Niall Ferguson spår svært dystre økonomiske tider

Den anerkjente historikeren Niall Ferguson, mannen bak bestselgere som Colossus og boka og TV-serien The Ascent of Money, ser lite optimistisk på den nære økonomiske fremtiden ifølge The Guardian. Under et møte på litteraturfestivalen i Hay nylig spådde han at land som Irland, Italia og Belgia kunne gå konkurs (“Ideen om at land ikke kan bli bankerotte er en vits”, ifølge Ferguson), med Storbritannia som en mulig fjerde kandidat.

1250695697_8e55267b71

Niall Ferguson under en boksignering. Kilde: Flickr (cc)

Årsaken er blant annet at vestlige land nå tar opp lån for å stimulere økonomisk vekst i en grad vi ikke har sett siden annen verdenskrig. Som Ferguson sier det: “We have the fiscal policy of a world war without a war.” Som følge av dette ser han for seg to hovedscenarier for utviklingen fremover – at økonomien snur til vekst i 2010 og fortsetter å vokse raskere etter dette, eller (mer sannsynlig) at økonomien krymper med 13 % og driver oss i retning av noe som minner om en ny depresjon.

Ferguson, som har kritisert fremtidsforskere for å ta for lite hensyn til historiske erfaringer når de bygger scenarier (som i denne svært interessante debatten med fremtidsforsker Peter Schwartz), tror ikke at det mer sannsynlige nedtursscenariet vil føre til de samme politiske konsekvensene som vi fikk på 1930-tallet. Altså ikke en ny vår for fascismen i Europa, men definitivt et langt mer turbulent politisk landskap. I årene fremover må vi altså forvente mer populistisk politikk i vår verdensdel, og flere gateopptøyer når politikerne ikke innfrir, mener Ferguson.

Richard Florida om hvordan krakket endrer USA

Richard Florida, verdensledende på studier av byer og opphavsmannen til uttrykket “kreative klasser“, publiserte nylig en svært interessant artikkel i det anerkjente tidsskriftet “The Atlantic” med tittelen How the Crash Will Reshape America. Floridas hovedpoeng er at USAs økonomiske og dermed demografiske landskap vil se annerledes ut etter denne krisen, slik det gjorde det etter tidligere kriser.

800px-richard_florida_-_2006_out__equal

Richard Florida. Kilde: Wikipedia

Liksom den “lange depresjonen” fra 1873 til 1896 bidro til å skape store industribyer som Chicago og Detroit, og den korte depresjonen fra 1932 til 1939 la grunnlaget for forstadsutviklingen etter annen verdenskrig, vil forflytning av penger og mennesker føre til at hele regioner av USA svekkes, mens andre styrkes. I likhet med en rekke andre tenkere mener Florida at mye av dagens forstadsstruktur ikke er bærekraftig, blant annet.

Mens andre (som dommedagsprofeten James Howard Kunstler) har tatt utgangspunkt i forstedenes avhengighet av billig bensin, fokuserer Florida på boligmarkedet, og ikke minst den voldsomme veksten i eierskap kontra leie. Han peker på at millioner av vanlige amerikanere idag er fanget forstedene i overprisede McMansions, ute av stand til å søke lykken andre steder fordi boligene deres er belånt til godt over pipa.

Det faktum at befolkningen i Detroit faller langsomt, til tross for at byens arbeidsmarked er i fritt fall og framtidsutsiktene er mørke, tolker Florida som et symptom på at den mye omtalte mobiliteten i det amerikanske arbeidsmarked nå hemmes av krisen i boligmarkedet. At byene i “rustbeltet” – en sone av delstater som domineres av gammel tungindustri som har slitt i mange tiår – gjør det dårlig i Richard Floridas fremtidsbilde er ikke overraskende.

Mer interessant er det at han også mener at “solbeltet”, dominert av typiske vekststater som Florida og Texas, vil slite i fremtiden takket være en for stor avhengighet av boligmarkedet. Men om det er mange tapere, er det også noe klare vinnere. Det nordøstlige, dominert av det Florida kaller Boston–New York–Washington-korridoren, utgjør en “megaregion” som står langt bedre rustet enn de fleste andre steder i USA.

