Arkiv for Nevroteknologi

PreKrim-saken i et tiårsperspektiv

Det følgende er et foredrag som ble holdt i Oslo 11. mai 2050.

Last ned en PDF-versjon til fri distribusjon her.

Det er i dag ti år siden PreKrim-paragrafen ga sitt første konkrete resultat. Jeg vet det kommer overraskende på mange av dere. Med tanke på hvor viktig loven er blitt, er det egentlig forstemmende hvor lite oppmerksomhet dette jubileet har fått.

Vi snakker tross alt om det første virkelig effektive tiltaket mot kriminalitet og terror siden politiet slik vi kjenner det ble utviklet på 1800-tallet. Etter turbulente tiår der det tidvis virket som om kriminaliteten var i ferd med å komme helt ut av kontroll – hvem kan glemme alle ofrene for kidnappingsbølgen i Oslo på tjuetallet, eller angrepet på oljeinstallasjonene utenfor Svalbard? – kom vi endelig inn i smulere farvann.

Da PreKrim-enheten ble opprettet som følge av Stortingsvedtaket i 2039 var hensikten som kjent å foregripe kriminalitet som med stor sannsynlighet ville finne sted, ved å gjennomføre døgnkontinuerlig overvåking av kriminelle. Preventiv Kriminalitetsbekjempelse – eller PreKrim – tok utgangspunkt i et velkjent fenomen fra kriminalomsorgen: den høye tilbakefallsprosenten blant kriminelle.

Benjamin Franklin: Smart mann som tok feil

Det som for de fleste av oss er et trist faktum, ble for PreKrims analytikere ble et datapunkt med høy prediktiv verdi. Jeg sier analytikere, men som vi alle vet er den virkelige helten her programmet Hercule, som kombinerer all relevant informasjon, fra omgangskrets og vareinnkjøp til lesevaner og bevegelsesmønster, og bruker kunstig intelligens til å bygge prognoser.

Den viktigste av disse er intensjonsprognosen, som er hjertet i PreKrims virksomhet. Den kan nå med 95-98 % sikkerhet forutsi hvorvidt et nytt lovbrudd vil bli begått av en gitt kriminell. Med lavere grad av presisjon er det også mulig å anslå hva slags forbrytelse det er snakk om, og de senere årene er Hercule blitt stadig bedre til å antyde mulig tidsrom og sted.

Mange av dere husker sikkert fjorårets store opprulling av nettverket som smuglet spanske klimaflyktninger over grensen – der ble hovedmennene tatt på fersk gjerning takket være en Hercule-analyse som spådde åsted og tid med en presisjon på to kilometer og tre timer.

Selv om Hercules intensjonsanalyser i 2040 var primitive sammenlignet med det vi har i dag, hadde programmet ingen problemer med å flagge Vidkun Gundersen som en person som med stor sannsynlighet planla en ny forbrytelse. Gundersen, 28 år og fra Lørenskog, var medlem av Pansergarden, en fascistgruppe med tette bånd til flere sentraleuropeiske regjeringer. Fra tenårene av var han kjent for å være en bråkmaker, og han hadde en tidligere dom for overfall på seg.

En første viktig indikator på at han hadde alvorlige kriminelle hensikter var at han prøvde å beskytte seg med anonymiseringsprogramvare. Ja, Gundersen svevde faktisk i den villfarelse at det var mulig å skjule sine nettspor. Han gjorde også sitt ytterste for å holde seg til ikke-elektroniske medier, og konsumerte mye av noe man kaller bøker.

Det økte selvsagt bare PreKrims interesse for ham, og førte til at annen mediebruk ble nøye overvåket. Analysen av lesemønsteret viste at Gundersen var storkonsument av høyreekstreme tekster, og gjerne dvelte ved avsnitt og setninger som beskrev konkrete voldshandlinger. Han var selvsagt innehaver av klassikeren “The Anarchist Cookbook”, som kom ut for over 80 år siden og som stadig leses av amatørterrorister verden over.

Da han like etter gjentatt og grundig lesing av et kapittel om rørbomber gikk til innkjøp av ingrediensene til denne typen våpen, og GPS-registeret viste at han regelmessig oppholdt seg i nærheten av en interneringsleir for ulovlige innvandrere, mente PreKrim-enheten det fantes grunnlag for å ta ut den aller første tiltalen etter paragrafen. Gundersen ble innkalt til avhør, men valgte å rømme.

Det var en like fåfengt øvelse da som nå. Hercule spådde at han ville sette kursen sørover, mot regimer som kunne tilby politisk asyl. Gundersen ble observert fra han satte seg på lyntoget til København, til han gikk av i Halmstad i Sverige. Han var selvsagt klar over at kameraer ser alt og forsøkte å maskere seg, men visste åpenbart ikke hvor gode motorikkdetektorene var blitt på dette tidspunktet.

