Arkiv for Teknologi og samfunn

Kamerater, la oss optimalisere!

Sovjetisk velstand, 1960-tallet

Jeg har nettopp fullført Francis Spuffords faktabaserte roman “Red Plenty”, som handler om Sovjetunionens ganske enestående planøkonomi og forsøkene som ble gjort på å reformere den i en kortvarige fremgangsperiode Spufford har kalt “det sovjetiske øyeblikket”. Dette er et sjeldent eksempel på at en ambisiøs forfatter velger å gå langt utenfor den slagne roman-landevei (ingen privatdetektiver, ingen trist barndom på bygda eller magre kår som ung kunstner!), og likevel lykkes med form og innhold.

Ja, for de mange kapitlene som viser oss episoder av sovjethistorien sett gjennom øynene til virkelige skikkelser og romanfigurer, er drivende godt skrevet. Spufford evner virkelig å få en historie som egentlig bare er av interesse for økonomihistorikere, til å sprake av liv på e-blekkskjermen. Og den historien er altså som følger: på 1950-tallet og tidlig på 60-tallet oppviste Sovjetunionens økonomi en imponerende vekstrate. Selv om det virkelige tallet var en god del lavere enn det offisielle på 10% per år, var det nok til at sovjeterne merket fremgangen i form av økt lønn, boligstandard og vareutvalg.

Det var på denne tiden at Nikita Krustsjov uttalte at Sovjetunionens økonomi kom til å matche og etterhvert passere USAs, og kommunistpartiet i et anfall av vill fremtidsoptimisme gjorde et vedtak om at all materiell nød skulle være avskaffet i 1980 (det dette “plenty” som det henvises til i tittelen). Samtidig var det en økende erkjennelse av målet om paritet med USA (enn si evig materiell lykke) ikke kunne nås om ikke noe drastisk ble gjort med det økonomiske systemet. I den allmektige planleggingskomiteen Gosplan visste man at sovjetøkonomien var mindre effektiv enn de kapitalistiske, preget av gammeldags utstyr, inkompetanse og korrupsjon, og med en vekstrate som utover 1960-tallet viste tydelige tegn til å dabbe av.

Det er her Spuffords egentlige hovedperson, Leonid Kantorovitsj, dukker opp. Denne matematikeren og økonomen (forøvrig eneste sovjeter som fikk Nobelprisen i økonomi) har nemlig et radikalt forslag: Samfunnet bør overlate styringen av planøkonomien til datamaskiner. På dette tidspunktet ble datamaskiner stort sett brukt til militær virksomhet og romfart, men ifølge Kantorovitsj og hans støttespillere kunne de i prinsippet gjøre samme jobb som Gosplans ansatte (bare mye raskere, mer presist og billigere), og i tillegg tilby tjenester som overgikk menneskelig kapasitet.

Et eksempel var fastsettelse av pris på varer i planøkonomien. I Sovjetunionen ble prisen på alle produkter fastsatt av Gosplan, etter regler som utenforstående ofte framsto som ufleksible for ikke å si ubegripelige. For eksempel kunne prisen på tungt maskinelt utstyr bli beregnet med utgangspunkt i vekten, med den følge at en forbedret og lettere utgave av en maskin kunne få lavere pris enn den gamle. Siden fabrikkledere fikk bonus basert på salgsinntekten, var det i deres interesse å fortsette å selge gammelt utstyr.

Kantorovitsj-skolen mente man kunne få en realistisk og dynamisk prisfastsettelse ved hjelp av datamaskiner og optimaliserende algoritmer. Eller noe av det beste fra kapitalismen uten å innføre kapitalisme, om du vil. Algoritmebasert prisfastsettelse ville gi bedre ressursutnyttelse, og i tillegg bidra til å flytte det politiske fokuset fra tradisjonell tungindustri til elektronikk og andre fremtidsrettede områder. Sovjetunionen hadde lykkes med å bli verdensledende innen romfart, så hvorfor ikke innen informasjonsteknologi?

Begeistringen blant forskerne var stor (tittelen på innlegget er hentet fra et banner som visstnok skal ha prydet Kantorovitsj-gruppens lokaler i forskerbyen Akademgorodok), men idag har vi fasit. Landets økonomi ble aldri reformert. Tvert imot begynte en langvarig nedtur som – etter at den ble forlenget et tiår takket være oppdagelsen av enorme oljekilder – endte med at vestlige banker satte strek for det sovjetiske eksperimentet i 1989. Men for tilhengerne av en datastyrt økonomi kom nederlaget mye tidligere, da landets IT-myndigheter i 1969 bestemte at man skulle hekte seg på den østyske strategien med å kopiere IBMs allerede utdaterte modell 360, fremfor å satse på lokal teknologi.

"Vår egen tid pluss flygebiler" anno 1912

Boka er som sagt svært underholdende på en måte som vil glede historie- og datanerder. Men den har faktisk også en nytteverdi for fremtidstenkere. Forfatteren L.P. Hartley uttalelse “The past is a foreign country, they do things differently there” har like stor gyldighet for fremtiden. Fremtiden er et fremmed land, og folk gjør ting annerledes der. Tross dette ender vi altfor ofte med å lage fremtidsbilder som egentlig bare er vår egen tid pluss flygebiler.

Av og til trenger vi å forflytte oss fysisk eller mentalt til virkelig fremmede steder, og i så måte gjør Sovjetunionen på høyden av sin makt nytten. Det presenterer oss for alternative løsninger og tenkemåter, eller utvider mulighetsrommet om du vil. I dagens fremtidstenkning kan det ofte være litt trangt, noe som tidvis påpekes av publikum. Derfor pleier jeg å si meg enig med dem som påpeker at kombinasjonen av demokrati og markedsøkonomi som har dominert på den nordlige halvkule de siste tjue årene, ikke nødvendigvis dominerer om hundre år.

