Arkiv for Økonomi

Niall Ferguson spår svært dystre økonomiske tider

Den anerkjente historikeren Niall Ferguson, mannen bak bestselgere som Colossus og boka og TV-serien The Ascent of Money, ser lite optimistisk på den nære økonomiske fremtiden ifølge The Guardian. Under et møte på litteraturfestivalen i Hay nylig spådde han at land som Irland, Italia og Belgia kunne gå konkurs (“Ideen om at land ikke kan bli bankerotte er en vits”, ifølge Ferguson), med Storbritannia som en mulig fjerde kandidat.

1250695697_8e55267b71

Niall Ferguson under en boksignering. Kilde: Flickr (cc)

Årsaken er blant annet at vestlige land nå tar opp lån for å stimulere økonomisk vekst i en grad vi ikke har sett siden annen verdenskrig. Som Ferguson sier det: “We have the fiscal policy of a world war without a war.” Som følge av dette ser han for seg to hovedscenarier for utviklingen fremover – at økonomien snur til vekst i 2010 og fortsetter å vokse raskere etter dette, eller (mer sannsynlig) at økonomien krymper med 13 % og driver oss i retning av noe som minner om en ny depresjon.

Ferguson, som har kritisert fremtidsforskere for å ta for lite hensyn til historiske erfaringer når de bygger scenarier (som i denne svært interessante debatten med fremtidsforsker Peter Schwartz), tror ikke at det mer sannsynlige nedtursscenariet vil føre til de samme politiske konsekvensene som vi fikk på 1930-tallet. Altså ikke en ny vår for fascismen i Europa, men definitivt et langt mer turbulent politisk landskap. I årene fremover må vi altså forvente mer populistisk politikk i vår verdensdel, og flere gateopptøyer når politikerne ikke innfrir, mener Ferguson.

Share/Bookmark

Richard Florida om hvordan krakket endrer USA

Richard Florida, verdensledende på studier av byer og opphavsmannen til uttrykket “kreative klasser“, publiserte nylig en svært interessant artikkel i det anerkjente tidsskriftet “The Atlantic” med tittelen How the Crash Will Reshape America. Floridas hovedpoeng er at USAs økonomiske og dermed demografiske landskap vil se annerledes ut etter denne krisen, slik det gjorde det etter tidligere kriser.

800px-richard_florida_-_2006_out__equal

Richard Florida. Kilde: Wikipedia

Liksom den “lange depresjonen” fra 1873 til 1896 bidro til å skape store industribyer som Chicago og Detroit, og den korte depresjonen fra 1932 til 1939 la grunnlaget for forstadsutviklingen etter annen verdenskrig, vil forflytning av penger og mennesker føre til at hele regioner av USA svekkes, mens andre styrkes. I likhet med en rekke andre tenkere mener Florida at mye av dagens forstadsstruktur ikke er bærekraftig, blant annet.

Mens andre (som dommedagsprofeten James Howard Kunstler) har tatt utgangspunkt i forstedenes avhengighet av billig bensin, fokuserer Florida på boligmarkedet, og ikke minst den voldsomme veksten i eierskap kontra leie. Han peker på at millioner av vanlige amerikanere idag er fanget forstedene i overprisede McMansions, ute av stand til å søke lykken andre steder fordi boligene deres er belånt til godt over pipa.

Det faktum at befolkningen i Detroit faller langsomt, til tross for at byens arbeidsmarked er i fritt fall og framtidsutsiktene er mørke, tolker Florida som et symptom på at den mye omtalte mobiliteten i det amerikanske arbeidsmarked nå hemmes av krisen i boligmarkedet. At byene i “rustbeltet” – en sone av delstater som domineres av gammel tungindustri som har slitt i mange tiår – gjør det dårlig i Richard Floridas fremtidsbilde er ikke overraskende.

Mer interessant er det at han også mener at “solbeltet”, dominert av typiske vekststater som Florida og Texas, vil slite i fremtiden takket være en for stor avhengighet av boligmarkedet. Men om det er mange tapere, er det også noe klare vinnere. Det nordøstlige, dominert av det Florida kaller Boston–New York–Washington-korridoren, utgjør en “megaregion” som står langt bedre rustet enn de fleste andre steder i USA.

