Arkiv for Kommunikasjon

Eposten og det forbrukerdrevne IT-markedet

For en tid tilbake ble jeg intervjuet av VG om epostens muligheter til å overleve i fremtiden, og forleden dag ble saken publisert. VG har spurt fire såkalte eksperter, og Gisle Hannemyr er alene om å mene at epost kommer til å være en tjeneste for spesielt interesserte innen dette tiårets utgang. Jeg skal ikke si at han umulig kan få rett, da ting endrer seg fort i IT-bransjen. Men jeg tror et mer plausibelt bilde er at epost vil være viktig for mange i overskuelig fremtid, selv om den generelle bruken kan falle kraftig.

Så hva er min begrunnelse som fremtidstenker for dette standpunktet? I stor grad er det sosial treghet, som jeg er inne på i artikkelen. Epost har en ekstremt høy utbredelsesgrad (de fleste som har nett, har det fremdeles), noe vil som bremse av-epostifiseringen av Norge. Mennesker og institusjoner er konservative av natur, og trenger tid på å bytte helt og holdent til noe annet. Ikke minst når alternativet er et spekter av meldingstjenester fra ulike leverandører, snarere enn én enkelt konkurrent (derfor er sammenligninger med fasttelefon versus mobil i dette tilfellet lite hjelpsomme).

Første gang jeg brukte epost var i forbindelse med studioene på UiO i 1984.
Privat epost fikk jeg først via CompuServe (her med klienten WinCIM) i 1990.

Det nærmeste vi kommer et klart epost-alternativ idag er Facebooks meldingstjenester. Og mens det er sannsynlig at Facebook blir den viktigste meldings-infrastrukturen for sine brukere, vil det fremdeles finnes mange som har interesse av å rute kommunikasjon utenom det lukkede systemet. Det gjelder blant annet private og offentlige virksomheter som håndterer konfidensiell informasjon, og som har et praktisk og juridisk behov for et frittstående meldingsarkiv. Og privatpersoner som av ulike årsaker ikke er på Facebook, for eksempel fordi de ikke føler seg komfortabel med massiv overvåkning av privat kommunikasjon. Joda, vi vil fremdeles finnes i fremtiden også…

Det blir med andre ord for enkelt å si at fordi brukerne er i ferd med å venne seg til Facebook-kommunikasjon, er samfunnet dømt til å bytte til dette i løpet av noen år. For en tid tilbake ble jeg konfrontert med en påstand av dette slaget av en journalist. Problemstillingen var omtrent som følger: siden 15-åringene knapt vet hva epost er, må arbeidsgivere bare belage seg på å oppgi epost til fordel for det 15-åringene er vant til. Jeg var uenig i påstanden, og begrunnet det blant annet med at ikke det var slik  – og heller ikke ville være slik i fremtiden – at tenåringers ønsker er hoveddeterminanten for utforming av arbeidsplassene i Norge.

Nye medier gir selvsagt nye vaner og forventninger, men i arbeidslivet gjør man en selvstendig vurdering av nytteverdien – og det er en prosess som (surprise, surprise) tar tid. Jeg fikk en påminnelse om det forleden, da jeg overvar en uformell mentometeravstemning i en forsamling med ansatte fra et ganske representativt utvalg av bedrifter. På spørsmålet om folk i salen brukte sosiale medier som Facebook, Twitter eller blogg (LinkedIn var ekskludert, selvsagt) i forbindelse med jobb, svarte rundt 90% “sjelden” eller “aldri”, med det siste som den største kategorien.

Noen lar seg kanskje sjokkere av slike tall. Jeg konstaterer at dette er virkeligheten de fleste unge, SoMe-vante arbeidstakere jevn over må forholde seg til, og at årsaken til at det er slik har vel så mye å gjøre med de sosiale medienes intense fokus på privatsfæren som konservatisme i næringslivet. I likhet med smartfonen gjenstår det mye utvikling før Facebook med flere viser sitt fulle potensiale, ikke minst profesjonelt. Google Plus er det nærmeste vi er kommet et forsøk på å integrere SoMe og arbeidsprosesser (via Google Documents), og vi ser jo stort nedslagsfelt det konseptet har fått.