Tvert imot ser vi tegn til at demokratiet er under press, jamfør Azar Gats interessante artikkel The Return of Authoritarian Great Powers (PDF, fullversjon må betales for) i Foreign Policy. Og selv om autoritære stormakter som Kina og Russland så langt har valgt en ganske markedsvennlig økonomisk politikk, finnes det ingen garantier for at det er slik om femti år. Det faktum at vi idag ikke kan se for oss et troverdig alternativ, betyr ikke at det ikke finnes. En av oppgavene til fremtidstenkere er på påpeke nettopp det.

 

Share/Bookmark

Trender for et turbulent tiår 2: Kinas posisjon styrkes

Den kanskje enkleste forutsigelsen for det kommende tiåret er denne: Kinas globale posisjon vil styrkes på titallet. Det handler selvsagt om landets voldsomme økonomiske vekst, som fortsatte temmelig ufortrødent gjennom den økonomiske krisen som skapte negativ vekst i USA og EU. Det er også et resultat av politisk handlekraft: i Kina har man et skolevesen som leverer langt bedre resultater enn i sammenlignbare India, og samtidig bygger man raskt ut den fysiske infrastrukturen (høyhastighetslinjene, kjernekraftverkene og motorveiene) som ofte blir gjenstand for endeløs tautrekking i Vesten.

Dette handler også om å se Kina som en del av et større historisk mønster. Asia (særlig den østlige delen) er på frammarsj igjen, og kan mot slutten av århundret ha gjenvunnet den økonomiske og vitenskapelige posisjonen kontinentet hadde før renessansen innledet Europas storhetstid. Kinas fremgang vil i tiden som kommer ikke så avhengig av billig arbeidskraft, evnen til å kopiere og slapp arbeidslivs- og miljølovgivning som tidligere. Som Fredrik Hären påpeker i et interessant foredrag på NHO-konferansen nylig, gir Kinas (og det øvrige Asias) historie nå viktige konkurransefortrinn fremfor europeere og amerikanere.

Befolkningen i Kina har opplevd enorme endringer de siste tiårene, og er dermed mer åpne for forandringer enn nordmenn flest. Takket være vestlig kulturpåvirkning vet kineserne mer om vår kultur enn vi vet om deres – i de store byene kan den sosiale utviklingstakten til tider overraske. Ikke minst er kineserne klar over at videre vekst avhenger av nyskapende forskning. Resultat: Kinas andel av verdens samlede vareeksport vil være størst i 2020 med en andel på rundt 14 %, og man vil på dette tidspunktet begynne å se mange fastlandskinesiske motstykker til netbook-revolusjonen (skapt av taiwanesiske ASUS) og den indiske billigbilen Tata Nano. Som New Scientist påpeker: vi må forberede oss på Kinas vitenskapelige gjennombrudd.


Man kan si mye om Kinas leder Hu Jintao, men han er ingen Leonid Bresjnev

Det er ingen tvil om at Kina står overfor enorme utfordringer i årene som kommer. Miljøproblemer, sosial uro, ungkarseksplosjonen og en kommende eldrebølge vil sette Kommunistpartiet (CPC) på prøve. På den annen side er Kinas smmenbrudd blitt spådd tidligere, og enn så lenge viser CPC seg i stand til å håndtere problemene. Det er liten grunn til å tro at maktmonopolet oppløses før 2020, slik situasjonen er idag. Sammenligner man med tilstanden i Sovjetunionen ti år før det regimets fall, var utgangspunktet et helt annet. USSR var et oljeproduserende gerontokrati som var ute av stand til å dekke sine innbyggeres grunnleggende materielle behov, langt mindre konkurrere økonomisk med Vesten.

Sammenligningen med den forsvunne kommunistiske supermakten er også interessant i et annet perspektiv. I motsetning til hva situasjonen på 1980-tallet, vil Kinas vekst behøver ikke å komme på bekostning av USAs svekkelse. Den moderne globaliserte økonomien er ikke et nullsumspill der en aktørs fremgang er på bekostning av en annen. Kina vil gjennom hele det kommende tiåret være svært avhengig av at USA kan kjøpe landets produkter, betjene sin store gjeld og håndtere de internasjonale konfliktene landet ikke har noe ønske om å involvere seg i.

Dermed er det ikke sagt at ikke Kina har et ønske om å spille en større militær rolle, jamfør landets deltakelse i antipiratstyrkene utenfor Somalia (den første bruken av marinemakt i fjerne farvann siden 1400-tallet). Det innebærer blant annet en modernisering av Folkets Frigjøringshær, som idag er verdens største hærstyrke, men ikke akkurat respektert for sin militære slagkraft. Satsingen på avanserte femtegenerasjons kampfly og hangarskip bærer bud om at Kina mot slutten av titallet kan komme til å opptre med større militær selvtillit på den internasjonale arenaen.

Uansett hvordan det går med Kina det kommende tiåret, borger det for en mer turbulent verden. Om det usannsynlige skulle inntreffe at landet bryter sammen, vil verdensøkonomien miste sitt nest største lokomotiv, med uoverskuelige konsekvenser som resultat. Om veksten fortsetter som nå vil Kinas økonomi ha mer enn fordoblet seg i 2020, men samtidig vil landet neppe ha evne eller vilje til å opptre som “verdens politimann”. Den rollen vil et svekket USA fremdeles måtte ta, alene. Ingen ny kald krig med en todelt verden altså, men snarere en multipolar verden med skiftende allianser mellom de mest folkerike atommaktene.

En spesiell utfordring for Vesten blir å håndtere Kinas forhold til Afrika. Kineserne satser tungt på det ressursrike kontinentet, og kan også fremstå som et tiltrekkende politisk alternativ for mange statsledere. Demokrati etter vestlig modell har hatt begrenset suksess i Afrika, og man skal ikke se bort fra at mange land vil kunne fristes av ettpartisystemet som tok Kina fra rollen som verdens største u-land til verdens nest største økonomi på bare tre tiår.



