Arkiv for Konflikter

Trender for et turbulent tiår 2: Kinas posisjon styrkes

Den kanskje enkleste forutsigelsen for det kommende tiåret er denne: Kinas globale posisjon vil styrkes på titallet. Det handler selvsagt om landets voldsomme økonomiske vekst, som fortsatte temmelig ufortrødent gjennom den økonomiske krisen som skapte negativ vekst i USA og EU. Det er også et resultat av politisk handlekraft: i Kina har man et skolevesen som leverer langt bedre resultater enn i sammenlignbare India, og samtidig bygger man raskt ut den fysiske infrastrukturen (høyhastighetslinjene, kjernekraftverkene og motorveiene) som ofte blir gjenstand for endeløs tautrekking i Vesten.

Dette handler også om å se Kina som en del av et større historisk mønster. Asia (særlig den østlige delen) er på frammarsj igjen, og kan mot slutten av århundret ha gjenvunnet den økonomiske og vitenskapelige posisjonen kontinentet hadde før renessansen innledet Europas storhetstid. Kinas fremgang vil i tiden som kommer ikke så avhengig av billig arbeidskraft, evnen til å kopiere og slapp arbeidslivs- og miljølovgivning som tidligere. Som Fredrik Hären påpeker i et interessant foredrag på NHO-konferansen nylig, gir Kinas (og det øvrige Asias) historie nå viktige konkurransefortrinn fremfor europeere og amerikanere.

Befolkningen i Kina har opplevd enorme endringer de siste tiårene, og er dermed mer åpne for forandringer enn nordmenn flest. Takket være vestlig kulturpåvirkning vet kineserne mer om vår kultur enn vi vet om deres – i de store byene kan den sosiale utviklingstakten til tider overraske. Ikke minst er kineserne klar over at videre vekst avhenger av nyskapende forskning. Resultat: Kinas andel av verdens samlede vareeksport vil være størst i 2020 med en andel på rundt 14 %, og man vil på dette tidspunktet begynne å se mange fastlandskinesiske motstykker til netbook-revolusjonen (skapt av taiwanesiske ASUS) og den indiske billigbilen Tata Nano. Som New Scientist påpeker: vi må forberede oss på Kinas vitenskapelige gjennombrudd.


Man kan si mye om Kinas leder Hu Jintao, men han er ingen Leonid Bresjnev

Det er ingen tvil om at Kina står overfor enorme utfordringer i årene som kommer. Miljøproblemer, sosial uro, ungkarseksplosjonen og en kommende eldrebølge vil sette Kommunistpartiet (CPC) på prøve. På den annen side er Kinas smmenbrudd blitt spådd tidligere, og enn så lenge viser CPC seg i stand til å håndtere problemene. Det er liten grunn til å tro at maktmonopolet oppløses før 2020, slik situasjonen er idag. Sammenligner man med tilstanden i Sovjetunionen ti år før det regimets fall, var utgangspunktet et helt annet. USSR var et oljeproduserende gerontokrati som var ute av stand til å dekke sine innbyggeres grunnleggende materielle behov, langt mindre konkurrere økonomisk med Vesten.

Sammenligningen med den forsvunne kommunistiske supermakten er også interessant i et annet perspektiv. I motsetning til hva situasjonen på 1980-tallet, vil Kinas vekst behøver ikke å komme på bekostning av USAs svekkelse. Den moderne globaliserte økonomien er ikke et nullsumspill der en aktørs fremgang er på bekostning av en annen. Kina vil gjennom hele det kommende tiåret være svært avhengig av at USA kan kjøpe landets produkter, betjene sin store gjeld og håndtere de internasjonale konfliktene landet ikke har noe ønske om å involvere seg i.

