Arkiv for Samfunn

Intervju i "Sånn er livet" – om fremtidsombud og grunnlov

detailimage2Tidligere denne måneden ble jeg intervjuet i av NRKs “Sånn er livet” om Ungarns fremtidsombud, Sándor Fülöp, som jeg skrev om i denne bloggen i juni. Utgangspunktet var en serie med ettervalgsrefleksjoner, der bl.a. Dag Hareide har tatt til orde for et “grønt overhus” som kan ta de store grepene i miljøpolitikken. Mitt utgangspunkt for intervjuet var at fremtidsombudet i Ungarn er satt til å forvalte den grunnlovfestede retten til et rent miljø – en rett som også er nedfelt i vår egen grunnlovs § 110b:

Enhver har Ret til et Milieu som sikrer Sundhed og til en Natur hvis Produktionsævne og Mangfold bevares. Naturens Ressourcer skulle disponeres ud fra en langsigtig og alsidig Betragtning, der ivaretager denne Ret ogsaa for Efterslægten. For at ivaretage deres Ret i Henhold til foregaaende Led, ere Borgerne berettigede til Kundskab om Naturmilieuets Tilstand og om Virkningerne af planlagte og iværksatte Indgreb i Naturen. Statens Myndigheder give nærmere Bestemmelser til at gjennemføre disse Grundsætninger.

Mens vi har ombudsmenn som ivaretar en rekke viktige funksjoner, mangler vi altså et miljø- og fremtidsombud som kan ivareta det ungarske ombudet kaller “intergenerational equity”, det vil si likestilling mellom generasjonene (både de fødte og ufødte). Nå gir ombudsmannsstillingen ingen direkte makt til å endre beslutninger, men både barne- og forbrukerombudets virke viser oss hvordan riktig person i stillingen kan sette saker på dagsorden.

Share/Bookmark

Har vi egentlig en vannkrise i verden?

Spørsmålet er mer provoserende enn man skulle tro, da ferskvann i tiår har vært regnet som en av ressursene det vil bli økende mangel på i fremtiden, med “vannkonflikter” som uunngåelig resultat. Men ifølge den internasjonalt anerkjente vannforskeren Asit Biswas, som intervjues av gruppebloggen BoingBoing har vi egentlig ikke vannmangel i verden.

Vannmangel er ifølge ham først og fremst et spørsmål om dårlig infrastruktur og ledelse. Utgangspunktet hans er at alle idag faktisk får nok drikkevann (mennesker dør svært fort uten), problemet er kvalitet og pris, noe som igjen kan tilskrives et enormt sløseri med ressursene. I storbyer i den tredje verden er det vanlig at 50-60 % av vannet forsvinner på vei fra reservoarene til forbrukerne. Årsakene er ymse, men de to viktigste er lekkasjer og vannsnyltere.

151636939_2b662c32b4

Jordbruket er en storforbruker av ferskvann (Kilde: Flickr)

Dårlig infrastruktur og sløseri er også et stort problem i jordbruket, som er den største forbrukeren av ferskvann. I India anslo landbruksministeren ifjor at rundt halvparten av frukten og grønnsakene som ble produsert, aldri nådde forbrukeren på grunn av ineffektiv transport og manglende kjøleanlegg. Asit Biswas’ poeng er at det ligger et enormt potensiale i effektivisering og resirkulering.

Eksempelet han bruker er Kambodsjas hovedstad Phnom Penh, som i 1993 hadde et korrupt og ineffektivt vannverk med en svinnprosent på over 70. Etter at man ryddet opp i ledelsen, ble forholdene dramatisk forbedret. Idag er kostnadene til forbruker ifølge Biswas redusert med 80% og svinnprosenten nede i 6 % – en firedel av det man finner i byer som London, for eksempel. Biswas oppsummerer det hele slik:

Stop wastage and get food and water to the people. You increase the amount that’s actually available by half without extra water, and without extra land.

I et fremtidsperspektiv er dette interessante tanker. Det innebærer at det faktisk ikke er en umulig oppgave å skaffe ferskvann og mat nok til de 9 milliardene som vil leve på kloden rundt 2050. Det er mulig å skaffe fattige mennesker tilgang til rent vann uten teknologiske gjennombrudd eller enorme pengeoverføringer fra rike land.

Nei, Jorda går ikke under lille julaften 2012

For tiden er det ingen spådommer om fremtiden som får større oppmerksomhet enn 2012-fenomenet. Selv har jeg etterhvert begynt å få mange spørsmål fra lesere, journalister og tilhørere, og jeg kan knapt gå inn i et klasserom uten at en elev rekker opp hånden og spør meg om det faktisk er slik at Jorda kommer til å gå under i 2012. Kortsvaret får du her: Nei. En lengre begrunnelse følger under.

Hva er det folk prater om, egentlig?
2012-fenomet er en populær myte om at Jorda vil gå under mot slutten av 2012, som regel mellom datoene 21. og 23. desember. Årstallet og datoene er hentet fra kalenderen til de gamle maya-indianerne i Mellom-Amerika. Mayaene var kjent som dyktige matematikere og astronomer, og utviklet en imponerende presis kalender. Det er i manges øyne med på å gi det påståtte profetiet en spesiell troverdighet.

