Category Archives: Scenarier

Hvorfor bryr vi oss ikke om klimaendringene? Her er noe av svaret.

“Hvithai i Oslofjorden. Grønn jul. Dødelige hetebølger i Europa. Dette kan være virkeligheten når Ylva (4) vokser opp.” Slik lyder ingressen til en sak som ble publisert på nrk.no 22. november, i forbindelse med NRKs temauke om klima. Innholdet i saken – klimascenarier for 2050 og 2100 basert på henholdsvis 2 og 4 graders oppvarming – har jeg intet å utsette på. Måten innholdet formidles på, derimot, er langt mer problematisk.

 

Bruk av en virkelig enkeltperson – for sikkerhets skyld et barn
Jeg kan forsåvidt forstå hvorfor NRK gikk for det journalistiske grepet med å ta utgangspunkt i lille Ylva på 4. Men fra et scenariesynspunkt blir dette bare feil, og årsaken finner man allerede i første avsnitt: “Jeg lurer på om jeg kommer til å bli deppa av det du skriver? undrer Anneline Harborg (30).” Det er Ylvas mor som sier dette, og hun får også siste ord i saken når hun blir spurt om hun faktisk ble så deppa som hun fryktet.

Ved å involvere en virkelig enkeltperson og hennes familie, får man en helt unødvendig og begrensende kobling mellom en enkeltskjebne og samfunnsutviklingen. Unødvendig fordi det ikke er noe ved fremtids-Ylvas rolle som ikke like gjerne kunne ha vært skildret med en fiktiv person. Begrensende fordi vi snakker om et ekte barn her, folkens: Bevisst eller ubevisst vil enhver anstendig voksenperson kvie seg for å bli for dyster.

Resultatet er en tekst der klimaendringene får liten direkte innvirkning på Ylvas liv. Setninger som dette gir mest inntrykk av at klimaendringer blir et ulandsproblem: “Aldri om hun slutter å drikke kaffe, selv om prisene har blitt stive. Heten gjør at mange kaffeproduserende land sliter. Det gjør middelhavslandene også.” Ellers handler det om at folk går mindre på ski og flyr sjeldnere, og at subwayen i New York var oversvømmet sist hun ferierte i byen.

Det mest dramatiske Ylva utsettes for er en mulig observasjon av hvithai i Oslofjorden. Det mest radikale hun gjør i fremtiden er å handle på “vinbutikken”. Blant alle samfunnsendringer man kunne ha sett for seg fram mot år 2100, gikk forfatteren av scenariet altså inn for å avskaffe Vinmonopolet.

Man har selvsagt ikke gjort det lettere for seg å velge en kvasi-skjønnlitterær form, der vi som lesere får innblikk i Ylvas tanker og følelser. Fordi Ylva eksistensberettigelse i teksten er å fungere som pedagogisk virkemiddel, fremstår hun dessverre mer som et talerør for summen av meningene til kildene enn et virkelig menneske med tanker og følelser, tro og tvil.

Det ser vi når Ylva reflekterer over klimateknologi og konkluderer med at hun “er mot mange av løsningene, hun mener konsekvensene er for store. Nedbørsmønstre forandres og millioner av mennesker rammes. Men finnes det noe alternativ? Hun er redd, redd for om menneskene har satt i gang prosesser som ikke kan stoppes. At oppvarmingen forsterker seg selv.”

Det er ingen hemmelighet at mange klimaforskere er skeptiske til klimateknologi, men derfra til å legge meningene deres i munnen på et barn som i skrivende stund er for liten til å reflektere over slike spørsmål, enn si ta til motmæle, virker bare flaut og kluntete. Først og fremst får det meg til inderlig å håpe at den virkelige Ylva gjør den kleine “spådommen” til skamme og blir Norges ledende klimateknolog i 2050.

 

Undervurdering av sosial og teknologisk innovasjon
Med tanke på at mye av teksten er lagt til 2100, ser vi ikke mange tegn på teknologisk og sosial nyskapning. Hver eneste teknologi og hvert eneste fenomen som nevnes eksisterer allerede i dag i en eller annen form, og så har man rett og slett ekstrapolert inn i fremtiden. I 2100 kan selvkjørende elbiler lades med strøm som produseres av bygningen Ylva bor i. Bakoversveis.

Nå er jeg riktignok enig med Bill Gates, når han i et svært interessant intervju i The Atlantic nylig påpeker at innovasjonstakten på mange områder går langt tregere enn i IT-bransjen. Men det er fremdeles futt og kraft i vår teknologibaserte sivilisasjon, og det virker urimelig å tro at vi på 85 år ikke gjør én vitenskapelig oppdagelse eller teknologisk nyvinning som endrer samfunnet like mye som fex jetfly, antibiotika og IT gjorde de foregående 85.

Ditto for sosial innovasjon. Dersom klimaendringene utløser en større samfunnskrise (og det tror jeg de kan komme til å gjøre), er det rimelig å anta at Norge og verdenssamfunnet endrer seg for å møte det. Det har med selvoppholdelsesdriften å gjøre: Konfrontert med livsfare er menneskets naturlige respons ikke å stirre melankolsk ut over havet og tenke på det som var. Vi biter tenna sammen og gjør noe.

Vi har sett det under kriger og katastrofer, men også under langsommere omveltninger som f.eks. da jordbrukssamfunnet i Europa ble til industrisamfunn for over hundre år siden. Det var på denne tiden vi fikk moderne, representativt demokrati, fagforeninger og massemedier for folk flest. Etter annen verdenskrig utviklet vi internasjonale institusjoner som har bidratt til at antall kriger har stupt siden den gang.

 


CUXGyz5W4Ak__x_

 

Men samfunnet Ylva lever i 2100 er omtrent som Norge i dag (minus KrF tydeligvis, jamfor Vinmonopolets skjebne). Det utilsiktede resultatet er nok en gang å tone ned klimabudskapet, ved å fortelle oss at krisen aldri (selv ikke med firegradersscenariet) blir alvorlig nok til at det har krevet noen radikale samfunnsmessige grep.

 

Ignorering av samspillet mellom klima og andre drivkrefter
I det hele tatt er disse scenariene preget av den samme endimensjonaliteten jeg har sett i altfor mange andre klimascenarier. Som amerikanerne sier: “If all you have is a hammer, then everything looks like a nail”. Ylvas fremtid er ikke påvirket av et endret klima – den er klima. Lite tyder på at man har tenkt på at fremtiden formes av mange drivkrefter på én gang i et komplekst samspill, slik vi vet at dagens samfunn er blitt til.

Teknologi som drivkraft er allerede nevnt over, men det kanskje mest slående er mangelen på tenkning rundt klima og demografiske trender. Ja, utover at varmere klima vil skape klimaflyktninger fra Sør-Europa og lavtliggende kyststater. da. Her er demografi redusert til et produkt av temperatur, på linje med teknologi og samfunnsstruktur i disse scenariene.

Ikke bare resulterer det i dårlige fremtidsbilder, men det frikobler klimadebatten fra det som er og vil forbli en sentral debatt i det rike nord i lang tid fremover, nemlig migrasjon. I teksten sies det at klimaendringene har gjort det vanskeligere å dyrke mat i bl.a. Afrika. Det som ikke nevnes er den kanskje viktigste demografiske historien i vår tid: Afrikas fortsatte raske befolkningsvekst.

Vi vår tid preges av et unikt demografisk skifte, godt formidlet av Hans Rosling: I land etter land faller fødselstallene (målt i antall barn per kvinne), med positive konsekvenser for kvinners og barns helse, utdannelsesnivå og generell velstandsøkning. I over 100 av FNs medlemsstater (inklusive Norge) er nå gjennomsnittlig barnetall pr. kvinne under 2,1, dvs at befolkningen etterhvert vil flate ut og på sikt krympe (uten innvandring, vel å merke).

