Arkiv for Matproduksjon

Har vi egentlig en vannkrise i verden?

Spørsmålet er mer provoserende enn man skulle tro, da ferskvann i tiår har vært regnet som en av ressursene det vil bli økende mangel på i fremtiden, med “vannkonflikter” som uunngåelig resultat. Men ifølge den internasjonalt anerkjente vannforskeren Asit Biswas, som intervjues av gruppebloggen BoingBoing har vi egentlig ikke vannmangel i verden.

Vannmangel er ifølge ham først og fremst et spørsmål om dårlig infrastruktur og ledelse. Utgangspunktet hans er at alle idag faktisk får nok drikkevann (mennesker dør svært fort uten), problemet er kvalitet og pris, noe som igjen kan tilskrives et enormt sløseri med ressursene. I storbyer i den tredje verden er det vanlig at 50-60 % av vannet forsvinner på vei fra reservoarene til forbrukerne. Årsakene er ymse, men de to viktigste er lekkasjer og vannsnyltere.

151636939_2b662c32b4

Jordbruket er en storforbruker av ferskvann (Kilde: Flickr)

Dårlig infrastruktur og sløseri er også et stort problem i jordbruket, som er den største forbrukeren av ferskvann. I India anslo landbruksministeren ifjor at rundt halvparten av frukten og grønnsakene som ble produsert, aldri nådde forbrukeren på grunn av ineffektiv transport og manglende kjøleanlegg. Asit Biswas’ poeng er at det ligger et enormt potensiale i effektivisering og resirkulering.

Eksempelet han bruker er Kambodsjas hovedstad Phnom Penh, som i 1993 hadde et korrupt og ineffektivt vannverk med en svinnprosent på over 70. Etter at man ryddet opp i ledelsen, ble forholdene dramatisk forbedret. Idag er kostnadene til forbruker ifølge Biswas redusert med 80% og svinnprosenten nede i 6 % – en firedel av det man finner i byer som London, for eksempel. Biswas oppsummerer det hele slik:

Stop wastage and get food and water to the people. You increase the amount that’s actually available by half without extra water, and without extra land.

I et fremtidsperspektiv er dette interessante tanker. Det innebærer at det faktisk ikke er en umulig oppgave å skaffe ferskvann og mat nok til de 9 milliardene som vil leve på kloden rundt 2050. Det er mulig å skaffe fattige mennesker tilgang til rent vann uten teknologiske gjennombrudd eller enorme pengeoverføringer fra rike land.

Share/Bookmark

Fremtidens fiskeoppdrett: robotbur og matsignal for fisk

70 prosent av verdens fiskeriressurser er på grensen av eller har passert grensen for å bli overutnyttet, ifølge FNs matvareorganisasjon FAO. Samtidig vokser Jordas befolkning, sammen med gjennomsnittsvelstanden og etterspørselen etter matprotein. Resultat: i 2030 kan etterspørselen etter fisk og andre havprodukter ha økt med opptil 40 %.

Dette regnestykket går åpenbart ikke opp, men i motsetning til andre av verdens problemer finnes det allerede en løsning på problemet – fiskeoppdrett, som allerede idag dekker mellom 30 og 50 % av etterspørselen etter fisk. Riktignok har dagens oppdrettsnæring svakheter som må løses for at den virkelig skal kunne skaleres opp til å levere det aller meste av Jordas matfisk.

Den kan ikke være basert på fangst av villfisk (slik den norske laksenæringen er), og ikke ḱonkurrere med mennesker om foret (i 2030 vil vi være over 8 milliarder på Jorda, og trenge all maten vi kan dyrke). Dagens oppdrett baserer seg ofte på stillestående innhegninger nær land, noe fører til forurensing fra avføring, medisiner og for, og lettere spredning av sykdom.

090818-giant-robotic-fish-farms_big

Det finnes en rekke måter å gjøre oppdrettnæringen mer bærekraftig på, men forslaget fra eliteuniversitetet MITs Offshore Aquaculture Engineering Center er av de mer høyteknologiske. Forskere ved senteret har eksperimentert med store fiskebur kalt Aquapod, som er utstyrt med propeller og som kan fjernstyres til nye områder fra en båt.