Trender for et turbulent ti-tall 1: USAs posisjon svekkes

Selv om USA fortsatt vil være verdens ledende politiske, økonomiske og militære kraft i det kommende tiåret, vil den internasjonale posisjonen svekkes langsomt, men sikkert. Militært vil landet fremstå som svakere fordi man i mellomtiden har måttet trekke seg ut av (borger)krigene i Afghanistan og Irak uten å ha nådd målet om stabile regjeringer. Det er meget mulig at vi igjen vil se Taliban ved roret i Kabul, som følge av at den USA-støttede regjeringen faller eller som resultat av en forhandlingsløsning. Om den militære betydningen er begrenset, vil symbolvirkningen være enorm: en hel verden utenfor USA vil se det som et tegn på militær avmakt og falmende status som supermakt.

Amerikanske tropper i Afghanistan i 2007 (Kilde: Flickr)

Hvis nederlagene i Afghanistan og Irak fører til at USA mister lysten på utenlandseventyr, slik landet historisk sett har gjort i lange perioder, lover det ikke godt for NATOs kapasitet til å opptre utenfor alliansens egne grenser. Det var vanskelig nok å samle støtte til USAs internasjonale operasjoner i det foregående tiåret, da landet fremdeles hadde tro på egen styrke. Det kan få stater og grupperinger som hittil har latt seg avskrekke av verdens sterkeste militærmakt, til å forsøke å dra nytte av maktvakuumet som oppstår. Det vil i sin tur skape en voldsommere og mer uforutsigbar internasjonal situasjon.

Den manglende handlekraften internasjonalt avspeiler situasjonen på hjemmebane. Som Andrew Fallows påpeker i The Atlantic nylig, utgjør det politiske systemet den største trusselen mot landets vitalitet. Man ser det på føderalt plan, der betaling i bytte for politiske tjenester florerer, valgsystemet sørger for “låse fast” majoriteten av valgdistriktene til et av de to partiene og det kreves flertall på 60-40 for å få gjort helt vanlige politiske vedtak i Senatet (jamfør president Obamas problemer med å få gjennomført sin helsereform). Men det ses like tydelig på delstatsnivå, der California fremstår som kroneksempelet på politisk dysfunksjonalitet.

Et handlingslammet og splittet system vil ikke være istand til å reformere seg selv. Derfor vil Obama og hans etterfølgere ha begrensede sjanser til å lykkes med å takle de store innenriksproblemene USA står overfor, som en nedslitt infrastruktur, en begynnende eldrebølge (andelen over 65 øker fra 13% til 16 %), et middelmådig skolevesen og en høy andel fattige. Tilsvarende er det lite som tyder på at den voldsomme polariseringen mellom republikanere og demokrater vil dabbe av. Vi kan regne med en fortsatt ekstrem ordbruk i den offentlige debatten, og en tilsvarende liten kompromissvilje på begge sider. Demografiske endringer (andelen kaukasiske hvite synker fra 65 % til 60% og urbaniseringen fortsetter) kan ytterligere sementere det uforsonlige politiske mønsteret.

USAs største styrke har gjennom det meste av landets historie vært innovasjonsevnen, og det er på dette området vi vil se de minste endringene. Mot slutten av titallet vil landet fortsatt ha verdens tredje største befolkning (mellom 334 og 350 millioner innbyggere i 2020, avhengig av konjunkturene), de fleste fremragende forskningsinstitusjoner vil ligge i USA og fortsatt fungere som magneter for klodens klokeste hoder. Fortune Global 500-listen vil domineres av amerikanske selskaper, og selskaper som Google og Apple vil være førende på sine områder.

Men her vil det også være flere utfordrere enn noensinne. EU og Japan vil være viktige, sammen med et raskt voksende Øst-Asia. De enorme budsjettunderskuddeje USA bygget opp i starten av tiåret vil føre til lavere bevilgninger til grunnforskning og kutt i sektorer som normalt betyr mye for teknologiutviklingen (forsvars- og romindustrien, for eksempel), og gjøre det mindre attraktivt å bli boende for de mange utenlandske akademikerne som idag trekkes til landet. I dette perspektivet kan bilindustrien sammenbrudd vise seg å være kanarifuglen i kullgruven, et symptom på dyperliggende strukturelle problemer som vil ramme større deler av amerikansk industri og gjøre det vanskelig å hevde seg innen kommende vekstområder som energiteknologi.

Sju teknotrender for titallet

Convenience is king
Slagordet “content is king” er i ferd med å tømmes for mening i en tid da alt innhold er i ferd med å digitaliseres, og tilbys oss fra et utall lovlige (og mindre lovlige) kilder. På titallet vil det handle om å tilby og pakke inn innholdet så lettvint måte som mulig. Utleie av film via PVR-opptakere, Amazons Kindle Store, Apples App Store og Spotifys minimalistiske grensesnitt viser vei for dem som ønsker å nå et bredt marked.

Den gode nyheten for produsentene er at kundene ser ut til å være villige til å betale for lettvintheten (Kindle-ebøker koster ofte mer enn papirversjonene), og er tjenesten god nok kan den delvis erstatte ulovlig nedlasting. Men det krever at det utvikles løsninger som gir kundene utstrakt kontroll over sine digitale produkter – ønsket om lettvinthet strekker seg langt utover kjøpsøyeblikket. Det som trengs fremover på dette området altså ikke “killer apps” så mye som “killer standards”.