 

I 2050 vil Nigerias befolkning tilsvare USAs – spørsmålet er om landet
vil være istand til å skaffe jobber til alle de unge innbyggerne?

 

Et unntak fra denne trenden så langt er en rekke land i Afrika. Det forventes at kontinentets befolkning fortsetter å vokse raskt mot 2100, fra dagens 1 milliarder til mellom 3 og 4 milliarder. Dette skjer altså samtidig som klimaprognosene tyder på dårligere vekstvilkår for matplanter på kontinentet. I dagens anspente situasjon er det lett å tenke seg at det uunngåelig vil føre til økt konflikt, men så enkelt er det ikke.

Kan hende vil samspillet klimaendringer, befolkningseksplosjon og migrasjonstrykk sidestykke tvinge frem helt nye politiske og sosiale løsninger. Hva disse kan bli er nettopp slikt scenarier er til for å drøfte. Isteden får vi bare servert denne forslitte moralistiske tiraden: “Barnebarna til Ylva er i tjueåra, de bare himler med øyene når de hører om hvor mye oldeforeldrene deres fløy.”

 

Etterlyst: De gode fortellingene om fremtidens klima
Professor Dag. O Hessen ved Universitetet i Oslo siteres slik i artikkelen: “Risikoen for «tipping points» gjør at vi må være føre var. Sjansen for at huset ditt brenner ned er liten, men du kjøper forsikring. Hvorfor tenker vi ikke slik med kloden?” Dette er en utmerket observasjon, som dessverre undergraves av NRKs scenarier.

For å holde oss til forsikringsmetaforen: Fortellingene om Ylva gir jo ingen følelse av et hus i full fyr. Tvert imot opplever hun problemer som sikkert er irriterende, men samtidig til å leve med. I den grad det brenner i Ylvas fremtid, skjer det konsekvent andre steder. I 2100 har man tydeligvis samme problem som idag, som er hvordan få nordmenn til å betale en metaforisk forsikring for vilt fremmede mennesker langt unna.

Til sjuende og sist handler dette om et større problem for hele klimafeltet, og det er mangelen på gode fortellinger om fremtiden. VIrkelig alvorlige konsekvenser av klimaendringer ligger fremdeles langt fra oss i tid (og rom, i Norges tilfelle), og dermed blir formidlingsjobben desto viktigere. Man må klare å tegne bilder av fremtiden som er så troverdige og engasjerende at vi som lever idag er villige til å ofre noe for et resultat vi selv aldri kommer til å se.

51wSB-mvhUL

Kim Stanley Robinsons “Science in the Capital”-trilogi (den første boka ses over)
er et sjeldent eksempel på vellykket “cli-fi” eller climate fiction

Det melankolsk-moralistiske tonefallet som preger disse scenariene representerer ikke unntaket men snarere regelen, dessverre. Jeg har funnet det igjen i talløse populærartikler, bøker og filmer, sistnevnte eksemplifisert ved begredelige “The Age of Stupid” og enda begrederligere “The Day After Tomorrow.” Men altså: Vi mangler fremdeles de gode og lett tilgjengelige fortellingene om fortellingene om fremtidens klimaendringer, og det gjør arbeidet for klimatiltak mye vanskeligere.

 

 

11 teknologier som neppe blir allemannseie

“Nei, vi vanlige mennesker kan neppe regne med å kunne reise til månen før i år 2000” sa Erik Tandberg til NRK i 1967. Vi er nå 15 år etter det forgjettede tusenårsskiftet, og ikke bare er det ingen vanlige mennesker som reiser til Månen. Det er ingen mennesker på vei til eller på Månen i skrivende stund, punktum finale. Kanskje, kanskje vil vi i løpet av de neste par tiårene se utfall mot Månen fra kineserne eller kommersielle aktører, men for alle praktiske formål er måneferder et avsluttet kapittel.

Med tanke på hvor mye innsiktsfullt Tandberg har sagt i norske medier i snart en mannsalder, er dette ikke blant hans mest treffsikre uttalelser. På den annen side: Godeste Tandberg er i godt selskap. Meget godt selskap. Omtrent alle som regelmessig uttaler seg om fremtiden har kommet med tilsvarende utsagn, jeg har selv gjort det oftere enn jeg klarer å holde telling på. Fordi denne typen feilspådommer dukker opp så ofte og former mediebildet av fremtiden i så stor grad, er det interessant å se litt nærmere på dem.

Hvorfor går det galt, og hva kan vi lære av det? Vel, for det første: Spådommer om at vanlige folk i fremtiden ville reise til Månen ble ikke sett på som eksentriske soloutspill den gangen. Tandberg representerte et ganske bredt konsensus om at Apollo var starten på en mer storstilt kolonisering av Månen og rommet forøvrig. Det kommer f.eks. tydelig til uttrykk i filmen “2001 – en romodyssé”, som ble til på denne tiden.

I filmens år 2001, som regissør Stanley Kubrick skapte sammen med den svært realitetsorienterte science fiction-forfatteren og ingeniøren Arthur C. Clarke, myldrer det av mennesker i store baser på Månen. Romfergen, som erstattet Apollo-fartøyene noen år senere, ble solgt inn til det amerikanske folk som en “rom-buss” som i relativt nær fremtid ville kunne ta vanlige folk med opp i rommet.

vlcsnap-2012-10-01-15h05m25s182

Den gigantiske månebasen fra “2001 – en romodyssé”

Dette er heller ikke et eksempel på “hyping”, der teknologi hauses opp av produsenter og andre som har økonomisk interesse av det. Tandberg hadde intet å tjene på å uttale at måneferder ble tilgjengelige for massene i fremtiden. Og dette handler definitivt ikke om høyttenkning med manglende grunnlag i vitenskapen. Å påstå at vi i 2000 ville reise i tidsmaskiner ville ha vært spekulativ science fiction. Å si at mange kan dra til Månen var ekstrapolering fra kjent teknologi.

Det anføres ofte sosiale eller politiske argumenter for å forklare hvorfor denne teknologiske utviklingen stoppet opp. At vi ikke lenger har viljen til den slags stordåder, at vi trenger en konkurrent lik Sovjetunionen for å lykkes og at blikket vårt nå er rettet mot de små skjermene vi har i hendene snarere enn himmelen over oss. Men dette resonnementet forutsetter at teknologien ikke har lykkes med å nå folk flest, og at vi derfor fremdeles er avhengig av en egen stemning eller en spesiell politisk situasjon som får staten til å påta seg kostnadene.

Saken er at teknologi som lykkes ikke er avhengige av slike faktorer. Ta moderne passasjerflytransport, for eksempel. Den oppsto omtrent samtidig med Apollo-prosjektet, og det fremste symbolet på billige flyreiser for folk flest – Boeing 737 – gjennomførte jomfruturen samme år som Tandberg kom med sin spådom. En 737 er vel så teknisk avansert som en moderne bærerakett. Men der 737 frakter hundretusener av passasjerer over hele kloden hver eneste dag, går det måneder mellom hver gang arbeidshesten i romprogrammet, russiske Sojuz (første bemannede ferd i… 1967) frakter et par-tre kosmonauter opp i rommet.

 

SAS_B737-600_LN-RPA_Schiphol_6122006

SAS B737-600 LN-RPA Schiphol 6122006 by Bastiaan

Forskjellen på de to er at jetpassasjerflyet er en skalerbar teknologi, en som har potensiale til å vokse og spre seg ut til alt folket. Fra å ha vært en tilbud for bemidlede i det rike Vesten, har jettransport gått til å bli tilgjengelig for alle medlemmer av den globale middelklassen. Ditto for godstransport: Selv om fly bare frakter 10% av verdens varer regnet i volum, frakter de 30% av verdien. Uten flytransport hadde vår globaliserte just-in-time-økonomi vært helt utenkelig, selvsagt.