Ja, for Gundersen ble rett og slett tatt på ganglaget sitt, da han forsøkte å begi seg til fots fra Halmstad stasjon til en campingplass utenfor byen. Han ble arrestert med store mengder kontanter på seg, åpenbart i den tro at han ved å handle i de få butikkene som fremdeles tok slikt ville unngå å bli tatt.

Problemet var at svensk politi allerede da var igang med det som nå er standard overalt i Europa, nemlig å screene det som fremdeles finnes av fysiske penger – som omtrent bare brukes av folk med noe å skjule – etter DNA-spor. Det ville kanskje gått noen dager ekstra, men en rutinemessig sjekk mot det internasjonale DNA-registeret ville utvilsomt ha avslørt ham.

Og hadde han mot formodning sluppet gjennom dette nettet, ville han snart ha blitt avslørt av myriadene av små sensorer som omgir oss overalt. For eksempel ville han ikke ha kunnet gå inn i en butikk uten at sensorene som leter etter elektronikk å sende reklame til, ville ha reagert.

Disse sensorene, som er ansvarlige for at dere alltid får en cornflakes-reklame når dere står foran cornflakes-pakka, er programmert til å varsle om alt utenfor normalen. For eksempel kunder som ikke sender ut noen form for elektromagnetisk stråling i det hele tatt.

Gundersen visste at all elektronikk var sporbar og hadde latt dingsene sine bli liggende igjen hjemme. I en hvilken som helst butikk ville han dermed ha vært like oppsiktsvekkende for systemene, som om han hadde gått med et blinkende skilt på hodet.

Her er det på sin plass å nevne samspillet mellom offentlig og privat sektor. På overvåkningsfeltet, som på så mange andre, har private aktører vist seg å være mer effektive og innovative enn statlige etater. Systemer for å stanse nettpirater, forbedre søkemotorer, skape engasjerende nettsamfunn, gi en bedre handleopplevelse og generelt mer brukervennlige IT-løsninger har ofte vist seg å være de nyttigste våpnene i PreKrims arsenal.

Vidkun Gundersen ble ført til Oslo og dømt for en kriminell handling han ennå ikke hadde begått. Saken ble selvølgelig anket på prinsipielt grunnlag, og Gundersen ble dømt på ny før Høyesterett avviste den endelige anken.

Da PreKrim-loven ble behandlet i Stortinget, fikk motstanderne av loven gjennomslag på ett viktig punkt: Ingen kunne bli satt i fengsel for et brudd på PreKrim alene. Som følge av dette ble Gundersen dømt til geoforvaring og nevroskanning i ett år. I 2040 innebar geoforvaring at man fikk en fotlenke som begrenset bevegelsesfriheten til spesifikke fysiske områder.

Gundersen kunne altså forlate hjemmet, men bare oppholde seg i soner som var angitt på telefonkartet hans. Onde tunger hevder at hensikten med geoforvaring ikke så mye er å hindre forbrytere i å begå nye kriminelle handlinger, som å friste dem til å bryte med betingelsene og dermed gi et påskudd for å arrestere dem. Hvorom alt er – Gundersen gjorde nettopp dette. Etter et par måneder forlot han det tillatte området og ble straks idømt et ekstra år med forvaring.

Tidlig utgave av nevroskanning

Nevroskanningen av Gundersen ble igangsatt et par år før vi fikk de første kommersielle implantatene, som med så stort hell brukes til å lese av kriminelles tankestrøm i dag. Men den virket etter hensikten. Hver uke ble Gundersens hjerne avlest, og man kunne konstatere at tankene kretset rundt kriminell virksomhet til tross for at han selv benektet dette på det sterkeste.

Derfor ble forvaringen regelmessig forlenget, inntil omskolering og medisinering sørget for å snu den negative trenden. I 2046 slapp Gundersen ut av stengselet sitt, og nå lever han ifølge PreKrim et liv preget av lovlydige handlinger og tanker.

Det er kanskje vanskelig å tro det, men går vi tilbake til begynnelsen av århundret, ville effektive og humane ordninger som denne vært utenkelige. Selv de enkleste overvåkingstiltak ble møtt med massiv motstand, og ofte nedkjempet. Også Gundersen-saken vakte en viss oppmerksomhet i sin tid, og det var dem som forsøkte å gjøre ham til en martyr for personvernet og rettssikkerheten.

Det var flere problemer med det. For det første var Gundersen usedvanlig lite velegnet som martyrfigur. Hans ekstreme personlighet motarbeidet ikke bare ham selv, men også de som forsøkte å støtte ham. Dessuten viste meningsmålingene og meningsytringene fra folk flest at nordmenn i dette spørsmålet var på PreKrims side.

De var rett og slett lut lei kriminalitet. Det er lett å glemme hvor vanlig det var i gamle dager. I denne byen hadde vi gjennom tiår i praksis en kriminell klasse, bestående av flere tusen mennesker som hadde lovbrudd som viktigste inntektskilde. Den ble stadig tilført friskt blod, via de åpne grensene man hadde i Europa den gangen.