Dels fordi megaregioner skaper en betydelig buffer i arbeidsmarkedet. Når finanssektoren sier opp folk over en lav sko, vil det likevel være gode muligheter for dyktige folk å finne andre jobber innen rimelig reiseavstand. Følgelig vil ikke byer som New York være så utsatt for “hjerneflukt” ut av regionen i nedgangstider. Men hovedårsaken til megaregionenes motstandsdyktighet er deres innovasjonsevne, både nasjonalt og internasjonalt:

Internationally, these mega-regions include Greater London, Greater Tokyo, Europe’s Am-Brus-Twerp, China’s Shanghai-Beijing Corridor, and India’s Bangalore-Mumbai area. Economic output is ever-more concentrated in these places as well. The world’s 40 largest mega-regions, which are home to some 18 percent of the world’s population, produce two-thirds of global economic output and nearly 9 in 10 new patented innovations.

Den enorme kulturelle, vitenskapelige og økonomiske kreativiteten kan igjen tilskrives områdenes størrelse (de kan levere den alltid etterspurte “kritiske massen” av mennesker til nær sagt ethvert fenomen) og kulturelle og etniske mangfold. I New York er 40 % av dem som lever i byen idag født utenfor USAs grenser. Megaregionen vil til enhver tid ha tilgang til arbeidskraft med et bredt spekter av erfaringer og forventninger, inklusive opplevelsen av harde tider.

Har Floridas artikkel overføringsverdi til norske forhold? I Norge har vi bare ett område som tilnærmelsesvis ligner megaregionene han skriver om i artikkelen: Oslo med omliggende fylker. Bare her finner man en tilsvarende kombinasjon av en stor og sammensatt befolkning og næringsliv. Men samtidig er de historiske og økonomiske forskjellene mellom USA og Norge mange.

Her i landet har fremdeles en svært stor del av verdiproduksjonen utgangspunkt i olje og fisk, som tas opp langt fra Oslo. Mye av debatten om Norges økonomiske framtid handler derfor ikke om hvordan vi knytter tettere forbindelse til megaregionene som vokser fram i EU (København-Malmø-aksen er et nærliggende eksempel), men om å sikre adgangen til naturressurser i Nordishavet. Naturgeografi er simpelthen langt viktigere enn sosiologi i vårt tilfelle.

Steinkastende sjimpanse bevis for dyrisk fremtidstenkning?

Sjimpansen Santino, som bor i den svenske dyrehagen Furuvik, vekker oppsikt blant dyreforskere, melder melder New Scientist. Santino viser atferd som man hittil har trodd var temmelig unik for mennesket, nemlig evnen til å en gjennomføre en kompleks handling som forberedelse på en fremtidig hendelse. At dyr har en instinktiv oppførsel som kan se ut som bevisst planlegging finnes det mange eksempler på, fra ekornets lagring av mat til sjimpansehanners intrigemakeri i kampen om å bli leder i flokken.

lightmatter_chimp
Sjimpanse i Los Angeles’ zoologiske hage. Kilde: Wikipedia

Det som skiller Santino fra andre sjimpanser, er at han i lengre perioder har samlet seg et daglig lager av stein og sementbiter som han senere på dagen kaster på besøkende i dyreparken. Sementbitene er spesielt interessante, da dette ifølge Josep Call ved Max Planck-instituttet for evolusjonær antrologi i Leipzig, er dyreverdenens første eksempel på bruk av redskaper for å oppnå et fremtidig mål. Mathias Osvath ved Lunds universitet sier det slik:

These observations convincingly show that our fellow apes do consider the future in a very complex way. It implies they have a highly developed consciousness, including life-like mental simulations of days to come. I would guess that they plan much of their everyday behaviour.

Dersom dette skulle være riktig (og det skal sies at en rekke forskerkolleger er skeptiske til betydningen av Santinos atferd), kan det bety at evnen til bevisst og systematisk planlegging er mer utbredt i naturen enn vi tidligere har trodd. Kanskje burde det ikke komme som en overraskelse. I et utviklingsperspektiv er det vanskelig å tenke seg et nyttigere mentalt redskap enn nettopp evnen til å “se” fremtiden, og handle ut fra det.