 

ijerph-08-03777f3-1024

Skalerbarhet i praksis: Flybåren passasjer- og godstrafikk 1950-2010

Gjenbrukbarhet
Jetflyets skalerbarhet hviler på to teknologiske faktorer, som hver har gjort det mulig å bygge lønnsomme forretningsmodeller. Den første og viktigste er gjenbrukbarhet. Et passasjerfly flyr tusenvis av ganger før det trengs større overhalinger (i USA må en 737 spesialbehandles mot dekompresjonsproblemer etter 60 000 flighter). Man trenger bakkemannskap for å holde flyet i luften, men så lenge det ikke får tekniske problemer er det en begrenset gruppe ansatte som arbeider med hvert fly den korte stunden det står på bakken.

En typisk bærerakett, som koster omtrent det samme som en moderne 737 (50 – 100 millioner dollar), kan bare brukes én gang. Det kreves et omfattende støtteapparat bestående av hundrevis av ansatte som arbeider i uker på forhånd, for å forberede én eneste oppskytning. Resultatet avspeiler seg i billettprisen, som per idag er 50 millioner dollar per sete for astronauter til lav jordbane med Sojuz. Prisen for gods er også stiv, jfr denne listen over kilopriser med ulike bæreraketter: Falcon 9 $4109, DNEPR $3784, Ariane 5 $10 476, Delta IV $13 072.

I skrivende stund forsøker Tesla-gründer Elon Musk å gjøre noe med dette. Hans selskap SpaceX, som bygger Falcon 9-raketten fra listen over, utvikler en gjenbrukbar versjon av samme rakett. Det er første gang i historien at noen forsøker seg på noe slikt (USAs romferge var delvis gjenbrukbar, men baserte seg på en teknologi som nå er forlatt), og ideen er like enkel som den er elegant: istedenfor å la det første trinnet i bæreraketten falle ned til Jorden og brenne opp i atmosfæren etter bruk, lar man det være litt brennstoff igjen som gjør at raketten kan bremse opp, falle kontrollert ned til bakken igjen og lande vertikalt på en plattform.

spacex-reusable

Ferdsprofilen til SpaceX’ gjenbrukbare Falcon 9 (klikk for større)

SpaceX er nå godt i gang med å teste ut konseptet, men det er verdt å merke seg at ingen snakker gjenbrukbarhet i 737-forstand. Om SpaceX lykkes vil dette innebære at førstetrinnet etter grundige kontroller kan skytes opp igjen en håndfull ganger. Turnaround-tiden, tidsrommet fra landing til ny oppskytning, vil fremdeles regnes i uker istedenfor minutter som for passasjerfly. Musk mener han kan senke kostnaden per kilo til rommet med 90%, men det er usikkert om en slik rakett vil godkjennes for bemannede ferder. Og om så er blir virkningen at prisen til lav jordbane går fra 50 til 5 millioner dollar per passasjer.

Sikkerhet
Den andre avgjørende forutsetningen for skalerbarhet i passasjertransport er sikkerhet. Jetflytransport har vist seg å være en ekstremt trygg transportform, i skarp og tragisk kontrast til bemannede romferder. Av romfergens 132 ferder endte to med tap av alt mannskap, mens to av over 100 Sojuz-ferder har endt i katastrofe. For å sette dette i perspektiv: Dagen da dette skrives er det 420 flyavganger fra Oslo Lufthavn ifølge Avinor. Hvis flysikkerhet var som romsikkerhet, ville seks til åtte av de daglige avgangene krasje. Med svært forutsigbare konsekvenser for passasjertrafikken.

Antares-Explosion-Video

“a barely controlled explosion” – og altfor ofte ikke det en gang

Spørsmålet er om det er mulig å bedre sikkerheten i romfarten. Det kan argumenteres for at det allerede har skjedd. Siste ulykke med en Sojuz var for over 40 år siden, og man kommer aldri igjen til å bygge et passasjerfartøy lik romfergen, der astronautene ikke hadde noen fluktmuligheter hvis noe gikk galt under oppskytning. Men samtidig må vi alltid huske på dette sitatet fra tidligere NASA-sjef Aaron Cohen: “Let’s face it, space is a risky business. I always considered every launch a barely controlled explosion.”

Teknisk sett har Cohen rett. I motsetning til jetmotorer, som henter oksygenet sitt fra atmosfæren, må rakettmotorer få tilført alt oksygenet som skal forbrennes fra en tank. Brennstoff og oksydant må altså plasseres i umiddelbar nærhet av hverandre, i en konstruksjon som må være så lett som mulig for å gi maksimal nyttelast til rommet. Denne skjøre konstruksjonen blir så utsatt for voldsom vibrasjon, akselerasjon og påvirkning fra atmosfæren oppskytning. Etter oppholdet i det livsfiendlige verdensrommet, kommer gjeninntreden med hastigheter rundt 30 000 km/t, altså 40 ganger farten til et jetfly.

Poeng: Denne teknologien vil aldri kunne levere forutsigbarheten og sikkerheten passasjerer forventer når de reiser. Den vil aldri kunne skalere slik jetflyet gjorde det, og hvis stort passasjervolum er målet må det derfor helt nye løsninger til. Romheisen kan i teorien levere billig og trygg tilgang til rommet, men her har utviklingen stått på stedet hvil i en årrekke. Ingen har hittil klart å finne et passende materiale og en produksjonsteknikk for den minst 36 000 km lange kabelen som trengs for å hale og senke romkapsler opp og ned fra verdensrommet. Det er ikke sikkert at vi noensinne finner en lønnsom løsning.

Konklusjonen blir dermed enkel og (i mine øyne) brutal: Flere milliardærer vil nok følge i Dennis Titos fotspor og koste på seg en tur til lav jordbane i fremtiden, og kanskje til og med slå følge med Elon Musk til Mars. Men vanlige mennesker på tur til Månen? Definitivt ikke i 2050 – og neppe i 2100.

Andre potensielt ikke skalerbare teknologier
Prinsippet om skalerbarhet kan videreføres til andre felter av teknologien, selvsagt. I en tid som er preget av en ekstremt skalerbar teknologi (IT), og der behovet for innovasjon stadig oftere understrekes, er det ekstra viktig å minne om dette. Verden er full av oppfinnelser som fungerer flott på prototypstadiet eller i en nisje av økonomien, men som neppe vil prege vår hverdag i fremtiden.

Flygebilen. I og for seg er det intet som hindrer oss i å bygge et kjøretøy som også kan fly, men å få det til for en pris vanlige folk har råd til å betale skal bli en utfordring. Likevel er det for intet å regne mot det infrastrukturelle marerittet man står overfor når hundrevis av millioner av flygebiler suser inn mot storbyområdene våre hvor de skal ta av og lande mange ganger daglig, under alle slags værforhold. De av oss som har flyskrekk vil umiddelbart få sine bangeste anelser bekreftet igjen og igjen og igjen.

Hydrogenbilen. I prinsippet er hydrogendrevne kjøretøy, enten man bruker hydrogenet i brenselcelle eller i en motor, noe av det mest elegante man kan tenke seg. Man tager én ren komponent, kombinerer den med en annen ren komponent (atmosfærisk oksygen) og får en tredje – vann – som “avfallstoff”. I praksis er hydrogen dyrt å produsere av CO2-frie kilder og vil kreve en svært kostbar ombygging av brennstoff-infrastrukturen. Hydrogenbilens hovedproblem er likevel at elbilen har fått et så solid forsprang i kampen om å bli bensinbilens arvtaker. Elbilen har mange svakheter, men den er her nå og har en uhyre smart promotor i Elon Musk.