Forbrukerne trekkes inn i nettskyen
Cloud computing eller nettskytjenester har lenge vært et svar på leting etter et spørsmål for folk flest. Tjenester som Dropbox, som synkroniserer data mellom datamaskiner og mobiltelefoner er nyttig, men på ingen måte uunnværlig. Vippepunktet for nettskytjenester vil først nås når mobilt bredbånd blir like raskt som dagens hjemmenettverk (Netcoms 4G-lansering i 2009 viser hva som er mulig), slik at synkronisering av store datamengder og kjøring av nettapplikasjoner virkelig blir raskt og sømløst.

Å ha tilgang til alle filer på alle maskiner man eier er nyttig nok, men fra et forbrukerperspektiv vil synkronisering av passord, bokmerker og bruksrettigheter til medier bli avgjørende. Amazons Whispersync-tjeneste, som sørger for at man vil fortsette å lese en bok fra riktig sted, uansett om lesingen skjer på Kindle-lesebrett, smarttelefon eller PC, vil danne modell for mange. Mot slutten av titallet vil det være mulig å plukke opp mobilen og se et TV-program fra der man sluttet å se det på 50-tommeren i stuen, for eksempel.

Mobiltelefonen blir mini-PC
Tendensen går klart i retning av at mobiltelefoner får kraftigere prosessorer, større skjermer og mer internminne. Nokia N900 markedsføres idag som en lomme-PC, og ville vært regnet som en grei skrivebordsmaskin for 10 år siden. Utviklingen vil ikke merkes så godt på salget av konvensjonelle PCer, men netbook- og tavlesegmentet vil komme under økende press i årene som kommer.

Med raskt mobilt bredbånd, skytjenester og billig flashminne vil lagringsplass ikke lenger være et problem mot slutten av titallet. I praksis vil man kunne ha med seg alle sine data, overalt. Begrensningen vil ligge i skjerm- og tastaturstørrelsen: det er grenser for hvor mye man kan få bildebehandlet eller arbeidet med regneark på en fire tommers skjerm. Løsningen blir trådløs skjermoppkobling. Innen 2020 vil du kunne kjøpe mobiler som finner tastaturer og skjermer innen rekkevidde, og kobler seg til om enhetene er ledige.

Utvidet virkelighet
Posisjonsbaserte tjenester fikk noe av et gjennombrudd mot slutten av 00-tallet, og vil utvikle seg raskt i årene fremover. På det norske markedet er det ennå et stykke igjen til vi får informasjonsrike karttjenester lik den som tilbys av det amerikanske eiendomsmeglerfirmaet Trulia. Skjermdumpen over er fra Trulias iPhone-app, som viser et navigasjonsgrensesnitt der boliger av interesse for en kjøper er overlagret på et gatebilde.

I takt med at geotagging av innhold brer om seg, finnes det knapt grenser for hva slags informasjonslag som kan legges “oppå” virkeligheten. Begrensningen vil nok en gang ligge i manglende standarder: idag er tjenestene knyttet til spesifikke telefoner eller applikasjoner – du vil ikke kunne finne en ledig bysykkel eller en blomsterbutikk via den samme applikasjonen som viser deg boliger. Aktørene som klarer å skape plattformuavhengige, integrerte løsninger vil stå sterkest. Globalt peker Google seg ut, i Norge ligger Finn.no godt an.

Sosiale nettmedier + smarttelefoner = lifeblogging
Forbindelsen mellom  avanserte mobiltelefoner og sosiale nettmedier er blitt stadig tettere de senere årene, noe som blant annet avspeiler seg i bruk av Facebook- og Twitter-logoer ved markedsføring av nye modeller. Men ennå ligger det tekniske hindringer i veien for at samspillet skal realisere sitt fulle potensiale. Mobilleverandørene må tilby raskere og billigere bredbånd, og nettmediene må tilpasses innholdet som leveres av mobiltelefoner i en langt bedre grad enn idag.

Når prisen og teknologien blir riktig, vil unge brukere gå foran i å flytte innholdsproduksjonen ut i verden i stor skala. Geotaggete videoklipp, lydopptak og stillbilder vil gi opphav til lifeblogging, der folk presenterer og kommenterer livene sine fortløpende. De brede massemediene vil se det kommersielle potensialet i dette, og derfor vil man i løpet av tiåret se realitykonsepter på TV som tar utgangspunkt i lifebloggeres opplevelser. “Big Brother” blir til millioner av “Little Brothers”, om man vil.

Fra to til tre dimensjoner
Prisen for forrige tiårs mest overraskende teknologiske comeback går til den tredimensjonale kinofilmen (LP-platen er en god nummer to), som etter alle solemerker burde ha dødd ut for 50 år siden. Med en suksess som “Avatar” i ryggen er det rimelig å se for seg økt bruk av 3D-teknologi på TV- og dataskjermer det neste tiåret. Men tar man vårt bruksmønster i betraktning er det gode grunner til å tro at dette forblir et nisjeprodukt på datamaskiner. Den største kommersielle verdien vil antagelig ligge i spillmarkedet (regn med full 3D-støtte i Playstation 5 og XBox 1440, for eksempel.)

Men 3D gjør seg også bemerket på et annet område. Prisen på tredimensjonale skrivere er for alvor begynt å falle, og størrelsesmessig er modeller som den over ikke langt unna dimensjonene til laserskrivere på 1980-tallet. Hobbymiljøet som kaller seg for “makers” har allerede oppdaget mulighetene som ligger i å kunne utveksle 3D-oppskrifter på alle slags plastkomponenter, og for skriverprodusentene kan salg av mangefarget “toner” til 3D-skrivere etterhvert bli en kjærkommen biinntektskilde i en tid da papiret for alvor begynner å tape.