En Aquapod (ses på bildet over) er bygd opp av trekantede paneler bestående av vinyldekket, galvanisert stålnetting, og kan bygges i størrelser på opptil 28 meter i diameter. Tanken er at disse kan utvikles til enorme “robotbur” som drives med solenergi og flytter seg fra sted til sted, avhengig av mattilgangen i havet. Robotburene vil etterligne atferden til fiskestimer, og dermed kunne utnytte oppblomstringen i alger og plankton som forskere tror kan komme i fremtidens varmere verdenshav.

For noen fiskeslag er det ikke engang sikkert at det trengs bur det meste av tiden, ifølge Scott Lindell fra Woods Hole Marine Biological Laboratory. Han har eksperimentert med å trene opp fisk til å komme på et matsignal. Et lite utvalg havabbor ble plassert i en Aquapod utenfor Massachusetts, og stikk i strid med vrangforestillingene om gullfiskhukommelse lærte abboren å vende tilbake til buret på fem uker.

Systemet fungerte godt inntil en stim med rovfisk dukket opp og skremte abboren fra å vende tilbake, men Lindell mener likevel at metoden vil kunne fungere med mindre predatorutsatte fiskeslag. Felles for begge de foreslåtte teknologiene er at de i så stor grad som mulig baserer seg på havets egne ressurser. Er fremtiden for fiskeoppdrett simpelthen høyteknologisk og økologisk drift?

2030: Prognose versus scenario versus visjon

Tre høyst oppegående fremtidstenkere har nylig gitt oss tre høyst ulike bilder av vår verden i året 2030. I den første bildet har klimaendringer gjort verden mye varmere enn idag, noe som har utløst omfattende matmangel. I det andre er matmangelen om mulig et enda større problem, men da et direkte produkt av en kaldere verden enn dagens. Og i det tredje bildet er menneske og maskin smeltet sammen på en måte som mest av alt minner om filmen Matrix.

Det første fremtidsbildet kommer fra en av den britiske regjeringens rådgivere, professor John Beddington, som mener at samspillet mellom mat- og energimangel kan skape en “perfekt storm” av krig, konflikter og masseforflytning av mennesker. Beddington begrunner dette med at vi neppe vil klare å møte en forventet økning i den globale etterspørselen etter energi og mat med 50 % fram mot 2030, og at det vil sende kraftige ringvirkninger gjennom hele verdenssamfunnet. Selv om vi i det rike nord vil ha mat og energi nok, vil vi også preges sterkt av en slik utvikling.

317488203_967e4514e6

Tørke i det sørlige Australia. Kilde: Mundoo (cc)

For eksempel er vårt mekaniserte jordbruk fullstendig avhengig av fossile brennstoffer:  for å produsere mat som leverer én kJ med energi til kroppen din, trengs det 10 kJ energi fra fossile brennstoffer. Matproduksjonen vil åpenbart påvirkes om overgangen til post-oljealderen blir brå og kaotisk, istedenfor gradvis og kontrollert. Og om klimaprognosene som tyder på at Afrika får et tørrere klima slår til, vil det drive utvandringen i været. Millioner av klimaflyktninger vil slutte seg til dem som allerede forlater kontinentet på grunn av fattigdom, krig og forfølgelse.

Dette er en klassisk prognosebasert forutsigelse. Boddington tar utgangspunkt i prognoser eller fremskrivninger av viktige trekk ved dagens samfunn, og trekker en generell slutning om hvordan 2030 kan bli som følge av det. Prognoser av dette slaget brukes ofte i samfunnsplanleggingen, som når Statistisk Sentralbyrå beregner Norges samlede gass- og oljereserver eller anslår hvor mange som bor i landet i 2060. Selv om prognosene i seg selv ikke forteller oss hvordan fremtiden vil bli, kan de fortelle oss mye om rammebetingelsene for livet i framtiden.