Super- eller hypersonisk passasjerflytransport. Riktignok viste Concorde at det var mulig å fly passasjerer med to ganger lydens hastighet. Men Concorde demonstrerte også hvor vanskelig det er å bygge og vedlikeholde et fly som flyr så fort at varmeutvidelse fra friksjon får skroget til å strekke seg tre desimeter. Den særegne konstruksjonen drev kostnadene i været, og flyet ble aldri noe mer enn et nisjeprodukt for rike. Med økende hastighet baller de tekniske problemene på seg, i den grad at vi etter femti år med forskning ikke er i nærheten av å mestre hypersonisk fart (over 5 ganger lydhastigheten). Om vi en dag lykkes, vil Concorde-faktoren gjøre det til et produkt for superrike og militære.

 

temperature

Temperatur var en hovedårsak til at Concorde ble et nisjeprodukt

Menneskelignende tjener-roboter. Nok en science fiction-favoritt, og et teknologisk konsept man har kommet ganske langt i utviklingen av i Japan, jamfør Hondas Asimo-robot. Men Asimo eksemplifiserer også hovedproblemet som må løses før humaniforme roboter blir vanlige: å gjøre roboten smart nok til at den kan operere helt på egen hånd i det komplekse miljøet mennesket ferds i. Vi kommer sikkert dit at slike roboter blir mulige, men på det tidspunktet vil de være utkonkurrert av billigere smarthus-teknologi. På den annen side kan det godt oppstå et marked for nisjeprodukter som sexboter, for eksempel.

Thoriumkraftverk og annen avansert kjernekraft. Selv om dette statistisk sett både er ren og trygg energi, har kjernekraftindustrien et imageproblem som ikke viser noen tegn til å dabbe av. Sjeldne, men spektakulære ulykker, høye kostnader og frykt for spredning av atomvåpen vil hindre kjernekraft i å skalere.

Fusjonskraft. Den ultimate stabile energikilde har vist seg å være veldig vanskelig å få til. Fysikken som trengs for å holde hundre millioner grader varmt glødende plasma samlet lenge nok til at atomene i plasmaet smelter sammen og lager energi er velkjent, men den samme fysikken forteller oss at plasma som hovedregel vil gjøre alt det kan for å unnslippe. Det skorter ikke på penger og teknologi. I dette øyeblikk pågår arbeidet med å bygge den internasjonale prøvereaktoren ITER, som så langt har kostet over 16 milliarder dollar. Lykkes ITER har vi kanskje kommersiell fusjonskraft om 50 år. Problemet er at man har sagt det i godt over 50 år nå. Det er meget mulig at man sier det samme om nye 50 år.

Fabrikker på skrivebordet. Utviklingen av 3D-printere går raskt fremover, med fallende priser og stadig flere materialer det kan printes med. Spørsmålet er ikke om 3D-printere vil være i bruk, men hvilken rolle de vil få. I prinsippet vil fremtidens 3D-printere kunne lage svært mye av det vi trenger i det daglige, fra kniver og kopper til elektronikk og skruer. I praksis vil dette bli en ny runde i den gamle kampen mellom fabrikken og landsbysmeden, industrialisert masseproduksjon versus lokal produksjon. Det er rimelig å anta at industrien også vil vinne neste runde, dels fordi storskala generelt slår småskala på pris og effektivitet, men kanskje særlig fordi kunden slipper å gjøre noe som helst. Convenience is king.

 

New_crops-Chicago_urban_farm

Bybruk på taket av en bygning i Chicago (kilde: Wikipedia)

Bybruk eller “urban agriculture” havner i samme kategori av noenlunde samme grunn. Bybruk vil nødvendigvis måtte drive i liten skala på eller i lokaler som ofte krever store investeringer, og de konkurrerer med en industri som med 10 000 år gamle røtter. Så selv om dagens prøveprosjekter kan utvikle seg til å bli en attraktiv nisjekategori for storbyenes matbevisste middelklasse, vil mesteparten av maten folk flest spiser i fremtiden komme fra konvensjonelle kilder (dog med et økende innslag av genmodifiserte organismer).

CO2-absorberende klimateknologi. Mens det er relativt enkelt og billig å senke Jordas temperatur ved å dumpe svoveldioksid i den øvre atmosfæren, er det umåtelig mye mer krevende å redusere mengden CO2 i atmosfæren ved å absorbere det menneskeskapte overskuddet. Forsøkene som så langt er gjort med karbonfangst viser at det lar seg gjøre for punktkilder, men en generell reduksjon av dagens CO2-nivå til førindustrielt nivå krever tiltak i en enormt mye større skala. Ikke bare skal man fange opp og deponere de mer enn 30 milliarder tonn som slippes ut årlig, man skal også absorbere langt større volum “gammel” CO2. Hvem som skal betale for dette og hvor karbonet skal deponeres er politiske problemer som kommer i tillegg til de nærmest uoverstigelige tekniske. Vårt beste håp om en teknisk løsning ligger antagelig i David Keiths forslag om “Patient Geoengineering”. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Oculus Rift: Ikke klar til å ete TV levende (kilde: Wikipedia)

Avansert virtuell virkelighet. Virtuell virkelighet (Virtual Reality) ble opprinnelig lansert på 1990-tallet, før det forsvant og dukket opp igjen relativt nylig. Teknologien som utvikles av selskaper som Samsung og Oculus/Facebook er utvilsomt av en helt annen kvalitet enn førstegenerasjons-utstyret. Spørsmålet her er ikke om VR finner interessante applikasjoner innen f.eks. spill og forskning, men om det blir et produkt for folk flest. Om det blir slik Arthur C. Clarke sa det for mange tiår siden, at “Virtual Reality won’t merely replace TV, it will eat it alive.” Og der er jeg langt mer skeptisk. VR er ikke bare et mer komplekst produkt å bruke, det krever også en annen og langt dyrere produksjonsteknikk, er inkompatibelt med den enorme backlogen av visuelle medier produsert frem til nå, og er grunnleggende usosialt der TV er det motsatte.

 

How I would plan and execute a drone attack on Norway in 2050: A scenario

Note: This scenario was written two years ago, and published by the Norwegian Air Force Academy in 2013. Inspired by the video below, recently released by the US Naval Research Office, I have decided to publish my scenario in this blog. The text is unaltered, save for a handfull of minor corrections. 

“The LOw-Cost Unmanned aerial vehicle Swarming Technology (LOCUST) is a prototype tube-launched UAV. The LOCUST program will make possible the launch of multiple swarming UAVs to autonomously overwhelm an adversary”

Introduction
What follows is a scenario of how a UAV attack might take place in the future. To clarify, a scenario is not a prediction but rather a description of one of many possible futures. A plausible story if you will, based on extrapolations of our current knowledge of science and technology, as well as demographic, political and economical trends that seem stable enough to have an influence on the year 2050.

In this scenario, I make several assumptions. Firstly, this is a future in which UAV technology and IT has co-evolved for decades, resulting in autonomous, semi-intelligent aircraft. Secondly, I assume that current population trends in Russia and Norway will continue for the foreseeable future, with grave consequences in the case of Russia. Thirdly, I assume that global warming is a fact which will change living conditions and influence international relations in the Arctic in 2050.

Deciding on the attack
It is the year 2050, and Siberia is the Wild East. The central government in Moscow, weakened by decades of falling population, corruption and separatism, has lost control over a huge expanse of its territory. What used to be the Siberian Federal District is now an independent region larger than the United States, with a population comparable to New York City.

Thanks to global warming Siberia is becoming more habitable and attractive to immigrants from East Asia, most notably China. They are drawn by the promise of virtual lawlessness and access to vast natural resources, and as a result a new form of government emerges in the region. From Novosibirsk to Vladivostok, Siberia is ruled by an alliance of Russian and Chinese criminal gangs and warlords – the Siberian Cartel.

Although not a nation state in our sense of the word, Siberia wants economic and diplomatic relations with the governments of neighbouring nations. Of special importance are the Northern Rim Countries or NORCs for short – nations that can claim sovereignty over Arctic waters. These include the US, Canada, Russia and Norway.