I boka Stumbling on Happiness skriver psykologen Daniel Gilbert at 10% – 15 % av tankene vi tenker hver dag, på et eller annet vis forholder seg til fremtidene. De færreste av disse fremtidstankene handler om flygebiler og roboter i år 2050. For det meste er hverdagens fremtidstenkning kortsiktig og en naturlig del av planleggingen vi alle tar for gitt som enkeltmennesker og samfunnsborgere, det være seg hva man skal til middag senere idag, eller neste års ferie.

Poenget er at fremtidstenkning ikke er et nymotens fenomen, ei heller et produkt av en spesifikk kulturtradisjon. Mennesket har alltid planlagt, fordi det å planlegge er fordelaktig. Og nå kan det altså se ut til at også enkelte andre dyr er istand til å gjøre det samme, selv om “fordelen” i dette tilfellet først og fremst er gleden over å se steiner lande på besøkende i en dyrepark.

Den globale middelklassen over 50 %

The Economist siterer Marx (!) og skriver om framveksten av den globale middelklassen, som er i ferd med å endre det sosiologiske og økonomiske verdenskartet. Mer enn halvparten av Jordas innbyggere kan ifølge Economist nå regnes som tilhørende middelklassen, en sosial kategori som ikke har noen entydig definisjon. Men ifølge økonomen Diana Farrell kan familier som har en tredel av inntekten sin til overs når alle basisbehov er dekket, sies å tilhøre middelklassen.

Denne overskuddsinntekten er det som gjør at mange økonomer håper middelklassen vil være istand til å holde verdensøkomien i sving gjennom den pågående økonomiske krisen. Middelklassen er ryggraden i den globale markedsøkonomien, og i vår verdensdel har også middelklassen vært bærebjelken i det liberale samfunnet. Eller som Karl Marx skriver i det kommunistiske manifest:

Historically it has played a most revolutionary part. The bourgeoisie, wherever it has got the upper hand, has put an end to all feudal, patriarchal, idyllic relations…It has accomplished wonders far surpassing Egyptian pyramids, Roman aqueducts and Gothic cathedrals…The bourgeoisie has through its exploitation of the world market given a cosmopolitan character to production and consumption in every country…

I Kina har den økonomiske veksten det siste tiåret løftet mange hundre millioner mennesker ut av økonomisk armod og inn i middelklassen. Utviklingen går ikke jevnt og trutt – fra 1990 til 2005 prosentandelen middelklassekinesere fra 15 % til 62 %. Nå står India foran et tilsvarende rykk, med en forventet økning fra dagens 5-6 % til over 40 % i 2025.

Spørsmålet er imidlertid om denne utviklingen vil vedvare gjennom krisen, og hva som vil skje dersom middelklassens posisjon trues av langvarig økonomisk nedgang. Denne samfunnsgruppen har ikke alltid vært en bastion for liberale verdier og demokrati, jamfør den tyske middelklassens tilslutning til nazistene på 1930-tallet.

Der skulle vi ha vøri…

CNET News melder at Ray Kurzweil, Peter Diamandis og Salim Ismail starter  nytt studium kalt Singularity University, som fokuserer på fremtidsforskning, entreprenørskap og aksellererende teknologier som biotek, bioninformatikk, nanotek, robotikk og kunstig intelligens:

Singularity University is less a traditional university and more an institution that will feature intensive 10-week, 10-day, or 3-day programs examining a set of 10 technologies and disciplines, such as future studies and forecasting; biotechnology and bioinformatics; nanotechnology; AI, robotics, and cognitive computing; and finance and entrepreneurship.

Studiet foregår i sommer, og koster 25 000 doller. Ouch.

Kina verdens nest største økonomi før 2017?

