Arkiv for Forsvar

USAs forskningsbudsjett i et 45-årsperspektiv

Den amerikanske regjeringen er den viktigste enkelbidragsyteren til forskning og utvikling på kloden – i Bush-administrsjonens budsjett for 2008 ble det satt av 145 milliarder dollar til dette formålet (per innbygger er ikke USA i verdenstoppen, her ligger selv Norge foran med 19,7 milliarder offentlige forskningkroner i 2008). Figuren nedenfor, som er hentet fra rapporten “U.S. Federal Investments in Energy R&D” (PDF-fil), viser hvordan fordelingen mellom forskningsfeltene har vært siden 1961.

federal-rd-spend

Da president Kennedy kom til makten i 1961, gikk nesten fire femdeler av forskningsbudsjettet til militær forskning. I og for seg ikke overraskende, med tanke på at den kalde krigen var på sitt varmeste på denne tiden. Mye av militærteknologien som idag tas for gitt – fra atomubåter til spionsatellitter – er resultatet av 1950-tallets og det tidlige 60-tallets massive militærforskning. På bare fem år reduseres militærforskningens andel til 50 %, noe som hovedsaklig skyldes bevilgningene til Apollo-programmet.

På 1970-tallet trappes romprogrammet ned, men mer gradvis enn kanselleringen av Apollo skulle tilsi. Det skyldes den kostbare satsingen på romfergen. De to store vekstpostene på denne tiden er satsing på helse og energi, delvis som resultat av president Nixons krigsærklæring mot kreften i 1971 (som siden har kostet USAs skattebetalere 55 milliarder dollar) og oljekrisen i 1973 (dagens forskning på algebasert biobrenstoff baserer seg på forskning fra president Carters energiprogram).

Under Reagan trappes forsvarets andel kraftig opp (romforsvarsprogrammet SDI bidro til dette), for så å synke under Bush 1 og Clinton før det igjen øker under Bush II. Bush-administrasjonens siste forskningsbudsjett gjorde helse og forsvar til de to viktigste mottakerne av offentlige forskningsmidler, fulgt av romforskning og grunnforskning.

Kan disse tallene si oss noe om fremtiden? Vel, hvis vi antar at offentlige forskningsmidler fortsatt vil gi innovasjon (vi har USAs Kongress å takke fra alt fra kjernekraft og romfart til internett), burde vi forvente bedre behandling av en rekke vanlige sykdommer i tiårene framover. I og med at miljø og energi har vært underprioritert i lang tid, vil det også gå noen år før vi ser resultater av Obama-administrasjonens varslede satsing på disse områdene. Og med en prosentandel lik den over vil NASA kunne skyte en hvit pinne etter en omfattende satsing på Månen og Mars.

Share/Bookmark

Russlands demografiske katastrofe, og hva den betyr for Norge

The Economist skriver om den demografiske krisen i Russland. Landet har idag en befolkning på 142 millioner, som reduseres med 700 000 i året. I 2050 kan befolkningen ha falt til 100 millioner, mens russiske gutter som idag er 16 kan regne med å leve til de ser 60 – det laveste tallet i det rike nord, og relativt likt levealderen før den russiske revolusjon. Katastrofe er derfor ikke et upassende ord i denne sammenhengen.

Ethvert land som opplever en reduksjon av befolkningen på en drøy halv prosent i året vil stå overfor store problemer. Men i Russland sørger geografien for å gjøre de potensielle konsekvensene langt mer dramatiske. Verdens største land (Russland har et areal på 17 millioner kvadratkilometer) er også svært urbanisert, hvilket vil si at det meste av befolkningen (73 %) bor i byer i den vestlige eller europeiske delen av landet.

