Trender for et turbulent tiår 3: Miljøarbeid i motbakke

De tre klimarelaterte hendelsene som markerte avslutningen på 2009 – “climategate”, sammenbruddet i København-forhandlingene og den ekstreme vinteren i Europa og USA – kan bli stående som forvarsler om trangere tider for arbeidet mot klimaendringer. Det er etterhvert velkjent at den globale gjennomsnittstemperaturen har økt lite de siste årene, og om norske og utenlandske klimaforskere har rett kan vi være på vei inn i et tiår der naturlige svingninger fører til at store deler av kloden ikke opplever temperaturøkning.

Dette kartet (kilde: Wikipedia) viser gjennomsnittstemperaturen i et lengre tidsperspektiv

Et åpenbart resultat er at flertallet av klimaforskere vil slite mer med å nå frem med sitt budskap i det kommende tiåret. Man bør ikke avvise folkelige reaksjoner av typen “Hvor ble det av den globale oppvarmingen alle snakker om” som irrasjonell vitenskapsmotstand – det dreier seg ofte om en naturlig respons på et misforhold mellom egne erfaringer og forskeres forutsigelser. Om majoritetssynet i klimaforskningen skal stå like sterkt på slutten av tiåret som ved inngangen, må temperaturøkningen synliggjøres av dramatiske klimahendelser, som f.eks. at flere somre på rad blir så varme som den europeiske hetebølgen i 2003.

Situasjonen for klimaforskningen er symptomatisk for miljøsektoren som helhet: den sliter simpelthen med å levere konkrete resultater, og det påvirker folks holdning til hele feltet. Et eksempel er forhandlingene i København, som skal videreføres i Mexico i år. Denne prosessen vil gi få utslag på kort sikt, og dens langsiktige mål er å bremse vekstraten, ikke å stanse utslippene av klimagasser eller redusere det samlede nivået. Selv med et internasjonalt kontrollregime på plass vil vi passere 400 ppm (deler per million) CO2 før 2020, det vil si langt over de 350 ppm som bl.a. James Hansen mener er et forsvarlig nivå. Med utbygging av oljefelt i nord og en kraftig satsing på gasskraft vil Norge gi sitt rundelige bidrag til denne trenden i årene fremover.e

Den politiske handlingslammelsen vil føre til økt interesse for miljøteknologi i det kommende tiåret, og kanskje særlig klimateknologi (også kjent som geoengineering) av ulike slag. Men også dette feltet vil være preget av problemer med å levere resultater. Alternative energikilder som vindmøller og fotovoltaiske solceller vil fortsatt være for kostbare til at de kan tas i bruk i stor skala uten statlige subsidier, mens annen energiteknologi vil være preget av det langsomme utviklingsforløpet man historisk har sett på dette feltet.

Det vil særlig merkes i transportsektoren. Biler drevet med elektrisitet og biobrensel er langt vanligere mot slutten av titallet, men bilister flest vil fylle tanken med bensin, som idag. I 2010 er vi stadig så langt unna de lovede “superbatteriene” at de neppe kommer i masseproduksjon innen utgangen av tiåret, og  algebasert biobrensel vil ikke erstatte mer enn en brøkdel av de 100 millioner oljefatene verden vil forbrenne daglig. Viktigst av alt er likevel tregheten i systemene. Få av de 14 millioner bilene som ble solgt i Kina ifjor var miljøbiler, og flertallet av dem – og de 700 millioner andre privatbilene som kjører rundt på kloden idag – vil være i drift ved utgangen av tiåret. Den oljebaserte infrastrukturen byttes ikke ut i en håndvending.

Rett nok er oljeprisen et usikkerhetsmoment her. Dersom oljetoppen passeres i løpet av titallet og etterspørselen fra Kina og India fortsetter å vokse i samme takt som idag, kan oljeprisen bli så høy at utviklingen av alternativer påskyndes. Men det er også tenkelig at forbrukerne responderer på dette ved å kjøpe færre biler og kutte kjørelengden, slik man nå ser i USA. I andre deler av det rike nord kan høy oljepris gavne bruk av kollektivtransport og “car 2.0”-løsninger, vel så mye som batteri- og biodieseldrift.

Om miljøarbeidet skal komme på offensiven i det kommende tiåret, må man altså anamme teknologiske løsninger i en ganske annen grad enn tidligere. Karbonfangst er bare det første skrittet langs denne veien. Miljøfeltet trenger flere pragmatiske ingeniører, er hovedbudskapet til miljø- og IT-pionéren Stewart Brand. I boka Whole Earth Discipline: An Ecopragmatist Manifest argumenterer han for at miljøbevegelsen må akseptere kjetterske tanker som at genmodifisering kan være verdifullt, at kjernekraft er en genuin alternativ energikilde og at urbaniseringen er noe av det beste som kan hende miljøet.

