men visste åpenbart ikke hvor gode motorikkdetektorene var blitt på dette tidspunktet.

Ja, for Gundersen ble rett og slett tatt på ganglaget sitt, da han forsøkte å begi seg til fots fra Halmstad stasjon til en campingplass utenfor byen. Han ble arrestert med store mengder kontanter på seg, åpenbart i den tro at han ved å handle i de få butikkene som fremdeles tok slikt ville unngå å bli tatt.

Problemet var at svensk politi allerede da var igang med det som nå er standard overalt i Europa, nemlig å screene det som fremdeles finnes av fysiske penger – som omtrent bare brukes av folk med noe å skjule – etter DNA-spor. Det ville kanskje gått noen dager ekstra, men en rutinemessig sjekk mot det internasjonale DNA-registeret ville utvilsomt ha avslørt ham.

Og hadde han mot formodning sluppet gjennom dette nettet, ville han snart ha blitt avslørt av myriadene av små sensorer som omgir oss overalt. For eksempel ville han ikke ha kunnet gå inn i en butikk uten at sensorene som leter etter elektronikk å sende reklame til, ville ha reagert.

Disse sensorene, som er ansvarlige for at dere alltid får en cornflakes-reklame når dere står foran cornflakes-pakka, er programmert til å varsle om alt utenfor normalen. For eksempel kunder som ikke sender ut noen form for elektromagnetisk stråling i det hele tatt.

Gundersen visste at all elektronikk var sporbar og hadde latt dingsene sine bli liggende igjen hjemme. I en hvilken som helst butikk ville han dermed ha vært like oppsiktsvekkende for systemene, som om han hadde gått med et blinkende skilt på hodet.

Her er det på sin plass å nevne samspillet mellom offentlig og privat sektor. På overvåkningsfeltet, som på så mange andre, har private aktører vist seg å være mer effektive og innovative enn statlige etater. Systemer for å stanse nettpirater, forbedre søkemotorer, skape engasjerende nettsamfunn, gi en bedre handleopplevelse og generelt mer brukervennlige IT-løsninger har ofte vist seg å være de nyttigste våpnene i PreKrims arsenal.

Vidkun Gundersen ble ført til Oslo og dømt for en kriminell handling han ennå ikke hadde begått. Saken ble selvølgelig anket på prinsipielt grunnlag, og Gundersen ble dømt på ny før Høyesterett avviste den endelige anken.

Da PreKrim-loven ble behandlet i Stortinget, fikk motstanderne av loven gjennomslag på ett viktig punkt: Ingen kunne bli satt i fengsel for et brudd på PreKrim alene. Som følge av dette ble Gundersen dømt til geoforvaring og nevroskanning i ett år. I 2040 innebar geoforvaring at man fikk en fotlenke som begrenset bevegelsesfriheten til spesifikke fysiske områder.

Gundersen kunne altså forlate hjemmet, men bare oppholde seg i soner som var angitt på telefonkartet hans. Onde tunger hevder at hensikten med geoforvaring ikke så mye er å hindre forbrytere i å begå nye kriminelle handlinger, som å friste dem til å bryte med betingelsene og dermed gi et påskudd for å arrestere dem. Hvorom alt er – Gundersen gjorde nettopp dette. Etter et par måneder forlot han det tillatte området og ble straks idømt et ekstra år med forvaring.

Tidlig utgave av nevroskanning

Nevroskanningen av Gundersen ble igangsatt et par år før vi fikk de første kommersielle implantatene, som med så stort hell brukes til å lese av kriminelles tankestrøm i dag. Men den virket etter hensikten. Hver uke ble Gundersens hjerne avlest, og man kunne konstatere at tankene kretset rundt kriminell virksomhet til tross for at han selv benektet dette på det sterkeste.

Derfor ble forvaringen regelmessig forlenget, inntil omskolering og medisinering sørget for å snu den negative trenden. I 2046 slapp Gundersen ut av stengselet sitt, og nå lever han ifølge PreKrim et liv preget av lovlydige handlinger og tanker.

Det er kanskje vanskelig å tro det, men går vi tilbake til begynnelsen av århundret, ville effektive og humane ordninger som denne vært utenkelige. Selv de enkleste overvåkingstiltak ble møtt med massiv motstand, og ofte nedkjempet. Også Gundersen-saken vakte en viss oppmerksomhet i sin tid, og det var dem som forsøkte å gjøre ham til en martyr for personvernet og rettssikkerheten.

Det var flere problemer med det. For det første var Gundersen usedvanlig lite velegnet som martyrfigur. Hans ekstreme personlighet motarbeidet ikke bare ham selv, men også de som forsøkte å støtte ham. Dessuten viste meningsmålingene og meningsytringene fra folk flest at nordmenn i dette spørsmålet var på PreKrims side.

De var rett og slett lut lei kriminalitet. Det er lett å glemme hvor vanlig det var i gamle dager. I denne byen hadde vi gjennom tiår i praksis en kriminell klasse, bestående av flere tusen mennesker som hadde lovbrudd som viktigste inntektskilde. Den ble stadig tilført friskt blod, via de åpne grensene man hadde i Europa den gangen.

Vi visste i stor grad hvem de kriminelle var og vi kjente det enorme skadeomfanget, men samtidig var vi så handlingslammet som samfunn at hele kategorier av forbrytelser var unndratt etterforskning. En massiv majoritet mente på dette tidspunktet at begrepet rettssikkerhet kun gavnet gjerningsmenn, ikke ofre.

Kriminalitetseksplosjonen på tjuetallet innvarslet en gjenoppretting av en forrykket balanse, om man vil. Ofrenes rettssikkerhet måtte også sikres. Og det var da man for alvor innså at den beste måten å ivareta ofrenes rettssikkerhet på, var å hindre dem i å bli ofre i utgangspunktet.