Dermed er det ikke sagt at ikke Kina har et ønske om å spille en større militær rolle, jamfør landets deltakelse i antipiratstyrkene utenfor Somalia (den første bruken av marinemakt i fjerne farvann siden 1400-tallet). Det innebærer blant annet en modernisering av Folkets Frigjøringshær, som idag er verdens største hærstyrke, men ikke akkurat respektert for sin militære slagkraft. Satsingen på avanserte femtegenerasjons kampfly og hangarskip bærer bud om at Kina mot slutten av titallet kan komme til å opptre med større militær selvtillit på den internasjonale arenaen.

Uansett hvordan det går med Kina det kommende tiåret, borger det for en mer turbulent verden. Om det usannsynlige skulle inntreffe at landet bryter sammen, vil verdensøkonomien miste sitt nest største lokomotiv, med uoverskuelige konsekvenser som resultat. Om veksten fortsetter som nå vil Kinas økonomi ha mer enn fordoblet seg i 2020, men samtidig vil landet neppe ha evne eller vilje til å opptre som “verdens politimann”. Den rollen vil et svekket USA fremdeles måtte ta, alene. Ingen ny kald krig med en todelt verden altså, men snarere en multipolar verden med skiftende allianser mellom de mest folkerike atommaktene.

En spesiell utfordring for Vesten blir å håndtere Kinas forhold til Afrika. Kineserne satser tungt på det ressursrike kontinentet, og kan også fremstå som et tiltrekkende politisk alternativ for mange statsledere. Demokrati etter vestlig modell har hatt begrenset suksess i Afrika, og man skal ikke se bort fra at mange land vil kunne fristes av ettpartisystemet som tok Kina fra rollen som verdens største u-land til verdens nest største økonomi på bare tre tiår.



Share/Bookmark

Trender for et turbulent ti-tall 1: USAs posisjon svekkes

Selv om USA fortsatt vil være verdens ledende politiske, økonomiske og militære kraft i det kommende tiåret, vil den internasjonale posisjonen svekkes langsomt, men sikkert. Militært vil landet fremstå som svakere fordi man i mellomtiden har måttet trekke seg ut av (borger)krigene i Afghanistan og Irak uten å ha nådd målet om stabile regjeringer. Det er meget mulig at vi igjen vil se Taliban ved roret i Kabul, som følge av at den USA-støttede regjeringen faller eller som resultat av en forhandlingsløsning. Om den militære betydningen er begrenset, vil symbolvirkningen være enorm: en hel verden utenfor USA vil se det som et tegn på militær avmakt og falmende status som supermakt.

Amerikanske tropper i Afghanistan i 2007 (Kilde: Flickr)

Hvis nederlagene i Afghanistan og Irak fører til at USA mister lysten på utenlandseventyr, slik landet historisk sett har gjort i lange perioder, lover det ikke godt for NATOs kapasitet til å opptre utenfor alliansens egne grenser. Det var vanskelig nok å samle støtte til USAs internasjonale operasjoner i det foregående tiåret, da landet fremdeles hadde tro på egen styrke. Det kan få stater og grupperinger som hittil har latt seg avskrekke av verdens sterkeste militærmakt, til å forsøke å dra nytte av maktvakuumet som oppstår. Det vil i sin tur skape en voldsommere og mer uforutsigbar internasjonal situasjon.

Den manglende handlekraften internasjonalt avspeiler situasjonen på hjemmebane. Som Andrew Fallows påpeker i The Atlantic nylig, utgjør det politiske systemet den største trusselen mot landets vitalitet. Man ser det på føderalt plan, der betaling i bytte for politiske tjenester florerer, valgsystemet sørger for “låse fast” majoriteten av valgdistriktene til et av de to partiene og det kreves flertall på 60-40 for å få gjort helt vanlige politiske vedtak i Senatet (jamfør president Obamas problemer med å få gjennomført sin helsereform). Men det ses like tydelig på delstatsnivå, der California fremstår som kroneksempelet på politisk dysfunksjonalitet.