Hovedutfordringen i tiåret som ligger foran oss blir likevel å gjøre miljøvern til noe genuint angår større grupper enn middelklassen i det rike nord. President Obamas tidligere miljørådgiver Van Jones er en ledende talsmann for synet om at den grønne hverdagen ikke blir reell før den inkluderer folk med alle slags bakgrunner, inntekter og hudfarger, blant annet ved at det skapes såkalte “greencollar”-jobber. I USA har Obama gjort etterisolering av hus til et storstilt greencollar-tiltak, men globalt sett kan Kinas voksende interesse for miljøteknologi vise seg å bli avgjørende.

Ingen kan som kineserne produsere billig i stor skala, og selv om mye av produksjonen fremdeles er miljøuvennlig er interessen for miljøvern sterkt økende. Kina står allerede for det største og viktigste miljøtiltaket innen persontransporten, nemlig produksjonen av 100 millioner elektriske sykler. Landet satser tungt på sol- og kjernekraft, og bidrar til å bevare verdens pressede villfiskstammer ved å produsere 50 millioner tonn oppdrettsfisk i året (mer enn 60 ganger mer enn i Norge). At solceller er blitt billige nok til å selges kommersielt i Kenya er i dette perspektivet en av de mest oppløftende miljønyhetene ved inngangen til 2010.

Norges areal dekket av solceller dekker verdens energibehov

solar-panels

Denne figuren viser stort areal man må dekke med fotovoltaiske celler (solceller som produserer elektrisitet) for å dekke hele Jordas behov for energi. I 2008 var arealet som trengtes 10 % større enn Norges landareal, i 2030 trengs et areal tilsvarende Spania. Fordelen med solceller er at de godt kan ligge i ørkenområder, der de er til minimal sjenanse for mennesker og dyr. 18 % av Saharas areal kan dekke hele Europas energibehov, f.eks.

Ulempen med solceller er at de i lang tid fremover vil være kostbare og ressurskrevende å produsere. De vil ikke levere strøm om natten, og derfor trengs det også enorm batteri- eller varmelagringskapasitet i tillegg. Kartets påstand om at denne satsingen vil bli karbonnøytral må dermed tas med en solid spade salt. Men det kartet demonstrerer er at kloden vår har plass til alternative energikilder, også de som er mye mer plasskrevende enn de konvensjonelle.

50 amerikanske byer delvis tilbake til naturen

Tenk deg at Bergen by mistet halvparten av sin befolkning i løpet av noen få år – at 120 000 mennesker rett og slett pakket snippeskene sine og forlot byen, og etterlot seg mennesketomme nabolag der ville ville dyr og planter etterhvert overtok. Det høres ut som opplegget fra en dystopisk science fiction-film, men ifølge Daily Telegraph er det i ferd med å bli virkelighet i den amerikanske byen Flint, Michigan (også kjent som hjembyen til Michael Moore).

1394909238_f83b13ba06

Store deler av boligmassen i Flint, Michigan er av lav standard. Kilde: Flickr (cc)

Stilt overfor en arbeidsledighet på 20 % (Flint var General Motors’ opprinnelige hjemby) og små utsikter til nye arbeidsplasser har rådmann Dan Kildee i Genessee County, som Flint er hjemmehørende i, tatt initiativ til å sanere de ubebodde delene av byen og la naturen overta. I Flint mener han at bulldosere bør jevne hele 40 % av boligmassen med jorda, noe som vil spare byen for store utgifter til vedlikehold av veier, vann og avløp og andre kommunale tjenester.

Kildee la frem sine planer for Flint for Obama-kampanjen ifjor, og er nå blitt bedt om å se på tilstanden til rundt 50 andre byer som nylig ble satt på en liste av tenketanken Brookings Institution. Ikke overraskende ligger mange av byene i det såkalte rustbeltet, som domineres av gammel tungindustri. Og det er ikke bare ukjente småsteder det snakkes om – både Detroit, Philadelphia, Pittsburgh og Baltimore står på listen. Dan Kildee legger ikke skjul på at han kjemper mot inngrodde forestillinger om hva som menes med sunn byutvikling:

“The obsession with growth is sadly a very American thing. Across the US, there’s an assumption that all development is good, that if communities are growing they are successful. If they’re shrinking, they’re failing.”