Tallenes tale er klar: siden innføringen av PreKrim har kriminaliteten i snitt falt med 80 %. Den allmenpreventive effekten er også dramatisk. Takket være 3D-serien «PreKrim Grønland» vet hver eneste tenåring i Norge at ethvert forsøk på å starte en kriminell karriere ender med fotlenke, nevroimplantat og digital død – frakobling fra alle nettverk unntatt nødtelefonen.

Hvem kunne ha trodd at utsiktene til en kjedelig hverdag skulle virke mer avskrekkende enn fengsel?

Vil man se filosofisk på det, kan man se på PreKrim som vår tids svar til den amerikanske politikeren og forskeren Benjamin Franklin. Han skrev i 1775 sin berømte sentens om at den som er villig til å ofre frihet for midlertidig trygghet, verken fortjener friheten eller tryggheten. Det er godt tenkt, men Franklin tok utgangspunkt i sin tid. Ingen kunne den gangen garantere mer enn svært midlertidig trygghet.

Takket være PreKrim kan samfunnet nå tilby varig trygghet. Prisen vi som samfunn betaler for at domfelte overvåkes kontinuerlig og håndteres preventivt, oppleves som lav av de aller fleste. Til syvende og sist handler jo dette om det kriminelle mindretallets rett til frihet fra overvåking versus majoritetens rett til frihet fra frykt, det minst påaktede poenget i FNs menneskerettighetserklæring

Ja, for hvilken glede har man vel av friheten, om man ikke føler seg trygg nok til å kunne nyte den?

————————————————————————————————————–

Viktige begivenheter
2015: Datalagringsdirektivet II (DLD II)
2016: Antipiratloven
2019: DNA-ID-direktivet vedtas
2020: Mulighet for etnisk profilering legges til Politiloven
2025: GPS-data fra telefoner og biler føyes til DLD II
2029: 500 000 overvåkningskameraer i Norge
2030: Den første dommen i USA basert på nevroskanning
2033: Det utføres én kidnapping hver dag i Oslo
2033: Analyseverktøyet Hercule tas i bruk for første gang
2034: Bioangrepet mot Berlin
2037: Miljøterrorister sprenger undersjøisk oljeproduksjonslegg ved Svalbard
2039: PreKrim-loven vedtas
2040: Gundersen-saken
2045: Alle typer kriminalitet er redusert med 80 %
2047: Tørkekrise ved Middelhavet skaper 3 millioner klimaflyktninger
2048: 20 000 kriminelle overvåkes av PreKrim
2050: Mål om 95 % kutt i kriminaliteten før 2080 vedtas

Norge i 2020: seg selv nok

For GooNYT.com/Europe, 20. april 2020

Det lille kongedømmet oppunder en smeltende nordpol har avlet mer enn sin rimelige andel av statsmenn av internasjonalt kaliber, og nytt vid respekt for sin innsats som megler og bidragsyter i fred som i krig. Så hvordan endte Norge opp med å bli et av Europas mest upopulære land?

Noe av svaret finnes i ved havnebassenget i landets hovedstad, Oslo. Her domineres utsikten av en av de mest påkostede bydelene i Europa, med glitrende monumentalbygg som ser ut til å kappes om å overgå de omkringliggende åsene.

Rett nord for et Europa preget av demografisk stagflasjon, bærer bydelen Bjørvika vitnemål om et Norge som nærmest er uanstendig rikt. Området ligger i vannkanten, men viser få ytre tegn til å være prosjektert for havstigning. Bjørvika hviler nemlig på land som fremdeles stiger etter siste istid – raskere enn de fleste klimaprognoser.

Operabygget i Oslo er trygt for havstigning. Foto: Jorunn D. Newth (cc)

Som en en svensk kollega en anelse bittert kommenterte forleden: “Selv jordskorpen er på nordmennenes side”. Han kunne godt ha føyd til klimaet. Så langt bekrefter utviklingen det klimaprognosene lenge har spådd: Norge hører til mindretallet av nasjoner som tjener på klimaendringene. Om antall vinterstormer øker, mer enn kompenseres det av milde vintre og en lang vekstsesong.

En gang ble det tørkeherjede Australia kalt “the lucky country”, et navn som utvilsomt passer bedre på Norge i disse dager. Men flaksen har sin pris. Liksom det tok svært lang tid for godt polstrede nordmenn å ta inn over seg den fulle rekkevidden av 09-krisen, har de strevd med å forstå at krisen forandret mange av forutsetningene for innovasjon.

En av lærdommene vi nå trekker av de delene av president Obamas store miljøpakke som mislyktes, er at en fungerende grønn økonomi krever skalerbare løsninger. Hydrogenbilen er et av talløse eksempler på teknologi som virket lovende tidlig i århundret, men som det siste tiåret har vist seg for kostbar og komplisert å ta i bruk i praksis. Unntatt i Norge, der det nå finnes en velutviklet infrastruktur basert på hydrogen produsert av naturgass.

Et annet eksempel er karboninnfanging. Norges karbonavtrykk er i ferd med å reduseres kraftig, takket være CO2-skrubbing av gasskraftverkene langs kysten. Men energiprisen fra verkene er så høy at den subsidieres av det offentlige, via et overskudd i nasjonalregnskapet som – ironisk nok – stammer fra salg av naturgass.

På samme vis har man ikke lykkes med å produsere oppdrettsfisk til en pris som er overkommelig for klodens fattige flertall. Norge kunne ha vært verdens marine matfat, men har valgt overlate den rollen til land som Kina, Mocambique og Sør-Afrika.

