Category Archives: Kommunikasjon

Eposten og det forbrukerdrevne IT-markedet

For en tid tilbake ble jeg intervjuet av VG om epostens muligheter til å overleve i fremtiden, og forleden dag ble saken publisert. VG har spurt fire såkalte eksperter, og Gisle Hannemyr er alene om å mene at epost kommer til å være en tjeneste for spesielt interesserte innen dette tiårets utgang. Jeg skal ikke si at han umulig kan få rett, da ting endrer seg fort i IT-bransjen. Men jeg tror et mer plausibelt bilde er at epost vil være viktig for mange i overskuelig fremtid, selv om den generelle bruken kan falle kraftig.

Så hva er min begrunnelse som fremtidstenker for dette standpunktet? I stor grad er det sosial treghet, som jeg er inne på i artikkelen. Epost har en ekstremt høy utbredelsesgrad (de fleste som har nett, har det fremdeles), noe vil som bremse av-epostifiseringen av Norge. Mennesker og institusjoner er konservative av natur, og trenger tid på å bytte helt og holdent til noe annet. Ikke minst når alternativet er et spekter av meldingstjenester fra ulike leverandører, snarere enn én enkelt konkurrent (derfor er sammenligninger med fasttelefon versus mobil i dette tilfellet lite hjelpsomme).

Første gang jeg brukte epost var i forbindelse med studioene på UiO i 1984.
Privat epost fikk jeg først via CompuServe (her med klienten WinCIM) i 1990.

Det nærmeste vi kommer et klart epost-alternativ idag er Facebooks meldingstjenester. Og mens det er sannsynlig at Facebook blir den viktigste meldings-infrastrukturen for sine brukere, vil det fremdeles finnes mange som har interesse av å rute kommunikasjon utenom det lukkede systemet. Det gjelder blant annet private og offentlige virksomheter som håndterer konfidensiell informasjon, og som har et praktisk og juridisk behov for et frittstående meldingsarkiv. Og privatpersoner som av ulike årsaker ikke er på Facebook, for eksempel fordi de ikke føler seg komfortabel med massiv overvåkning av privat kommunikasjon. Joda, vi vil fremdeles finnes i fremtiden også…

Det blir med andre ord for enkelt å si at fordi brukerne er i ferd med å venne seg til Facebook-kommunikasjon, er samfunnet dømt til å bytte til dette i løpet av noen år. For en tid tilbake ble jeg konfrontert med en påstand av dette slaget av en journalist. Problemstillingen var omtrent som følger: siden 15-åringene knapt vet hva epost er, må arbeidsgivere bare belage seg på å oppgi epost til fordel for det 15-åringene er vant til. Jeg var uenig i påstanden, og begrunnet det blant annet med at ikke det var slik  – og heller ikke ville være slik i fremtiden – at tenåringers ønsker er hoveddeterminanten for utforming av arbeidsplassene i Norge.

Nye medier gir selvsagt nye vaner og forventninger, men i arbeidslivet gjør man en selvstendig vurdering av nytteverdien – og det er en prosess som (surprise, surprise) tar tid. Jeg fikk en påminnelse om det forleden, da jeg overvar en uformell mentometeravstemning i en forsamling med ansatte fra et ganske representativt utvalg av bedrifter. På spørsmålet om folk i salen brukte sosiale medier som Facebook, Twitter eller blogg (LinkedIn var ekskludert, selvsagt) i forbindelse med jobb, svarte rundt 90% “sjelden” eller “aldri”, med det siste som den største kategorien.

Noen lar seg kanskje sjokkere av slike tall. Jeg konstaterer at dette er virkeligheten de fleste unge, SoMe-vante arbeidstakere jevn over må forholde seg til, og at årsaken til at det er slik har vel så mye å gjøre med de sosiale medienes intense fokus på privatsfæren som konservatisme i næringslivet. I likhet med smartfonen gjenstår det mye utvikling før Facebook med flere viser sitt fulle potensiale, ikke minst profesjonelt. Google Plus er det nærmeste vi er kommet et forsøk på å integrere SoMe og arbeidsprosesser (via Google Documents), og vi ser jo stort nedslagsfelt det konseptet har fått.

