Simu ya Solar – populær soltelefon i Kenya

Den kenyanske teleleverandøren Safaricom tilbyr nå en mobiltelefon som kan lades opp med et innebygd solcellepanel. Kenya ligger på ekvator, og dermed kan et ganske lite panel på baksiden av telefonen levere strøm nok til å gi en taletid på 5-10 minutter per ladetime. Prisen på telefonen er satt til 3000 kenyanske shilling, som er litt i overkant av 200 kroner i skrivende stund. Det innebærer at telefonen er godt innenfor rekkevidde for millioner av kenyanere, og Safaricom har allerede solgt ut 10 000 eksemplarer av soltelefonen.

simu-ya-solar-2_rqtnt_11446

At telefonene kan spare noen shilling på strømregningen er ikke hovedargumentet for slike telefoner. Som reportasjen under påpeker, løser Simu ya Solar-telefonene (navnet betyr “soltelefon” på swahili-slang) langt på vei problemet med ustabil strømforsyning i storbyslummen og på landsbygda. I Kenya, som produserer mye av sin elektrisitet med vannkraft og som nå gjennomgår en langvarig tørke, blir denne funksjonaliteten spesielt viktig.

Simu ya Solar-telefonen er også et interessant eksempel på kommersiell utnyttelse av mikroenergi. Konseptet bak mikroenergi, som de fleste av oss har sett i form av blinkende LED-lamper på joggesko eller dynamoer på sykkel, er at en lang rekke dagligdagse aktiviteter kan brukes til å produsere strøm nok til å drive vanlige bruksgjenstander. En viktig drivkraft bak denne utviklingen i Afrika er firmaet Freeplay, som blant annet produserer radioer og lommelykter som lades med en håndsveiv.

Mikroenergi kan ikke løse Afrikas grunnleggende problem med dårlig energitilførsel (jamfør denne listen over energikonsum per innbygger), men det kan sørge for at folk flest får tilgang til leselys om kvelden, radio og telefoni. Det er ingen liten ting på verdens fattigste kontinent.

AR – utvidet virkelighet – kommer til Norge

VG Nett melder at den første mobilapplikasjonen som tilbyr Augmented Reality (AR) eller “utvidet virkelighet” snart skal lanseres for iPhone-brukere i Norge. Applikasjonen er et samarbeid mellom gulesider.no og firmaet Agens, og vil gjøre det mulig for brukere i Oslo å stille seg opp på et gitt sted, holde sin iPhone opp, og bruke skjermbildet til å navigere seg fram til en gitt adresse i byen. YouTube-videoen nedenfor, som viser bruk av AR på Youngstorget, oppsummerer prinsippet godt.

Det er ikke første gang mobilleverandørene forsøker å tilby posisjonsbasert informasjon og reklame, men til forskjell fra f.eks. Telenors forskning på 1990-tallet finnes det nå en solid teknologisk infrastruktur for slike forretningsmodeller. Dagens smarttelefoner har GPS, aksellerometre som gjør at telefonen “vet” hvilken vinkel den holdes i, høyoppløselige kameraer og – viktigst – mulighet til å være på nettet kontinuerlig.

Samtidig har norske aktører begynt å kartlegge byene våre fra gateplan, etter modell fra Google Street View. Allerede nå kan du på Finns karttjeneste se Oslo og Trondheim fra gateplan, og navigere deg rundt i bybildet på tilnærmet AR-vis. Det kommende tiåret er vil gatekartleggingen sannsynligvis omfatte de fleste store byer og tettsteder i Norge, og AR-funksjonalitet som vil bli standard i de fleste mobiltelefoner. Det kan skape grunnlag for en lang rekke forretningsmodeller.

200909241058
Skjermdump av en AR-applikasjon som viser avstanden til kjederestauranter

Skjermbildet over viser en av de mest åpenbare modellene. AR kan brukes til å hjelpe folk å finne fram til populære spisesteder, butikker og underholdningstilbud så enkelt som mulig. Man kan se for seg at f.eks. Starbucks og Burger King betaler for driften, fordi det er i deres interesse å gjøre det lettere for kunder å finne fram. Gulesider.no har åpenbart et svært godt utgangspunkt for å hanke inn potensielle sponsorer til sin AR-tjeneste.

Reklame er en annen mulighet. Dagens smarttelefoner har såpass store skjermer at det lar seg gjøre å legge reklamebilder og videoer ved siden av informasjonen som vises i AR-applikasjonen. Hvis reklamen som vises tar utgangspunkt i posisjon, tidspunkt og personlige preferanser, kan den bli langt mer treffsikker enn dagens bannerannonser på nettet. Annonsene som vises for en 20-åring på byen en fredag kveld vil være ganske annerledes enn de som vises til en forretningsreisende på Gardermoen, for å si det slik.