Vi visste i stor grad hvem de kriminelle var og vi kjente det enorme skadeomfanget, men samtidig var vi så handlingslammet som samfunn at hele kategorier av forbrytelser var unndratt etterforskning. En massiv majoritet mente på dette tidspunktet at begrepet rettssikkerhet kun gavnet gjerningsmenn, ikke ofre.

Kriminalitetseksplosjonen på tjuetallet innvarslet en gjenoppretting av en forrykket balanse, om man vil. Ofrenes rettssikkerhet måtte også sikres. Og det var da man for alvor innså at den beste måten å ivareta ofrenes rettssikkerhet på, var å hindre dem i å bli ofre i utgangspunktet.

Tallenes tale er klar: siden innføringen av PreKrim har kriminaliteten i snitt falt med 80 %. Den allmenpreventive effekten er også dramatisk. Takket være 3D-serien «PreKrim Grønland» vet hver eneste tenåring i Norge at ethvert forsøk på å starte en kriminell karriere ender med fotlenke, nevroimplantat og digital død – frakobling fra alle nettverk unntatt nødtelefonen.

Hvem kunne ha trodd at utsiktene til en kjedelig hverdag skulle virke mer avskrekkende enn fengsel?

Vil man se filosofisk på det, kan man se på PreKrim som vår tids svar til den amerikanske politikeren og forskeren Benjamin Franklin. Han skrev i 1775 sin berømte sentens om at den som er villig til å ofre frihet for midlertidig trygghet, verken fortjener friheten eller tryggheten. Det er godt tenkt, men Franklin tok utgangspunkt i sin tid. Ingen kunne den gangen garantere mer enn svært midlertidig trygghet.

Takket være PreKrim kan samfunnet nå tilby varig trygghet. Prisen vi som samfunn betaler for at domfelte overvåkes kontinuerlig og håndteres preventivt, oppleves som lav av de aller fleste. Til syvende og sist handler jo dette om det kriminelle mindretallets rett til frihet fra overvåking versus majoritetens rett til frihet fra frykt, det minst påaktede poenget i FNs menneskerettighetserklæring

Ja, for hvilken glede har man vel av friheten, om man ikke føler seg trygg nok til å kunne nyte den?

————————————————————————————————————–

Viktige begivenheter
2015: Datalagringsdirektivet II (DLD II)
2016: Antipiratloven
2019: DNA-ID-direktivet vedtas
2020: Mulighet for etnisk profilering legges til Politiloven
2025: GPS-data fra telefoner og biler føyes til DLD II
2029: 500 000 overvåkningskameraer i Norge
2030: Den første dommen i USA basert på nevroskanning
2033: Det utføres én kidnapping hver dag i Oslo
2033: Analyseverktøyet Hercule tas i bruk for første gang
2034: Bioangrepet mot Berlin
2037: Miljøterrorister sprenger undersjøisk oljeproduksjonslegg ved Svalbard
2039: PreKrim-loven vedtas
2040: Gundersen-saken
2045: Alle typer kriminalitet er redusert med 80 %
2047: Tørkekrise ved Middelhavet skaper 3 millioner klimaflyktninger
2048: 20 000 kriminelle overvåkes av PreKrim
2050: Mål om 95 % kutt i kriminaliteten før 2080 vedtas

Share/Bookmark

Siste skoledag – et bilde fra 2050

Alle de tidligere klassekameratene mine sa det samme, slik elever hadde gjort til alle tider. «Du kan bare grue deg. Sprøytespissen er gigatjukk. Du kan kjenne at botene spiser deg opp innenfra. Og det som skjer etterpå, det er så ille at…» Så fniste de og utvekslet hemmelighetsfulle blikk.

Likevel var jeg rolig da det ble min tur til å vente utenfor kontoret. Det var bare såvidt jeg kjente en sommerfugl lee på seg i magen da jeg trykket ned dørklinken.

Nanoteknikeren bak skrivebordet så opp og smilte tillitvekkende. «Der er du, ja. Nervøs?»

Jeg ristet på hodet. Han gjorde en håndbevegelse mot benken i hjørnet. «Legg deg nedpå, vær så snill.»

Det imiterte skinnet på benken føltes klamt gjennom den tynne skjorten min. Jeg knyttet nevene hardt, kjente svette perle i håndflatene.

Teknikeren trillet et metallbord bort til meg. «Jeg vet du har sett infosnutten, men jeg kommer til å forklare hva jeg gjør underveis. Greit?»

nanobot430x300

Jeg nikket.

Han smilte. «Så du er den sterke, tause typen.» Han løftet opp sprøyten og holdt den foran seg. «Det slutter aldri å forundre meg at det er plass til tusenvis av maskiner inni denne.»

Han fulgte blikket mitt. «Den ser vel ikke så ille ut? Du får huske på at du aldri skal ta en sprøyte igjen.»

Jeg rakk knapt å spenne meg før nålen gled inn.

Øyeblikket etter klasket han et plaster på såret. «Der! Nå går det en halvtimes tid før de begynner å feste seg. I mellomtiden skal vi montere senderen.»