275px-la_mojarra_inscription_and_long_count_date

Stein med datoer fra maya-kalenderen (fra Wikipedia)

Det har alltid eksistert dommedagsprofetier, men 2012-varianten har fått kraftig drahjelp av nettet og Hollywood. Det vrimler av YouTube-filmer og nettsteder som hevder å presentere sannheten om den kommende katastrofen, og regissør Roland Emmerich (mannen bak klimakatastrofefilmen “The Day After Tomorrow”) har gitt det hele et ekstra løft med storproduksjonen “2012”.

Sjelden har et dommedagsprofeti fått så bred mediadekning, og vi må regne med å høre mye om dette i tre år framover, til det hele stilner av etter 1. januar 2013. Ja, for akkurat som mediene mistet interessen i januar 2000, så snart det ble klart at samfunnet likevel ikke brøt sammen ved overgangen til det nye tusenåret (se nedenfor), vil journalistene fort holde opp å skrive om 2012-affæren etter at de har gjort seg ferdig med å intervjue skuffede profeti-tilhengere.

Det finnes ikke én 2012-spådom, men mange – og alle er like gale
Selv om 2012-spådommene sies å være mer enn 1000 år gamle, brukes gjerne moderne vitenskap til å forklare det som skal skje. I og for seg er det intet i veien for å bruke vitenskap til å forstå religion, men da er det viktig at vitenskapen stemmer. Når astronomer forsøker å forklare Betlehemsstjernen som en samling av planeter noen år før vår tidsregning, er det med utgangspunkt i ordentlig vitenskap (om ikke religionshistorie). Slik er det ikke med 2012-forklaringene, imidlertid:

Kontinentene flyttes rundt på jordkloden i høyt tempo
Det hele skal visstnok utløses av sterk stråling fra Sola, kombinert med at vår stjerne og galaksekjernen står på linje (se punkt nedenfor), og fører til at tropiske områder på kort tid flyttes opp til nordpolen. At kontinentene kan flytte seg gradvis over millioner av år er velkjent, og har solid vitenskapelig forankring. Men det finnes ingen kjent mekanisme som kan flytte kontinenter på denne måten i løpet av noen dager eller uker.

Sola og Melkeveiens sentrum “står på linje”
Ifølge enkelte 2012-tilhengere vil en samstilling av Sola og sentrum av vår galakse (der det finnes et enormt, svart hull) føre til at tyngdekreftene fra himmellegemene forsterker hverandre så mye at det utløser katastrofen. Her er problemet at den kombinerte tyngdekraften ikke er i nærheten av å være sterk nok til å gi et så dramatisk resultat, pluss at Sola står slik i forhold til galaksen ved juletider hvert eneste år. Om påstanden stemte ville vi neppe kalle jula for den stille høytid, med andre ord.

En planet vil kollidere med Jorda
Enkelte 2012-tilhengere påstår at en stor ukjent planet, kalt X eller Niburu, vil utløse katastrofen når den kolliderer med eller passerer svært nær Jorda. At planetkollisjoner kan utløse katastrofer er forsåvidt sant – vår egen Måne kan ha blitt til ved at en klode på størrelse med Mars kolliderte med Jorda for 4,5 milliarder år siden. Men en stor planet som skal treffe oss om tre år ville forlengst vært oppdaget av astronomene som nå leter etter islegemer i solsystemets yttergrenser og jordkryssende asteroider. Det er opp til tilhengerene av planet Nibiru å bevise at den finnes – og det har de ikke klart å gjøre.

Solstormer kombinert med et polskifte vil føre til at jordoverflaten “stekes”
Her har man å gjøre med nok en forklaring som inneholder noen korn av sannhet. Når vår Sol er aktiv, kan den ha energiutbrudd (også kjent som flares) som tilsvarer milliarder av atombomber på én gang. Vi beskyttes mot de verste virkningene av slike utbrudd av Jordas magnetfelt, som fanger opp de energirike partiklene fra utbruddene. Med ujevne mellomrom vil imidlertid dette magnetfeltet reverseres – den magnetiske nord- og sørpolen bytter plass i det som av og til kalles et polskifte. Jorda har gjennomgått mange polskifter, og mye tider på at vi er på vei mot et nytt i løpet av de neste tusen årene eller så.

flare_and_after-flare_prominence

Bilde av flare-utbrudd ved solranda

Når det inntreffer, blir Jordas magnetfelt i en periode antagelig svakere enn det er idag, og det burde gjøre oss mer sårbare for strålingsutbrudd på Sola. Problemet er at det ennå ikke er funnet noen klar forbindelse mellom utdøing av liv på Jorda og polskifter. Jorda har faktisk gjennomgått flere polskifter mens menneskene har utviklet seg på Jorda, og vi har tydeligvis klart oss godt – sammen med millioner av andre arter. Det er heller intet som tyder på at polskiftet er nært forestående, eller at Sola vil ha kraftige utbrudd i 2012. Her ligger bevisbyrden nok engang på 2012-tilhengerne, med andre ord.

2012-spådommene baserer seg på feiltolking av gammel mayareligion
Datoen vi kaller 23. desember 2012 var utvilsomt viktig i de gamle mayaenes kalender. Anthony Aveni, mayaekspert og arkeoastronom ved Colgate University i Hamilton, New York, sier det slik til National Geographic: “Det er tidspunktet da den største syklusen i maya-kalenderen —1 872 000 dager eller 5125,37 år —slutter og en ny syklus begynner.”

