Arkiv for Miljøtiltak

Trender for et turbulent tiår 3: Miljøarbeid i motbakke

De tre klimarelaterte hendelsene som markerte avslutningen på 2009 – “climategate”, sammenbruddet i København-forhandlingene og den ekstreme vinteren i Europa og USA – kan bli stående som forvarsler om trangere tider for arbeidet mot klimaendringer. Det er etterhvert velkjent at den globale gjennomsnittstemperaturen har økt lite de siste årene, og om norske og utenlandske klimaforskere har rett kan vi være på vei inn i et tiår der naturlige svingninger fører til at store deler av kloden ikke opplever temperaturøkning.

Dette kartet (kilde: Wikipedia) viser gjennomsnittstemperaturen i et lengre tidsperspektiv

Et åpenbart resultat er at flertallet av klimaforskere vil slite mer med å nå frem med sitt budskap i det kommende tiåret. Man bør ikke avvise folkelige reaksjoner av typen “Hvor ble det av den globale oppvarmingen alle snakker om” som irrasjonell vitenskapsmotstand – det dreier seg ofte om en naturlig respons på et misforhold mellom egne erfaringer og forskeres forutsigelser. Om majoritetssynet i klimaforskningen skal stå like sterkt på slutten av tiåret som ved inngangen, må temperaturøkningen synliggjøres av dramatiske klimahendelser, som f.eks. at flere somre på rad blir så varme som den europeiske hetebølgen i 2003.

Situasjonen for klimaforskningen er symptomatisk for miljøsektoren som helhet: den sliter simpelthen med å levere konkrete resultater, og det påvirker folks holdning til hele feltet. Et eksempel er forhandlingene i København, som skal videreføres i Mexico i år. Denne prosessen vil gi få utslag på kort sikt, og dens langsiktige mål er å bremse vekstraten, ikke å stanse utslippene av klimagasser eller redusere det samlede nivået. Selv med et internasjonalt kontrollregime på plass vil vi passere 400 ppm (deler per million) CO2 før 2020, det vil si langt over de 350 ppm som bl.a. James Hansen mener er et forsvarlig nivå. Med utbygging av oljefelt i nord og en kraftig satsing på gasskraft vil Norge gi sitt rundelige bidrag til denne trenden i årene fremover.e

Den politiske handlingslammelsen vil føre til økt interesse for miljøteknologi i det kommende tiåret, og kanskje særlig klimateknologi (også kjent som geoengineering) av ulike slag. Men også dette feltet vil være preget av problemer med å levere resultater. Alternative energikilder som vindmøller og fotovoltaiske solceller vil fortsatt være for kostbare til at de kan tas i bruk i stor skala uten statlige subsidier, mens annen energiteknologi vil være preget av det langsomme utviklingsforløpet man historisk har sett på dette feltet.

Det vil særlig merkes i transportsektoren. Biler drevet med elektrisitet og biobrensel er langt vanligere mot slutten av titallet, men bilister flest vil fylle tanken med bensin, som idag. I 2010 er vi stadig så langt unna de lovede “superbatteriene” at de neppe kommer i masseproduksjon innen utgangen av tiåret, og  algebasert biobrensel vil ikke erstatte mer enn en brøkdel av de 100 millioner oljefatene verden vil forbrenne daglig. Viktigst av alt er likevel tregheten i systemene. Få av de 14 millioner bilene som ble solgt i Kina ifjor var miljøbiler, og flertallet av dem – og de 700 millioner andre privatbilene som kjører rundt på kloden idag – vil være i drift ved utgangen av tiåret. Den oljebaserte infrastrukturen byttes ikke ut i en håndvending.

Rett nok er oljeprisen et usikkerhetsmoment her. Dersom oljetoppen passeres i løpet av titallet og etterspørselen fra Kina og India fortsetter å vokse i samme takt som idag, kan oljeprisen bli så høy at utviklingen av alternativer påskyndes. Men det er også tenkelig at forbrukerne responderer på dette ved å kjøpe færre biler og kutte kjørelengden, slik man nå ser i USA. I andre deler av det rike nord kan høy oljepris gavne bruk av kollektivtransport og “car 2.0″-løsninger, vel så mye som batteri- og biodieseldrift.