Jeg lå blikkstille mens jeg konsentrerte meg om å kjenne etter. Jeg så for meg nanoboter med propellhaler skubbe seg forbi myke blodlegemer på vei mot hjernen, hvor de bittesmå robotklørne deres ville strekke seg ut mot nevronene og koble seg til. Jeg innbilte meg at det ville kile, selv om jeg visste bedre. Hjernen er et organ uten smertereseptorer, hadde snutten sagt. Det er ikke fysisk mulig å merke prosessen.

Teknikeren presset en kald bedøvelsesplate mot et punkt bak øret mitt.

«Hadde du en fin fest?»

«Mmm,» sa jeg og ventet på snittet i huden. Skoleavslutningsfesten hadde vært bra, bortsett fra pappas lange og pinlige tale. Han elsket å bruke store ord, og talen hans hadde handlet om afrikanske stammer som ikke regnet gutter som voksne før de hadde drept en løve. Jeg følte meg ikke mye til løvedreper der jeg lå.

«Spør du meg er dette større enn bursdag og jul og søttende tilsammen,» sa teknikeren. «Når du er ferdig her skal du aldri på skolen igjen. Alt du trenger å vite kommer susende rett inn i hodet ditt gjennom denne lille senderen – svisj!»

Han humret mens han fiklet med noe bak øret mitt. «Nå har jeg limt igjen snittet, så er det bare å vente på antennetrådene.» Han vrengte av seg gummihanskene. «Du kan godt sette deg opp, forresten.»

Litt ør svingte jeg beina ut over kanten på benken. Jeg lot fingrene gli forsiktig over klumpen under huden. Jeg kunne ikke føle det, men visste at tusenvis av nanotråder var i ferd med å bore seg gjennom skallebeinet og inn til hjernen, blindt og møysommelig som meitemark i feit moldjord.

Trådene var bindeleddet mellom nanobotene og senderen, det var de som gjorde det mulig å sende data direkte til hjernecellene. Et øyeblikk ble jeg kvalm av tanken på dem, vissheten om at de ville være en del av meg resten av livet. Jeg så på teknikeren, som plystret en skingrende falsk melodi mens han stirret ut av vinduet.

«Sånn,» sa han etter etter en evighet av nanosekunder. «På tide å teste hjernemodemet.» Han rakte meg en liten fjernkontroll. «Mange syns det er ubehagelig til å begynne med. Det hjelper å lukke øynene og samle tankene om én ting. Havet eller sjokoladekake, for eksempel.»

Jeg nølte et øyeblikk og knep øynene igjen før jeg trykket på knappen.

Det gikk akkurat så lang tid at jeg begynte å lure på om noe var galt. Så kjente jeg en kjølig bris blåse inne i hodet mitt. Stikk i strid med all fornuft, men likevel så innlysende. Brisen presset på mot innsiden av hodeskallen, og jeg skjønte med ett hvor tynn den var. Tynn som et eggeskall.

Et kraftig vindkast fikk hodeskallet til å splintres, og hjernen lå blottlagt og naken for verden.

Men ikke alene. Med øynene igjen kunne jeg sanse noe annet. Rett ved meg svevde et skimrende, uregelmessig lysfelt. Feltet forandret form, strakte en glitrende tentakkel mot meg. Idet den nådde frem ble vi til én bevissthet, teknikeren og jeg.

Så det er slik det er, tenkte jeg.

Svaret kom innenfra og utenfra på samme tid. Ja, slik er det. Velkommen til oss.

Oss, ja. Selvfølgelig var vi ikke bare to. Nå la jeg merke til nettverket av tråder som forbandt teknikerens felt med andre felter. Og gjennom trådene hørtes bruset av datastrømmen, kakofonien av tanker og minner og bilder og følelser som fløy fra hjerne til hjerne. Alt dette som nå var mitt.

Jeg følte et behov for avstand, rakk knapt å formulere tanken før reaksjonen kom. Selvsagt. Det er helt normalt. Tentakkelen trakk seg tilbake, og forbindelsen ble brutt.

Jeg bestemte meg for å stige, og lysfeltene ble mindre og flere jo høyere jeg kom. De dannet en flimrende matrise av lys, ikke ulikt en storby sett fra et fly om natten.

Men noe var noe som ikke stemte, og det gikk en stund før jeg skjønte hva det var. Det endeløse landskapet under meg hadde ingen horisont.

60 Minutes om tankelesing

Det anerkjente programmet 60 Minutes har en svært interessant reportasje om utviklingen innen tankeleserteknologi (13 minutter), som jeg blogget om i mai ifjor.  Journalistene har besøkt nevrologene Marcel Just og Tom Mitchell ved Carnegie Mellon University, som nå er istand til å gjenkjenne enkelttanker ved hjelp av FMRI-teknologi.