Kalender-syklusen som nå går mot sin slutt begynte 11. august 3114 fvt, en dato mayaene selv skrev som 13.0.0.0.0. Slutten på en syklus innebærer ikke at verden forsvinner, sier Aveni. “Tanken er at tiden blir fornyet, at verden blir fornyet igjen — ofte etter en stressende periode — på samme måte som vi fornyer tiden på første nyttårsdag eller til og med på mandag morgen”.

I likhet med så mange andre gamle kulturer etterlot mayaene seg også en visjon av verdens undergang. Den finnes i et dokument kalt Dresden-kodexen, men er ikke spesifikt knyttet opp mot året 2012. Det samme kan sies om innholdet i kodexen som om Bibelen: vi snakker om en gammel religiøs tekst som er et produkt av sin tid og kultur, ikke en moderne fagbok i astronomi eller geologi. Å lese slike tekster helt bokstavelig med et moderne blikk, blir simpelthen feil.

Selv om tolkningen var riktig, er det ingen grunn til å tro at mayaene har rett
Nå vil det være dem som mener at religion inneholder visdom som ikke dekkes av naturvitenskapen. Men også da vil man ha et stort forklaringsproblem: blant de mange tusen religionene på Jorda er det altså bare én som hevdes å påstå at Jorda går under i desember 2012. Ingen av de “tre store” – kristendommen, islam og hinduismen – inneholder et tilsvarende profeti, for eksempel.

Den gamle maya-religionen er utdødd forlengst (den klassiske maya-sivilisasjonen nådde sitt klimaks under vår vikingtid), men likevel skal altså dens profeti overtrumfe visdommen til nålevende religiøse tenkere. For tilhengere av den individorienterte New Age-bevegelsen er dette ikke et problem, men for  flertallet som er tilknyttet organiserte trossamfunn skaper det både religiøse og filosofiske konflikter. For å si det veldig enkelt: Man kan ikke samtidig kalle seg en kristen og ta en hedensk religions spådommer på alvor.

Historien er full av feilslåtte dommedagsprofetier – hvorfor skulle dette være annerledes?
Vår kultur er gjennomsyret av forestillingen om dommedag, preget av den apokalyptiske kristendommen som den tross alt er (dommedag omtales f.eks. i trosbekjennelsen som leses i norske statskirker). 2012-profetiene er derfor ikke de første, og garantert ikke de siste i rekken. National Geographic har en kjekk oversikt over tidligere dommedagsprofetier som ikke slo til. Et lite utvalg:

1666
I den kristne verden så mange på dette året med frykt, fordi tallet 666 er “dyrets tall“. I Storbritannia var angsten spesielt stor etter den store pesten i 1665. Bybrannen i 1666 ble av mange sett på som et undergangstegn, lilksom Svartedauen i sin tid ble det.

1914
Den kristne sekten Jehovas Vitner mente at Jorda ville gå under dette året. Nå skal det sies at verden faktisk ble rammet av en stor katastrofe (første verdenskrig), men noen undergang dreide det seg tross alt ikke om.

Mars 1997
Kometen Hale-Bopp var synlig på himmelen, noe den lille religiøse sekten “Heaven’s Gate” tolket som at Jordas undergang var nær. I dette tilfellet hadde dommedagsprofetiet tragiske konsekvenser, da 39 medlemmer av sekten tok livet av seg.

31. desember 1999
Det var en kjerne av sannhet i spådommene om at samfunnet kunne gå i stå ved årtusenskiftet, fordi mange dataprogrammer – også slike som styrte f.eks. strømforsyningen vår – ikke var tilpasset overgangen. Dermed ble Y2K-hysteriet et sjeldent eksempel på et nyttig dommedagsprofeti, da alt oppstusset nok bidro til at man gjorde en ekstra innsats for å rydde opp i potensielt skadelig programvare.

5. mai 2000
Ifølge boka ICE: The Ultimate Disaster, skrevet av forfatteren Richard Noone i 1997, ville planetene på denne dagen stå på linje. Det ville føre til at is fra polene ville strømme mot ekvator og utrydde livet på Jorda.

Betyr det at Jorda ikke går under?
Nei. Det finnes reelle trusler mot livet på Jorda og selve planeten vår. Dramatiske klimaendringer, kontinentaldrift og kollisjoner med store asteroider og kometer kan før eller siden utslette livet på Jorda, og til sjuende og sist blir planeten vår ulevelig takket være den langsomt økende temperaturen til Sola. Klodens endelige skjebne er å forsvinne inn i Sola når den en dag blir en rød kjempestjerne.

Men ingen av disse katastrofene kommer til å inntreffe i 2012. Utslettelsen av livet på Jorda ligger hundrevis av millioner år inn i framtiden, og Jordas endelige undergang kommer om 5000 millioner år. Disse kommende katastrofene er, i motsetning til 2012-spådommene, basert på solid vitenskap utført av forskere verden over. Og menneskeheten har svært god tid på seg til å hindre at vi går med i dragsuget.

Er det noe å lage oppstuss rundt?
Mange – sannsynligvis det overveldende flertallet – trekker på skuldrene av det hele. Men ikke alle. Jeg vet jeg ikke er alene om å få henvendelser fra mennesker som blir oppriktig vettskremt av dette, slik jeg fikk det den gang det ble hevdet at Jorda kunne bli “grillet” av en eksploderende stjerne, eller at Large Hadron Collider i CERN kunne skape svarte hull.

Denne siden er motivert av noe en lærer sa til meg i forbindelse med den sistnevnte hendelsen: “hva skal jeg si til de av elevene mine som tror at de kommer til å dø om noen dager?” Det man skal si, er altså at all forskning og sunn fornuft tilsier at innspurten til jula 2012 blir fullstendig normal. Innholdet er publisert med en Creative Commons-lisens, hvilket vil si at du fritt kan spre og bruke det du leser her.