Ikke at dette ser ut til å plage nordmenn nevneverdig. Landet strutter av en selvtillit man ellers må til de ovennevnte afrikanske økonomiske “løvene” for å finne. Den nasjonale selvbevisstheten fikk en kraftig innsprøyting i fjor, da en potensielt farlig konflikt med Russland endte i norsk triumf.

Konfliktens forløp sier mye om de endrede maktforholdene i nord. Tradisjonelt er Russland blitt regnet som den største militære trusselen mot Norge. Da landet var en del av Sovjetunionen, som okkuperte halve Europa, var det god grunn til å ta trusselen på alvor.

Utviklingen etter Sovjetunionens oppløsning har gått i retning av å redusere faren for en okkupasjonskrig. Rotårsaken er Russlands dype demografiske krise. Landets befolkning faller med over en halv million i året, og passerte nylig 135 millioner – mot kloss opptil 300 millioner innbyggere da USSR var på sitt største.

Det fallende folketallet påvirker alle aspekter ved livet i verdens største land. Ungdomsunderskuddet har skapt et kvelende skattetrykk, som nå driver en stri “hjernestrøm” ut av landet. Et av resultatene er at den russiske hæren ikke bare sliter med å skaffe rekrutter nok, men også med utdatert materiell.

Det ble smertelig åpenbart i slutten av august 2019, da en gammel strid om kontrollen over Barentshavet blusset opp nok engang. Etterretningsrapporter tydet på at Russland var i ferd å planlegge en straffeaksjon mot Norge, av det slaget de hadde gjennomført så mange av etter krigen mot Georgia, elleve år tidligere.

For første gang på 70 år bredte en genuin krigsfrykt seg i Norge, for så å forsvinne da Russland forbløffet verden med en erklæring som bare kunne tolkes som en full diplomatisk retrett. Med støtte fra NATO og EU (som Norge fremdeles ikke er medlem av) presset Norge fram raske sluttforhandlinger, som resulterte i en avtale partene undertegnet i januar i år.

Selv om hendelsesforløpet ennå er uklart, tyder mye på at militæraksjonen ble forpurret av et mytteri i den russiske marinen. Flere tusen marinegaster nektet simpelthen å gå til krig mot et middels godt rustet NATO-medlem i rustholker fra før århundreskiftet.

En bidragende faktor kan ha vært at så mange av gastene hadde slektninger på den norske siden av grensen. Den høye andelen russiske innvandrere er et av de synligste resultatene av den omstridte norske innvandringspolitikken. Selv om politikere fra regjeringsalliansen “de fiolette” hardnakket nekter å innrømme det, er det allment anerkjent at Norge kun unntaksvis slipper inn migranter fra områder utenfor EU og Russland.

Den danske statsminister Rasmussen sa det slik ifjor: “I dette spørsmålet har Norge gjort det alle europeiske land drømmer om å gjøre, om de bare hadde hatt råd.” Det er ikke tilfeldig at uttalelsen kom fra Rasmussen: dagens politikk er resultatet av en langvarig debatt om innvandring og islam som i sin tid begynte i Danmark.

Nok en gang er Norges rikdom utslagsgivende. Landet har vært en pådriver for muligheten til å kjøpe seg fri fra FNs flyktningeforpliktelser ved å opprette “trygge soner” i land som Somalia og Irak, og har et velferdsnivå som gjør det attraktivt for titusenvis av østeuropeere som kan velge fritt på jobbmarkedet i eldrebølgens Europa.

En så streng innvandringspolitikk krever også overvåkning. Det nasjonale ID-kortet, som ble innført i 2018 etter forbløffende lite debatt, skal etter planen inkludere DNA-informasjon innen et tiår. Før 2030 vil alle nordmenns DNA være registrert i en nasjonal database, og en enkel spyttprøve avgitt til en bærbar enhet vil fastslå identiteten til bæreren av ID-kortet med 99,99% sikkerhet.

Utlendingsministeren har varslet en endring i Politiloven som vil legalisere den omfattende etniske profileringen som allerede finner sted. Mange mener at det vil føre til at nordmenn med et asiatisk eller afrikansk utseende må belage seg på å avlegge spyttprøver svært ofte i fremtiden.

For amerikanere, som i høst har mulighet til å velge sin andre ikke-hvite president på under et tiår, kan norsk politikk virke ekstrem. Men bildet har nyanser, og det er utvilsomt mye å lære av Norge. I disse dager er for eksempel statsminister Trond Giske i ferd med å legge ut på en reise landet rundt for å overbevise sitt folk om verdien av verdens første personlige karbonkvoteregime.

1. januar 2021 vil alle nordmenn få tildelt sin personlige CO2-kvote, også det knyttet opp mot det det nasjonale ID-kortet. I likhet med de nasjonale kvotene er de private omsettelige, og allerede nå er landets nettaviser fulle av annonser fra firmaer og aktører som ønsker å kjøpe kvotene.

Målet er i første omgang å gi alle nordmenn et bevisst forhold til sitt eget karbonavtrykk, men på lengre sikt er tanken å utvide kvoteregimet til forbruk av strøm, plast, metaller det er begrenset tilgang på og kanskje til og med proteiner. De fleste analytikere er enige om at den norske modellen er strålende, men stiller nok engang spørsmålstegn ved overføringsverdien til andre land.

På 1600-tallet skrev poeten John Donne: “Ingen mann er en øy, hver mann er en del av kontinentet, hvis en bit blir skylt bort av havet, blir Europa mindre”. Norge er på sett og vis landet som har motbevist dette. Også i vår tid er det mulig for et rikt, moderne og demokratisk samfunn å framstå som en øy, alene og for seg selv. I alle fall til gassen tar slutt.