Bak debatten om epostens fremtid skjuler det seg en større og mer interessant debatt: hvilke drivkrefter former vår teknologiske fremtid? Teknologien som skapte dagens IT-samfunn –  PCer, internett og epost – ble opprinnelig utviklet av og for akademia og næringsliv. Men det siste tiåret har tyngdepunktet flyttet seg merkbart mot produkter og tjenester utviklet for massemarkedet – smartfoner, nettbrett, sosiale medier. Dette merkes godt på konferansene jeg deltar på for tiden, der det snakkes mye om hvordan forbruker-IT driver businessegmentet, og hvordan næringslivet kan lære av Facebook, Apple og Googles forhold til brukerne.

Jeg posisjonerer meg altså som en moderat skeptiker i dette landskapet. Jeg har ingen problemer med å akseptere at vårt forhold til IT i stor grad vil bli formet av forbrukertrender det neste tiåret. Men i motsetning til mange andre som snakker om IT-fremtiden er jeg usikker på hva slags endringer dette vil føre til, og hvor varige slike endringer vil være. Ta smarttelefoneksplosjonen, for eksempel. På den ene side går et flertall av nordmenn nå rundt med kraftige datamaskiner i lommen, med alle de muligheter det gir.

På den annen side har smartfonen langt fra realisert sitt potensiale. Idag fungerer den mest som en konvergent enhet for aktiviteter som tidligere var spredd på flere dingser, som musikk, spill, sosiale medier og nettaviser. Salgsstatistikkene for applikasjoner og av brukerundersøkelser viser at underholdning og adspredelse dominerer. Inget galt i det, men det vitner om et ganske umodent marked der det ennå skal skje en god del innovasjon. Det er på ingen måte gitt at dagens bruksmønstre vil danne mal for fremtiden (tenk på hvordan bruken av personlige datamaskiner har endret seg siden Commodore 64s dager).

Ditto for sosiale medier. Facebook er for alle praktiske formål sosiale medier for folk flest, så utviklingen på området avhenger i overveiende grad av hva dette ene selskapet gjør i tiden fremover. Det gjør det selvsagt ekstra vanskelig å forutsi hvordan sosiale medier vil utvikle seg. Den raske veksten i antall brukere og tiden som hver bruker tilbringer på Facebook er nødt til å flate ut, men kan den snu og gå all Compuserves og AOLs vei fordi brukerne går lei av produktet? Eller vil Facebook bli en “utility”, en uunnværlig tjeneste på linje med vann og strøm, slik Clay Shirky tror? Det vil i stor grad avhenge av om selskapet mestrer balansegangen mellom skreddersydd reklame og å frike ut brukerne, slik Wired så godt oppsummerte det i sin tid.

For meg blir alt dette en nyttig påminnelse om at fremtidstenkning ikke bare er å tegne bilder av hvordan fremtiden kan bli. Vel så ofte kan det bestå i å levere bilder av hvordan fremtiden ikke behøver å bli, begrunnede motperspektiver til begeistringen som har så lett for å gripe oss teknologientusiaster. Mitt hovedråd i dagens situasjon er derfor å skynde seg langsomt. Hold for all del et skarpt blikk på den teknologiske utviklingen, ta nye produkter og tjenester i bruk og vurdér om de leverer funksjonalitet det kan være verdt å satse på fremover.

Men ikke vær redd for å bli hengende etter med noe, all den tid vi knapt vet hva dette “noe” er i et femårsperspektiv. Vår korte IT-historie er proppfull av eksempler på folk som gamblet på at et firma eller en trend skulle forandre alt, og som så ble sittende igjen med svarteper da historien gikk firmaet eller trenden forbi. Som en ivrig talsmann for og utvikler av webportaler i sin tid vet jeg hva jeg snakker om. :)

Share/Bookmark

Ansiktsbaserte tjenester: Når Facebook virkelig blir "fjesboka"

vg.no skriver om Sony-Ericssons nye mobilmodell Xperia X10, som er basert på Googles Android-system. Som alle smarttelefoner nå til dags har den innebygd støtte for sosiale nettsamfunn som Facebook og Twitter, og i tillegg har den som en av de første telefonene på markedet ansiktsgjenkjenning. Det vil si at man kan ta et bilde av en person, fortelle programvaren hvem dette er hvorpå mobilen vil merke fremtidige bilder av personen med vekommendes navn.