Andre kilder:

Panasonic presenterer menneskelig eksoskjelett

_telegraph_multimedia_archive_01514_dual-arm-power-amp_1514460cDet Panasonic-eide selskapet Activelink Co. lanserte nylig det robotbaserte eksoskjelettet, kalt Dual Arm Power Amplification Robot. Slike eksoskjeletter tar sikte på å kopiere det ytre skjelettet man finner i insektverdenen, og fungerer ved å sitte som en støttende og styrkende ramme rundt armer og bein.Med hydraulikk og robotikk kan et menneske i teorien få like stor løftekraft som f.eks. en gaffeltruck, men med langt større fleksibilitet.

Det er ingen tilfeldighet at eksoskjelettet utvikles i Japan, der man lenge har forsket på bruk av roboter som erstatning for menneskelig arbeidskraft i et land med raskt fallende befolkning. Teamet bak eksoskjelettet beskriver nytteverdien slik:

A team of six engineers, under Go Shirogauchi, has been working on the project since 2003 and aims to have the device, which is made of an aluminium alloy, ready to go into practical use by 2015. “The prime use for the arm will be in disaster zones, where wheeled vehicles are unable to operate but heavy weights need to be moved,” Shirogauchi said. When completed, the arm will serve as a common platform that will have a wide range of interchangeable parts that can easily be installed. Other potential applications include in warehouses and on construction sites.

Nok ord i denne omgang – eksoskjelettet må ses i virksomhet for å forstås:

(Via BoingBoing)

Er 2025 her allerede?

Nettmagasinet Salon har en interessant artikkel om med utgangspunkt i Global Trends 2025, en rapport som publiseres av USAs National Intelligence Council (NIC) som jeg omtalte i denne bloggen ifjor høst. Noen av rapportens hovedpoenger oppsummerte jeg slik:

  • USAs vil gå fra å være verdens eneste supermakt til “den første blant likemenn”, som blir avhengig av samarbeidspartnere for å løse store oppgaver.
  • Den vestlige modellen kan stå svakere: Trenden i retning av økt demokrati, sekulære og liberale verdier kan miste mye av glansen, og erstattes av ekstreme politiske og religiøse ideer.
  • Velstand flytter seg fra vest mot øst, og fra private aktører til staten: Den økonomiske krisen i 2008 bekrefter en trend man lenge har sett i ledende økonomier som Kina og Russland – staten spiller igjen en større rolle i det økonomiske livet.
  • BRIC-landenes innflytelse vil øke mest fram mot 2025, mens EU og FN vil fremstå som relativt tannløse på den globale scenen

Artikkelforfatter Michael Klare mener at premissene for rapporten er i ferd med å innfris i og med den økonomiske krisen og det militære tilbakeslaget i Afghanistan, og mener at scenariene i Global Trends 2025 må ses i et nåperspektiv. USAs er allerede nå iferd med å miste sin økonomiske og militære supermaktsstatus, jamfør disse seks aktuelle hendelsene:

  • På det globale økonomiske møtet i Pittsburgh i september ble lederne for G7-landene enige om å overlate mye av ansvaret for verdensøkonomien til G-20-gruppen. Dermed ble viktige land som Kina og India tatt inn i varmen.
  • USAs storste økonomiske rivaler holder hemmelige møter der man drøfter alternativer til dollaren som internernasjonal valuta.
  • Russland avviser USAs ønske om å legge sterkere internasjonalt press på Iran for å få landet til å slutte å anrike uran.
  • Kina har den samme grunnholdningen, noe som ble tydelig demonstrert under et møte mellom Kinas statsminister og Irans visepresident i Beijing for et par uker siden.
  • USAs NATO-allierte i Afghanistan viser minimal vilje til å sende flere soldater. Nylig kunne Gordon Brown bare love 500 ekstra mann – under forutsetning av at andre NATO-land også bidro.
  • USA og president Obama ble regelrett ydmyket da den internasjonale olympiske komité nylig foretrakk Rio de Janeiro fremfor Chicago som vertsby for sommer-OL i 2016.

Nå er det ikke første gang Michael Klare spår fordervelse i fremtiden, og det er nærliggende å avvise ham som en av de mange dystopikerne som har gode tider i et kriserammet USA med svekket selvtillit etter mange års resultatløs krigføring i Midt-Østen.

1st_bric_summit_leaders

Men det ville være for lettvint. For President Obama må utvilsomt forholde seg til en annen verden enn sin forgjenger. Bildet over, fra det første toppmøtet for  BRIC-landene i Yekaterinburg i Russland i juni i år, viser det med all mulig tydelighet. Selv om Kina, India, Brasil og Russland per idag ikke står for mer enn 15 % av verdens samlede GDP, kontrollerer disse landene 40% av verdens gull- og valutareserver.

Veksten i India og Kina har vært solid under hele den økonomiske krisen, og vil om den fortsetter i dagens tempo sørge for at BRIC-landene vil være blant verdens fem dominerende økonomier i 2050. USA er for stort til å miste posisjon i samme grad som Storbritannia gjorde etter annen verdenskrig. Men samtidig virker det stadig mer sannsynlig at vi nå ser prosesser som vil gjøre USA til en stormakt fremfor en supermakt før 2025.