Om miljøarbeidet skal komme på offensiven i det kommende tiåret, må man altså anamme teknologiske løsninger i en ganske annen grad enn tidligere. Karbonfangst er bare det første skrittet langs denne veien. Miljøfeltet trenger flere pragmatiske ingeniører, er hovedbudskapet til miljø- og IT-pionéren Stewart Brand. I boka Whole Earth Discipline: An Ecopragmatist Manifest argumenterer han for at miljøbevegelsen må akseptere kjetterske tanker som at genmodifisering kan være verdifullt, at kjernekraft er en genuin alternativ energikilde og at urbaniseringen er noe av det beste som kan hende miljøet.

Hovedutfordringen i tiåret som ligger foran oss blir likevel å gjøre miljøvern til noe genuint angår større grupper enn middelklassen i det rike nord. President Obamas tidligere miljørådgiver Van Jones er en ledende talsmann for synet om at den grønne hverdagen ikke blir reell før den inkluderer folk med alle slags bakgrunner, inntekter og hudfarger, blant annet ved at det skapes såkalte “greencollar”-jobber. I USA har Obama gjort etterisolering av hus til et storstilt greencollar-tiltak, men globalt sett kan Kinas voksende interesse for miljøteknologi vise seg å bli avgjørende.

Ingen kan som kineserne produsere billig i stor skala, og selv om mye av produksjonen fremdeles er miljøuvennlig er interessen for miljøvern sterkt økende. Kina står allerede for det største og viktigste miljøtiltaket innen persontransporten, nemlig produksjonen av 100 millioner elektriske sykler. Landet satser tungt på sol- og kjernekraft, og bidrar til å bevare verdens pressede villfiskstammer ved å produsere 50 millioner tonn oppdrettsfisk i året (mer enn 60 ganger mer enn i Norge). At solceller er blitt billige nok til å selges kommersielt i Kenya er i dette perspektivet en av de mest oppløftende miljønyhetene ved inngangen til 2010.

Share/Bookmark

Norges areal dekket av solceller dekker verdens energibehov

solar-panels

Denne figuren viser stort areal man må dekke med fotovoltaiske celler (solceller som produserer elektrisitet) for å dekke hele Jordas behov for energi. I 2008 var arealet som trengtes 10 % større enn Norges landareal, i 2030 trengs et areal tilsvarende Spania. Fordelen med solceller er at de godt kan ligge i ørkenområder, der de er til minimal sjenanse for mennesker og dyr. 18 % av Saharas areal kan dekke hele Europas energibehov, f.eks.

Ulempen med solceller er at de i lang tid fremover vil være kostbare og ressurskrevende å produsere. De vil ikke levere strøm om natten, og derfor trengs det også enorm batteri- eller varmelagringskapasitet i tillegg. Kartets påstand om at denne satsingen vil bli karbonnøytral må dermed tas med en solid spade salt. Men det kartet demonstrerer er at kloden vår har plass til alternative energikilder, også de som er mye mer plasskrevende enn de konvensjonelle.

50 amerikanske byer delvis tilbake til naturen

Tenk deg at Bergen by mistet halvparten av sin befolkning i løpet av noen få år – at 120 000 mennesker rett og slett pakket snippeskene sine og forlot byen, og etterlot seg mennesketomme nabolag der ville ville dyr og planter etterhvert overtok. Det høres ut som opplegget fra en dystopisk science fiction-film, men ifølge Daily Telegraph er det i ferd med å bli virkelighet i den amerikanske byen Flint, Michigan (også kjent som hjembyen til Michael Moore).