I en artikkel i A Fistful of Euros som klart dokumenterer at Tyskland er på vei inn i sin verste økonomiske nedtur etter annen verdenskrig, påpekes det også at Kinas økonomiske vekst var så høy i 2008 at landets brutto nasjonalprodukt (BNP) sannsynligvis passerte Tysklands:

China this week announced that it had become the world’s third-largest economy, surpassing Germany and closing in rapidly on Japan, according to Chinese government and World Bank figures. The Chinese government revised its growth figures for 2007 from 11.9 percent to 13 percent, bringing its estimated gross domestic product to $3.4 trillion, about 3 percent more than Germany’s $3.3 trillion, based on World Bank estimates.

Selv om Kinas vekst nå avtar raskt, vil den være langt større enn i de etablerte industrilandene. Hvilket innebærer at Kinas brutto nasjonalprodukt i løpet av ikke altfor mange år vil passere Japans, som for øyeblikket anslås til rundt 4,3 billioner dollar (engelsk trillion er norsk billion). Det kan se ut som om Chinadailys spådom om at Kina passerer Japan før 2017 ikke er urealistisk.

Wikipedias liste over land rangert etter BNP har foreløpig ikke tatt hensyn til de reviderte kinesiske tallene, men viser også hvor store BRIC-landene Brasil og India er i ferd med å bli i rene tall (per innbygger ser listen helt annerledes ut, rimeligvis). Langsomt men sikkert endrer det økonomiske verdenskartet seg, og med det også maktforholdene på kloden.

Pengeoverføring via mobilen kan hjelpe utviklingsland

Financial Times skriver om fremveksten av alternativer til pengeoverføring via banker. I 2o08 ble det overført 280 milliarder dollar til fattige land fra innbyggere som arbeider i vår del av verden. I Kenya utgjorde pengeoverføring av dette slaget en større kilde til utenlandsk valuta enn turismen. Men pengeoverføring kan ofte være kostbart og upraktisk, ikke minst hvis mottakerne bor på landet.

http://www.worldchanging.com/MPESA.jpg

For millioner av kenyanere fungerer mobiltelefonen allerede som en bankkonto via systemet M-PESA fra mobilleverandøren Safaricom, som lar brukerne sende, motta og overføre penger via SMS. Nå utvides denne tjenesten til også å kunne brukes fra utlandet. Resultatet er at kenyanere og etterhvert andre afrikanere som jobber i utlandet raskere, lettere og billigere kan overføre penger til slektninger i hjemlandet.

Dette er en del av den samme trenden jeg skrev om i postingen om mobilbaserte mikrolån i India: verdens fattige milliarder vil etterhvert få tilgang til mange av de samme finanstjenestene vi har tatt for gitt i årtier, men det vil skje på andre måter enn i her. Mobiltelefonen gjør det mulig å foreta “bukkesprang”, der brukerne hopper over en generasjon eller to med teknlogi -som fastlinjenett, ADSL og hjemmedatamaskiner.

Peter Schiffs krystallkule

At økonomi er det vanskeligste av alle viktige samfunnsfenomener å lage presise forutsigelser om, vet vi alle i disse dager. Like fullt kan man spørre seg om det tross alt kunne ha vært mulig å se den nåværende finanskrisen komme. Denne interessante samlingen av videoklipp fra de siste par årene viser hvordan Peter Schiff, direktør for Euro Pacific Capital, strever med å nå gjennom debattstøyen på Fox News med en spådom som nå er blitt realitet: boligmarkedet kommer til å kollapse, kursene vil falle og økonomien vil være på vei

Russlands demografiske katastrofe, og hva den betyr for Norge

The Economist skriver om den demografiske krisen i Russland. Landet har idag en befolkning på 142 millioner, som reduseres med 700 000 i året. I 2050 kan befolkningen ha falt til 100 millioner, mens russiske gutter som idag er 16 kan regne med å leve til de ser 60 – det laveste tallet i det rike nord, og relativt likt levealderen før den russiske revolusjon. Katastrofe er derfor ikke et upassende ord i denne sammenhengen.

Ethvert land som opplever en reduksjon av befolkningen på en drøy halv prosent i året vil stå overfor store problemer. Men i Russland sørger geografien for å gjøre de potensielle konsekvensene langt mer dramatiske. Verdens største land (Russland har et areal på 17 millioner kvadratkilometer) er også svært urbanisert, hvilket vil si at det meste av befolkningen (73 %) bor i byer i den vestlige eller europeiske delen av landet.