I og med at dette er funksjonalitet som Google lenge har tilbudt via Picasa, var det bare et spørsmål om tid før det ville dukke opp på en Android-mobil. Spørsmålet er hva dette kan få å si for nett- og mobilbruken framover. Et hint finner vi i pressemeldingen fra S-E, som sier dette om funksjonaliteten: “Intelligent face recognition features recognise up to five faces in any picture, automatically connecting them with your social phonebook and all other related communications with that person.


Xperias ansiktsgjenkjenning er en del av applikasjonen TimeScape

Ved å ta et bilde av en eller flere personer, er det mulig å knytte vedkommende til informasjon du har på telefonen. Men det er ingen grunn til at det skal stanse der. Innen 2015 vil ansiktsgjenkjenning på Android-telefoner og iPhone kunne kobles opp mot telefoneierens Facebook-konto, for eksempel. Dette nettstedet er allerede verdens største fotodatabase, med milliarder av bilde av mennesker som også har lagt inn informasjon om seg selv og sitt sosiale nettverk.

Det er ikke vanskelig å se for seg ansiktsapplets som lar FB-brukere dele gjenkjenningsdata med vennekretsen eller en hel verden. Hvilket vil si at det om noen år kan bli mulig å gå opp til en vilt fremmed person, rette mobilen mot vedkommende og etter noen sekunder se navnet (eller en gjetning på navnet, rettere sagt) på skjermen ved siden av bildet. På sett og vis handler dette om å ta begrepet utvidet virkelighet (Augmented reality) ti et helt nytt nivå.


Picasa fra Google er bare én av et økende antall programmer som gjenkjenner ansikter.

Ved å kombinere data fra mobilen og nettet legger man et “informasjonslag” oppå vår ytre virkelighet, slik at koblingen mellom det virtuelle og det virkelige blir enda sterkere. Om vi som voksne har problemer med å se for oss nytteverdien av det vi kan kalle ansiktsbaserte tjenester eller simpelthen ansiktstjenester (vi har både elektroniske og papirbaserte visittkort), er det lettere å se for seg attraksjonen i ungdomsmarkedet: rett mobiltelefonen mot en du snakker med på fest, få navnet opp på skjermen og legg vedkommende til som FB-venn.

Den åpenbare utfordringen i denne situasjonen er personvernet. Om ansiktstjenester blir utbredt øker mengden personsensitive data på nettet drastisk, på en måte som gir overvåkere av ymse slag store muligheter (husk at alle ansiktsdata kan kobles til tid og sted, via GPS-funksjonen i telefonen). Med tanke på hvor villige folk er til å dele personlig informasjon på dagens sosiale nettsteder, er det all grunn til å tro at mange vil gjøre det samme med ansiktsinformasjon i fremtiden, bare programvaren blir enkel og morsom nok.

Simu ya Solar – populær soltelefon i Kenya

Den kenyanske teleleverandøren Safaricom tilbyr nå en mobiltelefon som kan lades opp med et innebygd solcellepanel. Kenya ligger på ekvator, og dermed kan et ganske lite panel på baksiden av telefonen levere strøm nok til å gi en taletid på 5-10 minutter per ladetime. Prisen på telefonen er satt til 3000 kenyanske shilling, som er litt i overkant av 200 kroner i skrivende stund. Det innebærer at telefonen er godt innenfor rekkevidde for millioner av kenyanere, og Safaricom har allerede solgt ut 10 000 eksemplarer av soltelefonen.

simu-ya-solar-2_rqtnt_11446

At telefonene kan spare noen shilling på strømregningen er ikke hovedargumentet for slike telefoner. Som reportasjen under påpeker, løser Simu ya Solar-telefonene (navnet betyr “soltelefon” på swahili-slang) langt på vei problemet med ustabil strømforsyning i storbyslummen og på landsbygda. I Kenya, som produserer mye av sin elektrisitet med vannkraft og som nå gjennomgår en langvarig tørke, blir denne funksjonaliteten spesielt viktig.

