Astronewth: IT, vitenskap, kultur

The Times melder at en av den britiske regjeringens vitenskapelige rådgivere, Jonathon Porritt, har tatt til orde for å halvere Storbritannias befolkning, fra dagens 61 millioner til 30 millioner. Bare slik kan man skape et selvforsynt samfunn som innfrir regjeringens ambisjoner om et karbonkutt på 80 %, mener Porritt. Steinar Lem i “Fremtiden i våre hender” støtter forslaget i Aftenposten, og mener at befolkningen i Norge bør reduseres kraftig.

Japans befolkning er allerede i ferd med å falle. (Kilde: CIA World Factbook)

Verken Porritt eller Lem går inn for en lovregulert reduksjon a la den kinesiske ettbarnspolitikken, isteden mener Lem at et kutt i barnetrygden kan være et nyttig første tiltak. Situasjonen i Sør-europeiske land som Italia og Spania, som faktisk ligger langt nærmere ettbarnspolitikk i praksis enn Kina, viser at det er fullt mulig å redusere befolkningen kraftig uten tvang.

Det er heller ikke vanskelig å argumentere for hvorfor det bør gjøres. Hver ny verdensborger i den rike verden vil bidra med hundrevis (i verste fall tusenvis) av tonn CO2 til atmosfæren, og vil belaste økosystemet og bidra til ressursutarmelse på utallige måter. En verden med 3,4 milliarder innbyggere (halvparten av dagens innbyggertall) vil være et bedre sted å leve, ikke minst for de titalls millioner andre artene vi deler kloden med. Som Porritt sier det i en bloggposting:

Our impact is felt in many different ways – in terms of soil erosion, over-fishing, deforestation, water shortages, loss of species and habitats, and so on. Most particularly, it’s felt in terms of the rising emissions of C02 and other greenhouse gases that we’re putting into the atmosphere, with the prospect of horrendous consequences by the end of the century if we can’t turn this around.

Som tidligere skrevet i denne bloggen har konsekvensene av å redusere befolkningen lenge vært et tema i Japan, som står overfor nettopp en slik utvikling (befolkningen har nå begynt å falle). Tidligere direktør ved Tokyos immigrasjonskontor, Sakanaka Hidenori, peker på fordelene ved å akseptere at folketallet faller:  bedre plass til mennesker og dyr, naturreservater og jordbruksområder, lavere kriminalitet og en mindre hektisk livsførsel.

Ulempene er også mange: man vil få en permanent kollaps i boligmarkedet (med en langvarig og negativ påvirkning av den øvrige økonomien som resultat), en stor del av befolkningen vil til enhver tid være svekket eller syk (helsesektoren vil dominere arbeidsmarkedet), og forskning, innovasjon og økonomisk aktivitet i sin alminnelighet vil dabbe kraftig av.

Et annet viktig poeng er den nasjonale sikkerheten: en krympende befolkning gir langt færre potensielle rekrutter, og vil svekke forsvar, politi osv. For Japan, som har Kina som nærmeste nabo, er dette en langt mer alvorlig bekymring enn for Norge, hvis eneste realistiske militære motstander er et krympende Russland. Men betydningen av andre lands befolkning er likevel prosjektets akilleshæl.

Både Porritt og Lem påpeker at man ikke kan redusere befolkningen i et land på en vettug måte uten en total stans i nettoinnvandringen, og det i sin tur innebærer at Norge og Storbritannia måtte endre sitt forhold til omverdenen radikalt. EU/EØS-samarbeidet måtte avvikles i sin nåværende form, likeså den nordiske passfrie sonen og våre internasjonale flyktningeforpliktelser.

Selv om mange av kommentatorene under intervjuet med Lem tydeligvis bare ser fordeler ved dette, er det åpenbart at innvandringsstopp etter denne modellen ville få alvorlige konsekvenser for norsk økonomi. Vi ville f.eks. miste den lette tilgangen til mobil arbeidskraft fra Europa som har holdt byggebransjen i sving de senere årene, og nordmenns mulighet til å etablere seg i utlandet ville bli hemmet av egne reguleringer og andres mottiltak.

For alle praktiske formål ville en stor del av globaliseringen bli “skrudd av” i vårt land, samtidig som den globale veksten ville fortsette temmelig ufortrødent frem til Jordas befolkning topper seg mellom 12 og 13 milliarder noen tiår etter 2100. Selv om nordmenn og briter belaster miljøet langt mer per hode enn en typisk afrikaner, skal man ikke ha en stor økning i den globale middelklassen før hele miljøbidraget fra et lite og et middelsstort rikt land  “nulles ut”.

Share/Bookmark