Dels fordi megaregioner skaper en betydelig buffer i arbeidsmarkedet. Når finanssektoren sier opp folk over en lav sko, vil det likevel være gode muligheter for dyktige folk å finne andre jobber innen rimelig reiseavstand. Følgelig vil ikke byer som New York være så utsatt for “hjerneflukt” ut av regionen i nedgangstider. Men hovedårsaken til megaregionenes motstandsdyktighet er deres innovasjonsevne, både nasjonalt og internasjonalt:

Internationally, these mega-regions include Greater London, Greater Tokyo, Europe’s Am-Brus-Twerp, China’s Shanghai-Beijing Corridor, and India’s Bangalore-Mumbai area. Economic output is ever-more concentrated in these places as well. The world’s 40 largest mega-regions, which are home to some 18 percent of the world’s population, produce two-thirds of global economic output and nearly 9 in 10 new patented innovations.

Den enorme kulturelle, vitenskapelige og økonomiske kreativiteten kan igjen tilskrives områdenes størrelse (de kan levere den alltid etterspurte “kritiske massen” av mennesker til nær sagt ethvert fenomen) og kulturelle og etniske mangfold. I New York er 40 % av dem som lever i byen idag født utenfor USAs grenser. Megaregionen vil til enhver tid ha tilgang til arbeidskraft med et bredt spekter av erfaringer og forventninger, inklusive opplevelsen av harde tider.

Har Floridas artikkel overføringsverdi til norske forhold? I Norge har vi bare ett område som tilnærmelsesvis ligner megaregionene han skriver om i artikkelen: Oslo med omliggende fylker. Bare her finner man en tilsvarende kombinasjon av en stor og sammensatt befolkning og næringsliv. Men samtidig er de historiske og økonomiske forskjellene mellom USA og Norge mange.

Her i landet har fremdeles en svært stor del av verdiproduksjonen utgangspunkt i olje og fisk, som tas opp langt fra Oslo. Mye av debatten om Norges økonomiske framtid handler derfor ikke om hvordan vi knytter tettere forbindelse til megaregionene som vokser fram i EU (København-Malmø-aksen er et nærliggende eksempel), men om å sikre adgangen til naturressurser i Nordishavet. Naturgeografi er simpelthen langt viktigere enn sosiologi i vårt tilfelle.

Steinkastende sjimpanse bevis for dyrisk fremtidstenkning?

Sjimpansen Santino, som bor i den svenske dyrehagen Furuvik, vekker oppsikt blant dyreforskere, melder melder New Scientist. Santino viser atferd som man hittil har trodd var temmelig unik for mennesket, nemlig evnen til å en gjennomføre en kompleks handling som forberedelse på en fremtidig hendelse. At dyr har en instinktiv oppførsel som kan se ut som bevisst planlegging finnes det mange eksempler på, fra ekornets lagring av mat til sjimpansehanners intrigemakeri i kampen om å bli leder i flokken.

lightmatter_chimp
Sjimpanse i Los Angeles’ zoologiske hage. Kilde: Wikipedia

Det som skiller Santino fra andre sjimpanser, er at han i lengre perioder har samlet seg et daglig lager av stein og sementbiter som han senere på dagen kaster på besøkende i dyreparken. Sementbitene er spesielt interessante, da dette ifølge Josep Call ved Max Planck-instituttet for evolusjonær antrologi i Leipzig, er dyreverdenens første eksempel på bruk av redskaper for å oppnå et fremtidig mål. Mathias Osvath ved Lunds universitet sier det slik:

These observations convincingly show that our fellow apes do consider the future in a very complex way. It implies they have a highly developed consciousness, including life-like mental simulations of days to come. I would guess that they plan much of their everyday behaviour.

Dersom dette skulle være riktig (og det skal sies at en rekke forskerkolleger er skeptiske til betydningen av Santinos atferd), kan det bety at evnen til bevisst og systematisk planlegging er mer utbredt i naturen enn vi tidligere har trodd. Kanskje burde det ikke komme som en overraskelse. I et utviklingsperspektiv er det vanskelig å tenke seg et nyttigere mentalt redskap enn nettopp evnen til å “se” fremtiden, og handle ut fra det.

I boka Stumbling on Happiness skriver psykologen Daniel Gilbert at 10% – 15 % av tankene vi tenker hver dag, på et eller annet vis forholder seg til fremtidene. De færreste av disse fremtidstankene handler om flygebiler og roboter i år 2050. For det meste er hverdagens fremtidstenkning kortsiktig og en naturlig del av planleggingen vi alle tar for gitt som enkeltmennesker og samfunnsborgere, det være seg hva man skal til middag senere idag, eller neste års ferie.