Simu ya Solar-telefonen er også et interessant eksempel på kommersiell utnyttelse av mikroenergi. Konseptet bak mikroenergi, som de fleste av oss har sett i form av blinkende LED-lamper på joggesko eller dynamoer på sykkel, er at en lang rekke dagligdagse aktiviteter kan brukes til å produsere strøm nok til å drive vanlige bruksgjenstander. En viktig drivkraft bak denne utviklingen i Afrika er firmaet Freeplay, som blant annet produserer radioer og lommelykter som lades med en håndsveiv.

Mikroenergi kan ikke løse Afrikas grunnleggende problem med dårlig energitilførsel (jamfør denne listen over energikonsum per innbygger), men det kan sørge for at folk flest får tilgang til leselys om kvelden, radio og telefoni. Det er ingen liten ting på verdens fattigste kontinent.

AR – utvidet virkelighet – kommer til Norge

VG Nett melder at den første mobilapplikasjonen som tilbyr Augmented Reality (AR) eller “utvidet virkelighet” snart skal lanseres for iPhone-brukere i Norge. Applikasjonen er et samarbeid mellom gulesider.no og firmaet Agens, og vil gjøre det mulig for brukere i Oslo å stille seg opp på et gitt sted, holde sin iPhone opp, og bruke skjermbildet til å navigere seg fram til en gitt adresse i byen. YouTube-videoen nedenfor, som viser bruk av AR på Youngstorget, oppsummerer prinsippet godt.

Det er ikke første gang mobilleverandørene forsøker å tilby posisjonsbasert informasjon og reklame, men til forskjell fra f.eks. Telenors forskning på 1990-tallet finnes det nå en solid teknologisk infrastruktur for slike forretningsmodeller. Dagens smarttelefoner har GPS, aksellerometre som gjør at telefonen “vet” hvilken vinkel den holdes i, høyoppløselige kameraer og – viktigst – mulighet til å være på nettet kontinuerlig.

Samtidig har norske aktører begynt å kartlegge byene våre fra gateplan, etter modell fra Google Street View. Allerede nå kan du på Finns karttjeneste se Oslo og Trondheim fra gateplan, og navigere deg rundt i bybildet på tilnærmet AR-vis. Det kommende tiåret er vil gatekartleggingen sannsynligvis omfatte de fleste store byer og tettsteder i Norge, og AR-funksjonalitet som vil bli standard i de fleste mobiltelefoner. Det kan skape grunnlag for en lang rekke forretningsmodeller.

200909241058
Skjermdump av en AR-applikasjon som viser avstanden til kjederestauranter

Skjermbildet over viser en av de mest åpenbare modellene. AR kan brukes til å hjelpe folk å finne fram til populære spisesteder, butikker og underholdningstilbud så enkelt som mulig. Man kan se for seg at f.eks. Starbucks og Burger King betaler for driften, fordi det er i deres interesse å gjøre det lettere for kunder å finne fram. Gulesider.no har åpenbart et svært godt utgangspunkt for å hanke inn potensielle sponsorer til sin AR-tjeneste.

Reklame er en annen mulighet. Dagens smarttelefoner har såpass store skjermer at det lar seg gjøre å legge reklamebilder og videoer ved siden av informasjonen som vises i AR-applikasjonen. Hvis reklamen som vises tar utgangspunkt i posisjon, tidspunkt og personlige preferanser, kan den bli langt mer treffsikker enn dagens bannerannonser på nettet. Annonsene som vises for en 20-åring på byen en fredag kveld vil være ganske annerledes enn de som vises til en forretningsreisende på Gardermoen, for å si det slik.

Brukerbetaling kan også bli viktig. For å slippe reklame og få full tilgang til all slags informasjon – fra museers åpningstider til bussavganger – rett på skjermen, kan mange være villige til å betale en fast månedsavgift til en aggregatortjeneste (et firma som samler all informasjonen). Og sist, men ikke minst i Norge, skal vi ikke se bort fra at det offentlige vil spille en rolle. Her er selvsagt det viktigste enkeltbidraget det offentlige kan gi, å slippe offentlige kartdata fri.

Kan høyhastighetstog bli ryggraden i vår megaregion?