Image:Population of Russia 1950.png

Russlands befolkning fra 1950 til 2010 (Kilde: Wikipedia)

Det sies ofte at “demografi er skjebne”, og i Russlands tilfelle blir det åpenbart om man sammenligner med situasjonen da landet var en del av Sovjetunionen. Sovjetunionens befolkning vokste ganske jevnt, og rundet 293 millioner i året da landet brøt sammen. Landets befolkning var altså mer enn dobbelt så stor som Russlands, og vekstkurven for befolkningen pekte i motsatt retning. På sikt vil dette få en lett forutsigbar konsekvens: det vil bli stadig vanskeligere for Russland å opptre som en fordums supermakt, slik landet ofte gjør idag.

Dette vil også bli merkbart for Russlands naboer. Ved Sovjetunionens fall var befolkningen mer enn 70 ganger større Norges befolkning. I 2060 kan Russlands befolkning være knapt 11 ganger større enn de anslåtte norske tallene fra Statistisk Sentralbyrå. Det innebærer at Norge vil forholde seg til et mellomstort land med ekstremt lange grenser å forsvare. Selv om nordområdene fremdeles vil være viktige for Russland av strategiske og energimessige årsaker, vil landets evne til å vise styrke i nord være styrt av konfliktbildet i resten av landet.

Fram mot 2050 kommer Sibirs rolle i det bildet til å vokse betraktelig. Sibir utgjør tre firedeler av Russlands landareal, har et ensidig og dårlig utviklet næringsliv og en svak infrastruktur. Den drøye firedelen av Russlands befolkning som lever i Sibir er hovedsaklig bosatt i byer. Sibir blir dermed særlig sårbart for fall i befolkningen, og det er grunn til å tro at man vil få problemer med å holde samfunnsmaskineriet i gang i deler av det enorme området.

Samtidig er Sibir et område som kan komme til å “tjene” på framtidige klimaendringer, fordi høyere temperatur kan gjøre større deler delstaten beboelige gjennom hele året. Det vil ikke gå ubemerket hen i Kina, som deler en lang grense med Russland og som i 2050 vil ha en befolkning på over 1,4 milliarder mennesker. Kineserne som folk er mer enn villige til å flytte på seg, og Russland vil ha et stort behov for innvandrere om landet skal kunne oppebære økonomien.

Med andre ord: befolkningsutviklingen vil tvinge Russland til å rette fokus mot øst. Begrensede ressurser vil i sin tur innebære at landet vil være villig til å gå langt i å bevare fred og fordragelighet langs grensene i vest, inklusive den norske. Om ikke dette var en del av beslutningsgrunnlaget for Norges kjøp av Joint Strike Fighter, burde det ha vært det.

Økonomiske sammenhenger: av og til er de enkle

Kortversjonen av verdens økonomiske tilstand er fra VG Netts forside 2. desember 2008. Men det bør ikke herske noen tvil om at dette er midlertidig. I en verden hvor oljeutvinningen vil falle mens etterspørselen uvegerlig vil øke og alternativene ikke vil være konkurransedyktige på lange tider, kan prisen bare gå én vei

Robert Neuwirth om morgendagens byer

Hver dag migrerer 200 000 fra landsbygda inn til storbyene. De aller fleste av dem ender opp i områder der de strengt tatt ikke har lov til å bo. Idag lever 1 milliard mennesker ulovlig (som “squatters”) i og rundt byer, i 2030 vil tallet være ca 2 milliarder, i 2050 har det vokst til 3 milliarder – det vil si rundt en tredel av verdens befolkning i 2050. Eller halvparten av verdens samlede beregnede bybefolkning, om man vil. At dette er fremtidens byer, er utgangspunktet for forfatteren Robert Neuwirth, som har skrevet den fabelaktige boka “Shadow Cities”.

Neuwirth holdt en forelesning basert på boka på Ted-konferansen for noen år siden – den vises i vinduet over. Neuwirth har også en blogg der han skriver om de ulovlige byene, basert på egne erfaringer. Ja, for denne forfatteren har bodd mange år i noen av verdens største slumstrøk, som det beryktede Kibera i Nairobi i Kenya.