Simu ya Solar – populær soltelefon i Kenya

Den kenyanske teleleverandøren Safaricom tilbyr nå en mobiltelefon som kan lades opp med et innebygd solcellepanel. Kenya ligger på ekvator, og dermed kan et ganske lite panel på baksiden av telefonen levere strøm nok til å gi en taletid på 5-10 minutter per ladetime. Prisen på telefonen er satt til 3000 kenyanske shilling, som er litt i overkant av 200 kroner i skrivende stund. Det innebærer at telefonen er godt innenfor rekkevidde for millioner av kenyanere, og Safaricom har allerede solgt ut 10 000 eksemplarer av soltelefonen.

simu-ya-solar-2_rqtnt_11446

At telefonene kan spare noen shilling på strømregningen er ikke hovedargumentet for slike telefoner. Som reportasjen under påpeker, løser Simu ya Solar-telefonene (navnet betyr “soltelefon” på swahili-slang) langt på vei problemet med ustabil strømforsyning i storbyslummen og på landsbygda. I Kenya, som produserer mye av sin elektrisitet med vannkraft og som nå gjennomgår en langvarig tørke, blir denne funksjonaliteten spesielt viktig.

Simu ya Solar-telefonen er også et interessant eksempel på kommersiell utnyttelse av mikroenergi. Konseptet bak mikroenergi, som de fleste av oss har sett i form av blinkende LED-lamper på joggesko eller dynamoer på sykkel, er at en lang rekke dagligdagse aktiviteter kan brukes til å produsere strøm nok til å drive vanlige bruksgjenstander. En viktig drivkraft bak denne utviklingen i Afrika er firmaet Freeplay, som blant annet produserer radioer og lommelykter som lades med en håndsveiv.

Mikroenergi kan ikke løse Afrikas grunnleggende problem med dårlig energitilførsel (jamfør denne listen over energikonsum per innbygger), men det kan sørge for at folk flest får tilgang til leselys om kvelden, radio og telefoni. Det er ingen liten ting på verdens fattigste kontinent.

AR – utvidet virkelighet – kommer til Norge

VG Nett melder at den første mobilapplikasjonen som tilbyr Augmented Reality (AR) eller “utvidet virkelighet” snart skal lanseres for iPhone-brukere i Norge. Applikasjonen er et samarbeid mellom gulesider.no og firmaet Agens, og vil gjøre det mulig for brukere i Oslo å stille seg opp på et gitt sted, holde sin iPhone opp, og bruke skjermbildet til å navigere seg fram til en gitt adresse i byen. YouTube-videoen nedenfor, som viser bruk av AR på Youngstorget, oppsummerer prinsippet godt.

Det er ikke første gang mobilleverandørene forsøker å tilby posisjonsbasert informasjon og reklame, men til forskjell fra f.eks. Telenors forskning på 1990-tallet finnes det nå en solid teknologisk infrastruktur for slike forretningsmodeller. Dagens smarttelefoner har GPS, aksellerometre som gjør at telefonen “vet” hvilken vinkel den holdes i, høyoppløselige kameraer og – viktigst – mulighet til å være på nettet kontinuerlig.

Samtidig har norske aktører begynt å kartlegge byene våre fra gateplan, etter modell fra Google Street View. Allerede nå kan du på Finns karttjeneste se Oslo og Trondheim fra gateplan, og navigere deg rundt i bybildet på tilnærmet AR-vis. Det kommende tiåret er vil gatekartleggingen sannsynligvis omfatte de fleste store byer og tettsteder i Norge, og AR-funksjonalitet som vil bli standard i de fleste mobiltelefoner. Det kan skape grunnlag for en lang rekke forretningsmodeller.

200909241058
Skjermdump av en AR-applikasjon som viser avstanden til kjederestauranter

Skjermbildet over viser en av de mest åpenbare modellene. AR kan brukes til å hjelpe folk å finne fram til populære spisesteder, butikker og underholdningstilbud så enkelt som mulig. Man kan se for seg at f.eks. Starbucks og Burger King betaler for driften, fordi det er i deres interesse å gjøre det lettere for kunder å finne fram. Gulesider.no har åpenbart et svært godt utgangspunkt for å hanke inn potensielle sponsorer til sin AR-tjeneste.

Reklame er en annen mulighet. Dagens smarttelefoner har såpass store skjermer at det lar seg gjøre å legge reklamebilder og videoer ved siden av informasjonen som vises i AR-applikasjonen. Hvis reklamen som vises tar utgangspunkt i posisjon, tidspunkt og personlige preferanser, kan den bli langt mer treffsikker enn dagens bannerannonser på nettet. Annonsene som vises for en 20-åring på byen en fredag kveld vil være ganske annerledes enn de som vises til en forretningsreisende på Gardermoen, for å si det slik.

Brukerbetaling kan også bli viktig. For å slippe reklame og få full tilgang til all slags informasjon – fra museers åpningstider til bussavganger – rett på skjermen, kan mange være villige til å betale en fast månedsavgift til en aggregatortjeneste (et firma som samler all informasjonen). Og sist, men ikke minst i Norge, skal vi ikke se bort fra at det offentlige vil spille en rolle. Her er selvsagt det viktigste enkeltbidraget det offentlige kan gi, å slippe offentlige kartdata fri.

Blir verden bedre eller dårligere?