Idag legger Norsk Bane fram en fersk utredning utført av Deutsche Bahn som skal vise at det både er laseggjørbart og lønnsomt på sikt å bygge ut et nettverk av høyhastighetstog i Sør-Norge før 2020. Tidligere har det vært vanlig å hevde at vårt fjellrike land gjør kostnadene uoverkommelige, men den nye studien trekker motsatt konklusjon:

«De utførte undersøkelsene viser at det omtrent ikke finnes noen steder der det er mulig eller fornuftig å bygge ut de eksisterende, for det meste enkeltsporede, banene til konkurranse­dyktige hastigheter.»

Med konkurransedyktige hastigheter menes fart på opptil 300 km/t, altså på linje med lyntogtilbudet som er vanlig på kontinentet. Det i sin tur betyr at reisetiden mellom Oslo og Bergen, Trondheim, Kristiansand og Stavanger blir henholdsvis 2:25, 2:30, 2:25 og 1:55. Reisetiden fra Oslo til Göteborg blir med samme opplegg godt under to timer.

2705306293_fe5f33a35c

Fransk TGV-lyntog. Kilde: Flickr (cc)

Om regnestykkene viser seg å holde er det en rekke gode argumenter for å satse på lyntog. Selv en delvis utbygging vil kutte våre CO-utslipp med 1,4 millioner tonn i året (2,6 % av Norges 53,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2008), belastningen fra tungtrafikk på veinettet blir redusert og vår økonomiske infrastruktur blir mindre avhengig av flyindustriens ve og vel. I et langsiktig perspektiv er det siste viktig: i motsetning til situasjonen på bilmarkedet, er det ennå svært langt igjen før det finnes realistiske alternativer til dagens petroleumsbaserte systemer.

Ses denne utbyggingen i lys av forrige posting i denne bloggen, om betydningen av “megaregioner” for innovasjon og vekst, blir høyhastighetsplanene ekstra interessante. For med reisetider på 50 minutter fra Lillehammer til Oslo, 45 minutter fra Halden og 1:30 fra Arendal, er det mulig å se for seg en kraftig utvidelse av pendleravstandene og dermed begrepet “Oslo med omland”. Ingen veibasert løsning vil være istand til å levere tilnærmelsesvis samme tider, enn si kontorplass med trådløsnett underveis.

Et nettverk som dette kan med andre ord skape økt mobilitet for hundretusener av nye arbeidstakere, og med lette og raske forbindelser over svenskegrensen kan det være nettopp tiltaket som trengs for skyve Oslo og omliggende fylker med 2,5 millioner innbyggere i retning av en genuin megaregion. Men når vi samtidig vet at hurtigtogsplanene ikke inkluderer flertallet av fylkene i vest og nord, er det også lett å se hva det største politiske hinderet vil bli.

Tavlebloggeren i Monrovia

blackboard-blogger

Klikk på bilde for å se video med intervju.

AfriGadget skriver om Alfred Sirleaf (videointervju her), som driver en oppslagstavle med nyheter ved en viktig gate i Monrovia, hovedstaden i Liberia. Sirleaf har drevet tjenesten sin i flere år, og finansierer oppdateringene med reklame. Han mener selv han har minst 10 000 lesere daglig (med andre ord langt mer enn en typisk vestlig blogg), og har rekruttert et nettverk av liberianere som sender ham nyheter via mobil. Planen er etterhvert å utvide tilbudet til flere steder i Monrovia.

Dette er et interessant eksempel på synergieffekt mellom høy- og lavteknologi i utviklingsland, ikke ulikt Safaricoms betalingssystem i Kenya og fildelingstjenesten til bokhandleren i Bamako i Mali. Det kreves ikke en komplett teknologisk infrastruktur av det slaget vi er vant til i Norge for at teknologi skal gi verdi i hverdagen – av og til er det nok at teknologien effektiviserer et av elementene i en ellers ganske enkel og ineffektiv produksjonskjede.

"Åla, vil du sjøre en tripp?" – norsk i 2050

Scenarietenkning kan brukes til så mangt i skolesammenheng, og kan også tas med i norskfaget. Ja, for det er altså mulig å tenke konstruktivt rundt språkets framtid. 22. september i år hadde NRKs “Språkteigen” en sending tilknyttet Ekstremværuka med tema “Været i språket”. Der spekulerte en over de mulige endringene vi ville få se i norsk språk i tiåra framover, dersom klimaet blir betydelig varmere.