Scenariebygging tar dette et langt skritt videre. Her forsøker man å fortelle historier om flere plausible fremtider for å gjøre det lettere for f.eks. bedrifter og organisasjoner å legge fornuftige planer. Prognoser er en del av grunnlagsmaterialet, men man bruker også annen statistikk og innspill fra fagmiljøer som statsvitenskap, historie og naturvitenskap. Et eksempel er boka The World in 2030 (344 sider, PDF), som ble skrevet av fremtidsforskeren Ray Hammond i 2007 på oppdrag av PlasticsEurope.

Et annet eksempel er scenariene som er i ferd med å publiseres på bloggen Open the Future. Et av scenariene fremtidsforsker Jamais Cascio har valgt å presentere heter The Long Crisis (PDF). Det er blant annet formulert som en tidslinje av begivenheter fra 2009 til 2059, og et lite utdrag av begivenhetene som fører fram til 2030 vises nedenfor:

2024 India-Pakistan nuclear exchange
Great Migration: many South/Southeast Asians move to Europe
China transfers fallout zone communities to depopulated regions in Africa
2025 Fallout, dust problem; stratospheric injection suspended
Global Famine I
Nuclear Arms Elimination Treaty (NAET) talks begin
General-purpose 3D printers available
2026 Temperature instability; UN Climate Management Agency (UNCMA) formed
China assailed for “New Colonialism”
Insurgents attack biofuel plantations
African bio-hackers find AIDS cure
2027 “Glorica”: Open-source rice strain for very high yields in low-water conditions
2028 Global Famine I eases
2029 99942 Apophis asteroid near approach
Apophis Emergency triggers US-China space cooperation
“Cold Shoulder” period ends
NAET signed by all UN members
2030 Temp: -1C under 1990; Carbon: 410ppm; Pop 7.2B, ~2.5B people displaced/refugee status
World GDP: $54T, ~5.5B in poverty, Global Powers: US, EU, China
US, China negotiate repayment
Local fabrication disrupts trade networks
Major unrest, strikes in US

Som navnet og hendelsesforløpet over antyder, har Cascio tatt utgangspunkt i mange av de samme prognosene som Boddington. Men han går i langt større detalj, noe som gir ham frihet til å trekke inn hendelser som ikke dekkes av prognoser. Én slik hendelse er en mulig atomkrig mellom India og Pakistan. Basert på det lange fiendskapet mellom de to landene, og det faktum at særlig Pakistan kan bli destabilisert som følge av overbefolkning, vannmangel og politisk uro, er det det dessverre høyst rimelig å lage et scenario der atomkrigen kommer i 2024.

Cascio har tydeligvis også tatt hensyn til nyere modellberegninger, som viser at en regional atomkrig kan føre til en årelang “kjernefysisk vinter”. Slik får han en situasjon der den globale temperaturen i 2030 er en grad Celsius lavere enn temperaturen i 1990, selv om CO2-innholdet er betydelig høyere. Resultatet blir dramatisk for det globale jordbruket, ikke minst i de tempererte sonene der så mye av klodens effektive jordbruk befinner seg. Derfor ser Cascio for seg en global sultkatastrofe som får politiske, sosiale og økonomiske ringvirkninger langt inn i fremtiden.

Kontrasten mellom atomkrigsscenariet og det siste fremtidsbildet kunne knapt bli større. Det dukker opp i et intervju med science fiction-forfatteren og matematikeren Vernor Vinge, som forteller oss at den teknologiske singulariteten vil være et fullbyrdet faktum i 2030. Med singulariteten menes en sammensmelting av menneske og maskin som gir oss overmenneskelig intelligens og for alle praktiske formål opphever døden slik vi kjenner den:

I think that in the relatively near historical future, humans, using technology, will be able to create, or become, creatures of superhuman intelligence. I think the term Singularity is appropriate, because unlike other technological changes, it seems to me pretty evident that this change would be unintelligible to us afterwards in the same way that our present civilization is unintelligible to a goldfish.

Ideen om singulariteten er blitt kritisert på teknologisk grunnlag, men i denne sammenhengen er det mer interessant å sette Vinges uttalelse opp mot de to andre bildene av fremtiden. Ja, for det virker ikke spesielt plausibelt at en verden som preges av sult og massemigrasjon, eller som lever med ettervirkningene av en regional atomkrig vil være kompatibel (for å bruke et passende uttrykk) med en kultur der intelligente maskiner og mennesker smelter sammen. Så betyr det at Vinge tar feil?