Forskerne kaller det riktignok ikke for tankelesing men tankeidentifikasjon, men innrømmer like ut at de mener de står på terskelen til å kunne identifisere mer komplekse tanker, følelser (de mener de har funnet tankemønsteret for f.eks. empati og kjærlighet) og intensjon. Marcel Just tror ikke vi snakker om et tiårsperspektiv, men snarere tre til fem år.

60 Minutes tar også opp de etiske sidene ved teknologien. FMRI brukes allerede i forbindelse med nevromarkedsføring (neuromarketing), der bedrifter skanner hjerner for å avsløre skjulte preferanser og intensjoner. Selskapet No Lie MRI selger allerede løgndetektortjenester basert på FMRI, og det er all mulig grunn til å tro at etterretningstjenester verden over er svært interessert.

IBM forutser minnehjelpere, snakkende vev og soldrevne mobiler

Hvert år offentliggjør selskapet IBM sin såkalte “Next five in five”-liste, det vil si fem viktige innovasjoner som kan endre livene våre de neste fem årene (IBM-forskere ser også mye lenger inn i fremtiden). Som tidligere er årets liste basert på kunnskap om teknologiutvikling og markedsstudier, og trekker selvsagt på mye av forskningen som gjøres i IBMs egne laboratorier (mange av dem holder verdensklasse på sine feltert). De fem teknologiske nyvinningene som IBM mener vil bli viktige for oss alle i 2013 er:

1. Solcelleteknologi vil bli integrert i fortau, maling og vinduer. Man er i ferd med å utvikle tynne og bøyelige solcellepaneler, og slike tynnfilmpaneler vil kunne integreres i et bredt spekter av bruksgjenstander om få år.

2. Du vil kunne se inn i din egen “helse-krystallkule”. Idag kan du kjøpe deg genprøver på nettsteder som 23andme. Men i 2013 er analysemetodene langt billigere og så presise at legen din vil kunne gi deg f.eks. livsstils- og kostholdsråd, mens sykehuset vil kunne tilpasse medisinering etter din DNA-profil.

3. Du vil snakke til verdensveven, og den vil snakke tilbake. Man har lenge spådd grensesnitt basert på tale istedenfor pek og klikk, men begrunnelsen er interessant. IBM peker på at veksten i nettbruken de neste årene kommer i land som India, der et flertall av brukerne går på nettet via mobilen og man allerede er kommet langt i utviklingen mot det IBM kaller VoiceSites.

4. Du vil få shoppe ved hjelp av digitale assistenter. Den avgjørende kjøpeavgjørelsen vil bli tatt i samråd med venner via mobiltelefonen (ta et bilde av deg selv i det nye plagget og spre det via MMS) og berøringsskjerm i prøverommene. Butikkansattes rolle som rådgivere blir tilsvarende mindre viktig.

5. Hukommelsen din vil bli “utvidet” med digitale hjelpemidler. Vi vil begynne å ta registrere alle hendelser i hverdagen ved hjelp av kameraer, mikrofoner, mobiler og datamaskiner. Her baserer IBM seg på forskning som har pågått en lang stund, som f.eks. “påhengshjernen” som utvikles av bl.a. Microsoft.

Emotiv: tankekontroll i praksis?

Emotiv er et kontrollsystem som baserer seg på elektriske signaler fra hjernen (EEG), og fra musklene i ansiktet. Rent fysisk ser Emotiv ut som en slag bøyle med høretelefoner og små metallarmer som omslutter hodet. På bøylen og armene sitter det 14 elektroder som registrerer signaler fra hjerne og muskler, i tillegg inneholder den enkle hjernehjelmen sensorer som registrerer bevegelse, trådløs forbindelse og batterier.

Når hjelmen er festet til hodet, skal man kunne styre avatarer på en skjerm ved å forandre ansiktsuttrykk – smiler du, så smiler din figur på skjermen. Man skal kunne styre spill ved å tenke på kommandoer som “løft”, “gå” eller “hopp”. Prinsippet bak tankeleserdelen er vanskeligst å forstå, men utgangspunktet er at alle tanker består av gitte elektriske mønstre, som kan fanges opp av sensorer.

For å kunne spille et spill med Emotiv, må man først gå gjennom et treningsprogram, slik at hjelmen lærer seg hvilke signaler din hjerne sender ut når du tenker ulike tanker. Skal man tro korrespondenten til Business Week, som fikk anledning til å teste det ennå ulanserte produktet i sommer, tar det ikke lang tid å lære seg å gi tanke-kommandoer.

Emotiv understreker også nytteverdien av produktet. På nettstedet finnes det videoer av en mann som styrer rullestoler med mimikk og tanker, og Discovery-programmet “Prototype This” skal ha klart å styre en bil med teknologien. Det er mulig at det går med dette produktet som med de mange forsøkene på å selge “virtuell virkelighet” basert på skjermbriller til et bredt publikum: når det kommer til stykket, foretrekker folk flest den gode, gamle joysticken når de skal spille.

Men forskning av samme slag foregår en rekke steder, ikke minst fordi tankekontroll kan gi en rekke fordeler innen helsesektoren og på slagmarken. I det perspektivet kan vi si at Emotiv, når det lanseres, blir et av de aller første kommersielle eksemplene på nevroteknologi.