En av de eldste av alle menneskelige diskusjoner forsøkes her belyst i et enkelt diagram i New Scientist. Diagrammet oppsummerer en rekke indikatorer på menneskelig livskvalitet, og indikerer om tendensen er positiv eller negativ med å vise en tommel opp eller ned (klikk for stor utgave).

27250901

Hovedinntrykket som gis av søyle diagrammene er positivt: tall for så viktige livsnødvendigheter som rent vann, underernæring, barnedødelighet, absolutt fattigdom og utdanningsnivå peker alle i samme positive retning. Likeså tallene for BNP per innbygger, og antall ofre for infeksjonssykdommer.

At det trengs et eget sett med søyler for Afrika sør for Sahara viser likevel at den positive utviklingen ikke er jevnt fordelt: denne delen av verden scorer gjennomgående mye dårligere enn andre utviklingsland. Blant de mest negative globale tendensene er økningen i CO2-utslipp, avskoging og antall konflikter på verdensbasis.

Finnes det rom for et "Verdiparti" i Norge?

Ilham Hassan stiller et interessant spørsmål i bloggen Hijabbrigaden idag: er KrF rede til å nå ut til muslimske velgere? Hun peker på noe som tidligere undersøkelser har vist, og som KrF selv er fullstendig klar over:

Dersom muslimer skal stemme på det partiet som er mest kompatibel med deres religiøse overbevisning og verdier, vil Krf være et naturlig valg. Det har har seg nemlig slik at mange muslimer er opptatt av saker som kan karakteriseres som partiets kjernsaker, ofte knyttet til verdier: eldrepolitikk, skolepolitikk, familiepolitikk, aktiv dødshjelp og alkoholpoltikk, for å nevne noen.

Hassan konkluderer med at dette selvsagt ikke er aktuelt idag. KrF lever idag opp til navnet som et tvers igjennom kristent – for ikke å si protestantisk – parti. Men slik behøver det ikke alltid å være, noe Dagfinn Høybråten også erkjenner. En sannsynlig konsekvensene av de neste tiårenes forventede demografiske utvikling, er at ikke-protestantiske grupper som kan tenkes å være mer sosialt konservative kommer til å vokse raskere – både som følge av innvandring og fødselstall.

800px-watykan_bazylika_sw_piotra

Peterskirken i Roma. Kilde: Wikipedia

Dette handler ikke bare om muslimer, men også om katolikker, som takket være arbeidsinnvandring fra Øst-Europa antagelig er den nest største gruppen med troende i Norge. Den katolske kirke er langt mer konservativ i verdispørsmål enn den norske statskirken, og derfor er det ikke utenkelig at det er velgere å hente her. Om stat og kirke skiller lag, vil enda flere verdivelgere kunne komme i drift.

Dette kan skape et rom for et sentrumsorientert parti som representerer tradisjon og velkjente verdier i en turbulent fremtid.  Det kan selvsagt ikke hete KrF, og neppe “Religionspartiet”. Men “Verdipartiet” er kanskje en mulighet?

Fremtidens fiskeoppdrett: robotbur og matsignal for fisk

70 prosent av verdens fiskeriressurser er på grensen av eller har passert grensen for å bli overutnyttet, ifølge FNs matvareorganisasjon FAO. Samtidig vokser Jordas befolkning, sammen med gjennomsnittsvelstanden og etterspørselen etter matprotein. Resultat: i 2030 kan etterspørselen etter fisk og andre havprodukter ha økt med opptil 40 %.

Dette regnestykket går åpenbart ikke opp, men i motsetning til andre av verdens problemer finnes det allerede en løsning på problemet – fiskeoppdrett, som allerede idag dekker mellom 30 og 50 % av etterspørselen etter fisk. Riktignok har dagens oppdrettsnæring svakheter som må løses for at den virkelig skal kunne skaleres opp til å levere det aller meste av Jordas matfisk.

Den kan ikke være basert på fangst av villfisk (slik den norske laksenæringen er), og ikke ḱonkurrere med mennesker om foret (i 2030 vil vi være over 8 milliarder på Jorda, og trenge all maten vi kan dyrke). Dagens oppdrett baserer seg ofte på stillestående innhegninger nær land, noe fører til forurensing fra avføring, medisiner og for, og lettere spredning av sykdom.

090818-giant-robotic-fish-farms_big

Det finnes en rekke måter å gjøre oppdrettnæringen mer bærekraftig på, men forslaget fra eliteuniversitetet MITs Offshore Aquaculture Engineering Center er av de mer høyteknologiske. Forskere ved senteret har eksperimentert med store fiskebur kalt Aquapod, som er utstyrt med propeller og som kan fjernstyres til nye områder fra en båt.

En Aquapod (ses på bildet over) er bygd opp av trekantede paneler bestående av vinyldekket, galvanisert stålnetting, og kan bygges i størrelser på opptil 28 meter i diameter. Tanken er at disse kan utvikles til enorme “robotbur” som drives med solenergi og flytter seg fra sted til sted, avhengig av mattilgangen i havet. Robotburene vil etterligne atferden til fiskestimer, og dermed kunne utnytte oppblomstringen i alger og plankton som forskere tror kan komme i fremtidens varmere verdenshav.

For noen fiskeslag er det ikke engang sikkert at det trengs bur det meste av tiden, ifølge Scott Lindell fra Woods Hole Marine Biological Laboratory. Han har eksperimentert med å trene opp fisk til å komme på et matsignal. Et lite utvalg havabbor ble plassert i en Aquapod utenfor Massachusetts, og stikk i strid med vrangforestillingene om gullfiskhukommelse lærte abboren å vende tilbake til buret på fem uker.