Bak debatten om epostens fremtid skjuler det seg en større og mer interessant debatt: hvilke drivkrefter former vår teknologiske fremtid? Teknologien som skapte dagens IT-samfunn –  PCer, internett og epost – ble opprinnelig utviklet av og for akademia og næringsliv. Men det siste tiåret har tyngdepunktet flyttet seg merkbart mot produkter og tjenester utviklet for massemarkedet – smartfoner, nettbrett, sosiale medier. Dette merkes godt på konferansene jeg deltar på for tiden, der det snakkes mye om hvordan forbruker-IT driver businessegmentet, og hvordan næringslivet kan lære av Facebook, Apple og Googles forhold til brukerne.

Jeg posisjonerer meg altså som en moderat skeptiker i dette landskapet. Jeg har ingen problemer med å akseptere at vårt forhold til IT i stor grad vil bli formet av forbrukertrender det neste tiåret. Men i motsetning til mange andre som snakker om IT-fremtiden er jeg usikker på hva slags endringer dette vil føre til, og hvor varige slike endringer vil være. Ta smarttelefoneksplosjonen, for eksempel. På den ene side går et flertall av nordmenn nå rundt med kraftige datamaskiner i lommen, med alle de muligheter det gir.

På den annen side har smartfonen langt fra realisert sitt potensiale. Idag fungerer den mest som en konvergent enhet for aktiviteter som tidligere var spredd på flere dingser, som musikk, spill, sosiale medier og nettaviser. Salgsstatistikkene for applikasjoner og av brukerundersøkelser viser at underholdning og adspredelse dominerer. Inget galt i det, men det vitner om et ganske umodent marked der det ennå skal skje en god del innovasjon. Det er på ingen måte gitt at dagens bruksmønstre vil danne mal for fremtiden (tenk på hvordan bruken av personlige datamaskiner har endret seg siden Commodore 64s dager).

Ditto for sosiale medier. Facebook er for alle praktiske formål sosiale medier for folk flest, så utviklingen på området avhenger i overveiende grad av hva dette ene selskapet gjør i tiden fremover. Det gjør det selvsagt ekstra vanskelig å forutsi hvordan sosiale medier vil utvikle seg. Den raske veksten i antall brukere og tiden som hver bruker tilbringer på Facebook er nødt til å flate ut, men kan den snu og gå all Compuserves og AOLs vei fordi brukerne går lei av produktet? Eller vil Facebook bli en “utility”, en uunnværlig tjeneste på linje med vann og strøm, slik Clay Shirky tror? Det vil i stor grad avhenge av om selskapet mestrer balansegangen mellom skreddersydd reklame og å frike ut brukerne, slik Wired så godt oppsummerte det i sin tid.

For meg blir alt dette en nyttig påminnelse om at fremtidstenkning ikke bare er å tegne bilder av hvordan fremtiden kan bli. Vel så ofte kan det bestå i å levere bilder av hvordan fremtiden ikke behøver å bli, begrunnede motperspektiver til begeistringen som har så lett for å gripe oss teknologientusiaster. Mitt hovedråd i dagens situasjon er derfor å skynde seg langsomt. Hold for all del et skarpt blikk på den teknologiske utviklingen, ta nye produkter og tjenester i bruk og vurdér om de leverer funksjonalitet det kan være verdt å satse på fremover.

Men ikke vær redd for å bli hengende etter med noe, all den tid vi knapt vet hva dette “noe” er i et femårsperspektiv. Vår korte IT-historie er proppfull av eksempler på folk som gamblet på at et firma eller en trend skulle forandre alt, og som så ble sittende igjen med svarteper da historien gikk firmaet eller trenden forbi. Som en ivrig talsmann for og utvikler av webportaler i sin tid vet jeg hva jeg snakker om. :)

Ansiktsbaserte tjenester: Når Facebook virkelig blir "fjesboka"

vg.no skriver om Sony-Ericssons nye mobilmodell Xperia X10, som er basert på Googles Android-system. Som alle smarttelefoner nå til dags har den innebygd støtte for sosiale nettsamfunn som Facebook og Twitter, og i tillegg har den som en av de første telefonene på markedet ansiktsgjenkjenning. Det vil si at man kan ta et bilde av en person, fortelle programvaren hvem dette er hvorpå mobilen vil merke fremtidige bilder av personen med vekommendes navn.