Dette er selvsagt ikke enestående for USA. Også her i landet har vi en sterk motvilje mot å oppgi steder der folk verken vil eller kan bo. Under mottoet “Folk treng hus, og hus treng folk ” har vi i tiår forsøkt å opprettholde en spredt bosetning, og betraktet avfolking som et problem. Men saken er at hus ikke trenger folk.

Med unntak av bygninger av enestående historisk verdi, kan det også i Norge finnes argumenter for å sanere bygningsmasse og overlate landskapet til ville dyr og planter. Kanskje dette også ville gjøre det lettere å fokusere på å skape best mulig forhold i tettstedene, byene og den sørøstlige megaregionen der det store flertallet kommer til å ville bo i fremtiden.

Spis som på 70-tallet og kutt CO2-utslipp med 10 prosent

BBC rapporterer om en studie publisert i International Journal of Epidemiology (også fanget opp av VG), som tar for seg forholdet mellom CO2-utslipp og den stadig økende gjennomsnittsvekten til den britiske befolkningen. Antall sterkt overvektige i Storbritannia har økt kraftig de siste 40 årene – fra 3,5 % av befolkningen til anslagsvis 40 % i 2010. Ifølge forskergruppen bak studien fører det til et merutslipp av 60 millioner tonn CO2 per år, eller rundt regnet et tonn per brite.

3067501298_706b034539

Kilde: Combined Media på Flickr (cc)

Man har kommet til dette resultatet ved å ta hensyn til behovet for økt matforbruk (det er 19 % høyere enn for 40 år siden) med alle ringvirkningene det har i jordbruket, samt de økte utslippene fra transportsektoren. Hvis beregningene stemmer, er det ikke bare gode helseargumenter for å få folket i form: en reduksjon på 60 millioner tonn CO2 i året utgjør Storbritannias Kyoto-forpliktelse (et kutt på 12,5 % av det nasjonale utslippet på 560 millioner tonn i året)

Nå er “fedmeepidemien” kommet lengre i  Storbritannia enn de fleste andre europeiske land, men også i Norge ser vi tilsvarende tendenser. Det interessante med denne studien er at vi kan oppnå mye ved relativt beskjeden innsats. Som en av dem som er gammel nok til å huske hva vi spiste i Norge og Storbritannia (jeg har engelsk familie) på 1970-tallet, kan jeg bedyre at vi på ingen måte led noen nød.

De fleste av oss hadde råd til å spise kjøtt eller fisk hver dag, selv om porsjonene var mindre. Snop og brus fantes det nok av, men det ble først og fremst nytt i helgene. Populært folkespise som pizza, pasta og hamburgere fantes også, men i tiden før Grandis og McDonalds var det vanligere å lage slikt selv. Poeng: omlegging til en livsstil som sparer miljøet for betydelige utslipp behøver ikke innebære at vi alle må blir vegetarianere.

Halvering av befolkningen som miljøtiltak

The Times melder at en av den britiske regjeringens vitenskapelige rådgivere, Jonathon Porritt, har tatt til orde for å halvere Storbritannias befolkning, fra dagens 61 millioner til 30 millioner. Bare slik kan man skape et selvforsynt samfunn som innfrir regjeringens ambisjoner om et karbonkutt på 80 %, mener Porritt. Steinar Lem i “Fremtiden i våre hender” støtter forslaget i Aftenposten, og mener at befolkningen i Norge bør reduseres kraftig.

screenshot

Japans befolkning er allerede i ferd med å falle. (Kilde: CIA World Factbook)

Verken Porritt eller Lem går inn for en lovregulert reduksjon a la den kinesiske ettbarnspolitikken, isteden mener Lem at et kutt i barnetrygden kan være et nyttig første tiltak. Situasjonen i Sør-europeiske land som Italia og Spania, som faktisk ligger langt nærmere ettbarnspolitikk i praksis enn Kina, viser at det er fullt mulig å redusere befolkningen kraftig uten tvang.

Det er heller ikke vanskelig å argumentere for hvorfor det bør gjøres. Hver ny verdensborger i den rike verden vil bidra med hundrevis (i verste fall tusenvis) av tonn CO2 til atmosfæren, og vil belaste økosystemet og bidra til ressursutarmelse på utallige måter. En verden med 3,4 milliarder innbyggere (halvparten av dagens innbyggertall) vil være et bedre sted å leve, ikke minst for de titalls millioner andre artene vi deler kloden med. Som Porritt sier det i en bloggposting:

Our impact is felt in many different ways – in terms of soil erosion, over-fishing, deforestation, water shortages, loss of species and habitats, and so on. Most particularly, it’s felt in terms of the rising emissions of C02 and other greenhouse gases that we’re putting into the atmosphere, with the prospect of horrendous consequences by the end of the century if we can’t turn this around.