Image:Population of Russia 1950.png

Russlands befolkning fra 1950 til 2010 (Kilde: Wikipedia)

Det sies ofte at “demografi er skjebne”, og i Russlands tilfelle blir det åpenbart om man sammenligner med situasjonen da landet var en del av Sovjetunionen. Sovjetunionens befolkning vokste ganske jevnt, og rundet 293 millioner i året da landet brøt sammen. Landets befolkning var altså mer enn dobbelt så stor som Russlands, og vekstkurven for befolkningen pekte i motsatt retning. På sikt vil dette få en lett forutsigbar konsekvens: det vil bli stadig vanskeligere for Russland å opptre som en fordums supermakt, slik landet ofte gjør idag.

Dette vil også bli merkbart for Russlands naboer. Ved Sovjetunionens fall var befolkningen mer enn 70 ganger større Norges befolkning. I 2060 kan Russlands befolkning være knapt 11 ganger større enn de anslåtte norske tallene fra Statistisk Sentralbyrå. Det innebærer at Norge vil forholde seg til et mellomstort land med ekstremt lange grenser å forsvare. Selv om nordområdene fremdeles vil være viktige for Russland av strategiske og energimessige årsaker, vil landets evne til å vise styrke i nord være styrt av konfliktbildet i resten av landet.

Fram mot 2050 kommer Sibirs rolle i det bildet til å vokse betraktelig. Sibir utgjør tre firedeler av Russlands landareal, har et ensidig og dårlig utviklet næringsliv og en svak infrastruktur. Den drøye firedelen av Russlands befolkning som lever i Sibir er hovedsaklig bosatt i byer. Sibir blir dermed særlig sårbart for fall i befolkningen, og det er grunn til å tro at man vil få problemer med å holde samfunnsmaskineriet i gang i deler av det enorme området.

Samtidig er Sibir et område som kan komme til å “tjene” på framtidige klimaendringer, fordi høyere temperatur kan gjøre større deler delstaten beboelige gjennom hele året. Det vil ikke gå ubemerket hen i Kina, som deler en lang grense med Russland og som i 2050 vil ha en befolkning på over 1,4 milliarder mennesker. Kineserne som folk er mer enn villige til å flytte på seg, og Russland vil ha et stort behov for innvandrere om landet skal kunne oppebære økonomien.

Med andre ord: befolkningsutviklingen vil tvinge Russland til å rette fokus mot øst. Begrensede ressurser vil i sin tur innebære at landet vil være villig til å gå langt i å bevare fred og fordragelighet langs grensene i vest, inklusive den norske. Om ikke dette var en del av beslutningsgrunnlaget for Norges kjøp av Joint Strike Fighter, burde det ha vært det.

Robotene rykker inn i USAs flyvåpen

Strategy Page melder at US Air Force (USAF) for første gang konverterer en hel jagerskvadron fra bemannede fly til ubemannede robotfly. Den gamle arbeidshesten F-16 skal byttes ut med MQ-9 Reaper. I motsetning til det mindre ubemannede flyet Predator, som kan avfyre raketter men først og fremst brukes til reknognosering, er Reaper å regne som et fullverdig kampfly. Med et vingespenn på 22 meter kan Reaper frakte en nyttelast på opp mot halvannet tonn og holde seg i luften i 14 timer.

Kostnadsnivået er et viktig argument for å sette inn robotfly. En F-16 koster tre ganger så mye i innkjøp som en Reaper, og er langt dyrere i drift. Sistnevnte bruker langt mindre bensin, kan holde seg mye lengre oppe i luften av gangen, og utsetter ikke USAFs personnell for noen som helst fare. Store deler av kontrollsystemet kan plasseres i USA, hvor operatører kan fjernstyre flyet. Reaper er hovedsaklig beregnet på angrep mot bakkemål, men det arbeides nå med en rekke robotfly som kan fylle andre roller i framtiden.

Kilder:
- Strategy Page: The Rise Of The Droids
- Defenslink: Unmanned Aerial Vehicles
- Wikipedia: MQ-9 Reaper
- Konseptdesign for framtidig robotfly: Unmanned Combat Air Vehicle (UCAV)