I og med at dette er funksjonalitet som Google lenge har tilbudt via Picasa, var det bare et spørsmål om tid før det ville dukke opp på en Android-mobil. Spørsmålet er hva dette kan få å si for nett- og mobilbruken framover. Et hint finner vi i pressemeldingen fra S-E, som sier dette om funksjonaliteten: “Intelligent face recognition features recognise up to five faces in any picture, automatically connecting them with your social phonebook and all other related communications with that person.


Xperias ansiktsgjenkjenning er en del av applikasjonen TimeScape

Ved å ta et bilde av en eller flere personer, er det mulig å knytte vedkommende til informasjon du har på telefonen. Men det er ingen grunn til at det skal stanse der. Innen 2015 vil ansiktsgjenkjenning på Android-telefoner og iPhone kunne kobles opp mot telefoneierens Facebook-konto, for eksempel. Dette nettstedet er allerede verdens største fotodatabase, med milliarder av bilde av mennesker som også har lagt inn informasjon om seg selv og sitt sosiale nettverk.

Det er ikke vanskelig å se for seg ansiktsapplets som lar FB-brukere dele gjenkjenningsdata med vennekretsen eller en hel verden. Hvilket vil si at det om noen år kan bli mulig å gå opp til en vilt fremmed person, rette mobilen mot vedkommende og etter noen sekunder se navnet (eller en gjetning på navnet, rettere sagt) på skjermen ved siden av bildet. På sett og vis handler dette om å ta begrepet utvidet virkelighet (Augmented reality) ti et helt nytt nivå.


Picasa fra Google er bare én av et økende antall programmer som gjenkjenner ansikter.

Ved å kombinere data fra mobilen og nettet legger man et “informasjonslag” oppå vår ytre virkelighet, slik at koblingen mellom det virtuelle og det virkelige blir enda sterkere. Om vi som voksne har problemer med å se for oss nytteverdien av det vi kan kalle ansiktsbaserte tjenester eller simpelthen ansiktstjenester (vi har både elektroniske og papirbaserte visittkort), er det lettere å se for seg attraksjonen i ungdomsmarkedet: rett mobiltelefonen mot en du snakker med på fest, få navnet opp på skjermen og legg vedkommende til som FB-venn.

Den åpenbare utfordringen i denne situasjonen er personvernet. Om ansiktstjenester blir utbredt øker mengden personsensitive data på nettet drastisk, på en måte som gir overvåkere av ymse slag store muligheter (husk at alle ansiktsdata kan kobles til tid og sted, via GPS-funksjonen i telefonen). Med tanke på hvor villige folk er til å dele personlig informasjon på dagens sosiale nettsteder, er det all grunn til å tro at mange vil gjøre det samme med ansiktsinformasjon i fremtiden, bare programvaren blir enkel og morsom nok.

Simu ya Solar – populær soltelefon i Kenya

Den kenyanske teleleverandøren Safaricom tilbyr nå en mobiltelefon som kan lades opp med et innebygd solcellepanel. Kenya ligger på ekvator, og dermed kan et ganske lite panel på baksiden av telefonen levere strøm nok til å gi en taletid på 5-10 minutter per ladetime. Prisen på telefonen er satt til 3000 kenyanske shilling, som er litt i overkant av 200 kroner i skrivende stund. Det innebærer at telefonen er godt innenfor rekkevidde for millioner av kenyanere, og Safaricom har allerede solgt ut 10 000 eksemplarer av soltelefonen.

simu-ya-solar-2_rqtnt_11446

At telefonene kan spare noen shilling på strømregningen er ikke hovedargumentet for slike telefoner. Som reportasjen under påpeker, løser Simu ya Solar-telefonene (navnet betyr “soltelefon” på swahili-slang) langt på vei problemet med ustabil strømforsyning i storbyslummen og på landsbygda. I Kenya, som produserer mye av sin elektrisitet med vannkraft og som nå gjennomgår en langvarig tørke, blir denne funksjonaliteten spesielt viktig.