For eksempel er det tenkelig at ord som “sprengkulde” og “neglesprett” går ut av bruk, fordi et flertall av nordmenn ikke vil ha erfaring med fenomenene. Det er heller ikke vanskelig å se for seg at referanser til vintersport og -friluftsliv gradvis fases ut. Uttrykket “å hoppe etter Wirkola” er vanskelig nok å forholde seg til for alle dem som ikke opplevde legenden i hans glansdager, men det er også tenkelig at ungdom en dag får problemer med det første leddet i setningen.

Norske forskere er spesielt opptatt av påvirkningen fra engelsk, fordi dette er blitt et lingua franca for vår globaliserte verden. Så ja, det er rimelig å anta at vi vil få flere engelske låneord i tiårene framover, særlig innen områder som populærkultur, arbeidsliv og teknologi. Et globalisert, engelskpråklig verdenssamfunn er en viktig driver for språkutviklingen, om man vil.

Men det er ikke gitt at engelsk på sikt blir den viktigste innflytelsen på norsk dagligtale. Vi lever i folkevandringenes århundre, og fenomener som minner om “kebabnorsk” kan fort komme til å innta hovedrollen. Her er et mulig scenario: etter 2040 blir klimaet så varmt og tørt ved Middelhavet at millioner av mennesker må flykte nordover.

Fire hundre tusen spanjoler følger etter de norske pensjonistene som vender hjem fra Solkysten, og vi får raskt en stor, spanskspråklig enklave i Sør-Norge. Kulturbarrierene er mye lavere enn de er mellom dagens innvandrerungdom og det norske storsamfunnet, og følgelig vinner spanske talemåter fort innpass i mange nordmenns dagligtale.

Med litt fantasi er det fullt mulig å bygge setninger med utgangspunkt i en tenkt virkelighet. Jamfør tittelen over, der “hei” er erstattet med en norsk variant av det spanske “hola”, “kj” er fortrengt av “sj” og det engelske “trip” brukes istedenfor “tur”. Muligheten er endeløse, og prosessen kan være  morsom og lærerik selv om man holder seg innenfor realistiske rammer for samfunnsutviklingen de kommende tiårene.

Se også:
– Fra 2050-bloggen: Engelsk i år 3000
– Kronikk i Aftenposten: Vil det norske språket overleve?
– Wikipedia: Kebabnorsk
– Typisk norsk: Ta vare på Kjell!

Engelsk i år 3000

Futurese er artig og spekulativ gjennomgang av endringene som det engelske språket kan komme til å gjennomgå de nest tusen årene. I Norge har diskusjonen om språkutviklingen i framtiden vært dominert av den ytre trusselen – representert ved engelsk, stor sett. Perspektivet er annerledes for den engelsktalende verden, hvor det mest handler om hvordan det opprinnelige engelske språket påvirkes av de mange regionale variantene.

Den overlegent mest synlige formen for engelsk i våre dager er amerikansk engelsk. Ser vi langt forbi vårt eget århundre, er det ikke vanskelig å forestille seg en tid da den engelsktalende supermakten USA ikke lenger har stor militær eller økonomisk betydning. Men artikkelens spådom om at amerikansk-engelsk likevel vil være utbredt og utvikle seg i århundrer framover, virker ikke urimelig.

Nedenfor sees samme setning, skrevet på det som må kunne regnes som engelsk, ved tre forskjellige tidspunkter. Den første er fra et klassisk skrift fra 1000-tallet, den andre er en moderne oversettelse av samme tekst, og det tredje er teksten slik den vil se ut i følge artikkelen:

1000 AD: Wé cildra biddaþ þé, éalá láréow, þæt þú taéce ús sprecan rihte, forþám ungelaérede wé sindon, and gewæmmodlíce we sprecaþ…

2000 AD: We children beg you, teacher, that you should teach us to speak correctly, because we are ignorant and we speak corruptly…

3000 AD: *ZA kiad w’-exùn ya tijuh, da ya-gAr’-eduketan zA da wa-tAgan lidla, kaz ‘ban iagnaran an wa-tAg kurrap…

Det kunne kanskje være en lærik øvelse å spekulere i hvordan norsk språk vil se ut om hundre og tusen år? Det er liten grunn til å tro at norsk er utrydningstruet, men det vil definitivt endre karakter i årene som kommer. Hva blir viktigst: påvirkningen fra teknologiske hjelpemidler, fra innvandring eller fra engelskspråklig kultur?