Et handlingslammet og splittet system vil ikke være istand til å reformere seg selv. Derfor vil Obama og hans etterfølgere ha begrensede sjanser til å lykkes med å takle de store innenriksproblemene USA står overfor, som en nedslitt infrastruktur, en begynnende eldrebølge (andelen over 65 øker fra 13% til 16 %), et middelmådig skolevesen og en høy andel fattige. Tilsvarende er det lite som tyder på at den voldsomme polariseringen mellom republikanere og demokrater vil dabbe av. Vi kan regne med en fortsatt ekstrem ordbruk i den offentlige debatten, og en tilsvarende liten kompromissvilje på begge sider. Demografiske endringer (andelen kaukasiske hvite synker fra 65 % til 60% og urbaniseringen fortsetter) kan ytterligere sementere det uforsonlige politiske mønsteret.

USAs største styrke har gjennom det meste av landets historie vært innovasjonsevnen, og det er på dette området vi vil se de minste endringene. Mot slutten av titallet vil landet fortsatt ha verdens tredje største befolkning (mellom 334 og 350 millioner innbyggere i 2020, avhengig av konjunkturene), de fleste fremragende forskningsinstitusjoner vil ligge i USA og fortsatt fungere som magneter for klodens klokeste hoder. Fortune Global 500-listen vil domineres av amerikanske selskaper, og selskaper som Google og Apple vil være førende på sine områder.

Men her vil det også være flere utfordrere enn noensinne. EU og Japan vil være viktige, sammen med et raskt voksende Øst-Asia. De enorme budsjettunderskuddeje USA bygget opp i starten av tiåret vil føre til lavere bevilgninger til grunnforskning og kutt i sektorer som normalt betyr mye for teknologiutviklingen (forsvars- og romindustrien, for eksempel), og gjøre det mindre attraktivt å bli boende for de mange utenlandske akademikerne som idag trekkes til landet. I dette perspektivet kan bilindustrien sammenbrudd vise seg å være kanarifuglen i kullgruven, et symptom på dyperliggende strukturelle problemer som vil ramme større deler av amerikansk industri og gjøre det vanskelig å hevde seg innen kommende vekstområder som energiteknologi.

Er 2025 her allerede?

Nettmagasinet Salon har en interessant artikkel om med utgangspunkt i Global Trends 2025, en rapport som publiseres av USAs National Intelligence Council (NIC) som jeg omtalte i denne bloggen ifjor høst. Noen av rapportens hovedpoenger oppsummerte jeg slik:

  • USAs vil gå fra å være verdens eneste supermakt til “den første blant likemenn”, som blir avhengig av samarbeidspartnere for å løse store oppgaver.
  • Den vestlige modellen kan stå svakere: Trenden i retning av økt demokrati, sekulære og liberale verdier kan miste mye av glansen, og erstattes av ekstreme politiske og religiøse ideer.
  • Velstand flytter seg fra vest mot øst, og fra private aktører til staten: Den økonomiske krisen i 2008 bekrefter en trend man lenge har sett i ledende økonomier som Kina og Russland – staten spiller igjen en større rolle i det økonomiske livet.
  • BRIC-landenes innflytelse vil øke mest fram mot 2025, mens EU og FN vil fremstå som relativt tannløse på den globale scenen

Artikkelforfatter Michael Klare mener at premissene for rapporten er i ferd med å innfris i og med den økonomiske krisen og det militære tilbakeslaget i Afghanistan, og mener at scenariene i Global Trends 2025 må ses i et nåperspektiv. USAs er allerede nå iferd med å miste sin økonomiske og militære supermaktsstatus, jamfør disse seks aktuelle hendelsene:

  • På det globale økonomiske møtet i Pittsburgh i september ble lederne for G7-landene enige om å overlate mye av ansvaret for verdensøkonomien til G-20-gruppen. Dermed ble viktige land som Kina og India tatt inn i varmen.
  • USAs storste økonomiske rivaler holder hemmelige møter der man drøfter alternativer til dollaren som internernasjonal valuta.
  • Russland avviser USAs ønske om å legge sterkere internasjonalt press på Iran for å få landet til å slutte å anrike uran.
  • Kina har den samme grunnholdningen, noe som ble tydelig demonstrert under et møte mellom Kinas statsminister og Irans visepresident i Beijing for et par uker siden.
  • USAs NATO-allierte i Afghanistan viser minimal vilje til å sende flere soldater. Nylig kunne Gordon Brown bare love 500 ekstra mann – under forutsetning av at andre NATO-land også bidro.
  • USA og president Obama ble regelrett ydmyket da den internasjonale olympiske komité nylig foretrakk Rio de Janeiro fremfor Chicago som vertsby for sommer-OL i 2016.