Siberia wants its share of the energy resources hiding beneath the remaining sea ice, but has so far had limited success in making the NORCs see its position. After having tried conventional avenues for several years, the leaders of the cartel conclude that a new strategy is necessary. In a series of secret meetings held in 2048, they decide to take action against the most vulnerable of the NORCs – Norway.

Norway in 2050 continues to be ranked among the world’s wealthiest, most stable societies, largely thanks to the fact that the oil age lasted for much longer than expected. It has a population of 7,5 million and a small but professional and well-equipped army and air force. Norway is a member of NATO, by now an aging but still functioning alliance.

The leaders of the Cartel know that they cannot defeat Norway in a conventional attack. But then, defeat is not their goal. What the Cartel is after is recognition as the de facto government of Siberia. It wants Norway’s support in gaining access to the oil and gas fields in the East Arctic Sea, as well as control over the eastern section of the North East passage, fast becoming a major shipping lane.

Norway still has close ties with Moscow, which discourages all communication with what it terms “criminal insurgents”. It is this fact that the Cartel wants to change. It wants to force Norway to accept the new reality in the North with a short, sharp and massive show of force.

The Black Cloud
The manner of attack is determined, as always, by demographics, geography and economics. Russia is an effective barrier to ground-based attacks from Siberia, and economics rule out a large-scale operation by sea. By a process of elimination the Cartel settles on an air strike.

In 2050 UAVs have evolved into a wide range of aircraft, from hypersonic strike craft to microdrones the size of an insect. However, what really separates modern drones from their distant ancestors in the early 21st century is their mental capacity. Larger drones are able to reason at a higher level than birds of prey, and often emulate bird behaviour when necessary.

This also includes inter-drone communication. In stark contrast to the early 21st century, when UAVs where heavyily dependent on a ground-based communications infrastructure, in 2050 most of the data exchange is between the various craft. The old vertical line of communication is now mainly horizontal.

This has given rise to one of the most feared sights of the age – the so-called “black cloud”, a flock consisting of thousands of drones reminiscent of the clouds of starlings that can still be observed in nature. The Black Cloud launched by the United States launched against Lagos, the capital of Nigeria during the West African conflict of 2047, is generally regarded as the text-book case.

On the morning of June 3rd 2047 more than ten thousand drones descended on Lagos. Within hours, all infrastructure was paralysed and the population was subjected to psychological warfare of unprecedented ferocity. This was accomplished with non-lethal weapons such as electromagnetic pulse beams, sound cannons, chemical irritants and – most notably – neuro-projectors.

The latter is the unintentional result of research done in the 2030s, when engineers were trying to develop the ultimate home entertainment system by stimulating the brain to generate sounds and images. But rather than seeing the latest action movie with eyes closed, most test subjects reacted to the projector with an overwhelming sense of fear.

This ruled it out as entertainment, but the research was quickly picked up by military contractors. In 2050 there are a range of weapons capable of influencing human emotions at a distance. They work best when the targets are at rest, and usually form the core of a class of weapons known as Sleep Deprivation Systems (SDS).

In Lagos in 2047, SDS drones carrying neuro-projectors effectively blanketed large parts of the city with fear. Combined with isolation, relentless noise, a horrible smell and no power for air conditioning, this made sleep impossible. After two days, the citizens of Lagos were exhausted. After five days, they were hallucinating and ready to do anything to get some peace and quiet.

So was the rebel government that was the real target of the Black Cloud, and it capitulated in short order. It this effect that the Siberian Cartel wants to create, for the very first time in an advanced economy.

Building the Cloud
To accomplish this, the Cartel needs thousands of drones. There are restrictions on on the sale of advanced military drones, but civilian craft are powerful enough to do the job with some modification. What the Cartel doesn’t know, it can outsource. What it can’t buy on the black market, it can build.

In 2050 robotic production lines and three dimensional printing technology has evolved to the point where anyone with the funds can erect a factory complex in a matter of weeks. Theses factories are modular, based on standard shipping containers. Depending on what you want to produce, you buy the modules you need and assemble them on site, LEGO style.

Space technology is used to gather and process raw materials for production. In the 2030s exploitation of the mineral resources of asteroids became commercially viable, and autonomous mining robots were developed to keep costs down. These systems turned out to be well suited for the harsh Siberian environment.

So although the Cartel started out with limited technical capacity, it is able able to assemble an industrial complex in the depth of the Siberian forest. Within half a year, the factories are churning out UAVs and weapons systems.

Preparing for the attack
For the next phases of the attack, surveillance and planning, the Cartel depends on a completely different technology. In 2050 what was once called Big Data has fully realized its potential. Decision Assistance Systems, software that can analyze complex data sets and advise humans, is now used in all walks of life.

This includes the preparation, planning and conduct of war. The Siberian Cartel does not have access to military grade software, and rely on a civilian system modified with the help of hackers with rogue state connections. With this, they can pinpoint targets using images from commercial satellites, and publicly available information such as government statistics and data from social media.

What remains when the software has done its work is to develop a plan of attack. The obvious target for a Black Cloud is Oslo. The capital city has not been subject to a military attack for more than a hundred years, and the distance to all global centers of unrest has created a sense of security which the Cartel wants to shatter.

But attacking Oslo instead of a closer target such as Kirkenes in the North East, does present the Cartel with logistical challenges. Large, commercial surveillance drones are able to stay aloft for weeks at a time and fly from their take off-points in Siberia, but the majority of smaller drones are short range and need refueling.

In the case of Lagos the Black Cloud launched by the United States was supported by two carrier groups in the Gulf of Guinea. The Cartel settles on a different approach, using modified civilian drone ships as stand-ins for military drone carriers. It determines that three ships are enough to carry the drones and the fuel necessary for the Black Cloud.

The Cartel is involved in commercial shipping in the North East passage. In early 2050, three large container ships carrying 5000 drones ranging in size from three meters in wing span to five centimeters, are being readied in a small harbor on the East Siberian Sea.

The ships also carry fuel enough for a week long campaign, launch and refueling systems, an autonomous command and control center as well as advanced communications equipment. Like so many commercial vessels at the time, the cargo ships are crewless.

This serves the dual purpose of making it easier to conceal the ships’ true origin – deniability is crucial to the Siberian strategy – and simplifying the Cloud’s attack algorithms. Every human-shaped object on the ground in Oslo will be regarded as a foe.

The Cartel strikes
Under normal circumstances, Norway’s Air Force is capable of defeating a Black Cloud. Consequently, the Cartel has to wait for a chance to strike while the armed forces are otherwise engaged – which they frequently are in this turbulent, conflicted age.

An opportunity presents itself in the fall of 2050, when civil war breaks out in Brazil and NATO is called upon for peace keeping operations. Norway pledges half of its aging F35s for air patrol duties. But when the situation in Brazil spirals out of control in October, NATO and Norway is pulled deeper into the conflict.

The government in Oslo decides to deploy the majority of the country’s drone force to Brazil, and the Cartel seizes the moment. Three ships set sail from Siberia, and reach Oslo on the morning of November 15th.

Hours later, a flotilla of stratospheric drones classified as research aircraft, unexpectedly deviate from their course along the Norwegian coast. When called by ground control, the drones reply with a message that implies a software glitch. This creates confusion on the ground, and the drones are allowed to cross Norwegian air space without being intercepted.

The drones reach Oslo in the late afternoon, at the peak of rush hour, and enter a circling pattern twenty-five kilometers above the city. Now, the three attack ships in Oslo harbour make their move. Shipping containers on deck fall apart and reveal stacks of drones that quickly unfold their wings and are hurled into the air on launch rails.

Within minutes, the skies above Oslo are buzzing with drones of all sizes. The public perception that this is some sort of advertising stunt is cut brutally short by the first volley of surgical strikes from the drones. All electrical power is shut down, and drones carrying EMP weapons disable electric cars at junctions across Oslo, creating city-wide gridlock.