Opprinnelig publisert i tidsskriftet Mandag Morgen

20 nye yrker de neste 20 årene

Den britiske regjeringens satsing på naturvitenskap i utdanningen, Science: [So What? So Everything], presenterer i disse dager en liste over teknologi- og naturfagrelaterte jobber som kan dukke opp mot 2030. Listen er laget av firmaet Fast Future, som selvsagt ikke hevder at disse jobbene vil bli utbredte de neste par tiårene – liksom de aller fleste hus folk kommer til å leve i i fremtiden allerede er bygd, vil de aller fleste i fremtiden ha jobber som er vanlige i dag.

Man kan selvsagt diskutere hvor realistiske enkelte av forslagene er, men  utgangspunktet om at gjennombrudd i grunnforskning og teknologutvikling ikke bare skaper nye arbeidsplasser men helt nye yrkeskategorier, holder åpenbart vann. Noen høydepunkter fra listen:

Kroppsdelmaker: Når teknikker som bioprinting og kloning av egne kroppsdeler gjør det mulig å lage levende “reservedeler” til kroppen vår, kommer vi også til å trenge mennesker som produserer, oppbevarer og tilpasser kroppsdelene. Kroppsdelbutikkansatte, med andre ord.

Nanolege: Nanoteknologi kan i løpet av de neste par tiårene gi opphav til helt nye behandlingsteknikker som er så ulik vanlig medisinsk behandling at man trenger spesialkompetanse på området. Et eksempel: nanomedisin vil sannsynligvis være skreddersydd hver enkelt pasient, en jobb som neppe kan automatiseres med det første.

Minnekirurg: Nevroteknologi kan komme til å gi oss så gode grensesnitt mellom hjerne og datamaskin at det blir mulig å legge til ekstra elektronisk minne for å lagre den enorme informasjonsmengden vi vil stå overfor i fremtiden.

Alderskonsulent: At eldrebølgen vil påvirke arbeidslivet hersker det ingen tvil om. Men i tillegg til alle de nye hendene i omsorgen, vil vi også se spesialister som ivaretar helheten i behandlingen, fra medisinbruk til pengeforvaltning og introduksjon av hjelperoboter i heimen.

Genbonde: I tillegg til mat, vil fremtidens dyr og planter også brukes til produksjon av medisiner og andre nyttige kjemiske forbindelser. Ytre sett vil gengårder ikke nødvendigvis skille seg dramatisk fra andre gårdsbruk, men innvendig vil de være tilpasset det spesifikke behovet (f.eks. hygiene i forbindelse med medisinproduksjon).

Konsepttegning av vertikal gård. Kilde:  The Living Skyscraper

Vertikalbonde/bybonde: Byene kommer til å vokse drastisk i tiårene fremover, samtidig som utgiftene i landbruker eksploderer i takt med at oljealderen går mot slutten. Resultatet kan bli at stadig mer av maten vår lages der folk bor, i vertikale gårder på tak og i spesialbygde høyhus midt inne i byen. Vertikalbonde kan bli det perfekte yrket for urbanister med en drøm om å leve nær naturen.

Klimatekniker: Klimateknologi eller geoengineering kan bli et stort vekstområde, i takt med de økende CO2-utslippene som vil følge av utnyttelse av ukonvensjonelle olje- og gasskilder. Skal man ta kontroll over klimagassene og ikke bare tilpasse seg deres virkninger, kommer vi til å trenge klimateknikere. Mange klimateknikere.

Romgaid: Om Virgin Galactic lykkes med sitt romturisme-prosjekt, kan dette etterhvert vokse til en lukrativ liten industri. Det vil trenges rompiloter, vedlikeholdspersonale og altså folk som kan hjelpe ferske romturister med tilpasningen til det vektløse miljøet.

Smalkaster: Den brede kringkastingen av kultur og kunnskap er i ferd med å forsvinne, og erstattes av myriader av smale kanaler. Smalkasterne vil være spesialister på å tilpasse underholdning og reklame til svært små brukergrupper – helt ned til individnivå.

Avatarmanager: Rapporten bruker ikke avatar i betydningen romvesen eller representasjon av en person i et dataspill, her betyr ordet intelligente, programvarebaserte skikkelser som f.eks. kan overta noe av lærerens rolle i klasserommet. Avatarmanagerens jobb er å sørge for at f.eks. elev og avatar er tilpasset hverandre.

Datasøppeltømmer/virtuell ryddehjelp: Informasjonssamfunnet har også skapt et enormt problem med digitalt søppel eller rot, informasjon vi ikke lenger trenger, som ofte kan gjøre det det vanskelig å finne det vi trenger og i mange tilfelle kan være direkte skadelige (tenk personvern). Datasøppeltømmerens jobb er å sørge for at våre digitale liv blir så ryddige som mulig.

Individbrander: Idag ser vi hvordan sosiale nettmedier kan skape kjendiser nærmest over natten. I 2010 er dette fremdeles en ganske tilfeldig affære, i 2030 vil vi ha spesialister som hjelper potensielle nettkjendiser med å forme image, spisse budskap, nå fram til riktig målgruppe og skaffe annonseinntekter.

Hensikten med lister som dette er altså ikke å komme med presise spådommer, men å få oss til å reflektere over hvilke utviklingstrekk som kan bli bestemmende for fremtidens arbeidsliv, utover brede megatrender som eldrebølgen, innvandringen, den økende velstanden og tilgangen på informasjon. Med tanke på den store samtalen om fremtidens arbeidsliv som statsministeren nylig tok til orde for, hadde en lignende liste på norsk kanskje ikke vært å forakte?