Ikke om man vurderer Vinges metode på dens egne premisser. Vinge opptrer nemlig ikke som prognosemaker, men som skjønnlitterær forfatter som henter inspirasjon fra viktige teknologiske trender, og derfor er singulariteten i dette tilfellet mest å betrakte som en litterær visjon. Hvorvidt den ender opp med å skildre den virkelige fremtiden er helt underordnet dens hovedoppgave, som er å si noe interessant og underholdende til leserne her og nå.

Det betyr ikke at visjonene er irrelevante. Friheten fra prognoser og formell metodikk gjør at kunstnere tidvis kan være treffe skremmende godt med virkelig usannsynlige forutsigelser. Det var tross alt den skjønnlitterære forfatteren Jules Verne som i 1868 – hundre år før Apollo 8, ble den første til å innse at amerikanerne ville stå for den første ferden til Månen, og at månefartøyet ville ta av fra Florida.

Men i et fremtidsperspektiv er det utvilsomt et problem at de kunstneriske visjonene blir så dominerende, slik de er idag: omtrent alle våre bilder av fremtiden er skapt av populærkulturen alene, ikke minst gigantiske Hollywoodproduksjoner som Matrix, Terminator, The Day After Tomorrow og I am Legend.

Spis som på 70-tallet og kutt CO2-utslipp med 10 prosent

BBC rapporterer om en studie publisert i International Journal of Epidemiology (også fanget opp av VG), som tar for seg forholdet mellom CO2-utslipp og den stadig økende gjennomsnittsvekten til den britiske befolkningen. Antall sterkt overvektige i Storbritannia har økt kraftig de siste 40 årene – fra 3,5 % av befolkningen til anslagsvis 40 % i 2010. Ifølge forskergruppen bak studien fører det til et merutslipp av 60 millioner tonn CO2 per år, eller rundt regnet et tonn per brite.

3067501298_706b034539

Kilde: Combined Media på Flickr (cc)

Man har kommet til dette resultatet ved å ta hensyn til behovet for økt matforbruk (det er 19 % høyere enn for 40 år siden) med alle ringvirkningene det har i jordbruket, samt de økte utslippene fra transportsektoren. Hvis beregningene stemmer, er det ikke bare gode helseargumenter for å få folket i form: en reduksjon på 60 millioner tonn CO2 i året utgjør Storbritannias Kyoto-forpliktelse (et kutt på 12,5 % av det nasjonale utslippet på 560 millioner tonn i året)

Nå er “fedmeepidemien” kommet lengre i  Storbritannia enn de fleste andre europeiske land, men også i Norge ser vi tilsvarende tendenser. Det interessante med denne studien er at vi kan oppnå mye ved relativt beskjeden innsats. Som en av dem som er gammel nok til å huske hva vi spiste i Norge og Storbritannia (jeg har engelsk familie) på 1970-tallet, kan jeg bedyre at vi på ingen måte led noen nød.

De fleste av oss hadde råd til å spise kjøtt eller fisk hver dag, selv om porsjonene var mindre. Snop og brus fantes det nok av, men det ble først og fremst nytt i helgene. Populært folkespise som pizza, pasta og hamburgere fantes også, men i tiden før Grandis og McDonalds var det vanligere å lage slikt selv. Poeng: omlegging til en livsstil som sparer miljøet for betydelige utslipp behøver ikke innebære at vi alle må blir vegetarianere.

Matpillen får vi aldri se

Paleo-Future peker til en artikkel fra 1936, der  Dr. Milton A. Bridges ved Columbia University påpeker at man i framtiden ikke vil utvikle piller som erstatning for mat. Resonnementet er like riktig den dag idag, og baserer seg på et enkelt kaloriregnskap. En voksen har et dagsbehov på mellom 2000 og 3000 kilokalorier, og den mest effektive næringskilden vi vet om – rent fett – har et kaloriinnhold på 9 kilokalorier per gram.

Shot of pills by sparktography.