Kan robotarmer bli like gode som biologiske armer?

Og kommer vi en dag til å se at robotdeler blir så gode at også funksjonsfriske vil ønske å kjøpe seg en “oppgradering?” Det er spørsmålene som stilles i den tankevekkende filmen over.

Forskere "dekoder" synssansen til katter

En amerikansk forskergruppe har utviklet programvare som simulerer noen av prosessene i synssenteret til katter, melder New Scientist. Programvaren ble utviklet som en del av et forsøk på å forstå hvordan synssansen fungerer, og baserer seg på målinger som ble gjort i 49 hjerneceller fra en del av thalamus i kattehjernen.

Når forskere sender signaler fra et “kattekamera” plassert oppå kattens hode gjennom programvaren, kan programvaren forutse hjernecellenes respons (som kommer via synsinntrykk fra øynene) med en nøyaktighet på opptil 80 %. Siden katten er et høystående pattedyr, er det godt håp om at kunnskapen har overføringsverdi til mennesker. Det kan i så fall komme til å bety mye for dem som er født blinde.

De senere årene har utviklingen av erstatninger for ødelagte netthinner gått med stormskritt, og allerede i løpet av et par-tre år kan vi se kommersielle løsninger på markedet.  Men de vil bare fungere for pasienter som en gang har vært seende, og som derfor har et synssenter som er trent opp til å håndtere synsintrykk. Om man klarer å “dekode” menneskets synssenter, blir det et visst håp om at man kan stimulere et synssenter som aldri har mottatt signaler fra en netthinne, med en variant av programvare som nå er utviklet.

Dette åpner også for andre muligheter. Når vi først forstår synssenteret godt nok til å mate det med informasjon, kan vi også stimulere synssenteret hos seende. Slik kan vi skape simulerte virkeligheter som er like naturtro som den “virkelige” virkeligheten. Det kan gi oss et underholdningsmedium som vil “spise TV levende”, som Arthur C. Clarke sa. Det kan selvsagt også gi oss samfunnet som skildres i “The Matrix”, hvor mennesker ligger koblet til datamaskiner uten noensinne å vite at virkeligheten de opplever, er simulert.

Tankelesing – det endelige grensesnitt?

Newsweek skriver om om nyere forskning på hjerneaktiviteten, som tyder på at vi er kommet et langt skritt videre mot å kunne “lese” tanker og følelser i hjernen. I en årrekke har forskere brukt teknikker som fMRI – funksjonelle magnet-resonansbilder – til å kartlegge hjernens aktivitet fortløpende og relativt stor detalj. Inntil ganske nylig var det for eksempel mulig å “se” av fMRI-bildene når en person tenkte på et ansikt og et sted, eller bruke forskjellen i hjerneaktivitet til å anslå om en person snakket sant eller ei (å lyve krever mer hjerneaktivitet).

Det nye nå er at man også er istand til å si noe om innholdet i tankene. I en studie utført ved Carnegie Mellon-universitet (publisert i PLOS One) ble forsøkspersoner bed om å se på tegninger av fem gjenstander (hammer, tang, skrutrekker) og boliger. Aktivitetsmønsteret man så for hver gjenstand var så karakteristisk at det var mulig å fastslå med 78 % sikkerhet når en forsøksperson tenkte på f.eks. en hammer. Ikke nok med det: mønsteret viste en påfallende likhet fra person til person, hvilket tyder på at det er mulig å lage en “mental ordbok” på tvers av språk og kulturer.

Spørsmålet er om det samme også gjelder for mer komplekse og abstrakte begreper med utgangspunkt i etikk og moral, for eksempel. Forskergruppen bak studien har allerede begynt å kartlegge dette, og har tro på at det lar seg gjøre. Om denne teknologien får det nødvendige gjennombruddet, er det vanskelig å overskue konsekvensene. Noen åpenbare bruksområder vil være kriminaletterforskning, psykiatri og medisin. Men om teknologien blir billigere og mer kompakt enn dagens fMRI-maskiner, er det lett å se for seg et stort marked for teknologien.

Den mentale ordboken kan for eksempel revolusjonere design av datagrensesnitt, som de siste tiårene har handlet om å bruke visuelle symboler til å representere handlinger. Med tankeleserteknologi kan man utnytte hjernens opprinnelige representasjon av handlinger og objekter. Ikke bare blir det raskere og mer effektivt på den måten, selve definisjonen av operativsystem og grensesnitt vil kunne ta helt nye retninger når utviklingen skjer på hjernens premisser.

En tankestyrt datamaskin anno 2050 vil ikke fungere som grensesnittet mot hjernen til Matthew Nagle, som kunne styre en muspeker over en skjerm ved å tenke på den. Datamaskinen vil ikke forsøke å tvinge hjernen til å tenke på sin måte, isteden vil den fungere som en naturlig utvidelse eller forlengelse av hjernen. Å ta en datamaskin i bruk vil ikke være noe man bestemmer seg for, men ganske enkelt en naturlig del av den daglige tankevirksomheten.