Kilder:
Futurese (JBR Precoglang)
– National Review: The Future of English: A mighty language and its prospects
– Morgenbladet: Språket er ikke utrydningstruet
-Wikipedia: English language

10 fremtidige webtrender

Richard MacManus skriver interessant om ti kommende trender på verdensveven:

  1. Den semantiske veven: Hvordan skape metadata som lar datamaskiner forstå og bruke data på en helt ny måte
  2. Kunstig intelligens: Amazons Mechanical Turk er et eksempel på menneskelig innsats som kombineres med avansert programvare
  3. Virtuelle verdener: Second Life er et av eksemplene, hvilket kan få noen hver til å tvile
  4. Mobile nettjenester – iPhone er ikke til å unngå, selvsagt
  5. Oppmerksomhetsøkonomi: ideen om at kunder får tjenester i bytte mot sin oppmerksomhet – vi har bare såvidt sett starten på nettannonseeventyret
  6. Nettsteder som nettjenester: Istedenfor kun å tilby informasjon i form av tekst og bilder, har delicious også programsnutter (APIer) som lar deg remikse – er det dette som blir web 3.0?
  7. Video og TV på nettet: YouTube er bare begynnelsen
  8. Rike internettapplikasjoner: Adobe AIR Air viser hvor mye man kan få til uten å måtte installere programvare på egen maskin
  9. Internasjonalisering av veven: Kina og India vil uunngåelig gjøre nettet mindre engelsk
  10. Personlig tilpassede nettjenester: Last.fm kombinerer din musikksmak med valgene til alle sine andre kunder, og resultatet er personlig på en helt ny måte

MacManus har også skrevet om ytterligere 10 webtrender, forøvrig.

Forsterket virkelighet

Forsterket eller utvidet virkelighet (Augmented Reality, eller AR) handler om å kombinere inntrykk fra den ytre virkeligheten med ulike former for data. Forskning på AR har i stor grad vært konsentrert om militære bruksområder, der piloter kan få projisert kartdata på en skjerm foran vinduet de ser gjennom, på en slik måte at det datagenererte kartet legger seg oppå det virkelige landskapet.

Medisin og arkitektur er også områder som kan få nytte av AR, og nå vokser interessen for å utvikle slike tjenester for vanlige forbrukere. Under ledelse av framtidsforsker Jamais Cascio har designgruppen Adaptive Path laget scenarier for framtidens nettjenester for Mozilla Foundation, som bl.a. utvikler nettleseren Firefox). Prosjektet kalles Aurora, og ideen er at nettet integreres med alle fysiske gjenstander, mens nettleseren blir utgangspunktet for å legge informasjon oppå virkeligheten vår.

Bildet nedenfor viser hvordan en AR-tjeneste kan se ut på en framtidig mobiltelefon. Når en plate holdes opp, vil den overlagre nyttige tjenester på et bilde av det telefonen peker mot. Retter du telefonen din mot en bussholdeplass, vil du se rutetider for bussene som ankommer holdeplassen. Peker telefonen mot en butikk, vil den vise deg åpningstider og tilbud på produkter du er interessert i. I skjermbildet kan du også få retningsvisere til andre steder av interesse og dagens værvarsel, for eksempel.

De mest avanserte telefonene på markedet har allerede det som trengs for å levere AR-tjenester – et akselerometer som gjør at telefonen “vet” hvilken vinkel den holdes i, GPS, mobilkamera og tilgang til nettet via bredbånd. Videoen nedenfor viser en applikasjon for iPhone, som lar deg vekselvirke med objekter telefonen “ser” ved å trykke på skjermen.