Then, the EMP drones start taking out mobile communication towers and IT services. The often repeated claim that our increased dependency om IT makes us more vulnerable is now put to the test – and proven beyond a doubt. For the first time in a generation, the city goes dark, quiet and cold on this wintry November evening.

As this is happening, the Cloud broadcasts a message to receivers outside the radio-silenced city: “Do not attack us, or we will bombard Oslo.” Despite this, a squadron of F35s is dispatched from a joint Air Force base in western Sweden. But the planes are quickly pulled back when rocket fire from the Cloud reduces a bridge in central Oslo to rubble.

The government, which by now is as isolated and terrified as the population in general, orders a stand off while “further avenues of negotiation are explored”. There is only one problem: with whom do they negotiate?

Nobody claims responsibility for the attack. The drones bear no identifying marks. In fact, the first warning message is the only message ever received from the Black Cloud. While the attack is ongoing, Norwegian intelligence can only say with certainty that the stratospheric drones and base ships came from somewhere in the East.

This makes it difficult to predict the next move, and the city is taken completely by surprise when psychological warfare begins in full. Drones carrying neuro-projectors cruise above the city, leaving gloom behind them. In addition there are constant loud detonations, the air has a sickening smell, there is isolation and cold and darkness. Few people are able to sleep.

On the second day of the Cloud, the government strikes back. Special forces have walked into town during the night, and attack the base ships from the ground. But they are only able to take out one ship before being overwhelmed by a flock of pigeon-sized kamikaze drones.

In response, the Cloud fires warning shots at Parliament. After it has been evacuated, the building is leveled to the ground by rockets. From its new headquarters in the city of Hamar the government asks for a cease-fire, to which the Cloud responds with its standard message.

In reality, the government is left with two options. The first is to wait until the cloud runs out of fuel. This is deemed morally – and perhaps more importantly – politically unacceptable. The second is to take out all the drones in one strike. NATO offers to launch a counter-cloud, but the Prime minister deems the strategy to slow and risky, and agrees to a more radical approach suggested by the Americans.

Late in the night on the 18th of November 2050, a tactical nuclear weapon is launched from the US towards Oslo. Detonating high above the city, the weapon does no physical damage on the ground but instead delivers a powerful electromagnetic pulse. In the fraction of a second, the unprotected circuits of thousands of modified civilian drones are fried. Minutes later, the Black Cloud lies broken on the ground.

Aftermath
The same blast that neutralized the drones also destroyed the remaining electronic infrastructure in Oslo, effectively bombing the population back a century. Repairing and replacing all damaged equipment is astronomically expensive, and it takes a decade for economic activity in Oslo to return to the pre-Cloud level.

Although the Black Cloud is directly responsible for fewer than a hundred casualties, this is the most damaging attack on Norwegian soil since the Second World War. Of course, the people of Oslo want to know who did this, why it was done and why – if the enemy was defeated – they still feel like they are on the losing side.

The Siberian Cartel went to great efforts to hide their tracks, and therefore the government is unable (or unwilling, some say) to provide a clear answer. This fuels rumours about a cover up. Many point to the warming of Norwegian – Siberian relations from the mid 2050s onwards, which culminates in Norway being among the first countries to support the Siberian Republic’s membership in the United Nations in 2060.

A historian of note suggests that the Norwegian government may have been inspired by the strategy chosen by the Americans after the Cuban Missile Crisis. In 1963, the US withdrew its intermediate-range Jupiter missiles from Turkish soil, as the Soviet Union had demanded.

But President Kennedy agreed to this on the condition that it be kept a secret, to avoid the impression that the Soviets had benefitted from their actions. Only later was the real connection known. Likewise, the historian says, it is possible that Norway gave in to secret demands while maintaining a brave face.

The Prime minister disagrees strongly, and in an interview broadcast in 2061 she denies the accusations and states: “This is not the Cold War. We live in an age of openness, where back-room deals such as this are impossible to hide in the long run. Even if we wanted to, we just don’t work that way any more.”

I 2014 har New York Times forlatt internett… trodde man i 2005

For ni år siden ble det produsert en liten Flash-video som gjorde rundene i det som den gang gikk for å være sosiale medier (det vil si blogger som denne). Videoen het EPIC 2014, og var ment å være et visuelt scenario for mediebransjen i år 2014. EPIC 2014 var både smart tenkt og elegant regissert i all sin enkelhet, og derfor er den i høyeste grad severdig fremdeles. Har du ikke sett den før, så ta deg åtte minutter til å gjøre det nå.

EPIC

Ferdig? Da håper jeg du har tillatt deg å humre over blunderne som kommer som perler på en snor i denne videoen. Her sies det for eksempel at Microsoft kjøper Friendster i 2005 (det skjedde ikke, som kjent), at selskapet i 2007 lanserer den sosiale nyhetskanalen Newsbotster og at Google og Amazon i 2008 slår seg sammen til GoogleZon. Det ble aldri noen høyesterettssak om GoogleZons bruk av nyhetsstoff på nettet, virkelighetens New York Times ble en pionér på betalingsmur fremfor å trekke seg vekk fra nettet mens Amazon valgte å kjøpe avisen Washington Post fremfor å slå seg sammen med Google.

I rettferdighetens navn bør det pekes på at videoen også har noen fulltreffere. Det er jo faktisk blitt slik at omtrent alle bidrar på sitt vis til nyhetsbildet, at produsent-konsumentmodellen er erstattet av et levende, pustende medielandskap. Koblingen mellom etablerte og det vi nå kaller sosiale medier ble i høyeste grad virkelighet, selv om aktøren ble en annen enn den tenkte. Konklusjonen om at fokus flyttes fra “tunge” nyheter til lett stoff og trivia finner man mye støtte for på db.no og vg.no, for å si det slik. Og den overgripende tanken om EPIC, et system som automatisk skreddersyr medievirkeligheten for oss, kan meget vel bli virkelighet. Tenk “Big Data”.

Når det er sagt: Intet av dette betyr det grann for verdien av denne videoen. Da jeg så den første gang for 10 år siden, var jeg ikke et øyeblikk i tvil om at vi hadde å gjøre med et scenario, et bilde av en tenkt fremtid som først og fremst var ment å få oss til å reflektere over hva som lå foran oss. Det virkelige budskapet er ikke “Google kommer til å eie alt” men snarere: “Expect the unexpected.” Forvent det uventede, og forbered deg på store, teknologidrevne endringer i mediebransjen som vil handle mer lesernes forhold til innholdet enn hva slags medium det leses på.”

Det var i alle fall slik jeg tolket scenariet i sin tid, og det har vist seg å være til stor nytte i mitt arbeid. For eksempel: Da iPad ble lansert i april 2010, ble den av mange sett på som redningen for en tidsskrift- og avisbransje med synkende opplagstall. Som perler på en snor kom iPad-appene som skulle gi folk en “ny leseopplevelse” samtidig som den gamle abonnementsmodellen ble ivaretatt.

Jeg var grunnleggende skeptisk til optimismen den gangen. Ikke fordi jeg tvilte på at iPad ville selge bra (med iPhone-suksessen i ryggen og en ennå oppegående Steve Jobs bak roret i Apple var det nærmest gitt), men fordi alt jeg hadde sett i avisbransjen frem til da tydet på at GoogleZon-scenariet var på riktig spor. Endringene handlet ikke om hardware, men om programvare i samspill med brukervaner.

Leserne hadde vent seg til å finne innhold på tvers av innholdsleverandører og fysiske plattformer, så ideen om at de plutselig skulle snu og gå tilbake til å betale full pris for én kilde ga rett og slett ikke særlig mening. Det andre momentet mange pekte på i forbindelse med iPad-lanseringen var at lesere også var blitt vant til å dele innholdet sitt via sosiale medier. Facebook og Twitter var fremdeles relativt nye fenomener, men var allerede viktige kanaler for å spre pekere til innhold, deriblant nyhetsstoff.