Som tidligere skrevet i denne bloggen har konsekvensene av å redusere befolkningen lenge vært et tema i Japan, som står overfor nettopp en slik utvikling (befolkningen har nå begynt å falle). Tidligere direktør ved Tokyos immigrasjonskontor, Sakanaka Hidenori, peker på fordelene ved å akseptere at folketallet faller:  bedre plass til mennesker og dyr, naturreservater og jordbruksområder, lavere kriminalitet og en mindre hektisk livsførsel.

Ulempene er også mange: man vil få en permanent kollaps i boligmarkedet (med en langvarig og negativ påvirkning av den øvrige økonomien som resultat), en stor del av befolkningen vil til enhver tid være svekket eller syk (helsesektoren vil dominere arbeidsmarkedet), og forskning, innovasjon og økonomisk aktivitet i sin alminnelighet vil dabbe kraftig av.

Et annet viktig poeng er den nasjonale sikkerheten: en krympende befolkning gir langt færre potensielle rekrutter, og vil svekke forsvar, politi osv. For Japan, som har Kina som nærmeste nabo, er dette en langt mer alvorlig bekymring enn for Norge, hvis eneste realistiske militære motstander er et krympende Russland. Men betydningen av andre lands befolkning er likevel prosjektets akilleshæl.

Både Porritt og Lem påpeker at man ikke kan redusere befolkningen i et land på en vettug måte uten en total stans i nettoinnvandringen, og det i sin tur innebærer at Norge og Storbritannia måtte endre sitt forhold til omverdenen radikalt. EU/EØS-samarbeidet måtte avvikles i sin nåværende form, likeså den nordiske passfrie sonen og våre internasjonale flyktningeforpliktelser.

Selv om mange av kommentatorene under intervjuet med Lem tydeligvis bare ser fordeler ved dette, er det åpenbart at innvandringsstopp etter denne modellen ville få alvorlige konsekvenser for norsk økonomi. Vi ville f.eks. miste den lette tilgangen til mobil arbeidskraft fra Europa som har holdt byggebransjen i sving de senere årene, og nordmenns mulighet til å etablere seg i utlandet ville bli hemmet av egne reguleringer og andres mottiltak.

For alle praktiske formål ville en stor del av globaliseringen bli “skrudd av” i vårt land, samtidig som den globale veksten ville fortsette temmelig ufortrødent frem til Jordas befolkning topper seg mellom 12 og 13 milliarder noen tiår etter 2100. Selv om nordmenn og briter belaster miljøet langt mer per hode enn en typisk afrikaner, skal man ikke ha en stor økning i den globale middelklassen før hele miljøbidraget fra et lite og et middelsstort rikt land  “nulles ut”.

SODIS: like livreddende som det er enkelt

Mangel på rent drikkevann er et av de største helseproblemene vi står overfor i vår tid, og fører blant annet til at 1,8 millioner barn dør hver år. Fordi en tredel av befolkningen i fattige land ikke har tilgang til trygt drikkevann, trengs det billige og desentraliserte metoder. Stort billigere og mer desentralisert enn SODIS kan et tiltak neppe bli. SODIS er en forkortelse for SOLar water DISinfection, det vil si desinfisering av drikkevann med sollys.

File:Indonesia-sodis-gross.jpg

SODIS-prosjekt i Indonesia (kilde: sodis.ch)

AfriGadget oppsummerer metoden slik: man trenger en brusflaske i klar PET-plast, vann som har stått lenge nok til bunnfall er utfelt og et sted der flaskene kan stå i sollys i seks timer kontinuerlig. Det er UV-strålingen i sollyset og den økte temperaturen som tilsammen dreper farlige mikroorganismer (liste over bakterier finnes her). Ved å legge flaskene på et varmt tak eller øke oksygenmengden i vannet ved å riste det i flasken først, blir prosessen mer effektiv.

File:Hippo-vs-head.jpg

Hippo Roller versus konvensjonell vannbæring (kilde: Wikipedia)

Ved å bruke SODIS spares store mengder ved og annet brennstoff som ville gått med til koking, og dermed beskytter man også det lokale miljøet. Om ikke SODIS er en universallløsning, er det et godt eksempel på at teknolologi ikke behøver å være veldig avansert for å bety mye for folk flest. Det er fremdeles rom for oppfinnelser som ikke er stort mer komplekse enn blyanten og gaffelen, for å si det slik. Et annet eksempel er den tidligere omtalte “hippo roller”, en vanntønne man ruller ved hjelp av et håndtak, og som dermed sparer kvinner i fattige land for mye tung vannbæring.