Nå er det ikke første gang Michael Klare spår fordervelse i fremtiden, og det er nærliggende å avvise ham som en av de mange dystopikerne som har gode tider i et kriserammet USA med svekket selvtillit etter mange års resultatløs krigføring i Midt-Østen.

1st_bric_summit_leaders

Men det ville være for lettvint. For President Obama må utvilsomt forholde seg til en annen verden enn sin forgjenger. Bildet over, fra det første toppmøtet for  BRIC-landene i Yekaterinburg i Russland i juni i år, viser det med all mulig tydelighet. Selv om Kina, India, Brasil og Russland per idag ikke står for mer enn 15 % av verdens samlede GDP, kontrollerer disse landene 40% av verdens gull- og valutareserver.

Veksten i India og Kina har vært solid under hele den økonomiske krisen, og vil om den fortsetter i dagens tempo sørge for at BRIC-landene vil være blant verdens fem dominerende økonomier i 2050. USA er for stort til å miste posisjon i samme grad som Storbritannia gjorde etter annen verdenskrig. Men samtidig virker det stadig mer sannsynlig at vi nå ser prosesser som vil gjøre USA til en stormakt fremfor en supermakt før 2025.

Taliban, narkoterrorisme og Afghanistan som Colombia

I en svært interessant podcast fra Fresh Air, et daglig aktualitetsprogram på USAs offentlige kringkaster NPR, snakker journalist Gretchen Peters om sin nye bok Seeds of Terror – How Heroin is Bankrolling the Taliban and al Qaeda. Peters er en kjenner av Afghanistan, har reist over hele landet både før og etter Talibans fall, og forsvarer sin interessante hovedtese: Taliban er i ferd med å bli en konvensjonell kriminell organisasjon, snarere enn den religiøst/nasjonalistiske opprørshæren vi har kjent den som.

Nå er det ikke et nytt fenomen at opprørsbevegelser og terrororganisasjoner finansierer virksomheten sin med kriminalitet. Peters nevner FARC-geriljaen i Colombia, og fra vårt eget nabolag har vi IRAs virksomhet i Nord-Irland. Men Peters mener Taliban og Al-Quaida har løftet dette til et nytt nivå, når de skaffer 70 % av sine driftsmidler ved å kontrollere storparten av Afghanistans (og dermed 92 % av verdens) opiumproduksjon.

100321602_4375b68c1a

Opiumsvalmuer i Thailand. Kilde: Flickr (cc)

Peters mener at dette ikke er et nytt fenomen, og forteller at det under Talibanregimet gikk sterke rykter om at en ledende skikkelse som Mulla Omar satt på heroinlagre til en verdi av opp imot en milliard dollar. Stikk i strid med det vi ble vant til å høre, var regimet generelt ikke imot opiumsdyrking. Men grensen mellom kartellvirksomhet og militær kamp er det siste året blitt mye tettere, og det fører til at krigføringen til Taliban minner mer og mer om de ekstremt brutale narkokrigene vi nå ser i f.eks. Mexico.

Gretchen Peters svar på denne utfordringen er blant annet at amerikanske og allierte styrker må slutte å se på narkotikahandelen og kampen mot Taliban som to separate problemer. De er to sider av samme sak, og hun mener man kan ramme talibanerne hardt ved å slå ned på pengestrømmen. Det i sin tur krever omfattende konvensjonell politietterforskning i Afghanistan, Pakistan og mottakerlandene, utført av agenter fra Interpol og DEA.