1394909238_f83b13ba06

Store deler av boligmassen i Flint, Michigan er av lav standard. Kilde: Flickr (cc)

Stilt overfor en arbeidsledighet på 20 % (Flint var General Motors’ opprinnelige hjemby) og små utsikter til nye arbeidsplasser har rådmann Dan Kildee i Genessee County, som Flint er hjemmehørende i, tatt initiativ til å sanere de ubebodde delene av byen og la naturen overta. I Flint mener han at bulldosere bør jevne hele 40 % av boligmassen med jorda, noe som vil spare byen for store utgifter til vedlikehold av veier, vann og avløp og andre kommunale tjenester.

Kildee la frem sine planer for Flint for Obama-kampanjen ifjor, og er nå blitt bedt om å se på tilstanden til rundt 50 andre byer som nylig ble satt på en liste av tenketanken Brookings Institution. Ikke overraskende ligger mange av byene i det såkalte rustbeltet, som domineres av gammel tungindustri. Og det er ikke bare ukjente småsteder det snakkes om – både Detroit, Philadelphia, Pittsburgh og Baltimore står på listen. Dan Kildee legger ikke skjul på at han kjemper mot inngrodde forestillinger om hva som menes med sunn byutvikling:

“The obsession with growth is sadly a very American thing. Across the US, there’s an assumption that all development is good, that if communities are growing they are successful. If they’re shrinking, they’re failing.”

Dette er selvsagt ikke enestående for USA. Også her i landet har vi en sterk motvilje mot å oppgi steder der folk verken vil eller kan bo. Under mottoet “Folk treng hus, og hus treng folk ” har vi i tiår forsøkt å opprettholde en spredt bosetning, og betraktet avfolking som et problem. Men saken er at hus ikke trenger folk.

Med unntak av bygninger av enestående historisk verdi, kan det også i Norge finnes argumenter for å sanere bygningsmasse og overlate landskapet til ville dyr og planter. Kanskje dette også ville gjøre det lettere å fokusere på å skape best mulig forhold i tettstedene, byene og den sørøstlige megaregionen der det store flertallet kommer til å ville bo i fremtiden.

Spis som på 70-tallet og kutt CO2-utslipp med 10 prosent

BBC rapporterer om en studie publisert i International Journal of Epidemiology (også fanget opp av VG), som tar for seg forholdet mellom CO2-utslipp og den stadig økende gjennomsnittsvekten til den britiske befolkningen. Antall sterkt overvektige i Storbritannia har økt kraftig de siste 40 årene – fra 3,5 % av befolkningen til anslagsvis 40 % i 2010. Ifølge forskergruppen bak studien fører det til et merutslipp av 60 millioner tonn CO2 per år, eller rundt regnet et tonn per brite.

3067501298_706b034539

Kilde: Combined Media på Flickr (cc)

Man har kommet til dette resultatet ved å ta hensyn til behovet for økt matforbruk (det er 19 % høyere enn for 40 år siden) med alle ringvirkningene det har i jordbruket, samt de økte utslippene fra transportsektoren. Hvis beregningene stemmer, er det ikke bare gode helseargumenter for å få folket i form: en reduksjon på 60 millioner tonn CO2 i året utgjør Storbritannias Kyoto-forpliktelse (et kutt på 12,5 % av det nasjonale utslippet på 560 millioner tonn i året)

Nå er “fedmeepidemien” kommet lengre i  Storbritannia enn de fleste andre europeiske land, men også i Norge ser vi tilsvarende tendenser. Det interessante med denne studien er at vi kan oppnå mye ved relativt beskjeden innsats. Som en av dem som er gammel nok til å huske hva vi spiste i Norge og Storbritannia (jeg har engelsk familie) på 1970-tallet, kan jeg bedyre at vi på ingen måte led noen nød.

De fleste av oss hadde råd til å spise kjøtt eller fisk hver dag, selv om porsjonene var mindre. Snop og brus fantes det nok av, men det ble først og fremst nytt i helgene. Populært folkespise som pizza, pasta og hamburgere fantes også, men i tiden før Grandis og McDonalds var det vanligere å lage slikt selv. Poeng: omlegging til en livsstil som sparer miljøet for betydelige utslipp behøver ikke innebære at vi alle må blir vegetarianere.