Trender for et turbulent ti-tall 1: USAs posisjon svekkes

Selv om USA fortsatt vil være verdens ledende politiske, økonomiske og militære kraft i det kommende tiåret, vil den internasjonale posisjonen svekkes langsomt, men sikkert. Militært vil landet fremstå som svakere fordi man i mellomtiden har måttet trekke seg ut av (borger)krigene i Afghanistan og Irak uten å ha nådd målet om stabile regjeringer. Det er meget mulig at vi igjen vil se Taliban ved roret i Kabul, som følge av at den USA-støttede regjeringen faller eller som resultat av en forhandlingsløsning. Om den militære betydningen er begrenset, vil symbolvirkningen være enorm: en hel verden utenfor USA vil se det som et tegn på militær avmakt og falmende status som supermakt.

Amerikanske tropper i Afghanistan i 2007 (Kilde: Flickr)

Hvis nederlagene i Afghanistan og Irak fører til at USA mister lysten på utenlandseventyr, slik landet historisk sett har gjort i lange perioder, lover det ikke godt for NATOs kapasitet til å opptre utenfor alliansens egne grenser. Det var vanskelig nok å samle støtte til USAs internasjonale operasjoner i det foregående tiåret, da landet fremdeles hadde tro på egen styrke. Det kan få stater og grupperinger som hittil har latt seg avskrekke av verdens sterkeste militærmakt, til å forsøke å dra nytte av maktvakuumet som oppstår. Det vil i sin tur skape en voldsommere og mer uforutsigbar internasjonal situasjon.

Den manglende handlekraften internasjonalt avspeiler situasjonen på hjemmebane. Som Andrew Fallows påpeker i The Atlantic nylig, utgjør det politiske systemet den største trusselen mot landets vitalitet. Man ser det på føderalt plan, der betaling i bytte for politiske tjenester florerer, valgsystemet sørger for “låse fast” majoriteten av valgdistriktene til et av de to partiene og det kreves flertall på 60-40 for å få gjort helt vanlige politiske vedtak i Senatet (jamfør president Obamas problemer med å få gjennomført sin helsereform). Men det ses like tydelig på delstatsnivå, der California fremstår som kroneksempelet på politisk dysfunksjonalitet.

Et handlingslammet og splittet system vil ikke være istand til å reformere seg selv. Derfor vil Obama og hans etterfølgere ha begrensede sjanser til å lykkes med å takle de store innenriksproblemene USA står overfor, som en nedslitt infrastruktur, en begynnende eldrebølge (andelen over 65 øker fra 13% til 16 %), et middelmådig skolevesen og en høy andel fattige. Tilsvarende er det lite som tyder på at den voldsomme polariseringen mellom republikanere og demokrater vil dabbe av. Vi kan regne med en fortsatt ekstrem ordbruk i den offentlige debatten, og en tilsvarende liten kompromissvilje på begge sider. Demografiske endringer (andelen kaukasiske hvite synker fra 65 % til 60% og urbaniseringen fortsetter) kan ytterligere sementere det uforsonlige politiske mønsteret.

USAs største styrke har gjennom det meste av landets historie vært innovasjonsevnen, og det er på dette området vi vil se de minste endringene. Mot slutten av titallet vil landet fortsatt ha verdens tredje største befolkning (mellom 334 og 350 millioner innbyggere i 2020, avhengig av konjunkturene), de fleste fremragende forskningsinstitusjoner vil ligge i USA og fortsatt fungere som magneter for klodens klokeste hoder. Fortune Global 500-listen vil domineres av amerikanske selskaper, og selskaper som Google og Apple vil være førende på sine områder.

Men her vil det også være flere utfordrere enn noensinne. EU og Japan vil være viktige, sammen med et raskt voksende Øst-Asia. De enorme budsjettunderskuddeje USA bygget opp i starten av tiåret vil føre til lavere bevilgninger til grunnforskning og kutt i sektorer som normalt betyr mye for teknologiutviklingen (forsvars- og romindustrien, for eksempel), og gjøre det mindre attraktivt å bli boende for de mange utenlandske akademikerne som idag trekkes til landet. I dette perspektivet kan bilindustrien sammenbrudd vise seg å være kanarifuglen i kullgruven, et symptom på dyperliggende strukturelle problemer som vil ramme større deler av amerikansk industri og gjøre det vanskelig å hevde seg innen kommende vekstområder som energiteknologi.

Stoltenbergs ulogiske nyttårstale

Jeg er, som lesere av denne bloggen vil vite, mer enn normalt opptatt av nyttårstaler. I et land der statsministeren sjelden henvender seg direkte til folket byr 1. nyttårsdag på en sjelden anledning til å gjøre opp status for året som gikk og kaste et blikk inn i fremtiden. En slags folkelig “State of the Union” på 15 minutter om man vil.

Jens Stoltenbergs tale 1. januar 2010 ble i dette perspektivet en ordentlig nedtur. Ikke bare fordi statsministeren brukte mer tid på å snakke om oldtidens kornlagre og virkningen av amerikansk gull på den spanske økonomien på 1500-tallet, enn om Norge i 2009, men først og fremst fordi han benyttet anledningen til å komme med et par ubegripelige og ulogiske sleivspark til fremtidstenkningen. Midtveis i talen sin sier Stoltenberg nemlig følgende:

I 1958 ble det levert en rapport til Regjeringen som konkluderte med at:  ”Man kan se bort fra muligheten for at det skal finnes (…) olje på  kontinentalsokkelen langs den norske kyst.” Ti år senere begynte olje-eventyret. Vi klarte ikke å forutse det største norske industrieventyret i historien bare ti år før det startet. Å treffe mennesker i dag som er skråsikre på hva vi skal leve av i morgen, gjør meg alltid litt skeptisk. For vi klarte ikke i går å forutse hva vi lever av i dag. Ved inngangen til det forrige århundret var det knapt noen som så at fossene hadde økonomisk verdi. Men kort tid etter forvandlet fossekraften landet og bygget det nye industri-Norge.

