Arkiv for Arbeidsliv

Eposten og det forbrukerdrevne IT-markedet

For en tid tilbake ble jeg intervjuet av VG om epostens muligheter til å overleve i fremtiden, og forleden dag ble saken publisert. VG har spurt fire såkalte eksperter, og Gisle Hannemyr er alene om å mene at epost kommer til å være en tjeneste for spesielt interesserte innen dette tiårets utgang. Jeg skal ikke si at han umulig kan få rett, da ting endrer seg fort i IT-bransjen. Men jeg tror et mer plausibelt bilde er at epost vil være viktig for mange i overskuelig fremtid, selv om den generelle bruken kan falle kraftig.

Så hva er min begrunnelse som fremtidstenker for dette standpunktet? I stor grad er det sosial treghet, som jeg er inne på i artikkelen. Epost har en ekstremt høy utbredelsesgrad (de fleste som har nett, har det fremdeles), noe vil som bremse av-epostifiseringen av Norge. Mennesker og institusjoner er konservative av natur, og trenger tid på å bytte helt og holdent til noe annet. Ikke minst når alternativet er et spekter av meldingstjenester fra ulike leverandører, snarere enn én enkelt konkurrent (derfor er sammenligninger med fasttelefon versus mobil i dette tilfellet lite hjelpsomme).

Første gang jeg brukte epost var i forbindelse med studioene på UiO i 1984.
Privat epost fikk jeg først via CompuServe (her med klienten WinCIM) i 1990.

Det nærmeste vi kommer et klart epost-alternativ idag er Facebooks meldingstjenester. Og mens det er sannsynlig at Facebook blir den viktigste meldings-infrastrukturen for sine brukere, vil det fremdeles finnes mange som har interesse av å rute kommunikasjon utenom det lukkede systemet. Det gjelder blant annet private og offentlige virksomheter som håndterer konfidensiell informasjon, og som har et praktisk og juridisk behov for et frittstående meldingsarkiv. Og privatpersoner som av ulike årsaker ikke er på Facebook, for eksempel fordi de ikke føler seg komfortabel med massiv overvåkning av privat kommunikasjon. Joda, vi vil fremdeles finnes i fremtiden også…

Det blir med andre ord for enkelt å si at fordi brukerne er i ferd med å venne seg til Facebook-kommunikasjon, er samfunnet dømt til å bytte til dette i løpet av noen år. For en tid tilbake ble jeg konfrontert med en påstand av dette slaget av en journalist. Problemstillingen var omtrent som følger: siden 15-åringene knapt vet hva epost er, må arbeidsgivere bare belage seg på å oppgi epost til fordel for det 15-åringene er vant til. Jeg var uenig i påstanden, og begrunnet det blant annet med at ikke det var slik  – og heller ikke ville være slik i fremtiden – at tenåringers ønsker er hoveddeterminanten for utforming av arbeidsplassene i Norge.

Nye medier gir selvsagt nye vaner og forventninger, men i arbeidslivet gjør man en selvstendig vurdering av nytteverdien – og det er en prosess som (surprise, surprise) tar tid. Jeg fikk en påminnelse om det forleden, da jeg overvar en uformell mentometeravstemning i en forsamling med ansatte fra et ganske representativt utvalg av bedrifter. På spørsmålet om folk i salen brukte sosiale medier som Facebook, Twitter eller blogg (LinkedIn var ekskludert, selvsagt) i forbindelse med jobb, svarte rundt 90% “sjelden” eller “aldri”, med det siste som den største kategorien.

Noen lar seg kanskje sjokkere av slike tall. Jeg konstaterer at dette er virkeligheten de fleste unge, SoMe-vante arbeidstakere jevn over må forholde seg til, og at årsaken til at det er slik har vel så mye å gjøre med de sosiale medienes intense fokus på privatsfæren som konservatisme i næringslivet. I likhet med smartfonen gjenstår det mye utvikling før Facebook med flere viser sitt fulle potensiale, ikke minst profesjonelt. Google Plus er det nærmeste vi er kommet et forsøk på å integrere SoMe og arbeidsprosesser (via Google Documents), og vi ser jo stort nedslagsfelt det konseptet har fått.

Bak debatten om epostens fremtid skjuler det seg en større og mer interessant debatt: hvilke drivkrefter former vår teknologiske fremtid? Teknologien som skapte dagens IT-samfunn –  PCer, internett og epost – ble opprinnelig utviklet av og for akademia og næringsliv. Men det siste tiåret har tyngdepunktet flyttet seg merkbart mot produkter og tjenester utviklet for massemarkedet – smartfoner, nettbrett, sosiale medier. Dette merkes godt på konferansene jeg deltar på for tiden, der det snakkes mye om hvordan forbruker-IT driver businessegmentet, og hvordan næringslivet kan lære av Facebook, Apple og Googles forhold til brukerne.