IBM-forskere ser for seg teknologien i 2050

CNET har dekket et møte der fem av IBMs ledende forskere ble bedt om se for seg hvordan livet kan bli i 2050. Møtet var en del av et prosjekt for å øke samarbeidet mellom forskere og Californias kreative miljøer, som filmindustrien. Noen av spådommene:

  • Rent vann og ren energi er tilgjengelig for alle på Jorda, delvis takket være utvikling innen syntetisk biologi
  • Nanoteknologi vil gi oss regenerativ medisin, og gi oss innebygde apotek som automatisk doserer kroppen med riktig medisin, basert på målinger fra nanosensorer
  • Parallellprosessering, evnen til å løse to problemer samtidig, kan bli mulig for mennesker takket være opptrening eller implanterte nevroteknologiske enheter
  • Bærbare datamaskiner vil ha 100 000 ganger større datakraft enn idag
  • Alle vil ha sitt personlige genom – tilgang til en jevn strøm av genetiske data, og kan bruke informasjonen sammen med programvare til å planlegge f.eks. kosthold
  • I 2050 vil en 14-åring være istand til å tjene 10 milliarder dollar på soverommet sitt på en dag, ved å skape forretningsmodeller basert på gruppeintelligens
  • Gruppeintelligensen vil også fungere som alles personlige digitale agent – gruppegenerert blir tatt i bruk av din programvarebaserte “hjelper” som løser problemer og forteller deg hva du trenger

Kroppen som strømkilde

Menneskekroppen er en effektiv energikilde. Selv en stillesittende person produserer rundt 100 W, mer enn nok til å drive en kraftig lyspære eller tre-fire bærbare datamaskiner. Problemet er at energien stråles ut i form av varme, som for øyeblikket lettest kan konverteres til elektrisk energi via termoelektriske elementer med en effektivitet på bare 3 %. Selv om all energi fra kroppen ble fanget opp, ville vi bare sitte igjen med 3 Watt, altså. Dette er utgangspunktet for forskningen som gjøres av USAs militære og NASA. I kamptsituasjonen eller ute i verdensrommet er det lett å se for seg situasjoner der batteriet går tomt, og påfyll fra kroppsvarme kan bli nyttig. Metodene som er vurdert i tillegg til termoelektriske elementer, er:

  • Piezoelektriske enheter som lager elektrisitet når de utsettes for trykk. Brukes allerede i joggesko som lyser når man løper.
  • Utnyttelse av bevegelsesenergi, basert på samme prinsipp som gammeldagse selvtrekkende klokker.
  • Generatorer som kobles til direkte kroppens muskler, f.eks. de store muskelgruppene i låret.
  • Elektrostriktive polymerer, stoffer som produserer strøm når de strekkes og trekker seg sammen.

Ingen av disse teknikkene har foreløpig resultert i noe mer effektivt enn å integrere fleksible solcellepaneler i klær, for eksempel. Men om man lykkes med å videreutvikle en eller flere av teknikkene, kan kroppsprodusert strøm få bred anvendelse. Innen medisin kan de bli brukt til å drive sensorer og annet utstyr som er implantert i kroppen, for eksempel nevroteknologiske implantater i hjernen.

Kilde: Flickr

Det er også lett å se for seg hvordan ungdomskulturen kan ta i bruk slike energikilder. Et eksempel: kombinasjonen av elektronisk blekk, kroppsenergi og den sterke trenden i retning av tatovering og piercing, kan resultere i tatoveringer som kan forandre utseende. Levende tatoveringer, e-tattoos eller e-tattiser, vil drives med strøm fra brukerens kropp. Teknisk sett er det intet i veien for å implantere mikrobrytere. I 2050 er tatoveringen over kanskje det synlige grensesnittet mot en kroppsvarmedreven musikkspiller under huden, som leverer lyd til hjernens hørselsenter når notene berøres.

2057 sett fra 2007

Stumbleupon viser Discovery-dokumentaren 2057 – The Body, som tar for seg teknologiens betydning for kropp og helse de neste 50 årene. Allerede under åpningen merkes det at filmen har et svært optimistisk perspektiv: her har vi flygende biler i i kø, helt som i storbyen i de tre siste Star Wars-filmene. Vert er Michio Kaku, en fysiker og framtidstenker som er kjent for dristige spådommer (her er et ferskt intervju med ham).