Førstegenerasjons AR-tjenester vil fokusere på steder, bygninger og andre døde gjenstander. Men det er lett å tenke seg AR i kombinasjon med ansiktsgjenkjenning. Rett kameraet mot en person, og du får vite hva vedkommende heter. Trykk på telefonen, og du har lagt til personen i din kontaktliste, eller koblet deg til vedkommendes nettsted, Facebook-profil eller lignende. Folk av min generasjon vil kvie seg for å bli gjenkjent på denne måten, men i ungdomsgruppa kan dette bli en vinner.

Kilder
– Wikipedia: Augmented reality
– Jamais Cascio: Mozilla Scenarios- Adaptive path – Aurora concept video
– Institutt for Energiteknikk: Prosjekt innen utvidet virkelighet
Augmented reality app running on iPhone

Bokhandleren i Bamako – en digital pioner

AfriGadget forteller om en innovativ løsning på et vanlig problem i Afrika: selv om nettilgang finnes i prinsippet, er det i praksis ofte dyrt og vanskelig å laste ned. Selv ganske små filer blir dermed utilgjengelige for folk flest. Bokhandleren Mamadou Coulibaly i Bamako i det vestafrikanske landet Mali har laget sitt eget system, en hjemmesnekret boks kalt “La Source”, der kundene kan overføre musikk, wikipedia-artikler, tekster, programvare og spill til USB-minnepinner via tre enkle knapper.

Som skjermdumpen nedenfor viser, baserer systemet seg på Ubuntu Linux, et operativsystem som støttes og ledes av den sørafrikanske entreprenøren Mark Shuttleworth. Selv om “La Source” ser primitiv ut, er den et slående eksempel på at gratis og åpent innhold kan senke barrieren for nyskapning. Linux er ikke bare gratis men åpent, hvilket vil si at hvem som helst kan tilpasse det et hvilket som helst behov uten å bryte noen lover.

Ubuntu Mali

Om du skulle befinne deg i Bamako, finner du The Source her.

En firedel av verdens befolkning online i 2012

iTnews Australia skriver om en rapport fra Jupiter Research, som anslår at 1,8 milliarder mennesker vil ha tilgang til nettet i 2012, hvilket er 25 % av de 7,1 milliarder innbyggerne Jorda forventes å ha i dette året:

The company sees the highest growth rates in areas such as China, Russia, India and Brazil. Overall, the number of users online is predicted to grow by 44 percent in the time period between 2007 and 2012.

Det er altså svært lenge til internett blir et virkelig globalt redskap for økonomisk utvikling, innovasjon og utdannelse. Så sant ikke mobilselskapene, som i 2007 nådde halvparten av verdens befolkning, ser sin besøkelsestid og utvikler nettjenester som er billige nok til at de kan brukes i fattige land.

Ja, for man trenger ikke bredbåndsoppkobling, Windows Vista og 24 tommers flatskjermer for å sparke igang en nettrevolusjon. Mye av det vi tar for gitt idag, startet i en tid da 2400 bauds modem, skjermer med VGA-oppløsning og operativsystem som Windows 3.1 var standard…

Netthandel gir karbonkutt

Amazon Kindle - fra Wikipedia.orgDen amerikanske forbrukerorganisasjonen American Consumer Institute har sluppet en rapport (PDF-format) med tittelen “Broadband Services: Economic and Environmental Benefits”, som tar for seg miljøgevinstene ved bruk av bredbånd. Studiens konklusjon er at omfattende nettbruk over en tiårsperiode kan gi en reduksjon i utslippene på opp imot 1 milliard tonn CO2. Satt opp mot USAs årlige utslipp på over seks milliarder tonn virker det ikke veldig imponerende, men alle monner drar: ifølge rapporten kan reduksjonen gi energisparing tilsvarende 11 % av landets oljeimport.

De viktigste bidragsyterne til reduksjonen er e-handel, telependling og telekonferanser, reduksjon i papirbasert post og bruk av plastemballasje på CDer og DVDer. Overgang fra papiraviser til nettaviser alene vil bidra med drøyt 50 millioner tonn CO2. Dersom produkter som er basert på ekstremt energieffektivt elektronisk blekk tar av i årene som kommer, kan publiseringsbransjen bidra med enda større kutt. I dette perspektivet er leseplater som Amazon Kindle også interessant.