Jeg posisjonerer meg altså som en moderat skeptiker i dette landskapet. Jeg har ingen problemer med å akseptere at vårt forhold til IT i stor grad vil bli formet av forbrukertrender det neste tiåret. Men i motsetning til mange andre som snakker om IT-fremtiden er jeg usikker på hva slags endringer dette vil føre til, og hvor varige slike endringer vil være. Ta smarttelefoneksplosjonen, for eksempel. På den ene side går et flertall av nordmenn nå rundt med kraftige datamaskiner i lommen, med alle de muligheter det gir.

På den annen side har smartfonen langt fra realisert sitt potensiale. Idag fungerer den mest som en konvergent enhet for aktiviteter som tidligere var spredd på flere dingser, som musikk, spill, sosiale medier og nettaviser. Salgsstatistikkene for applikasjoner og av brukerundersøkelser viser at underholdning og adspredelse dominerer. Inget galt i det, men det vitner om et ganske umodent marked der det ennå skal skje en god del innovasjon. Det er på ingen måte gitt at dagens bruksmønstre vil danne mal for fremtiden (tenk på hvordan bruken av personlige datamaskiner har endret seg siden Commodore 64s dager).

Ditto for sosiale medier. Facebook er for alle praktiske formål sosiale medier for folk flest, så utviklingen på området avhenger i overveiende grad av hva dette ene selskapet gjør i tiden fremover. Det gjør det selvsagt ekstra vanskelig å forutsi hvordan sosiale medier vil utvikle seg. Den raske veksten i antall brukere og tiden som hver bruker tilbringer på Facebook er nødt til å flate ut, men kan den snu og gå all Compuserves og AOLs vei fordi brukerne går lei av produktet? Eller vil Facebook bli en “utility”, en uunnværlig tjeneste på linje med vann og strøm, slik Clay Shirky tror? Det vil i stor grad avhenge av om selskapet mestrer balansegangen mellom skreddersydd reklame og å frike ut brukerne, slik Wired så godt oppsummerte det i sin tid.

For meg blir alt dette en nyttig påminnelse om at fremtidstenkning ikke bare er å tegne bilder av hvordan fremtiden kan bli. Vel så ofte kan det bestå i å levere bilder av hvordan fremtiden ikke behøver å bli, begrunnede motperspektiver til begeistringen som har så lett for å gripe oss teknologientusiaster. Mitt hovedråd i dagens situasjon er derfor å skynde seg langsomt. Hold for all del et skarpt blikk på den teknologiske utviklingen, ta nye produkter og tjenester i bruk og vurdér om de leverer funksjonalitet det kan være verdt å satse på fremover.

Men ikke vær redd for å bli hengende etter med noe, all den tid vi knapt vet hva dette “noe” er i et femårsperspektiv. Vår korte IT-historie er proppfull av eksempler på folk som gamblet på at et firma eller en trend skulle forandre alt, og som så ble sittende igjen med svarteper da historien gikk firmaet eller trenden forbi. Som en ivrig talsmann for og utvikler av webportaler i sin tid vet jeg hva jeg snakker om. :)

Share/Bookmark

20 nye yrker de neste 20 årene

Den britiske regjeringens satsing på naturvitenskap i utdanningen, Science: [So What? So Everything], presenterer i disse dager en liste over teknologi- og naturfagrelaterte jobber som kan dukke opp mot 2030. Listen er laget av firmaet Fast Future, som selvsagt ikke hevder at disse jobbene vil bli utbredte de neste par tiårene – liksom de aller fleste hus folk kommer til å leve i i fremtiden allerede er bygd, vil de aller fleste i fremtiden ha jobber som er vanlige i dag.

Man kan selvsagt diskutere hvor realistiske enkelte av forslagene er, men  utgangspunktet om at gjennombrudd i grunnforskning og teknologutvikling ikke bare skaper nye arbeidsplasser men helt nye yrkeskategorier, holder åpenbart vann. Noen høydepunkter fra listen:

Kroppsdelmaker: Når teknikker som bioprinting og kloning av egne kroppsdeler gjør det mulig å lage levende “reservedeler” til kroppen vår, kommer vi også til å trenge mennesker som produserer, oppbevarer og tilpasser kroppsdelene. Kroppsdelbutikkansatte, med andre ord.