Det Stoltenberg her gjør, er å gi et feilaktig bilde av hva futurologi/fremtidsforskning er i våre dager. Man finner ingen seriøse aktører på feltet som er “skråsikre” på hva vi skal leve av imorgen – her må jeg simpelthen undre meg over hvem Stoltenberg har snakket med. Fremtidsforskning handler ikke om å komme med skråsikre spådommer, men å tegne plausible bilder av fremtiden basert på tilgjengelige data.

Enhver fremtidsforsker verdt saltet sitt kjenner dessuten argumentasjonen i Nicholas Talebs moderne standardverk “The Black Swan”, som er at historien i stor grad formes av uforutsigbare begivenheter. At geologer i 1958 ikke var istand til å lokalisere oljefeltene som senere skulle gjøre Norge til et oljeland, gjør denne begivenheten til en “svart svane” i norsk historie. Men det innebærer ikke at alle utviklingstrekk som former fremtiden er like vanskelige å fremskrive eller prognostisere.

Jamfør dette: da oljevirksomheten først var etablert og man fikk oversikt over reservene, var det ikke vanskelig å lage prognoser som viste at Norge ville være et velstående oljeland i lang tid fremover. Det ble sagt på 1970-tallet, da jeg vokste opp, det har holdt stikk til idag og det er fremdeles hovedgrunnlaget for vår tids samfunnsplanlegging. Ja, for hva er vel Oljefondet, om ikke en pakke av investeringer basert på analyser av hvordan verdensøkonomien sannsynligvis kommer til å utvikle seg i årene fremover?

Dette lysarket fra presentasjonen av Perspektivmeldingen 2009
er et godt eksempel på norsk fremtidstenkning i praksis.

Eller hva med regjeringens egen Perspektivmelding, som “tar for seg viktige langsiktige utfordringene som vi står overfor i norsk politikk“? PDF-versjonen av presentasjonen som oppsummerer meldingen er proppfull av fremskrivninger av offentlig ressursbruk, CO2-utslipp og andelen pensjonister frem mot 2060. Med andre ord produktene av fremtidstenkning, i den grad slikt foregår i et land uten et organisert miljø av fremtidsforskere. Hvilket bringer meg til det regelrett ulogiske og kontraproduktive i Stoltenbergs budskap, oppsummert i setningen:

Det er mye vi ikke vet om framtiden, men det vi vet er at vi vil trenge kunnskap.

I og med at evnen til å ta til seg og videreformidle kunnskap er noe av det som definerer Homo sapiens som art, kunne statsministeren ha erstattet “kunnskap” med “oksygen” og fått en like meningsfylt setning. Men bak den tomme floskelen ligger det faktisk noe konkret. Stoltenberg varsler at regjeringen i året som kommer vil invitere hele folket til en bred samfunnsdebatt om grunnleggende spørsmål, bl.a. definert slik:

Vi inviterer til samarbeid om arbeid. Om hvordan vi kan utvikle et framtidsrettet næringsliv og gjøre det enklere å starte opp nye bedrifter. Om hvordan vi skal utvikle den kunnskapen og teknologien vi trenger.  [...] I det kommende året vil jeg og de mest berørte statsrådene invitere folk fra ulike miljøer til et rådslag om dette. Hele regjeringen skal ut i landet for å få innspill. Vi kommer også til å bruke nettet for å invitere alle til å delta i debatten.

Så er det altså likevel meningen at vi skal snakke om den vanskelige fremtiden. Ja, for det gir jo liten mening å diskutere morgendagens kunnskapssamfunn og næringsliv uten at man har en forestilling om hvilke drivkrefter som former fremtiden idag, og hva slags forutsetninger det vil gi Norge over tid. Stoltenberg kunne ha brukt denne sjeldne anledningen til å legge et ordentlig grunnlag for samarbeidet han ønsker seg. Istedenfor falt han for fristelsen til å rive av seg noen billige poenger med utgangspunkt i forskerbommerter fra forrige århundre. Det lover ikke godt for den nasjonale samtalen.

Ungarn har et fremtidsombud – trenger vi et?

Vårt demokrati er innbegrepet av et system som ikke kan være fremtidsrettet. Regelmessige frie valg vil nødvendigvis føre til at perspektivet snevres inn mot valgperiodens lengde. Eller om man vil: folkevalgte representerer velgere som lever nå, ikke velgere som ennå ikke er født. Men samtidig vet vi nå at våre folkevalgte tar en lang rekke beslutninger som vil ha konsekvenser i generasjoner fremover, og dermed vil påvirke ufødte millioner.

På sett og vis kan man si at dagens politiske system diskriminerer fremtidige generasjoner. En vanlig løsning i vår tid er å insette en person som taler på vegne av dem som ikke når fram eller diskrimineres. I Norge har vi egne ombud for barn og forbrukere, for eksempel. Tilsvarende stillinger finnes i hele den demokratiske verden, ofte under det norske navnet ombudsman.

fulop

Sándor Fülöp, verdens første fremtidsombud.

I Ungarn gikk imidlertid man et skritt lenger enn de aller fleste, da parlamentet den 28. mai i år valgte Sándor Fülöp til landets (og verdens) første “Parliamentary Commissioner for Future Generations” – eller fremtidsombud om man vil. Fülöps hovedoppgave er ifølge loven og fremtidsombudets hjemmeside å sikre den fundamentale retten til et sunt miljø, bærekraft og forbedre tilstanden til miljøet og naturen.

