Arkiv for Ressursmangel

Har vi egentlig en vannkrise i verden?

Spørsmålet er mer provoserende enn man skulle tro, da ferskvann i tiår har vært regnet som en av ressursene det vil bli økende mangel på i fremtiden, med “vannkonflikter” som uunngåelig resultat. Men ifølge den internasjonalt anerkjente vannforskeren Asit Biswas, som intervjues av gruppebloggen BoingBoing har vi egentlig ikke vannmangel i verden.

Vannmangel er ifølge ham først og fremst et spørsmål om dårlig infrastruktur og ledelse. Utgangspunktet hans er at alle idag faktisk får nok drikkevann (mennesker dør svært fort uten), problemet er kvalitet og pris, noe som igjen kan tilskrives et enormt sløseri med ressursene. I storbyer i den tredje verden er det vanlig at 50-60 % av vannet forsvinner på vei fra reservoarene til forbrukerne. Årsakene er ymse, men de to viktigste er lekkasjer og vannsnyltere.

151636939_2b662c32b4

Jordbruket er en storforbruker av ferskvann (Kilde: Flickr)

Dårlig infrastruktur og sløseri er også et stort problem i jordbruket, som er den største forbrukeren av ferskvann. I India anslo landbruksministeren ifjor at rundt halvparten av frukten og grønnsakene som ble produsert, aldri nådde forbrukeren på grunn av ineffektiv transport og manglende kjøleanlegg. Asit Biswas’ poeng er at det ligger et enormt potensiale i effektivisering og resirkulering.

Eksempelet han bruker er Kambodsjas hovedstad Phnom Penh, som i 1993 hadde et korrupt og ineffektivt vannverk med en svinnprosent på over 70. Etter at man ryddet opp i ledelsen, ble forholdene dramatisk forbedret. Idag er kostnadene til forbruker ifølge Biswas redusert med 80% og svinnprosenten nede i 6 % – en firedel av det man finner i byer som London, for eksempel. Biswas oppsummerer det hele slik:

Stop wastage and get food and water to the people. You increase the amount that’s actually available by half without extra water, and without extra land.

I et fremtidsperspektiv er dette interessante tanker. Det innebærer at det faktisk ikke er en umulig oppgave å skaffe ferskvann og mat nok til de 9 milliardene som vil leve på kloden rundt 2050. Det er mulig å skaffe fattige mennesker tilgang til rent vann uten teknologiske gjennombrudd eller enorme pengeoverføringer fra rike land.

Share/Bookmark

"Kulltoppen" passeres før 2035

Forskere ved California Institute of Technology og University of Washington har regnet på verdens totale kullreserver, og kommer til at anslagene vi baserer oss på idag er grovt overvurdert, melder EcoGeek. I god tid før 2035 kan verdensproduksjonen passere kullindustriens motstykke til oljetoppen, det vil si det punktet der vår produksjonskapasitet begynner å avta og tilbud ikke lenger matcher etterspørselen.

164341428_3243f50012

Kullkraftverk ved Düsseldorf i Tyskland. Kilde:  Flickr (cc-lisens)

Mens FNs klimapanel baserte seg på at vi har  3400 milliarder tonn kull til rådighet, tyder de nye anslagene på at det reelle tallet er  666 millliarder tonn. Det første tallet er basert på hva myndighetene har oppgitt som maksimumsreserver, det andre er basert på beregninger med utgangspunkt i den relle kullproduksjonen i fem av verdens største kullfelt. Det store spriket kan blant annet tilskrives det faktum at mange regjeringer overdriver egne kullreserver, bl.a. fordi tilgang til naturressurser danner grunnlag for vurderinger av nasjonenes kredittverdighet.

Hvorom alt er, er dette nok et argument for å skynde på utviklingen av alternativer til fossile brennstoffer. Den gode nyheten er at en svært forurensende energiform fases ut tidligere enn antatt. Den dårlige nyheten er at dette – om det skulle vise seg å stemme – kan bli en alvorlig utfordring i økonomier som baserer store deler av industriproduksjonen sin på kullkraftverk. Kina peker seg ut som et åpenbart eksempel: “verdens fabrikk” er også verdens største forbruker av kull, og dekker 69 % av elektrisitetsbehovet sitt med denne kilden.