Peters ser tegn som tyder på at Obama-adminstrasjonen (som har gjort Afghanistan til en hovedsatsing) begynner å ta dette inn over seg, og at DEA-agenter som sendes til Afghanistan i disse dager sannsynligvis vil jobbe mye tettere med militære styrker.

I et fremtidsperspektiv er denne utviklingen interessant, da den speiler en generell bekymring for at stater som bryter sammen, skal overtas av kriminelle og forvandles til “narkokratier”. De kriminelle kartellene har åpenbart organisasjonstalentet, de har våpnene og – ikke minst – de har pengene: ifjor omsatte den illegale narkotikaindustrien for 320 milliarder dollar, som tilsvarer Argentinas brutto nasjonalprodukt.

Var USSR bedre forberedt på kollaps enn USA?

Forfatteren Dmitrij Orlov, som tidligere er omtalt i denne bloggen, holdt nylig en interessant forelesning for “The Long Now Foundation” der temaet var sammenbrudd i samfunnsordenen. Nå er det foreløpig ikke mye som tyder på at USA eller den vestlige verden forøvrig står foran en snarlig kollaps, men i en såturbulent tid som vår er det nyttig å tenke det utenkelige. Orlov, som opplevde Sovjetunionens fall og kaoset som fulgte på nært hold, vet åpenbart endel om hvordan en slik prosess kan arte seg.

Med et kynisk-ironisk tonefall som kan minne litt om holdningen til sovjetiske opposisjonelle i sin tid, inntar Orlov betrakterens rolle og lister opp de ulike faktorene som spiller en rolle når alt raser sammen. I foredraget Closing the ‘Collapse Gap, som ifølge Orlov er blitt lastet ned noen millioner ganger siden det ble lagt ut i 2006, oppsummerer han faktorene punktvis. Og det han finner er strukturelle forskjeller på Sovjetunionen og USA, som tyder på at førstnevnte var bedre rustet til å motstå krisen da den kom. Noen punkter:

  • Sovjetunionen hadde lite privatbilisme og et kompakt bosetningsmønster. Det gjorde det lettere å transportere befolkningen og vedlikeholde infrastrukturen enn det vil bli i USA, hvor nesten alle er avhengige av privatbiler og et fungerende veinett.
  • I Sovjetunionen var boligmassen eid av staten, hvilket innebar at folk stort sett kunne bli boende etter sammenbruddet. I USA er de fleste boliger i praksis eid av private banker, hvilket vil føre til at en stor del av befolkningen blir hjemløs når pengesystemet kollapser.
  • Sovjetere flest var statsansatte. Fordi statsbyråkratier i sin natur er trege, vil de vente lengre med å si opp ansatte enn private selskaper. I USSR fikk folk god tid på seg til å tilpasse seg den nye virkeligheten – i USA vil titalls millioner miste jobben på kort tid.
  • Boligmangelen i Sovjetunionen hadde skapt en situasjon hvor flere generasjoner bodde under samme tak. Dermed var folk vant til å ha det trangt, og omgitt av familie de kjente og kunne stole på. I USA lever langt flere alene, og familien er gjerne spredt over et stort geografisk område.
  • Sovjetunionen var selvforsynt med energi, og energimarkedet var kontrollert av staten. Da systemet brøt sammen, kunne energi fortsatt leveres til befolkningen til statsfastsatte priser. USA importerer 65 % av oljen sin, og har et privat energimarked. Det er en oppskrift på hyperinflasjon på energimarkedet i en kollaps-situasjon.

Det er viktig å merke seg at Orlov ikke er noen nostalgiker på sovjetdiktaturets vegne. Men han påpeker at et sosialt sammenbrudd må sees i sin kontekst, og da er det ikke gitt at vår samfunnsform – sine mange sterke sider til tross – er den som er mest levedyktig.