Fremtidsombudet er uavhengig av regjeringen og andre statlige etater, og skal kun stå til ansvar overfor parlamentet. Ombudet kan oppfordre enkeltpersoner til å endre atferd, si fra om ulovlig virksomhet til mediene eller ta initiativ til at det reises tiltale. I utgangspunktet høres det ut som om Fülöp like gjerne kunne ha hatt tittelen “miljøombud”, hadde det ikke vært for setninger som denne fra retningslinjene:

The Parliamentary Commissioner for Future Generations may familiarize himself with and express an opinion on the long-term plans and concepts of local governments for development, area settlement or those otherwise directly affecting the life quality of future generations

Fokuset er på fremtidige generasjoner, og hva vi kan gjøre idag for at deres grunnleggende rettigheter og behov ivaretas. Det er ikke vanskelig å tenke seg saker som kunne tas opp av et eventuelt norsk fremtidsombud: olje- og gassutvinningen, utnyttelse av andre naturressurser, den demografiske utviklingen, langsiktige byutviklingsprosjekter som Bjørvika i Oslo og investeringene i oljefondet.

Alt dette er felter av samfunnslivet som er under debatt idag, men et fremtidsombud kunne bringe til torgs et mye klarere fokus på generasjonsperspektivet enn det som kommer til uttrykk idag gjennom dokumenter som regjeringens Perspektivmelding, for eksempel.

Niall Ferguson spår svært dystre økonomiske tider

Den anerkjente historikeren Niall Ferguson, mannen bak bestselgere som Colossus og boka og TV-serien The Ascent of Money, ser lite optimistisk på den nære økonomiske fremtiden ifølge The Guardian. Under et møte på litteraturfestivalen i Hay nylig spådde han at land som Irland, Italia og Belgia kunne gå konkurs (“Ideen om at land ikke kan bli bankerotte er en vits”, ifølge Ferguson), med Storbritannia som en mulig fjerde kandidat.

1250695697_8e55267b71

Niall Ferguson under en boksignering. Kilde: Flickr (cc)

Årsaken er blant annet at vestlige land nå tar opp lån for å stimulere økonomisk vekst i en grad vi ikke har sett siden annen verdenskrig. Som Ferguson sier det: “We have the fiscal policy of a world war without a war.” Som følge av dette ser han for seg to hovedscenarier for utviklingen fremover – at økonomien snur til vekst i 2010 og fortsetter å vokse raskere etter dette, eller (mer sannsynlig) at økonomien krymper med 13 % og driver oss i retning av noe som minner om en ny depresjon.

Ferguson, som har kritisert fremtidsforskere for å ta for lite hensyn til historiske erfaringer når de bygger scenarier (som i denne svært interessante debatten med fremtidsforsker Peter Schwartz), tror ikke at det mer sannsynlige nedtursscenariet vil føre til de samme politiske konsekvensene som vi fikk på 1930-tallet. Altså ikke en ny vår for fascismen i Europa, men definitivt et langt mer turbulent politisk landskap. I årene fremover må vi altså forvente mer populistisk politikk i vår verdensdel, og flere gateopptøyer når politikerne ikke innfrir, mener Ferguson.

2030: Prognose versus scenario versus visjon

Tre høyst oppegående fremtidstenkere har nylig gitt oss tre høyst ulike bilder av vår verden i året 2030. I den første bildet har klimaendringer gjort verden mye varmere enn idag, noe som har utløst omfattende matmangel. I det andre er matmangelen om mulig et enda større problem, men da et direkte produkt av en kaldere verden enn dagens. Og i det tredje bildet er menneske og maskin smeltet sammen på en måte som mest av alt minner om filmen Matrix.

Det første fremtidsbildet kommer fra en av den britiske regjeringens rådgivere, professor John Beddington, som mener at samspillet mellom mat- og energimangel kan skape en “perfekt storm” av krig, konflikter og masseforflytning av mennesker. Beddington begrunner dette med at vi neppe vil klare å møte en forventet økning i den globale etterspørselen etter energi og mat med 50 % fram mot 2030, og at det vil sende kraftige ringvirkninger gjennom hele verdenssamfunnet. Selv om vi i det rike nord vil ha mat og energi nok, vil vi også preges sterkt av en slik utvikling.

317488203_967e4514e6

Tørke i det sørlige Australia. Kilde: Mundoo (cc)

For eksempel er vårt mekaniserte jordbruk fullstendig avhengig av fossile brennstoffer:  for å produsere mat som leverer én kJ med energi til kroppen din, trengs det 10 kJ energi fra fossile brennstoffer. Matproduksjonen vil åpenbart påvirkes om overgangen til post-oljealderen blir brå og kaotisk, istedenfor gradvis og kontrollert. Og om klimaprognosene som tyder på at Afrika får et tørrere klima slår til, vil det drive utvandringen i været. Millioner av klimaflyktninger vil slutte seg til dem som allerede forlater kontinentet på grunn av fattigdom, krig og forfølgelse.

Dette er en klassisk prognosebasert forutsigelse. Boddington tar utgangspunkt i prognoser eller fremskrivninger av viktige trekk ved dagens samfunn, og trekker en generell slutning om hvordan 2030 kan bli som følge av det. Prognoser av dette slaget brukes ofte i samfunnsplanleggingen, som når Statistisk Sentralbyrå beregner Norges samlede gass- og oljereserver eller anslår hvor mange som bor i landet i 2060. Selv om prognosene i seg selv ikke forteller oss hvordan fremtiden vil bli, kan de fortelle oss mye om rammebetingelsene for livet i framtiden.