Men Microsoft-modellen var ikke død
Nulltallet tilhørte i stor grad Apple, med iPod, iPhone og en solid økning i markedsandelen på PC-markedet som de mest synlige resultatene. På titallet vil Apple fortsatt være viktig, men i stadig større grad utfordres av aktører som har lært av Apples suksesser og svakheter. I 2010 eksemplifiserer Googles Android-system  denne utviklingen: Google leverer operativsystemet, men overlater i hovedsak utviklingen av de fysiske telefonene til leverandørene. I årene fremover vil markedet bli oversvømmet av et stort antall Android-telefoner med ulik formfaktor, kapasitet og pris.

Denne modellen gjør det også mulig for Google og andre som følger samme modell å tjene penger på det viktigste markedet på titallet, som er den raskt voksende middelklassen i India og Kina. Her snakker vi om mer enn en halv milliard mennesker som har mange av de samme teknologiske ønskene som oss, men som ofte ikke har råd til å betale prisen for Apples lukkede system og designregime. Utviklingen kan sees på som en naturlig konsekvens av at mobiler blir likere datamaskiner: modellen som ga Microsoft dominans på PC-markedet, blir simpelthen stadig lettere å gjennomføre på mobilplattformen.

Ansiktsbaserte tjenester: Når Facebook virkelig blir "fjesboka"

vg.no skriver om Sony-Ericssons nye mobilmodell Xperia X10, som er basert på Googles Android-system. Som alle smarttelefoner nå til dags har den innebygd støtte for sosiale nettsamfunn som Facebook og Twitter, og i tillegg har den som en av de første telefonene på markedet ansiktsgjenkjenning. Det vil si at man kan ta et bilde av en person, fortelle programvaren hvem dette er hvorpå mobilen vil merke fremtidige bilder av personen med vekommendes navn.

I og med at dette er funksjonalitet som Google lenge har tilbudt via Picasa, var det bare et spørsmål om tid før det ville dukke opp på en Android-mobil. Spørsmålet er hva dette kan få å si for nett- og mobilbruken framover. Et hint finner vi i pressemeldingen fra S-E, som sier dette om funksjonaliteten: “Intelligent face recognition features recognise up to five faces in any picture, automatically connecting them with your social phonebook and all other related communications with that person.


Xperias ansiktsgjenkjenning er en del av applikasjonen TimeScape

Ved å ta et bilde av en eller flere personer, er det mulig å knytte vedkommende til informasjon du har på telefonen. Men det er ingen grunn til at det skal stanse der. Innen 2015 vil ansiktsgjenkjenning på Android-telefoner og iPhone kunne kobles opp mot telefoneierens Facebook-konto, for eksempel. Dette nettstedet er allerede verdens største fotodatabase, med milliarder av bilde av mennesker som også har lagt inn informasjon om seg selv og sitt sosiale nettverk.

Det er ikke vanskelig å se for seg ansiktsapplets som lar FB-brukere dele gjenkjenningsdata med vennekretsen eller en hel verden. Hvilket vil si at det om noen år kan bli mulig å gå opp til en vilt fremmed person, rette mobilen mot vedkommende og etter noen sekunder se navnet (eller en gjetning på navnet, rettere sagt) på skjermen ved siden av bildet. På sett og vis handler dette om å ta begrepet utvidet virkelighet (Augmented reality) ti et helt nytt nivå.


Picasa fra Google er bare én av et økende antall programmer som gjenkjenner ansikter.

Ved å kombinere data fra mobilen og nettet legger man et “informasjonslag” oppå vår ytre virkelighet, slik at koblingen mellom det virtuelle og det virkelige blir enda sterkere. Om vi som voksne har problemer med å se for oss nytteverdien av det vi kan kalle ansiktsbaserte tjenester eller simpelthen ansiktstjenester (vi har både elektroniske og papirbaserte visittkort), er det lettere å se for seg attraksjonen i ungdomsmarkedet: rett mobiltelefonen mot en du snakker med på fest, få navnet opp på skjermen og legg vedkommende til som FB-venn.

Den åpenbare utfordringen i denne situasjonen er personvernet. Om ansiktstjenester blir utbredt øker mengden personsensitive data på nettet drastisk, på en måte som gir overvåkere av ymse slag store muligheter (husk at alle ansiktsdata kan kobles til tid og sted, via GPS-funksjonen i telefonen). Med tanke på hvor villige folk er til å dele personlig informasjon på dagens sosiale nettsteder, er det all grunn til å tro at mange vil gjøre det samme med ansiktsinformasjon i fremtiden, bare programvaren blir enkel og morsom nok.

Simu ya Solar – populær soltelefon i Kenya

Den kenyanske teleleverandøren Safaricom tilbyr nå en mobiltelefon som kan lades opp med et innebygd solcellepanel. Kenya ligger på ekvator, og dermed kan et ganske lite panel på baksiden av telefonen levere strøm nok til å gi en taletid på 5-10 minutter per ladetime. Prisen på telefonen er satt til 3000 kenyanske shilling, som er litt i overkant av 200 kroner i skrivende stund. Det innebærer at telefonen er godt innenfor rekkevidde for millioner av kenyanere, og Safaricom har allerede solgt ut 10 000 eksemplarer av soltelefonen.

simu-ya-solar-2_rqtnt_11446

At telefonene kan spare noen shilling på strømregningen er ikke hovedargumentet for slike telefoner. Som reportasjen under påpeker, løser Simu ya Solar-telefonene (navnet betyr “soltelefon” på swahili-slang) langt på vei problemet med ustabil strømforsyning i storbyslummen og på landsbygda. I Kenya, som produserer mye av sin elektrisitet med vannkraft og som nå gjennomgår en langvarig tørke, blir denne funksjonaliteten spesielt viktig.