Halvering av befolkningen som miljøtiltak

The Times melder at en av den britiske regjeringens vitenskapelige rådgivere, Jonathon Porritt, har tatt til orde for å halvere Storbritannias befolkning, fra dagens 61 millioner til 30 millioner. Bare slik kan man skape et selvforsynt samfunn som innfrir regjeringens ambisjoner om et karbonkutt på 80 %, mener Porritt. Steinar Lem i “Fremtiden i våre hender” støtter forslaget i Aftenposten, og mener at befolkningen i Norge bør reduseres kraftig.

screenshot

Japans befolkning er allerede i ferd med å falle. (Kilde: CIA World Factbook)

Verken Porritt eller Lem går inn for en lovregulert reduksjon a la den kinesiske ettbarnspolitikken, isteden mener Lem at et kutt i barnetrygden kan være et nyttig første tiltak. Situasjonen i Sør-europeiske land som Italia og Spania, som faktisk ligger langt nærmere ettbarnspolitikk i praksis enn Kina, viser at det er fullt mulig å redusere befolkningen kraftig uten tvang.

Det er heller ikke vanskelig å argumentere for hvorfor det bør gjøres. Hver ny verdensborger i den rike verden vil bidra med hundrevis (i verste fall tusenvis) av tonn CO2 til atmosfæren, og vil belaste økosystemet og bidra til ressursutarmelse på utallige måter. En verden med 3,4 milliarder innbyggere (halvparten av dagens innbyggertall) vil være et bedre sted å leve, ikke minst for de titalls millioner andre artene vi deler kloden med. Som Porritt sier det i en bloggposting:

Our impact is felt in many different ways – in terms of soil erosion, over-fishing, deforestation, water shortages, loss of species and habitats, and so on. Most particularly, it’s felt in terms of the rising emissions of C02 and other greenhouse gases that we’re putting into the atmosphere, with the prospect of horrendous consequences by the end of the century if we can’t turn this around.

Som tidligere skrevet i denne bloggen har konsekvensene av å redusere befolkningen lenge vært et tema i Japan, som står overfor nettopp en slik utvikling (befolkningen har nå begynt å falle). Tidligere direktør ved Tokyos immigrasjonskontor, Sakanaka Hidenori, peker på fordelene ved å akseptere at folketallet faller:  bedre plass til mennesker og dyr, naturreservater og jordbruksområder, lavere kriminalitet og en mindre hektisk livsførsel.

Ulempene er også mange: man vil få en permanent kollaps i boligmarkedet (med en langvarig og negativ påvirkning av den øvrige økonomien som resultat), en stor del av befolkningen vil til enhver tid være svekket eller syk (helsesektoren vil dominere arbeidsmarkedet), og forskning, innovasjon og økonomisk aktivitet i sin alminnelighet vil dabbe kraftig av.

Et annet viktig poeng er den nasjonale sikkerheten: en krympende befolkning gir langt færre potensielle rekrutter, og vil svekke forsvar, politi osv. For Japan, som har Kina som nærmeste nabo, er dette en langt mer alvorlig bekymring enn for Norge, hvis eneste realistiske militære motstander er et krympende Russland. Men betydningen av andre lands befolkning er likevel prosjektets akilleshæl.

Både Porritt og Lem påpeker at man ikke kan redusere befolkningen i et land på en vettug måte uten en total stans i nettoinnvandringen, og det i sin tur innebærer at Norge og Storbritannia måtte endre sitt forhold til omverdenen radikalt. EU/EØS-samarbeidet måtte avvikles i sin nåværende form, likeså den nordiske passfrie sonen og våre internasjonale flyktningeforpliktelser.

Selv om mange av kommentatorene under intervjuet med Lem tydeligvis bare ser fordeler ved dette, er det åpenbart at innvandringsstopp etter denne modellen ville få alvorlige konsekvenser for norsk økonomi. Vi ville f.eks. miste den lette tilgangen til mobil arbeidskraft fra Europa som har holdt byggebransjen i sving de senere årene, og nordmenns mulighet til å etablere seg i utlandet ville bli hemmet av egne reguleringer og andres mottiltak.