Sosiale medier viste seg å være som skapt for virale spredning av og debatt rundt nyhetssaker. Det er en trend som bare har vokst i styrke frem til idag, da én tweet fra Erna Solberg kan utløse spaltemeter med kommentarer og x antall kalorier brent av på opphissede diskusjoner på og av nettet. Intet tyder på de teknologidrevne endringene i mediebransjen blir mindre i årene som kommer, og som Clay Shirky påpekte i en bloggposting forleden er det faktisk fra nå av vi virkelig vil se forandringer.

Screenshot 2014-08-28 at 11.59.50

 

Årsaken er å finne i grafen over, som viser hvordan nettet har spist opp store deler av det økonomiske grunnlaget for amerikansk presse, nemlig annonseinntektene. Resultatet er nedleggelser og oppsigelser over en lav sko. Også i Norge ser vi en tilsvarende tendens, tross momsfritak, statlige annonsestøtte og generell pressestøtte. Endringene har såvidt begynt.

 

 

Prekrim-scenariet etter Breivik og Snowden: holder det fremdeles?

For tre og et halvt år siden, 11. mai 2010, holdt jeg et scenariebasert foredrag i Oslo der mitt valgte tema var kriminalitetsbekjempelse via overvåkning. Scenariet, som jeg kalte “PreKrim-saken i et tiårsperspektiv” var – som seg hør og bør for scenarier – ikke ment å være en forutsigelse om fremtiden, men et bilde av en av mange mulige fremtider. Et grunnlag for debatt om man vil (og debatt ble det).

Når det er sagt kan det være interessant å sjekke scenarier opp mot virkeligheten etter en tid, for å få et hint om hvorvidt vi beveger oss i retning av den mulige fremtiden scenariet sklidrer. For noen uker siden ble jeg utfordret til å gjøre nettopp dette av Twitterbrukeren @apbordi, og nedenfor følger de viktigste punktene i scenariet holdt opp mot utviklingen siden 2010.

1. Dataprogrammet “Hercule”
“som kombinerer all relevant informasjon, fra omgangskrets og vareinnkjøp til lesevaner og bevegelsesmønster, og bruker kunstig intelligens til å bygge prognoser.”

Det jeg skriver om her er i praksis teknologien som nå går under fellesbetegnelsen “Big Data” (et så generisk uttrykk at det kommer til å forsvinne lenge, lenge før 2050, forøvrig). Tanken bak Big Data er å bruke avanserte algoritmer til å tråle gjennom store datasett for å hente ut informasjon som ikke er tilgjengelig med konvensjonelle metoder.

I praksis brukes slike metoder i dag, blant annet under navnet “Predictive Policing“. Denne metoden går ut på å bruke data fra mange ulike kilder til å “forutse” de mest sannsynlige åstedene for forbrytelser, og slik utnytte begrensede ressurser på en bedre måte. Metoden er blant annet brukt av politiet i Los Angeles.

2. Forutsigelse av forbrytelser på individnivå
“Den viktigste av disse er intensjonsprognosen, som er hjertet i PreKrims virksomhet. Den kan nå med 95-98 % sikkerhet forutsi hvorvidt et nytt lovbrudd vil bli begått av en gitt kriminell.”

Programvare som forutser individers sannsynlighet for å begå nye kriminelle handlinger er nå tatt i bruk i USA.

3. Terroristen er høyreekstremist/fascist
“Gundersen, 28 år og fra Lørenskog, var medlem av Pansergarden, en fascistgruppe med tette bånd til flere sentraleuropeiske regjeringer.”

Det krevde ikke noen Einstein for å forutse at en fremtidig norsk terrorist ville være en høyreekstrem ung nordmann. Vi har tidligere hatt problemer med høyreekstrem vold, og ved siden av islamistisk terror pekte det seg dermed ut som mest sannsynlig. Etnisk og separatistisk basert terror, som vi også har sett mye av i Europa, virker langt mindre trolig i Norge – selv i et 2050-perspektiv.

4. Anonymisering og kryptering gir økt oppmerksomhet fra overvåkerne
“En første viktig indikator på at han hadde alvorlige kriminelle hensikter var at han prøvde å beskytte seg med anonymiseringsprogramvare.”

Det har lenge vært antatt at privat bruk av kryptering kunne tiltrekke seg oppmerksomhet fra overvåkere. Edward Snowdens avsløring av NSAs satsing på å knekke kryptering og infiltrere anonymitetstjenesten TOR, bekreftet dette.

5. Analyse av motorikk og ganglag
“Ja, for Gundersen ble rett og slett tatt på ganglaget sitt, da han forsøkte å begi seg til fots fra Halmstad stasjon til en campingplass utenfor byen.”

Analyse av ganglag og annen kroppsmotorikk i overvåkingsøyemed er ennå ikke kommersialisert. Men det forskes på saken.

6. Fokus på personer som ikke sender ut data
“For eksempel kunder som ikke sender ut noen form for elektromagnetisk stråling i det hele tatt.”

Et avgjørende spor i jakten på bin Laden var det faktum at gjemmestedet hans i Abottabad ikke hadde elektronisk forbindelse med omverdenen. Det å aktivt unngå f.eks. sosiale medier kan bli sett på som dypt mistenkelig.

7. Bruk av kommersielle data i overvåkningsøyemed
“Systemer for å stanse nettpirater, forbedre søkemotorer, skape engasjerende nettsamfunn, gi en bedre handleopplevelse og generelt mer brukervennlige IT-løsninger har ofte vist seg å være de nyttigste våpnene i PreKrims arsenal.”

PRISM.

Brianlies

Bruken av fMRI-skanning som “løgndetektor” er omstrid, men forskningen pågår

8. Hjerneskanning i justisvesenet 
“Nevroskanningen av Gundersen ble igangsatt et par år før vi fikk de første kommersielle implantatene, som med så stort hell brukes til å lese av kriminelles tankestrøm i dag.”

Bak nyord som “neurolaw” og “neurocriminology” ligger det en omfattende (og hovedsaklig amerikansk) debatt om i hvilken grad hjerneskanningsteknologi og gentesting kan brukes til å forutsi kriminell atferd eller avsløre kriminelle i etterkant. Så langt er fMRI-hjerneskanning ikke tillatt brukt i amerikansk rett.

9. Folk flest godtar egentlig overvåkning
“Dessuten viste meningsmålingene og meningsytringene fra folk flest at nordmenn i dette spørsmålet var på PreKrims side.”

Selv om meningsmålinger viser at befolkningen i f.eks. USA er ganske likt delt i synet på NSAs masseovervåkning (slik nordmenn også var i synet på Datalagringsdirektivet), viser atferden i praksis at folk verken straffer selskapene som samarbeidet med NSA eller partiene som direkte eller indirekte støtter overvåkningen.

10. Kriminalitet som ikke følges opp, fører til et hardere syn på kriminalipolitikk
“Vi visste i stor grad hvem de kriminelle var og vi kjente det enorme skadeomfanget, men samtidig var vi så handlingslammet som samfunn at hele kategorier av forbrytelser var unndratt etterforskning.”

Debatten om romfolk og tigging eller papirløse asylsøkere som selger narkotika i Oslo sentrum viser hvor fort tyngdepunktet i en debatt kan flytte seg fra åpenhet og liberalitet til et ønske om “harde tak”.

11. Utviklingen av totalovervåkingssamfunnet
Det mest slående med Snowden-avsløringene de siste månedene er hvor langt vi er gått i retning av et masseovervåkningssamfunn. Amerikansk etterretning (og for alt vi vet også etterretningstjenestene til mindre vennligsinnede land) har kapasitet til å avlytte all slags kommunikasjon mellom vanlige borgere, tråle gjennom enorme mengder kommunikasjonsdata på én gang og antagelig lagre det aller meste av det.