Bygg et dronefly for $500

Forleden uke foreleste jeg på det årlige Luftmaktseminaret i Trondheim, og mitt tema var fremtidens romfart. Et av poengene mine var det faktum at rombaserte tjenester kan gi oss helt nye militære utfordringer. For eksempel: via Google Maps/Google Earth kan kan hvem som helst få tilgang til satellittdata, og det finnes lett tilgjengelig kommersiell og gratis programvare som kan bearbeide slike data.

2376388801_5f6150ecb9_b

Via Google-systemene kan man også få presise posisjoner som kan eksporteres til GPS-mottakere. Dette utnyttes nå av et voksende miljø av modellflyentusiaster. På nettsteder som DIY Drones kan man se hvordan teknologikompetente amatører kombinerer billig og lett tilgjengelig teknologi som mobiltelefoner med GPS og fjernstyrte modellfly, og bygger det om til noe som i praksis er selvstyrte dronefly.

For den som ikke vil fikle med å koble en mobiltelefon til et fly, selges kretskortet Ardupilot for 25 dollar på nettet. Det innebærer at en fungerende autonom drone kan bygges for under 500 dollar. Konsekvensene av hva som kan skje hvis (eller mer sannsynlig når) terror- og opprørsgrupper tar i bruk denne teknologien, gir seg selv.

Dette siste poenget bør ses i en videre sammenheng. I kjølvannet av IT-revolusjonen på 1990-tallet ble det fokusert mye på myndighetenes og bedrifters mulighet til å bruke teknologi mot enkeltindivider, med Datatilsynet som den mest synlige aktøren på området. Men den samme utviklingen gir også enkeltpersoner tilgang til verktøy som avansert kryptering, trafikkanalyseverktøy, satelittovervåking og bildebehandling.

Regionale atomkriger kan gi kjernefysisk "liten istid"

TIME Magazine snakker med Alan Robock, professor i miljøvitenskap ved Rutgers University, som i sin tid var med å gjøre beregningene som viste at en global kjernefysisk krig mellom USA og Sovjetunionen ville utløse en “kjernefysisk vinter“. Modellene var basert på erfaringer fra kraftige vulkanutbrudd som i Mount Tambora i 1815, der temperaturen over hele kloden sank som følge av at støv og aske ble pumpet opp i atmosfæren og skygget for innfallende sollys. Resultatet den gang var at man i 1816 fikk “året uten sommer”, som førte til matmangel og sult mange stder på den nordlige halvkule.

http://www.nv.doe.gov/library/PhotoLibrary/315864c.jpg

Foto: United States Department of Energy

De nye modellene har et langt mer nøkternt og – dessverre – realistisk utgangspunkt, nemlig muligheten for en regional atomkrig. Det farligste potensielle brennpunktet for tiden er India og Pakistan, som begge anslås å ha et atomarsenal på noen titalls bomber i samme klasse som Hiroshima-bomben. Selv om dette bare utgjør noen promille av verdens samlede atomarsenal, viser Robocks modellberegninger tydelig virkning på den globale temperaturen.

Store branner og støv som virvles opp i atmosfæren vil transporteres jorda rundt på noen dager, og senke temperaturen til nivået under “den lille istiden“, som varte fra 1500-tallet fram til slutten av 1700-tallet i vår den av verden. Ifølgle Robock vil vekstsesongen på den nordlige halvkule kunne forkortes med flere uker, noe som i sin tur vil føre til lavere matproduksjon.

I en tid da matproduksjonen såvidt holder tritt med befolkningsveksten, og vi alle er avhengige av et globalisert transportnettverk for mat, er det ikke vanskelig å se for seg at dette kan bli en ytterst farlig situasjon for den fattigste milliarden på kloden. Derfor er forskerens oppfordring at vi bruker vel så mye ressurser på å håndtere spredningen av atomvåpen, som på å bekjempe de globale klimaendringene. Mens vi fremdeles har tiår på oss til å gjøre noe med en global oppvarming, kan en global nedkjøling ramme oss når som helst.