Et av Neuwirths hovedpoenger er at livet i disse “skyggebyene” ofte er bedre og mer vitalt enn vi får inntrykk av. Menneskets evne til å tilpasse seg og finne løsninger viser seg kanskje best på steder som dette, og over tid blir ofte bygningene forbedret og infrastruktur utviklet. Neuwirth kan fortelle om familier i favelaene rundt Rio som har levd rimelig godt i et par generasjoner, uten noensinne å ha blitt anerkjent som lovlige beboere av byens myndigheter.

For at slumstrøkene skal bli gode framtidsbyer, anbefaler Neuwirth på to helt konkrete tiltak: innbyggene trenger garantier for at de kan bli boende – noe som ikke nødvendigvis behøver å være det samme som eiendomsrett (i boken nevner Neuwirth Mumbai på hvor galt det kan gå når fattigfolk får sitt aller første skjøte uten å skjønne verdien av det). Og folk må ha tilgang til det politiske systemet, så de kan integreres det øvrige samfunnet. I Tyrkia kan områder med 2000 innbyggere kreve å bli anerkjent som lokalsamfunn, og få muligheten til politisk representasjon i bytte mot å betale skatter og avgifter.

Når mobilen møter mikrolånet

Technology Review har en svært interessant artikkel om utviklingen på mikrolånmarkedet i India. Utlånere som Grameen Koota inngår nå et samarbeid med mobiloperatører som mChek, for å underlette arbeidet med å håndtere små summer som skal fordeles til svært mange mennesker i noen av verdens fattigste områder. I praksis kan det ofte være slike problemer som står i veien for at flere enn de 200 millioner menneskene som idag har tilgang på mikrolån jorda rundt, får det:

To service its 160,000 borrowers, Grameen Koota maintains a staff of 600, most of them loan officers from 52 branches who must attend 5,000 such meetings each week. Beyond the heavy workload, the risk of robbery, embezzlement, or fraud plagues the process. “Today, every one of my loan officers is carrying about 50,000 to 100,000 rupees to these meetings,” says Suresh Krishna, Grameen Koota’s managing director.

I et pilotprosjekt skal 5000 av Grameen Kootas kunder bruke mobilen til å forvalte sine konti. Håpet er at det vil gjøre det mulig å øke utlånsvirksomheten til det firedobbelte innen 2010. Dersom prosjektet lykkes, kan det få konsekvenser for langt større grupper. Ved å tilby mobilbaserte banktjenester vil mange hundre millioner indere som idag lagrer sparepengene i madrassen, for første gang kunne sette  penger inn på en bankkonto. De vil kunne betale regninger og avdrag til f.eks. mikrolångivere som Grameen, og de vil kunne overføre penger til slektninger uten å måtte gå via kostbare mellommenn.

Mobile Phone User in Kerala, India

I et land som ikke har noe system for personnummer, er det å opprette en mobil- eller bankkonto en særlig viktig handling, da de i praksis kan bli utgangspunktet for identifikasjon senere i livet.Kanskje viktigst av alt: den som har en bankkonto, har også mulighet til å få kreditt. Selv små, uventede utgifter kan true økonomien til en som lever på en tier om dagen, og som i dag er henvist til rådyre kortidslån hos lokale ågerkarler.

Noen tall:

  • 4 milliarder av verdens 6,7 milliarder mennesker har i praksis ikke tilgang til banktjenester
  • 305 millioner av Indias 1,1 milliarder innbyggere har mobil, i 2012 forventes tallet å være 750 millioner
  • 400 millioner indere lever under fattigdomsgrensen på 25 rupier (ca NOK 3,50) per dag
  • 16 millioner indere oppretter en bankkonto for første gang hver måned
  • 9 millioner indiere skaffer seg et mobilabonnement hver måned
  • India har 638 000 landsbyer
  • 95 % av alle pengetransaksjoner i India foregår med kontanter

Hvor galt kan det gå med økonomien?