Blant de interessante konseptene som dekkes i filmen er smartklær med innbakte sensorer og mikroprosessorer, automatiserte flygebiler (innen femti år flyr halvparten av alle amerikanere, spås det), “reversibel død“, mikroelektroder som stimulerer ødelagte nervetråder, mikrobobler, 3D-utskrift av organer, mikroprosessorer som implanteres i hjernen og virtuell robotkirurgi.

flyingcar.jpg

Forarbeidet ser ut til å være grundig, slik det ofte er på på Discovery Channel. Når den totale fremtidsvisjonen likevel ikke fremstår som så veldig troverdig, skyldes det at man har valgt å frikoble teknologi og samfunn. Forbindelsen mellom helse og økonomi, kosthold og politikk berøres for eksempel ikke, ei heller virkningen av forventede klimaendringer, oljemangel, ressurskrise og befolkningseksplosjon. Den eneste samfunnsmessige antagelsen man ser ut til å gjøre, er at dagens amerikanske helseforsikringssystem videreføres i en mer orwellsk variant.

Ved å holde det meste av det som driver samfunnsutviklingen utenfor, blir det lettere å ekstrapolere teknologiske trender. Men samtidig mister man muligheten til å se på samspill mellom trender. Flygebilen forutsetter ikke bare flere teknologiske gjennombrudd før 2057, men også at det er god tilgang på rimelig brennstoff (flygebiler kan ikke baseres på batteriteknologi, som hjulbaserte biler) og et samfunn der arbeids- og bosetningsmønsteret er slik at folk virkelig har behov for å kunne pendle i 400 km/t.

(Takk til Bente for tips)

Sensecam og påhengshjernen

Utviklingen av “påhengshjernen” (tidvis kalt “the outboard brain” eller “outsourcing the brain” på engelsk) er en av de mest interessante trendene i vår tid. Du vet hva jeg snakker om: stadig mer av informasjonen du tidligere måtte huske, er nå lagret i elektronisk form. At mobiltelefonen husker stadig mer for oss, ble nylig bekreftet i en studie utført av nevrologen Ian Robertson. Den viser at en tredel av amerikanere under 30 ikke husket sitt eget telefonnummer, og bare 40 % av dem kunne huske en nær slektnings fødselsdato.

Det samme skjer nå med avtaler og adresser, og med generell kunnskap. Hvis jeg er i nærheten av en bærbar PC eller mobil med nettleser (og det er jeg stort sett døgnet rundt), er det mye enklere å google et begrep enn å vente på at hjernen skal finne fram til et svar. Hvorfor irritere seg over å ha det på tunga, når du uansett har det i fingerspissene. Stedsansen vår er det neste som blir påvirket: GPS-funksjonalitet er i ferd med å bli standard i mobiltelefoner, hvilket kan føre til at vi ikke behøver å huske hvor steder ligger: en adresse er ganske enkelt bokmerket i GPS-programmet.

Lik det eller ei, men påhengshjernene er kommet for å bli. Ikke bare fordi prisen på digitalt minne og nettverkstilkobling fortsetter å falle, men også fordi de dekker viktige behov. Det er ikke alle av oss som er like gode til å huske tall eller datoer, eller for den saks skyld har et medfødt indre kompass. Noen av oss har dessuten helt spesielle behov, som bare en påhengshjerne kan løse. Jamfør Microsoft-prosjektet Sensecam, et avansert kamera som henger i en snor rundt halsen, og som kan programmeres til å ta et bilde hvert halvminutt. Her er ideen om påhengshjernen tatt et skritt videre, til å omfatte vår visuelle hukommelse.

Technology Review har en sak om hvordan Sensecam brukes av en pasient med ødelagt korttidsminne. Kvinnen, som kalles fru B., bruker Sensecam-bilder til å huske hvem hun har møtt, hvor hun har vært og hva hun har gjort i det foregående døgnet. Foreløpige resultater tyder på fru B. også trener opp sin evne til å huske, når hun ser på bilder sammen med ektemannen sin. Selv om forskningen ennå er kommet kort, er det lett å se for seg nytteverdien for eldre med hukommelsesproblemer, en gruppe som kommer til å øke raskt i takt med eldrebølgen i årene framover.

Om teknologien får et gjennombrudd, er det liten grunn til å tro at den stopper der. For faktum er at vi alle glemmer, hele tiden. Husker du ikke hvor du la bilnøklene, sier du? Spol deg tilbake i Sensecam-filmen din og se hvor du sist hadde dem. Teknologien bør også sees i sammenheng med et annet Microsoft-forskningsprosjekt, kalt Mylifebits (se også pekerne nederst på denne siden). Tanken er å lagre alt du leser, skriver, filmer, ser, hører og opplever, og så gjøre det søkbart. Filmen du så for tre år siden blir dermed like lett å gjenkalle som telefonsamtalen du hadde for en måned siden: klikk deg inn i grensesnittet og spill den av.

I utgangspunktet kan Mylifebits fremstå som en blogg på syre, det ultimate eksempelet på selvdigging som har løpt løpsk. Men fordi systemet vil fungere som en svært effektiv påhengshjerne, har det potensialet til å forandre viktige deler av livet vårt. Se for deg hva teknologien kunne bety for helsesektoren, om Mylifebits også lagret medisinske data, som med tid og stunder ville genereres av sensorer inne i kroppen. Og hvordan ville undervisningssektoren se ut i et Sensecam/Mylifebits-perspektiv?