En oljetørst verden trenger 4 x Saudi-Arabia før 2030

The Oil Drum har en interessant posting om tilgangen til fossile brennstoffer i fremtiden, basert på innlegg som ble holdt på en nylig avholdt oljekonferanse i Sveits. Bloggforfatter Francois Cellier tar utgangspunkt i figuren nedenfor, som ble publisert i International Energy Agencys 2008 World Energy Outlook. Figuren oppsummerer IEA-beregninger som tyder på at etterspørselen etter fossile brennstoffer vil fortsette å vokse fram mot 2030, fra rundt 86 millioner fat oljeekvivalenter per dag i 2009 til rundt 105 millioner fat per dag i 2030.

iea

Som figuren viser, står olje fra dagens kjente oljefelt for den overveldende majoriteten av produksjonen, med flytende naturgass som en god nummer to. IEA antar også at vi er svært nær oljetoppen for de utbygde feltene, noe som viser seg ved at det blå feltet begynner å krympe etter 2010. Ikke overraskende regner IEA med at olje fra “ukonvensjonelle kilder” som tjæresand og oljeskifer vil spille en mye større rolle i fremtidens fossile marked, etterhvert som produksjonen blir mer effektiv og prisen på konvensjonell olje stiger.

Francois Cellier er imidlertid mest opptatt av det lyseblå og røde segmentet på figuren, som står for oljefelt som ennå ikke er utviklet, og felt som ennå ikke er oppdaget. Hans poeng er at IEA gjør noen ganske bastante antagelser for å få regnestykket for 2030 til å gå opp. For det første antar man at kjente og uutviklede felt kommer i produksjon relativt snart, selv om den økonomiske krisen påvirker investeringer i energisektoren.

Mer interessant er det at IEA regner med store funn i tiårene framover, røft regnet rundt fire ganger så store forekomster som i dagens Saudi-Arabia. Og ifølge Cellier er det simpelthen ikke særlig realistisk at man vil klare å finne så mange lett utnyttbare felt før 2030. At oljen finnes er det ingen tvil om, spørsmålet er på om man klarer å finne og utvikle reservene man tror er der, fort nok.

Ja, for de samlede reservene av fossile brennstoffer er fremdeles enorme. Ifølge IEA ligger det 3,5 billioner fat med uutnyttet olje i bakken (US Geological Survey har anslått tre billioner fat), men inkluderes de ukonvensjonelle kildene og all brukbar naturgass blir de samlede reservene på 9 billioner fat. Med et årsforbruk på rundt 30 milliarder fat idag kan man altså fakturere inn en kraftig økning og komme til at oljealderen vil vare i to hundre til.

Men regnestykket ville altså bli feil. For at verdensøkonomien skal være oljesmurt må man kunne levere mye olje til en konkurransedyktig pris. Eller om man vil: Det er ikke størrelsen på tanken som er problemet, men åpningen på kranen.

Det er ikke bare fossile brennstoffer som er mangelvare

26051202

Denne interessante plakaten fra New Scientist (klikk for full størrelse) viser at de kjente forekomstene av en rekke viktige metaller er mindre enn vi kanskje liker å tenke på. Den stjerneformede figuren i midten viser hvor mange års forbruk som er igjen av diverse metaller med dagens forbruk, og dersom vi tenker oss at gjennomsnittsverdensborgeren konsumerer det halve av gjennomsnittsamerikaneren.

Da vil verdens kjente forekomster av kobber vare i henholdvis 61 og 38 år, mens vi går tom for uran senest i 2068. Selvsagt kan nye funn og mer effektiv bruk øke tidsperspektivet for disse viktige metallene, men økt etterspørsel kan også redusere tidsperspektivet tilsvarende. Det gjelder f.eks. uran dersom kjernekraft tar av som alternativ til kullkraftverk, og det gjelder platina dersom brenselcelleteknologi blir utbredt.

Først og fremst minner denne plakaten om at kloden er full av ikke-fornybare ressurser, noe vi bl.a. vil oppdage den dagen vi skal erstatte oljen med noe annet. De største forekomstene av grunnstoffet litium, som er utgangspunktet for litium-ion-batteriene som brukes i PCer, og som er vårt beste håp om å gi elektriske biler lang rekkevidde, finnes i  Bolivia.

Idag er vi opptatt av den politiske stabiliteten i oljeproduserende land i Midtøsten – om et par tiår kan situasjonen i Bolivia oppta oss langt mer.