Simu ya Solar-telefonen er også et interessant eksempel på kommersiell utnyttelse av mikroenergi. Konseptet bak mikroenergi, som de fleste av oss har sett i form av blinkende LED-lamper på joggesko eller dynamoer på sykkel, er at en lang rekke dagligdagse aktiviteter kan brukes til å produsere strøm nok til å drive vanlige bruksgjenstander. En viktig drivkraft bak denne utviklingen i Afrika er firmaet Freeplay, som blant annet produserer radioer og lommelykter som lades med en håndsveiv.

Mikroenergi kan ikke løse Afrikas grunnleggende problem med dårlig energitilførsel (jamfør denne listen over energikonsum per innbygger), men det kan sørge for at folk flest får tilgang til leselys om kvelden, radio og telefoni. Det er ingen liten ting på verdens fattigste kontinent.

AR – utvidet virkelighet – kommer til Norge

VG Nett melder at den første mobilapplikasjonen som tilbyr Augmented Reality (AR) eller “utvidet virkelighet” snart skal lanseres for iPhone-brukere i Norge. Applikasjonen er et samarbeid mellom gulesider.no og firmaet Agens, og vil gjøre det mulig for brukere i Oslo å stille seg opp på et gitt sted, holde sin iPhone opp, og bruke skjermbildet til å navigere seg fram til en gitt adresse i byen. YouTube-videoen nedenfor, som viser bruk av AR på Youngstorget, oppsummerer prinsippet godt.

Det er ikke første gang mobilleverandørene forsøker å tilby posisjonsbasert informasjon og reklame, men til forskjell fra f.eks. Telenors forskning på 1990-tallet finnes det nå en solid teknologisk infrastruktur for slike forretningsmodeller. Dagens smarttelefoner har GPS, aksellerometre som gjør at telefonen “vet” hvilken vinkel den holdes i, høyoppløselige kameraer og – viktigst – mulighet til å være på nettet kontinuerlig.

Samtidig har norske aktører begynt å kartlegge byene våre fra gateplan, etter modell fra Google Street View. Allerede nå kan du på Finns karttjeneste se Oslo og Trondheim fra gateplan, og navigere deg rundt i bybildet på tilnærmet AR-vis. Det kommende tiåret er vil gatekartleggingen sannsynligvis omfatte de fleste store byer og tettsteder i Norge, og AR-funksjonalitet som vil bli standard i de fleste mobiltelefoner. Det kan skape grunnlag for en lang rekke forretningsmodeller.

200909241058
Skjermdump av en AR-applikasjon som viser avstanden til kjederestauranter

Skjermbildet over viser en av de mest åpenbare modellene. AR kan brukes til å hjelpe folk å finne fram til populære spisesteder, butikker og underholdningstilbud så enkelt som mulig. Man kan se for seg at f.eks. Starbucks og Burger King betaler for driften, fordi det er i deres interesse å gjøre det lettere for kunder å finne fram. Gulesider.no har åpenbart et svært godt utgangspunkt for å hanke inn potensielle sponsorer til sin AR-tjeneste.

Reklame er en annen mulighet. Dagens smarttelefoner har såpass store skjermer at det lar seg gjøre å legge reklamebilder og videoer ved siden av informasjonen som vises i AR-applikasjonen. Hvis reklamen som vises tar utgangspunkt i posisjon, tidspunkt og personlige preferanser, kan den bli langt mer treffsikker enn dagens bannerannonser på nettet. Annonsene som vises for en 20-åring på byen en fredag kveld vil være ganske annerledes enn de som vises til en forretningsreisende på Gardermoen, for å si det slik.

Brukerbetaling kan også bli viktig. For å slippe reklame og få full tilgang til all slags informasjon – fra museers åpningstider til bussavganger – rett på skjermen, kan mange være villige til å betale en fast månedsavgift til en aggregatortjeneste (et firma som samler all informasjonen). Og sist, men ikke minst i Norge, skal vi ikke se bort fra at det offentlige vil spille en rolle. Her er selvsagt det viktigste enkeltbidraget det offentlige kan gi, å slippe offentlige kartdata fri.

USAs forskningsbudsjett i et 45-årsperspektiv

Den amerikanske regjeringen er den viktigste enkelbidragsyteren til forskning og utvikling på kloden – i Bush-administrsjonens budsjett for 2008 ble det satt av 145 milliarder dollar til dette formålet (per innbygger er ikke USA i verdenstoppen, her ligger selv Norge foran med 19,7 milliarder offentlige forskningkroner i 2008). Figuren nedenfor, som er hentet fra rapporten “U.S. Federal Investments in Energy R&D” (PDF-fil), viser hvordan fordelingen mellom forskningsfeltene har vært siden 1961.

federal-rd-spend

Da president Kennedy kom til makten i 1961, gikk nesten fire femdeler av forskningsbudsjettet til militær forskning. I og for seg ikke overraskende, med tanke på at den kalde krigen var på sitt varmeste på denne tiden. Mye av militærteknologien som idag tas for gitt – fra atomubåter til spionsatellitter – er resultatet av 1950-tallets og det tidlige 60-tallets massive militærforskning. På bare fem år reduseres militærforskningens andel til 50 %, noe som hovedsaklig skyldes bevilgningene til Apollo-programmet.

På 1970-tallet trappes romprogrammet ned, men mer gradvis enn kanselleringen av Apollo skulle tilsi. Det skyldes den kostbare satsingen på romfergen. De to store vekstpostene på denne tiden er satsing på helse og energi, delvis som resultat av president Nixons krigsærklæring mot kreften i 1971 (som siden har kostet USAs skattebetalere 55 milliarder dollar) og oljekrisen i 1973 (dagens forskning på algebasert biobrenstoff baserer seg på forskning fra president Carters energiprogram).

Under Reagan trappes forsvarets andel kraftig opp (romforsvarsprogrammet SDI bidro til dette), for så å synke under Bush 1 og Clinton før det igjen øker under Bush II. Bush-administrasjonens siste forskningsbudsjett gjorde helse og forsvar til de to viktigste mottakerne av offentlige forskningsmidler, fulgt av romforskning og grunnforskning.