Debatten om å tøyle NSAs overvåkning har i hovedsak handlet om amerikanere – ikke-amerikanere er helt rettsløse på dette området og vil fortsatt være det i overskuelig fremtid. Idag er det vanskelig å overskue de fulle konsekvensene av det vi nå vet, men skal man dømme etter responsen fra amerikanske myndigheter og den manglende responsen fra norske politikere, bør vi være forberedt på mer av det samme.

 __________________________________

Dette er mulig, men ennå ikke realisert (tror vi): 

1. Bruk av lesemønsteret i ebøker til å avsløre kriminell intensjon
“Analysen av lesemønsteret viste at Gundersen var storkonsument av høyreekstreme tekster, og gjerne dvelte ved avsnitt og setninger som beskrev konkrete voldshandlinger.”

Ebøker er like lette å overvåke som alt annet på nettet. Via synkronisering av sist leste sted, notater og understrekninger som er lagret i nettskyen kan kommersielle aktører som Amazon lære mye om lesernes atferd. Dette er også informasjon som kan være av interesse for etteretningstjenester.

Så nei: jeg vil ikke bli overrasket om det viser seg at f.eks. muslimske amerikanere som har vært på reise til suspekte deler av kloden og som kjøper Kindle-ebøker om kjemi og elektronikk, automatisk får sine leservaner overvåket i det stille.

2. Overvåkning via kommersielle mikrosensorer
“For eksempel ville han ikke ha kunnet gå inn i en butikk uten at sensorene som leter etter elektronikk å sende reklame til, ville ha reagert. Disse sensorene, som er ansvarlige for at dere alltid får en cornflakes-reklame når dere står foran cornflakes-pakka, er programmert til å varsle om alt utenfor normalen.”

Den eneste grunnen til at dette ikke er mulig, er at “The Internet of Things” ennå ikke er en praktisk realitet. Men det blir det sannsynligvis i løpet av et tiår eller to. Og butikkhyller som overvåker kundene er en realitet.

3. Billig og hurtig skanning av DNA-spor
“Problemet var at svensk politi allerede da var igang med det som nå er standard overalt i Europa, nemlig å screene det som fremdeles finnes av fysiske penger – som omtrent bare brukes av folk med noe å skjule – etter DNA-spor. Det ville kanskje gått noen dager ekstra, men en rutinemessig sjekk mot det internasjonale DNA-registeret ville utvilsomt ha avslørt ham.”

Det jobbes med saken.

4. Nevrologisk basert omskolering
“Hver uke ble Gundersens hjerne avlest, og man kunne konstatere at tankene kretset rundt kriminell virksomhet til tross for at han selv benektet dette på det sterkeste. Derfor ble forvaringen regelmessig forlenget, inntil omskolering og medisinering sørget for å snu den negative trenden.”

Forsøk på å endre folks grunnleggende tenkesett via f.eks. “hjernevasking” har stormaktene holdt på med svært lenge, visstnok uten hell så langt. Det betyr ikke at man ikke en dag vil finne en metode som fungerer.

__________________________________

Dette er ikke mulig:

“fra han satte seg på lyntoget til København”

Førde som fylkeshovedstad: Scenarieparadokset

Fremtidstenker Jamais Cascio har en glimrende posting om et av hovedproblemene med å arbeide med – og ikke minst forelese om – fremtiden: Jo sikrere og mer detaljert et fremtidsbilde er, desto større er sannsynligheten for at folk vil akseptere det og tro at det har nytteverd. Og jo sikrere og mer detaljert et fremtidsbilde er, desto mindre sannsynlig er det at det kommer til å inntreffe i virkeligheten.

Du kan være engasjerende eller du kan være presis, men du kan sjelden være begge deler samtidig. Hensikten med scenarier eller fremtidsbilder er å inspirere til ettertanke, debatt og handling, og da ligger det i sakens natur at man ikke kan være for generell. Hvor mye debatt og handling vil det egentlig komme ut av det ganske presise utsagnet “det neste tiåret vil være preget av økonomisk og politisk turbulens”, for eksempel?

Ekstra vanskelig blir det om man skal presentere scenarier i forelesninger. På de 30-45 minuttene man som regel får til rådighet blir det rett og slett ikke tid til å legge frem tre-fire ulike scenarier, slik man bør for å gi et riktigere bilde av hvordan scenarier fungerer. Jeg vet, for jeg prøvde å gjøre det tidlig i min karriere, og så av publikum at de veldig raskt datt av lasset. Det er vanskelig nok å forholde seg til vår egen virkelighet, om man ikke skal sette seg inn i tre-fire parallelle på under en time.

Førde – fremtidig fylkeshovedstad? (cc) ccpix

Hvilket bringer meg til Førde som fylkeshovedstad. For et par uker siden foreleste jeg på en konferanse for IT-folk i Balestrand i Sogn og Fjordane. Temaet var: “Sogn og Fjordane – 40 år på 40 minutter.” Tittelen alene forteller at tempoet ville bli heseblesende, og jeg valgte derfor et scenario som var tydelig og greit å gjenfortelle. Jeg gjorde det klart ved foredragets begynnelse at jeg kom til å fremlegge et bilde av fremtiden – ikke hva som faktisk ville skje, men noe som med en viss plausibilitet kunne skje.

Et av elementene i scenariet er at den bratte veksten i bruken av nettjenester får seg en knekk i 2021, etter en massiv lekkasje av sensitiv informasjon fra Facebook. Det var inspirert av arbeidet som ble gjort i Cisco-studien The Evolving Internet – A look ahead to 2025 by Cisco and the Monitor Group’s Global Business Network, som bl.a. viser hvordan hacking og nettkriminalitet kan undergrave nettet slik vi kjenner det idag. Jeg konstaterte på Twitter og i samtaler etterpå at mange merket seg utsagnet og reflekterte rundt det – og da var min hensikt oppnådd.

Litt senere i foredraget snakker jeg om hvordan demografiske trender som eldrebølge, innvandring og urbanisering vil påvirke fremtidsutsiktene til et fylke s0m Sogn og Fjordane. Intet spesielt med dette, jeg har selv blogget om det en rekke ganger. Men for å understreke hva konsekvensene kunne bli, gjorde jeg to grep jeg visste ville bli kontroversielle.

For det første sa jeg at fylkeskommunen kunne få en renessanse i et tenkt 2031, fordi mange kommuner vil være ute av stand til å møte de økende demografiske og teknologiske utfordringene vi står overfor. Vi vet alle hvor populær fylkeskommunen er rundt forbi, så reaksjonen var forutsigbar nok ikke spesielt positivt. Deretter antok jeg at Førde kunne bli fylkeshovedstad og sete for fylkespresidenten.

Hvorfor Førde? Jeg kunne ha sagt det er fordi Førde er en trivelig by (hvilket den er, det vet jeg av erfaring), eller fordi den er relativt stor og har en grei geografisk plassering. Men først og fremst valgte jeg å konkretisere med navn fordi jeg vet at det får publikum til å våkne. Du kan ikke stå i én kommune i Norge og hevde at noe spennende vil skje med en nabokommune, uten at folk tenner på alle plugger. Så også i dette tilfellet.

Poenget med Førde ble plukket opp i debatten etter foredraget, det ble nevnt på Twitter, ble visstnok gjenstand for hissig debatt på Facebook og var en større sak på NRKs lokale sending. Nok en gang ble hensikten oppnådd, i den forstand at jeg fikk diskusjon og refleksjon. Men Cascios paradoks er der like fullt: et såpass presist scenario som dette er lite sannsynlig, og kan fort binde folk til én versjon av fremtiden. Diskusjon og refleksjon av varig verdi ville kreve noe mer langvarig enn 40 minutter på en scene i Balestrand.

Ja, for det er altså ikke slik at jeg tror Førde faktisk blir fylkeshovedstad. OK, littegrann så. Neida. Sogndal eller Florø er like bra, seff. ;)