Det innebærer at man kun for å få dekket det rene energibehovet må konsumere rundt 350 gram rent fett hver dag – mange hundre ganger vekten til en typisk pilledose. Dr. Bridges peker på at fremtidens mennesker godt kan ta piller som tilfører vitaminer og viktige mineraler, men det er kun som et supplement til det daglige kostholdet:

These foods, if the diet is properly balance, will provide the other necessary elements at the same time, Dr. Bridges declared, making the pills just so much surplusage, as far as the normal appetite is concerned.

Amerikansk etterretning: klimaendringer gir ustabil verden

En rapport som ble sluppet av amerikanske etterretningsjenester i juni, varsler om at klimaendringer kan føre til ustabile forhold verden over, melder Los Angeles Times. En rekke regimer har allerede et ganske skjørt fundament, preget av fattigdom, sosial ulikhet, dårlig lederskap og svake politiske institusjoner som de er (Zimbabwe peker seg ut som et trist, aktuelt eksempel). Tørke, flom eller andre utslag av klimaendringer kan være det som skal til for å velte slike regimer.

Land sør for Sahara, i Midtøsten og Sentral- og Østasia er spesielt utsatt, og rapportforfatterne henviser til modeller som tyder på at jorbruksproduksjonen i enkele områder av Afrika kan falle med opptil 50 % i tiårene framover. Dette vil i sin tur skape enda flere økonomiske flyktninger, samtidig som en rekke av mottakerlandene vil være ute av stand til å håndtere den nye flyktningestrømmen. Innen 2020 kan 50 millioner mennesker være truet av sult, mens 1,2 milliarder vil slite med vannforsyningen.

Resultatet kan bli en økning i illegal innvandring, etnisk vold og andre humanitære kriser. Rapporten, hvis innhold ble framlagt i en kongressøring, finnes i sin helhet her.

Kjøtt er et større miljøproblem enn bioetanol

E24.se peker på kjøttproduksjon krever bortimot en tredel av all dyrkbar mark, mot én prosent for etanol. Totalt brukes 80 prosent av verdens jordbruks- og beitemark til kjøtt- og melkeproduksjon, mens disse produktene ellers bare utgjør 15 % av vårt matforbruk. Den økonomiske veksten i Kina, India og en rekke andre land som tidligere har vært regnet som fattige, bidrar nå til at etterspørselen etter kjøtt vokser med 5 % i året.

Det er vanskelig å se for seg hvordan vi skal kunne øke verdens matproduksjon med 50 % fram mot 2030, slik FN mener er nødvendig, og samtidig opprettholde en så rask vekst i etterspørselen etter kjøttprodukter. Løsningen finnes forsåvidt allerede i India, der en stor del av befolkningen spiser lite eller intet kjøtt, uten å nødvendigvis å ha en ensidig eller kjedelig diett.

Risprisen går også opp: er Afrika løsningen?

I likhet med prisen på mais og hvete, øker også prisen på ris på verdensmarkedet – siden januar er den nesten tredoblet. I motsetning til mais og hvete, kan prisøkningen ikke forklares med et alternativt bruksområde (biobrensel presser maisprisen i været) eller tørke (som bl.a. har rammet den australske hveteproduksjonen). Den globale risproduksjonen øker fremdeles, problemet er at etterspørselen øker raskere, takket være befolkningseksplosjonen og velstandsveksten.

Selv om forbrukere i det rike nord nå begynner å merke problemet, er det de mange hundre millionene som lever på én til to dollar dagen som virkelig rammes. Som Josette Sheeran, leder av FNs World Food Programme, sier til The Economist (i en artikkel som forøvrig gir en meget god oversikt over emnet):

For the middle classes, it means cutting out medical care. For those on $2 a day, it means cutting out meat and taking the children out of school. For those on $1 a day, it means cutting out meat and vegetables and eating only cereals. And for those on 50 cents a day, it means total disaster.

I Afghanistan bruker fattigfolk nå halvparten av inntekten sin på mat, mot en tidel for et år siden. I samme periode har de fattigste i El Salvador redusert matinntaket sitt til det halve, ifølge Economist. Dette er en utvikling som kan undergrave den positive utviklingen vi har sett de siste ti-femten årene, da mange hundre millioner mennesker er blitt løftet ut av fattigdom, i takt med framveksten av en ny middelklasse i bl.a. Kina og India. Mohammed Yunnus’ ambisjoner hviler på forutsetningen om at de fattige ikke bruker nesten alt de tjener på mat.