Simu ya Solar-telefonen er også et interessant eksempel på kommersiell utnyttelse av mikroenergi. Konseptet bak mikroenergi, som de fleste av oss har sett i form av blinkende LED-lamper på joggesko eller dynamoer på sykkel, er at en lang rekke dagligdagse aktiviteter kan brukes til å produsere strøm nok til å drive vanlige bruksgjenstander. En viktig drivkraft bak denne utviklingen i Afrika er firmaet Freeplay, som blant annet produserer radioer og lommelykter som lades med en håndsveiv.

Mikroenergi kan ikke løse Afrikas grunnleggende problem med dårlig energitilførsel (jamfør denne listen over energikonsum per innbygger), men det kan sørge for at folk flest får tilgang til leselys om kvelden, radio og telefoni. Det er ingen liten ting på verdens fattigste kontinent.

AR – utvidet virkelighet – kommer til Norge

VG Nett melder at den første mobilapplikasjonen som tilbyr Augmented Reality (AR) eller “utvidet virkelighet” snart skal lanseres for iPhone-brukere i Norge. Applikasjonen er et samarbeid mellom gulesider.no og firmaet Agens, og vil gjøre det mulig for brukere i Oslo å stille seg opp på et gitt sted, holde sin iPhone opp, og bruke skjermbildet til å navigere seg fram til en gitt adresse i byen. YouTube-videoen nedenfor, som viser bruk av AR på Youngstorget, oppsummerer prinsippet godt.

Det er ikke første gang mobilleverandørene forsøker å tilby posisjonsbasert informasjon og reklame, men til forskjell fra f.eks. Telenors forskning på 1990-tallet finnes det nå en solid teknologisk infrastruktur for slike forretningsmodeller. Dagens smarttelefoner har GPS, aksellerometre som gjør at telefonen “vet” hvilken vinkel den holdes i, høyoppløselige kameraer og – viktigst – mulighet til å være på nettet kontinuerlig.

Samtidig har norske aktører begynt å kartlegge byene våre fra gateplan, etter modell fra Google Street View. Allerede nå kan du på Finns karttjeneste se Oslo og Trondheim fra gateplan, og navigere deg rundt i bybildet på tilnærmet AR-vis. Det kommende tiåret er vil gatekartleggingen sannsynligvis omfatte de fleste store byer og tettsteder i Norge, og AR-funksjonalitet som vil bli standard i de fleste mobiltelefoner. Det kan skape grunnlag for en lang rekke forretningsmodeller.

200909241058
Skjermdump av en AR-applikasjon som viser avstanden til kjederestauranter

Skjermbildet over viser en av de mest åpenbare modellene. AR kan brukes til å hjelpe folk å finne fram til populære spisesteder, butikker og underholdningstilbud så enkelt som mulig. Man kan se for seg at f.eks. Starbucks og Burger King betaler for driften, fordi det er i deres interesse å gjøre det lettere for kunder å finne fram. Gulesider.no har åpenbart et svært godt utgangspunkt for å hanke inn potensielle sponsorer til sin AR-tjeneste.

Reklame er en annen mulighet. Dagens smarttelefoner har såpass store skjermer at det lar seg gjøre å legge reklamebilder og videoer ved siden av informasjonen som vises i AR-applikasjonen. Hvis reklamen som vises tar utgangspunkt i posisjon, tidspunkt og personlige preferanser, kan den bli langt mer treffsikker enn dagens bannerannonser på nettet. Annonsene som vises for en 20-åring på byen en fredag kveld vil være ganske annerledes enn de som vises til en forretningsreisende på Gardermoen, for å si det slik.

Brukerbetaling kan også bli viktig. For å slippe reklame og få full tilgang til all slags informasjon – fra museers åpningstider til bussavganger – rett på skjermen, kan mange være villige til å betale en fast månedsavgift til en aggregatortjeneste (et firma som samler all informasjonen). Og sist, men ikke minst i Norge, skal vi ikke se bort fra at det offentlige vil spille en rolle. Her er selvsagt det viktigste enkeltbidraget det offentlige kan gi, å slippe offentlige kartdata fri.