Brukerbetaling kan også bli viktig. For å slippe reklame og få full tilgang til all slags informasjon – fra museers åpningstider til bussavganger – rett på skjermen, kan mange være villige til å betale en fast månedsavgift til en aggregatortjeneste (et firma som samler all informasjonen). Og sist, men ikke minst i Norge, skal vi ikke se bort fra at det offentlige vil spille en rolle. Her er selvsagt det viktigste enkeltbidraget det offentlige kan gi, å slippe offentlige kartdata fri.

USAs forskningsbudsjett i et 45-årsperspektiv

Den amerikanske regjeringen er den viktigste enkelbidragsyteren til forskning og utvikling på kloden – i Bush-administrsjonens budsjett for 2008 ble det satt av 145 milliarder dollar til dette formålet (per innbygger er ikke USA i verdenstoppen, her ligger selv Norge foran med 19,7 milliarder offentlige forskningkroner i 2008). Figuren nedenfor, som er hentet fra rapporten “U.S. Federal Investments in Energy R&D” (PDF-fil), viser hvordan fordelingen mellom forskningsfeltene har vært siden 1961.

federal-rd-spend

Da president Kennedy kom til makten i 1961, gikk nesten fire femdeler av forskningsbudsjettet til militær forskning. I og for seg ikke overraskende, med tanke på at den kalde krigen var på sitt varmeste på denne tiden. Mye av militærteknologien som idag tas for gitt – fra atomubåter til spionsatellitter – er resultatet av 1950-tallets og det tidlige 60-tallets massive militærforskning. På bare fem år reduseres militærforskningens andel til 50 %, noe som hovedsaklig skyldes bevilgningene til Apollo-programmet.

På 1970-tallet trappes romprogrammet ned, men mer gradvis enn kanselleringen av Apollo skulle tilsi. Det skyldes den kostbare satsingen på romfergen. De to store vekstpostene på denne tiden er satsing på helse og energi, delvis som resultat av president Nixons krigsærklæring mot kreften i 1971 (som siden har kostet USAs skattebetalere 55 milliarder dollar) og oljekrisen i 1973 (dagens forskning på algebasert biobrenstoff baserer seg på forskning fra president Carters energiprogram).

Under Reagan trappes forsvarets andel kraftig opp (romforsvarsprogrammet SDI bidro til dette), for så å synke under Bush 1 og Clinton før det igjen øker under Bush II. Bush-administrasjonens siste forskningsbudsjett gjorde helse og forsvar til de to viktigste mottakerne av offentlige forskningsmidler, fulgt av romforskning og grunnforskning.

Kan disse tallene si oss noe om fremtiden? Vel, hvis vi antar at offentlige forskningsmidler fortsatt vil gi innovasjon (vi har USAs Kongress å takke fra alt fra kjernekraft og romfart til internett), burde vi forvente bedre behandling av en rekke vanlige sykdommer i tiårene framover. I og med at miljø og energi har vært underprioritert i lang tid, vil det også gå noen år før vi ser resultater av Obama-administrasjonens varslede satsing på disse områdene. Og med en prosentandel lik den over vil NASA kunne skyte en hvit pinne etter en omfattende satsing på Månen og Mars.

Hvor realistisk er det å forby bensinbiler innen 2015?

SV vil forby salg av bensinbiler fra 2015, melder Aftenposten. Miljøvernminister Erik Solheim har prøvd Frederic Hauges elektriske sportsbil Tesla Roadster og er blitt imponert, og avisen siterer partileder Kristin Halvorsen slik:

I 2015 er sannsynligvis teknologien kommet så langt at det er fullt mulig å kreve utslippsfrie biler. SV vedtar det nå som et mål, men det må selvsagt skje i samarbeid med andre land.

Med det siste forbeholdet er det relativt åpenbart at planen ikke kan bli realisert i 2015, da det for tiden er lite som tyder på at andre land enn Danmark og Israel er klare til en satsing noe i nærheten av den SV legger opp til. De britiske liberaldemokratene regnes som radikale i europeisk sammenheng når de går inn for å forby bensinbiler fra 2040, mens det svenske partiet Centern vil ha et tilsvarende forbud fra 2025.

2780731492_ed6e72b93b

En lykkelig eier av en splitter ny Tesla Roadster. Kilde: Flickr (jurvetson)

Når det er sagt hilser jeg SVs forslag velkommen likevel, da partiet ser ut til å ha gjort en viktig presisering. Partilederen krever nemlig utslippsfrie biler, hvilket utelukker de fleste alternativer. Zero.no definerer tre kategorier utslippsfrie kjøretøy – elbiler, hydrogenbiler og hydrogen-batteri-hybrider, mens Wikipedia også tar med biler drevet med trykkluft og energi fra svinghjul. I et norsk 2015-perspektiv er det imidlertid Zeros kategorier det handler om.