Kan disse tallene si oss noe om fremtiden? Vel, hvis vi antar at offentlige forskningsmidler fortsatt vil gi innovasjon (vi har USAs Kongress å takke fra alt fra kjernekraft og romfart til internett), burde vi forvente bedre behandling av en rekke vanlige sykdommer i tiårene framover. I og med at miljø og energi har vært underprioritert i lang tid, vil det også gå noen år før vi ser resultater av Obama-administrasjonens varslede satsing på disse områdene. Og med en prosentandel lik den over vil NASA kunne skyte en hvit pinne etter en omfattende satsing på Månen og Mars.

Hvor realistisk er det å forby bensinbiler innen 2015?

SV vil forby salg av bensinbiler fra 2015, melder Aftenposten. Miljøvernminister Erik Solheim har prøvd Frederic Hauges elektriske sportsbil Tesla Roadster og er blitt imponert, og avisen siterer partileder Kristin Halvorsen slik:

I 2015 er sannsynligvis teknologien kommet så langt at det er fullt mulig å kreve utslippsfrie biler. SV vedtar det nå som et mål, men det må selvsagt skje i samarbeid med andre land.

Med det siste forbeholdet er det relativt åpenbart at planen ikke kan bli realisert i 2015, da det for tiden er lite som tyder på at andre land enn Danmark og Israel er klare til en satsing noe i nærheten av den SV legger opp til. De britiske liberaldemokratene regnes som radikale i europeisk sammenheng når de går inn for å forby bensinbiler fra 2040, mens det svenske partiet Centern vil ha et tilsvarende forbud fra 2025.

2780731492_ed6e72b93b

En lykkelig eier av en splitter ny Tesla Roadster. Kilde: Flickr (jurvetson)

Når det er sagt hilser jeg SVs forslag velkommen likevel, da partiet ser ut til å ha gjort en viktig presisering. Partilederen krever nemlig utslippsfrie biler, hvilket utelukker de fleste alternativer. Zero.no definerer tre kategorier utslippsfrie kjøretøy – elbiler, hydrogenbiler og hydrogen-batteri-hybrider, mens Wikipedia også tar med biler drevet med trykkluft og energi fra svinghjul. I et norsk 2015-perspektiv er det imidlertid Zeros kategorier det handler om.

Skal man dømme etter miljøvernministerens uttalelser til Dagbladet (nettversjon av papirartikkel), virker det som om han mener elbiler ligger best an til å innfri SVs tidsfrist. Dette er i så fall nok en nyttig presisering. Det er mer trøkk i utviklingen av elbiler og batterier enn hydrogenbiler og brenselceller, av grunnleggende teknologiske og økonomiske årsaker. Selv om batteriteknologien på langt nær er god nok, vet vi hvordan vi skal produsere nok energi og distribuere den til elbiler landet over. Det handler om å satse tungt på velkjent teknlogi, og skalere opp et eksisterende system.

Kostnadene ved å bygge ut infrastrukturen for hydrogenbiler er fremdeles en ukjent faktor. Idag produseres omtrent alt hydrogen-brennstoff fra fossile kilder som naturgass, og selv om det forskes mye på å lage hydrogen ved f.eks. elektrolyse av vanndamp er det lenge til det kan gjøres i stor skala. Flytende hydrogen er vanskelig å transportere og oppbevare, og krever utbygging av en egen infrastruktur. Eller om man vil: hydrogen-økonomien er et godt eksempel på et konsept som er elegant i laboratoriet, men som er vanskelig å skalere opp til nasjonalt (enn si globalt) nivå.

Ønsker man å komme raskt igang med å fase inn utslippfrie biler, kan det være fornuftig for Norge å gjøre det samme reale valget som Nissan og Chevrolet og Tata, og si like ut at man bør fokusere kreftene på elektriske biler. Er det noe vi har historisk tradisjon for her i landet, så er det jo faktisk elektrisk teknologi. Så får det heller være at vi på langt nær er klare for å gjennomføre et totalforbud mot bensinbiler i 2015. Det svenske senterpartiets tidsramme derimot…

Nollywood større enn Bollywood og Hollywood

Ifølge en undersøkelse fra Progressive Policy Institute er Nigeria, hvis lokale filmindustri gjerne kalles “Nollywood“, verdens største filmprodusent i rene tall. Den globale oversikten fra 2007 taler sitt tydelige språk: i Nigeria ble det produsert 1500 langfilmer dette året, i India 1091, i USA 590 og i Kina 402. I Nigeria har man laget langfilmer siden 1960-tallet (se en historisk gjennomgang her), men det var digitalisering av opptaksteknologien som fikk produksjonen til å ta av for alvor.


Nollywood-stjernen Hilda Dokubo. Kilde: Hungerfree

De aller fleste Nollywood-filmer tas opp med digitalkameraer og går rett til DVD. Dermed unngås kostbar og komplisert distribusjon til konvensjonelle kinoer, samtidig som produksjonskostnadene holdes lave. En typisk Nollywood-film tas opp på location (det vil si utenfor studio) og koster 15 000 dollar, sammenlignet med rundt én million dollar per Bollywood-film, og en snittpris på 25 millioner dollar per amerikansk film.

Begrepet “større” gjelder selvsagt ikke produksjonskvalitet eller omsetning, men det gjør ikke fenomenet mindre interessant. Den nigerianske modellen kan komme til danne mønster i en rekke andre fattige land, og viser mer enn noe annet at digitalisering er med på å motvirke tendensen i retning av “anglifisering” av den globale kulturen.

(Via Timbuktu Chronicles)

Tavlebloggeren i Monrovia

blackboard-blogger

Klikk på bilde for å se video med intervju.