Stilt overfor slike tall, er det lett å tro at vi er på vei inn i en permanent underskuddsfase. Det er ikke riktig, heldigvis. I rike land svarer jordbruket på prisøkningen ved å øke produksjonen. FAO, FNs matvareorganisasjon, spår at produksjonen av hvete, mais og ris vil øke med 2,6 % i 2008. Rismangelen på verdensmarkedet forverres av at en rekke store produsenter, som India, Kina og Vietnam, strammer inn på egen riseksport – det er altså til en viss grad matstrategiske og markedsmessige årsaker til den akutte prisøkningen.

Hovedproblemet er likevel at potensialet for dyrking av ris og andre basismatvarer er så dårlig utnyttet. Verden over finnes det mange hundre millioner småbrukere som driver ineffektivt, med dårlig tilgang til godt såkorn, kunstgjødsel, sprøytemidler og jordbruksutstyr, og uten en infrastruktur som kan bringe produktene til markedet. Ingen steder er potensialet større enn på det afrikanske kontintentet, og det er tegn som tyder på at investorer begynner å oppdage det: Allafrica.com melder at Kina nå skal investere 5 milliarder dollar i jordbruksproduksjon i Liberia og andre afrikanske land.

Hvor store mulighetene er viser India, som er stort sett er selvforsynt med mat. Landet har en befolkningsstruktur som i mangt ligner Afrikas, men klarer å fø på 17 % av verdens befolkning med mindre enn 5 % av verdens vannforsyning og 3 % av den dyrkbare marken. Paradokset er at private investeringer i ineffektivt jordbruk bare vil vedvare om matvareprisen fortsatt holder seg høy. Positivt for verdens bønder, men skremmende utsikter for det flertallet av Jordas fattige befolkning som nå bor i byer.

Reiseavstand betyr lite for matens karbonregnskap

En studie som ble publisert i tidsskriftet Environmental Science And Technology nylig, viser at det å gå over til å spise lokalprodusert og dermed “kortreist” mat ikke gir så store reduksjoner i CO2-utslippene som mange lokavorer håper på. Studien, som ble utført av Carnegie Mellon-universitetet, viser at bare 11 % av de matrelaterte CO2-utslippene til en amerikansk gjennomsnittsfamilie (som i sin tur utgjør 13 % av de samlede utslippene) kan tilskrives transport. Hovedtyngden av utslippene ligger i produksjonsleddet, og derfor kan andre kostholdsendringer gi vel så store utslag.

Studien har sett på matvarenes totale produksjonsløp, og konstaterer at man ved å gå over til et helt lokalprodusert kosthold får et CO2-kutt tilsvarende det å kjøre 1600 km mindre per år. Ved å bytte ut rødt kjøtt med kylling eller fisk én dag i uka, oppnås en reduksjon på rundt 1200 km per år, mens det å spise vegetarisk én dag i uka gir en reduksjon på 1850 km/år. Disse tallene viser først og fremst hvilken rolle metanutslipp fra kvegdrift spiller for den globale oppvarmingen (ifølge FAO er bidraget større enn fra verdens samlede transportbransje.) Av de matrelaterte utslippene i USA står rødt kjøtt for hele 30 %, ifølge studien.

Dette betyr ikke at transport skal tas ut av regnestykket. Alle monner drar om karbonkutt er målet, og det finnes nok av mat med dårlig karbonregnskap. Flybåren fisk er et eksempel. Eller hva med dette regnestykket, som ble gjennomført av økologen David Pimentel ved Cornell-universitetet: når en gjennomsnittamerikaner kjører hjem fra butikken med en halvkilos boks med mais i bilen, forbrukes 1294 kJ fra bensin for å transportere mat med et energiinnhold på 1560 kJ.