Systemet fungerte godt inntil en stim med rovfisk dukket opp og skremte abboren fra å vende tilbake, men Lindell mener likevel at metoden vil kunne fungere med mindre predatorutsatte fiskeslag. Felles for begge de foreslåtte teknologiene er at de i så stor grad som mulig baserer seg på havets egne ressurser. Er fremtiden for fiskeoppdrett simpelthen høyteknologisk og økologisk drift?

USAs forskningsbudsjett i et 45-årsperspektiv

Den amerikanske regjeringen er den viktigste enkelbidragsyteren til forskning og utvikling på kloden – i Bush-administrsjonens budsjett for 2008 ble det satt av 145 milliarder dollar til dette formålet (per innbygger er ikke USA i verdenstoppen, her ligger selv Norge foran med 19,7 milliarder offentlige forskningkroner i 2008). Figuren nedenfor, som er hentet fra rapporten “U.S. Federal Investments in Energy R&D” (PDF-fil), viser hvordan fordelingen mellom forskningsfeltene har vært siden 1961.

federal-rd-spend

Da president Kennedy kom til makten i 1961, gikk nesten fire femdeler av forskningsbudsjettet til militær forskning. I og for seg ikke overraskende, med tanke på at den kalde krigen var på sitt varmeste på denne tiden. Mye av militærteknologien som idag tas for gitt – fra atomubåter til spionsatellitter – er resultatet av 1950-tallets og det tidlige 60-tallets massive militærforskning. På bare fem år reduseres militærforskningens andel til 50 %, noe som hovedsaklig skyldes bevilgningene til Apollo-programmet.

På 1970-tallet trappes romprogrammet ned, men mer gradvis enn kanselleringen av Apollo skulle tilsi. Det skyldes den kostbare satsingen på romfergen. De to store vekstpostene på denne tiden er satsing på helse og energi, delvis som resultat av president Nixons krigsærklæring mot kreften i 1971 (som siden har kostet USAs skattebetalere 55 milliarder dollar) og oljekrisen i 1973 (dagens forskning på algebasert biobrenstoff baserer seg på forskning fra president Carters energiprogram).

Under Reagan trappes forsvarets andel kraftig opp (romforsvarsprogrammet SDI bidro til dette), for så å synke under Bush 1 og Clinton før det igjen øker under Bush II. Bush-administrasjonens siste forskningsbudsjett gjorde helse og forsvar til de to viktigste mottakerne av offentlige forskningsmidler, fulgt av romforskning og grunnforskning.

Kan disse tallene si oss noe om fremtiden? Vel, hvis vi antar at offentlige forskningsmidler fortsatt vil gi innovasjon (vi har USAs Kongress å takke fra alt fra kjernekraft og romfart til internett), burde vi forvente bedre behandling av en rekke vanlige sykdommer i tiårene framover. I og med at miljø og energi har vært underprioritert i lang tid, vil det også gå noen år før vi ser resultater av Obama-administrasjonens varslede satsing på disse områdene. Og med en prosentandel lik den over vil NASA kunne skyte en hvit pinne etter en omfattende satsing på Månen og Mars.

50 amerikanske byer delvis tilbake til naturen

Tenk deg at Bergen by mistet halvparten av sin befolkning i løpet av noen få år – at 120 000 mennesker rett og slett pakket snippeskene sine og forlot byen, og etterlot seg mennesketomme nabolag der ville ville dyr og planter etterhvert overtok. Det høres ut som opplegget fra en dystopisk science fiction-film, men ifølge Daily Telegraph er det i ferd med å bli virkelighet i den amerikanske byen Flint, Michigan (også kjent som hjembyen til Michael Moore).

1394909238_f83b13ba06

Store deler av boligmassen i Flint, Michigan er av lav standard. Kilde: Flickr (cc)

Stilt overfor en arbeidsledighet på 20 % (Flint var General Motors’ opprinnelige hjemby) og små utsikter til nye arbeidsplasser har rådmann Dan Kildee i Genessee County, som Flint er hjemmehørende i, tatt initiativ til å sanere de ubebodde delene av byen og la naturen overta. I Flint mener han at bulldosere bør jevne hele 40 % av boligmassen med jorda, noe som vil spare byen for store utgifter til vedlikehold av veier, vann og avløp og andre kommunale tjenester.

Kildee la frem sine planer for Flint for Obama-kampanjen ifjor, og er nå blitt bedt om å se på tilstanden til rundt 50 andre byer som nylig ble satt på en liste av tenketanken Brookings Institution. Ikke overraskende ligger mange av byene i det såkalte rustbeltet, som domineres av gammel tungindustri. Og det er ikke bare ukjente småsteder det snakkes om – både Detroit, Philadelphia, Pittsburgh og Baltimore står på listen. Dan Kildee legger ikke skjul på at han kjemper mot inngrodde forestillinger om hva som menes med sunn byutvikling:

“The obsession with growth is sadly a very American thing. Across the US, there’s an assumption that all development is good, that if communities are growing they are successful. If they’re shrinking, they’re failing.”

Dette er selvsagt ikke enestående for USA. Også her i landet har vi en sterk motvilje mot å oppgi steder der folk verken vil eller kan bo. Under mottoet “Folk treng hus, og hus treng folk ” har vi i tiår forsøkt å opprettholde en spredt bosetning, og betraktet avfolking som et problem. Men saken er at hus ikke trenger folk.