AfriGadget skriver om Alfred Sirleaf (videointervju her), som driver en oppslagstavle med nyheter ved en viktig gate i Monrovia, hovedstaden i Liberia. Sirleaf har drevet tjenesten sin i flere år, og finansierer oppdateringene med reklame. Han mener selv han har minst 10 000 lesere daglig (med andre ord langt mer enn en typisk vestlig blogg), og har rekruttert et nettverk av liberianere som sender ham nyheter via mobil. Planen er etterhvert å utvide tilbudet til flere steder i Monrovia.

Dette er et interessant eksempel på synergieffekt mellom høy- og lavteknologi i utviklingsland, ikke ulikt Safaricoms betalingssystem i Kenya og fildelingstjenesten til bokhandleren i Bamako i Mali. Det kreves ikke en komplett teknologisk infrastruktur av det slaget vi er vant til i Norge for at teknologi skal gi verdi i hverdagen – av og til er det nok at teknologien effektiviserer et av elementene i en ellers ganske enkel og ineffektiv produksjonskjede.

Også modellroboter rammes av slankehysteriet

Se video av roboten

International Herald Tribune skriver om roboten HRP-4C, som er nok et eksempel på den stadig bredere satsingen på humaniforme (menneskelignende) roboter i Japan. Den 158 centimeter høye HRP-4C er tenkt å brukes som modell under moteshow, men tross et kutt i vekten fra 58 til 43 kilo er den ennå ikke ikke godkjent for bruk blant mennesker.

Det mest interessante med denne roboten er at en basismodell (uten ansikt) skal selges for rundt $ 200 000. Modellen kan programmeres av brukerne, som kan utveksle morsomme og nyttige funksjoner med hverandre, på samme vis som brukerne av den programmerbare lekeroboten Robosapien gjør idag.

SODIS: like livreddende som det er enkelt

Mangel på rent drikkevann er et av de største helseproblemene vi står overfor i vår tid, og fører blant annet til at 1,8 millioner barn dør hver år. Fordi en tredel av befolkningen i fattige land ikke har tilgang til trygt drikkevann, trengs det billige og desentraliserte metoder. Stort billigere og mer desentralisert enn SODIS kan et tiltak neppe bli. SODIS er en forkortelse for SOLar water DISinfection, det vil si desinfisering av drikkevann med sollys.

File:Indonesia-sodis-gross.jpg

SODIS-prosjekt i Indonesia (kilde: sodis.ch)

AfriGadget oppsummerer metoden slik: man trenger en brusflaske i klar PET-plast, vann som har stått lenge nok til bunnfall er utfelt og et sted der flaskene kan stå i sollys i seks timer kontinuerlig. Det er UV-strålingen i sollyset og den økte temperaturen som tilsammen dreper farlige mikroorganismer (liste over bakterier finnes her). Ved å legge flaskene på et varmt tak eller øke oksygenmengden i vannet ved å riste det i flasken først, blir prosessen mer effektiv.

File:Hippo-vs-head.jpg

Hippo Roller versus konvensjonell vannbæring (kilde: Wikipedia)

Ved å bruke SODIS spares store mengder ved og annet brennstoff som ville gått med til koking, og dermed beskytter man også det lokale miljøet. Om ikke SODIS er en universallløsning, er det et godt eksempel på at teknolologi ikke behøver å være veldig avansert for å bety mye for folk flest. Det er fremdeles rom for oppfinnelser som ikke er stort mer komplekse enn blyanten og gaffelen, for å si det slik. Et annet eksempel er den tidligere omtalte “hippo roller”, en vanntønne man ruller ved hjelp av et håndtak, og som dermed sparer kvinner i fattige land for mye tung vannbæring.

Der skulle vi ha vøri…

CNET News melder at Ray Kurzweil, Peter Diamandis og Salim Ismail starter  nytt studium kalt Singularity University, som fokuserer på fremtidsforskning, entreprenørskap og aksellererende teknologier som biotek, bioninformatikk, nanotek, robotikk og kunstig intelligens:

Singularity University is less a traditional university and more an institution that will feature intensive 10-week, 10-day, or 3-day programs examining a set of 10 technologies and disciplines, such as future studies and forecasting; biotechnology and bioinformatics; nanotechnology; AI, robotics, and cognitive computing; and finance and entrepreneurship.

Studiet foregår i sommer, og koster 25 000 doller. Ouch.

Pengeoverføring via mobilen kan hjelpe utviklingsland

Financial Times skriver om fremveksten av alternativer til pengeoverføring via banker. I 2o08 ble det overført 280 milliarder dollar til fattige land fra innbyggere som arbeider i vår del av verden. I Kenya utgjorde pengeoverføring av dette slaget en større kilde til utenlandsk valuta enn turismen. Men pengeoverføring kan ofte være kostbart og upraktisk, ikke minst hvis mottakerne bor på landet.

http://www.worldchanging.com/MPESA.jpg

For millioner av kenyanere fungerer mobiltelefonen allerede som en bankkonto via systemet M-PESA fra mobilleverandøren Safaricom, som lar brukerne sende, motta og overføre penger via SMS. Nå utvides denne tjenesten til også å kunne brukes fra utlandet. Resultatet er at kenyanere og etterhvert andre afrikanere som jobber i utlandet raskere, lettere og billigere kan overføre penger til slektninger i hjemlandet.

Dette er en del av den samme trenden jeg skrev om i postingen om mobilbaserte mikrolån i India: verdens fattige milliarder vil etterhvert få tilgang til mange av de samme finanstjenestene vi har tatt for gitt i årtier, men det vil skje på andre måter enn i her. Mobiltelefonen gjør det mulig å foreta “bukkesprang”, der brukerne hopper over en generasjon eller to med teknlogi -som fastlinjenett, ADSL og hjemmedatamaskiner.