Nanolege: Nanoteknologi kan i løpet av de neste par tiårene gi opphav til helt nye behandlingsteknikker som er så ulik vanlig medisinsk behandling at man trenger spesialkompetanse på området. Et eksempel: nanomedisin vil sannsynligvis være skreddersydd hver enkelt pasient, en jobb som neppe kan automatiseres med det første.

Minnekirurg: Nevroteknologi kan komme til å gi oss så gode grensesnitt mellom hjerne og datamaskin at det blir mulig å legge til ekstra elektronisk minne for å lagre den enorme informasjonsmengden vi vil stå overfor i fremtiden.

Alderskonsulent: At eldrebølgen vil påvirke arbeidslivet hersker det ingen tvil om. Men i tillegg til alle de nye hendene i omsorgen, vil vi også se spesialister som ivaretar helheten i behandlingen, fra medisinbruk til pengeforvaltning og introduksjon av hjelperoboter i heimen.

Genbonde: I tillegg til mat, vil fremtidens dyr og planter også brukes til produksjon av medisiner og andre nyttige kjemiske forbindelser. Ytre sett vil gengårder ikke nødvendigvis skille seg dramatisk fra andre gårdsbruk, men innvendig vil de være tilpasset det spesifikke behovet (f.eks. hygiene i forbindelse med medisinproduksjon).

Konsepttegning av vertikal gård. Kilde:  The Living Skyscraper

Vertikalbonde/bybonde: Byene kommer til å vokse drastisk i tiårene fremover, samtidig som utgiftene i landbruker eksploderer i takt med at oljealderen går mot slutten. Resultatet kan bli at stadig mer av maten vår lages der folk bor, i vertikale gårder på tak og i spesialbygde høyhus midt inne i byen. Vertikalbonde kan bli det perfekte yrket for urbanister med en drøm om å leve nær naturen.

Klimatekniker: Klimateknologi eller geoengineering kan bli et stort vekstområde, i takt med de økende CO2-utslippene som vil følge av utnyttelse av ukonvensjonelle olje- og gasskilder. Skal man ta kontroll over klimagassene og ikke bare tilpasse seg deres virkninger, kommer vi til å trenge klimateknikere. Mange klimateknikere.

Romgaid: Om Virgin Galactic lykkes med sitt romturisme-prosjekt, kan dette etterhvert vokse til en lukrativ liten industri. Det vil trenges rompiloter, vedlikeholdspersonale og altså folk som kan hjelpe ferske romturister med tilpasningen til det vektløse miljøet.

Smalkaster: Den brede kringkastingen av kultur og kunnskap er i ferd med å forsvinne, og erstattes av myriader av smale kanaler. Smalkasterne vil være spesialister på å tilpasse underholdning og reklame til svært små brukergrupper – helt ned til individnivå.

Avatarmanager: Rapporten bruker ikke avatar i betydningen romvesen eller representasjon av en person i et dataspill, her betyr ordet intelligente, programvarebaserte skikkelser som f.eks. kan overta noe av lærerens rolle i klasserommet. Avatarmanagerens jobb er å sørge for at f.eks. elev og avatar er tilpasset hverandre.

Datasøppeltømmer/virtuell ryddehjelp: Informasjonssamfunnet har også skapt et enormt problem med digitalt søppel eller rot, informasjon vi ikke lenger trenger, som ofte kan gjøre det det vanskelig å finne det vi trenger og i mange tilfelle kan være direkte skadelige (tenk personvern). Datasøppeltømmerens jobb er å sørge for at våre digitale liv blir så ryddige som mulig.

Individbrander: Idag ser vi hvordan sosiale nettmedier kan skape kjendiser nærmest over natten. I 2010 er dette fremdeles en ganske tilfeldig affære, i 2030 vil vi ha spesialister som hjelper potensielle nettkjendiser med å forme image, spisse budskap, nå fram til riktig målgruppe og skaffe annonseinntekter.

Hensikten med lister som dette er altså ikke å komme med presise spådommer, men å få oss til å reflektere over hvilke utviklingstrekk som kan bli bestemmende for fremtidens arbeidsliv, utover brede megatrender som eldrebølgen, innvandringen, den økende velstanden og tilgangen på informasjon. Med tanke på den store samtalen om fremtidens arbeidsliv som statsministeren nylig tok til orde for, hadde en lignende liste på norsk kanskje ikke vært å forakte?