Poenget er at fremtidstenkning ikke er et nymotens fenomen, ei heller et produkt av en spesifikk kulturtradisjon. Mennesket har alltid planlagt, fordi det å planlegge er fordelaktig. Og nå kan det altså se ut til at også enkelte andre dyr er istand til å gjøre det samme, selv om “fordelen” i dette tilfellet først og fremst er gleden over å se steiner lande på besøkende i en dyrepark.

Den globale middelklassen over 50 %

The Economist siterer Marx (!) og skriver om framveksten av den globale middelklassen, som er i ferd med å endre det sosiologiske og økonomiske verdenskartet. Mer enn halvparten av Jordas innbyggere kan ifølge Economist nå regnes som tilhørende middelklassen, en sosial kategori som ikke har noen entydig definisjon. Men ifølge økonomen Diana Farrell kan familier som har en tredel av inntekten sin til overs når alle basisbehov er dekket, sies å tilhøre middelklassen.

Denne overskuddsinntekten er det som gjør at mange økonomer håper middelklassen vil være istand til å holde verdensøkomien i sving gjennom den pågående økonomiske krisen. Middelklassen er ryggraden i den globale markedsøkonomien, og i vår verdensdel har også middelklassen vært bærebjelken i det liberale samfunnet. Eller som Karl Marx skriver i det kommunistiske manifest:

Historically it has played a most revolutionary part. The bourgeoisie, wherever it has got the upper hand, has put an end to all feudal, patriarchal, idyllic relations…It has accomplished wonders far surpassing Egyptian pyramids, Roman aqueducts and Gothic cathedrals…The bourgeoisie has through its exploitation of the world market given a cosmopolitan character to production and consumption in every country…

I Kina har den økonomiske veksten det siste tiåret løftet mange hundre millioner mennesker ut av økonomisk armod og inn i middelklassen. Utviklingen går ikke jevnt og trutt – fra 1990 til 2005 prosentandelen middelklassekinesere fra 15 % til 62 %. Nå står India foran et tilsvarende rykk, med en forventet økning fra dagens 5-6 % til over 40 % i 2025.

Spørsmålet er imidlertid om denne utviklingen vil vedvare gjennom krisen, og hva som vil skje dersom middelklassens posisjon trues av langvarig økonomisk nedgang. Denne samfunnsgruppen har ikke alltid vært en bastion for liberale verdier og demokrati, jamfør den tyske middelklassens tilslutning til nazistene på 1930-tallet.

Der skulle vi ha vøri…

CNET News melder at Ray Kurzweil, Peter Diamandis og Salim Ismail starter  nytt studium kalt Singularity University, som fokuserer på fremtidsforskning, entreprenørskap og aksellererende teknologier som biotek, bioninformatikk, nanotek, robotikk og kunstig intelligens:

Singularity University is less a traditional university and more an institution that will feature intensive 10-week, 10-day, or 3-day programs examining a set of 10 technologies and disciplines, such as future studies and forecasting; biotechnology and bioinformatics; nanotechnology; AI, robotics, and cognitive computing; and finance and entrepreneurship.

Studiet foregår i sommer, og koster 25 000 doller. Ouch.

Kina verdens nest største økonomi før 2017?

I en artikkel i A Fistful of Euros som klart dokumenterer at Tyskland er på vei inn i sin verste økonomiske nedtur etter annen verdenskrig, påpekes det også at Kinas økonomiske vekst var så høy i 2008 at landets brutto nasjonalprodukt (BNP) sannsynligvis passerte Tysklands:

China this week announced that it had become the world’s third-largest economy, surpassing Germany and closing in rapidly on Japan, according to Chinese government and World Bank figures. The Chinese government revised its growth figures for 2007 from 11.9 percent to 13 percent, bringing its estimated gross domestic product to $3.4 trillion, about 3 percent more than Germany’s $3.3 trillion, based on World Bank estimates.

Selv om Kinas vekst nå avtar raskt, vil den være langt større enn i de etablerte industrilandene. Hvilket innebærer at Kinas brutto nasjonalprodukt i løpet av ikke altfor mange år vil passere Japans, som for øyeblikket anslås til rundt 4,3 billioner dollar (engelsk trillion er norsk billion). Det kan se ut som om Chinadailys spådom om at Kina passerer Japan før 2017 ikke er urealistisk.

Wikipedias liste over land rangert etter BNP har foreløpig ikke tatt hensyn til de reviderte kinesiske tallene, men viser også hvor store BRIC-landene Brasil og India er i ferd med å bli i rene tall (per innbygger ser listen helt annerledes ut, rimeligvis). Langsomt men sikkert endrer det økonomiske verdenskartet seg, og med det også maktforholdene på kloden.