For alle praktiske formål ville en stor del av globaliseringen bli “skrudd av” i vårt land, samtidig som den globale veksten ville fortsette temmelig ufortrødent frem til Jordas befolkning topper seg mellom 12 og 13 milliarder noen tiår etter 2100. Selv om nordmenn og briter belaster miljøet langt mer per hode enn en typisk afrikaner, skal man ikke ha en stor økning i den globale middelklassen før hele miljøbidraget fra et lite og et middelsstort rikt land  “nulles ut”.

SODIS: like livreddende som det er enkelt

Mangel på rent drikkevann er et av de største helseproblemene vi står overfor i vår tid, og fører blant annet til at 1,8 millioner barn dør hver år. Fordi en tredel av befolkningen i fattige land ikke har tilgang til trygt drikkevann, trengs det billige og desentraliserte metoder. Stort billigere og mer desentralisert enn SODIS kan et tiltak neppe bli. SODIS er en forkortelse for SOLar water DISinfection, det vil si desinfisering av drikkevann med sollys.

File:Indonesia-sodis-gross.jpg

SODIS-prosjekt i Indonesia (kilde: sodis.ch)

AfriGadget oppsummerer metoden slik: man trenger en brusflaske i klar PET-plast, vann som har stått lenge nok til bunnfall er utfelt og et sted der flaskene kan stå i sollys i seks timer kontinuerlig. Det er UV-strålingen i sollyset og den økte temperaturen som tilsammen dreper farlige mikroorganismer (liste over bakterier finnes her). Ved å legge flaskene på et varmt tak eller øke oksygenmengden i vannet ved å riste det i flasken først, blir prosessen mer effektiv.

File:Hippo-vs-head.jpg

Hippo Roller versus konvensjonell vannbæring (kilde: Wikipedia)

Ved å bruke SODIS spares store mengder ved og annet brennstoff som ville gått med til koking, og dermed beskytter man også det lokale miljøet. Om ikke SODIS er en universallløsning, er det et godt eksempel på at teknolologi ikke behøver å være veldig avansert for å bety mye for folk flest. Det er fremdeles rom for oppfinnelser som ikke er stort mer komplekse enn blyanten og gaffelen, for å si det slik. Et annet eksempel er den tidligere omtalte “hippo roller”, en vanntønne man ruller ved hjelp av et håndtak, og som dermed sparer kvinner i fattige land for mye tung vannbæring.

Forskere rangerer geoengineering-tiltak

Geoengineering, det vil si ideen om at man kan kontrollere Jordas klima med ulike tekniske virkemidler, har i det siste fått vind i seilene. At et økende antall forskere ser ut til å mene at den globale oppvarmingen er irreversibel i overskuelig framtid er en viktig årsak til dette: selv om “Plan A” for å håndtere fremtidige klimaendringer å kutte i utslippene av klimagasser, blir det stadig mer åpenbart at det også trengs en “Plan B”.

I skrivende stund er forskningen på geoengineering kommet kort, og preges fremdeles av forslag som kan virke urealistiske. Virgin Earth Challenge, en pris på 25 millioner dollar til den eller de som klarer å utvikle en mekanisk metode som fjerner CO2 så effektivt fra atmosfæren at det bremser den globale oppvarmingen, er ennå ikke delt ut. Tross dette har en gruppe forskere nå publisert en 50 siders rapport som rangerer de mest aktuelle geoengineering-teknikkene i tidsskriftet Atmospheric Chemistry and Physics.

Forskernes utgangspunkt er at den økte mengden CO2 som er sluppet ut siden industrialderen begynte rundt 1800, har sørget for at 1,6 Watt per kvadratmeter holder seg i Jordas atmosfære. Om dagens CO2-nivå dobles (hvilket NASAs James Hansen ikke holder for usannsynlig), vil dette tallet øke til 3,71 W. Deretter regnet forskergruppen ut hvor mye hver geoengineering-teknikk ville bidra til å redusere disse tallene. Resultatet ble listen som er publisert her.