Panasonic presenterer menneskelig eksoskjelett

_telegraph_multimedia_archive_01514_dual-arm-power-amp_1514460cDet Panasonic-eide selskapet Activelink Co. lanserte nylig det robotbaserte eksoskjelettet, kalt Dual Arm Power Amplification Robot. Slike eksoskjeletter tar sikte på å kopiere det ytre skjelettet man finner i insektverdenen, og fungerer ved å sitte som en støttende og styrkende ramme rundt armer og bein.Med hydraulikk og robotikk kan et menneske i teorien få like stor løftekraft som f.eks. en gaffeltruck, men med langt større fleksibilitet.

Det er ingen tilfeldighet at eksoskjelettet utvikles i Japan, der man lenge har forsket på bruk av roboter som erstatning for menneskelig arbeidskraft i et land med raskt fallende befolkning. Teamet bak eksoskjelettet beskriver nytteverdien slik:

A team of six engineers, under Go Shirogauchi, has been working on the project since 2003 and aims to have the device, which is made of an aluminium alloy, ready to go into practical use by 2015. “The prime use for the arm will be in disaster zones, where wheeled vehicles are unable to operate but heavy weights need to be moved,” Shirogauchi said. When completed, the arm will serve as a common platform that will have a wide range of interchangeable parts that can easily be installed. Other potential applications include in warehouses and on construction sites.

Nok ord i denne omgang – eksoskjelettet må ses i virksomhet for å forstås:

(Via BoingBoing)

Hvorfor telependling ikke snur urbaniseringen

Økonomiprofessor Edward Glaser tar opp et interessant paradoks i vår tid, da globalisering og eksplosiv IT-utvikling har gjort verden “flatere”. Når det er slik at avansert kommunikasjon stadig blir enklere, og kostnadene ved transport av fysiske produkter har falt drastisk, hvorfor ser vi ikke da at innflyttingen til byene stanser opp? Man skulle tro at ulempene ved bylivet – høye boligpriser, forurensing, kriminalitet, treg infrastruktur – mer enn oppveide fordelene, og at telependling nå var blitt en dominerende faktor i det globale arbeidsmarkedet.

2402764792_4b034c119f

Episk trafikkork i Dhaka, hovedstaden i Bangladesh. Kilde: Flickr (cc)

Isteden ser vi at byene fortsetter å være menneskemagneter verden over (også i Norge), og at de mest tiltrekkende områdene er “megabyer” som ofte forbindes med forslumming og fattigdom. Et eksempel er Mumbai (tidligere Bombay), som vokste fra 10,8 millioner til 19 milioner innbyggere fra 1985 til 2007. Glaesers svar på hvorfor folk som har god nok økonomi og utdannelse til å kunne velge å bli boende utenfor storbyene, likevel søker til steder som Mumbai, er i bunn og grunn innlysende:

Globalization and technological change have increased the returns to being smart; human beings are a social species that get smart by hanging around smart people. […] Knowledge moves more quickly at close quarters, and as a result, cities are often the gateways between continents and civilizations.

Det er med andre ord den menneskelige faktoren som forklarer hvorfor megabyer og deres tilhørende regioner er og vil fortsette å være utgangspunktet for det aller meste av den teknologiske, kulturelle og økonomiske innovasjonen vi ser på kloden. I et norsk perspektiv burde det få våre styrende til å innse at Oslo-Akershusregionens dominerende posisjon ikke er en historisk tilfeldighet som eventuelt kan “fikses” med politiske tiltak, men en uunngåelig følge av psykologiske og sosiologiske mekanismer.

Edward Glaser peker på at en gammel ordveksling mellom det moderne Indias to fedre, Mahatma Gandhi og Jawaharlal Nehru, i grove trekk oppsummerer debattens ytterpunkter den dag idag. Gandhi var en sterk forkjemper for å bevare det tradisjonelle livet på landsbygda, mens Nehru arbeidet for en rask industrialisering og modernisering av landet. Gandhi sa det slik:

If India is to attain true freedom and through India the world also, then sooner or later the fact must be recognized that people will have to live in villages, not in towns, in huts, not in palaces.

Nehrus svar var like klart:

[A] village, normally speaking, is backward intellectually and culturally and no progress can be made from a backward environment.

Richard Florida om hvordan krakket endrer USA

Richard Florida, verdensledende på studier av byer og opphavsmannen til uttrykket “kreative klasser“, publiserte nylig en svært interessant artikkel i det anerkjente tidsskriftet “The Atlantic” med tittelen How the Crash Will Reshape America. Floridas hovedpoeng er at USAs økonomiske og dermed demografiske landskap vil se annerledes ut etter denne krisen, slik det gjorde det etter tidligere kriser.