Skal man dømme etter miljøvernministerens uttalelser til Dagbladet (nettversjon av papirartikkel), virker det som om han mener elbiler ligger best an til å innfri SVs tidsfrist. Dette er i så fall nok en nyttig presisering. Det er mer trøkk i utviklingen av elbiler og batterier enn hydrogenbiler og brenselceller, av grunnleggende teknologiske og økonomiske årsaker. Selv om batteriteknologien på langt nær er god nok, vet vi hvordan vi skal produsere nok energi og distribuere den til elbiler landet over. Det handler om å satse tungt på velkjent teknlogi, og skalere opp et eksisterende system.

Kostnadene ved å bygge ut infrastrukturen for hydrogenbiler er fremdeles en ukjent faktor. Idag produseres omtrent alt hydrogen-brennstoff fra fossile kilder som naturgass, og selv om det forskes mye på å lage hydrogen ved f.eks. elektrolyse av vanndamp er det lenge til det kan gjøres i stor skala. Flytende hydrogen er vanskelig å transportere og oppbevare, og krever utbygging av en egen infrastruktur. Eller om man vil: hydrogen-økonomien er et godt eksempel på et konsept som er elegant i laboratoriet, men som er vanskelig å skalere opp til nasjonalt (enn si globalt) nivå.

Ønsker man å komme raskt igang med å fase inn utslippfrie biler, kan det være fornuftig for Norge å gjøre det samme reale valget som Nissan og Chevrolet og Tata, og si like ut at man bør fokusere kreftene på elektriske biler. Er det noe vi har historisk tradisjon for her i landet, så er det jo faktisk elektrisk teknologi. Så får det heller være at vi på langt nær er klare for å gjennomføre et totalforbud mot bensinbiler i 2015. Det svenske senterpartiets tidsramme derimot…

Nollywood større enn Bollywood og Hollywood

Ifølge en undersøkelse fra Progressive Policy Institute er Nigeria, hvis lokale filmindustri gjerne kalles “Nollywood“, verdens største filmprodusent i rene tall. Den globale oversikten fra 2007 taler sitt tydelige språk: i Nigeria ble det produsert 1500 langfilmer dette året, i India 1091, i USA 590 og i Kina 402. I Nigeria har man laget langfilmer siden 1960-tallet (se en historisk gjennomgang her), men det var digitalisering av opptaksteknologien som fikk produksjonen til å ta av for alvor.


Nollywood-stjernen Hilda Dokubo. Kilde: Hungerfree

De aller fleste Nollywood-filmer tas opp med digitalkameraer og går rett til DVD. Dermed unngås kostbar og komplisert distribusjon til konvensjonelle kinoer, samtidig som produksjonskostnadene holdes lave. En typisk Nollywood-film tas opp på location (det vil si utenfor studio) og koster 15 000 dollar, sammenlignet med rundt én million dollar per Bollywood-film, og en snittpris på 25 millioner dollar per amerikansk film.

Begrepet “større” gjelder selvsagt ikke produksjonskvalitet eller omsetning, men det gjør ikke fenomenet mindre interessant. Den nigerianske modellen kan komme til danne mønster i en rekke andre fattige land, og viser mer enn noe annet at digitalisering er med på å motvirke tendensen i retning av “anglifisering” av den globale kulturen.

(Via Timbuktu Chronicles)

Tavlebloggeren i Monrovia

blackboard-blogger

Klikk på bilde for å se video med intervju.

AfriGadget skriver om Alfred Sirleaf (videointervju her), som driver en oppslagstavle med nyheter ved en viktig gate i Monrovia, hovedstaden i Liberia. Sirleaf har drevet tjenesten sin i flere år, og finansierer oppdateringene med reklame. Han mener selv han har minst 10 000 lesere daglig (med andre ord langt mer enn en typisk vestlig blogg), og har rekruttert et nettverk av liberianere som sender ham nyheter via mobil. Planen er etterhvert å utvide tilbudet til flere steder i Monrovia.

Dette er et interessant eksempel på synergieffekt mellom høy- og lavteknologi i utviklingsland, ikke ulikt Safaricoms betalingssystem i Kenya og fildelingstjenesten til bokhandleren i Bamako i Mali. Det kreves ikke en komplett teknologisk infrastruktur av det slaget vi er vant til i Norge for at teknologi skal gi verdi i hverdagen – av og til er det nok at teknologien effektiviserer et av elementene i en ellers ganske enkel og ineffektiv produksjonskjede.