Kan høyhastighetstog bli ryggraden i vår megaregion?

Idag legger Norsk Bane fram en fersk utredning utført av Deutsche Bahn som skal vise at det både er laseggjørbart og lønnsomt på sikt å bygge ut et nettverk av høyhastighetstog i Sør-Norge før 2020. Tidligere har det vært vanlig å hevde at vårt fjellrike land gjør kostnadene uoverkommelige, men den nye studien trekker motsatt konklusjon:

«De utførte undersøkelsene viser at det omtrent ikke finnes noen steder der det er mulig eller fornuftig å bygge ut de eksisterende, for det meste enkeltsporede, banene til konkurranse­dyktige hastigheter.»

Med konkurransedyktige hastigheter menes fart på opptil 300 km/t, altså på linje med lyntogtilbudet som er vanlig på kontinentet. Det i sin tur betyr at reisetiden mellom Oslo og Bergen, Trondheim, Kristiansand og Stavanger blir henholdsvis 2:25, 2:30, 2:25 og 1:55. Reisetiden fra Oslo til Göteborg blir med samme opplegg godt under to timer.

2705306293_fe5f33a35c

Fransk TGV-lyntog. Kilde: Flickr (cc)

Om regnestykkene viser seg å holde er det en rekke gode argumenter for å satse på lyntog. Selv en delvis utbygging vil kutte våre CO-utslipp med 1,4 millioner tonn i året (2,6 % av Norges 53,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2008), belastningen fra tungtrafikk på veinettet blir redusert og vår økonomiske infrastruktur blir mindre avhengig av flyindustriens ve og vel. I et langsiktig perspektiv er det siste viktig: i motsetning til situasjonen på bilmarkedet, er det ennå svært langt igjen før det finnes realistiske alternativer til dagens petroleumsbaserte systemer.

Ses denne utbyggingen i lys av forrige posting i denne bloggen, om betydningen av “megaregioner” for innovasjon og vekst, blir høyhastighetsplanene ekstra interessante. For med reisetider på 50 minutter fra Lillehammer til Oslo, 45 minutter fra Halden og 1:30 fra Arendal, er det mulig å se for seg en kraftig utvidelse av pendleravstandene og dermed begrepet “Oslo med omland”. Ingen veibasert løsning vil være istand til å levere tilnærmelsesvis samme tider, enn si kontorplass med trådløsnett underveis.

Et nettverk som dette kan med andre ord skape økt mobilitet for hundretusener av nye arbeidstakere, og med lette og raske forbindelser over svenskegrensen kan det være nettopp tiltaket som trengs for skyve Oslo og omliggende fylker med 2,5 millioner innbyggere i retning av en genuin megaregion. Men når vi samtidig vet at hurtigtogsplanene ikke inkluderer flertallet av fylkene i vest og nord, er det også lett å se hva det største politiske hinderet vil bli.

Tavlebloggeren i Monrovia

blackboard-blogger

Klikk på bilde for å se video med intervju.

AfriGadget skriver om Alfred Sirleaf (videointervju her), som driver en oppslagstavle med nyheter ved en viktig gate i Monrovia, hovedstaden i Liberia. Sirleaf har drevet tjenesten sin i flere år, og finansierer oppdateringene med reklame. Han mener selv han har minst 10 000 lesere daglig (med andre ord langt mer enn en typisk vestlig blogg), og har rekruttert et nettverk av liberianere som sender ham nyheter via mobil. Planen er etterhvert å utvide tilbudet til flere steder i Monrovia.

Dette er et interessant eksempel på synergieffekt mellom høy- og lavteknologi i utviklingsland, ikke ulikt Safaricoms betalingssystem i Kenya og fildelingstjenesten til bokhandleren i Bamako i Mali. Det kreves ikke en komplett teknologisk infrastruktur av det slaget vi er vant til i Norge for at teknologi skal gi verdi i hverdagen – av og til er det nok at teknologien effektiviserer et av elementene i en ellers ganske enkel og ineffektiv produksjonskjede.