Scenariebygging tar dette et langt skritt videre. Her forsøker man å fortelle historier om flere plausible fremtider for å gjøre det lettere for f.eks. bedrifter og organisasjoner å legge fornuftige planer. Prognoser er en del av grunnlagsmaterialet, men man bruker også annen statistikk og innspill fra fagmiljøer som statsvitenskap, historie og naturvitenskap. Et eksempel er boka The World in 2030 (344 sider, PDF), som ble skrevet av fremtidsforskeren Ray Hammond i 2007 på oppdrag av PlasticsEurope.

Et annet eksempel er scenariene som er i ferd med å publiseres på bloggen Open the Future. Et av scenariene fremtidsforsker Jamais Cascio har valgt å presentere heter The Long Crisis (PDF). Det er blant annet formulert som en tidslinje av begivenheter fra 2009 til 2059, og et lite utdrag av begivenhetene som fører fram til 2030 vises nedenfor:

2024 India-Pakistan nuclear exchange
Great Migration: many South/Southeast Asians move to Europe
China transfers fallout zone communities to depopulated regions in Africa
2025 Fallout, dust problem; stratospheric injection suspended
Global Famine I
Nuclear Arms Elimination Treaty (NAET) talks begin
General-purpose 3D printers available
2026 Temperature instability; UN Climate Management Agency (UNCMA) formed
China assailed for “New Colonialism”
Insurgents attack biofuel plantations
African bio-hackers find AIDS cure
2027 “Glorica”: Open-source rice strain for very high yields in low-water conditions
2028 Global Famine I eases
2029 99942 Apophis asteroid near approach
Apophis Emergency triggers US-China space cooperation
“Cold Shoulder” period ends
NAET signed by all UN members
2030 Temp: -1C under 1990; Carbon: 410ppm; Pop 7.2B, ~2.5B people displaced/refugee status
World GDP: $54T, ~5.5B in poverty, Global Powers: US, EU, China
US, China negotiate repayment
Local fabrication disrupts trade networks
Major unrest, strikes in US

Som navnet og hendelsesforløpet over antyder, har Cascio tatt utgangspunkt i mange av de samme prognosene som Boddington. Men han går i langt større detalj, noe som gir ham frihet til å trekke inn hendelser som ikke dekkes av prognoser. Én slik hendelse er en mulig atomkrig mellom India og Pakistan. Basert på det lange fiendskapet mellom de to landene, og det faktum at særlig Pakistan kan bli destabilisert som følge av overbefolkning, vannmangel og politisk uro, er det det dessverre høyst rimelig å lage et scenario der atomkrigen kommer i 2024.

Cascio har tydeligvis også tatt hensyn til nyere modellberegninger, som viser at en regional atomkrig kan føre til en årelang “kjernefysisk vinter”. Slik får han en situasjon der den globale temperaturen i 2030 er en grad Celsius lavere enn temperaturen i 1990, selv om CO2-innholdet er betydelig høyere. Resultatet blir dramatisk for det globale jordbruket, ikke minst i de tempererte sonene der så mye av klodens effektive jordbruk befinner seg. Derfor ser Cascio for seg en global sultkatastrofe som får politiske, sosiale og økonomiske ringvirkninger langt inn i fremtiden.

Kontrasten mellom atomkrigsscenariet og det siste fremtidsbildet kunne knapt bli større. Det dukker opp i et intervju med science fiction-forfatteren og matematikeren Vernor Vinge, som forteller oss at den teknologiske singulariteten vil være et fullbyrdet faktum i 2030. Med singulariteten menes en sammensmelting av menneske og maskin som gir oss overmenneskelig intelligens og for alle praktiske formål opphever døden slik vi kjenner den:

I think that in the relatively near historical future, humans, using technology, will be able to create, or become, creatures of superhuman intelligence. I think the term Singularity is appropriate, because unlike other technological changes, it seems to me pretty evident that this change would be unintelligible to us afterwards in the same way that our present civilization is unintelligible to a goldfish.

Ideen om singulariteten er blitt kritisert på teknologisk grunnlag, men i denne sammenhengen er det mer interessant å sette Vinges uttalelse opp mot de to andre bildene av fremtiden. Ja, for det virker ikke spesielt plausibelt at en verden som preges av sult og massemigrasjon, eller som lever med ettervirkningene av en regional atomkrig vil være kompatibel (for å bruke et passende uttrykk) med en kultur der intelligente maskiner og mennesker smelter sammen. Så betyr det at Vinge tar feil?

Ikke om man vurderer Vinges metode på dens egne premisser. Vinge opptrer nemlig ikke som prognosemaker, men som skjønnlitterær forfatter som henter inspirasjon fra viktige teknologiske trender, og derfor er singulariteten i dette tilfellet mest å betrakte som en litterær visjon. Hvorvidt den ender opp med å skildre den virkelige fremtiden er helt underordnet dens hovedoppgave, som er å si noe interessant og underholdende til leserne her og nå.

Det betyr ikke at visjonene er irrelevante. Friheten fra prognoser og formell metodikk gjør at kunstnere tidvis kan være treffe skremmende godt med virkelig usannsynlige forutsigelser. Det var tross alt den skjønnlitterære forfatteren Jules Verne som i 1868 – hundre år før Apollo 8, ble den første til å innse at amerikanerne ville stå for den første ferden til Månen, og at månefartøyet ville ta av fra Florida.

Men i et fremtidsperspektiv er det utvilsomt et problem at de kunstneriske visjonene blir så dominerende, slik de er idag: omtrent alle våre bilder av fremtiden er skapt av populærkulturen alene, ikke minst gigantiske Hollywoodproduksjoner som Matrix, Terminator, The Day After Tomorrow og I am Legend.