Med unntak av bygninger av enestående historisk verdi, kan det også i Norge finnes argumenter for å sanere bygningsmasse og overlate landskapet til ville dyr og planter. Kanskje dette også ville gjøre det lettere å fokusere på å skape best mulig forhold i tettstedene, byene og den sørøstlige megaregionen der det store flertallet kommer til å ville bo i fremtiden.

MIT utvikler betong som skal vare i 16 000 år

Inhabitat skriver om sivilingeinører ved eliteuniversitetet MIT som utvikler en betongtype som skal være istand til å vare i 16 000 år. Hensikten er ikke i utgangspunktet å bygge hus som kan overleve neste istid, men å redusere nyproduksjonen av betong. Betong er det mest brukte byggematerialet på Jorda (årlig produseres det 20 milliarder tonn) og en hovedkilde til CO2-utslipp (opptil 10 % globalt, dvs langt mer enn flyindustrien), og derfor er det mye å vinne på et slikt produkt ifølge MIT-forskerne.

800px-pantheon_rome-the_domeBetongkuppelen på Pantheon i Roma. Kilde: Wikipedia

Sterkere og mer holdbar betong krever mindre byggemateriale, og langt mindre vedlikehold over tid – som begge gir viktige bidrag til å kutte CO2-utslipp og redusere kostnader. At betong har lang levetid viser de mange  betongkonstruksjonene fra romertiden som fremdeles kan sees i f.eks. Roma. Kuppelen til Pantheon i Roma kan nesten se ut som om den ble designet på 1960-tallet, men består altså av betong som ble blandet sammen for over 1800 år siden.

Cykel: Futuristisk elektrisk bysykkel-konsept

Via TreeHugger-bloggen fant jeg denne interessante konsepttegningen av en elektrisk bysykkel. I takt med at bysykkelfenomenet brer om seg, øker behovet for sykler som brukes av folk som ikke er i så god form, eller som kan gi bedre dekning i byer med mange bakker (som San Fransisco).

cykel_electric_bike_2

Det er ikke første gang elsykler blir brukt på denne måten, men det spesielle her er hvor gjennomført konseptet er. Sykkelen har stangdrev istedenfor kjede, noe som reduserer vedlikehold og skader på klær, hjulene er av solid gummi og låsemekanismen fungerer også som ladeporter. Liksom med andre elektriske sykler kan den også drives med pedalkraft. Og sist, men ikke minst: den er faktisk pen. Noe for bakkebyen Oslo? ;-)

Taliban, narkoterrorisme og Afghanistan som Colombia

I en svært interessant podcast fra Fresh Air, et daglig aktualitetsprogram på USAs offentlige kringkaster NPR, snakker journalist Gretchen Peters om sin nye bok Seeds of Terror – How Heroin is Bankrolling the Taliban and al Qaeda. Peters er en kjenner av Afghanistan, har reist over hele landet både før og etter Talibans fall, og forsvarer sin interessante hovedtese: Taliban er i ferd med å bli en konvensjonell kriminell organisasjon, snarere enn den religiøst/nasjonalistiske opprørshæren vi har kjent den som.

Nå er det ikke et nytt fenomen at opprørsbevegelser og terrororganisasjoner finansierer virksomheten sin med kriminalitet. Peters nevner FARC-geriljaen i Colombia, og fra vårt eget nabolag har vi IRAs virksomhet i Nord-Irland. Men Peters mener Taliban og Al-Quaida har løftet dette til et nytt nivå, når de skaffer 70 % av sine driftsmidler ved å kontrollere storparten av Afghanistans (og dermed 92 % av verdens) opiumproduksjon.

100321602_4375b68c1a

Opiumsvalmuer i Thailand. Kilde: Flickr (cc)

Peters mener at dette ikke er et nytt fenomen, og forteller at det under Talibanregimet gikk sterke rykter om at en ledende skikkelse som Mulla Omar satt på heroinlagre til en verdi av opp imot en milliard dollar. Stikk i strid med det vi ble vant til å høre, var regimet generelt ikke imot opiumsdyrking. Men grensen mellom kartellvirksomhet og militær kamp er det siste året blitt mye tettere, og det fører til at krigføringen til Taliban minner mer og mer om de ekstremt brutale narkokrigene vi nå ser i f.eks. Mexico.

Gretchen Peters svar på denne utfordringen er blant annet at amerikanske og allierte styrker må slutte å se på narkotikahandelen og kampen mot Taliban som to separate problemer. De er to sider av samme sak, og hun mener man kan ramme talibanerne hardt ved å slå ned på pengestrømmen. Det i sin tur krever omfattende konvensjonell politietterforskning i Afghanistan, Pakistan og mottakerlandene, utført av agenter fra Interpol og DEA.

Peters ser tegn som tyder på at Obama-adminstrasjonen (som har gjort Afghanistan til en hovedsatsing) begynner å ta dette inn over seg, og at DEA-agenter som sendes til Afghanistan i disse dager sannsynligvis vil jobbe mye tettere med militære styrker.

I et fremtidsperspektiv er denne utviklingen interessant, da den speiler en generell bekymring for at stater som bryter sammen, skal overtas av kriminelle og forvandles til “narkokratier”. De kriminelle kartellene har åpenbart organisasjonstalentet, de har våpnene og – ikke minst – de har pengene: ifjor omsatte den illegale narkotikaindustrien for 320 milliarder dollar, som tilsvarer Argentinas brutto nasjonalprodukt.