Det viktigste man kan lese av listen er at det er langt mer effektivt å reflektere mer sollys tilbake til verdensrommet enn å binde opp mer CO2. Forslaget om å pumpe store mengder svoveldioksid opp i atmosfæren for å danne reflekterende aerosoler, pumpe dråper med sjøvann opp i den lavere atmosfæren for å danne skyer eller sende reflekterende speil opp i rommet, er mer enn dobbelt så effektivt som nummer tre på listen, som er å dekke Jordas ørkenområder med reflekterende materialer.

Faktum er at det bare er de tre førstnevnte metodene som alene kan hanskes med en dobling av CO2-innholdet. Satser man på flere av metodene samtidig blir resultatet annerledes, selvsagt. For eksempel kan en kombinasjon av mekanisk CO2-rensing, tilsetning av fosfor til verdenshavene og lysere ørkenområder og dyrkbar mark gi samme resultat.

Studien bekrefter det annen forskning viser, nemlig at det å “så” verdenshavene med jern ikke gir den ønskede effekten. Likeså at det å gjøre våre bosetninger hvitere eller dyrke skog som graves ned, heller ikke er videre effektivt. I og for seg burde dette ikke komme for overraskende. Av historisk erfaring vet man nå at det å forandre atmosfærens evne til å reflektere sollys kan endre Jordas temperatur drastisk på kort tid.

En firedel av alle pattedyr truet av utdøing

Los Angeles Times skriver om den hittil grundigste statusrapporten for verdens pattedyr, basert på forskning fra 1700 forskere i 130 land. Den viser at en av fire arter av landpattedyr og en av tre sjøpattedyrarter, kan forsvinne i overskuelig framtid som følge av jakt, krypskyting og tap av leveområder. Tallene kan ifølge avisen vise seg å bli enda mer dramatiske, da rapporten ikke har tatt full høyde for eventuelle klimaendringer eller usikkerhet i anslagene over gjenlevende individer av hver art.

Flere pekere om artsutdøing:
– IUCs rødliste over truede dyrearter: IUCN 2008 Red List
– National Geographic: One in Four Mammals at Risk of Extinction
– National Geographic: Birds in “Big Trouble” Due to Drugs, Fishing, More
– National Geographic: Chimps 90 Percent Gone in a “Final Stronghold”
– National Geographic: Extinction Crisis Worsens; “Dow Jones” Approach Touted

Befolkningsveksten – tabubelagt ressurstyv

Robert Criss, professor i geovitenskaper ved Washington University i St. Louis im USA, mener at befolkningsveksten som kilde til miljøproblemer er et tabubelagt emne, blant annet i den pågående presidentvalgkampen. TIl Washington Universitys informajonstjenese sier han blant annet:

The United States has over 305 million people of the 6.7 billion on the planet. We are dividing a finite resource pie among a growing number of people on Earth. We cannot expect to sustain exponential population growth matched by increased per capita use of water and energy. It’s troubling. But politicians and religious leaders totally ignore the topic.

Criss har forsket på vann som ressurs, og peker på at 150 millioner amerikanere – det vil si nesten halve folket – er avhengige av grunnvannskilder som stort sett ikke er fornybare. Grunnvannsbruken i USA, og særlig vest i landet, minner mest om gruvedrift eller oljeutvinning: i takt med at man tømmer reservene, kreves det stadig mer energi for å hente opp det som er igjen. Energien kommer i stor grad fra fossilt brennstoff, noe som i sin tur er med på skape en tempeaturøkning som øker etterspørselen etter grunnvann.

Problemet Criss omtaler gjelder i enda større grad på global skala, selvsagt. Det er vanskelig å snakke om befolkningsvekst eller befolkningseksplosjon, blant annet fordi så å si alle gjenværende land med rask befolkningsvekst nå ligger i Afrika og Midt-Østen, jamfør kartet over (tallene er hentet fra CIA World Factbook for 2006). Diskusjonen om befolkningsvekst kan bli rotet sammen med en debatt om etnisitet og religion, noe som erfaringsmessig ikke gir de ønskede resultatene.