800px-richard_florida_-_2006_out__equal

Richard Florida. Kilde: Wikipedia

Liksom den “lange depresjonen” fra 1873 til 1896 bidro til å skape store industribyer som Chicago og Detroit, og den korte depresjonen fra 1932 til 1939 la grunnlaget for forstadsutviklingen etter annen verdenskrig, vil forflytning av penger og mennesker føre til at hele regioner av USA svekkes, mens andre styrkes. I likhet med en rekke andre tenkere mener Florida at mye av dagens forstadsstruktur ikke er bærekraftig, blant annet.

Mens andre (som dommedagsprofeten James Howard Kunstler) har tatt utgangspunkt i forstedenes avhengighet av billig bensin, fokuserer Florida på boligmarkedet, og ikke minst den voldsomme veksten i eierskap kontra leie. Han peker på at millioner av vanlige amerikanere idag er fanget forstedene i overprisede McMansions, ute av stand til å søke lykken andre steder fordi boligene deres er belånt til godt over pipa.

Det faktum at befolkningen i Detroit faller langsomt, til tross for at byens arbeidsmarked er i fritt fall og framtidsutsiktene er mørke, tolker Florida som et symptom på at den mye omtalte mobiliteten i det amerikanske arbeidsmarked nå hemmes av krisen i boligmarkedet. At byene i “rustbeltet” – en sone av delstater som domineres av gammel tungindustri som har slitt i mange tiår – gjør det dårlig i Richard Floridas fremtidsbilde er ikke overraskende.

Mer interessant er det at han også mener at “solbeltet”, dominert av typiske vekststater som Florida og Texas, vil slite i fremtiden takket være en for stor avhengighet av boligmarkedet. Men om det er mange tapere, er det også noe klare vinnere. Det nordøstlige, dominert av det Florida kaller Boston–New York–Washington-korridoren, utgjør en “megaregion” som står langt bedre rustet enn de fleste andre steder i USA.

Dels fordi megaregioner skaper en betydelig buffer i arbeidsmarkedet. Når finanssektoren sier opp folk over en lav sko, vil det likevel være gode muligheter for dyktige folk å finne andre jobber innen rimelig reiseavstand. Følgelig vil ikke byer som New York være så utsatt for “hjerneflukt” ut av regionen i nedgangstider. Men hovedårsaken til megaregionenes motstandsdyktighet er deres innovasjonsevne, både nasjonalt og internasjonalt:

Internationally, these mega-regions include Greater London, Greater Tokyo, Europe’s Am-Brus-Twerp, China’s Shanghai-Beijing Corridor, and India’s Bangalore-Mumbai area. Economic output is ever-more concentrated in these places as well. The world’s 40 largest mega-regions, which are home to some 18 percent of the world’s population, produce two-thirds of global economic output and nearly 9 in 10 new patented innovations.

Den enorme kulturelle, vitenskapelige og økonomiske kreativiteten kan igjen tilskrives områdenes størrelse (de kan levere den alltid etterspurte “kritiske massen” av mennesker til nær sagt ethvert fenomen) og kulturelle og etniske mangfold. I New York er 40 % av dem som lever i byen idag født utenfor USAs grenser. Megaregionen vil til enhver tid ha tilgang til arbeidskraft med et bredt spekter av erfaringer og forventninger, inklusive opplevelsen av harde tider.

Har Floridas artikkel overføringsverdi til norske forhold? I Norge har vi bare ett område som tilnærmelsesvis ligner megaregionene han skriver om i artikkelen: Oslo med omliggende fylker. Bare her finner man en tilsvarende kombinasjon av en stor og sammensatt befolkning og næringsliv. Men samtidig er de historiske og økonomiske forskjellene mellom USA og Norge mange.

Her i landet har fremdeles en svært stor del av verdiproduksjonen utgangspunkt i olje og fisk, som tas opp langt fra Oslo. Mye av debatten om Norges økonomiske framtid handler derfor ikke om hvordan vi knytter tettere forbindelse til megaregionene som vokser fram i EU (København-Malmø-aksen er et nærliggende eksempel), men om å sikre adgangen til naturressurser i Nordishavet. Naturgeografi er simpelthen langt viktigere enn sosiologi i vårt tilfelle.

Tegn i tiden 2

Hosletoppen ungdomsskole i Bærum vil fra høsten av tilby kinesisk som valgfag for 12-åringer.