Via Bente Kalsnes’ blogg fikk jeg disse tallene for CO2-utslipp for ulike matvarer produsert i Norge:

Lam: 17,4 kg CO2 / kg produsert

Storfe: 15,8 kg CO2 / kg produsert

Svin: 6,4 kg CO2 / kg produsert

Kylling: 4,6 kg CO2 / kg produsert

Oppdrettslaks: 3,0 kg CO2 / kg produsert

Den store variasjonen i tallene forteller at transportdelen ikke kan være en dominerende faktor her til lands heller, uveisomheten til tross. Både lam og oppdrettslaks produseres langt fra de store byene, men utslippene fra lammeproduksjon er altså nesten seks ganger større.

Fra Blurb og Cafepress til personlig produksjon

Når grensen mellom virtuelt og virkelig viskes ut, desentraliseres nyskaping og produksjon radikalt. Produkter som tidligere var bedriftenes domené, kan nå skapes av hver og en av oss på nettsteder som Blurb, Cafepress og Zazzle. Produksjonskvaliteten er ofte vel så god som noe som kommer fra et forlag eller en klesbutikk, prisen ofte lavere og uttrykket unikt og personlig.

Wired kaller dem “instapreneurs”, de nye entreprenørene som gjør det samme med fysiske produkter som stadig flere musikere har gjort med mp3-filer: går utenom de etablerte kanalene og starter bedrifter uten å måtte investere en krone i fysiske lokaler. Også i Norge vil vi med tiden se flere unge designere av klær, møbler, steintøy og sko starte opp for seg selv på nettet, og før eller siden får vi et kommersielt gjennombrudd for en merkevare som aldri har vært i nærheten av et stort firma.

Grensene for hva som kan produseres i liten skala flyttes stadig. Om et tiår kan vi skrive ut elektroniske kretser og skjermer, i et lengre tidsperspektiv kan alle slags plastprodukter eller til og med biologisk materiale skrives ut av etterkommerne etter dagens tredimensjonale printere. I 2030 kan nettbaserte produksjonselskaper levere alt fra mobiltelefoner til kjøttstykker etter dine spesifikasjoner.

I den personlige produksjonens tidsalder vil globale merkevarene fremdeles finnes, men en stor del av markedet vil være overtatt av enmannsvaremerker og egenskapte produkter. Ikke bare fordi teknologien gjør det mulig og stadig billigere, men også fordi den er istand til å fylle andre behov, som et utvidet ønske om selvrealisering på egne premisser (ikke bare begrenset til estetiske fag, slik tilfellet ofte er idag), bedre utnyttelse av ressurser og lokalt basert produksjon. “Rettferdig handel” får en annen betydning med personlig produksjon.

Personlig produksjon i sin ytterste konsekvens ble tatt opp av fysikeren Ted Taylor i 1978, i hans skildring av en hypotetisk “julenissemaskinen” som var istand til å konvertere råstoffer fra f.eks. jordsmonn til ethvert produkt vi måtte ønske oss. Ønsker du et bløtkakestykke der og da, ber du din personlige julenissemaskin om å produsere det. En slik maskin vil imidlertid kreve framskritt innen nanoteknologi som neppe kommer innen et 2050-perspektiv, om noensinne.

Bioreaktorer løser kjøttproblemet?

En gammel tanke om å dyrke kjøtt i reagensrør (“test tube meat” eller “prøverørsbiff”), har vunnet stadig større oppmerksomhet de senere årene. Mye av forskningen har handlet om å produsere kjøtt for romferder, men nå ses dette i stadig større grad på som et mulig alternativ for en voksende og kjøttsulten verdensbefolkning. Nylig ble det holdt et symposium på UMB på Ås viet dyrking av kjøtt i bioreaktorer, og i den forbindelsen snakket Wired Magazine bl.a. med professor Stig Omholt, som er formann i In Vitro Meat Consortium. Argumentene for å bruke bioreaktorer er mange og gode:

  • Det løser dyreetiske problemer. Her er det intet bevisst vesen som plages, fra et etisk ståsted er det vanskelig å se på cellene i en bioreaktor som annerledes enn bakterier eller alger. Slik sett burde etiske/religiøse vegetarianere være istand til å spise bioreaktor-protein.
  • Det er i prinsippet fire-fem ganger mer effektivt enn konvensjonell kjøttproduksjon. I en bioreaktor går det ikke med noe energi til å holde et helt dyr i live og i bevegelse, og man kaster ikke bort ressurser på oppbygging av uspiselig bein og brusk.
  • Den økte effektiviteten kan føre til langt lavere kjøttpriser på lang sikt, noe som kan gi verdens fattige milliarder tilgang til animalsk protein.
  • Går man over til bioreaktorproduksjon i stor skala, reduseres presset på det som er igjen av potensiell beitemark (i stor grad regnskog i tropiske områder). Samtidig reduseres husdyrrelaterte CO2-utslipp.
  • Bioreaktorer kan plasseres nærmere forbruksstedet, og kan gi begrepet “lokalprodusert mat” langt større betydning enn idag. Det kan også gi positive utslag på karbonregnskapet.
  • Man har full kontroll med næringsmediet som cellene mates med, og vil i prinsippet kunne unngå problemet med smitte fra kjøttprodukter.
  • I dag er utgangspunktet at man skal gjenskape næringsinnholdet i kjøttvev, men teknikken åpner for at man i framtiden kan “skreddersy” kjøtt til kundenes medisinske behov eller smak.

Det er fremdeles mye som må løses før vi vil se bioreaktor-kjøtt på supermarkedet. Selv om man idag kan dyrke fram mange av cellene som tilsammen utgjør et kjøttstykke, har det vist seg vanskelig å gjenskape tynne blodårer og annen finstruktur som trengs for å lage større stykker. Derfor har det vært foreslått å satse på produksjon av farse og kjøttdeig i første omgang. Det neste store spørsmålet blir da: er kundene villig til å kjøpe bioraktorfarse?

Gitt tid og omstendigheter, er det god grunn til å tro det. Boken Extreme Cuisine er en av mange som dokumenterer at mennesket virkelig er en omnivor, en alteter. Kloden rundt spiser – og nyter – folk alt fra maneter og alger til bark og larver. Selv om smaken har en tendens til å snevres inn mot de store kjøttproduserende artene når velstanden øker, har alle land eksempler på tradisjonskost med en lukt, smak eller konsistens som langt overgår noe vi vil se fra en bioreaktor. Jamfør rakfisk eller Marmite

India på vei mot matunderskudd

Times of India melder at økning i de globale matvareprisene og et strammere verdensmarked for mat kan føre til matmangel i India for første gang på mange tiår. India regnes ofte som det mest vellykte eksempelet på at revolusjonerende jorbruksteknikker kan snu matunderskudd til overskudd. Den grønne revolusjonen på 1960- og -70-tallet, som tok i bruk nye og mer effektive kornsorter utviklet av agronomen og Nobelprisvinneren Norman Borlaug, gjorde India selvforsynt med mat.

At India de siste årene har måttet importere korn skyldes at jordbruksproduksjonen har stått på stedet hvil i en periode med befolkningsvekst og kraftig velstandsøkning. Indias økonomi har vokst med mellom 7 og 9 % det siste tiåret, med det resultat at fattigdommen er redusert med 10 %. Samtidig vokser befolkningen med 1,5 % årlig, hvilket vil si at man har mellom 15 og 20 millioner nye munner å mette hvert år. Den indiske regjeringens mål er å øke hveteproduksjonen fra nåværende 76 millioner tonn i året til 109 millioner tonn i 2020, men om dagens tendens vedvarer er det lite trolig at det vil nås (PDF).

Skal man tro det Delhi-baserte forskningsinstituttet Indian Agricultural Research Institute (IARI) kan dette bildet bli enda mørkere på lang sikt, dersom de mest negative klimaprognosene slår til. Ifølge beregninger som instituttet har utført, kan hveteproduksjonen reduseres med mellom 10 % og 40 % fram mot 2080. Dette tapet kan reduseres kraftig dersom bøndene tilpasser seg endringene ved å justere f.eks. plantetidspunktet, men det er også et hint om at India kan trenge nok en grønn revolusjon i tiårene som kommer. Den vil i så fall ganske sikkert involvere genmodifiserte plantesorter.