I tider som disse kan det være nyttig å stirre ut i avgrunnen, på de mørkeste forutsigelsene om hvor den pågående krisen kan ende. Det er vanskelig å finne en større pessimist enn Jim Kunstler, som ikke er økonom, men som har skrevet godt om mulighetene for en turbulent framtid i boka The Long Emergency (basert på en artikkel med samme navn), og som siden har reist USA rundt med samme budskap.

Kunstlers hovedpoeng har hele tiden vært at vårt økonomiske system i lengden ikke er bærekraftig, og at en kombinasjon av oljekrise, miljøproblemer og en ustabil globalisert verdensorden vil bli systemets undergang. Og det som skjer nå tar han som en klar og tydelig bekreftelse på at hovedscenariet er i ferd med å bli virkelighet:

Even at this point, the current crack-up in world finance makes the 1929 crash and the events of the 1930s look in comparison like an orderly small town auction of somebody’s grandmother’s effects. Back in that sepia day, America had plenty of everything except ready cash. We had, especially, plenty of our own oil, and — you’re not going to believe this but it’s true — the stuff was selling for as little as ten cents a barrel, it was so abundant. And yet still, America in the 1930s plunged into a dark depression of inactivity, loss of confidence, and impoverishment.

Kunstler spekulerer på om vi i løpet av noen uker kan se både mathamstring, oljemangel, stopp i offentlige tjenester på grunn av pengemangel og endatil rasjonering. Om de økonomiske ringvirkningene blir alvorlige i USA, kan de bli like ille verre i Europa, som mangler et føderalt budsjett av den typen man nå setter inn i USA. Jamfør situasjonen i vårt lille europeiske naboland Island, som er kastet ut i dyp finanskrise etter at regjeringen måtte gripe inn og redde Glitnir-banken. Den vanligvis så sindige The Guardian hadde denne skildringen av situasjonen på Sagaøya:

On Friday the queues at the banks were huge, as people moved savings into the most secure accounts. Yesterday people were buying up supplies of olive oil and pasta after a supermarket spokesman announced on Friday night that they had no means of paying the foreign currency advances needed to import more foodstuffs.

Hvis noen for et år siden hadde sagt at man skulle få høre slike utsagn i et av verdens rikeste land, endatil i det stabile og trygge Norden, ville de fleste (undertegnede inkludert) ha ledd. Og selv om jeg støtter meg til uttalelser fra flertallet av økonomer som er trygge på at vi ikke får en krise like stor som – eller større enn – depresjonen på 1930-tallet, er det ikke umulig at det vil skje i god tid før 2050.

Denne gangen er den underliggende årsaken finanspolitikken som har vært ført de siste tiårene, og vi har politiske og økonomiske redskaper som kan rette opp situasjonen, smått om senn. Men neste gang verdensøkonomien går inn i en krisefase kan situasjonen være annerledes. Oljealderen kan være på hell, eller vi kan ha begynt å se alvorlige virkninger av klimaendringer eller folkevandringer i global skala. Da er faren for en dyp og langvarig depresjon til stede i langt større grad enn i dag.

Er Sovjetunionens sammenbrudd en generell modell?

The Oil Drum har en interessant omtale av boka Reinventing Collapse av forfatteren Dmitrij Orlov, som så Sovjetunionens sammenbrudd på nært hold og mener de russiske erfaringene har generell gyldighet. I Vesten har man ofte forklart den forbløffende raske prosessen med at landet “rustet seg ihjel” i et forsøk på å holde tritt med USAs opprustning under president Reagan. Den tidligere russiske statsministeren Jegor Gajdar sa seg uenig i denne hypotesen i en artikkel for en tid tilbake, og mener hovedårsaken var en finansiell krise som kunne ha ført til matmangel i landet.

Pengekrisen ble i sin tur utløst av de lave oljeprisene på slutten av 1980-tallet, og denne konklusjonen støttes tydeligvis av Orlov i hans bok. Han peker i tillegg på at oljeproduksjonen hadde begynt å falle i Sovjet – landet hadde passert sin nasjonale oljetopp, og mot slutten av 1980-tallet var oljeforbruket i den gamle Østblokken 20 % større enn produksjonen. Orlovs hovedhypotese er at det som skjedde i Sovjetunionen ikke var unikt, men at vi også kan se en lignende utvikling i f.eks. USA.