Det interessante med Criss’ perspektiv er at han praksis sier at et rikt land med lav befolkningsvekst kan gjøre vel så stor skade som et fattig land med høy vekst, fordi velstående mennesker belaster miljøet i en helt annen grad enn fattige.

James Hansen ser mørkt på klimautviklingen

Dr James Hansen by World Development Movement.Det er spørsmålet klimaforsker James Hansen stiller i en spesialutgave av Scientific American kalt Earth 3.0. Hansen mener at Charney-sensitiviteten, en viktig matematisk modell i klimaforskningen som blant annet brukes av FNs klimapanel, gir for lave anslag for temperaturøkningen. Ifølge denne modellen vil en dobling av CO2-innholdet i Jordas atmosfære fra 280 ppm (parts per million, eller deler per million) til 560 ppm gi en temperaturøkning på 3 grader Celsius i snitt.

Problemet er ifølge James Hansen at modellen ikke tar hensyn til at temperaturøkningen gir virkninger som fører til ytterligere temperaturøkning, eller tilbakekoblingseffekter. Det dreier seg blant annet om smelting av breer og havis, forandringer i mengden av sot og støv i atmosfæren og havets evne til å absorbere karbondioksid, som vi nå vet avtar med økende temperatur. Hansen mener at dagens CO2-nivå på 380 ppm på sikt vil føre til at havnivået stiger flere meter, og ikke noen desimeter som modellene hittil har tydet på.

Om vi passerer 560 ppm blir virkningene virkelig katastrofale, ifølge Hansen. Da vil før eller siden all innlandsis på Grønland og Antarktis smelte bort, og havet kan stige med mange titalls meter. Det vil i praksis sette en stor andel av verdens storbyer under vann. Mange av klimaforskerne Scientific American har snakket med, er enige i Hansens kritikk av Charney-sensitiviteten, men støtter ikke nødvendigvis de dramatiske konklusjonene:

“Jim’s analysis is very shrewd,” says Michael Oppenheimer, a professor of geosciences and international affairs at Princeton University. “It’s something we all should be thinking about, but the uncertainties are so large that it’s a weak point.” Schneider, too, offers praise overall but caution about specifics. “Jim’s doing great work,” he says, “but I wish he’d get off absolute numbers. It’s not as though the world is okay with 1.8 degrees of warming but turns into a pumpkin at 2.2 or something.”

Spesialutgaven har forøvrig mange andre interessante artikler, deriblant en om å kombinere energiproduksjon med en løsning på problemet med vannmangel, om å dyrke mat i skyskrapere og om å ta vare på det biologiske mangfoldet i en overbefolket og varm framtid.

Skygenererende skip kan dempe drivhuseffekten?

Physicsworld skriver om et av de mer interessante forslagene til geoengineering eller terraforming av Jorda: å øke skyenes evne til å reflekere sollys (det kalles reflektiviteten eller albedoen) ved å pumpe ørsmå dråper av saltvann opp i skylaget. Det er John Latham ved National Center for Atmospheric Research in Boulder, Colorado som foreslår dette, og han mener man på denne måten kan “oppheve” virkningene av en fordobling av CO2-nivået i atmosfæren om nødvendig.

Latham foreslår å bygge 1500 skip, hver på 300 tonn, som styrer seg selv automatisk og som drives fram av 20 meter høye sylindere kalt Flettner-rotorer. Rotorene fungerer som et mer effektivt alternativ til seil, og kan samtidig brukes til å lede saltholdige dråper opp i luften via mikroskopiske dyser. Energien som trengs til å pumpe vannet lager man ved hjelp av vindturbiner.

Hvis skipene fungerer som modellene tyder på, vil man få en lokal nedkjøling rundt skipene. Derfor mener Latham at det er lurt å teste dem ut i områder som allerede rammes av global oppvarming, som i Arktis eller nær korallrev. Hvert skip vil koste mellom 10 og 20 millioner kroner, og flåten kan gradvis bygges opp i takt med behovet.