USA passerte sin lokale oljetopp tidlig på 1970-tallet, men utsatte sammenbruddet ved å ta kontroll over oljen i Midt-Østen. Men også denne vil ta slutt, og for Orlov er den pågående finanskrisen et tidlig symptom på en prosess som vil gi et sammebrudd om noen år. Resultatet blir ikke sivilisasjonens undergang, men et dramatisk fall i levestandard og gjennomsnittlig levealder á la det man så i Russland på 1990-tallet. Ideen om at vår teknifiserte sivilisasjon er langt mer avhengig av basisressurser som vann, korn og olje enn vi liker å tenke på, uttrykkes også godt i boka Collapse av Jared Diamond.

Eller om man vil: den samme sivilisasjonen som kan sende romsonder til Pluto og frambringe nettselskaper som Google, er fremdeles fullstendig avhengig av at bonden får godt vær.

Framtidsperspektiver på børskrakket

Glen Hiemstra på Futurist.com skriver om årsakene til og ringvirkningene av det historiske fallet på verdens børser igår. Hiemstra peker på tre hovedårsaker til det vi alle nå rammes av: friere tilgang til kreditt etter 11. september 2001 førte til at det ble for lett å gi lån til dårlige låntakere, finanssektoren er de siste tyve årene blitt en virksomhet som i stadig større grad har basert seg på kreative pengeplasseringer og – sist, men ikke minst – er boliglånskrisen også et uttrykk for at sparsommelighet har gått av moten. Altfor mange amerikanere har bygd langt større hus enn de noensinne vil trenge – for lånte penger.

Årsakene er børskrakket er delvis er utilsiktede bivirkninger av velmente tiltak. Lettere tilgang på kreditt ble sett på som nødvendig for å stimulere økonomien i kjølvannet av terrorangrepene i 2001. Å heve levestandarden ved å gi flere mulighet til å kjøpe hus er et verdig tiltak, men den direkte konsekvensen er blitt at færre får den samme muligheten i årevis framover.

Hiemstra spår mange år med fall i boligprisene, og ser ikke bort fra at boligprisene ikke vil komme tilbake til dagens nivå på en generasjon om oljeproduksjonen topper seg i løpet av det nærmeste tiåret. Svaret på disse problemene er åpenbare: man må forvalte penger på en mye smartere måte enn hittil, USA må igjen satse på hjemmebasert produksjonsindustri og den gamle dyden sparsommelighet må få en renessanse.

Ikke et veldig oppmuntrende budskap, men direkte rosenrødt sammenlignet med bildet som tegnes av Jim Kunstler i Clusterfuck Nation. Kunstler er USAs ledende rikspessimist, og har lenge varslet at USAs økonomi vil bryte sammen. Hans argument er at amerikanernes livsstil, som er finansiert med billig olje og tilgang på kreditt uten basis i reelle verdier, ikke er bærekraftig og dermed dømt til undergang. Han stiller et interessant spørsmål i sin siste bloggposting:

At issue now will be the question of legitimacy in all its human social dimensions. Is our money legitimate? Is the authority of our elected officials legitimate? Are our values and ideas legitimate? These are the things that will determine what kind of future we find ourselves in.

Oljebloggen The Oil Drum griper fatt i et annet aspekt ved finanskrisen. Hittil har man snakket mye om koblingen til boligmarkedet, men hvilken rolle spiller utviklingen på olje- og energimarkedet? Her er et par mulige årsaker til at oljeprisene nå faller:

(2) As the companies who speculated in the oil market (all of them, not just the particular ones having problems today) try to unwind their positions because of margin calls, they drive down the price of oil in the futures market. That is likely why we are seeing declining oil prices, at a time when fundamentals would say they should be rising.

(3) As the price of oil and food rises, people have less money to pay debt of all kinds. This has contributed to the rising mortgages defaults, and is helping to drive down home prices. This is very closely tied to problems of banks and other financial institutions.