Dette sees også på som den store fordelen med prosjektet. I motsetning til andre geoengineering-tiltak, som forslaget om å sende speil opp i verdensrommet eller pumpe svoveldioksid opp i atmosfæren, har dette lave startkostnader og ingen kjente bivirkninger. Om det skulle vise seg at mer havvann i skyene ikke gir de ønskede resultatene, kan man alltids skrote båtene.

Kutt CO2-mengden ved å begrave trær

De tyske forskerne Fritz Scholz og Ulrich Hasse ved universitetet i Greifswald har lansert et nytt geoengineering-forslag til løsning på CO2-utslipp i atmosfæren, melder Eurekalert. Om vi ønsker å kutte i de 32 gigatonnene med CO2 som årlig slippes ut i atmosfæren, kan det mest effektivt gjøres i stor skala ved å utnytte fotosyntesen. Forslaget går ut på å dyrke skoger som ene og alene har til formål å binde karbondioksid.

(C) Wiley-VCH 2008

For å unngå at karbondioksidet slippes ut igjen ved forbrenning eller kompostering, mener forskerne det er helt nødvendig å grave trestammene ned i bakken. En mulighet er å legge trærne i forlatte dagbrudd for kull, stein eller mineraler, og så dekke dem med jord. Gjøres dette forsvarlig, kan tremassen bli liggende i svært lang tid uten å frigjøre CO2, og eventuelt graves opp for å utnyttes som brensel av en fremtidig sivilisasjon.

Scholz og Hasse har regnet ut at man må plante en millard hektar skog for å kompensere for alle menneskeskapte CO2-utslipp. Det tilsvarer 10 millioner kvadratkilometer, like mye som arealet av urskogene som ble hogd ned i forrige århundre. Her ligger også hovedproblemet med forslaget: arealet er også like stort som Canada, og det skal godt gjøres å frigjøre så mye plass til å dyrke skog i en verden med stadig flere munner å mette.

Geoengineering kan utløse ozon-katastrofe?

Blant klimatologer er det velkjent at vulkanutbrudd kan føre til global nedkjøling. Når et utbrudd slynger ut millioner av tonn med avgasser som svoveldioksid (SO2), kan det dannes aerolsoler i stratosfæren som reflekterer sollys og senker temperaturen på bakken. NASAs informasjonsside peker blant annet på det ekstremt kraftige Tambora-utbruddet i Indonesia i 1815, som sannsynligvis førte til “året uten sommer” i 1816, da Nord-Amerika og Europa ble rammet av en matkrise som følge av frost midt i vekstsesongen.

Den nedkjølende effekten er utgangspunktet for et foreslått geoengineering-tiltak som tar sikte på å dempe den globale oppvarmingen. Hovedtalsmannen for ideen er Paul Crutzen, Nobelprisvinner og atmosfærekjemiker, som har tatt til orde for at man “sår” stratosfæren med SO2. Forslaget har vært møtt med skepsis fra starten av, fordi SO2-utslipp også fører til sur nedbør og helseproblemer – en hovedårsak til at man har kuttet i utslippene de siste tiårene.

En ny studie i tidsskriftet Science bekrefter at kjemikaliet har et annet stort problem: det kan gjøre stor skade på ozonlaget. De kraftige kuttene i utslippene av KFK-gasser som for noen år siden stoppet uttynningen av ozonlaget er den største suksesshistorien på miljøfronten de senere årene, men ifølge studien ville man raskt komme tilbake til en situasjon med “ozonhull” over polene og økt stråling på midlere breddegrader, om Crutzens forslag ble iverksatt.

Det vektigste argumentet mot å pumpe mer SO2 opp i atmosfæren er kanskje likevel dette: tiltaket vil ikke gjøre noe for å redusere drivhusgassene. I likhet med forslagene om å sende opp romspeil eller å skape kunstige skyer ville man bare maskere virkningen av klimagassene, og om tiltakene av en eller annen grunn ble stanset kunne resultatet bli en plutselig og sterk oppvarming.